Michael Tetzschner (H) [13:01:24] (ordfører for saken): Forslagsstillerne, representanter fra Sosialistisk Venstreparti, foreslår at det skal nedsettes et utvalg for å vurdere alternativer til EØS-avtalen. Særlig ønsker de belyst hvor godt EØS bidrar til å løse problemer med sosial dumping i arbeidslivet. Forslagsstillerne vil også ha belyst alternativer som etter forslagsstillernes mening bedre ivaretar demokratiske hensyn, og undersøke hvordan eventuelle virkninger av slike alternativer vil slå ut for norsk næringsliv. Forslagsstillerne ser for seg at denne utredningen skal være sluttført innen utgangen av 2020.

Jeg regner med at forslagsstillerne og andre mindretall som har dannet seg under komitébehandlingen, vil redegjøre nærmere for sine synspunkter. I det følgende redegjør jeg for de synspunkter som komiteens flertall har stilt seg bak, og det er også dette flertallet som fremmer sakens innstilling.

Komiteen har merket seg at ikke alle alternativer foreslås utredet, bare alternativer som svekker samarbeidet med Europa, og som ikke like sterkt forplikter Norge til å gjennomføre regelverk fra EØS som i dag. Komiteens flertall konstaterer at forslaget støttes av partigrupper som allerede har konkludert med å ville si opp EØS-avtalen. Flertallet mener dette i så fall ville gi Norge tredjelandsstatus overfor EU-landene og stenge deltakelsen i det indre marked.

EØS-avtalen er den viktigste avtalen Norge har. Et brudd med EØS vil kreve både forberedelser og utredninger, men hvilke resultater Norge ville oppnå, ville uansett forutgående utredninger forbli usikkert, dette fordi fremgangsmåten for å reforhandle internasjonale avtaler er først å gå til oppsigelse, slik at partene kan forhandle på nytt ut fra egen forhandlingsstyrke og interesser. Hva Norge ville måtte gi fra seg i en reforhandlet avtale eller ved overgang til en bilateral handelsavtale, vil være en del av den usikkerheten forslaget åpner for.

EØS-avtalen har vært grunnlaget for Norges tilknytning til EU i 25 år. Avtalen gir norsk næringsliv tilgang til EUs indre marked med muligheter til å omsette varer og tjenester på like og forutsigelige vilkår med konkurrentene. EØS-avtalen er avgjørende for Norges økonomi, for arbeidsplassene og dermed privat og offentlig velferd. Den er for Norges økonomiske samkvem tilsvarende viktig som vårt NATO-medlemskap er det for Norges sikkerhet.

EØS-avtalen skiller seg kvalitativt fra en tradisjonell, bilateral handelsavtale ved at den gir nordmenn like muligheter som EU-borgere når det gjelder handel med varer så vel som anledning til å foreta investeringer, drive finansiell virksomhet og forsikring, selge og kjøpe tjenester, og til å ta arbeid, studere, motta helsetjenester, eller ta opphold i andre land i EU/EØS-området. Etter flertallets oppfatning finnes det ingen kjente tilknytningsformer til EU, utenom medlemskap, som vil kunne gi samme muligheter.

Komiteen konstaterer at internasjonalt, regelbasert samarbeid for tiden møter motgang fra stater som mener de er store nok til å dra fordeler av prinsippet om å være seg selv nok og hevde sin rett gjennom prinsippet om den sterkestes rett internasjonalt. For andre stater, som Norge, er dette urovekkende.

EØS-avtalen er en solid ramme for Norges samarbeid med EU. Den sikrer norsk næringsliv tilgang til et hjemmemarked av 31 land og 510 millioner mennesker. Avtalen sikrer like konkurransevilkår og forutsigbarhet, og den har bidratt til vedvarende og balansert styrking av handel og økonomiske forbindelser mellom avtalepartene. Samtidig legger EØS-avtalen grunnlag for et bredt samarbeid med EU på en rekke andre områder, inkludert miljøvern, forskning, utdanning, helse- og forbrukerspørsmål, sivil beredskap og kultur.

EØS-avtalen er med på å trygge norsk velferd og norske arbeidsplasser. Fraværet av en avtale vil ha negative konsekvenser for norsk økonomi og for nordmenn flest. Det er flertallet som sterkt ønsker å hegne om EØS-avtalen, og gjennom målrettet og systematisk arbeid vil sikre at avtalen fortsetter å fungere godt. Det tjener både Norge og EU.

Leif Audun Sande (A) [13:06:06]: Ikkje ein einaste dag etter at me fekk EØS-avtalen, har me hatt ei arbeidsløyse i nærleiken av dei over 8 pst. me hadde før EØS. Avtalen gjev oss tilgjenge på alle typar samarbeid innan EU – som utdanning, fri ferdsel, forsikring, forsking, politi og mange fleire område. EU beskyttar oss mot straffetoll, me har siviliserte måtar å løysa tvistar på og slepp det marerittet me hadde under handelsavtalen, med stadige truslar om antidumpingtiltak mot industrien. Det nordiske samarbeidet med tre EU-land er òg svært viktig, CO₂-kompensasjonsordninga likeins og ikkje minst klimakvotesystemet for industrien både til lands og til havs. Veterinæravtalen sikrar oss mot lange køar for å få godkjent kvaliteten på mat som passerer grensa, og difor er sjømatindustrien den sterkaste forsvararen av avtalen. Dette er berre nokre av alle dei fordelane avtalen gjev oss.

Europa i dag består av to grupper med land. Den eine gruppa er ein del av den indre marknaden. Den andre gruppa står utanfor. I den indre marknaden er me med saman med to andre EØS-land, saman med Sveits og 28 EU-land. Her kan menneske bevega seg fritt, kapital kan flyttast og tenester ytast, og varer kan seljast fritt på tvers av landegrensene.

Så er det dei landa som står utanfor den indre marknaden i Europa. Det er Russland, Ukraina, Kviterussland, Kasakhstan, Serbia, Georgia, Kroatia, Bosnia-Hercegovina, Moldova, Albania, Tyrkia, Nord-Makedonia, Montenegro, Kosovo, Aserbajdsjan, Andorra, Monaco og San Marino. Her er det grensekontrollar, og det er ingen fri bevegelse på tvers av grensene verken den eine eller andre vegen. Det er tilsvarande relasjonar som EU har til desse landa, Nei til EU-bevegelsen vil tilby oss. Dei vil aldri gje oss spesielt betre avtalar enn dei gjev til sine eigne naboland i sør.

For meg vert dette som å rykkja ned frå elitedivisjon til 3. divisjon. Det vil eg ikkje. Eg føler langt større samhøyrsle med Sverige, Island, Finland, Danmark, Tyskland og England, for å nemna nokre, enn med dei namna eg lista opp i stad. EØS-debatten bør òg handla om dette: Kvar høyrer me heime i Europa? Nokre meiner me bør greia ut alternativ. Senterpartiet og SV gjer det. I dag i Klassekampen las eg at representanten Amundsen sa at sannsynlegvis ville òg Framstegspartiet ha støtta eit slikt forslag – «dersom vi ikke hadde vært i regjering».

La det vera heilt klart: Noka utgreiing av alternativ treng me slett ikkje. Avtalen står beinstøtt – ikkje berre i Arbeidarpartiet, men òg i det norske folket. Berre 20 pst. av folket svarar at dei er imot avtalen, og den største gruppa er framstegspartiveljarar. Skulle me greia ut alternativ til alt som 20 pst. av det norske folket er misfornøgde med, ville det vorte veldig mykje arbeid for norske konsulentselskap. La meg gje fire grunnar for kvifor me ikkje skal gjera det:

1. Dersom Stortinget skulle sett i gang ei utgreiing av alternativ, ville det skapt betydeleg usikkerheit både i EU og hos norske næringsaktørar. Det er me slett ikkje tente med.

2. Seier me opp avtalen, veit me at me kan fortsetja å handla med EU på WTO-vilkår. Når det gjeld alt anna, er me avhengige av ein avtale med motparten. Om den gamle handelsavtalen vil tre i kraft att ved EØS-avtalen sitt utløp, er eit spørsmål EU vil bestemma – for dei kan velja å seia opp handelsavtalen med den same fristen som me seier opp EØS-avtalen, om dei meiner at det styrkjer deira forhandlingsposisjon. Då vil forhandlingane om framtida starta utan EØS-avtalen, utan ein handelsavtale i botn, og i og med at det i EØS-avtalen ikkje er fastsett noko om å forhandla fram ein utmeldingsavtale først – slik britane har – vil me vera rett på det britane kallar hard brexit i dag.

3. Kva dei alternative løysingane i teorien kan vera, veit me, men kva me kan oppnå av konkrete avtaler, vert bestemt gjennom forhandlingane. Men forhandlingsresultata må erfarast, dei kan ikkje verta utgreidde – og det trur eg òg britane veit alt om no.

4. Forhandlingsstyrken vår er svekt. Då me forhandla fram EØS-avtalen, var me sju EFTA-land som forhandla saman mot tolv EU-land. I dag er me eit av dei minste landa i Europa, med 5,5 millionar innbyggjarar, som skal forhandla aleine opp mot 28 EU-land med 510 millionar innbyggjarar.

– Dette vert ein dårleg deal.

Per-Willy Amundsen (FrP) [13:11:17]: Europa er av stor betydning for Norge. EØS-avtalen og NATO-alliansen binder oss til resten av kontinentet. NATO er avgjørende for Norges forsvar. Norges markedsadgang til kontinentet gjennom EØS er av vital betydning for norsk næringsliv og norsk økonomi.

Sånn det ser ut i dag, har vi ingen tydelige alternativer til EØS-avtalen, som sikrer oss full adgang til EUs indre marked på en halv milliard mennesker. Men når vi om litt forhåpentligvis ser virkningen av brexit, kan det være fornuftig å evaluere Storbritannias tilknytningsform til EU opp mot vår egen EØS-avtale. Det fremstår derfor som rasjonelt å avvente situasjonen.

På nåværende tidspunkt kan vi imidlertid ikke støtte SVs forslag, først og fremst fordi Fremskrittspartiet er bundet av Granavolden-plattformen i Stortinget. Vi må uansett arbeide for å få et så godt forhold til Storbritannia som mulig og søke å bevare vårt gode forhold til EU, og her gjør regjeringen en god jobb.

