Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide [10:17:16 ] : Er det
noe vi kan lære av historien, er det at framgang alltid har kommet
i rykk og napp. To skritt fram har veldig ofte blitt fulgt av ett
– og i noen tilfeller to – skritt tilbake.
Verden er i dag preget av store
motsetninger. Mens stadig flere mennesker tar steget ut av fattigdom
– og de globale økonomiske indikatorene peker oppover igjen – går
også mange utviklingstrekk i feil retning.
Seirene for demokrati, frihet og
menneskerettigheter kan ikke lenger tas for gitt. Over 65 millioner
mennesker er på flukt fra hjemmene sine. Klimaendringene blir stadig
mer alvorlige. Forutsetningene for kommunikasjon utfordres, og grenser
mellom sant og falskt viskes ut. Makt forskyves. Det er økt uforutsigbarhet,
også i våre nærområder. Det er liten tvil om at stormaktrivalisering
og klassisk geopolitikk er tilbake.
Samtidig er det også mange lyspunkter.
Flere barn går på skole, ikke minst jenter. Produksjonen av fornybar
energi vokser raskt. Internasjonalt samarbeid har gitt oss en global
klimaavtale og bærekraftsmål som ramme for global innsats mot fattigdom.
Vi gjør store framskritt i kampen mot terrororganisasjonen ISIL.
For første gang siden finanskrisen vokser nå alle de store økonomiene
i verden. I Europa er optimismen på vei tilbake etter mange krevende
år.
Med andre ord: Verden kan ikke beskrives
i svart eller hvitt. Vi må se nyansene, og vi må se det bredere
bildet.
Der vi for kort tid siden tegnet
ganske rette linjer mot en lysere framtid, tegnes det i dag ofte
rette linjer mot en dyp avgrunn. Optimismen og framtidstroen var sterkere
i vår del av verden for bare få år siden. Men vi må alltid huske
at historien fortsatt påvirkes av våre politiske valg, og de valgene
tar vi selv.
En ansvarlig utenrikspolitikk innebærer
at vi må forholde oss til verden slik den er, med all dens kompleksitet
og dilemmaer. Bare da kan vi utnytte handlingsrommet vårt. Bare
da kan vi være med på å sette dagsordenen og forme utviklingen på
områder som er viktige for Norge og våre interesser.
Regjeringa møter dagens urolige
verden med sikkerhet, ansvar og trygg styring. Norge har et godt
utgangspunkt for å møte krevende utfordringer, ikke minst på grunn
av tradisjonen i Stortinget for konsensus om de lange linjene i
utenrikspolitikken. Vi har en solid økonomi, jevn fordeling av de
økonomiske godene, et inkluderende politisk ordskifte og stor grad
av åpenhet og tillit i samfunnet. Dette er helt uunnværlige ressurser i
en verden preget av polarisering, konfrontasjon og fravær av flere
av de trygge holdepunktene vi har navigert etter de siste tiårene.
Samtidig illustrerer utfordringene
vi møter i dag, et slående trekk ved utenrikspolitisk praksis: hvor
mye som handler om håndtering av dilemmaer.
Ideelle løsninger er mer unntaket
enn regelen. Hensyn som er i konflikt, må ofte veies mot hverandre.
Det må vi være ærlige om. Kompleksiteten og dilemmaene gjør også
at vi i vår tid sjelden står i valget mellom bare gode alternativer.
Veldig ofte vil situasjonen være den at vi må velge det minst dårlige
av alternativene – og ha klart for oss at det å la være å ta et
valg også er en beslutning som har konsekvenser.
De mange motsetningene i verden
rundt oss skaper behov for forankring og debatt om både dilemmaer
og prioriteringer – også her hjemme.
I redegjørelsen min i dag er jeg
opptatt av hvor viktig utenrikspolitikken er for ivaretakelsen av
norske interesser. Vi må styrke de områdene som betyr aller mest –
vår sikkerhet, vår økonomi og vår velferd. I altfor stor grad har
vi og andre kunnet ta den etablerte verdensordenen for gitt. Nå
må vi mobilisere for å forsvare de verdiene vi bygger utenrikspolitikken
vår på – fra demokrati og menneskerettigheter til frihandel og respekt
for internasjonale kjøreregler.
Vi må jobbe enda tettere med gamle
og nye venner og allierte for å verne om det multilaterale systemet.
Det er under til dels sterkt press.
Vi må utnytte rammeverket som FNs
bærekraftsmål utgjør i arbeidet for en bedre verden for alle. Dette
er særlig viktig i en tid hvor identitetspolitikk og populisme overbeviser
mange om at motgangen de møter, skyldes globalisering – og at svaret
ligger i mer proteksjonisme og nasjonalisme.
Med utgangspunkt i disse utfordringene
tar jeg nå initiativ til et nytt prosjekt som skal drøfte Norges
interesser i en multilateral verdensorden. Hva betyr internasjonale
institusjoner som FN, NATO, Verdens handelsorganisasjon, EU og OSSE
for Norge – og hvordan kan vi best sette dagsordenen i disse institusjonene?
Prosjektet vil invitere bredt til debatt og vil resultere i en stortingsmelding
våren 2019.
I møte med et dynamisk og uforutsigbart
utenrikspolitisk landskap legger jeg i dagens redegjørelse til grunn
tre sentrale prioriteringer: For det første å trygge og sikre Norge
og Norges interesser, med klar transatlantisk forankring. For det
andre å bidra til et trygt, fritt og økonomisk sterkt Europa. For
det tredje å jobbe for å realisere bærekraftsmålene og opprettholde
og styrke multilaterale institusjoner og den internasjonale rettsordenen.
Utviklingsministeren tar sikte på
å holde en egen utviklingspolitisk redegjørelse senere i vår.
