Stortinget - Møte torsdag den 7. mars 2019

Dato: 07.03.2019
President: Nils T. Bjørke
Dokumenter: (Innst. 173 S (2018–2019), jf. Dokument 8:24 S (2018–2019))

Innhold

Sak nr. 3 [10:48:38]

Innstilling fra helse- og omsorgskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Ingvild Kjerkol, Tuva Moflag, Tellef Inge Mørland, Elise Bjørnebekk-Waagen og Tore Hagebakken om å utrede og innføre kvalitetskrav for eldreomsorg i norske kommuner (Innst. 173 S (2018–2019), jf. Dokument 8:24 S (2018–2019))

Talere

Presidenten: Etter ønske frå helse- og omsorgskomiteen vil presidenten føreslå at taletida vert avgrensa til 5 minutt til kvart partigruppe og 5 minutt til medlemer av regjeringa.

Vidare vil presidenten føreslå at det – innanfor den fordelte taletida – vert gjeve høve til inntil fem replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av regjeringa, og at dei som måtte teikna seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.

– Det er vedteke.

Åshild Bruun-Gundersen (FrP) [] (ordfører for saken): Jeg skal bruke litt mer taletid nå.

Komiteen støtter enstemmig opp om forslagets intensjon om å sikre en bedre kvalitet i eldreomsorgen. De eldre må kunne forvente tjenester av like god kvalitet i hjemmetjeneste og sykehjem uansett hvor i landet de bor. Omsorgstilbudet for eldre i norske kommuner må være mangfoldig og tilpasset de eldres ulike behov.

Men vi ser – og erkjenner – at forskjellene mellom kommunene i dette landet er stort. Derfor har regjeringen lagt fram en kvalitetsreform, Leve hele livet, en kvalitetsreform som skal ha som mål å sikre bedre mat og måltider, helsehjelp, sammenhengende tjenester, aktivitet og fellesskap. Det vil komme tilskuddsordninger når denne reformen kommer i gang. Reformarbeidet er bare så vidt begynt. Kommunene har nå fått i oppgave å lage lokale tilpasninger av denne kvalitetsreformen, og regjeringspartiene ser fram til det videre arbeidet.

Det er viktig å presisere at også tannhelsetilbudet er en oppgave kommunene og fylkeskommunene må ta på alvor. Vi ser i altfor stor grad at fylkeskommunene ikke er flinke nok til å følge opp tannhelsetilbudet for de eldre i kommunene, og jeg lurer på om det kan være noen tette skott i samarbeidet mellom kommunene og fylkeskommunene, som man definitivt må ta alvorlig lokalt.

Regjeringspartiene har økt tilskuddet til etablering og renovering av nye sykehjem. Det er viktig. Det er et økt tilskudd til dagaktivitetstilbud for hjemmeboende personer med demens – et forslag vi ønsker å lovfeste. Vi har etablert et forsøksprosjekt om statlig finansiert eldreomsorg, som har hatt stor suksess i de kommunene som har vært med i ordningen. Denne ordningen blir nå videreført i tid, og seks nye kommuner får være med på forsøket.

Jeg vil benytte anledningen til også å framheve fritt brukervalg. Fritt brukervalg er viktig for å styrke kvaliteten i eldreomsorgen lokalt. Hvis man trekker en parallell til prosessen rundt barnehagene, ser man at når man slipper til kommersielle og kommunale aktører i en sunn konkurranse, øker kvaliteten og tilfredsheten ved tilbudet for alle. Jeg synes derfor det er synd å se hvordan Oslo kommune, med Arbeiderpartiet i spissen, ønsker å reversere fritt brukervalg og gjøre det vondt og vanskeligere for private aktører å tilby tjenester, for det viktigste av alt er faktisk at de eldre får valgfriheten, får muligheten til å få et godt tilbud, og det er mindre viktig hvem som leverer tilbudet.

