Statsråd Jan Tore Sanner [12:04:47 ] : La meg starte denne
redegjørelsen med å sitere en av mine forgjengere, Per Berg Lund.
Da han talte til Stortinget i forbindelse med budsjettbehandlingen
i mars 1931, sa han følgende:
«Jeg tror dog det kan være nokså
nyttig å minne om, at siden regjeringen i november måned satte opp
sitt budgettforslag (…) er utvilsomt så vel den økonomiske som den
finansielle stilling i dette land blitt svakere (...) derved at
chansene og utsiktene for den nærmeste tid fremover er blitt mørkere.»
Da vi ønsket et
nytt tiår velkommen for noen få måneder siden, var vi fullstendig
uvitende om det som nå definerer det meste av alt vi gjør, og beslutningene
vi tar – ikke minst det reviderte budsjettet som vi legger frem i
dag.
Det er nøyaktig
to måneder siden vi innførte de strengeste og mest inngripende tiltakene
vi har hatt i fredstid i Norge – to måneder. I dag vet vi at vi
kanskje må leve med smitte i samfunnet i to år. Selv med erfaringene
vi har gjort de siste ukene, er det vanskelig å se akkurat hvordan
det vil utvikle seg, og hvilke konsekvenser det vil få.
Koronakrisen er
en global pandemi. Den rammer liv og helse og får store konsekvenser
for økonomi og arbeidsplasser. Usikkerheten er det mest definerende
for tiden vi lever i akkurat nå. For mange er det nettopp usikkerheten
som er det tyngste å bære.
Det ligger i menneskets
natur å lete etter svarene vi ikke har. I den situasjonen vi står
i, vil det være tiden som gir oss svar på hvor lenge vi må leve
slik, svar på hva som virker, hvilke utfordringer vi taklet bra
– og hva vi kunne gjort bedre.
Samtidig vil usikkerheten
bli en enda tyngre bør og konsekvensene av krisen mer alvorlige
for hver dag som går, til verden igjen er slik vi kjenner den. Tiden
er både vår beste venn og vår verste fiende.
Er det svar å
finne i historien? I fredstid må vi helt tilbake til 1930-tallet
for å finne et økonomisk sjokk i nærheten av det vi opplever nå.
Viktigste lærdom fra den gang er at økonomisk politikk er et viktig
og kraftfullt virkemiddel, som kan hjelpe folk og bedrifter i krise.
I nyere tid er
det tilbakeslaget i 1987 som har satt dypest spor. Nedgangen førte
til høy arbeidsledighet og bankkrisen på begynnelsen av 1990-tallet.
Da lærte vi bl.a. betydningen av solide banker, en erfaring som
gjorde oss bedre rustet til å stå i stormen da finanskrisen rammet
i 2008.
Finanskrisen,
med utspring i USA og de globale finansmarkedene, ga også høy arbeidsledighet
og resesjon i store deler av den vestlige verden. Og i hele det
tiåret vi nettopp la bak oss, lå ettervirkningene som et tungt teppe
over den økonomiske utviklingen, særlig i Europa.
Fra finanskrisen
lærte vi at det er virkningsfullt å bruke den økonomiske politikken
raskt og kraftig, og i tider som nå ser vi verdien av det internasjonale
arbeidet som sprang ut av finanskrisen, innen tilsyn og regulering
av finansmarkedene.
Også oljekrisen
i 2014–2015 lærte oss noe, bl.a. hvor viktig det er at tiltakene
er målrettede og midlertidige. Den gang bidro tiltakene til aktivitet
og til at vi fikk stoppet det som kunne ha blitt en negativ spiral.
Hvor dyp denne
krisen blir, vet vi ikke. Vi anslår at verdiskapingen i Fastlands-Norge
avtar 4 pst. i år, men fallet kan også bli dypere. I mange næringer
har aktiviteten stoppet helt eller delvis opp. Én av syv personer
i arbeidsstyrken er permittert eller arbeidsledig, enten helt eller
delvis. Familier og lokalsamfunn er rammet. Denne krisen er annerledes
enn de forrige, og den er både brattere og dypere.
For hver krise
vi har gått gjennom, har vi utviklet nye virkemidler til verktøykassen
vår. Så noen svar er det å finne i historien, men samtidig viser
den tydelig at hver krise har sitt særpreg. Derfor holder det ikke
bare å bygge på erfaringene og verktøyene vi har fra før. Vi må
tenke selv, vi må tenke nytt, og vi må tenke høyt. Vi må utvikle
nye virkemidler, og verktøyene vi har, må tilpasses bildet vi ser
foran oss, ikke bak oss.
De strenge smitteverntiltakene
var nødvendige for å få kontroll på smitten, men de ga umiddelbare
og drastiske utslag i økonomien. Vi hadde dårlig tid. De første fire
ukene fikk vi på plass nye krisetiltak hver uke. La meg få benytte
anledningen til å takke dem som gjorde det mulig, og det er mange,
blant dem Stortinget, partene i arbeidslivet, næringslivsorganisasjoner,
departementene og direktoratene. Stortinget sikret rask behandling
av sakene, men har også bidratt med nye forslag og forsterket regjeringens
tiltak.
I disse ukene
har vi virkelig kjent på verdien av tillit – og kraften av samarbeid:
at det som synes nærmest umulig, blir mulig når vi drar i samme
retning. Det blir til og med mulig fra et hjemmekontor i stua.
Den aller første,
akutte fasen handlet i stor grad om å skape trygghet for arbeidstakere
og bedrifter:
Permitteringsregelverket
ble endret slik at staten tar en større del av lønnsforpliktelsen,
og permitterte får bedre inntektssikring.
Skatteinnbetalingene
ble utsatt – og avgifter redusert – for å gi bedrifter både på fastlandet
og på sokkelen bedre likviditet, i en krevende periode.
Det
ble etablert en ordning med statlig lånegaranti for små og mellomstore
bedrifter.
I
rekordfart er det kommet på plass en bred og omfattende kompensasjonsordning
for kriserammede bedrifter.
Vi har også iverksatt
målrettede tiltak for bl.a. vekstselskaper, togselskaper, luftfart,
kultur, frivillighet, idrett, bryggerier, prosessindustri, studenter
og lærlinger.
I dag, i revidert
nasjonalbudsjett, legger vi frem nye tiltak – tiltak som bidrar
til aktivitet i hele landet, og trygghet og støtte til dem som trenger
det:
Sterke
kommuner og fylkeskommuner er avgjørende for gode skoler, velferdstjenester
og aktivitet i hele landet. Virusutbruddet har rammet også dem økonomisk.
Inntektene har avtatt, og utgiftene har økt, spesielt til smittevern
og helsetjeneste. Vi har allerede vedtatt ulike tiltak som kompenserer
for dette, og i dag foreslår vi enda flere. Lavere forventet pris-
og lønnsvekst vil også styrke kommunenes økonomi. Samlet sett innebærer
det at kommunesektoren er kompensert utover virkningene av virusutbruddet,
slik bildet ser ut nå – men bildet kan endre seg, og det kan bli
behov for å gjøre mer. Regjeringen vil sette ned en arbeidsgruppe
med KS, og gruppen skal kartlegge hvilke konsekvenser koronakrisen
har fått for kommunesektoren.
Vi
foreslår en kompetansepakke på 500 mill. kr til studieplasser i
høyere utdanning og høyere yrkesfaglig utdanning. Dette er en viktig
investering i våre ungdommer og fremtidig kompetent arbeidskraft. Satsingen
er første del av kompetansepakken «Utdanningsløftet 2020», som vil
bli forsterket med flere tiltak om noen uker.
De
siste par månedene er det mange som har erfart hvilke muligheter
det gir at skolen har digitale verktøy. Vi vil legge til rette for
at digital undervisning kan ha en sentral plass i skolehverdagen
også fremover, og foreslår derfor ytterligere 140 mill. kr til videre
satsing på dette.
Vi
foreslår 400 mill. kr til en egen tiltakspakke for sårbare barn
og unge, til tettere oppfølging av elever som har tapt verdifull
undervisning og opplæring, og økt satsing på helsetjenester og aktivitetstiltak for
dem med store behov. Samfunnet som brått stengte ned, må stå klart
til å støtte barn og unge når det gradvis nå åpnes opp igjen.
Vi
foreslår å gi helseforetakene et økt handlingsrom på 6 mrd. kr,
slik at bl.a. leger og sykepleiere kan fortsette den viktige jobben
de gjør.
Vi
vil også øke rammene til Nav med 700 mill. kr, slik at bl.a. de
som nå er permittert og arbeidsledige, får den inntektssikringen
de trenger.
For
å kompensere for inntektstapet i kollektivtrafikken og Avinor foreslår
vi 1,5 mrd. kr til fylkeskommunene og inntil 4,3 mrd. kr til Avinor.
Vi
følger opp Stortingets anmodningsvedtak om forslag på 920 mill. kr
til kompensasjon av medier, frivillighet, ideelle organisasjoner
og virksomheter innen bl.a. kultur og museumsdrift.
Vi
følger opp Stortingets vedtak om en midlertidig justering av bostøtteordningen.
Endringen vil føre til at rundt 13 000 nye husstander får bostøtte,
og at de som allerede er i ordningen, får mer.
