Kristian Tonning Riise (H) [10:03:09] (ordfører for saken): Jeg vil begynne med å takke komiteen for godt samarbeid i saken. Dette er en sammensatt sak, og som merknadene i saken avslører, er det delte meninger i komiteen, ikke bare om hva som er rett konklusjon, men også om virkelighetsbildet som danner grunnlaget for saken. Jeg skal forsøke å bruke dette innlegget til å gjøre rede for Høyres og forhåpentligvis også flertallspartienes innstilling i saken.

Denne saken handler altså om samordning av offentlige tjenestepensjonsordninger for årskullene 1944–1953. Representantforslaget fra Senterpartiet tar sikte på å rette opp en «urett i dagens lovverk». Kjernen i denne saken er dermed om det har skjedd en slik urett eller ikke, og hva den i så fall består i. Vurderingen av det, i hvert fall i den kontekst som er relevant for denne salen, må etter vårt syn basere seg på om samlet pensjon fra folketrygden og tjenestepensjonsordningen er i tråd med det man med rimelighet kunne forvente, etter at reglene for samordning ble gjort gjeldende for offentlig sektor i 2011.

Det kan ikke vurderes ved å sammenligne med hva den enkelte pensjonsmottaker kunne fått med en annen pensjonsordning, for det er ingen tvil om at offentlig ansatte i de årskullene som denne saken tar for seg, som står i jobb etter 67 år, ville fått høyere samlet pensjon dersom partene i 2009 hadde sagt ja til fleksibel tjenestepensjon. Det er også helt riktig at det for disse årskullene ikke lønner seg å stå lenger i jobb etter 67 år, i hvert fall etter at man har kompensert for levealdersjustering, og i hvert fall hva pensjon angår. Slik sett er den saken vi har i dag, nettopp et eksempel på hvorfor man trengte en ny pensjonsordning.

Det betyr imidlertid ikke at det er riktig å gå tilbake og endre på en framforhandlet avtale ti år etter den ble inngått, og gjøre om på nedsidene som avtalen hadde for én gruppe, etter at alle oppsidene er tatt ut. Kjernen i denne saken er at den uretten som eventuelt hersker, sporer seg tilbake til framforhandlede avtaler mellom partene i arbeidslivet. Det er i så fall snakk om en tilsiktet urett i den forstand at noen har blitt prioritert opp i forhandlingene, mens andre har blitt prioritert ned. I dette tilfellet ble de som sluttet i jobb ved 62 år og slapp å betale for tidligere uttak i form av lavere årlig pensjon, prioritert opp, mens personer som står i jobb etter 67 år, ble prioritert ned ved at de ikke får noen gevinst i form av økt årlig pensjon etter at de har kompensert for levealdersjusteringen i tjenestepensjonen.

Derfor har denne saken ikke bare et kostnadsmessig aspekt i den forstand at de endringene som er foreslått i representantforslaget, vil måtte finansieres. Enda viktigere er etter mitt syn de prinsipielle aspektene. Den modellen vi har i Norge, med forhandlinger mellom partene i arbeidslivet om lønn og pensjon, er et viktig modererende element som vi i Høyre er opptatt av å hegne om, nettopp fordi det tvinger partene til å ta et samfunnsansvar, tenke på bærekraften i ordningene over tid og å måtte gi og ta for å få alt sammen til å gå opp. Jeg er bekymret for den økende tendensen som vi ser, til at posisjoner som tapte i forhandlingene mellom partene, kommer tilbake til Stortinget som representantforslag fra opposisjonen. Hvis denne framgangsmåten vinner fram, risikerer man å undergrave hele forhandlingsinstituttet. Det vil også skape en usikkerhet rundt hvorvidt de avtalene vi gjør i dag, kommer til å stå seg i framtiden.

Pensjonssystemet vårt er en innviklet helhet med tverrpolitiske kompromisser, og det bør de fortsette å være. Hvis Stortinget begynner å gi etter for krav fra pressgrupper enkeltvis i pensjonssaker, etter at man har tapt i forhandlingene, vil det være et alvorlig varsku for velferdssamfunnets bærekraft i framtiden. Derfor innstiller vi på at dette forslaget avvises.

Lise Christoffersen (A) [10:08:13]: Pensjonsreformen var en tverrpolitisk avtale i Stortinget. Fremskrittspartiet og SV valgte den gangen å stille seg utenfor. SV aksepterte pensjonsreformen ved å gå inn i Stoltenberg II-regjeringa. Fremskrittspartiet gjorde det samme ved sin inntreden i Solberg-regjeringa.

Pensjonsreformen var nødvendig. Den demografiske utviklingen viste færre og færre yrkesaktive per pensjonist. Vi lever lenger. Framtidige generasjoner av pensjonister vil dessuten ha høyere opptjening enn dem som faller fra. Kombinert med «pay-as-you-go»-prinsippet, uten fondering av folketrygden, ville skattetrykket på framtidige yrkesaktive bli større enn det de kunne makte.

Pensjonsreformen inneholdt derfor to innsparingselementer: levealdersjustering og en begrensning i regulering av løpende pensjoner. Historiske tall viste at ny regulering ville gi pensjonistene en reallønnsutvikling i pluss, men litt mindre pluss enn uten endringer. Nå har virkeligheten de siste fire årene vist at det var en forutsetning som ikke holdt stikk, og som Stortinget bør ta konsekvensen av. Det er ikke tema i denne saken, men noe vi kommer tilbake til i forbindelse med de årlige trygdeoppgjørene.

Men levealdersjusteringen har betydning for den saken vi behandler nå. I et generasjonsperspektiv er levealdersjustering viktig. Den er håndslaget fra oss som i dag nærmer oss pensjonsalder, til våre barn og barnebarn – vi skal også være med på å betale regningen for økt levealder, ikke bare lempe den videre til neste generasjoner. Vi skal bruke økt levealder til å stå lenger i arbeid eller være med på å betale prisen for flere år som pensjonist ved en lavere utbetaling per år.

Pensjonsforliket inneholdt også noen forbedringer, herunder opptjening fra første krone og fra 13-årsalder, omsorgspoeng, vernepliktspoeng, AFP som livslangt påslag, mulighet til fleksibelt uttak av alderspensjon fra 62 år, med eller uten kombinasjon med arbeid, men uten avkorting mot eventuell arbeidsinntekt, samt mulighet til å motvirke levealdersjusteringen ved å fortsette i arbeid etter fylte 67 år.

Hadde pensjonsreformen bare handlet om folketrygd, ville saken vært forholdsvis enkel, men den berører også tjenestepensjon. Netto tjenestepensjon er et tillegg til folketrygden, uavhengig av om folketrygden går opp eller ned. Problemet oppstår for tjenestepensjonene i offentlig sektor, som har en brutto garanti på 66 pst. av sluttlønn ved full opptjening. Da kan folketrygdpensjonen bevege seg opp og ned så mye den vil – brutto pensjonsnivå garanterer i utgangspunktet 66 pst. av tidligere lønn. Det er et gode de ansattes organisasjoner ikke uten videre ga fra seg, og det er for så vidt forståelig.

Samtidig var det utenkelig at alle andre, men ikke ansatte i offentlig sektor, skulle ta belastningen med levealdersjustering. Offentlig tjenestepensjon ble derfor også levealdersjustert. Det har fått noen konsekvenser som arbeidstakerorganisasjonene ikke forutså på det tidspunktet. Og det er altså bakgrunnen for at det nå er framforhandlet en ny netto offentlig tjenestepensjon med virkning fra og med alderskullet født i 1963. Tilbake står de som faller mellom stoler – de som er født før 1963, og som følger oppfordringen fra myndighetene om å stå i jobb utover fylte 67 år. Vi har mange kombinasjoner her: Noen tar ut folketrygd fra 62 år, men fortsetter å jobbe. Noen tar ut folketrygd fra 67 år, men fortsetter å jobbe. Noen fortsetter å jobbe etter 67 år, uten å ta ut folketrygd. Så her er det mange muligheter.

Prinsippet i en brutto pensjonsordning er at folketrygden betales fullt ut, mens det gjøres fradrag i tjenestepensjonen for opptjent folketrygd. Alle skjønner at det oppleves urettferdig at tjenestepensjonens ansvar i sin helhet overtas av folketrygden dersom man jobber lenge nok, men det ville samtidig bli oppfattet urettferdig av alle andre dersom offentlige tjenestepensjonister som de eneste ikke ville bli berørt av levealdersjustering i folketrygden. Spørsmålet i denne saken er om samordningen er for streng.

Dette er et vanskelig tema. Det er dessuten flere nullpensjonister i de offentlige tjenestepensjonsordningene enn dem som omhandles i Senterpartiets forslag. Arbeiderpartiet har tidligere fått et enstemmig storting med på at alle sider ved samordning, inklusive offentlige tjenestepensjoner, skal belyses i den saken vi får denne våren når det gjelder ny offentlig tjenestepensjon. Derfor fremmer vi forslag i dag om at den saken som kommer til våren, også skal omtale hvordan arbeidslinja for offentlig ansatte født i årene 1944–1962, kan styrkes.

Jeg tar herved opp forslaget vi fremmer sammen med SV.

Erlend Wiborg (FrP) [10:13:17] (komiteens leder): Jeg vil begynne med å takke saksordføreren for å ha loset oss gjennom en teknisk komplisert sak som har mye historie bak seg. Jeg vil også takke forslagsstillerne for å løfte en viktig sak og en viktig problemstilling.

Forslagsstillerne fremmer forslag om å endre lov om samordning av pensjons- og trygdeytelser. Til grunn for hele saken ligger både pensjonsreformen, som samtlige partier med unntak av Fremskrittspartiet sto bak, og den inngåtte avtalen mellom partene i 2009 om offentlig tjenestepensjon.

Jeg har flere ganger i tidligere debatter redegjort for hvorfor Fremskrittspartiet stemte imot pensjonsreformen. Hovedbegrunnelsen vår var, og er, at vi er mot underregulering av pensjoner, men også at vi er mot avkortning, og flere andre momenter. Til tross for dette er det flere viktige momenter i pensjonsreformen som også Fremskrittspartiet synes er riktige og viktige. Det handler bl.a. om at man skal kunne motvirke levealdersjusteringen ved å stå lenger i arbeid, og at det økonomisk skal lønne seg, for i pensjonsreformen la man opp til det, og man la også opp til en økt fleksibilitet ved å kunne kombinere arbeid og pensjon. Det er viktige og gode grep, for samfunnet har behov for at folk står lenger i arbeid. Eldre arbeidstakere besitter mye kompetanse og kunnskap som vi har bruk for, og vi bør i større grad oppmuntre eldre til å stå lenger i arbeid.

Fremskrittspartiet, Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti valgte i forrige periode å styrke oppsigelsesvernet til eldre arbeidstakere i arbeidsmiljøloven gjennom å øke aldersgrensen fra 70 til 72 år, med henblikk på å øke den ytterligere. I Granavolden-plattformen fikk vi gjennomslag for at vi skal ha en tilsvarende økning i staten, og det er viktig. Vi ser allerede resultater av de grepene og andre grep: Flere eldre står nå lenger i arbeid.

Når man får en pensjonsreform med store endringer, er man avhengig av overgangsordninger, samordningsregler mellom gammel og ny ordning. Representantforslaget viser til en gruppe som ikke nyter godt av alle prinsippene fra pensjonsreformen om at det skal lønne seg i stå lenger i arbeid. Fremskrittspartiet har forståelse for at dette kan føles urimelig og uheldig. Samtidig er dette komplekse saker som ikke egner seg som et Dokument 8-forslag, men som en grundigere vurdering.

Som vi skriver i merknadene i saken, er jeg veldig glad for at vi i Granavolden-plattformen fikk gjennom at det skal gjennomføres en evaluering av pensjonsreformen. Det er naturlig at problemstillingen forslagsstillerne tar opp, og som komiteen har fått mange henvendelser om, blir en del av evalueringen, slik at man får en helhetlig, ansvarlig og forsvarlig behandling av dette viktige saksområdet, og at man eventuelt kan få rettet opp svakheter i pensjonsreformen, slik at det skal lønne seg å stå lengst mulig i arbeid for alle grupper.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:16:51]: Målsettingen med pensjonsreformen fra 1. januar 2011 var todelt: Det var arbeidslinja, at man skulle stimulere til at folk skulle stå lenger i jobb, og å spare pensjonsutgifter. Vi håper at den virker sånn. Men vi har en særregel som gjelder for offentlig ansatte som er født i årene 1944–1953, som sier at dersom en fortsetter å jobbe utover 67 år, blir tjenestepensjonen lavere dess lenger en arbeider. Dersom en arbeider til en er 72–73 år, blir det null i tjenestepensjon. Det er dette som kalles «samordningsfella». Dette er ikke tilsiktet, og det er det som er kjernen i Senterpartiets forslag, og som vi ønsker å rette opp i.

Ved komiteens høring 31. januar 2019 gikk samtlige arbeidstakerorganisasjoner inn for forslaget, også de to pensjonsleverandørene KLP og PKH, altså Pensjonskassen for helseforetakene i hovedstadsområdet. De støttet forslaget.

Konsekvensen av dagens særregel er at det ikke lønner seg for offentlig ansatte å arbeide utover 67 år. Det er derfor de fleste slutter ved 67 år. En kan omgå særregelen ved å etablere et firma, ansette seg sjøl i firmaet og leie seg ut til det offentlige.

Dagens system er i konflikt med både målsettingen om arbeidslinja og målsettingen om å spare pensjonsutgifter, som jeg skal begrunne nærmere i innlegget.

Senterpartiets forslag til løsning er at opparbeidet tjenestepensjon ikke reduseres ved arbeid utover 67 år dersom en er offentlig ansatt til en går av. Hvis en venter med å ta ut folketrygdpensjon, øker sjølsagt det årlige beløpet dess lenger en venter. Det gjelder alle, enten det er i privat eller i offentlig sektor. Poenget med Senterpartiets forslag til endring i samordningsloven er at opparbeidet tjenestepensjon ikke skal reduseres om en jobber lenger.

Senterpartiets forslag har altså ingen konsekvenser for folketrygdens utgifter eller tjenestepensjonen. Enten det gjelder Statens pensjonskasse, KLP eller kommunale helsepensjonskasser, vil senere uttak av tjenestepensjon redusere utbetalingene fra disse pensjonskassene og dermed redusere utgiftene deres. Derfor: Dess flere som avslutter arbeidet ved 67 år, dess høyere blir utgiftene for pensjonskassene. I tillegg til dette poenget vil de som arbeider utover 67 år, betale inn 2 pst. pensjonspremie uten at tjenestepensjonen øker når en har full opptjening.

Fremskrittspartiet og Venstre har – i forbindelse med denne saken – i dialog med berørte personer gitt skriftlig uttrykk for at de er enig i Senterpartiets forslag, og at de vil arbeide for å få dette til. Men av hensyn til Høyre kan de ikke stemme for vårt forslag nå. I innstillinga sier Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti:

«Det betyr derimot ikke at samlet pensjon blir mindre, men at sammensetningen av pensjonen blir annerledes.»

Dette er feil. Det påpekte jeg under komiteens arbeid, men jeg nådde ikke fram og så meg dermed nødt til å legge fram et dokument – som en protokolltilførsel til komiteens referat fra det siste møtet, som viser konsekvensene av dagens regelverk ved en figur som regjeringa behendig ikke har tatt med – for å vise hovedpoenget i vår sak, nemlig at tjenestepensjonen går i null når en arbeider fram til en er 72–73 år, hvis en har full opptjening.

Jeg har noen eksempler:

Unni Bjelland, jurist, født i 1944, fortsatte å jobbe i skatteetaten til hun ble 73 år. Hun trodde hun gjorde samfunnet en stor tjeneste, sparte Statens pensjonskasse for utgifter til tjenestepensjon i seks år, men da hun skulle få pensjon, var tjenestepensjonen samordnet bort – null i offentlig tjenestepensjon! Resultat: bare folketrygdpensjon, på om lag 50 pst. av lønna.

Svein Grindahl, født i 1947, ansatt i ligningsetaten, jobbet til han var 70 år. Opptjeningen i offentlig sektor var 49,5 år. Han fikk halvert tjenestepensjonen med om lag 50 000 kr per år ved å arbeide fra han var 67 år til 70 år. Han får i dag en reduksjon på om lag 4 000 kr per måned.

Hans Ravndal, født i 1949, er i en tilsvarende situasjon og taper om lag 25 000 kr per år dersom han arbeider til han er 70 år.

Dette må det rettes opp i. Dette er i strid med målsettingene for pensjonsreformen. De fleste pensjonister har levd i god tro og har ikke blitt informert om konsekvensene ved å stå i jobb i det offentlige etter at en er 67 år.

Jeg tar opp Senterpartiets forslag, og vil, som en stemmeforklaring, si at Senterpartiet subsidiært vil stemme for Arbeiderpartiets forslag.

Terje Breivik (V) [10:22:21]: Eg òg føyer meg inn i rekkja av representantar som takkar saksordføraren for arbeidet med saka. Så ønskjer eg innleiingsvis å seia at eg synest det nesten er uhøyrt å verta tillagd sitat frå Stortingets talarstol som eg i alle fall ikkje har registrert at verken eg eller andre i Venstre har uttalt i nokon samanheng – men lat det liggja.

Dagens lovtekst har opphav i pensjonsreforma og avtalen partane inngjekk i 2009 om offentleg tenestepensjon. Pensjonsreforma er eit resultat av tverrpolitiske kompromiss mellom partane i arbeidslivet, med dei fordelane og dei ulempene partane har måtta gje og ta i forhandlingane.

Dagens lovverk for medlemar i offentlege tenestepensjonsordningar fødde i åra 1944–1953 er m.a. resultatet av at partane i 2009 sa nei til fleksibel tenestepensjon og ny fleksibel AFP, og heller ville vidareføra dagens bruttoordning og dagens AFP. Partane prioriterte dei som ønskte å slutta i jobb før fylte 67 år på kostnad av dei som ønskte å stå i jobb etter fylte 67 år. Følgjene av dette var altså at personar som slutta i jobb ved 62 år, slapp å betala for tidlegare uttak i form av lågare årleg pensjon, mens personar som står i jobb etter 67 år, ikkje får nokon gevinst i form av auka årleg samla pensjon etter kompensasjon for levealdersjustering i tenestepensjonen. Samstundes fekk ein høve til å motverka levealdersjusteringa som vart lagd inn, ved at ein kan stå lenger i arbeid og gjennom auka fleksibilitet i større grad skal kunna kombinera arbeid og pensjon. Noko forenkla kan ein likevel seia at samordningsreglane gjer at dette ikkje gjeld desse årskulla som saka gjeld. Og som representanten Wiborg sa, er dette viktige og gode grep når samfunnet har behov for at folk står lenger i arbeid.

I tillegg vil eg føya til at det ofte òg handlar om livskvalitet for den enkelte som ønskjer å stå lenger i arbeid eller kombinera arbeid og trygd. At samordningsreglane vert opplevde som urimelege av den enkelte som har skoen på, og som ikkje har hatt oversikt over følgjene av pensjonsforliket for eigen del, har eg og Venstre forståing for.

Slik sett deler eg òg representanten Wiborgs vurdering av at når pensjonsreforma no skal evaluerast som eit resultat av regjeringserklæringa, er det naturleg at ei problemstilling som er løfta fram i dette Dokument 8-forslaget, vert ein del av den evalueringa.

Geir Sigbjørn Toskedal (KrF) [10:25:33]: Pensjon er aldri et enkelt tema, og spesielt ikke for en nybegynner i komiteen som skal ha et forpliktende innlegg på vegne av Kristelig Folkeparti. Regelverket er komplisert, meningene er mange, og konsekvensene er ofte store, slik vi har fått påpekt i denne saken. Så dette er ikke noe unntak, og det har vært med forpliktelse jeg har prøvd å sette meg inn i denne saken på beste måte. Jeg vil takke saksordføreren for hans innlegg.

Pensjonsreformen som trådte i kraft i 2011, var et resultat av et tverrpolitisk kompromiss mellom arbeidslivets parter. Den baserer seg på avveininger mellom de fordeler og ulemper som de ulike partene har tatt fram og måttet gi og ta i forhandlingene. Dagens lovverk for medlemmer i offentlige tjenestepensjonsordninger født i årene 1944–1953, er bl.a. et resultat av at partene i 2009 sa nei til fleksibel tjenestepensjon og ny, fleksibel AFP og heller ville videreføre dagens bruttoordning og dagens AFP.

Pensjonsreformen hadde som sitt primære mål å sikre et bærekraftig pensjonssystem. Bakgrunnen for reformen er en markert aldring av befolkningen, som kommer til å stille pensjonssystemet og offentlige finanser overfor store utfordringer. Da folketrygdens alderspensjon ble etablert i 1967, sto det nær fire yrkesaktive bak hver pensjonist. Dette forholdstallet var i 2007 blitt redusert til 2,6, og forholdstallet var forventet å bli redusert ytterligere, til 1,8, uten endret politikk. Pensjonsreformen er derfor svært viktig for bærekraften i velferdsordningene, både fordi den vil dempe veksten i pensjonsutgiftene som andel av bruttonasjonalprodukt når levealderen øker, og fordi den gir vesentlig bedre incentiver til å stå lenger i jobb.

Med dette i mente er det en viss terskel for å gå inn og endre i reformen. Pensjonsreformen har ved flere anledninger blitt omtalt som et politisk mirakel. Ifølge rådende statsvitenskapelige teorier på 1990-tallet skulle det nemlig ikke la seg gjøre å gjennomføre åpenbare innstramminger i pensjonssystemet gjennom vanlige demokratiske prosesser. En viktig årsak til at det lyktes, var gode, tverrpolitiske kompromisser som var grundig utredet og forankret. Det skal derfor være en terskel for at vi skal gå inn og gjøre endringer i enkeltelement.

Det framstår som at forslagsstillerne og departementet i denne saken har ulike oppfatninger av hva som er faktagrunnlaget i saken. Det har vært krevende å gå inn i. Kristelig Folkeparti har mottatt faktagrunnlag, eller rettere sagt tallgrunnlag, for det som blir opplevd som urettferdighet, og vi forstår en del av den bakgrunnen. Men svarbrevet fra statsråden er både grundig og detaljert i sin gjennomgang, og i vurderingen av informasjonen som foreligger, må vi legge til grunn at departementets framstilling er helt korrekt, gitt konsekvensene det medfører ikke å gi Stortinget korrekt informasjon. På dette grunnlaget mener vi at forslaget ikke bør støttes.

I Granavolden-plattformen er det nemlig nedfelt at regjeringen vil gjennomføre en evaluering av pensjonsreformen, og Kristelig Folkeparti mener at dette element må inngå i den. Herunder skal utviklingen av den reelle pensjonsalderen og kjøpekraften vurderes, nettopp for å sikre et bærekraftig pensjonssystem for framtiden. Eventuelle skjevheter i systemet bør derfor vurderes i den runden.

Statsråd Anniken Hauglie [10:30:08]: Dagens offentlige tjenestepensjon er dårlig tilpasset en fleksibel folketrygd med nøytrale uttaksregler. Derfor er jeg glad for at vi med avtalen fra 3. mars 2018 endelig får lagt om den offentlige tjenestepensjonsordningen i tråd med prinsippene i pensjonsreformen. Pensjonsreformen har som hensikt å sikre et bærekraftig pensjonssystem slik at også framtidige generasjoner sikres en pensjon å leve av. Derfor er det viktig at vi støtter opp om den og ivaretar generasjonsperspektivet, som er selve grunntanken i reformen.

Fleksibel og nøytral alderspensjon innebærer at den enkelte selv bærer kostnadene ved tidliguttak i form av lavere årlig pensjon, og at den enkelte får gevinsten ved utsatt uttak i form av høyere årlig pensjon. Partene sa nei til fleksibel tjenestepensjon i 2009. De sa nei til at den enkelte selv må bære kostnadene ved tidliguttak. Konsekvensene ble at dagens AFP og dagens bruttoordning ble videreført.

Da partene sa nei til å bære kostnadene ved tidliguttak, sa daværende regjering, regjeringen Stoltenberg II, nei til at offentlig ansatte skal få den fulle gevinsten ved utsatt uttak. Noe annet ville også ført til en betydelig og urimelig forskjellsbehandling mellom ansatte i privat og offentlig sektor. Stortinget stilte seg bak forslagene fra regjeringen Stoltenberg II, og konsekvensen var at personer som sluttet i jobb ved 62 år, slapp å betale for tidligere uttak i form av lavere årlig pensjon, mens personer som står i jobb etter 67 år, heller ikke får noen gevinst i form av økt årlig samlet pensjon etter at de har kompensert for levealdersjusteringen i tjenestepensjonen.

Det ville vært klart urimelig dersom offentlig ansatte, som eneste gruppe, ble skjermet for alle ulempene, men fikk alle gevinstene med fleksibel tjenestepensjon. Det er dette som ville blitt resultatet dersom representantforslaget vi nå har til behandling, vedtas. Pensjonsreformens effekt for disse årskullene ville da utelukkende være økte utgifter, noe som åpenbart ikke er i tråd med intensjonen bak reformen, å sikre et bærekraftig pensjonssystem.

Offentlig tjenestepensjon er en bruttoordning som garanterer et samlet pensjonsnivå fra folketrygden og tjenestepensjonsordningen. Vurderingen av hvorvidt det hersker en urett i dagens lovverk, slik forslagsstillerne viser til, må derfor baseres på om en samlet pensjon fra folketrygden og tjenestepensjonsordningene er i tråd med det man med rimelighet kunne forvente etter at samordningsreglene ble tilpasset ny fleksibel folketrygd fra 2011, ikke ved å se på tjenestepensjonsordningen isolert.

Som en forløper til pensjonsreformen ble det fra 2008 mulig å ta ut folketrygden fra 67 år og fortsette i jobb. De yngste årskullene som ikke er omfattet av pensjonsreformen, fikk dermed gunstigere regler enn det som var tilfellet før 2008, både i privat og i offentlig sektor. Forutsetningen var at dette skulle avløses av nøytrale uttaksregler fra 62 år, og at tilsvarende skulle gjelde for tjenestepensjonsordningene. Dette sa partene i offentlig sektor imidlertid nei til. At noen få årskull kom svært godt ut før reformen, kan ikke forsvare at alle framtidige årskull skal skjermes for alle ulempene, men samtidig få alle fordelene med pensjonsreformen. I privat sektor blir ikke årskullene vi nå diskuterer regelverket for, kompensert for at noen få årskull kom svært godt ut.

Utsatt avgang etter full opptjening ga ikke høyere årlig ytelse før 2011. Årskullene dette forslaget henviser til, får altså like høy samlet pensjon som de ville fått før pensjonsreformen ble vedtatt, en pensjon som er høyere enn bruttogarantien på 66 pst., dersom de utsetter uttaket av pensjon til de har kompensert for effekten av levealdersjusteringen. Jeg har vanskelig for å se at dette er urimelig.

I mitt svarbrev til komiteen har jeg vist til at representantforslaget har et kostnadsanslag på opp mot 14 mrd. kr. Kostnadsanslaget endres ikke av at deler av pensjonsforpliktelsene er forhåndsbetalte. Det er ikke riktig at det som er tatt inn i premie, og som ikke kommer til utbetaling, tilfaller pensjonsleverandørene. Frigjort premiereserve gir lavere kostnader for kommunene framover. Det er kommunene som bærer kostnadene når pensjonsutbetalingene fra KLP eller de kommunale pensjonskassene øker, og det er kommunene som får innsparingen når pensjonsutbetalingene reduseres. Regnestykket blir det samme uavhengig av når kostnaden påløper.

