Svein Roald Hansen (A) [17:23:20]: Jeg vil takke for en bred gjennomgang av aktuelle saker i vårt forhold til Europa og det europeiske samarbeidet.

I debatten i november sa jeg at det utenrikspolitiske bildet nå preges av større usikkerhet. Usikkerheten er ikke blitt mindre siden den gang, snarere tvert imot. I denne situasjonen er vår viktigste oppgave i europapolitikken å slå ring om EØS-avtalen og å ivareta avtalens integritet.

Når vi ser hvilken usikkerhet brexit har utløst i Storbritannia, burde det være en advarsel til alle som lefler med tanken om at vi skal slå følge med britene og ta norsk næringsliv ut av det indre marked. Fantasien om en såkalt bedre avtale er bare kampanjeord. De som bruker dem, må fortelle oss: Bedre for hva, og for hvem?

For eksportindustri og tjenestenæringer finnes det ingen bedre avtale enn å være en del av det indre marked hvor de kan konkurrere ved et felles regelverk – med et konkurransetilsyn i ESA og en tvisteløsningsmekanisme i domstolen. Norske lakseeksportører har kjent på hva det kan innebære å stå utenfor beskyttelsen det felles regelverket skaper i det indre marked.

For nordmenn finnes det ingen bedre avtale enn en EØS-avtale som gir muligheter til å ta arbeid, studere eller bosette seg i 30 av våre naboland, og bli behandlet som landets egne innbyggere. Det gir rettigheter og trygghet.

En så tett integrering mellom land som EU- og EØS-samarbeidet innebærer, er selvsagt ikke uten utfordringer. Mulighetene til å leve på tvers av landegrenser skaper både muligheter og utfordringer som må håndteres gjennom politikk. Utnyttelse av billigere arbeidskraft fra land med lave lønnsnivåer er kanskje det alvorligste. Vi har møtt det med omfattende tiltak for å sikre at også utenlandske arbeidere skal ha de samme lønns- og arbeidsbetingelsene som norske. Det er en kamp for et anstendig arbeidsliv og mot sosial dumping.

Det er viktig at regjeringen holder fast ved at utstasjoneringsdirektivet ikke må innskrenke det nasjonale handlingsrommet til å definere lønn og godtgjørelse, slik statsråden sa i sin redegjørelse. De nordiske arbeidsministrenes felles erklæring om den sosiale pilaren EU nå arbeider med, sikrer respekt for landenes ulike arbeidsmarkedsmodeller. Vi må slå ring om den nordiske arbeidslivsmodellen.

Statsråden sier i redegjørelsen at regjeringen vil være så tett på forhandlingene mellom EU og Storbritannia om brexit som mulig, og skal ha fått en forståelse for at Norge og de andre EØS-landene ikke er vanlige tredjeland. Det er bra regjeringen også har erkjent dette. Jeg føler det tok litt tid før man overvant redselen for formalitetene.

Regjeringen har møtt mange, både i Brussel og i London. Men det statsråden ikke sier noe om, er hvilke synspunkter regjeringen bringer til torgs. Hva er regjeringens holdning til de mange spørsmål brexit reiser, og som også berører Norge? Hva mener regjeringen om situasjonen for de rundt 20 000 nordmenn i Storbritannia og 10 000–15 000 britene i Norge etter brexit? Skal britene få bli her hos oss? På hvilket grunnlag? Med hvilke rettigheter? Skal de fortsatt få sykehusbehandling, som om de beholdt det blå helsetrygdekortet?

Europaparlamentets president, Antonio Tajani, sa ifølge The Guardian under sitt besøk i London nylig at de EU-borgerne som nå lever og arbeider i Storbritannia, ikke bare skal få bli etter brexit, men beholde de rettighetene de har som EU-borgere. Hva er regjeringens syn på det? Det er 10 000–15 000 nordmenn i Storbritannia som nå lever i stor usikkerhet om sin framtid. Støtter regjeringen EU-parlamentets president? Det andre spørsmålet er jo: Hvordan vil regjeringen involvere Stortinget i disse vurderingene?

Så går jeg ut fra at det er bred enighet i Stortinget om at vi må få på plass en så god handelsavtale med Storbritannia som mulig. Den forrige europaministeren sa endog at ambisjonen er «like god adgang til det britiske markedet for norsk næringsliv» som EØS-avtalen. Det har den nye statsråden nok innsett kanskje var å sette forventningene noe høyt siden det ikke er gjentatt nå – med mindre man tenkte på å foreslå at vi skulle bli en del av United Kingdom.

Men statsråden sier: «Vårt mål er å forhandle fram en dyptgripende og omfattende form for bilateralt avtaleverk med britene» – alene eller sammen med våre EFTA-partnere. Det er vi enig i. Nå kan ikke forhandlingene med britene starte før de er ute av EU, men vi kan forberede oss. Og igjen holder statsråden seg på overskriftsnivå. Hva legger regjeringen i «dyptgripende og omfattende» avtaleverk?

Handelsavtaler handler ikke lenger så mye om tolltariffer, men om tjenester, en viss fri bevegelse av personer, investeringer – investeringsbeskyttelsesmekanismer. EU og Canada har nettopp inngått en bred og omfattende handelsavtale. Er dette modellen regjeringen tenker seg? Og hva ligger i uttrykket «avtaleverk»? Er det forhold utenfor det handelsmessige man tenker på? Er det forskningssamarbeid, studentutveksling eller andre ting? Og igjen er spørsmålet: Hvordan har regjeringen tenkt å involvere Stortinget i disse forberedelsene?

Klimapolitikken: Paris-avtalen har trådt i kraft og er rettslig bindende. Stortinget har gitt sin tilslutning til at Norge skal gjennomføre forpliktelsene i samarbeid med EU – 40 pst. kutt i utslippene i ikke-kvotepliktige sektorer. Europaministeren sier at regjeringen har åpnet for at avtalen forankres i protokoll 31 i EØS-avtalen. Men er det nå avklart at EU er enig i det, eller ønsker EU dette inn som er del av EØS-avtalen? Det hadde vært fint om statsråden kunne avklare dette i dag.

I debatten i november sa jeg at det som også er uklart, er på hvilken måte Norges overholdelse av forpliktelsene skal overvåkes, og av hvem, hvis avtalen ikke blir en del av EØS-avtalen? Er det ESA og EFTA-domstolen, eller er det kommisjonen? Vil det være ankemekanismer, slik vi kjenner det fra EØS-avtalen? Og vil det være ulike mekanismer for de to avtalealternativene? Dette har ikke regjeringen avklart. Det hadde vært fint om det kunne gjøres i dag, hvis det er mulig.

Et annet og viktig spørsmål gjelder analysene av fordelen ved å gjøre dette sammen med EU, som vi gjentatte ganger har etterspurt regjeringens vurdering av. Vi er spesielt interessert i regjeringens syn på hva som er forskjellene mellom en bilateral avtale, en protokoll 31-løsning og ordinær innlemmelse i EØS-avtalen innenfor de ulike sektorene. Dette er spørsmål som blir mer og mer aktuelle etter hvert som EU nå utvikler sine tiltak og mekanismer.

Statsråden berørte også i redegjørelsen såkalt eksport av velferdsytelser, som har vært en annen omdiskutert side ved mulighetene til å leve og arbeide på tvers av landegrensene. Statsråden varslet i redegjørelsen en stortingsmelding om dette i inneværende periode. Den kom ikke på fredag, så det begynner å haste. Dette er et spørsmål som diskuteres i flere land. Det har også over tid vært diskutert her hjemme. Kan statsråden være noe mer spesifikk, i påvente av stortingsmeldingen? Hvilke ytelser tenkes det på, bortsett fra det som tradisjonelt har vært framme – barnetrygd og kontantstøtte? Jeg går ut fra at man ikke tenker på ytelser som er opptjent gjennom eget arbeid, som pensjon og ledighetstrygd. Hvis man beveger seg inn på denne type ytelser, rokker man etter mitt skjønn ved hele grunnlaget for fri bevegelse. Fjernes muligheten for å ta med seg opparbeidede rettigheter fra jobb til jobb, slik vi gjør i eget land, blir hindrene for å ta jobb ute langt høyere.

Til slutt: Redegjørelsen favnet bredt. Men det er for mange saker statsråden ikke går dypt nok inn i. Vi har derfor behov for at regjeringens standpunkter må avklares, helst i løpet av denne debatten.

Elin Rodum Agdestein (H) [17:32:18]: La meg først få takke statsråden for en veldig god og dagsaktuell redegjørelse.

Det hviler et stort alvor over Europa nå, med en uforutsigbarhet og usikkerhet vi ikke har opplevd på mange tiår, med understrømninger vi ikke har sett siden mellomkrigstiden. En stemningsbølge av antiglobalisering, skepsis til etablerte institusjoner, renasjonalisering og isolasjonisme øker i en tid da vi trenger det motsatte, nemlig mer samarbeid.

Siden februar 2014 har vi opplevd Russlands brudd på folkeretten, gjentatte terroranslag i hjertet av Europa, en flyktning- og migrasjonsbølge fra ustabile stater i nabolaget og framvekst av voldelig ekstremisme. Alt dette samtidig og i kombinasjon med lav økonomisk vekst har gitt grobunn for ytterliggående krefter, partier på ytterfløyene med enkle svar ofte frikoblet fra fakta. Vi ser bekymringsfulle tegn på at enkelte land i EU og NATO beveger seg i en antidemokratisk retning. Økte nasjonale motsetninger vil kunne gjøre det vanskeligere å fatte beslutninger i felles organer som f.eks. Europarådet og NATO, med den risikoen det innebærer.

Det er mye som står på spill i et Europa der verdiene og institusjonene som den liberale verdensordenen hviler på, som vi har bygd vår velstand på, og som har gitt oss fred i Europa i over 70 år, utfordres.

Proteksjonisme, populisme og nasjonalisme er en giftig cocktail Europa ikke må drikke, som utenriksministeren uttrykte det under framleggelsen av veivalgsmeldingen sist uke – og han har rett. Slike løsninger er prøvd før, på 1930-tallet, og det ga fatale følger for hele verdensøkonomien og for freden.

Jeg er glad regjeringen er offensiv i møte med slike negative utviklingstrekk. Både stortingsmeldingen om veivalg i utenriks- og sikkerhetspolitikken og havmeldingen samt den ferske nordområdestrategien viser tydelig hvilken retning vi vil gå i, for et styrket internasjonalt samarbeid og mot proteksjonisme, populisme og nasjonalisme.

Valget i Frankrike beskrives som et skjebnevalg. Utfallet blir avgjørende for hvordan Frankrike vil forholde seg til EU framover, og dermed avgjørende for hele Europa. Det som binder EU sammen, er aksen Paris–Berlin. Søndag kveld ble det klart at Macron og Le Pen går videre til andre valgomgang. Macrons uttalelser om håp for Europa og at han vil relansere det europeiske prosjektet, er viktige signaler.

Norsk utenrikspolitikk starter i Europa, der våre venner, naboer og viktigste handelspartnere befinner seg.

Norge har en åpen og liten økonomi. Handelssamarbeid med andre land er det vi lever av. Norsk næringsliv og norske arbeidsplasser er avhengig av etterspørsel fra utlandet. Europa er verdens største enkeltmarked, med 20 pst. av verdensøkonomien. Til sammenligning har Russland 1,8 pst.

EU er og vil forbli Norges viktigste handelspartner. Rundt 80 pst. av alt Norge eksporterer, går til EU. Hele seks av ti eksportarbeidsplasser bygger på EU-markedet. EØS-avtalen, som gir likeverdig og forutsigbar tilgang til EUs indre marked med 500 millioner mennesker, er helt avgjørende for velstanden og velferden i Norge.