Stortingets
vedtak om redusert arbeidsgiveravgift for mai og juni følger vi
også opp. Tiltaket tilsvarer 8 mrd. kr.
Og:
Vi foreslår 300 mill. kr i økt kapital til Nysnø. Dette vil gi selskapet
større mulighet til å investere i bedrifter med lovende klimateknologi.
Som tidligere
varslet legger vi i dag også frem en egen melding om tiltak som
vil bedre likviditeten i oljenæringen med opp mot 100 mrd. kr, for
å dempe aktivitetsfallet som kan følge av lav oljepris.
Kombinert med
skatteutsettelser og fallende inntekter fra sokkelen har alle disse
tiltakene snudd årets statsfinanser på hodet. I høst budsjetterte
vi med et overskudd på 255 mrd. kr, inkludert oljeinntektene og fondsinntekter.
Nå kan vi få et underskudd på 124 mrd. kr.
Samtidig er det
viktig å huske at alternativet til å bruke kraftige økonomiske virkemidler
nå sannsynligvis ville ha ført til enda flere konkurser og enda
høyere arbeidsledighet. Det ville ha vært en enda større pris å betale
for oss som samfunn.
Men også i krisetid
har vi et ansvar for å passe på pengebruken. Fremover kan ikke nye
økonomiske tiltak bare komme på toppen av eksisterende. Noen tiltak
må også trappes ned og fases ut, for det kan ta lang tid før den
økonomiske aktiviteten tar seg skikkelig opp igjen.
Vi la ekstra til
side i gode tider. Derfor kan vi også bruke mer når vi nå står i
en alvorlig krise. Dette er helt i tråd med intensjonen i handlingsregelen.
Men handlingsregelen sier også at når økonomien går tilbake til normalen,
må pengebruken reduseres. Oljeinntektene skal komme flere generasjoner
til gode. Norske statsfinanser er ingen Sareptas krukke.
Vi skulle gjerne
hatt mer tid til å utrede de kostbare og omfattende ordningene som
vi har iverksatt de siste ukene. Den tiden hadde vi ikke, for ingen
var forberedt på hvor store de økonomiske konsekvensene ville bli
– ikke vi, ikke næringslivet.
En bedrift sitter
normalt ikke med store mengder oppsparte midler i tilfelle det kommer
en pandemi. En bedrift investerer pengene i utstyr, i varer og vekst
– vekst som skaper arbeidsplasser. Derfor kan ikke bedriftene overleve
i måneder uten inntekt, kanskje ikke i uker engang.
Norsk næringsliv
er mangfoldig, og hver bedrift er unik, enten det er
fiskeoppdrett
i nord
leverandørbedrifter
eller reiselivsbedrifter i vest
prosessindustri
i sør
skogbruk
i Innlandet, eller
en
frisør eller en byggmester i Oslo.
Det er ikke mulig
å lage tiltaksordninger som treffer alle like godt. Derfor vil det
være noen som får mindre støtte enn det de ideelt sett burde, og
noen som får mer. Målet med ordningene vi har fått på plass, er
at flest mulig av sunne og levedyktige bedrifter skal komme godt gjennom
krisen.
Når jeg sammenligner
ulike kriser, forsøker jeg å se det store bildet. Men i politikken
vi fører, måten vi håndterer krisen på, må vi se på hvordan krisen
rammer enkeltmennesker og enkeltnæringer. Realiteten er at det er
valgene til den enkelte – på egne vegne, eller på bedriftens vegne
– som avgjør hvordan utviklingen blir fremover.
Folk har brukt
mindre penger nå, og mange sparer mer. Forbruket vil nok ta seg
opp etter hvert som butikker og restauranter åpner igjen. Men hvor
mye de vil bruke, kommer an på hvordan de selv vurderer fremtiden
for sin egen økonomi, hvor sterk usikkerheten føles. Det samme gjelder
bedriftene.
Med all uforutsigbarheten
som preger verden nå, er det grunn til å tro at mange vil utsette
investeringer. Over tid vil økonomien omstille seg, men omstillingsfasen
er krevende, og den blir mer krevende med tiden.
Hvor dyp nedgangen
vil bli, og hvor lenge den vil vare, vil i stor grad avhenge av
hvor lenge vi må opprettholde smitteverntiltak – ikke bare i Norge,
men også internasjonalt. Det er positivt for norsk økonomi og arbeidsplasser
at mange smitteverntiltak nå mykes opp. Men vi må forvente at aktiviteten
kan bli lavere enn normalt over en lang periode. Det klarer vi ikke
å unngå.
Vi er ikke bare
avhengig av situasjonen i Norge. Det som skjer utenfor våre grenser,
treffer i stor grad vår økonomi. Handelspartnerne våre vil samlet
ha et fall i verdiskapingen på 6 pst. i år, ifølge IMF. Da er det
lite drahjelp å få for de store og viktige eksportnæringene våre.
Og så lenge oljeprisen ser ut til å bli liggende lavt, vil det tynge oljeinvesteringene
og dermed aktiviteten i leverandørnæringene, næringer som sysselsetter
tusenvis av mennesker langs kysten, og som sitter på en kompetanse som
er – og vil være – viktig for Norge.
Det hjelper ikke
stort å slå ned viruset her hjemme hvis det fortsetter å bre seg
utenfor våre grenser. Vi verken kan eller vil leve med stengte grenser
for alltid. Og selv om vi kan myke opp våre egne smitteverntiltak,
vil veien ut av krisen være preget av at store deler av næringslivet
vårt er en del av internasjonale verdikjeder.
Vi kjemper en
kamp mot en fiende som ikke kjenner landegrenser. Den kampen må
vi kjempe i fellesskap. Vi er et lite land som har bygget verdiskaping
og velferd på handel i en tett sammenvevd verden. Vi har oppdaget,
utvunnet og solgt olje i et verdensmarked som er blitt stadig mer
tilrettelagt for handel på tvers av nasjoner og regioner.
Vi har tatt del
i en eventyrlig utvikling som har gitt bedre tilgang på varer, hender,
kunnskap og kompetanse. Aldri før har mulighetene vært så store,
for så mange. Men allerede før denne krisen så vi tendenser til
handelsbarrierer, handelskrig og «først oss selv». Ja, krisen har
avdekket sårbarheter ved det å være avhengig av velfungerende verdenshandel.
Sårbarhetene må vi ta tak i, og de må håndteres.
Likevel: Dette
er ikke tiden for å risikere en reversering av samarbeid som det
har tatt tiår å bygge opp. Vi trenger en internasjonal dugnad, både
for å håndtere pandemien og begrense de økonomiske konsekvensene,
og for å forebygge nye pandemier.
Ekstra viktig
er det at det internasjonale samfunnet ikke glemmer de mest sårbare.
Lavinntektslandene rammes hardt. Derfor foreslår regjeringen at
Norge bl.a. bidrar til katastrofefond og låneordninger for lavinntektsland,
i regi av Verdensbanken og IMF. Dette kommer i tillegg til bidrag
til FNs koronafond og til utvikling av vaksiner.
Historien har
lært oss hvor kraftfull dynamikken i økonomisk samhandel er. Det
er en sterk sammenheng mellom en politikk som fremmer økonomisk
vekst og handel, og en politikk med fred, stabilitet og velferd
som mål. Land som handler med hverandre, kriger mindre. Når de økonomiske
båndene er tette, har land mye å tape på å komme i konflikt. I mellomkrigstiden
falt markedet som følge av proteksjonistiske tiltak. Dette bidro til
en dyp økonomisk nedgang.
Målet med frihandel
er tilgang på varer og tjenester: import slik at vi kan kjøpe teknologi
utviklet og produsert på andre kontinenter, mens folk i andre deler
av verden får gleden av norsk fisk til middag. For å kunne importere
må vi eksportere.
Vi er blitt et
rikere land fordi vi kunne eksportere fisk, tømmer, skipsfartstjenester,
olje og gass. I dag eksporterer vi 13 milliarder sjømatmåltider
i året, til en verdi av omtrent 110 mrd. kr. Fisk er grunnlaget
for noen av våre aller viktigste distriktsarbeidsplasser. Samtidig
eksporterte vi i fjor olje og gass for hele 450 mrd. kr.
Men frihandel
er ikke bare viktig for arbeidsplassene på sokkelen eller i kystdistriktene,
frihandel er viktig for arbeidsplasser i hele landet vårt. Vi er
avhengige av tilgang på råvarer, på teknologi, på arbeidskraft,
og vi er avhengige av konkurranse, for å fortsette å forbedre oss slik
at vi kan møte morgendagens marked.
Om globaliseringen
nå skulle gå i revers, ville det være et tilbakeslag for den verdensordenen
som gjennom hele etterkrigstiden har vist seg å bidra til omstilling
og velferd over hele verden, som har løftet millioner av mennesker
ut av fattigdom.
Vår egen historie,
vår økonomi og vår samfunnsstruktur forplikter Norge til å ta ansvar
for å bidra til samarbeid, handel og en regelbunden verdensorden. Det
skylder vi våre medborgere og våre etterkommere.
