Stortinget - Møte tirsdag den 12. mars 2019

Dato: 12.03.2019
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokumenter: (Innst. 187 L (2018–2019), jf. Dokument 8:46 L (2018–2019))

Innhold

Sak nr. 1 [10:02:20]

Innstilling fra arbeids- og sosialkomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Per Olaf Lundteigen, Sigbjørn Gjelsvik og Kjersti Toppe om endring av lov om samordning av pensjons- og trygdeytelser (Innst. 187 L (2018–2019), jf. Dokument 8:46 L (2018–2019))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Kristian Tonning Riise (H) [] (ordfører for saken): Jeg vil begynne med å takke komiteen for godt samarbeid i saken. Dette er en sammensatt sak, og som merknadene i saken avslører, er det delte meninger i komiteen, ikke bare om hva som er rett konklusjon, men også om virkelighetsbildet som danner grunnlaget for saken. Jeg skal forsøke å bruke dette innlegget til å gjøre rede for Høyres og forhåpentligvis også flertallspartienes innstilling i saken.

Denne saken handler altså om samordning av offentlige tjenestepensjonsordninger for årskullene 1944–1953. Representantforslaget fra Senterpartiet tar sikte på å rette opp en «urett i dagens lovverk». Kjernen i denne saken er dermed om det har skjedd en slik urett eller ikke, og hva den i så fall består i. Vurderingen av det, i hvert fall i den kontekst som er relevant for denne salen, må etter vårt syn basere seg på om samlet pensjon fra folketrygden og tjenestepensjonsordningen er i tråd med det man med rimelighet kunne forvente, etter at reglene for samordning ble gjort gjeldende for offentlig sektor i 2011.

Det kan ikke vurderes ved å sammenligne med hva den enkelte pensjonsmottaker kunne fått med en annen pensjonsordning, for det er ingen tvil om at offentlig ansatte i de årskullene som denne saken tar for seg, som står i jobb etter 67 år, ville fått høyere samlet pensjon dersom partene i 2009 hadde sagt ja til fleksibel tjenestepensjon. Det er også helt riktig at det for disse årskullene ikke lønner seg å stå lenger i jobb etter 67 år, i hvert fall etter at man har kompensert for levealdersjustering, og i hvert fall hva pensjon angår. Slik sett er den saken vi har i dag, nettopp et eksempel på hvorfor man trengte en ny pensjonsordning.

Det betyr imidlertid ikke at det er riktig å gå tilbake og endre på en framforhandlet avtale ti år etter den ble inngått, og gjøre om på nedsidene som avtalen hadde for én gruppe, etter at alle oppsidene er tatt ut. Kjernen i denne saken er at den uretten som eventuelt hersker, sporer seg tilbake til framforhandlede avtaler mellom partene i arbeidslivet. Det er i så fall snakk om en tilsiktet urett i den forstand at noen har blitt prioritert opp i forhandlingene, mens andre har blitt prioritert ned. I dette tilfellet ble de som sluttet i jobb ved 62 år og slapp å betale for tidligere uttak i form av lavere årlig pensjon, prioritert opp, mens personer som står i jobb etter 67 år, ble prioritert ned ved at de ikke får noen gevinst i form av økt årlig pensjon etter at de har kompensert for levealdersjusteringen i tjenestepensjonen.

Derfor har denne saken ikke bare et kostnadsmessig aspekt i den forstand at de endringene som er foreslått i representantforslaget, vil måtte finansieres. Enda viktigere er etter mitt syn de prinsipielle aspektene. Den modellen vi har i Norge, med forhandlinger mellom partene i arbeidslivet om lønn og pensjon, er et viktig modererende element som vi i Høyre er opptatt av å hegne om, nettopp fordi det tvinger partene til å ta et samfunnsansvar, tenke på bærekraften i ordningene over tid og å måtte gi og ta for å få alt sammen til å gå opp. Jeg er bekymret for den økende tendensen som vi ser, til at posisjoner som tapte i forhandlingene mellom partene, kommer tilbake til Stortinget som representantforslag fra opposisjonen. Hvis denne framgangsmåten vinner fram, risikerer man å undergrave hele forhandlingsinstituttet. Det vil også skape en usikkerhet rundt hvorvidt de avtalene vi gjør i dag, kommer til å stå seg i framtiden.

Pensjonssystemet vårt er en innviklet helhet med tverrpolitiske kompromisser, og det bør de fortsette å være. Hvis Stortinget begynner å gi etter for krav fra pressgrupper enkeltvis i pensjonssaker, etter at man har tapt i forhandlingene, vil det være et alvorlig varsku for velferdssamfunnets bærekraft i framtiden. Derfor innstiller vi på at dette forslaget avvises.

Lise Christoffersen (A) []: Pensjonsreformen var en tverrpolitisk avtale i Stortinget. Fremskrittspartiet og SV valgte den gangen å stille seg utenfor. SV aksepterte pensjonsreformen ved å gå inn i Stoltenberg II-regjeringa. Fremskrittspartiet gjorde det samme ved sin inntreden i Solberg-regjeringa.

Pensjonsreformen var nødvendig. Den demografiske utviklingen viste færre og færre yrkesaktive per pensjonist. Vi lever lenger. Framtidige generasjoner av pensjonister vil dessuten ha høyere opptjening enn dem som faller fra. Kombinert med «pay-as-you-go»-prinsippet, uten fondering av folketrygden, ville skattetrykket på framtidige yrkesaktive bli større enn det de kunne makte.

Pensjonsreformen inneholdt derfor to innsparingselementer: levealdersjustering og en begrensning i regulering av løpende pensjoner. Historiske tall viste at ny regulering ville gi pensjonistene en reallønnsutvikling i pluss, men litt mindre pluss enn uten endringer. Nå har virkeligheten de siste fire årene vist at det var en forutsetning som ikke holdt stikk, og som Stortinget bør ta konsekvensen av. Det er ikke tema i denne saken, men noe vi kommer tilbake til i forbindelse med de årlige trygdeoppgjørene.

Men levealdersjusteringen har betydning for den saken vi behandler nå. I et generasjonsperspektiv er levealdersjustering viktig. Den er håndslaget fra oss som i dag nærmer oss pensjonsalder, til våre barn og barnebarn – vi skal også være med på å betale regningen for økt levealder, ikke bare lempe den videre til neste generasjoner. Vi skal bruke økt levealder til å stå lenger i arbeid eller være med på å betale prisen for flere år som pensjonist ved en lavere utbetaling per år.