Et økonomisk og sosialt bærekraftig pensjonssystem er den beste garantien for å sikre pensjonene også for framtidens pensjonister. Vi vil ikke lykkes med dette om vi fortsetter å skyve regningen foran oss gjennom stadig å justere på regelverket. Jeg er glad for at komiteens tilråding er å avvise representantforslaget.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [10:45:33]: Det er smått utrolig å sitte og lytte til denne debatten, og jeg prøver å fange opp hva det er regjeringspartiene egentlig mener. Konsekvensen av dagens regler er jo at en gruppe pensjonister som jobber i offentlig sektor, vil tape tjenestepensjon for hver dag man jobber etter fylte 67 år, fram til en alder på 72–73 år. Det er den praktiske konsekvensen av det som ligger på bordet i dag. Det gjelder heller ikke alle ansatte i offentlig sektor, men årskullene fra 1944 til 1953, altså dem som i år er fra 66 år til 75 år.

Når jeg lytter til flertallet her, er jeg litt usikker på om de mener det er riktig at det skal være slik, eller ikke. Når jeg hører saksordføreren, hører jeg saksordføreren si at det er en tilsiktet effekt. Og når jeg hører statsråden i replikkveksling her, forsvarer hun med hud og hår systemet slik det er i dag, at slik bør det være. Men når jeg hører andre representanter fra regjeringspartiene, kan en få inntrykk av at de mener at systemet slik det er i dag, kanskje ikke er så fornuftig – at det burde ha vært gjort noe med det, men at tidspunktet ikke er det rette.

Men da er det slik at de aldersgruppene vi her snakker om, er aldersgrupper som nå er på vei inn i pensjonsalderen, og som nettopp står i valget om de skal fortsette å stå i jobb i offentlig sektor, eller om de skal gå av med pensjon. Og slik systemet er i dag – med mindre det blir endret – vil en tape tjenestepensjon for hvert år en står i jobb.

Til de øvrige opposisjonspartiene som ikke er med på forslaget: Jeg synes også en skal tenke over det som representanten Lundteigen faktisk viste til tidligere her i salen, at hvis en offentlig ansatt slutter i sin jobb i offentlig sektor og i stedet lar seg bli leid inn, da taper en ikke den tjenestepensjonen som en har tjent opp fra før. Men hvis en fortsetter i sin faste jobb i offentlig sektor, taper en altså tjenestepensjon dag for dag, år for år, fram til en er 72–73 år. Det er en klar urimelighet i systemet slik det er i dag, som ikke var en tilsiktet effekt, og jeg må innrømme at da jeg oppdaget at det var slik det var og ble gjort oppmerksom på det, trodde jeg at det ville være bred tilslutning til at dette skulle vi rydde opp i, bl.a. ut fra arbeidslinjen som ligger som et grunnfundament i pensjonsreformen.

Jeg er svært overrasket over at regjeringspartiene ikke støtter dette, og heller ikke andre opposisjonspartier i dag. Jeg håper virkelig at dette kan bli rettet opp ved en snarlig anledning.

Erlend Wiborg (FrP) [10:48:41]: Jeg tok i utgangspunktet også ordet nå for protokollens skyld, for representanten Per Olaf Lundteigen kom med noen påstander fra denne talerstol som heller ikke er korrekte når det gjelder Fremskrittspartiet. Jeg vet at representanten Lundteigen har tegnet seg, og håper at han kan beklage at han kom med påstander som ikke er korrekte. Når det gjelder Fremskrittspartiets syn på saken, redegjorde jeg tydelig for det i mitt innlegg.

Jeg må si jeg synes det er litt underlig å høre indignasjonen til Senterpartiet her over et system som de selv har laget. Senterpartiet satt i regjeringen som laget disse reglene. Senterpartiet var blant dem som dro dette igjennom i Stortinget. Fremskrittspartiet stemte imot det. Senterpartiet stemte for det.

Men uansett hva som har skjedd tidligere, er det viktig at man i Granavolden-plattformen har fått igjennom at man skal ha en helhetlig gjennomgang. Jeg håper at også Senterpartiet kan være med på en helhetlig gjennomgang av pensjonsreformen og se på hvilke deler av den som var fornuftige, hvilke deler av den som var mindre fornuftige, og om det er noen justeringer man bør ta eller ikke ta. Det håper jeg Senterpartiet kan være med på, slik at vi kan få rettet opp de feilene og svakhetene reformen Senterpartiet sto bak, faktisk medfører.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:50:28]: Jeg står fast ved det jeg sa, at representanter for Venstre og for Fremskrittspartiet i skriftlig form har sagt til privatpersoner at de er enig i Senterpartiets forslag, men av hensyn til andre partier ikke kan gå for det nå.

Videre: Det som er kjernen i pensjonsreformen, er aldersreguleringen og det faktum at dess lenger en står i jobb, dess høyere bli utbetalingen fra folketrygden per år, for en har en pensjonsbeholdning, og når den pensjonsbeholdningen blir fordelt på færre år, blir det høyere årlig folketrygdpensjon. Det vi har i tillegg, og som vi diskuterer nå, er den offentlige tjenestepensjonen, enten en er i kommunal eller i statlig sektor. Formålet med pensjonsreformen var at en skulle stå lenger i arbeid, og at en skulle stimulere til en utvikling hvor en også i det offentlige skulle stå lenger i arbeid.

Tonning Riise sier at det er en tilsiktet urett. Nei, jeg er uenig. Det er ikke uttrykt som en tilsiktet virkning at dess lenger offentlig ansatte står i jobb, dess mindre blir tjenestepensjonen. Tjenestepensjonen – hele ordningen – var og er sett på som noe av den helheten som gjør det attraktivt og økonomisk interessant å arbeide i offentlig sektor. Ingen har vel trodd at en med pensjonsreformen skulle forhandle bort tjenestepensjonen dersom en står i jobb utover 67 år. Det er kjernen. Når representanten Tonning Riise sier at dette ødelegger forhandlingsinstituttet, er det rart at de representantene for forhandlingspartene som var i høringen, ikke sa det samme, men tvert imot støttet forslaget.

Dette er en virkelighet som ikke er tilsiktet, og som vi nå forsøker å rette opp. Det har bred oppslutning fordi det både stimulerer arbeidslinja og er gunstig for pensjonsleverandørene. Dess lenger en står i jobb, dess færre år blir det utbetalt tjenestepensjon – mens tjenestepensjonen etter vårt forslag sjølsagt blir høyere per år enn den blir med dagens system, hvor den går i null, noe som er helt, helt urettferdig.

Lise Christoffersen (A) [10:53:48]: Jeg skal bare gjøre et siste lille forsøk på å forstå hva regjeringspartiene egentlig mener når en snakker om evaluering av pensjonsreformen – om det også skal omfatte den problemstillingen vi diskuterer her i dag.

Representanten Wiborg sa rett ut i sitt første innlegg at han var veldig fornøyd med at man i Granavolden-erklæringen har fått gjennomslag for en helhetlig gjennomgang av pensjonsreformen. Da tolker jeg det dit hen at det var Fremskrittspartiet som, ifølge Wiborg, fikk det gjennomslaget. Og Wiborg sa i sitt første innlegg at dagens problemstilling tas med der.

Da jeg i replikkveksling med statsråden spurte hvorfor en ikke kan støtte forslaget fra Arbeiderpartiet og SV om å ta med denne problemstillingen i den samlede saken om samordning som vi får nå til våren, fikk jeg inntrykk av at statsråden ikke støttet at dagens problemstilling skal tas med i en evaluering. Så det jeg lurer på, er: Hva mener egentlig regjeringspartiene – skal en vurdere hvordan en kan styrke arbeidslinja for offentlig ansatte fram til de fyller 72 år, eller skal en ikke vurdere hvordan en kan styrke arbeidslinja for den gruppa, som en da vurderer å utvide aldersgrensen for? Men hvis en skal vurdere hvordan en kan styrke arbeidslinja for offentlig ansatte fram til fylte 72 år, hvorfor da vente, hvorfor ikke ta det med når vi til våren skal se på alle sider ved samordningsreglene? Da virker det rart at vi ikke skal se på akkurat den lille biten som vi diskuterer her i dag.

Kristian Tonning Riise (H) [10:55:51]: Det er ikke vanskelig å forstå at det for enkelte grupper i kompromisser der man har måttet gi og ta, kan være ting som oppleves som urettferdig. Det ligger nødvendigvis i en forhandlings natur at det er noen som har blitt prioritert opp, og noen som har blitt prioritert ned. Vi har en modell i Norge hvor vi nettopp tillegger veldig mye av ansvaret til arbeidslivets parter for å gjennomgå og prioritere og ta disse vurderingene.

For Stortingets del må spørsmålet om det hersker en urett, dreie seg om det er noen som ikke har fått det som de har blitt lovet, eller om det er noen lover og regler eller helt tydelige intensjoner som ikke har blitt fulgt. Og når jeg sier det er en tilsiktet urett, er det altså det jeg sikter til. Det er vanskelig å se at ikke de kompromissene som har blitt vedtatt, er fulgt.

Det er helt korrekt beskrevet, også i våre merknader, som representanten Lundteigen var opptatt av – for å oppklare det – at hvis man tar ut folketrygden og tjenestepensjonen samtidig, så vil man etter en tid sitte igjen med et resultat der folketrygden har, i overført betydning, spist opp tjenestepensjonen, og hvor man får en annen sammensetning. Men man får minimum den bruttogarantien som man har blitt lovet.

Så har man det eksemplet som også statsråden gjorde rede for, at hvis man begynner å ta ut fleksibel alderspensjon fra folketrygden ved 67 år, men fortsetter å jobbe, vil man kunne ende opp i en situasjon der man ikke får bonusen ved å kombinere jobb og pensjon samtidig, i form av lavere årlig pensjon. Man får det man har blitt lovet, men man får ikke bonusen det er å kombinere jobb og pensjon, som man hadde fått hvis partene hadde gått inn for fleksibel offentlig tjenestepensjon. Men vi havner til syvende og sist tilbake til samme utgangspunkt, at grunnlaget for at vi har den saken vi har her i dag, er at partene gjorde en prioritering. Man sa nei til fleksibel offentlig tjenestepensjon i 2009, og det får noen konsekvenser som slår negativt ut for en gruppe, men det er altså en tilsiktet konsekvens.

Til slutt: Ja, vi skal ha en helhetlig gjennomgang av pensjonssystemet. Der skal alt vurderes. Da er det med det bakteppet som også danner grunnlaget for denne saken. Det er dumt å skulle gi noen antydning om at det blir en konklusjon den ene eller andre veien. Det skal evalueres helhetlig, og det mener jeg også er viktig for å ivareta bærekraften i pensjonssystemet.

Statsråd Anniken Hauglie [10:59:03]: Proposisjonen som vi skal legge fram til våren, er en oppfølging av den avtalen som vi inngikk med partene i mars i fjor. Den avtalen som vi inngikk med partene i fjor, var også ute til uravstemning. Cirka 90 pst. av de ansatte i kommunal sektor og 80 pst. av de ansatte i statlig sektor sa ja til avtalen.

I avtalen endrer vi også på noe av det vi diskuterer i dag for enkelte av årskullene, men ikke i det omfang som representantforslaget tar høyde for og ber om. Det var fordi partene ikke vektla det nok, verken i 2008 eller i 2018. Det som var det viktigste for partene, var å kunne sikre tidlig avgang for dem som ønsket det, uten at den enkelte skulle bære kostnaden. Det er noen fordeler med det, men ulempen er at man heller ikke kan få full uttelling for å stå lenger.

Det viser også hvor viktig det har vært å få på plass en pensjonsreform også i offentlig sektor. Den gangen man vedtok – jeg holdt på å si – en halv reform, ble det også advart mot konsekvensene av det, og vi ser nå veldig tydelig konsekvensene. Stortinget kunne ha overprøvd organisasjonene den gangen, men man gjorde det ikke, man valgte å følge organisasjonene fordi det var viktig for dem nettopp å beholde den garantien som man hadde. Men det var noen store ulemper ved det. Ulempene ser vi med full tydelighet nå, også med de enkelteksemplene som representanten Lundteigen viste til.

Dette vil endre seg med den nye avtalen som vi fikk framforhandlet i fjor, men det vil fortsatt være ulemper for de årskullene som ikke er omfattet av reformen. Det var veldig bevisst fra Stortingets side at man ikke skulle innlemme alle de eldste årskullene i reformen. Man skjøv på mange måter dette foran seg til de kommende generasjonene. Avtalen retter opp en del av det, om ikke alt.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:01:18]: Det vi har fått avklart, er at Høyre mener dette er en tilsiktet urett. Det er en tilsiktet urett fra regjeringas side. En er enige om at systemet innebærer at hele tjenestepensjonen blir spist opp dersom en står i jobb til en er 72–73 år.

Statsråden sier at det ikke kommer til å bli rettet opp i forbindelse med proposisjonen som kommer til våren. Alt dette skjer samtidig som saken ikke er opplyst for de menneskene det gjelder, slik at de har hatt et tydelig valg. Det er ikke opplyst at en med den tjenestepensjonen en hadde, som en trodde en skulle beholde, går i null, og det er i strid med formålet med hele pensjonsreformen.

Dette er en sterk sak. Senterpartiet vil fortsette å argumentere for det vi nå har gjort, fordi det er det eneste logiske i den situasjonen vi står oppe i, og alle parter – jeg understreker alle parter – vil tjene på Senterpartiets forslag.

Arild Grande (A) [11:03:25] (ordfører for saken): La meg først takke komiteen for raskt og godt arbeid med innstillingen, og forslagsstillerne for å fremme dette forslaget – som burde ha vært unødvendig.

Stortinget vedtok den 4. juni i fjor betydelige innstramminger i adgangen til å bruke innleid arbeidskraft, en innstramming som innebærer at den adgangen er forbeholdt virksomheter bundet av landsomfattende tariffavtale, og det skal gjøres en avtale med fagforening med innstillingsrett. Det var en historisk innstramming, i den forstand at det var første anledning siden regjeringsskiftet i 2013 at Stortinget tok affære på et område hvor det holdt på å bære helt galt av sted, og overkjørte en regjering som gang på gang når de ble utfordret på de store problemene dette medførte i arbeidslivet, nektet å gripe inn.

Vi var glade for at Kristelig Folkeparti den gangen var med og dannet flertall for å få tatt grep som kan bidra til å rydde opp i norsk arbeidsliv. Den gangen var det egentlig flertall også for at det skal gis en hjemmel til Arbeidstilsynet om å føre tilsyn med det nye regelverket. For én ting er gode regler i arbeidslivet, men for at de reglene skal fungere, er de avhengige av at noen faktisk fører tilsyn med regelverket. Det sier seg selv at har man ikke trafikkontroller langs norske veier, vil hastigheten gå opp, og mange vil la være å bry seg om fartsgrensene. Slik er det også i arbeidslivet: Vi har aktører som helt bevisst går inn i dette markedet for å tjene lettjente penger, også kriminelle aktører.

Men vi har også en del i arbeidslivet som har gått inn for å drive med ren utleie, uten å ha egen produksjon. Det er i og for seg en helt legitim virksomhet, og i mange sammenhenger nødvendig for at produksjonsbedrifter skal kunne ta unna produksjonstopper. Men vi har også innenfor denne gruppen aktører som helt bevisst forsøker å sno seg unna spillereglene i norsk arbeidsliv. Det har vi – kanskje også som følge av regjeringens manglende oppfølging av ønsket om å føre tilsyn med regelverket – sett eksempler på etter nyttår. Da har vi sett kontrakter utformet på en slik måte at de helt bevisst skal sno seg unna både forpliktelser knyttet til pensjon for arbeidstakeren og det nye, innstrammede regelverket knyttet til innleie. Disse aktørene må bli stoppet. Og når regjeringen ikke bryr seg, og man ikke har noe tilsyn med regelverket, er det tilnærmet fritt fram. Det vi da står igjen med, er om man har tillitsvalgte og fagforeninger på den enkelte arbeidsplassen som kan ta den jobben.

Da NHO var i høring og ytret seg negativt til forslaget fra Senterpartiet og opposisjonen, mente de at det skal være rettsapparatet som løser opp i situasjoner hvor arbeidstakerne føler at de har fått for dårlige vilkår. Det vil ødelegge spillereglene i arbeidslivet. Det sier seg selv at innleid, ofte utenlandsk, arbeidskraft er blant dem som står svakest i å kjempe for sine rettigheter. Den rettigheten vil ikke være reell – verken språklig eller økonomisk har disse arbeidstakerne noe som helst å stille opp med mot en arbeidsgiver som står med nær sagt all makten i slike situasjoner.

Hvis man fra høyresiden hevder at det er rettsapparatet som skal ordne opp i disse sakene, er det en gåte for meg at ikke høyrepartiene samtidig erkjenner at det var et stort feilsteg å fjerne adgangen til kollektiv søksmålsrett. Det ville kunne ha gjort at disse arbeidstakerne faktisk kunne hatt en fagforening som tok deres sak i deres navn, slik at man ikke blir stående med lua i hånda.

Saken illustrerer dessverre nok en gang at regjeringen har en lemfeldig omgang med hvordan de følger opp Stortingets vedtak, og – dessverre også nok en gang – at det blir arbeidstakerne som blir skadelidende. Vi skal i dag både prøve å stille Kristelig Folkeparti til ansvar for det de var med på i forrige runde, og prøve å presse på plass at vi kan få til tilsyn med regelverket.

Jeg tar opp forslagene som Arbeiderpartiet er en del av.

Margret Hagerup (H) [11:08:51]: Saken som debatteres i dag, har utgangspunkt i saken om innleie og bemanningsbransjen som ble startet og fremmet av regjeringen i 2017, og vedtaket som ble gjort i 2018. Etter at nye regler trådte i kraft 1. januar, hører en at enkelte bemanningsbyråer tilbyr kontrakter med svært lave stillingsprosenter. Det var ikke intensjonen med innstrammingene som ble gjort.

En nylig kartlegging blant medlemsbedriftene innen bygg og anlegg, utført av NHO Service og Handel, viser heldigvis en tydelig utvikling vekk fra lavere stillingsprosenter. Høyre er glade for at Byggenæringens Landsforening, Norsk Industri, NHO Service og Handel og NHO nå felles har tatt et initiativ for å rydde opp i stillingsbrøker ned til 5 og 10 pst. innen byggenæringen. Slike kontrakter er uakseptable og ødeleggende for tilliten til bemanningsbransjen.

Arbeidslivet skal være trygt og fleksibelt for arbeidstakere, gjennom seriøse arbeidsgivere og et velfungerende og effektivt trepartssamarbeid. Dette er grunnplanken i et godt samfunn, og det er avgjørende for et bærekraftig velferdssamfunn.

Trepartssamarbeidet på sitt beste gir trygghet for arbeidsplasser og et unikt konkurransefortrinn for norsk arbeidsliv. På sitt verste kan partene foreskrive feil medisin i sin iver etter å rydde opp – og straffer hele klassen, når det egentlig er klassens bølle som skulle vært fjernet.

Hvis vi kun skulle tolke norsk arbeidsliv ut fra mye av det som blir sagt i denne sal, ville vi sett et mørkt arbeidsliv. Sannheten er at ni av ti trives på jobben, men at det også finnes utfordringer og enkelte aktører som bryter regelverket. I alle bransjer og næringer kan vi finne de dårlige eksemplene, og vi er enige om at disse må tas. Det er viktig at regelendringene som ble gjort per 1. januar, håndheves på en god måte, og en må se på tiltak for bedre kontroll og håndheving for å redusere ulovlig innleie.

Saken er at dette arbeidet er departementet allerede i gang med, men igjen ser vi at venstresiden vil foregripe en pågående prosess. I debatten er det sågar enkelte som etter knappe to måneder med nye regler har åpnet for at de vil forby bemanningsbransjen. Det mener Høyre er å foreskrive feil medisin.

Høyre vil advare mot å stemme for representantforslagene som er fremmet i dag. Forslagene vil innebære en omfattende omlegging av Arbeidstilsynet, og hensynet til å ta en opplyst avgjørelse bør settes høyt. I tråd med utredningsinstruksen skal aktuelle tiltak utredes og vurderes, og det er også viktig å involvere partene i arbeidslivet, slik at de får fremmet sine synspunkt.

Under høringen kom det fram at en utvidelse av Arbeidstilsynets rolle på innleieområdet berører grunnleggende spørsmål om skillet mellom privat- og offentligrettslig håndheving, og at det av den grunn bør belyses og utredes nærmere. Høyre vil avvente utredningen som allerede er i gang, og kartlegge flest mulig konsekvenser før beslutningen tas.

Kjernen i den norske modellen er høy sysselsetting, velferd for alle og et organisert arbeidsliv. Tillit, dialog og samhandling er viktige elementer. La oss ikke nå ta snarveier om nødvendige og igangsatte prosesser. Igjen ser vi at departementet har satt i gang et arbeid. Igjen ser vi en venstreside som vil hoppe bukk over denne prosessen. Nå må vi bruke nødvendig tid til utredning og følge prosessen som er satt i gang, slik at vi ikke gir pasienten feil medisin.

Erlend Wiborg (FrP) [11:12:43] (komiteens leder): Hadde det ikke vært uparlamentarisk å si, hadde jeg sagt at dette er et særdeles spesielt forslag.

Flertallet vedtok så sent som i juni, da vi behandlet sak om bl.a. innleie, at regjeringen skulle utarbeide forslag til kontrollfunksjon for å kunne føre tilsyn, treffe vedtak og gi pålegg i virksomheter som benytter innleie og eventuelt bryter arbeidsmiljølovens nye bestemmelser. Likevel velger Senterpartiet å fremme et representantforslag om nettopp dette på nytt i desember, to måneder etter at Stortinget på nytt trådte sammen etter sommeren, og vel vitende om at regjeringen både vil og skal komme med et slikt forslag så snart det er utredet, slik utredningsinstruksen krever. Det kan ikke være ukjent for Senterpartiet at en kontrollfunksjon krever utredning, og at det ikke kan sløyfes. Følgelig tar en slik prosess noe lengre tid. Det fremstår lite hensiktsmessig å fremme forslag som ikke bidrar med noe annet enn å legge mer arbeid til både komité og regjering, når Stortinget allerede har pålagt regjeringen å komme tilbake med forslag.

Det til side. Det kan ikke være noen tvil om at vi alle er opptatt av at arbeidslivet skal gi trygge og gode arbeidsplasser. Vi er alle også opptatt av at vi skal jobbe for at våre arbeidsgivere er seriøse, og at de useriøse skal lukes ut. Nettopp derfor har regjeringspartiene sørget for flere satsinger mot arbeidslivskriminalitet gjennom en egen strategi, flere a-krimsentre, tverrfaglig samarbeid, tverrterritorielt samarbeid, bransjeprogrammer, men også sørget for å tydeliggjøre rammene for innleie, strammet inn forståelsen av hva det vil si å være fast ansatt og understreket at hovedregelen om faste ansettelser ligger fast.

I den tidligere debatten om innleie har opposisjonen tegnet et bilde av en innleiebransje som bidrar med beskjedne 1–2 pst. av alle årsverk, som en bransje som er full av useriøse aktører, og at enhver arbeidsgiver som benytter innleie i perioder, er useriøs og kynisk. Slik er det ikke. De har også feilaktig prøvd å skape et inntrykk av at innleie er et stort problem, og at det rokker ved hovedregelen om faste ansettelser. Slik er det heller ikke. Arbeidsmiljøloven legger tydelige og gode rammer for hvorledes arbeidsgivere, fast ansatte og innleide skal sikres trygge og forutsigbare rammer. Slik skal det fortsatt være. Det er viktig nå å sørge for at vi får på plass en kontrollfunksjon, slik Stortinget allerede har bestemt. Jeg har tillit til at regjeringen kommer med forslag om en slik funksjon så snart utredningen er klar.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:16:05]: Senterpartiet har lenge arbeidet for å rydde opp i bemanningsbransjen. Vi har kommet et stykke på vei.

Hvorfor har vi gjort dette? Jo, det er to grunner til det: Vi skal sikre en rettferdig konkurranse mellom private firmaer, og vi skal sikre skikkelige forhold for arbeidsfolk – to klare poenger som har bred oppslutning i det norske samfunnet. Vi har hele tida hatt støtte fra fagbevegelsen og fra Byggenæringens Landsforening, og det er vi veldig takknemlige for. Byggenæringens Landsforening, BNL, er av dem som er mest berørt, og de skjønner hvordan dette går dersom en ikke har klare regler som gir rettferdig konkurranse.

Jeg var veldig stolt over at vi greide å få til et flertall i denne salen sammen med Kristelig Folkeparti, for Kristelig Folkeparti er helt klar over at et velorganisert arbeidsliv er en forutsetning for et trygt familieliv. Den sammenhengen er klokkeklar, og det var en viktig forutsetning for vedtaket. Vi greide å få en definisjon av «fast ansettelse» gjennom en ny § 14-9 (1) i loven. Vi greide å få gjort ansettelsesformen «fast ansettelse uten lønn mellom oppdrag» ulovlig, som var frontutsagnet til NHO Service og Handel, og regjeringa fikk ikke flertall for særlig lovhjemmel for bemanningsselskapene slik at de kunne ansette midlertidig gjennom en ny § 14-9 (2) g. Det var meget viktige flertallsvedtak i denne salen.

Når det gjelder innleie fra virksomhet som har til formål å drive utleie, altså bemanningsforetak, er det hjemlet i § 14-12. Etter § 14-12 (1) kan bemanningsselskap bruke sine fast ansatte folk til å dekke opp behovet for midlertidig ansatte hos produksjonsbedrifter etter § 14- 9 (2) a-e. «Innleier skal på forespørsel fra bemanningsforetaket opplyse om innleien gjelder et vikariat.» Det er nå lovens tekst.

Videre ble arbeidsmiljøloven § 14-12 (2) strammet opp, slik at fagforening med innstillingsrett etter arbeidstvistloven i innleiebedriften må godkjenne bruk av bemanningsbyrå. Og i loven heter det videre:

«Virksomheten og bemanningsforetaket skal på forespørsel fra Arbeidstilsynet fremlegge dokumentasjon på at innleievirksomheten er bundet av tariffavtale inngått med fagforening med innstillingsrett og at det er inngått avtale med de tillitsvalgte som nevnt i første punktum.»

Altså, oppsummert: Bemanningsforetakene må ansette i fast stilling – heltid eller deltid. Dersom det er en deltidsstilling, må arbeidskontrakten si hvor mye det skal arbeides hver måned, hvor det skal arbeides, og når det skal arbeides – dette for at de fast ansatte som ikke har full jobb, da har oversikt over sin arbeidsplikt, sin inntekt og dermed også sin mulighet til å ta jobb andre steder for å få en samlet inntekt som en kan leve av.

Videre er det etter Senterpartiets syn klart at 5-prosentkontrakter er i strid med arbeidsmiljøloven slik som vi fikk vedtatt den med virkning fra 1. januar 2019. 5-prosentkontrakter – hva er det for noe? Jo, det er en stillingsbrøk som tilsier at en skal jobbe én dag per måned. Én dag per måned er om lag 5 pst. Sånne kontrakter er i strid med det som vi bestemte, og det som nå da er saken, er endring av arbeidsmiljøloven § 18-6, sånn at hele § 14-12, som gjelder bemanningsbransjen, og § 14-12 a, som gjelder likebehandling av lønns- og arbeidsvilkår ved utleie fra bemanningsforetak, skal Arbeidstilsynet få lovhjemlet grunnlag for å kontrollere at blir fulgt opp.

