Eirik Milde (H) [10:13:07](ordfører for saken): Som sakens ordfører vil jeg takke hele komiteen for å bidra til en god og opplyst sak, der ulike synspunkter presenteres på en oversiktlig og grei måte. Ikke minst hadde komiteen en høring med begrenset deltakelse fra ulike juridiske miljøer som bidro til et godt grunnlag for arbeidet i komiteen.

Før jeg går inn i de ulike forslagene i saken, kunne det kanskje være nyttig med et lite tilbakeblikk på hva Stortinget har vedtatt ved ulike anledninger knyttet til forvaltning av ulv i Norge.

Vi kan starte med behandlingen av St.meld. nr. 15 for 2003–2004, Rovvilt i norsk natur. Her ble prinsippet om egen ulvesone med tre årlige ynglinger fastsatt. Dette var altså noen år før vi fikk naturmangfoldloven, og derfor var jakt på ulv hjemlet i viltloven – at det må

«gjennom egen forskrift åpnes for lisensjakt på ulv når det finnes et overskudd utover det fastsatte bestandsmål. Lisensjakt for ulv kan også iverksettes etter nærmere fastsatte kriterier innenfor forvaltningsområdet dersom dette er hensiktsmessig for å regulere bestanden.»

Stortinget var med andre ord tydelig på at vi skulle ha en aktiv forvaltning av ulv på samme måte som for de andre rovdyrene. Henvisningen til hjemmel i viltloven gjaldt for felling av bjørn, jerv, ulv og gaupe for å forhindre skade på bufe og tamrein.

I 2009 fikk vi naturmangfoldloven under den rød-grønne regjeringen, og her ble spørsmålet reist om hvordan rovviltforliket fra 2004 skulle stå seg i forhold til den nye loven. Høyre og Fremskrittspartiet ønsket en egen lovformulering som sa at forvaltningsmålet i loven ikke skulle gjelde for arter som det foreligger andre nasjonale retningslinjer for forvaltningen av. Flertallet nøyde seg med merknader som fastslo at regjeringens politikk når det gjelder de største rovdyrene, bygger på rovdyrforliket, og at vedtak om naturmangfoldloven ikke medfører at de prinsipper som er fastslått der, må endres.

Så i 2011 kom et nytt forlik som samtlige partier i Stortinget stilte seg bak. Første punkt i vedtaket lyder at norsk rovviltforvaltning «skal skje innenfor rammen av bestemmelsene i naturmangfoldloven og Stortingets behandling av denne, Bern-konvensjonen og den todelte målsettingen etter rovviltforliket av 2004, og den videre oppfølging av dette».

Foreløpig siste kapittel i historien om Stortingets ulvevedtak er forliket basert på Meld. St. 21 for 2015–2016, Ulv i norsk natur. Bak dette forliket sto Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti med et stort flertall i Stortinget. Igjen slår flertallet fast at prinsippene i forliket fra 2004 og 2011 skal danne grunnlaget for den videre forvaltning av ulv i norsk natur, og det settes et nytt bestandsmål på fire–seks ynglinger, inkludert grenserevir med en faktor på 0,5, og målet om tre helnorske ynglinger opprettholdes.

Noe annet som skjer i 2016, er at vi for første gang når de fastsatte bestandsmålene ved at det registreres syv helnorske ynglinger og fire i grenserevir, totalt ni ynglinger. For første gang ble altså naturmangfoldloven og spørsmålet om lisensfelling satt på prøve fordi ulvebestanden var over bestandsmålet. Basert på det nye målet på fire–seks ynglinger fatter rovviltnemndene innenfor sonen vedtak om lisensfelling av i alt fire flokker. Dette blir påklaget, og departementet opphever vedtaket, bl.a. med henvisning til at naturmangfoldloven ikke gir tilstrekkelig hjemmel fordi skadepotensialet på bufe og tamrein ikke ble ansett å være stort nok.

Statsråden holder en redegjørelse i Stortinget 17. januar. Den debatteres 31. januar, der Stortinget ber om en sak før 10. mars – og her er vi nå.

Regjeringens forslag er å endre naturmangfoldloven ved å skrive Bern-konvensjonens artikkel 9 første ledd siste strekpunkt inn i naturmangfoldloven, noe som ikke ble gjort i 2009. Bestemmelsen slår fast at partslandene, under forutsetning av at det ikke er noen annen tilfredsstillende løsning, og at uttaket ikke vil være skadelig for vedkommende bestands overlevelse, kan tillate, i strengt kontrollerte former, på selektivt grunnlag og i begrenset utstrekning fangst, forvaring og annen skjønnsom bruk av enkelte ville dyr og planter i et lite antall.

Regjeringens forslag har av ulike grunner ikke fått tilslutning i komiteen. For regjeringspartiene ble det uaktuelt å endre loven når et av våre samarbeidspartier ikke ønsket å gjøre dette. Vi har som kjent en avtale for det parlamentariske arbeidet der et av punktene er at naturmangfoldloven skal ligge fast dersom ikke partiene blir enige om noe annet. Jeg overlater til de andre partiene å redegjøre for hvorfor de ikke støtter lovendringen, men flertallet bak innstillingen har vektlagt den fleksibilitet man mener finnes innenfor det lovverket vi har.

Både under komiteens begrensede høring og ulike høringsinnspill til lovproposisjonen ble det påpekt at det kan være et hjemmelsgrunnlag for lisensfelling i naturmangfoldloven § 18 første ledd bokstav c, som viser til allmenne helse- og sikkerhetshensyn eller andre offentlige interesser av vesentlig betydning. Regjeringen har også gitt åpning for en slik drøftelse i proposisjonen gjennom å skrive:

«Summen av private interesser vil imidlertid kunne overlappe med offentlige interesser, og det som i utgangspunktet er en privat interesse kan få karakter av en offentlig interesse hvis det berører tilstrekkelig mange. Hensynet til å ivareta næringer som utmarksbeite og jakt kan være relevant i denne sammenheng. En kan også tenke seg at innskrenket livsutfoldelse på grunn av frykt for ulv (eller andre store rovdyr) for en større gruppe mennesker og over tid, kan anses å berøre offentlige interesser.»

Dette grep partiene som sto bak forliket i 2016, fatt i, nå også sammen med Senterpartiet, og vi legger inn et nytt begrep, «distriktspolitiske hensyn», som et mulig hjemmelsgrunnlag. Flertallet peker på at negativ påvirkning på bl.a. beitenæring, annen næringsvirksomhet, jakt, lokalbefolkningens trygghet og psykososiale forhold av generell karakter må anses som faktorer som kan oppfylle vilkåret om distriktspolitiske hensyn.

De samme partiene fremmer også forslag om at rovviltforskriftene skal vise til hjemmelsgrunnlaget i naturmangfoldloven istedenfor viltloven som ble erstattet i 2009. Betinget skadefelling kan hjemles i naturmangfoldloven § 18 første ledd bokstav b, og lisensfelling kan hjemles i første ledd bokstav b og c. Partiene har også et forslag om at flertallsmerknadene skal legges til grunn for den videre forvaltning av ulv i Norge.

Alle partier, unntatt Senterpartiet, står bak et forslag om å foreta en faglig gjennomgang av den norske delbestanden av ulv. Det foreligger også to mindretallsforslag om forvaltningsplan og midler til kommuner med ulverevir, som jeg regner med partiene bak vil legge fram selv.

Så til slutt noen ord om det løse forslaget som er varslet her i salen i dag. Det er kanskje på sin plass å minne om at naturmangfoldloven ble vedtatt i 2009 under en annen regjering, og at vi nå for første gang får prøvd loven mot bestandsmålene. Flertallsmerknadene og flertallsforslagene i dag prøver å rydde opp i ubalansen mellom loven og bestandsmål satt av Stortinget. Svaret på om vi lykkes, ligger i hendene på denne regjeringen, den regjeringen som kommer etter valget, og i siste instans kanskje i domstolen.

Få saker skaper så steile fronter som hvordan rovdyr, og ulv i særdeleshet, skal forvaltes. Det er en hårfin balanse mellom ulike interesser. Alle partier på Stortinget har et ansvar for å dempe konfliktnivået. Høyre har i denne saken og i tilsvarende saker prøvd å finne fram til løsninger som har bredest mulig oppslutning i Stortinget, og det føler jeg også at vi har lykkes med.

Terje Aasland (A) [10:22:15]: La meg starte med å takke saksordføreren for arbeidet i Stortinget, som har vært krevende i og med at komiteen ikke har funnet grunnlaget for den innstillingen som er framlagt til behandling i Stortinget, i den lovproposisjonen som regjeringen fremmet for Stortinget.

La meg også trekke opp litt av historien. Da Arbeiderpartiet i juni i fjor inngikk i et flertall om ulveforvaltningen i Norge – det såkalte ulveforliket – var det to hensyn som var helt avgjørende og bærende for Arbeiderpartiet. For det første mente vi at det var på sin plass å få på plass en forvaltning som dempet en økende konflikt mellom mennesker og samfunn på den ene siden og ulv på den andre.

For det andre ville vi bidra til å sikre videreføring av den todelte målsettingen som har ligget til grunn i rovdyrpolitikken, og at vi gjennom det kunne få en bærekraftig forvaltning, som sikret en reproduserende ulvestamme. Jeg mener – og det er heller ikke tilbakevist på noen som helst måte – at de to formålene sto veldig godt i den innstillingen som Stortinget ga sin tilslutning til i juni i fjor.

