Bente Stein Mathisen (H) [11:23:54] (ordfører for saken): Jeg vil takke komiteens medlemmer for et godt samarbeid i denne saken.

Målet med undersøkelsen har vært å vurdere om eldre får kommunale helse- og omsorgstjenester i tråd med Stortingets vedtak og forutsetninger. Undersøkelsen har også fokusert på hvordan de statlige virkemidlene er innrettet for å understøtte kommunenes arbeid med å forbedre tjenestene.

Norsk helsetjeneste er organisert etter det vi kaller LEON-prinsippet, lavest effektive omsorgsnivå-prinsippet. Ifølge samhandlingsformen, som ble innført i 2012, skal en større del av pasienters utredning, behandling og oppfølging utføres i primærhelsetjenesten. Det innebærer at mange eldre får utført sine helse- og omsorgstjenester i kommunene. Over 60 pst. av dem som får tildelt helse- og omsorgstjenester, er over 67 år.

Kommunene har stor frihet til å innrette tjenestetilbudet ut fra lokale forhold og prioriteringer, men de må følge de krav Stortinget har satt til tilgjengelighet og kvalitet. Helse- og omsorgstjenesteloven pålegger kommunene å ha tilgjengelige helse- og omsorgstjenester, slik at de som trenger hjelp, kan få riktige tjenester i tilstrekkelig omfang til rett tid. Vedtak om tjenester skal være basert på en faglig vurdering av den enkeltes behov, og det skal legges stor vekt på hva den enkelte mener og ønsker selv.

I Riksrevisjonens rapport kommer det frem at ikke alt står så bra til som vi skulle ønske på dette området. Hovedfunnene er:

• Eldre blir tildelt helse- og omsorgstjenester uten at behovene og ønskene deres er godt nok utredet.

• Det mangler nødvendig kunnskap om kvaliteten i eldreomsorgen mange steder.

• Det er store utfordringer med pasientsikkerheten i eldreomsorgen.

• Staten har heller ikke god nok oversikt over kommunenes arbeid med å sikre riktig kapasitet i eldreomsorgen.

I de tolv kommunene som Riksrevisjonen har undersøkt, ble det i tre av ti saker fattet vedtak uten at brukerens ønsker ble hensyntatt. I én av fire saker var ikke kommunen i kontakt med brukeren før vedtaket ble gjort. Det er for dårlig. De eldres ønsker og deres mening må være med i vurderingene når vedtakene fattes. Det er ikke sikkert det er mulig å innfri alle ønsker, men de må komme frem, vurderes og begrunnes. Det handler om de eldres liv og de eldres hverdag.

Riksrevisjonen påpeker også at det fokuseres for lite på kunnskap om samtykkekompetanse i eldreomsorgen. Dette gjelder eldre som ikke er i stand til å ivareta sine egne interesser. Det at vi lever lenger, fører til at flere eldre også får en demensdiagnose. Vurderinger om samtykkekompetanse er derfor viktig for hvordan man skal legge til rette for medvirkning og ønsker fra den eldre selv og dennes pårørende.

Komiteen er opptatt av at kommunene tar tak i de forbedringsområdene som Riksrevisjonen peker på. Når det gjelder oversikt og planarbeid, må kommunene bli bedre på analyser og oppdaterte planer, slik at dimensjoneringen av omsorgsplasser, hjemmetjenester og bemanning står i forhold til behovene til enhver tid. Vi vet at det vil bli en stor vekst i antall eldre i årene fremover.

Fylkesmennene må følge mer med på dette. De statlige myndigheter må sørge for å ha god informasjon om planarbeidet og vurdere statlige tiltak som kan bidra til at kommunene blir bedre forberedt. Fylkesmennenes tilsyn er et nyttig statlig virkemiddel. Tilsyn skjerper kommunene og bør derfor brukes mer for å øke kvaliteten og understøtte kommunenes arbeid med kvalitetsforbedringer.

Komiteen synes det er urovekkende og bekymringsfullt at undersøkelsen avdekker store utfordringer med pasientsikkerheten i eldreomsorgen. Det dreier seg om underernæring, fallskader og feil bruk av legemidler. Her må kommunene benytte de verktøy og tiltak som er utarbeidet, jf. pasientsikkerhetsprogrammet som også ble nevnt i forrige sak. Ikke minst må det gjennomføres risikovurderinger med tiltak.