Det er likevel viktig ikke å hylle EØS-avtalen ukritisk eller å glorifisere EU. Vi kan ikke underslå verken de interne utfordringene i Europa eller de aspektene av EØS-avtalen som ikke fungerer tilfredsstillende. Derfor sier også Granavolden-plattformen at regjeringen skal arbeide for forbedringer innenfor EØS-avtalens rammeverk.

I Fremskrittspartiet har vi særlig pekt på tilgangen til velferdsytelser, der vi har et klart stortingsflertall som er med oss på at ytelser som barnetrygd og kontantstøtte skal kjøpekraftsjusteres. Flere EU-land deler vår oppfatning, deriblant Danmark og Østerrike. I Østerrike har regjeringen gått til det steget å innføre kjøpekraftsjustering på egen hånd. EU-kommisjonen har innledet traktatbruddsprosedyre mot landet for innføring av diskriminerende praksis. I sitt tilsvar argumenterer Østerrike for at deres praksis er i tråd med EUs lovgivning på området. Dette tegner til å bli en lengre disputt og kan havne i EUs domstol. Det er viktig at regjeringen følger utviklingen i denne saken og fremmer norske interesser på en best mulig måte.

Norge bør ta en mer offensiv rolle overfor EU for å fremme norske interesser, både gjennom formelle og uformelle kanaler. Dette kan også inkludere bruk av reservasjonsretten dersom det er saker som er av kritisk betydning. Det er ikke vår oppgave å være den flinkeste gutten i klassen. Norske interesser skal stå først.

Internt i EU er det heller ingen idyll. Det fremste symptomet på misnøye med unionens utvikling er selvsagt brexit. Støtten til brexit er fremdeles stor blant britene, til tross for uklarhet og usikkerhet rundt prosessen. Bakgrunnen for misnøyen med EU er utgiftene forbundet med medlemskapet, at EU ble ansett for å være i utakt med folkemeningen, og at unionen bidro til ukontrollert immigrasjon. Folket ønsker å ta makten tilbake fra Brussel. Det burde ikke være et sjokk. Det burde heller anses som en naturlig reaksjon på et demokratisk underskudd – der eliten mener at de vet bedre enn folket. Det er tross alt vanlige folk som kjenner på de negative konsekvensene av et EU som tar til seg stadig mer makt.

Skepsisen mot EU vokser også i andre land. Partier som er EU-motstandere og EU-kritikere, har gjort gode valg i en rekke europeiske land, og valget i Europaparlamentet senere i vår kan føre til at rekordmange EU-skeptikere får plass i dette sentrale EU-organet. Denne uroen bør EU ta inn over seg. Medisinen er neppe den som foreskrives av Frankrikes president Macron, nemlig økt makt til EU gjennom flere felleseuropeiske institusjoner. De massive demonstrasjonene mot Macrons lederskap og de usedvanlig lave popularitetsmålingene viser at han ikke engang forstår sitt eget folk.

EU må gi makten tilbake til folket og de nasjonale demokratiske institusjonene, ikke samle mer makt i Brussel.

Liv Signe Navarsete (Sp) [13:16:39]: Eg vil gi ros til SV for å ha fremja eit viktig forslag. Som førre talar så godt beskreiv, er det behov for å sjå på vårt forhold til EU og på alternativ til det. Senterpartiet vil difor støtte forslaget.

EØS-avtalen har fått stadig større inngrep i det norske samfunnet, ikkje minst i arbeidslivet. Den siste tida har kritikken mot EØS-avtalen frå miljø i fagrørsla auka, og ein er særleg kritisk til at EØS-avtalen truar eit godt organisert arbeidsliv og kan leggje til rette for sosial dumping.

Senterpartiet vil erstatte EØS-avtalen med handels- og samarbeidsavtalar med EU, og me vil at det norske folket sjølv skal påverke avgjerda om Noreg skal vere medlem av EØS. Me har eit framtidig mål om ei folkerøysting om EØS-medlemskapen i Noreg.

Noreg betaler EU for å delta i EØS, og eg vil vise til Prop. 1 S for 2018–2019, kap. 117, der Noreg løyver 2,77 mrd. kr til EU for medlemskapen i EØS. Samstundes kjem rundt 95 pst. av importen til EU frå land som ikkje er knytte til EØS, land som ikkje betaler store summar for m.a. ein handelsavtale med EU. Senterpartiet meiner at norske bidrag til økonomisk og sosial utjamning i Europa skal frikoplast frå EØS-avtalen, og skal utformast på grunnlag av nasjonale prioriteringar.

Det vart hevda, då EØS-avtalen vart inngått, at Noreg skulle kunne bruke reservasjonsretten i EØS-avtalen dersom det kom forslag som ikkje tente det norske samfunnet og det norske folket. Det har ikkje skjedd. Ja, fleirtalet i denne sal har effektivt blokkert alle forsøk på å seie nei takk til urimelege forslag som har gjort store inngrep i det norske samfunnslivet. Noreg skal bruke reservasjonsretten i EØS-avtalen aktivt, slik at me kan reservere oss mot direktiv og forordningar som truar grunnleggjande norske interesser, eller omsynet til at folk skal vere trygge når det gjeld arbeid, helse, miljø og sikkerheit.

Dersom Noreg trer ut av avtalen, vil det vere den eksisterande frihandelsavtalen som gjeld. Noreg vil framleis kunne handle med EU, og dei delane som ikkje er dekte av avtalen, vert dekte av WTO. Det er samstundes usikkert om dette vil vere tilstrekkeleg for å dekkje all interaksjon Noreg har med EU, i og med at EØS-avtalen har vorte noko heilt anna enn tilhengjarane argumenterte for då avtalen vart inngått. Den har vorte langt meir inngripande, og nettopp difor trengst òg ei slik utgreiing.

Målet med utgreiing må vere å sjå på korleis Noreg kan halde fram handelssamarbeidet med EU utan ei like sterk forplikting til å implementere alt av EU sitt lovverk, som me gjer med dagens EØS-avtale. Ein må sjå på alternativa etter kor godt dei medverkar til å løyse utfordringane med sosial dumping, som har vorte eit stort problem i delar av norsk arbeidsliv. Me må sjå på korleis demokratiet vårt kan varetakast på ein langt betre måte enn det som skjer under dagens EØS-avtale, og sjølvsagt vurdere konsekvensane for samfunnsliv og næringsliv.

Frå dei som er for EØS-avtalen, vert det måla veldig dystre bilete av kva som kan skje om me finn eit alternativ og vel å skifte ut EØS-avtalen med andre avtalar. Etter brexit har det sjølvsagt ikkje vore måte på kor vanskeleg dette kan verte. Vel, Noreg er ikkje medlem av EU, me har det som var kalla «ei lausare tilknyting» i si tid. Dagens regjering gjer alt ein kan for å setje gass på tilpassing. Det har dei gjort, og eg har sjølv sete i møte i EØS-komiteen i førre periode og høyrt delegasjonsleiaren gong på gong seie at Noreg er eigentleg medlem av EU, det er berre ikkje formalisert.

Me har ein alternativ rapport som skisserer grunnlag for alternativ til EØS. No treng me ei ny utgreiing, som kan medverke til ytterlegare perspektiv i debatten, og gi eit nytt grunnlag for å vurdere EØS-avtalen og tilknytinga vår til EU.

Liv Signe Navarsete (Sp) [13:21:33]: Eg ønskjer å ta opp forslaget som Senterpartiet er med på.

Audun Lysbakken (SV) [13:21:58]: Det forslaget som Stortinget har til behandling i dag, springer ut av den nye og forsterkede EØS-debatten som har nådd nye høyder i Norge det siste året. Det er et resultat av den fortvilelsen og det sinnet som preger tillitsvalgte på mange arbeidsplasser i mange forbund i fagbevegelsen, fordi en ser hvordan sosial dumping undergraver faglige rettigheter, undergraver arbeidet for å skape sosial utjevning og arbeidet mot økende lønnsforskjeller i arbeidslivet vårt. Vi ser sosial dumping bre om seg på byggeplassene, i deler av industrien, på veiene, i havnene – til og med langt inn i velferden og offentlig sektor.

Vi har en utvikling i norsk arbeidsliv som vi også kan lese ut av dramatiske tall. Det siste tiåret har de 10 pst. dårligst lønnede i norsk arbeidsliv ikke hatt reallønnsvekst i det hele tatt, mens de på toppen drar kraftig ifra. Det er umulig å påstå at den utviklingen ikke har noen ting med EØS å gjøre, og det er grunnen til at EØS-avtalen nå er under så kraftig debatt i norsk fagbevegelse.

LO har tydelige vedtak på at norske tariffavtaler skal overordnes EU-regler, men prinsippet i EØS er nettopp det motsatte: EU-reglene overordnes alt annet. Derfor har vi fått situasjonen med overprøvingen av norske regler på reise, kost og losji. Derfor ser vi også nå at vi kan komme i en situasjon hvor vi, selv om vi skulle velge et framtidig stortingsflertall som ønsker at jernbanen vår skal være på fellesskapets hender, ikke kan gjennomføre det, fordi EØS-avtalen har pådyttet oss en tvangsprivatisering av jernbanen gjennom jernbanedirektivet. På denne måten undergraves vilkårene for å føre en venstreorientert økonomisk politikk.

EØS-avtalen er en abonnementsordning på høyrepolitikk. En kan være for eller imot sånne ting som å drive jernbane i fellesskapets regi eller sterkere maktmidler til fagbevegelsen, men det burde være en selvfølge at det var opp til flertallet i denne sal og opp til styrken i norsk fagbevegelse gjennom kollektive forhandlinger å bestemme utviklingen i f.eks. jernbanen eller ute på arbeidsplassene.

Så tror jeg også det er viktig å si at den EØS-euforien som preger norsk debatt akkurat nå, og som preger de store partiene i særdeleshet, egentlig er noe nytt. Forrige gang det var et omfattende forsøk på å sette spørsmålet om norsk EU-medlemskap på dagsordenen igjen, tidlig på 2000-tallet, var det altså kritikken av EØS-avtalen som var hovedgrunnen til at Høyre og Arbeiderpartiet mente det var riktig å søke om EU-medlemskap. EØS-avtalen var så dårlig at vi måtte inn i EU. Egentlig er det det eneste alle har vært enige om i norsk EU-debatt nå i 25 år, at EØS-avtalen ikke er et spesielt godt alternativ. Gitt den nye situasjonen vi nå er i, hvor alle synes å være enige om at EU-medlemskap ikke er på bordet, og hvor Europa er i sterk endring, burde det ikke være spesielt radikalt å foreslå en diskusjon om og en utredning av hvorvidt det kan finnes bedre alternativer for Norge.