Titusenvis av arbeidsplasser i hele Distrikts-Norge er avhengig av disse eksportmulighetene. Avtalen gir muligheter og rettigheter for oss alle til å studere, forske og jobbe. Det handler om trygg mat, om vekst og sysselsetting, om å samarbeide for å ta vare på miljøet og om allianse- og sikkerhetspolitikk.

De som vil si opp EØS-avtalen og gå for et annet, usikkert alternativ, påtar seg et stort ansvar. Det vil sette den norske velferden i fare. Det er naivt å tro at Norge, Liechtenstein og Island vil kunne forhandle fram en bedre avtale med EUs 28 medlemstater i dag, enn det de 6 EFTA-statene klarte å oppnå med de daværende 12 EU-landene. EØS-avtalen må bevares og videreføres, og Høyre er garantisten for det.

Regjeringen vil ha et forsterket og dypere samarbeid mellom Norge og Storbritannia, med Tyskland, Nederland og Frankrike og med vår viktigste allierte, USA. At vi også øker innsatsen i ustabile områder sør og øst for Europa, styrker norsk tilstedeværelse i utvalgte land og legger opp til hyppigere møter i den nordiske kretsen, er riktige og viktige veivalg.

Jeg vil trekke fram at innsatsen på Balkan, regionen som har vært arnestedet for så mange konflikter i Europa, skal styrkes. Norge skal investere mer, doble bistanden til demokrati, kvinner, menneskeretter og fri presse.

Utviklingen i Tyrkia bekymrer. Tyrkia etter Atatürk har på mange måter vært et økonomisk mirakel. Tyrkia er avhengig av Europa for sin handel og sin økonomiske utvikling. Europa på sin side er avhengig av at Tyrkia forblir en sekulær stat som forholder seg til de internasjonale forpliktelsene de har som medlem av Europarådet og NATO. Det blir en viktig oppgave for de vestlige landene å påvirke Erdogan til å velge en retning som ikke fører bort fra Europa, men som følger en europeisk kurs. Det er bra Norge tar opp den bekymringsfulle rettsstats- og ytringsfrihetssituasjonen med tyrkiske myndigheter ved alle naturlige anledninger.

Når det gjelder flyktning- og migrasjonsbølgen til Europa, spiller Tyrkia en nøkkelrolle som det samtidig er beheftet betydelig usikkerhet ved. Fortsatt søker et stort antall personer til Europa, i flukt fra krig og i håp om en bedre framtid, bl.a. gjennom en farefull kryssing av Middelhavet. Det er viktig å få på plass løsninger som begrenser menneskesmuglingen og tap av liv og reduserer presset på Europa.

Kontroll ved vår felles yttergrense er avgjørende for et velfungerende Schengen-samarbeid og for fri bevegelse innad i Europa. Her deltar Norge aktivt. Vi bruker ca. 200 mill. kr for å styrke Hellas’ evne til å håndtere flyktninger og migranter.

Polen er den største mottakeren av EØS-midler fra Norge. Landet er en viktig alliert og samarbeidspartner for Norge i Europa. Som et av Europarådets medlemsland har Polen forpliktet seg til å overholde demokratiske spilleregler og grunnleggende rettigheter og friheter som hører hjemme i et velfungerende demokrati.

Utviklingen i Polen siden regjeringsskiftet i november 2015 gir grunn til bekymring, med anslag mot pressefrihet, forsamlingsfrihet og kontroll med rettsvesenet. Polen vil nå at staten skal ha kontroll over støtten til uavhengige organisasjoner. Det gjelder også norske penger. Det kan Norge ikke akseptere.

Britene har nå iverksatt artikkel 50, og statsminister Theresa May har utskrevet nyvalg 8. juni. Spenningen er stor knyttet til konsekvensene av brexit, både for samholdet internt i Storbritannia, for vekstkraften og verdiskapingen, for jobbene, for stabiliteten og sikkerheten i Europa og for framtiden til resten av EU. Landet med den nest største økonomien går ut på et tidspunkt da vi minst av alt trenger den usikkerheten det medfører. Britene har heldigvis sagt at de fortsatt ønsker et tett forsvars- og sikkerhetspolitisk samarbeid.

I det økosystemet av venner som Norge er en del av, er britene blant dem vi har de lengste og sterkeste båndene til, og som har vært en viktig partner for Norge i prosesser med EU, en kanal inn i EU i viktige saker for Norge, som vi nå vil stå uten. Storbritannia er vårt viktigste eksportmarked; spesielt stort er markedet for norsk gass. Det vil være avgjørende for Norge å få på plass en god handelsavtale med basis i den avtalen britene vil framforhandle med rest-EU.

I dag er det ca. 20 000 nordmenn som oppholder seg i Storbritannia, og tilsvarende ca. 14 000 briter i Norge. Deres rettigheter til å bo, studere og arbeide i våre to land er rettigheter som følger av EØS-avtalen.

Det blir krevende og komplisert for britene å erstatte avtaler på alle felt som har vært dekket av EU-medlemskapet. Først skal det forhandles om en utmeldingsavtale, om økonomiske forpliktelser, grensespørsmål og borgernes rettigheter, deretter om en avtale som regulerer det framtidige forholdet mellom EU og Storbritannia, og det vil ta tid. Derfor er det bra at det er enighet mellom Norge, EU og Storbritannia om å ha tettest mulig dialog og konsultasjon underveis, og at Norge står klar til å diskutere konkret vårt framtidige samarbeid med britene så snart forholdene ligger til rette for det. Det er viktig å unngå et avtalemessig tomrom etter brexit. Jeg vil gi honnør til regjeringen for det aktive arbeidet som pågår for å ivareta norske interesser best mulig.

Vi må hindre en utvikling av den nasjonale egoismens Europa, der hvert land kun bryr seg om sine egne behov. Det er bare gjennom et fortsatt forpliktende internasjonalt samarbeid, gjennom FN, NATO og vår egen EØS-variant med EU at vi sikrer Norges framtid, både økonomisk og sikkerhetspolitisk.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [17:41:26]: La meg også først få takke statsråden for en bred og god redegjørelse om EU- og EØS-spørsmål.

EU opplever en eksistensiell krise. Storbritannias folkeavstemning og landets utløsning av artikkel 50 for en gradvis formell utmelding av unionen er et varsel om tøffe tider fremover. EU-landenes statsledere gjør sitt ytterste for å avdramatisere situasjonen, men under den polerte og skråsikre fasaden ulmer det. Det ulmer i Frankrike, det ulmer i Danmark, det ulmer i Nederland, det ulmer i Italia, og avstanden mellom folk flest og EUs ledelse i Brussel øker. Årsakene er flere, men i bunnen for all bekymring er nasjonalstatenes stadige reduserte relevans, ikke kun på grunn av maktoverføring til Brussel, men i stadig sterkere grad på grunn av den raskt økende innvandringen fra Afrika og Asia som splitter land og folk. Det er den felles asyl- og innvandringspolitikken som er den utløsende faktoren til misnøyen som nå råder. Europeere flest føler seg maktesløse og lar sin frustrasjon gå ut over de etablerte partiene.

Vi må være varsomme med å dømme ethvert land som er skeptisk til EU. Det er en tendens til at man sier at landene ikke kan klare seg på egen hånd, og at det fører til alt fra nazisme og rasisme til det som verre er. Men det er altså slik at for mesteparten av historien har landene vært selvstendige land, og de har også klart seg som selvstendige land uten nødvendigvis å måtte gå til krig mot hverandre, så det finnes land som kan klare seg uten å være en del av en union, og Norge er et godt eksempel på det.

Forholdet mellom EU og Tyrkia forsterker dette bildet. EU krever at Tyrkia beveger seg i mer demokratisk retning før medlemskap kan bli aktuelt. Tyrkia på sin side hevder at slike betingelser er et skalkeskjul for at EU ikke vil innlemme et stort muslimsk land i unionen. Begge parter har nok noe rett i sine vurderinger, men Tyrkia sitter med et meget sterkt kort på hånden gjennom landets kontroll av en potensiell migrasjonsstrøm til Europa.

Norge er et lite og åpent land og er helt avhengig av å kunne selge varer til EU-landene med de samme betingelsene som EU-landene har internt. I motsetning til større land som Storbritannia og Frankrike er det ikke mulig for Norge å opptre som en øy med særegne handelsbetingelser. Det betyr ikke frislipp og konkurranse innenfor alle sektorer, men det vil bety at Norge må fokusere på produksjon av varer og tjenester som vi har gode forutsetninger for å levere billigere eller med bedre kvalitet enn andre.

Det er samtidig viktig å understreke at Norge eksporterer eller importerer ikke til og fra EU. Vi eksporterer og importerer til og fra land som er medlem av EU. EU er ingen handelsenhet, men land som har blitt enige om å handle med like betingelser, og som har etablert like rammevilkår for handel. Landene har etablert harmoniserte standarder som forplikter. Det er tekniske krav, det er krav til sikkerhet enten det gjelder størrelsen på stikkontakter, sokkelen på lyspærer, haspen på vinduene eller størrelsen på nøkkelhull. Dette kan høres ut som bagateller, men det åpner for reell konkurranse mellom ulike leverandører, og det er helt avgjørende. Alt dette er positivt. Utfordringen med EU er imidlertid ikke ønsket om å skape like konkurransevilkår for næringslivet. Utfordringen er forsøk på å skape en politisk union – det er der utfordringen kommer. Landene har ikke villet lytte til sine egne innbyggere og har neglisjert nasjonalstaten til fordel for europeisk integrering. Heldigvis protesterer folk. Folk vil ikke gi slipp på sin nasjonale identitet. De vil beholde sine nasjonale særtrekk, de vil beholde sin nasjonale kultur.

Nettopp her bommer EU. Systemet i seg selv har blitt selvforsterkende. For hva skal de mange tusen EU-ansatte bedrive dersom de ikke skal lete etter nye områder og EU kan erstatte nasjonalt selvstyre? Det er faktisk det de er satt til å gjøre. De arbeider ikke kun for like handelsbetingelser, slik intensjonen var med etableringen av det europeiske fellesforbundet, men man leter etter overordnet politisk fellesskap, som kanskje ikke finnes, og som kanskje ikke bør finnes.

Handel med varer og tjenester over landegrensene har tjent alle EØS- og EU-land vel. Den største utfordringen har de siste årene vært knyttet til den frie bevegelsen av arbeidskraft. Dette skyldes ulike velferdsnivåer, ulike arbeidsvilkår, ulike lønnsnivåer, ulike trygdeytelser og ikke minst ulik kultur. Det har skapt utfordringer man ikke i tilstrekkelig grad har evnet å ta inn over seg. En annen konsekvens er at nasjonal arbeidskraft innenfor enkelte felter gradvis forsvant da importen av arbeidskraft forsvant. EØS-landenes ulike trygdesystemer gjør utveksling av arbeidskraft særlig problematisk. For Norges del er trygdeeksport noe som på sikt kan sparke bena under EØS-avtalen, noe også statsråden var inne på. Det er svært urimelig og gir uheldige incentiver at det eksempelvis ikke er mulig å kjøpekraftjustere trygdeytelser dersom mottakeren er bosatt i et annet EØS-land. Eksempelvis utgjør barnetrygd og kontantstøtte 15,8 pst. av en gjennomsnittlig årslønn i Norge, men det utgjør 95,8 pst. av en gjennomsnittlig årslønn i Polen og 122,3 pst. av en gjennomsnittlig årslønn i Litauen.

Regjeringen har foretatt flere tiltak for å begrense trygdeeksporten. Det gjelder bl.a. ved lengre utenlandsopphold samt krav om botid før retten til slike ulike ytelser slår inn. Problemstillingen viser uansett at det ikke er uproblematisk at EU inkluderer stadig flere land, også land hvor lønns- og velferdsnivået er betydelig lavere.