Kvalitetsarbeid er en kontinuerlig prosess og må være på dagsordenen hele tiden. Riksrevisjonen sier det er behov for mer kunnskap om kvaliteten i eldreomsorgen. Det må satses mer på forskning, kunnskapsbasert praksis og utvikling av gode indikatorer for å sikre god kvalitet i omsorgstjenestene. Heldigvis gjøres det også mye bra arbeid i mange kommuner. Riksrevisjonen viser til gode eksempler på hvordan forbedringsarbeid bør ledes og gjennomføres. Grimstad kommune og Oppsalhjemmet i Oslo er trukket frem i rapporten. I Grimstad har det vært fokusert på å ta i bruk ny velferdsteknologi, og på Oppsalhjemmet har de jobbet med pasientsikkerheten. God ledelse og involvering av ansatte var noen av suksesskriteriene i begge disse eksemplene. God ledelse er viktig i kvalitetsarbeid.

Komiteen synes det er bra at statsråden tar funnene i rapporten på alvor. Vi forutsetter at statsråden og departementet følger opp Riksrevisjonens anbefalinger. Ett godt tips er å bruke kommuner som har lyktes med kvalitetsarbeidet, til å være veivisere og til inspirasjon for de kommunene som trenger støtte og hjelp i dette viktige arbeidet.

Dag Terje Andersen (A) [11:29:00] (komiteens leder): Jeg viser til saksordførerens innledning, som er en god gjennomgang av komiteens behandling av en veldig alvorlig rapport fra Riksrevisjonen. Jeg vil bare knytte noen få kommentarer til det, nettopp med utgangspunkt i de funnene som saksordføreren viste til, altså at eldre blir tildelt helse- og omsorgstjenester uten at behovene og ønskene deres er godt nok utredet, at det mangler nødvendig kunnskap om kvaliteten i eldreomsorgen, og at det er store utfordringer med pasientsikkerheten i eldreomsorgen.

Som pårørende til en av dem som blir omtalt som ikke fullt ut i stand til å ivareta egne interesser, må jeg si at det er med stor bekymring jeg leser rapporten fra Riksrevisjonen, for jeg tenker på dem som ikke har pårørende som kan hjelpe til med å få ivaretatt interessene. Da er de funnene som Riksrevisjonen har gjort, slik at man kan bli skremt og tenke på dem som ikke kan ta vare på egne interesser, og kanskje er alene uten pårørende. Hvilken sikkerhet har vi for at de får en trygg og god behandling i våre institusjoner, i vårt hjelpeapparat?

Derfor er det god grunn til å understreke det saksordføreren var inne på, at her er det viktig at statsråden følger opp, og at vi får bedre systemer for kvalitetssikring, men ikke minst at kunnskapen fra de mange eksemplene på at ting kan gjøres på en god måte, blir overført fra kommune til kommune.

I den sammenheng skal jeg avslutningsvis si – og jeg blir ikke noe mindre skremt av det – noe som er omtalt i en merknad som dessverre bare Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti står bak. Der sier vi at vi mener det er

«kritikkverdig at regjeringen ikke har kommet lengre når det gjelder legemiddelhåndtering

og forebygging av fallulykker i og med at det har vært politisk fokus på dette i flere år».

Det er kommunene som er tjenesteyter, men nå har vi fått en statsråd som skal ha dette som spesialområde. Da forutsetter jeg at det blir satt inn tiltak som gjør at vi også kan være trygge på vegne av dem som ikke har pårørende som kan passe på det tilbudet som de eldre får i våre institusjoner.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [11:31:45]: Eg ønskjer også å knyte nokre merknader til denne saka. Eg viser òg til saksordføraren, som gjorde greie for komitémerknadene på ein utmerkt måte. Vi er i stor grad einig i verkelegheitsbeskrivinga, men som representanten Andersen også var inne på, er det nokre område der opposisjonen går litt lenger, og SV har også ein eigen merknad som vi står aleine bak.

Eg vil vise til at Noregs nasjonale institusjon for menneskerettar i 2014 la fram ein rapport om behandlinga av bebuarar i norske sjukeheimar. Det var på mange måtar skremmande lesing. Konklusjonen deira var at behandlinga neppe var i tråd med dei grunnleggjande menneskerettane til bebuarane. Dei hadde bl.a. avdekt mishandling, nedverdigande behandling av bebuarar, osv., ting vi slett ikkje kan finne akseptabelt i Noreg. Funna til Riksrevisjonen avslører at det framleis er alvorlege tilstandar i norske sjukeheimar og i heimetenesta. Det er dessverre ikkje noko nytt, men alvoret i at ein avdekkjer dette år etter år etter år, gjer at Stortinget bør ta ytterlegare grep om utviklinga i denne sektoren.