For SVs del handler det om at vi ønsker å finne en tilknytningsform for vårt samarbeid med EU som gir økt makt over eget arbeidsliv, som sikrer kollektive avtaler og ILO-konvensjoners forrang, som sikrer norske lønns- og arbeidsvilkår for alle arbeidere i Norge, enten de er norske eller har innvandret hit, og som sikrer at vi ikke får tvangsprivatisering av tjenester og infrastruktur.

Så blir det sagt – og det ble gjentatt i denne debatten, fra ulike talere – at vi vet at alternativet er dårlig. Nei, det er akkurat det vi ikke vet, fordi alternativet aldri har vært utredet. Partiene som har vært for EØS-avtalen, har aldri tillatt en ordentlig utredning av hva alternativene kan være. Derfor er ikke det vi tar stilling til i dag, ja eller nei til EØS, men ja eller nei til om vi skal skaffe oss den kunnskapen eller ikke.

Carl-Erik Grimstad (V) [13:27:21]: Hvis foregående taler er redd for at jeg skal bygge opp under vilkårene for en venstreorientert norsk økonomisk politikk, må jeg nok skuffe ham. Jeg har vanskelig for å se at forslagsstillerne kunne valgt seg et dårligere tidspunkt for å så tvil om EØS-avtalen vår.

I fjor var jeg deltaker på et besøk til EU-parlamentet i Brussel, der vi møtte en eldre deltaker fra Irland med bosted tett opp til den nordirske grensen. Hun fortalte oss at hun måtte krysse grensen til Storbritannia fem ganger for å komme på sykehuset. Så tett sammenvevd er disse landene. Hun fortalte om freden som nå hersker i dette området – en fred hennes barn har levd under hele sitt liv. Selv husker hun, og gjenopplever tidvis, angsten knyttet til den blodige konflikten mellom Sinn Féin og den britiske hæren. Hun takker EU for fredsprosessene i denne tidligere krigssonen, og hun frykter at en stengt grense vil føre til at den skjøre freden i området skal ende i en ny blodig konflikt. For henne er det dette brexit dreier seg om.

Situasjonen i dagens Storbritannia er det vanskelig å se konsekvensene av. Situasjonen i dagens Europa som følge av brexit er det vanskelig å se konsekvensene av. Våpenhvilen som avsluttet første verdenskrig, trådte som kjent i kraft for 100 år siden, en krig som førte med seg en massenedslakting av unge europeere som ellers kunne ha bidratt til å løfte kontinentet vårt inn i det nye århundret. Det europeiske prosjektet er et fredsprosjekt, det direkte resultatet av to verdenskriger som rammet Europa hardt. EU ble dannet for å forhindre en tredje verdenskrig. Erkjennelsen til dem som undertegnet Romatraktaten, var at bare samarbeid, integrasjon og samhold ville kunne avverge en ny katastrofe. Gjennom 60 år har EU knyttet stormaktene i Europa sammen. Et tidligere delt Europa er forent, og stadig nye land har utviklet stabile og trygge demokratier.

Dette er det historiske bildet som forklarer Venstres grunnleggende positive innstilling til det europeiske samarbeid. Vi vil ha et sterkere og mer handlekraftig EU. Vi vil at Norge skal bidra til å finne felles europeiske løsninger på de store felles utfordringene, og vi vil at Norge skal bidra aktivt gjennom EØS-avtalen. EU har vært og er et fredsprosjekt. Å så tvil om vår tilslutning til det europeiske fellesskapet, og særlig på dette tidspunktet, er ikke bare beklagelig. Det er umusikalsk, historieløst og særdeles ukledelig for partier som legger vekt på å kalle seg fredspartier.

Det sies gjerne at på samme måte som vårt NATO-medlemskap er et fundament for Norges internasjonale trygghet, er vår EØS-tilknytning et fundament for vår økonomiske trygghet. På denne måten er utrygghet og usikkerhet overskriften på det foreliggende representantforslaget.

Steinar Reiten (KrF) [13:30:42]: Vi i Kristelig Folkeparti har et ganske spesielt forhold til EØS-avtalen. For å skjønne det må en gå tilbake til starten av 1990-tallet med den opphetede EU-debatten som var da. Situasjonen var at Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet sto sammen om å sende en søknad om norsk EU-medlemskap, mens særlig Senterpartiet og SV var kategorisk imot. I påvente av en avklaring om EU-medlemskapet ble det også enighet om å framforhandle EØS-avtalen. Det var ett parti som mente at denne avtalen ville være god nok i seg selv, kunne stå seg og gi Norge adgang til det indre marked, samtidig som vi fikk råderett over kritiske næringer som landbruk og fiskeri. Det var Kristelig Folkeparti.

Så husker vi alle hvordan EU-avstemningen gikk. EØS-avtalen ble stående. Vi er et parti som liker å se ting i evighetsperspektiv, og vi ser at denne avtalen 25 år etterpå fremdeles er veldig god for Norge. Den gir oss adgang til det indre marked, og vi har fremdeles selvråderetten over de viktige primærnæringene våre.

Det har de siste månedene skjedd en veldig interessant utvikling i det norske politiske landskapet. Arbeiderpartiet lekker velgere som en sil til partier til venstre for seg og til Senterpartiet. I januar var det en TV 2-måling som viste at Rødt, SV og Senterpartiet til sammen var like store som Arbeiderpartiet. For noen uker siden kom det en ny måling som viste at hvis en i en teoretisk situasjon nå skulle ha fått en rød-grønn flertallsregjering, ville det bare skille seks mandat mellom Arbeiderpartiet på den ene siden og Senterpartiet og SV, som begge arbeider aktivt imot EØS-avtalen, på den andre siden.

Representanten Sande hadde et forbilledlig klart innlegg der han gjorde greie for Arbeiderpartiets tilnærming til spørsmålet og sa at EØS-avtalen ligger fast. Men jeg mener at Arbeiderpartiet nå må kunne gi norske velgere og ikke minst norsk næringsliv et klart og tydelig svar: Hvordan vil Arbeiderpartiet forholde seg til en potensiell situasjon i en regjering med to partier som er jamstore, og som med iskaldt overlegg arbeider målbevisst for å bringe Norge ut i den hengemyra som Storbritannia befinner seg i i dag, altså gjøre Norge til et tredjeland uten en avtale med EU? Det er et spørsmål som Arbeiderpartiet bør kunne klare å svare tydelig på fra denne talerstolen.

Bjørnar Moxnes (R) [13:33:51]: For tre uker siden var Erna Solberg i Brussel for å feire 25 år med EØS. Da var det mye skryt av at hun var den første som fikk delta fra norsk side på et slikt EU-toppmøte. Men Rødt var ikke blant dem som jublet over at en norsk statsminister endelig ble sluppet inn i VIP-området på EU-fest, for det Solberg var med å feire i Brussel, var også 25 år med undergraving av norsk selvstendighet og det norske arbeidslivet.

Faktum er at det er det norske folk som betaler prisen for mye av EØS-medlemskapet. Det koster både demokratiet og selvstendigheten vår dyrt når beslutningsmakt flyttes fra Norge til politikere og byråkrater i Brussel som ingen av oss har stemt på. Når sosial dumping importeres fra Øst-Europa gjennom EØS, undergraves arbeidslivet vårt, og når EUs jernbanepakke og ACER fratar oss kontrollen over egen jernbanesektor og egen strøm, undergraves også norsk selvstyre og norsk selvråderett. Det er dette – nettopp dette – som samtidig gjør Erna Solberg til en populær gjest i Brussel og EU.

I innstillingen sier Arbeiderpartiet og flertallet på borgerlig side at EØS er like viktig for økonomien vår som det NATO er for sikkerheten vår. Det er en ufrivillig treffende sammenligning. Stoltenberg ble NATO-sjef etter å ha fått Norge med inn i en ødeleggende Libya-krig, og Solberg blir populær i Brussel når hun lar hvert eneste EU-direktiv få forrang over norske demokratiske prosesser. Her i Norge har folk flest lite å tjene på at regjeringen og stortingsflertallet kneler såpass dypt for elitene i både Washington og Brussel.

Rødt står for det motsatte og setter norske folks interesser over interessene til både EU og NATO. Vi er for en avtale med EU som ivaretar eksportindustriens behov for markedsadgang, og som samtidig ivaretar Norges suverenitet. Derfor hilser vi forslaget fra SV om en utredning av alternativer til EØS-avtalen, velkommen.

Samtlige partier på Stortinget i dag anerkjenner, i alle fall i ord, at sosial dumping muliggjort av EØS er et stort og alvorlig samfunnsproblem i Norge. Samtidig forsvarer både Arbeiderpartiet og regjeringen EØS-avtalen. At innstillingen om utredningsforslaget er full av lovord om EØS fra Arbeiderpartiet og fra de borgerlige, er som forventet, men det er knapt noen gode argumenter å finne mot å utrede alternativene til EØS. Hvorfor er det sånn?

Det kan skyldes at regjeringen begynner å innse at glansbildet av EØS er i ferd med å slå dype sprekker, og at deres beste kort er å late som det ikke finnes noen andre tenkelige alternativer i det hele tatt, ikke minst fordi vi i fagbevegelsen ser en økende motstand mot EØS på grunn av konsekvensene EØS-avtalen har for norsk arbeidsliv. Særlig i den eksportrettede industrien vokser motstanden mot EØS. Her på Stortinget er alle partiene som går mot EØS-avtalen, også i kraftig vekst. Vi ser at utenriksministeren har lagt fra seg den tidligere frasen om konsensus om regjeringens utenrikspolitikk og forholdet til EU. Ved siste redegjørelse for Stortinget snakket utenriksministeren i stedet om hvor farlig det er å bruke reservasjonsretten, den ene demokratiske rettigheten Norge faktisk har i EØS, selv når det står om Norges selvstendighet, kontroll over energipolitikken og ikke minst å sikre et anstendig arbeidsliv.

Så lenge diktatene fra Brussel rammer selvråderetten, demokratiet og faglige rettigheter, vil vedtak i Stortinget ikke stanse EØS-motstanden ute blant folk flest, og den vil vi slåss for her inne også.