Pensjonsforliket inneholdt også noen forbedringer, herunder opptjening fra første krone og fra 13-årsalder, omsorgspoeng, vernepliktspoeng, AFP som livslangt påslag, mulighet til fleksibelt uttak av alderspensjon fra 62 år, med eller uten kombinasjon med arbeid, men uten avkorting mot eventuell arbeidsinntekt, samt mulighet til å motvirke levealdersjusteringen ved å fortsette i arbeid etter fylte 67 år.

Hadde pensjonsreformen bare handlet om folketrygd, ville saken vært forholdsvis enkel, men den berører også tjenestepensjon. Netto tjenestepensjon er et tillegg til folketrygden, uavhengig av om folketrygden går opp eller ned. Problemet oppstår for tjenestepensjonene i offentlig sektor, som har en brutto garanti på 66 pst. av sluttlønn ved full opptjening. Da kan folketrygdpensjonen bevege seg opp og ned så mye den vil – brutto pensjonsnivå garanterer i utgangspunktet 66 pst. av tidligere lønn. Det er et gode de ansattes organisasjoner ikke uten videre ga fra seg, og det er for så vidt forståelig.

Samtidig var det utenkelig at alle andre, men ikke ansatte i offentlig sektor, skulle ta belastningen med levealdersjustering. Offentlig tjenestepensjon ble derfor også levealdersjustert. Det har fått noen konsekvenser som arbeidstakerorganisasjonene ikke forutså på det tidspunktet. Og det er altså bakgrunnen for at det nå er framforhandlet en ny netto offentlig tjenestepensjon med virkning fra og med alderskullet født i 1963. Tilbake står de som faller mellom stoler – de som er født før 1963, og som følger oppfordringen fra myndighetene om å stå i jobb utover fylte 67 år. Vi har mange kombinasjoner her: Noen tar ut folketrygd fra 62 år, men fortsetter å jobbe. Noen tar ut folketrygd fra 67 år, men fortsetter å jobbe. Noen fortsetter å jobbe etter 67 år, uten å ta ut folketrygd. Så her er det mange muligheter.

Prinsippet i en brutto pensjonsordning er at folketrygden betales fullt ut, mens det gjøres fradrag i tjenestepensjonen for opptjent folketrygd. Alle skjønner at det oppleves urettferdig at tjenestepensjonens ansvar i sin helhet overtas av folketrygden dersom man jobber lenge nok, men det ville samtidig bli oppfattet urettferdig av alle andre dersom offentlige tjenestepensjonister som de eneste ikke ville bli berørt av levealdersjustering i folketrygden. Spørsmålet i denne saken er om samordningen er for streng.

Dette er et vanskelig tema. Det er dessuten flere nullpensjonister i de offentlige tjenestepensjonsordningene enn dem som omhandles i Senterpartiets forslag. Arbeiderpartiet har tidligere fått et enstemmig storting med på at alle sider ved samordning, inklusive offentlige tjenestepensjoner, skal belyses i den saken vi får denne våren når det gjelder ny offentlig tjenestepensjon. Derfor fremmer vi forslag i dag om at den saken som kommer til våren, også skal omtale hvordan arbeidslinja for offentlig ansatte født i årene 1944–1962, kan styrkes.

Jeg tar herved opp forslaget vi fremmer sammen med SV.

Presidenten: Representanten Lise Christoffersen har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Erlend Wiborg (FrP) [] (komiteens leder): Jeg vil begynne med å takke saksordføreren for å ha loset oss gjennom en teknisk komplisert sak som har mye historie bak seg. Jeg vil også takke forslagsstillerne for å løfte en viktig sak og en viktig problemstilling.

Forslagsstillerne fremmer forslag om å endre lov om samordning av pensjons- og trygdeytelser. Til grunn for hele saken ligger både pensjonsreformen, som samtlige partier med unntak av Fremskrittspartiet sto bak, og den inngåtte avtalen mellom partene i 2009 om offentlig tjenestepensjon.

Jeg har flere ganger i tidligere debatter redegjort for hvorfor Fremskrittspartiet stemte imot pensjonsreformen. Hovedbegrunnelsen vår var, og er, at vi er mot underregulering av pensjoner, men også at vi er mot avkortning, og flere andre momenter. Til tross for dette er det flere viktige momenter i pensjonsreformen som også Fremskrittspartiet synes er riktige og viktige. Det handler bl.a. om at man skal kunne motvirke levealdersjusteringen ved å stå lenger i arbeid, og at det økonomisk skal lønne seg, for i pensjonsreformen la man opp til det, og man la også opp til en økt fleksibilitet ved å kunne kombinere arbeid og pensjon. Det er viktige og gode grep, for samfunnet har behov for at folk står lenger i arbeid. Eldre arbeidstakere besitter mye kompetanse og kunnskap som vi har bruk for, og vi bør i større grad oppmuntre eldre til å stå lenger i arbeid.

Fremskrittspartiet, Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti valgte i forrige periode å styrke oppsigelsesvernet til eldre arbeidstakere i arbeidsmiljøloven gjennom å øke aldersgrensen fra 70 til 72 år, med henblikk på å øke den ytterligere. I Granavolden-plattformen fikk vi gjennomslag for at vi skal ha en tilsvarende økning i staten, og det er viktig. Vi ser allerede resultater av de grepene og andre grep: Flere eldre står nå lenger i arbeid.

Når man får en pensjonsreform med store endringer, er man avhengig av overgangsordninger, samordningsregler mellom gammel og ny ordning. Representantforslaget viser til en gruppe som ikke nyter godt av alle prinsippene fra pensjonsreformen om at det skal lønne seg i stå lenger i arbeid. Fremskrittspartiet har forståelse for at dette kan føles urimelig og uheldig. Samtidig er dette komplekse saker som ikke egner seg som et Dokument 8-forslag, men som en grundigere vurdering.

Som vi skriver i merknadene i saken, er jeg veldig glad for at vi i Granavolden-plattformen fikk gjennom at det skal gjennomføres en evaluering av pensjonsreformen. Det er naturlig at problemstillingen forslagsstillerne tar opp, og som komiteen har fått mange henvendelser om, blir en del av evalueringen, slik at man får en helhetlig, ansvarlig og forsvarlig behandling av dette viktige saksområdet, og at man eventuelt kan få rettet opp svakheter i pensjonsreformen, slik at det skal lønne seg å stå lengst mulig i arbeid for alle grupper.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Målsettingen med pensjonsreformen fra 1. januar 2011 var todelt: Det var arbeidslinja, at man skulle stimulere til at folk skulle stå lenger i jobb, og å spare pensjonsutgifter. Vi håper at den virker sånn. Men vi har en særregel som gjelder for offentlig ansatte som er født i årene 1944–1953, som sier at dersom en fortsetter å jobbe utover 67 år, blir tjenestepensjonen lavere dess lenger en arbeider. Dersom en arbeider til en er 72–73 år, blir det null i tjenestepensjon. Det er dette som kalles «samordningsfella». Dette er ikke tilsiktet, og det er det som er kjernen i Senterpartiets forslag, og som vi ønsker å rette opp i.

