Stortinget - Møte tirsdag den 25. april 2017

Dato: 25.04.2017
President: Olemic Thommessen
Dokumenter: (Innst. 259 L (2016–2017))

Innhold

Sak nr. 2 [13:12:51]

Innstilling fra Stortingets presidentskap i spørsmål om avgradering av dokumenter i forbindelse med Stortingets behandling av Tillegg nr. 1 til Dokument 1 (2016–2017) Riksrevisjonens rapport om revisjon av politiets og Forsvarets objektsikring (Innst. 259 L (2016–2017))

Talere

Stortingspresident Olemic Thommessen []: Jeg vil med dette legge frem presidentskapets innstilling til Stortinget i spørsmålet om avgradering av to dokumenter i forbindelse med Stortingets behandling av Riksrevisjonens undersøkelse om politiets og Forsvarets objektsikring.

Hovedrapporten om undersøkelsen er unntatt offentlighet av hensyn til rikets sikkerhet. Det er bred enighet om at det ikke er aktuelt å avgradere denne.

Dokumentene som denne saken handler om, er for det første det sammendraget Riksrevisjonen laget av hovedrapporten med sikte på offentliggjøring, og for det andre brevet fra Forsvarsdepartementet der det gis en nærmere begrunnelse for hvorfor departementet mener at sammendraget ikke kan offentliggjøres. Disse to dokumentene er gradert henholdsvis «konfidensielt» og «begrenset» etter sikkerhetsloven.

Bakgrunnen for at presidentskapet legger spørsmålet om avgradering frem for Stortinget, er at kontroll- og konstitusjonskomiteen i brev av 28. mars i år ber presidentskapet om å igangsette en prosess for at Stortinget avgraderer de nevnte to dokumentene. Som det er nærmere redegjort for i innstillingen, har spørsmålet om avgradering av Riksrevisjonens sammendrag vært forelagt forsvarsministeren, justisministeren og statsministeren i flere omganger. Konklusjonen etter dette er at regjeringen står fast på at avgradering kan skade rikets sikkerhet eller andre vitale og nasjonale sikkerhetsinteresser, og at Stortingets anmodning om avgradering ikke kan imøtekommes.

Dersom Stortinget eventuelt skal foreta en avgradering, legger et samlet presidentskap til grunn at dette må gjøres i lovs form. Innstillingen redegjør nærmere for dette. I spørsmålet om hvorvidt Stortinget bør vedta en slik lov, er derimot presidentskapet delt. Et flertall av presidentskapets medlemmer, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, går mot avgradering, mens et mindretall, Arbeiderpartiets medlemmer, fremmer forslag til en særlov om avgradering.

Jeg vil kort redegjøre for flertallets standpunkt og forutsetter at mindretallet redegjør for sitt standpunkt i et senere innlegg. Presidentskapets flertall mener at Stortinget kun unntaksvis, i helt ekstraordinære situasjoner, bør benytte sin mulighet til å avgradere hemmeligstemplede dokumenter. Som et argument for avgradering har det vært vist til avgradering av Lund-kommisjonens rapport i 1996. Flertallet mener dagens sak på vesentlige punkter avviker fra saken den gang. For det første var Lund-kommisjonen nedsatt av Stortinget selv. Videre var kommisjonens tema – gransking av påstander om ulovlig overvåkning av norske borgere – gjenstand for stor offentlig debatt, den berørte sterke allmenne interesser, og den gjaldt i all hovedsak tidligere forhold – alt dette til forskjell fra dagens sak. I tillegg kommer at den gangen var regjeringen innforstått med at rapporten ble avgradert, noe som ikke er tilfellet nå.

Flertallet mener at Stortinget med avgradering vil etablere en ny praksis som bringer spørsmålet om avgradering inn i Stortingets løpende politiske arbeid på en svært uheldig måte. Flertallet vil også her vise til det internasjonalt anerkjente prinsipp at det er den som gir ut informasjonen, og som har bestemt at denne må hemmeligholdes, som også må avgjøre spørsmålet om offentliggjøring. Det ligger i sakens natur at det vil være svært vanskelig for Stortinget på en kvalifisert måte å overprøve forvaltningens faglige vurderinger av behovet for gradering. I denne saken er det også grunn til å understreke at de aktuelle dokumentene og øvrige dokumenter i denne saken faktisk er tilgjengelig for alle Stortingets representanter. Regjeringen har også gjennom hele behandlingen av saken signalisert at den er opptatt av at Stortinget skal få fyllestgjørende informasjon, og at regjeringen derfor har vært innstilt på å gi ytterligere opplysninger om saken i lukket høring. Stortinget vil således ha tilgang til all foreliggende informasjon i denne saken.

Det er altså min og flertallets holdning i presidentskapet at Stortinget på generelt grunnlag bør utvise særdeles stor tilbakeholdenhet med hensyn til å avgradere hemmelig informasjon av eget tiltak. En ny praksis på dette feltet kan også rokke ved det tillitsforholdet som gjelder mellom storting og regjering, og bygge barrierer for fremtidig informasjonsutveksling. Dette vil også fra et demokratisk synspunkt være svært uheldig.

På denne bakgrunn mener presidentskapets flertall at avgradering i tråd med kontroll- og konstitusjonskomiteens anmodning ikke bør etterkommes, og flertallet tilrår i tråd med dette at saken vedlegges protokollen.

Marit Nybakk (A) []: Jeg tar ordet på vegne av mindretallet i presidentskapet for å legge fram mindretallsforslaget, forslag nr. 1.

Presidentskapets medlemmer fra Arbeiderpartiet framlegger forslag til en egen særlov om avgradering av Riksrevisjonens sammendrag av undersøkelsen om politiets og Forsvarets objektsikring samt avgradering av Forsvarsdepartementets brev der det argumenteres imot at sammendraget offentliggjøres.

Denne saken handler om Norges sikkerhet, om vår sårbarhet, og om hva slags beredskap vi faktisk har. Bombeangrepet i regjeringskvartalet og drapene på Utøya i 2011 viste oss at Norge som samfunn ikke var godt nok forberedt på et terrorangrep. I minuttene og timene som fulgte, var kanskje det mest påfallende ved manglende beredskap at de enkelte etater og ressurser ikke fant hverandre, at det ikke var et godt nok samarbeid mellom sivil og militær beredskap, at mye ikke fungerte, og at bygninger og objekter ikke var godt nok sikret. Vi fikk Gjørv-kommisjonen og Den særskilte komité i Stortinget, ledet av Knut Arild Hareide. Det ble trukket klare konklusjoner om hvor viktig det er med koordinering mellom etatene og et godt samarbeid mellom politi og forsvar.

Riksrevisjonen konkluderer i objektsikringssaken med at viktige objekter ikke er sikret, og at det kan bety en fare for liv og helse. Det dreier seg bl.a. om mangel på samarbeid mellom Forsvaret og politiet. Riksrevisjonen mener at våre beredskapsmyndigheter ikke vil kunne gi tilstrekkelig beskyttelse av sentrale objekter for samfunnet i en krise- eller terrorsituasjon. Vi mener på denne bakgrunn at en avgradering er nødvendig for å gi offentligheten en bredere innsikt i saken enn det den svært kortfattede omtalen av undersøkelsen som er gitt i Dokument 1 fra Riksrevisjonen, gir.

I et demokratisk samfunn er det viktig at det kan være en åpen debatt om den parlamentariske kontrollen. Ikke bare Stortingets medlemmer, men også landets borgere har berettiget interesse for kunnskap om svakheter i den nasjonale sikkerheten, ikke minst fordi bakgrunnen for denne saken ligger i Gjørv-kommisjonens rapport om 22. juli-terroren.

Rapporten, som ga et usminket bilde av beredskapssituasjonen, var i sin helhet offentlig. Det hører hjemme også i denne sammenhengen. Vi er nok derfor veldig overrasket over at regjeringen – la meg understreke det – til tross for gjentatte oppfordringer fra Stortinget og fra et samlet presidentskap ikke har funnet, på noen som helst måte, å kunne imøtekomme Stortingets ønsker om offentlighet. Og la meg legge til: De har hatt mange tidspunkter og korsveier å kunne ombestemme seg på. Presidentskapet og administrasjonen har i flere måneder forsøkt å få både Forsvarsdepartementet og Justis- og beredskapsdepartementet til å avgradere saken. Vi har også henvendt oss til statsministeren.

Vi er selvfølgelig enig med presidentskapets flertall i at det bør foreligge tungtveiende samfunnsmessige interesser for at Stortinget skal overprøve regjeringens vurderinger av behovet for å sikkerhetsgradere informasjon. Men vi mener at det nettopp er slike tungtveiende hensyn som gjør seg gjeldende i denne saken.

Saken handler om politiets og Forsvarets evne til å beskytte objekter som er av grunnleggende betydning for samfunnssikkerheten. Riksrevisjonen har i sin kritikk brukt betegnelsen «svært alvorlig». Dette er en form for kritikk som kun brukes unntaksvis, f.eks. hvis det er fare for liv og helse. Dette tilsier at offentligheten, og ikke bare stortingsrepresentanter, bør få innsikt i saken. Vi har i vår tilråding også lagt betydelig vekt på Riksrevisjonens faglige vurdering. Riksrevisjonen mener at sammendraget kan offentliggjøres, og at verken enkeltopplysninger eller framstillingen samlet sett bryter med sikkerhetslovens bestemmelser.

Hensynet til å få en reell offentlig debatt om sentrale sider ved landets beredskap tilsier, mener vi, at Stortinget bør vedta en egen særlov, slik at ytterligere opplysninger i saken kan offentliggjøres.

La meg til slutt, for ordens skyld, si at det er ikke et regjeringsdokument vi foreslår at Stortinget avgraderer. Det er et dokument fra Stortingets eget kontrollorgan, nemlig Riksrevisjonen.

Med dette tar jeg opp mindretallsforslaget i innstillingen.

Presidenten: Representanten Marit Nybakk har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Martin Kolberg (A) []: I likhet med hva som var representanten Nybakks referansepunkt, vil jeg også si at denne saken har sine tydelige forgreninger tilbake til 22. juli 2011. Men for kontrollkomiteens vedkommende begynte denne saken for fem måneder siden. I fem måneder har Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité arbeidet med denne saken, også i samråd med presidentskapet, for å skape grunnlag for en riktig behandling her i Stortingets plenum. Det kan dessverre se ut som at det ikke skal lykkes til tross for denne lange prosessen.

Jeg refererte til 22. juli 2011 fordi det var en sak som handlet om objektsikring, beredskap og sikkerhet for befolkningen i sin alminnelighet. Som vi alle vet, var det en hendelse som rystet oss i vår sjel, og som avstedkom sterk kritikk fra Stortingets side. Statsminister Jens Stoltenberg beklaget her i Stortinget og påtok seg ansvaret. Jeg vil også minne om at mye av behandlingen av 22. juli-kommisjonens rapport handlet nettopp om det denne saken handler om, nemlig objektsikring. Vi husker at Grubbegata og manglende stenging av den var et av de vanskeligste temaene vi behandlet den gangen i kontrollkomiteen. Også den gangen ble det avholdt kontrollhøringer, hvor en rekke ansvarlige embetsmenn og statsråder så vel som statsministeren var innkalt og ga sin forklaring.

I kontrollkomiteens innstilling fra den gang er det krass kritikk av den manglende sikringen av regjeringskvartalet, og den daværende opposisjonen bestående av Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mente at tidsbruken – årene som gikk mellom vedtatt sikkerhetslov og utarbeidelse av forskrift – var uakseptabel og en illustrasjon på manglende erkjennelse av sikkerhetslovens formål og behov. Det sa opposisjonen da.

Det som vi imidlertid bør huske nå i ettertid, er at ingen var forberedt på et terrorangrep av denne art. Gjørv-kommisjonen pekte også på at ingen egentlig hadde tatt helt på alvor at dette kunne ramme oss.

Det en samlet kontrollkomité var enige om, var at regjeringen måtte respondere og følge opp alle de tiltak som var foreslått av henholdsvis Stortingets særskilte komité, under ledelse av Knut Arild Hareide, som representanten Nybakk også viste til, og selvfølgelig 22. juli-kommisjonens rapport.

Flere forslag ble vedtatt av Stortinget. Og flere tok opp spørsmålet om objektsikring.

Stoltenberg-regjeringen satte i gang et stort og omfattende arbeid for at vi ikke skulle oppleve å være uforberedt neste gang det skjer. Gjørv-kommisjonen pekte på i sin hovedkonklusjon at storting og regjering på de fleste områder hadde stilt opp fornuftige ambisjoner for sikkerhetsnivået i samfunnet, men at utfordringene ligger i å skape bedre samsvar mellom ord og handling. Kommisjonen stilte opp syv tiltak på nasjonalt nivå. Punkt 6 lyder:

«Sikkerhetslovens bestemmelser som pålegger tiltak for objektsikring, må gjennomføres på en offensiv måte. NSM må føre tilsyn med objektsikring. Det bør utarbeides en nasjonal objektsikringsplan der oppgavene dimensjoneres og fordeles mellom politi, Forsvaret og objekteier. Det må gis anledning til å gjennomføre realistiske øvelser på de utvalgte objektene.»

Situasjonen nå er at NSM fører tilsyn. Det er fagdepartementene som har hovedansvar ifølge sikkerhetsloven for «sine» objekter, men i tillegg er det også innført sikkerhetsinstruks om at politi og forsvar skal beskytte objekter som er viktige for samfunnssikkerheten.

Heller ikke utvelgelsen av disse objektene har fullt ut skjedd, jf. oppfølgingen av Dokument 1 fra justisministerens side. Justisministeren viser til Nasjonal sikkerhetsmyndighets rapport og skriver at rapporten fokuserer på svakheter i styring av forebyggende sikkerhet på alle nivåer. Svakheter i lederforankring og styring av sikkerhetsarbeidet i et stort antall virksomheter kan få konsekvenser for virksomhetene og for nasjonal sikkerhet. Videre skriver de: Alle virksomheter må leve med en viss risiko, men det er avgjørende at virksomhetene vet hva de må beskytte og på hvilken måte dette bør gjøres.

Vel, nå er det snart gått seks år. Likevel mener altså Riksrevisjonen i dag at sentral beredskap ikke er på plass. De har gått så langt som til å mene at det er svært alvorlig. Det betyr, sagt her på Stortingets talerstol: Vår riksrevisjon sier at det står om liv og helse.

Da – etter denne innledningen – er vi tilbake til det som vi diskuterer i dag. Er dette en særskilt viktig sak? Er dette en sak som det norske folk bør vite godt om og involveres i? Det er temaet i denne debatten, men jeg holdt denne innledningen for å presisere bakgrunnen og synspunktet.

Arbeiderpartiet mener, som representanten Nybakk har redegjort for, ja. Et flertall i Stortinget bestående av Høyre og Fremskrittspartiet og med støtte fra Kristelig Folkeparti mener nei. Statsministeren mener, sier hun, at Stortinget har de opplysningene vi trenger, og at regjeringen har mottatt nok kritikk.

Sannheten er at den hemmelige delen av denne saken ikke er lest av Stortinget i plenum – ikke er lest av Stortinget i plenum – eller gis mulighet til å debatteres av Stortinget i plenum. Det er det flertallet i presidentskapet blokkerer med sitt vedtak.

Det er mange som har sagt at debatten i seg selv er en historisk debatt. Men jeg må si at jeg føler sterkt at det vedtaket som flertallet her står for, også har en historisk side ved seg som bør påkalle oppmerksomhet. For dette eksemplaret, som ligger i ett eksemplar i komiteens safe, er det i og for seg ingen som har bedt om skal bli avgradert. Det er ingen som har bedt om det. For det ville være å trosse bestemmelsene i sikkerhetsloven. Derfor er det ingen som har tatt til orde for det. Men det sammendraget som Riksrevisjonen har utarbeidet med omhu for ikke å utlevere sensitiv informasjon, og som et samlet kollegium i Riksrevisjonen mener kan offentliggjøres, er altså det som nå debatteres.

Det er dette sammendraget justisminister, forsvarsminister og statsminister mener ikke kan offentliggjøres, mens Riksrevisjonen fortsatt mener det er innenfor rammen av hva som kan legges ut offentlig, og som Riksrevisjonens kollegium ikke vil endre eller renonsere på.