Finansminister
Lund fortsetter slik sin redegjørelse i 1931:
«Selv om man speider aldri så meget,
så har det vært vanskelig egentlig å opdage de lyspunkter som skulde
innvarsle en bedring – men jeg tenker nærmest på at utsiktene for
den aller nærmeste fremtid her i landet utvilsomt er betydelig mørkere.
(...) Vi må også være klar over at det i inneværende termin vil
medføre en svekkelse av statens inntekter, som vil medføre et underskudd
på budgettet, og vi vil også være klar over at følgene av en sådan
situasjon vil kaste sine skygger langt inn i fremtiden (...).»
På samme måte
som kraften i en krise er akkurat så rå og brutal som den treffer
enkeltmennesket, vil veien ut av krisen være akkurat så kraftfull
som summen av ambisjonene våre – nesten 5,5 millioner mennesker med
individuelle mål, vilje og handlekraft. Sammen skal vi ta Norge
gjennom denne krisen og til det som blir vår nye hverdag.
De økonomiske
tiltakene som er iverksatt så langt, er i stor grad tilpasset en
ganske kortvarig krise. De er målrettede og vil være midlertidige.
Selv om vi har lettet litt på smitteverntiltakene de siste ukene,
er det fortsatt enkelte former for aktivitet vi ikke ønsker, f.eks.
at veldig mange mennesker samles på et begrenset område. Tiltakene
som skal begrense aktivitet, må være førende for hvilke økonomiske
tiltak vi setter inn fremover, og når de gjennomføres. I motsatt
fall kan de økonomiske tiltakene motvirke effekten av smitteverntiltakene.
Vi kan ikke trykke både på bremsen og gassen samtidig. Noen smitteverntiltak
må vi antagelig leve med en stund.
I månedene som
kommer, må vi derfor få hjulene i gang igjen, samtidig som vi har
kontroll på smitten. Vi må fase ut noen av de økonomiske tiltakene
vi har innført, og finne løsninger som bidrar til arbeidsplasser
og aktivitet. Vi må unngå at arbeidsledigheten biter seg fast. Å
falle utenfor arbeidslivet kan få konsekvenser for resten av livet.
Og for hver person som faller utenfor, mister også vi som samfunn
verdifull kompetanse og arbeidskraft. Alle har noe å bidra med.
Vårt bidrag må være å legge til rette for at bedriftene har sterke
insentiver til å ansette, trygghet til å satse og rom til å vokse.
Om et par uker
vil regjeringen komme tilbake til Stortinget med en proposisjon
om veien ut av krisen. Den må handle om nye tiltak, som settes inn
på riktig tidspunkt, har riktig omfang, virker raskt og støtter
opp under grønn omstilling og vekst. Vi må også evne å tilpasse
planene løpende; terrenget kan endre seg raskt. Da må også kartet
justeres. Det har vi erfart de siste månedene, og den usikkerheten
er fortsatt til stede.
Som en del av
dette arbeidet har regjeringen utvidet mandatet til ekspertgruppen
for samfunnsøkonomiske effekter av smitteverntiltak. Gruppen skal
bl.a. vurdere hvordan de økonomiske tiltakene bør innrettes for
å bidra til en god overgang ut av krisen.
At vi lykkes med
å trappe ned krisetiltakene og legge til rette for vekst og sysselsetting,
er helt avgjørende for at vi kan sikre bærekraftige velferdsordninger
i årene som kommer. Utgiftene i offentlig forvaltning var på et høyt
nivå allerede før denne krisen. Vi må unngå at de blir varig høyere
når krisen er over, unngå at statlig kapital erstatter privat kapital.
Folk skal tilbake til jobbene sine i privat næringsliv, ikke bli
ansatt i offentlig sektor.
Uansett vil vi
måtte håndtere ettervirkningene av krisen i lang tid fremover. Det
vil gjøre utfordringene vi hadde før virusutbruddet, enda større
når dette er over. Derfor må vi finne måter å komme oss gjennom
denne krisen på, uten å miste de langsiktige perspektivene av syne.
Vi har lenge visst
at vi ikke kan lene oss like mye på inntektene fra oljevirksomheten
fremover. Rommet for å øke oljepengebruken vil være mindre enn før.
Heldigvis er det ikke oljerikdommen som er vår største formue. Det
er menneskene som bor her, arbeidskraften.
Kunnskap og kompetanse
er det aller mest verdifulle vi kan investere i. Behovet for mer
kunnskap, økt kompetanse, handler ikke om alle andre, det handler
om oss alle. Vi må bruke tiden fremover på en god måte. Vi vet at
fremtiden vil kreve mer og ny kompetanse hos arbeidssøkere, ansatte
og bedrifter. Derfor vil vi investere mer i utdanning og kompetanse.
Vi vet at fremtiden krever grønn omstilling og kutt i utslipp. Derfor
vil vi investere i ny teknologi som kan bidra til dette.
Nærmest daglig
hører vi om yrker som forsvinner, at vi har et arbeidsliv i endring,
og at automatiseringen kommer med stormskritt. Samtidig er den teknologiske utviklingen
bare én av faktorene som gjør at norsk arbeidsliv står foran store
forandringer. Alle store trender – demografisk utvikling, økende
pensjonsutgifter, globalisering, klimaendringer og økt konkurranse, sammen
med pandemien – forteller oss én ting: Arbeidslivet er i endring.
Vi må ha arbeidskraft med god, og ikke minst riktig, kompetanse
fremover.
La meg igjen gå
tilbake til 1930-tallet. I 1931 skal Thomas Edison ha sagt til sin
gode venn Henry Ford: Jeg ville ha satt pengene mine i solenergi.
For en energikilde! Jeg håper vi ikke må vente helt til det er tomt
for olje og kull før vi kommer dit. –
Verdenssamfunnet
står overfor en enorm utfordring med å redusere utslippene av klimagasser.
Regjeringen har høye ambisjoner i klimapolitikken. Vi har iverksatt
viktige tiltak. Det krever noe å omstille samfunnet i grønn retning,
det koster en del å forebygge klimarisiko – men investeringen er
vel verdt det, og med innovasjon og effektiv bruk av ressursene
kan vi oppnå en økonomisk vekst som både er høy og grønn.
Vi er godt i gang
med en plan for Norges vei ut av krisen. Samtidig må vi løfte blikket
enda lenger frem. Vi trenger gode analyser om hvordan norsk og internasjonal
økonomi blir påvirket av krisen. Derfor har vi i dag satt ned et
utvalg med dyktige folk med ulik bakgrunn, praktisk og akademisk,
og fra ulike deler av landet. Sammen skal de gi oss sin beste beskrivelse
av Norge mot 2025, analyser og viktige innspill til det videre arbeidet
med å legge til rette for morgendagens næringsliv og grønn omstilling,
i lys av pandemiens konsekvenser, både i Norge og internasjonalt.
Vi har heldigvis
fått smitteutbruddet under kontroll, men når det gjelder økonomien,
kan de største prøvelsene fortsatt ligge foran oss. Det kommer til
å bli krevende, for oss som samfunn, for enkeltmennesker og medmennesker.
I vår levetid har norsk økonomi stort sett seilt i medvind. Nå har
vinden snudd. Vi har fått slagside.
Når hele verdenssamfunnet
må gjennom en dyp resesjon, er det lite drahjelp å hente ute. Mye
står og faller derfor på oss selv denne gangen. Heldigvis har vi
kanskje verdens beste utgangspunkt for å lykkes. Vi har fortsatt
solide statsfinanser, en høyt utdannet befolkning, et omstillingsdyktig
næringsliv, gode velferdsordninger og høy tillit til hverandre.
Hvor godt vi lykkes, avhenger likevel av hvor flinke vi er til å
velge riktige tiltak, og om vi makter å stå i omstillingen.
På vei mot den
nye normalen vil noen bedrifter gå tapt. Andre vil kanskje holdes
kunstig i live en stund, med hjelp fra staten. Noen vil overleve
fordi de får hjelpen de trenger. Og nye bedrifter og næringer vil
vokse frem, bl.a. de som tør å gripe mulighetene og fylle tomrommet
som oppstår nå – nye markeder.
Det er i det private
næringslivet omstillingen må skje og veksten må komme, slik mengder
av små industribedrifter spiret frem under kriseårene på 1930-tallet og
vokste seg livskraftige. Det var kanskje ikke så tydelig akkurat
da det skjedde, men det ble veldig tydelig i etterkant hvordan nye
ideer og nye arbeidsmetoder bidro til å løfte landet ut av det økonomiske
uføret. Det er endring som legger grunnlaget for ny fremgang.
Hvis vi klarer
å ta med oss det gode som vokser frem i denne krisen, kan vi komme
styrket ut av dette: et betydelig skritt nærmere et mer mangfoldig,
konkurransedyktig, digitalisert og grønnere samfunn som skaper mer,
og som inkluderer flere.
Presidenten: Presidenten
vil nå i henhold til Stortingets forretningsorden § 45 åpne for
en kort kommentarrunde, begrenset til ett innlegg på inntil 5 minutter fra
hver partigruppe og avsluttende innlegg fra statsråden.
Hadia Tajik (A) [12:38:13 ] : Først vil eg gjerne takka finansministeren
for arbeidet gjennom to svært krevjande månader for landet vårt.