Regjeringsplattformen slår fast
at norsk utenrikspolitikk begynner i Europa. Det er to grunner til
dette. For det første er vår sikkerhet og velferd avhengig av et
trygt, fritt og økonomisk sterkt Europa. For det andre er vi del av
et europeisk verdifellesskap.
Et trygt Europa er et Europa som
evner å ta større ansvar for den felles sikkerheten, forsvare mot
ytre og indre trusler og bygge ned skillelinjer som gir opphav til konflikt
og ustabilitet. Det er et felles europeisk ansvar å forhindre at
kriger som dem vi så på 1990- og 2000-tallet på Balkan, ikke får
skje igjen.
Det er nå større forventninger –
og større vilje – til å styrke EUs evne til å ta tak i Europas sikkerhetsutfordringer.
Regjeringa mener denne utviklingen kan styrke europeisk, og dermed
norsk, sikkerhet. Det er i norsk interesse å samarbeide tett med
EU og EUs medlemsland på dette området.
Men dette forutsetter at EU og NATO
finner en arbeidsdeling som gjør at de fortsetter å utfylle hverandre. Det
er ikke i noens interesse med parallelle strukturer i EU som overlapper
med NATO – der europeiske lands ressurser spres tynt over to strukturer.
Innsatsen vi gjør for et trygt Europa,
er nødvendig for å sikre et fritt Europa. Vi arbeider for et Europa
som respekterer individets frihet og rettigheter, som fremmer velfungerende
demokrati, og som legger folkeretten til grunn for mellomstatlig
samarbeid.
Utviklingen i flere europeiske land
de siste årene viser at vi ikke kan ta respekten for disse verdiene
for gitt. Som Frankrikes president, Macron, har slått fast: På dette
området kan vi ikke være bekjent av et tohastighets-Europa.
Regjeringa søker bilateralt og i
samarbeid med EU å påvirke regjeringer som vedtar lovreformer og
andre tiltak som bryter med rettsstatsprinsipper. Det nordiske samarbeidet
er en del av regjeringas visjon om et sterkt og trygt Europa.
Norge har de siste årene ledet an
i en rekke nordiske samarbeidsfora. I fjor ledet vi Nordisk ministerråd,
og i år har Stortinget formannskapet i Nordisk råd. Vårt strategiske
partnerskap med Norden favner vidt. Ikke bare ønsker regjeringa
å videreføre en engasjert nordisk stemme i FN- og klimaspørsmål,
vi ønsker også å videreutvikle den sikkerhetspolitiske dialogen
med våre europeiske allierte, og vi bygger videre på det nordiske
forsvarssamarbeidet, som i år er under norsk formannskap.
Økonomisk styrke er en forutsetning
for at vi skal kunne ivareta vår sikkerhet og fremme våre verdier. EØS-avtalen
gir oss tilgang til et hjemmemarked på en halv milliard mennesker
– det desidert viktigste markedet for norske varer og tjenester.
Et eksempel er at mer enn 170 vogntog med sjømat daglig krysser
grensen uhindret inn til EU. Det hadde ikke vært mulig uten EØS-avtalen.
Nærmere 80 pst. av eksporten vår går til EU.
EØS-avtalen gir oss enkel tilgang
til kvalifisert arbeidskraft fra andre land, noe som har vært et
viktig bidrag til vekst og velferd i Norge de siste tiårene. Et
slikt felles arbeidsmarked gir økonomisk styrke, men det kan også
føre med seg grenseoverskridende arbeidslivskriminalitet, som svart
arbeid og andre lovbrudd. Statsministeren har derfor tatt initiativ
til tettere samarbeid på europeisk nivå mot arbeidslivskriminalitet
– et initiativ som har blitt godt mottatt.
Vi tar bl.a. til orde for en felles
europeisk strategi mot arbeidslivskriminalitet og europeiske pilotprosjekter
etter modell av det norske etatssamarbeidet.
Statsministerens initiativ er et
eksempel på at Norge engasjerer seg for å håndtere felles utfordringer
i Europa – utfordringer der nasjonalstaten kommer til kort.
Et annet eksempel på en slik utfordring
er migrasjon. Her er ansvarlig europeisk samarbeid som ledd i en større
global innsats nødvendig. For Norge er det viktig å bidra til felles
europeiske løsninger.
En helhetlig migrasjonspolitikk
må inneholde et bredt spekter av virkemidler: Vi trenger en effektiv
yttergrensekontroll gjennom Schengen. Vi må utvikle et solidarisk
og velfungerende asylsystem i Europa. Vi må verne om asylinstituttet
for å kunne gi beskyttelse til dem som trenger det. Dette handler
også om staters plikt til tilbaketakelse av migranter uten beskyttelsesbehov.
Og ikke minst: Vi må styrke samarbeidet med de landene flyktninger
og migranter kommer fra og reiser gjennom for å komme til Europa.
Migrasjon må også ses i en global sammenheng. Det er fortsatt land
i sør som tar imot både flest migranter og flest flyktninger.
Norge vil delta aktivt i FN-forhandlingene
i Genève og New York som skal lede fram til en global plattform for
flyktninger og migranter.
Samarbeidet med EU står også sentralt
i regjeringas politikk for å håndtere klimaendringene. Norsk industri og
petroleumssektor deltar allerede i EUs kvotesystem for utslippsreduksjoner.
Nå tar vi steget videre. Vi vil inngå en avtale med EU om felles
oppfyllelse av målene i Parisavtalen for resten av økonomien, innenfor
sektorer som transport, jordbruk, bygg og avfall. På den måten tar
vi felles ansvar i Europa for å håndtere felles utfordringer.