Og så har vi migrasjonsstrømmen til Europa, et område hvor EU har feilet på grunnleggende vis. I sin manglende evne til å forstå – eller, kanskje rettere sagt, manglende vilje til å forstå – har EUs ledelse og medlemslandene hevet seg over egne innbyggere. I sitt desperate behov for å opptre politisk korrekt har man undergravet de verdiene EU er bygget på. Schengen-avtalen og Dublin-samarbeidet er under press, og er dessuten ikke en bærekraftig avtale for fremtiden. Riktignok reduserer den ytre grensekontrollen migrasjonspresset på kort sikt, men det er andre forhold som bidrar til det motsatte – ikke minst europeiske lands assistanse og fergetrafikk for å frakte migranter over Middelhavet. Denne trafikken bør opphøre, den kan ikke vedvare, for det finnes ingen ende på den hvis vi fortsetter på samme vei – ikke nødvendigvis at Norge skal gjøre det på egen hånd, men vi er nødt til å ha samarbeid, slik at vi avslutter dette og ikke frakter tusenvis av migranter hver eneste dag fra Afrika til Europa.

Protestene vi opplever over store deler av Europa, er positive og vel begrunnet. Migrasjonsstrømmen fra Afrika og Asia har ingen ende, og en videreføring av dagens politikk kan få konsekvenser langt utover det man i dag kan ta inn over seg. Det er derfor viktig at EU legger om sin innvandringspolitikk til beste for EU-landenes innbyggere. Alternativet tør jeg ikke engang å tenke på.

Liv Signe Navarsete (Sp) [17:48:58]: Eg vil òg takke for ei nyttig utgreiing om viktige EU- og EØS-saker frå statsråden. Noreg er knytt til EU gjennom ein dynamisk EØS-avtale, som har gitt oss ei langt tettare tilknyting enn det som var føresett då avtalen vart inngått. Ja-sida og ja-fleirtalet her i Stortinget har vore effektive i tilpassingspolitikken, langt utover det folk har gitt Stortinget mandat til – etter mitt syn. Ein har òg effektivt halde debatten om EU og EØS nede i det offentlege.

I ei tid der EU-prosjektet er oppe til debatt i dei fleste EU-landa, Storbritannia har meldt seg ut, og Frankrike står i fare for å få den mest høgrevridde presidenten nokon gong, rikkar ikkje det ja-fleirtalet i Stortinget med ein millimeter. Statsråden gjentek mantraet gong på gong: EØS-avtalen er naudsynt for å sikre marknadstilgang.

EU har inngått meir enn 200 handelsavtalar med land over heile verda. EØS-avtalen er på si side ei særordning i internasjonal målestokk, der ein part einsidig gir opp sjølvråderetten for at begge partar får gjensidig tilgjenge til kvarandre sine marknader. Det er i det heile få, om nokon, døme på tilsvarande avtalar i resten av verda.

Tidlegare arbeidarpartistatsråd Halvard Bakke skreiv følgjande om Noregs tilgjenge til EUs marknad for industrivarer i Nei til EUs årbok for 2012:

«Sannheten er at vi ville få solgt produktene våre like greit også uten EØS-avtalen. Ved bortfall av EØS ville den tidligere handelsavtalen med EU automatisk tre i kraft i samsvar med § 120 i avtalen. Norge ville kunne selge sine varer uten toll og andre handelshindringer akkurat som før.»

Statsråden sa i talen:

«Debatten etter brexit har tydelig vist at det er vanskelig å få full tilgang til det indre marked dersom man ikke vil være med i EU eller EØS.»

Kanskje statsråden vil utdjupe kva han meiner med «full tilgang»? Poenget for Noreg er at me kan selje våre varer i EUs marknad. Det vil me gjere utmerkt godt utan EØS-avtalen.

Kan statsråden no gi eitt einaste døme på at EØS-avtalen har gitt ei norsk industribedrift tilgjenge til EUs marknad som bedrifta ikkje ville hatt med frihandelsavtalen som Noreg hadde – og framleis har – med EU? Har han noko døme på ei norsk bedrift som ikkje ville fått selt sine varer eller tenester utan EØS-avtalen?

Folkerøystinga i Storbritannia var ei historisk hending. Eit fleirtal av britane sa nei til den evige sentraliseringa av makt til Brussel. Undersøkingar etter folkerøystinga viste at kravet om folkestyre var den viktigaste motivasjonen for britane til å forlate EU. Prinsippet om at avgjerder om Storbritannia bør takast i Storbritannia, var rådande. Ser ein kven som røysta for brexit, ser ein at eit stort fleirtal av britiske arbeidarar røysta for å forlate EU, medan ein øvre middelklasse og elite røysta for å verte. Det er britiske arbeidarar som har merka konsekvensane av EUs frie flyt av arbeidskraft og deregulering av arbeidslivet. I Storbritannia er realløna til mange arbeidarar lågare no enn ho var for ti år sidan, og mange kjenner på mindre tryggleik for jobben sin.

Statsråden hevda i tala si at det er «knapt noe land som har hatt flere møter med Storbritannia på regjeringsnivå etter brexit-avstemningen enn Norge.» Han hevda òg at regjeringa «vil ha et best mulig samarbeid med Storbritannia også etter brexit». Det er vel og bra.

Då Storbritannia vedtok å gå ut or EU, hadde den norske regjeringa det travelt med å forklare at det sjølvsagt berre var innvandringsmotstand som låg bak. Det er feil. Eg trur Noreg må ha den mest EU-lojale regjeringa i Europa. Fyrst åtvara ein britane mot å gå ut or EU. Så nekta ein EFTA å sende brev for å invitere til samarbeid etter brexit. Så trua ein med å blokkere eit eventuelt britisk EFTA-medlemskap, og så – etter sterkt press frå norsk næringsliv – vart den norske haldninga endra til at Noreg sjølvsagt var positiv til samarbeid med britane, men Storbritannia måtte sjølv finne ut kva dei ville. Men då det britane ville var å etablere ei formell arbeidsgruppe med Noreg for å førebu ein ny frihandelsavtale etter brexit, var det igjen tvert nei frå regjeringa, sjølv om det ifølgje Dagens Næringsliv var ulike syn og ulike råd frå embetsverket. Så regjeringa må vere det næraste ein kjem det å gjere Noreg til eit lydrike under EU.

Sist veke hadde eg møte med Sogn og Fjordane Fiskarlag. Dei er sjølvsagt opptekne av brexit, då Storbritannia og Noreg no får store område der dei to landa skal verte samde om fiskeforvalting og fiskekvotar der EU tidlegare var motparten. I tillegg handlar det om ein stor marknad for norsk eksport av fisk og fiskeprodukt. Sogn og Fjordane Fiskarlag var optimistiske med omsyn til framtida. Dei meiner det er mogleg for Noreg å forhandle fram betre avtalar med Storbritannia enn dei me har med EU i dag. Spørsmålet er: Kva gjer regjeringa? Eg håpar statsråden i debatten vil gi svar på kva regjeringa vil gjere no opp mot Storbritannia. Kva vil regjeringa gjere for å kome næringslivet i møte, for å vere føreseielege? Skal ein halde fram med passivitet og peike på ulike utgreiingar, eller skal ein gjere noko positivt?

Då gjekk tida mot slutten, så eg seier takk for meg.

Sveinung Rotevatn (V) [17:54:03]: Norsk sikkerheit og norsk velstand kviler på to viktige søyler. Den eine er den transatlantiske, og den andre er den europeiske. I ei tid der det dessverre er teikn på at den transatlantiske går mot litt mindre smule farvatn på grunn av den politiske utviklinga, er det desto viktigare at ein sikrar den europeiske tilknytinga vår og samarbeidet med våre naboland.

Der opplever eg at regjeringa i all hovudsak gjer og tenkjer riktige ting, og eg støttar opp om hovudlinjene i utgreiinga frå europaministeren, sjølv om eg må leggje til at i desse debattane er det alltid litt interessant å høyre det spennet som oppstår idet Høgres representant har gått av talarstolen, og Framstegspartiets representant går på han. Det er eit spenn som ikkje er ubetydeleg, for å seie det slik.

Så blir det jo dratt opp i desse debattane, kvart einaste år, at det er stor krise i Europa, og det er ikkje måte på kor ille utviklinga går rundt omkring. Eg tenkjer at det, i alle fall på ein dag som denne, er greitt å sjå litt tilbake på kva som har skjedd i tida etter det dramatiske valet til britane om å forlate EØS-området, når folk går til stemmeurnene. Jo, det som har skjedd, først i Austerrike, deretter i Nederland, no sist i Frankrike, er at dei som vinn val, er dei som vil satse vidare på eit europeisk samarbeid. Eg må seie at særleg når det gjeld Frankrike, er det roande med tanke på kor viktig det landet er i EU-samarbeidet. No skal vi få ein andre valomgang, så vi skal ikkje forskotere noko resultat, men all den tid vi ser at kampanjen til Emmanuel Macron har vorte utsett for 4 000 hackarangrep frå Russland, medan motkandidaten hans tek imot støtte frå same hald, seier det litt om kva interesser som er i spel her, og kven vi burde ønskje å vere på lag med – nok om det.

Brexit er openbert ei alvorleg og dramatisk hending, først og fremst for Storbritannia, men også for oss og for Europa. Eg synest representanten Christian Tybring-Gjedde tok litt lett på dette med avfeiinga om at vi skal nok klare å la vere å gå til krig mot kvarandre sjølv om vi ikkje samarbeider gjennom EU og EØS. Det får vi nå verkeleg håpe. Men eg må seie at det gjekk ein liten støkk i meg då Michael Howard, som er den tidlegare leiaren for det konservative regjeringspartiet i Storbritannia, var ute og omtrent truga med krig og viste til Falklandskrigen når ein skulle diskutere den vidare statusen til Gibraltar. Og det er altså med Spania. Vi skal ikkje undervurdere den effekten det faktisk har at land samarbeider tett, også for fred og sikkerheit. Det er ikkje noko ein skal ta for gjeve.

For Noregs del er det klart at vi bør følgje tett med. Vi er heilt avhengige av å ha eit godt og avklara forhold til Storbritannia når det gjeld handel, sikkerheit osv. Det er jo ikkje enkelt for oss å bli ein del av forhandlingar vi strengt teke ikkje er ein del av, men der legg eg til grunn at regjeringa gjer det ho kan for å få informasjon og for å vareta norske interesser, som her er betydelege.

Samtidig vil eg seie at brexit er altså ikkje slutten på det europeiske samarbeidet, og brexit er ikkje alt som skjer. Det er ein fare for at ein i fokuseringa på brexit gløymer alle dei prosessane som pågår kontinuerleg i EU, og som er viktige for norske interesser, for dei fortset. Eg vil framheve eit par:

Det kanskje viktigaste akkurat no er dei store prosessane som går rundt det framtidige klima- og energiregelverket og rammeverket innanfor EU. Her har Stortinget med eit stort fleirtal sagt at vi skal kople oss på. Korleis EU-landa gjer det her – med tanke på forpliktingar om utsleppskutt mellom dei ulike landa, byrdedelingsmekanismar, korleis ein skal rekne med f.eks. skog, osv. – har avgjerande betyding for norsk økonomi og klimapolitikken vår framover. Der må Noreg vere på.

Eit anna punkt er flyktningkrisa, som fekk sin mellombelse stopp etter at ein gjorde ein avtale med Tyrkia – eit land ein også kunne sagt mykje om når det gjeld demokratisk utvikling. Men flyktningkrisa der ute har jo ikkje teke slutt. Når det blir sagt her at problemet er den felles europeiske asylpolitikken, vil eg faktisk seie: snarare tvert imot. Problemet er jo mangelen på ein felles asylpolitikk, mangelen på godt nok vareteke felles grensevern, mangelen på byrdefordelingsmekanismar, slik at alle kan vere med på å bidra. Det er det som er den langsiktige løysinga på flyktningsituasjonen.