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide [13:39:11]: EØS-avtalen er det viktigste avtaleverket vi i Norge har med våre europeiske partnere. Den har vært i kraft i 25 år og ligget til grunn for vekslende regjeringers politikk for samarbeid med EU. Den gir oss tilgang til det indre marked, den gir norsk næringsliv forutsigbarhet og mulighet til å selge varene og tjenestene sine på like vilkår med f.eks. Tyskland og Sverige. Det er avgjørende for å sikre økonomisk vekst, arbeidsplasser og velferd.

EØS-avtalen gir nordmenn samme muligheter som EU-borgere når det gjelder handel med varer, det å foreta investeringer, drive bank og forsikring, selge og kjøpe tjenester og rett til å ta arbeid, studere, få helsestell og å bo i andre land i EØS-området. Ingen annen tilknytningsform, bortsett fra fullt EU-medlemskap, vil kunne gi samme muligheter. Derfor er EØS-avtalen bærebjelken i regjeringas europapolitikk.

Det er redegjort godt for forslagets innhold her, så jeg skal ikke gjenta det, men bare si at en utredning i tråd med forslaget vil kunne tolkes som et veldig tydelig signal om at regjeringa vil vurdere endringer i samarbeidet vårt med EU. Med utgangspunkt i EØS-avtalens betydning og økt uro innenfor internasjonalt samarbeid er det ikke aktuelt for regjeringa å sette i gang tiltak som kan skape usikkerhet om vår viktigste avtale med EU. Vi mener også det er helt unødvendig – rett og slett fordi EØS-avtalen tjener norske interesser veldig godt. Derfor ser vi heller ingen grunn til å erstatte den med noe annet enn det som eventuelt en gang i framtida skulle bli en debatt om fullt EU-medlemskap.

Regjeringa har tydelig og klart sagt ifra gjennom strategien for samarbeidet med EU om at vi ikke ønsker et mindre forpliktende samarbeid med EU. Og et mindre forpliktende samarbeid ville gi oss færre rettigheter og færre muligheter.

Brexit har vist at det ikke er mulig å nyte godt av fordelene i det indre marked og ikke ta med pliktene. Det er godt mulig at Storbritannias framtidige tilknytning til EU ikke blir klarlagt før om flere år. Vi vet hva alternativene er. Det er tre alternative tilknytningsformer slik situasjonen er i dag, for Norges del: Det er medlemskap, det er EØS, eller det er en tradisjonell bilateral handelsavtale.

De første alternativene innebærer full deltakelse i det indre marked med alle rettigheter og plikter. Alternativ tre, handelsavtale, gir ikke deltakelse i det indre marked, og det vil bety langt mer omfattende tollprosedyrer og grensekontroll, krav til sertifisering, veterinærkontroll – generelt økende dokumentasjonskrav. Men selv om et land kopierer EUs lovgivning på et felt og er medlemmer av de samme standardiseringsorganisasjoner som EU, betyr ikke det at varer kan krysse grensa inn til det indre marked helt uhindret. Testing og sertifisering kan måtte gjøres på nytt. Vi har 170 vogntog som går med norsk sjømat hver dag, og som vil kunne bli stoppet på EUs grenser uansett hvilke av de andre alternativene vi hadde valgt.

Programsamarbeidet med EU kan også bli skadelidende. La meg også gi et eksempel på handelsavtaler: I dag har Sveits flere handelsavtaler med EU. Det er mer enn 120 bilaterale avtaler. Sveitserne har ønsket mange ulike former for endring og justering av disse avtalene. 24 år etter at de påbegynte det, har de kommet i havn med halvparten.

Jeg minner også om at Norge og Island gjennom EØS-avtalen fikk unntak fra EUs beskyttelsestiltak mot stål. Sveits med sine nærmere 120 handelsavtaler fikk ikke unntak.

I brexit-forhandlingene har det fra EUs side vært et ufravikelig krav at Storbritannia må tre ut av unionen før det blir aktuelt å starte forhandlinger om et nytt og framtidig samarbeid. Det ble gjentatt på EUs møte i natt da Storbritannia ble gitt en ny utsettelse. Som representanten Michael Tetzschner sa, er det også sånn i denne sammenheng for Norges del, at hvis vi skulle velge alternativer, må vi altså tre ut av EØS før vi kan finne det framtidige forholdet.

Jeg tror det er viktig å merke seg også at et stort land som Canada åpnet forhandlinger med EU om handel for ti år siden. Avtalen tok sju år å forhandle fram, og to og et halvt år etter at den var ferdig, pågår fortsatt ratifikasjonsprosessen.

Vi har alternativer til EØS, de finnes, men de er etter vår oppfatning ikke gode.

Michael Tetzschner (H) [14:00:16]: Det har vært en livlig debatt, særlig i forhold til den noe mer nøkterne innstillingen som komiteen har gitt fra seg, men det er selvfølgelig slik det er når EU og EØS står på dagsordenen.

Jeg vil begynne med å si at SV og Senterpartiet er egentlig ikke veldig interessert i reservasjonsmulighetene, de er interessert i en annen bestemmelse i avtalen, nemlig den der det står «oppsigelse». Det er deres endemål. Alt de foretar seg – om de kaller det utredning, belysning eller hva det måtte være – har det som endemål.

Senterpartiet skal jeg kanskje ikke snakke så mye om når det gjelder internasjonale forbilder, men SV har mange likeverdige søsterpartier. Jeg kan hilse fra Margrete Auken, SF-representant i Folketinget. Hun representerer et parti som går inn for EU, og som på en nordisk felleskonferanse for to dager siden etterlyste Norges deltakelse. Etter 45 år mener til og med SF- og SV-politikere, som ligger nære hverandre, i Danmark, at deres arbeidsliv ikke har tatt skade, deres næringsliv har ikke tatt skade, deres gruppe, som de representerer i sine parlamenter, har ikke tatt skade. Men de spør hvor det blir av Norge, og de spør sikkert også etter sine politisk likesinnede – kanskje ikke så mye etter å ha hørt debatten her, men vi får allikevel anta det.

Samtidig er de stolte forsvarere utad når vi treffer verden utenfor oss selv i Norden. Da er de stolte forsvarere av og bidragsytere til det vi kaller den nordiske modellen, som er den norske modellen, bare i forskjellige varianter. Etter 45 år i EU har man ikke vært inne i den abonnementsordningen for høyrepolitikk som noen fremstiller det som her. Jeg synes det er helt underlig.

Jeg vil bruke den siste delen av innlegget til å minne om den glimrende gjennomgangen som representanten Grimstad hadde. Vi har innefrosne konflikter i Europa. Han nevnte Irland, men vi kunne også nevne Kypros – to folkegrupper som står mot hverandre, som nå lever i avspenning på grunn av EU-regler. Vi kan nevne Balkan, som må bilegge sine egne territoriale uenigheter for i det hele tatt å komme på søkerlisten. Vi kunne nevnt Vallonia og Flandern – mer uskyldige eksempler – men også Baltikum. Nå, i forbindelse med brexit, kom hele Gibraltar opp igjen. Så vi ser at den formen for internasjonalt samarbeid er med – veldig konkret – og bygger fred i Europa.

Leif Audun Sande (A) [14:03:33]: Først til representanten Navarsete, som seier at me kan fortsetja med handelsavtalen etter at EØS-avtalen er sagt opp. I EØS-avtalen står det:

«Hver avtalepart kan trekke seg fra denne avtale ved å gi minst tolv måneders skriftlig varsel til de andre avtaleparter.»

I handelsavtalen står det at avtalen kan seiast opp av kvar av dei kontraherande partar ved å melda dette til den andre kontraherande parten, og at gyldigheita til avtalen går ut tolv månader frå den kunngjeringa.

Korleis kan nokon garantera at ikkje EU vil bruka retten til å seia opp avtalen samtidig som me seier opp EØS-avtalen? Det kan jo tenkast at dei har lyst til å ha ein litt betre forhandlingsposisjon når dei skal forhandla med oss om det i framtida. Ingen kan garantera det. Den einaste garantien me har, er at me fortset på WTO-vilkår.

Så til representanten Lysbakken, som seier at me ikkje har sett på alternativa, og brukar som argument at ein enno ikkje veit resultatet av brexit. Nei, det er nettopp det eg òg påstår, for ein veit ikkje resultatet, og ein kan i alle fall ikkje setja ned eit utval og greia ut kva som vert resultatet av brexit. Det er 100 pst. Viss det hadde vore så enkelt – å setja ned eit utval, greia ut og få svaret – hadde dei gjort det for lengst.

Representanten Lysbakkens beskriving av sosial dumping var veldig god, men kva med årsaka? Er det EU og EØS som er årsaka til dette?

Me har aktivitet i Noreg: Oljeinvesteringane har gått «sky-high» igjen, og me driv og byggjer opp ein heilt ny bydel her i Oslo. Det er truleg bygd like mange høgblokkar her dei siste åra som i heile Bergen, men det veit eg ikkje. Fiskeindustrien vår går som berre juling, trailertransporten ut av landet er stor, og alt dette skapar behov for arbeidskraft. Det er 332 000 EØS-borgarar i Noreg som bur her fast. Me har 8 000 som pendlar til og frå, og me har 64 000 arbeidsledige i Noreg.

Me må altså ha inn arbeidskraft. Uansett EØS eller ikkje EØS – me treng den arbeidskrafta. Det er med på å skapa utfordringar på arbeidsmarknaden, men me har moglegheit til å gjera noko med det. Det er tiltaka som kan gjera noko med det, som må setjast i verk. Det er dei som kanskje er mangelvare, og som me ikkje har gjort. Men å skulda på EØS? Viss me kuttar EØS-avtalen og skal henta arbeidskraft på WTO-vilkår, er det noko betre? Det vil jo gje akkurat det same problemet. Poenget er at skal me kvitta oss med sosial dumping, må me setja i verk norske, nasjonale tiltak, og det kan me med EØS-avtalen i botn.

Audun Lysbakken (SV) [14:06:47]: Jeg vil advare representanten Sande mot å undervurdere boligbyggingen i Bergen. Det skjer mye der også.