Den britiske beslutningen om å tre
ut av EU har ikke ført til reduserte ambisjoner i det europeiske
samarbeidet vi er en del av gjennom EØS, Schengen eller andre avtaler.
Brexit betyr endringer i vårt forhold til Storbritannia, men ikke
til EU. Vi har en felles interesse i at utmeldingen skjer på en
ordnet måte.
Fra norsk side konsentrerer vi oss
om fem hovedutfordringer. For det første er det viktig at vi får
på plass samme overgangsordning, til samme tid, som den som avtales
mellom EU og Storbritannia, slik at vi sikrer et fortsatt enhetlig
indre marked i overgangsperioden.
For det andre jobber vi for at vi
skal ha de samme ordningene for de deler av utmeldingsavtalen mellom EU
og Storbritannia som er relevante for oss. Særlig gjelder dette
norske borgere i Storbritannia og deres opparbeidede rettigheter,
og for britiske borgere i Norge.
For det tredje er regjeringas ambisjon
å etablere så tette og omfattende relasjoner med Storbritannia som mulig.
For det fjerde følger vi nøye med
når EU utvikler eventuelle nye samarbeidsformer med tredjeland i
kjølvannet av Brexit, særlig innenfor utenriks- og sikkerhetspolitikken
og på justisområdet.
For det femte må vi også være forberedt
på et scenario der EU og Storbritannia ikke klarer å enes om en
utmeldingsavtale. Jeg kommer også nærmere tilbake til Europa-politikken
generelt og Brexit spesielt i den europapolitiske redegjørelsen
min senere i vår.
Sikkerhet er ikke bare en grunnleggende
prioritering. Sikkerhet er også en forutsetning for store deler
av utenrikspolitikken. Situasjonen i nærområdene er fortsatt krevende.
Russlands folkerettsstridige anneksjon av Krim og destabiliseringen
av Øst-Ukraina fortsetter å utfordre Europas stabilitet.
I Syria og Irak har ISIL blitt fratatt
så å si all territoriell kontroll. Men store områder, fra Sahel
til Afghanistan, forblir ustabile og vil fortsatt gi grobunn for
trusler som også kan ramme Europa. Framgang i arbeidet mot krig
og konflikt i disse regionene er en forutsetning for å nå FNs bærekraftsmål.
Vårt arbeid med å stabilisere konfliktområder
må også ta tak i de underliggende årsakene til konfliktene. Derfor
er freds- og forsoningsarbeidet en viktig del av norsk utenrikspolitikk.
Som tålmodig og upartisk tilrettelegger er Norge en etterspurt aktør
i flere konflikter. Vi søker å legge til rette for dialog mellom
parter i konflikt med mål om å skape varige politiske løsninger.
Sammen med allierte bistår vi bl.a. partene i Afghanistan, i Sør-Sudan
og i Israel–Palestina-konflikten. Vi opprettholder også vårt sterke
engasjement for å sikre fredsavtalen i Colombia.
Norges sikkerhet har siden 1905
vært forankret vestover, først med Storbritannia og deretter med
USA og NATO. NATO er bærebjelken i vår sikkerhetspolitikk og verdens
sterkeste forsvarsallianse. Men styrken hviler ikke bare på militær
evne. Den hviler også på felles verdier. Det er akkurat dette verdifellesskapet
som gjør at vi i ytterste konsekvens er villige til å risikere våre
soldaters liv for å forsvare hverandre.
Vi hører veldig ofte at Europa må
ta ansvar for sin egen sikkerhet. Like viktig er det at vi er der
for hverandres sikkerhet. Det er essensen i det transatlantiske båndet:
at vår sikkerhet er vevd sammen, og at vi forplikter oss utover
våre egne interesser. Derfor er det i norsk interesse å bidra til
en sterk allianse og et godt transatlantisk forhold. Dette krever
mer av oss enn før, både økonomisk og politisk.
NATO er blitt mer mangfoldig, og
for at vi skal kunne ta ansvar for hverandres sikkerhet på en god
måte, pleier vi også et dypere forhold til sentrale allierte i Europa
og til våre nordiske naboer. Sikkerhetstruslene oppleves med ulik
intensitet, og den politiske utviklingen i medlemslandene er mindre
ensartet enn før. Alliert samhold er derfor også foran årets NATO-toppmøte en
norsk hovedprioritering. Samhold betinger at alle bidrar, og at
alle opplever å bli ivaretatt. Derfor skal Norge bidra til alle
NATOs kjerneoppgaver og til at alliansen fortsetter å omstille seg.
Vi har vært en pådriver for å endre NATOs kommandostruktur. Vi står
også sentralt i arbeidet med å styrke alliansens maritime dimensjon, med
vekt på Nord-Atlanteren.
Et samlet storting har gjennom langtidsplanen
for forsvarssektoren sluttet seg til at det skal være mer alliert øving
og trening i Norge og med norske styrker. Dette er en klok politikk
som også følger opp avtalen om forhåndslagring og forsterkning som
Stortinget sluttet seg enstemmig til i 2006.
Gjennom basepolitikken har Norge
valgt ikke å åpne for baser for fremmede makters stridskrefter på norsk
jord i fredstid. I stedet baserer vi oss på allierte forsterkninger
i en eventuell krise. Men den bistanden må forberedes og øves i
fredstid for å være effektiv i krise eller væpnet konflikt, og for
at sikkerhetsgarantien skal være troverdig. Nettopp derfor må vi
sørge for at vi har tilstrekkelig evne til å motta allierte forsterkninger.
Vi må ha et godt nasjonalt planverk, og NATOs forsterkningsplanverk
må være oppdatert.