Heilt til sist: Mange har teke opp trygdeeksport, og dei trekkjer særleg fram kontantstøtta. Dersom det er det ein er bekymra for, er nok det enklaste å avvikle den ordninga, men eg vil likevel seie at i kampen mot at ein skal kunne eksportere trygd – og dette er minimale summar – må ein ikkje miste for auga viktigheita av at ein faktisk kan ha fri bevegelse av arbeidskraft på tvers av landegrenser, med rettar. Det er viktig for Noreg.

Statsråd Frank Bakke-Jensen [17:59:23]: Takk for gode innlegg. Dette er en debatt som kler denne salen godt. Det er en debatt som skal spenne bredt. Det er en debatt der det skal være vide meninger, det skal være gode meningsytringer, for det er et bredt felt, og det er et viktig tema vi debatterer. Redegjørelsen er bred, men dette feltet engasjerer så mye at det at noen etterlyser mer kunnskap, er ikke rart, det er riktig. Så er det sånn at på en time rekker man ikke å levere alt, og da må man ta det i debattene.

Sjelden har behovet for samarbeid på tvers av grensene i Europa vært større, iallfall ikke de siste tiårene, og sjelden har det vært tydeligere at et splittet Europa er et svakt Europa. Da er det et paradoks når noen mener at vi skal samarbeide mindre, ikke mer, for å løse vanskelige spørsmål.

Representanten Tybring-Gjedde tar opp migrasjonspolitikken som et tema. Jeg klarer ikke på noe felt å se at det er en problemstilling vi klarer å løse ved ikke å samarbeide med noen andre. Det er et felt som åpenbart er klart for samarbeid. Som Tybring-Gjedde sier, har det vært selvstendige nasjoner som ikke har vært i union tidligere. De selvstendige nasjonene handlet med hverandre, de selvstendige nasjonene samarbeidet med hverandre på andre måter enn akkurat det å være i union. Alternativet også den gangen var faktisk krig og uvennskap mellom nasjoner, så det samarbeidet vi ser i Europa, og har sett etter annen verdenskrig, har noe med seg som er veldig verdifullt, og som vi bør hegne om.

Representanten Navarsete etterlyser et eksempel på at noen norske bedrifter har fått bedre markedsadgang og bedre rammevilkår av at vi signerte EØS-avtalen. Det er et veldig godt spørsmål, det er jeg veldig takknemlig for å få. Jeg kommer fra ei lita bygd som heter Båtsfjord – fiskerihovedstaden. Der produserer vi torsk, hyse og sei. Før vi fikk avtalen i 1992, hadde vi 12 pst. toll på torskefilet, vi hadde 7,5 pst. toll på hyse, og vi hadde 7,5 pst. toll på sei. Det gjorde det vanskelig å konkurrere på markedene.

På begynnelsen av 2000-tallet møtte globaliseringen bygda. I løpet av ganske kort tid viste det seg at en kinesisk filetkutter som skar filet for hånd, gjorde dette såpass mye billigere enn det vi klarte i Båtsfjord, at den torsken vi fisket på yttersida, ble fryst, ført til Kina, håndfiletert og kom ut på det europeiske markedet, i konkurranse med oss. 250 arbeidsplasser røyk i løpet av tre måneder i ei bygd der det bor 2 500 mennesker. Det konkurransebildet har båtsfjordingene snudd. Nå produserer vi fersk filet – vi har ferskt råstoff, skjærer fersk filet og får den ut på markedet i Europa, i konkurranse med kineserne. Det er et bedre produkt. Så nå kan vi igjen produsere mat i Norge. Det klarer vi bare på grunn av EØS-avtalen og det veterinærreglementet som ligger i den. Vi kan pakke en trailer full av filet i Båtsfjord. Den går fra Båtsfjord gjennom Finland, gjennom Sverige, gjennom Danmark, gjennom Tyskland og inn i Frankrike. Der står franske veterinærmyndigheter og ser på lappen og stempelet at dette produktet er laget etter de reglene vi er enige om skal brukes når man produserer mat, og vi får produktene ut på markedet i Paris. Vi har altså berget arbeidsplassene i Båtsfjord – i konkurranse med underbetalte kinesere, etter norsk standard. Takk til representanten Navarsete for spørsmålet, det var kjærkomment.

Jeg skal også ta ordet senere, for jeg rekker ikke å komme innom alle spørsmålene til representanten Svein Roald Hansen. De er også gode, så jeg skal ta ordet en gang til. Men jeg vil si at redegjørelsen viser at dette er et bredt felt. Når det gjelder brexit og borgernes rettigheter, er det for oss et mål og en ambisjon at borgerne skal ha like gode rettigheter som i dag. Den ambisjonen leser jeg hos EU, den ambisjonen leser jeg også hos britiske politikere. Men den praktiske tilnærmingen til akkurat de forhandlingene er at vi kan ikke gjøre noe for britiske borgere i Norge eller norske borgere i Storbritannia før vi ser hva slags avtale EU og Storbritannia klarer å forhandle fram seg imellom, rett og slett fordi vi er en del av EØS-avtalen, og vi er forpliktet til å følge de forhandlingene som kommer. Men alle politikere på disse tre sidene sier at borgernes rettigheter er kjempeviktige.

Kåre Simensen (A) [18:16:23]: Jeg vil også starte med å takke statsråden for en innholdsrik redegjørelse. De store utfordringene i Europa kan bare løses ved at land gjensidig samarbeider med hverandre. EU er tuftet på nettopp det. Land som handler med hverandre, kriger ikke med hverandre. Denne setningen alene danner grunnlaget for mitt ja til EU. Det er også et viktig argument om hvorfor vår tilknytning til Europa gjennom EØS-avtalen er viktig for Norge. Jeg stiller meg bak både statsrådens og representanten Hansens synspunkter om dem som hevder at Norge vil få en bedre avtale med EU hvis dagens EØS-avtale erstattes med en handelsavtale, og de taler nok – for å si det litt diplomatisk – mot bedre vitende.

Alt er ikke perfekt i vårt EØS-samarbeid, men dagens EØS-avtale gir oss viktige, grunnleggende rettigheter og muligheter på en rekke viktige samfunnsområder. Statsrådens eksempel fra Båtsfjord er et godt eksempel på at man gjennom EU-regelverket skaper og sikrer arbeidsplasser i hele landet. Mitt syn er også at de som ønsker å stå utenfor dette fellesskapet, er godt forankret i budskapet: «Make my country great again.» Dit vil ikke jeg.

Migrasjonsutfordringene i Europa fikk stor plass i redegjørelsen, og i debatten så langt. Det er en utfordring som vi alle kjenner på kroppen. Og jeg er enig med statsråden i at arbeidet med å redusere migrasjonspresset, få kontroll over hvem som banker på våre dører, og få en ansvarlig fordeling av ansvaret mellom landene, skal og må stå høyt på den politiske agendaen i hele Europa. De fleste land og EU tar dette på alvor og forsøker å stå sammen om disse utfordringene, men dessverre ser vi at krefter på den ytterste høyresiden i europeisk politikk velger å se bort fra fellesløsninger. Av den grunn synes jeg det var litt overraskende at statsråden i sin redegjørelse ikke berørte de utfordringene som et mer nasjonalistisk og proteksjonistisk Europa kan bety for samholdet mellom land i Europa og vår felles sikkerhet.

Ett område som i et sånt tilfelle vil bli berørt, er Schengen-samarbeidet. Enkel retorikk om at man er best tjent med å stenge alle dører og bokstavelig talt bygge gjerder for å hindre adgang til eget land, når fram til svært mange velgere i flere og flere europeiske land – sist i Frankrike, der over 20 pst. av velgerne sa ja til denne formen for retorikk. Hele Europa venter i spenning på hva som blir det endelige resultatet etter andre valgomgang den 7. mai, og vi er mange som setter vår lit til at velgerne i Frankrike gir beskjed til Le Pen og hennes likesinnede om at solidaritet og samarbeid trumfer nasjonalisme og proteksjonisme.

Statsråden fokuserer på regjeringens nordområdestrategi i redegjørelsen. Det er vel og bra, men det er interessant å se hvilke ord statsråden velger å bruke for å beskrive deres nordområdepolitikk. I redegjørelsen bruker statsråden ordene «skal» og «vil» om regjeringens ambisjoner i nord – med andre ord hva man tenker å gjøre, og svært lite om hva som er gjort. Det er bare en bekreftelse på at regjeringen så langt har lite å vise til. Samtidig går regjeringen høyt på banen når de sier at de vil gjøre Nord-Norge til en av landets mest skapende og bærekraftige regioner, ambisjoner som det ikke er vanskelig å slutte seg til, men nok en gang ser vi at det blir ord og lite handling. Nordområdestrategien som nylig er lagt fram, bare bekrefter det.

For å få til skapende og bærekraftige regioner er satsing på infrastruktur svært viktig. Da er det nærliggende å se på NTP-forslaget som er lagt fram, og vi kan kanskje bruke statsråden og mitt eget hjemfylke som et eksempel. Her finner vi svært lite nysatsing – ikke nye havneprosjekter, ikke nye midler til viktige samferdselsårer, men bare referanser til foregående regjerings NTP-plan. Denne formen for prioriteringer skaper ikke mye aktivitet, heller tvert imot. Ambisjonene for en nordområdepolitikk som vil gi det løftet Finnmark trenger som en viktig del av landsdelen, er dessverre satt på vent.

Jeg stiller meg bak det statsråden sa om Arktis, og jeg vil også framheve det statsråden så sterkt understreker om betydningen av FNs havrettstraktat som det rettslige rammeverket i Arktis. Jeg frykter at snøkrabbesaken kan bli den saken som utfordrer Norge på nettopp dette. Derfor er jeg svært fornøyd med at regjeringen er så tydelig overfor EU som de er. Norge kommer ikke til å akseptere at EU tar seg til rette i våre havområder.

Med dette utgangspunktet har jeg tro på at Norge og EU fortsatt har en konstruktiv dialog på områder med felles innsats, til det beste for en bærekraftig utvikling i nord.

Elisabeth Vik Aspaker (H) [18:21:38]: I tider med sikkerhetspolitisk turbulens blir internasjonalt samarbeid enda viktigere. Som EØS- og EU-ministeren viste til, har EU gjennom sine 60 år bidratt til stabilitet og fred mellom gamle erkefiender i Europa. EU er en suksess. Også Øst-Europa og de baltiske landene er inkludert i arbeidet for økt vekst og velstand i Europa.

For Norge er samarbeidet med EU og NATO-medlemskapet nøkkelen til å kunne takle alvorlige kriser og utfordringer, som store flyktningstrømmer, terror og internasjonalt organisert kriminalitet i våre nærområder. I rufsete utenriks- og sikkerhetspolitiske tider er det viktig å søke allianser som bidrar til et tryggere Norge.

Bedrifter over det ganske land lever av sine europeiske kunder og eksportinntekter som sørger for lønninger til titusenvis av ansatte. EØS-avtalen er døråpner til vårt desidert viktigste eksportmarked og avgjørende for å trygge norsk velferd. Alle som følger brexit-prosessen i Storbritannia, vil fort oppdage at det ikke er – eller blir – noen enkel affære. Det råder stor usikkerhet om hvilken framtidig avtale Storbritannia vil få med EU, og om hvilke konsekvenser dette vil få for bedrifter, arbeidstakere, studenter og andre som i dag høster fordelene av det indre marked og EU-medlemskapet.

Denne usikkerheten har en smitteeffekt langt utenfor Storbritannias grenser. På årsmøtet til Sjømat Norge i Tromsø nylig kunne administrerende direktør Rita Karlsen i Brødrene Karlsen AS på Husøy i Senja fortelle om hvordan valuta og markedsuro etter brexit-avstemningen rammer bedriften på Senja – hver eneste dag, som hun sa.

