Stortinget - Møte tirsdag den 12. mars 2019

Dato: 12.03.2019
President: Tone Wilhelmsen Trøen

Innhold

Sak nr. 5 [13:12:13]

Interpellasjon fra representanten Jan Bøhler til justis- og innvandringsministeren: «Vi ser stadig tilfeller av at gjengkriminelle som er tatt, siktet eller dømt for grov vold, drapsforsøk, kidnapping m.m. tilbake i 2015, 2016 og 2017, ennå er på frifot og begår ny grov kriminalitet. Dette sender et meget dårlig signal til ofre, til samfunnet og til gjengmiljøene selv og deres rekrutter, som bør oppleve raske reaksjoner. For politiet, som gjør en stor innsats for å stoppe gjengene, er det lite motiverende å se at gjengkriminelle som er tatt, blir værende på frifot. Det er også stor fare for at de oppsøker og truer mulige vitner. Vi ser ofte at forklaringer endres eller trekkes i disse sakene – eller at ingen vil si noe. Det er grunn til å spørre hvordan alle parter i rettsapparatet oppfatter gjentakelsesfaren, vitnepåvirkning og behovet for raske reaksjoner mot gjengmiljøene. Hvilke tiltak vil statsråden sette inn for å få en mer effektiv straffeforfølging av gjengkriminelle etter at de er tatt for alvorlige forhold»?

Talere

Jan Bøhler (A) []: Jeg vil først si til statsråden at jeg tror vi alle reagerer veldig sterkt på det som statsrådens hus og hjem og familie har vært utsatt for. Det er veldig sjokkerende å lese og høre om, og jeg håper bare at politiet og samfunnet reagerer på en måte som gjør at statsråden og hans familie kan føle at de blir ivaretatt, og at man ikke på noen måte kan la sånne ting true ytringsfriheten vår, demokratiet vårt, viljen vår til å stå opp for det vi tror på og mener i samfunnet. Jeg må også føye til at jeg synes statsråden har taklet de hendelsene og oppslagene på en betryggende og rolig måte som det står respekt av, sett ut ifra de opplevelsene, som må være sterke.

Så til saken. Jeg har fulgt med på en rekke saker mot gjengkriminelle – det som er kjent som organiserte, etablerte kriminelle gjenger og også kriminelle nettverk, bl.a., unge kriminelle nettverk – som har begått ganske ekstreme handlinger, f.eks. nesten-drap med kniv, som har vært voldsomt sjokkerende å være vitne til for de nærmiljøene som har sett det, sånt som har skjedd flere steder i Oslo det siste året, f.eks. nærmest henrettelser i borettslag på en tid av døgnet hvor mange har vært vitne til det, og lignende hendelser. Det er jo ikke vår oppgave her i Stortinget å drøfte enkeltsaker som er i rettsapparatet, men jeg må si at når jeg f.eks. har fulgt minst ti av de sakene de senere årene, har jeg blitt veldig bekymret, for i veldig mange av de sakene er de som er siktet, og som kanskje er dømt i første instans, fortsatt på frifot i disse miljøene. En rekke av dem er også blitt tatt for ny kriminalitet etter at de er siktet eller dømt i første omgang.

Det er en situasjon som jeg er veldig bekymret for. Sett i lys av gjengsatsingen som vi vil ha fra Stortingets side, som jeg tror partiene er enige om, og når det gjelder det synlige resultatet for lokalbefolkningen i områdene hvor dette skjer, blir ikke resultatet overbevisende når de ser at disse er på frifot og fortsetter å operere og til og med er involvert i nye hendelser. Det er klart at det kan være veldig skremmende å se personer som har begått et forferdelig drapsforsøk med kniv i nærmiljøet, fortsatt gå rundt der i månedsvis etterpå og – som befolkningen tror, og har grunn til å tro – fortsette med kriminaliteten sin.

Når de er på frifot, er det også fare for at de truer vitner, sånn at det blir veldig vanskelig for politiet å etterforske sakene, få iretteført sakene. Det er veldig utbredt at de truer vitner på verste måte, og det er selvsagt også fare for nye oppgjør mellom rivaliserende miljøer, rivaliserende nettverk eller gjenger når samfunnet ikke greier å rydde opp i tide. Vi har også nå sett eksempler på nye drapsforsøk, senest på Grønland for ikke så lenge siden, som var i forlengelsen av en hendelse fra før jul i 2017. Media har beskrevet noen av disse sakene, hvor personer som er tatt i første omgang, fortsatt er på frifot og begår nye alvorlige kriminelle handlinger.

Jeg skal ikke gå i detalj på det, men konsentrere meg om å ta opp hva vi kan gjøre med det. Jeg vil prøve å rekke å ta opp i hvert fall fire punkter. Det første er at jeg mener vi trenger en felles nasjonal kriminalitetsanalyse av de kriminelle nettverkene, av de kriminelle gjengene, som er forpliktende, og som utarbeides av Kripos, slik at det blir en felles forståelse i politidistriktene som berøres, og i de delene av vårt samfunnsapparat, rettsapparat og sånt som håndterer disse sakene. For det er veldig viktig at man ser forskjellen på saker. For eksempel om det er en ung person som er tatt for et ran, eller det er beslaglagt et skytevåpen hos en ung person – eller hvilken som helst alder – er det veldig stor forskjell på om vedkommende er del av et kriminelt nettverk hvor dette er en del av virksomheten som pågår hele tiden, kontra at det er en enkeltstående hendelse, en førstegangshendelse eller det er en eller annen spontan handling som skjer i affekt. De sakene må behandles forskjellig, og man må se sammenhengen når det er noen i disse miljøene som begår kriminalitet, og da finne en tilnærming som er egnet for de miljøene. Så den differensieringen ut ifra miljøkunnskap etterlyser jeg veldig. Jeg må si at jeg er bekymret for samkjøringen mellom Øst politidistrikt og Oslo politidistrikt. Hvis personer fra Oslo skyter på Lørenskog, for å ta et eksempel, er det vanskelig å se at de sakene faktisk blir prioritert av Øst politidistrikt, i hvert fall ut ifra det bildet jeg har om skyteepisoder som har skjedd, der folk ble siktet osv. for lang tid tilbake, uten at det virker som om noe har skjedd i rettsapparatet, i rettsforfølgingen.