I debatten som ble holdt i Stortinget i juni i fjor, kom det ingen signaler fra regjeringen eller uttalelser fra statsråden som skulle tilsi at Stortingets vedtak ikke var mulig å gjennomføre. Tvert imot sa statsråd Helgesen i Stortinget den 6. juni følgende:

«Jeg registrerer også at komiteens flertall gir flere oppdrag til regjeringen. Det er viktig å ha en kunnskapsbasert forvaltning, og regjeringen skal følge opp disse oppdragene. Klima- og miljødepartementet vil følge opp de vedtatte endringene i innstillingen om bestandsmål og sone, slik at disse raskt kan tre i kraft. Vi vil også informere hele rovviltforvaltningen om endringene og hvilke konsekvenser de får for forvaltningen.»

Mer lojalt mot Stortingets innstilling kan det knapt sies å være. På den bakgrunnen startet selvfølgelig forvaltningen. De regionale rovviltnemndene og fylkesmennene satte i gang en forvaltning i tråd med det som var uttalt i Stortinget. Så kom rovviltnemndene med sin konklusjon. Vedtaket ble påklaget, og i desember – nesten et halvt år etter at Stortinget hadde behandlet saken – kom regjeringen og statsråden med sin oppsummering av klagen. Man sa da at det ikke er hjemmel for lisensfelling av ulv. Men det er en vurdering som er tatt basert på en begrenset del av naturmangfoldloven, nemlig naturmangfoldloven § 18 bokstav b.

Den beslutningen betydde selvfølgelig en massiv reaksjon, både fra det stortingsflertallet som hadde forutsatt at Stortingets flertall ble fulgt opp, og ikke minst fra den befolkningen som var berørt. Konflikten eskalerte ganske betydelig. Så endte vi opp med at statsråden ble tvunget til Stortinget for å holde en redegjørelse, som ble avholdt den 17. januar med påfølgende debatt den 31. januar, da statsråden veldig tydelig ble instruert av Stortinget om å komme tilbake til Stortinget med en sak og en håndtering som kunne samsvare med det som var utgangspunktet for Stortingets vedtak i juni 2016.

Spørsmålet umiddelbart etter statsrådens redegjørelse og etter at konklusjonen i desember var tatt, var hvorfor man ikke hadde benyttet seg av naturmangfoldlovens bestemmelse § 18 bokstav c, hvor det står:

«for å ivareta allmenne helse- og sikkerhetshensyn eller andre offentlige interesser av vesentlig betydning.»

Den gang meldte statsråden tilbake at forarbeidene ikke åpnet for dette. Men at statsråden gjennom lovproposisjonen, som nå er til behandling i Stortinget, ikke har lagt grunnlag for å åpne opp for den forståelsen og veldig tydelige tolkningen, er for meg forunderlig. Da komiteen begynte sitt arbeid med denne saken, var alle de juridiske innspill som komiteen fikk, veldig klare og tydelige på at for å oppfylle Stortingets vedtak av juni 2016 er det forståelse og tolkning av naturmangfoldloven § 18 bokstav c som må være grunnlaget. På bakgrunn av de klare juridiske rådene som ble gitt, har komiteen gått inn og foretatt en behandling og tolkning av hva vi mener det er grunnlag for å forstå i tilknytning til naturmangfoldloven § 18 bokstav c.

Flertallet i komiteen mener veldig tydelig at distriktspolitiske hensyn må anses som en vesentlig offentlig interesse, etter naturmangfoldloven § 18 første ledd bokstav c. Flertallet mener at dersom ulvebestanden virker negativt på den distriktspolitiske målsettingen om å opprettholde spredt bosetting i Norge, kan det gi hjemmel for unntak. Flertallet vil også påpeke at en sammensatt vurdering av ulike faktorer må avgjøre om dette vilkåret er oppfylt.

I innstillingen sier vi videre – for å klargjøre det veldig tydelig fra Stortingets talerstol:

«Flertallet vil understreke at vurderingen av hvorvidt vilkårene som omfattes av begrepet «offentlige interesser av vesentlig betydning» er oppfylt, må foretas i det enkelte vedtak om felling. Flertallet vil påpeke at lisensfelling kun tillates når uttak ikke truer bestandens overlevelse, det ikke er funnet annen tilfredsstillende løsning, og når de offentlige interesser som foreligger anses å være av vesentlig betydning. »

Det er altså en innramming etter lovverket og det som det er mulig å åpne for.

Flertallet mener videre og er veldig tydelig på at slikt som jaktutøvelse, både som grunnlag for nærings- og friluftsaktiviteter, er viktige distriktspolitiske hensyn som kan tillegges vekt dersom en stadig voksende rovviltbestand innvirker på hjorteviltbestanden i en slik grad at grunnlaget for jaktutøvelsen blir dokumentert å være vesentlig forringet.

Så det vi i komiteen veldig tydelig har gjort – jeg kunne referert til flere forhold som komiteen konkret omtaler – er å si veldig tydelig fra om at naturmangfoldloven § 18 bokstav c er å benytte også med hensyn til forvaltning av ulv, i tråd med det som er forlikets formål fra juni 2016.

Vi sier også videre veldig tydelig at selv om ulv skal ha et sterkere vern i enn utenfor ulvesonen, skal det fortsatt være rom for lokal næringsutvikling, bosetting, alminnelige sosiale aktiviteter og fritids- og friluftsaktiviteter innenfor ulvesonen, på samme måten som i andre distrikter. Vi går sågar så langt i dette flertallet at vi understreker at flertallet bak ulveforliket i Stortinget ikke ønsker at ulvesonen utvikles til et ulvereservat.

Gjennom tre punkter i forslaget til vedtak, og spesielt i punktene 1 og 2, er vi særdeles tydelige på forventningene til praktiseringen. Det er en instruks og en veldig tydelig klargjøring av hva regjeringen skal gjøre – punkt én er å endre forskrifter. Det er unaturlig at Stortinget påpeker dette, men med bakgrunn i debatt og hendelser fra juni i fjor mener vi denne gang at det er naturlig å gjøre det. Vi understreker også at det er flertallsmerknadene i denne innstillingen som skal legges til grunn for videre oppfølging, praktisering og forvaltning av ulv i Norge.

Det som blir helt avgjørende for utfallet av denne saken og en vurdering knyttet til tillit/ikke tillit, er jo hvordan regjeringen velger å svare på den innstillingen som nå er forelagt. Jeg har en forventning om at statsråden på en tydelig og troverdig måte slår fast at han har til hensikt å gjennomføre Stortingets flertallsinnstilling til punkt og prikke, og at kanskje også statsministeren sånn sett bekrefter det. Alt annet vil være svært uheldig for rovviltforvaltningen i Norge. Det er nå behov for å gjenoppbygge tillit til forvaltningen og til den politikken som bør legge grunnlaget for at vi skal ha bærekraftige rovviltstammer i Norge.

Jan-Henrik Fredriksen (FrP) [10:32:02]: Aller først ønsker jeg å takke saksordføreren for et godt samarbeid. Men jeg ønsker også å presisere at ulveforliket fra våren 2016 mellom Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Arbeiderpartiet ligger fast, og at den saken som vi behandler i dag, i all hovedsak dreier seg om hvilken forståelse som skal legges til grunn for å kunne følge opp Stortingets vedtak og forutsetninger, slik de ble vedtatt i forliket, med hensyn til å kunne foreta lisensfelling og betinget skadefelling i og utenfor ulvesonen.

For Fremskrittspartiet er det viktig å forholde seg til det handlingsrommet som ligger i dagens naturmangfoldlov, med tanke på hvilke hensyn som kan gi muligheter for felling av ulv, ikke bare utenfor, men også innenfor sonen.

For Fremskrittspartiet er det viktig å verne om liv og eiendom når det står i motstrid til andre interesser. Etter den todelte målsettingen skal det være plass til både mennesker, husdyrhold og ulv innenfor ulvesonen. Et eksempel på dette er at Stortinget nå utvider husdyrbegrepet til også å omfatte hund, etter § 18 første ledd bokstav b.

Kanskje det viktigste for Fremskrittspartiet er at et stort flertall i komiteen har fått på plass at det ikke kan være tvil om at psykososiale aspekter ved helse skal være omfattet av naturmangfoldloven § 18 første ledd bokstav c, og at allmenne helse- og sikkerhetshensyn kan gi grunnlag for uttak av ulv, noe det også ble tatt til orde for under høringen den 21. mars.

Det er heller ingen tvil om at et bredt flertall i komiteen og på Stortinget mener at distriktspolitiske hensyn må anses som en vesentlig offentlig interesse, etter § 18 første ledd bokstav c. Det er flott at Stortinget legger til grunn at den distriktspolitiske målsettingen om å opprettholde en spredt bosetting med næringsliv i Norge nå også kan gi hjemmel for uttak.

Det er også verdt å merke seg at Stortingets flertall understreker at den interesseavveiningen som må gjøres med hensyn til naturmangfoldloven § 18 første ledd bokstav c, skal være av dynamisk karakter. Dette innebærer at i perioder der bestanden av ulv er over bestandsmålet, skal terskelen senkes for når vilkårene for felling for å ivareta offentlige interesser er oppfylt. Og der er vi i dag.