Margret Hagerup sier at en må utrede dette. Det har nå gått ti måneder. En har hatt store muligheter til å gjennomføre det, og det har ikke skjedd. Hvilken annen kontrollfunksjon skal gjennomføre dette enn Arbeidstilsynet? Arbeidsmiljøloven og Arbeidstilsynet er jo nærmest som siamesiske tvillinger og henger nøye sammen. Det vil være en forkludring å trekke andre inn i den saken.

Og til slutt – det snakkes om venstresida. Jeg vil bare presisere at Senterpartiet er det grønne partiet. Venstresida er de røde partiene. Sånn er det med den saken.

Solfrid Lerbrekk (SV) [11:21:18]: Me har eit arbeidsliv i Noreg som vert stadig meir pressa av innleige frå bemanningsbyrå, og ein nokså uoversiktleg situasjon med austeuropeiske arbeidstakarar som kjem hit og jobbar under korttids arbeidsforhold utan at me heilt klarer å ha kontroll med kva for arbeidsforhold det er.

For at arbeidslivet skal kunna vera både trygt og rettferdig, må Arbeidstilsynet inngå som ein av pilarane til reisverket. Arbeidstilsynet må kunna føra tilsyn med dei forholda som er regulerte av arbeidsmiljøloven, og med dei siste endringane vart regjeringa òg pålagd av Stortinget å finna ut av korleis dette skulle gå føre seg.

I dag, 12. mars 2019, har dei nye reglane vore gjeldande i to månader og tolv dagar. Dette er lenge nok til at ein praksis får sett seg. Eg meiner det er svært uheldig at me innfører nye reglar utan at Arbeidstilsynet skal kunna vera med og passa på at desse reglane vert følgde.

For eit par veker sidan snakka eg med ein tillitsvald i fagrørsla som sa at dei hadde spurt Adecco i forkant av innlemminga av reglane – Adecco, som er ein ledande aktør i bransjen – om dei hadde tenkt å handheva den nye loven etter intensjonane. Då svarte Adecco at dei var villige til det, men då skulle dei først ha ein garanti for at alle andre aktørar i bransjen gjorde akkurat det same. Ein annan tillitsvald, frå EL og IT Forbundet, fortalde meg i helga at dei hadde spurt Adecco om berre tilsette i 100 pst. stilling til innleige i si bedrift. Til dette hadde dei svart at det ikkje var å oppdriva; dei hadde ingen tilsette i 100 pst. stilling å leiga ut. Det fungerer rett og slett ikkje greitt slik det er i dag. Heile fagrørsla rapporterer no om at dette er som å starta eit sykkelritt med berre eitt hjul. Det at fagrørsla og loven i seg sjølv skal passa på at loven vert handheva, er ikkje nok.

Dette meiner eg heilt klart viser korleis regjeringa sjølv har trenert vedtaket frå i fjor vår, som opposisjonen, inkludert Kristeleg Folkeparti, vedtok. Me fekk fleirtal mot regjeringa, og loven vart endra, men når regjeringa i same slengen vart bedd om å utarbeida ein kontrollfunksjon for å føra tilsyn med føresegnene i arbeidsmiljøloven om innleige, og loven har trett i kraft, har det ikkje kome noko frå regjeringa om kva tid dette kjem, og det står heller ikkje i Prop. 12, som me nyleg fekk utlevert. Dette undergrev heilt klart Stortingets vilje. Me kan ikkje ha det slik.

I tillegg har me lagt inn eit forslag om å innføra kollektiv søksmålsrett igjen. Det er på sin plass at fagforeiningane får ytterlegare verktøy som dei kan bruka i kampen mot useriøsitet. Det må rett og slett sterkare lut til for å oppnå eit trygt og rettferdig arbeidsliv.

Geir Sigbjørn Toskedal (KrF) [11:25:08]: Kristelig Folkeparti er et parti som er opptatt av arbeidstakernes rettigheter. Det viste vi bl.a. ved behandlingen av Prop. 73 L for 2017–2018 om endringer i arbeidsmiljøloven. Kristelig Folkeparti ønsker et ordnet arbeidsliv og mener det er en grunntanke – en grunnplanke – i den norske modellen. Gjennom trepartssamarbeidet har vi klart å skape et arbeidsliv som er i verdensklasse på mange områder, bl.a. når det gjelder lønns- og arbeidsvilkår og HMS. Men det betyr ikke at alt er perfekt. Av og til skal vi reagere når det oppstår urett og ting som vi ikke kan godta. Det gjorde Kristelig Folkeparti før sommeren da innstrammingene ble vedtatt, og det står vi ved.

Samtidig er det viktig at ting gjøres grundig. Departementet jobber nå for å følge opp anmodningsvedtaket fra Stortinget den 4. juni i fjor. Forslaget om en kontrollfunksjon må utredes på en god og grundig måte, slik at aktuelle tiltak kan utformes og fungere hensiktsmessig. En eventuell kontrollfunksjon må implementeres slik at både myndighetene og enkeltpersoner som berøres, er godt forberedt på endringen, altså er forutsigbarhet stikkordet. Dette arbeidet er allerede godt i gang i departementet, og Kristelig Folkeparti vil følge det nøye videre.

Når det gjelder representantforslaget, vil jeg si at utålmodighet er bra. Den deler vi også i Kristelig Folkeparti og ser fram til det som kommer. Men fantasien er jo begrenset når denne saken allerede er i gang. Da skulle jeg ønske at opposisjonen også hadde tenkt på det. Det må videre også kunne sies å være litt på siden av norsk tradisjon å vedta en lovendring gjennom representantforslag uten utredning og uten bred høring. Jeg skal ikke påstå at det ikke har skjedd, men det er ikke hovedregelen. Videre er det spesielt å kunne gjøre det når det samtidig foregår et arbeid i departementet om samme sak. På dette grunnlaget kommer ikke Kristelig Folkeparti til å støtte forslaget, og vi vil avvente resultatet i departementet.

Men Kristelig Folkeparti støtter effektive og målrettede tiltak mot kriminalitet og svart arbeid. Når det gjelder bemanningsbyråer, må de få klare regler når det gjelder pensjon, HMS og arbeidsvilkår – og få klare forpliktelser. Vedrørende anmodningsvedtaket: Som det ble nevnt av representanten Lundteigen, var en del av begrunnelsen for Kristelig Folkeparti at for familier, for barn og for lokalsamfunn er dette veldig viktig å få på plass. Hva som skal ligge i et tilsyn, og hva som eventuelt må i et rettsapparat, forventer jeg at departementet utreder skikkelig, slik at vi unngår gråsoner for framtiden.

Bjørnar Moxnes (R) [11:28:38]: Det er nå ni måneder siden Stortinget vedtok å stramme inn på innleie. Etter vedtaket har bemanningsbransjen og NHO brukt tiden på å omgå de nye lovene. Bransjen har vist at den ikke vil innrette seg, og vi vet at dette er en bransje som fra før av er preget av mange lovbrudd. Derfor må Arbeidstilsynet få myndighet og ressurser til å håndheve de nye reglene. Det haster, det ser vi av flere oppslag i media den siste tiden. På NRK kan vi lese om at bemanningsbyråene tilbyr deltidskontrakter ned i 5 og 10 pst., uten noen plan for når den ansatte skal jobbe og ha fri. Folk som har jobbet fulltid tidligere, blir nå tilbudt deltidskontrakter, og det skjer altså i NHOs egne medlemsbedrifter, i de såkalt seriøse selskapene.

Ifølge Fellesforbundet er det sånn at bemanningsbransjen saboterer de nye reglene som Stortinget vedtok. NHO svarer at dette bare er enkelteksempler, men fra fagbevegelsen får vi rapporter om en strøm av henvendelser fra medlemmer som ber om hjelp fordi de har fått nye kontrakter etter lovendringene med langt mindre arbeidstid.

I Dagbladet kan vi lese om at flere fagforeninger har kartlagt innleieforholdene på en av Petter Stordalens mange hotellbyggeplasser. På en enkelt uke fant de 185 lovbrudd – på én byggeplass. På FriFagbevegelse kan vi lese om polske Szymon som var ansatt i Stolt bemanning. Han jobbet under vanskelige forhold og varslet om manglende verneutstyr. Dagen etter skaffet bemanningsbyrået verneutstyr, men Szymon fikk ikke flere tilbud om jobb. Av en kollega hørte han da at Stolt bemanning ikke lenger hadde oppdrag til ham på byggeplassen eller noe annet sted. Han er blant dem som etter nyttår har fått en kontrakt på 5 pst., og har dermed ingenting han skulle ha sagt opp mot arbeidsgiver.

Disse kontraktene er en åpenbar omgåelse av reglene og stikk i strid med Stortingets ønske om mer forutsigbarhet og mer trygghet for de ansatte i bemanningsbransjen. Dette skjer altså etter at Stortinget har vedtatt innstramninger i innleiebestemmelsene, og det kommer på toppen av de andre problemene og lovbruddene som vi vet preger bemanningsbransjen fra før av.

Det er Arbeidstilsynet som har hovedansvaret for å sikre at arbeidsmiljøloven blir etterlevd i norsk arbeidsliv. Nå må de få ansvar for også å sikre at innleie av arbeidskraft foregår i tråd med norsk lov. Det er NHO imot, og det er på sett og vis litt oppsiktsvekkende. De ber altså ansatte om å ta sakene om ulovlig innleie til retten, privatrettslig. Altså skal de svakeste i arbeidslivet, som mangler stillingsvern, som mangler sikkerhet for jobben sin, ta kampen mot bemanningsbyråene på egen hånd. Det er en kamp alle vet og skjønner at de er dømt til å tape. Det er derfor NHO også går inn for den modellen.

Krogstad i Fellesforbundet sier følgende til FriFagbevegelse:

«Hvis innleiereglene er så vanskelig å håndheve, må en forby hele bemanningsbransjen.»

Det er Rødt helt enig i. Som et minimum må Arbeidstilsynet kunne føre tilsyn med innleiereglene og kunne gi bøter og sanksjoner som svir. Etter vårt syn skal brudd på innleiebestemmelsene føre til at innleieforhold mellom bedriftene opphører. Vi må ha umiddelbare og reelle sanksjoner så det blir en risiko å bryte loven, for i dag er det risikofritt å bryte lovene Stortinget har vedtatt på dette feltet.

Regjeringspartiene vender det døve øret til. De lar lovbryterne fortsette ved å stemme ned forslaget i dag. Det vi ser av oppslag i media, og det vi får av rapporter fra fagforeningene, styrker oss i troen på at vårt forslag om å forby bemanningsbyråene er helt nødvendig, fordi ingenting tyder på at denne bransjen kan reguleres til å bli seriøs. Den er per definisjon useriøs, per definisjon bygd på løsarbeid, per definisjon bygd på at folk har lua i hånda. Derfor må bransjen forbys.

Statsråd Anniken Hauglie [11:33:56]: Regjeringen varslet våren 2018 at den ville igangsette et arbeid med sikte på å bedre håndhevingen av innleiereglene. Dette ble omtalt i proposisjonen med lovforslagene om fast ansettelse og adgangen til innleie. Stortinget fattet i juni et anmodningsvedtak om å be regjeringen utrede forslag til en kontrollfunksjon med dette som formål. Departementet redegjorde i budsjettproposisjonen i fjor høst for at en vil komme tilbake til Stortinget om dette på egnet måte.

Som nevnt i mitt svar til komiteen, er arbeidet med å utrede dette godt i gang i departementet. Vi er enige om at det er et behov for å bedre kontroll og håndheving av innleiereglene. Det er imidlertid både god skikk og påkrevd at lovendringer utredes og høres. Det gjelder en utredningsinstruks for staten som departementet må forholde seg til ved utredninger av statlige tiltak, også lovforslag.

En utvidelse av Arbeidstilsynets tilsynsmyndighet på innleieområdet berører bl.a. grunnleggende spørsmål om skillet mellom privat- og offentligrettslig håndheving. Dette reiser ulike problemstillinger som må belyses og utredes. Blant spørsmålene som har måttet vurderes, er f.eks. i hvilken grad slike saker fortsatt også skal kunne følges opp privatrettslig dersom arbeidstaker ønsker det, og forholdet mellom dette og offentlig tilsyn med reglene.

Også virkningen av aktuelle tiltak skal utredes og vurderes, bl.a. administrative og økonomiske konsekvenser. I dette tilfellet vil et lovvedtak om at kompetansen skal endres og utvides til dels ganske betydelig, også klart kunne få økonomiske konsekvenser, særlig for offentlig ressursbruk og prioriteringer.

Det er også viktig å involvere dem som vil bli berørt av tiltak i prosessen. Forslaget som utredes, skal ut på en alminnelig høring, og departementet er i tillegg opptatt av å ha en dialog med partene i arbeidslivet, som også får komme med sine synspunkter underveis i arbeidet.

Forslaget om en kontrollfunksjon som skal håndheve regelen om innleie, må med andre ord utredes godt, slik at også tilsynshjemmelen kan utformes på en hensiktsmessig måte, og slik at myndigheter og enkeltpersoner som berøres, er godt forberedt på aktuelle endringer. Regjeringen tar sikte på å sende ut et høringsnotat i saken i løpet av våren 2019.

Så er det ikke riktig, slik som det hevdes fra mindretallet i innstillingen, at man i dag befinner seg i «et lovtomt rom» når det gjelder håndheving av innleiereglene. Brudd på reglene kan forfølges av den enkelte, med støtte fra eventuelle fagforeninger og om nødvendig via domstolene. Arbeidstilsynet har dessuten tilsynsmyndighet knyttet til noen sider av regelverket allerede. Lovforslaget som er til behandling her i dag, bør ikke vedtas nå, før det er ferdig utredet.

Heller ikke forslaget om kollektiv søksmålsrett ved brudd på innleiereglene bør vedtas. Reglene om søksmålsrett for fagforeninger ved ulovlig innleie gjaldt i perioden 2013–2015. Ordningen var svært omdiskutert, og flere pekte på at den bryter med noen grunnleggende prinsipper i vårt rettssystem. Ordningen ble også svært lite brukt.

Stortinget bør nå avvente arbeidet fra regjeringen om en offentlig tilsynsordning med innleiereglene.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [11:48:06]: Det er smått utrolig å være vitne til denne saken. Her har man fra Stortingets side for ni måneder siden sørget for helt nødvendige innstramminger i arbeidsmiljøloven knyttet til innleie av arbeidskraft – en situasjon i det norske arbeidslivet som er uholdbar, og der det har vært helt nødvendig å foreta politiske grep, noe flertallet i denne saken har gjort bl.a. med endringer i arbeidsmiljøloven. Så opplever vi altså en regjering som ikke har sørget for å ha fullt trykk på å få gjennomført i praksis det som er Stortingets vilje ved at Arbeidstilsynet blir gitt virkemiddel til å følge opp bestemmelsene i arbeidsmiljøloven.

Det er grunn til å stille spørsmål ved hvorfor det er slik – spesielt sett i lys av at landets statsminister selv har gitt uttrykk for at de innstrammingene som kom i arbeidsmiljøloven knyttet til innleie, har vært hennes største nederlag som statsminister. Vi snakker nå om at det har gått ni måneder siden dette vedtaket ble gjort. På det tidspunktet som vedtaket ble gjort, hadde regjeringen et halvt år på seg til å komme med oppfølging av den kontrollfunksjonen som Stortinget har bedt om – at man skal føre tilsyn med, gi pålegg om og kunne treffe enkeltvedtak knyttet til de nye reglene. Regjeringen hadde et halvt år på seg før de nye reglene skulle tre i kraft til å sørge for at man hadde kontrollfunksjon og tilsyn på plass.

Det må kunne gå an å stille spørsmål ved hvorfor man ikke kan si at Arbeidstilsynet også på dette området, knyttet til §§ 14-12 og 14-12 a, som bl.a. går på innleie fra bemanningsselskap, skal ha mulighet til å føre tilsyn og kontroll på samme måte som for andre bestemmelser i arbeidsmiljøloven. Det er behov for å styrke Arbeidstilsynet gjennom hva slags lovhjemler de har for å følge opp at vi har et ryddig og seriøst arbeidsliv i Norge, men også å styrke Arbeidstilsynet med nødvendige midler.

Det er behov for å gjennomføre det som ligger i denne saken. Regjeringen har hatt god tid på seg til å komme med et forslag selv dersom det hadde vært prioritert. Og det er med bakgrunn i manglende oppfølging fra regjeringens side vi har sett oss nødt til å fremme dette forslaget. Det har vært helt på sin plass, og jeg håper at Stortinget vil gi sin tilslutning til det.

Arild Grande (A) [11:51:16]: Denne saken viser med all tydelighet en regjering som nekter å innse utfordringene i arbeidslivet, og som nekter å bruke de redskapene man faktisk rår over for å få ryddet opp der det er problemer. Slik var det i hele innleiesaken da regjeringen bare sa: Vi må vente og se – vi må se utviklingen over tid, egentlig er arbeidslivet i det store og hele helt utmerket for de aller fleste, så hvorfor gjøre disse drastiske grepene, mens fagbevegelsen og de seriøse bedriftene som ble rammet av konkurransen fra useriøse, ba Stortinget om å ta affære. Det gjorde Stortinget, og derfor fikk vi på plass de historiske innstrammingene.

Vi ser en reprise på det nå gjennom regjeringens manglende evne og vilje til både å følge opp Stortingets intensjon, og – enda verre – til å gi fagbevegelsen og de seriøse bedriftene i Norge den håndsrekningen det er at noen faktisk skal føre tilsyn med regelverket.

Statsråden har nå i replikkordskiftet i realiteten bekreftet at en eventuell ny kontrollfunksjon tidligst er på plass fra 1. januar 2020, ett år etter at regelverket trådte i kraft. Det er ikke akkurat noe som vitner om en handlekraftig regjering. Det er interessant å høre Kristelig Folkepartis syn på denne konklusjonen. Var det dette Kristelig Folkeparti ble forespeilet da man hoppet over fra egentlig å være klar til å vedta en kontrollfunksjon allerede i fjor sommer? Eller føler Kristelig Folkeparti at de er ført bak lyset av gode ord fra regjeringen?

Vi er klar til å vedta forslaget slik det foreligger i dag. Om nødvendig, hvis dette medfører behov for økte ressurser til tilsynet, har regjeringen full mulighet til å komme tilbake til Stortinget med forslag i revidert budsjett om ganske kort tid.

Det mest utfordrende med den manglende viljen fra regjeringens side er: Hva skal arbeidsfolkene gjøre i mellomtiden, de som blir omfattet av disse useriøse kontraktene, de som opplever at deres vilkår i arbeidslivet er betydelig svekket? Der sier NHO, og regjeringen følger dem tydeligvis langt på vei, at da får de gå rettens vei. Når man i tillegg har fjernet den kollektive søksmålsretten, sier det seg selv at regjeringen gjeninnfører lua i handa, for den enkelte utenlandske innleide arbeidstakeren blir stående helt alene uten reelle muligheter til å få prøvd sin sak. Det vil være ødeleggende for arbeidslivet.

Vi skal fortsatt kjempe for at vi skal ha likeverdige forhold, og da må vi også ha noen som fører tilsyn med regelverket.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:54:35]: Dette har vært en vanskelig sak for regjeringa, en har hele tida strittet imot. Som saksordfører for endringene i juni brukte jeg utrolig mye tid på å se helheten her og foreslå vedtak som i detalj la til rette for et velorganisert arbeidsliv, samtidig som bedriftene fikk dekket sitt behov. Det var en stor jobb. Formålet var å få ryddigere forhold. Regjeringa strittet imot. Vi fikk endringene, og det var da ikke i min tanke at regjeringa skulle motsette seg at Arbeidstilsynet skulle få hjemmel til å følge opp endringene knyttet til §14-12 og få hjemmel til å følge opp §14-12 a. Situasjonen i dag er at det er «et lovtomt rom» i den forstand at det er ikke noe offentlig organ, arbeidstilsyn eller andre som har hjemmel til å følge opp §§ 14-12 eller 14-12 a.

Det er et problem, som på alle områder i samfunnet, at ikke alle er snille. Noen beveger seg systematisk på grensen, ja over grensen. Derfor har vi det offentlige som skal sikre at en skal holde seg innenfor grensen, og det er det denne saken gjelder.

Å ha en kontrollfunksjon der det skal være en privatrettslig oppfølging uten kollektiv søksmålsrett, vil jeg nærmest kalle en vits når vi kjenner maktforholdene i dette arbeidslivet når det gjelder de aller svakeste. Hvis en her snakker om å oppnevne en ny nemnd, et nytt organ, vil jeg si at det er rimelig uaktuelt når vi har et arbeidstilsyn som er inne i krevende oppfølgingsspørsmål allerede, og som de takler. Men de må ha større ressurser og større faglig kompetanse for totalt sett å følge opp arbeidsmiljøloven slik vi nå ser arbeidslivet utvikle seg. Derfor må Arbeidstilsynet rustes opp, både faglig og økonomisk.

Men jeg har lært at det viktigste er at Stortinget må gjøre klare vedtak. Vi må gjøre klare vedtak om bemanningsbransjen, klare vedtak om at bemanningsbransjen skal ansette fast, klare vedtak om at dersom en ansetter på deltid, skal det framgå hvor mye det skal arbeides i måneden, hvilken lønn en skal ha, hvor en skal jobbe, og når en skal jobbe. Hvis Stortinget gjør slike klare vedtak, blir behovet for oppfølging mindre, for vi sier ifra på forhånd hvilke spilleregler som gjelder, og det er det avgjørende.

Geir Sigbjørn Toskedal (KrF) [11:57:59]: Jeg er glad for at Kristelig Folkepartis standpunkt i denne saken er blitt lagt merke til. Vi står ved den utålmodigheten som er fremmet, som vi sto for i fjor da dette ble vedtatt, og som vi følger opp. Jeg vil minne om at Kristelig Folkeparti gikk inn i regjering og har vært i regjering i halvannen måned, godt og vel. Vi vil selvsagt følge nøye med på hvordan denne utviklingen går videre.

Grande spør om Kristelig Folkeparti føler seg ført bak lyset. Det gjør vi ikke. Dette blir tatt opp og fulgt videre av Kristelig Folkeparti. Men mener opposisjonen at vi skal gå fra et representantforslag og rett på en lovendring? Det har ikke vært tradisjon. Skal vi gjøre det uten en utredning? Skal vi gjøre det uten en bred høring? Det vil kanskje bli en total omlegging av Arbeidstilsynet, med domstolsfunksjoner, noe som gjør at om vi skal skape forutsigbarhet for de ansatte, for arbeidslivet ellers, krever det tid.

Som sagt har Kristelig Folkeparti vært med i halvannen måned, og vi vil følge dette videre. Når det er sagt, husker jeg fra tidligere perioder at en grundig utredning som tar opp mot ett år, når saken er komplisert nok, ikke er noe nytt.

Heidi Nordby Lunde (H) [11:59:46]: Stortinget foretok allerede i fjor innstramminger i innleie, som flere har vært inne på. Departementet jobber med å følge opp det som skal være av kontroll og håndheving i forbindelse med bl.a. ulovlig innleie og innleiesaker generelt. Slike lovendringer skal, som det har vært lagt vekt på her, både utredes og høres, særlig når det berører helt grunnleggende spørsmål, som f.eks. skillet mellom privat- og offentligrettslig håndheving, som en utvidelse av Arbeidstilsynets rolle på innleieområdet ville berørt. For oss som faktisk er opptatt av et velfungerende og reelt trepartssamarbeid, er det viktig at partene er involvert også i det arbeidet.

Det er ikke slik som det har vært hevdet her, at det spekuleres i lavest mulig stillingsprosent etter omleggingen. En kartlegging nylig viser at rundt 1,7 pst. av de inngåtte arbeidsavtalene hos virksomhetene som var med, var på under 5 pst. Det ønsker vi selvsagt å heve. Færre enn 9 pst. er på lavere enn 20 pst., men mer enn halvparten av de inngåtte avtalene har over 50 pst. avtaletid. Mediene rapporterer naturlig nok mer på det som er avviket og unntaket i norsk arbeidsliv, heldigvis, enn det som faktisk er det gjengse i arbeidslivet, og dermed får vi muligheten til å ta tak i det vi mener er uheldig.

Når det gjelder kollektiv søksmålsrett, var ikke det bare et verktøy som ikke var brukt i Norge, men Høyre har vært mot dette fordi vi mener det er prinsipielt betenkelig at andre kan ta ut søksmål på mine vegne og i mitt navn uten mitt samtykke. Derimot har Høyre sagt at vi ønsker å gjøre lønnsinndrivelse til en del av ordningen med fri rettshjelp, for å styrke kampen mot useriøse aktører. Det ville styrket arbeidstakers rettigheter, men kunne kanskje svekket fagforeningene, og det er Arbeiderpartiet imot.

Det vi mener, er at dette representantforslaget bl.a. foregriper lovprosessen som er satt i gang, noe som ikke har vært helt ukjent i mange av sakene i denne komiteen. Og med en så omfattende omlegging av Arbeidstilsynet bør dette kartlegges og konsekvensutredes bedre. Det er bl.a. fordi i et godt regulert arbeidsliv er Arbeidstilsynet så viktig for så mange i så mange saker at vi ikke endrer en så viktig institusjon som Arbeidstilsynet, tillegger det domstolsfunksjoner og/eller gjør endringer i det norske rettssystemet på under ni måneder. Det er ikke et uttrykk for «et lovtomt rom». Det er heller ikke å føre noen bak lyset. Det er et uttrykk for at vi har et trepartssamarbeid som skal høres, et tilsyn som skal være operativt, og en rettsstat som skal fungere.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:02:47]: Det står fast at Arbeidstilsynet ikke har hjemmel til å sjekke §§ 14-12 og 14-12 a i arbeidsmiljøloven. Det innebærer at det på oppfølgingssida er «et lovtomt rom».

Når det gjelder kollektiv søksmålsrett: Regjeringa er skeptisk, ja kraftig imot det, og går altså inn for at det her er den svakeste part som sjøl skal gå inn i en privatrettslig strid med sin arbeidsgiver. Alle forstår at det ikke fungerer rettferdig.

Og helt til slutt en refleksjon: Det er interessant i denne salen å erfare at det er statsråden – og bare statsråden – fra høyrepartienes side som definerer hva som er betingelsene ved en fast deltidsstilling i bemanningsforetak, nemlig at det er hvor mye en skal jobbe, hvilken betaling, hvor og når. Ingen representanter fra regjeringspartiene bekrefter statsrådens forståelse. Det er en svakhet.

Solfrid Lerbrekk (SV) [12:04:42] (ordførar for saka): Som saksordførar for dette forslaget frå Raudt vil eg begynna med å takka komiteen for eit godt samarbeid.

Temaet seksuell trakassering i arbeidslivet er viktig, og dette har vist seg i mediebildet dei siste åra.

Komiteen har langt på veg sagt seg einig i at seksuell trakassering er eit likestillingsproblem og eit samfunnsproblem, og at arbeidsgjevarar har eit ansvar for å førebyggja dette. Utover det skil komiteen lag. Dette er i hovudsak eit representantforslag som har som intensjon å koma lenger i arbeidet knytt til seksuell trakassering i arbeidslivet med å tydeleggjera det ansvaret og dei pliktene arbeidsgjevaren har på feltet.