Vi har den siste tiden sett at Oslo kommune, i tillegg til å øke kvaliteten med større bruk av private aktører, kunne ha spart innbyggerne for 440 mill. kr – penger de kunne ha brukt på å styrke eldreomsorgen ytterligere. Men i stedet har Arbeiderpartiet i Oslo valgt å ha de ideologiske skylappene på og vil frarøve de eldre muligheten til å velge mer selv.

Regjeringspartiene har med dette tatt viktige grep for å sikre bedre kvalitet i eldreomsorgen. Reformarbeidet med Leve hele livet har bare nettopp kommet i gang. Vi ser fram til det videre arbeidet. Vi har et stort løft med statlig finansiert eldreomsorg, som vi registrerer at særlig Arbeiderpartiet lokalt er veldig for, men her på Stortinget er veldig imot. Med det mener vi at vi har tatt viktige grep. Vi er ikke i mål, men vi har kommet langt på vei. Vi ser derfor ikke noe behov for å støtte forslagsstillernes forslag i denne saken, men ser fram til å diskutere videre kvalitetsløft av eldreomsorgen lokalt. Med det vil jeg løfte fram komiteens innstilling.

Tuva Moflag (A) []: Eldreomsorgen er et kommunalt ansvar, og mange kommuner gjør en veldig god jobb med å skape gode tilbud for sine innbyggere. Ordfører Elin Gran Weggesrud forteller meg om Sandetun sykehjem, som både har skjøvet på middagen og innført nye serveringsmetoder, som gjør at hver enkelt beboer får tilpasset maten ut fra egne behov. Resultatet er at flere beboere enten holder eller øker vekten. Vi har Rælingen, Bodø og Eidsvoll kommuner, som satser på egne kjøkken med matproduksjon til både sykehjem og hjemmeboende. Vi har ordfører Hanne Opdan og Ski kommune, som har satset på en stor etablering av dagaktivitetsplasser for mennesker med demens, og som har skrevet under en samarbeidsavtale med Nasjonalforeningen for folkehelsen om demensvennlig kommune. Vi har Oslo kommune, som ligger i tet når det gjelder legemiddelgjennomgang for beboere som har langtidsplass på sykehjem. Målet for Oslo kommune er ikke billigst mulig eldreomsorg, men best mulig eldreomsorg. Vi har Levanger kommune, som ligger i front når det gjelder ukentlige legetimer per beboer i sykehjem.

Til tross for alle disse gode eksemplene er ikke dette noen garanti for tilbudet den enkelte eldre får. Variasjonen mellom kommunene er for stor. Ernæring, legebesøk, tannhelse på sykehjem og ventetid på dagaktivitetstilbud er alle eksempler på samme utvikling. I gjennomsnitt bedrer tallene seg, men variasjonen mellom fylkene og kommunene er for stor. Dette gjelder også for ventetid til sykehjem, hvorvidt man har hatt en legemiddelgjennomgang i løpet av de siste tolv månedene, andelen enerom med eget bad og WC og hjelp til deltakelse i organisasjoner og aktiviteter. Derfor mener Arbeiderpartiet det er nødvendig å innføre krav til hvilken kvalitet det skal være på omsorgen i norske kommuner. Det bør settes en standard som bidrar til at kommuner og fylker som ligger under standarden, får hjelp til å forbedre kvaliteten på sine tjenester. Egne innsatsteam bør følge opp kvaliteten på omsorgstjenestene og gi kommunene bistand og veiledning, slik at alle får hjelp og omsorg av høy kvalitet. En nærmere organisering av innsatsteamene, inkludert Fylkesmannens rolle, må selvfølgelig utredes.

Siden eldreomsorgen er kommunal, vil det naturlig nok være ulike måter å løse oppgavene på. Tilbudet verken er eller skal være likt, men det skal være likeverdig. I dag er variasjonen for stor til at vi kan si at eldre i Norge får et likeverdig tilbud. Senere i dag behandler vi en riksrevisjonsrapport om nettopp kvalitet i eldreomsorgen. Riksrevisjonen peker på to viktige ting: behovet for bedre mål på kvalitet i eldreomsorgen og flere statlige virkemidler. Riksrevisjonens rapport viser behovet for forslaget om kvalitetskrav i eldreomsorgen nettopp for å få bedre kvalitetsindikatorer og for å sikre et like godt tilbud fra Lindesnes til Nordkapp.