Som ei oppfølging av rapporten frå Noregs nasjonale institusjon for menneskerettar føreslo vi i 2017 at det skulle gjennomførast ein full gjennomgang av menneskerettssituasjonen i norske sjukeheimar og i heimetenesta. Det meinte vi var rett og rimeleg – at det var ei naturleg oppfølging av dei grove funna som institusjonen hadde gjort. Men eit fleirtal støtta ikkje det synet. Denne manglande viljen blant fleirtalet på Stortinget til å undersøkje omfanget av brot på menneskerettane i eldreomsorga bekymrar meg.

Det er også spørsmål om ernæring i denne rapporten, som saksordføraren òg var inne på. Også på dette området har SV fremja ei rekkje forslag – forslag til betre ernæring i kommunane – utan at dei fekk fleirtal. Eit eksempel er forslaget om å framskynde lanseringa av tilskotsordninga for lokale kjøkken på sjukeheimar til 2019. Men regjeringa skal bruke endå eit år på å vurdere korleis eit slikt tilskot skal innrettast.

Alt dette illustrerer mykje av problemet med meldinga Leve hele livet: at gode intensjonar ikkje blir følgde opp med midlar, og at ansvaret for å gjennomføre kostbare tiltak blir skyvd over på kommunane. Riksrevisjonsrapporten viser at det arbeidet ligg langt bakpå, og eg klarer ikkje å sjå at vi begynner å nærme oss ein verdig situasjon for landets eldre, slik vi arbeider i dag.

Nils T. Bjørke (Sp) [11:35:13]: Vis meg politikken som vert ført overfor dei eldste, og eg skal seia litt om kva slags samfunn du er i. I så måte er det ein alvorleg rapport me handsamar her i Stortinget i dag.

Når ein slår fast at eldre ikkje vert tekne med på råd, og at det er liten kunnskap om kvaliteten i eldreomsorga og store utfordringar med pasienttryggleiken, må varsellampa lysa. I rapporten er det vist til fleire kommunar som gjer ein god jobb innanfor helse- og omsorgssektoren. Samstundes er det slått fast at staten ikkje har god nok oversikt over kva slags arbeid kommunane har for å sikra rett kapasitet. Slik sett verkar det smått utruleg at regjeringa dei siste åra t.d. har kutta ned på investeringstilskot for bygging av kollektivplassar og sjukeheimsplassar. Me i Senterpartiet meiner at alle skal vera trygge på at dei får nødvendig hjelp dersom helsa sviktar. Eldreomsorga må vera eit kommunalt ansvar som vert finansiert over kommunale budsjett, og der oppgåvene må løysast i samarbeid med pårørande, frivillige og ideelle aktørar.

I Riksrevisjonens rapport vert det slått fast at det per i dag er få gode kvalitetsindikatorar å måla kvaliteten etter. Viss me ser til sjukehussektoren, ser me at det har vore ein stor auke i talet på indikatorar dei siste åra. Så er spørsmålet me alle må stilla: Er me tente med å påleggja endå meir rapportering og teljekantar i omsorgstilbodet, eller skal me avbyråkratisera sektoren og få ei ny, tillitsbasert leiing der tilbodet er styrt etter behova og må følgja bestemde kvalitetskrav? Eg trur det siste. Det er bra det er kommunane som har hand om tilbodet, for det er dei som i all hovudsak veit kor hjelpa trengst. Me treng ikkje detaljstyring frå staten gjennom nasjonale retningsliner.

I rapporten er det peika på at mange kommunar ikkje har god nok velferdsteknologi. Me har tru på at det kjem, men dårleg kommuneøkonomi kan òg føra til at investeringar på dette området vert mindre enn dei burde vera. Velferdsteknologiske løysingar kan styrkja dei føresetnadene kvar enkelt har for å klara seg sjølv i kvardagen og meistra sin eigen livssituasjon. Dette gjer òg at brukarane og deira pårørande er tryggare. Velferdsteknologi kan òg føra til innovasjon i helse- og omsorgstenestene.