Regjeringspartia ser seg som vanleg fornøgd med sitt eige arbeid og planar om arbeid på området og varslar at arbeidet dei har gjort, vil visa seg for Stortinget våren 2019.

I opposisjonen har me samla oss om fire forslag som me meiner er nødvendige for å koma vidare i arbeidet på dette området. I tillegg til dette har SV, Raudt og Arbeidarpartiet kome fram til eit meir samlande forslag som me vil be både Senterpartiet og regjeringspartia om å vurdera veldig nøye. Grunnlaget for dette er at me no må koma hakket vidare i å få fortløpande avgjerder i ei retning som kan retta opp i det som for ein samla komité vert sett på som eit samfunnsproblem.

Forslaget lyder slik:

«Stortinget ber regjeringen utrede endringer i arbeidsmiljøloven med tilhørende forskrifter slik at arbeidsgivers ansvar for å forebygge og forhindre seksuell trakassering på arbeidsplassen blir presisert.»

Med det tek eg opp alle dei forslaga i denne saka som SV er ein del av.

Eigil Knutsen (A) [12:06:57]: Jeg vil begynne med å si at forslaget vi debatterer i dag, er relevant, dagsaktuelt og inneholder realistiske, gjennomførbare tiltak som vil ta oss noen steg videre i kampen mot seksuell trakassering.

I vår innstilling viser komiteen til Fafos rapport fra 2017, om seksuell trakassering i arbeidslivet, som undersøker omfanget blant Fellesforbundets medlemmer innen hotell og restaurant og Fagforbundets medlemmer innen helse og omsorg. Denne rapporten bør leses av alle som er opptatt av et rettferdig arbeidsliv, utjevning av skjeve maktforhold og trygghet i hverdagen. Ifølge undersøkelsen har rundt én av fem – dvs. 20 pst. av arbeidstakerne innen hotell og restaurant og helse og omsorg – opplevd seksuell trakassering på jobben de siste tre årene.

Konsekvensene av seksuell trakassering på jobb kan være enorme. Mange opplever mistrivsel, psykiske plager, et ønske om å slutte i jobben og en følelse av utrygghet også på fritiden. Dette viser tydelig at kampen mot seksuell trakassering også er en frihetskamp. At arbeidstakere får psykiske plager og blir utrygge i sitt liv, fratar dem deres frihet. Derfor er det forstemmende å lese at kun 9 pst. av arbeidstakerne i Fafos undersøkelse visste om en handlingsplan med konkrete mål om å forhindre seksuell trakassering og oppmerksomhet på sin arbeidsplass.

Kun 19 pst. av ledere, verneombud og tillitsvalgte sier de har fått opplæring i hvordan varsler om seksuell trakassering skal håndteres. Tallet er enda lavere om en kun ser på tillitsvalgte. Derfor foreslås det fra mindretallet å «sørge for at kunnskap om seksuell trakassering inngår i opplæringen av verneombud, og i opplæring av alle med personalansvar i offentlig sektor».

Videre viser det lille av forskning vi har på dette feltet, at yngre kvinner og arbeidstakere med en løsere tilknytning til arbeidslivet er særlig usatt for seksuell trakassering. Derfor foreslås det fra mindretallet å «undersøke om usikre tilknytningsformer til arbeidslivet (…) øker faren for å bli utsatt for seksuell trakassering og overgrep».

Fafo har også intervjuet arbeidsgivere i sin undersøkelse. Ingen av arbeidsgiverne har handlingsplaner med konkrete mål om å forhindre seksuell trakassering av ansatte. Fordi det rapporteres om såpass få tilfeller av trakassering fra kollegaer eller overordnede, ser ikke arbeidsgiverne det som nødvendig å fokusere spesifikt på det. Derfor foreslår mindretallet at «arbeidsgivers ansvar for å forebygge og forhindre seksuell trakassering på arbeidsplassen fremgår tydeligere av arbeidsmiljøloven», og vi ber om en utredning av «lovfesting av erstatningsansvar for arbeidsgivere ved brudd på vernebestemmelsen i likestillings- og diskrimineringsloven § 13 sjette ledd».

Forslagene vi diskuterer her, er reelle løsninger på et samfunnsproblem som ikke kommer til å forsvinne av seg selv. Kampen mot seksuell trakassering er en frihetskamp vi må vinne. I dag har vi muligheten til å komme et par skritt videre eller å stå på stedet hvil, som høyresiden gjør med sin stemmegivning her i dag.

Heidi Nordby Lunde (H) [12:10:15]: La meg først få takke forslagsstiller for å fokusere på en problemstilling som fortsatt er høyst tilstedeværende i norsk arbeidsliv, for når vi snakker om et trygt, anstendig og godt regulert arbeidsliv, gjelder det selvsagt også beskyttelse mot alle former for trakassering. Regjeringens innsats på dette området gjøres også i nært samarbeid med partene i arbeidslivet. Vi står ikke stille, vi beveger oss videre.

Når det er sagt, mener vi at selv om problemstillingen stadig vekk aktualiseres i norsk debatt, finnes løsningene hovedsakelig allerede i eksisterende lovverk. Forslaget om at kunnskap om seksuell trakassering skal inngå i opplæringen av verneombud og i opplæring av alle med personalansvar i offentlig sektor, er allerede dekket av arbeidsmiljøloven. Arbeidsgiver plikter allerede å sørge for at arbeidstakere som leder andre, har nødvendig kompetanse til å se til at lovens krav til forsvarlig arbeidsmiljø blir ivaretatt. Dette kravet gjelder ikke bare i offentlig sektor, men også i privat sektor.

Videre ønsker forslagsstiller kunnskap om hvorvidt midlertidige ansettelser og innleie øker faren for å bli utsatt for seksuell trakassering og overgrep. Det kan være verdt å merke seg at innleietallene er på vei ned, og at antall midlertidig ansatte ikke har økt etter endringene i arbeidsmiljøloven. Arbeids- og sosialdepartementet har inngått en flerårig forskningsavtale for generelt å kartlegge, analysere og finne virkninger av ulike typer tilknytningsformer i arbeidslivet. For øvrig har jeg lyst til å bemerke at seksuell trakassering er uakseptabelt, forbudt og straffbart, uavhengig av om man er i fast stilling eller i et vikariat.

Dernest ønsker forslagsstiller endringer i arbeidsmiljøloven, slik at arbeidsgivers ansvar for å forebygge og forhindre seksuell trakassering på arbeidsplassen framgår tydeligere av arbeidsmiljøloven. I § 4-3 (3) står det allerede at arbeidstaker ikke skal «utsettes for trakassering eller annen utilbørlig opptreden». Igjen – dette er ivaretatt.

Til slutt ønskes det utredet et forslag om lovfesting av erstatningsansvar for arbeidsgivere ved brudd på vernebestemmelsen i likestillings- og diskrimineringsloven § 13 sjette ledd. Regjeringen har allerede sett på et forslag om etablering av lavterskeltilbud for behandling av saker om seksuell trakassering. Dette ble sendt på høring i 2018, hvilket betyr at foregående representants påstand om at regjeringen står stille, ikke medfører riktighet. En lovfesting av erstatningsansvaret for arbeidsgivere ved brudd på vernebestemmelsen vil bli vurdert i forbindelse med utarbeiding av den lovproposisjonen som etter planen skal legges fram for Stortinget denne våren.

Det hender av og til at noen av forslagene som blir lagt fram i denne salen, sparker inn åpne dører, all den tid det enten er ivaretatt, eller er under arbeid. Men jeg er egentlig glad for det, for det betyr at vi står sammen om saken, men også at regjeringen er godt i gang med endringer som gjør at flere kan gå på jobb i et trygt, godt og velregulert arbeidsliv.

Helge André Njåstad (FrP) [12:13:18]: Eg vil starta med å takka Raudt for å reisa denne debatten. Eg trur ei av hovudutfordringane i samfunnet er manglande kunnskap, meir enn manglande forskrifter og lovheimlar, og det å ha ein debatt om dette i Stortinget er i så måte viktig for å auka medvitet.

Raudt har fire forslag i representantforslaget sitt og har i tillegg lagt fram eit laust forslag i salen i dag. Det handlar om å auka kunnskapen om seksuell trakassering blant verneombod, om å greia ut om usikre tilknytingsformer aukar faren for seksuell trakassering og overgrep, om å føreslå endringar i arbeidsmiljøloven for å tydeleggjera arbeidsgjevar sitt ansvar, og om å lovfesta erstatningsansvar – som ein kortversjon.

Det siste året har det vore fokusert mykje på seksuell trakassering og uønskt merksemd i det offentlege rom. Metoo-kampanjen har verkeleg bidrege til det, og eg trur ikkje det er noka overdriving å seia at Stortinget har hatt sin dose av dei problemstillingane. I det offentlege rom er det spesielt politikken og kjendisane som har vore mest eksponerte, men me veit at òg i andre delar av samfunnslivet – Forsvaret har vore i fokus i det siste, men òg arbeidslivet elles – er eksempla for mange og for store. Spesielt Fafo-rapporten, som representanten Knutsen viste til, og som òg var omtalt i statsråden sitt brev til komiteen, viser at nivået på uønskte hendingar er altfor høgt.

Når Framstegspartiet i dag vil stemma imot forslaga, handlar det ikkje om at me ikkje synest dette er viktig. Det handlar meir om at me synest regjeringa allereie er inne på eit godt spor, og at ein allereie er i gang med viktig oppfølging av dette.

Les ein statsråden sitt brev til komiteen, ser ein at orda frå representanten Knutsen om at regjeringa står «på stedet hvil», er feil. Der ser ein ei regjering som er offensiv, og som har mange verktøy i verktøykassa og mange forslag dei jobbar med. Eg ber òg om at ein merker seg det statsråden skriv om at uønskte hendingar og trakassering er alvorleg, uavhengig av om ein har ei fast tilknyting eller er vikar i arbeidslivet. Det er alvorleg og straffbart uansett.

Eg viser til at statsråden gjer greie for at Arbeidstilsynet og Likestillings- og diskrimineringsombodet har styrkt sin innsats, så her skjer det masse, og det er absolutt ikkje riktig å seia at ting står på staden kvil. Eg viser òg til at statsråden varslar at det vil koma fleire saker til Stortinget allereie denne våren som viser at regjeringa tar desse problemstillingane på alvor og følgjer dei aktivt opp.

Eg synest det blir for billig å køyra politisk retorikk og gje eit inntrykk av at nokon er meir opptekne av å følgja opp denne viktige problemstillinga enn andre. Regjeringa har ei stor verktøykasse, og dei kjem til å koma med endå fleire forslag til Stortinget.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:16:32]: Jeg takker for representantforslaget fra representanten Moxnes. Alle som har blitt mobbet, vet hva det er – det er en form for trakassering.

Jeg har lyst til å definere trakassering litt nærmere. Etter min vurdering er det uønskede, negative handlinger. Det er unnlatelser eller ytringer som virker, eller har som formål å virke krenkende, skremmende, fiendtlige, nedverdigende eller ydmykende. Det har f.eks. vært uønsket seksuell oppmerksomhet, plaging, utfrysing, eller sårende fleiping eller erting. Trakassering kan være både enkelthendelser og hendelser som skjer gjentatte ganger. Dersom det er en enkelthendelse, må den være over en viss alvorlighetsgrad for at den faller inn under begrepet «trakassering», etter mitt skjønn. Hvis det derimot er negative og krenkende handlinger over tid, som er systematisk og gjentas, vil dette dreie seg om mobbing, som er en form for trakassering, og som vi motarbeider på alle måter. Dette er min forståelse av begrepet «trakassering». Med begrepet «seksuell trakassering» presiseres begrepet ytterligere.

Senterpartiet støtter de fire forslagene i innstillinga og kan også støtte forslag nr. 5, om å utrede endringer i lov og forskrift når det gjelder arbeidsgivers ansvar. Når det gjelder forslag nr. 1, som går på opplæring av verneombud og opplæring av alle med personalansvar i offentlig sektor, er det bra, for dermed får man en diskusjon om hva man mener med trakassering, og hvor grensene går for det man aksepterer og det man ikke aksepterer. Det at det er mer krevende å takle trakassering dersom man har en usikker tilknytningsform i arbeidslivet, er rimelig opplagt for Senterpartiet, og det er viktig at regjeringa går videre med det som er forslag nr. 2.

Når det så gjelder arbeidsgivers ansvar og det å forebygge og forhindre seksuell trakassering – med hensyn til arbeidsmiljøloven § 4-3 – kan det ganske greit gjøres ved at det i lovens § 4-3 (3) føres inn seksuell trakassering, altså ordet «seksuell» i tillegg til det som står i dag.

Når det så gjelder forslag nr. 4, om at Stortinget ber regjeringa utrede lovfesting av erstatningsansvar for arbeidsgivere ved brudd på vernebestemmelsene, mener vi i Senterpartiet at det er logisk. Det er naturlig at man har mulighet for en reaksjon dersom det ikke blir gjort en god jobb, og det vil føre til større oppmerksomhet fra arbeidsgiver for å få gode forhold på egen arbeidsplass.

Jon Gunnes (V) [12:19:45]: Denne helgen hadde Venstre landsmøte, og vi startet med å feire kvinnedagen. Trine Skei Grande gikk igjennom partiets kvinnekamphistorie i talen sin og trakk fram Venstre-kvinnene Fredrikke Marie Qvam og Betzy Kjelsberg, frontkjempere for kvinnelig stemmerett i Norge, og Eva Kolstad, som var landets første kvinnelige partileder og verdens første likestillingsombud. Disse kvinnene var pionerer for et helt og et halvt århundre siden. De kjempet imot machokulturen på alle fronter og fikk det til, selv om det nok kostet. I 2019 har vi ennå rester av en slik ukultur i samfunnet, og omfanget av seksuell trakassering har vært en grusom vekker.

Vi krever ikke mye når vi sier at kvinner må få delta i arbeidslivet på lik linje med menn – det er faktisk selvsagt. Men det er fremdeles litt mer risikabelt å være kvinne på jobb i Norge. Én av ti nordmenn blir utsatt for vold, trusler eller trakassering på jobben, og det er unge kvinner som oftest er utsatt, særlig om de f.eks. er sykepleiere eller jobber i overnattings- eller servicebransjen. 7 pst. av kvinner og 2 pst. av menn blir jevnlig utsatt for uønsket seksuell oppmerksomhet eller trakassering på jobb, men i de nevnte bransjene er tallene mye høyere. Vi vet ikke hva den mangelen på trygghet på arbeidsplassene som disse kjenner på, har å si for deltakelsen i arbeidslivet.

Når jeg ikke kommer til å stemme for Rødts forslag i Stortinget i dag, er det ikke fordi jeg eller Venstre ikke tar seksuell trakassering på alvor. Det er et enormt problem, særlig i arbeidslivet, som vi må kjempe imot. Men Venstre har vært på banen og løftet denne problemstillingen lenge. I 2017 foreslo vi i Stortinget å innføre et lavterskeltilbud for mennesker som har opplevd seksuell trakassering. I januar fikk vi et mer forpliktende punkt om dette i Granavolden-plattformen, og på landsmøtet i helgen kunne likestillingsminister Skei Grande fortelle at lavterskeltilbudet nå er på vei. Dette tilbudet betyr at en ikke må ha mot og økonomiske muskler for å ta saken til retten hvis man har opplevd trakassering. Framover kan man håndtere saken sin i Diskrimineringsnemnda og få økonomisk oppreisning om man vinner fram. Jeg tror at dette vil gjøre det lettere å få flere til å rapportere om trakassering de opplever, for det finnes helt klart mørketall.

Jeg vil bare oppfordre statsråden til å sørge for at aktivitets- og rapporteringsplikten blir tatt på det største alvor når vi skal lage nye regler.

Geir Sigbjørn Toskedal (KrF) [12:23:01]: Det har de siste årene heldigvis blitt større oppmerksomhet om og betimelige reaksjoner mot seksuell trakassering. Dette er en ukultur som har fått utvikle seg i arbeidslivet og i sosialt samkvem. Jeg vil derfor takke Rødt, som med sitt representantforslag viser utålmodighet, en utålmodighet som vi i Kristelig Folkeparti deler.

Altfor lenge har det vært taushet omkring disse problemstillingene, og ofrene for trakassering har ofte blitt stående alene i møte med mektige personer som har utnyttet sin makt og sin posisjon, og i møte med et system som har sviktet dersom de har meldt ifra. Oppmerksomhet er imidlertid ikke nok. Det kreves nye virkemidler hvis det skal være mulig å skape en holdningsendring. For Kristelig Folkeparti var derfor ikke dette forslaget nødvendig, for vi har fått delta i å nedfelle det i Granavolden-plattformen, og det jobbes med i regjeringen.

I representantforslaget nevnes fire forslag, altså saksforhold, som vi mener er dekket eller vil bli dekket i dag. Det følger av arbeidsmiljøregelverket at verneombudene skal gis opplæring i det psykososiale arbeidsmiljøet, herunder trakassering. Kravene til opplæring skjerpes jo mer relevant problemstillingen er i en bransje. Arbeidsgiver plikter etter arbeidsmiljøloven å se til at arbeidere som leder andre, har nødvendig kompetanse til å se til at lovens krav blir oppfylt, og at arbeidsmiljøet blir ivaretatt på en forsvarlig måte.

Seksuell trakassering er forbudt etter arbeidsmiljøloven § 4-3. Paragrafen fastsetter et forbud mot alle former for trakassering. Arbeidsgivers ansvar for å sikre ansatte et trygt og sikkert arbeidsmiljø er nylig tydeliggjort og presisert i forskrift. Arbeidstilsynet fører tilsyn med bestemmelsen og kan gi nødvendige pålegg. Granavolden-plattformen slår fast at Arbeidstilsynets innsats mot seksuell trakassering skal styrkes, og det skal opprettes et lavterskeltilbud for håndhevelse av saker av denne typen.

Spørsmålet om en lovfesting av erstatningsansvar for arbeidsgivere ved brudd på vernebestemmelsen vil derfor bli vurdert i forbindelse med utarbeiding av lovproposisjonen som skal komme våren 2019.

Videre har styrking av aktivitets- og redegjørelsesplikten også vært på høring, og det foreslås at ombudet skal få ansvaret for veiledning om dette, for både private og offentlige aktører.

Forslaget innebærer videre at aktivitetsplikten skal konkretiseres og tydeliggjøres ytterligere, også når det gjelder aktivt arbeid mot seksuell trakassering. Dette skal etter planen legges fram for Stortinget i år. Vi mener derfor at intensjonen i representantforslaget er ivaretatt.

Bjørnar Moxnes (R) [12:26:24]: Jeg vil begynne med å takke alle de modige kvinnene som sa: «Me too», og som organiserte opprop, og alle dem som jobber mot seksuell trakassering daglig. Vi fikk flere viktige gjennomslag i fjor, bl.a. lavterskeltilbud for behandling av saker om seksuell trakassering. Som vi husker, gikk regjeringspartiene imot dette først, men snudde heldigvis i siste liten. Det er litt artig at de nå skryter av dette tilbudet, når de først var imot det, men det er fullt lovlig å komme på bedre tanker. Vi hadde håpt at vi kunne blitt enige om i hvert fall ett nytt tiltak mot seksuell trakassering i arbeidslivet her i dag, for det er like mange som opplever seksuell trakassering på jobben som på byen, likevel har ikke regjeringen gjort mye for å stoppe seksuell trakassering i arbeidslivet.

Etter vårt syn må arbeidet mot seksuell trakassering styrkes i HMS-arbeidet, både gjennom arbeidsmiljøloven og i forskrifter. Loven må presisere at arbeidet mot seksuell trakassering inngår i ansvaret arbeidsgiver har for et godt psykososialt arbeidsmiljø.

Tallenes tale er tydelig: En av fem som jobber i hotell- og restaurantbransjen eller i helse- og omsorgssektoren, blir seksuelt trakassert på jobb. Det får følger. Flere sier at de har fått psykiske plager som følge av hendelsene, eller har ønsket å slutte i jobben. Hver tredje ansatt i kultursektoren har opplevd seksuell trakassering på jobb. Og de fleste av dem som opplever det, er ansatt midlertidig – de står langt svakere stilt overfor sjefen og er lettere å utnytte enn dem som har et stillingsvern. Så vi må også ta hensyn til og ta høyde for maktforholdene i arbeidslivet. Det er derfor det er så viktig for å forebygge trakassering å jobbe for at flest mulig har et reelt stillingsvern så de kan si fra hvis en overordnet går over streken. Mange tør ikke det når de er helt avhengig av denne sjefen for å ha jobb neste uke.

Ombudet har bedt partiene på Stortinget om å finne fellesforslag med tiltak mot seksuell trakassering i arbeidslivet. Det sa de den 8. mars. Hittil har regjeringspartiene opptrådt som en bremsekloss i dette arbeidet. Hvis de stemmer ned alle forslagene i dag, betyr det at de dessverre har lært svært lite av metoo.

Jeg er glad for at de rød-grønne partiene støtter oss i forslagene våre. Jeg håper at regjeringspartiene tar en siste runde og tenker seg om en gang til før vi går til votering senere i dag.

Statsråd Anniken Hauglie [12:29:43]: Regjeringen har stor oppmerksomhet på seksuell trakassering i arbeidslivet, og innsatsen på dette området gjøres også i nært samarbeid med partene i arbeidslivet. Saken er tatt opp i Arbeidslivs- og pensjonspolitisk råd og følges opp i en arbeidsgruppe om likestilling som er satt ned under rådet. I rådet deltar alle hovedorganisasjonene sammen med kulturministeren og undertegnede.

Statistisk sentralbyrås levekårsundersøkelse om arbeidsmiljø viser at seksuell trakassering særlig forekommer innen overnattings- og serveringsbransjen og i helse- og omsorgssektoren. Metoo-kampanjen har vist at det er utfordringer også i andre deler av arbeidslivet. Vitnesbyrd fra hele arbeidslivet har vist hvor omfattende dette er, og hvor viktig det er at det slås ned på.

Regjeringen er opptatt av at arbeidsgivere, tillitsvalgte og verneombud får nødvendig opplæring om seksuell trakassering. Arbeidsmiljølovens krav til opplæring gjelder både i offentlig og i privat sektor og skjerpes jo mer relevant problemstillingen er i en bransje.

Blant annet på bakgrunn av metoo-kampanjen har Arbeidstilsynet og Likestillings- og diskrimineringsombudet styrket samarbeidet om felles innsats mot seksuell trakassering. Det er laget en nettbasert veileder med praktiske råd og forslag for å forhindre seksuell trakassering. Denne vil nå bli oversatt til engelsk. Det er laget opplæringsmateriell for arbeidsgivere, tillitsvalgte og verneombud og opplæring for inspektører i Arbeidstilsynet. Etatene har holdt en rekke kurs, og det er planlagt nye i 2019. I tillegg holdes «kurslederkurs», slik at bedriftene kan holde egne interne kurs. Det skal f.eks. holdes interne kurs i Scandic-kjeden.

I serveringsnæringen har partene i samarbeid med Arbeidstilsynet og Likestillings- og diskrimineringsombudet utarbeidet en egen informasjonskampanje. «Sammen setter vi strek for seksuell trakassering» er et initiativ fra treparts bransjeprogram innen uteliv. Det er utarbeidet både en veileder og et kurs, som er åpent og relevant også for andre.

Når det gjelder forslaget om å undersøke om usikre tilknytningsformer til arbeidslivet som midlertidige ansettelser og innleie øker faren for seksuell trakassering, viser jeg til at departementet har inngått en flerårig forskningsavtale for generelt å kartlegge, analysere og finne virkninger av ulike tilknytningsformer. I denne sammenheng mener jeg det er viktigere å fokusere på tiltak mot seksuell trakassering framfor på type ansettelsesforhold. Seksuell trakassering er uakseptabelt, forbudt og straffbart, uavhengig av om man er i en fast eller i en midlertidig stilling.

I representantforslaget er det også forslag om at arbeidsgivers ansvar for å forebygge og forhindre seksuell trakassering skal framgå tydeligere av arbeidsmiljøloven. La meg først gjøre det helt klart: Seksuell trakassering er forbudt etter arbeidsmiljøloven. Loven fastsetter et klart forbud mot alle former for trakassering og dessuten all annen utilbørlig opptreden. Arbeidstilsynet fører tilsyn og gir nødvendige pålegg.

Margret Hagerup (H) [12:44:14] (ordfører for saken): Retten til uføretrygd er en viktig rettighet for mennesker som har betydelig og varig nedsatt arbeidsevne. Folk skal være trygge på at hvis uførhet rammer, skal fellesskapet stille opp med gode inntektssikringsordninger, samtidig som samfunnet skal legge til rette for og støtte opp om den enkelte, slik at så mange som mulig kan komme tilbake i arbeid. Det har vært bred enighet i komiteen om at deltakelse i arbeidslivet gir gode, meningsfylte og helsebringende aktiviteter, og at det også er samfunnsøkonomisk lønnsomt.

Jeg vil takke komiteen for godt samarbeid, og i det videre vil jeg redegjøre for Høyres standpunkt i saken. Velferdsstaten skal være mye for dem som trenger det mest, og velferdsordningene skal bygge opp under arbeidslinjen. Et av hovedformålene med uførereformen var at det skulle være lettere å kombinere arbeid og uføretrygd. Uførereformen har bidratt til en mer sømløs overgang mellom uføretrygd og arbeid, og det forhindrer at mange arbeider til rett oppunder beløpsgrensen, noe en så før uførereformen.

Det var bred politisk enighet i 2011, da lovendringen ble lagt fram av Stoltenberg II- regjeringen, som skrev følgende i Prop. 130 L for 2010–2011:

«For å unngå en terskeleffekt når arbeidsinntekten er høyere enn beløpsgrensen, foreslår departementet at bare arbeidsinntekt utover beløpsgrensen skal gi reduksjon av uføretrygden. Dermed blir det en gradvis reduksjon av uføretrygden når arbeidsinntekten øker.

Med et slikt system vil det alltid lønne seg å øke arbeidsinnsatsen, også ut over beløpsgrensen. Det gir gode insentiver til å arbeide opp til beløpsgrensen, noe som kan stimulere den enkelte til å prøve seg i arbeid. En høy beløpsgrense betyr at samlet inntekt kan bli høy sammenliknet med inntekten før uførhet og det kan skape urimelige forskjeller. Departementet mener en beløpsgrense på 0,4 G balanserer ulike hensyn på en god måte.»

Høyre slutter seg til den vurderingen som ble gjort i 2011, og understreker at dagens regler gir en mer rettferdig ordning for både helt og delvis uføre.

Det er viktig å forhindre utenforskap. Ungdom er i dag en prioritert gruppe for arbeidsmarkedstiltak, og det finnes et bredt spekter av tiltak og tjenester for arbeidssøkere. Det er også bra at vi har fått en solid økning innenfor varig tilrettelagte arbeidsplasser de siste årene, og at dette prioriteres innen både skjermede og ordinære virksomheter. Prosjektet HELT MED har de siste månedene foretatt flere ansettelser, nå også i statlig virksomhet. Dette er viktige grep for et mer inkluderende arbeidsliv.

Sysselsettingsutvalget kommer snart med sin rapport, som skal bidra til at flere kommer i arbeid og får utnyttet sin arbeidsevne. Høyre vil avvente konklusjonene fra dette utvalget og avviser på denne bakgrunn forslagene som er lagt fram.

