Torstein Tvedt Solberg (A) [12:03:13] (ordfører for sak nr. 2): Først av alt vil jeg takke komiteen for et godt samarbeid. Det er en samlet komité som står bak store deler av innstillinga – også i år.

Årets behandling av fondsmeldingen er på sitt vis en konklusjon av dette Stortingets arbeid med forvaltningen av verdens største statlige pensjonsfond. Det har vært fire år, fire fondsmeldinger – og mange spennende debatter og tema.

Arbeiderpartiet er stolt av den skrittvise utviklingen av forvaltningen av fondet. Og det er mye som har skjedd i Stortinget i denne perioden. En har

• endret organiseringen av Etikkrådet

• besluttet å trekke fondet ut av kullselskaper

• opprettet nye forventningsdokumenter, som på menneskerettigheter og på skatt

• justert organiseringen av eiendomsinvesteringene

Og nå økes aksjeandelen til 70 pst.

Noen påstår at behandlingen av årets fondsmelding ikke har de store sakene. Det sier kanskje mest om hvor viktig stortingsbehandlingen har vært de siste årene. Men jeg mener uansett at en i år må se alle disse fire årene i sammenheng.

I år fyller oljefondet 21 år. Det betyr at det blir lov for fondet å kjøpe sprit – jeg har merket meg at Kristelig Folkeparti vil sette en stopper for dette spritkjøpet, men at Fremskrittspartiet i regjering har hatt kanskje motsatt påvirkning. Jeg registrerer at fondet allerede før fylte 21 år har sikret seg et massivt spritlager på aksjemarkedet.

Men det er heldigvis ikke en 21-åring rigget for fest og uansvarlig risiko. Tenåringstida er tilbakelagt. Tida for massive overføringer fra foreldrene – her Finansdepartementet – er over. Nå skal fondet i større grad klare seg selv. Derfor gjør vi også i år noen nødvendige endringer for å rigge fondet for «de harde 20-årene».

Aksjeandelen er den beslutningen som har størst betydning for avkastningen og risikoen for fondet. Både flertallet i Mork-utvalget og Norges Bank har anbefalt å øke aksjeandelen, og Arbeiderpartiet støtter at aksjeandelen i den strategiske referanseindeksen for SPU økes til 70 pst. Mork-utvalget baserer sitt råd på at evnen til å bære risiko er økt siden forrige vurdering, bl.a. basert på erfaringene fra Stoltenberg-regjeringens håndtering av finanskrisen. Samtidig øker dette grepet risikoen for store svingninger i fondets verdi. Dette må en i større grad ta hensyn til i arbeidet med statsbudsjettet.

Handlingsregelen endres gjennom at forventet avkastning justeres ned til 3 pst. Høyre–Fremskrittsparti-regjeringas enorme innfasing av oljepenger viser at dette alene ikke er nok. Derfor sier Arbeiderpartiet i forbindelse med behandlingen av perspektivmeldinga at vi vil vurdere å formalisere en tilleggsregel til handlingsregelen som bidrar til å glatte innfasingen over tid, slik at svingningene i fondsverdien ikke resulterer i uønskede svingninger i pengebruken over statsbudsjettet.

Vi har også kommet videre i diskusjonen om unotert infrastruktur. Nye rapporter, anbefalinger og vurderinger har gitt nyttig informasjon. Det unoterte infrastrukturmarkedet for SPU er lite, men voksende. Arbeiderpartiet har hele tida ment at vi må skynde oss forsiktig, og vært klar på at diskusjonen om unotert infrastruktur henger tett sammen med det pågående arbeidet til Gjedrem-utvalget. Neste år får Stortinget også den grundige 4-årsgjennomgangen, og det er derfor naturlig å komme tilbake til denne problemstillingen, om utvidelse i infrastrukturuniverset, i nær framtid.

Jeg merker meg også at regjeringa varsler en ny vurdering av om det skal åpnes for unoterte aksjeinvesteringer. Det er en vurdering vi ser fram til.

Om kort tid legger også Gjedrem-utvalget fram sitt arbeid. Her vil bl.a. ulike modeller for organiseringen av fondet belyses, og Arbeiderpartiet ser fram til en slik helhetlig diskusjon rundt organiseringen av fondet. Det er det behov for.

I 2016 ga Stortinget regjeringa også en tydelig beskjed om å gjøre rede for sitt arbeid med investeringer i statsobligasjoner. Den redegjørelsen som kom fra NBIM og regjeringa, viser at det også innenfor disse investeringene gjøres et omfattende arbeid med forvaltningen. Det er positivt, det som har kommet fram om at en gjør nye grep for å øke åpenheten, og vi vil følge også dette arbeidet i årene framover.

Samtidig styrker vi arbeidet som eier. Vi har nå fått på plass et forventningsdokument om skatt, og vi har store forventninger om at også dette arbeidet fører fram. Stortinget vil fortsette å følge nøye med på hvordan man følger opp dette arbeidet. Rapporteringen har blitt mye bedre, men vi vil fortsette å stille krav. I den forbindelse mener Arbeiderpartiet det er naturlig å støtte SVs løse forslag til sak nr. 3 – altså representantforslaget – om å sørge for at hensikten med de to viktige konvensjonene også ivaretas i forvaltningen.

Det samme gjelder det viktige arbeidet vi nå gjør rundt uttrekket fra kullselskaper. Det er all grunn til å hedre det gode, grundige og raske arbeidet NBIM har gjort for å følge opp Stortingets vedtak. Det er jeg imponert over, men dette arbeidet er ikke over. I årene som kommer, skal vi forbedre og forsterke dette vedtaket, og vi skal fortsette jobben fram mot det overordnede målet: at oljefondet skal ut av kull.

Jeg vil igjen takke komiteen for et godt samarbeid og en god innstilling.