Så det trengs også, som politiet i Oslo har begynt å ta opp med Oslo tingrett, ut ifra en sånn differensiering av hvilke miljøer man står overfor, at dommerne som settes på disse sakene, bør ha miljøkunnskap og kjenne til de miljøene man arbeider med. For hvis det er dommere som overhodet ikke vet noe om disse kriminelle nettverkene man står overfor når man er i rettsalen, og det f.eks. kommer en ny dommer i hver sak mot samme person, vil det kunne føre til at man ikke ser sammenhengene og ikke forstår alvoret f.eks. når det gjelder gjentakelsesfaren, faren for å true vitner og behovet for f.eks. varetektsfengsling i de sakene. De fleste av de eksemplene jeg har – som jeg ikke tar hvert enkelt av – gjelder personer over 18 år, men det er også personer i aldersgruppen 15–18 år jeg snakker om.

Det som er viktig når man har en felles forståelse, felles kriminalitetsanalyse, felles prioritering av disse miljøene, mener jeg er raske reaksjoner. Hvis man skjønner hvem man står overfor, skjønner man også bedre behovet for raske reaksjoner. Det gjelder etterforskningen. Nå er det ofte at etterforskningen av saker jeg har nevnt også i interpellasjonen, skjedde tilbake i 2016, uten at vi kan se at de er iretteført. Politiet sier de mangler etterforskningsressurser, og jeg vil si at de mangler evne til å ha etterforskere og påtalejurister som jobber med kriminelle gjenger, kriminelle nettverk, at det er det de konsentrerer seg om, sånn at de har kunnskap nok til å kunne gå rett inn i sakene og har den bakgrunnen som gjør at sakene kan prioriteres hele veien, og at man da kan finne raskere fram til hvordan man skal iretteføre dem.

Det samme gjelder praksisen med å anke og når man fastsetter dem. Disse miljøene anker jo nesten alltid en tingrettsdom videre, og det kan føre til månedsvis med ventetid, hvor de også er på frifot. Da er det bl.a. det frie forsvarervalget som er en del av den prosessen, at saker kommer veldig sent. Det må være grenser, og vi må finne en bedre måte å håndtere det at forsvarere kan si at de ikke har tid på, og så går det ytterligere månedsvis mens farlige personer er på frifot. Da må jo det løses, enten ved at det når det gjelder det frie forsvarervalget, settes noen grenser for det med tanke på tid osv., eller at man i perioder bruker varetekt i større grad for dem som har begått farlig kriminalitet.

Det samme gjelder at fengselsplasser selvsagt må stå klare. Nå har man jo slått fast at fengselskøene er avviklet, men da må det også kunne inngås avtaler om at man kommer rett fra dom, etter at dommen er forkynt, inn til soning. Vi har også nå sett eksempler på at kriminalitet er begått mens man har ventet på fengselsplass, selv etter at fengselskøene skulle være avviklet. Så raskere reaksjoner er et hovedpunkt for meg.

Et tredje hovedpunkt, etter en nasjonal kriminalitetsanalyse og raske reaksjoner, er hvordan vi håndterer trusler mot vitner og andre som skal forklare seg til politiet. Det har kommet foresatte og familier til meg og fortalt om steinkasting mot hjemmene deres bare fordi de har forklart seg til politiet og man har fått vite hvem som har gjort det. Vi har også sett – jeg har vært vitne til det i retten – hvordan forklaringer til politiet systematisk er glemt i neste omgang, når man skal i retten, man husker ikke noe av det man har forklart, eller at vitneforklaringer forandres fra tingrett til lagmannsrett, og man husker ikke lenger hva man sa. Dette er så gjennomført, og jeg hører at voksne personer fra de lokalmiljøene sier at de dessverre ikke kan tenke seg å vitne eller forklare seg til politiet, fordi de skal leve i dette, med de metodene som brukes for å true vitner. Jeg mener at det å true vitner må få veldig store konsekvenser. Politiet bør ta ut egne saker hele tiden når det kommer opp i retten, og bl.a. spille av tidligere politiavhør, politiforklaringer i første omgang for å kunne dokumentere at man har endret det, og at det ikke er sannsynlig at dette er gjort uten trusler. For de som er truet, vil jo aldri si at de er truet.

Jeg har noen poenger til, men dette skal være en åpen debatt, og jeg ser at tiden er ute, så jeg får avslutte i første omgang. Jeg håper på et interessant svar fra statsråden.

Presidenten: Presidenten vil i likhet med interpellanten uttrykke sin sterke bekymring for hva statsråden er utsatt for av trusler, og gi støtte i en slik svært vanskelig og krevende situasjon. Slike trusler er, slik interpellanten sa, ikke bare et angrep på justis- og innvandringsministeren, men et angrep på alle politikere, på det politiske system og på selve demokratiet i Norge. Statsråden skal vite at selv om han og hans familie må leve med dette alene, står det norske folk solidarisk i lag med dem.

Statsråd Tor Mikkel Wara []: La meg først få lov til å takke for de ordene. Det setter jeg veldig stor pris på.