Eigil Knutsen (A) [12:47:17]: Andelen unge som ikke er i aktivitet – altså arbeid, utdanning eller tiltak – er stabilt høyt. Antallet unge uføre har doblet seg de siste ti årene. Uførereformen hadde som målsetting at flere uføretrygdede skulle inkluderes i arbeidslivet. Det har ikke lyktes, noe også Riksrevisjonens evaluering av reformen viser med all tydelighet.

Arbeiderpartiet har derfor tatt til orde for en aktivitetsreform for unge som står i fare for å bli varig uføre. Dette er ikke gjort over natten. Planlegging, oppfølging og tiltak må forbedres, sånn at flere kan bli inkludert i arbeidslivet. Å kombinere gradert uføretrygd med arbeid er sentralt i en sånn reform. Derfor stemmer ikke Arbeiderpartiet for alle forslagene her i dag. Vi er rett og slett ikke sikre på om økt fribeløp for arbeidsinntekt for varig uføretrygdede er rett medisin for å gi en bedre tilknytning til arbeidslivet. Høyere fribeløp kan gi flere tilpasninger, et lavt fribeløp med en gradvis økt avkortning forhindrer det. Et økt fribeløp kan også være med på å undergrave ordningen med gradert uføretrygd. Jeg er sikker på at dette ikke er forslagsstillernes intensjoner.

De fleste av oss deler nok ønsket om at uføre som har muligheten til det, skal få prøve seg i arbeidslivet. Spørsmålet er hvilke virkemidler vi skal bruke. Arbeiderpartiet trenger mer informasjon før vi eventuelt konkluderer med at høyere fribeløp for varig uføretrygdede er veien å gå. Derfor ber vi om en vurdering av hvordan dagens avkortningsregler påvirker uføretrygdedes muligheter i arbeidslivet. Men jeg tror mye kan forbedres innenfor dagens regelverk hvis vi får til en bedre oppfølging på Nav-kontorene av de uføretrygdede.

For noen uker siden besøkte jeg Nav-kontoret i Etne, en liten kommune helt sørøst i Hordaland. Der er de tett på, de prioriterer de unge og har dyktige ansatte og dyktig ledelse – og med det har de fått gode resultater. For eksempel har de en nedgang i antall unge uføre i kommunen, stikk motsatt av utviklingen i resten av landet. Dette understreker mitt poeng, noe også Riksrevisjonen har påpekt: Bistanden til uføre som ønsker å kombinerer arbeid og trygd, er avhengig av hvilket Nav-kontor brukeren sogner til. Sånn skal vi ikke ha det. Derfor mener vi at særlig unge uføre må få bedre tilgang til arbeidsrettede tiltak, uavhengig av hvilket Nav-kontor de sogner til, og uten at tilgangen til tiltak for andre brukergrupper begrenses.

Med det tar jeg opp det forslaget i innstillingen som Arbeiderpartiet er med på, og det forslaget som Arbeiderpartiet er alene om.

Helge André Njåstad (FrP) [12:50:04]: Denne saka handlar om at SV har kome med tre forslag om at uføre skal få dei beste moglegheitene til å ha ei tilknyting til arbeidslivet. Problemet med forslaga er jo at nokre av dei har stikk motsett effekt av nettopp tilknyting til arbeidslivet.

Når me les merknadene, ser me at dei tidlegare samarbeidspartia som utgjorde den raud-grøne regjeringa, har ulikt syn på denne saka, noko representanten Knutsen gjorde greie for då han sa kva Arbeidarpartiet meinte. Eg har gått nøye inn i merknadene og ser at til og med Arbeidarpartiet må ta avstand frå det som Senterpartiet og SV, som dei tidlegare samarbeidde med, no meiner.

Det er interessant å lesa merknadene der Senterpartiet og SV skriv om å utnytta arbeidsevna til folk. For Framstegspartiet handlar det om at folk skal få lov til å nytta arbeidsevna si, og eg registrerer at SV og Senterpartiet no tek til orde for å utnytta arbeidsevna til folk. I tillegg argumenterer dei to partia SV og Senterpartiet for at barnetillegget skal gå utover 100 pst. av det ein hadde i inntekt før. Korleis ein kan ramma inn eit slikt forslag med ei overskrift om at ein vil sikra ei betre tilknyting til arbeidslivet, og så føreslå aktivt i denne salen ein politikk som gjer at det blir meir lønsamt å vera utanfor arbeidslivet, er for meg ei stor gåte.

I tillegg meiner SV at 0,4G-grensa er grunnen til at folk ikkje nyttar moglegheita til å koma seg i arbeid. Kva meiner SV eigentleg med dette? Det håpar eg debatten vil klargjera. Meiner ein at det ikkje er nok å ha ei uføretrygd i botnen, og i tillegg behalda 0,4G – må ein ha endå meir pengar for å gå ut i arbeidslivet? Eg trur ein må stilla litt fleire krav til folk enn det som SV legg til grunn, når ein les merknadene deira og skal prøva å forstå den logikken dei har på dette politikkområdet.

Det som eg òg stussar litt over, er at SV har ei rekkje forslag i dag om ting til dei uføre som dei vil bruka meir pengar på. Går ein inn i det alternative statsbudsjettet deira for dette året, er det berre barnetillegget dei har prioritert, med 41 mill. kr. Med andre ord har dei i dag ei rekkje forslag som vil kosta pengar, men som dei ikkje viser i alternativet sitt korleis dei har tenkt å finansiera. Det einaste me ser, er at dei vil bruka meir pengar på dette feltet, men kven som skal betala, veit me ikkje. Er det meir oljepengebruk som er svaret, er det kutt i tenester, eller skal ein skatta hardare dei som skattar mest frå før? Eg berre lurer.

For Framstegspartiets del er me veldig godt fornøgde med den innsatsen som Nav gjer for denne gruppa. Me ser av svaret frå statsråden at ein har dette i fokus. Barnetillegget har vore godt debattert tidlegare, og me har i budsjettavtalen med Kristeleg Folkeparti vorte einige om å auka det til 99 pst. frå neste år, og me ser ingen grunn til å røysta for desse SV-forslaga i dag.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:53:19]: Jeg vil takke SV for forslagene. For Senterpartiet er dette et viktig tema, nemlig temaet som gjelder kampen mot Forskjells-Norge. Det å styrke den økonomiske situasjonen for uføretrygdede er viktig for oss. Vi må aldri glemme at det som har skjedd på 2000-tallet, er at de arbeidsføre, de som har vanlig arbeidsinntekt, i gjennomsnitt har økt sin realinntekt med langt over 50 pst., mens de som er knyttet til en uføresituasjon og ikke har den arbeidsevnen, er i en langt vanskeligere situasjon.

Senterpartiet støtter forslag nr. 1, der en «ber regjeringen gjennomgå regelverket med mål om å bedre oppfølgingen av ungdom som står i fare for å bli eller er blitt uføretrygdet». Det gjelder for det første arbeidsavklaringspengene. Vi mener at en rekke ungdommer ikke er klare for å – hva skal en si – bli stilt i den situasjonen at en før en er 25 år, kan gå for egen regning, mens grensa i dag er 22 år. Vi ønsker altså å utvide aldersgruppa her, slik at de får bedre tid til å bli godt utredet.

Tilsvarende når det gjelder arbeidsforberedende tiltak: Det er viktig at det blir gjort en god jobb – det er arbeidsforberedende tiltak. Noen vil komme ut med at det er uførhet som er det nødvendige, mens andre har en viss arbeidsevne. For de av ungdommene som har en viss arbeidsevne, er det ikke minst viktig at de kan komme ut i arbeidslivet, kanskje med et lønnstilskudd fra det offentlige, slik at arbeidsgiver, enten det er en privat eller en offentlig arbeidsgiver, kan få en økonomisk delfinansiering ved det å ta den ungdommen i arbeid. Altså: AAP-ordningen og AFT-ordningen er viktige ordninger for å hindre at ungdom blir uføretrygdet.

Når det gjelder dem som er uføretrygdet, er VTA-ordningen – varig tilrettelagt arbeid, en sømløs ordning som sikrer at ungdom fra videregående utdanning går over på og kan få mulighet til et VTA-tilbud – svært viktig.

Videre har Senterpartiet fremmet forslag om å fjerne 95 pst.-taket. Det skulle bare mangle, for de gruppene vi her snakker om, er i en spesiell, sårbar situasjon.

Til slutt ber vi regjeringa legge fram forslag om å øke fribeløpet for uføre i forbindelse med forslaget til statsbudsjett for 2020. Ut fra en totalvurdering mener vi at det er rett for å sikre at en følger med.

Jeg tar opp det forslaget som Senterpartiet har sammen med SV, og det forslaget som Senterpartiet har alene, forslagene nr. 3 og 4.

Solfrid Lerbrekk (SV) [12:56:34]: I praksis er, for veldig mange, uføretrygd ein siste stopp, og der vert dei – stort sett utan for mange spørsmål frå det offentlege om på kva måte dei eventuelt vil nyttiggjera seg restarbeidsevna si på. Spør ein dei sjølve, meiner utruleg mange av dei uføre at dei har ei restarbeidsevne, og at dei kan tenkja seg å bidra med ho. Men det må vera litt på deira premissar, og dei må ha bistand til å få gjort det. Men slik er det ikkje godt nok lagt til rette for i dag.

Riksrevisjonen rapporterer om at Nav i svært varierande grad hjelper folk som ønskjer å kombinera trygd og jobb. Her må me sørgja for ein mykje betre innsats, for samfunnet vil ha behov for mykje meir arbeidskraft i framtida, meir enn det me ser ut til å ha tilgjengeleg. Moglegheitene for å kombinera arbeid og trygd må vera meir reelle enn det dei er i dag, og me må sjå nytten av kva dei kan bidra med, sjølv om det for mange er lite.

Om ein vel å jobba litt med den restarbeidsevna ein har, skal det ikkje mykje til før dette overstig grensa for friinntekt. Når dette skjer, skal det avkortast i uføretrygda. Prinsippet i dette er ikkje me i SV ueinige i, men denne avkortinga er rett og slett ikkje smidig nok i dag.

Me meiner at grensa på 0,4G ser ut til å vera for låg. Norges Handikapforbund rapporterer om at dette rett og slett held folk vekke frå å delta i arbeidslivet. Det finst ikkje stillingar som er tilpassa denne grensa i dag. Det er ikkje mange arbeidsgjevarar som gjev rom for å tena 0,4G, og samtidig ha ein sosialt inkluderande plass i arbeidslivet.

Med dette representantforslaget har me i SV difor fremja dei forslaga som me meiner er nødvendige. Alle desse forslaga vil gjera det lettare for dei som er uføre, å verta inkluderte i samfunnet.

Eg tek opp SVs forslag i innstillinga.

Jon Gunnes (V) [12:59:20]: Veien inn i arbeidslivet har vært for vanskelig – for lenge – for mennesker med funksjonsvariasjoner, varig sykdom eller uførhet. Det beste med å leve i en velferdsstat er sikkerhetsnettet som finnes når man havner utenfor, men i arbeidslivet har det nesten ikke eksistert noen mellomting mellom «frisk og i jobb» og «ufør og utenfor jobb». Samtidig er mennesker komplekse. Vi er ikke sykdommen vår. Veldig mange har lyst til og kan jobbe litt eller på en annen måte, om de bare får muligheten. Retten til å delta i arbeidslivet er også en likestillingskamp. Vi kan ikke stemple folk ut av jobb for alltid, bare fordi de havner i rullestol eller får en kronisk sykdom. Statens sikkerhetsnett må også bidra til å sikre at folk som vil og kan, fortsatt får være i aktivitet, selv om forutsetningene endres.

Med uførereformen, som det sto et stort stortingsflertall bak, fikk vi et system som i større grad enn før gikk intensivt til arbeidet. Jeg kommer ikke til å stemme for SVs forslag, bl.a. fordi jeg mener premisset er feil. Dagens regler fungerer i hovedsak bra. Vi må ha ordninger som oppmuntrer til å legge til rette for aktivitet og arbeid, ikke bare fordi det lønner seg for samfunnet, men fordi vi vet hvor mye det betyr for folk å ha en grunn til å stå opp, et fellesskap å delta i og oppgaver å mestre.

Uførereformen gjorde at de økonomiske rammene var på plass, men mange har likevel blitt frarøvet muligheten. Inkluderingsdugnaden som regjeringen tok initiativ til da Venstre ble en del av regjeringen i fjor, er den andre viktige delen av puslespillet. Nå skal også arbeidsgiverne med på laget. Mange har blitt dyttet ut av arbeidslivet fordi de har opplevd at det ikke er plass til dem. De har søkt jobb og ikke fått, eller de har fått beskjed om at det ikke er mulig å legge til rette for dem på arbeidsplassen. Disse holdningene blant arbeidsgivere og bedrifter er ikke bærekraftige. Vi trenger alle, og mange har en restarbeidsevne som kan komme samfunnet til nytte, selv om de er uføre i noen grad.

Venstre ønsker i utgangspunktet å utrede en reform der hovedregelen er at man sikres inntekt gjennom tilpasset arbeid, og ikke bare gjennom passive ytelser, kanskje en kombinasjon. Uførereformen og inkluderingsdugnaden er veien å gå framover nå.

Geir Sigbjørn Toskedal (KrF) [13:02:28]: Et velfungerende arbeidsmarked er avgjørende for at hver enkelt skal kunne realisere sine drømmer og ambisjoner. Det har med identitet, selvfølelse og livskvalitet å gjøre. Arbeidstakere, uansett funksjonsnivå, må kjenne trygghet og forståelse for sin situasjon. Det må alltid lønne seg å jobbe, slik at den enkeltes arbeidsevne kan bidra både til egen utvikling og til nytte for samfunnet. Kristelig Folkeparti mener samtidig at det sosiale sikkerhetsnettet skal være sterkt og godt innrettet, ikke minst for personer med utfordringer i sin uføregrad.

For en del gis det mulighet til å kombinere uføretrygd og arbeid. Det var hovedformålet med uførereformen. Uførereformen har bidratt til en mer sømløs overgang mellom uføretrygd og arbeid – også utover beløpsgrensen. Det var bred politisk enighet om det i Stoltenberg II-regjeringen i 2011.

Uføretrygden skal erstatte inntekt som faktisk har falt bort, som følge av en redusert arbeidsevne grunnet sviktende helse. En beløpsgrense på 0,4G balanserer hensynet til at samlet inntekt ikke skal kunne bli høy sammenlignet med tidligere inntekt, med tanke på at reglene skal motivere til å prøve seg i arbeid. Lavere avkortningssats eller et høyere fribeløp vil isolert sett kunne øke incentivet til å jobbe mer, men det kan også ha negativ effekt ved at det å kombinere en full uføretrygd med arbeidsinntekt blir mer gunstig enn å kombinere gradert uføretrygd med arbeidsinntekt. Dette må en kunne se nærmere på i reformen.

Barn og familier har alltid vært i fokus hos Kristelig Folkeparti. Barnetillegget er behovsprøvd, nettopp for at det skal være målrettet mot familiene som trenger det mest. Barnetillegget avkortes med 50 pst. av inntekt over fribeløpet, noe som er en lavere avkortningssats enn de fleste uføre opplever opp mot inntekt ellers. Dette er ikke bare enkelt, jeg innrømmer det, men det er et kompromiss mellom hensynet til barna og hensynet til at vi ønsker at flest mulig skal få brukt sin arbeidsevne.

I 2018 ble sysselsettingsutvalget nedsatt. Utvalget skal analysere utviklingen i sysselsettingen i Norge samt analysere utviklingen i mottak av inntektssikringsytelser. Konklusjonene fra dette utvalget er ventet medio mars. Kristelig Folkeparti ser fram til at dette kommer, slik at vi kan fokusere på å sikre at de som trenger det mest, får mest oppmerksomhet.

Statsråd Anniken Hauglie [13:05:44]: Forslaget som behandles i dag, handler om å legge til rette for uføres tilknytning til arbeidslivet. Det er bra at komiteen framhever hvor viktig det er at samfunnet tilrettelegger, slik at så mange som mulig kan komme tilbake i arbeid. Deltakelse i arbeid er ikke bare lønnsomt for samfunnet, det bidrar også til et meningsfullt liv for den enkelte.

Et av formålene med uførereformen var å gjøre det enklere å kombinere arbeid og uføretrygd, slik at uføre skal kunne tilpasse seg sin egen arbeidsevne og ikke til terskler i systemet. Det er nå kun den delen av inntekten som overstiger beløpsgrensen, som inngår i reduksjonen av uføretrygden, og uføretrygden reduseres gradvis mot inntekt. Dette bidrar til en jevnere overgang mellom uføretrygd og arbeid. Uføregraden revurderes ikke lenger, og et års venteperiode før en kan ta arbeid, er fjernet.

Selv om det skal lønne seg å jobbe, må vi også huske på at det er flere avveininger vi må foreta. En lavere avkortningssats eller et høyere fribeløp vil isolert sett øke de uføres incentiver til å jobbe mer, men det kan også ha en negativ effekt ved at det blir mer gunstig å kombinere arbeidsinntekt med full uføretrygd, i stedet for å kombinere med gradert uføretrygd. To personer som kan jobbe like mye, bør ha tilnærmet lik uføretrygd, uavhengig av uføregraden de kom inn i ordningen med.

Representantforslaget etterspør tiltak for at uføres barnetillegg ikke skal rammes for hardt av avkortingsreglene. Jeg vil minne om at barnetillegget er behovsprøvd, nettopp for å være målrettet mot de familiene som trenger det mest. At tillegget reduseres, er en nødvendig konsekvens av behovsprøvingen.

Det er viktig å hindre at unge blir stående utenfor arbeidslivet. Unge er en prioritert gruppe i arbeids- og velferdsetatens oppfølging og tilbud om arbeidsmarkedstiltak. Unge uføre som ønsker å arbeide, har den samme lovfestede retten til å få vurdert sitt bistandsbehov som andre arbeidssøkere.

Jeg er opptatt av at det skal lønne seg å jobbe. Likevel mener jeg det er viktig å huske at det er flere hensyn å ta når vi avgjør hvordan vi skal avkorte uføretrygd mot inntekt. Regjeringen har satt ned et ekspertutvalg – som også andre har vært inne på – som skal utrede tiltak for å øke sysselsettingen. Utvalget skal også vurdere tiltak for å øke yrkesdeltakelsen blant uføretrygdede. Sysselsettingsutvalget skal snart levere sin første delrapport. Jeg tror det er klokt at vi avventer rapporten før vi tar endelig stilling til om det bør gjøres endringer i uføreordningen.

Solveig Horne (FrP) [14:04:51] (ordfører for saken): Først har jeg lyst til å takke komiteen for et godt samarbeid om en viktig sak. Både hatkriminalitet og hatefulle ytringer er alvorlig kriminalitet som må tas på alvor. Denne typen kriminalitet rammer ikke bare det enkelte offer, men skaper også frykt og utrygghet blant innbyggerne og i samfunnet, og det er noe som vi ikke kan akseptere.

Jeg har lyst til å understreke at ytringsfriheten er en grunnpilar i rettssystemet vårt, og den skal stå sterkt – la det ikke være noen tvil om det. Ytringsfriheten skal vernes om. Vi skal tåle skarpt formulerte debatter, og det skal være takhøyde. Likevel ser vi at hatefulle ytringer og hatkriminalitet kan ha store konsekvenser både for den enkelte som rammes, for deres pårørende og for samfunnet. Det har også ført til at flere vegrer seg for å delta i debatten fordi de har blitt møtt med hetsende, sjikanerende eller trakasserende uttrykk, eller de har en frykt for å oppleve det, nettopp fordi de har sett hva andre har blitt utsatt for i den offentlige debatten.

Heldigvis ser vi at anmeldelser av hatkriminalitet har økt de siste årene. Det er viktig å følge denne utviklingen nøye og tett og avdekke om økningen skyldes at hatkriminalitet faktisk øker, om det skyldes at politiet avdekker flere tilfeller av hatkriminalitet, eller at flere tilfeller faktisk blir politianmeldt.

Manglerud politistasjon ved Oslo politidistrikt har gjort en viktig innsats mot hatkriminalitet. Jeg har selv vært og besøkt dem og sett det viktige arbeidet som de har satt i gang for å bekjempe hatkriminalitet og hatefulle ytringer. De har en egen gruppe for etterforskning av nettopp denne typen kriminalitet. Det er et viktig grep, og komiteen har også merket seg at denne gruppen har en veiledningsrolle overfor de andre politidistriktene i saker om hatkriminalitet. Det er viktig å sørge for at etterforskningskompetansen i denne typen saker øker, og at alle landets politidistrikt er best mulig rustet til å etterforske sakene og yte den best mulige bistanden til dem som blir ofre for hatkriminalitet eller hatefulle ytringer.

Vi skal bekjempe hatkriminalitet og hatefulle ytringer. Da er det også viktig at vi ser på kvaliteten på det forebyggende arbeidet. Dette er ikke en oppgave bare for politiet. Det forebyggende arbeidet for å bekjempe kriminalitet må foregå innenfor mange samfunnsområder. Justisministeren skriver i brev til justiskomiteen:

«Regjeringen vil følge opp innsatsen mot hatkriminalitet og løpende vurdere behov for nye tiltak, også innenfor politi og påtalemyndighet.»

Det er viktige grep, og det er gledelig at regjeringen fokuserer på å bekjempe hatkriminalitet.

Forslagsstillerne har påpekt at det er store regionale forskjeller i arbeidet mot hatkriminalitet. Det er også varierende behov for innsats ettersom politidistriktene har forskjellig størrelse og utfordringene er forskjellige, men uavhengig av politidistriktets størrelse og utfordringer er det viktig at bekjempelse av hatkriminalitet og hatefulle ytringer ikke er avhengig av hvor i landet man bor. Derfor er det viktig at dette blir tatt alvorlig i politidistriktene.

Med færre politidistrikt legger man til rette for at man skal kunne skape sterkere fagmiljøer og samle ressursene. Det er også viktige grep for å bekjempe hatkriminalitet. Vi ser også at Politihøgskolen fra i høst har hatt et nytt studietilbud innen forebygging og etterforskning av hatkriminalitet, samtidig som politiet har et tipsmottak som er døgnbemannet av Kripos, der publikum kan tipse om rasistiske, diskriminerende og hatefulle ytringer. Tipsmottaket videreformidler henvendelser til riktig politidistrikt og sørger for effektiv håndtering av de tipsene som mottas. Det er nok et viktig forebyggende tiltak som vil bidra til å hindre at hatkriminalitet og hatefulle ytringer finner sted.

Som jeg sa, er ikke dette et arbeid som politiet kan håndtere alene. Derfor er det så viktig med det forebyggende arbeidet, og jeg er glad for at vi for første gang har en regjering som har lansert en egen strategi mot hatefulle ytringer. Det er et viktig arbeid som berører mange departementer, mange etater og organisasjoner. Med det arbeidet som regjeringen gjør på dette feltet, både på politisida og med strategien, er jeg sikker på at arbeidet med å bekjempe hatefulle ytringer og hatkriminalitet står høyt på regjeringens agenda. Det er på det grunnlaget at regjeringspartiene ikke støtter forslaget som ligger til behandling.

Lene Vågslid (A) [14:09:59] (leiar i komiteen): Eg vil starte med å takke saksordføraren for eit godt arbeid med saka. Hatkriminalitet skapar offer på mange nivå. I tillegg til å ramme dei som direkte blir utsette for vald eller trugslar, skapar hatkriminalitet, akkurat slik som Solveig Horne skildra det, utryggleik for store grupper i befolkninga. I tillegg blir demokratiske kjerneverdiar som likeverd, tryggleik, ytringsfridom og ikkje minst retten til å kunne vere seg sjølv ramma. Eit samfunn som kviler på prinsippet om at alle menneske er likeverdige, må ta hatmotivert vald alvorleg på alle nivå.

Frå tidlegare rapportar kjenner me til at ein betydeleg del av dei som utøver hatkriminalitet, er unge. Det betyr at skuleverket må ta eit tydlegare ansvar for å formidle kunnskap og utvikle haldningar som er i samsvar med demokrati, likeverd og tryggleik for minoritetar. At «homo» er det vanlegaste skjellsordet i skulen, er ein illustrasjon på behovet for tiltak. Her veit me at tiltak som er forankra hos interesseorganisasjonane, ofte har stor effekt og høg kvalitet. Eksempel på dette, som justiskomiteen kjenner godt til, er Rosa kompetanse og Restart, der FRI og Skeiv Ungdom bl.a. køyrer undervisningsopplegg med utgangspunkt i eigne erfaringar. Desse tiltaka er dessverre underfinansierte og burde ha vore styrkte.

Det er for stor variasjon mellom politidistrikta når det gjeld både korleis sakene blir handterte, og kva slags kompetanse politiet har. At arbeidet og moglegheitene til å intensivere arbeidet med hatkriminalitet no lid under det faktum at distrikta er underfinansierte, og at politireforma blir gjennomført på ein ganske dårleg måte, trur eg det er liten tvil om. Riksadvokaten har òg tydeleg sagt i Rundskriv 1/2018 at hatkriminalitet skal prioriterast.

Skal me få til dette, må høgreregjeringa snart begynne å prioritere politidistrikta. Eg skjønar godt kor krevjande det er ute i distrikta, der oppgåvene står i kø, medan bankkortet ikkje blei sendt med.

Under den raud-grøne Stoltenberg-regjeringa skreiv me i tildelingsbrevet til Politidirektoratet at det skulle gjennomførast kurs i alle politidistrikt om hatkriminalitet. Høgreregjeringa har teke dette ut av tildelingsbrevet, og det meiner eg er veldig uheldig. Det kan bl.a. vere ein av grunnane til at det framleis er for store forskjellar i landet. Det er gjennom tildelingsbrevet at bl.a. underliggjande etatar får føringar frå departementet om kva dei skal prioritere.

I mai 2018 fekk Arbeidarpartiet fleirtal for dei forslaga me hadde mot hatkriminalitet om at transpersonar, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk òg skulle bli omfatta av loven. No har det snart gått eit år utan at noko særleg har skjedd. Arbeidarpartiet meiner at det må bli slått hardare ned på vald som blir utført mot personar fordi ein lever slik som ein er. Alle skal kunne leve frie liv i Noreg, og alle skal ha rett på skydd mot hatkriminalitet i lovverket vårt.

Det må byggjast opp kapasitet i distrikta for å løfte arbeidet mot hatkriminalitet. Arbeidarpartiet er ikkje nødvendigvis einig i at det betyr at me må påleggje distrikta å opprette eigne grupper. Me meiner først og fremst at det er viktig å få til kursing og kompetanseheving og eit betydeleg styrkt handlingsrom gjennom auking av dei frie driftsmidlane. Kompetanse og kapasitet må byggjast opp i distrikta, og ansvaret for arbeidet mot hatkriminalitet må tydeleg plasserast. Her vil omfanget kunne variere mellom distrikta.

Som ein ser i innstillinga, meiner heller ikkje Arbeidarpartiet at hatkrimgruppa i Oslo skal bli pålagd eit nasjonalt ansvar, og me viser til merknadene frå SV i innstillinga, som me er einige i.

Me meiner at dei frivillige organisasjonane, som har god og sterk kompetanse på området, må få styrkt si finansiering og bli brukte aktivt i det kompetansehevande arbeidet i politidistrikta i landet.

Eg er glad for at ein samla justiskomité skriv i innstillinga at det er eit uttrykt mål å heve kompetansen i alle politidistrikt. Det er for tilfeldig i dag, og difor bør det bli gjort obligatorisk, slik me føreslår i saka. Men det må nok ein gong understrekast at det må sørgjast for betydeleg auka driftsbudsjett for politidistrikta.