Som kontrollkomiteens leder vil jeg understreke her i Stortingets plenum at hele komiteen, fra Riksrevisjonen avga sin rapport 18. oktober 2016, har vært samstemte i at dette er en alvorlig sak. Det kan være uenigheter om ting, men vi er enige om at det er en alvorlig sak.

Det har, som det har vært redegjort for, vært ført en omfattende korrespondanse mellom Stortinget og de berørte departementene samt statsministeren angående avgradering, som det allerede har vært sagt. Og det har vært ført korrespondanse mellom komiteen og Stortingets presidentskap. Jeg har ikke skrevet det, president, men jeg føler jeg nå vil si at hele tiden har jeg for min del som komiteens leder følt at vi har hatt presidentskapet på vår side. Presidentskapet har ment at det sammendraget som er til konkret behandling her, ikke inneholder opplysninger som er av en slik karakter at en offentliggjøring ville true sikkerhetsloven – ikke har ment, president.

Korrespondansen er gjengitt i innstillingen, så jeg skal ikke gå i detaljer inn på den. Men jeg vil likevel framheve at da Riksrevisjonen i brev av 21. november 2016 til presidentskapet opplyste om at Riksrevisjonen i samråd med de ansvarlige departementene ville forsøke å skrive om den graderte rapporten på en slik måte at dokumentet ikke kom i konflikt med sikkerhetsloven §§ 11 og 12, var det et skifte i saken. For de fleste av oss framsto det som en vilje til å offentliggjøre også fra departementenes side.

Den 13. januar 2017 opplyste Riksrevisjonen at de hadde utarbeidet et sammendrag av rapporten som hadde et samlet innhold og et detaljnivå som etter Riksrevisjonens vurdering gjorde at den kunne være offentlig tilgjengelig. Riksrevisjonen understreket i brevet at den omskrevne rapporten gir et bedre grunnlag for parlamentarisk kontroll, og at den tilrettelegger for åpenhet i debatten – sa vår egen riksrevisjon.

Forsvarsdepartementet og Justisdepartementet hadde imidlertid motsatt seg at Riksrevisjonens sammendrag ble gjort offentlig. Riksrevisjonen fant det i denne situasjonen riktig å overlate til Stortinget å ta stilling til spørsmålet om eventuell avgradering av den omskrevne rapporten.

Forsvarsministeren og justis- og beredskapsministeren ba derimot om at sammendraget behandles som et dokument som inneholder sikkerhetsgradert informasjon.

Stortinget har etterkommet dette, men ville gjøre enda et forsøk og ba om at presidentskapet skulle sette i gang en prosess for å få Riksrevisjonens omskrevne rapport avgradert. Det er her min opplysning kommer om at presidentskapet var enig i det og tok et konkret initiativ overfor statsministeren ved å sende et brev til statsministeren hvor man ba statsministeren ta et initiativ til å få avgradert rapporten. Statsministeren svarte at Forsvarsdepartementet ville ta et initiativ overfor Riksrevisjonen med sikte på å komme fram til et nytt ugradert sammendrag av rapporten. Statsministeren ville ta et nytt initiativ overfor Forsvarsdepartementet.

Riksrevisjonen på sin side ga i brev til presidentskapet uttrykk for at en ytterligere omskrivning av allerede framsatt sammendrag til Stortinget etter deres vurdering ville svekke alvorlighetsgraden i saken, og at Riksrevisjonen sto fast på den omskrevne rapporten som tidligere var oversendt Stortinget. Jeg tror faktisk også det er forvaltningsmessig historie at Riksrevisjonen sier at vi skriver ikke mer, fordi det går ut over alvorlighetsgraden. Det merket iallfall kontroll- og konstitusjonskomiteen seg på en grunnleggende måte. Riksrevisjonens kollegium fant det riktig å overlate til Stortinget å ta stilling til spørsmålet om eventuell avgradering av den omskrevne rapporten.

Kontroll- og konstitusjonskomiteen gjorde nok et forsøk og ba statsministeren selv om å foreta en fornyet vurdering. Statsministeren svarte i brev av 16. mars 2017 at verken statsministeren eller Statsministerens kontor hadde myndighet til å avgradere og ba Forsvarsdepartementet, i samråd med Justis- og beredskapsdepartementet, om å foreta en fornyet vurdering av spørsmålet om avgradering av sammendraget. Forsvarsministeren konkluderte i brev av 15. mars 2017 til statsministeren med at Riksrevisjonens sammendrag ikke kan avgraderes.

Jeg tenker at kanskje noen som hører på dette, synes at dette er litt for omstendelig, men det er det ikke. Det er nødvendig fra mitt ansvarspunkt i Stortinget å framføre dette så nøye som jeg her gjør. Jeg gjør dette fordi det er viktig at Stortinget i plenum får innsikt i hvor omfattende denne saken har vært, og derigjennom innsikt i hvor viktig denne saken har vært for Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité.

Etter denne lange runden hadde komiteen på mange måter ikke noe annet valg enn å holde en åpen kontrollhøring basert på de opplysningene som lå i Dokument 1 og i de åpne brevene fra statsrådene. Det var etter vår mening viktig å ha en åpen og offentlig debatt om så viktige temaer som rapporten omhandler, og at Stortinget i plenum også skulle få mulighet til å behandle, diskutere og ytre sine oppfatninger i åpenhet.

Det er viktig for meg å si at det også ble gjort oppmerksom på at det sistnevnte hensynet – at all relevant informasjon må fram – er så overordnet at det ble varslet om en lukket høring hvis det skulle vise seg nødvendig.

Den åpne høringen var viktig, men den ga også komiteen en erkjennelse av at Riksrevisjonen har rett i sine betraktninger om at den omskrevne rapporten gir et bedre grunnlag for parlamentarisk kontroll, og at den tilrettelegger for åpenhet i debatten, noe som altså nå dessverre ser ut til å bli stoppet.

Innstillingen fra Stortingets presidentskap er, som det er redegjort for, delt, og jeg går selvfølgelig ikke nærmere inn på det.

Det at flertallet i presidentskapet motsetter seg avgradering, vil jeg si at jeg beklager. Presidentskapets flertall burde stilt seg på Stortingets side i denne saken og ikke på regjeringens.

Alle aksepterer at regjeringen og Forsvarsdepartementet har de nødvendige fullmakter til å unnta dokumenter fra offentlighet i henhold til sikkerhetslovens bestemmelser. Alle aksepterer det. Men Stortinget har også et ansvar – en gang til: Stortinget har også et ansvar – for å passe på at de lover som er gitt, blir brukt slik Stortinget har bestemt. Alle som har lest sammendraget, det gjelder også presidentskapets medlemmer, er, som jeg allerede har sagt, enig i at det ikke står noe konkret der som skader landets sikkerhet. Dette er sakens kjerne. Det alvorligste er da at presidentskapets flertall allikevel ikke velger å støtte Stortingets eget kontrollorgan Riksrevisjonen og det store flertallet i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité.

Sikkerhetsloven skal ikke brukes til å hindre den parlamentariske kontroll og skal ikke brukes til å hindre nødvendig offentlig debatt om vesentlige spørsmål som knytter seg til befolkningens sikkerhet. Det burde presidentskapets flertall tatt inn over seg.

Slik jeg ser det, holder på dette grunnlaget flertallets begrunnelse rett og slett ikke i møte med denne sakens politiske og samfunnsmessige realitet. For hvis ikke denne saken er særskilt viktig, forstår jeg ikke innholdet av ordet «særskilt».

Dette handler, som jeg har sagt, om befolkningens sikkerhet, som vi fikk satt på prøve for seks år siden, og som vi vet med sikkerhet – kanskje – blir utfordret igjen.

Arbeiderpartiet vil derfor, som vi også varslet i høringene, nå når det blir gjort et slikt vedtak som det formodentlig blir gjort i dag, ta initiativ senere i dag i komiteens møte til en lukket høring før Stortinget går fra hverandre. Jeg tar ikke ansvaret for at Stortingets plenum ikke skal få all den informasjon som ligger i dokumentene, og som hindres av at vi ikke får avgradert det dokumentet som burde vært avgradert gjennom denne behandlingen.

Her kunne på mange måter innlegget stanset. Men jeg vil på grunnlag av de informasjoner jeg har fått i dag, gi Stortinget en særlig informasjon:

I det siste møtet i komiteen, tirsdag for en uke siden, ba en enstemmig komité regjeringen om å få oversendt det sammendraget av rapporten som Forsvarsdepartementet i offentligheten selv har sagt de mente kunne oversendes uten gradering. Det var det dokumentet Riksrevisjonen avviste, men de sa de hadde et slikt dokument, og henviste til det. Komiteens hensikt med å be om å få det var å kunne foreta en sammenligning med det dokumentet som ligger til behandling her for eventuell avgradering. Men til tross for at det i dette brevet ble presisert at dokumentet skulle sendes Stortinget uten opphold, slik at vi kunne få den nødvendige kunnskap om dokumentet før denne debatten, har vi ikke mottatt dokumentet.

Under henvisning til den lange behandlingen som komiteen har hatt av dette, og sakens alvor, vil jeg si at dette ikke kan karakteriseres annerledes enn at departementet her ikke viser tilstrekkelig respekt for Stortinget. Vi ber ikke om et slikt viktig dokument uten opphold hvis ikke komiteen enstemmig ber om det. Statsråden, som jo er til stede her, selvsagt, bør derfor i sitt innlegg forklare hvorfor komiteens brev ikke er besvart, slik som komiteen forutsatte. Det manglende svaret på komiteens henvendelse burde også kanskje få Kristelig Folkeparti til å vurdere sin holdning i saken på nytt.

Michael Tetzschner (H) []: Under henvisning til foregående innlegg vil jeg si at her var det mye å gripe fatt i, for den som lyttet nøye etter i det innlegget, vil finne ut at dette skriver seg inn i en systematisk rekke av ustøheter når det gjelder konstitusjonelle spilleregler, som dessverre Arbeiderpartiets fraksjon i kontrollkomiteen av alle steder i Stortinget har gjort seg til talsmann for.

Det er selvfølgelig tatt litt etter hukommelsen, men i det forrige innlegget ble det sagt omtrent som følger: Stortinget har et ansvar for at lovene blir holdt slik lovgiver har bestemt. Med det utsagnet har man gjort seg til talsmann for en helt ny statsskikk. Dette går ut på følgende: Stortinget, når de vedtar en lov, f.eks. sikkerhetsloven, som vi skal komme tilbake til, gir den loven fra seg til oppfølging, rettshåndhevelse og rettsanvendelse i departementene og eventuelt i domstolene. De som ville være uenig i departementets vurdering av loven, kan alltid bruke domstolene. Det er altså ikke Stortinget som kan gå inn og overta den rettsanvendelsen, og hele resonnementet til representanten Kolberg bygger jo på at vi kan gå inn i rettsanvendelse av saker som interesserer oss spesielt. Her er det partipolitikken som er førende. Man har i annen sammenheng vist til at man kan gjøre unntak fra hovedregelen hvis det er tungtveiende samfunnsmessige interesser. Men slik det defineres i debatten i dag, er disse tungtveiende samfunnsmessige interessene når opposisjonen, anført av Arbeiderpartiet, har lyst til å mistenkeliggjøre regjeringens motiver nettopp når den gjør det Stortinget har forutsatt, nemlig å etterleve sikkerhetsloven.

Og da må vi jo komme inn på sikkerhetsloven, for den instituerer to veldig viktige prinsipper som også er i samsvar med internasjonal lovgivning på området. Det er at i et komplisert samfunn med etterretningsvirksomhet på kryss og tvers og med utvidede muligheter for å spionere er det slik at enhver offentlig instans som har med hemmelige opplysninger å gjøre, skal tenke gjennom og ta ansvaret for en riktig gradering, hvis det er behov for det, av beredskapsgrunner og forsvarsgrunner. Det slår sikkerhetsloven fast, samtidig med at det også er vedkommende instans, som utsteder av informasjon, som har ansvaret for å vurdere om man av hensyn til andre ting, f.eks. samfunnsdebatt eller åpenhetskulturen, som vi også ønsker å ha i et demokrati, ønsker å nedgradere. Men det er ikke noe en tilfeldig fraksjon i kontrollkomiteen kan gjøre, det er ikke noe Riksrevisjonen er tillagt noen som helst oppgave i, slik det var påberopt av representanten Nybakk. Riksrevisjonen ble nærmest gitt en sheriffmyndighet på vegne av Stortinget. Nei, i denne sammenheng kjenner ikke sikkerhetsloven Riksrevisjonen, og i hvert fall ikke i den rollen som representantene Kolberg og Nybakk vil skrive Riksrevisjonen inn i. Hvis man leser gjennom deres innlegg i ettertid, vil man se at de tar til orde for at det er fordi Riksrevisjonen har en annen oppfatning – som utenforstående instans, en instans som ikke ser sammenhengen mellom hvilken farlighet sammenholdte informasjoner kan ha sammen med offentlig tilgjengelige informasjoner. Det er noe ingen kan vurdere fra utsiden. Det er derfor man har lagt, ensidig, ansvaret for dette på dem som utsteder informasjonen. Det er denne innblandingen av partipolitikken i konkrete vurderinger av dokumentene som flertallet i kontrollkomiteen har ønsket å instituere og pålegge regjeringen. Det er heldigvis et mindretall i presidentskapet, og – hva som er viktigere – det ser heldigvis ut til at et så viktig element i sikkerhetsloven fortsatt har flertall i denne sal.

Det flertallet i kontroll- og konstitusjonskomiteen da vil gjøre – en komité som hele tiden har hatt full tilgang også til de hemmeligstemplede delene av rapportene, som på det grunnlag kan utøve den kritikken, og som til og med kan omtale problemstillingene, men ikke i samme detaljeringsgrad når det kommer til behandling her senere, i tillegg til alle de mulighetene de har for å føre denne kontrollen – er å gjøre seg til saksbehandlere ved selv å overta skjønnsutøvelsen og frata de kompetente sikkerhetsmyndighetene, som etter loven er tillagt oppgaven med å vurdere dette, denne skjønnsutøvelsen og legge den inn i sitt politiske skjønn. Det var jo bare å høre komitélederens sterke vektlegging av noe som ikke er sammenlignbart, nemlig Gjørv-kommisjonens innstilling, som så langt jeg har forstått, ikke er en del av sikkerhetslovens system.

Arbeiderpartiets fraksjon uttrykker seg som om spørsmålet om gradering skulle være begrunnet i et ønske om å skåne Forsvaret og politiet fra kritikk. Det er nettopp to åpne høringer, altså to høringsdager i full åpenhet – og formodentlig en lukket høring, som resultat av debatten vi har i dag – som gjør at denne saken ennå ikke er avsluttet i kontrollkomiteen.

Når det gjelder komitébehandlingen, må man jo også si at det hadde vært fint hvis komitélederen av og til også minnet om at det var uenighet i kontroll- og konstitusjonskomiteen, for allerede under oppspillet til den diskusjonen vi hadde med presidentskapet, og i og for seg i dialogen med statsråden, måtte Høyres og Fremskrittspartiets medlemmer utforme en ganske kraftig protokolltilførsel nettopp om hvilken instans som etter loven skal ta stilling til gradering og eventuelt nedgradering av disse dokumentene.

Høyres og Fremskrittspartiets medlemmer har hele tiden oppfattet flertallets brev til presidentskapet av 14. mars som en bestilling om å endre eller utvide lovgrunnlaget for nedgradering av dokumenter. Det vil altså rett og slett være en praksis som strider mot den sikkerhetsloven som vi har. Som det står i § 11:

«Den som utsteder eller på annen måte tilvirker skjermingsverdig informasjon, skal sørge for at informasjonen merkes med aktuell sikkerhetsgrad.»

For øvrig viser jeg til gjennomgangen i sted. Dette er en plikt som understøttes av en straffebestemmelse i samme lov, nemlig:

«Enhver som får tilgang til sikkerhetsgradert informasjon som ledd i arbeid, oppdrag eller verv for en virksomhet, plikter å hindre at uvedkommende får kjennskap til informasjonen.»