Ingenting er viktigare enn at arbeidsfolk, familiar og bedrifter
kjem best mogleg gjennom denne krisa. Det er ingen økonomisk politikk
som kan forhindra koronautbrot. Det den økonomiske politikken kan
gjera, er å dempa tilbakeslaget ved å halda hjula i økonomien i
gang og ta vare på folk som treng det.
Viss livet til
folk går i grus og ingen er der – ikkje noko sikkerheitsnett, ikkje
noka velferdsordning, ikkje noka inntektssikring – då varer krisa
lenger både for dei personleg og for oss som samfunn. Difor har
Arbeidarpartiet vore særleg oppteke av å sikra sosial rettferd og arbeidsplassar
i dei forhandlingane me har hatt om krisepakkar tidlegare. Det er
òg noko av grunnen til at me vart litt overraska då arbeids- og
sosialministeren i dag sa at «det å få veldig mange tilbake på jobb
har lite for seg nå».
Dette lyder ganske
passivt. Vår jobb som folkevalde no er å få økonomien på fote igjen
og få folk tilbake i jobb. Arbeidarpartiet er bekymra for at denne
krisa skal forsterka nokre farlege utviklingstrekk i samfunnet vårt som
me allereie hadde sett i åra før: aukande økonomiske forskjellar
mellom fattige og rike, og at mange ikkje hadde nokon jobb å gå
til. Difor har me sett partipolitikken til side og hatt breie forhandlingar
om krisetiltaka. Òg på vegen vidare vil Arbeidarpartiet samarbeida
på tvers av partia om politiske initiativ når det er til det beste
for landet.
Det er likevel
ikkje sånn at partipolitiske ueinigheiter ikkje lenger finst. Budsjettet
ein no har lagt fram for revidering, la i fjor haust, etter sju
år med underfinansiering av sjukehusa våre, opp til det strammaste
kommuneopplegget på femten år. Kommunane er ein viktig del av sikkerheitsnettet
til folk, og KS har anslått eit økonomisk behov som følgje av koronapandemien
som svarar til opp mot 20 mrd. kr.
Ut dette året
må me gjera det me kan for å beskytta våre eldre og helsepersonellet
som skal gje god pleie og omsorg, og no når samfunnet gradvis skal
opnast igjen, er dette ekstra viktig på grunn av faren for smittespreiing.
Folka i frontlinja – legane, sjukepleiarane, helsearbeidarane –
har fått mykje fortent applaus for jobben dei har gjort, men no
må dei òg få dei arbeidsforholda og den grunnbemanninga dei fortener.
Det går det an å gjera noko med no når nasjonalbudsjettet vert revidert.
Fleire hundre
tusen er permitterte eller ledige, og framover vert arbeid til alle
jobb nummer éin. Då er det klart at bedriftene må få hjelp til å
overleva. Akkurat no er det særleg varehandelen og tenesteytande
næringar som er utsette, men i tillegg veit me at olje-, gass- og
leverandørindustrien er i ein veldig pressa situasjon. Arbeidarpartiet
ser fram til å forhandla om løysingar for bransjen, med vekt på
å sikra jobbar i Noreg, sikra inntekter til staten og gjera nødvendige
klimavenlege investeringar.
Leverandørindustrien
må i tillegg få forsikringar om at det vil koma store statleg initierte
satsingar innanfor bl.a. elektrifisering, hydrogen, havvind og fangst
og lagring av CO2 . Det er
ikkje noko som kan skje om nokre år, det må skje no. Arbeidsfolka
må vita at kontraktane kjem, og bedriftene må vita at dei sterkaste
av norske tradisjonar, der fagrørsla, bransjen og myndigheitene jobbar
saman, vil takast vare på framover.
Uavhengig av bransje
eller bedrift har det òg noko å seia kva slags jobbar folk går tilbake
til. Er det faste, heile stillingar, eller er det midlertidige innleigekontraktar? Skal
dei tilbake til eit arbeidsliv med høg organisasjonsgrad, eller
til arbeidsplassar der fagforeiningane er svake eller fråverande?
For Arbeidarpartiet er det i alle fall heilt klart at me er nøydde
til å skapa eit meir rettferdig Noreg, der fleire får moglegheita
til å jobba, der faste, heile stillingar er norma, der fagforeiningane
er sterke, og der ingen står aleine. Det kjem me til å jobba for
– det er saker som me kjem til å fremja.
Det er ei tid
for alt. Det vil koma ei tid for evaluering. Den tida er ikkje no.
Men det er no tid for å ha ein direkte og ærleg debatt om dei økonomiske
prioriteringane me burde gjera, og revideringa av nasjonalbudsjettet
er den naturlege plassen for å ta den diskusjonen. Det ønskjer Arbeidarpartiet
velkome. Me ser fram til konstruktive debattar, der me kjem til
å fremja løysingar for meir sosial rettferd og for jobbskaping for
framtida.
Mudassar Kapur (H) [12:43:25 ] (komiteens leder): Norge og
verden er i en helt spesiell situasjon – en helt spesiell og vanskelig
situasjon. Det er en situasjon vi ikke har sett maken til i moderne
tid. Smitteverntiltakene som er iverksatt i Norge, kombinert med
et betydelig fall i internasjonal økonomi, sammen med et kraftig
oljeprisfall, har truffet oss hardt. Dette får store konsekvenser
for norsk økonomi og rammer oss alle.
Regjeringen iverksatte
den 12. mars de mest inngripende tiltakene i Norge i fredstid. Tiltakene
ble iverksatt for å slå ned på spredningen av koronaviruset og for
å få tid til å bygge opp tilstrekkelig kapasitet i helse- og omsorgstjenesten.
Sykehusene og
kommunehelsetjenesten har vært spydspissen i kampen mot viruset.
De siste ukene har norsk helsevesen vist seg fra sin aller beste
side – og det koster. Derfor er jeg glad for at norsk helsevesen
kompenseres med 6 mrd. kr. Det er også bra at helsemyndighetene
våre, som har jobbet dag og natt for at vi skal være trygge, kompenseres.
Jeg er videre
glad for at regjeringen prioriterer sårbare barn, som trenger ekstra
oppfølging. 400 mill. kr, som skal gå til bedre helsetilbud til
barna våre og de unge gjennom sommeren, og aktiviteter på skolen
og i sommerferien, vil være viktig for de mest sårbare barna våre.
Nav kompenseres
med 700 mill. kr. Innsatsen til Nav har vært avgjørende for å sikre
inntekt til arbeidstakere i en urolig og usikker situasjon. Det
gjør også at vi opprettholder noe av kjøpekraften i økonomien vår, men
aller mest: Det opprettholder tryggheten for den enkelte og deres
familie.
Jeg er svært imponert
over den utrolige innsatsen norske kommuner har lagt ned de siste
månedene. Alle som er rammet av krisen, bor i en kommune – men alle som
treffes av tiltakene, bor også i en kommune. Det gjelder det lokale
næringslivet, det gjelder familiene og den enkelte som bor i en
kommune.
Noe av det aller
første et samlet storting slo fast, var at kommunene skal kompenseres.
Nå har kommunene blitt kompensert, og skal kompenseres, med til
sammen opp mot 11 mrd. kr, hvis vi legger sammen det som har skjedd,
og det som varsles. Selv om anslagene er usikre, er det viktig å
gjøre dette allerede nå.
Verdiskapingen
i norsk økonomi har falt kraftig. Store deler av næringslivet vårt
er svært hardt rammet. Det er mange som kjenner på usikkerheten
for om jobben eller livsverket fremdeles er der når krisen er over. Veien
tilbake blir lang, men summen av tiltakene vi har iverksatt, og
det som kommer i dag, er et skritt i riktig retning.
Utsettelser av
og kutt i skatter og avgifter har vært både viktig og riktig. Det
har gitt bedriftene likviditet og forutsigbarhet. Det er nødvendig
for at den enkelte også vet at han eller hun har en jobb å gå tilbake
til. Det har vært nødvendig for at de skal vite at de kan komme
over kneika og være med på å bygge opp landet igjen når dette er
over.
De siste ukene
har norsk politikk og kollegaer her på Stortinget vist seg på sitt
beste. Vi har mange ganger stått sammen om viktige grep for å sikre
tryggheten til enkeltmennesker og likviditet til norsk næringsliv.
Denne innsatsen skal fortsette når vi nå skal starte arbeidet med
å løfte norsk økonomi. Mange av tiltakene som har blitt gjort, og
som skal gjøres, koster og kommer til å koste. Men hadde vi ikke
gjort disse tiltakene, kunne fallet vært dypere. Ledigheten kunne
vært større, konkursene flere og veien tilbake lengre.
Vi som sitter
her, har følgende oppgaver: Vi skal holde smitten nede, få folk
i jobb og ta hverdagen tilbake.
Sylvi Listhaug (FrP) [12:48:27 ] : Vi er utrolig privilegerte
i Norge som i en sånn krisesituasjon kan bruke hundrevis av milliarder
kroner uten å ta opp lån, fordi vi er så heldige å ha en næring
som har brakt enorme inntekter til statskassen. Det som er bekymringen
nå, er hva som skjer med oljenæringen framover med det forslaget
regjeringen nå har lagt fram.