Ved komiteens høring 31. januar 2019 gikk samtlige arbeidstakerorganisasjoner inn for forslaget, også de to pensjonsleverandørene KLP og PKH, altså Pensjonskassen for helseforetakene i hovedstadsområdet. De støttet forslaget.

Konsekvensen av dagens særregel er at det ikke lønner seg for offentlig ansatte å arbeide utover 67 år. Det er derfor de fleste slutter ved 67 år. En kan omgå særregelen ved å etablere et firma, ansette seg sjøl i firmaet og leie seg ut til det offentlige.

Dagens system er i konflikt med både målsettingen om arbeidslinja og målsettingen om å spare pensjonsutgifter, som jeg skal begrunne nærmere i innlegget.

Senterpartiets forslag til løsning er at opparbeidet tjenestepensjon ikke reduseres ved arbeid utover 67 år dersom en er offentlig ansatt til en går av. Hvis en venter med å ta ut folketrygdpensjon, øker sjølsagt det årlige beløpet dess lenger en venter. Det gjelder alle, enten det er i privat eller i offentlig sektor. Poenget med Senterpartiets forslag til endring i samordningsloven er at opparbeidet tjenestepensjon ikke skal reduseres om en jobber lenger.

Senterpartiets forslag har altså ingen konsekvenser for folketrygdens utgifter eller tjenestepensjonen. Enten det gjelder Statens pensjonskasse, KLP eller kommunale helsepensjonskasser, vil senere uttak av tjenestepensjon redusere utbetalingene fra disse pensjonskassene og dermed redusere utgiftene deres. Derfor: Dess flere som avslutter arbeidet ved 67 år, dess høyere blir utgiftene for pensjonskassene. I tillegg til dette poenget vil de som arbeider utover 67 år, betale inn 2 pst. pensjonspremie uten at tjenestepensjonen øker når en har full opptjening.

Fremskrittspartiet og Venstre har – i forbindelse med denne saken – i dialog med berørte personer gitt skriftlig uttrykk for at de er enig i Senterpartiets forslag, og at de vil arbeide for å få dette til. Men av hensyn til Høyre kan de ikke stemme for vårt forslag nå. I innstillinga sier Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti:

«Det betyr derimot ikke at samlet pensjon blir mindre, men at sammensetningen av pensjonen blir annerledes.»

Dette er feil. Det påpekte jeg under komiteens arbeid, men jeg nådde ikke fram og så meg dermed nødt til å legge fram et dokument – som en protokolltilførsel til komiteens referat fra det siste møtet, som viser konsekvensene av dagens regelverk ved en figur som regjeringa behendig ikke har tatt med – for å vise hovedpoenget i vår sak, nemlig at tjenestepensjonen går i null når en arbeider fram til en er 72–73 år, hvis en har full opptjening.

Jeg har noen eksempler:

Unni Bjelland, jurist, født i 1944, fortsatte å jobbe i skatteetaten til hun ble 73 år. Hun trodde hun gjorde samfunnet en stor tjeneste, sparte Statens pensjonskasse for utgifter til tjenestepensjon i seks år, men da hun skulle få pensjon, var tjenestepensjonen samordnet bort – null i offentlig tjenestepensjon! Resultat: bare folketrygdpensjon, på om lag 50 pst. av lønna.

Svein Grindahl, født i 1947, ansatt i ligningsetaten, jobbet til han var 70 år. Opptjeningen i offentlig sektor var 49,5 år. Han fikk halvert tjenestepensjonen med om lag 50 000 kr per år ved å arbeide fra han var 67 år til 70 år. Han får i dag en reduksjon på om lag 4 000 kr per måned.

Hans Ravndal, født i 1949, er i en tilsvarende situasjon og taper om lag 25 000 kr per år dersom han arbeider til han er 70 år.

Dette må det rettes opp i. Dette er i strid med målsettingene for pensjonsreformen. De fleste pensjonister har levd i god tro og har ikke blitt informert om konsekvensene ved å stå i jobb i det offentlige etter at en er 67 år.

Jeg tar opp Senterpartiets forslag, og vil, som en stemmeforklaring, si at Senterpartiet subsidiært vil stemme for Arbeiderpartiets forslag.

Presidenten: Representanten Per Olaf Lundteigen har tatt opp det forslaget han refererte til.

Terje Breivik (V) []: Eg òg føyer meg inn i rekkja av representantar som takkar saksordføraren for arbeidet med saka. Så ønskjer eg innleiingsvis å seia at eg synest det nesten er uhøyrt å verta tillagd sitat frå Stortingets talarstol som eg i alle fall ikkje har registrert at verken eg eller andre i Venstre har uttalt i nokon samanheng – men lat det liggja.

Dagens lovtekst har opphav i pensjonsreforma og avtalen partane inngjekk i 2009 om offentleg tenestepensjon. Pensjonsreforma er eit resultat av tverrpolitiske kompromiss mellom partane i arbeidslivet, med dei fordelane og dei ulempene partane har måtta gje og ta i forhandlingane.

Dagens lovverk for medlemar i offentlege tenestepensjonsordningar fødde i åra 1944–1953 er m.a. resultatet av at partane i 2009 sa nei til fleksibel tenestepensjon og ny fleksibel AFP, og heller ville vidareføra dagens bruttoordning og dagens AFP. Partane prioriterte dei som ønskte å slutta i jobb før fylte 67 år på kostnad av dei som ønskte å stå i jobb etter fylte 67 år. Følgjene av dette var altså at personar som slutta i jobb ved 62 år, slapp å betala for tidlegare uttak i form av lågare årleg pensjon, mens personar som står i jobb etter 67 år, ikkje får nokon gevinst i form av auka årleg samla pensjon etter kompensasjon for levealdersjustering i tenestepensjonen. Samstundes fekk ein høve til å motverka levealdersjusteringa som vart lagd inn, ved at ein kan stå lenger i arbeid og gjennom auka fleksibilitet i større grad skal kunna kombinera arbeid og pensjon. Noko forenkla kan ein likevel seia at samordningsreglane gjer at dette ikkje gjeld desse årskulla som saka gjeld. Og som representanten Wiborg sa, er dette viktige og gode grep når samfunnet har behov for at folk står lenger i arbeid.