Våre mange fiskeribedrifter langs kysten er avhengig av god markedsadgang for å kunne tilby trygge arbeidsplasser og bidra til levende lokalsamfunn. I denne situasjonen er det uforståelig og dramatisk at Senterpartiet har gjort det til en fanesak å vrake EØS-avtalen, som er industriens viktigste livline til omverdenen.

Regjeringens politikk virker. Det går godt i nord – ikke på tross av, men på grunn av EØS-avtalen og sikker markedsadgang til EU. Jeg håper nå folk våkner i mitt hjemfylke Troms og andre steder der man lever av eksport og trenger den forutsigbarheten EØS-avtalen gir. Senterpartiet mener åpenbart råkjøret mot EØS-avtalen tjener partiet, men det tjener definitivt ikke sjømatnæringen eller andre norske bedrifter som eksporterer til EU. Sannheten er at Senterpartiet med sin EØS-motstand driver politisk spill med titusenvis av norske arbeidsplasser i potten.

Senterpartiet har et grunnleggende forklaringsproblem når partiet tydeligvis vet bedre enn alle dem som har skoen på – bedre enn fiskeriindustrien, næringsmiddelindustrien, olje- og gassindustrien, finansnæringen, reiselivet og maritim næring. For det er et samlet norsk næringsliv som sterkt advarer mot å sette vår sømløse tilgang til et marked med 500 millioner mennesker på spill.

Ingen norske eksportbedrifter kan overleve på Senterpartiets indre tanker om hva som kunne være en alternativ avtale om markedsadgang. Budskapet fra EU etter brexit-avstemningen er heldigvis klar: EØS-avtalen ligger fast. Men det biter ikke på Senterpartiet, som fortsetter å argumentere for en annen avtale med EU, samtidig som partiet fortsetter å behandle EU som spedalsk. Det er smått utrolig, for vi snakker tross alt om land som er våre mest sentrale handelspartnere og våre nærmeste allierte økonomisk og sikkerhetspolitisk.

Vi er i en situasjon der vi trenger mer – ikke mindre – samarbeid i Europa. EØS- og EU-ministeren har på en god måte redegjort for hvor betydningsfullt EU-samarbeidet er for Norge og ikke minst hvor viktig EØS-avtalen er for norsk næringsliv.

Marianne Aasen (A) [18:26:07]: Det er noe nytt som skjer rundt oss nå. I likhet med alle andre EU-land har Norge vært vant til at Europa har samlet seg, samarbeidet mer og tettere og blitt flere i dette samarbeidet. Vi har kunnet sitte trygt og godt her oppe i nord og fritt kunnet velge vår egen tilknytning til det sivile samarbeidet i Europa, som ja eller nei til medlemskap i EU, i EFTA, i EØS, og vi har fritt kunnet velge dette ut fra rent egoistiske interesser. Og det har vi gjort. Vi har blitt med i EFTA, vi ble med i EØS, men vi ble ikke med i EU, vi ble med i Schengen, men vi ble ikke med i eurosonen, og så lever vi godt med det, noe selv en ihuga EU-tilhenger som meg kan innrømme.

Nå har usikkerheten nådd Europa på en ny måte, og da når den også oss. For hva skjer med EU etter brexit? Hva skjer med Storbritannia? Hvordan påvirker dette Norge, og hvordan forholder vi oss til det? Det er ikke mulig å gi fullgode svar på dette bare ti måneder etter folkeavstemningen. Nettopp denne usikkerheten gjør hele situasjonen vanskelig, og den setter oss på prøve – kanskje på tøffere prøve enn vi klarer å forstå, og som offentligheten kanskje ikke helt har tatt inn over seg ennå. Det er krevende, men vi må spørre, og snart må vi få noen svar, for det begynner å haste. For i motsetning til når land blir medlem av EU, så er det en tidsfrist knyttet til det å melde seg ut av EU. Det er mindre enn to år igjen til Storbritannia ikke lenger er medlem. Så hva gjør vi da? Dette handler om folks liv. Det handler om det som er poenget med EU, nemlig å skape et fredfullt samarbeid hvor folk kan jobbe, hvor folk kan bo, hvor folk kan leve, hvor folk kan studere – de kan gjøre det hvor de vil, og det gjør de. Derfor vil disse endringene påvirke studenter fra Norge, forskere fra Storbritannia, fiskere fra Sogn og Fjordane – som Senterpartiet er opptatt av – og veldig mange andre. Det vil også påvirke Statens pensjonsfond utland, som vi alle bør være opptatt av. Men dessverre har vi ikke fått så mange svar på hva som kommer til å skje. Representanten Svein Roald Hansen har tatt opp noe av det, men vi har ikke fått noen fullgode svar, så jeg venter på EØS- og EU-ministerens svar på det. Det er forståelig, men like fullt haster det. Så jeg oppfordrer EØS- og EU-ministeren til å skynde seg så godt han kan til å stake ut en kurs og jobbe fram en strategi knyttet til konsekvensene av brexit.

EØS tjener oss godt, men vi deltar ikke i å utforme politikken. Det er flust av eksempler på saker hvor vi absolutt har noe å bidra med, og hvor det er viktig at norske interesser blir ivaretatt. Men like uheldig er det at Norge ikke er med på å stake ut kursen i Europa. Vi sitter på sidelinjen, og det i en kritisk tid. Vi sitter på tribunen når vi trengs på banen, og jeg er overbevist om at vi har mye å bidra med, og da må vi komme oss vekk fra tribunen og ut på banen. Det er nok å gjøre der, for å si det på den måten.

Odd Henriksen (H) [18:30:05]: Vår tilknytning til EU har vært viktig, men i framtiden tror jeg faktisk den kommer til å bli enda viktigere.

Vi er en liten, åpen økonomi, vi står foran formidable omstillinger i norsk næringsliv, vi skal transformere norsk næringsliv til å bli karbonnøytralt. Det er en omfattende prosess. Vi har noen frister, som er 2050. Dette må vi gjøre innenfor de rammene som vi har, og vi er nødt til å gjøre det på en slik måte at våre bedrifter er konkurransedyktige i den transformasjonen som vi står overfor. Skal vi lykkes med det, er vi nødt til å være en del av en større enhet, og vi er også nødt til å være en del av dem som er driverne for at vi skal få til en transformasjon, og det er per i dag EU. EU er en pådriver, de er noen som legger til rette, de skaper rammevilkår, og er det noe som våre bedrifter etterspør i den transformasjonen, er det forutsigbarhet og gode rammevilkår. Skal vi lykkes med det, tror ikke jeg at lykken er å melde seg ut av EU og forhandle om særlige avtaler med enkelte land. Jeg tror dét er oppskriften på hvordan vi ikke skal få det til, og jeg skjønner ikke partier som tør å utsette norsk næringsliv for en slik politikk.

Men EU og EØS-tilknytningen er ikke bare nasjonalpolitikk; det er også god distriktspolitikk. I det fylket som jeg kommer fra, Nordland, er vi helt avhengig av at vi skal kunne utvikle oss på en enda bedre måte i framtiden enn vi har gjort til nå. Vi driver med fiskeri, vi driver med oppdrett, vi driver med mineraler, vi driver med smelting av metaller, og jammen er vi en ganske god produsent av fornybar energi – alt dette. Hvis vi skal få våre bedrifter til å lykkes i framtiden, tror jeg faktisk at vår tilknytning til EU gjennom EØS-avtalen er særdeles viktig for at også den nordlige landsdelen skal ha noen muligheter til å fortsette den suksessen som vi for tiden har.

Det er interessant å høre flere fra denne talerstolen – også i tidligere debatter – framheve hvor godt det går i Nord-Norge. Det går faktisk så godt i Nordland fylke at vi ikke engang trenger å konsekvensutrede Nordland VI og VII og Troms II, og en av grunnene til at man kan si det, er nettopp de avtaler vi har, og det som danner et godt grunnlag for vårt næringsliv i nord.

Men vi får ikke bare eksport fra den store verden; vi får også en del import fra den store verden, og en av de store miljøutfordringene vi står overfor, er plast og plastproblematikk – plast i havet. Hvilken nasjon er det som i utgangspunktet har kunnskap og teknologi – fra oljenæringen, fra det å være en havnasjon – til å kunne gjøre en jobb for verden knyttet til dette med plast og plastproblematikk? Jo, jeg vil anta at vi ligger ganske godt an til å kunne gjøre en god jobb der, både for Norge, for våre hav, og ikke minst for verdenshavene.

Da tror jeg det er ganske lurt at vi gjør det sammen med våre venner i EU, slik at når vi nå skal presentere det som kommer til å bli en av de viktigste problemstillingene vi kommer til å stå overfor, nemlig sirkulær økonomi, som det ble spurt om fra denne talerstolen, når vi nå skal bygge en sirkulær økonomi, når vi skal ta ressursene i bruk, og når avfall kommer til å gå fra å være avfall til å bli en ressurs på avveie – hvordan skal vi håndtere det på en god måte i et så stort system at vi kan tilby våre tjenester ute i verden? Jeg tror ikke vi gjør det gjennom enkle avtaler alene. Hvis vi skal kunne bidra til den transformasjonen som skal til også på dette området, tror jeg vi er tjent med at vi gjør det sammen med våre venner i EU, slik at vi får god potens – hadde jeg nær sagt – i det som skal gjøres knyttet til det. Det er viktig hvis vi skal lykkes, det er helt avgjørende hvis vi skal nå våre mål om å bli karbonnøytrale, at vi også lykkes med den sirkulære økonomien. Hvis vi ikke lykkes med den sirkulære økonomien, kommer vi til å slite med å nå våre klimamål.

Både for landet og ikke minst for distriktene tror jeg at den tilknytningen vi har til EU i dag, og den tilknytningen vi forhåpentligvis også kommer til å ha i framtiden, er garantisten for at vi skal lykkes med å utvikle vårt land og klare å gjennomføre det grønne skiftet.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [18:35:14]: Jeg fikk en gavepakke på 5 minutter, siden min kollega ikke møtte opp i dag, så nå har jeg 5 minutter til å prate på. Det er fint!

Det er litt symptomatisk for diskusjonen her i Stortinget i dag, for det er stort sett Høyres og Arbeiderpartiets representanter som uttaler direkte at de er for EU-medlemskap, og det er egentlig gjenspeilt i hele Europa. Det er stort sett sosialdemokrater og konservative som er for EU-medlemskap, bortsett fra i Storbritannia, som er det ene unntaket, og det er litt interessant å se at det reflekteres også til Norge.

Jeg har oppfattet noen selvmotsigelser i debatten. Representanten Navarsete lette etter en bedrift – én bedrift – som hadde tapt et anbud i Europa hvis man eventuelt ikke hadde hatt EØS-avtalen. Det er ikke primærnæringen som først og fremst taper konkurransen, det er ikke det som gjør at EØS-avtalen er det viktigste; det er alle de små bedriftene, de bedriftene som leverer små nisjer, som leverer inn anbud hver eneste dag til EU. Disse bedriftene ville ikke kunne levere anbud til EU/EØS-landene uten gjennom EØS-avtalen. De ville ikke hatt en sjanse, de ville ikke engang fått muligheten til det. Du kan reise rundt i distriktene eller i Akershus og i Oslo, så vil du finne hundrevis av bedrifter som leverer på anbud til EU-land. Det er det som er situasjonen i dag, og da kan man ikke lete etter én bedrift, for det finnes så mange av dem. Det er vel heller ikke stortingsrepresentanters oppgave å peke på én bedrift som eventuelt ikke har fordel av eller kan benytte seg av EØS-avtalen.

Representanten Navarsete er også veldig opptatt av at statsråden skulle finne en avtale med Storbritannia. Hvorfor er det så viktig da, når det ikke er viktig å finne det med de andre 27 landene som er i EU? Hvorfor er akkurat Storbritannia så veldig viktig? Det er jo det samme med Storbritannia som det er med dem som er tilknyttet EØS/EU. Jeg forstår ikke forskjellen, hvorfor det skulle være så viktig å finne rammebetingelser overfor akkurat Storbritannia.