Eg tek med det opp det forslaget me er ein del av.

Geir Inge Lien (Sp) [14:15:04]: Eg håpar at dette ikkje utviklar seg til å verte ein debatt om kven som er for eller mot hatkriminalitet. Her handlar det om kva slags tiltak vi meiner vil verke og ikkje verke, og i kva slags grad Stortinget skal detaljstyre prioriteringane til politiet ut frå lokale behov.

Eg deler i stor grad verkelegheitsskildringa frå SV når det gjeld problemet med hatkriminalitet. Det er uakseptabelt at nokon skal oppleve å verte utsette for kriminalitet på bakgrunn av f.eks. etnisitet, religion, legning eller kjønnsidentitet. Dette skal ikkje noko menneske oppleve. Vi veit likevel at det skjer. Då må vi sikre at rettssystemet vårt kan handtere desse sakene. Offera må verte godt varetekne, og dei som utfører hatkriminalitet, skal møte reaksjonar frå politiet og rettsvesenet.

Eg deler likevel ikkje oppfatninga om at dei tiltaka som vert føreslegne i representantforslaget, er løysinga. Det vert bl.a. føreslått at det skal opprettast eigne hatkrimgrupper i politidistrikta, og at det skal opprettast ei ny, nasjonal koordineringseining. Trass i gode intensjonar vert dette for konkret når det gjeld middelet som skal brukast, og for lite konkret når det gjeld korleis ein skal oppnå målet. Målet må vere å kjempe mot kriminalitet over heile landet. Det må òg vere eit mål at politiet skal kjenne sine nærområde og kan gjere ei prioritering av kvar og korleis dei skal sette inn innsatsen. Det bør vere opp til politidistrikta å vurdere om dette best vert gjort ved å opprette ei eiga eining for det kriminalitetsområdet som skal prioriterast, eller om slike saker kan førebyggjast og etterforskast på ein annan måte.

Vi har tolv politidistrikt i landet, og dei er svært ulike. Mange politidistrikt har det til felles at dei er i ein svært krevjande og vanskeleg ressurssituasjon. Dette gjer at vi som folkevalde må vere ekstra bevisste på i kva grad vi legg føringar for ressursbruken. Nøyaktig korleis politidistrikta skal innrette arbeidet mot hatkriminalitet, og om dette skal gjerast gjennom eigne grupper eller på andre måtar, meiner eg må vere ei lokal vurdering.

I dag finst det ei dyktig hatkrimgruppe i Oslo som har hatt ein uformell rådgjevande funksjon for dei andre politidistrikta. Eg meiner det kan vere interessant å sjå på om denne gruppa burde få mandat og ressursar til å ha ein meir formalisert rådgjevande funksjon for dei andre politidistrikta – heller det enn at det vert oppretta ei heilt ny, eiga nasjonal eining, i tillegg til eigne grupper i politidistrikta. Senterpartiet har fremja forslag om dette og håpar dette er noko som regjeringa vil sjå på.

Med det tek eg opp forslaget frå Senterpartiet.

Petter Eide (SV) [14:19:15]: Når vi ser en justispolitisk utfordring – som vi også diskuterte i forrige debatt – når vi ser endringer i kriminalitetsbildet, og vi også ser mangler ved politiets evne til å håndtere dette, ja, da skal Stortinget ta ansvar. Det er mitt utgangspunkt for å lage denne saken.

Denne saken handler selvfølgelig ikke om å være for eller imot hatkriminalitet, den handler nettopp om hvorvidt Stortinget har mot nok til å sette inn tydelige tiltak og virkemidler for å gjøre noe med dette. I sin kjerne handler dette om at vi vil at det skal etableres hatkriminalitetsgrupper i flere – det står ikke «alle» i forslaget, det står «flere» – politidistrikter i Norge, ikke bare i Oslo, og at det skal etableres en nasjonal enhet som koordinerer dette arbeidet.

Hvorfor det? Jo, her er en veldig liten historie fra en helt vanlig lørdag formiddag i Oslo. Det har faktisk skjedd, det jeg skal beskrive nå. Det var midt på lyse dagen, på Tøyen. En kvinne i hijab er på vei hjem fra butikken i sitt trygge nabolag. Ut av det blå hører hun en annen dame bortenfor rope «jævla negerhore», og det er starten på en episode som hun aldri kommer til å glemme, for rett etterpå går denne damen som skriker, regelrett til angrep på henne.

Jeg har mange slike konkrete episoder om hva som faktisk skjer. Hatkriminalitet er veldig alvorlig, fordi det skaper frykt hos dem som rammes direkte, og også hos dem som tilhører samme gruppe. De fleste av de historiene vi har om dette, stammer fra Oslo, nettopp fordi det er i Oslo man har jobbet mest med dette. Hadde disse hendelsene skjedd et annet sted i landet – på Tynset eller i Harstad – hadde f.eks. denne damen antagelig ikke anmeldt den saken, for da ville det ikke ha vært et politi med kapasitet eller kompetanse til å håndtere dette på en ordentlig måte.

Hatkriminaliteten i Norge øker. Det har vært en økning på 17 pst. fra 2017 til 2018. Det rammer mest innvandrere. 80 pst. av hatkriminalitetssaker handler om hudfarge, etnisk opprinnelse og religion. Dermed ødelegger også hatkriminalitet for integreringsarbeidet. Nettopp derfor er hatkriminalitet et viktig hinder for god integrering, for vi vil jo at våre nye landsmenn skal føle seg trygge, de skal bli ivaretatt av et fellesskap, og de skal ikke behøve å være redde. Det kan faktisk også hende – noe mange i denne salen er opptatt av – at hatkriminalitet øker segregeringen i samfunnet, fordi innvandrere som utsettes for dette, aller helst vil holde seg for seg selv så de slipper å bli utsatt for det. «Gettoifisering», som vi er opptatt av, kan faktisk øke i omfang hvis vi ikke har aktive tiltak mot hatkriminalitet.

Dessverre kommer Stortinget til å stemme ned SVs forslag. Det handler ikke om hatkriminalitet, for det tror jeg vi alle er enige om at ikke er bra, men det handler om en prinsipiell uenighet om hvor langt vi er villig til å styre politiet når vi observerer en samfunnsutfordring. Jeg mener at på områder som øker voldsomt, som hatkriminalitet, familievold, som vi skal diskutere på torsdag, overgrep mot barn osv. – på disse områdene, som er en så tydelig endring i kriminalitetsbildet, og som politiet ikke har greid å omstille seg godt nok til, må Stortinget gå inn og gjøre tydelige grep.

Politiet sier selv at de ikke har kapasitet og kompetanse til å håndtere slike saker, og mange av dem blir henlagt. Da er det ikke nok bare å bevilge mer midler som gir politiet mer handlingsrom, hvis vi ikke er villige til å si: De ekstra midlene dere får, skal dere faktisk bruke på disse områdene, ikke til å kjøpe dere flere biler. – Dette er til Senterpartiet. De midlene skal brukes til akkurat dette formålet. Når Stortinget observerer et problem, ja, da er det det problemet politiet skal løse når de får mer penger til det.

Alle her på Stortinget er også enige om at det ikke er bra at det er så stor geografisk ulikhet, og da må vi bare minne om hva som skjedde med justisministeren. Noe av det han er blitt utsatt for, etterforskes også som hatkriminalitet. Hadde han bodd på Tynset eller i Harstad, hadde kanskje ikke politiet hatt tilstrekkelige ressurser, kompetanse og kapasitet til å håndtere den saken på en ordentlig måte. Så jeg stusser litt over den vegringen som er mot å øremerke og styre politiet i den retningen Stortinget faktisk ønsker.

Med det tar jeg opp de forslagene SV har alene.

Geir Sigbjørn Toskedal (KrF) [14:24:33]: Hatkriminalitet er mer enn brudd på folkeskikk og akseptert oppførsel. Hatkriminalitet slår en kile inn i den allmenne tryggheten iblant oss og i samfunnet. I den porteføljen, for å si det slik, finner vi trusler, mobbing, trakassering, antisemittisme, rasisme – ulike typer psykisk vold mot medmennesker – og jeg er glad for at det er så stor enighet om at om det skjer på gaten, eller om det skjer via et nett-troll, skal det slås ned på.

Hatkriminalitet rammer imidlertid selvsagt sterkest den som er offer. Det er det viktig å tenke på. Men det rammer også, som det er blitt nevnt av andre, demokratiet og retten til å stå for sine synspunkt og til å være den man er. Det er i det hele tatt et sykdomstegn i mellommenneskelig samliv og kultur. Når det er sagt, så kan en mene det og samtidig ha toleranse for meningsytring. Det skal ikke knebles, det skal ikke redusere muligheten til å bære fram sine meninger. Her må det inn et forebyggende arbeid på mange sektorer, og da tenker jeg på skole, på foreldre, på kulturliv og medier generelt. Dette må være et samfunnsansvar som vi deler, på tvers av både politikk og andre interessesfærer.

Også vi som er i et politisk miljø, må tenke gjennom hvordan vi formulerer oss, i debatten her inne og i media og i sosiale medier. Manglende bevissthet hos den enkelte kan fort nøre opp under og legitimere holdninger uten at man behøver å stå for det. Man flytter grenser ubevisst. Vi må også huske på at enkeltmennesker er forbilder, både positivt og negativt, og det ansvaret må vi alle dele.

Når det gjelder forslagene som kommer her i dag, så er det gode forslag, med gode intensjoner, men når det gjelder forslag nr. 1, dette med å ha dedikerte grupper i ulike politidistrikt, forutsetter Kristelig Folkeparti at politiet dimensjonerer og prioriterer selv. Dette er jo en samfunnsendring. Uansett om det skyldes statistiske forhold eller om virkeligheten er slik, så er dette en del av hverdagen, og jeg forutsetter at politiet er i stand til å innrette sitt arbeid der behovet er størst.

Ellers er det viktig for Kristelig Folkeparti at bosted ikke skal være avgjørende. Dette skal være en felles kunnskap og kompetanse og handlingsrom, uansett om en bor i nord, sør, øst eller vest, i tettbygde strøk eller i grisgrendte strøk.

Det samme gjelder for så vidt forslag nr. 2, om å opprette en nasjonal enhet som har koordinerings- og fagansvar. Jeg reagerte litt på det forslaget, for det er en selvfølge at politiet har det ansvaret, og at de gjennom sine direktorat og sine organer må være i stand til å håndtere det. I vår digitale tid kan slik kompetanse lett flyte mellom de ulike delene av landet, tror jeg.

Så jeg håper at vi for framtiden ser at politiet prioriterer dette, og at det blir en minimal bruk av henleggelser, av hensyn til ofrene.

Statsråd Tor Mikkel Wara [14:28:19]: Hatkriminalitet er en alvorlig form for kriminalitet, som skal tas på alvor. Denne type kriminalitet rammer ikke bare det enkelte offer, men skaper utrygghet hos andre og i samfunnet generelt.

I 2018 mottok politiet totalt 624 anmeldelser av hatkriminalitet på landsbasis. Dette viderefører en jevn stigning siden 2014, da tallet var 223. Politidirektoratet forklarer økningen bl.a. med at politiets kunnskap om hatkriminalitet nå er langt større i flere politidistrikter. De mener at dette har ført til god fenomenforståelse og mer korrekt registrering av saker ute i distriktene. Politiets egen innbyggerundersøkelse viser at 37 pst. av dem som oppga å ha blitt utsatt for hatkriminalitet, anmeldte saken til politiet i 2018, mot 17 pst. i 2015. Mørketall er en utfordring på dette fagfeltet. Politiet er avhengig av publikums tillit for at saker skal bli anmeldt. Vi tror at kunnskapsutviklingen i politidistriktene vil gi fortsatt økt anmeldelsestilbøyelighet.

I løpet av få år har hatkriminalitet fått sterkere forankring i politietaten, med økt fokusering gjennom styringsdokumenter, i rapporteringskrav og gjennom aktiv bruk av politiets intranett, hvor aktuelle nye saker og beste praksis blir delt. Politidirektoratet rapporterer om økt fenomenforståelse og bedre integrering av hatkriminalitet i politiet gjennom Felles straffesaksinntak. Det har vært en av de første prioriterte funksjoner ved gjennomføring av politireformen og skal sørge for riktig prioritering og kvalitetssikring av straffesaker – fra registrering av anmeldelse – og vil sørge for at flere av tilfellene av hatkriminalitet blir registrert som nettopp det.

Politireformen har dessuten gitt oss mer robuste politidistrikter. Gjennom dette får vi samlet ressurser og skapt sterkere fagmiljøer. Større og sterkere fagmiljøer gir større grunnlag for mer spesialisering og kompetanseutvikling også innen hatkriminalitet.

Politiet skal ha solid kunnskap om hvordan straffelovens bestemmelser om hatkriminalitet skal komme til anvendelse. For å sikre ensartet håndtering av saksfeltet utarbeidet Politidirektoratet i fjor en veileder for registrering av hatkriminalitet til bruk i politidistriktene. Riktig koding av sakene i politiets registre er også nødvendig for å kunne legge straffeskjerpende momenter til grunn, i tråd med hva loven forutsetter. Politihøgskolen har også en viktig rolle i kompetanseutviklingen. De tilbyr videreutdanning innen forebygging og etterforskning av hatkriminalitet.

Vi har gode erfaringer fra Oslo politidistrikts innsats gjennom opprettelsen av en egen gruppe for etterforskning av saker som gjelder hatkriminalitet. Etableringen har vært et nyttig grep. Gruppen har også uformelt hatt en veiledningsrolle overfor de andre politidistriktene i saker om hatkriminalitet. Det har gitt tilsvarende grupper i flere av alle landets politidistrikter et riktig virkemiddel.

Gjennom de styringssignalene departementet gir i tildelingsbrevet, og gjennom de prioriteringer Riksadvokaten fastsetter, legges det til grunn at Politidirektoratet og politimestrene følger opp med å prioritere fagområder, slik at de kan vise til gode resultater og effekter av sitt arbeid og de tiltakene de setter i verk.

Det kan være ulike behov fra distrikt til distrikt. Dessuten kan kriminalitetsbildet endre seg over tid. En øremerking av ressurser til politidistriktene vil gi politiet mindre handlingsrom til å prioritere ressursene dit behovet til enhver tid er størst. Jeg mener derfor det bør være opp til det enkelte politidistrikt å vurdere om de skal opprette en egen hatkrimgruppe, slik det er gjort i Oslo. Det grunnleggende kravet er uansett det samme: Ofre for hatkriminalitet skal få lik behandling hos politiet, uansett hvor i landet ugjerningen er begått.

Den som anmelder integritetskrenkende kriminalitet, herunder hatkriminalitet, har ofte behov for tverretatlig bistand og oppfølging. Vi har derfor etablert tolv støttesentre for kriminalitetsofre, ett i hvert politidistrikt. Tiltaket skal gi bedre oppfølging av ofre og pårørende gjennom hele saksgangen og retter seg bl.a. mot ofre for hatkriminalitet.

Regjeringen vil følge tett opp innsatsen mot hatkriminalitet og løpende vurdere behovet for nye tiltak, også innenfor politi- og påtalemyndigheten.

Karin Andersen (SV) [14:40:15]: Hatefulle ytringer og vold har alltid vært et mektig middel for dem som bruker det mot andre. Og denne debatten og justisministerens svar gjør meg urolig. For han sier at de lokale politikontorene skal lese kriminalitetsbildet, og så skal man liksom dreie prioriteringene mot det som er viktig lokalt. Men det er veldig mange som nå ikke anmelder ulike ting, fordi det ikke nytter, nettopp på grunnlag av den utviklingen vi ser etter politireformen, men også i disse sakene som vi nå snakker om – fordi de har opplevd at det ikke nytter, og at politiet ikke forstår.

Det vi har diskutert mye, er selvfølgelig hatytringer og handlinger på grunnlag av rasisme, LHBT-mennesker som blir utsatt for både vold og hat, og også kvinner. Men én gruppe jeg ikke har hørt noen andre snakke om, er funksjonshemmede. Funksjonshemmede har ganske klare tilbakemeldinger til politiet. Vi har også forskningsrapporter som sier at de er mye mer utsatt for hatytringer enn andre, og at når de kommer til politiet, oppfatter politiet det som en alminnelig sårbarhet, ikke som hatkrim. Men jeg kan love at de som opplever dette, oppfatter det som hatkrim.

Forskning gjort av Nordlandsforskning for noen år siden viste at av de intervjuobjektene som hadde funksjonsnedsettelser, var én av tre rammet av hatkrim, og 10 pst. hadde sett seg nødt til å flytte fordi de var rammet av dette. Jeg tror ikke dette er et problem som, for å si det sånn, er veldig synlig i de ulike politidistriktene. Det er svært alvorlig at mennesker med funksjonsnedsettelser blir utsatt for dette.

Det er kanskje noen som husker at lederen for Norges Handikapforbunds Ungdom, som heter Tamarin Varner, anmeldte at hun ble spyttet på på trikken. Hun har en muskelsykdom og har ufrivillige spasmer, og hun ble spyttet på på trikken. Det veldig mange av disse menneskene får høre, er at de ikke skulle vært født, at de ikke skulle vært her, og at de er en belastning osv.

Dette er veldig alvorlig kriminalitet, men jeg tror at når vi ser det opp mot annen type kriminalitet, ser vi ikke på det som farlig, og jeg frykter at politiet heller ikke tar det så alvorlig, rett og slett fordi dette er grupper som ikke er i stand til å gjøre opprør og slå tilbake. Jeg vil be statsråden om å se på dette, for dette er veldig alvorlig.

Geir Inge Lien (Sp) [14:43:41]: Til representanten Eide som hevda at Senterpartiet ikkje ønskjer å ha ei god teneste utover heile landet, må eg berre seie at det ikkje kan stå uimotsagt.

Vi i Senterpartiet ønskjer derimot ikkje å øyremerkje kvar ei krone og kva som skal gjerast ute, men vi vil gje tilstrekkelege rammer. Blant anna høyrer eg at ministeren no seier at dei har kome opp i 1,95 politifolk per 1 000 innbyggjarar. Gjeld dette berre i nasjonen, eller gjeld det – sånn som vi i Senterpartiet ønskjer det – i kvart politidistrikt over heile landet? Det må skje for at ein skal få ei god polititeneste utover heile landet. Målet må vere å kjempe mot kriminalitet og hatkriminalitet over heile landet. Det må òg vere eit mål at politiet som kjenner sine nærområde, kan gjere ei prioritering av kvar og korleis dei treng å setje inn innsatsen. Då skal vi i Senterpartiet vere med på å bidra til at ressursane vert delt godt utover det ganske land så innbyggjarane får ei god kjensle av nærpoliti.

Petter Eide (SV) [14:45:17]: Først til Senterpartiet: Jeg registrerer at Senterpartiet ikke er villig til å øremerke midler til denne saken i hvert enkelt politidistrikt. Senterpartiet vil heller ikke være med på å øremerke midler – det gjelder torsdagens debatt, som vi kommer til – til håndtering av familievold og voldtekt i hvert politidistrikt. Med andre ord er Senterpartiet i disse sakene for en sentraliseringslinje. Det jeg står for her, er en desentralisering og en distriktspolitisk linje. Så det får Senterpartiet svare for overfor sine velgere. Hvis man gir mer penger til politiet, også ute i distriktene, har man ut fra Senterpartiets opplegg ingen garanti for at politiet bruker pengene til de politiske prioriteringene som Senterpartiet ønsker seg. De kan velge å kjøpe biler for disse pengene, og det er nettopp det jeg ønsker å unngå.

Vi ser at når det gjelder hatkriminalitet, er det over 600 saker som er registrert det siste året. Jeg har ikke tall for det her, men den største andelen av disse sakene, befolkningsmessig, er i Oslo. Da ønsker jeg å spørre justisministeren: Tror ikke justisministeren at dette handler om en slags dynamisk effekt, at nettopp det at vi har etablert kapasitet, kompetanse og egne spesialister til å håndtere dette, har bidratt til å utløse denne responsen fra publikum i Oslo, slik at de faktisk våger å anmelde? Det er derfor vi får den store andelen av saker i Oslo. Det er ikke fordi det er mye mer hatkriminalitet i Oslo enn andre steder. Jeg tror at grunnen til at det er veldig få anmeldte saker om hatkriminalitet f.eks. i representanten Liens fylke, Møre og Romsdal, er at det ikke er politi der til å håndtere det. Det er ikke kapasitet og kompetanse. Hvis vi hadde fått kapasitet og kompetanse, ja, da hadde folk i Molde, Åndalsnes og Kristiansund også begynt å anmelde dette. Men da må vi bygge opp denne kapasiteten og kompetansen i politiet. Da får vi til denne dynamiske effekten, at vi får flere anmeldelser. I disse sakene er flere anmeldelser faktisk et gode.

Åsmund Aukrust (A) [15:35:49] (ordfører for sakene): Vi behandler i dag to saker. Den ene er forslag fra Miljøpartiet De Grønne, Senterpartiet og Venstre om å etablere en bymarklov for Bymarka i Trondheim. Og så behandler vi et forslag fra regjeringen om å gjøre endringer i markaloven.

Markaloven har vært en enormt stor suksess. Den har vært viktig for å sikre Oslomarka for framtiden. Det er kanskje det aller viktigste friluftsområdet for flest mulig mennesker i Norge. Nettopp derfor mener Arbeiderpartiet at det kunne vært en god idé å gjøre lignende vedtak også for de andre bymarkene våre. Med lokal oppslutning sikrer man viktige områder både for natur og for folk. Arbeiderpartiet sto derfor sammen med SV og Miljøpartiet De Grønne om at man burde få på plass en nærnaturlov som sikret nettopp det. Det stemte dessverre Stortinget nei til for et år siden. Vi mente det var et bedre forslag enn å gå rett på at vi skulle be om et konkret forslag for akkurat Trondheim. Det er begrunnelsen for at Arbeiderpartiet stemmer mot dette i dag. I dag vil det bare være SV og Miljøpartiet De Grønne som stemmer for forslaget. Venstre kommer også til å stemme mot det forslaget som de selv fremmet her i Stortinget.

Så er det forslaget om å gjøre endringer i markaloven. Det inneholder tre forskjellige ting. Det første er grensejustering i Lunner kommune og Nittedal kommune. Begge de forslagene synes vi er fornuftige, og de har støtte hos de aktuelle kommunene, så vi kommer til å støtte begge to.

Det andre er at Stortinget skal gjøre det enklere for regjeringen å bryte eller justere markaloven. Arbeiderpartiet kommer til å gå mot dette forslaget. Vi mener at det ikke bør bli lettere å bryte grensene for regjeringen. Vi mener at regjeringen argumenterer dårlig for dette. Vi synes at systemet sånn som det er i dag, fungerer godt. Det har siden loven ble vedtatt, blitt gjennomført 47 grensejusteringer. Vi mener at det er en god illustrasjon på at dagens system fungerer. Det er også rom for å endre grensene dersom man mener at det er viktige samfunnsinteresser som tilsier det. Det gjorde vi f.eks. da vi bygde nytt beredskapssenter i Oppegård kommune. Men vi er mot å gjøre det enklere for regjeringen å gjøre de endringene selv. Vi mener at de bør komme til Stortinget. Jeg må si at det er overraskende at det er en miljøminister fra Venstre som er med på å foreslå akkurat dette.

Det tredje forslaget vi behandler, er bruk av elsykler. Vi mener det er bra at stadig flere mennesker skaffer seg elsykler. Elsykler er et godt transportmiddel, og det er flott om den brukes sånn at flere mennesker kommer seg ut i naturen. Vi synes det er bra dersom folk vil bruke elsykler i Marka der det er veier eller grusveier, eller andre steder hvor det er ordentlig vei. Vi mener ikke det er riktig at vi åpner opp for elsykler på stier. Elsykler vil gi større slitasje både på naturen og for friluftslivet. Vi vil derfor gå mot denne endringen. Det er også det som er anbefalingen fra Oslo kommune, fra Markarådet, hvor mange av kommunene og flere av organisasjonene sitter, og fra friluftsorganisasjonene. Regjeringen har valgt å overse de ganske entydige rådene som har kommet, overkjører dem og trosser den motstanden som har kommet. Det er også sånn at de lokale grunneierne kan gjøre sine begrensninger på områdene. Derfor vil vi kunne få forskjellig regelverk alt etter hvor i Marka man befinner seg. Det blir ikke enklere verken for folk eller for naturen.

Med det tar jeg opp forslaget fra Arbeiderpartiet, SV og Miljøpartiet De Grønne.

Sandra Borch (Sp) [15:39:49]: I dag behandler vi endringer i markaloven.

Det kan være praktiske og gode grunner til å lempe på behandlingen av mindre innskrenkende grensejusteringer knyttet til markagrensen, men Senterpartiet er kritisk til proposisjonens forslag til endring i markaloven § 2 andre ledd, hvor vi tolker det slik at det blir gitt en mer generell mulighet til å utvide markagrensen ved at ordet «justering» blir strøket. Med endringen åpnes det tilsynelatende for større grenseendringer uten at Stortinget skal ha dette tilbake til behandling. Intensjonen med endringen av loven er for så vidt ok, men vi mener at lovens ordlyd i større grad åpner for å gjøre større endringer, slik forslaget nå er formulert. Derfor går Senterpartiet i dag imot endringene som er foreslått i § 2 andre ledd.

Lovforslaget innebærer endringer vedrørende adgangen til innskrenkende justeringer av markagrensen gjennom forskrift. Det er ikke de såkalt innskrenkende grensejusteringer for markagrensen i proposisjonens forslag til nytt tredje og fjerde ledd som er det største problemet når det gjelder arealkonflikter i pressområder. Senterpartiet mener det grunnleggende sett er viktig at vern av dyrket mark opprettholdes og håndheves i disse områdene. Det er derfor viktig å ta med seg de høringsinnspillene som er kommet i tilknytning til dette. Flere av høringsinnspillene peker på at man i lovforslaget bør legge inn nettopp landbruksinteresser som et hensyn ved vurderingen av «mindre innskrenkende» grensejusteringer av markagrensen i forslag til nytt fjerde ledd. Senterpartiet støtter de høringsinnspillene som er kommet her. Dyrket mark og landbrukseiendommer er under et stort press, og en bør ta på alvor at det bare er drøye 3 pst. av landarealet i Norge som er dyrket mark. Det er tross alt denne jorda kommende generasjoner skal bruke til å produsere trygg og ren norsk mat.

Det kan mellom Marka og landbruksområder oppstå konflikt ved at gårdsbruk med denne beliggenheten får bolig- og næringsbygg uhensiktsmessig tett opp til sin eiendom. Det er aktivt landbruk i nærheten av Marka i flere av disse områdene. Det er for Senterpartiet derfor viktig at lovgiver uttrykker verdien i at det drives landbruk i disse områdene, og at det er vilje til å legge til rette for et lavt konfliktnivå mellom Marka, bolig- og næringsområder og landbruket. Senterpartiet fremmer derfor forslag om også å ivareta landbruksinteresser som ligger innenfor Marka.

Det har også vært en diskusjon om bruk av elsykkel i Marka. Senterpartiet mener Marka så langt som mulig bør være likestilt med annen utmark på dette punkt, og ser derfor ikke behovet for å unnta stier når man tillater bruk av elsykkel på turveier. Men vi vil også påpeke at kommunene skal ha mulighet til nærmere å regulere bruk av ferdsel med elsykkel, ut fra lokale forhold.