«Uvedkommende» er altså de som ikke er bemyndiget til å foreta disse vurderingene. Så man ville altså ha brutt loven hvis man hadde presset Riksrevisjonen, som egentlig i denne sammenheng sier at det er opp til Stortinget å gjøre hva de vil med saken videre. Riksrevisjonen har i hvert fall vært klar over at de ikke kunne nedgradere, for det har de ikke rettslig kompetanse til.

Jeg må allikevel si her i denne sal at det har jo skjedd en lekkasje til pressen som samtidig representerer nettopp brudd på den straffebestemmelsen i sikkerhetsloven § 31 som jeg refererte til, og for grovere tilfeller også straffeloven. Det bør også bekymre Stortinget. Siden vi er mange bekymrede, middelaldrende personer som deltar i denne debatten, burde vi også være bekymret for den delen. For det er jo vesentlig at det kan skje et pliktbrudd – nesten uten at noen befatter seg med det – et eller annet sted i forløpet i behandlingen av et sikkerhetsgradert dokument som dermed kaster mistanke over alle involverte instanser, enten det er her i Stortinget, enkeltrepresentanter, eller det er Riksrevisjonen eller de angjeldende to fagdepartementene. Det er dessverre et enda større skadepotensial i dette fordi Stortingets og forvaltningens funksjonsdyktighet rett og slett avhenger av at vi har evne til å skjerme forsvarskritiske opplysninger og beredskapsvital informasjon, og at enkeltpersoner ikke setter seg utover de vurderingene for å oppnå egne politiske formål eller hva det skulle være.

Arbeiderpartiets standpunkt i saken, som ytterligere er blitt forfremmet nærmest til prinsipp av representanten Kolberg, gir grunnlag for å undres over om Arbeiderpartiet i det hele tatt tar konstitusjonell funksjonsfordeling i betraktning når de behandler spørsmål av denne karakter, eller om alt som kommer derfra for tiden er preget av mer opportunistiske hensyn, der man er villig til å svekke rettsstatens maktfordelingsprinsipp, altså samspillet mellom utøvende regjering, departement og storting, og at man ser bort fra disse meget viktige hensyn som jeg har vært inne på, nettopp fordi man av mer partipolitiske og kortsiktige årsaker ønsker å kritisere en regjering man er politisk uenig med.

Jeg mener Arbeiderpartiet bør tenke gjennom den rollen de har inntatt i konstitusjonelle spørsmål, som nettopp har gitt dem dette preget av å være obstruerende og ikke konstruktive i den fellesforvaltningen av konstitusjonelle felles spilleregler som Stortinget burde være sammen om.

Arbeiderpartiet vil at Stortinget gjennom en særlov på denne måten skal avvike fra den innarbeidede arbeidsdelingen mellom lovgivende og utøvende myndighet og skaper dermed en farlig presedens, hvis den blir fulgt fremover, nemlig at Stortinget etter innstilling fra en komité selv kan overta saksbehandlingen, og selv kan nedgradere enkeltdokumenter etter egen vurdering. Det er ikke holdbart at Stortinget på egen hånd nedgraderer et dokument som etter sikkerhetsloven tilligger enten Nasjonal sikkerhetsmyndighet, et departement eller regjeringen å nedgradere, ikke minst fordi det er Stortinget selv som gjennom generell lovgivning har satt disse spillereglene, og hvor lovanvendelsen bevisst er lagt til forvaltningen og eventuelt uavhengige domstoler.

Helge Thorheim (FrP) []: Jeg vil i denne saken begrense meg til å si at jeg slutter meg til flertallet i presidentskapets innstilling til Stortinget om å avgradere et dokument som er gradert av Forsvarsdepartementet. Jeg deler fullt ut merknadene i saken fra flertallet, som presidenten har belyst på en god måte i sitt innlegg. Jeg viser ellers til det nylig avholdte innlegget fra representanten Tetzschner og slutter meg til innholdet i det.

Fremskrittspartiet vil stemme for flertallsinnstillingen fra presidentskapet.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) []: Det denne saken handler om, er hvorvidt Stortinget skal vedta en særlov som avgraderer enkelte dokumenter i en konkret sak. Det konkrete innholdet i saken, Riksrevisjonens rapport om revisjon av politiets og Forsvarets objektsikring, skal Stortinget behandle på et senere tidspunkt. Den kommer vi tilbake til i sin fulle bredde når komiteen har gjort ferdig sitt arbeid. Nå i dag handler det om hvorvidt Stortinget skal sette sikkerhetsloven til side, og hvorvidt Stortinget skal ta styringen av dokumenter som er gradert av hensyn til rikets sikkerhet.

Kristelig Folkepartis standpunkt i dette spørsmålet er klart. Vi tar Riksrevisjonens kritikk på dypeste alvor, men vi setter likevel ikke sikkerhetslovens bestemmelser ut av spill. Til det er arbeidet med sikkerhet og beredskap for viktig. Jeg vil i det følgende begrunne vårt standpunkt, og selv om saken handler om avgradering, blir det selvsagt også nødvendig å berøre selve innholdet i sakskomplekset, nemlig manglende objektsikring. Det er tross alt svikten i objektsikringen som er det bakenforliggende her, men som sagt vil vi komme tilbake til den delen av saken senere, når den har vært behandlet i komiteen.

Saken vi har til behandling i dag, handler for Kristelig Folkeparti om ikke å bidra til hemmelighold. Denne saken handler ikke om å beskytte dem som ikke har gjort jobben sin. Den handler heller ikke om at vi ikke ønsker offentlig debatt, tvert imot, svikten i arbeidet med objektsikring skal ha en offentlig debatt. Derfor vil vi bl.a. ha en åpen offentlig høring om saken. Men spørsmålet om avgradering handler om noe annet. Det handler om å sikre at vi har en helt nødvendig arbeidsdeling mellom storting og regjering, med de underliggende etater og de hemmelige tjenester, slik at disse kan gjøre den jobben de er satt til å gjøre. Det er det denne saken handler om. Den handler om hvordan vi kan sikre størst mulig grad av tillit, og hvordan vi sikrer at den utøvende makt har de virkemidlene som er nødvendige for å sikre befolkningens trygghet.

Som politikere er det vårt viktigste ansvar å sørge for trygghet og sikkerhet for innbyggerne. Da er sikring av kritiske objekter i samfunnet helt sentralt. Når det avdekkes feil og mangler, må myndighetene ta ansvar. Noe av lærdommen etter 22. juli er nettopp at det aldri må være tvil om hvem som har ansvaret. Nå har vi en rapport fra Riksrevisjonen som bruker begrepet «svært alvorlig» om manglende objektsikring i Norge. I dette tilfellet er det regjeringen med statsministeren i spissen som har ansvaret.

La det derfor ikke være noen tvil: Når Riksrevisjonen mener at Justis- og beredskapsdepartementet og Forsvarsdepartementet ikke har sørget for å styrke og bedre samarbeidet mellom politiet og Forsvaret, slik Stortinget har forutsatt, og at viktige tiltak som skal sikre godt samarbeid og gode forberedelser, ifølge Riksrevisjon ikke er gjennomført, og at det dermed er risiko for at viktige objekter ikke kan opprettholde sin virksomhet og funksjonalitet i kritiske situasjoner, er dette noe Kristelig Folkeparti tar på dypeste alvor. Etter Riksrevisjonens mening er det sannsynlig at verken politiet eller Forsvaret, sammen eller hver for seg, vil være i stand til å utøve tilstrekkelig beskyttelse av viktige objekter når en trusselsituasjon tilsier det. Samtidig skriver Riksrevisjonen i sin ugraderte rapport at regjeringen heller ikke gir fullgod forklaring på hvorfor arbeidet med objektsikring og grunnsikring ikke er gitt nødvendig prioritet. Nettopp på grunn av denne sakens karakter, og alvorlighetsgraden i dette, har Kristelig Folkeparti ment – og mener – at alle kort må på bordet.

Derfor var det viktig for Kristelig Folkeparti å innkalle bl.a. statsministeren til den åpne høringen i kontroll- og konstitusjonskomiteen 20. mars. Det er regjeringskollegiets overordnede ansvar at landets beredskap gir størst mulig trygghet innenfor tildelte økonomiske rammer. Dette ansvaret faller ikke bort selv om sektoransvaret av praktiske grunner er lagt til en eller flere fagstatsråder. Under høringen i komiteen dannet det seg et klart inntrykk av at det har vært svikt i flere ledd og på flere felt. Til tross for at forsvarsjefen bedyret at alt var på stell, viser fakta det motsatte. Og justisministeren og politidirektøren måtte innrømme at arbeidet med objektsikring ikke var kommet så langt som man trodde. Dette er saker vi skal komme tilbake til på et senere tidspunkt her i Stortinget. Men dette er altså bakteppet i denne saken, og det må nevnes for å kunne gi et presist bilde av vårt standpunkt knyttet til spørsmålet om særlov.

Skal vi sikre en best mulig gjennomføring av tiltak som er vesentlige for folks sikkerhet, er det viktig med et godt samspill mellom storting og regjering. Forholdet mellom statsmaktene må være ryddig og forutsigbart. Regjeringen må ha de verktøyene som trengs for å gjøre jobben, og de må ha det nødvendige handlingsrom. Samtidig skal Stortinget ivareta den folkevalgte kontrollen, og vi skal stille ressurser til rådighet. Vi skal sikre at tiltakene er i tråd med de vedtak som er fattet. For å sikre parlamentarisk kontroll må Stortinget fra tid til annen gå inn i informasjon og dokumenter som er gradert. Som folkevalgte er det vårt ansvar å kontrollere regjeringen samtidig som vi behandler sensitiv informasjon etter de regler som gjelder for håndtering av ulike typer gradert informasjon. Sensitiv informasjon på avveier vet vi kan gjøre stor skade i hendene på aktører og stater som ikke vil oss vel. Det må Stortinget respektere, og regler for dette følger av sikkerhetsloven.

Så har jeg behov for å understreke at Kristelig Folkeparti er i utgangspunktet svært spørrende til hvorfor Riksrevisjonens sammendrag må være gradert. Etter vårt syn kunne dette vært offentliggjort. Likevel er det svært gode grunner til at man bør respektere sikkerhetslovens bestemmelser om gradert informasjon.

Så har noen hevdet – riktignok har jeg ikke hørt den argumentasjonen brukt av politiske partier som i dag foreslår avgradering – at når to av dokumentene likevel er offentlig kjent, gjennom en lekkasje til pressen, kan man like godt avgradere dem. Det blir helt feil. Tvert imot vil en etterfølgende avgradering etter en lekkasje innebære en form for etterfølgende godkjenning av en ulovlig handling. Man kan heller ikke se bort fra at en avgradering i dette tilfellet kan bidra til at taushetsbelagt informasjon lekkes i senere saker med det formål å provosere fram en avgradering. Her må Stortinget være seg sitt ansvar bevisst.

Kristelig Folkeparti mener det vil være å trå over en grense dersom Stortinget skal ta eierskapet til gradert informasjon ved å vedta avgradering, gjennom en særlov i dette tilfellet. Kun én gang tidligere har Stortinget gått til et så dramatisk skritt, i forbindelse med Lund-rapporten. Imidlertid var den kommisjonen nedsatt av Stortinget selv, og det var enighet med regjeringen om at informasjonen kunne nedgraderes. Ingen av delene er tilfellet i objektsikringssaken.

Stortinget kan sette sikkerhetsloven til side gjennom en særlov, og det er det et mindretall nå foreslår å gjøre. En slik særlov vil være helt i strid med det som er prinsippet i sikkerhetsloven, nemlig at utsteder av informasjonen er den som skal ta stilling til gradering. Jeg hører at representanten Kolberg i dag innfører et skille mellom offentliggjøringen av hele rapporten og offentliggjøringen av sammendraget. Jeg kan ikke forstå at dette er et skille som står seg juridisk. Selv om dette er to dokumenter med helt ulik detaljeringsgrad, er de begge i dette tilfellet gradert av dem som utsteder informasjonen, og de må derfor etter min oppfatning håndteres på samme måte, i tråd med sikkerhetslovens reglement.

Kristelig Folkeparti mener Stortinget ikke bør gi seg selv en lovhjemmel for å bli saksbehandler av enkeltdokumenter som sikkerhetsmyndighetene graderer. Dette er kjernen i saken. Dette er et svært viktig punkt, etter vår oppfatning, og det har både en prinsipiell og en praktisk side ved seg. Dette handler om maktfordelingsprinsippet, og det handler om at vi må sørge for at utøvende myndigheter har mulighet til å bruke de verktøyene Stortinget har gitt dem – verktøy som er gitt dem for at de skal kunne gjøre en så god jobb som mulig for å trygge samfunnet mot farer. Ikke engang regjeringen har gitt føringer for graderingsspørsmålet, av respekt for den sikkerhetsfaglige vurderingen. Den rollefordelingen bør også Stortinget respektere.

Når det gjelder hvorvidt Stortinget skal vedta en særlov om avgradering, må jeg si at jeg er oppriktig bekymret og forundret over Arbeiderpartiets standpunkt og argumentasjon. At Arbeiderpartiet som det statsbærende parti det er, og som et parti som har ambisjoner om å styre landet, velger å utfordre maktfordelingsprinsippet, er urovekkende. At Arbeiderpartiet synes å ta så lett på viktige sider ved vår konstitusjon, får vi bare notere oss, men jeg må si at det bekymrer.

Fra Kristelig Folkepartis side deler vi ikke den kritikken som går på at dette prinsippet skulle beskytte regjeringen. På vegne av det norske folk får Stortinget innsyn i alt, også de hemmelige delene, og kan rette akkurat den kritikken med den styrke og valør en mener det er grunnlag for, uten å måtte gå i detaljer. For å kunne trenge inn i flest mulig sider ved denne viktige saken bør vi i denne saken i tillegg, etter Kristelig Folkepartis oppfatning, også gjennomføre en lukket høring.

Dersom vi innfører en ny praksis hvor Stortinget tar eierskap over hemmelige, graderte dokumenter, kan resultatet bli mindre åpenhet, ikke mer åpenhet. Vi kan få et mer lukket system som i større grad beskytter seg selv. Og vi kan med skrekk og gru tenke oss hvordan situasjonen vil være dersom et flertall på Stortinget stadig – eller flere ganger – skulle overprøve mindretallsregjeringer i noe som lett kunne bli oppfattet som et ledd i et politisk spill.

Kristelig Folkeparti vil at den utøvende makt skal ha tillit til at Stortinget behandler informasjon korrekt. Kun da kan Stortinget utøve sin viktige kontrollfunksjon. Vi kan heller ikke sette oss i en situasjon der respekten for sikkerhetsloven er ulik, avhengig av om en regjering har flertall eller mindretall bak seg i Stortinget.

I mange tilfeller kan gradert informasjon være ufarlig i seg selv, men satt inn i en større sammenheng kan informasjonen være en fare for liv og helse dersom den blir kjent. Stortinget bør derfor, etter vår oppfatning, ikke opptre som saksbehandler for prøving av de faglige begrunnelsene som ligger til grunn for hvordan sensitiv informasjon håndteres.

Regjeringen mener Riksrevisjonens sammendrag fortsatt inneholder informasjon som må beskyttes av sikkerhetsmessige grunner. Vi kan være uenig i vurderingen, men samtidig er det for oss viktig at vi verner om de verktøyene vi har gitt regjeringen – verktøy som skal sette utøvende myndigheter i stand til å gjøre også den delen av jobben. Sikkerhetsloven og muligheten til å hemmeligholde sensitiv informasjon er et slikt verktøy.

Stortinget har tilgang til all relevant informasjon for å kunne behandle denne viktige og alvorlige saken inngående. Det har vært avholdt en omfattende høring. Ut fra vår kjennskap til saken mener vi sammendraget av rapporten burde vært avgradert, og de faktaene som har kommet fram om manglende objektsikring, er svært alvorlige. Dette bør følges opp med en lukket høring. Kristelig Folkeparti tar Riksrevisjonens kritikk på dypeste alvor, men vi setter ikke sikkerhetslovens bestemmelser ut av spill. Til det er maktfordelingsprinsippet og arbeidet med sikkerhet og beredskap for viktig.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Jeg vil først si at jeg slutter meg til komitélederens grundige redegjørelse. Når jeg sier det så klart, er det på grunn av representanten Tetzschners forsøk på en juridisk forelesning, som ikke treffer, og med sterkt nedlatende karakteristikker av komiteens leder.