Så til representanten Rotevatn – som ikke er her nå – som snakket om EU som et fredsprosjekt. Ja, det var et fredsprosjekt, med Kull- og stålunionen, den gangen det ble etablert. Men NATO tok over dette fredsprosjektet. Fra 1949 er det NATOs 28 medlemsland som har kollektivt ansvar for hverandre. Det er det som sikrer freden i Europa og freden transatlantisk. Det er ikke EU, det er ikke handel som gjør det, slik det fremstår her. Det er ikke det, for det er faktisk i NATOs doktrine at vi skal passe på hverandre, at et angrep på én er et angrep på alle. Dét er fredsprosjektet i Europa.

Jeg stusser litt over representanten Simensen, som ikke kaller meg en høyrepopulist eller en ytterliggående høyrepopulist, men som sier at det jeg sier, er en ytterliggående høyrepopulist. Jeg oppfatter meg ikke som en ytterliggående høyrepopulist. Jeg ønsker et EØS-samarbeid, jeg ønsker handel over landegrensene, men jeg ønsker ikke en politisk union. Jeg tror en politisk union er uheldig, jeg tror en politisk union er uansvarlig, og jeg tror en politisk union kan føre til opptøyer i Europa. Vi ser tendenser til det allerede i dag. Politisk union er et arbeid som er satt i gang, det er et prosjekt som er satt i gang uten folkets velsignelse og uten folkets tillatelse. Det er jeg imot.

Så vil jeg bare legge til – og det er litt interessant, for man snakker om EU som en slags enhet. Har du hørt om noen som reiser på ferie til EU? Ikke det, nei. Man reiser på ferie til enkeltland: Man reiser på ferie til Tyskland, man reiser på ferie til Østerrike, man reiser på ferie til Frankrike, og der forventer man å finne fransk kultur, østerriksk kultur, tysk kultur. Reiser man til Sverige, er det vel noe igjen av svensk kultur også. Det er jo nasjonalstatene som er selve kulturbærerne for Europa. Det er ingen som reiser på ferie til EU – man reiser på ferie til Spania, og man vet hva man kan forvente når man kommer til Spania. I den fremtiden som mange her i salen snakker om, der finner man ikke det, man finner ikke nasjonalstatens kulturelle arv eller nasjonalstaten å reise til og besøke – om 50 år, eller om 70 år – hvis man ikke også jobber for at nasjonalstaten faktisk skal overleve.

Nå klarer jeg ikke helt å se hva jeg har skrevet, president, så da kan jeg vel like godt avslutte her.

Per Rune Henriksen (A) [18:39:46]: Det er mange i denne debatten som peker på og er urolige for de tendensene som vi ser internasjonalt, også i Europa, som går i retning av større proteksjonisme og mer nasjonalisme, motsetningene mellom globalisering og proteksjonisme og internasjonalisme og nasjonalisme og de utslagene det gir i Europa. Men jeg tror det er viktig at vi også prøver å forstå de motsetningene. Hva er det som skjer? Det ligger også en frykt blant vanlige folk, som må tas på alvor.

Jeg tror representanten Tybring-Gjedde tar altfor lett på det når han sier at dette handler om motstand mot en politisk union. Dette handler like mye om frykt for jobbene som går tapt på grunn av at konkurransen brer om seg og globaliseringen flytter på arbeidsplasser og funksjoner. Men dette er en frykt som vi må ta alvorlig. Vanlige folk føler seg glemt. Lokale, regionale og nasjonale politikere føler seg overkjørt av byråkrater i Brussel, noe som igjen er en farlig cocktail. Visjonen om et samlet, fredelig og demokratisk Europa må ivareta vanlige folks tro, håp og frykt. Hvis man ikke klarer dette, halter prosjektet, og i verste fall faller det sammen. Da påhviler det også oss på Stortinget og i regjering å opptre – i den norske opinionen og i det norske ordskiftet – sånn at norske velgere føler at vi representerer dem, at vi forsvarer deres interesser i vårt samarbeid med EU, og dermed at samarbeidet med EU gjennom EØS er en fordel for det norske folk.

EØS-avtalen ligger fast, men vi må kjempe for aksepten hver eneste dag. Ikke minst kjenner vi på det, vi som må kjempe for aksepten inn i fagbevegelsen, som er dypt bekymret for deler av avtaleverkets framtid innenfor en fri konkurranse i EU, og med arbeidsinnvandringen, sosial dumping og det som følger med.

La meg også si noe om et annet viktig punkt som handler om mye av det samme, energipolitikken. Som statsråden sa, blir EUs energipolitikk stadig viktigere for Norge. Vi ser nå at EU orienterer seg mer og mer i retning av å lage pakker, av direktiver og forordninger som styrer energipolitikken i Europa. Jeg mener at det er en positiv politikk – det som EU gjør – i forhold til det europeiske energimarkedet. Men dette får også noen virkninger for Norge som stor energinasjon, som stor energieksportør og for hvordan vi selv forvalter vår egen naturressurs, nemlig energien, oljen og gassen.

I det nordiske samarbeidet har vi fjernet grensehinderet. Vi har et felles energimarked i Norden, noe som har tjent oss vel, jeg tror det også vil tjene Europa vel, det vil rulle ut fornybar energi, det vil gi billigere energi til folk flest. Men når Europa gjør dette, får det også noen virkninger for Norge og vårt energisystem, og når vi vet hvilke forskjeller det er på energisystemene i Norge og i Europa, så gjør jo det at vi må passe godt på. Vår kraftproduksjon er nær 100 pst. fornybar, mens EUs kraftproduksjon ligger på i underkant av 30 pst. fornybar, og det varierer mellom landene – fra 4,2 pst. på Malta til 70,3 pst. i Østerrike. Det gjør at det som kan være fornuftig for å rulle ut fornybar energi i Europa, kan være fryktelig dumt i Norge. Vi kan ta den saken som vi har gående om varmtvannsberedere, som er en evigvarende sak, som viser hvilke problemer vi har i forhold til EU her.

Det er utrolig viktig at vi som norske politikere er til stede i EU-parlamentet, i EUs debatt om disse tingene og hevder de norske interessene. Da er det også utrolig viktig at den norske regjeringen er klar og tydelig på hvilke signaler man sender ut, og at vi har debatter i Stortinget som gir den rette forankringen for disse signalene. Vi husker ostetollsaken, det var ingen stolt affære. Nå har vi bedt om å få en sak om EUs energipolitikk til Stortinget. Jeg ser fram til den diskusjonen, slik at vi kan få avklart de norske posisjonene, for dette blir et stadig viktigere tema framover, som statsråden sier.

Svein Roald Hansen (A) [18:45:07]: Det virker nesten som om det ikke er mulig å komme ut av den gamle debatten om medlemskap. Det blir nesten noe rituelt over dette når Senterpartiet forfekter at vi ikke trenger EØS-avtalen. Jeg føler at Senterpartiet diskuterer mot noe som ingen hevder. Selvsagt vil vi få solgt olje og gass, og sikkert fisk og varer, til våre europeiske naboland uten en EØS-avtale, men når man sier at vi kan falle tilbake på frihandelsavtalen fra 1972, tror jeg man må oppdatere seg lite grann. Den dekker varer, og siden 1972 er tjenesteeksport blitt viktigere og viktigere. Det er nå omtrent 40 pst. av norsk eksport fra fastlandet, og man har en utvikling hvor tjenester og varer veves sammen i pakker, slik at det å ha en handelsavtale i dag som bare dekker varer, er ganske utdatert.

Om 14 dager skal jeg og kollega Gunnar Gundersen sammen med EFTA-kolleger reise til Canada og Mexico, nettopp fordi vi der er i ferd med å starte forhandlinger om oppdatering av handelsavtalene, og de er ikke fra 1972, de er mye nyere, men er allerede i ferd med å bli utdatert.

Kristelig Folkeparti er den fremste forsvareren av EØS-avtalen. Det er deres baby, men det burde vært Senterpartiets baby også, for det er jo den avtalen som sikrer det økonomiske båndet til det viktigste markedet, det europeiske markedet, men som gjør at vi kan føre den landbrukspolitikken vi vil. Det er underlig at Senterpartiet ikke ser at hvis de skulle lykkes med dette korstoget mot EØS-avtalen, så kommer presset på medlemskap, og da vil landbrukspolitikken bli med inn i dette.

Når representanten Navarsete etterlyser den bedriften som ville gått over ende hvis vi ikke hadde hatt EØS-avtalen, tror jeg ikke den blir lett å finne. Bare tenk på at norske bedrifter kan være med på å konkurrere på alle offentlige anbud som legges ut i alle europeiske land over en viss terskelverdi. Det må gi noen større muligheter enn bare å holde på med offentlige tjenester eller offentlige anbud hjemme. Vi må ikke tro at vi kan få beholde alle de fordelene, og ikke måtte innpasse oss eller følge regelverket.

Det er det økonomiske, men den andre biten ved dette er den tryggheten det gir for deg og meg når vi farter ut i Europa. Når vi er turister, har vi med oss det blå trygdekortet som gir oss rett til behandling der vi er. Jeg synes det er en fordel, og det gir en trygghet, men det gir først og fremst en mulighet for alle som er vokst opp etter 1992, til å se Europa som et mulighetens marked som studenter, som arbeidstakere osv. Dette har vi levd med i Norden siden 1955. Jeg tror det er helt utenkelig at vi skulle ta bort det i Norden, men det vil skje hvis vi går ut av EØS-avtalen. Da vil det nordiske samarbeidet falle sammen.

Det er jo underlig at Nordisk råd med jevne mellomrom setter ned arbeidsgruppe på arbeidsgruppe på arbeidsgruppe for å kartlegge grensehindre, alt som gjør det vanskeligere å handle og å leve på tvers. Altså: Hvis man er norsk kvinne, gift med en danske, bosatt i Malmö og skal føde barn, rammes man av litt ulike regler. Disse vil vi gjerne harmonisere for at det skal bli lettere å leve på tvers. Men så fort man kommer sør for Danmark, er dette oppskriften på store problemer.

Jeg har til slutt lyst til å si at når det gjelder trygdeeksport, tror jeg det er en grunn til at det har vært snakket om dette. Det begynte under vår regjering også, så det er ikke noe denne nye regjeringen har funnet på, eller som Christian Tybring-Gjedde har mast om. Det er mange som har snakket om det. Og det går sikkert an å levekårsjustere det, men da gjelder det også nordmenn. Det er poenget – man kan ikke forskjellsbehandle. Jeg vet ikke om norske diplomater eller ansatte i norske bedrifter som reiser ut i Europa, ville synes det er greit å få kutt i barnetrygden.

Ove Trellevik (H) [18:50:30]: Odd Henriksen nemnde utfordringa med plastikk. Plastproduksjonen i verda har auka frå 1,8 millionar tonn i 1950 til over 300 millionar tonn i dag, der heile 8 millionar tonn årleg hamnar i havet. Der er klart for mange at denne utviklinga ikkje kan fortsetja.

Me i Noreg er heilt avhengige av produktive hav, ja, eigentleg er heile verda avhengig av det. Me har ambisjonar om å vera verdas fremste sjømatnasjon. Me veit at fisken får i seg plast, men me veit for lite om kva betyding det har for oss menneske. Paradoksalt nok finn me mikroplast i svært mange produkt, i alt frå tannkrem og ansiktskremar til klede. Regjeringa har lagt fram ein havstrategi og deltar aktivt saman med andre nasjonar for å belysa konsekvensar og moglege løysingar for plastforsøplinga.