Svein Flåtten (H) [12:08:38]: Årets behandling av Statens pensjonsfond utlands virksomhet og også Staten pensjonsfond Norges virksomhet følger på mange vis de samme linjene som de som har vært over flere år. Det er de linjene representanten Tvedt Solberg sier han er stolt over på Arbeiderpartiets vegne. Jeg tror han kan være stolt på hele Stortingets vegne, i hvert fall det store flertallet.

De endringene som gjøres i forvaltningsstrategier og andre forhold, skjer alltid skrittvis. De skjer kunnskaps- og faktabasert, og de skjer innenfor en ansvarlig ramme. Derfor gir jeg gjerne honnør til årets saksordfører, som har ledet arbeidet på en aldeles utmerket måte, og som har gjort det lett også for regjeringspartiene å slutte seg til hovedsynspunktene i hans fremstilling. Det betyr bl.a. at oppmerksomheten og vektleggingen av fondet som finansiell investor står fast, at målsettingene om høyest mulig avkastning innenfor rammen av moderat risiko står fast. Dette har jo en tett og klar forbindelse til våre budsjetter og til det å opprettholde det velferdssamfunnet vi har. Samtidig skal staten være en ansvarlig investor, og det skal være en åpenhet om fondet, som stadig har blitt viktigere og bedre, og som ivaretas, etter mitt syn, på en god måte. I tillegg, som nevnt innledningsvis, forankres alle disse veivalgene godt i Stortinget, slik også i behandlingen av årets melding.

Av og til kan man få inntrykk av i media, som jo tydeligvis interesserer seg sterkt for både fondets forvaltning og ikke minst dets resultater, at det av og til går riktig dårlig. Det gjør det faktisk ikke. Gjennomsnittlig avkastning siden 1998 har vært rett i underkant av 6 pst., og det viser at investeringer i verdens næringsliv holder oppe en jevn og god avkastning sett over tid. Det viser også at det å veksle oljen og oljeformuen inn i andeler i verdens selskaper har vært svært klokt. Vi har også vært hjulpet av en del andre ting, ikke minst fondets størrelse, som gjør det mulig å investere motsyklisk en del av den norske kronen. Alt i alt har vi gjennom både dyktighet og kanskje også noe hell hatt gode resultater. Fjorårets resultat var slik sett på 6,9 pst. før fradrag av forvaltningskostnader. Fondet var ved årsskiftet oppe i 7 500 mrd. NOK og har vokst til over 8 000 mrd. NOK siden den gang.

Ikke minst det gjør at man kan fastholde sine investeringsstrategier over tid fremover også i nedgangstider. Akkurat det har jo også vært en viktig sak ved vurderingen av utvidelser av aksjeandeler som gjøres i forbindelse med denne behandlingen. Høyre og regjeringspartiene støtter utvidelsen til 70 pst. Den er anbefalt av Mork-utvalget, og den støttes av Norges Bank selv. Også dette har vært en prosess som har gått over tid, og som er kunnskaps- og faktabasert, selv om kunnskap og fakta kanskje ikke alltid er nok for å se den fremtidige utviklingen av verdens børser og verdens selskaper. Men for å minske denne risikoen vil innfasingen skje over tid. Jeg er glad for at det er et stort flertall som er enige om at dette er en riktig måte å gjøre det på, også gitt det lavrentemarkedet som verden i øyeblikket ser, og som gjør at det er vanskelig å holde avkastningen av fondet oppe på det nivået vi ønsker.

Det har også vært en diskusjon over lengre tid om hvorvidt fondet skal investere i unotert infrastruktur. Fondet har gått inn i eiendom, og så har man ønsket å spre risikoen og se på dette ved å gå inn i unotert infrastruktur. For øvrig er det ikke noe flertall som ønsker dette. Vi hadde en runde da meldingen ble lagt frem i fjor. Vi ba departementet gå en ny runde. McKinsey-rapporten som er lagt frem i forbindelse med årets melding, synes jeg går godt inn i de områdene som store deler av komiteen var i tvil om, nemlig dette med hvilken politisk risiko man løper, hvilken regulatorisk risiko man løper, og ikke minst: Hvilken omdømmerisiko løper man ved å gå inn i unotert infrastruktur? I en slik sammenheng vil man antagelig måtte gå inn med større andeler, og offentlige myndigheter vil være en del av investeringene på den andre siden, altså på reguleringssiden, og kan regulere lønnsomheten gjennom politiske vedtak. Norge selv er ikke helt fremmed for å ha vært i den situasjonen når det gjelder bl.a. Gassled-saken. Vi burde kjenne ganske godt til det. Dessuten vil omsetteligheten kunne være noe mer innskrenket, og fremfor alt vil det antagelig være naturlig å gå inn i selskapene på styresiden, noe som ville være en nyhet for fondet. Med tanke på fremtidig risikospredning og avkastningsmuligheter vil unoterte investeringer i infrastruktur på sikt kunne være et alternativ, men vi tror det er riktig å ta dette litt saktere, ikke minst har vi nå en implementering av den nye aksjeandelen som skal på plass, og en gjennomgang til neste år i forbindelse med den fireårige gjennomgangen som alltid skjer med strategiene, vil være viktig.