Vi har siden tidlig på 1980-tallet
lagret relevant alliert materiell i Norge, og vi har behov for en
god og relevant infrastruktur. I mange år har vi hatt betydelig
alliert øving og trening i Norge, fra land som Tyskland, Storbritannia,
USA, Nederland og Frankrike. Med større militær aktivitet i nærområdene
er det naturlig at man også ser mer alliert øving og trening i Norge.
Dette er villet og langsiktig norsk politikk.
USA forblir vår nærmeste allierte.
Statsministerens besøk til Det hvite hus i januar bekreftet de sterke
båndene. Etter det amerikanske presidentvalget har det vært viktig
for regjeringa å formidle til amerikanske myndigheter at vårt omfattende
samarbeid er av felles interesse. Vårt budskap er at Norge er viktig
for USA, og samarbeidet vårt spenner fra kultur og utdanning til
et tett utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitisk samarbeid. Vi
samarbeider nært i nordområdene, der Norges bidrag er uvurderlig
for både USA og NATO. Våre soldater gjør felles innsats i Irak og
Afghanistan. Vi samarbeider om en varig løsning på Midtøsten-konflikten
og en politisk løsning på konflikten i Afghanistan – for å nevne noen
eksempler.
Den retoriske innpakningen er endret,
men mye amerikansk utenrikspolitikk er fortsatt gjenkjennelig. På
noen felt ser vi likevel betydelige endringer. Fra norsk side har
vi sterkt beklaget USAs intensjon om å trekke seg fra Parisavtalen.
USAs internasjonale klimaengasjement er i dag langt på vei fraværende.
Samtidig har flere amerikanske delstater, storbyer og næringsaktører
økt sitt engasjement. Samarbeidsavtalen mellom Norge og California
fra august 2017 er ett eksempel, og jeg tror omstillingen til grønn
økonomi kommer til å fortsette – uavhengig av signalene fra Det
hvite hus.
Det knytter seg også usikkerhet
til USAs handelspolitikk. Konfronterende retorikk i WTO og beslutningen om
å trekke USA ut av – og reforhandle – frihandelsavtaler gir inntrykk
av at politikken allerede har skiftet retning. Den konklusjonen
er det for tidlig å trekke. I dialogen med amerikanske myndigheter
er vi tydelige på at USA fortsatt har alt å tjene på å bevare det
internasjonale handelssystemet. Vi må sikre at WTO forblir det grunnleggende
rammeverket for internasjonal handel.
Verdens store interesse for Arktis
er økende. Klimaendringene rammer særlig hardt i nord. De påvirker samfunns-
og næringsutviklingen til de fire millioner menneskene som bor i
Arktis, og bærer bud om dramatiske globale endringer. Nordområdene
er Norges viktigste strategiske ansvarsområde. Her er våre nasjonale interesser
mest eksponert for geopolitiske endringer. Det vi gjør nasjonalt,
styrker vår internasjonale stilling som ansvarlig aktør i Arktis.
Regjeringa lanserte i fjor «Nordområdestrategi
– mellom geopolitikk og samfunnsutvikling». Ved å se utenriks- og
innenrikspolitikk i en tettere sammenheng ønsker vi også å legge
til rette for at Nord-Norge blir en av Europas mest skapende og
bærekraftige regioner. Nordområdepolitikken handler om å utnytte
dynamikken mellom internasjonalt samarbeid og levedyktige byer og
lokalsamfunn i nord. Det handler om samarbeid over grenser, om næringsutvikling
og kunnskap, om veier, flyplasser og levende lokalsamfunn. Og neste
kapittel i nordområdepolitikken handler om hav.
Nordområdepolitikken er hele regjeringas
prosjekt. Gjennom Barentssamarbeidet, Arktisk råd og Østersjøsamarbeidet
jobber vi sammen med våre naboer for å finne felles løsninger i
nord, på områder som klimaendringer og miljø, helse og sikkerhet.
Forsvarets kontinuerlige bidrag til suverenitetshevdelse og situasjonsforståelse
er en viktig del av nordområdepolitikken. Det er også et bidrag
til regional stabilitet.
Vårt forhold til Russland forblir
en konstant og viktig faktor i norsk utenrikspolitikk. Norsk Russlands-politikk
skal forbli tydelig og gjenkjennelig. Som naboer med grense både
til lands og til vanns har vi mange felles utfordringer, og disse
løser vi best sammen. Fra fiskeriforvaltning til folk-til-folk-samarbeid
har vi over mange år bygd opp et tett samarbeid med Russland på
mange områder. Samtidig har Norges forhold til Russland alltid vært
sammensatt. Mens det grensekryssende samarbeidet stadig utvikler
seg, preges situasjonen også av den store – og økende – militære
styrkeoppbyggingen på Kola.
Den verdimessige avstanden mellom
Russland og Vesten har økt. Vi tar klart avstand fra folkerettsbrudd, og
vi ser med bekymring på situasjonen for det sivile samfunn i Russland.
Norge står støtt på våre verdier og i vårt samarbeid med europeiske
og allierte samarbeidspartnere. Samtidig anerkjenner vi Russlands
egne sikkerhetsinteresser i nord. Ingen er tjent med økt spenning
mellom våre to land. I denne situasjonen møter vi Russland med forutsigbarhet
og fasthet og også med åpenhet for samarbeid.
Vår Russlands-politikk reflekterer
på den ene siden utstrakt samarbeid på områder av felles interesse
og på den andre siden vår vestlige forankring og forventning om
overholdelse av folkeretten og andre normer for internasjonalt samarbeid.
Den brede politiske enigheten som kjennetegner vår Russlands-politikk,
er en forutsetning for dette.
I en urolig tid preges Arktis av
stabilitet og vilje til internasjonalt samarbeid basert på folkeretten.