I tillegg vil eg føya til at det ofte òg handlar om livskvalitet for den enkelte som ønskjer å stå lenger i arbeid eller kombinera arbeid og trygd. At samordningsreglane vert opplevde som urimelege av den enkelte som har skoen på, og som ikkje har hatt oversikt over følgjene av pensjonsforliket for eigen del, har eg og Venstre forståing for.

Slik sett deler eg òg representanten Wiborgs vurdering av at når pensjonsreforma no skal evaluerast som eit resultat av regjeringserklæringa, er det naturleg at ei problemstilling som er løfta fram i dette Dokument 8-forslaget, vert ein del av den evalueringa.

Geir Sigbjørn Toskedal (KrF) []: Pensjon er aldri et enkelt tema, og spesielt ikke for en nybegynner i komiteen som skal ha et forpliktende innlegg på vegne av Kristelig Folkeparti. Regelverket er komplisert, meningene er mange, og konsekvensene er ofte store, slik vi har fått påpekt i denne saken. Så dette er ikke noe unntak, og det har vært med forpliktelse jeg har prøvd å sette meg inn i denne saken på beste måte. Jeg vil takke saksordføreren for hans innlegg.

Pensjonsreformen som trådte i kraft i 2011, var et resultat av et tverrpolitisk kompromiss mellom arbeidslivets parter. Den baserer seg på avveininger mellom de fordeler og ulemper som de ulike partene har tatt fram og måttet gi og ta i forhandlingene. Dagens lovverk for medlemmer i offentlige tjenestepensjonsordninger født i årene 1944–1953, er bl.a. et resultat av at partene i 2009 sa nei til fleksibel tjenestepensjon og ny, fleksibel AFP og heller ville videreføre dagens bruttoordning og dagens AFP.

Pensjonsreformen hadde som sitt primære mål å sikre et bærekraftig pensjonssystem. Bakgrunnen for reformen er en markert aldring av befolkningen, som kommer til å stille pensjonssystemet og offentlige finanser overfor store utfordringer. Da folketrygdens alderspensjon ble etablert i 1967, sto det nær fire yrkesaktive bak hver pensjonist. Dette forholdstallet var i 2007 blitt redusert til 2,6, og forholdstallet var forventet å bli redusert ytterligere, til 1,8, uten endret politikk. Pensjonsreformen er derfor svært viktig for bærekraften i velferdsordningene, både fordi den vil dempe veksten i pensjonsutgiftene som andel av bruttonasjonalprodukt når levealderen øker, og fordi den gir vesentlig bedre incentiver til å stå lenger i jobb.

Med dette i mente er det en viss terskel for å gå inn og endre i reformen. Pensjonsreformen har ved flere anledninger blitt omtalt som et politisk mirakel. Ifølge rådende statsvitenskapelige teorier på 1990-tallet skulle det nemlig ikke la seg gjøre å gjennomføre åpenbare innstramminger i pensjonssystemet gjennom vanlige demokratiske prosesser. En viktig årsak til at det lyktes, var gode, tverrpolitiske kompromisser som var grundig utredet og forankret. Det skal derfor være en terskel for at vi skal gå inn og gjøre endringer i enkeltelement.

Det framstår som at forslagsstillerne og departementet i denne saken har ulike oppfatninger av hva som er faktagrunnlaget i saken. Det har vært krevende å gå inn i. Kristelig Folkeparti har mottatt faktagrunnlag, eller rettere sagt tallgrunnlag, for det som blir opplevd som urettferdighet, og vi forstår en del av den bakgrunnen. Men svarbrevet fra statsråden er både grundig og detaljert i sin gjennomgang, og i vurderingen av informasjonen som foreligger, må vi legge til grunn at departementets framstilling er helt korrekt, gitt konsekvensene det medfører ikke å gi Stortinget korrekt informasjon. På dette grunnlaget mener vi at forslaget ikke bør støttes.

I Granavolden-plattformen er det nemlig nedfelt at regjeringen vil gjennomføre en evaluering av pensjonsreformen, og Kristelig Folkeparti mener at dette element må inngå i den. Herunder skal utviklingen av den reelle pensjonsalderen og kjøpekraften vurderes, nettopp for å sikre et bærekraftig pensjonssystem for framtiden. Eventuelle skjevheter i systemet bør derfor vurderes i den runden.

Statsråd Anniken Hauglie []: Dagens offentlige tjenestepensjon er dårlig tilpasset en fleksibel folketrygd med nøytrale uttaksregler. Derfor er jeg glad for at vi med avtalen fra 3. mars 2018 endelig får lagt om den offentlige tjenestepensjonsordningen i tråd med prinsippene i pensjonsreformen. Pensjonsreformen har som hensikt å sikre et bærekraftig pensjonssystem slik at også framtidige generasjoner sikres en pensjon å leve av. Derfor er det viktig at vi støtter opp om den og ivaretar generasjonsperspektivet, som er selve grunntanken i reformen.

Fleksibel og nøytral alderspensjon innebærer at den enkelte selv bærer kostnadene ved tidliguttak i form av lavere årlig pensjon, og at den enkelte får gevinsten ved utsatt uttak i form av høyere årlig pensjon. Partene sa nei til fleksibel tjenestepensjon i 2009. De sa nei til at den enkelte selv må bære kostnadene ved tidliguttak. Konsekvensene ble at dagens AFP og dagens bruttoordning ble videreført.

Da partene sa nei til å bære kostnadene ved tidliguttak, sa daværende regjering, regjeringen Stoltenberg II, nei til at offentlig ansatte skal få den fulle gevinsten ved utsatt uttak. Noe annet ville også ført til en betydelig og urimelig forskjellsbehandling mellom ansatte i privat og offentlig sektor. Stortinget stilte seg bak forslagene fra regjeringen Stoltenberg II, og konsekvensen var at personer som sluttet i jobb ved 62 år, slapp å betale for tidligere uttak i form av lavere årlig pensjon, mens personer som står i jobb etter 67 år, heller ikke får noen gevinst i form av økt årlig samlet pensjon etter at de har kompensert for levealdersjusteringen i tjenestepensjonen.

Det ville vært klart urimelig dersom offentlig ansatte, som eneste gruppe, ble skjermet for alle ulempene, men fikk alle gevinstene med fleksibel tjenestepensjon. Det er dette som ville blitt resultatet dersom representantforslaget vi nå har til behandling, vedtas. Pensjonsreformens effekt for disse årskullene ville da utelukkende være økte utgifter, noe som åpenbart ikke er i tråd med intensjonen bak reformen, å sikre et bærekraftig pensjonssystem.