Jeg hadde egentlig ikke tenkt å være veldig politisk retorisk her, men jeg kan egentlig ikke unngå det, for også i denne saken snakker Arbeiderpartiets talsmann om «regjeringens enorme oljepengebruk». Tidligere i dag har vi hørt at den er «uhemmet», og den er også «rekordhøy». Den er i det hele tatt utsatt for en adjektivisering på den negative siden som ikke har noen verdens ting med fakta å gjøre. Det som er fakta – og det trenger man ikke være noen makroøkonom eller matematiker for å finne ut av – er at det er faset inn 600 mrd. oljekroner i de norske budsjettene i den siste fireårsperioden. Arbeiderpartiet har gjennom sine alternative budsjetter brukt ca. 559 mrd. oljekroner, og da er jeg litt velvillig til deres eksperimentelle regneøvelser i noen av de alternative budsjettene. Det er forskjellen som man her i dag beskriver med bred penn. Jeg legger meg helt flat hvis det viser seg at mitt regnestykke, som er basert på bare helt enkle grunnskolekunnskaper – subtraksjon, addisjon osv. – viser seg å være feil. Men hvis de er det, vil jeg svært gjerne høre det. I tillegg er det et enkelt regnestykke å finne ut hvor mye Arbeiderpartiet og deres eventuelle samarbeidspartnere skal øke skattene med hvert år, for det har de også vært ganske tydelige om. Dette hører ikke hjemme i debatten om SPU, det er bare nærmest et berøringspunkt, men SPU, avkastning, har jo med velferdssamfunnet, med budsjettene, med innfasingen i finanspolitikken, å gjøre, og derfor er det om ikke annet et tema å være noenlunde korrekt med de regnestykkene man presenterer. Jeg skjønner at det er greit med retoriske regnestykker, men man bør være litt varsom.

I tillegg har jeg notert meg at representanten Tvedt Solberg bruker betegnelsen «de harde 20-årene» om årene som nå kommer. Jeg tror man skal være litt forsiktig med å sammenligne 2020-årene som snart kommer, med dem vi hadde for snart 100 år siden. Heldigvis finnes det snart ikke noen som kan bekrefte at det er en vesentlig forskjell, men dog.

Roy Steffensen (FrP) [12:18:49]: De årlige meldingene om Statens pensjonsfond drøfter grunnlaget for å forvalte en viktig del av vår felles formue. En langsiktig og god forvaltning legger til rette for at petroleumsformuen kan komme både dagens og framtidige generasjoner til gode, for den norske stat har gradvis gått fra å være en oljestat til å bli en finansstat, og avkastningen fra SPUs plasseringer i utlandet overstiger statens nettokontantstrøm fra olje og gass. Derfor er det helt avgjørende å være tro mot fondets investeringsmål om høyest mulig avkastning innenfor en moderat risiko. Oljefondet bør forvaltes på en måte som gjør at Norge også i framtiden kan investere i veier, jernbane og annen infrastruktur. Vår jobb er å sørge for høyest mulig avkastning til moderat risiko, og da må vi være varsomme med å komme med så mange politiske og velmenende begrensninger at framtidens pensjonsforpliktelser blir ofret på ideologiens alter.

Jeg vil gi honnør til saksordføreren, som har klart å etablere enighet om de viktigste forhold som meldingen tar opp. Fremskrittspartiet mener regjeringens foreløpige konklusjon om ikke å investere våre sparepenger i utenlandsk infrastruktur er fornuftig. I år gjør vi endringer på både forventet avkastning og aksjeandel, og da er det et klokt valg og en klok tilnærming å ikke gjøre ytterligere endringer i mandatet i denne omgang.

Investeringer i unotert infrastruktur vil kunne utfordre organisasjonen i enda større grad, både fordi det er et relativt lite marked, det er krav om store eierandeler med liten likviditet, det er risiko for politisk ustabilitet og regulatoriske endringer og ikke minst betydelig omdømmerisiko. Dessuten: Ved unoterte investeringer vil eierandelen i hver enkelt investering generelt være stor, og det i seg selv gir større risiko, samtidig som høye transaksjonskostnader og lavere omsettelighet vil gjøre det vanskelig å selge seg ut av unoterte investeringer hvis det skulle oppstå problemer. Skal vi først investere i infrastruktur, tror jeg vi heller bør se på muligheten for å bruke mer av oljeformuen vår på å investere hjemme i Norge. Jeg tror svært få ser logikken i å investere i havneprosjekter i Nigeria. Da vil jeg heller utvikle gods- og fiskerihavnene våre langs kysten. Å investere i norsk infrastruktur vil være bedre, for det vil sørge for bedre bo- og arbeidsregioner, stimulere til vekst og utvikling i nye næringer, det vil være samfunnsøkonomisk lønnsomt og samtidig være til nytte for både oss og framtidige generasjoner.

Jeg er redd for at hvis vi begynner å bruke oljefondet til politikk og internasjonal moralisme, vil det gå på bekostning av avkastning og gi økt risiko i form av at vi ikke får like god spredning av risikoen. Lavere avkastning vil bety høyere skatter eller lavere velferd for framtidige generasjoner. Jeg skjønner at det kan være fristende å bruke fondet til å nå andre politiske mål, enten det er utvikling eller det er utenrikspolitikk eller klima, for slike føringer framstår som gratis på kort sikt og krever ingen bevilgninger over statsbudsjettet. Men om slike mål, som f.eks. å trekke oljefondet ut av alkohol, som er blitt nevnt flere ganger de siste årene, fører til bare 0,1 pst. lavere avkastning, ja så betyr det om lag 8 mrd. kr i året. Og hva vil vi få igjen for det? Ingenting. Det vil trolig ikke bli noe mindre alkoholforbruk selv om oljefondet selger seg ut av disse selskapene.

Fondet er ikke tjent med stadig skiftende signaler fra ulike flertall i Stortinget, og det må gis tydelige bestillinger til Norges Bank med det utgangspunktet at fondets hovedstrategi og mål skal være godt forankret i et bredt politisk flertall. Fondet må ikke bli oppfattet som et politisk virkemiddel for norske interesser, men som en langsiktig investor med en strategi om høyest mulig avkastning til moderat risiko. Skal vi fortsatt ha et bredt flertall om de overordnede målene for fondet, må vi trolig avstå fra fristelsen til å bruke fondet for å nå andre politiske mål. Vi må verne om fondet slik at det fortsatt kan tjene penger på å finansiere velferd – i dag og for framtidige generasjoner. Alternativet kan fort bli høyere skatter og mindre velferd.