Det hjelper ikkje å ha ein eldreminister i regjeringa viss ein ikkje følgjer opp tenestene. Ut frå det me har sett så langt, er det ikkje store resultat av at regjeringa fekk på plass ein eldreminister. Det hjelper heller ikkje å visa til ei stortingsmelding der sjølv dei som jobbar i omsorgssektoren, ikkje har tru på det som står. Stortingsmeldinga Leve hele livet, som regjeringa la fram, er eit slikt produkt.

Kvaliteten og kapasiteten i eldreomsorga må betrast, og det må sikrast eit betre samsvar mellom tenesteansvar og tenestetilbod. Den demografiske utviklinga og at fleire eldre er sjuke, krev auka kapasitet både i heimetenesta, på sjukeheimen og i andre tilbod til denne gruppa. Det er framleis for dårleg samhandling mellom sjukehusa og kommunehelsetenesta, og det er for mange forflyttingar og gjeninnleggingar av pasientar.

Riksrevisjonen slår fast at det er store utfordringar med pasienttryggleiken, men heller ikkje her ser det ut til å uroa styresmaktene. Dei vil ikkje utvida meldeordninga. Me meiner at det ville vore ein ekstra tryggleik at brukarar, pårørande og tilsette hadde hatt ein kanal der dei anonymt kunne koma med varsel. Dette ynskjer ein altså ikkje, noko me seier oss leie for.

Samstundes er me overbeviste om at å ha ei kommunal eldreomsorg er det som på sikt vil tena heile landet. Senterpartiet vil ha mest mogleg styring ute i kommunane, ikkje i Stortinget.

Statsråd Åse Michaelsen [11:39:35]: Jeg skulle gjerne ha tatt replikk på representanten Bjørke. Det er tydelig at han ikke har satt seg inn i hva som har skjedd i 2018, og han er også veldig tydelig på at det eneste rette er å fortsette å ha kommunal styring på alt som har med eldreomsorgen å gjøre. Her er det noe som ikke stemmer helt.

Som eldre- og folkehelseminister er jeg opptatt av at eldre skal ha en trygg og verdig alderdom. Det betyr bl.a. at de skal ha tilgang til helse- og omsorgstjenester av god kvalitet, og at de skal møtes med respekt. Tilgjengelighet og kvalitet er viktige mål i eldreomsorgen. De eldre skal få riktige tjenester i tilstrekkelig omfang og ikke minst til rett tid. Når det fattes vedtak om tjenester, skal disse være basert på en faglig vurdering av den enkeltes behov. Kommunene skal legge stor vekt på hva den eldre selv mener.

Jeg er glad for at Riksrevisjonen har valgt å se på nettopp disse temaene. Rapporten beskriver flere viktige forhold som har stor betydning for tilgjengelighet og ikke minst kvalitet i helse- og omsorgstjenestene ute i kommunene. Vi har behov for mer kunnskap om hvordan tjenestene til eldre faktisk fungerer. Riksrevisjonens rapport og anbefalinger er derfor et viktig bidrag til dette. Med mer kunnskap og forståelse har vi et godt utgangspunkt for å gjøre de forbedringene.

Regjeringen er godt i gang med å ta tak i de utfordringene som Riksrevisjonen peker på. I fjor la vi fram en kvalitetsreform for eldre, Leve hele livet. Her løfter vi fram gode eksempler fra norske kommuner, bl.a. når det gjelder kvalitetsarbeid. Vi har sett at når de gode eksemplene settes i system, kan de lettere spres til andre kommuner.

Det skjer mye godt arbeid i flere kommuner, og med Leve hele livet blir det lettere å dele de gode løsningene. Alle kommunene inviteres til å delta i læringsnettverk der de kan dele erfaringer og bli inspirert av hverandre. Kommunene oppfordres til å ta stilling til hvordan løsningene i Leve hele livet kan utformes og ikke minst gjennomføres lokalt. Deretter skal de innarbeide løsningene i sitt ordinære kvalitetsforbedringsarbeid og sette reformen ut i livet. Dette er en reform som just har startet, vi har vel åtte–ni uker med denne reformen. Jeg følger den og synes det er kjempespennende å se hva kommunene får til.