Men for å komme tilbake til temaet: Mye av denne debatten er diskusjoner som vi kjenner godt til. En god del av motargumentene har jeg respekt for, men jeg må også si at det har vært et par innlegg hvor jeg synes nivået er skremmende lavt. Representanten Reiten sier at neipartiene jobber for at Norge skal stå uten en avtale – «med iskaldt overlegg». Nei, vi jobber for at Norge skal ha en bedre avtale. Representanten Grimstad snakker høystemt om irskegrensen og til og med om første verdenskrig. Jeg tror det er viktig at bakkekontakten gjenopprettes her.

Det jeg legger merke til når det gjelder representantene for de borgerlige partiene, er at ingen snakker om det som er utgangspunktet for denne EØS-debatten, nemlig situasjonen i arbeidslivet. Det er symptomatisk for partier som greide å skrive en hel regjeringserklæring uten å nevne sosial dumping ett sted. Så la oss snakke litt mindre om første verdenskrig og litt mer om virkeligheten i Norge i dag og de menneskene denne debatten handler om, de som opplever arbeidsforhold og lønnsbetingelser satt under press – i industrien, på veiene, på byggeplassene. Hvis de borgerlige partiene hadde vært litt opptatt av dem, hadde de hatt litt større troverdighet i denne debatten. Det er det som er utgangspunktet for at vi nå har en EØS-diskusjon, med den styrken den har i Norge.

Så er det ikke til å unngå at deler av debatten handler om brexit. Jeg tror det er viktig å minne om: Den norske EØS-kritikken – akkurat som den norske motstanden mot EU-medlemskap – kommer fra et helt annet sted enn den britiske, med et helt annet utgangspunkt. Det har vært venstresiden og fagbevegelsen, sammen med sentrum, som har drevet fram EØS-kritikken i Norge. Kaoset i britisk politikk akkurat nå skyldes i hovedsak britiske problemer – irskegrensen, den politiske handlingslammelsen. Det er ingenting i den situasjonen som i seg selv viser at det er umulig for et land utenfor å forhandle med EU. Tvert imot mener jeg at EU har opptrådt ganske konstruktivt i møte med britene. Og det er litt rart at de i denne salen som elsker EU mest, samtidig framstiller EU som en forhandlingspartner som er så umulig at vi ikke engang kan sette i gang en utredning her hjemme, av frykt for å skremme dem. Det er noe dissonans i det bildet av EU.

Sannheten er at vi vet ennå ikke hva slags avtale Storbritannia og EU kommer fram til. Det får vi nok ikke vite på en stund. Den vil uansett danne en ny mal, sannsynligvis, for forholdet mellom EU og utenforland. Så skal jeg innrømme at det er litt skremmende at EU har satt utmeldingsdatoen til halloween. Likevel vil jeg understreke at vi ikke vet resultatet.

Arne Nævra (SV) [14:10:05]: EØS-avtalen har tjent norske bedrifter og arbeidsplasser godt, heter det ofte. Ja, det er lett å handle med EU. Det var det før 1994, og det var det etter 1994.

Men så er det to viktige poeng rundt EØS som virkelig har blitt løftet fram i det aller siste. Det ene er selvfølgelig skyggesidene ved EØS-medlemskapet. Det er skyggesidene ved de fire frihetene, som alle kjenner til – det frie arbeidsmarkedet, den sosiale dumpingen, som har vært nevnt her en god del ganger, og overstyringen av det nasjonale lovverket. Jeg tror at også tilhengerne virkelig synes det er brysomt, og de vil helst ikke snakke om det. Men disse sidene er så alvorlige at tilhengerne er nødt til å ta dem alvorlig.

Det andre poenget er myten om at det ikke finnes alternativer til EØS. Ut av EØS, hva så, spør mange folk, de som ikke har historien inne, eller de som kanskje ikke leser noe annet enn en slags nedarvet sannhet i avisene. Også utenriksministeren etterspør alternativer i denne debatten. Det er akkurat det vi skal ha utredet. Det finnes mange alternativer, og SV og mange på neisiden peker på en gjensidig og balansert handelsavtale med EU som ett alternativ.

Norge hadde full markedsadgang for industrivarer før 1994. Det vil være i EUs og Norges felles interesse å opprettholde en sånn avtale også for tjenester, det er jeg ganske overbevist om. Det er over 150 land som handler med EU i dag. Ingen av dem behøver å innordne seg EUs lovverk eller svekke tariffavtalene sine – de behøver ikke det. Hvis Norge sier opp EØS-avtalen, vil en kunne gå tilbake til frihandelsavtalen fra 1973, som Jens Evensen framforhandlet. Den ligger i bunnen. På de områdene som ikke omfattes av frihandelsavtalen, vil WTO-reglene og annet internasjonalt avtaleverk regulere de forhold som tidligere ble omfattet av EØS. Husk på at rundt halvparten av all internasjonal handel er tollfri. Men det er forhandlinger som skal få alle detaljer på plass, det er sånn forhandlinger foregår.

Husk også at markedet i EU vil ha norske varer. Glem heller ikke at Europa er interessert i norsk kjøpekraft. En skal være klar over at Norge er unionens sjette største eksportmarked. Det er ikke alle som er klar over det. Vi kjøper varer fra EU for 300–400 mrd. kr i året. De trenger handel med oss, og de trenger handel begge veier. All logikk tilsier det.

Det som er forunderlig, er at flertallet i denne salen ikke engang ønsker å utrede alternativene til EØS – i en verden som er i så stor forandring.

Svein Roald Hansen (A) [14:13:22]: La meg først si, til representanten Reiten, at det er helt uaktuelt for Arbeiderpartiet å skulle forhandle bort EØS-avtalen i kommende regjeringsforhandlinger.

Så sier Lysbakken: Vi ønsker en bedre avtale enn EØS. Men vi får aldri høre bedre for hva, og for hvem. Det har vi etterlyst, men ikke fått svar på. Hovedalternativene til en avtale med EU er vår EØS-avtale, hvor vi er innenfor det indre marked, eller en tredjelandsavtale, en handelsavtale, hvor vi er utenfor det indre marked. Det er hovedalternativene.

EØS er vår handelsavtale. Å være innenfor markedet betyr at tre fjerdedeler av norsk eksport har et hjemmemarked på 500 millioner mennesker. Det er en veldig viktig forskjell. Å si at dette ikke handler om arbeidslivet vårt, er totalt misforstått. Det handler om å sikre arbeidsplasser. Det er utfordringer med sosial dumping i norsk arbeidsliv, men det er ikke et eneste av de tiltakene som er satt i verk, som er blitt stoppet av EØS-avtalen. På arbeidstakersiden er EØS-reglene minimumsregler, ikke maksimumsregler. Så at vi har en regjering som burde gjøre mer, kan vi ikke beskylde EØS-avtalen for.

De som sier at vi kan bruke den gamle handelsavtalen, ser bort fra at handel i dag er noe annet enn det har vært. Det handler om verdikjeder, integrering. En bil i Storbritannia settes sammen av flere tusen deler fra mange land. Derfor er det å ha grenseløs passering veldig viktig. Så har vi integreringen av tjenester og varer, og ca. 40 pst. av eksportverdien ligger nå i tjenester, ofte koblet på varer. Det er det ingen handelsavtale som er god nok til å fange opp. Hvis man går rundt og tror det, bør man sette seg inn i handelspolitikken. Som representanten Amundsen sa: Denne markedsadgangen er av vital betydning for norske bedrifter. Det er viktig.

Hvis vi skal ha en avtale, er det altså å være utenfor markedet; da er det slutt på fri bevegelse og felles arbeidsmarked. Men hva gjør vi da med de 330 000 EU-borgerne som bor og arbeider i Norge? Hvilke rettigheter skal de ha? Det må vi tenke gjennom. Eller skal vi sende dem hjem? De kan ikke bare være her, uten å ha rettigheter. Hvem skal passe på at de får helsetjenester og rettigheter hvis vi er utenfor det felles regelverket?

Og så vil jeg si at er det ett parti i denne salen som burde være den største forsvarer av EØS-avtalen, er det Senterpartiet, for den dagen EØS-avtalen av en eller annen grunn skulle forvitre, da er det de politiske kreftene for medlemskap som blir sterkest.

Per-Willy Amundsen (FrP) [14:16:37]: Jeg må si at jeg finner det litt fascinerende å lytte til en del sterke ord som brukes når man skal argumentere for å stoppe det som er en utredning, som i mitt hode handler om å skaffe kunnskap på bordet. Derfor er det faktisk flere av oss som ikke bare er tilhengere av utredninger, men faktisk også av konsekvensutredninger – selv om det blir stadig færre av oss.

Jeg oppfatter at det i den beskrivelsen ikke er vanskelig å argumentere for markedsadgangen, å argumentere for norske bedrifter, økonomi og vitaliteten i og viktigheten av EØS i så måte. Men det jeg etterlyser, er at de samme, som ser fordelene, også kan peke på de ulempene som unektelig eksisterer, og som bare har blitt mer og mer synlige og tydelige for folk flest. Og da mener jeg det er relevant å diskutere påvirkningen EØS-avtalen har hatt på norsk arbeidsliv etter åpningen østover i 2004. Man kan ikke hevde at det ikke har hatt negative konsekvenser, f.eks. for byggebransjen. Det fremstår for meg helt åpenbart at vi har fått nye utfordringer i norsk næringsliv som følge av det. Det er veldig greit å sitte i Holmenkollen og ønske billige bygningsarbeidere når man skal bygge på boligen sin, når man selv ikke er konkurranseutsatt, som f.eks. en advokat, høyt i næringskjeden. Her er det forskjell på folk. Og det har fått konsekvenser, som også Frischsenteret har påpekt: For en del lavinntektsgrupper, eller de med midlere inntekter, har den konkurransen som har kommet fra øst, hatt betydning for lønnsfastsettelse. Så jeg mener det er en relevant problemstilling som man også må ta inn over seg når man diskuterer fordelene med EU.

Dette er jo ikke det beste tidspunktet for å ta en stor EØS-debatt, og det er nettopp fordi det vi ser nå, med brexit, skaper et inntrykk av at det ikke finnes noe alternativ til EU og i norsk sammenheng EØS. Men da må vi huske at det er et politisk kaos, det vi ser som følge av brexit. Det er ikke et økonomisk kaos som følge av at man har gått ut – for man er foreløpig ennå medlem. Jeg vil advare mot å komme med negative beskrivelser av at det ikke eksisterer noe alternativ til en EØS-avtale i den form den foreligger i dag, eller et medlemskap i EU. Det er klart at det finnes alternativ, og den kunnskapen bør man søke.