Hans Olav Syversen (KrF) [12:23:16] (komiteens leder): Takk til saksordføreren, som ga en god beskrivelse av det som er flertallsinnstillingen. Jeg tror et samlet storting er veldig fornøyd med forvaltningen av både Statens pensjonsfond utland og Statens pensjonsfond innland i 2016. Det gjelder resultater, men jeg vil også for egen del føye til den eierskapsutøvelsen som både SPU og Folketrygdfondet har stått for, og som vi legger merke til.

Det har vært nevnt at vi nå åpner for at vi skal gå opp til 70 pst. når det gjelder andel aksjer, og jeg bare slutter meg til det som er sagt tidligere om vurderingen av det. Derfor bruker jeg heller tiden på å si noe om de punktene der vi har avvikende synspunkter fra flertallet.

Det har vært sagt både fra saksordføreren og andre at spørsmålet om investeringer i infrastrukturprosjekter som ikke er børsnotert, har vært til diskusjon, og jeg hører også argumentene for ikke å åpne for det nå. Dette var jo en bestilling fra komiteen, og jeg skjønner at flertallet heller vil avvente det til neste års melding. Fra Kristelig Folkepartis side mener vi at den faglige anbefalingen fra Norges Bank og den nedsatte ekspertgruppen om muligheter for et bedre forhold mellom avkastning og risiko ved å åpne for investeringer i infrastruktur som ikke er børsnotert, veier tyngre enn innvendingene som stortingsflertallet nå gir uttrykk for. Vårt forslag gir også muligheter for investeringer i unotert infrastruktur for fornybar energi, og også i fattige land, slik vi tidligere har tatt til orde for. Dette kan ikke bare gi fondet avkastning og risikospredning, det kan også i større grad bidra til utvikling og komme hele befolkningen til gode enn investeringene i landenes aksjemarkeder.

Så skal jeg si: Vi tar ikke lett på usikkerheten som framheves, og den politiske og regulatoriske risikoen som regjeringen og flertallet frambærer. Derfor er det vårt mål at dersom dette vedtas, skal man gå skrittvis fram, med små investeringer og i utviklede land, med stor grad av sikkerhet i starten, for å høste erfaringer og bygge opp kompetanse. Vi mener det er en riktig vei å gå, for så på sikt å kunne bevege seg over i framvoksende økonomier, gjerne sammen med institusjoner som IMF og Verdensbanken for å redusere risikoen.

Som ledd i den ansvarlige forvaltningen ble det i 2009 innført egne mandater for miljørelaterte investeringer i oljefondet som skal oppfylle samme risikoavkastningskrav som resten av forvaltningen. Dagens mandat fastslår at miljørelaterte investeringer skal utgjøre mellom 30 og 60 mrd. kr. Ved utgangen av 2016 har fondet investert 63,7 mrd. kr i slike mandater. Vi foreslår en viss økning i rammen for disse miljømandatene, men konstaterer at det vil flertallet ikke være med på.

Så vises det til et omdelt forslag i salen fra Sosialistisk Venstreparti, om å sørge for at hensiktene bak visse konvensjoner skal tas med i forvaltningen av fondet. Vi hadde dette i høringen, og jeg merket meg f.eks. at Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter sa følgende:

«En slik gjengivelse vil kunne skape uklarhet hvis man henviser til noen relevante konvensjoner og ikke til andre.»

Jeg vil derfor anmode SV om å vurdere heller å gjøre dette om til et oversendelsesforslag, slik at regjeringen kan se på det. Vi kan, ikke minst, få vurdert akkurat dette aspektet, som jeg synes er et poeng – ellers må vi vurdere å ramse opp andre viktige konvensjoner i tillegg.

Jeg tar opp de forslagene Kristelig Folkeparti står alene om, og dem vi står sammen med andre om.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [12:28:15]: Jeg velger å holde et kort innlegg. Heldigvis er det bred konsensus om hvordan vi skal forvalte de store verdiene vi har i Statens pensjonsfond utland og i Folketrygdfondet. Jeg er opptatt av at vi skal gjøre gradvise og kunnskapsbaserte endringer. Det kan godt hende at vi støtter forslag nr. 2, som ligger på bordet, men det har ikke vært til komitébehandling, og vi har ikke fått diskutert det. Jeg er motstander av at vi i en så stor sak, om så store økonomiske verdier, skal komme med løse forslag som eventuelt endrer politikk. Det er ikke sikkert at dette gjør det, men jeg ønsker at man skal ta seg tid, diskutere det, drøfte det og gjøre det på en klok måte. Så kommer vi tilbake igjen til en ny runde neste vår. Sånn har vi gjort endringer når det gjelder Statens pensjonsfond utland tidligere. Vi har lagd bestillinger, f.eks. for kull tidlig i perioden, hvor vi har gått flere runder – og så har man endret politikken.

Vi har en konservativ tilnærming til fondet. Allikevel støtter vi, ut fra de anbefalingene som har vært, at aksjeandelen økes. Det har vært en lang prosess, det har vært mye tvil rundt det også, for man skal ha en forsiktig tilnærming. Til slutt står et bredt flertall også bak det. Det mener jeg er det kloke med skiftende statsråder og skiftende regjeringer – at vi gjør disse gradvise stegene og erfarer.

Da vi økte aksjeandelen med forrige regjering, var det også usikkerhet blant enkelte partier om det var klokt. Egentlig er det bra, det er det også nå, at noen stiller spørsmål, og at vi diskuterer det. Så endrer vi det. Det viste seg at det var klokt da, vi tror også det er klokt nå – om vi skal klare å nå et mål om 3 pst. avkastning som skal brukes til å finansiere norsk offentlig velferd.

Jeg tar til slutt opp Senterpartiets forslag i innstillingen.

Vi stemmer imot forslag nr. 2, ikke ut fra en tanke om at vi kanskje er imot det, men ut fra at det skal være mer utredet før vi tar endelig stilling.