Jeg takker for spørsmålet fra interpellanten og verdsetter denne muligheten til å diskutere innsatsen for å forebygge og bekjempe gjengkriminalitet og spørsmål knyttet til effektiv straffeforfølging av gjengkriminelle. Utfordringer knyttet til gjengkriminalitet har vært gjenstand for flere interpellasjoner gjennom de senere årene, senest i desember 2018. Jeg oppfatter det slik at det gjennom disse debattene har framkommet bred politisk enighet om behovet for at innsatsen mot gjengkriminalitet må løftes, og at nødvendige ressurser må settes av til dette arbeidet. Jeg er derfor svært glad for at det gjennom statsbudsjettet for 2019, etter forslag fra regjeringen, er bevilget 50 mill. kr til en særskilt pakke for å styrke innsatsen mot ungdomskriminalitet og gjengkriminalitet.

Denne nye pakken har en bred innretning. Midlene skal benyttes til både tidlig forebyggende innsats, bekjempelse, etterforskning, iretteføring og straffegjennomføring. Dette er ut fra en anerkjennelse av at vi kun kan få bukt med problemet med gjenger gjennom samtidig innsats i forebyggingssporet og straffesakssporet. Vi må bekjempe de etablerte gjengstrukturene samtidig som vi hindrer at unge rekrutteres inn i miljøene. Midler fra den særskilte pakken går derfor til styrking av innsatsen fra både barnevernet, konfliktråd, politiet i Oslo-området samt Kripos og Økokrim. I tillegg er også midlene til den særskilte politiinnsatsen i Oslo Sør, 30 mill. kr, og Oslo Indre Øst, 7 mill. kr, videreført i statsbudsjettet for 2019. Disse midlene skal særlig benyttes til forebyggende innsats og forhindre rekruttering til kriminelle gjenger. Midlene til politiet skal ses i sammenheng med øvrige midler bevilget til områdesatsingen i Oslo som et samarbeid mellom stat og kommune.

Jeg ønsker å presisere at de satsinger jeg her har vist til, kommer i tillegg til den ordinære driften til virksomheten i justissektoren. Til sammen mener jeg at dette gir et godt fundament for en helhetlig og slagkraftig innsats. Vi vil selvfølgelig følge med på utviklingen for å vurdere hvorvidt det er behov for justeringer av innsatsen eller ytterligere styrking.

Spørsmålet representanten Bøhler stiller i denne interpellasjonen, omhandler hvordan vi kan få en mer effektiv straffeforfølging av gjengkriminelle etter at de er tatt for alvorlige forhold. Jeg er enig med representanten Bøhler i at det er helt avgjørende at vi som samfunn evner å sikre en effektiv straffeforfølging, særlig når det gjelder alvorlig kriminalitet, herunder gjengkriminalitet. Når det nå er bevilget midler til å styrke innsatsen mot gjengene, er det viktig at vi sikrer effektiv etterforskning og iretteføring. I denne sammenheng viser jeg til at Riksadvokaten i sitt rundskriv Mål og prioriteringer for straffesaksbehandlingen 2019 gir føringer om iverksettelse og gjennomføring av etterforskningen i saker knyttet til gjengkriminalitet.

Jeg har hatt møte med riksadvokaten 7. januar i år, og han opplyser at han, i samarbeid med Politidirektoratet, vil etablere et nasjonalt prosjekt som også kan stille midler til rådighet for samarbeid mellom politidistriktene. Riksadvokaten og Politidirektoratet har i brev til aktuelle politi- og påtalemyndigheter bedt om at det innen 15. mars utarbeides en plan for kraftfull og bred innsats mot de kriminelle gjengene på Østlandet.

Videre er det viktig at vi sikrer at reaksjonene iverksettes raskt etter rettskraftig dom. I spørsmålet til representanten vises det til konkrete tilfeller hvor det kan stilles spørsmål ved effektiviteten i straffesakskjeden. Jeg kan ikke uttale meg om enkeltstående saker eller tilfeller mot enkeltpersoner hvor det har gått lang tid i ulike ledd i straffesakskjeden. På et generelt grunnlag er det likevel klart uheldig dersom personer som er dømt for alvorlig kriminalitet, herunder gjengkriminalitet, får være på frifot. Det kan i verste fall bidra til å svekke tilliten til rettssystemet. Samtidig er det viktig at vi sikrer at rettssikkerhetsprinsippene ivaretas. Alle har krav på det samme rettssikkerhetsnivået, samtidig som vi skal ha høy effektivitet.

Justis- og beredskapsdepartementet vil i sin dialog med Politidirektoratet, Riksadvokaten og Kriminalomsorgsdirektoratet be aktørene gå gjennom rutinene for å se på hvordan man i størst mulig grad kan redusere tidsbruken fra rettskraftig dom til soning igangsettes. Alle steiner bør snus i alle ledd for å sikre at det ikke går unødig tid til spille i prosessen. Justis- og beredskapsdepartementet har igangsatt en gjennomgang av regelverk av betydning for innsatsen mot gjengkriminalitet. Det er innhentet innspill fra aktørene i straffesakskjeden, og det har i denne sammenheng kommet en rekke forslag til tiltak og regelverksendringer som departementet nå har til vurdering.

Når det gjelder ulike lovbrytere, ser vi på endringer i regelverket rundt de strafferettslige reaksjonene ungdomsstraff og ungdomsoppfølging. Dette er et bredt arbeid som er ment å styrke disse reaksjonene generelt, men som også selvfølgelig vil kunne gi bedre reaksjoner i tilfeller hvor unge er i risikosonen for å rekrutteres inn i kriminelle gjengmiljøer.