Gjennom EØS-avtalen og vår gode tilknyting til EU får regjeringa stor støtte, også økonomisk, til prosjektet Havmiljø og blå bioøkonomi, som regjeringa har sett i gang no når me har leiinga i Nordisk ministerråd. Gjennom dette europeiske forskingssamarbeidet har regjeringa fått auka ressursane til forsking på mikroplast for å søkja å finna svar på viktige spørsmål for sjømatnasjonen Noreg.

Dette samarbeidet som Noreg har gjennom JPI Oceans-sekretariatet i Brussel, er eit godt døme på kor viktig EØS-avtalen er for oss, også i slike samanhengar. Regjeringa har her fått på plass eit stort og viktig program på eit område som er særdeles viktig, og me er med og styrer innsatsen til områder som me meiner er viktige for oss, men også for resten av verda. G7-landa har fått augo opp for kva arbeid som er sett i gang i dette prosjektet, og det er håp om at ein også vil vidareføra dette gode arbeidet i ein større global samanheng.

Eg vil også gje honnør til regjeringa for artikkel 19-forhandlingane. Produsentar og enkelte medlemsland i EU har jamleg kritisert Noreg for aukingane i tollsatsar for bl.a. kjøt og ost, som kom under Stoltenberg II-regjeringa, i januar 2013.

Når me med heimel i artikkel 19 skal ha ei liberalisering av handel med landbruksvarer, er det forståeleg at EU krev tilgang til marknaden. For Noreg inneber forhandlingsresultatet at det vert etablert tollfrie kvoter, eller total tollfridom, for eksport av enkelte norske produkt. Slike tollfrie kvoter vil gje norsk industri betre tilgang til EU-marknaden. Det er i tillegg gjeve ei avgrensa auking av eksisterande importkvoter for nokre av EU sine produkt. Samla sett aukar norsk importkvote for kjøt, f.eks. frå EU, med 2 550 tonn og er noko under kvoten på 3 100 tonn som vart inngått under den førre regjeringa, Stoltenberg II.

Alt i alt er det eit godt resultat, som er godt forankra i vår gode og framtidsretta landbrukspolitikk.

Elin Rodum Agdestein (H) [18:53:52]: Senterpartiledelsen har sagt at betingelsen for å bli med i regjering er at EØS-avtalen skal reforhandles, og det ultimatumet skaper en del usikkerhet om hvorvidt vår samarbeidsavtale med EU vil overleve et eventuelt regjeringsskifte i høst. Og det er mer enn bare handel med varer og tollsatser som står på spill. Av alt vi eksporterer, selger vi 80 pst. til EU. 65 pst. av alt vi kjøper, kommer også derfra. 80 pst. av regelverket vårt stammer fra EU – og 90 pst. av regelverket som går på matsikkerhet. Ikke bare bedrifter, men også privatpersoner og enkeltmennesker vil jo bli rammet dersom avtalen skulle falle bort.

Eksempelvis: Hva vil Senterpartiet si til de 14 000 norske studentene som nå tar utdanning i EU, som vil miste den retten? Nordmenn vil miste retten til hjelp under sykdom, trygderettigheter vil falle bort. Hva betyr det når veterinæravtalen forsvinner? Jo, grensekontroll med 170 vogntog med fersk sjømat hver dag vil bli gjeninnført, og det vil være ødeleggende for norsk havbruksnæring. Norske selskaper mister retten de har til å levere inn anbud i EU. Og verken WTO eller en frihandelsavtale dekker fri bevegelse av personer. Og landbruket, i hvert fall i mitt fylke, Nord-Trøndelag, er helt avhengig av den arbeidsinnvandringen man har i sesongene. Det samme gjelder matvareindustrien.

Det er titusener av arbeidsplasser i Distrikts-Norge. Det eksporteres for mellom 20 og 120 mrd. kr i hvert av de viktige distriktsfylkene langs kysten av Norge. I Nord-Trøndelag har vi nå den største veksten i eksportverdien som vi har hatt noen gang, og ledigheten er rekordlav, og det er jo fordi vi når fram med produkter til EU-markedet, og tjenestene øker også mest.

Når man tror at EØS-avtalen kan erstattes av en frihandelsavtale, er dette tanker som baserer seg på en utdatert forestilling om markedsadgang. Det handler ikke om toll på ost, eller om en skal ha tomater fra Norge eller fra Spania; det handler faktisk om trygge rammevilkår for hundretusenvis av norske arbeidsplasser. Så den linjen som Senterpartiet nå prediker, det korstoget mot EØS, er faktisk en stor trussel mot norske arbeidstakere og norsk arbeidsliv.

Liv Signe Navarsete (Sp) [18:56:56]: Eg bad eigentleg om ordet for å snakke om EU sin energiunion, men eg vil fyrst svare litt på det som har vore hevda frå talarstolen.

Fyrst til representanten Hansen, som seier at handelsavtalen vil ikkje fungere, for no handlar det om tenester. Det er jo ikkje toll på tenester. Det er ingenting som hindrar norske selskap i å levere tenester til EU om me ikkje har EØS-avtalen. Leverer ikkje sveitsiske bankar tenester til EU? Leverer ikkje bankar i Singapore og «worldwide» tenester til europeiske land? Sjølvsagt gjer dei det. Alle andre typar tenesteleverandørar leverer òg tenester til EU utan å ha ein EØS-avtale. Så her snakkar representanten Hansen mot betre vitande.

Rodum Agdestein hevda at me har stilt ultimatum om regjeringssamarbeid. Så vidt eg veit, har me ikkje stilt noko ultimatum. Tvert imot gjorde partileiaren det klart for kort tid sidan at Senterpartiet ikkje stiller ultimatum. Han meinte at det ville vere å vise seg underlegen. Om det vert regjeringsforhandlingar, vert det som likeverdige partar, og då får i så fall kanskje Arbeidarpartiet stille ultimatum mot Senterpartiet på sak – kva veit eg? Men iallfall er det verken stilt ultimatum eller starta forhandlingar, som eg er kjend med.

Til representanten Tybring-Gjedde: Det høyrest jo ut som om norske bedrifter ikkje eksporterte til land i Europa før EØS-avtalen. Var me så lite føre oss at før EØS-avtalen kom, var det ingen eksport til EU? Sjølvsagt var det det. Og sjølvsagt, dersom ein ikkje hadde hatt EØS-avtalen, hadde ein vidareutvikla den handelsavtalen som ein hadde med EU, som andre land har gjort som ikkje har ein dynamisk EØS-avtale, men som sjølvsagt eksporterer mengder til EU. EU har 200 handelsavtalar med andre land enn dei som er med i EU. Sjølvsagt er det enorm eksport frå dei landa inn til EU, på grunnlag av ulike handelsavtalar.

Og kvifor me vier Storbritannia merksemd i dag, er jo nettopp fordi Storbritannia forlèt EU. Det er jo der me har brexit. Derfor stiller eg spørsmål om Storbritannia i dag og ikkje om alle andre land.

Eg har heller ikkje nemnt primærnæringane, som òg Tybring-Gjedde tok opp og tilla meg. Ingen har snakka om dei. Eg har snakka om norsk næringsliv generelt, og om dei moglegheitene som ligg for norsk næringsliv heilt uavhengig av EØS-avtalen.

Det er eit stort ja-fleirtal i denne salen – som då ikkje er på linje med det norske folk, som er mykje meir skeptisk. Me høyrer representantane frå Arbeidarpartiet og Høgre snakke så varmt om EU at dei må jo liggje og vri seg i smerte kvar natt over at me ikkje har vorte medlem. Det er nesten så det er ilt å høyre. Heldigvis har me eit klokt folk som har sytt for at me ikkje er medlem i EU.

Elisabeth Vik Aspaker (H) [19:00:16]: EØS-avtalen er en dynamisk avtale for å sikre et velfungerende indre marked og et mer konkurransedyktig Europa. Målet er flere jobber til nye generasjoner europeere.

Useriøse virksomheter må stoppes. Norge har gjennom EØS-samarbeidet engasjert seg aktivt i kampen mot arbeidslivskriminalitet. Her hjemme har regjeringen tatt viktige initiativ sammen med partene i arbeidslivet. Bekjempelse av ulovligheter i arbeidslivet står også høyt på EUs dagsorden for å sikre konkurranse på like vilkår i EØS-området. EUs plattform mot svart arbeid er her et viktig verktøy.

Jeg vil også understreke viktigheten av at Norge samarbeider om tiltak mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet med land som mottar EØS-midler, et samarbeid som er ønsket av begge parter. Her spiller det norske arbeidstilsynet en nøkkelrolle i samarbeid med tilsvarende myndighet i flere av landene.

EØS- og EU-ministeren viste til at regjeringen vil fremme en stortingsmelding om eksport av trygdeytelser. Det er verdt å merke seg at det også i EU-land som Tyskland, Irland, Danmark og Østerrike pågår en diskusjon om indeksering av eksport av f.eks. barnetrygd, og at dette nå også er tema når EUs arbeids- og sosialministre møtes. Vi må unngå at fri bevegelse av arbeidskraft rokker ved bærekraften til våre velferdsordninger.

I år kan vi feire 30-årsjubileum for Erasmus+-programmet. En hel generasjon «erasmusianere» har gjennom ulike utdanningsaktiviteter på kryss og tvers av landegrenser i EØS og EU spleiset Europa tettere sammen. For tida studerer 14 000 norske ungdommer i andre EØS- og EU-land. 5 000 av disse studerer i Storbritannia. Sånn ønsker vi at det skal kunne fortsette.

Mange unge tar dette for gitt. Men som statsråden understreket i sin redegjørelse: Det er vår EØS-tilknytning som har lagt til rette for at norsk ungdom fritt skal kunne delta i studentutveksling med andre europeiske land. Jeg tror mange unge ikke er klar over hva som faktisk står på spill uten EØS-avtalen.

EØS-avtalen er i grunnen et columbi egg når vi i en og samme avtale kan regulere alt fra studentutveksling til klima- og energiavtaler og markedsadgang for fisk. Derfor er det en avtale for framtida, og derfor må vi gjøre alt vi kan for å videreutvikle EØS-avtalen og den tilknytningen til EU som vi har gjennom dette instrumentet.

Michael Tetzschner (H) [19:03:08]: Europautredningen slo fast at det indre markedet har betydelig og varig effekt for norsk økonomi, og at uten markedsadgangen hadde vårt BNP vært lavere. Også vår lønnsevne og vår velstand hadde vært lavere.

Produktivitetsgevinster er den primære årsak til de samfunnsøkonomiske effektene av de indre markedene. Hvis vi tenkte oss realisert det som ser ut til å være Senterpartiets ønskescenario, ville Norges handel med EU og andre land foregå etter bestemmelsene i WTO, det ville være det som ville være det regulerende regime. Det er altså noe mer enn en tankelek hvis man begir seg ut på den galeien. Det ville også innebære at Norges eksport av varer til EU skulle pålegges EUs tollsatser for handel med tredjeland. Vi ville også bli konfrontert med barrierer av ikke-tollmessig art, nettopp fordi EØS-landene og EU-området til sammen prøver å begrense barrierer disse handlende landene imellom. Utenfor EØS ville vi ikke være en del av den harmoniserings- og dereguleringsprosess som stadig foregår i EU- og EØS-området. Dette ville bl.a. ha stor betydning for nye fremvoksende industrier, f.eks. nettverksindustrien og digitale tjenester.

Når man kan føre en debatt på dette nivået i landets nasjonalforsamling, er det nettopp fordi vi har tatt alle disse godene for gitt og tror vi kan beholde dem hvis vi isolerer oss fra Europa ved å si opp eller tre ut av EØS-avtalen.

Norge måtte på egen hånd forhandle bilaterale handelsavtaler, tollsatser og forhold også av ikke-tollmessige barrierer mot tredjeland, dvs. individuelle avtaler med USA, Canada, Kina osv. Norge ville stå alene i et slikt forhandlingsløp og ikke kunne dra nytte av EUs forhandlingsstyrke og forhandlingskapasitet.