Antallet eldre vil øke kraftig i årene framover. Her ligger det en stor oppgave for kommunene. Fra regjeringens side støtter vi opp med tiltak som er beskrevet både i Omsorg 2020 og ikke minst i Kompetanseløft 2020. Riksrevisjonen peker på at flere kommuner synes å ha behov for mer analyse av det framtidige behovet for helse- og omsorgstjenester. De trenger også planer for hvordan kommunene skal sikre riktig kapasitet i tjenestene. Helse- og omsorgsdepartementet har i dag et samarbeid med Statistisk sentralbyrå om framskrivinger av ressursbruk og tilbud av arbeidskraft innen helse og omsorg. Det er lagt opp til et langvarig samarbeid om dette. Det utvikles modeller og analyser som skal kunne brukes av kommunene og helseforetak på regionalt og lokalt nivå, bl.a. i arbeidet med å sikre tilstrekkelig kapasitet i tjenestene. Vi har også gitt Helsedirektoratet i oppdrag å videreutvikle og forbedre nasjonale kvalitetsindikatorer for omsorgstjenestene. Dette har vi gjort fordi vi ønsker mer presis kunnskap om kvaliteten i eldreomsorgen. Gode kvalitetsindikatorer vil gjøre det lettere å sammenligne mellom kommunene og over tid. Her kan det ligge mye kunnskap og læring.

Regjeringen vil etablere et eget nasjonalt eldreombud etter modell av Barneombudet. Eldreombudet skal bidra til at eldres rettigheter blir ivaretatt på ulike områder og samfunnsarenaer. Med et nasjonalt ombud blir oppmerksomheten om de eldres behov styrket, og de eldre får et talerør. Ombudet vil gi de eldre en stemme som vi trenger å få høre, en som kan samle erfaringer og saker på tvers av hele landet. Mange eldre er redde for å være til bry, og det kan være lettere å si fra på vegne av noen andre enn på vegne av seg selv. Her kan ombudet få en viktig funksjon.

Riksrevisjonens rapport avdekker viktige forhold når det gjelder tilgjengelighet og kvalitet i helse- og omsorgstjenesten. Sammen med regjeringen vil jeg fortsette å jobbe kontinuerlig med å sikre gode og forsvarlige tjenester til eldre pasienter og brukere.

Tuva Moflag (A) [11:56:48]: Hovedfunnene i rapporten er allerede referert fra talerstolen. Oppsummeringen er alvorlig. Det sier noe om den formidable oppgaven vi står overfor når det blir dobbelt så mange eldre i Norge de neste 20 årene. Hvordan vi rigger oss i dag, er avgjørende for om vi klarer å løse den oppgaven.

For Arbeiderpartiet er det en rød tråd i eldrepolitikken: Eldre skal være sjef i eget liv. Det skal man fortsatt være om man mottar omfattende tjenester fra kommunen, eller om man bor i institusjon. I helse- og omsorgstjenestene har det over flere år vært en kampanje: Spørsmålet «Hva er viktig for deg?» skal være sentralt i tjenestenes møte med brukerne. Derfor er det forstemmende at eldre tildeles helse- og omsorgstjenester uten at behovene og ønskene deres er godt nok utredet.

Riksrevisjonens rapport peker på behovet for bedre mål for kvalitet og flere statlige virkemidler. Arbeiderpartiet har fremmet et forslag om kvalitetskrav i eldreomsorgen som er blitt behandlet tidligere i dag. Vi mener dette kunne ha svart ut en del av kritikken i rapporten vi nå behandler. Dette forslaget får ikke flertall, men vi er glade for at flere partier på rød-grønn side sier at de støtter intensjonen i forslaget, og vi ser fram til et felles rød-grønt løft for eldreomsorgen og håper på tett samarbeid med SV og Senterpartiet om det.

Bente Stein Mathisen (H) [11:58:49]: Jeg viser til mitt saksordførerinnlegg, der jeg presenterte komiteens tanker og innstilling. Jeg har i tillegg lyst til å komme med noen egne kommentarer knyttet til saken.

Rapporten fra Riksrevisjonen som vi behandler, er et veldig viktig dokument fordi den avdekker forhold i dagens eldreomsorg som det må gjøres noe med. Derfor er jeg veldig glad for at vi har en statsråd som har kommet med så tydelige tilbakemeldinger på at hun tar disse funnene på største alvor.

Jeg må også si at jeg er stolt av å tilhøre en regjering som virkelig har satt eldreomsorgen så høyt på dagsordenen som det den har gjort. For første gang er det faktisk opprettet en egen eldreminister. Det innebærer at vi har en dedikert statsråd som passer på dette feltet og sørger for at eldre og eldreomsorgen får større oppmerksomhet og plass i samfunnsdebatten.