Arktisk råd er den aller viktigste arenaen for å drøfte utfordringer
i Arktis, og der har våre to land ofte felles interesser og samarbeider
godt. Den ferske avtalen mot uregulert fiske i Polhavet er et veldig
godt eksempel på at Russland og Norge, sammen med de andre arktiske
statene, tar ansvar sammen for vår felles region.
For Norge er havet en levevei. Havnæringene
– enten det er fiskeri, oppdrett, skipsfart eller energiproduksjon
– er ryggraden i vår økonomi. Mer enn to tredjedeler av norsk eksport
kommer fra havbaserte aktiviteter. Over generasjoner har vi bygget
opp kunnskap og erfaringer som viser at økonomisk utvikling i havet
er forenlig med strenge miljøhensyn. Dette gjør at vi kan spille en
ledende rolle i arbeidet for bærekraftig bruk av verdenshavene.
Derfor har statsministeren invitert og engasjert ledere for en rekke
andre havnasjoner i et globalt havpanel som skal utrede hvordan
verdenshavene kan skape enda større verdier framover, og bidra til
at vi når FNs bærekraftsmål. Statsministeren vil selv lede panelet.
Uro sør for Europa forblir en stor
utfordring. Våre bidrag til stabilisering og fred har fått en stadig
viktigere sikkerhetspolitisk begrunnelse. Mange av dagens mest brennbare
konflikter i Midtøsten er stedfortrederkriger og resultat av statskollaps.
Dette gjør det komplisert og krevende å finne politiske løsninger.
Vår innsats for å løse konflikten
mellom Israel og Palestina må også sees i dette perspektivet. Å
realisere en varig tostatsløsning vil være avgjørende for utviklingen
i Midtøsten, spesielt i en region som er vesentlig mer labil og
fragmentert enn det som var tilfellet da Oslo-avtalen ble signert
for snart 25 år siden. I tillegg er vårt arbeid som leder av giverlandsgruppen
for Palestina, AHLC, med på å sikre bred internasjonal støtte til
palestinsk statsbygging og økonomisk utvikling.
Som medlem av anti-ISIL-koalisjonen
har Norge spilt en viktig rolle i kampen mot terrorgruppen, og det fortsetter
vi å gjøre. Arbeidet med å hindre at ISIL på nytt får fotfeste i
de frigjorte områdene i Irak, vil stille oss overfor flere utfordringer.
Ikke minst blir det viktig at Iraks myndigheter bidrar til en inkluderende
politisk utvikling som også legger til rette for væpnede styrker som
er etnisk og religiøst inkluderende.
Syria-konflikten har pågått i sju
år. Lidelsene og overgrepene det rapporteres om fra Øst-Ghouta,
er nesten over menneskelig fatteevne. Det minner oss på grufullt
vis om at krigen langt fra er over. Lørdag kveld vedtok et enstemmig
sikkerhetsråd en resolusjon om 30 dagers umiddelbar våpenhvile.
Det internasjonale samfunnet har en klar forventning om at vedtaket
får effekt på bakken. Det haster å få inn hjelp. Det haster å evakuere
syke og skadde.
Jeg er veldig bekymret over eskaleringen
av konflikten de siste ukene i den nordvestlige delen av Syria.
Konflikten er blitt enda mer internasjonalisert enn tidligere, med
bl.a. Tyrkias militære intervensjon i Afrin. Vi ser med stor bekymring
på nivået på Tyrkias inngripen i Syria.
Nøden er stor, og de humanitære
behovene i Syria og nabolandene er enorme. 13,1 millioner syrere
trenger humanitær hjelp, 6,1 millioner er internt fordrevne, og
5,5 millioner har flyktet fra landet. Bare i år gir Norge 2,25 mrd. kr
til Syria og nabolandene. Viktige prioriteringer er humanitær bistand
og utdanning med vekt på å nå jenter og kvinner. I 2016 lovet vi
å gi 10 mrd. kr over fire år. Dette er vi i rute med å levere på.
FN jobber med å forhandle en politisk
løsning på konflikten. Vi støtter innsatsen, men det er krevende. Før
langsiktige bidrag til gjenoppbygging blir aktuelt, må en troverdig
politisk prosess først komme i gang.
Allerede før krigen begynte, var
Jemen Midtøstens fattigste land. Nå kalles landet den verste humanitære katastrofen
i verden i dag. I desember 2017 var 17,8 millioner jemenitter rammet
av sult, FN hadde registrert over én million koleratilfeller, og
tre millioner var internt fordrevne. Partene i konflikten må overholde sine
forpliktelser i henhold til internasjonal humanitærrett. Dette inkluderer
beskyttelse av sivile og uhindret humanitær tilgang til sivilbefolkningen.
Norge støtter FNs nye spesialutsending
og hans innsats for å bringe partene til forhandlingsbordet. Vi
bidro med over 320 mill. kr til humanitær innsats i Jemen i 2017.
Vi planlegger for et stort humanitært bidrag også i år.
Sikkerhetssituasjonen i Afghanistan
er alvorlig, med regelmessige angrep fra Taliban og andre terrororganisasjoner.
På sikt er det bare den afghanske regjeringa som kan ivareta borgernes
sikkerhet. For å lykkes må de settes i stand til å gjøre nettopp
det. Det norske bidraget til NATOs treningsoperasjon i Afghanistan
vil bli videreført. Til tross for sikkerhetssituasjonen er det likevel framgang
på flere områder i Afghanistan, som innenfor helsevesenet, barns
skolegang og bygging av kritisk infrastruktur.
Afghanistan vil forbli en av våre
største mottakere av bistand. Samtidig vet vi at konflikten i Afghanistan bare
kan løses gjennom en reell dialog mellom den afghanske regjeringa
og Taliban. En politisk løsning forutsetter at det internasjonale
samfunnet og Afghanistans naboland aktivt støtter opp om en slik
prosess. Norge ligger i fremste rekke i dette arbeidet. Partene
ønsker vår medvirkning for å finne en politisk løsning. Vi har lenge engasjert
oss for å formidle kontakter mellom de stridende partene med sikte
på en inkluderende, afghansk prosess. I dette arbeidet må vi bygge
tillit, og vi må være tålmodige.