Dette er ikke jus, det er politikk. Det som er kjernen i saken, er de realiteter som ligger her, og som jeg skal gå nærmere inn på. Det saken gjelder, er trygghet og beredskap, det er altså militære og sivile installasjoner, i hvilken grad bygg og anlegg blir sikret. Vi snakker her om nøkkelindustrier, vi snakker om nøkkelstrømforsyninger, nøkkelenergiforsyninger, nøkkelkommunikasjonsanlegg, som det er helt avgjørende at fungerer i alle situasjoner for å gi folk trygghet.

Riksrevisjonens konklusjon når de har gått gjennom dette på en grundig måte, er at det er en manglende objektsikring, og deres karakteristikk er at det er svært alvorlig. Det er altså den strengeste påtegning som Riksrevisjonen kan gi. Riksrevisjonen har lagd to rapporter. Også Riksrevisjonens andre, reviderte rapport er gradert. Riksrevisjonen ønsket at den skulle avgraderes, men det har ikke regjeringa gått med på.

Når representanten Tetzschner tar inn ordet «spionere» i denne saken, er det å skyte meget, meget langt over mål – ja, jeg vil si at dersom han hadde vært på skytebanen, hadde han fått tegnet for skivebom.

Regjeringa har sagt til Riksrevisjonen at den ønsket å få en tredje rapport, og der har det oppstått det spesielle at Riksrevisjonen har nektet å lage en tredje rapport etter henstilling fra regjeringa. Senterpartiet ønsker at Riksrevisjonens reviderte rapport skal avgraderes av Stortinget i lovs form, slik som vi drøfter i dag, og slik det framgår av forslaget fra mindretallet i presidentskapets innstilling. I et demokratisk samfunn er det viktig at det kan være en åpen debatt om den parlamentariske kontrollen, og allmennheten har sjølsagt berettiget interesse i kunnskap om svakheter i den nasjonale sikkerheten.

Riksrevisjonen har stor erfaring med behandling av graderte dokumenter. Det er ikke første gang Riksrevisjonen behandler graderte dokumenter. Riksrevisjonen har tidligere kommet til komiteen med graderte dokumenter, vi har behandlet det, og det har ikke vært noe ønske fra komiteen i andre tilfeller om å ha den behandlingen som vi nå legger opp til. Riksrevisjonen mener at verken enkeltopplysninger eller framstillingen samlet sett bryter med sikkerhetslovens bestemmelser. Det er ganske sterkt at Riksrevisjonen kommer til en slik konklusjon, men det blir jo enda sterkere ved at regjeringa ikke følger dette.

Senterpartiet har tillit til at Riksrevisjonen har foretatt en solid faglig vurdering når de går for avgradering. Som sagt: Riksrevisjonen har betegnet manglende objektsikring som svært alvorlig – Riksrevisjonens sterkeste kritikk. Altså: Offentligheten, og ikke bare stortingsrepresentantene, må få innsyn i saken. Som medlem av kontrollkomiteen har jeg lest de to graderte rapportene fra Riksrevisjonen samt forsvars- og justisministerens brev om avgradering. Jeg må si jeg er helt uforstående til at Riksrevisjonens andre rapport skal forbli hemmelig for det norske folk, slik at vi som stortingsrepresentanter ikke kan referere til den. Vi kan derfor ikke referere til de graderte dokumentene i et åpent møte, og det er jo dette som er sakens fakta. I enhver sak må en prøve å formulere sakens fakta for å få den rette konklusjonen.

Et flertall i kontrollkomiteen, alle unntatt Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, er positiv til at Stortinget i dag avgraderer Riksrevisjonens rapport, dette fordi det er en ekstraordinær situasjon, det er en meget viktig sak, Riksrevisjonen har et ønske om avgradering, og fordi det ikke er saklig grunnlag for gradering etter sikkerhetsloven, sett fra vårt ståsted. Det er noe Senterpartiet er enig i, og gradering er i dette tilfellet etter vår vurdering misbruk av sikkerhetsloven.

Etter å ha hørt innleggene fra representanter fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti forstår jeg at forslaget om avgradering av Riksrevisjonens dokument om politiets og Forsvarets objektsikring vedtatt i Riksrevisjonens møte 12. januar i år, samt Forsvarsdepartementets brev til Riksrevisjonen fra 6. januar i år, blir nedstemt av disse partiene her i dag. Det som da blir neste fase i komiteens arbeid, er å gjennomføre en lukket høring.

Flertallet i presidentskapet viser i denne innstillinga til at de aktuelle dokumentene i saken er tilgjengelige for Stortingets representanter. Det vil jeg anmode Stortingets representanter om å følge opp bokstavelig. Det betyr at alle Stortingets representanter da må gå på kontrollkomiteens rom, be om å få lese de dokumenter som er der, slik at alle får innsyn i hva som er sakens faktum, slik som komiteens medlemmer kan gjøre. Det står videre fra flertallet i presidentskapet at «regjeringen har vært innstilt på å gi ytterligere opplysninger i saken i en lukket høring». Jeg håper det betyr at disse partiene fortsatt er for en lukket høring, at det er det som er realiteten vi står overfor – for det er i hvert fall nå helt nødvendig at vi får en lukket høring.

Kjernen i Riksrevisjonens arbeid er om Forsvaret ivaretar sitt ansvar for sikring og beskyttelse av nøkkelobjekter, herunder at Forsvaret peker ut de nødvendige sivile nøkkelobjekter samt gjør Heimevernet i stand til å sikre og beskytte nøkkelobjektene. Det er sakens kjerne, og det er en veldig viktig sak å få en offentlig debatt om det, få en offentlig debatt om hva som er nødvendig for å rette opp situasjonen, slik at Riksrevisjonens påtegning kan bli tatt på alvor og endret, slik at vi får en helt annerledes beredskap og trygghet når det gjelder disse sentrale samfunnsinstitusjonene og militære installasjonene.

Abid Q. Raja (V) []: Jeg skal forsøke å bruke kortere tid enn det taletiden tillater, og jeg skal forsøke å gå rett på sak.

Jeg tror vi må kunne slå fast at det er merkverdig at Riksrevisjonens rapport skal holdes hemmelig. Det tror jeg selv regjeringspartiene mest sannsynlig er enig i. Riksrevisoren selv har sagt det, Kristelig Folkeparti har sagt det, Senterpartiet har sagt det, Arbeiderpartiet har sagt det – nå har jeg ikke hørt SV og MDG ennå, men jeg vil anta at de også vil si det – at vi ikke helt forstår at dette sammendraget som vi snakker om, skal holdes hemmelig.

Jeg vet ikke hvordan man skal uttrykke det, om man skal si at det er flaut, eller om det er pinlig. Jeg vet ikke hvilken ordbruk man skal ha om det regjeringen gjør, når de allikevel velger å hemmeligholde dette. Man legger i alle fall til rette for en ukultur når man ønsker å unndra seg offentlig kritikk og debatt. Er det sånn vi ønsker å ha det i Norge? Er det sånn Norge skal være, at vi ikke skal kunne diskutere åpent det som gjelder oss alle: vår egen sikkerhet – borgernes sikkerhet?

Jo, vi har en sikkerhetslov, og selvfølgelig skal vi ha respekt for loven. Vi har hørt den formelle gjennomgangen av Michael Tetzschner. Men loven – og det vil også Michael Tetzschner være enig i – er ikke ment for å misbrukes eller for å unndra seg offentlig kritikk, slik det gjøres i denne saken. Man skal ikke kunne skjule seg bak loven og dytte den foran seg når det egentlig ikke er noen reell grunn til at en rapport skal holdes hemmelig. I denne saken mener riksrevisoren selv – som er den som har skrevet rapporten og vært tydelig her – at det er ingen sikkerhetsmessig grunn til at dette sammendraget som vi snakker om, skal holdes hemmelig. Dette er altså Stortingets eget kontrollorgan. De sier at det er ingen grunn til at sammendraget skal være hemmelig. Likevel skal Stortinget behandle denne saken – vi skal behandle denne saken – uten å kunne omtale sammendraget. Vi skal ikke kunne bruke det åpent, vi skal ikke kunne debattere det åpent, vi skal ikke kunne skrive noe om det i våre merknader. Det er oppkonstruert og kunstig. Det framstår merkverdig og rart, både flaut og pinlig, og det framstår som om vi skaper en ukultur som Norge ikke fortjener.

Stortinget er ikke her bare forsøkt kneblet, vi er kneblet. Jeg finner det også urovekkende og vil strekke det så langt som å si at presidentskapet her – altså flertallet – ikke fungerer som Stortingets presidentskap, men som regjeringens forlengede arm. Det er det flertallet gjør. Det virker som om man nærmest har gått på autopilot, og at man bare har fulgt innstillingen fra partiene og ikke foretatt en selvstendig vurdering på vegne av Stortinget om hva som tjener Stortinget, hva som tjener det norske folk, og hva som tjener åpenheten. Man skal passe seg for å bli tatt for å være regjeringens forlengede arm, man skal gjøre en selvstendig vurdering her. Det er tross alt all makt i denne sal det skal være, og det ville være synd for Stortingets omdømme dersom deler av presidentskapet skulle framstå som regjeringens nikkedukker.

Jeg vet ikke hva rett ordbruk skal være om det neste, om man skal si det er paradoksalt, eller om det er parodisk, kanskje noen vil si det er politisk teater, men Stortinget skal ikke kunne vise til Riksrevisjonens rapport, ikke omtale den, mens den har blitt lagt ut av Dagens Næringsliv. Jeg tror det kan forsterke inntrykket av, eller framstå enda mer krampaktig av regjeringen, at man likevel skal forsøke å holde dette hemmelig. Regjeringen mener visstnok at det truer rikets sikkerhet at dette kommer ut. Nå har det jo kommet ut, mens presidentskapet har funnet et prinsipp om å skyve dette foran seg. De skriver at Stortinget «på prinsipielt grunnlag» ikke bør overprøve dette. Jeg forstår ikke hvorfor, men det skal visst være et prinsipp her at man ikke på prinsipielt grunnlag skal overprøve dette – rapporten fra Riksrevisjonen, som også er vårt eget kontrollorgan, skal holdes hemmelig. Alt dette er egentlig for å unndra seg kritikk, unndra seg offentlig debatt og kanskje også: Hvordan ville det framstå hvis regjeringen nå plutselig ombestemmer seg? Da er det kanskje lettere å fastholde det opprinnelige standpunktet, selv om det er galt.

En regjerings hovedoppgave er å sikre borgernes sikkerhet. Borgernes sikkerhet er politikernes hovedoppgave. Det har vært, det er, og det bør fortsette å være politikernes hovedoppgave. Vi vet at det sviktet 22. juli. Regjeringen sviktet, Stortinget sviktet, politiet sviktet, samfunnet sviktet, Norge sviktet, og vi har ikke råd til å svikte igjen. Verken Stortinget, regjeringen, politiet, samfunnet eller Norge kan svikte igjen. Det norske folk fortjener bedre, men riksrevisoren slår fast at verken politi eller forsvar vil kunne yte nødvendig beredskap og sikkerhet, hver for seg eller samlet, dersom det kommer et angrep. Folkelig sagt er det sinnssykt. Politisk vil jeg kanskje karakterisere det som helt uakseptabelt og noe vi må rydde opp i. Samtidig vet vi fra høringen – og det er Nasjonal sikkerhetsmyndighet som fører tilsyn med objekter som er meldt inn – at statsministeren ikke ville svare på spørsmålet om Olje- og energidepartementet hadde meldt inn objekter eller ikke, fordi dette var unntatt offentlighet og kunne true rikets sikkerhet. Men man kunne lese om dette i VG, for der hadde man uttalt seg – departementet selv hadde uttalt seg. Der står det å lese 25. oktober 2016:

«Åtte landanlegg for olje og gass i Norge er ikke sikret mot terror på samme måte som plattformene til havs.»

De er ikke meldt inn. Forsvarets forskningsinstitutt sier at angrepet vil være over før politiet og Forsvaret vil kunne klare å respondere. Man har altså rett og slett ikke meldt inn objekter, slik at det ikke er mulig å føre tilsyn med objektene. Dette ville ikke statsministeren svare på i høringen, men man kunne lese om det i VG.

Venstre er opptatt av åpenhet, og at åpenhet er bra, tror jeg alle her vil mene. Jeg tror alle vil mene at det skjerper oss at debatten opplyser og bidrar til endringer. Jeg tror de fleste her, også regjeringspartiene, vil mene at åpenhet tjener det norske folk, og at det er gjennom åpenhet vi kan skape den beste politikken. Men så velger likevel regjeringen en lukkethetskultur, og det er en skummel vei å gå. Jeg og Venstre vil på det sterkeste advare mot en lukkethetskultur og manglende åpenhet om dette. Regjeringen må ikke bruke sikkerhetsloven til å forsvare seg selv. Den er ment å beskytte sensitive opplysninger. Og som jeg sa, Riksrevisjonens rapport og Per-Kristian Foss selv har sagt at dette sammendraget er det ingen grunn til å hemmeligholde. Da handler det ikke om å beskytte opplysningene mot offentligheten på grunn av rikets sikkerhet, men om regjeringens omdømme, å beskytte regjeringens omdømme, og regjeringens egen sikkerhet – for å sette det på spissen. Da gjemmer man seg bak loven, da misbruker man loven. Derfor burde egentlig presidentskapet og Stortinget ha satt foten ned og avgradert rapporten selv. Det gjøres ikke, og Venstre sitter ikke i presidentskapet.

I dag er jeg skuffet, først og fremst skuffet over at sikkerheten og beredskapen i Norge ikke er god nok, slik riksrevisoren har slått fast, skuffet over at regjeringen vil hemmeligholde og kneble debatten, og skuffet over at vårt eget presidentskap ikke lytter til eget kontrollorgan og riksrevisoren. Mest av alt er jeg skuffet på vegne av demokratiet og folket, som ikke vil få anledning til full åpen debatt om dette i dette hus, om det som er vår viktigste oppgave: borgernes sikkerhet.

Presidenten: Neste gang representanten er usikker på hvilke ord han skal velge, vil det være en fordel å unngå uttrykk som «nikkedukke». Det ligger litt utenfor den parlamentariske språkbruken.

Bård Vegar Solhjell (SV) []: SV er einig med mindretalet i presidentskapet i denne saka. Tidlegare talarar – ikkje minst representanten Nybakk og, etter kvart, komitéleiaren, Kolberg – har gått igjennom saka og argumenta på ein god måte, synest eg. Lat meg likevel leggje til eller utdjupe tre moment som eg synest er sentrale.

Det første er at eg trur vi må leggje til grunn i ei stor og viktig sak i 2017 at så stor openheit som mogleg og ein brei offentleg debatt er ein del av behandlinga av saka, ikkje eit tilleggsgode. Det høyrer med i tida vår – i så stor grad som mogleg innanfor det sikkerheitslova og andre lovverk fastset – kanskje aller mest fordi offentleg debatt og kritisk journalistikk er med på å

  1. avdekkje forhold

  2. påskunde framdrifta i å gjere noko med det

Det er til og med slik at det er det som kan føre til meir endring enn det ein elles ville fått – at det vert belyst offentleg. Det er grunnen til at dette er sentralt.

Så er det slik at når noko angår sikkerheitsmessige forhold, som gjer at det ikkje kan vere offentleg, skal det heller ikkje vere det. Eg må likevel seie at i dette tilfellet – når det gjeld det samandraget som Riksrevisjonen laga for at det kunne offentleggjerast – har eg til gode å sjå gode argument frå andre enn regjeringa sjølv for at det må vere unnateke offentlegheit. Eg er på ingen måte nokon ekspert, men gjennom arbeidet mitt har eg – vil eg seie – fått ein del erfaring i å lese graderte dokument, f.eks. frå Regjeringas Sikkerheitsutval. For meg er det nesten uforståeleg at det samandraget må vere unnateke offentlegheit.

Det første punktet mitt er at det i det store og heile er sterke argument for at dokumentet, samandraget, skal kunne vere offentleg.