I tillegg skal man altså se bort fra denne bevegeligheten av varer, tjenester, investeringer og arbeidskraft. Så er det også andre aspekter, som foregående taler var inne på, nemlig vår deltakelse i forsknings- og utdanningspolitikk, institusjonelt samarbeid og i konkurransepolitikken.

Fremfor alt, siden vi nå har formannskapet i Nordisk ministerråd, må det også minne oss om at det ville føre til en splittelse og isolasjon av Norge fra våre nordiske naboer, fordi grensen mellom EU og EØS-området og Norge ville adskille oss fra våre nordiske naboland.

Lill Harriet Sandaune (FrP) [19:06:29]: Uansett hva slags meninger man måtte ha om EØS-avtalen og EU, er nok alle enige om at det er viktig med best mulig kontakt mellom Norge og Europa på det utdannings- og forskningsmessige området.

For et lite land som Norge er det spesielt viktig at man deltar på de store konkurransearenaene. Den norske deltakelsen i EUs Horisont 2020 er det klart viktigste internasjonale forskningspolitiske samarbeidet for Norge, ikke bare for norske forskeres tilgang til forskningsmiljøene i EU-land, men også som viktig døråpner for norske forskere overfor land utenfor Den europeiske union. Det gir oss tilgang til kunnskap og økt kvalitet gjennom konkurranse på en internasjonal arena.

Horisont 2020 har tre hovedmål. Man skal bygge fremragende forskningsmiljøer, skape et konkurransedyktig næringsliv og møte de store samfunnsutfordringene. Norge må ha ambisjoner om å være med på å oppfylle alle disse tre prioriteringene. For Fremskrittspartiet er det viktig at norsk deltakelse i Horisont 2020 utnyttes til fulle, og regjeringen har lagt fram en strategi for Norges deltakelse i programmet. Vi må sørge for at lærere, studenter, forskere og bedrifter over hele landet er godt kjent med mulighetene for å få EU-finansiering til sine prosjekter, og hjelpe dem til å nå opp i konkurransen om midlene.

Fremskrittspartiet mener vi må ha som mål at Norge skal være blant Europas mest innovative land. Det er avgjørende for at vi skal kunne ha vekst og velferd også i framtiden – uten innovasjon, ingen verdiskaping. Derfor er det også svært positivt at innovasjon nevnes eksplisitt i Horisont 2020. Her vil Fremskrittspartiet minne om at innovasjon kan skje i alle fagretninger, og finner sted i tjenesteproduksjon, i offentlig sektor, i helsesektoren osv., og ikke bare i industri- og næringsliv og akademia.

Innovasjon handler også om kultur og forutsetter at man har innbyggere med kompetanse på mange felt, ikke bare innenfor realfag eller de teknologiske fagene, men også innenfor samfunnsfagene og humaniora. Å få flere humanister og samfunnsvitere til å tenke mer bevisst rundt innovasjon og verdiskaping er viktig. Fremskrittspartiet vil derfor berømme regjeringen for humaniorameldingen, det første politiske dokumentet der det foretas en helhetlig gjennomgang av humaniorafeltet i Norge.

I en global verden er det veldig viktig å forstå betydningen av identitet, verdier, religion, kultur, etikk og språk. «Culture matters.» Nettopp her spiller de humanistiske fagene en stor rolle, og Fremskrittspartiet håper flere humanistiske miljøer også vil delta aktivt i Horisont 2020.

Marianne Aasen (A) [19:09:42]: Jeg har noen korte kommentarer til medrepresentanter.

For det første: Det er uaktuelt for Arbeiderpartiet å styre på noe annet grunnlag enn EØS-avtalen. Så er det sagt.

Dernest til representanten Christian Tybring-Gjedde, som påstår at EU ikke er noe fredsprosjekt. Det står ikke til troende. Begrunnelsen er – representanten må gjerne si at han mener det ikke fungerer som et fredsprosjekt – at de som startet EU, dvs. Kull- og stålunionen, startet et fredsprosjekt. Det sa de selv, og det står mer til troende enn representanten Christian Tybring-Gjeddes påstand. Man kan spørre seg hvorfor de startet denne unionen for kull og stål og ikke for hvete og ost. Det henger naturlig nok sammen med hvordan man produserer våpen. Opprettelsen av Kull- og stålunionen og NATO skjedde omtrent samtidig, og med mange av de samme politikerne. De mente at begge deler var nødvendig for å trygge freden. Man trenger militær allianse, men man trenger også at mennesker møtes, slik at man bygger ned fiendebilder. Det er det EU-prosjektet også handler om.

Dernest: Ingen reiser til EU, sier representanten Christian Tybring-Gjedde. Det er like pussig å si som at ingen reiser til NATO. Nei, men man reiser til Europa hvis man bor i en annen verdensdel, selvfølgelig. Så besøker man mange forskjellige land, og der har man det veldig godt, for der er det en økonomi som fungerer relativt bra, sammenlignet med veldig mange andre steder. Det er fred, som det har vært i over 70 år. Derfor er det også såpass mange som ønsker og drømmer om å komme til Europa.

Det er ingen tvil om at det er problemer i Europa. Det er store utfordringer med arbeidsledighet, det er sosial dumping, og det er mye annet. Jeg mener at representanten Per Rune Henriksen har en bedre forklaring på mange av de problemene enn det representanten Christian Tybring-Gjedde og Fremskrittspartiet har, for det handler også om en økonomisk politikk hvor det er elitene som har kommet bedre ut av det enn arbeiderklassen, f.eks.

Senterpartiets Liv Signe Navarsete var opptatt av om vi vrir oss i smerte. Jeg vrir meg ikke i smerte, men det er veldig irriterende for en som er opptatt av politikk, ikke å kunne delta i å utforme framtida, når det rett og slett har en påvirkning på hvordan vi har det.

Statsråd Frank Bakke-Jensen [19:12:08]: Jeg har bare noen korte, avsluttende kommentarer.

Til Svein Roald Hansen om klima og protokoll 31: Vårt mål, vår ambisjon, er å ha en samarbeidsavtale utenfor de fire frihetene, altså i protokoll 31 – et samarbeid som vil være avgrenset til avtalens konkrete innhold, og som vil være avgrenset i den tid som avtalen fastsetter.

Så til representanten Simensen, som drar inn nordområdepolitikken: Jeg er veldig kry av den nordområdestrategien vi har lagt fram. Den gjør noe som den forrige regjeringen ikke gjorde, og som var et av mine ankepunkt når det gjaldt satsingen: Den kobler innenrikspolitikk og utenrikspolitikk, den kobler politikk som gjør landsdelen og landsdelens befolkning relevant for nordområdepolitikken, den gjør nordområdepolitikken relevant for de innbyggerne som bor i landsdelen. Simensens parti har levert landets dårligste skoler der nord i de årene de har styrt. Vi gjør noe med det av hensyn til landsdelens ungdom, som skal få ta de mulighetene som byr seg hvis de vil.

Til det med å være tydelig når det gjelder brexit og forhandlingene: Jeg kan være enig med både representanten Aasen og andre om at det er ikke det enkleste. Jeg skal gi et lite eksempel: For det første er vår posisjon ganske enkelt at vi skal ivareta EØS-avtalen og de forpliktelsene og rettighetene vi har der, samtidig som vi skal ha en så god avtale med Storbritannia som mulig.

En av de viktige diskusjonene som nå pågår mellom de partene som forhandler, er rekkefølgen på de avtalene som skal forhandles. EU sier at nå skal man forhandle det finansielle, rammene for skilsmissen, først, så skal man forhandle fram rammen for den nye avtalen som skal gjelde etter bruddet, og så skal man se på eventuelle overgangsordninger.

Storbritannia sier at nei, det er ikke sånn vi vil gjøre det. Vi vil se hva slags avtale vi kan få før vi kan si noe om det finansielle, og så får vi se om det er behov for overgangsordninger. Det er altså ikke så veldig mye som er krystallklart ennå. Og som jeg sa i replikkordskiftet, dette er en sak der det kommer ny kunnskap på bordet hver dag, ny forståelse. Jeg mener ennå at det var sånn i Storbritannia at man hadde ingen plan B da man gikk til folkeavstemning. Plan B – den driver man og lager nå, den.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [19:14:51]: Jeg har ikke noe behov for å forlenge debatten. Jeg har bare to korte ting jeg skal si på 1 minutt.

Det gjelder representanten Marianne Aasen og EU og etableringen av Kull- og stålunionen. Det er helt riktig, jeg er ikke så blank at jeg ikke vet hvorfor den ble etablert. Men jeg vet også hvorfor NATO ble etablert, nemlig for et kollektivt forsvar og forsvaret mot øst. NATO bevarer freden i Europa, den sikrer freden i Europa. Som representanten også sa: EU er en prateklubb. Det kan hun ha rett i, det er sikkert fint å prate med hverandre, men det er faktisk slik at det er NATO som sikrer freden.

EU bytter ut nasjonalstaten – nå husker jeg ikke hva jeg skal si engang. – Jo. Ingen drar på ferie til EU. Nei, men i USA sier man at man drar på ferie til Europa, og så ler vi litt av dem for de vet ikke forskjell på nasjonalstatene, og når EU bygger ned nasjonalstaten, kan man etter hvert ikke dra på ferie til Spania, Frankrike og Tyskland. Det er den individuelle staten som er det viktige, landet vi ønsker å dra på ferie til, den nasjonale kulturen vi ønsker å besøke – f.eks. Hellas med sin kultur, Italia med sin kultur. Vi ønsker ikke å reise til EU, vi ønsker å reise til nasjonalstaten, og det burde representanten Aasen også være enig i.

Liv Signe Navarsete (Sp) [19:16:06]: Orsak, president, er det éin 3-minuttar eg har?

Liv Signe Navarsete (Sp) [19:16:26]: Ja, eg har hatt 5 minutt. Den er grei, då vert det ein kort merknad.

Den merknaden vil eg bruke til å avklare det som vart sagt om at Senterpartiet har varsla at det er eit absolutt krav i høve til EØS. Eg fann ingen ting frå den 4. oktober 2016, men den 5. oktober 2016 var det eit oppslag der Slagsvold Vedum varsla hardare kamp, og at Senterpartiet gjerne ville dumpe EØS-avtalen til fordel for ein annan avtale saman med Storbritannia. Det er vel knapt noko nyhende at Senterpartiet ville dumpe EØS-avtalen, men eg finn ingen ting i det oppslaget som eg var nede og skreiv ut, om at det her finst noko ultimatum, så eg trur me har halde oss på den same linja: Ein sterk motstand mot overstyring, ein sterk motstand mot at me ikkje kan styre vårt eige bu, og at me har eit arbeidsliv som lir, og som gjer at veldig mange fagorganisasjonar no før LO-kongressen varslar hard motstand mot EØS-avtalen. Det forundrar meg at Arbeidarpartiet ikkje er opptekne av det.

Kåre Simensen (A) [19:17:39]: Jeg skal ikke forlenge debatten. Jeg skal være veldig kort og like kort som statsrådens NTP-satsing i Finnmark, som er lik null. Jeg må si at det var et svært unnvikende svar fra en statsråd om NTP-en. Folkets tilbakemelding er soleklar. Det er mangelfullt, og Finnmark er utelatt fra satsingen. Så kan du si hva du vil om at NTP-satsingen og nordområdesatsingen henger sammen med innenrikspolitikken – det henger ikke i hop, for å si det rett ut.

Statsråd Frank Bakke-Jensen [19:18:22]: Det var bare for å varsle Simensen om at det blir rikelig tid til å diskutere Nasjonal transportplan i denne salen i forbindelse med andre saker, og så er jeg ikke romsligere enn at jeg ser virkelig fram til å se Arbeiderpartiets ekstra satsing i landsdelen når de kommer med sitt forslag til Nasjonal transportplan.