FNs generalsekretær har kalt situasjonen
for rohingyaene i Myanmar for en av verdens raskest voksende flyktningkriser.
Det er et humanitært og menneskelig mareritt. Situasjonen både i
flyktningeleirene i Cox’s Bazar i Bangladesh og inne i Rakhine-staten
er svært alvorlig. Siden krisen eskalerte i august 2017, har Norge
gitt 134 mill. kr i humanitær bistand. Vårt budskap til myndighetene
i Myanmar er tydelig og er også gitt i gjentatte møter med myndighetene:
Volden må stoppes, det må gis humanitær tilgang, og flyktningene
må få en trygg og verdig retur.
Kombinasjonen av beskyttelse og
tiltak mot seksualisert vold og overgrep er viktig. Dette er dessverre
noe vi ser mer og mer av.
Noen av våre fremste sikkerhetsutfordringer
er av global karakter.
Globale klimaendringer rammer også
Norge og fører til økt risiko på en rekke områder. Klimaendringene er
som en «trusselforsterker» som rammer fattige og sårbare land hardest
og klatrer oppover dagsordenen i organisasjoner som FN, NATO, OSSE
og AU.
Vi har nettopp igangsatt et strategisk
arbeid om hvordan Norge kan møte klimarelaterte utfordringer, og
hva klimatrusselen betyr for vår økte satsing i sårbare stater.
Som en del av dette arbeidet har vi tatt initiativ til en egen kommisjon
om geopolitiske implikasjoner av veksten i fornybar energi, i samarbeid
med Tyskland, De forente arabiske emirater og den internasjonale
organisasjonen IRENA.
Betydningen av det digitale rom
er stor og økende. Vi blir stadig mer avhengige av digitale løsninger
for store og små problemer. Det gjør hverdagen vår enklere og mer
effektiv, men det gjør oss også mer sårbare.
Hele det norske samfunnet er i dag
avhengig av sikre og stabile digitale nettverk. Et alvorlig cyberangrep
kan ramme samfunnets kritiske infrastruktur. Det digitale rom åpner
for nye og alvorlige trusler fra både statlige og ikke-statlige
aktører. For å oppnå best mulig beskyttelse er Norge avhengig av
et bredt samarbeid både nasjonalt og internasjonalt. Regjeringa
lanserte i august 2017 en internasjonal cyberstrategi. Utenriksdepartementet jobber
tett med andre departementer og etater for å håndtere digitale trusler.
Spredning av kjernevåpen, kjernefysisk
materiale og andre masseødeleggelsesvåpen er en stor sikkerhetsutfordring.
Det globale nedrustnings- og ikke-spredningsregimet
er under press, med økende polarisering internasjonalt og særlig
bekymring knyttet til utviklingen i Nord-Korea og til Iran-avtalens
framtid. Vi må derfor verne om og øke tilliten til eksisterende
nedrustningsavtaler. Norge skal fortsette å være en aktiv, ansvarlig
og konstruktiv partner i arbeidet for nedrustning og ikke-spredning.
Vi videreutvikler Norges internasjonale lederrolle innen verifikasjon
av kjernevåpennedrustning for å bidra til at reell nedrustning finner
sted.
På norsk initiativ nedsetter FN
nå en egen ekspertgruppe om verifikasjon av kjernefysisk nedrustning.
Ekspertgruppa skal se på hvordan man kan utvikle troverdige verifikasjonsmekanismer
innen rammen av etablerte ikke-spredningsforpliktelser.
Et godt forhold til de store, framvoksende
økonomiene er viktig for Norge. Vi har styrket våre bånd til regionale
organisasjoner som AU, ASEAN og ECLAC. Dette er viktig ikke bare
fordi Afrika, Latin-Amerika og Asia får stadig større innflytelse,
men også fordi vi er helt avhengig av å jobbe sammen for å nå bærekraftsmålene.
Latin-Amerika blir stadig viktigere
for norsk næringsliv, med særlig store investeringer i Brasil.
Europa og Afrika er naboer, og vår
skjebne henger sammen. Selv om vi fortsatt gir mye bistand til Afrika, blir
vår næringslivssatsing stadig viktigere. Det er store muligheter
i Afrika, og vi må satse mer på investeringer, næringsutvikling
og vekst i privat sektor for å skape arbeidsplasser.
Kina er en stormakt som engasjerer
seg i hele bredden av globale spørsmål, og som påtar seg et større
ansvar som global aktør. Vi følger utviklingen av Kina som utenrikspolitisk
aktør.
Kinas politiske og økonomiske valg
påvirker oss alle, ikke minst innenfor miljø, handel og utvikling
av ny teknologi. Vi ønsker å videreutvikle vårt brede forhold til
Kina. Opprettelsen av en årlig politisk konsultasjonsmekanisme gir
anledning til å drøfte alle saker som berører norske og våre felles
interesser – også menneskerettigheter. Samtidig må vi være oppmerksom
på at Kina er en stormakt som med et bredt sett av virkemidler forfølger
egne interesser også i vår del av verden.
Verdispørsmål er en viktig del av
vårt forhold til Kina. Ulike utgangspunkt og samfunnssystemer bør ikke
forhindre konstruktive drøftinger av erfaringer, synspunkter og
politikk.
Kina er blant verdens ledende økonomier.