Offentlig tjenestepensjon er en bruttoordning som garanterer et samlet pensjonsnivå fra folketrygden og tjenestepensjonsordningen. Vurderingen av hvorvidt det hersker en urett i dagens lovverk, slik forslagsstillerne viser til, må derfor baseres på om en samlet pensjon fra folketrygden og tjenestepensjonsordningene er i tråd med det man med rimelighet kunne forvente etter at samordningsreglene ble tilpasset ny fleksibel folketrygd fra 2011, ikke ved å se på tjenestepensjonsordningen isolert.

Som en forløper til pensjonsreformen ble det fra 2008 mulig å ta ut folketrygden fra 67 år og fortsette i jobb. De yngste årskullene som ikke er omfattet av pensjonsreformen, fikk dermed gunstigere regler enn det som var tilfellet før 2008, både i privat og i offentlig sektor. Forutsetningen var at dette skulle avløses av nøytrale uttaksregler fra 62 år, og at tilsvarende skulle gjelde for tjenestepensjonsordningene. Dette sa partene i offentlig sektor imidlertid nei til. At noen få årskull kom svært godt ut før reformen, kan ikke forsvare at alle framtidige årskull skal skjermes for alle ulempene, men samtidig få alle fordelene med pensjonsreformen. I privat sektor blir ikke årskullene vi nå diskuterer regelverket for, kompensert for at noen få årskull kom svært godt ut.

Utsatt avgang etter full opptjening ga ikke høyere årlig ytelse før 2011. Årskullene dette forslaget henviser til, får altså like høy samlet pensjon som de ville fått før pensjonsreformen ble vedtatt, en pensjon som er høyere enn bruttogarantien på 66 pst., dersom de utsetter uttaket av pensjon til de har kompensert for effekten av levealdersjusteringen. Jeg har vanskelig for å se at dette er urimelig.

I mitt svarbrev til komiteen har jeg vist til at representantforslaget har et kostnadsanslag på opp mot 14 mrd. kr. Kostnadsanslaget endres ikke av at deler av pensjonsforpliktelsene er forhåndsbetalte. Det er ikke riktig at det som er tatt inn i premie, og som ikke kommer til utbetaling, tilfaller pensjonsleverandørene. Frigjort premiereserve gir lavere kostnader for kommunene framover. Det er kommunene som bærer kostnadene når pensjonsutbetalingene fra KLP eller de kommunale pensjonskassene øker, og det er kommunene som får innsparingen når pensjonsutbetalingene reduseres. Regnestykket blir det samme uavhengig av når kostnaden påløper.

Et økonomisk og sosialt bærekraftig pensjonssystem er den beste garantien for å sikre pensjonene også for framtidens pensjonister. Vi vil ikke lykkes med dette om vi fortsetter å skyve regningen foran oss gjennom stadig å justere på regelverket. Jeg er glad for at komiteens tilråding er å avvise representantforslaget.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Lise Christoffersen (A) []: Det vi hele tida hører i forbindelse med denne saken, er at folk taper på å jobbe lenger, og det samme vises i en figur i Senterpartiets protokolltilførsel, som representanten Lundteigen nevnte i sitt innlegg. Men i statsrådens svarbrev til komiteen vises det til at det er sammensetningen av pensjonen som endrer seg, ikke at samlet pensjon går ned hvis en fortsetter å jobbe etter fylte 67 år. Kan statsråden forsikre om at vi ikke har misforstått, og at det ikke finnes tilfeller der man taper samlet pensjon på å fortsette i jobb etter fylte 67 år?

Statsråd Anniken Hauglie []: Jeg har kommet med flere svar og tilbakemeldinger på ulike spørsmål som komiteen har kommet med, og jeg står fast ved at de som ikke er omfattet av pensjonsreformen, får den pensjonen som de var garantert å skulle få da de gikk inn i arbeidslivet. 66 pst. er det bruttogarantien handler om. I snitt får man 71 pst. Store grupper får også opp mot 80 pst. kompensasjon. Spørsmålet som vi nå må stille oss, er: Er det rimelig at noen offentlig ansatte skal kunne få bare fordelene av et pensjonssystem og ingen av ulempene, og på den måten kanskje få opp mot 90 pst. i pensjon? Jeg mener at det er feil, og særlig også fordi dette var veldig klart da pensjonsreformen ble diskutert i 2008–2009. Organisasjonene var helt tydelige på at de ønsket ikke denne reformen for sine ansatte. Ulempene var helt klare også den gangen. Derfor er jeg glad for at vi nå har fått til en avtale med organisasjonene som nettopp retter opp i dette, og også gjør det lønnsomt for offentlig ansatte å stå lenger i jobb.

Lise Christoffersen (A) []: Takk for svaret. Jeg oppfatter svaret sånn at det er ingen som taper i samlet pensjon på å fortsette i jobb etter 67 år. Det er sammensetningen av pensjonen som endrer seg.

Så til mitt andre spørsmål. Stortinget har allerede vedtatt at vi skal få en samlet gjennomgang av samordningsreglene denne våren, og i dagens sak ber Arbeiderpartiet og SV om at vi også får en vurdering av hvordan vi kan styrke arbeidslinja for offentlig ansatte som er født i årene 1944–1962. Det er et forslag som burde ligge godt innenfor Granavolden-erklæringen. Det er et forslag som er fullt ut i tråd med uttalelser fra Høyres finanspolitiske talsperson i Dagsavisen for en måned siden. Spørsmålet mitt er: Hvorfor støtter ikke statsråden og regjeringspartiene det forslaget fra Arbeiderpartiet og SV?

Statsråd Anniken Hauglie []: Regjeringen er opptatt av at det skal både lønne seg å jobbe og være mulig å stå lenger i jobb også for eldre arbeidstakere. Vi har endret flere av aldersgrensene i arbeidsmiljøloven og også de bedriftsinterne aldersgrensene, nettopp for å gjøre det mulig. Det som representanten her spør om, er hvorfor ikke regjeringen kan gå bort fra det pensjonsforliket som ble inngått i 2008. Det mener jeg ville være uheldig, både fordi det er viktig at man står fast ved de avtalene man inngikk den gangen, og fordi det som i dag diskuteres, var det som organisasjonene helt klart sa nei til, i full visshet om de ulempene det ville medføre. Organisasjonene den gangen var mer opptatt av å beholde bruttogarantien og sikre at man kunne få 66 pst. for de eldste årskullene, til tross for de ulempene som man så det ville medføre. Det man nå ønsker, er at offentlig ansatte skal kunne få fordeler som ingen andre har, at man skal kunne gå av tidlig uten at det har noen konsekvens, og at man skal kunne jobbe lenger og få full uttelling for det. Jeg mener det ville være feil at noen offentlig ansatte skal kunne få en mulighet som ingen andre får. Det er også i strid med pensjonsreformen og vil skyve regningen foran oss.