Carl-Erik Grimstad (V) [14:20:01]: Representanten Lysbakken mener at jeg er høystemt når jeg snakker om fred i Europa. Jeg mener tvert imot at jeg er ganske nedstemt, ikke minst med tanke på det scenarioet som representanten Tetzschner trakk opp.

Lysbakken vil heller snakke om arbeidsmarkedssituasjonen, og det synes jeg utenriksministeren har gjort rede for på en tilstrekkelig måte. Jeg skal ta opp et annet tema.

Vi har tidligere i dag hatt en debatt i salen om klima knyttet til vern av myrarealer. Og nei, dette skal ikke dreie seg om at noen står til knes i myr og ikke kommer videre, det skal dreie seg om forskningssamarbeid.

De tall som representantene fra SV og mine kolleger i Venstre har trukket fram når det gjelder omfanget av lagret karbon i våre myrer, er resultatet av forskning. Karbonfangst kan ikke gjennomføres uten en betydelig forskningsinnsats. Det grønne skiftet kan ikke gjennomføres uten internasjonalt forskningssamarbeid. Verdenssamfunnet – og jeg gjentar: verdenssamfunnet – har som mål å begrense den totale oppvarmingen til 1,5 grader sammenlignet med førindustriell tid. Menneskelig skaperkraft må strekkes til det ytterste for å nå dette og samtidig bevare vårt velferdsnivå. Skal vi klare det, er vi helt avhengig av at forskningsmiljøer jobber sammen på tvers av landegrenser.

Et av de viktigste verktøyene for dette samarbeidet er Horisont 2020, rammeprogrammet for forsknings- og innovasjonssamarbeid i EU. Her markerer norske forskere seg sterkt. Bjerknessenteret i Bergen, f.eks., spiller i Champions League innen klimaforskning. Før jul fikk senteret EU-finansiering av tre nye prosjekter som vil kunne tette sentrale kunnskapshull i klimaforskningen for å støtte framtidige rapporter fra FNs klimapanel. Prosjektene involverer fagmiljøer fra et tosifret antall land, men styres fra Bergen.

Midt oppe i Storbritannias brexit-kaos er det urovekkende at partier som Senterpartiet, SV og Rødt på ramme alvor vil trekke Norge ut av EØS-avtalen. Da vil de i realiteten også gjøre det vanskeligere for Bjerknessenteret og andre norske toppmiljøer å drive med fremragende forskning. Disse forslagene er basert på et resonnement om at Storbritannias utgang fra EU på et eller annet vis vil åpne for bedre avtaler i framtiden.

La meg slå fast: Storbritannia er en viktig forskningsnasjon som vi uansett fortsatt ønsker tett faglig samarbeid med. Men brexit kommer til å gjøre det vanskeligere for oss. Nylig kunne f.eks. Forskningsrådet melde at faren for en hard brexit gjør at norske søkere til Horisont 2020 nøye må vurdere risikoen ved å samarbeide med britiske partnere.

Norge trenger EØS, og EU trenger Norge, bl.a. for klimaets skyld.

Grunde Almeland (V) [14:23:32]: Disse temaene henger jo sammen, for våre største utfordringer i verden i dag er knyttet til klima, migrasjon og fattigdom, og dette er utfordringer Norge ikke kan løse alene. Vi er avhengig av samarbeid med andre land gjennom bl.a. EØS.

Derfor er jeg veldig glad for at regjeringen i går ba Stortinget om å slutte seg til en avtale med EU om felles oppfyllelse av klimamålet for 2030. Det er den mest forpliktende klimaavtalen Norge kan inngå. Avtalen sikrer at vi når våre klimamål, og den vil gi gode, forpliktende rammer for norsk klimapolitikk fram mot 2030. Vi er avhengig av et tett samarbeid med EU for å nå klimamålene. Dette er et område hvor EU ligger i front, og hvor det er viktig at Norge kobler seg på.

Som flere har påpekt, er det veldig spesielt at vi her diskuterer alternativer til vår solide EØS-avtale når vi samtidig ser kaoset som rår i Storbritannia. Britenes vanskelige situasjon burde være en viktig lærepenge for vår hjemlige EØS-debatt. Brexit viser hvor dårlige alternativene til EØS er, og hva det betyr av usikkerhet for britiske borgere og bedrifter. Og når det påpekes at vi mangler kunnskap om alternativer, blir i hvert fall ikke jeg beroliget av at mindretallet trekker fram muligheten for en bilateral avtale etter modell av den Sør-Korea har med EU, som alternativ til vår EØS-avtale.

Mange fryktet at brexit skulle gi en dominoeffekt, og at flere land ville kunne bruke trusler om «leave» som inngang for å tilegne seg spesielle konsesjoner fra EU. Slik gikk det ikke. Tvert imot har brexit bidratt til å knytte EU-landene tettere sammen. På samme måte burde brexit-kaoset bidra til en enda større oppslutning her hjemme om EØS-avtalen. Derfor er det for meg helt uforståelig at mindretallet vil sette i gang tiltak som kan skape usikkerhet om vår viktigste avtale med EU.

Grunnleggende liberale verdier utfordres i deler av Europa. Jeg er bekymret over utviklingen i både Ungarn og i Polen, og jeg er glad for at EU og regjeringen har vært tydelig på at vi ikke aksepterer at Ungarn, Polen eller andre får lov til å tukle med viktige rettsstatsinstitusjoner, medier, domstoler og sivilsamfunn. Og når en oppvoksende generasjon ber oss som politikere stå sammen om globale utfordringer, mener jeg det er det vi bør gjøre. For det finnes alternativer til EØS, men alternativene – de få gangene de nevnes – er alle løsere tilknytning, hvor resultatet blir vanskeligere, iallfall for noen.

Isolasjon er ikke framskritt.

Steinar Reiten (KrF) [14:26:52]: Senterpartiet har helt siden EU-avstemningen i 1994 markert seg som det store nei-partiet og nei-til-EØS-partiet. Likevel har det i dag vært påfallende stille fra Senterpartiet i debatten, og derfor vil jeg utfordre representanten Liv Signe Navarsete direkte.

I en merknad i komitéinnstillingen sier Senterpartiet at en har et framtidig mål om en folkeavstemning om EØS-medlemskapet til Norge. Jeg vil be representanten Navarsete være med på et tankeeksperiment. En våkner opp etter valgnatten, og det viser seg at Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV til sammen har fått flertall, men at SV og Senterpartiet har én stemme mer enn Arbeiderpartiet, og det skal forhandles om en regjeringsplattform. Hvordan vil Senterpartiet forholde seg i en slik situasjon? Vil da Senterpartiet tvinge gjennom at en slik regjering skal starte et arbeid for å melde Norge ut av EØS? Og hvordan ser representanten Navarsete for seg at situasjonen da vil bli for norsk landbruk? EØS-avtalen sikret jo nettopp at vi fikk et unntak på landbrukssektoren som gjør at vi kan ha tollvernet vårt uten at Norge møter straffetoll på våre eksportprodukter, som vi er avhengige av å eksportere til vår største handelspartner, EU.

Michael Tetzschner (H) [14:28:45]: Jeg var ikke inne på brexit i noen av mine foregående innlegg, men siden det også kom opp etter hvert, og med henvisning til representanten Lysbakkens innlegg, som da skulle legge en del av skylden for problemene på en spesiell del av den koalisjonen som har arbeidet for å få Storbritannia ut av EU: Jeg tror neppe vi kan kalle Jeremy Corbyn en som ønsker å abonnere på høyrepolitikk. Allikevel stiller Labour som ufravikelig krav til en avtale at Storbritannia skal fortsette i tollunionen.

Når det gjelder Irland-grensen, er det ikke den grensen som er der nå, som er problemet; det er den som blir etablert, nettopp fordi man har hatt dette inkluderende samarbeidet som har bygget bro over tidligere dype kløfter både i Nord-Irland og mellom Irland og Storbritannia. Det er nettopp fordi man står overfor dilemmaet om hvilke av de fordelene man har hatt, man må gi slipp på når man trer ut. Det er forunderlig – og det merker jeg også i noe av denne debatten – at man tror man kan kvitte seg med alle ulemper og forpliktelser i en avtale og beholde alle fordelene.

Diskusjonen i Storbritannia går nettopp på at man ikke blir enig om hvilke av fordelene man har hatt, som er størst. Man har hatt en fullstendig friksjonsfri grense, full tilgang, man har vært med i en tollunion, man har hatt tilgang på alle standarder, som gjør at de ikke blir brukt mot en i unfair konkurranse. Så blir man stilt overfor kravet om å akseptere at Nord-Irland blir en del av resten av EU, og grensen skal da gå i Irskesjøen. Det er helt uakseptabelt, og det er derfor man ønsker at Storbritannia skal fortsette som en helhet. Det er nettopp fordi de ikke vil gi slipp på tollunionen, ikke vil gi slipp på det friksjonsfrie varebyttet, og så blir de bare ikke enig med seg selv om hvilke ofre de skal gi for å komme ut av avtalen.

Dette har jo også ført til at de fleste av representanten Lysbakkens meningsfeller, som er organisert i Labour – et arbeiderparti langt til venstre – rett og slett ønsker seg en annen, ny folkeavstemning fordi de har sett problemene.

Når det gjelder andre gode EU-tiltak, har vi også det som nå ligger på bordet til godkjenning i Norge, om hvordan vi får kontroll med internasjonale pengestrømmer for å hindre hvitvasking og terrorfinansiering, og hvordan vi lever opp til EUs standarder og mål om oppfyllelse av utslippsmålene i 2030 – vi skal ned med 40 pst. Det er ganske viktig at 500 millioner mennesker blir med på det og ikke bare 5 millioner mennesker.

Vetle Wang Soleim (H) [14:32:05]: Jeg er en svoren tilhenger av EØS-avtalen først og fremst fordi jeg kommer fra distriktet. Det skal bli artig i lokalvalgkampen å se senterpartirepresentanter gå rundt og si at den eksportbedriften de har i sitt fylke, skal miste sitt viktigste hjemmemarked. Det skal bli interessant, og det skal jeg sørge for at man blir påminnet om. I en usikker verden er EØS-avtalen nettopp en trygg avtale. Den sikrer oss med våre 5 millioner innbyggere et marked med 500 millioner innbyggere. Den har tjent oss godt og kommer fortsatt til å gjøre det i framtiden.