Kvalitetsreformen Leve hele livet er nettopp et eksempel på at eldreomsorgen er satt høyt på dagsordenen, og i arbeidet med reformen har det vært fokus på å samle og systematisere arbeidet i de kommunene som har funnet nye og bedre løsninger i tilbudet til eldre. Det er dette å lære av hverandre, for kvalitet i eldreomsorgen handler ikke bare om ekstra ressurser. Det handler om det også, men det handler vel så mye om å organisere tjenestene på en ny måte, og det handler veldig mye om ledelse. Jeg synes at denne kvalitetsreformen – Leve hele livet – er en utrolig viktig reform. Den fokuserer på å styrke kvaliteten i det som er helt grunnleggende, nemlig mat og måltider, aktivitet og fellesskap, helsetjenester og sammenheng i tjenestene.

Flere har også tatt opp pasientsikkerheten her i dag, og den må vi ta på største alvor. Det er veldig alvorlig, og det er tragisk det som vi leste om, som skjedde sist uke, hvor en person i en omsorgsbolig døde etter å ha blitt badet i glohett vann. Sånt skal ikke skje i Norge. Derfor må vi ha fokus på pasientsikkerhet, det må gjennomføres risikovurderinger, og det må gjøres over hele landet. Vi har et pasientsikkerhetsprogram – I trygge hender – hvor det er en del gode tiltak, og sykehus og kommuner er godt i gang med å innføre i alt 16 tiltakspakker på ulike risikoområder. Tre tiltakspakker handler om samstemming av legemiddellister og riktig legemiddelbruk i sykehus, hjemmetjenesten og sykehjem.

Kvalitet i tjenesten handler mye om at de som arbeider i eldreomsorgen, har relevant kompetanse. For å utvikle gode kvalitetsindikatorer må fagkunnskapen være oppdatert hos dem som utøver tjenesten. Da er det godt å kunne vise til tall fra SSB, som sier at vi har hatt en vekst på om lag 5 000 årsverk i 2017, hvorav 80 pst. hadde helse- og sosialfaglig bakgrunn. Andelen årsverk med utdanning har altså økt innen helse- og omsorgstjenestene. Dette bidrar til å styrke kvaliteten i tjenestene.

Mye godt kvalitetsarbeid er i gang i eldreomsorgen, regjeringen har tatt tak i funnene og svakhetene som skisseres i rapporten. Anbefalingene i rapporten kvitteres ut med innføringen av kvalitetsreformen Leve hele livet, og det er viktig at myndighetene følger opp dette med tilsyn, som jeg også nevnte i mitt forrige innlegg, for tilsyn får fart på kvalitetsarbeidet i kommunene. Det vet jeg som mangeårig leder i helsetjenesten.

Kjersti Toppe (Sp) [12:02:14]: Det er ein viktig rapport, og det er alvorleg det som kjem fram der. Det eg synest er ganske oppsiktsvekkjande, er at det er dokumentert at kommunane ikkje har undersøkt behova før tildeling av tenester. Det står i rapporten at i éi av fire saker har ikkje kommunen vore i kontakt med brukaren før vedtaket vart gjort. Det synest eg er ganske oppsiktsvekkjande.

Ein ting som få har omtalt i dag, er det som gjeld samtykkjekompetanse. Med bakgrunn i saka om Tolga-brørne og psykisk utviklingshemma, trur eg problemet er stort òg i eldreomsorga på dette området, og eg ventar at regjeringa òg tar det på alvor. Det står i rapporten at i ca. 20 pst. av sakene burde samtykkjekompetanse vore omtalt, noko det knapt er, og at det er stor mangel på kunnskap i tenestene om dette med samtykkje og vurdering av samtykkjekompetanse. Dette har med rettssikkerheita å gjera for dei mange som har begynnande demens.

Noko anna som eg òg saknar i rapporten, er fokus på dei pårørande. Det er òg ein del av kvalitetsomgrepet. Når vi veit at i eitt av fire tilfelle har ikkje brukaren sjølv vorte høyrd, har i alle fall ikkje dei pårørande vorte høyrde i veldig mange av – og kanskje alle– sakene. Det trur eg ein må ta med om ein skal sjå på eit heilskapleg kvalitetsomgrep i kommunehelsetenesta.