Lise Christoffersen (A) []: Takk for svaret. Jeg har lyst til å presisere at mitt spørsmål og forslaget vi fremmer i saken her i dag, setter ikke som betingelse at en skal bryte med pensjonsforliket. Hvis jeg ikke hørte feil, synes jeg at jeg hørte representanter fra flere regjeringspartier på talerstolen si at den problemstillingen vi nå diskuterer, kommer til å bli en del av regjeringas framtidige evaluering av pensjonsreformen. Da greier jeg ikke helt å få sammenhengen i det statsråden nå sier, opp mot det regjeringspartienes talspersoner har sagt. Forskjellen på det de sa, og det forslaget vi fremmer, er vel tidspunktet for når vi får en sånn evaluering. Så jeg gjentar spørsmålet: Hvorfor støtter ikke statsråden og regjeringspartiene vårt forslag når de egentlig er av samme oppfatning selv, men bare vil gjøre det på et litt senere tidspunkt?

Statsråd Anniken Hauglie []: Vi skal selvfølgelig følge opp Granavolden-punktet om å evaluere alle sidene ved pensjonsreformen. Det gjøres i dag en rekke evalueringer allerede. Vi skal også ha en større evaluering av reformen, som det står i Granavolden-plattformen, og som flere har tatt til orde for her i dag. Spørsmålet som man også må stille seg, er om Arbeiderpartiet og de andre partiene nå er villig til å se på om også disse årskullene skal omfattes av ulempene ved reformen. Mener man at disse årskullene også skal betale for tidlig uttak, eller mener man at man bare skal få fordelene ved et forlenget yrkesliv? Det er det som er spørsmålet her. Skal man kunne høste bare fordelene av en reform og ingen ulemper, eller mener man at man også skal ha noen av ulempene? Ulempene i reformen, dvs. at man skal bære kostnadene ved å gå av tidlig, sa organisasjonene klart nei til, og da kunne man jo heller ikke få fordelene. Jeg har ikke hørt noen tilbakemeldinger fra representanten Christoffersen i dag om hvordan man stiller seg til nedsidene ved reformen, men det kunne i så fall vært interessant, iallfall som en føring for hvordan forslaget skulle vært fulgt opp.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Saken gjelder dem som er født mellom 1944 og 1953, og som altså er fra 74 til 66 år. Det er komplisert, og Senterpartiet og regjeringa har helt forskjellig syn på hva som er fakta, både når det gjelder forholdet for pensjonistene og kostnader for pensjonskassene. Det interessante er at det i statsrådens brev av 10. desember mangler en figur, og det er den viktige figuren – en figur som viser at dersom man ved full pensjonsopptjening står i jobb utover 67 år og fram til 72–73 år, vil hele tjenestepensjonen bli nullet ut. Det er det som kalles samordningsfella. Mitt spørsmål er da: Er statsråden enig i at tjenestepensjonen blir nullet ut dersom man i slike tilfeller står i jobb fram til 72–73 år – og at det oppleves som feil?

Statsråd Anniken Hauglie []: Jeg vet ikke om det egentlig er så ulikt syn på fakta. Jeg tror vi er ganske enige om fakta, men vi er litt uenige om hva konsekvensene skal være, hvilken konklusjon man skal trekke. Representanten Lundteigen mener at offentlig ansatte skal kunne høste fordeler av en pensjonsreform de selv sa nei til, og som de som de eneste ansatte skal kunne få lov til å gjøre. Det er vi enige om.

Til dette med de såkalte nullpensjonistene. Det er litt misvisende, for man får jo pensjon, det er bare fordelingen mellom de ulike elementene som er påvirket. Bruttogarantien innebærer at man får 66 pst., og det er litt avhengig av hvor lenge man står i jobb, hvilken fordeling det er mellom folketrygden og tjenestepensjonen.

I den nye avtalen av 3. mars 2018 endrer man på dette. Nå vil, dersom Stortinget slutter seg til, alle få noe igjen for tjenestepensjonen sin, så de såkalte nullpensjonistene vil opphøre med den nye avtalen som ble inngått mellom regjeringen og partene i fjor.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Da er vi kommet ett skritt videre. Statsråden er enig i at tjenestepensjonen går i null dersom disse tjenestepensjonistene står i jobb fram til 72–73 år. Det er uenighet om arbeidstakerorganisasjonene var enig i at det skulle være sånn.

Det som imidlertid er spesielt, er hvorfor statsråden ikke forteller i brevet til Stortinget at sånn fungerer det. Og punkt 2: Hvorfor forteller ikke statsråden til samtlige ansatte i offentlig sektor at dersom de står i jobb utover 67 år og har full opptjening i tjenestepensjonsordningen, taper man tjenestepensjon hver eneste dag man står videre?

Statsråd Anniken Hauglie []: Fordelingen innad i pensjonsbeholdningen endrer seg, litt avhengig av hvor lenge man står i jobb. Om det er folketrygden eller tjenestepensjonen som vil være den største delen, er avhengig av hvor lenge man står i jobb. Dette var ikke noen hemmelighet den gangen heller, det var helt kjent. Forslaget til representanten Lundteigen vil jo innebære at man kan risikere å få opp mot 90 pst. ved å stå lenger i jobb. Det er en fordel å få over 90 pst., men man slipper da altså alle ulempene ved ordningen, og det mener jeg er feil.

Da Stoltenberg II-regjeringen inngikk denne avtalen med partene, uttalte Unio-leder Folkestad:

«Regjeringen foreslo gang på gang en rekke varianter av påslagsmodellen. Da regjeringen endelig forstod at vi ikke ville godta påslagsmodell, valgte de å legge fram forslag om videreføring av dagens pensjonsordning.»

Organisasjonene var veldig tydelige på at de ikke ønsket disse endringene. Det mener jeg var dumt, og det var uklokt – og konsekvensene ser vi veldig tydelig nå. Det er det vi nå retter opp i den avtalen vi inngikk med partene 3. mars i fjor.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Det er smått utrolig å sitte og lytte til denne debatten, og jeg prøver å fange opp hva det er regjeringspartiene egentlig mener. Konsekvensen av dagens regler er jo at en gruppe pensjonister som jobber i offentlig sektor, vil tape tjenestepensjon for hver dag man jobber etter fylte 67 år, fram til en alder på 72–73 år. Det er den praktiske konsekvensen av det som ligger på bordet i dag. Det gjelder heller ikke alle ansatte i offentlig sektor, men årskullene fra 1944 til 1953, altså dem som i år er fra 66 år til 75 år.