Det behandles i dag også en sak om en egen lov for Bymarka i Trondheim. Senterpartiet vil her bare påpeke at areal- og reguleringsmyndigheten er et viktig kommunalt virkemiddel for å styre den lokale samfunnsutviklingen i tråd med intensjonen til de lokale folkevalgte. Senterpartiet mener vi skal ha tillit til at lokale politikere kan forvalte sin bymark best. Det handler faktisk om demokrati og ikke minst om at lokale folkevalgte er best egnet til å ta slike avgjørelser.

At Stortinget skal komme med statlige reguleringer for enhver bymark, vitner om liten tillit til dem som jobber lokalt som folkevalgt, og det de er satt til å gjøre. Lokalt selvstyre i slike saker er viktig. Derfor går Senterpartiet imot at Stortinget skal lage overordnede, statlige reguleringer som fratar lokalpolitikere i Trondheim muligheten og tilliten de bør ha til å forvalte dette selv, som lokale folkevalgte.

Med det tar jeg opp Senterpartiets forslag i sak nr. 8.

Lars Haltbrekken (SV) [15:44:42]: Noe av det jeg husker godt fra barndommen i Trondheim, er tidlige søndagsmorgener – i all slags vær – ute på tur i Bymarka, byens grønne lunge. Det kunne være skikurs, søndagstur eller bærsanking. For en femåring var turene uendelig lange og Bymarka uendelig svær. Det først da jeg møtte Oslomarka en god del år senere, at jeg skjønte at Bymarka i Trondheim egentlig er et lite frimerke.

Men det er et verdifullt frimerke, og jeg våger påstanden at Bymarka med sine fattige 83 kvadratkilometer byr på langt større bredde i naturopplevelsene enn den 20 ganger så store Oslomarka. Bymarka i Trondheim strekker seg fra fjæra til noe som må kunne kalles snaufjell. Innenfor ganske korte avstander kan man både fiske torsk, jakte på rype og studere fjellplanter.

Mange norske byer har flotte naturområder i sin umiddelbare nærhet, som gir oss muligheter for kortreiste naturopplevelser. Samtidig er de i dag utsatt for et økende press. Bymarka i Trondheim er ikke noe unntak. Selv om bystyret har vedtatt en rød strek rundt marka, ser vi at naturverdiene utfordres – sist nå med bystyret i Trondheims ønske om å anlegge et nytt alpinanlegg i de områdene man var enige om å sikre på best mulig måte.

I dag skal det ikke mer enn et bystyrevedtak til for å gjøre store inngrep i Bymarka. Derfor fremmet tre stortingsrepresentanter, som alle er født og oppvokst i Trondheim, i denne sal et forslag om å gi Bymarka en sterkere nasjonal beskyttelse.

Selv om forslaget dessverre stemmes ned i dag, har jeg ikke tenkt å gi opp, for som vi skal se i en annen sak litt senere i dag, gjelder det å stå på og ikke gi seg ved første sverdslag. Denne diskusjonen er bare startskuddet for arbeidet med å gi Bymarka i Trondheim den beskyttelsen den har bruk for, og som den fortjener – slik som Oslomarka fikk for ti år siden.

Det bringer meg til den andre saken vi behandler i dag, nemlig endringene i markaloven. I år feirer vi tiårsjubileum for markaloven, loven som gir Oslomarka en helt spesiell beskyttelse. Vi som bruker Marka, bruker den på ulike måter. Noen går, noen springer, noen sykler, og det er utrolig viktig at vi sikrer at den ene gruppens bruk ikke går ut over den andre gruppens bruk. Bruk av elsykkel på veiene i Marka er sjelden et problem. Det er tvert imot en god mulighet for flere til å komme seg ut og nyte den fantastiske naturen. Men når regjeringen nå i praksis åpner for at det skal kunne brukes elsykler overalt, også på stiene, møter vi lett konflikter med gående.

På en god dag kan man oppleve å sykle, springe eller gå på ski gjennom flere fylker og kommuner som alle har sin del av Marka. Forenkling er noe vi ofte hører som begrunnelse fra denne regjeringen for ulike tiltak. Vel, for en enkelt turgåer eller syklist er det ikke enkelt å skulle forholde seg til ulike regler i Markas mange kommuner. Man ser heldigvis sjelden kommunegrensene når man er ute på tur, og man vet ikke om man har kommet inn i en kommune hvor det er tillatt eller hvor det blir forbudt med elsykkel på sti. Det burde være et mål å ha mest mulig like regler for bruken av Oslomarka, ikke åpne for den ulikheten og forvanskningen som regjeringen nå legger opp til for de mange Marka-brukerne.

Med det tar jeg også opp SVs forslag i sak nr. 9.

Stefan Heggelund (H) [15:49:26]: Der hørte vi et av de mest troverdige politikerløftene som finnes, nemlig at Lars Haltbrekken ikke skal gi seg. Det er et løfte han kommer til å holde. Det vet vi.

Vi behandler to saker. Den ene gjelder en proposisjon fra regjeringen. Den andre gjelder et representantforslag. Begge omhandler hver sin mark – hver mann sin mark, som det heter. Proposisjonen fra regjeringen gjelder markaloven. Det handler om rammene for hvilke justeringer av markagrensen som kan endres i forskrift. Poenget er at § 2 endres, slik at det blir enklere å praktisere bestemmelsen og gi større forutsigbarhet for kommunene. Det ene er en adgang til innskrenkende justeringer, der vesentlig samfunnsinteresser gjør det nødvendig. Så foreslås det en bestemmelse om mindre innskrenkende justeringer for tilfeller hvor grensen går gjennom boligeiendommer eller av andre grunner medfører ulemper for forvaltningen av en eiendom, og hvor en slik justering ikke er til skade for friluftsliv, idrett eller naturopplevelser.

Til dette er det å si at markas grenser er fastsatt i loven. Bevaring av disse grensene er en del av formålet. I 2015 ble markagrensen justert 47 steder i elleve kommuner. Dette ble gjort på bakgrunn av innspill fra kommunene, og det var ikke i konflikt med friluftsliv eller naturverdier. Da ble det varslet at regjeringen ville vurdere ytterligere justeringer av hensyn til klimavennlig boligbygging i nærheten av kollektivknutepunkter, og det ble også varslet at man skulle klargjøre § 2 for mer forutsigbar behandling.

I debatten om dette har vi hørt at man innenfor dagens lovverk kan endre markagrensen av hensyn til vesentlige samfunnsinteresser. Arbeiderpartiet, SV om MDG skriver det i sine merknader. Det er feil. Markagrensen kan heller ikke endres gjennom statlig arealplan. La meg si det slik: I den debatten vi har hatt så langt, har vi hørt at det forslaget vil gjøre det for lett å justere markagrensen så marka blir mindre, mens Senterpartiet på den andre siden mener at problemet med forslaget er at markagrensen kan utvides for lett. Der ligger vi i midten. Det virker som en god balanse.

Så er det også foreslått endringer i grensen i Lunner og i Nittedal. Dette har møtt svært få motforestillinger, også i komiteen.

Til slutt: I proposisjonen fra regjeringen er det et forslag om elsykkel i utmark – dette med bakgrunn i at elsykler med begrenset wattstyrke og hastighet skiller seg lite fra vanlige sykler. Forslaget fra regjeringen vil gjøre at denne reguleringen av Oslomarka vil være på samme rettslige nivå som resten av landet. Samtidig vil den enkelte kommune kunne vedta forbud mot bruk av elsykler i utmark i sin kommune. Ulike kommuner vil nok løse dette forskjellig, samtidig som det selvfølgelig også er mulighet for å diskutere hvordan man skal løse dette best mulig i Markarådet. Som Oslo-representant tror jeg at jeg rimelig trygt kan si at uansett hvem som har flertall i Oslo bystyre, vil det ikke være mulig i Oslo kommune.

Når det gjelder forslaget om bymarklov i Trondheim, holder regjeringspartiene seg på den linjen at det er viktig å bevare lokaldemokratiet. Vi har tillit til at lokalpolitikerne i Trondheim og folket i Trondheim vil ta vare på marka si. Det viser de også at de gjør når bystyret i Trondheim har vedtatt markaplan for Trondheim, hvor formålet er at markaområdene omkring byen skal sikres for byens befolkning.

Gisle Meininger Saudland (FrP) [15:53:57]: Som saksordføreren gjorde rede for i sitt innlegg, og som flere har vært inne på, behandler vi i dag to saker samlet og flere forslag.

Først og fremst deler Fremskrittspartiet synet på viktigheten av gode naturopplevelser og muligheten for at alle innbyggere skal ta del i disse naturopplevelsene. I Norge har vi en flott natur, det er en natur vi tar vare på, og som vi må fortsette å ta vare på. Det gjør vi gjennom vern der det er behov for vern, men ikke vern for vernets skyld. Vi gjør det ikke minst gjennom bruk og ved å gjøre naturen tilgjengelig for innbyggerne.

Ofte er dette også saker som krever en viss balansegang. Jeg synes vi har klart å balansere de forskjellige hensynene godt i disse sakene – f.eks. adgang til bruk av elsykkel i marka.

På den ene siden ser vi et samfunn som i større grad elektrifiseres, og vi har lyst til å åpne marka for bruk. Vi ser at konvensjonelle sykler i større grad blir erstattet av elsykler, men at de ikke nødvendigvis har hatt den samme juridiske statusen.

På den andre siden er det også viktig at de som bruker marka, ikke føler seg presset ut av andre aktører. Dette er en balansegang som jeg tror vi kommer til å klare å håndtere på en veldig god måte. Jeg tror at lokalpolitikerne også vil klare å håndtere det veldig godt.

Til slutt må jeg si at det er nettopp de omforente løsningene, de løsningene som finner gode, brede politiske flertall, som ofte står seg best. At det kan komme mindre justeringer der det er formålstjenlig, synes jeg er greit. Og vi må ikke la denne debatten utvikle seg til noe den ikke handler om. Det foreligger ingen planer om å bygge ned marka, privatisere den eller andre fæle ord som noen kanskje vil bruke når man har lyst til å male fanden på veggen. Jeg tror at marka kommer til å være akkurat det den har vært for folk flest de siste årene.

Jeg håper denne debatten ikke kommer til å utvikle seg til noe den ikke handler om, den handler nemlig om at folk flest skal ha gode naturopplevelser også i årene som kommer.

Tore Storehaug (KrF) [15:56:51]: Det som har vist seg gjennom handsaminga av denne saka, er kanskje ikkje så veldig uventa. Resultatet er jo at vi ser at det er ganske brei politisk oppslutning om markalova som reiskap for å sikre natur og friluftsområde i hovudstadsområdet.

Så ser vi at det er nokre nyansar, for det er nokre som fryktar at ein del av dei endringane som no blir føreslått, skal leggje opp til for mykje innskrenking, og det er nokre som fryktar at det skal bli lagt opp til for store utvidingar, ut frå dei same endringane. Det som har fått størst merksemd, òg i offentlegheita, når komiteen har behandla desse sakene, er vel spørsmålet om ein skal bremse opp for bruk av elsykkel på sti, eller om ein skal bremse opp for elsykkel på sti – eller, for å seie det på ein annan måte: om den oppbremsinga skulle gjerast i lov eller i form av forskrift.

Bakgrunnen her er at elsykkelen er eit gode som gjer det mogleg og overkomeleg for fleire å kome seg ut på tur, men at han – som mange andre gode – òg har nokre uheldige sider. Eg har stor forståing for mange av motargumenta som no er komne både frå friluftsorganisasjonar, frå grunneigarar og frå kommunane, der ein ønskjer å kunne gjere eit skilje mellom sti og det som har vore merkte vegar med eit skikkeleg grusdekke. Dette blir òg gjort, men i form av at ein seier at dette er noko som kommunane skal kunne gjere, og som skal kunne vere mogleg å gjere i form av forskrift. På den måten får det den same rettslege reguleringa i Oslomarka som i resten av landet. Bakgrunnen her er – igjen – at ein i 2017 opna generelt for elsykkel i utmark. No får dette den same rettslege reguleringa.

Saksordføraren gjorde godt greie for ein del av debatten og ein del av dei drøftingane der ein har konkludert ulikt på om det er lov eller forskrift som skal vere verkemiddelet, men der ein er einige om målet. Det er òg sånn at ein i Oslo har gjeve ganske stor støtte til at folk skal skaffe seg fleire elsyklar, men at ein har ei tydeleg oppfatning om korleis dei elsyklane skal brukast. Den oppfatninga deler eg. Merknadene gjev moglegheit for både Oslo og dei andre kommunane til å setje dei avgrensingane som ein her har bedt om.

Så er det slik at når ein er ute på sti og nyt Oslomarka, vil ein at dette skal vere eit område der ein kan få nyte dei gode kvalitetane ved skogen, med ei mest mogleg gruff- og surleiksfri sone. Det trur eg det er godt grunnlag for ut frå dei merknadene og det arbeidet som komiteen har lagt til grunn i breidda her. Difor trur eg denne saka skal vere løyst på ein god måte med tiltru til lokale prosessar, når det handlar om spørsmål både om Oslo og om Trondheim.

Ketil Kjenseth (V) [15:59:55] (komiteens leder): Først av alt vil jeg si at jeg synes det er bra at vi behandler disse to sakene samtidig, for det gir perspektiv når Trondheims-representanter fremmer et forslag om hvordan vi kan forvalte Bymarka i Trondheim. Det er verdt å lytte til, for det betyr at en har noen lokale utfordringer.

Elsykkel er også et nyere moment i naturen, og det preger nok litt av debatten at vi skal forvalte noe som endrer seg over tid. Når hytter blir til boliger, skaper det noen nye utfordringer, for da endrer rettighetene seg, og det er ikke alltid kommuneloven henger med på de rettighetene som endrer seg fordi bruken omdisponeres.

I Bymarka i Trondheim har en utfordringer med massedeponi. Granåsen er vel utenfor dagens definerte bymark, men en ønsker å bygge alpinanlegget innenfor. Hver for seg er idrettsanlegg stort sett noe som gjør at vi kommer oss ut og benytter og får nærhet til naturen. Det er bra for folkehelsen, men noe av det krever også plass, og det krever ny infrastruktur. Transport er også en del av det.

Det er derfor viktig at vi har det perspektivet og de diskusjonene over tid. Når er det vi må tre inn med nye virkemidler og andre rammer, regulere annerledes? Derfor er dette en god debatt på veien til om det trengs andre virkemidler på nivå med markalovgivningen i andre deler av Norge. Men det er klart at det innbefatter såpass mange kommuner at det er litt annerledes sett også i den dimensjonen. Jeg synes vi skal ta med oss at det er noe vi må være oppmerksomme på.

I og med at befolkningen i Norge konsentreres noe, og at natur- og friluftsområdene vil være på tvers av kommunegrensene, blir det felles forvaltning i større grad. Nå blir Klæbu og Trondheim én kommune, så det blir et større areal som skal forvaltes i et annet fellesskap, kanskje uten at det akkurat nå er modent for at en definerer en egen markalov for Trondheim, for lokalt disponerer en egentlig over mange av disse ressursene. Men det er virkemidler vi må se på om andre enn Oslo skal få gripe inn med.

Une Bastholm (MDG) [16:02:52]: Norge er verdenskjent for spektakulær natur. Høye fjell, dype fjorder og enorme, uberørte områder er en del av vår naturarv. I dag skal vi endelig enstemmig vedta vern av en slik nasjonal, sammenhengende uberørt naturperle, Øystesevassdraget. Det er neste sak, men før det skal vi altså være uenige en liten stund til.

Vi skal ikke glemme at det er nærnaturen vi bruker aller mest. Det er der vi henter oss inn – en rusletur med hunden i skogholtet en grå tirsdag, en søndagstur på ski til Storheia eller en joggetur rundt Nøklevann. Vi i De Grønne vil at de som kommer etter oss, skal ha den samme tilgangen til naturen som vi har. Men når byene vokser, øker også presset på nærnaturen, ikke fordi det ikke finnes plass et annet sted, men fordi det er billigere å bygge her, og fordi det krever mer arbeid og planlegging å fortette på gode måter i byene.

Vi trenger natur i og rundt byene våre. Den gir oss byboere plass til å hente oss inn, plass til å tenke, plass til å bevege oss fritt uten kommersielle interesser og press – og det er helt gratis. Nærnaturen er pusterom i hverdagen, nærnaturen er balsam for kropp og sjel, nærnatur er folkehelse.

I Oslo sikrer markaloven mulighet for rekreasjon, friluftsopplevelser og glede også for dem som ikke engang er født ennå, eller for dem som kanskje ikke har flyttet til Oslo ennå. Vi i De Grønne liker markaloven så godt at vi i 2017 fremmet et forslag om en nasjonal markalov for alle byområdene, en nærnaturlov. Det forslaget ble nedstemt mot vår stemme – den ene, da – men også mot Arbeiderpartiet, SV og Rødts stemmer.

I går tok jeg Dovrebanen fra Trondheim til Oslo. Det gjør jeg ganske ofte, og det anbefales – framfor å fly. Man får med seg mange flere naturopplevelser. Jeg har vokst opp ved Bymarka i Trondheim, og jeg ser hvor aktivt den brukes, men også hvor fristende det er å bygge den ned. I dag sikres Bymarka i Trondheim mot inngrep gjennom kommunens markaplan. Så lenge flertallet i bystyret er enige om at grensen skal gå der den går, er Bymarka sikret mot utbygging. Men flertall skifter, det gjør også kommuneøkonomien, og det er vi nødt til å ta inn over oss. Grensene kan flyttes med et pennestrøk hvis et knapt flertall i bystyret bestemmer seg for det.

De Grønne mener Trondheimsmarka fortjener et like sterkt vern som Oslomarka. Derfor fremmer vi – sammen med SV og i utgangspunktet Venstre – et forslag om en bymarkalov for Trondheim. Men regjeringspartiene, Senterpartiet og Arbeiderpartiet mener at Trondheim ikke trenger noen markalov, og stemmer ned forslaget vårt i dag. Arbeiderpartiets motstand overrasker meg litt, nettopp fordi de stemte for en nærnaturlov for hele landet for litt tid siden. Og Venstre stemmer altså i dag ned sitt eget forslag om en bymarkalov for Trondheim, selv om de har miljøministeren.

For ti år siden vedtok Odelstinget markaloven. Bare Høyre og Fremskrittspartiet stemte mot. Venstres Gunnar Kvassheim omtalte markaloven som «historisk», Odd Einar Dørum slo fast at «det er med stor glede at Venstre vil stemme for denne loven», og Kristelig Folkepartis Hans Olav Syversen kalte dagen «en merkedag». At Venstre i dag stemmer ned sitt eget forslag om en markalov for Trondheim, føyer seg for meg inn i rekken av saker der juniorpartiene i regjeringen blir overkjørt av Høyre og Fremskrittspartiet i miljøsaker. Jeg kan ikke gjøre annet enn å invitere til å bryte med denne vanen nå og å la det bli siste gang det skjer. Høyre og Fremskrittspartiet bør ikke få det siste ordet i norsk naturpolitikk.

Til slutt vil jeg si noen ord om elsykler, for i dag stemmer også regjeringspartiene og Senterpartiet for å åpne opp for elsykler på stier i Oslomarka, på tross av at både Oslo og Omland Friluftsråd, Løvenskiold, Losby Bruk og Oslo kommune – altså grunneierne – er glade for at elsykler nå blir tillatt på skogsveier i Marka. Men alle advarer mot frislipp på stier fordi det kan føre til mer slitasje på stiene og flere konflikter mellom gående og syklende. Det samme er Miljøpartiet De Grønne bekymret for, selv om vi helhjertet støtter at man åpner opp for elsykler på skogsveier. Likevel velger regjeringen altså å trumfe igjennom fullt frislipp, mot grunneierne og friluftsorganisasjonenes ønsker. Det synes jeg er merkelig.

Jeg synes helt ærlig at det er litt vanskelig å få fatt på regjeringens naturpolitikk om dagen, for man skulle jo tro at det var viktig at nettopp nærnaturen er tilgjengelig for flest mulig lengst mulig.

Statsråd Ola Elvestuen [16:08:13]: Først en liten kommentar til De Grønnes representant, som etterlyste regjeringens naturpolitikk: Da er det jo godt at vi skal behandle saken om Øystesevassdraget etterpå.

Regjeringen har lagt fram et forslag om konkrete endringer av markagrensen. Regjeringen foreslår å endre markagrensen i kommunene Lunner og Nittedal. Bakgrunnen er at regjeringen i 2015 endret markagrensen på 47 steder i 11 kommuner. I forbindelse med denne endringen ble det varslet at det skulle fremmes en sak for Stortinget der det skulle vurderes å ta ut større områder, særlig av hensyn til klimavennlig boligutbygging. Forslaget regjeringen nå har lagt fram, innebærer at 225 dekar tas ut av marka i Lunner kommune og 524 dekar tas ut i Nittedal kommune. Disse endringene er spilt inn av kommunene selv. I tillegg foreslås det å legge inn tre områder i Nittedal på totalt 743 dekar.

Endringene er hovedsakelig begrunnet i at boligbygging nær kollektivknutepunkt er viktig nasjonal politikk, og føringene for hvor utbyggingen bør skje, framgår av regional plan for areal og transport i Oslo og Akershus. Regjeringen foreslår også endring av ordlyden i markaloven § 2, slik at det for framtiden skapes større klarhet om når markagrensen kan justeres av Kongen i statsråd.

Bevaring av markagrensen er ett av formålene i loven, og dette ble tatt inn i loven for å hindre at grensen ble utsatt for flere mindre endringer over tid som samlet kunne føre til betydelige endringer i marka. Det er i dag mulig å justere grensene gjennom forskrift etter markaloven § 2, men det har vært ønskelig å gjøre denne endringsmuligheten mer forutsigbar. Det er dette forslaget til endring som Stortinget nå er forelagt.

Departementet foreslår at det presiseres nærmere hvilken adgang Kongen i statsråd har til å foreta innskrenkende grensejusteringer, og at loven suppleres med kriterier i samsvar med det som i dag framgår av forarbeidene. Det foreslås innskrenkende justeringer etter to alternativer:

• enten der vesentlige samfunnsinteresser gjør det nødvendig

• eller der det er behov for tekniske justeringer hvor dagens grense skaper praktiske problemer for forvaltningen av en eiendom

Det er et vilkår at denne justeringen ikke er til nevneverdig skade for friluftsliv, idrett eller naturopplevelser.

Proposisjonen inneholder også et forslag om å gi departementet hjemmel til å gi forskrift som tillater bruk av elsykler i marka. Det ble tillatt med elsykler i utmark i 2017. I marka er det likevel fortsatt forbudt, fordi markaloven § 10 forbyr all motorisert ferdsel i utmark. Det vil si at slike sykler er forbudt i terrenget og på sti, turveier, traktorveier, kjerreveier og liknende traséer som ikke er opparbeidet for kjøring med vanlig bil.

Jeg mener at de samme reglene bør gjelde i marka som i resten av landet og foreslår derfor å endre markaloven, slik at departementet får en hjemmel til å gi forskrift som tillater bruk av elsykler i marka. I utgangspunktet mener jeg at elsykler og vanlige sykler bør likestilles i marka. Det gjør det enkelt og oversiktlig, og vi har få holdepunkter i dag for å mene at elsyklistene blir en større utfordring i marka enn syklister generelt. Det er likevel viktig for meg at marka-kommunene har mulighet til å forby eller begrense bruken av elsykler, f.eks. bestemme at elsykler bare er tillatt på traséer med grus eller annet fast dekke, enten i større områder eller i hele kommunen.

Jeg vil sørge for at kommunene får en slik myndighet. Det framgår uansett av forskrift for bruk av motorkjøretøy i utmark og på islagte vassdrag at kommunene kan bestemme at bruk av elsykler ikke er tillatt i bestemte områder eller på nærmere angitte strekninger eller traséer. Denne bestemmelsen vil også gjelde i marka.

Denne lovendringen vil neppe medføre store endringer i praksis, men vil medføre at den praksisen som folk allerede følger, blir lovlig. Folk flest tenker ikke på at de sykler ulovlig på kjerreveier i marka.

Jeg vil til slutt kommentere representantforslaget om en egen bymarklov for Trondheim. Jeg er opptatt av at vi må ha virkemidler som sikrer at ikke bymarka og andre nærområder bygges ned. Plan- og bygningsloven er et av de viktigste virkemidlene i den forbindelse. Det vi også kan gjøre, er å bevisstgjøre både Trondheim og andre kommuner på verdien av de nære naturområdene. Det er også ute i kommunene at man skal kartlegge egne friluftsområder, noe som Trondheim har gjort. I tillegg må man ha kunnskap og informasjon lett tilgjengelig, slik at kommunene kan ta informerte og gode valg i sin planlegging.

Jeg mener for øvrig at når det gjelder de nærnaturområdene vi har rundt flere byer, bør man ha en nærmere vurdering av hvordan vi bedre skal ivareta dem i årene framover.

Jon Gunnes (V) [16:25:52]: Jeg har omtrent vokst opp i Bymarka – jeg har levd nesten alle mine år maks 50 meter fra Bymarka i Trondheim, jeg har vært lokalpolitiker i mange år og behandlet saker om Bymarka – og har nå et sterkt inntrykk av at den er under sterkt press. Lokaldemokratiet er meget viktig og håndterer de fleste saker, men nasjonale myndigheter blander seg også opp i saker, enten lokalpolitikerne vil eller ikke.

Vi har en sak i Bymarka i Trondheim som har gått over lang tid. En del hytter ble brukt som boliger. Det ble et lokalt kompromiss om at mange av disse hyttene kunne brukes som boliger, men man fikk ikke skille ut flere boliger på tomten og heller ikke bygge ut. Men nå har Sivilombudsmannen sagt at det kan ikke være riktig når det gjelder deres rettigheter. Man overprøver altså kommunale vedtak og går inn for å løse opp i dette.

Andre sider er når marka brukes som massedeponi. Da har man innhentet opplysninger fra Miljødirektoratet, som fraråder det fordi det er så godt viltterreng i Bymarka. Vi vet at vilt vandrer, og da må de ha en viltkorridor. Det satses millioner av kroner når Vegvesenet bygger ut E6 i nærheten, men plutselig blir det en barriere inne i Bymarka.

Slike eksempler førte til at jeg ble med på dette representantforslaget. Jeg har stor forståelse for lokaldemokratiet, og vi skal prøve å ta vare på det, men jeg tror Lars Haltbrekken har et poeng når han sier at det ikke er siste gangen vi hører om Bymarka i Trondheim, for den er så verdifull for mange. Den kommer under press fordi det er verdifulle områder for boligbygging, for deponier, for alpine anlegg eller for andre idrettsanlegg – ikke minst for boliger. Så vær så snill. Jeg skal stemme rett i dag, men vi får nok flere saker om dette.

Stefan Heggelund (H) [16:29:17]: Det er ikke bare på Stortingets talerstol at mindre partier på venstresiden irriterer seg over litt større partier, enten de er på venstre- eller høyresiden. På talerstolen nå hørte vi det bl.a. fra representanten Bastholm. I Vårt Land i dag kunne vi lese det fra f.eks. representanten Haltbrekken, som er bekymret for hvor mye innflytelse Senterpartiet skal få i miljø- og klimapolitikken. Hvis man skal dømme etter denne saken, er jeg også bekymret over Senterpartiet, for de mener at problemet med forslaget fra regjeringen er at det vil bli for vanskelig å innskrenke Marka, mens vi legger fram et forslag som vi har varslet, og som gjør det mer forutsigbart for kommunene. Det er det det handler om, og det skal ikke gå ut over naturverdier, friluftsliv eller idrett. Det står helt klart i forslaget fra regjeringen.