Høgt sjukefråvære og mange deltidsstillingar er klart noko som må betrast for at ein skal kunna ha grunnlag for å skapa god kvalitet i tenestene.

Til merknaden frå SV, som representanten har tatt opp, vil eg seia at for Senterpartiets del har vi stort sett støtta alle forslaga frå SV – i alle fall det om brot på menneskerettar, og vi stod saman om det som gjeld ernæring. Ei tilskotsordning for kjøkken på sjukeheim hadde vi òg i vårt alternative budsjett. Vi har òg stått saman i opposisjon om tiltak for å få fleire heiltidsstillingar i helsevesenet og er veldig einig i at dette er konkrete tiltak som gjer at ein faktisk kan få verkemiddel der ute for å sørgja for kvalitet.

Eg viste i min replikk til NOU 2015:11, Med opne kort – Forebygging og oppfølging av alvorlige hendelser i helse- og omsorgetjenestene. Eg er veldig skuffa over at ein ikkje følgjer opp den klare tilrådinga om å utvida meldeordninga til kommunane. I staden avviklar ein. NOU-en åtvarar mot å oppretta ein slik havarikommisjon, men regjeringa har innført det. Da får ein ikkje råd til fleire tilsyn, for alle midlane går til ein undersøkingkommisjon som har veldig få saker.

Statsråd Åse Michaelsen [12:05:29]: Jeg er veldig glad for at vi har Riksrevisjonen som går igjennom så tydelig som de har gjort på alle disse områdene. Det er det som driver politikken videre, at vi kan både komme fram til nye løsninger og se hvor skoen trykker. Derfor har det også vært viktig for meg å ta av mine egne sko og putte på andres sko når jeg har reist rundt i forbindelse med Leve hele livet. Det er også viktig at vi nå legger til rette for at kommunene skal kunne løse de utfordringen som er. Derfor har vi satt i gang en rekke ting i løpet av 2018 og 2019.

Jeg tenkte jeg skulle nevne et par av dem. Blant annet har vi innført plikt og rett til varsling. Jeg var innom det i mitt innlegg. Det nasjonale eldreombudet kommer. Statlig finansiert eldreomsorg kommer som prøveprosjekt. Jeg jobber også med en pårørendestrategi – litt med tanke på siste innlegg fra representanten Toppe. Vi har økt tilskuddet til dagaktivitet for mennesker med demens som bor hjemme. Vi gir inntil 70 pst. tilskudd til bygging av flere heldøgns omsorgsplasser. Vi var innom indikatorene som har økt fra 11–12 til opp i 24, som kan brytes ned og ses på i hver kommune. For de som ikke har gjort det, er det kjempeinteressant lesning. Gå inn og se på den enkelte kommune og se på hvordan de leverer – eller ikke leverer. Vi har fått igjennom legemiddelgjennomgang – som det var spørsmål om fra en av Arbeiderpartiets representanter tidligere – hvor det nå skal gjennomføres minst én gang i året. Jeg ser på om vi kanskje bør utvide dette, og i forhold til fastlegene er vi tydelige på hva vi forventer der. Vi har fått i gang det med politiattest i eldreomsorgen. Vi har fått på plass en undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenestene. Vi har, i samarbeid med BI, etablert en egen lederutdanning for dem som jobber i sektoren. Vi ser på ernæring som en viktig nøkkel i Leve hele livet, men også på andre områder for å sikre ernæringsstatusen hos de eldre. Vi har etablert Råd for et aldersvennlig Norge, som er viktig for å se helheten. Hvordan skal vi bo i framtiden? Hvordan skal vi ivareta eldre mennesker i et samfunn med mer og mer bruk av teknologi? Og når vi er inne på velferdsteknologi, har vi nå velferdsteknologiprogrammer der nesten 300 kommuner er med, og vi har brukt godt og vel 100 mill. kr på dette. Kompetanse var vi innom – 1,5 mrd. kr bruker vi bare på det. Og saksordføreren var inne på 5 000 nye årsverk i helse- og omsorgssektoren. Ja, det skjer mye.

Til slutt må jeg arrestere representanten Bjørke. Påstanden om at vi kutter tilskuddene til sykehjem, er feil. Og så til SV, som sier at det ikke er noe nytt at vi ikke har midler til kjøkken og ikke vurderer dette før langt fram i tid: Dette vurderer vi sterkt, og midlene for å få kjøkken tilbake på sykehjem er prioritert fra min side.