Når jeg lytter til flertallet her, er jeg litt usikker på om de mener det er riktig at det skal være slik, eller ikke. Når jeg hører saksordføreren, hører jeg saksordføreren si at det er en tilsiktet effekt. Og når jeg hører statsråden i replikkveksling her, forsvarer hun med hud og hår systemet slik det er i dag, at slik bør det være. Men når jeg hører andre representanter fra regjeringspartiene, kan en få inntrykk av at de mener at systemet slik det er i dag, kanskje ikke er så fornuftig – at det burde ha vært gjort noe med det, men at tidspunktet ikke er det rette.

Men da er det slik at de aldersgruppene vi her snakker om, er aldersgrupper som nå er på vei inn i pensjonsalderen, og som nettopp står i valget om de skal fortsette å stå i jobb i offentlig sektor, eller om de skal gå av med pensjon. Og slik systemet er i dag – med mindre det blir endret – vil en tape tjenestepensjon for hvert år en står i jobb.

Til de øvrige opposisjonspartiene som ikke er med på forslaget: Jeg synes også en skal tenke over det som representanten Lundteigen faktisk viste til tidligere her i salen, at hvis en offentlig ansatt slutter i sin jobb i offentlig sektor og i stedet lar seg bli leid inn, da taper en ikke den tjenestepensjonen som en har tjent opp fra før. Men hvis en fortsetter i sin faste jobb i offentlig sektor, taper en altså tjenestepensjon dag for dag, år for år, fram til en er 72–73 år. Det er en klar urimelighet i systemet slik det er i dag, som ikke var en tilsiktet effekt, og jeg må innrømme at da jeg oppdaget at det var slik det var og ble gjort oppmerksom på det, trodde jeg at det ville være bred tilslutning til at dette skulle vi rydde opp i, bl.a. ut fra arbeidslinjen som ligger som et grunnfundament i pensjonsreformen.

Jeg er svært overrasket over at regjeringspartiene ikke støtter dette, og heller ikke andre opposisjonspartier i dag. Jeg håper virkelig at dette kan bli rettet opp ved en snarlig anledning.

Erlend Wiborg (FrP) []: Jeg tok i utgangspunktet også ordet nå for protokollens skyld, for representanten Per Olaf Lundteigen kom med noen påstander fra denne talerstol som heller ikke er korrekte når det gjelder Fremskrittspartiet. Jeg vet at representanten Lundteigen har tegnet seg, og håper at han kan beklage at han kom med påstander som ikke er korrekte. Når det gjelder Fremskrittspartiets syn på saken, redegjorde jeg tydelig for det i mitt innlegg.

Jeg må si jeg synes det er litt underlig å høre indignasjonen til Senterpartiet her over et system som de selv har laget. Senterpartiet satt i regjeringen som laget disse reglene. Senterpartiet var blant dem som dro dette igjennom i Stortinget. Fremskrittspartiet stemte imot det. Senterpartiet stemte for det.

Men uansett hva som har skjedd tidligere, er det viktig at man i Granavolden-plattformen har fått igjennom at man skal ha en helhetlig gjennomgang. Jeg håper at også Senterpartiet kan være med på en helhetlig gjennomgang av pensjonsreformen og se på hvilke deler av den som var fornuftige, hvilke deler av den som var mindre fornuftige, og om det er noen justeringer man bør ta eller ikke ta. Det håper jeg Senterpartiet kan være med på, slik at vi kan få rettet opp de feilene og svakhetene reformen Senterpartiet sto bak, faktisk medfører.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Jeg står fast ved det jeg sa, at representanter for Venstre og for Fremskrittspartiet i skriftlig form har sagt til privatpersoner at de er enig i Senterpartiets forslag, men av hensyn til andre partier ikke kan gå for det nå.

Videre: Det som er kjernen i pensjonsreformen, er aldersreguleringen og det faktum at dess lenger en står i jobb, dess høyere bli utbetalingen fra folketrygden per år, for en har en pensjonsbeholdning, og når den pensjonsbeholdningen blir fordelt på færre år, blir det høyere årlig folketrygdpensjon. Det vi har i tillegg, og som vi diskuterer nå, er den offentlige tjenestepensjonen, enten en er i kommunal eller i statlig sektor. Formålet med pensjonsreformen var at en skulle stå lenger i arbeid, og at en skulle stimulere til en utvikling hvor en også i det offentlige skulle stå lenger i arbeid.

Tonning Riise sier at det er en tilsiktet urett. Nei, jeg er uenig. Det er ikke uttrykt som en tilsiktet virkning at dess lenger offentlig ansatte står i jobb, dess mindre blir tjenestepensjonen. Tjenestepensjonen – hele ordningen – var og er sett på som noe av den helheten som gjør det attraktivt og økonomisk interessant å arbeide i offentlig sektor. Ingen har vel trodd at en med pensjonsreformen skulle forhandle bort tjenestepensjonen dersom en står i jobb utover 67 år. Det er kjernen. Når representanten Tonning Riise sier at dette ødelegger forhandlingsinstituttet, er det rart at de representantene for forhandlingspartene som var i høringen, ikke sa det samme, men tvert imot støttet forslaget.

Dette er en virkelighet som ikke er tilsiktet, og som vi nå forsøker å rette opp. Det har bred oppslutning fordi det både stimulerer arbeidslinja og er gunstig for pensjonsleverandørene. Dess lenger en står i jobb, dess færre år blir det utbetalt tjenestepensjon – mens tjenestepensjonen etter vårt forslag sjølsagt blir høyere per år enn den blir med dagens system, hvor den går i null, noe som er helt, helt urettferdig.

Lise Christoffersen (A) []: Jeg skal bare gjøre et siste lille forsøk på å forstå hva regjeringspartiene egentlig mener når en snakker om evaluering av pensjonsreformen – om det også skal omfatte den problemstillingen vi diskuterer her i dag.

Representanten Wiborg sa rett ut i sitt første innlegg at han var veldig fornøyd med at man i Granavolden-erklæringen har fått gjennomslag for en helhetlig gjennomgang av pensjonsreformen. Da tolker jeg det dit hen at det var Fremskrittspartiet som, ifølge Wiborg, fikk det gjennomslaget. Og Wiborg sa i sitt første innlegg at dagens problemstilling tas med der.