Det er positivt at de uttaler en sterk støtte til det multilaterale handelssystemet
i WTO og de internasjonale finansinstitusjonene. Kina er vår største
handelspartner i Asia, og vi har komplementære økonomier. De gjenopptatte forhandlingene
om en handelsavtale med Kina er kommet godt i gang, og vi forhandler
for å oppnå best mulig betingelser for norsk næringsliv.
Regjeringa prioriterer også flere
andre sentrale land i Asia.
Statsministerens besøk til Japan
tidligere denne måneden viste store muligheter for mer samarbeid innen
forskning og utvikling, innovasjon, næringsliv og energi.
Norge og Sør-Korea samarbeider nært
om en rekke maritime spørsmål, inkludert i nordområdene.
Bærebjelken i forholdet til Indonesia
er klima- og skogpartnerskapet, men omfatter også energi, hav og menneskerettigheter.
Norge og India har et omfattende
forskningssamarbeid der utfordringer som klima, ren energi, matsikkerhet
og bioøkonomi er blant temaene. En ny India-strategi er under utarbeidelse.
Dette er samarbeid for framtida.
Vi er vant til å si at verdigrunnlaget
for norsk utenrikspolitikk ligger fast, men disse verdiene må styrkes
og investeres i. Det gjelder ikke minst i dag når vi ser angrep på
demokrati og menneskerettigheter, likestilling og åpne økonomier.
Det multilaterale systemet er institusjoner med avgjørende betydning
for verden og for Norge. Norge skal være en tydelig stemme for å
bevare og styrke denne verdensordenen.
Folkeretten er førstelinjeforsvaret
vårt. Norge skal stå først når folkeretten forsvares, både i prinsipp
og i handling. Her står vi sammen med våre allierte. Vi må bygge
forståelse for at respekt for folkeretten er i absolutt alles interesse,
både små og store land.
Vi må også fortsette å styrke FN.
Samarbeidet i FN er selve fundamentet for vår regelbaserte verdensorden, for
menneskerettighetene og for de multilaterale institusjonene der
land møtes for å løse utfordringer innen områder som global sikkerhet,
utvikling og miljø.
Bærekraftsmålene fra 2015 er et
viktig gjennombrudd og en unik ramme rundt det globale samarbeidet for
en bedre verden. Ingen kan erstatte det globale normgivende arbeidet
hvor FN-organisasjoner bringer alle land sammen og søker konsensus
om veien videre mot et bedre, friere og mer rettferdig samfunn.
Dessverre ser vi nå økende polarisering som gjør det vanskeligere
enn før å oppnå enighet om verdispørsmål i FN.
Samtidig må vi også stille sterke
og klare krav om reform av FN. Vi må spørre om det er FN eller andre
aktører som er best plassert til å løse ulike presserende oppgaver
for verdenssamfunnet.
FNs sikkerhetsråd forblir verdens
viktigste organ for internasjonal fred og sikkerhet. Rådets 15 medlemsland fatter
folkerettslig bindende vedtak for konflikthåndtering, sanksjoner,
fredsoperasjoner og maktbruk. Medlemskap i Rådet medfører samarbeid
med stormakter og andre, og økt ansvar, synlighet og innflytelse.
Regjeringa vil derfor gi høyeste prioritet til Norges kandidatur til
Sikkerhetsrådet for perioden 2021–2022.
Vi stiller for å ivareta våre nasjonale
og globale interesser, for å bidra til fred og konfliktløsning og
for å støtte den regelstyrte verdensordenen som har tjent Norge
godt i over 70 år. Vi ønsker å engasjere Stortinget i kampanjen,
som blir et nasjonalt løft, uansett utfall.
Konkurransen fra våre kanadiske
og irske venner er hard, men sammen har vi mulighet til å lykkes
i å overbevise flertallet av FNs medlemsland om at Norge bør sitte
i Rådet igjen, 20 år etter forrige gang.
Respekt for menneskerettigheter
og demokratiske grunnprinsipper definerer hvem vi er, og hva vi
står for internasjonalt. I 2018 fyller Verdenserklæringen for menneskerettigheter
70 år og FNs erklæring for menneskerettighetsforsvarere 20 år. Siden
annen verdenskrig har vi utviklet et omfattende system av globale
normer og overvåkningsmekanismer. Dette har vi gjort for å verne
om enkeltmenneskets frihet, verdighet og likeverd – altså for å
verne om oss alle.
Tilbakeskritt i kampen for jenters
og kvinners frihet og rettigheter er et av de mest nedslående utviklingstrekkene
de siste årene. Dette krever vedvarende og målrettet innsats. Vi
ser også at situasjonen for seksuelle minoriteter blir vanskeligere.
Frihet til å bestemme over egen kropp, eget liv og egen helse er
grunnleggende for å kunne leve et meningsfullt liv og for å kunne
bidra til samfunnsutviklingen.
Et annet viktig menneskerettighetsspørsmål
er tros- og livssynsfrihet. Vi prioriterer særlig beskyttelse av
religiøse minoriteter, som i økende grad utsettes for diskriminering,
fordommer og vold.
Hver dag viser menneskerettighetsforsvarere
over hele verden et stort mot i kampen for våre felles rettigheter.
De utsettes for stor fare i mange deler av verden. Norge har gått
i front for å samle FN til innsats for å beskytte dem som tar risiko
på vegne av oss alle.
I går var jeg i Genève for å være
med på høynivådelen av FNs menneskerettighetsråd. Der signerte jeg
en flerårig avtale om langsiktig finansiell støtte til FNs høykommissær
for menneskerettigheter. I år øker vi støtten til ca. 150 mill. kr.
Det gir Høykommissæren en økonomisk forutsigbarhet og fleksibilitet
som vil styrke menneskerettighetsarbeidet og bidra til å forebygge
brudd på menneskers grunnleggende rettigheter.