Det er også viktig at selv om ulv skal ha et sterkere vern i sonen enn utenfor, skal det fortsatt være rom for lokalt næringsliv, bosetting, sosiale aktiviteter og fritids- og friluftsliv. Og det har aldri vært slik at flertallet på Stortinget – noe man understreker i sine merknader – har ønsket at det skal være et ulvereservat. Flertallet i forliket understreker også at jaktutøvelse som grunnlag for både nærings- og friluftsaktiviteter er viktige distriktspolitiske hensyn, som kan tillegges vekt dersom en voksende rovdyrbestand innvirker på hjorteviltbestanden, slik at denne blir vesentlig forringet.

Jeg registrerer at Senterpartiet kritiserer regjeringen for ikke å følge opp ulveforliket fra i fjor. Dette er litt underlig, all den tid Senterpartiet forlot forhandlingsbordet etter særdeles kort tid, og ble da heller ikke med i forliket. Senterpartiet snakker mye om konfliktdempende tiltak, samtidig som partiet legger ut bilder og videoer av skadede dyr, til musikk fra skrekkfilmer som «Haisommer». Dette er meget kynisk. Det de egentlig gjør, er å bære bensin til bålet.

La oss skru tiden litt tilbake. I 2009, under Senterpartiets saksordførerskap, ble naturmangfoldloven loset igjennom på Stortinget. Ved ikrafttredelse av loven var det altså slik at viltlovens bestemmelser ble opphevet, og det ble ikke rettet på. Det ble heller ikke rettet på i 2011. Men nå, etter noen år og lang tid, ser tydeligvis også Senterpartiet at det er behov for å endre kriteriene for uttak – som de selv var med og innførte.

Rigmor Andersen Eide (KrF) [10:37:36]: Jeg er nok blant dem som trodde vi var ferdige med denne saken og debatten da vi vedtok det såkalte ulveforliket for knapt et år siden. Slik gikk det ikke. Som vi alle kjenner godt til, ble fellingstillatelsene gitt av rovviltnemndene påanket, og statsråden besluttet å stoppe 32 av dem.

I ulveforliket som ble resultatet av behandlingen av Meld. St. 21 for 2015–2016, om ulv i norsk natur, fastsatte stortingsflertallet et bestandsmål for ulv i tillegg til å understreke betydningen av at konfliktdempende tiltak er vesentlig i forvaltningen av ulv. Vi vil påpeke at regjeringas håndtering av ankesaken etter rovviltnemndenes kvotetildeling i fjor høst har ført til det motsatte, og konflikten har økt betraktelig. Vi mener at dette har medført at tilliten til forvaltningen er svekket, og at konflikten har eskalert i de områdene hvor ulv forvaltes. Dette må regjeringa bære ansvaret for.

Kristelig Folkeparti ønsker å bidra til en løsning som er i tråd med den nødvendige balansegangen mellom ansvar for en ulvebestand og andre hensyn som ligger til grunn for ulveforliket fra 2016. Det har vært vårt fokus i behandlingen av denne saken.

Jeg vil gjerne også framheve den jobben saksordføreren, Eirik Milde, har gjort ved denne behandlingen. Han har beholdt roen når det har kokt og har stormet fra alle kanter. De fire partiene bak rovdyrforliket har alle vært konstruktive og løsningsorienterte i en vanskelig sak for alle.

Kristelig Folkeparti har i denne saken – som i ulveforliket – lagt vekt på å finne balanse. Vi har nedfelt i vårt program at Norge skal ta sin del av ansvaret for levedyktige bestander av de fire store rovdyrene. Vi har også programfestet at vi skal ha et nytt bestandsmål for ulv, som også inkluderer grenseulvene. Vi har levert på vårt program og er glad for flertallet som fant en løsning sammen i forliket. Når denne ekstraomgangen kom, har det også hele tida vært vårt fokus.

Ulven var i flere tiår nesten borte fra norsk natur. Det sier seg selv at når den faktisk kommer tilbake og har klart å bygge seg opp igjen, er det et resultat av en villet politikk fra flertallet på Stortinget. Ulven spør ikke Stortinget om hvor den skal slå seg til, men vi i Kristelig Folkeparti har hele tida ment at når vi skal ha ulv i Norge, må det være i områdene mot svenskegrensa, ettersom det er på det rene at den norske bestanden må ses i sammenheng med den svenske. Vi snakker om å ta vår del av ansvaret, ikke om en stor bestand av ulv i Norge. Men ulvesonen var ikke tenkt som et ulvereservat. Ulven skal forvaltes, også innenfor sonen, når bestandsmålet er nådd. Lisensjakt er det virkemidlet som bør brukes til bestandsregulering.

Stortingsflertallet sier nå eksplisitt at både § 18 b og § 18 c skal tas med i hjemmelsgrunnlaget for rovviltnemndene, og komiteen legger opp til at Stortinget vedtar at forskriften skal endres i tråd med dette. Kall det gjerne at vi instruerer regjeringa.

Rovviltpolitikken de siste årene har vært forankret i brede forlik i Stortinget. Det var også et bredt flertall som sto bak vedtaket i Stortinget 6. juni 2016, som var begrunnet i avveiningen av hensynet til å sikre en levedyktig bestand av ulv på den ene siden og en ivaretakelse av andre brede offentlige interesser på den andre siden. I innstillinga understreker flertallet, forlikspartiene pluss Senterpartiet, at slike avveininger gjort av et flertall på Stortinget skal være styrende for den bestandsforvaltningen av ulv som rovviltmyndighetene har ansvaret for.

Vi regner med at denne avklaringsrunden, som endte med at vi ikke støtter regjeringas lovforslag – som bare delvis ville ha løst problemet – nå sikrer tilstrekkelig basis for at bestandsmålet fra ulveforliket kan effektueres, og at vi får en god, forutsigbar og konfliktdempende behandling av lisensjakta for kommende sesong. Det er alle tjent med.

Marit Arnstad (Sp) [10:42:32]: La meg først få lov å si – med den begrensede taletiden jeg har – at jeg deler representanten Aaslands framstilling av historikken i denne saken.

I dag tidlig hørte jeg statsministeren si at Senterpartiet sto alene i ulvepolitikken. Det er for så vidt riktig at vi har et annet primærstandpunkt enn ulveforliket fra i fjor sommer, men vi har valgt å være med i flertallsmerknader og flertallsforslag i dagens innstilling fordi vi mener det er på tide at regjeringen og resten av oss viser respekt for de vedtak Stortinget har gjort i denne saken.

Det er aldri enkelt å gå på Stortingets talerstol og si at en ikke har tillit til en statsråd, men av og til er det nødvendig. Over lang tid har statsråden oversett, trenert og argumentert imot de vedtak som Stortinget har gjort om forvaltning av ulv. Dette er den tredje gangen på under ett år at Stortinget overprøver og instruerer regjeringen i denne saken. Ingen av de to første rundene med vedtak er blitt fulgt opp av regjeringen.

Senterpartiet vektlegger følgende fire punkter:

• Statsråden har ikke oppfylt sin opplysningsplikt overfor Stortinget.

• Statsråden har ikke fulgt opp Stortingets vedtak fra juni i fjor og januar i år. Det gjelder særlig vedtaket om å bruke § 18 bokstav c i naturmangfoldloven som grunnlag for lisensfelling.

• Statsråden har foreslått en lovendring som ikke gir rom for økt felling av ulv, og som avvises av Stortinget i dag.

• Statsråden har på feilaktig grunnlag gitt inntrykk av at Justisdepartementets lovavdeling skulle ha vurdert hele naturmangfoldloven, og at Stortingets vedtak ikke skulle være i tråd med loven.

La meg få lov å utdype disse punktene og ta det siste først. Statsråden har sagt at Stortingets ulveforlik innebærer et brudd på naturmangfoldloven. Det er feil. Stortingsflertallet har aldri bedt regjeringen om å bryte loven. Faktum er at regjeringens såkalt fremste juridiske ekspertise, Justisdepartementets lovavdeling, aldri har vurdert den lovbestemmelsen som stortingsflertallet nå ønsker å ta i bruk. Lovavdelingen har aldri vurdert naturmangfoldloven § 18 c. Det er derfor både uriktig og uheldig at statsråden med denne typen retorikk går til angrep på Stortingets gjentatte vedtak.

I dagens innstilling grunngir stortingsflertallet godt hvorfor hjemmelen i § 18 c kan og bør brukes. Noen av våre fremste eksperter på Bern-konvensjonen og naturmangfoldloven har i høring med komiteen gitt uttrykk for at denne paragrafen åpner for en langt bredere og dynamisk interesseavveining enn det regjeringen har gitt inntrykk av. Det er også bakgrunnen for at stortingsflertallet i dagens innstilling fremmer et eksplisitt forslag om at departementet skal følge de merknadene som ligger i innstillingen, i sin praktisering og fortolkning av ulvepolitikken. Det er et meget sterkt og uvanlig signal når Stortinget gjennom vedtak på dette punktet rett og slett instruerer regjeringen om hvordan loven skal tolkes og forstås.