I tillegg til forslaget vi behandler i dag, har Arbeiderpartiet foreslått en rekke statlige virkemidler: helseteknologiordning for kommunene, midler til nye boformer, styrking av nasjonal lederutdanning, kompetente innsatsteam for å heve kvaliteten på eldreomsorgen og gjeninnføring av et skikkelig kulturtilbud for eldre gjennom Den kulturelle spaserstokken.

Vi står overfor en utvikling med dobbelt så mange eldre i løpet av de neste 20 årene. Selv om mange er friske og raske, er det mange som vil få behov for helse- og omsorgstjenester. Om vi klarer å løse disse oppgavene, handler om hvordan vi rigger oss i dag.

Med det tar jeg opp Arbeiderpartiets forslag.

Presidenten: Då har representanten Tuva Moflag teke opp forslaga frå Arbeidarpartiet.

Astrid Nøklebye Heiberg (H) []: Det er ikke lenge siden sist vi i denne sal debatterte kvalitet i eldreomsorgen, for i høst vedtok vi reformen Leve hele livet, som jo nettopp er en kvalitetsreform for eldre. Den skal sikre at vi gamle får god omsorg og en verdig alderdom, uavhengig av hvor vi bor.

For de aller fleste er Norge et svært godt land å bli gammel i. Velferdstilbudene er trygge og gode, eldre mennesker får hjelp og støtte til å mestre både sykdommer og aldersrelaterte utfordringer som dukker opp – for det gjør de. Men dessverre kan vi også se det motsatte enkelte steder. Det svikter for ofte på grunnleggende elementer som mat, aktivitet og fellesskap, riktig helsehjelp og sammenheng i tjeneste, og nettopp disse områdene er det Leve hele livet tar tak i.

Nå er det opp til kommunene å lage planer for hvordan de skal kunne følge opp dette med Leve hele livet. Vi har satt av midler i statsbudsjettet for 2019 for å bistå med både utvikling, gjennomføring og evaluering av planene. Alle kommunene blir invitert til å delta i et læringsnettverk, slik at de kan dele erfaringer og lære av hverandre.

Derfor er det gledelig at enda flere partier nå har lyst til å være med på å diskutere kvaliteten i eldreomsorgen, og det er særlig gledelig – synes mange av oss, i hvert fall – at forslaget stort sett foreslår arbeid som regjeringen allerede er i gang med. Ja, faktisk er jeg ganske stolt av at også opposisjonen er så fornøyd med kvalitetsarbeidet som allerede gjøres, at de i dag ønsker at vi skal vedta ganske mye av det enda en gang.

For eksempel: Det er allerede plikt til legemiddelgjennomgang i sykehjem. Det innførte vi i 2017. Vi har allerede sendt på høring et forslag om lovfestet plikt til dagaktivitetstilbud for hjemmeboende personer med demens. Ernæring er siden 2016 en del av pasientsikkerhetsprogrammet i sykehus, sykehjem og hjemmetjenester. Et av hovedområdene i Leve hele livet er nettopp mat og ernæring.

For å forbedre eldreomsorgen må vi kunne dokumentere både det som fungerer bra, og det som fungerer dårligere, og når vi vet hvor skoen trykker, har vi langt bedre muligheter til å kunne heve standardene. Da må vi også ha åpenhet om resultatene. Det synliggjør kvaliteten og gjør det enda enklere for kommunene å lære av hverandre. På den måten kan vi få god kvalitet på tvers av kommunegrensene.

Jeg håper derfor at denne debatten markerer overgangen til en tid hvor det er kvaliteten i eldreomsorgen som er det viktigste av alt. Det er viktigere enn eierform, enn helgefri og eventuelt økonomisk overskudd. Det er det vi nå skal fokusere på.