Terje Breivik (V) [12:30:32]: 8 mrd. kr, 1,5 mill. kr til kvar einaste nordmann – verdien av oljefondet har vorten formidabel, langt større enn det me trudde berre for nokre få år sidan. Og me er, trass i økonomisk meir ustabile tider rundt oss, svært lukkeleg stilte. Det er det mange som skal ha æra for, både her på huset, ulike regjeringar og ikkje minst dei som til dagleg er sette til å forvalta den felles formuen vår.

Når me diskuterer forvaltinga av oljefondet, har me naturleg nok ein tendens til å vektleggja det me vil endra, som i det store bildet ofte er etter måten lite, og kanskje ikkje dvela så mykje ved det som er gjort. Difor er det viktig, som òg føregåande talar gjorde, å påskjøna dei som har gjort ein god jobb. I stort fungerer forvaltinga av oljefondet utmerkt. Det er ei rimeleg god avkastning, det er gode retningslinjer for forvaltinga, som stadig har vorte betre, og det er i den store samanhengen stor grad av openheit om investeringar og forvalting. Alt det er grunnleggjande bra.

Spørsmålet er om det kan verta endå betre, om det nokon grunn til å bruka meir tid på det. Svaret til Venstre er sjølvsagt ja. Betre er alltid mogleg, for å bruka orda til den kanadiske statsministeren, Justin Trudeau.

Den viktigaste endringa som vert resultatet av årets forvaltingsmelding, er at aksjedelen vert auka til 70 pst. Det er eit forslag Venstre støttar under noko tvil. Me legg til grunn at det ikkje fører med seg auka grad av aksjeplukking, men ei vidareutvikling og styrking av ei aktiv indeksforvalting. Det er verdt å merka seg at SPU no har ein langt større aksjedel enn andre relevante fond det er naturleg å samanlikna seg med. Eg meiner òg det er relevante motførestillingar som vert reiste av mindretalet i Mork-utvalet. Eg viser i så måte òg til forslaget frå Venstre i behandlinga av perspektivmeldinga, som me akkurat har diskutert, om i større grad å innretta handlingsregelen opp til den årlege avkastninga i fondet, og ikkje berre til storleiken på fondet.

Det er eit ganske stort paradoks at regjeringa i realiteten varslar at ein i neste års melding vil opna for at SPU kan investera i unoterte aksjar, men samtidig stengjer døra for unotert infrastruktur.

Sjølvsagt kan det vera risiko knytt til investeringar i unotert infrastruktur, men eg synest fleirtalet tek minste motstands veg når ein ikkje ynskjer å opna for dette no – spesielt når ein heller ikkje vil vera med på det svært gode forslaget frå Venstre og SV om at i staden for å opna opp for unotert infrastruktur generelt bør ein greia ut ei opning for unoterte investeringar berre innanfor det eksisterande miljømandatet, altså unoterte investeringar i fornybar teknologi og infrastruktur for fornybar energi. Eg må seia at eg ser fram til å høyra grunngjevinga for kvifor dette skulle vera så vanskeleg – både frå regjeringspartia og frå Arbeidarpartiet.

Det er eit stort behov og potensial for investeringar i grøn teknologi og fornybar energi. Investeringar i fornybar energi vil òg representera ei spreiing av risiko med tanke på at både den norske økonomien og oljefondet er betydeleg eksponerte i fossil energi.

Difor meiner Venstre og SV at det er viktig å intensivera arbeidet med å redusera eksponeringa mot fossil energi. Klimaendringane representerer openbert ein trussel for avkastning i fondet på sikt. Særleg er investeringar i fossilindustrien risikable. Erfaringane frå uttrekk av kol er etter mitt skjøn utelukkande positive og har gjeve verdfull erfaring å dra vekslar på i dette arbeidet.

Venstre er i innstillinga medforslagsstillar på fleire forslag som ville medført ei endå betre forvalting av SPU. Ein del av dei har eg allereie vore innom. Dei andre handlar om betre etiske retningslinjer for statsobligasjonar, urfolks rettar, innsats mot skatteunngåing og kjernevåpen. Eg registrerer at ein i Arbeidarpartiet, Høgre og Framstegspartiet meiner at forvaltinga i grunnen er perfekt.

Eg tek difor til slutt opp forslaga i dei to innstillingane me handsamar no der Venstre er medforslagsstillar, og der forslaga ikkje allereie er tekne opp av andre.

Snorre Serigstad Valen (SV) [12:35:26]: Forvaltningen av Statens pensjonsfond utland har alltid vært gjenstand for ja, kanskje noe mer vikarierende argumentasjon enn vi ser i mange andre debatter, og det er jo ikke så mange år siden at en statsminister – jeg skal ikke nevne fra hvilket parti – sto her på talerstolen og harselerte med selve ideen om å ha noen etiske uttrekkskriterier for oljefondet. Vi kan ikke trekke oss ut av alt SV ikke liker, var tonen den gang. Nå viser det seg at vi kan trekke oljefondet ut av ganske mye SV ikke liker, ikke fordi SV eller våre ideer er poenget her, men fordi vi som samfunn i fellesskap er enige om normer for hva som er lurt og hva som ikke er lurt å plassere våre penger i. Det kan representanten fra Fremskrittspartiet gjerne kalle moralisme, men den moralismen strekker seg helt opp til kontoret til finansminister Siv Jensen, som f.eks. som følge av denne politikken for første gang som finansminister kan slå fast, helt utvetydig, at bosettingene på Vestbredden er folkerettsstridige. Så en får vel si at de etiske retningslinjene for Statens pensjonsfond utland har ført til at mange har lært litt om politikk og om stoda rundt omkring i verden.