Dessverre bidrar
ikke det forslaget til å redde tusenvis av arbeidsplasser rundt
omkring i Norge. Det blir en av de viktigste sakene for Stortinget
å ta tak i, nemlig å gjøre de endringene som nå er nødvendige for
at vi skal få investeringene i Norges viktigste næring til å fortsette, slik
at hjulene kan holdes i gang. Her bærer Arbeiderpartiet et stort
ansvar for hva som blir utfallet av denne saken, og jeg håper virkelig
at man vil bidra til et godt resultat. Det avhenger mange arbeidsplasser
rundt omkring i landet av – på verftene i Stord, i Verdal og mange andre
steder er man avhengig av hva som fattes av vedtak i denne sal i
den saken.
Fremskrittspartiet
registrerer at de anslagene som regjeringen legger til grunn her
for økonomien, er noe mer optimistiske enn det vi ser at både Norges
Bank og ledende økonomer har lagt til grunn. Da er bekymringen om
man faktisk gir nok gass i den situasjonen landet står oppe i, men
det vil vi endelig få svar på når fase 3 legges fram, som blir det
viktigste, nemlig: Hvordan skal vi redde arbeidsplasser over denne
kneika, hvordan skal vi redde bedrifter over denne kneika, sånn
at folk flest har en arbeidsplass å gå tilbake til?
Det er mange som
i diskusjonen om olje snakker om at det viktigste nå er at vi ikke
konsentrerer oss om det, men at vi får på plass grønn satsing. Da
er det grunn til å minne om at disse grønne prosjektene, enten det
gjelder havvind eller karbonfangst og -lagring, er en dråpe i havet
når det gjelder antall arbeidsplasser sammenlignet med det vi snakker
om i oljenæringen. Derfor er vi avhengig av også å få til oljeprosjekt
som holder hjulene i gang.
Fremskrittspartiet
er også bekymret for konsekvensene for pasientene i Norge. Vi vet
at i disse ukene som er gått nå, er det tusenvis av personer som
har fått utsatt undersøkelser, utsatt operasjoner, som kanskje ikke
har gått til legen selv om de er bekymret for at det er et eller annet
galt, for de vil ikke være til bry. Det er ekstremt viktig når vi
nå ser den økningen som har vært i helsekøene, at vi nå er i stand
til å sette inn støtet for å få opp behandlingskapasiteten i helsevesenet.
Da vil Fremskrittspartiet ta i bruk privat kapasitet som står der
klar til å kunne brukes, men også sykehusene må nå sette i gang og
ta unna og sørge for at folk får den hjelpen de skal ha, slik at
vi ikke risikerer at folk dør av andre sykdommer fordi man ikke
har fått den behandlingen man skulle ha i den tiden som nå har gått.
Fremskrittspartiet
er alltid opptatt av sykehjemsplasser. Det handler rett og slett
om at vi skal ta godt vare på våre eldre. Nå er det mulighet for
å bygge ut tilbudet, men også for å igangsette hjulene i byggenæringen.
Derfor ønsker vi å prioritere det.
Så registrerer
vi at det er forslag her om ikke å sette ned eiendomsskatten. Det
er vi sterkt uenig i – vi mener at avgiftslette er viktig nå for
folk flest i en tid da mange folk og familier får dårligere råd
fordi de har mistet jobben. Ser vi på grensehandelen, som nå er
nesten ikke-eksisterende, viser det hvilken effekt det har når folk
handler i Norge – med omsetning, arbeidsplasser osv. Derfor kommer
Fremskrittspartiet i de kommende forhandlingene til å være opptatt
av å gjøre noe med grensehandelen, se på de avgiftene, sørge for
at arbeidsplasser blir igjen i Norge, for det trenger vi mer enn
noen gang. Vi la igjen 19 mrd. kr i Sverige i fjor, som er et stort
beløp.
Vi har ikke et
mål om å bruke mest mulig penger, men vi skal bruke dem riktig.
Målet må ikke være å øke antallet offentlig ansatte i et voldsomt
tempo for å få ned arbeidsledigheten, men å skape arbeidsplasser
i privat sektor, redde arbeidsplasser i privat sektor og sørge for
at vi har inntekter i framtiden for å finansiere velferdsmodellen.
Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [12:53:51 ] : Når vi leser revidert
nasjonalbudsjett i dag, bør alle vi som er folkevalgte og stortingsrepresentanter,
begynne med en takk: Takk til alle dem som har hatt kjeledressen
på – nå i et par generasjoner – og som gjør jobben den dag i dag,
til alle de hjernene som har tenkt ut løsninger, og til all den
industrien vi har langs kysten vår, som gjør at vi har mulighet
til å bruke 420 mrd. kr. Vi kommer til å bruke enda mer, fordi det
er nødvendig for å bygge landet videre. Takk til dem som har gjort
jobben for oss, det har vært en enorm innsats, som gjør at vi har
de verdiene vi har.
Og så til noe
som er bekymringsfullt: Ved det forrige oljeprisfallet hadde vi
investeringer i norsk fastlandsøkonomi på ca. 200 mrd. kr fra oljeindustrien.
Så falt det til 150 mrd. kr, et kraftfullt fall, men da var det
en veldig vekst i investeringer i bolig og eiendom. Den veksten kommer
ikke til å komme nå. Vi kan heller ikke bo oss til rikdom, vi kan
ikke satse på toromsleiligheter som en forretningsidé for landet.
Når det nå kommer et nytt fall, som det ser ut til, er det om å
gjøre å dempe det mest mulig. De tallene vi nå har fått fra næringen,
fra verftsindustrien, er at vi kan få et fall fra 150 mrd. kr til
rundt 80 mrd. kr – altså 70 mrd. kr til – et voldsomt fall i norsk økonomi
når vi vet at fastlandsindustrien totalt ellers investerer ca. 25 mrd. kr
et gjennomsnittlig år.
Det er særdeles
viktig at vi nå setter inn tiltak som gjør at vi sikrer denne industrien,
sikrer industriarbeidsplassene, slik at de også kan begynne med
nye typer prosjekter. Hvis vi nå avvikler denne industrien, er det
ikke mulig å ha visjoner og tanker om nye prosjekter i neste runde,
for det blir så dyrt og så vanskelig å starte opp igjen. Vi trenger
selvfølgelig olje og gass, vi trenger karbonfangst og -lagring,
vi trenger havvind, og vi trenger elektrifisering. Det ligger enorme
muligheter i den tunge industrien vi har langs hele kysten, men
da må vi være villige til å satse på det – vi må være villige til
å bruke ressurser på det. I regjeringens forslag skriver den selv
at det vil gi ca. 14 mrd. kr i økte skatter. Det er viktig at en
har det med seg, for det er så mange tall som har vært oppe, og
det som har vært diskusjonen, er å se om vi kan bruke avskrivningsregelverket
på en måte som gjør at vi får en mer jevn strøm i investeringene
og sikrer de arbeidsplassene langs hele kysten vår. Det er viktig
for landet, og det er viktig for oss alle.
Jeg begynte med
å takke dem som hadde kjeledressen på. Vi må også takke alle helsearbeiderne
som har stått i førstelinja de siste månedene. Der synes jeg at
regjeringen ikke svarer godt nok med det opplegget som ligger her.
Jeg synes heller ikke de svarer godt nok når det gjelder industriarbeideren.
Jeg glemte å nevne at vi allerede nå burde ha klargjort at en skulle
hatt mulighet for å permittere i 52 uker, for det hadde skapt mer
forutsigbarhet og mer trygghet for industrien. En kunne satt inn
ressurser for å drive med opplæring og videreutdanning, og det hadde
skapt trygghet for dem som har de arbeidsplassene. Det hadde vært
et klokt grep å gjøre allerede nå, det hadde skapt den tryggheten,
skapt den forutsigbarheten, og gitt ressurser til arbeidsmarkedstiltak for
å kunne videreutvikle folks muligheter til å komme tilbake i jobb.
Så takk til helsearbeideren.
Men her er det
også usikkerhet, siden det er så mye usikkerhet rundt tallene til
norske kommuner. Det er enormt sprik mellom det kommunene selv sier,
og det staten sier, og noe av det verste vi kan gjøre nå når vi
ser at det går så mye ned i privat sektor, er å dempe også kommunal
sektor. Én av fem personer i Norge jobber i kommunal sektor. Halvparten
av all velferdsytelse fra staten og det offentlige er det kommunal
sektor som yter. Dette er store ord, men til sjuende og sist handler det
om sykehjemsplassen til den gamle dama, det handler om ekstraundervisning
til den unge eleven, det handler om hvorvidt man har barnehageplass
i nærmiljøet – de grunnleggende tjenestene for oss alle.
Det er viktig
at kommunene nå får ro, og at det vedtaket som Stortinget gjorde
før i vinter om å bruke minst 4 mrd. kr til vedlikehold og oppussing
– altså bygge nye arbeidsplasser – blir fulgt opp, og at pengene
blir brukt nettopp til det når regjeringen kommer med dem i slutten
av måneden. Det forutsetter jeg at de følger opp – at det altså
minst kommer 4 mrd. kr til vedlikeholdsprosjekter rundt i norske
kommuner i slutten av måneden. Men nå skapes det mye utrygghet og
usikkerhet.