Kjersti Toppe (Sp) []: Senterpartiet støttar intensjonen i forslaget om å sikra likeverdige helsetenester og å heva kvaliteten i eldreomsorga i heile landet, og ha tiltak så ein kan styrkja kvaliteten i dei kommunane der det trengst.

Det er sagt og skrive i innstillinga om kvalitetsindikatorar at vi har ein del kvalitetsindikatorar i kommunehelsetenesta, men at det er veldig få – og det er langt færre der enn det er i spesialisthelsetenesta – og at dette kan vera ein reiskap for å sikra kvaliteten og pasientsikkerheitsarbeidet i kommunane.

Det vi er skeptiske til, er om det vert for mange kvalitetsindikatorar. Ein må vera veldig bevisst på kva slags kvalitetsindikatorar ein set, for det er for oss òg ein forskjell på å ha ein kvalitetsindikator som er til eiga hjelp for kommunane, og eit kvalitetskrav som er å styra ved lov frå Stortinget. Vi er bekymra for at dersom ein stiller slike krav, vert det kanskje viktigare for kommunen at dei ligg over ein gitt verdi med omsyn til desse kvalitetskrava, der ein risikerer at andre område som kan vera vel så viktige, men som ikkje kan målast og kontrollerast på den måten, vert nedprioriterte, at ein flyttar merksemda frå dei kvalitetsområda som er viktige å følgja opp, til dei områda der det er mogleg å måla.

Vi har i innstillinga vist til noko som vi meiner er viktigare enn denne fokuseringa på kvalitetsindikatorar. Vi viser til at «god ledelse og tilstrekkelige ressurser lokalt er det mest avgjørende for kvaliteten i den kommunale omsorgstjenesten». Vi veit jo at ein kan ha to sjukeheimar i éin kommune, som har den same økonomien, der den eine har eit betre system for kvalitet og pasientsikkerheit og meir fornøgde brukarar enn den andre. Det har med leiing å gjera, og det har med lokal leiing å gjera, den leiinga som er nærmast brukaren og pasienten. Det er utruleg viktig at vi får gode system som gjer at ein har ei god leiing som nettopp sørgjer for forbetringar av kvaliteten nærmast pasienten og nærmast brukaren.

Vi skriv i innstillinga at vi ønskjer «en reform for økt tillit og verdibasert ledelse på alle nivåer i den kommunale helse- og omsorgstjenesten, der man gir fagfolk i førstelinjetjenesten tillit og ansvar og styrker den verdibaserte ledelsen nærmest pasienter og brukere».

Så har Norsk Sjukepleiarforbund ein veldig interessant høyringsuttale til dette representantforslaget. Dei viser til noko av det same som eg har tatt opp her. Dei viser òg til at det er ein del utfordringar lokalt, som f.eks. mange deltidstilsette, at det er krav om innsparingar, og at det er mange tilsette med ulik kompetanse. Dei har fire tiltak til forbetringar:

  1. Ein må få på plass nødvendig dokumentasjonsverktøy.

  2. Ein må få eit system for leiingsmessig oppfølging av kvaliteten der ute.

  3. Ein må tydeleggjera forventningane til kommunane om kva ressursar og rammevilkår som faktisk må til.

  4. Ein må auka støtta til eksisterande fag- og kompetansemiljø.

Sjukepleiarforbundet skriv i høyringsuttalen at dei meiner dette er viktigare å prioritera enn å utvikla nye kvalitetskrav.

Vi har ein ny debatt litt seinare i dag om Riksrevisjonens undersøking av tilgjengelegheit og kvalitet i eldreomsorga. Funna der er ganske kvasse. Dei eldre vert tildelt helse- og omsorgstilbod utan at dei er involverte – dei er ikkje eingong spurde ein del plassar. Det manglar kunnskap om kvalitet. Det er utfordringar med pasientsikkerheita. Det er ganske alvorleg. Ein treng òg meir kunnskap om forbetringsarbeidet lokalt, og så har ein heller ikkje nok kunnskap om kapasiteten. Dette kjem vi tilbake til i neste debatt, men eg vil iallfall no ta opp det forslaget som Senterpartiet er med på.