For at noen skal kunne ha en konservativ tilnærming og sakte gjøre endringer i oljefondet, må noen være pådrivere for disse endringene, som kanskje i starten ses på som dramatiske, risikofylte og radikale, men som – som vi alle vet – i løpet av få år vil være noe som alle partiene slutter seg til her på Stortinget. Derfor slutter jeg meg fullt og helt til representanten Breiviks refleksjoner rundt f.eks. klima og forslagene knyttet til produksjon av kjernevåpen, og jeg har også lyst til å nevne forslagene om større åpenhet om vår forvaltning av Statens pensjonsfond utland, f.eks. at forvalterne bør offentliggjøre tema knyttet til de ulike forventningsdokumentene som tas opp i møtene med selskapene vi er med og eier. Det gjør mange andre fond, og vi hadde vært tjent med at Statens pensjonsfond utland også ble forvaltet etter det prinsippet.

Det samme gjelder en styrket innsats for å trekke våre sparepenger ut av hemmeligholdjurisdiksjoner og skatteparadis. Det er et veldig godt første skritt med forventningsdokumentet om skatt som fondet har fått på plass, det har jeg lyst til å berømme. Det er godt, men det er fortsatt en vei å gå for å sørge for at vi ikke bidrar til å gjøre en praksis lønnsom som raner andre land for helt nødvendige skatteinntekter som sørger for alt fra politi, infrastruktur og forsvar til velferd og helsestell for deres innbyggere.

Til slutt: Jeg er helt enig i at det kan finnes gode grunner til ikke å henvise til helt konkrete konvensjonstekster i de etiske retningslinjene for investeringer. Derfor har jeg fremmet dette løse forslaget, forslag nr. 2, nettopp for at det er hensikten bak disse konvensjonene som skal bli ivaretatt.

Jeg må si jeg stusser litt over stemmeforklaringen fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, ikke minst med tanke på at det på side 29 i innstillingen går fram at de samme partiene er forslagsstillere til et forslag knyttet til de samme konvensjonene som går lenger i sin tekst enn det løse forslaget jeg foreslår. Den eneste forskjellen er knyttet til forventningsdokumentet om menneskerettigheter og ikke til de etiske retningslinjene for investeringer. Det er alltid slik at representanten Slagsvold Vedum har en konservativ tilnærming knyttet til de etiske retningslinjene, men ikke til forventningsdokumentene som danner grunnlaget for vår eierdialog med selskapene vi investerer i. I det er det sikkert en intern logikk, men jeg må innrømme at jeg har problemer med å følge den, og derfor tar jeg opp forslaget.

Det er ofte hyggelig med oversendelsesforslag til regjeringen, og vi kunne kanskje innkassert det som en slags seier. Men vel vitende om at det er valg i september, og at regjeringen har mye å tenke på, mistenker jeg at det ikke vil skje noe særlig med dette forslaget innen den tid. Jeg antar at sannsynligheten for å få gjennomslag for dette forslaget med et nytt flertall så snart Stortinget samles igjen i oktober, er betydelig større. Jeg tar opp våre forslag.

Rasmus Hansson (MDG) [12:40:03]: Statens pensjonsfond utland er en imponerende idé, og det er gjort en imponerende jobb med å forvalte det, til stor glede for det norske folk. Men det betyr ikke at vi ikke kan videreutvikle ideen og redskapet.

Det aller viktigste trinnet i denne videreutviklingen er å ta inn over seg at det å investere 8 000 mrd. kr rundt omkring i det globale markedet ikke er en apolitisk handling. Det å investere 8 000 mrd. kr i det generelle markedet er å investere i «business as usual». «Business as usual» er, som vi vet, en retning på verdens utvikling og verdens økonomiske utvikling som ikke er i samsvar med det som framtida må inneholde, og som er uttrykt gjennom FNs bærekraftsmål og Paris-avtalen.

Vi må ta inn over oss at Statens pensjonsfond utland – enten vi styrer det eller ikke – er et redskap som har konsekvenser. Det har konsekvenser for klimaet, det har konsekvenser for bærekraft, det har konsekvenser for verdens utvikling. Dermed er det naturlig at vi må ta diskusjonen videre: Hvordan bruker vi dette fondet aktivt til å nå de målene vi er med på å sette for verdens utvikling og for Norges utvikling?

Dette er overhodet ikke i strid med forutsetningene om at Statens pensjonsfond utland skal gi avkastning til det norske folk. Det er overhodet ikke i strid med forutsetningen om at det er fondets forvaltere som skal forvalte det, og ikke dag-til-dag-avgjørelser i Stortinget. Det er tvert imot å ta inn over seg hvor inntjeningsmulighetene skal og må ligge i framtida. De må ligge i et bærekraftig marked. Derfor må vi i økende grad rette dette fondet inn mot både å skape det bærekraftige markedet ved å investere i det og å høste den avkastningen vi ønsker oss, fra de bærekraftige markedene.

Derfor legger Miljøpartiet De Grønne fram to forslag i dag. Det ene forslaget er å døpe om Statens pensjonsfond utland til Norges framtidsfond og gi det et mandat som er overordnet å skape avkastning til det norske folk, gjennom å investere på en slik måte at det bidrar til oppnåelsen av FNs bærekraftsmål og Paris-avtalen. Det andre vi foreslår, er å be regjeringen utarbeide en strategi for utfasing av investeringer i fossil energi, og at pensjonsfondet skal være fossilfritt i 2020.

Det dukker stadig opp utredninger og vurderinger som påpeker at den karbonrisikoen som også ligger i pensjonsfondet, er en vesentlig større risiko for dette fondets framtid, omdømme og avkastning enn det å bevege seg inn i det som foreslås av flere, nemlig å begynne å investere i bærekraftig infrastruktur rundt omkring i verdensmarkedet, som på sikt er der hvor penger vil tjenes, og som på sikt er det som er forutsetningen for at vi får en verden som det er bra å leve i om 10, 20 og 30 år.

Jeg tar med det opp de forslagene jeg har fremmet.

Statsråd Siv Jensen [12:44:13]: Statens pensjonsfond er våre felles sparemidler. De skal komme både dagens og fremtidige generasjoner til gode, og sparemidlene skal forvaltes godt, slik at vi kan oppnå høyest mulig avkastning innenfor en akseptabel risiko. Forvaltningen skal også være åpen, ansvarlig, langsiktig og bredt politisk forankret.