Det andre med denne saka er at ho er ei oppfølging, eit oppfølgingspunkt – ikkje det einaste, men eit av mange – etter Stortingets behandling av rapporten frå Gjørv-kommisjonen og den særskilde komiteen. Gjennom det arbeidet vart det sett ein særleg høg standard for openheit – ein uvanleg høg standard – bl.a. ved at utdrag av dokument frå Regjeringas Sikkerheitsutval vart offentleggjort, noko som er svært uvanleg, og som vart gjort på grunn av den spesielle karakteren til saka. Særleg difor synest eg det er uheldig at ein no sit igjen med eit inntrykk av – slik eg les samandraget – at standarden for openheit er ganske låg, når ein vel ikkje å avgradere det. Det er uheldig, med den spesielle historia saka har, og med den høge standarden som då vart sett.

Eg må likevel seie at eg meinte sterkt at det burde vere openheit, og hadde allereie lukta på den moglegheita før høringane. Det var likevel gjennomføringa av høyringane som overtydde meg om at det var riktig, for i høyringa gjekk både politikarar og embetsfolk i sine elles gode svar mykje lenger i openheit enn det som vart gjort i samandraget. Det ein gjorde der, var at ein i ei rekkje tilfelle konkretiserte langt meir enn det vi som har lese det, er klar over vert gjort i samandraget.

For eksempel tok ein opp ein prosentvis del objekt der det hadde vorte øvd – Justis- og beredskapsdepartementets og Forsvarsdepartementets underliggjande einingar, som er Forsvaret og politiet, øvde saman. Ein tok opp ein prosentvis del objekt som det er planar for i dag. Kritikken på dei punkta er generaliserte meir enn det i samandraget. Det er fleire andre eksempel òg. Når det gjeld svarbrevet frå Justisdepartementet, vil eg iallfall seie at det kan konkurrere med samandraget i konkretiseringsnivå.

Så har det vorte nemnt eit argument – bl.a. gjorde statsministeren det i munnleg spørjetime, der ho gjekk eit stykke ved å seie at det er lettare med openheit om det som går bra, enn om det som går dårleg. Sjølv om det sjølvsagt kan høyrast litt paradoksalt ut – og jo er litt problematisk at det er slik – er det eit forståeleg argument. Men det som er veldig vanskeleg å forstå, er at det skal vere vanskeleg med openheit om det som gjekk ganske dårleg i 2015, men lett med openheit om det som går relativt bra, men ikkje perfekt, i 2017. Trass alt er dagsbildet meir kritisk enn eit bilde frå nokre år tilbake. Og det var ikkje slik at opplysningane vi fekk i komiteen, var at det var perfekt. Tvert imot svarte sjefen for NSM, Nilsen, på direkte spørsmål at vi ikkje er i mål, at det står igjen ting. Openheita om dagsbildet var likevel større der.

Det som gjer det problematisk, er at det heng igjen eit bilde av at regjeringa har brukt sikkerheitslova først og fremst til å unngå den ganske sterke kritikken som kjem fram i samandraget. Dersom det er tilfellet, er det svært, svært alvorleg.

Eigentleg finst det etter mitt syn berre éi fullgod løysing i denne saka. Den fullgode løysinga hadde vore at statsministeren hadde dialog med forsvarsministeren om å finne ei løysing, og at forsvarsministeren så presenterte den løysinga, nemleg ei avgradering av samandraget som Riksrevisjonen gav. Det hadde etter mitt syn vore den kloke løysinga, ho som eit samla presidentskap bad om, og etter ein førespurnad frå kontrollkomiteen.

Når det ikkje har skjedd – etter to førespurnader, først frå presidentskapet, så frå eit fleirtal i kontrollkomiteen – synest eg det i dette tilfellet er forsvarleg og riktig at Stortinget bruker den moglegheita ein har til å vedta ei særlov som sikrar openheit om eit så viktig dokument og om dokumenta som høyrer til det. Det er bakgrunnen for at SV støttar mindretalet i presidentskapet.

Kenneth Svendsen hadde her overtatt presidentplassen.

Jonas Gahr Støre (A) []: Arbeiderpartiet ønsker at sammendraget fra Riksrevisjonens rapport om Forsvarets og politiets innsats med å sikre kritisk infrastruktur i Norge blir avgradert, slik at sammendraget som oppsummerer vurderingene, kan debatteres åpent og ærlig, slik at lærdommene om hva som ikke er gjort, og hva som må gjøres bedre, kan diskuteres åpent og ta sin plass i samfunnsdebatten som det fortjener, og slik at ikke bare regjeringen og departementene kan lære, men at vi alle kan trekke lærdommer av hva moderne samfunnssikkerhet krever av oss.

Det har – og det er verdt å dvele ved dette – vært bred enighet om behovene for denne åpenheten og om behovet for avgradering. Det har vært holdningen til en samlet kontrollkomité, det har vært holdningen til et samlet presidentskap, og det har vært holdningen til de som har utført revisjonen og skrevet sammendraget, et samlet kollegium i Riksrevisjonen, for øvrig av personer med veldig bred erfaring fra dette hus.

Men det er altså en holdning som ikke deles av ledelsen i Forsvarsdepartementet og Justisdepartementet – kanskje særlig Forsvarsdepartementet, får vi inntrykk av. De har aktivt og ved flere anledninger motsatt seg anmodningene, og de har til og med forsøkt å endre sammendraget på en måte som skulle mildne eller dempe kritikken – et forsøk Riksrevisjonen forståelig bestemt sa nei til.

Det er et ønske som ikke deles av statsministeren, som passivt bare viser til at dette ikke er hennes ansvar, og at de to departementene er eiere av sin gradering – en statsminister som før valget sa at landet trengte sterkere ledelse i beredskapsarbeidet, som lovet bedre gjennomføringskraft, og som innførte et såkalt beredskapselement på Statsministerens kontor som skulle sikre bedre samordning.

Dette er svært beklagelig. La meg gå til kjernen, også jeg: Selv om dette er en rutinemessig evaluering fra Riksrevisjonen av arbeidet med objektsikring, kommer vi ikke unna at dette handler om hvordan landet og myndighetene trekker lærdom av hva vi erfarte 22. juli 2011. Regjeringen den gangen ba om en åpen og ærlig gjennomgang, og vi fikk det, gjennom Gjørv-kommisjonen, som pekte på en rekke områder der det var påkrevd med forsterket innsats, bl.a. når det gjelder objektsikring.

Dette er av største betydning, og la oss bare minne om hva et objekt er i denne sammenheng. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap omtaler det som «samfunnets kritiske funksjoner»: vann- og matforsyning, elektrisitet, elektronisk kommunikasjon og transportsystemer. Manglende objektsikkerhet vil kunne ramme oss alle. Slik sett er det å anse som ekstraordinært viktig å sørge for åpenhet.

Åpenhet, ofte brutal åpenhet, lå til grunn for Gjørv-kommisjonens arbeid. Og da er vi ved det spesielle: Ved første korsvei, ved første grundige gjennomgang av oppfølgingen, er det slutt på åpenheten. Da går gardinen ned. Stortinget må gjerne debattere innholdet, men det må skje i lukkede og lydtette rom. Det står knapt til troende. Jeg har lest Gjørv-kommisjonens rapport. Jeg har lest Riksrevisjonens sammendrag. Og jeg må si det slik: Hvis Gjørv-kommisjonens rapport kunne være offentlig, så er det helt umulig for meg å forstå at ikke dette sammendraget også kan være det, og at det holdes hemmelig.

Nå er jo den åpne delen av Riksrevisjonens gjennomgang alvorlig nok. Her står det å lese at det er risiko for at verken politiet eller Forsvaret sammen eller hver for seg vil være i stand til å utøve tilstrekkelig beskyttelse og sikring av viktige objekter ved en trusselsituasjon, og det er risiko for at viktige funksjoner settes ut av spill som følge av manglende objektsikkerhet.

Dette er i korthet hva saken handler om etter gjennomgangen i 2015. Men det viktige nå er jo at vi står i 2017 og ber om en åpen debatt om hvordan dette kunne skje, hvem hadde ansvaret, og hvem tok for lett på det. Men enda viktigere: Hva er status i dag? Er objektsikringen bedre, mer forsvarlig? Klarer politiet og Forsvaret, sammen eller hver for seg, å gjøre den jobben vi må kunne forvente? I høringen kom det så mange motstridende meldinger at det er høyst uklart om det står bedre til nå, og det er uholdbart.

Jeg gjentar: Den åpne delen rommer kjernen i kritikken. Vi har ikke bedt om noen omtale eller offentliggjøringer av enkelte objekter eller noen annen del av gjennomgangen som åpenbart bør unntas offentlig innsyn. Det er når statsministeren rekker hendene i været og sier at dette ikke er hennes ansvar, når hun overlater til to fagdepartementer å si nei til avgradering, det er da Arbeiderpartiet mener at Stortinget må ta ansvar. Stortinget må ta ansvar og sikre at konklusjonene fra gjennomgangen i Stortingets eget kontrollorgan kan gjøres tilgjengelig. Det er en uvanlig fremgangsmåte, men den er mulig, og den endrer ikke maktfordelingsprinsippet.

Som det heter i innstillingen i dag, har det «vært alminnelig antatt at Stortinget har kompetanse til å avgradere og offentliggjøre opplysninger beskyttet av hensyn til offentlige interesser.»

Fra Frøiland-utvalget er det sitert at «Stortinget har kompetanse til å avgradere opplysninger, samt et vidt skjønn til å avgjøre hva som ellers bør være hemmelig av hensyn til offentlige interesser».

Arbeiderpartiet har ingen tradisjon for å avgradere og legge åpent ut opplysninger som ikke burde være offentlig. Alle forstår at det innen terrorberedskap finnes en rekke opplysninger som ikke kan legges ut til offentlig innsyn. Jeg tror at i Arbeiderpartiet forstår vi det bedre enn de fleste, etter å ha sittet i ansvarsposisjoner lenger enn noe annet politisk parti.

Dette handler ikke om å legge ut for allment skue hemmelige dokumenter fra regjeringen. Det handler om et overordnet sammendrag av hva vårt eget kontrollorgan, Riksrevisjonen, har funnet når de har gjennomgått regjeringens oppfølging av Stortingets vedtak. Når vi går inn for at Stortinget sikrer avgradering, er det fordi vi tar ansvar.

Flertallet, som går mot avgradering, avviser ikke at det er mulig å gjøre det. De skriver at «Stortinget kun unntaksvis bør benytte sin mulighet til å avgradere hemmeligstemplede dokumenter». Jeg er enig med presidenten og resten av flertallet: kun unntaksvis. Men dette er et tilfelle som påkaller unntaket.

Flertallet skriver også at «unntak fra det prinsipielle utgangspunktet om å ikke overprøve regjeringens vurderinger i graderingsspørsmål bør (…) forbeholdes ekstraordinære situasjoner». Men det er jo dette som er forholdet. Dette er en ekstraordinær situasjon, så Stortinget må ta ansvar. Å gå inn for avgradering er ikke å rokke ved verken sikkerhetsloven eller maktfordelingsprinsippet. Tvert imot, regjeringens bruk av sikkerhetsloven for å nekte avgradering er med på å svekke tilliten til loven.

La meg sitere riksrevisor Foss, som i klare ordelag er uenig i at sammendraget skal hemmeligholdes med hjemmel i sikkerhetsloven. Han sier:

«Jeg mener sikkerhetsloven her var brukt på en måte som var mer tjenlig for å forsvare departementets og Forsvarets forsømmelser enn å forsvare noe som gjaldt rikets sikkerhet».

Representanten Grøvan snakket om at regjeringen må kunne bruke sine verktøy. Det er jeg enig i. Men det er Stortingets ansvar å sette foten ned når verktøyet misbrukes, og Stortinget må holde hodet kaldt. Jeg tar til etterretning at representanten Tetzschner mener han selv er en bekymret middelaldrende mann. Han burde bruke sin bekymring på en annen måte enn han har gjort her i dag.

Så la meg gjenta: Referanserammen for denne saken er 22. juli-kommisjonens rapport om «ressursene som ikke fant hverandre». Arbeiderpartiet var terroristens mål, og vi tapte våre unge. Vi lovet åpenhet, og vi innfridde på det punktet. Etter Gjørv-kommisjonens sviende kritikk måtte vi erkjenne en beredskap som sviktet da det gjaldt som mest.

Nå er det snart seks år siden. Likevel mener Riksrevisjonen at sentral beredskap ikke er på plass. Statsminister, justisminister og forsvarsminister insisterer på å holde deler av Riksrevisjonens kritikk hemmelig for befolkningen slik at den ikke kan diskuteres opplyst og offentlig. Det er et tilbakeslag for den åpenhetslinjen som kom etter 22. juli. Det gjør det vanskeligere for folk å forvisse seg om at det som ikke holdt mål i 2015, holder mål nå i dag, i 2017. Det er alvorlig.

Michael Tetzschner (H) []: Når man snakker mye, er det kanskje ikke evnen til å lytte som er mest utviklet. Jeg henviste til rekken av middelaldrende, bekymrede menn. Man får se på talerlisten før og etter meg om den bryter med det inntrykket.

Når det gjelder innholdet i det representanten Støre sier, argumenterer han som om Riksrevisjonen plutselig har blitt en av våre sikkerhetsinstanser som er tillagt etter sikkerhetsloven å vurdere gradering, og eventuell avgradering eller nedgradering. Hvis man ikke har det systemet klart for seg når man uttaler seg i saken, vil man lett kunne falle. ned på det resonnementet at det er tidligere hederskronede medlemmer – som nå enten er leder av Riksrevisjonen eller sitter i revisjonsutvalget – sin saksbehandling og skjønnsutøvelse som skal være førende for Stortinget.

Det styringssystemet kjenner vi ikke. Da må vi igjen presisere, selv om det kan irritere noen, at det er slik at selv om Riksrevisjonen leverer en rapport til Stortinget som er nedgradert, er det ikke fordi de er informasjonsutsteder i disse tilfellene, men fordi de har basert sin rapport på sikkerhetsinstanser som er utstedende informasjonsansvarlig etter sikkerhetsloven. Da er det disse instansene, ikke Riksrevisjonen og heller ikke partigrupper her, som kan bestemme seg for å overprøve det skjønnet. Hvis det skal skje, må det skje gjennom et lovhjemmelsvedtak i Stortinget. Derfor hadde det vært fint om representanten Støre ikke nøyde seg med å sitere brokker av det juridiske notatet som har kommet fra konstitusjonell avdeling, men hele. Jeg regner med at det lå til grunn for deler av hans resonnement.

Det ble også stilt spørsmål om hvor vi står i dag. Da kan jeg vise til Meld. St. 10 for 2016–2017, som har vært kjent siden desember og formodentlig ligger på Støres bord når han er hjemme og har kommet seg i orden etter landsmøtet. Der står disse tingene, ikke minst oppfølgingen av 22. juli-oppdraget som ble gitt av Stortinget. Det står opplistet der og er et helt vedlegg, og det er ganske imponerende hva som har skjedd. Dette er faktisk tilbakemeldinger til Stortinget – også om det som ikke er fullført, helt åpent – og er av nyere dato enn selve den revisjonsrapporten som vi diskuterer nedgraderingen av.

Ellers vil jeg si at representanten Støres innlegg er preget av at han ikke følger disse sakene på så nært hold som hans partifeller ellers gjør i kontroll- og konstitusjonskomiteen. Jeg vil gå over til komitéleder Kolberg, som åpnet sitt innlegg med å si at vi står overfor en nærmest dramatisk situasjon, hvor kontroll- og konstitusjonskomiteen hadde bedt om å få den versjonen som regjeringen var villig til å nedgradere til, og som Riksrevisjonen sa nei til. Det var bare det at Kolberg selv, i VG den 22. februar i år, ikke ville ha den rapporten, den som han nå etterlyser med stor dramatikk fordi Kristelig Folkeparti også gjerne vil ha den. En samstemt komité vil gjerne ha den fordi det er det regjeringen, dvs. departementene, har kunnet gi fra seg av nedgradert informasjon. Det blir, om jeg får lov til å bruke det uttrykket, litt hult å stå her og etterlyse, med litt dramatiske retoriske virkemidler, en rapport som man avviste å ville ha innsyn i, gjennom mediene den 22. februar. Den rapporten finnes og er antagelig også lett å få tak i.