Presidenten: Representanten Kjersti Toppe har teke opp det forslaget ho refererte til.

Sheida Sangtarash (SV) []: Kvaliteten i eldreomsorgen varierer fra kommune til kommune, og utfordringene knyttet til aktivitetstilbud, helsetjenester og koordinasjon av helsetjenester, tannhelse og mat til de eldre er store. I Leve hele livet var det mange gode ideer. Vi gledet oss til en reform. Vi ble skuffet fordi vi så mangelen på forpliktelse og finansiering, og derfor har jeg tidligere også sagt at det ikke kan kalles en reform. Derfor ser jeg hvorfor andre partier ser et behov for å fremme forslag for å heve kvaliteten i eldreomsorgen.

Det er mange dyktige mennesker som jobber i eldreomsorgen. Samtidig er det store variasjoner i den omsorgen som de eldre får. Jeg vil derfor si at jeg støtter intensjonen i forslagene fra Arbeiderpartiet om å sikre likeverdighet og heve kvaliteten i eldreomsorgen, særlig når vi vet at i årene som kommer, vil vi få en enda større eldrebølge, og behovet for gode og trygge tjenester vil øke. Men vi mener samtidig, i likhet med Senterpartiet, at det i dag finnes gode kvalitetsindikatorer, og at en erstatning av disse med kvalitetskrav kan føre til at vi risikerer at kvaliteten nedprioriteres på viktige faglige områder som ikke måles. Vi må øke tilliten, og vi må stole på at de ansatte kan gjøre jobben sin. Derfor vil SV jobbe for en tillitsreform.

Vi er også enig med Senterpartiet når det gjelder arbeidet med god og stedlig ledelse i alle kommunale helse- og omsorgstjenester, og vi mener verdibasert ledelse må stå i fokus.

Til slutt, når jeg tar opp forslaget fra SV, vil jeg si at de store utfordringene knyttet til kvalitet i dagens eldreomsorg er sterkt tilknyttet bemanning. Det er en utfordring at bemanningen generelt er for lav til å møte behovene, og at det er mangel på faste og hele stillinger. Dette gjelder sykepleiere, annet nødvendig helsepersonell og merkantile støttefunksjoner. Når bemanningen er lav, er det ikke mulig å få til den nødvendige kvaliteten, selv med god ledelse eller med flere krav. Vi må sikre nok fagpersoner og nok ansatte fordi det til syvende og sist er de menneskelige og faglige ressursene som er i direkte kontakt med de eldre i hverdagen, og det er de som sørger for å sikre den nødvendige omsorgen. Derfor fremmer SV forslag om en utredning av kvalitets- og kompetansebaserte bemanningsnormer i eldreomsorgen.

Presidenten: Representanten Sheida Sangtarash har teke opp det forslaget ho refererte til.

Statsråd Åse Michaelsen []: Jeg synes det kommer fram mye bra i denne debatten – og vi skal jo fortsette den etterpå, i neste sak.

Denne regjeringen er svært opptatt av at eldre skal ha en trygg og verdig alderdom. Det er også en av grunnene til at denne regjeringen opprettet min ministerpost, altså eldre- og folkehelseminister. Vi har også jobbet målrettet for å øke kapasiteten, kompetansen og ikke minst kvaliteten i omsorgstjenestene de seneste årene. Jeg er stolt av å være i en regjering som har økt bevilgningene til kommunene, ikke minst for å sette dem i stand til å kunne gi gode tjenester til eldre mennesker.