Vi må også gjøre en vurdering av hvorvidt vi har de egnede virkemidlene overfor denne målgruppen, eller om det skal fremmes forslag om ytterligere virkemidler. Når det gjelder ungdomsstraff og ungdomsoppfølging, mener jeg at departementet i vår vil motta en sluttrapport fra følgeevalueringen som gjennomføres av Nordlandsforskning. Innspillene departementet har mottatt fra aktørene i straffesakskjeden, sammen med følgeevalueringen, vil gi oss et godt grunnlag for eventuelle justeringer av reaksjonene. Videre har vi også til vurdering regelverksendringer for i enda større grad å kunne ramme personer i etablerte gjengmiljøer. Dette handler om å sikre at vi har de nødvendige virkemidlene for å bekjempe de etablerte gjengmiljøene og den alvorlige organiserte kriminaliteten de utfører. Det er i denne sammenheng aktuelt å se på både behovet for ytterligere straffebestemmelser og straffeprosessuelle virkemidler. Det vil senere være behov for en bred høring av forslag til lovendringer. Det er for tidlig å si noe nærmere om når regjeringen eventuelt kan fremme en proposisjon med forslag til lovendringer i Stortinget.

I tillegg til å straffe de kriminelle handlingene som utføres, må vi også evne å ramme profitten miljøet skaffer seg fra ulovlig virksomhet. Evner vi å ta profitten, fjerner vi også statusen til disse miljøene. Jeg er fornøyd med at Riksadvokaten gjennom sitt mål- og prioriteringsrundskriv har gitt føringer om at inndragning av utbytte fra straffbare handlinger skal stå sentralt i bekjempelsen av alle former for profittbasert kriminalitet. Regjeringen har, som jeg har vist til, tatt initiativ til å forsterke den forebyggende og bekjempende innsatsen mot gjengkriminalitet. Dette vil være et høyt prioritert område fremover, som vi vil følge tett. Målet er at vi skal lykkes med å bekjempe gjengene og forebygge rekruttering til disse miljøene.

Jan Bøhler (A) []: Jeg takker for svaret og understreker at dette handler om effektiv straffeforfølging av dem som har begått meget alvorlig kriminalitet og er en del av disse kriminelle nettverkene, som noen ganger er yngre og noen ganger eldre etablerte kriminelle gjenger. Det blir veldig alvorlig både for nærmiljøene og for deres egen framtid når de opplever at de kan fortsette med kriminaliteten; at det tar så lang tid før noe skjer – det kan gå en to–tre år – at det nærmest er ubestemt tid for dem.

Dette er en situasjon som jeg forstår at statsråden er opptatt av, og han varsler forskjellige typer arbeid. Jeg skulle ønske at statsråden også, slik han antydet, ville gå mer håndfast inn i det – for disse rutinene går det an å gå inn i, i et praktisk samarbeid med Kripos. Med det mener jeg at man trenger en analyse av disse miljøene som er forpliktende og felles, sånn at man vet man kan prioritere forskjellen på enkeltstående personer som er oppe i enkeltstående hendelser, og dem som er en del av denne kriminelle aktiviteten jeg omtaler, hvor vi trenger mer konsekvente og klarere reaksjoner.

Det som er problemet, er at når de blir gående på frifot og er dømt for ett knivran eller ett drapsforsøk, vet de at om de begår flere ting mens de er på frifot i f.eks. to år, summerer ikke det seg. Det er nærmest en mulighet til å fortsette med kriminaliteten når man er på frifot og likevel vet at man står overfor en dom. Det handler også om å beskytte disse personene mot seg selv, at man greier å sette inn tiltak i tide for å få ned den lange ventetiden før det kommer til endelig dom og soning.

Jeg skulle ønske statsråden tok mer aktivt stilling til noe av det jeg sier om noen av punktene når det gjelder raske reaksjoner, når det gjelder felles kriminalitetsanalyse mellom politidistriktene for å få til et felles handlingsmønster, og når det gjelder trusler mot vitner. Dette er det veldig synlige resultatet, fordi det angår hvordan vi lykkes med gjengsatsingen. Så det er ikke så imponerende for folk hvilke forslag vi varsler her på Stortinget, så lenge de ser at de samme personene som de er livredde for på grunn av handlinger de har begått i våre nærmiljøer rundt i byen, er på frifot.

Jeg er klar over at vi ikke skal gå inn i enkeltsaker – og jeg har heller ikke gjort det, slik statsråden var inne på – men jeg synes vi må skaffe bedre redskaper for at dette skal håndteres mer effektivt og mer betryggende, både for befolkningens del og til bedre hjelp for dem det gjelder.

Statsråd Tor Mikkel Wara []: I all hovedsak deler jeg de vurderingene som Bøhler gjør. Jeg tror det er viktig å se på dette i et mye større perspektiv enn man kanskje har gjort tidligere. Derfor er det ikke slik – fra Riksadvokatens side – at vi nå snakker om et gjengprosjekt i Oslo, vi snakker egentlig om et nasjonalt gjengprosjekt i regi av Politidirektoratet, men selvfølgelig er det Østlands-området som vil være det stedet hvor en ser på det først. Her er det snakk om å gjøre det kraftfullt og effektivt og ordentlig, og at disse politidistriktsgrensene ikke blir til hinder for å gjøre det ordentlig.

Så vil jeg også si at jeg forstår disse bekymringene rundt oppholdet fra dom til soning. Det er jo slik at det er retten og dommeren som dømmer noen til varetekt. Det er noen kriterier som skal oppfylles for at en skal kunne være i varetekt, og hvis man er veldig uenig i dem, må man altså endre loven. Til syvende og sist er dette en vurdering som gjøres, om det er fare for straffegjentakelse eller bevisforspillelse.