Til representanten Lundteigen som sier at dette ikke har noe med juss, men med politikk å gjøre: Ja, ja, hvis man er medlem av landets lovgivende forsamling, må man finne seg i å høre juridiske argumenter og av og til også henvisninger til konstitusjonelle spilleregler. Igjen: Riksrevisjonen er ikke den rette myndighet til å nedgradere det som andre instanser har truffet av beslutninger etter sikkerhetsloven og beskyttelsesinstruksen.

Jeg synes det er oppsiktsvekkende at Senterpartiet og Arbeiderpartiet argumenterer for en ordning som rett og slett er i strid med den sikkerhetsloven som Stortinget vedtok den 20. mars 1998, og beskyttelsesinstruksen som er utarbeidet i medhold av denne. Og da er det slik at Riksrevisjonens – ja, jeg skal ikke gå tilbake til det.

Jeg vil bare takke for debatten, og særlig for de delene av debatten som har befattet seg med saken, nemlig nedgradering.

Martin Kolberg (A) []: Først bare en merknad. Jeg vil at det skal være sagt, før debatten er slutt, at det er grunn til å merke seg at justis- og beredskapsministeren, som jo sitter med betydelig ansvar for dette, ikke har funnet grunn til å være til stede i Stortinget under denne debatten. Det virker som om forsvarsministeren heller ikke har tenkt å delta i debatten – det virker i hvert fall ikke slik – men nå ser jeg at jeg kan trekke det tilbake, og det er fint hvis hun kommer opp og sier noe. Jeg tenkte at hun kanskje tenkte at dette var Stortingets debatt, og at hun ikke ville kommentere den. Men nå gjør hun det, slik at da faller det på plass. Det er fint.

Så har representanten Gahr Støre på en utmerket måte redegjort for Arbeiderpartiets prinsipielle posisjon i saken, og jeg viser til det, men ettersom flere av representantene, spesielt representanten Tetzschner – og Grøvan, litt overraskende, vil jeg si – kom med sterke prinsipielle angrep på Arbeiderpartiet og på meg, vil jeg også kommentere det kort.

Det er ingen som kan betvile at Stortinget har full rett til å føre den debatten som føres her i dag. Som det ble sagt fra Gahr Støres side: Presidentskapets flertall avviser heller ikke det på prinsipielt grunnlag, så påstandene fra representantene Tetzschner og Grøvan om at dette er et brudd på maktfordelingsprinsippet, bygger på fullstendig sviktende juridisk og konstitusjonelt grunnlag. Det er heller ingen som noen gang har kunnet beskylde Arbeiderpartiet for å sette landets sikkerhet i fare. Jeg gjør Stortinget oppmerksom på at vi har hatt to hemmelige rapporter til behandling i kontroll- og konstitusjonskomiteen, om våre fregatter og om denne saken. Arbeiderpartiet har ikke tatt initiativ til avgradering av de dokumentene som helt åpenbart ville utfordre sikkerhetssituasjonen i landet – har aldri gjort det og gjør det ikke i denne saken heller.

Så vil jeg gjennom presidenten minne representanten Tetzschner om at han og jeg i fellesskap – i fellesskap og i enighet – gikk til presidentskapet og ba om avgradering. Det er det kanskje nødvendig at Tetzschner tenker gjennom når han framfører en så sterk prinsipiell argumentasjon og et angrep på meg og på Arbeiderpartiet. Det var slik at vi mente at et sammendrag var av en slik karakter at det kunne lette på trykket, for vi visste ikke helt hvordan vi skulle gjøre det fordi vi satt med denne hemmelige rapporten som ingen ber om avgradering av. Sånn var det. Det var for å skape en lempelig situasjon for Stortingets plenum.

Men nå, fordi vi får det vedtaket vi formodentlig får, foranlediget av presidentskapets flertall og av Stortingets president, vil det bli en hemmelig prosess. Det får dere ta ansvar for, som står for det. Det gjør ikke vi andre. Vi skal gjøre det absolutt beste ut av det, men at denne delen av debatten, som er så viktig for befolkningens sikkerhet, ikke kommer til offentlig uttrykk, må da bæres av en konstitusjonell praksis som jeg mener er feil i dette tilfellet. Presidentskapet burde tatt, som jeg sa i mitt innlegg, Stortingets parti i denne saken, fordi det ikke utfordrer sikkerhetslovens intensjon og praksis. Tvert imot styrker det sikkerhetsloven når Stortinget sier at her går grensen for hvordan den kan brukes.

Så gjør Grøvan et skille. Han sier at han forstår ikke skillet fra min side mellom å ikke avgradere den rapporten som vi har ett eksemplar av, og sammendraget. Det er jo helt åpenbart. Det er fordi at i den hemmelige rapporten ligger alle de opplysningene som ikke bør avgraderes, og som vi aldri har bedt om blir avgradert. Den sammenligningen er ikke relevant, og jeg bare tilbakeviser den.

Til slutt – så langt i alle fall – til dette som framføres om at jeg på et feil og dramatisk grunnlag henviser til det som jeg sa til slutt i innlegget mitt, nemlig at jeg nå vil ta imot en rapport jeg før ikke har sagt at jeg vil ta imot, som representanten Tetzschner sa. Nei, det er klart: Jeg sa at jeg vil ikke ta imot den rapporten som et alternativ til Riksrevisjonens rapport som vi ikke får til behandling fordi den er gradert. Det burde vært åpenbart for alle stortingsrepresentanter at vi ikke skal undergrave vår egen riksrevisjons autoritet ved å akseptere at Forsvarsdepartementet sensurerer Riksrevisjonen. Derfor sa jeg at jeg vil ikke motta det dokumentet, men etter initiativ fra flere i komiteen i forrige møte ba man om å få den for å se forskjellen, og det er en annen problemstilling. Men Forsvarsdepartementet har altså ikke funnet grunn til å greie å sende den over i løpet av uke, til tross for at vi ba om å få den før denne debatten. Det føyer seg inn i det mønsteret vi har sett ved behandlingen av denne saken, helt konsekvent, nemlig at det har gått vinter og vår. Denne alvorlige saken har nå ligget i Stortinget i fem måneder før den kommer til behandling, på grunn av fram og tilbake og fram og tilbake og fram og tilbake. Jeg vet ikke om det er effektiv parlamentarisk kontroll – det er det selvsagt ikke.

Det siste handler om det jeg vil si er en ikke tilstrekkelig respekt for Stortinget. Derfor har jeg mine ord i behold når jeg karakteriserer behandlingen av dette på den måten som jeg nå har gjort.

Statsråd Ine M. Eriksen Søreide []: Jeg skal innrømme at jeg var noe i tvil om hvorvidt jeg som statsråd skulle være til stede i salen i dag. Bakgrunnen for det er egentlig det som komiteens leder var inne på i sitt avslutningsinnlegg, nemlig at dette i utgangspunktet er en sak der Stortinget behandler Stortingets egne rammer, prosedyrer og praksis for håndtering av gradert informasjon, altså en intern sak hvor statsrådens deltakelse normalt ikke vil være naturlig. Samtidig går de underliggende problemstillingene i saken til kjernen av forholdet mellom storting og regjering og innebærer et ønske fra mindretallet om å utfordre forvaltningens faglige vurderinger, i dette tilfellet en tydelig sikkerhetsfaglig vurdering, som det i henhold til loven nettopp er forvaltningen som har kompetanse til å gjøre. Konstitusjonelt og overfor Stortinget er det jeg som er ansvarlig for disse vurderingene, og jeg har derfor valgt å være til stede.

Riksrevisjonens rapport om politiets og Forsvarets objektsikring for budsjettåret 2015 er en del av Riksrevisjonens ordinære revisjon av forvaltningen, eller som representanten Gahr Støre sa i sin innledning: en rutinemessig revisjon. Rapporten peker på enkelte svakheter og mangler som det er viktig å få rettet opp, og dette har departementet arbeidet med over tid. Forsvarsdepartementet ga derfor en rekke pålegg til Forsvaret om å iverksette forbedringstiltak allerede før den endelige revisjonsrapporten forelå i fjor høst, og Forsvaret har siden det levert flere statusrapporter. Disse viser at flere av svakhetene allerede er rettet opp, mens andre er under god oppfølging, og dette skjer i et nært og godt samarbeid mellom politiet og Forsvaret.

Både justisministeren og jeg redegjorde grundig for dette og for status i dag under Stortingets åpne høring, og jeg går derfor ikke mer inn på substansen i dag, men kommer tilbake til det når Stortinget skal behandle innstillinga fra komiteen.

Regjeringa er selvfølgelig opptatt av at Stortinget skal få behandlet denne saken på en grundig og god måte. Det er derfor viktig at Stortinget har fyllestgjørende informasjon om de forhold som er påpekt i Riksrevisjonens rapport.

Stortinget har hatt fullt innsyn i alle Riksrevisjonens ugraderte og graderte funn, merknader og anbefalinger i saken siden oktober i fjor. Departementenes graderte svar har ligget ved rapporten, og det er derfor lagt til rette for en god og grundig behandling av saken. Fra samme tid har offentligheten vært kjent med den ugraderte omtalen av hovedfunnene og kritikken, men da ikke detaljer som er sikkerhetsgradert. Det har kommet gjennom Riksrevisjonens hoveddokument for revisjonen av departementene i 2015 og gjennom Riksrevisjonens offentlige presentasjon av saken. Departementenes ugraderte svar er også inntatt som del av Riksrevisjonens offentlige dokument.

Jeg er glad for at det så tydelig i dag kommer fram at det ikke er noen av partiene på Stortinget som utfordrer graderingen av selve hovedrapporten. Temaet for diskusjonen i dag er altså om ytterligere et sammendrag, i tillegg til den ugraderte omtalen i Riksrevisjonens hoveddokument for revisjonen av departementene i 2015, også skal kunne gjøres offentlig.

Det er ikke uvanlig at Stortinget og Stortingets organer behandler sikkerhetsgradert informasjon, og i 1999 ble Stortingets forretningsorden endret og utvidet for å presisere reglene for Stortingets håndtering av gradert informasjon, jf. forretningsordenens § 75. Det er derfor rutiner for både møter, høringer og oppbevaring av dokumenter, slik at graderte opplysninger kan behandles på en forsvarlig måte.

Jeg vil også vise til at dette nylig ble ivaretatt på en god måte ved Stortingets behandling av revisjonene av Heimevernets operative evne og fregattenes operative evne. For den siste ble det også utarbeidet et ugradert sammendrag, i nært samarbeid med Riksrevisjonen. Dette hensynet ivaretas også på en svært god måte i de årlige graderte vurderingene av operativ evne som gis til utenriks- og forsvarskomiteen. Jeg har i min korrespondanse med Stortinget i denne saken tatt opp flere ganger at sikkerhetsgraderte opplysninger må håndteres i tråd med regelverket.

I vårt parlamentariske system er det altså lagt til rette for at Stortinget på en forsvarlig måte kan være informert om og behandle saker av denne karakter, og det er disse prosedyrene regjeringa har fulgt.

Det er svært viktig at Stortinget fører parlamentarisk kontroll, og at den som hovedregel skjer åpent. I denne saken har Stortinget gjennomført åpne høringer, men det er også viktig at Stortinget har mekanismer for lukket og fortrolig behandling av gradert informasjon. Dette er en integrert del av det representative demokratiet, der representantene fører kontroll på vegne av befolkningen også i saker som etter sin karakter ikke fullt ut kan offentliggjøres. Det er i både Stortingets og regjeringas interesse, fordi det muliggjør grundig behandling av slik informasjon. Det er også viktig for at regjeringa skal kunne ivareta sin informasjonsplikt etter Grunnloven § 82 til å framlegge nødvendig og dekkende informasjon for Stortinget.

Riksrevisjonen ble møtt av både justis- og forsvarssektoren med full åpenhet, og de ble også gitt fullt innsyn i både styrker og svakheter. Siden vesentlige deler av informasjonen var sikkerhetsgradert, var det også en forutsetning at den ble behandlet deretter.

Offentligheten har fått informasjon om Riksrevisjonens kritikk, og det skulle også bare mangle. Dette har skjedd gjennom den ugraderte omtalen av revisjonen i Riksrevisjonens hoveddokument og gjennom Riksrevisjonens offentlige presentasjon av saken.

Den 20. og 21. mars i år ble det gjennomført to åpne høringer i Stortinget, som også ga offentligheten et godt innsyn i saken. Både regjeringa, inkludert statsministeren, ansvarlige etatsledere og andre var representert i høringen for å svare på Stortingets spørsmål.

Riksrevisjonens kritikk er også behørig dekket i mediene. Fra rapporten ble lagt fram av Riksrevisjonen i oktober i fjor, har saken blitt omtalt hele 600 ganger i redaksjonelle oppslag, debatter og kommentarer. I mars i år utgjør denne saken 15 pst. av all omtale av Forsvaret, og det er mye. I den sammenheng framstår det kanskje noe underlig at mindretallets utslagsgivende argument for å overprøve den faglige vurderingen og graderingen, er «hensynet til å få en reell offentlig debatt om sentrale samfunnsspørsmål».

Det er altså godt kjent at Riksrevisjonen har påpekt svakheter i visse deler av beredskapen for objektsikring for 2015. Dette er ikke noe regjeringa verken kan eller ønsker å legge lokk på.

Politiets og Forsvarets objektsikring består i å sikre viktige eiendommer, områder, bygninger, anlegg, transportmidler og materiell mot sikkerhetstrusler. Politiets sikkerhetstjeneste, Etterretningstjenesten og Nasjonal sikkerhetsmyndighet sier i sine trussel- og risikovurderinger for 2017 at Norge og norske interesser utsettes for fremmed etterretningsvirksomhet som kan ha et stort skadepotensial. Gjennom etterretningsvirksomheten hentes det ut informasjon om sivil og militær infrastruktur. I en spent situasjon eller under en terrortrussel kan trusler og anslag mot viktig infrastruktur bli brukt til å øve press og skape kaos. Jeg vil også her, som jeg gjorde i høringen, minne om den ganske betydelig endrede sikkerhetspolitiske situasjonen Norge og andre land står overfor. Jeg er derfor helt uenig i det representanten Lundteigen sier, at å trekke inn spørsmålet om spionasje er «å skyte meget, meget langt over mål». Tvert imot er det midt i kjernen av det som er sikkerhetsmyndighetenes vurderinger og vurderingstemaer.

Den etterretningsmessige interessen for viktige norske objekter omfatter også å skaffe seg mest mulig presis informasjon om eventuelle svakheter i politiets og Forsvarets arbeid med å sikre objektene. Dette gjelder f.eks. informasjon om hvor svakheter finnes i arbeidsprosesser, operativ evne, informasjonsflyt, planlegging, kompetansetiltak og sikringstiltak. Kompromittering av informasjon som gir innsyn i disse forholdene, vil kunne inngå i grunnlaget for framtidig spionasje og i verste fall også i planlegging av sabotasje, terror og væpnet angrep. Med andre ord er det viktig ikke å peke ut området der potensielle trusselaktører kan lete etter informasjon som er relevant for deres ønske om å skade norske interesser. Det finnes trusselaktører med betydelige ressurser, betydelig kompetanse og evne og vilje til å utfordre og skade norske interesser.

Presidentskapet slår i sin innstilling klart fast at det er utsteder av informasjonen som har kompetanse til å vurdere graderingsspørsmålet. I denne sammenheng er det altså Forsvarsdepartementet, ikke Riksrevisjonen eller andre, som er utsteder av informasjonen. Jeg sier det på den måten, fordi det er Riksrevisjonen som har gitt rapportene, men det er på bakgrunn av informasjon som er utstedt av departementet, og det hersker ingen tvil om at det da er departementet som er utsteder av informasjonen. Den kompetansen omfatter også spørsmålet om av- eller nedgradering. Det følger av lov og forskrift, i tillegg til internasjonalt anerkjente prinsipper, og bygger på det som er en rimelig og naturlig funksjonsfordeling mellom statsmaktene. Det er naturlig at den som utsteder informasjonen, og som sitter med etterretningsinformasjon, informasjon om hvordan potensielle trusselaktører opererer, og hvilken informasjon de søker, er nærmest til å vurdere hvilket skadepotensial kompromittering av informasjonen kan ha.