Vi jobber hele tiden med å forbedre tjenestene. Dette gjør vi bl.a. ved å bidra til flere og bedre heldøgns omsorgsplasser, flere årsverk og økt kompetanse hos ansatte. Jeg er glad for at vi nylig har satt i verk kvalitetsreformen for eldre, Leve hele livet. Denne reformen, som komiteen kjenner godt til, skal bidra til å løfte kvaliteten på tjenestene og legge til rette for at eldre skal leve aktive, trygge og verdige liv. Som dere vet, bygger denne reformen på tiltak som allerede er satt i gang i flere kommuner, og som vi vet fungerer i praksis. Dette er tiltak som skal utsette og ikke minst forhindre sykdomsutvikling. Dette er en kvalitetsreform som skal fremme mestring og styrke kompetansen, og der ligger kvaliteten og kapasiteten i helse- og omsorgstjenestene som en planke i bunnen.

For å bistå kommunene med å spre og dele erfaringer har vi etablert et nasjonalt og regionalt støtteapparat. Kommunene inviteres til å ta stilling til hvordan løsningene i Leve hele livet kan utformes og gjennomføres lokalt. I årets budsjett er det bevilget 48 mill. kr til dette arbeidet med både å kartlegge og hjelpe kommunene til å se på hva de er gode på, og hva de er dårlige på. Det vil så bli innarbeidet løsninger i egne planverk, og deretter settes reformen ut i livet. Vi har varslet at kommunene som omstiller seg i tråd med reformen, vil bli prioritert innenfor eksisterende og eventuelt nye øremerkede ordninger – og legg merke til ordene øremerkede ordninger. Vi kommer tilbake til dette i budsjettsammenhengene.

Regjeringen er opptatt av at pasienter, pårørende og publikum skal få bedre kunnskap om kvaliteten på behandlingene i helse- og omsorgstjenesten. Derfor har vi innført flere kvalitetsindikatorer for omsorgssektoren. Vi har også tatt flere grep for å sikre bedre helse- og omsorgstjenester til pasienter og brukere. Jeg tenkte at jeg kunne nevne noen av disse:

  • Vi har lagt fram en nasjonal handlingsplan for bedre kosthold. Ernæring er også en del av pasientsikkerhetsprogrammet i sykehus, sykehjem og hjemmetjenesten, og det er laget tiltakspakker for dette arbeidet.

  • Fra 2017 har vi fått kvalitetsindikatorer for ernæring og legemiddelgjennomgang, og det er innført en plikt til legemiddelgjennomgang i sykehjemmene, både ved ankomst og minst én gang i året.

  • Eldre som oppholder seg på sykehjem eller mottar hjemmesykepleie over lengre tid, har rett til gratis nødvendig tannhelsetjeneste fra fylkeskommunen.

  • Regjeringen har også hatt på høring et forslag om å lovfeste en plikt for kommunene til å tilby dagaktivitetstilbud til hjemmeboende personer med demens. Dette vil tre i kraft fra 1. januar 2020.

Jeg vil understreke at helse- og omsorgstjenesteloven pålegger kommunene å sørge for at personer som oppholder seg i kommunen, tilbys nødvendige helse- og omsorgstjenester. Av samme lov går det fram at tjenesten som tilbys eller ytes, skal være forsvarlig. Dette betyr at tjenestene må holde tilfredsstillende kvalitet, ytes i tide og i tilstrekkelig omfang. Gjennom den nye forskriften om ledelse har vi laget både ledelses- og kvalitetsforbedringer, og der er kommunen pålagt å planlegge virksomhetens aktiviteter slik at den har oversikt over relevante regelverk, retningslinjer og veiledere. Kommunen skal også ha en plan for hvordan dette skal gjøres kjent i virksomheten. Formålet med forskriften er å bidra til faglig forsvarlige helse- og omsorgstjenester, kvalitetsforbedring og pasient- og brukersikkerhet. Jeg er glad for at vi har et helsetilsyn som har det overordnede faglige tilsynet med de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Tilsyn og rådgivning skal bidra til at befolkningens behov for tjenester blir ivaretatt, at tjenestene blir drevet på en forsvarlig måte, og at svikt i tjenesteytingene avdekkes og forebygges.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Tuva Moflag (A) []: Som jeg var inne på i mitt innlegg, vil det bli dobbelt så mange eldre i Norge de neste 20 årene. Mange av dem kommer til å være friske og raske, men mange kommer også til å trenge hjelp. Hvordan vi rigger oss i dag, vil være avgjørende for om vi klarer oppgaven.