Da jeg i replikkveksling med statsråden spurte hvorfor en ikke kan støtte forslaget fra Arbeiderpartiet og SV om å ta med denne problemstillingen i den samlede saken om samordning som vi får nå til våren, fikk jeg inntrykk av at statsråden ikke støttet at dagens problemstilling skal tas med i en evaluering. Så det jeg lurer på, er: Hva mener egentlig regjeringspartiene – skal en vurdere hvordan en kan styrke arbeidslinja for offentlig ansatte fram til de fyller 72 år, eller skal en ikke vurdere hvordan en kan styrke arbeidslinja for den gruppa, som en da vurderer å utvide aldersgrensen for? Men hvis en skal vurdere hvordan en kan styrke arbeidslinja for offentlig ansatte fram til fylte 72 år, hvorfor da vente, hvorfor ikke ta det med når vi til våren skal se på alle sider ved samordningsreglene? Da virker det rart at vi ikke skal se på akkurat den lille biten som vi diskuterer her i dag.

Kristian Tonning Riise (H) []: Det er ikke vanskelig å forstå at det for enkelte grupper i kompromisser der man har måttet gi og ta, kan være ting som oppleves som urettferdig. Det ligger nødvendigvis i en forhandlings natur at det er noen som har blitt prioritert opp, og noen som har blitt prioritert ned. Vi har en modell i Norge hvor vi nettopp tillegger veldig mye av ansvaret til arbeidslivets parter for å gjennomgå og prioritere og ta disse vurderingene.

For Stortingets del må spørsmålet om det hersker en urett, dreie seg om det er noen som ikke har fått det som de har blitt lovet, eller om det er noen lover og regler eller helt tydelige intensjoner som ikke har blitt fulgt. Og når jeg sier det er en tilsiktet urett, er det altså det jeg sikter til. Det er vanskelig å se at ikke de kompromissene som har blitt vedtatt, er fulgt.

Det er helt korrekt beskrevet, også i våre merknader, som representanten Lundteigen var opptatt av – for å oppklare det – at hvis man tar ut folketrygden og tjenestepensjonen samtidig, så vil man etter en tid sitte igjen med et resultat der folketrygden har, i overført betydning, spist opp tjenestepensjonen, og hvor man får en annen sammensetning. Men man får minimum den bruttogarantien som man har blitt lovet.

Så har man det eksemplet som også statsråden gjorde rede for, at hvis man begynner å ta ut fleksibel alderspensjon fra folketrygden ved 67 år, men fortsetter å jobbe, vil man kunne ende opp i en situasjon der man ikke får bonusen ved å kombinere jobb og pensjon samtidig, i form av lavere årlig pensjon. Man får det man har blitt lovet, men man får ikke bonusen det er å kombinere jobb og pensjon, som man hadde fått hvis partene hadde gått inn for fleksibel offentlig tjenestepensjon. Men vi havner til syvende og sist tilbake til samme utgangspunkt, at grunnlaget for at vi har den saken vi har her i dag, er at partene gjorde en prioritering. Man sa nei til fleksibel offentlig tjenestepensjon i 2009, og det får noen konsekvenser som slår negativt ut for en gruppe, men det er altså en tilsiktet konsekvens.

Til slutt: Ja, vi skal ha en helhetlig gjennomgang av pensjonssystemet. Der skal alt vurderes. Da er det med det bakteppet som også danner grunnlaget for denne saken. Det er dumt å skulle gi noen antydning om at det blir en konklusjon den ene eller andre veien. Det skal evalueres helhetlig, og det mener jeg også er viktig for å ivareta bærekraften i pensjonssystemet.

Statsråd Anniken Hauglie []: Proposisjonen som vi skal legge fram til våren, er en oppfølging av den avtalen som vi inngikk med partene i mars i fjor. Den avtalen som vi inngikk med partene i fjor, var også ute til uravstemning. Cirka 90 pst. av de ansatte i kommunal sektor og 80 pst. av de ansatte i statlig sektor sa ja til avtalen.

I avtalen endrer vi også på noe av det vi diskuterer i dag for enkelte av årskullene, men ikke i det omfang som representantforslaget tar høyde for og ber om. Det var fordi partene ikke vektla det nok, verken i 2008 eller i 2018. Det som var det viktigste for partene, var å kunne sikre tidlig avgang for dem som ønsket det, uten at den enkelte skulle bære kostnaden. Det er noen fordeler med det, men ulempen er at man heller ikke kan få full uttelling for å stå lenger.

Det viser også hvor viktig det har vært å få på plass en pensjonsreform også i offentlig sektor. Den gangen man vedtok – jeg holdt på å si – en halv reform, ble det også advart mot konsekvensene av det, og vi ser nå veldig tydelig konsekvensene. Stortinget kunne ha overprøvd organisasjonene den gangen, men man gjorde det ikke, man valgte å følge organisasjonene fordi det var viktig for dem nettopp å beholde den garantien som man hadde. Men det var noen store ulemper ved det. Ulempene ser vi med full tydelighet nå, også med de enkelteksemplene som representanten Lundteigen viste til.

Dette vil endre seg med den nye avtalen som vi fikk framforhandlet i fjor, men det vil fortsatt være ulemper for de årskullene som ikke er omfattet av reformen. Det var veldig bevisst fra Stortingets side at man ikke skulle innlemme alle de eldste årskullene i reformen. Man skjøv på mange måter dette foran seg til de kommende generasjonene. Avtalen retter opp en del av det, om ikke alt.

Presidenten: Representanten Per Olaf Lundteigen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Det vi har fått avklart, er at Høyre mener dette er en tilsiktet urett. Det er en tilsiktet urett fra regjeringas side. En er enige om at systemet innebærer at hele tjenestepensjonen blir spist opp dersom en står i jobb til en er 72–73 år.

Statsråden sier at det ikke kommer til å bli rettet opp i forbindelse med proposisjonen som kommer til våren. Alt dette skjer samtidig som saken ikke er opplyst for de menneskene det gjelder, slik at de har hatt et tydelig valg. Det er ikke opplyst at en med den tjenestepensjonen en hadde, som en trodde en skulle beholde, går i null, og det er i strid med formålet med hele pensjonsreformen.

Dette er en sterk sak. Senterpartiet vil fortsette å argumentere for det vi nå har gjort, fordi det er det eneste logiske i den situasjonen vi står oppe i, og alle parter – jeg understreker alle parter – vil tjene på Senterpartiets forslag.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.