Så synes jeg det
er forunderlig at regjeringen midt i året endrer regelverket når
det gjelder inntektene fra oppdrettsnæringen. En har hatt den ordningen
når det har vært gitt nye konsesjoner, at kystkommunene har fått
80 pst. av verdiene og staten 20 pst. Med de endringene det nå ligger
an til, skal staten få 75 pst. og kommunene 25 pst., dvs. at kystkommunene,
distriktskommunene, taper ca. 4 mrd. kr i år på den omleggingen.
Vi hadde trengt at kystkommunene og distriktene hadde hatt de ressursene
til å bygge arbeidsplasser og skape verdier nær der de bor, og det
er også svært viktig for norsk oppdrettsnæring at en har forutsigbarhet rundt
disse vilkårene. Og det er smålig – jeg velger å bruke det ordet
– av regjeringen at de kutter den bevilgningen til Nord-Troms og
Finnmark som stortingsflertallet vedtok, 250 mill. kr, til 168 mill.
kr.
Men til sjuende
og sist: Tusen takk til alle de som har gjort jobben, tusen takk
til helsearbeiderne, tusen takk til industriarbeiderne! Vi er villige
til å sette oss ned og diskutere, og håper å få til gode løsninger.
Kari Elisabeth Kaski (SV) [12:59:16 ] : Landet står i en alvorlig
økonomisk krise, det bekrefter også revidert budsjett og finansministeren,
og vi står på mange måter fortsatt i startgropa av et maraton. Dette
kommer til å bli langvarig. Erfaringene fra tidligere økonomiske
kriser har gitt oss en pekepinn på hvordan vi bør møte denne. Vi
vet at det er viktig at staten stiller opp for å få fart på økonomien
og trygger og skaper arbeidsplasser for framtiden, slik vi kom ut
av krisen i 2009. Vi vet også at det er de som har minst, som rammes
hardest.
Tidligere økonomiske
kriser har økt de økonomiske forskjellene i Norge og latt dem med
lavest lønn være igjen. Gjennom den kombinasjonen vi nå ser, av
økonomisk krise og helsekrise, vet vi også at vi trenger velferden
mer enn noensinne. Dessverre er ikke dette budsjettet et budsjett
som tar opp i seg disse lærdommene, og regjeringen viser igjen at
den ikke fullt ut forstår alvoret i denne krisen, alvoret for nettopp
de enkeltmenneskene som står i frontlinjen i denne krisen i velferden
vår.
Akkurat nå sitter
kommunene og kutter i velferden, nå som vi trenger velferden mer
enn noensinne. Regjeringens takk til lærere, til helsefagarbeidere,
til barnehageansatte og til hjelpepleiere er kutt i budsjettene
ute i kommunene, og befolkningen som har bidratt i dugnaden, får
velferdskutt. Det er virkeligheten ute, på bakken, i kommunene –
i Oslo, i Trysil, i Trondheim. De som jobber i velferden, var der
for oss da vi trengte dem som mest, men regjeringen er ikke der
for dem. SV har fremmet forslag om å øke bevilgningene til kommunene med
10 mrd. kr, og det trenger vi nå.
På mange måter
er denne krisen et ideologisk veiskille. Den viser at velferdsstaten
også tjener dem i samfunnet som trodde de klarte seg uten den. I
samfunnet stiller vi opp for hverandre og for alle – også de rikeste må
bidra til å styrke dette samfunnet og velferdsstaten.
I kjølvannet av
økonomiske kriser har vi sett at de økonomiske forskjellene øker.
Fortsatt står inntektene til dem med lavest lønn stille, som de
har gjort siden finanskrisen, mens de med de store formuene har
kunnet trekke ifra. Vi vet at denne krisen treffer oss spesielt skjevt,
og skal vi unngå de mest alvorlige konsekvensene på sikt, må vi
handle nå. Derfor har SV vært opptatt av å få igjennom en pakke
for sårbare barn, økt bostøtte og en mer sosial dagpengeordning.
Og regjeringen følger opp Stortingets vedtak i revidert budsjett,
men bare så vidt. Når det også kuttes i barnetrygden i stedet for
å gi fattige barnefamilier litt mer, ser vi høyreregjeringens logikk.
Finansministeren
sier at de tyngste prøvelsene kan ligge foran oss. Samtidig advares
det – mellom linjene – mot for høy pengebruk. Det er et enormt paradoks
at denne regjeringen har brukt oljepenger helt uten magemål i normale
og gode tider, mens den har kuttet i skattene for de aller rikeste.
Men når vi altså står i den største økonomiske krisen siden krigen,
ja, da finner regjeringen det på sin plass å advare mot for høy
oljepengebruk.
I møte med denne
krisen må vi styrke velferden vår, og vi må omstille Norge for framtiden.
Vi må trygge arbeidsplasser og skape nye. Regjeringens oljeskatteforslag
er tilpasset Norge slik som det var, og ikke slik som Norge skal
bli. I stedet bør vi sammen stille opp med tiltak som gir jobb og
aktivitet her og nå, og som peker framover – innenfor grønn skipsfart,
hydrogeninfrastruktur, karbonfangst, for å nevne noe.
Sammen har fellesskapet
stilt opp for velferden og næringslivet, og det skal vi gjøre videre.
Men hva slags politikk vi velger å føre nå, vil avgjøre om vi omstiller Norge
i en grønnere retning og for framtiden, og om vi får ned de økonomiske
forskjellene og sørger for at ingen blir stående igjen. Da er ikke
dette budsjettet svaret.
Ola Elvestuen (V) [13:04:23 ] : Jeg vil begynne med å si at
jeg er enig med representanten Slagsvold Vedum i at vi bør takke
industriarbeiderne og alle som har bygget opp den velstanden vi
har i dag, og vi bør også takke helsearbeiderne som har stått i
situasjonen med koronakrisen nå de siste månedene.
Det er dramatiske
tall finansministeren viser fram, både med fallet hos oss på 4 pst.
i BNP og en reduksjon på 6 pst. i BNP hos våre handelspartnere.
Det er viktig å huske på at dette treffer alle enkeltpersoner her
og internasjonalt. Derfor er jeg også glad for at finansministeren legger
så stor vekt på at vi skal opprettholde et internasjonalt samarbeid.
Selv om vi skal lære av at vi kan ha sårbare verdikjeder som er
knyttet til enkeltland, trenger vi likevel et samarbeid og en åpen
verdenshandel, også framover, og vi trenger å bygge opp under den
liberale verdensordenen som vi har.
Denne krisen er
dyp, og den kommer til å vare. Det er mye som tyder på at med den
arbeidsledigheten vi har, og med den situasjonen våre handelspartnere
er i, så vil vi i framtiden måtte fordele bedre en mindre velferd.
Så er jeg glad
for at man i dette forslaget fra regjeringen legger inn en ekstra
innsats for sårbare barn, på 400 mill. kr, men dette må fortsette
med en helt annen systematikk og i en helt annen størrelsesorden
i den saken som kommer senere i vår, og også i budsjettene framover.
Vi står overfor
en stor økonomisk krise, men vi står også overfor andre kriser.
Vi er fortsatt midt i en klimakrise, og vi har en naturkrise med
et stort og katastrofalt tap av natur, så den saken regjeringen
skal legge fram senere, må inneholde en betydelig innsats for grønn
omstilling.
Norge presenterte
for FN i februar at vi skal redusere våre utslipp med 50 pst. fram
mot 2030. Det er en forpliktelse. Men det handler ikke bare om å
få til den reduksjonen, det handler også om å vise at vi skal få
til en grønn vekst og en næringsutvikling med de klimatiltakene
vi gjennomfører. Da er det bra at man i denne saken rydder opp i
den situasjonen fylkene har kommet i, med 1,5 mrd. kr til kollektivtransport,
slik at vi kan ha et like godt tilbud når vi går ut av krisen, som
da vi gikk inn i den. Det er også bra med styrkingen på 250 mill.
kr til grønn skipsfart, slik at fylkene kan fortsette satsingen
på null- og lavutslippsferjer og skip. Jeg er også glad for økningen
til Nysnø, som er oppe i 1 mrd. kr i år, slik at de kan investere
i bedrifter som har et bra klimaavtrykk og kan tjene penger på den
omstillingen både vi og andre skal igjennom. Vi har også klarlagt
at testsenteret på Mongstad videreføres ut året.
Så det er bra
anslag i revidert, men det må peke framover mot en større grønn
omstilling i den saken som regjeringen skal komme tilbake til.
Finansministeren
brukte flere sitater fra 1930-tallet og krisen den gangen, og den
var dyp, og den var alvorlig. Men jeg vil også legge vekt på at
vi ser på det presset mot demokratiene som krisen førte til på 1930-tallet,
for vi må også stå opp for selve demokratiet, et samarbeid i Europa
og i Europas nærområder, og vi må i fellesskap stå opp mot land
og organisasjoner som aktivt jobber for å undergrave det systemet
vi har, og den velstanden vi skal bygge opp.