I Genève bekreftet jeg at Norge
er og vil fortsette å være en engasjert støttespiller, politisk
så vel som finansielt, for menneskerettighetsinstitusjonene.
Tålmodighet er viktig i Norges arbeid
for menneskerettighetene. Det samme er kreativitet og nytenkning. Men
ofte er tålmodig, resultatorientert arbeid mer effektivt enn bare
å komme med offentlig kritikk – ikke minst i de regionene og på
de områdene hvor menneskerettighetene nå er under sterkt press.
Væpnet konflikt rammer sivilbefolkningen
hardt i flere områder av verden.
Klimaendringer og miljøforringelse
bidrar til at humanitære kriser får større omfang og varer lenger
enn før.
Jeg har snakket om den akutte nøden
i Syria, Jemen og Myanmar.
Lagt sammen er antallet mennesker
som er fordrevet i eget land og over landegrenser, høyere enn noensinne.
I FNs nødhjelpsappell for 2018 anslås det at 136 millioner mennesker
kommer til å trenge humanitær hjelp og beskyttelse i 25 land.
Regjeringa fortsetter å styrke Norges
humanitære innsats. Vi har økt det humanitære budsjettet med mer enn
50 pst. i første regjeringsperiode, og vi øker det ytterligere i
år med nesten 90 mill. kr.
Men det er også helt nødvendig.
Vi er et prinsipielt giverland som legger til rette for at organisasjonene
vi støtter, er uavhengige, nøytrale og upartiske i felt. Det er den
eneste måten vi kan nå de mest sårbare på.
Ikke alle humanitære kriser skaper
overskrifter i media. Ved å øke støtten til FNs nødhjelpsfond, CERF, bidrar
vi til rask humanitær respons i kriser, også de som faller utenfor
det internasjonale mediebildet. Etterlevelse av humanitærretten
er grunnleggende for å lykkes. Norge jobber for effektiv og godt
koordinert respons. I dagens komplekse kriser er det særlig viktig
at den humanitære innsatsen og utviklingsbistanden virker bedre
sammen.
For å finne gode måter å jobbe på
i framtiden har vi nettopp satt i gang arbeidet med å utvikle en
ny humanitær strategi. Her har vi god dialog med norske og internasjonale
frivillige organisasjoner, som er helt sentrale samarbeidspartnere
i den humanitære innsatsen.
De multilaterale handels- og finansinstitusjonene utgjør
en viktig del av denne regelbaserte verdensordenen.
WTO har et globalt forpliktende
regelsett for internasjonal handel. Norge og svært mange andre land
er tjent med forutsigbarhet og at det ikke er den sterkestes rett
som skal gjelde i handelspolitikken. IMF og Verdensbanken har normer
for både finansielt og økonomisk styresett, og den finansielle kapasiteten
de har til å stabilisere og utvikle den globale økonomien, er viktig.
De multilaterale institusjonene
spiller en viktig rolle i det globale arbeidet mot korrupsjon og
illegale pengestrømmer. Korrupsjon, skatteunndragelser og ulovlig kapitalflyt
undergraver nasjonal ressursmobilisering, og det undergraver sosial
utvikling, økonomisk vekst og politiske institusjoner i veldig mange
land. Derfor jobber Norge aktivt gjennom OECD, Verdensbanken og
FN i ulike prosesser for å binde både stater og næringsliv til maksimal
åpenhet og nulltoleranse for korrupsjon. OECD har flere konvensjoner
og initiativer for arbeidet mot korrupsjon og skatteunndragelser.
På handelsområdet inneholder nyere
WTO-regelverk om offentlige innkjøp og handelsfasilitering bestemmelser
mot korrupsjon, og disse tas med i de regionale frihandelsavtalene
Norge og våre EFTA-partnere inngår. Etter norsk og nordisk påtrykk
har Verdensbanken trappet opp sitt arbeid for bekjempelse av ulovlig kapitalflyt.
Norge skal være en aktiv pådriver på dette feltet. Vi trenger en
bred internasjonal koalisjon for å styrke skattlegging og bekjempe
korrupsjon og ulovlig kapitalflyt.
Jeg begynte årets redegjørelse med
å si at verden er preget av motsetninger. Det utenrikspolitiske
alvoret krever mye av oss.
Vi har akkurat avsluttet det som
for Norge må kunne kalles svært vellykkede olympiske leker i Sør-Korea. Men
ikke langt nord for Pyeongchang opplever vi for første gang siden
murens fall en reell atomtrussel på grunn av Nord-Koreas steile
og uansvarlige politikk.
I Midtøsten er situasjonen fortsatt
farlig og uforutsigbar.
Likevel ser jeg i dag ingen rette
linjer i utviklingen, verken mot en entydig liberal verdensorden
eller en autoritær avgrunn. Men vi må være innstilt på mer uro og mindre
forutsigbarhet, også blant allierte land.
For at vi fortsatt skal tro på den
innsatsen vi gjør, og snu en negativ utvikling som kan lindre menneskelige lidelser,
og som kan løse opp fastlåste konflikter, må vi jobbe langs de linjene
jeg har skissert i redegjørelsen.
Vi bidrar til at flyktninger i Syria
og Sør-Sudan får tak over hodet og mat på bordet.
Vi bidrar til at de stridene partene
i Colombia legger ned sine våpen.
Vi bidrar til at rombarn i Bulgaria
får håp om en framtid uten fattigdom.
Og vi bidrar til at en jente som
heter Malaika, kan gå på skole i Tanzania og en gutt som heter Hassan,
får poliovaksine i Afghanistan.
Det er nettopp dette som er en ansvarlig
og framtidsrettet utenrikspolitikk: å trygge og sikre vårt eget land
og borgere samtidig som vi trekker verden litt og litt i riktig
retning.