Jeg syns også det ville være fristende å spørre særlig representanten Lundteigen, som tok det direkte opp. Han sier at «det ikke er saklig grunnlag for gradering etter sikkerhetsloven, sett fra vårt ståsted». Jeg er nysgjerrig på hvilket faglig grunnlag representanten Lundteigen bygger den antakelsen på.

Jeg registrerer for øvrig at det er enighet i presidentskapet om at det må særlig tungtveiende samfunnsmessige hensyn til dersom Stortinget ved lov skal avgradere informasjon i strid med hva den kompetente myndigheten mener er tilrådelig. Sikkerhetsgradert informasjon er jo taushetsbelagt nettopp ut fra hensynet til offentlige interesser – det å ikke øke potensielle sårbarheter i samfunnet. I denne aktuelle saken har Stortinget hatt full tilgang til all informasjon som grunnlag for å gjennomføre sitt kontrolloppdrag, og offentligheten er kjent med hovedfunn og kritikk gjennom Riksrevisjonens ugraderte omtale og offentlige presentasjon av saken, Stortingets åpne høringer og en omfattende debatt og omtale av saken i mediene.

Det er viktig å huske på at sikkerhetsloven snakker om både objektsikkerhet og informasjonssikkerhet, det å verne om informasjon som, dersom den kommer ut eller kompromitteres, kan ha skadefølger.

Forsvarsdepartementet er, som utsteder av informasjonen i det aktuelle sammendraget fra Riksrevisjonen, etter sikkerhetsloven pålagt å gradere informasjon som må beskyttes av sikkerhetsmessige grunner. Dette er ikke noe vi kan velge å se bort fra. Forsvarsdepartementet har behandlet gradering av saksdokumentene i denne saken på lik linje med andre saker og gjort en grundig faglig vurdering av informasjonens skadepotensial. At en sak får oppmerksomhet i media, som den skal og bør få, kan ikke være grunn til å se bort fra de hensyn til informasjonssikkerhet som vi er pålagt gjennom sikkerhetsloven.

Det er Forsvarsdepartementets vurdering at Riksrevisjonens forslag til ytterligere et ugradert sammendrag i sum inneholder opplysninger som, dersom de blir kompromittert, i noen grad kan medføre skadefølger for rikets sikkerhet eller andre vitale nasjonale sikkerhetsinteresser. Derfor skal informasjonen graderes.

Lovens vilkår for å sikkerhetsgradere informasjon er at sikkerhetsmessige grunner gjør dette nødvendig. I en vurdering av sikkerhetsgradering må også dokumentets innhold som helhet vurderes. Den samlede informasjonsmengden i det aktuelle dokumentet utgjør en kunnskapsbase som er skjermingsverdig i henhold til sikkerhetsloven, fordi den samlet og sammenstilt berører rikets sikkerhet og vitale nasjonale sikkerhetsinteresser.

Det er blitt forsøkt skapt et inntrykk av at regjeringa har gradert Riksrevisjonens forslag til ytterligere et gradert sammendrag for å beskytte seg mot kritikk eller å unndra seg kritikk. Jeg vil på det sterkeste tilbakevise dette. Regjeringa ser Riksrevisjonens funn som alvorlige, viktige og nødvendige, noe både justisministeren, statsministeren og jeg var klare på i høringene i mars.

Vi ønsker en offentlig debatt om sikkerhet og beredskap, og det mener jeg vi har fått gjennom den tida som har gått fra oktober til nå. Samtidig må vi sørge for at sikkerheten og beredskapen ikke blir skadelidende ved å se bort fra sikkerhetslovens bestemmelser om gradert informasjon. Norsk terror- og krigsberedskap er et område der mye informasjon må være sikkerhetsgradert, og det kan derfor ikke være full åpenhet på dette området. Det opplever jeg også det er forståelse for i Stortinget, gjennom de innleggene som er blitt holdt her. Kritikk kommer tydelig fram også i dokumenter der detaljeringsgraden i de sikkerhetsgraderte opplysningene er mindre.

Det har ikke manglet på kritikk, til tross for at enkelte opplysninger altså har vært gradert av hensyn til rikets sikkerhet.

Når det gjelder departementets utkast til et mulig sammendrag til Riksrevisjonen, håndterte departementet det på samme måte som da vi hadde et samarbeid med Riksrevisjonen om fregattrapporten, et samarbeid som resulterte i et ugradert sammendrag, som jeg tror alle parter var godt fornøyd med. Jeg vil også sterkt avvise at dette skulle være sensur. Dette var et forsøk på å kunne gi et ytterligere gradert sammendrag, men som ikke inneholdt de sikkerhetsgraderte detaljene som må beskyttes etter sikkerhetsloven. Jeg tar til etterretning at Riksrevisjonen ikke ønsket å gjøre det. Likevel har vi som intensjon å sende over – det er klart til oversendelse i dag – dette forslaget til sammendrag til komiteen, så komiteen kan lese det. Jeg vil allikevel understreke hovedpoenget, nemlig at utgangspunktet her er et sammendrag som ikke er avgradert. For komiteens informasjon kan det derfor være nyttig å se på en sammenstilling, men det er altså noe av det som kan være utfordrende i et sikkerhetsmessig perspektiv. Men det er altså på vei over til komiteen.

Jeg ser det som viktig at Stortinget får behandlet denne saken på den måten Stortinget ønsker. Samtidig må det tas hensyn til nødvendig sikkerhetsgradering. Regjeringa har i denne saken forholdt seg til lovverket som er fastsatt av Stortinget, som slår fast at det er utsteder av informasjonen som er ansvarlig for å påse at den gis riktig sikkerhetsgradering og behandles i tråd med de krav som følger av sikkerhetsloven. Jeg registrerer imidlertid at mindretallet retter kritikk mot at jeg følger sikkerhetsloven i denne saken, og det kan jeg bare ta til etterretning.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Martin Kolberg (A) []: Det er til den siste delen av statsrådens innlegg – knyttet til det etterlyste notatet. Den henvendelsen gikk til regjeringen i forrige uke – for en uke siden. Statsråden og alle som arbeider med dette i departementet, er sikkert meget klar over behovet for at vi fikk den opplysningen før denne debatten. Da er spørsmålet mitt enkelt, men presist: Hvorfor har ikke Stortinget fått dette oversendt, slik komiteen enstemmig ba om?

Statsråd Ine M. Eriksen Søreide []: Med forbehold om at jeg nå ikke husker den nøyaktige ordlyden i brevet, framsto det ikke, slik jeg husker det, i brevet som at komiteen ba om det før dagens debatt. Det kan være at jeg husker feil – jeg tar alle mulige forbehold om det. Vi hadde også bak oss den situasjonen at regjeringa og Forsvarsdepartementet varslet gjennom dialog i pressen at vi hadde til hensikt å oversende dette til komiteen. Da kom tilbakemeldingen nokså kontant fra komitélederen om at det kunne vi bare la være å sende. Vi har til hensikt å sende dette over, men vi har den erfaring fra tidligere saker i komiteen at når vi har kommet med informasjon samme dag som det f.eks. skal være en debatt eller en høring, har det også blitt kritisert av komiteen. Men igjen: Denne er på vei over til komiteen.

Martin Kolberg (A) []: Igjen: Jeg har redegjort for hvorfor jeg sa det jeg sa tidligere. Det bør ikke bli brukt på nytt, for det var noe helt annet. Det var at det skulle være et alternativ til Riksrevisjonens rapport. Det avviste jeg på det grunnlaget, så det er allerede sagt.

Ordlyden i brevet er helt korrekt: oversendes uten opphold. Det har ligget ferdig, men det kommer altså ikke til tross for at departementet er meget godt orientert om at denne debatten, som vi har her i dag, skal finne sted. Det er en prinsipielt viktig debatt, og komiteen ba om det. Så det svaret som statsråden gir, er selvfølgelig ikke et fyllestgjørende svar. Det er et svar som igjen viser det jeg sa fra talerstolen i stad: Det føyer seg inn i rekken med hensyn til hvor lang tid det går før Stortinget kan få denne saken til reell behandling. Nå har det gått fem måneder, og det er uforsvarlig lenge – selvfølgelig.

Statsråd Ine M. Eriksen Søreide []: Det forslaget vi leverte til Riksrevisjonen til ytterligere et ugradert sammendrag, vil fortsatt framstå som et alternativ til Riksrevisjonens sammendrag, fordi det ikke er avgradert. Vi har, som sagt, som intensjon å sende det over nå. Jeg mener for øvrig ikke at dette har vært en unormalt lang saksbehandlingstid. Vi har søkt å svare på de henvendelsene komiteen har sendt, enten via statsministeren eller direkte til oss, så snart som mulig i hele dette saksforløpet. Vi ser fram til den videre behandlingen av saken og selvfølgelig også til debatten vi skal ha i Stortinget om sakens substans og realiteter.

Abid Q. Raja (V) []: Jeg slutter meg i utgangspunktet til det komitélederen her stilte spørsmål om. Ut fra det jeg forstår, er dette det sammendraget dere har skrevet, altså departementet har skrevet. Det har vært ferdigskrevet en stund, så man har bare bedt om å få en kopi av dette. At det skal ta en uke å få dette oversendt, framstår veldig uforståelig, og at man hadde hatt dette for eventuelt å sammenstille det opp mot det sammendraget som riksrevisoren har gjort, i denne debatten, ville selvfølgelig vært vesentlig for denne debatten. Men i og med at jeg ikke har lest det, er det vanskelig å stille et konkret spørsmål med bakgrunn i det, men vil statsråden si hva som er den vesentlige forskjellen mellom det som departementet har skrevet, og det sammendraget som riksrevisoren har skrevet?

Statsråd Ine M. Eriksen Søreide []: Jeg kan naturlig nok ikke gå inn på detaljene i det uten å legge fram det som er gradert informasjon, hvis man også forteller noe om forskjellen. Men på generelt grunnlag kan jeg si at det har noe mindre detaljeringsgrad. Kritikken kommer tydelig fram, og svakheter og mangler kommer tydelig fram, men har mindre detaljeringsgrad. Det at sammendraget har vært ferdigskrevet en stund, er for så vidt et argument som bare delvis er dekkende, fordi for det første har Forsvarsdepartementet tidligere søkt å sende over dette sammendraget, men fått nei fra komiteens leder. Det andre er at nettopp på grunn av den lekkasjen som har vært, var departementet nødt til å gjøre en fornyet vurdering av om dette fortsatt kunne være et ugradert dokument dersom det ble sammenstilt med et dokument som nå er lekket, i strid med sikkerhetsloven. Det er det ansvaret sikkerhetsmyndighetene, og i siste instans jeg som statsråd og vi som regjering, har for å beskytte skjermingsverdig informasjon etter sikkerhetsloven.

Jette F. Christensen (A) []: Etter debatten som har gått i dag og argumentene fra statsråden og representanter fra hennes parti, må jeg nesten spørre: Mener statsråden at riksrevisor Per-Kristian Foss er uansvarlig, at riksrevisoren ikke forstår sikkerhetsloven, og at riksrevisoren setter rikets sikkerhet i fare når riksrevisoren uttaler at han mener at dette kan avgraderes?

Statsråd Ine M. Eriksen Søreide []: Det mener jeg på ingen måte, og det har jeg heller aldri sagt. Jeg sier bare at det er ikke Riksrevisjonen som har kompetanse til å vurdere det, det er sikkerhetsmyndighetene og departementene fordi det er vi som sitter på etterretningsinformasjonen, informasjon om trusler, aktører og andre. Det gjør ikke Riksrevisjonen eller andre heller for den del, og derfor er de heller ikke tillagt myndighet til å avgradere. Jeg har ikke sagt at riksrevisoren verken er uansvarlig eller setter rikets sikkerhet i fare eller ikke forstår sikkerhetsloven, men det er altså ikke riksrevisoren eller Riksrevisjonen som har kompetanse til å vurdere graderingsspørsmålene.

Bård Vegar Solhjell (SV) []: Eg la merke til at forsvarsministeren tidlegare, i innlegget sitt, sa at omtale i media – frykt for det, eller at det skjedde – ikkje kunne vere grunnlag for å halde tilbake noko for ei sikkerheitsvurdering. Så forstår eg no at det likevel er gjort ei ny sikkerheitsvurdering av samandraget til Forsvarsdepartementet. Er det då slik at ein på grunn av den uheldige lekkasjen fryktar at eit samandrag skal kunne skape ein sikkerheitsrisiko? For å spørje på ein annan måte: Har Forsvarsdepartementet, på basis av dette, gjort ei ny sikkerheitsvurdering av det samandraget som no ligg klart til oversending?

Statsråd Ine M. Eriksen Søreide []: Som jeg sa – i mitt svar til Kolberg, tror jeg det var – har vi gjort en ny vurdering, men har kommet til at dette sammendraget kan gis til komiteen.

Presidenten: Da er replikkordskiftet over.

Michael Tetzschner (H) []: Det var representanten Kolberg som gjorde et poeng av at vi sammen, på et tidligere stadium, hadde gått inn for mer åpenhet. Det er riktig, for vi ba både Riksrevisjonen og de involverte departementene om å tenke igjennom om det var mulig å finne en felles basis for økt offentliggjøring. Men det må ikke utlegges dit hen at ikke Høyre hele tiden har vært veldig klar på at når kompetent sikkerhetsinstans treffer beslutningen, så respekterer vi den, selv om det ideelt sett hadde vært fint om henstillingen hadde nådd frem til resultater. Og det gjorde den jo også delvis ved at man fikk et eksemplar som gikk noe lenger i nedgradering, og som ble tilbudt komiteen ved komitélederen 22. februar, og som vi kunne hatt hvis man hadde sagt ja til det den gangen.

Det er jo mye man kan la passere i en debatt, men siden dette blir for protokollen, er det viktig å få uttrykt.

Bård Vegar Solhjell (SV) []: La meg først få seie at eg trur det var ei riktig vurdering av forsvarsministeren både å vere til stades i debatten og å ta ordet, med den forhistoria saka har.

Eg har heller ingenting å utsetje på hennar framstilling av dei faktiske forholda rundt det – lovverket eller andre ting. Det eg trur eit ganske stort mindretal i Stortinget er kritisk til, er klokskapen i vurderingar som har vore gjorde ut frå det, og eg vil kort ta opp eit par punkt i relasjon til hennar innlegg.

Det første er at det er heilt riktig at det er etablerte normer – og det er viktig – for korleis Stortinget på ein forsvarleg måte kan behandle gradert informasjon, inkludert at ein i samarbeid mellom Riksrevisjonen og departementet har funne rutinar for å lage ugraderte samandrag. Desto meir vanskeleg er det å forstå at det ikkje har vore mogleg å få til i denne saka. Fregattvåpenet og samandraget der er nemnt som eksempel. Det har både eg og andre i komiteen lese, og vi har lagt merke til at det – iallfall etter vårt beste skjøn – går lenger i detaljeringsgrad enn det ikkje-offentleggjorde samandraget i denne saka har gjort, iallfall etter mitt skjøn.

Det at det er så veldig mange ting som tyder på at nettopp dette samandraget utan større problem kunne ha vore gjort offentleg, gjer det vanskeleg å forstå. Saka har definitivt hatt presseomtale, men når ein les samandraget opp mot dei veldig korte snuttane som står i Dokument 1, får ein jo ei langt betre forståing av og innsikt i kvifor det kjem fram kritikk, utan at ein går inn i detaljert informasjon.

Det andre punktet eg ikkje synest forsvarsministeren gjekk inn i, var det som eg og andre har vore innom, dette at departementet og regjeringa, i høyringa og i forbindelse med den, har kome med betydeleg, konkret informasjon om situasjonen i dag som går mykje lenger i konkretiserings- og detaljeringsnivå enn det som låg i det samandraget. Det er vanskeleg å forstå at ikkje det skal vere meir problematisk enn eit svært generelt samarbeid om ting som ligg eit par år tilbake i tid, og der nosituasjonen, ifølgje regjeringa sjølv, er ganske annleis.