I stedet for å følge opp Stortingets tidligere vedtak i denne saken har regjeringen foreslått en lovendring som de mente ville åpne for mer felling av ulv. Nær sagt alle høringsinstanser har gitt uttrykk for at så ikke er tilfellet – denne endringen kommer ikke til å gi noen økt felling av ulv. Det er med andre ord framlagt en lovproposisjon og en lovendring uten innhold. Som et tydelig flertall stadfester i dagens innstilling: Det er ikke behov for noen lovendring for å forvalte ulv i tråd med Stortingets vedtak fra juni i fjor. Det finnes allerede hjemmel i dagens lov, dersom regjeringen vil ta i bruk hele loven og ikke bare deler av loven. Resultatet er at et samlet storting i dag avviser regjeringens forslag til lovproposisjon, og stortingsflertallet instruerer isteden regjeringen om å ta i bruk § 18 c i naturmangfoldloven og også endre forskriftene slik at det kan skje. En så klar avvisning av sitt eget forslag er det mildt sagt uvanlig at en statsråd opplever.

Senterpartiet er også av den oppfatning at statsråden brøt sin ubetingede opplysningsplikt overfor Stortinget da han i fjor høst ikke umiddelbart informerte Stortinget om det han anså som vanskelig i denne saken. Med en slik opptreden greide departementet å trenere den ulvejakten som var planlagt i vinter, og som var nødvendig for å nå det bestandsmålet Stortinget har vedtatt, og gjentar i dagens innstilling. Resultatet er en økende ulvebestand og et økt konfliktnivå.

Senterpartiet beklager statsrådens holdning og oppfølging av denne saken. Dagens vedtak vil være den tredje runden med vedtak som Stortinget gjør på under ett år om ulv. Statsråden har ikke vist noen vilje til å følge opp de to første rundene med vedtak. Senterpartiet har ikke tillit til at statsråden på en god måte vil følge opp og forvalte den tredje runden med vedtak som Stortinget i dag kommer til å gjøre.

På denne bakgrunn tar jeg opp de forslagene Senterpartiet har fremmet i denne saken.

Ola Elvestuen (V) [10:48:09] (komiteens leder): Ulv er en kritisk truet art i Norge. Det er viktig å ta inn over seg utgangspunktet. Det er i år påvist 42 helnorske ulver. Det er fire helnorske ynglinger, seks i grenserevir, sju totalt – så langt påvist – altså to færre enn det det var i 2015.

Stortinget har vedtatt å slutte seg til Bern-konvensjonen, en juridisk bindende internasjonal avtale for å ivareta ulv, og vi har innført og vedtatt en naturmangfoldlov i 2009 som stiller strenge krav til uttak av ulv, i tråd med Bern-konvensjonen. Venstre er glad for at vi i dag har et flertall som avviser endringene i naturmangfoldloven, at naturmangfoldloven ligger fast, og at Venstre sammen med de andre tre partiene på borgerlig side slår dette fast i saken.

Da vi i 2016 hadde ulvemeldingen til behandling, ble det gjort helt klart i meldingen at vi kunne få en situasjon der lovverket – fordi det er så strengt – gjør at vi vil ha flere ulv i Norge enn de måltallene som Stortinget vedtok. Som det har vært påpekt her, vedtok flertallet, bestående av Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og regjeringspartiene, et bestandsmål som ligger for lavt til at man med loven i hånd kan følge opp det.

Da rovviltnemndene i fjor gikk inn for å ta ut fire flokker med 32 ulv og dette ble påklaget til statsråden, mener vi fra Venstre at statsråden gjorde helt rett. Det er ikke noe grunnlag i lovverket, da det ikke er skadepotensial. I ulvesonen ble det i fjor tatt seks sauer, det er ikke ulv i tamreinområder, så det er ikke noe grunnlag for å tillate de uttakene. Loven krever også at før man tar uttak av en fredet art som ulv, må man se på om det kan finnes andre tilfredsstillende løsninger for å unngå uttak, f.eks. forsterkning av gjerder. Det er ingen tvil om at statsråden fulgte loven i de vurderingene som ble gjort i fjor høst.

Da er det oppsiktsvekkende at i dag – som tidligere – prøver et flertall på Stortinget å instruere statsråden i å bryte loven, som man nå gjør når man vedtar at det er flertallets merknader som skal legges til grunn for forvaltningen og de enkeltbeslutningene som statsråden skal ta. Det er jo helt klart at enkeltvedtak i Stortinget ikke kan overprøve lovvedtak i Stortinget, heller ikke i denne saken.

Det blir veldig spesielt når Senterpartiet kommer med et mistillitsforslag fordi man mener at statsråden ikke har oppfylt opplysningsplikten – jeg kan ikke se at det er noen opplysninger her som ikke statsråden har gitt – at man ikke har vurdert § 18 bokstav c – det er jo gjort også i proposisjonen fra statsråden – og at man ikke skal ha fulgt en vurdering også ut fra § 18 bokstav c.

Og når Arbeiderpartiet i sitt innlegg – etter et mistillitsforslag som er lagt fram på et så syltynt grunnlag – ikke klarer å klargjøre før behandlingen i Stortinget om de vil støtte eller ikke støtte forslaget, er det veldig spesielt.

Venstre mener også at vi selvfølgelig skal ta på alvor situasjonen for folk som lever med rovdyr, men det er mange måter å ivareta og ha konfliktdempende tiltak på. Det gjelder forebyggende tiltak, og vi har i saken foreslått at man også bør legge opp til en sterkere økonomisk støtte inn i kommuner som har etablerte flokker med ulv. Det kommer vi til å følge opp inn mot revidert budsjett. Men denne saken viser at vi har en sterk forpliktelse til å ivareta sjeldne arter i Norge, også ulv, i Bern-konvensjonen, i naturmangfoldloven, og vi har et sterkt lovverk, som heldigvis ikke endres i og med denne saken.

Jeg tar opp Venstres forslag.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [10:53:32]: Ulvedebatten i det politiske Norge er en farse. Debatten i dag markerer et brudd med den anstendige retningen et bredt flertall har stått for i rovdyrpolitikken i to tiår.

To observasjoner: På samme måte som det å la landets høyrepopulistiske og innvandringsfiendtlige parti lede an i innvandringsdebatten har ført til en uanstendig innvandringspolitikk, fra et flertall av debattene, har det å la Senterpartiets populistiske og ulvefiendtlige retorikk være ledende i ulvedebatten ført til en uanstendig ulvepolitikk fra et flertall av partiene på Stortinget.

For det andre later Senterpartiet som de snakker på vegne av folket, men de er på kollisjonskurs med folkeflertallet. Senterpartiet representerer det ekstreme standpunktet om å utrydde ulv i norsk natur – det er det svært få nordmenn som mener.

Litt historie: Ulven er totalfredet i norsk natur, og det har den vært siden 1973. Den er totalfredet, og det ble sågar fremmet av en Senterparti-statsråd. Ifølge overskriften over truede arter er ulven kritisk truet i norsk natur, og det er hakket før den er utryddet. Gjennom brede rovdyrforlik i 2004 og 2011 har et bredt flertall av norske politikere gått inn for gradvis å øke rovdyrbestanden, prioritere ulven innenfor ulvesonen og beitedyrene utenfor. Dette er en vellykket politikk. Ulvebestanden har økt, og i takt med at det har skjedd, har antallet husdyrskader fra ulv gått ned – delvis på grunn av at utmarksbeite for sau er kuttet ut i områder med ulv, men også fordi ulv i flokk i revir er stedbundne og tar elg istedenfor sau, fordi de er i stand til det. På den måten gjør de også jobben sin i naturen med å felle den elgen som er syk og svak, og bidrar til en sunnere elgstamme.

Flertallets vedtak i 2016 var et brudd med denne linjen – nå skulle ulvebestanden reduseres. Men Stortinget ga også to andre føringer:

• Naturmangfoldloven ligger fast. Skadepotensialet skal være avgjørende for om man kan felle.

• Bern-konvensjonen og våre internasjonale forpliktelser ligger fast.

Til Senterpartiets mistillitsforslag: Det er det dårligst begrunnede mistillitsforslaget de siste tiårene.

Påstand én – Stortinget er feilinformert: Det er rett og slett ikke sant når Senterpartiet antyder at statsråden har feilinformert Stortinget. Allerede i 2016 informerte statsråd Helgesen om vesentlige ting:

• Han ville følge opp Stortingets vedtak, men holde seg innenfor Norges lover og våre internasjonale forpliktelser.

• Stortingets vedtak kunne være i strid med Norges forpliktelser.

Det andre spørsmålet er: Har statsråden nektet å følge opp Stortingets vedtak? Svaret på det er ja, han har ikke tillatt skyting av så mange ulv som Stortinget har vedtatt, men Stortinget har også bedt ham om å følge naturmangfoldloven, og dermed har han fulgt Stortingets vedtak. Naturmangfoldloven fungerer i strid med Stortingets vedtak om ulveskyting, for loven er laget for å beskytte naturen. Han åpner ikke for lisensjakt med mindre det er skadepotensial, og det er det ikke. Man kan heller ikke felle hvis andre alternativer kan benyttes.

Så kommer det som er det spesielle og spissfindige i denne saken: Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og regjeringspartiet Fremskrittspartiet mener at statsråden lyver, og at statsråden kunne åpnet for lisensjakt av andre grunner enn at ulven utgjør skadepotensial. De mener han kunne ha brukt § 18 bokstav c, og nå ber jeg dere høre nøye etter, for her er argumentene: Det er sterke samfunnsmessige hensyn som er påstanden, det kan gi felling. Frykt, distriktspolitikk og elg er brukt i innstillingen.