Det er arbeidslivskriminaliteten som representanten Lysbakken mener er bakgrunnen for dette forslaget. Da det ble fremmet i fjor, sa han til Aftenposten at bakgrunnen for forslaget var at han var lei av at EØS-tilhengere sa at det ikke fantes noe alternativ, når de aldri hadde tillatt en utredning om alternativer. Det er to ting å si til det. For det første: Jo, det finnes et velprøvd alternativ, og det er EU-medlemskap. Det er et alternativ mange land har prøvd og høstet gode erfaringer med, og som jeg gjerne skulle sett at også Norge kunne høstet erfaringer med. Det andre er at det vil man jo ikke ha uansett. Man vil ikke ha EU-medlemskap, så da er det en svekkelse av dagens avtale man er ute etter, og for Høyres del er det uaktuelt å gå den veien uansett.

Støtten til EØS har aldri vært høyere i Norge, og motstanden mot EU har aldri vært mindre. Det er bra. Det er nå flertall i alle EU-land for å fortsette å være EU-medlem.

La oss ta arbeidslivskriminaliteten. Statsminister Erna Solberg har vært en av de fremste for EU og EØS nettopp for å bekjempe arbeidslivskriminalitet. I et eget brev til EU i 2017 sendte hun beskjed om at innsatsen her måtte økes. Når det SV og Senterpartiet reagerer på, er utenlands arbeidskraft som ikke opererer innenfor loven, viser det nettopp at dette er et europeisk problem som må løses europeisk. Alternativet er jo å stenge grensene og ikke la europeiske arbeidstakere få lov til å komme hit i det hele tatt, men skjære alle over én kam. Jeg vet ikke om det er spesielt solidarisk. Derfor burde SV vært de fremste tilhengerne av EUs arbeidsmarkedsbyrå, som nettopp har som oppgave å sikre at europeiske arbeidstakere får informasjon om hvilke rettigheter de har, om hvilke vilkår de kan stille, og om arbeidslivet i de ulike europeiske landene.

Privatisering og jernbanereformen blir tatt opp ofte. Jernbanereformen og anbudsutsettelsen på Sørlandsbanen ble gjort av denne regjeringen før jernbanepakken kom. Dette er ikke noe som EØS har påtvunget oss. Dette er vår politikk. Når den samme driveren kan levere anbud som før var på 6 mrd. kr, men nå er på 3 mrd. kr, halvere prisen bare fordi vi innfører konkurranse, og vi da får 3 mrd. kr å bruke på andre viktige velferdsformål i dette kongeriket, da er det bra. Det er vår politikk.

Svein Roald Hansen (A) [14:35:17]: Det er noe fascinerende med Fremskrittspartiets Per-Willy Amundsen. Han dyrker Fremskrittspartiets yndlingsidrett, nemlig å framstå med et janusansikt. Han sier at EØS-avtalen er av vital betydning for næringslivet – det er helt riktig – men så skal han snakke med alle kritikerne om det som er å kritisere. Da sier han at man må skaffe seg kunnskap om alternativene til EØS. Ja, men det er jo ikke vanskelig.

Det er følgende alternativer til EØS: Det er medlemskap, og så er det EØS-avtalen, som liksom er neste lag av integrering, hvor vi er med i nesten hele det indre marked bortsett fra fisk og landbruk, handelspolitikk og euro. Så har man Sveits-avtalene, som dekker færre deler av det indre marked enn det EØS-avtalen gjør. Så har vi tollunionen som Tyrkia har med EU. Det er et alternativ. Det er bare å gå inn og studere. Så har vi de tradisjonelle frihandelsavtalene som er av varierende omfang. Canada har den mest moderne avtalen. Den har også litt for tjenester, men er for dårlig for Storbritannia, for det er en tjenesteøkonomi. Så finnes det noen partnerskapsavtaler. Det er bare å gå inn og studere hvis man vil skaffe seg kunnskap, i stedet for å stå her og klage på at man ikke kan få lov til å utrede det i regi av den norske regjering.

Jeg må si det hender at Høyre i denne debatten, i hvert fall utenfor denne salen, skremmer med SV og Senterpartiet i et regjeringssamarbeid. I så måte har de nok med sine egne plager, etter det vi har hørt her i salen.

Så til Navarsete, som berørte EØS-midlene. EØS-midlene er ikke en juridisk forpliktelse. Det er ikke en betaling for markedsadgang, det er en misforståelse. Det er et bidrag til sosial og økonomisk utjevning i Europa, som vi riktignok forhandler om, men vi er ikke juridisk forpliktet. Det er land vi tidligere har hatt inne, som nå er ute. Jeg er klar over at Senterpartiet stryker disse i sine alternative budsjetter, og det er ganske oppsiktsvekkende, for det betyr at man ikke respekterer inngåtte avtaler mellom den norske regjering og andre land. Det er noen land som driver sånn, men jeg håper ikke at Senterpartiet virkelig har tenkt å bli sånn. Vi betaler ikke inn til EUs driftsbudsjett, bortsett fra til de programmene vi er med i, f.eks. Horizon 2020 og Erasmus.

Vi får egentlig ganske mye bra lovgivning gratis og frankofritt fra Brussel. Så får vi noen lover som er utfordrende, og som vi må håndtere med norsk politikk.

Carl-Erik Grimstad (V) [14:38:26]: Jeg tar selvsagt til meg den påminnelsen jeg fikk om § 55 i forretningsordenen, som jeg fikk av presidenten tidligere. Jeg har sikkert ikke uttrykt meg klart nok, men jeg skal gjøre et nytt forsøk.

Det europeiske forskningssamarbeidet som Norge i dag er deltaker i, er i stor grad resultat av EØS-avtalen. Avtalen åpner for at tusener av norske akademikere har mulighet til å hente inspirasjon fra europeiske læresteder, og vi nyter godt av akademikere fra EU-området. Når man åpner opp for tvil om EØS-avtalen, setter man også dette europeiske samarbeidet på spill.

Liv Signe Navarsete (Sp) [14:39:33]: Sidan Senterpartiet vart utfordra så tydeleg, må me sjølvsagt ta ordet.

Verken eg eller Senterpartiet forhandlar regjeringsavtalar frå Stortingets talarstol, så det får me kome tilbake til. Men det er i alle fall ingen tvil om – med den oppslutninga som Senterpartiet har fått i den seinare tida – at folk der ute ikkje lèt seg skremme av EØS-standpunktet vårt. Det viser òg oppslutnaden til SV.

Eg trur at dei som er så sjølvsikre her på talarstolen, kanskje skal ta ein ekstra omgang i tenkjeboksen, og dei som prøver å framstille ei eventuell ny regjering slik – ei komande regjering av Arbeidarpartiet, Senterpartiet og eventuelt SV og fleire – må faktisk lytte litt til Framstegspartiet sine innlegg her i dag, det er ganske interessant. Ein prøver å teikne eit veldig bilde av kor vanskeleg det vert for ei raud-grøn regjering, men har sjølve representantar på talarstolen som seier veldig tydeleg at dette er noko ein ville ha stemt for, men ein kan dessverre ikkje, for ein sit i regjering. Dette gjeld jo mange forslag der Framstegspartiet kunne ha tenkt seg å stemme annleis, sjølvsagt, men då ville eg ikkje vore så kjepphøg som representanten frå Kristeleg Folkeparti var på talarstolen. Då ville eg ha teke det litt med ro.

Så vert det sagt at me får lovgiving frankofritt frå EU. Men dei lovene kunne jo Noreg vedteke på eigen kjøl – viss me ville det og det var tenleg for folk og land. Men me har i dag ei regjering som sit på ræva og ventar på at det skal kome lovgiving frå EU. Når det gjeld dekningskrav for nett, f.eks., går det rykte om at det er under utgreiing i EU. Me kan jo stille krav om 100 pst. dekning for telefoni, det har me hatt lenge – og for internett, breiband og for fiber, viss ein ønskjer det. Me står fritt til å krevje den dekninga me ønskjer, men her sit ein og ventar på at det skal kome eit eller anna direktiv på eit tidspunkt. Det er berre eitt døme på kor handlingslamma regjeringa er når det gjeld eigne initiativ til tiltak som er viktige for folk i dette landet. Eg etterlyser, og forhåpentlegvis får me snart, ei anna regjering med andre initiativ som tek utgangspunkt i dei norske behova og styrer både politikken, lovgivinga og kontrollen av arbeidsliv, næringsliv og andre delar av samfunnslivet – frå det norske storting.

Liv Signe Navarsete (Sp) [14:42:39]: Unnskyld, president. Eg endrar det til at ein «sit i ro».

Heidi Nordby Lunde (H) [14:42:55]: Da Norge hadde vært med i EØS i seks måneder, skrev VG, bl.a., at vi gikk mot eksportrekord, med en økning på 10,2 pst. fra samme tid året før. Aalesundfisk AS var av dem som jublet over avtalen. De hadde fått en vekst på 25 pst. i forhold til samme periode året før fordi de fikk tollreduksjoner som ikke handelsavtalen hadde gitt dem. Men de syntes det var forsmedelig at fisken måtte foredles andre steder, siden vi mister muligheter når vi ikke er medlem fullt ut. Vi kunne skapt flere arbeidsplasser langs hele kysten dersom dette var tilfellet, det hadde jo vært et alternativ.

Videre sto det at gravide i jobb hadde fått flere rettigheter, arbeidsgivere ble pålagt å gi skriftlig avtale til ansatte, prissamarbeid mellom bransjer som skadet norske forbrukere, ble forbudt, og norske kommuner måtte begynne å grave opp gamle, rustne vannrør fordi norsk vannkvalitet ikke nådde EU-standard.

For å ta det siste: Statens institutt for folkehelse regnet ut at dårlig vannkvalitet i Norge førte til 300 000 sykedager. Næringsmiddelindustrien slet, og slakteriet Axel Dønnum AS installerte eget renseanlegg fordi de ikke stolte på det kommunale vannet. Merkostnadene for norsk næringsliv handlet ikke bare om handelsbarrierene mellom norske bedrifter til EU, men om at vi ikke hadde gode nok standarder her hjemme, og det har vi fått.