Man lager liksom en konflikt som ikke er der, men den er der med Senterpartiet, SVs og MDGs beste venner. Der er det konflikt. Men det er ikke en reell konflikt med regjeringspartiene. Gang på gang når vi diskuterer miljø- og klimaspørsmål, oppkonstruerer man slike konflikter mot borgerlig side.

Når det gjelder elsykler, sier Arbeiderpartiet at de nå skal støtte forslaget fra Senterpartiet subsidiært. Men det er ingen substansiell forskjell på Senterpartiets forslag, som Arbeiderpartiet skal støtte subsidiært, og det som opprinnelig kom fra regjeringen. Den substansielle forskjellen ligger i det regjeringspartiene har lagt inn i merknaden, som ingen av de andre partiene ville være med på. Men nå er den der som en flertallsmerknad, som gjør at kommunen får større frihet til å si nei til bruk av elsykler i utmark i hele kommunen, ikke bare i noen områder eller traseer, slik Senterpartiet og Arbeiderpartiet tydeligvis vil.

Fra representanten Bastholm hører vi veldig ofte at Høyre ikke bryr seg om miljø eller klima osv. Jeg tror ikke det er en konstruktiv måte å snakke om hverandre på, for jeg tror vi alle vil det samme, og vi må jobbe sammen. Jeg vil anbefale representanten å ta seg en tur på et Høyre-møte hvis hun lurer på om Høyre-folk ikke er opptatt av natur. Vi fant opp nikkersadelen (munterhet i salen). Hvis man lurer på hva dette partiet og denne regjeringen mener om natur, får vi vite det om et par strakser når vi verner hele Øystesevassdraget.

Lars Haltbrekken (SV) [16:32:35]: Oppkonstruert konflikt får vi høre at det er. Ja, det er ikke vi som har foreslått å endre markaloven for å gjøre det lettere med utbygginger i Marka eller å endre grensene for Marka og markaloven. Det er en svekkelse av markaloven som regjeringen i dag stemmer for, og som de dessverre får flertall for. Det skal bli lettere å innskrenke Marka ut fra det man måtte finne for godt fra regjeringens side, og det skal også bli lettere å drive med elsykling på sti, noe som knapt noen av dem som har latt seg høre i denne saken, har bedt om. Vel kan det være at det var Høyre som fant opp nikkersadelen, men det vi har sett fra Høyre de siste årene når det gjelder å ta vare på norsk natur, tyder på at den nikkersen ligger godt gjemt langt inne i skapet i de fleste Høyre-hjem.

Une Bastholm (MDG) [16:34:14]: Nå er det flere på galleriet som gleder seg veldig til at vi skal applaudere gjennom Øystesevassdraget etterpå. Men i og med at saken tok en litt ny vending, kunne jeg ikke holde meg fra å ta ordet, for jeg opplever at jeg plutselig har blitt kastet tilbake til 3. klasse på barneskolen og til at en pares sammen selv om en egentlig ikke har lyst til å sitte sammen. Representanten Heggelund sier nemlig at vi skal være bestevenner med Senterpartiet i klima- og miljøpolitikken. Det er å gjøre hele denne debatten – og ansvaret denne salen har for Norges politikk på de områdene som har aller størst press, som er vår tids aller største utfordring – mye mindre enn den egentlig er. Dette handler jo ikke om en er i posisjon eller i opposisjon, og den dagen representanten Stefan Heggelund og/eller regjeringen klarer å oppnå seire for klima, miljø og natur, er vi i Miljøpartiet De Grønne selvfølgelig klar med applaus for det. Så utfordringen tilbake til Heggelund er å motbevise oss. Klima- og miljøsaken taper ikke på antall punkter i partiprogrammene, den taper ikke på hvor mye plass klima og miljø får på landsmøtene eller på fylkesårsmøtene rundt omkring – klima og miljø taper på prioriteringene. Det ser vi gang på gang, og min største bekymring, også for naturvernet i denne regjeringen, er prioriteringen det får rundt forhandlingsbordet.

Lars Haltbrekken (SV) [16:36:50] (ordfører for saken): I Hardanger renner en perle av en elv, Øystesevassdraget. I tiår etter tiår har folk stått på for å få vernet elven, og i dag er det grunn til å takke alle dem som har stått på i medgang og i motgang.

Øystesevassdraget renner fra fjell til fjord. Det er en av de flotteste elvene vi har. Naturverdiene i og langs elven er også langt større enn vi tidligere har ant.

De frivillige organisasjonenes arbeid med saken kan ikke undervurderes. Deres arbeid med å få kartlagt naturverdiene sikret at det ikke ble gitt tillatelse til kraftutbygging. Den norske vassdragsnaturen er vår regnskog. Vassdragsnaturen vi har, er unik i verdenssammenheng, og vi har et internasjonalt ansvar for å ta vare på den. To tredjedeler av vassdragsnaturen er utbygd, og kampen om elvene har vært en helt sentral del av historien til den norske miljøbevegelsen. Helt fra den gangen Naturvernforbundet ble stiftet i 1914, har en av sakene man har vært opptatt av, vært kampen for vassdragsnaturen, og bekymringen man hadde i 1914, var at stadig flere fosser ble lagt i rør. Siden den gang har vi klart å verne nesten 400 vassdrag. Dette er noen av de største naturvernseirene i dette landet, og i dag legges en ny elv til denne listen, som gis varig vern mot kraftutbygging.

De fleste partier på Stortinget har vært for vern av Øystesevassdraget en eller annen gang. Problemet er at vi ikke har vært det til samme tid. Men i dag er vi det. I dag stemmer alle partier for vern av Øystesevassdraget for at elven for all framtid skal vernes mot kraftutbygging. Etter mange års kamp krones vassdragsstriden i Hardanger med seier – seier for de uerstattelige naturverdiene.

Det har vært en sann glede å være saksordfører for denne saken. Jeg vil avslutte med å takke komiteen for arbeidet som er gjort, og gratulere oss alle med et vedtak som kommer til å stå seg særdeles godt i historiebøkene. Tusen takk og gratulerer til hver og en!

Jeg tar opp forslaget som SV er medforslagsstiller til.

Åsmund Aukrust (A) [16:40:03]: Dette er en utrolig hyggelig sak å få være med på å vedta. Endelig skal Øystesevassdraget få det vernet det fortjener, for i dag vernes Øystesevassdraget og dets fantastiske natur for evigheten. Framtiden vil ha nytte av elvens unike verdier. Dette er jo ikke første gang vi behandler denne saken – det er ikke engang første gang vi behandler den i denne perioden, for Arbeiderpartiet fremmet sammen med SV og Miljøpartiet De Grønne et forslag om vern av Øystesevassdraget høsten 2017, som ble votert over for et års tid siden. Det gikk ikke gjennom da, men jeg var veldig glad for at dette kom i Jeløya-plattformen. Det har vært en lang kamp, og i dag er det nesten som om man kappes om å være mest mulig for dette.

La oss bare si til hverandre: Gratulerer med et godt vedtak! Det er utrolig bra at vi nå får dette på plass. Så er det vel mange som mener at Stortinget burde gjort dette tidligere, men i dag er det eneste som betyr noe, at vi faktisk får gjort det. For første gang på ti år får vi på plass et vernevedtak, og i dag får vi det for en av våre flotteste elver. Så i dag skal vi gratulere hverandre.

Men først og fremst vil jeg si takk – takk til alle dem som har stått på for denne saken, lokale ildsjeler som har engasjert seg i de ulike politiske partiene, i friluftsorganisasjonene, i Turistforeningen, i Norges Jeger- og Fiskerforbund, i Naturvernforbundet og mange andre steder. Dette er først og fremst deres seier. Vi bør takke alle dem for at de aldri har gitt seg, for at de argumenterte og kjempet på, også når de ikke hadde så mange medstemmer.

Det var mange av oss som var hos Naturvernforbundet og Turistforeningen tidligere i dag, og det var en rørende markering, det å se dem som gjennom 30 år har kjempet for denne saken, og som i dag får kronet den med seier. Miljøkamper får ofte mye oppmerksomhet når man går på nederlag. I dag får man full seier. Det er det all grunn til å feire. Så dette er deres seier. Det viser at det nytter å engasjere seg. Vi takker dem i dag, men først og fremst er det framtiden som kommer til å takke dem – alle de som ikke er født ennå, men som vil vokse opp i nærheten av elven, eller alle de som kommer til å reise til elven for å oppleve dens flotte natur og ta seg en tur i fjellet. For nå vil elven være der for all evighet. Det er en seier for friluftsliv, for naturen, for planter og for dyr, og aller mest er det en seier for folk.

I dag gratulerer vi Stortinget med et godt vedtak, og så sier vi takk til alle dem som har brøytet vei, og som i dag gjør at det er veldig fortjent å spise kake og feire Øystesevassdraget.

Aase Simonsen (H) [16:42:52]: Vi i Høyre gleder oss også i dag, sammen med alle dem som har kjempet i årevis for å verne Øystesevassdraget i Hardanger, som ligger i et av våre mange flotte fjellområder her i landet. I dag skal vi vedta at Øystesevassdraget blir tatt inn i Verneplan for vassdrag, og med det sørge for at også dette vassdraget vernes mot framtidig kraftverkutbygging. Det betyr også at verneverdiene i området skal tas hensyn til ved eventuelle andre typer inngrep som måtte melde seg.

Dette er et flott område, og jeg tror at vern her har vært en veldig klok beslutning, men det er vanskelige avveininger når vi står overfor vern kontra næringsutvikling. Begge deler er viktig. Jeg husker at daværende olje- og energiminister Søviknes uttalte at dette hadde vært en av hans vanskeligste saker, men at vi sa nei til kraftutbygging ut fra en helhetsvurdering. Også statsministeren vår uttalte at regjeringen er opptatt av at vi skal utnytte våre fornybare naturressurser, men hun understreket at vi samtidig skal ta vare på verdifullt landskap, friluftsliv og biologisk mangfold. I denne saken ble det altså hensynet til det siste som kom til å veie tyngst.

Som det har vært nevnt tidligere nå, har det vært en kamp i rundt 30 år, der natur-, friluftsorganisasjoner og andre har jobbet for et varig vern. Det har slett ikke vært beine veien for dem, for å si det sånn. Det har vært forslag om vannkraftprosjekter i området, senest i 2015, der NVE innstilte på full utbygging, men søknaden som lå til grunn for den innstillingen, endte med å bli avslått av Olje- og energidepartementet i 2017. Så er vi her i dag, klar til å verne for all framtid, til glede for alle dem som har kjempet for dette, og også til glede for kommende generasjoner.

Gisle Meininger Saudland (FrP) [16:45:25]: President, jeg kan røpe for deg at mange i dette rommet allerede har feiret utfallet av saken vi behandler nå. For du skjønner at mange av medlemmene i energi- og miljøkomiteen har sammen med Den Norske Turistforening, Naturvernforbundet, ildsjeler, miljøvernforkjempere og andre vært med og feiret verningen med kake og kaffe som er kokt med vann fra nettopp Øystesevassdraget, fraktet til Oslo av en Venstre-mann fra Vestlandet.

Selv om jeg ikke føler at dette er tiden for politisk munnhoggeri, må det likevel komme som en kuriositet for både politiske motstandere og naturvernere at det er når en setter en Venstre-mann og en Fremskrittsparti-mann sammen i regjering, og de styrer hvert sitt ansvarlige departement, at denne historiske beslutningen blir fattet. Jeg vil uansett gi honnør til alle ildsjelene som har vært med og jobbet for dette i årevis – på nasjonalt nivå, hvor de har vært med og jobbet mot politikere og myndigheter for å få det til, men ikke minst på lokalt nivå, hvor det har vært et kjempeengasjement for dette vassdraget.

Jeg vet at det er mange som følger denne debatten nå, både fra galleriet i salen her og også hjemmefra eller fra kontoret, som er engasjert, og til dem har jeg følgende å si: Gratulerer med dagen og vel blåst!

Sandra Borch (Sp) [16:47:17]: Øystesevassdraget har uten tvil særskilte kvaliteter knyttet til landskap og friluftsliv. Øystesevassdraget er også et av få uberørte vassdrag i Hordaland. Da Stortinget for ett år siden behandlet representantforslaget om vern av Øystesevassdraget, gikk Senterpartiet inn for et delt vern, der øvre del fikk vern, mens nedre del ikke fikk det. Dette var for å ivareta de uberørte og særlig store verdiene for friluftsinteressene i den øvre delen, mens nedre del, som ikke er uberørt på samme måte, skulle kunne bygges ut – dette i tråd med de lokale høringsinstansene Kvam kommune og Hordaland fylkeskommune.

Det er ingen grunn til å dra ut denne debatten. I denne runden har Senterpartiet sluttet seg enstemmig til innstillingen om vern av hele Øystesevassdraget. Det er hevet over enhver tvil at det er betydelige verneverdier i hele vassdraget, også i nedre del, selv om denne delen bærer preg av å ligge i et område med masseuttak, teknisk infrastruktur, landbruk og bebyggelse.

Det kan altså framføres argumenter for delt vern, men det kan også fremføres argumenter for at det er betydelige verneverdier som vil kunne gå tapt ved et delt vern. Senterpartiet har derfor i prosessen veid argumentene og valgt å støtte opp om innstillingen – dette for å gi forutsigbarhet i en prosess som har vært veldig lang – og kronglete nok – og for å understreke nettopp de verneverdiene vi alle er enige om at faktisk tilhører vassdraget.

Terje Breivik (V) [16:49:20]: Dette er ein stor dag for klassisk naturvern generelt og vassdragsvern spesielt. Ein lang kamp for varig vern av Øystesevassdraget vert i dag krona med samrøystes vedtak i Stortinget, eit vassdrag som ikkje berre representerer ein verdi opplevingsmessig visuelt, men òg artsmangfaldsmessig.

At Hardanger-naturen er noko av det vakraste som er skapt, og særleg eit urørt vassdrag som renn heile vegen frå fjell til fjord, er det liten tvil om. At ein i tillegg finn eit tital raudliste-registrerte planteartar og ein rikhaldig edellauvskog, berre understrekar kor godt fundamentert vernevedtaket er.

Det er mange som på vegner av naturen og komande generasjonar fortener takk. Vel vitande om at haldninga «ingen nevnt, ingen glemt» er det tryggaste i ein slik samanheng, tillèt eg meg likevel å trekkja fram nokon spesielt. Ikkje minst Naturvernforbundet og Turistforeningen fortener stor takk, og særleg dei lokale laga heime i Kvam, Hordaland, Bergen.

At Turistforeningen og Naturvernforbundet lokalt i Bergen og Hordaland ikkje tok for gjeve fakta i denne saka, har fått avgjerande betydning for utfallet. Dei var så overtydde at dei forskotterte kostnadene med å få laga ei ny kartlegging av vassdraget, som avdekte store manglar i vedtaksgrunnlaget som NVE hadde lagt til grunn. Mellom anna vart det funne mange raudlisteartar, i tillegg til andre mindre, men likevel alvorlege, graverande feil i saksgrunnlaget.

Slik sett utløyser denne saka òg ein heilt nødvendig debatt, vurdering og endring av dokumentasjonskrava i liknande konsesjonssaker. Det er dessverre liten grunn til å tru at denne type manglar er typisk for vurderingane av vassdrag. Vassdrag og natur som allereie har fått vedtak mot seg på sviktande grunnlag, er det dessverre lite å gjera noko med no, men me er nøydde til å gjera det me kan for å forhindra at det skjer igjen, utan at me skal vera avhengige av eldsjeler, som i denne saka har hindra eit openbert feil vedtak.

Venstre har stått rimeleg last og brast i fremste rekke for Øystesevassdraget, naturleg nok for eit miljøparti. I dag vil eg likevel nytta høvet til å takka dei partia me satt i regjering med, Høgre og Framstegspartiet, når regjeringa først sa nei til konsesjonssøknadene og så, etterpå, gjekk inn for vern.

Eg vil òg takka resten av partia her på huset, og ikkje minst saksordførar Haltbrekken, for at vedtaket i dag vert samrøystes. Urørt natur, naturverdiar og artsmangfald vil stiga i verdi og verta viktigare og viktigare. Vedtaket me saman gjer i dag, vil dei som kjem etter oss – barn og barnebarn – kunna nyta godt av i generasjonar.

Tore Storehaug (KrF) [16:52:37]: Vi har fått høyre at vi allereie har feira. Sjølv dei som rettmessig har kritisert ein del prosessar som har gått føre seg med å frakte isbitar frå distriktet så folk skal kunne drikke, naut i dag ein kopp brygd på vatn frå Øystese. Sjølv om rykta seier at det blei frakta over fjellet i dieselbil, trur eg vi får la det gå på ein gledesdag som i dag.

Øystesevassdraget er eit av dei få intakte vassdraga i Hordaland, og ved siste behandlinga av Verneplan for vassdrag anbefalte NVE at heile vassdraget skulle vernast. Fylkesmannen i Hordaland, Direktoratet for naturforvaltning og Hordaland fylkeskommune anbefalte den gongen øvre delen verna, noko som også den gongen var Kristeleg Folkepartis standpunkt. Men noko vern blei det ikkje noko av den gongen.

Eg takkar saksordføraren for eit godt innlegg og for eit godt samarbeid i denne saka. Som han påpeikar, har det vore fleire initiativ opp igjennom for å få til vern av Øystese. No er vi einige, og vi er det heilt på same tid. Det er bra.

Eg tenkte at på ein dag som denne, høyrer det òg med å sitere Olav H. Hauge. Han har sagt ein gong: Bur du attmed ein foss, høyrer du han ikkje. Det kan vere slåande for ein del av dei naturperlene som vi som bur i eit land som Noreg, som er så rikt på natur og unike opplevingar, har. Nokre gonger er det så nært oss at vi ikkje ser det, eller som Hauge eigentleg seier – ein høyrer ikkje fossen som ein bur rett attmed.

Når ein samla storting i dag seier at vi går inn for vern av heile Øystesevassdraget, er det ein gledesdag, og eg meiner det er eit bevis på at regelen som Hauge-sitatet peikar på, nokon gonger kan motbevisast. Vi har anerkjent nokre naturressursar, og dei skal vernast på vegner av dei komande generasjonane og på vegner av alle som kan nyte desse naturperlene. Gratulerer!

Une Bastholm (MDG) [16:54:56]: Gratulerer alle sammen med et raust vedtak på vegne av alle dem som nyter denne naturen, alle de små artene som lever der, og også de kommende generasjonene som skal ha glede av elva, Øystesevassdraget. Først tusen takk til regjeringen fordi noen skal fatte disse vedtakene som gjør at vi får til dette vernet. Noen skal ta disse kampene også om at det blir prioritert. Så dette vil jeg takke helhjertet for. Og takk til dem som har stått på i årevis, og som også er representert på galleriet her i dag. Vi vet at i vernesaker er det de som jobber for vern, som må være de seige, som må stå imot stadig nye interesser. De må passe på så mye, det er høringssvar, og det er utallige timer med arbeid som legges ned, ofte fra noen ganske få.

Dette er et område – et stort, urørt naturområde, en friluftsperle – som er viktig for folk som bruker det. Men det er også viktig for artsmangfoldet. Vi vet at det er truede arter langs Øystesevassdraget.

Jeg tenker at vi på en dag som dette kan ta med oss noen lærdommer. Det ene er at det er veldig viktig å kartlegge godt stedet man tenker å bygge eller legge urørt natur i rør, for det kan godt tenkes at man ikke har funnet alt man leter etter. Det andre er litt mer morsom betraktning som jeg gjorde meg, og det er at jeg ved feiringen tidligere i dag skjønte at representanten Breivik og statsråd Elvestuen hadde vært sammen på tur langs elva. Så står vi her i dag og har fått til vernet. Da tenker jeg at vi i energi- og miljøkomiteen skulle lagt flere av komitéreisene våre til norsk natur, for det viser seg at vi også bare er mennesker, og førstehåndserfaring gjør også at vi kan ta bedre beslutninger. Ingen ting er vel bedre da enn en førstehåndserfaring med en god norsk friluftsopplevelse.

Statsråd Ola Elvestuen [16:57:28]: Nå er mye sagt. Dette er en betydningsfull dag for vassdragsvernet i Norge. Vern av Øystesevassdraget har vært viktig for mange. Det har det lenge vært også for Venstre, og det ble derfor forhandlet inn som en del av Jeløya-plattformen.

Øystesevassdraget var blant vassdragene som ble vurdert for vern i Stortinget allerede i 2008–2009. NVEs vurdering var allerede den gangen at vassdraget har kvaliteter som kvalifiserer for vern. Stortingsflertallet sluttet seg imidlertid den gang til den daværende regjeringens tilråding om at verdiene i vassdraget best kunne bli vurdert og ivaretatt gjennom konsesjonsbehandling av ulike prosjekter. Konsesjonsbehandlingen av konkrete prosjekter konkluderte i 2017 med at fordelene ved omsøkte vannkraftutbygginger er mindre enn ulempene. Verdiene i vassdraget har også blitt vurdert nærmere i konsesjonsbehandlingen, og det er registrert ytterligere naturverdier. Det er dokumentert betydelige verneverdier i Øystesevassdraget knyttet til landskap, friluftsliv og biologisk mangfold. Vassdraget ligger i nærhet til befolkningstette områder rundt Bergen og i en region med lite vern av hele nedbørsfelt fra fjord til fjell.

Jeg noterer meg at Senterpartiets representanter i komiteen ønsket et delt vern av Øystesevassdraget, slik at bare øvre del av vassdraget tas inn i Verneplan for vassdrag. Nå er imidlertid situasjonen at søknaden om å bygge Øystese kraftverk i nedre del av vassdraget er endelig avslått ved kgl. res. av 2. mars 2018. Så jeg er derfor glad for at en samlet komité slutter seg til å verne Øystesevassdraget. Det er ingen tvil om at dette er et godt og framtidsrettet vedtak, som vil stå seg for ettertiden. Det er mange som har jobbet lenge for å verne Øystesevassdraget, og i dag får dette sin endelige tilslutning.

Ketil Kjenseth (V) [17:03:11] (komiteens leder): Først av alt: Jeg slutter meg til dem som blir inspirert og motivert på denne dagen. Jeg unner virkelig Hardanger fredningen av dette vassdraget, i det fantastisk naturområdet som dette er, og jeg gleder meg til å kunne ta en tur opp og overnatte i den nye hytta som har kommet på plass.

Når jeg sier dette, er det fordi jeg vet at mange har jobbet lenge og kanskje følt det som nesten en uendelig kamp. Jeg har selv fulgt prosessene og motstanden rundt elva Vinda over tid, og jeg har sett hvor mye det krever av et lokalsamfunn. Jeg har også sett hvilken glede en har av naturen, hvilket eierskap en har til naturopplevelsene lokalt, og hvilke krefter det mobiliserer. Det sier også noe om utfordringen en har lokalt med å involvere slik at det engasjementet får komme fram, og det er utrolig at det har holdt seg i så lang tid i Øystesevassdraget. Men det sier også noe om det eierskapsforholdet og de verdiene en har lokalt. Det forteller også oss politikere at vi må legge til rette slik at lokalmiljøer blir hørt.

Jeg som har fulgt kamper om Nedre Otta, Øvre Otta og Dokka–Etna, store utbyggingssaker i mitt fylke, Oppland, unner virkelig dem som har jobbet for dette, både i ulike natur- og friluftslivsorganisasjoner og politisk, denne seieren. Og jeg håper jo at også elva Vinda kan komme inn i verneplanen.

Så er det noe som heter «varig vern», og noen har utfordret oss på det, hva «varig» betyr, og at det skal bli så lenge som mulig. Vi skal legge til rette for at det vernet skal få virke i mange generasjoner framover.

Som komitéleder vil jeg si at det er ikke alle komitéledere i energi- og miljøkomiteen som får oppleve, faktisk, at en kommer inn på verneplanen. Det er ti år siden sist.

Representanten Une Bastholm utfordret komiteen litt på å ikke reise på komitéreiser, men nærmest å dra på komitégåtur. Det har vi faktisk ikke gjort. Vi har en egen reisekomité. Vi har i min korte tid i komiteen, på ett år, vært på mange oljekonferanser og oljemesser, men vi har ikke reist til så mange naturområder. Så vi også har litt å gå på, vi også, og vi kan bli bedre på dette og ta inn over oss det mangfoldet som er. Derfor skal det ikke bare være opp til enkeltrepresentanter å prioritere dette. Terje Breivik, Ola Elvestuen og jeg har, når det gjelder elva Vinda, måttet gå de turene langs de elvene for å få de inntrykkene, får den erfaringen. Det koster litt, ja, men det gjør også umåtelig inntrykk. Derfor håper jeg ikke det blir ti år til, og at vi nå får fart på suppleringen av verneplanen.

Arne Nævra (SV) [17:06:26]: Hvis komiteen skal på en slik reise, er det klart at det også blir billigere hotellutgifter. Det kan jo hende man kan bo i telt på den veien.

Jeg beklager at jeg kom litt sent til denne festen, men jeg melder meg på allikevel. Noe av det siste jeg lagde i mitt forrige liv, var en serie som het Min natur, og da gjestet vi Øystesevassdraget. Vi lagde noen vakre ting derfra, og det var ikke vanskelig å lage vakre ting fra Øystesevassdraget. Det vassdraget går i fall, i strømmer og i loner hele veien, fra fjell og ned til fjord, og som mange av talerne her i dag har sagt: Det er ikke så mange igjen av de vassdragene. Det ble vakre bilder, og en av hovedpersonene som jeg brukte i den serien, sitter vel oppe på galleriet i dag. Jeg synes det er herlig å sende en hilsen til dem som har stått på for vern av dette vassdraget så lenge og fått kronet det med slikt hell. Det er fantastisk å se.

Jeg har lyst til å nevne også et annet viktig poeng, og det er at det er noen andre vassdrag som nå står i kø. Noen av dem har vi foreslått utredet for varig vern, og det ligger i forslaget. Det gjelder seks–sju vassdrag. Vinda har vært nevnt, Hovda, det er flere, seks–sju stykker. Det er altså ikke mange igjen, og det haster med å få utredet dette til en ny verneplan.

Jeg håper inderlig at statsråd Elvestuen tar dette med seg, og jeg tror at Elvestuen som statsråd er villig til å se videre på det. Vi skal i hvert fall presse på og gjøre det vi kan, sammen med naturvernorganisasjonene, for at dette skal komme på bordet.

Så sier jeg bare: Gratulerer med dagen!

Stefan Heggelund (H) [17:08:27]: Jeg ville bare kort melde meg på denne festen, jeg også. Jeg skal gjøre noe som ikke er så veldig vanlig fra Stortingets talerstol, for det er ikke så lett å gjøre det, for vanligvis er det helt tomt på galleriet her. Men nå er det jo folk her, så da må det jo være lov for en politiker å drive med litt publikumsfrieri. Det gjør jeg ved å si at dette er ildsjelenes seier. Tusen hjertelig takk!

Helt til slutt: Jeg hørte at komitélederen vår, representanten Ketil Kjenseth, sa at det ikke var så ofte en komitéleder i energi- og miljøkomiteen fikk komme inn på verneplanen. Hvis det betyr at Ketil Kjenseth nå er varig vernet – det er mulig at det er en misforståelse, men gjerne for meg – er det i så fall fint om statsråd Elvestuen også tar med seg det i det videre arbeidet. (Munterhet i salen)