Folks frykt skal tas på alvor, men det er altså ikke drept mennesker av ulv i Norge og Sverige. Kunnskap om ulv og hva man bør gjøre og ikke gjøre i nærheten av ulv, er åpenbare alternativer til å skyte ulven.

Om distriktene: Det er altså ikke ulven som driver folk til å flytte fra Hedmark. Målrettet distrikts- og landbrukspolitikk er et åpenbart alternativ til å skyte ulv.

Om elg: Før var problemet at ulven spiste sau, nå er problemet at den spiser elg. Ulv spiser elg, det er en del av det å være ulv. Hvis det at en ulv oppfører seg som en ulv, gjør at den skal skytes, må partiene heller si som Senterpartiet: Utrydd ulven.

Hvis Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og Fremskrittspartiet mener at det bør skytes mer ulv, må de heller endre loven enn å fremme argumenter som ikke holder vann, og som ser pinlige ut om man ser dem utenifra. Norge jobber nemlig for å ta vare på ville dyr i resten av verden. Tiger dreper både mennesker og jaktvilt i distriktene i India. Ville Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre og resten gått inn for å drepe mer tiger hvis de styrte i India? Eller hva med elefanter og løver i Afrika: Ville Senterpartiet gått inn for å utrydde løve i Sør-Afrika og brukt begrunnelsen om at det finnes så mange løver i andre land i Afrika?

Før valget i 2013 uttalte Erna Solberg:

«Det trengs en ny giv i miljøpolitikken. Under dagens regjering har klassisk naturvern blitt nedprioritert.»

Siden den gang har bjørnebestanden gått ned, Høyre har åpnet for økt jakt på kongeørn, og nå er retorikken at det skal skytes mer ulv.

Farvel anstendighet. Jeg setter min lit til at det store folkeflertallet som ønsker seg rovdyr i norsk natur, skal seire til slutt. Med det tar jeg opp forslag nr. 2, fra SV og MDG.

Rasmus Hansson (MDG) [10:58:49]: Det såkalte ulveforliket fra i fjor kulminerer i dag med at Senterpartiet fremmer mistillit mot miljøvernministeren, og Arbeiderpartiet har varslet mulig støtte til dette.

Dette mistillitsforslaget er det pinligste politiske grepet som er foretatt på Stortinget i denne perioden. Senterpartiet har ikke reist mistillit mot integreringsminister Listhaug for hennes splittende og aggressive asylpolitikk. De har ikke reist mistillit mot justisminister Amundsen for grov svikt i terrorsikring av offentlige bygg. De har ikke reist mistillit mot klimaminister Helgesen for det enorme gapet mellom løfter, forpliktelser og resultater i klimapolitikken. Men når den samme miljøvernministeren føler seg forpliktet til å følge en naturmangfoldlov som Senterpartiet og Arbeiderpartiet selv har vært med på å fremme, da går det over styr for Senterpartiet. Å skyte for lite ulv står igjen som den største politiske synden regjeringen har begått i denne stortingsperioden, ifølge Senterpartiet.

Ulven er blitt selve syretesten på naturvern i Norge. Naturvern betyr at også den naturen som ikke er pen, ikke smaker godt og ikke er lønnsom, har livets rett. Senterpartiet, med følge av Arbeiderpartiet og skaperverkets parti, Kristelig Folkeparti, stryker så det suser i denne syretesten. De har i denne stortingsperioden rykket mange skritt bakover i respekten for grunnleggende naturvernprinsipper. Og folk som er glad i norsk natur, bør tenke seg grundig om før de stemmer disse partiene inn til regjeringsmakt. I ulvesaken er det faktisk den blå Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen som viser et minimum av respekt for natur, prinsipper og lovverk.

Så litt om frykt: Det siste årets glideflukt fra sau til frykt som hovedargument mot ulv er interessant. Senterpartiet og en del Arbeiderparti-representanter med flere hevder at ulvekonflikten er større enn noen gang. Er den det? Et massivt flertall i Norge og i ulvefylket Hedmark vil ha ulv. Innenfor ulvesonen utgjør ulven et stadig mindre skadepotensial for det den alltid har vært kritisert for før – sau. I fjor var det mer ulv i Norge enn på mange år, men tapet av sau til ulv gikk ikke opp. Er det ikke mer naturlig å tolke dette som at konflikten er dempet?

Etter hvert som beitedyrargumentet har mistet sin slagkraft, har altså Senterpartiet med flere valgt å gjøre ulvepolitikken til det eneste politikkområdet i Norge hvor frykt løftes fram som et selvstendig argument, og hvor gevær framstilles som en god løsning på fryktproblemet. I alle andre tilfeller hvor folk er redde for noe her i landet, med eller uten grunn, velger vi andre løsninger. Vi får fram fakta, vi informerer, vi lager regler og strategier, vi beroliger, vi forteller barna våre at trafikken er farlig – for det er den – men at de ikke trenger å være redde hvis de følger trafikkreglene og ser seg om. Vi går tur i vinterfjellet, og vi overlever kulde, stup og skredfare fordi vi har lært oss hvordan vi skal gjøre det. Vi er enige om at en masse ting i den norske hverdagen er farlige, men vi baserer oss ikke på frykt når vi skal håndtere det – unntaket er altså ulv, ifølge Senterpartiet og en del andre representanter.

Dette mistillitsforslaget og mye av debatten ellers markerer et kraftig fall i naturpolitisk omdømme for Senterpartiet og flere andre partier. Ikke bare var det Senterpartiets miljøvernminister som fredet ulven i 1973, men da tilslutning til Bern-konvensjonen ble vedtatt i Stortinget, uttalte Senterpartiets daværende partileder, Johan Buttedahl: «Vi ønsker å sikre levedyktige stammer av bjørn, ulv og jerv, fordi de er en naturlig del av den norske fauna.» Det er det viktig å huske på når man bruker politikkens sterkeste virkemiddel mot en statsråd som prøver å følge det prinsippet.

Statsråd Vidar Helgesen [11:03:31]: Stortinget avslutter i dag behandlingen av en krevende sak. De merknader som flertallet har samlet seg om i denne saken, vil bli lagt til grunn av regjeringen.

Norsk ulvepolitikk har betydning for folks liv, betydning for hvordan folk bor, hvordan områder brukes til beite, og hvordan folk bruker naturen. For noen er konsekvensene smertefulle. Samtidig som ulvepolitikken er nasjonal og lokal, er den imidlertid også internasjonal. Da Stortinget i 1986 enstemmig vedtok å slutte Norge til Bern-konvensjonen, ble det uttalt fra denne talerstol at «det påligger Norge et særlig ansvar for å praktisere konvensjonen i samsvar med formålet. Norge tok initiativet til konvensjonen og spilte en aktiv rolle i arbeidet med å få den best mulig egnet til å ivareta artsrikdommen i vår og andre lands flora og fauna.»

Denne påpekningen fra daværende statsråd Rakel Surlien reflekterer at det er i Norges interesse at land forplikter seg til å følge internasjonale rettsregler, og at vi selv står ved slike forpliktelser.

Bern-konvensjonen legger klare føringer for rovdyrpolitikken, som for Norges del ikke minst er gjenspeilet i naturmangfoldloven. Hovedregelen og utgangspunktet etter norsk rett er at det er forbudt å avlive ulv. Slik var det også før Bern-konvensjonens tid. Det var under miljøvernminister Helga Gitmark i 1973 at ulven ble varig fredet i Norge – ikke uten sterke protester.

Stortinget ble i stortingsmeldingen Ulv i norsk natur våren 2016 informert om at selv i en situasjon der bestanden av ulv ligger over Stortingets vedtatte bestandsmål, vil lovens krav kunne avskjære lisensfelling. Det er i dag åpenbart at det ville vært tjenlig å understreke dette poenget sterkere også i debatten rundt meldingen.

Etter at denne situasjonen ble satt på spissen høsten 2016, har regjeringen arbeidet for å skape bedre samsvar mellom Stortingets vedtatte bestandsmål for ulv, naturmangfoldloven og Bern-konvensjonen. Et bredt flertall på Stortinget har ønsket større fleksibilitet i forvaltningen av ulv.

Regjeringen fremmet i mars forslag om å ta inn en ny unntaksbestemmelse i naturmangfoldloven. Den ville ha gitt noe større fleksibilitet i forvaltningen, også innenfor ulvesonen. Regjeringen fremmet dette forslaget etter dialog med Venstre. Fra regjeringens side mener vi at en lovendring hentet direkte fra Bern-konvensjonen ikke ville stått i konflikt med formålet bak samarbeidsavtalens enighet om at naturmangfoldloven ligger fast. Vi konstaterer likevel at det etter videre dialog mellom samarbeidspartiene ikke er grunnlag for den lovendringen.

For regjeringen har det vært viktig å følge opp Stortingets anmodningsvedtak av 31. januar med en åpen og grundig fremstilling av bredden i de rettslige spørsmålene slik at Stortinget fikk en mulighet til å behandle disse. Regjeringen fremholdt i saken til Stortinget at bestemmelsen i naturmangfoldloven § 18 første ledd bokstav c etter sin ordlyd kan gi et visst rom for å trekke inn hensyn som redusert livskvalitet, legitimitet av ulveforvaltningen, hensyn til næring og jakt mv. under vilkåret «andre offentlige interesser av vesentlig betydning».