Investeringsstrategien innebærer at vi sprer risiko gjennom å eie en liten andel i et stort antall selskaper og obligasjonslån. Denne strategien har tjent oss vel. Norges Bank og Folketrygdfondet har bygd opp kompetente organisasjoner. De har levert gode resultater til lave kostnader både i 2016 og over tid.

Årets melding drøfter flere viktige temaer. Komiteens innstilling viser bred støtte til hovedlinjene i strategien og rammeverket for fondet, og det er jeg glad for. En god og langsiktig forvaltning forutsetter bred oppslutning om og tillit til måten fondet forvaltes på.

Et sentralt tema i årets melding er aksjeandelen i Statens pensjonsfond utland. Dette er den viktigste beslutningen for forventet avkastning og risiko i fondet. Det har vært en grundig og god prosess, og jeg er tilfreds med at et bredt politisk flertall støtter opp om regjeringens vurderinger. Det er en forutsetning for å øke aksjeandelen til 70 pst. La meg samtidig understreke at en økning i aksjeandelen ikke innebærer økt aktiv risikotaking i fondet. Rammen for avvik fra referanseindeksen endres ikke.

Så har regjeringen i årets melding også vurdert om SPU skal kunne investeres i unotert infrastruktur. Som i fjor har det vært stort engasjement om dette temaet. La meg igjen minne om at dette ikke er et klimaspørsmål, men et spørsmål om innretningen av og risikoen i forvaltningen av fondet. Når vi skal vurdere investeringer i unotert infrastruktur, må vi ha et finansielt utgangspunkt. Regjeringen la ikke opp til å åpne for slike investeringer nå. Det er fordi vi mener et åpent og politisk forankret statlig fond som vårt ikke er godt egnet til å bære særlig risiko ved slike investeringer. Et flertall i komiteen er enig i disse vurderingene og støtter opp om konklusjonen om ikke å åpne for investeringer i unotert infrastruktur nå. Jeg har samtidig merket meg komiteens ønske om å komme tilbake til problemstillingen i lys av pågående arbeid og den videre markedsutviklingen.

Flere andre saker er omtalt i årets melding. Etter anmodning fra finanskomiteen har vi vurdert retningslinjene for fondets investeringer i statsobligasjoner. Regjeringen legger opp til å styrke rammeverket gjennom to endringer i mandatet. Det siste året er den ansvarlige forvaltningen av SPU blitt styrket gjennom et nytt forventningsdokument om åpenhet i internasjonal selskapsbeskatning og to nye klimarelaterte kriterier i retningslinjene for observasjon og utelukkelse. Jeg er glad for at finanskomiteen støtter opp om dette arbeidet. Jeg har også merket meg komiteens interesse for oppfølgingen av det nye forventningsdokumentet.

Det er flere arbeid som pågår eller er under igangsetting. Jeg vil særlig nevne Gjedrem-utvalget, som vurderer sentralbankloven og styringsstrukturen i Norges Bank. Utvalget har frist for å levere sin innstilling 30. juni.

Til slutt: Flere regjeringer og storting har bidratt til å utforme strategien for fondet. Det skal vi bygge videre på. Med en god og langsiktig forvaltning og bred politisk støtte vil fondet kunne støtte finansieringen av vår felles velferd i mange generasjoner.

Siri A. Meling (H) [12:55:30] (ordfører for sak nr. 3): Som saksordfører for representantforslaget om urfolks rettigheter i retningslinjene for Statens pensjonsfond utland vil jeg først knytte noen kommentarer til dette forslaget. Forslagstillerne ønsker å ta inn en henvisning til FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter og International Labour Organization-konvensjonen nr. 169, den som omtales som ILO 169, som grunnlag for SPUs etiske retningslinjer for investeringer.

Jeg mener at vi må kunne legge til grunn at vi tverrpolitisk er opptatt av å ivareta urfolks rettigheter, og det er heller ingenting i innstillingen eller i merknadene som tilsier noe annet. Tvert imot er det viktig at urfolks rettigheter blir respektert og ivaretatt. Spørsmålet dreier seg om behovet for å uttrykke dette eksplisitt med en henvisning til en konvensjon som Norge har sluttet seg til.

Finansdepartementet har fastsatt retningslinjer for observasjon og utelukkelse av selskaper fra SPU på grunnlag av produkter og atferd, og under dette punktet ligger også grove eller systematiske krenkelser av menneskerettigheter eller andre særlig grove brudd på grunnleggende etiske normer. Disse retningslinjene har ikke noen henvisninger til konvensjoner som Norge som stat har sluttet seg til, og vi mener at det heller ikke er hensiktsmessig å vise til enkelte menneskerettigheter eller konvensjoner fremfor andre. Derfor støtter Høyre og komiteens flertall ikke forslaget. For vår del gjelder også dette det løse forslaget som er fremmet i salen i dag av SV ved representanten Serigstad Valen.

Statens pensjonsfond utland skal ikke være et politisk eller utenrikspolitisk virkemiddel. Det er det bred enighet om. Fondet skal gi best mulig avkastning innenfor moderat risiko, men størrelsen på fondet gjør at det i seg selv blir lagt merke til, og også måten fondet agerer på i markedet, betyr noe og gir signaleffekter. Det er positivt at Norges Bank har utarbeidet forventningsdokumenter på flere viktige områder – om både menneskerettigheter, klimaendringer, vannforvaltning, barns rettigheter og nå også om åpenhet i internasjonal selskapsbeskatning. Mange selskaper ser til standarden Statens pensjonsfond utland setter for sine investeringer.

Mye av diskusjonen knyttet opp til dette års fondsmelding dreier seg om spørsmålet om SPU skal kunne investere i unotert infrastruktur. Jeg er glad for at flertallet ikke ønsker å åpne for dette nå, selv om jeg ser at det kan ligge gode fortjenestemuligheter innenfor dette området.