Arbeiderpartiet mener at en styrket kommuneøkonomi er en del av denne løsningen. I vårt alternative budsjett hadde vi 3,5 mrd. kr mer til kommunene enn det regjeringen hadde. Mitt spørsmål til statsråden er om hun mener at dagens kommuneøkonomi gir rom for nok ansatte i eldreomsorgen, slik det er i dag.

Statsråd Åse Michaelsen []: Ja, det mener jeg det er rom for. Ser vi på antall kommuner som har vært på ROBEK-listen, og dem som vi nå står overfor, som nå er nede i 17 kommuner – hvis jeg husker rett – er jo det en tydelig indikator på at vi har lyktes med å bedre økonomien. I tillegg har kommunene aldri hatt så god råd som nå, men vi ser også at rike kommuner, kommuner som har overskudd, kommuner som legger midler på bordet osv., ikke nødvendigvis leverer bedre pleie- og omsorgstjenester.

Tuva Moflag (A) []: Statsråden var i sitt innlegg inne på at kommuner som omstiller seg i tråd med Leve hele livet, vil bli premiert, og da kan man jo anta at det er de flinke kommunene, de som er frampå i skoa, som også vil omstille seg i tråd med reformen. Hvordan vil statsråden følge opp kommuner som ikke omstiller seg i tråd med reformen, og sikre at innbyggerne i de kommunene også får likeverdige tjenester?

Statsråd Åse Michaelsen []: Jeg synes det er et relevant og godt spørsmål fra representanten Moflag.

Nå er det sånn at reformen skal virke i fem år, først og fremst. Vi håper at den omstillingen som denne reformen skal klare å få til, vil gi oss nettopp god kunnskap om hvem det er som er gode, og hvem som ikke klarer ting. Det er jo også en del av de 48 millionene som er på inneværende år, hvor vi i samarbeid med KS og fylkesmennene skal lage nettverk hvor vi skal gjøre det mulig for de kommunene som per i dag enten ikke har god nok kunnskap om sine innbyggere eller ikke har kompetanse nok til å ta de rette valgene, å få hjelp til i fellesskap å finne ut av: Hvem er det som bor i kommunen? Hvem er de eldre hos oss? Hva er det vi er gode på, og hva er vi dårlige på? Vi har stor tro på at sånne nettverk vil hjelpe til med å løfte også de kommuner som per i dag ikke er gode nok.

Tuva Moflag (A) []: Men man skal jo allerede premiere de kommunene som omstiller seg i tråd med reformen, og jeg lurer på konkret hvilken oppfølging eller hvilke sanksjoner de kommunene som ikke omstiller seg i tråd med reformen, vil få.

Statsråd Åse Michaelsen []: Det er det for tidlig for meg å si. Jeg håper – det er mitt mål – at alle kommuner skal klare å løfte seg i et sånt nettverk, det at man hjelper hverandre i de ulike kommunegruppene, bl.a., med å se på utfordringer som den enkelte kommune sliter med, og finne løsninger på det. Så jeg vil jo følge den reformen så lenge jeg sitter på den plassen jeg sitter på nå, og se at dette fungerer bra.

Når det gjelder øremerkede midler, vil jeg påstå at det at vi skal få prioritert øremerkede midler i reformen, er nøkkelen – det tror jeg – det at det går direkte til det vi ønsker oss innenfor Leve hele livet-reformen, istedenfor at pengene, som vi ser i noen kommuner, kanskje forsvinner til andre ting som en ikke ønsker seg.