Så er det sånn at når man har en dom, er det veldig riktig at vi, tross alt, fra Kriminalomsorgsdirektoratet prøver å gjøre det som er riktig for å få dem ut av gjengmiljøet. Det er derfor det er slik at Kriminalomsorgsdirektoratet faktisk vurderer hver enkelt dom og prøver å plassere dem slik at man får en effekt på det, og dette er en vurdering som skal gjøres. Jeg skjønner tanken om at man bør rett i fengsel med en gang man er dømt, men det som skjer, er at man gjør en vurdering av straff – det er også såpass enkle ting som at noen ikke bør sone sammen – og disse vurderingene skjer. Men det betyr ikke, som jeg også sa i mitt innlegg, at vi ikke skal prøve å kutte ned disse tidene. Jeg tror absolutt det er all mulig grunn til å gjøre det, å få det mer effektivt, men det ligger altså noen konkrete vurderinger som gjør at det av og til går tid som vi kanskje helst skulle sett ikke gikk med.

Så må jeg til slutt si at jeg tror virkelig at vi på dette området, overfor de etablerte gjengene, vil kunne lykkes og vil komme til å lykkes. Det har i løpet av det siste året vært atskillige arrestasjoner, atskillig effekt av den innsatsen som er der. Men vi må også passe på at det ikke kommer flere, slik at vi ved å arrestere noen sørger for at vi også klarer å hindre nyrekruttering til disse gjengene. Men disse tingene har nå veldig høy prioritet – hos Riksadvokaten, hos Politidirektoratet – og jeg er overbevist om at vi vil se resultater. Så skal vi fra regjeringens side også sørge for at vi endrer de lovene som må endres for å få en effektiv straffesaksbehandling.

Lene Vågslid (A) []: Eg vil òg innleie med sterkt å gje uttrykk for at eit samla politisk storting tek avstand frå dei truslane og angrepa som har vore retta mot justisministeren den siste tida. Det er eit angrep på demokratiet, og eg er glad for at òg stortingspresidenten streka under det tydeleg her i stad.

Takk igjen til Jan Bøhler, som i Stortinget reiser problemstillingar knytte til gjengkriminalitet. Det er for meg eit openbert problem i kampen mot gjengkriminalitet at straffesakskjeden ikkje er effektiv nok, at kapasitetsutfordringane i både politiet og domstolane, som Arbeidarpartiet har både påpeikt og reist debatt om i fleire år, ikkje blir løyste av høgreregjeringa. Mange kjenner på denne utfordringa, både ofre for kriminalitet – både gjengkriminalitet og annan type alvorleg kriminalitet – og tilsette i politiet og domstolane. Eg høyrer ein justisminister som er god til å beskrive problema her frå talarstolen, men eg synest det manglar løysingar.

Høgreregjeringa brukar mykje tid på å skryte av at soningskøane er fjerna. Det som det ikkje blir snakka like mykje om, er at det har blitt oppretta nye køar, at det no er oppretta nye køar både hos politiet og i domstolane. Det er òg med på å svekkje arbeidet me snakkar om her i dag. Det er eit dårleg signal til befolkninga og til ofre for f.eks. gjengkriminalitet, at personar får gå fri sjølv om dei er tekne. Det kan òg bli eit tillitsproblem når kriminelle får stafferabatt fordi saka har lege veldig lenge. Det er denne problemstillinga me i Arbeidarpartiet prøver å reise gong etter gong me i Stortinget diskuterer tematikken rundt politi, etterforsking og kapasitet, og eg saknar respons.

Eg er også einig med interpellanten – som han også har uttrykt i fleire medium – i at det er positivt at regjeringa no har losna litt når det gjeld Arbeidarpartiets initiativ for å styrkje og skjerpe innsatsen mot gjengkriminalitet. Men eg meiner det er viktig å streke under at sjølv om det er positivt at Granavolden-erklæringa og justisministeren her viser til eit nasjonalt gjengprosjekt, er det behov for å byggje opp ei permanent og langvarig satsing.

Etterforskingsløftet kjenner justisministeren godt til. Justisministeren bør også kjenne godt til at foreløpig er dette eit løfte og ikkje eit løft. Norsk politi er svært pressa på kapasitet, og me les kvar veke i aviser over heile landet at ein er pressa på etterforsking. Derfor er det ikkje slik at me er heilt einige om alt me snakkar om her i dag, sjølv om regjeringspartia ofte ynskjer å få det til å verke slik. For me er ikkje einige når det gjeld prioriteringar i budsjetta. I fjor var justisministeren og statsministeren i Oslo aust og viste til ei satsing. Men det er ikkje ei reell satsing når ein gjev med den eine handa og tek med den andre. Det er og blir ei stor utfordring, og ikkje berre for Oslo politidistrikt, at driftssituasjonen er så pressa som han er.

Eg var på patrulje med Oslo-politiet for nokre månader sidan, før jul, og eg er heilt sikker på at me deler den bekymringa som politiet melder om, at nokre av dei som no blir rekrutterte inn i enkelte gjengmiljø, er så unge som ned i 12 år. Det er kjempealvorleg. Det er heilt avgjerande å ha eit godt samarbeid med både kriminalitetsførebyggjande tiltak lokalt, helsevesen og skule, men Stortinget, og me i justiskomiteen, har eit særleg ansvar for politiet. Derfor kjem eg, til det keisame, i debatter me har om politiet, til å peike på at me kjem ikkje til å lukkast med kraftfulle tiltak, viss ikkje me evnar å setje politiet betre i stand til å løyse desse utfordringane. I den samanhengen vil eg nemne at eg meiner me har eit veldig framoverlent byråd i Oslo, og eg saknar ei betre satsing på politidistrikta slik at det samarbeidet skal kunne lukkast betre.

Elles vil eg vise til Arbeidarpartiets 15 forslag, som me no nå har til behandling i justiskomiteen, og som me la fram i dag, der me har ei rekkje tiltak for å kjempe mot kriminelle gjengar og organiserte kriminelle.