Stortinget har fulgt opp denne omtalen med nå å gi utdypende uttrykk for hva som kan utgjøre offentlige interesser av vesentlig betydning etter naturmangfoldloven § 18 første ledd bokstav c. Stortinget har også bedt om at rovviltforskriften endres, slik at denne lovbestemmelsen kan anvendes som grunnlag for lisensfelling. Jeg har tidligere signalisert at jeg var åpen for en slik endring i rovviltforskriften, men at det var naturlig å avvente Stortingets behandling av lovproposisjonen før endringen gjennomføres. Etter dagens behandling i Stortinget vil jeg umiddelbart følge opp med å endre forskriften. Dette betyr at rovviltnemndene og andre deler av rovviltforvaltningen i fremtiden kan vurdere lisensfelling etter både § 18 første ledd bokstav b og § 18 første ledd bokstav c.

Forarbeidene til § 18 første ledd bokstav c fra lovens vedtagelse i Stortinget nevnte kun enkeltdyr som utgjør en konkret trussel, f.eks. om en bjørn tar tilhold i bebygde områder. Stortinget har med sin innstilling i dag gjort et etterarbeid og altså lagt opp til en videre tolkning. Regjeringen vil i sin politikk legge stortingsflertallets merknader til grunn.

Regjeringen vil alltid måtte fatte vedtak som er i tråd med norsk lov og internasjonale forpliktelser. Hvilke konsekvenser dette vil få i praksis, vil måtte avklares når de enkelte vedtak skal fattes. Jeg viser i denne sammenheng til at flertallet i komiteen understreker at vurderingen av hvorvidt vilkårene som omfattes av begrepet offentlige interesser av vesentlig betydning er oppfylt, må foretas i det enkelte vedtak om felling.

Komiteen ber også regjeringen om å foreta en faglig gjennomgang av bestanden av ulv i Norge. Dette kommer regjeringen til å følge opp.

Knut Storberget (A) [11:18:42]: Jeg har innledningsvis lyst til å takke saksordføreren for utmerket arbeid, og jeg vil også takke de partiene som nå faktisk står opp om det vedtaket som Stortinget inviteres til å fatte. Det er jo en spesiell parlamentarisk situasjon, der vi får et forslag fra Høyre–Fremskrittsparti-regjeringa, og hvor forslaget så å si blir nedstemt av alle – også deres egne – men samtidig med en så klar instruks går inn på et felt hvor man etter mine begreper for lengst både burde ha funnet rett paragraf og satt i verk de tiltakene som burde ha vært satt i verk, nettopp for å unngå konflikt.

La meg med en gang ile til å si, for folk har på talerstolen referert til Hedmark, at jeg er sjøl bosatt i en ulvesone, midt i området som engasjerer veldig sterkt: Heller ikke der opplever vi at det er en slags svart–hvitt-tenkning knyttet til mot eller for rovdyr som sådanne. Det er riktig, som mange har påpekt, at faktisk har et flertall av Hedmarks befolkning sagt at man vil ha rovdyr ute i naturen, men man glemmer et viktig forhold, i hvert fall i de seneste spørreundersøkelsene – og det er at dette er under forutsetning av at rovviltstammen forvaltes. Der står de fleste av oss. Jeg syns, med all respekt, at det momentet også bør tillegges dem som lever i disse områdene, at man nettopp har en slik inngang til dette.

Jeg er langt på vei enig i den faktiske beskrivelsen som gis av flertallet, men ikke minst i det som også statsråden var inne på i sitt innlegg, nemlig at her diskuterer vi en sak som har betydning for folks liv – og noen ganger er det smertefullt. Det er faktisk sånn at når vi nå har telt et veldig lite tap av sau innenfor ulvesonen, er ikke det nødvendigvis fordi rovdyra har sluttet å spise sau, men fordi ganske mange næringsaktører innenfor sonen har tatt en betydelig belastning ved å slutte å bruke utmarksbeitet sitt, og ved å slutte å drive næring. Jeg syns noen ganger vi skal ha med oss det. Så ser vi vekst, vi ser fortsatt store skadetall utenfor sonen, og det er ingen grunn til å tro at det vil avta med den voksende bestanden vi nå ser. Når vi ser at antallet ynglinger er det doble av Stortingets fastsatte bestandsmål, og hva som da vil komme av flere dyr utover, har i hvert fall jeg forståelse for at det gjør folk urolige, både de som lever midt i området, og de som omfattes av streifdyrenes aktivitet.

Det er derfor en utfordring for oss at den skade som forårsakes, ofte kommer i konflikt med næringsinteressene. Jeg er i så måte veldig glad for at Stortinget ved denne anledning så tydelig sier at det er ikke bare snakk om det å drive med sau og annet bufe, men også at hensynet til jaktinteressene i disse områdene må tas med og tas på større alvor enn det man faktisk har gjort til nå.

Jeg vil også si at det er fascinerende å høre, særlig fra representanter fra Venstre og SV – og representanten Heikki Eidsvoll Holmås svinger seg fra den afrikanske savannen til de norske våpenskap – at man nærmest hopper bukk over folks redsel. Den syns jeg skal tas på alvor. Det er mennesker som ikke tør å gå ut på samme måte som tidligere, og som ikke tør å sende ungene ut. Man kan flire av det, men møter man disse menneskene, vil man forstå at vi er i en situasjon hvor det er såpass mange, og hvor det er såpass vedvarende, jeg tenker på f.eks. Slettås i Trysil, at man i det minste må vurdere det opp mot bestemmelsen som har stått der hele tida, og som de mener burde ha blitt vurdert, om krenking av «andre offentlige interesser av vesentlig betydning» – åpenbart. Jeg håper det får betydning også for departementet og regjeringas klagebehandling av saken.

Til slutt har jeg lyst til å si at det svekker ikke bare tilliten til politikere, men også til rovdyrpolitikken som sådan at vi ikke effektivt klare å forvalte. Mitt håp er at tilliten vil øke hvis vi klarer å få til mer effektiv forvaltning. Bern-konvensjonen har mer skjønnsmargin enn det mange av oss legger til grunn. Den svenske dommen i den Högsta förvaltningsdomstolen i Sverige viser tydelig dette.

Harald T. Nesvik (FrP) [11:24:19]: Jeg kommer fra et område i Norge der vi ikke har hatt problemer med ulv. Det har riktignok vært tilfeller av en del streifdyr, men det er annet rovvilt som vi i mitt fylke, Møre og Romsdal, har hatt større problemer med. Men det gjør ikke at jeg, som representant for Møre og Romsdal, skal sette meg ned og definere hvilke typer utfordringer, redsler og usikkerhet man har i andre deler av landet med de problemene som ulven medfører. Jeg har stor forståelse for at innbyggerne i både Hedmark, Oppland, Trøndelagsfylkene og lenger nord også – altså områder som har stort innslag av ulv – har stor usikkerhet.

Jeg er veldig glad for at statsråden i dag har vært veldig tydelig på at statsråden og regjeringen vil legge til grunn det som i dag blir Stortingets vedtak for den videre oppfølgingen av det som har med både bestanden og forvaltningen av ulv å gjøre. Det er en klokkeklar klargjøring som regjeringen har sagt vil bli fulgt opp. Det er jeg veldig glad for, og det bør egentlig medføre at Senterpartiet trekker sitt mistillitsforslag i salen i dag. Når det gjelder dette forslaget fra Senterpartiet, er det med ulike tilnærminger forsøkt forklart hvorfor man fremmet forslaget. Men det som i bunn og grunn ligger til grunn her, er at man mener at statsråden ikke har fulgt opp et vedtak som Senterpartiet ikke var med på. Det er jo en litt spesiell situasjon. Og så prøver man altså gjennom dette forslaget å skape inntrykk av noe helt annet.

Dette er et av de tynneste grunnlagene for et mistillitsforslag jeg noensinne har sett, og det er ikke av mangel på respekt for dem som sliter med ulv og deres problemer – det har regjeringen sagt vil bli fulgt opp nå, og Stortinget har også sagt at det skal følges opp – men det er argumentasjonsrekken til Senterpartiet som bekymrer meg, og på hvilket grunnlag man gjør det.

Det er faktisk slik at da rovviltforskriften kom i 2005, som ble fulgt opp i 2009 med naturmangfoldloven, satt altså Senterpartiet i regjering og gjorde dette. Når man så kom til 2011, valgte man i forbindelse med rovviltforliket heller ikke da å gjøre noe med forskriften. Det er mulig det er Senterpartiets dårlige samvittighet for egen mangelfulle politikk på feltet som gjør at man prøver å ta fokuset vekk fra det som man selv har klart å stelle i stand.

Jeg håper at Arbeiderpartiet i hvert fall ikke slutter seg til det forslaget som Senterpartiet prøver seg på her. I den situasjonen vi hadde etter 22. juli og evalueringen av alt som skjedde da, valgte man til tross for det ikke å fremme noe mistillitsforslag i Stortinget. Men når vi kommer til denne saken, vil man altså lage et politisk spill av det fra Senterpartiets side ved å fremme et mistillitsforslag på dette grunnlaget.

Jeg vil så sterkt som jeg kan, av hensynet til ettermælet til denne salen og denne perioden, be om at Senterpartiet trekker dette forslaget, fordi statsråden har vært veldig klar på at vedtaket i salen i dag vil bli lagt til grunn for den videre oppfølgingen. Regjeringen vil følge opp, det har statsråden tydelig bekreftet. Da bør man ikke stå ved det forslaget som ligger her, på det syltynne grunnlaget som Senterpartiet prøver å skape et politisk spill av.