Tore Storehaug (KrF) [13:09:26 ] : Heile verda står i ein alvorleg
og veldig spesiell situasjon, og det ber jo òg innlegget til finansministeren
preg av. Går ein tilbake til 1930-talet for å lage den historiske
konteksten må ein vere klar over kva slags tid det var. I dei åra
som følgde den talen som finansministeren her siterte frå, kom ekstreme
politiske krefter til makta. Vi såg det i vårt eige land, vi såg
òg nasjonalsosialistiske parti ta makta i enkelte land, og Stalin
gjennomførte nokre av dei verste massedeportasjonane menneska har
sett. Følgjene, dei økonomiske konsekvensane og det politiske svaret dei
hadde på 1930-talet, er alvorlege.
Situasjonen vi
står i no, er òg alvorleg. Budsjettet som blir lagt fram, inneheld
nye makrotal. Dei er ikkje endelege, men dei gjev ei løypemelding
om korleis den økonomiske situasjonen utviklar seg. I denne månaden har
vi tal som viser at i vårt eige land er 260 000 permitterte frå
jobbane sine. Vi ser at bruken av oljepengar stig, og at anslaga
no ligg rundt 200 mrd. kr. Om vi legg til grunn ein handlingsregel
på 3 pst., vil det seie 6 mrd. kr mindre i årleg handlingrom i åra
som kjem. Men dette rammar ikkje berre dei store tala, det rammar
folk, det rammar familiar, og det rammar bedrifter, og dette vil vere
eit år som vil vere tungt for mange. Mange har ikkje ein jobb å
gå til om morgonen, og endå fleire kjenner på ei uvisse om kva som
kjem i framtida.
Revidert nasjonalbudsjett
skal bidra til aktivitet i heile landet, til grøn omstilling og
til vekst og kompetanse, som vi kjem til å trenge for å få Noreg
vidare inn i den maratonen som denne krisehandteringa er. Aktivitet
i heile landet blir fremja, og det gjer ein når ein sørgjer for
auka låneramme inn mot den situasjonen som pakkereiseselskapa og
norsk reiseliv står overfor, når ein kjem med tiltak til skogbruksnæringa
og reindriftsnæringa, og når ein sørgjer for at det digitale løftet,
som jamleg har blitt styrkt gjennom Stortingets forhandlingar, blir
gjennomført både i skular og i kommunar, for å sørgje for at vi
har både kompetansen og infrastrukturen som denne krisa har vist
oss at vi er avhengige av for å handtere ho på ein god måte i det
digitale samfunnet som vi er.
I sånne kriser
som vi står i no, blir alle ramma, og nokon blir ramma hardare enn
andre. Difor er det gode signal når ein i revidert nasjonalbudsjett
peikar framover på korleis inntektssikringstiltaka blir utvida til
ut oktober, og ikkje minst når ein òg legg opp til 400 mill. kr
til ungar som er i ein sårbar livssituasjon. Anten det handlar om
tiltak som skal ta igjen tapt progresjon i skuletida, forskjellige
grader av førebygging eller avlastings- og aktivitetstiltak – eller
for den saks skuld peiker framover ved å styrkje ein del av dei
fritidstilboda og ferieaktivitetane ein treng fram mot sommaren
– så er dette pengar som er viktige, fordi dei handlar om å treffe
dei som har blitt ramma aller hardast av krisa vi står i no.
Då eg høyrde på
innlegget til finansministeren, var noko av det eg syntest var det
viktigaste perspektivet, at ein òg hevar blikket på kva denne krisa
er. Det er ei krise for Noreg, og det er ei krise for heile verda.
Det er ein pandemi, og det gjeld oss alle. Vi er avhengige av nabolanda
våre, både korleis dei handterer denne krisa med sine smitteverntiltak,
og kva marknader vi har å eksportere til.
Noreg er eit lite
og ope land i ei stor verd. Difor har det aldri før vore viktigare
å hegne om det samarbeidet vi har i Noreg, i Norden, i Europa og
i heile verda. Svaret må vere at vi klarer å løfte oss ut av dette
i lag, ikkje at ein berre set seg sjølv og sine eigne først. Difor
er eg stolt av at ein òg styrkjer både IMF og Verdsbanken gjennom
låneordninga for låginntektsland, eller koronafondet eller utvikling
av vaksine dei tinga som er viktige.
Partia på Stortinget
har vist kvarandre stor tillit og har gjort mange viktige grep i
dei rundane vi har hatt tidlegare i handteringa av den koronasituasjonen
vi står oppe i. Det er eg glad for at vi gjer òg i denne runden.
Une Bastholm (MDG) [13:14:38 ] : I Norge har vi i stor grad
stått samlet om håndteringen av koronapandemien. Det er en enorm
styrke for demokratiet at vi sammen klarer å finne løsninger for
å berge liv og helse og også sørge for grunnleggende trygghet og
økonomisk sikring for folk. Det er en lettelse at Norge nå sakte åpnes
opp igjen. Det er særlig viktig for de aller mest sårbare, de syke,
enslige, ensomme, og for barn som trenger at skole, barnevern og
idrettsklubber ser dem.
Kriser, når vi
klarer å identifisere dem, forener oss. Det er et uttrykk for tillit.
Men når samfunnet nå etter hvert skal tilbake til en slags normalsituasjon,
vil vi også se de politiske forskjellene bli mer synlige igjen.
I tillegg til
korona har Norge blitt rammet av oljeprisfall. Årets dramatiske
prisfall er knyttet til pandemien, men vi vet at også overgangen
til fornybar energi vil gi nye og mer permanente oljeprisfall, fordi
etterspørselen synker, akkurat som etterspørselen sank nå veldig plutselig
på grunn av nedstengingen verden over. Det store spørsmålet er:
Skal vi gjenoppbygge samfunnet og økonomien vi hadde før krisen,
eller skal vi bygge noe nytt som er bedre tilpasset tiden vi lever
i?
I dette reviderte
nasjonalbudsjettet er det bare småpenger til klimatiltak og grønn
omstilling. Mens vi venter på den grønne krisepakken som regjeringen
har lovet, foreslår altså regjeringen i dag å gi enorme skattefordeler
til oljenæringen. Det stilner kanskje kritikken fra bransjen, men
det redder ikke jobbene.
Finansdepartementet
advarer om at skattefordelene kan føre til flere svært ulønnsomme
investeringer. Krisepakken har høy risiko for store økonomiske tap
for fellesskapet fordi regjeringen har valgt å flytte risikoen for
tap fra oljeselskapene og over på staten. Det gjør også at nasjonaløkonomien
vår blir enda mer avhengig av en stadig mer uforutsigbar oljepris.
Det er en enorm gambling – med arbeidsplasser, men også med norske
skattepenger.
Det Norge trenger
nå, er det diametralt motsatte. Vi må føre en politikk som gjør
oss mindre avhengige av oljen og samtidig tar vare på arbeidsplassene
i leverandørindustrien ved å sørge for ny etterspørsel fra elektrifisering
av kysten, nullutslippsskipsbygging og ikke minst havvind og karbonlagring.
Norge er rikt.
Fisken, skogen, havet og vinden – kombinert med fornuftig forvaltning
av oljepengene – gir oss fantastiske muligheter til å gjennomføre
en grønn omstilling uten å måtte rive ned velferdsstaten. Når oljebransjen
ber om penger, sitter kronene løst. Men når skipsverftene, kollektivselskapene,
miljøteknologibedriftene, solenergibransjen, fiskerinæringen, bøndene
og skognæringen sliter, da mangler regjeringen både kreativitet
og penger.
Stortinget er
nødt til å vise seg bedre. Det er i alles interesse, og særlig dem
som er unge i dag, at næringene vi skal leve av i framtiden, får
like gode skattefordeler som oljebransjen. Gir vi havvindnæringen
den samme ordningen som oljebransjen nå tilbys, kan vi sette fart
i et nytt industrieventyr i Norge, og vi håper at vi kan få med oss
Stortinget på en sånn skattefordel til havvind i arbeidet med revidert
nasjonalbudsjett.
I dette budsjettet
økes tilskuddet til kollektivselskapene til 2,5 mrd. kr. Det er
under halvparten av det bransjen selv sier de trenger. Samtidig
øker regjeringen bevilgningene til Avinor med 4,3 mrd. kr, bare
for å sette det i sammenheng – og det til tross for at Ruter alene
betjener sju ganger flere passasjerer fra kollektivreiser i storbyområdet
hvert år enn det Avinor står for. Det er helt uakseptabelt, og det
er livsfarlig i vår tid at kollektivselskapene får under halvparten
av det de trenger for å kunne opprettholde tilbudet og hjelpe folk
over hele landet til å reise trygt og med avstand på buss, trikk,
t-bane og ferje.
Kompensasjonsordningen
til bedriftene som Stortinget vedtok, har heldigvis hindret norsk
næringsliv fra kollaps. Dessverre ser vi at veldig mange små bedrifter har
falt utenfor ordningen, bl.a. på grunn av krav om egenkapital. Vi
vil derfor være opptatt av å revidere ordningen, sånn at en ikke
mister de små bedriftene som er så viktige for innovasjon, utprøving
og verdiskaping over hele landet.
Endringene i permitteringsreglene
har også vært viktige for å unngå konkurser, men vi ser at ordningen
er for lite fleksibel. Vi mener Stortinget må sørge for at permisjonspengene
kan gjøres om til lønnstilskudd for en begrenset periode, og det
vil vi jobbe videre med.