McKinsey har i sin rapport, som de har skrevet på oppdrag av Finansdepartementet, belyst saken på en god måte. De synliggjør hvordan denne type investeringer gjør at fondet og dermed også Norge kan eksponere seg for større grad av omdømmerisiko. Investeringer i unotert infrastruktur vil sannsynligvis også bety at fondet må ta større eierposisjoner og involvere seg mer aktivt i forvaltningen av disse eierposisjonene. Det vil i seg selv kreve mer administrasjon og ressurser knyttet opp mot den daglige driften av fondet.

Denne type investeringer er som regel naturlige monopoler eller kvasimonopoler, som f.eks. kraftnett, energianlegg og veier, og har et helt annet fokus fra myndigheter og lokalsamfunn enn andre typer investeringer. Dette betyr at denne type investeringer bl.a. har en betydelig politisk risiko og en regulatorisk risiko. Vi trenger ikke å gå langt for å se eksempler på denne type risiko. I Oslo pågår i disse dager en rettssak hvor flere av eierne av Gassled, gassrørsystemet på sokkelen, fører rettssak mot staten Norge for endring i tariffene på transport av gass på sokkelen.

Omdømmerisikoen er også større enn ved andre typer investeringer. Det kan dreie seg om selve prosjektets omdømme, men det kan også gjelde for eventuelle medinvestorer, som man fort blir satt i samme kategori med. Og skulle noe uforutsett og ufordelaktig skje, er det ikke nødvendigvis en enkel sak å selge seg ut av disse prosjektene. I infrastrukturmarkedet er både praksis og rammeverk for salg mindre standardisert og mer krevende enn investeringer i noterte prosjekter.

Torstein Tvedt Solberg (A) [13:00:27]: Jeg vil først takke for en god debatt og si unnskyld til SV. Det var ikke meningen å snike. Jeg vil bare knytte noen kommentarer til representanten Flåttens innlegg. Han hengte seg merkverdig opp i det jeg sa om «de harde 20-årene». Og bare for å ha det klart, så var det ikke 1920-årene jeg snakket om – dem tror jeg ikke noen av oss ønsker oss tilbake til – men fondets 20 år. I år markerer vi at det er 21 år siden den første overføringen, og det var det som var mitt poeng. Vi ser nå en helt ny virkelighet for fondet, og det synes jeg er beskrevet best i statsbudsjettet for 2017, der Høyre–Fremskrittsparti-regjeringa med Flåtten i spissen henter ut 20 mrd. kr mer oljepenger, men i samme dokument skriver at en fra 2018 kun kan fase inn 4 mrd. kr mer. Det kaller jeg en bråstopp.

Representanten Flåtten var veldig opptatt av pluss og minus. 16 mrd. kr i differanse mener jeg er et enormt tall. En må kanskje være medlem av Høyre for å tenke at 16 mrd. kr er lite og ubetydelig.

Jeg synes det er synd at en ikke ser at denne regjeringa har en høyere innfasing av oljepenger enn tidligere regjering, og at en ikke klarer å se dette, viser kanskje at Høyre en gang for alle har forlatt den ansvarligheten de tidligere var kjent for. Jeg må minne representanten Flåtten om at Siv Jensen er den første finansministeren som har tatt et uttak av fondet, og at denne regjeringa effektivt har redusert handlingsrommet til framtidige regjeringer og svekket den framtidige muligheten for omstilling. Det beklager jeg.

Kirsti Bergstø (SV) [13:02:29]: Urfolk har ofte et annet perspektiv og interessegrunnlag enn deler av majoritetsbefolkningen har. Det ser vi over hele verden, ved at urfolk, ofte med livet som innsats, kjemper for sitt livsgrunnlag. Det som er skog for hogst med investorblikk, er både fødestue, levegrunn og gravplass for dem som bor der – og har gjort det i så uminnelige tider at de ikke engang har papirer på at skogen hører dem til. Det som er vann til regulering i en selskapsstrategi, det er drikkekilde og matfat for dem som lever nært det. Det som framstår som urørt natur, er landskap som sikrer liv og framtid for dem som lever i og av naturen. Nettopp natur og naturressurser er uløselig knyttet til urfolks interesser, levesett og livsgrunnlag. Nettopp derfor behandles ofte urfolk som brysomme hindre som står i veien for storkapitalen.

Derfor må vi i fellesskap velge hvilken side vi ønsker å stå på. Om urfolk skal sikres vern, eller om våre investeringer faktisk skal settes over andres livsgrunnlag – det er spørsmålet. Standing Rock burde være et eksempel som gjorde flere i stand til faktisk å velge side her. Der ser vi at urfolks krav om rent drikkevann og å sikre hellig grunn blir møtt med grov vold. Der ser vi at vannkanoner i kulden påfører vold på demonstranter, at bitende bikkjer og slagvåpen møter deres krav, og ydmykende og dehumaniserende krenkelser, som at folk blir kledd nakne, og at hellige gjenstander som instrumenter og smykker som blir brukt i bønn, blir urinert på.

Jeg hadde et møte med representanter fra Standing Rock her på Stortinget. De hadde et tydelig budskap: «We want the people of Norway to know what your money is spent on». Det er ingen grunn til at vi skal eller må investere på et vis som fratar andre deres framtid. Det er ingen grunn til at vi skal være representert gjennom våre investeringer i noe som folk oppfatter som en krig mot urfolk. Vi kunne sagt: Ikke i vårt navn, vi velger en annen vei. Men her er det tydelig at flertallet ønsker å sette investeringer foran livsgrunnlag.

Selv om mange sier at man er enig om at urfolk trenger et vern, blir det bare festtaler når man ikke ønsker å sikre urfolksrettigheter ivaretakelse når det faktisk kommer til stykket.