Audun Otterstad (A) [11:29:13]: Arbeiderpartiet legger tre forhold til grunn for hvordan vi ser på forvaltningen av ulv. Det ene er at vi skal redusere skadepotensialet, det andre er at vi skal ha rovdyr i norsk natur, og det tredje er prinsippet som den glimrende miljøvernministeren fra daværende styringsparti, Sosialistisk Venstreparti, slo fast – at rovdyrforliket er en ufravikelig plattform – da daværende styringsparti måtte håndtere saken.

Den 5. januar kunne vi lese at de parlamentariske lederne i Høyre og Fremskrittspartiet var ute og svingte seg, og man ga klar beskjed til egen statsråd om at det var hans ansvar å rydde opp. Som det er beskrevet i saken, skal man tvert imot – i stedet for å forsvare – ha ironisert over at regjeringens vedtak langt på vei har gjort ulvesonen til et ulvereservat. Dette er altså ikke ord brukt av opposisjonen. Det er brukt av regjeringens egne partier og partifeller på Stortinget. Når saksordføreren innleder med å si at det får være opp til andre partier å svare på hvorfor man ikke har støttet at deler av Bern-konvensjonen tas inn i naturmangfoldloven, blir det også interessant å gå tilbake og se på hva han tidligere har sagt.

Representanten Milde har sagt at Høyre har vært tydelig på at man ønsker å gjennomføre rovviltforliket fra juni i fjor, og at man nå gir regjeringen mulighet til å se på formuleringene i naturmangfoldloven av 31. januar 2017. Det er om lag to måneder før Vidar Helgesen legger fram sitt forslag til endringer i naturmangfoldloven, og han sier at han håper på å kunne konsultere samarbeidspartiet Venstre. Samarbeidsavtalen har ligget til grunn hele veien. Det ville vært fristende å spørre om man egentlig mente det man la fram. Og mener egentlig representanten Milde at det får være opp til andre partier å svare for det han selv ikke kan stille seg bak?

Det bringer oss over til om dette var gjennomførbart eller ikke, om det faktisk ville bedret situasjonen, for det må man legge til grunn når representanten Milde sier at når det gjelder disse endringene i naturmangfoldloven, kunne han gjerne tenkt seg å støtte statsråden og regjeringen. Da må vi vise til det ulvegeneralen i Høyre, representanten Gundersen, sa til ABC Nyheter den 3. mars – at statsråden og byråkratiet har lyktes i å trenere ulvesaken. Det er intet håndslag. Det er en katastrofe.

I morgentimene i dag på spørsmål om han tar selvkritikk, svarte miljøvernministeren nei. Kunne du gjort noe annerledes? – Nei. Da er det forunderlig å høre den samme miljøvernministeren i en litt annen tone, i hvert fall slik jeg velger å tolke ham, si: Ja, vi skal følge opp loven som ligger der – på samme måte som han tidligere har sagt at nei, vi kan ikke bryte loven. Og det er den samme loven som ligger der. Det er ingen politiske argumenter, men avpolitiserte argumenter som bunner i jus. Det bringer oss over på om det er første gang regjeringen argumenterer med jus og avpolitiserer i vanskelige saker. Nei, det skjedde i saken om oljeprisfallet, skattekuttene, arbeidsledigheten og nå også i ulvesaken. Så spørsmålet til regjeringen er: Ønsker man egentlig å styre?

Oppsummert er godt gjort bedre enn godt sagt. Og i denne saken har det stort sett vært godt sagt.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [11:34:29]: Bak alle de juridiske debattene, de politiske slagene, handler ulvedebatten om folk – folk som i generasjoner har høstet av naturen og levd med naturen, folk som har hatt mistillit til forvaltningen, som har følt seg umyndiggjort gang etter gang, som har erfart at tidligere rettigheter har blitt borte, at jaktmuligheter har forsvunnet, at beiting har blitt umuliggjort, og som har måttet akseptere stadig mer nærgående ulv i sitt nærmiljø, på gårdsplasser og i hager.

Ulveforliket i Stortinget i fjor var ikke optimalt, men det ga håp om bedring, litt mindre belastning og større mulighet til å bli hørt. Men det utrolige har skjedd, den mistilliten vi før så mellom lokalbefolkning og myndigheter, har nå kommet mellom storting og regjering. Gjennom sin handling og håndtering av ulvevedtakene i Stortinget i fjor vår har regjeringen og statsråd Helgesen bidratt til at konfliktnivået rundt ulv er høyere enn noensinne. Og Stortingets vedtak har ikke blitt gjennomført, det har blitt trenert. Tre ganger har statsråd Helgesen fått beskjed om hvordan man skal tolke rovdyrpolitikken, hvordan man skal gjennomføre rovdyrpolitikken. Jeg tror aldri jeg har vært vitne til noe lignende – at en statsråd gang etter gang får beskjed. I dag får han til og med beskjed om hvordan man skal lese merknadene, at de skal ligge til grunn for forvaltningen videre.

Et av de vesentlige punktene i merknadene er at vesentlige offentlige interesser skal kunne legges til grunn, og at der skal også distriktspolitiske hensyn vektlegges. Det vi hørte på Politisk kvarter i dag tidlig, var at statsråd Helgesen prøvde å tolke dette. Helgesen sa at det ikke har vært avfolking i Hedmark, altså er det ikke grunnlag for felling. Jeg tror ikke statsråd Helgesen kan mene at hvis det hadde vært avfolking i Hedmark, skulle man ha felt ulv, men på grunn av at det fortsatt bor folk der, skal man ikke felle ulv. Det er den type utsagn som gang etter gang har kommet fra statsråd Helgesen, og som har giret opp konfliktnivået.

Når flere tusen i to runder tok turen til Oslo for å demonstrere for en ny og bedre politikk, var det ikke for at Stortinget skulle vedta en ny politikk, men for at Stortingets politikk skulle bli gjennomført. Det er det som er det utrolige som har skjedd i denne saken, det er ikke demonstrasjoner mot Stortinget, det er demonstrasjoner for at Stortingets politikk skal bli gjennomført.

Når vi i dag kommer til å stemme for et mistillitsforslag, er det fordi dette er tredje gangen Stortinget, stortingsflertallet, pålegger statsråden å gjennomføre en politikk, og fordi Stortinget ikke ble informert om at rovviltforliket ifølge statsråden selv ikke kunne gjennomføres – da det forliket ble vedtatt i juni i fjor.

Gunnar Gundersen (H) [11:37:36]: Jeg mener at her har saksordføreren og Stortinget gjort en meget god jobb. Jeg har også registrert at statsråden har tatt det inn over seg, og nå har bekreftet, at man skal på sporet og følge Stortingets vedtak. Det er jeg fornøyd med. Derfor skal jeg ikke si så mye mer om ulvens virkninger på folk, på dem som faktisk lever med den, og på næringsgrunnlag. Det har også Knut Storberget vært inne på, jeg kunne ha sluttet meg mye til det.

Men jeg kommer nok aldri til å forstå at man tar en kamp mot et solid stortingsflertall begrunnet i en rovviltforskrift som ikke er oppdatert i henhold til lovverket som landet skal styres etter. Man har faktisk en rovviltforskrift som forholder seg til en viltlov som ble opphevet for mer enn ti år siden, og som ble erstattet av naturmangfoldloven. Det er kjernen i hvorfor vi står her. Det synes jeg er ganske bemerkelsesverdig. Jeg kommer aldri til å forstå det, særlig i lys av det som dukket opp i går, da professor Fauchald – Fauchald er ikke noen hvem som helst, han er en av ekspertene som departementet ønsket skulle gå inn i dette – påsto at ulvemerkingene som ble satt i gang, er brudd på norsk lov, og at man ikke har undersøkt lovgrunnlaget.

Da kommer jeg til det jeg mener er en av de aller mest alvorlige sidene ved saken, at det er i ferd med å bre seg en holdning hvor man ikke har tillit til forvaltning og forskning. Det virker som om forvaltning, forskning og politikk gjør akkurat det man vil, når det passer en, mens man bruker spissfindige lovtolkninger til å stoppe det når man ikke vil. Det mener jeg er ganske alvorlig.

Saken dreier seg om respekt for enkeltmennesker, respekt for lokalsamfunn, respekt for at ulv og alle andre dyrearter skal forvaltes, som Storberget også var inne på. Her har statsråden posisjonert seg på feil side på alle punkter. Det er en betydelig belastning, og det er å lese Bern-konvensjonen på en ganske «skrå» måte. Jeg har lest Bern-konvensjonen mange ganger, og jeg synes det er en klok konvensjon. Jeg er veldig opptatt av miljøvern og av at vi skal verne arter, men konvensjonen presiserer at det må være et miljøvern som de som skal leve med det, forstår. Det er det jeg virkelig leser ut av Bern-konvensjonen, at vi skal ha et fornuftig miljøvern, som ikke skaper store konflikter, og som folk forstår. Dette forstås ikke – at man ikke skal forvalte også en ulvestamme.

Jeg blir spurt mye om jeg stemmer for mistillit, jeg gjør ikke det. Det er en lang vei mellom det å være kritisk og det å ha mistillit – særlig å erklære mistillit til en statsråd, og særlig når han nå så tydelig sier at nå skal det etterleves. Men jeg vil nok poengtere overfor statsråden at det er mer enn bare det som står i innstillingen i dag, som skal følges opp. Det er et forlik fra i fjor vår. Der skal alle punkter følges opp, spesielt dette med uavhengig gransking av hvor ulven kommer fra, slik at vi kan få slått fast om vi faktisk har et ansvar eller ikke.