Bjørnar Moxnes (R) [13:20:01 ] : Revidert budsjett burde vært
starten på et kriseprogram for å få folk i jobb, med kraftfulle
tiltak langt utover det vanlige, men dessverre er regjeringens forslag
altfor puslete. Vi er i en situasjon hvor vi har historisk høy ledighet,
og hvor viktige industrier er i knestående. Da trengs det full krisemobilisering,
men det får vi ikke. Det er riktignok store summer i forslagene
fra regjeringen, men det er viktig å ikke la seg blende av tall
med mange nuller. Dette ligger altså bare 2 promille over Stoltenbergs
handlingsregel. Hvis regjeringen mener at dette er full krisemobilisering,
viser det at de har misforstått alvoret i krisen.
Nå haster det
å få i gang verdiskaping igjen. Derfor trengs det krisetiltak som
gir norsk leverandørindustri konkrete oppdrag, og det trengs også
storstilte investeringer i samfunnets infrastruktur. Bevilgningen
på 150 mill. kr til lavutslippsferjer er et godt eksempel på hvor
puslete dette er. Her gjelder det å sikre oppdrag til industrien,
holde folk i arbeid, få ned utslippene og føre en aktiv distrikts-
og næringspolitikk på én og samme tid, men det regjeringen kommer
med, dekker ikke engang ferjebehovet i halve Vestland og står i
sterk kontrast til å gi 5 mrd. kr til flyplasser.
Sanner sa noe
klokt i redegjørelsen sin, nemlig:
«Å falle utenfor arbeidslivet kan
få konsekvenser for resten av livet. Og for hver person som faller utenfor,
mister også vi som samfunn verdifull kompetanse og arbeidskraft.»
Derfor er det
trist at denne klokskapen ikke har satt større avtrykk på revideringen
av budsjettet. Det holder ikke å peke på en krisepakke som skal
komme i slutten av måneden og si: Bare vent, der kommer det tiltak
for å få aktiviteten opp igjen og folk tilbake i jobb. Folk går
arbeidsledige nå, og for hver uke som går, er det en stor belastning
både for dem det rammer, og også for økonomien.
Rødt reagerer
også på at forlengelsen av en rekke sosiale ytelser, som dagpenger,
arbeidsavklaringspenger og permitteringslengde, bare gis varighet
til 31. oktober, for mange vil være arbeidsledige også i november,
desember og etter det. Og når regjeringen nå legger opp til å trekke
vekk sikkerhetsnettet halvveis i budsjettperioden, holder ikke det.
Det betyr i så fall at mange vil gå framtiden i møte med en klump
i magen, usikre på hvor lenge de har økonomisk trygghet for seg
selv og sine nærmeste. Det går ikke, mener vi.
Regjeringen burde
brukt revidering av budsjettet til å gjøre to ting, til å si både
takk og unnskyld – takk til alle som holder hjulene i gang, takk
til alle som opplever smittefare for å ta vare på helsen til andre,
takk til alle som har holdt barnehagene åpne, så de viktigste jobbene
fortsatt ble gjort da Norge stengte ned. Krisen har vist oss at
mange av de viktigste jobbene gjøres nettopp i førstelinjen i velferden
vår. Vi burde takket dem med et skikkelig beredskapsløft i velferden
med minst, etter vårt syn, 10 000 nye ansatte. De trenger kanskje
ikke først og fremst mer applaus, men de trenger definitivt flere
kollegaer. Så burde regjeringen også sagt unnskyld for at de har
prioritert kortsiktige innsparinger og skattekutt når vi heller
burde rustet oss for å tåle en pandemi. De burde sagt takk og unnskyld,
men gjør altså ingen av delene.
I stedet ligger
det an til massive kutt i kommunene, kutt som regjeringen ser ut
til å forsøke å trylle vekk med sin magiske kalkulator, for Sanner
sier selv at «kommunesektoren er kompensert ut over virkningene
av virusutbruddet». Jeg ville ha byttet ut batteriene på den kalkulatoren,
for beskjeden fra kommunene selv er klar og tydelig: Vi styrer mot
svære underskudd og massive velferdskutt om ikke Stortinget kommer
med mer penger.
Kort oppsummert:
Regjeringens framlegg er et krisebudsjett i mange betydninger, men
heldigvis har det ikke flertall. Vi i Rødt vil gjøre det vi kan
for å trekke dette forslaget og budsjettet i riktig retning.
Statsråd Jan Tore Sanner [13:24:53 ] : Jeg valgte å ha flere
referanser til 1930-tallet i min redegjørelse. Det er ikke tilfeldig,
det er for å understreke noe av alvoret i den situasjonen vi nå
er i. Det er det største tilbakeslaget vi har hatt i fredstid, og
det er den høyeste ledigheten på 75 år. Men heldigvis er det også
store forskjeller. Vi er i en helt annen tid, med et helt annet
velferdsnivå, med en befolkning med et langt høyere utdanningsnivå.
Vi har med andre ord et veldig godt utgangspunkt for å håndtere
denne krisen på en god måte.
I responsen på
revidert og på min redegjørelse var det noen ting som gikk igjen.
Une Bastholm fra Miljøpartiet De Grønne la vekt på at vi hadde stått
sammen i mange av krisepakkene. Hadia Tajik la vekt på viktigheten
av direkte og ærlig debatt om økonomi og tiltak. Jeg er enig med
begge. Jeg er enig i at det har vært en styrke at vi har stått sammen
– det har skapt trygghet både for arbeidstakere og for bedrifter.
Og jeg er enig i at vi trenger en åpen og ærlig debatt om økonomi
og tiltak, nettopp fordi det kan få frem enda bedre løsninger i
tiden som kommer.
Så er det flere
som har etterlyst kraftigere tiltak for arbeidsplasser og for bedrifter.
La meg da bare minne om at regjeringen i dialog med partilederne
ble enige om at vi skulle dele behandlingen nå i to, med revidert nasjonalbudsjett
lagt frem til ordinær tid, og at vi skulle komme tilbake med ny
proposisjon til Stortinget i månedsskiftet mai–juni. Da kommer vi
med nye tiltak for å bidra til at Norge kommer godt ut av krisen.
Jeg er enig i
at det er behov for flere tiltak. Vi må sørge for at vi har et sterkt
og mangfoldig næringsliv i hele landet når vi kommer ut av denne
krisen. Vi må sørge for at vi holder sysselsettingen oppe og ledigheten
nede. Og vi må unngå at det er de med svakest tilknytning til arbeidslivet
som taper: ungdom som drømmer om en læreplass, studenter som ser
etter en arbeidsplass, og andre med svak tilknytning til arbeidslivet.
Vi må legge vekt på å skape mer, men også på at vi skal inkludere
flere, for det er så avgjørende for bærekraften i velferdsordningene
fremover.
Så har flere lagt
vekt på viktigheten av kommunene. Det er ingen uenighet mellom regjering
og storting, mellom opposisjon og posisjon om at kommunene skal kompenseres
for merutgifter og lavere skatteinntekter som følger av koronakrisen.
Regjeringen har lagt frem noen tall i dag, men som jeg understreket
i redegjørelsen min: Det er slik vi vurderer situasjonen nå, men
det bildet kan også endre seg. Derfor kommer vi til å følge situasjonen
i kommunene fremover, fordi det er viktig for velferden både i barnehagene,
til eldre og til aktivitet i hele landet, og derfor har vi også
satt ned en gruppe hvor KS er med, og hvor vi skal diskutere dette.
Regjeringen vil
legge vekt på når vi nå skal se på nye tiltak for å få Norge godt
ut av krisen, at vi også klarer å håndtere en del av de utfordringene
som vi diskuterte for et halvt år siden – de utfordringene som vi
så at norsk økonomi og vi som samfunn sto overfor litt lenger frem i
tid. Det handler om det grønne skiftet og at vi må få klimagassutslippene
ned, det handler om bærekraft i velferdsordningene våre, det handler
om sysselsetting og at vi inkluderer flere i arbeidslivet vårt,
slik at flere kan bidra også til å bygge velferden fremover.
Så tillot jeg
meg i redegjørelsen – og det ble påpekt fra flere – også å peke
på at vi nå bruker veldig mye oljepenger. Jeg mener at det har vært
viktig. Jeg mener at det har vært nødvendig. For alternativet ville
vært høyere ledighet, flere konkurser og en lengre vei frem til
hverdagen slik vi kjente den. Jeg ser også at vi kan komme til å bruke
mer. Men vi må også i en krisetid ta ansvar for økonomien, for de
pengene som vi bruker nå, er penger som også skulle ha kommet fremtidige
generasjoner til gode.
Jeg takker for
det gode samarbeidet vi har hatt så langt, og ser frem til både
samarbeid og debatt i Stortinget frem mot sommerferien, som forhåpentligvis
kommer på et tidspunkt, men først er det revidert nasjonalbudsjett,
oljepakke og etter hvert også planen for Norges vei ut av krisen.
Presidenten: Dermed
er debatten om redegjørelsen avsluttet.
Presidenten vil
foreslå at finansministerens redegjørelse om revidert nasjonalbudsjett
sendes finanskomiteen – det anses vedtatt.