Kjersti Toppe (Sp) []: Dette representantforslaget handlar om korleis ein skal styrkja kvaliteten i eldreomsorga, og det er jo noko som alle er veldig opptatt av. I den saka som kjem til behandling seinare i dag – Riksrevisjonens rapport er jo òg omtalt i innstillinga i denne saka – konkluderer Riksrevisjonen med at «det er store utfordringer med pasientsikkerheten i eldreomsorgen». Det synest eg er ein ganske alvorleg konklusjon frå Riksrevisjonen, og mitt spørsmål er kva statsråden vil gjera for å sikra pasientsikkerheita. Eg har høyrt at ein viser til pasientsikkerheitsprogrammet, men det vart jo avslutta i 2018, så det er eg ikkje så roa over å høyra.

Så har regjeringa no levert ein proposisjon om å avvikla meldeordninga som er på sjukehus, mens ein NOU føreslo at ho skulle vidareførast til kommunane. Kva gjer statsråden med pasientsikkerheita?

Statsråd Åse Michaelsen []: Nå skal vi jo ha den debatten i neste runde, men det gjøres mye. Jeg kan f.eks. ta dette med meldeordning, som representanten nevnte. Vi har opprettet en plikt og en rett når det gjelder varsling. Det har jo ikke vært sånn før ute i kommunene – det har vært sånn på sykehusene, men ikke ute i kommunene – men pårørende har nå fått en rett til å kunne varsle direkte til Helsetilsynet, og de som jobber i kommunene, i sektoren, har tilsvarende fått en plikt til å varsle.

Ellers er det jo sånn at pasientsikkerheten er sterkt knyttet til kunnskap, og det er sterkt knyttet til det som representanten selv tok opp i sitt innlegg, ledelse, og dette er jo områder som vi også er svært opptatt av. Vi har Kompetanseløft 2020, og der ligger det 1,5 mrd. kr som brukes på dette området. Men jeg tenker også at vi gjennom Leve hele livet vil få enda større kunnskap om hvor viktig ledelse er for å sikre pasientsikkerhet. Vi må også være klar over at den kunnskapen som finnes på statlig hold, om hva som er bra, og hva som ikke er så bra, må ut, og der må også kommunene ta dette til seg.

Kjersti Toppe (Sp) []: Eg er veldig einig i det statsråden seier om leiing, og at mykje av det som er løysinga – og utfordringa – på kvalitetsarbeidet i kommunane, er å sørgja for betre organisasjon, kultur og leiing nærmast mogleg pasient og brukar. Men det vi vert møtte med, f.eks. gjennom media, er jo desse enkelttilfella, som òg er viktige å ta med seg. Riksrevisjonen stiller spørsmål ved pasientsikkerheita. Dette er eit kommunalt ansvar, men det er òg eit nasjonalt ansvar viss ein ikkje kan vera trygg på pasientsikkerheita.

Så er statsråden trygg på – med dei tiltaka som regjeringa no har gjort greie for – at pasientsikkerheita i eldreomsorga er varetatt?

Statsråd Åse Michaelsen []: Vi har gjort mye, og mer skal komme. Det jeg tenker også er viktig, er å ansvarliggjøre kommunepolitikere. Jeg har selv vært kommunepolitiker i 16 år. Det er viktig å bevisstgjøres om det ansvaret man har, for det er ute i kommunene ansvaret for pleie- og omsorgssektoren ligger.

Midlene som går til denne sektoren, kommer fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet, som frigir midlene, stort sett. Der ligger det også at en er bevisst på det ansvaret en har for å følge opp eldre mennesker som bor i kommunen.

Vi var inne på juss i forrige spørsmål, når det gjaldt ledelse, men også det at vi fra sentralt hold ser på at Helsetilsynet kan føre tilsyn. Da er det viktig at det ikke bare er planlagte tilsyn, men at en også kan dukke opp uplanlagt og ta den kontrollen som skal til. Og der vil jeg tro at representanten og jeg er svært enige om at det er ulike måter å gjøre dette på, men ansvaret ligger i all hovedsak hos kommunene. Vi har laget masse planer, masse handling og masse strategier, men kommunene må sette i gang og gjøre dette.

Presidenten: Då er replikkordskiftet avslutta.

Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 3.