Heilt til slutt kunne eg tenkje meg å høyre Waras refleksjonar om problemstillinga Bøhler reiser om vitnevern. Det er og blir ei kjempeutfordring. Det er fleire som tek kontakt med oss her på Stortinget og fortel om akkurat det Bøhler beskriv, så eg kunne godt tenkje meg å høyre justisministerens refleksjonar rundt det.

Himanshu Gulati (FrP) []: Jeg er også veldig glad for de ordene som ble sagt til statsråden, og at hele det politiske Norge står fjellstøtt bak både statsråden og hans familie i det de har måttet oppleve. Det skal ingen som driver med politikk i Norge, bli utsatt for.

Jeg vil også gi interpellanten ros for engasjementet og interpellasjonen, som tar opp et viktig tema. Dette er en bekymring som vi alle deler, på tvers av de politiske linjene, og det er av stor betydning at vi får effektive virkemidler for å bekjempe den situasjonen vi ser, når det gjelder både ungdomskriminalitet og gjengkriminalitet.

Statsråden var også inne på hvordan politiet har vært effektive når det gjelder å ta flere av de større organiserte miljøene, noe vi bl.a. så i etterkant av Young Bloods-saken. Men den store bekymringen og utfordringen er kanskje vel så mye ungdomsrekrutteringen og trenden vi ser innenfor ungdomskriminalitet, som også fungerer som en rekrutteringsbase for disse gjengene.

Jeg er glad for at regjeringsplattformen tar opp flere tiltak som skal bidra til å bekjempe dette. Justisministeren har også varslet flere tiltak som skal bekjempe dette, inkludert flere satsinger i statsbudsjettet for inneværende år.

Jeg er også spesielt glad for det statsråden sa om gjengprosjektet, og venter med stor iver på hvordan det varslede gjengprosjektet i regjeringsplattformen vil utformes og iverksettes. Det er et krafttak og et virkemiddel som kan være veldig viktig i bekjempelsen av de problemstillingene vi nå har sett utvikle seg over tid.

I dag har politiet gått ut med tall som viser at politidekningen nå nærmer seg to per tusen. Vi vet også at kriminaliteten generelt går ned, politidekningen går opp, og oppklaringsprosenten går opp. Men for noen sakstyper øker utfordringen og saksmengden mye, og dette binder opp en veldig stor andel av ressursene. Det merkes i politiet, i hele straffesakskjeden og i hele systemet. Det er viktig at vi får effektive måter å håndtere både gjeng- og ungdomskriminaliteten vi nå ser, på. Som statsråden var inne på, er mange av de beslutningene som tas, også beslutninger som ikke er av politisk karakter, men som tas av rettsvesenet og domstolene når det gjelder varetekt og annet. Men virkemidlene må henge sammen. Jeg er glad for mange av de virkemidlene som er kommet, men gleder meg også til flere virkemidler – ikke minst gjengprosjektet. Dette er nasjonale utfordringer som vi står sammen om å løse, og vi skal ikke si oss fornøyd før vi har knekt den trenden vi nå ser, med både økende ungdomskriminalitet og økende organisert kriminalitet.

Geir Inge Lien (Sp) []: Eg vil òg slutte meg til det som har vore sagt angåande truslar og angrep på både statsråden og familien, og tek sterk avstand frå det som har skjedd. Eg synest det har vore handtert på ein god måte av statsråden.

Det er ei viktig sak interpellanten tek opp her i dag. Senterpartiet ønskjer å jobbe for trygge og gode lokalsamfunn i heile landet, både i bygd og i by. Vi er nøydde til å ta gjengkriminaliteten som no er i ferd med å utvikle seg i hovudstaden, på høgste alvor. Interpellanten fokuserer på straffeforfølging av gjengkriminelle som er tekne for alvorlege forhold, og eg er no spent på å høyre meir frå statsråden om det konkrete arbeidet som går føre seg, slik interpellanten har vore inne på.

I tillegg ser eg spesielt alvorleg på rekrutteringa av ungdom inn i desse kriminelle miljøa og ønskjer at statsråden kan seie noko meir om kva som vert gjort for å hindre at unge vert trekte inn i slike miljø. Eg forstår at dette er eit samansett problem som det ikkje finst noka enkel løysing på. Løysinga finst heller ikkje i politiet aleine. Det er fleire som må trå til i det førebyggjande arbeidet, slik som skule, foreldre, barnevern og bydelane sjølve.

Når ein ungdom først vert tiltalt og ført for domstolen, har det allereie gått for langt, og ungdommen kan ha vore involvert i desse miljøa over lengre tid. Det må takast grep når det gjeld både førebygging og etterforsking. I tillegg må ein sørgje for effektiv og rask reaksjon når eit lovbrot først er avdekt. Det er fleire område der dette har svikta i dag. Det ser vi når kriminelle gjengar får utvikle seg i Oslo og det i tillegg no kjem teikn på at gjengkriminaliteten kan vere i ferd med å spreie seg til andre store byar i landet. Bergens Tidende skreiv om dette den 20. februar, der det særleg vart vist til ei sak der ein ung mann vart stukken i hel med kniv på Circle K-stasjonen i Solheimsviken. Fleire av dei sikta kom frå hovudstaden.

Gjengkriminalitet er eit tema som opptek mange. Eg har òg fått inntrykk av at dei ulike politiske partia slett ikkje er så ueinig i ein del moglege tiltak. Difor har eg vanskar med å forstå kvifor det dreg ut i tid. Sjølvsagt vil departementet på enkelte område trenge å gjere ein del forarbeid og undersøkingar for å vere sikker på at tiltaka vert treffsikre nok osv.