Jeg kjenner ikke til en eneste avtale som gir Norge de fordelene og mulighetene EØS-avtalen har gitt oss. Jeg kjenner ikke til et eneste alternativ som gir Norge så mange fordeler og integrerer oss så dypt inn i et marked som EØS-avtalen. Vi utreder egentlig EØS-avtalen hver eneste gang vi forhandler nye handelsavtaler. Vi forhandler tollfrie kvoter for eksport av norske varer opp mot tollfrie kvoter for import av varer som konkurrerer mot våre egne her hjemme. Etter at kvotene er brukt opp, slår tollbarrierer inn. Vi har ulike standarder på produkter og tjenester, som i verste fall gjør at vi ikke er kompatible for salg av varene våre, eller at vi ikke har lyst til å tillate varer inn til våre egne forbrukere.

Gjennom EØS-avtalen har vi harmoniserte regelverk som gjør at vi har friksjonsfri handel med vårt største marked, og at vi kjenner kvaliteten på varene som kommer over våre grenser. Gjennom EØS-avtalen har vi sikret forbrukeres rettigheter på alt fra vannkvalitet til miljøstandarder på produkter og forbud mot prissamarbeid. Det er interessant at noen skal tro at vi får en glimrende avtale med Argentina for alle norske produkter uten å være villig til å åpne opp for en stor tollfri kvote på argentinsk biff. Det er vel, når jeg tenker meg om, et godt argument mot EØS-avtalen, men neppe i norsk landbruks interesse.

Vi gikk inn i EØS-avtalen fordi det utvider vårt handlingsrom – ikke fordi det begrenset det – fordi det ga norsk næringsliv større muligheter enn man hadde med den gamle handelsavtalen, fordi det sikret flere norske arbeidsplasser i hele landet enn den gamle handelsavtalen, og fordi det knyttet oss til vårt nærmeste verdifellesskap på en sterkere måte enn noen alternativ handelsavtale vil gjøre.

Alternativer finnes – det heter fullt medlemskap.

Audun Lysbakken (SV) [14:46:02]: Jeg ville bare kort bemerke at selv om representanten Michael Tetzschner kan veldig mye, er vel oversikten over europeisk venstreside litt mer begrenset. Jeg skal på lørdag i møte med en rekke av våre europeiske samarbeidspartier som forbereder EU-parlamentsvalget, og det er ingen stor forskjell på SVs analyse og de fleste av venstrepartiene til venstre for sosialdemokratiet nedover i EU sin analyse av EU. Strategiene blir selvfølgelig forskjellig, fordi noen partier er innenfor EU og må jobbe for å forandre EU. Norge er utenfor EU, og derfor har vi denne debatten om hva som er den beste tilknytningsformen for Norge. Men analysen på venstresiden i Europa i dag opplever jeg som kanskje mer samlet enn noen gang før, med en sterk brodd mot den økonomiske politikken som føres i Brussel.

Per-Willy Amundsen (FrP) [14:47:15]: I dag har jeg lært meg et nytt begrep av representanten Svein Roald Hansen, noe sånt som: gratis og frankofri lovgivning fra EU. Det framstilles åpenbart som bra at Norge i stadig større grad blir underlagt EUs lovgivning.

Det tror jeg signaliserer mye av problemet jeg har tatt opp i mine tidligere innlegg, nemlig at man ikke evner å se de negative sidene ved norsk medlemskap i EØS. Det er den beskrivelsen som jeg tror mange kjenner seg igjen i, nemlig at EU stadig tiltar seg mer makt, at norsk suverenitet utfordres. Det er en utfordring som jeg ikke opplever at alle tar like konsekvent (presidenten avbryter).

Steinar Reiten (KrF) [14:48:34]: Jeg registrerer at representanten Navarsete mener jeg er kjepphøy, det kan jeg leve med. Det jeg derimot synes er uakseptabelt, er å ikke få svar på spørsmålene mine, og det er spørsmål som næringslivet i Norge er svært opptatt av fordi en ser en maktforskyving på rød-grønn side som skaper uro og usikkerhet rundt EØS-avtalen.

Jeg må bare gjenta mine to spørsmål: Vil Senterpartiet gå inn i regjeringsforhandlinger med mål om å starte en prosess for å få terminert EØS-avtalen? Og hvordan ser representanten for seg at landbruket skal forholde seg når vi ikke lenger har en avtale som sikrer de høye tollmurene våre, uten at vi blir pålagt straffetoll på andre produkter?

Arne Nævra (SV) [14:49:41]: Det var et par innlegg her som gjorde at jeg tegnet meg igjen. De to innleggene pekte nettopp på behovet for en gjennomgang av EØS-medlemskapet, og et av dem – jeg tror ikke det var tiltenkt at jeg skulle komme på disse tankene – var et innlegg fra representanten Sande der han, med god grunn, kunne skildre de tusener av vogntogene som går ut fra Norge, med dyrebar last, gjerne fisk, ned til Europa. Underforstått, denne veksten og denne velstanden kan vi takke EØS for. Det som er underlig, er at han ikke da reflekterer over hvem som kjører denne fisken. Det er jo et interessant spørsmål. Da er vi inne på det som mange av oss er opptatt av, lønns- og arbeidsforhold og de utenlandske arbeidstakerne i Norge. Vi har sett oppslag på oppslag rundt lønnsforholdene til de sjåførene som kjører den fisken som Sande er litt stolt av, og det er skremmende. Vi snakker her om at vi hele tida er på etterskudd. Vi klarer ikke å kontrollere lønns- og arbeidsforhold bra nok. Jeg har sjøl vært ute på en dannelsesreise og vært med noen sånne trailere. Jeg har sett hvor dominerende utenlandsk arbeidskraft er. Hver av disse baltiske selskapene har 3 000–4 000 vogntog, de får 2–3 nye hver dag, og de opererer i Norge. Det er de som transporterer norsk verdifull last ut av landet.

Vi snakker om kabotasje. Det er blitt et kjent uttrykk her i salen, folk vet hva det er, kanskje ikke så mange ute i byen, men vi vet hva det innebærer. Det er vanskelig å kontrollere. Det andre er tredjelandskjøring, som er enda større og veldig vanskelig å få has på. Vi er hele tida på etterskudd.

Så var det det andre innlegget. Jeg tror det var en svarreplikk fra utenriksministeren til Lysbakken jeg stusset over. Det gjaldt jernbanepakke IV fra EU. Der har vi jo vært flinkest i klassen til å gjennomføre høyreorientert EU-politikk, også på samferdsel. Den norske regjeringa har makt og myndighet til å gjøre det, og de har så visst gjort det, gjennom jernbanereformen. Det har vært anbudsutsettelser på strekninger, men nå blir det altså obligatorisk – hvis vi godtar jernbanepakke IV. Så vidt jeg forsto på utenriksministeren, nevnte hun at vi hadde mulighet til å sette ut strekninger etter eget ønske til bestemte selskap, og hun henviste til noen unntak. Men de unntakene er så kryptiske og små at de gjelder i praksis ikke for Norge – det må vi kunne være enige om. Jeg tror alle, i hvert fall i transportkomiteen er enige, om den fortolkningen. Så da har vi to sider som i hvert fall vi i transportkomiteen ser veldig, veldig ofte.

Liv Signe Navarsete (Sp) [14:52:57]: Senterpartiet kjem sjølvsagt til å gå inn i eventuelle regjeringsforhandlingar basert på vårt program. Kva som vert mandatet til regjeringsforhandlingar og det utvalet som skal forhandle, vert jo ikkje bestemt i dag. Det vert bestemt på landsmøtet vårt om to år, men sjølvsagt går Senterpartiet inn i forhandlingar basert på vårt program.

Og så, kor god er eigentleg EØS-avtalen? Artikkel 19 seier at det skal vere «gjensidig» nytte. I dag importerer me seks gonger så mykje landbruksvarer som me eksporterer. Me importerer for 40 mrd. kr frå EU. Det er aktivitet på mange gardsbruk. Det betyr at det kunne vore langt fleire enn dei 90 000 som arbeider i næringa og industrien i dag. Det kunne ha vore enda meir enn dei 150 mrd. kr som ein genererer. EØS-avtalen har ikkje vore noka lukke for norsk landbruk. Det som skjer no, er at norske bønder mistar arbeidsplassen sin fordi ein importerer så mykje frå EU.

Svein Roald Hansen (A) [14:54:11]: Bare en kort merknad til representanten Amundsen, som sier at det er et eksempel på at EU tiltar seg mer og mer makt. Altså: Det finnes ikke noe mystisk vesen nede i Brussel som heter EU, som tiltar seg makt. Men det finnes 28 land som møtes og blir enige om at på det området gjør vi ting i fellesskap, f.eks. at vi nå skal oppfylle Parisavtalens betingelser for utslippskutt av klimagasser. Det er det som skjer. Det er ikke noen byråkrater som tiltar seg makt i Brussel.

Det samme gjelder Lysbakken, som snakker om den økonomiske politikken som føres i Brussel. Nei, det føres ingen økonomisk politikk i Brussel, men de er enige om noen rammer for den økonomiske politikken. Den økonomiske politikken er landenes ansvar, og den føres i hvert enkelt land.

Og hvis Navarsete er misfornøyd med artikkel 19-forhandlingene, vil jeg bare si: Hun bør glede seg til kravene fra EU på landbrukssiden. Hvis vi skal forhandle en handelsavtale, blir artikkel 19-forhandlingene blåbær.

Leif Audun Sande (A) [14:55:28]: Dette er til representanten Nævra. Mitt poeng er at høg aktivitet skapar ein del problem. Med den trailertrafikken me har ut av og inn til landet, krev det meir kontroll og meir pengar til kontroll. Det krev betre reglar. Me kunne f.eks. hatt dei same kabotasjereglane som dei har i Danmark – dei er betre enn våre. Me kunne hatt høgre allmenngjorde lønsvilkår, om me ville det. Me kunne ha drive med meir kontroll, om me ville det. Det er ingen som hindrar oss i å gjera det. No kjem EU-parlamentet med ein ny mobilitetspakke, som fagbevegelsen i Europa jublar for, og dei skal til med forhandlingar med Rådet. Om dei klarer å losa han igjennom, er det ein kjempesiger.

Mitt poeng er at aktivitet skapar problem. Det må det demmast opp for. Det har ikkje med EØS å gjera, for det skal ikkje vera slik at det berre er norske sjåførar som skal køyra fisk frå Nord-Noreg gjennom Europa.