Eg opplever at det er stor forståing for sikkerheitslova og for dei ganske vanskelege avvegingane for ei regjering, kanskje særleg for ein forsvarsminister, mellom openheit på den eine sida og behovet for å beskytte informasjon på den andre. Men nettopp fordi den balansegangen er så viktig og vurderingane er vanskelege, er det viktig ikkje heller å gå i den fallgruva å halde tilbake informasjon som det bør vere openheit om. Det eg trur at regjeringa har kome til å gjere i denne saka, er ikkje å passe ekstra på sikkerheitslova, men nettopp å skape meir debatt og fleire spørsmål ved å la vere å offentleggjere eit samandrag som etter skjønet til dei fleste som har vore involverte i saka, kunne tolt offentlegheit. Eg trur sikkerheitslova og balanseringa hadde stått seg betre ved det.

La meg avslutningsvis ta opp representanten Tetzschners påpeiking av dei mange middelaldrande og bekymra mennene som deltok i debatten, noko eg la merke til at presidenten heller ikkje påtalte. På egne vegner vil eg seie at det er både betydeleg aldersforskjell blant debattdeltakarane, og at det nok er opptil fleire optimistiske personar som har delteke i debatten, trass i alle grunnar til bekymring ein kan ha.

Olemic Thommessen (H) []: Jeg har med interesse lyttet til denne debatten. Jeg synes det på mange måter er en viktig debatt, for den berører noen grunnleggende spørsmål knyttet også til demokratiske perspektiver.

Det er en stor styrke i vårt demokrati og i vårt system at vi har en høy grad av tillit mellom aktørene. Jeg tenker i denne sammenheng på regjering og storting. Det er en stor styrke at vi ubesværet kan ha kommunikasjon mellom f.eks. kontrollkomiteen, Riksrevisjonen og departementets avdelinger og regjeringsmedlemmer, og at vi føler en trygghet i systemet for at vi klarer å behandle gradert materiale på en god måte. Presidentskapets flertall, som har blitt tillagt noen motivasjoner under denne debatten, tror jeg i stor grad har hatt det som utgangspunkt.

Stortinget er et suverent organ i vårt land. Vi kan vedta – om ikke riktig hva vi vil, så i hvert fall langt på vei – hva vi vil. Vi kan vedta å gjøre en avgradering, men i den muligheten ligger det også et stort ansvar for å håndtere en slik makt. Flertallet har nok opplevd at mindretallets forslag utfordrer noen grunnleggende spilleregler i denne saken som ikke er i vårt demokratis interesse. Det er rett og slett fordi hvis man gjør graderingsspørsmålet – eller rikets sikkerhet, om man vil – til en del av den løpende politiske debatt og den dynamikken som skal være i dette huset, vil man fortløpende utfordre hele det problemkomplekset som knytter seg til gradering, som knytter seg til vår felles interesse og vårt felles behov for at noe faktisk også skal være hemmelig. For det er jo egentlig det denne debatten til syvende og sist handler om: Er denne saken så viktig at man vil sette spillereglene til side og utfordre det tillitsforholdet som er mellom Stortinget og regjeringen og regjeringens apparat? Presidentskapets flertall mener at svaret på det er nei. Jeg har lyttet til debatten og tar til etterretning at et mindretall mener at svaret på det er ja, men jeg har nok kanskje savnet en større oppmerksomhet rundt prinsipielle spørsmål knyttet til spillereglene enn til diskusjonen om hva vi synes i denne konkrete saken.

Jeg har også lest den rapporten fra Riksrevisjonen det er snakk om, og jeg synes også det er vanskelig å skjønne at den i vesentlig grad utfordrer rikets sikkerhet. Men jeg er da heller ikke skodd for å gjøre en slik vurdering. Det er riktig som komiteens leder sa innledningsvis, at presidentskapet har ønsket å gå noen runder på om det virkelig var nødvendig at dette skulle være hemmeligstemplet, og vi har henvendt oss til regjeringen for å reise det spørsmålet på nytt. Men det interessante er ikke hva vi synes, det interessante er: Hvem er det som i henhold til våre spilleregler har det siste ordet i denne saken? Hvem i vårt system er det som har det som i min bransje ville blitt kalt «final cut» – som til syvende og sist må ta stilling til hva som tjener rikets sikkerhet når det gjelder hva som kan offentliggjøres, og hva som ikke kan det? Flertallet i presidentskapet har altså ment at for første gang å skulle vedta en nedgradering av et dokument av denne art ville sette en praksis i dette hus – vi er alle kjent med betydningen av den typen beslutninger – som ville sette dette i spill, som ville sette graderingsspørsmålet og hele den tillitssfæren det er omgitt av, i spill. Det mener vi denne saken ikke var egnet til, eller tilstrekkelig omfattende og viktig til.

Så vil jeg gjerne understreke at – nei, flertallet i presidentskapet er ikke regjeringens utsendte lange armer i Stortinget. Vi har et selvstendig ansvar for å ivareta det som er Stortingets arbeid, og det mener jeg vi gjør etter beste skjønn. Med det tar jeg denne debatten til etterretning. Jeg synes den har vært interessant fordi den belyser sider ved et spørsmål som er grunnleggende for hvordan vi skal jobbe, og hvordan vårt demokrati skal utvikle seg videre, og her er det sikkert rom for å ta med seg erfaringer fra flere kanter.

Jonas Gahr Støre (A) []: Jeg har lyst til å begynne med å anerkjenne forsvarsministerens innlegg som redelig og godt argumentert ut fra hennes posisjon. Jeg er i grunnen enig i veldig mye av det hun sier nå. Hun vektlegger betydningen av alvoret i disse sakene og det ansvaret hun sitter på døgnkontinuerlig med å ta vare på landets sikkerhet – les etterretning – de viktige områdene som da må passes på. Jeg er ikke uenig i noe av det.

Jeg vil også berømme stortingspresidenten for den tonen han anlegger i denne debatten. Og når jeg sier det, er det for å si til representanten Tetzschner at det å gå i denne debatten og kalle dem man er uenig med, for «opportunistiske» og «obstruerende», dårlig oppdatert og nærmest i bakrus etter eget landsmøte, er ikke denne salen verdig i denne saken som mange har arbeidet hardt med. Dette ville jeg begynne med å si, for det er en viktig sak å diskutere.

Så til spørsmålet og til presidentens gode, saklige tone: Han sier: Vi kan vedta en avgradering. Det er ikke å ødelegge forholdet mellom statsmaktene eller sette ting på styr, men det er alvorlig, og det er jeg enig i. Men jeg vet ikke om jeg er enig med presidenten, som samtidig sier at det å gjøre det er å sette spillereglene til side. Jeg synes det er argumentert for at det er innenfor spillereglene å gjøre det når det er påkrevd. Så er jeg enig i at det blir en vurdering – er saken alvorlig nok, og er den viktig nok til at man skal gjøre det her? Her har vi altså meningsforskjeller.

Jeg vil si for Arbeiderpartiets del at jeg sterkt fordømmer den eller dem som står bak det at dette dokumentet, som er sikkerhetsgradert, er lekket. Det er litt vanskelig å debattere dette når hele offentligheten har lest det og vi ikke kan referere til det. Det er et faktum i alle fall at slik er det. Da kommer respekten for sikkerhetsloven i spill. For jeg er opptatt av at vi skal kunne se folk i øynene å si at det er en grunn til at vi hemmeligholder: Stol på oss – vi har gjort en vurdering, dette er såpass alvorlig at det må være hemmelig.

Jeg tror at det er verdt for regjeringen og flertallet i denne sal å tenke på at når fasiten ligger ute og man sier at det er så alvorlig for rikets sikkerhet at vi ikke kan diskutere det åpent, kan noen stille spørsmål ved hva slags vurderinger man gjør ellers. For det er vanskelig å se med åpne øyne at det skulle være så alvorlig. Veldig mye skal hemmeligholdes, det er nødvendig, og jeg mener legitimiteten for det blir satt på prøve med dette vedtaket.

Det er vel da slik at det går mot denne litt underlige prosedyren at vi får en lukket høring om denne saken. Det tror jeg er nødvendig for at vi får uttømt den på en skikkelig måte.

Jeg vil takke det store flertall av medrepresentanter for en god og interessant debatt.

Abid Q. Raja (V) []: Det har for så vidt vært en god debatt, uten at det har blitt noen god løsning på dette. Det er jo løsningen vi i utgangspunktet er ute etter, og det er at Stortinget kan behandle denne meget alvorlige saken i full åpenhet og full bredde.

Når det er sagt, vil jeg takke representanten Olemic Thommessen, som også er Stortingets president, for en større redegjørelse i sitt siste innlegg. Jeg forstår noen av de argumentene som er framført om hvorfor man fra presidentskapets flertalls side allikevel ikke ønsker å avgradere dette. Det kan være et godt argument at det kan skape presedens, men det er ikke noen automatikk i at hvis man gjør noe én gang, vil det også måtte gjøres neste gang. Jeg føler ikke at det argumentet i seg selv er godt nok. Jeg kan allikevel forstå det som har blitt sagt av presidenten.

Jeg merker meg – hvis man kan legge det til grunn – at det er ingen i Stortingets presidentskap som mener at sammendraget av rapporten bør hemmeligholdes. Man er kanskje ikke sikkerhetsmessig skikket til å vurdere dette helt konkret, men man har jo lang erfaring. Jeg har ikke møtt noen på Stortinget som har lest dette sammendraget og sagt at de skjønner at det må hemmeligholdes. Flere av dem har statsrådserfaring, flere har vært i regjering, riksrevisoren selv har sittet i ulike stillinger, osv. Ingen av disse, som altså har ganske tung erfaring, har ment – på hver sin måte, samlet og i partiapparatene, og det er store partier med store apparater – at det er noen grunn til å holde dette sammendraget hemmelig. Derfor framstår det så krampaktig, så anstrengt, og så vanskelig å akseptere fra regjeringen – eller kanskje først og fremst Forsvarsdepartementet.

Jeg skal ikke tolke statsministeren så langt, men statsministeren sa noe slikt som at det hadde vært bedre eller enklere for regjeringen dersom dette var åpent. Det framstår som helt uforståelig, når et nærmest samlet storting og presidentskap mener det egentlig ikke er noen grunn til å holde dette sammendraget hemmelig, at Forsvarsdepartementet og forsvarsministeren allikevel velger å holde det hemmelig. Det er komplett uforståelig. Dermed frarøves vi også muligheten til å ha den fulle og åpne debatten og behandlingen av denne saken.

Som sagt er borgernes sikkerhet vår hovedoppgave nummer én. I den virkeligheten som Norge og Europa nå er i, kommer ikke dette spørsmålet til å bli noe mindre. Det er all grunn til å tro at borgernes sikkerhet kommer til å bli satt på spissen år etter år i tiden som kommer, med økt radikalisering, økte spenninger, høyreekstremisme osv. – og også fra fremmede makter. Man kan lese ikke bare denne rapporten, men også rapporter fra Forsvarets forskningsinstitutt. De sa i oktober i fjor at kommer det et angrep på Norge, vil ikke Norge være i stand til å reagere før angrepet er over. Det kan vi rett og slett ikke leve med. Det er fullstendig uakseptabelt at vi skal befinne oss i en slik beredskaps- og sikkerhetsmessig situasjon – at dersom det kommer et angrep på Norge, enten fra en fremmed makt eller fra organiserte terrorister eller soloterrorister, vil angrepet være over før sikkerhetsmyndighetene kommer til å klare å reagere. En slik situasjon kan vi ikke være i. Denne rapporten skal bidra til at vi kan få en full og åpen debatt. I stedet for at vi får den fulle og åpne debatten, skal dette lukkes ned.

Nå går det mot lukket høring. Jeg kan bare si fra talerstolen at det vil jeg støtte, vi kan ikke leve med å ha en situasjon hvor Norge ikke har operativ beredskap. Vi sviktet fullstendig den 22. juli. Når vi, hver på vår måte, møter politifolk, hører vi – det kommer også ut i offentligheten – mange si at det ikke har blitt noe særlig bedre etter 22. juli.

Når politiet og Forsvaret verken hver for seg eller samlet kan yte det forsvaret og den beredskapen vi trenger dersom ugjerningen først skulle være ute, er ikke det til å leve med for Stortinget. Da må vi ha debatten i full bredde. Får vi ikke debatten i full bredde her i salen, fordi sammendraget er hemmeligholdt, må vi først ha en lukket høring. Jeg vil gjenta oppfordringen som kom fra Bård Vegar Solhjell om å la forsvarsministeren gjøre det eneste kloke i denne saken, og det er å gå i seg selv, gå tilbake til departementet og snu de steinene som det er mulig å snu. Det er en god fjellvettregel som sier at det er mulig å snu i tide. Man kan snu og si at man har hørt debatten. Det er et så å si samlet storting i dette spørsmålet, jeg tar et lite forbehold her, men jeg har hørt hva stortingspresident Olemic Thommessen nå har sagt. Da kan forsvarsministeren gå tilbake og si: Vi tar dette til oss, og nå velger vi å avgradere dette.

Men det gjenstår å se.

Statsråd Ine M. Eriksen Søreide []: Jeg har ikke noe behov for å forlenge debatten, men jeg følte at representanten Rajas innlegg måtte få et kort tilsvar.

Men før det vil jeg rette en takk til både representanten Gahr Støre og representanten Solhjell, som etter min oppfatning har vist en betydelig forståelse for de dilemmaene man står i når man håndterer den typen gradert informasjon. Det er verken antallet stortingsrepresentanter eller andre som ønsker å offentliggjøre, eller en debatts forløp i Stortinget som avgjør om informasjonen er skjermingsverdig. Det er det tvert imot et bilde av potensielle trusselaktører, hvilken informasjon de er ute etter, og hvordan de kan sammenstille informasjon på en måte som bidrar til å øke sårbarhetene, som gjør. Det er det hensynet jeg som ansvarlig statsråd må ta. Grunnen til at det er jeg som må ta det totale ansvaret, er rett og slett at det er jeg som sitter på informasjonen som gjør at vi vurderer at dette er gradert informasjon.

Som representanten Raja helt riktig sier, er det et spørsmål som antakeligvis ikke kommer til å bli mindre i framtida. Vi kommer til å se potensielle trusselaktører, enten det er i form av radikaliserte ungdommer, utenlandske aktører eller statlige aktører, som på både sivil og militær side har et ønske om å skade norske interesser. Det har representanten Raja helt rett i. Det er samtidig også begrunnelsen for hvorfor en del informasjon må forbli gradert – for ikke å eksponere potensielle sårbarheter på en måte som gjør at vi undergraver sikkerheten. Det er nettopp fordi verken jeg eller regjeringa tar lett på dette – snarere tvert imot – at vi også må gjøre mange av de tunge vurderingene knyttet til hva som kan være offentlig, og hva som må være gradert.

Jeg skal ikke gå inn i substansen i dette. Det får vi rikelig anledning til på et senere tidspunkt. Justisministeren, statsministeren og jeg har også snakket om dette i de åpne høringene og samtidig stilt oss til disposisjon for en lukket høring dersom komiteen skulle ønske det. Jeg vil i denne sammenhengen nøye meg med å si – som jeg også forklarte i høringene – at jeg ikke fullt ut deler den beskrivelsen representanten Raja kommer med av sikkerhetstilstanden. Jeg har også forklart hvorfor.

Samtidig mener jeg det er viktig å huske på at nettopp det at sikkerhetsmyndighetene, regjering og ansvarlige statsråder sitter på ansvaret for å forvalte og håndtere den graderte informasjonen, gjør at det er naturlig at det er en statsråd som må ta ansvaret dersom noe skulle skje, f.eks. som følge av at man urettmessig har eksponert sikkerhetsgradert informasjon. Jeg tror det er viktig å være klar over det ansvaret, for det er alvorlig, og nedfelt i sikkerhetsloven, både hva gjelder informasjonssikkerhet, og hva gjelder objektsikkerhet. Da må vi heller ikke komme i en situasjon hvor det at vi ikke tar informasjonssikkerheten på alvor, gjør at vi kan sette objektsikkerheten i større fare. Dette har en nær indre sammenheng. Det er mange dilemmaer, og jeg synes det er positivt at representantene Gahr Støre og Solhjell i sine sluttinnlegg så tydelig ga til kjenne at disse dilemmaene også ses tydelig fra Stortingets side.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.