Vi har ikkje desto mindre eit representantforslag, eit såkalla Dokument 8-forslag, frå Arbeidarpartiet til behandling i Stortinget. Interpellanten Jan Bøhler er ein av forslagsstillarane. Senterpartiet støttar ein del av dei føreslåtte tiltaka og har i tillegg eigne forslag. Eg har inntrykk av at regjeringspartia argumenterer for ein del av dei same tiltaka i media, samtidig som dei ikkje støttar dei same forslaga i innstillinga frå justiskomiteen som vart avgjeven i dag. Om regjeringspartia hadde stemt for, hadde vi hatt eit klart fleirtal i Stortinget for fleire av desse tiltaka. Her kan vi einast om mykje, så kva er grunnen for utsetjinga? Eg håpar at justisministeren kan seie noko om kvifor regjeringspartia ikkje støttar forslaga som dei sjølve har argumentert for i media, slik som mogelegheita for opphaldsforbod i visse område og styrking av exit-program for å hjelpe folk ut av gjengmiljø.

Petter Eide (SV) []: Jeg er, i likhet med alle de andre her, veldig glad for at et samlet politisk Norge har sympati med justisministeren og hans familie. Jeg skal ikke repetere de argumentene som er kommet opp, men bare legge til at jeg er glad for hans veldig prinsipielle tilnærming til og respons på dette. Han ligger så lavt i terrenget i å kommentere dette at ingen ville mistenke ham for å ville skåre politisk mynt på det som har skjedd, og det synes jeg er veldig, veldig bra.

Jeg er glad for at vi får en interpellasjon. Det skal være slik at når vi ser at det er et justispolitisk problem der ute i kongeriket, når vi ser at det er endringer i kriminalitetsbildet, og vi ser at vi har utfordringer når det gjelder å omstille politiet til disse oppgavene, er det Stortingets oppgave å reagere, og det er det denne interpellasjonen handler om – i likhet med representantforslaget som egentlig handler om akkurat det samme, som vi skal behandle i løpet av et par uker.

Stortinget skal ta ansvar når vi ser slike ting. Vi har en tilsvarende debatt rett etter dette som handler om hatkriminalitet, som har litt av den samme inngangsporten. Det er en observasjon av et problem, og Stortinget prøver å ta ansvar for det. Vi skal tilsvarende også diskutere dette torsdag, når vi skal diskutere familievold og voldtekt. Det er litt av den samme inngangen.

SV støtter veldig mange av de forslagene som kommer opp her, men samtidig nøler jeg lite grann på et par punkter. Jeg er selvfølgelig enig i hovedmålet om effektiv straffeforfølgning av denne typen kriminalitet, men hvis dette skal være effektivt, må vi operere med presise begreper.

Hva er en gjeng? Jeg vet ærlig talt ikke hva en gjeng er. I denne interpellasjonen, og også i det tilhørende representantforslaget, snakkes det om gjenger, og det snakkes litt om hverandre om organisert kriminalitet og om kriminelle nettverk uten at det skilles formelt mellom disse begrepene. Jeg tror vi har litt problemer med å lage tydelige justispolitiske rammer, og også lovverk, når begrepene våre ikke er tydelige nok.

Jeg vet rett og slett ikke hva en gjeng er. Jeg vet ikke hvor en gjeng starter, eller hvor en gjeng slutter. Jeg vet ikke om mine barn har vært med i en gjeng, eller ikke med i en gjeng; det vet jeg heller ikke.

Tilsvarende med at begrepet «gjeng» er uklart, opereres det også i et av forslagene til Arbeiderpartiet med at man skal ha forbud mot medlemskap eller deltakelse i en gjeng. Man har altså forbud mot noe som man ikke helt vet hva er, altså en gjeng. I tillegg brukes begrepet «medlemskap». Hva er medlemskap i en gjeng? Jeg vet egentlig ikke hva det er for noe.

Jeg tror disse begrepene er så utydelige at vi vil ha litt problemer med å lage tydelige rammer for det.

Så mener jeg også at ideen med å lage forbud mot deltakelse eller medlemskap i gjenger er litt komplisert, for det betyr jo at de kriminelle som er i de gjengene, etter hva vi nå definerer det som, bare skal ha andre kriminelle å være sammen med, for det skal ikke være noen andre lovlydige som skal ha noe med dem å gjøre. Det betyr at de kriminelle skal være sammen med andre kriminelle, mens ikke-kriminelle skal holde seg unna de kriminelle. Det kan ikke være veldig smart i et rent rehabiliterende perspektiv. Vi må jo tenke oss at det kan være ganske sunt for dem som er i de kriminelle miljøene, også å omgås andre mennesker som ikke er kriminelle.

Jeg er også litt i tvil om et par av forslagene, som handler om at vi skal utvide adgangen til fengsling av ungdom, og også ha lengre straffer. Det ligger også en pakke her som regjeringspartiene til dels støtter. Jeg har ennå ikke sett eller hørt dokumentasjon på at den type tiltak virker. Det vi derimot vet virker, og som politiet har sagt virker, er jo forebyggende tiltak. Politiet samarbeidet veldig godt med kommunen, her i Oslo, i sommer, og de rapporterte i september om at det aldri har vært et så fredelig ungdomskriminalitetsbilde i Oslo som sommeren 2018, nettopp fordi ungdommen hadde fått fritidstilbud og sommerjobber. Forebyggende tiltak virker altså veldig bra, og det tror jeg vi skal hegne om.

Mitt siste poeng er at jeg er litt usikker på om problemet med gjengkriminalitet er så stort at det krever ekstraordinære tiltak når det gjelder omorganisering av politiet. Jeg ser at interpellanten mener det i tilfellet gjengkriminalitet, men han mener det ikke når det gjelder familievold, som jeg mener er et langt større problem, som rammer langt flere mennesker. På det området vil Arbeiderpartiet og representanten Bøhler ikke ha ekstraordinær detaljstyring og øremerket styring av politiet. Hvorfor mener interpellanten at akkurat problemet med gjeng- og ungdomskriminalitet er så stort at det krever den typen tiltak?

Jan Bøhler (A) []: Nå begynte representanten Eide med en diskusjon om et Dokument 8-forslag som vi skal behandle senere i Stortinget. Jeg vil først og fremst kommentere opp mot min interpellasjon i dag, som ikke handlet om de tingene Eide var inne på i mesteparten av innlegget sitt. Men jeg vil bare si at når det gjelder hva en kriminell gjeng er, hadde Eide kunnet høre det hvis han hadde vært til stede da Oslo politidistrikt la fram sin analyse av det for justiskomiteen. Da justiskomiteen var på besøk der, ble det lagt fram en grundig analyse av hva de kalte kriminelle gjenger – som er etablerte gjengstrukturer, som har holdt på gjennom lengre tid – og hva de mente var kriminelle nettverk, unge nettverk og kriminelle grupper rundt på forskjellige steder i Oslo. Det var en interessant og viktig analyse, som ble lagt til grunn for deres arbeid, og jeg vil også vise til det jeg sa om at jeg mener at vi trenger en kriminalitetsanalyse, en nasjonal analyse fra Kripos, som kan gjøre disse begrepene og forståelsen for dette kriminalitetsbildet innenfor kriminelle nettverk, grupper og etablerte gjenger mer tydelig og dokumentert. Ellers lar jeg det som gjelder representantforslaget, ligge, det skal vi behandle senere, i begynnelsen av april.

Når det gjelder det som er sagt til min interpellasjon, vil jeg takke for positive kommentarer fra så å si alle som har hatt ordet. Jeg kommenterer et par punkter. Statsråden nevnte kriteriene for bruk av varetekt – og nå snakker jeg både om dem som er over 18, som de fleste av de sakene jeg har fulgt med på, gjelder, og om dem mellom 15 og 18 – det er gjentakelsesfare, det er fare for trusler mot vitner, vitnepåvirkning osv., som er noen av de viktigste kriteriene for varetekt. Mitt poeng i interpellasjonen var jo mer at disse tingene er det vanskelig å bevise, for et vitne som er truet til ikke å huske noe i neste omgang, etter at man har avgitt forklaring, vil ikke si at man er truet, fordi man er livredd på grunn av disse truslene. Så det er evnen til å etterforske det, og også domstolens evne til å forstå hvilke miljøer man har med å gjøre, som jeg etterlyser, og det gjelder både politiets prioritering av etterforskningen av trusler og domstolens forståelse av hvilke miljøer man står overfor.

Jeg har sett eksempler. Før jul gikk det en sak for Oslo tingrett hvor Oslo-politiet hadde prioritert å påvise at det var et kriminelt nettverk, et ungt kriminelt nettverk, i indre by øst. De kunne påvise trusler, sammenhenger og hvordan de opererte. Man gjorde en overbevisende innsats, så det er mulig fra politiets side hvis prioriteringen er god nok. Jeg mener vi har et grunnlag hvis man tar dette mer alvorlig og prioriterer annerledes.

Statsråd Tor Mikkel Wara []: Jeg vil gjerne få lov til å komme tilbake til representantforslaget når det kommer til behandling i salen. Det var mange som omtalte det, og det er det naturlig å gjøre på et senere tidspunkt.

Så deler jeg bekymringen rundt vitner som blir skremt. Politiet skal prioritere det, og det tror jeg også man gjør.

Når det gjelder varetektsfengsling og vurderingene der, var mitt hovedpoeng at det er en vurdering som en dommer må gjøre i hvert enkelt tilfelle. Man kan helt sikkert snakke om eksempler, men overfor domstolen skal det altså framlegges sannsynlighetsovervekt eller bevis, og det må gjøres konkret. Det betyr ikke at vi ikke kan se på lovverket når det gjelder disse tingene, men det blir ikke riktig av meg uansett å vurdere enkelttilfeller. Men vitner skal ha beskyttelse, la det være helt klart, og trusler mot dem skal prioriteres.

Så er hovedpoenget her mer at vi har en sammenheng mellom ungdom og etablerte gjenger, og det tror jeg gjør det nødvendig å ha flere tanker i hodet på en gang. Det betyr at vi har sett en faretruende utvikling i kriminalitet blant dem under 15 år. Det er ikke politiets oppgave, det er barnevernets og ikke minst foreldrenes ansvar. Politiet får oppgaven når de andre svikter, men de under 15 skal jo ikke fengsles. Så har vi dem mellom 15 og 18 år, som er politiets ansvar, men som vi ønsker å fengsle i minst mulig grad. Men poenget med alle disse under 18 år er at politiet kan ikke gjøre den jobben alene. Her trenger vi barnevern, skole, kommuner, Nav, vi trenger egentlig hele spekteret. Og så er det politiet som til slutt gjør det. Det som er litt fortvilet noen ganger, er at når alle de andre etatene svikter, blir det politiet man peker på for å rydde opp. Det er derfor jeg tenker at det er et kommunalt ansvar, og det er viktig å snakke til kommunene også og reagere litt hvis en kommune bare skylder på politiet når vi snakker om de unge.

Når det gjelder de etablerte gjengene, er det politiets og påtalemyndighetenes ansvar, og det skal prioriteres. Jeg har som sagt god tro på at man vil lykkes på mange områder når det gjelder dette. Vi har i dag fått nye tall for politiet, vi har 1,95 politifolk per 1 000 innbyggere. Stortinget satte et mål om 2 innen 2020. Det når vi. Det betyr at vi har aldri hatt så mange politifolk i forhold til folketallet som vi har i dag.

Magne Rommetveit hadde her teke over presidentplassen.

Presidenten: Debatten i sak nr. 5 er då omme.