Tina Bru (H) [11:40:52]: Jeg er glad for at det er et svært bredt flertall som står bak merknadene og forslagene som vedtas her i dag. Jeg forventer at disse vedtakene gjør det mulig både for dagens regjering og for fremtidige regjeringer å gjennomføre det som er Stortingets klare beskjed om å forvalte ulvebestanden innenfor bestandsmålet som er satt. Jeg er også glad for at statsråden i sitt innlegg her i dag bekrefter dette.

Men jeg er svært skuffet over Senterpartiet i dag. Å bruke Stortingets sterkeste virkemiddel overfor en statsråd som en del av et politisk taktikkeri, slik Senterpartiet gjør i dag, er uheldig. Senterpartiet sier at de vil skape tillit til ulvepolitikken, og at Stortingets vedtak må følges opp, men de opptrer på en måte som gjør begge deler vanskeligere. For hvordan forklarer Senterpartiet at de først valgte å stå utenfor det brede forliket fra 2016, for deretter å kritisere regjeringen for ikke å følge opp de samme vedtakene? Hvordan forklarer de at de i dag fremmer mistillit mot statsråden, men samtidig stiller seg bak både merknader og forslag fra det flertallet som bygger på forliket de sto utenfor i fjor? Det henger ikke sammen, og jeg tror forklaringen er at Senterpartiet innså at de var i ferd med å bli satt helt på sidelinjen når det gjelder forvaltningen av ulv i Norge.

Jeg har lyst til å avslutte i en optimistisk tone. Det er heldigvis nemlig ikke slik at Senterpartiet legger premissene i ulvepolitikken. For la oss si det som det er: Hvis det var slik, hadde ulven i Norge blitt tilnærmet utryddet. Et bredt flertall i Stortinget har igjen slått fast at vi skal ha ulv i norsk natur, men at den skal forvaltes på en måte som skaper tillit både nasjonalt og ikke minst i de berørte lokalsamfunnene, som har ulven tett innpå seg. Det mener jeg gir grunnlag for at denne regjering og fremtidige regjeringer skal kunne ha en aktiv forvaltning av ulv, til det beste for naturmangfold og mennesker.

Med det mistillitsforslaget som Senterpartiet fremmer her i dag, fortsetter Senterpartiet å sette seg helt på sidelinjen i forvaltningen av ulv i Norge.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:43:17]: Ulveforvaltningen i Norge har lenge vært i en tillitskrise mellom folk og forvaltning, og det er nå også en tillitskrise mellom storting og regjering. Senterpartiet er på hovedlinja i folks forståelse av ulv, ikke på noe sidespor. Jeg kjenner ikke til noe saksområde i mine snart 16 år på Stortinget hvor det brukes så mange krumspring som i arbeidet for å få stadig flere ulver i Norge – en ulv som ikke er genetisk spesiell, en ulvebestand som har innvandret fra våre naboland.

Stortingsflertallet fastsatte bestandsmål for ulv i 2016. Statsråden og regjeringa har fram til denne debatten sagt at Stortingets vedtak er i strid med naturmangfoldloven. Det har blitt hamret på det fra statsråden. Den samme statsråden sa ikke at det var i strid med loven da vedtaket ble gjort. Statsråden har dermed brutt opplysningsplikten.

Så legger regjeringa i dagens sak om endring av naturmangfoldloven fram forslag til endring av loven. I dagens innstilling avviser samtlige partier forslaget til lovendring – ganske spesielt – og flertallet instruerer regjeringa om hvordan loven skal forstås: En skal ta i bruk naturmangfoldloven § 18 c, og en skal endre rovviltforskriften.

Så opplever vi at statsråden i sitt innlegg i dag sier: Sjølsagt skal regjeringa følge opp Stortingets vedtak, sjølsagt skal regjeringa redusere ulvebestanden til fire–seks familiegrupper i Norge. Lovgrunnlaget er altså ikke noe problem nå – meget sjeldent. Det er tydeligvis Senterpartiets mistillitsforslag som har tvunget fram en kuvending hos regjeringa. Presset har blitt for stort, statsråden må gi seg. Men hva betyr dette? Vi som hørte statsråden i Politisk kvarter på NRK i dag, la merke til at han la sterk vekt på at vedtaket om felling av ulv kunne påklages til rettsapparatet for hver enkelt ulv. Spørsmålet er da: Kan statsråden bekrefte at det nå ikke lenger er lovmessig grunnlag for å stoppe eksempelvis lisensfelling eller skadefelling av ulv for å gjennomføre Stortingets vedtak – sjøl om loven altså i dag ikke blir endret? Det er vesentlig å få det avklart fra statsrådens munn i dag.

Hans Olav Syversen (KrF) [11:46:28]: Den 31. januar fattet Stortinget to anmodningsvedtak om denne saken. Da ba man om en sak fra regjeringen om hvordan forvaltningen av ulv, herunder adgangen til lisensfelling, kan gjennomføres i samsvar med ulveforliket. Det skulle skje gjennom å se på gjeldende lovverk og internasjonale konvensjoner, særlig naturmangfoldloven § 18 første ledd b og c.

Etter det kom regjeringen tilbake til Stortinget med et forslag om lovendring. Et forslag om lovendring i naturmangfoldloven forutsetter jo at regjeringens samarbeidspartier var innforstått med det. Det viste seg ikke var tilfellet da det kom til Venstre. Dermed var vi i en ny situasjon her i Stortinget. Det er altså Stortinget som nå egentlig oppfyller den bestillingen Stortinget ga, nemlig at endringene nå skjer etter gjeldende lovverk. Så kan det, som statsråden sier, kalles for Stortingets etterarbeid, og at Stortinget selv presiserer sin egen lovgivning.

Jeg tror vi med fordel kunne kommet til dette på et langt tidligere tidspunkt. Jeg tror statsråden var inne på noe av utfordringen da ulveforliket ble inngått, nemlig at det måtte vært klarlagt på en helt annen måte at bestandsmål og lovens krav kunne komme i konflikt med hverandre. Det skrev statsråden en setning eller to om i meldingen. Så går Stortinget til det skritt å stramme inn ytterligere på hvor mange ulver vi skal ha i dette landet, men det kommer ikke fram at dette antagelig ville falle ved første anledning. Det er etter min mening kjernen i den problemstillingen vi har, og de problemene vi har fått. Det største problemet med dette er mistilliten mellom forvaltning og befolkning. Der har statsråden og regjeringen en stor jobb å gjøre for å rette opp dette.

Vi stemmer ikke for forslaget fra Senterpartiet, også fordi statsråden så klinkende klart har sagt at den presiseringen som Stortinget nå foretar i gjeldende lovverk, vil bety at man kan felle flere ulver, som dermed er i tråd med det som var Stortingets vedtak i ulveforliket. Med den forsikringen ser ikke vi noen grunn til å stemme for forslaget.

Heidi Greni (Sp) [11:49:46]: Fra mine hjemtrakter, som er i fjellregionen på grensen mellom Hedmark og Sør-Trøndelag, kan jeg melde om mange som går sommeren i møte med bange anelser før beiteslipp. Vi har lenge slitt med store tap til rovdyr, både av sau og av tamrein. Manglende vilje fra ansvarlige myndigheter til å forebygge skader fra rovdyr gjør at mange mister motet og vegrer seg for å videreføre tradisjonell drift.

Ikke bare i min region, men fra nord til sør, oppleves det at rovdyrproblemer ikke tas på alvor av sentrale myndigheter. For folk i store deler av landet er dette et spørsmål om storsamfunnet ønsker en videreføring av næringsvirksomhet, naturbruk og levekår i distriktene, eller om det er rovdyrene som skal ha forrang. Fra Senterpartiets side har vi ikke støttet stortingsflertallets rovdyrpolitikk, det har vært altfor mange ulne kompromisser som gir uttrykk for vilje til å kontrollere situasjonen, men som ikke har tilsiktet virkning.

Jeg opplever at Stortinget etter hvert har forstått at det må tydeligere politikk og sterkere virkemidler til. Derfor var det tross alt positivt da Stortinget gjennom sin innstilling til rovdyrmeldingen i 2016 vedtok innstrammingen for å følge opp tidligere rovdyrforlik. Dette ble ikke etterlevd av regjeringen, og i januar i år gjorde Stortinget vedtak der regjeringen ble instruert om hvordan Stortingets tidligere vedtak om forvaltning av ulv og gjennomføring av lisensfelling kunne gjennomføres i samsvar med Stortingets vilje.

Klima- og miljøministeren valgte ikke å følge opp Stortingets vedtak denne gangen heller. I stedet fikk vi presentert tolkning av Bern-konvensjonen og naturmangfoldloven som snevrer inn handlingsmulighetene langt utover Stortingets vilje og langt utover tolkningen av lovverket fra framtredende forvaltningsjurister.

Det virker som om statsråden vegrer seg for å akseptere at det er Stortinget som er hans oppdragsgiver. Da er det naturlig at det ender som det gjør i energi- og miljøkomiteens innstilling. Statsråden står uten støtte i Stortinget. Det er ikke ofte vi opplever noe slikt. Stortingets innstilling om endringer i naturmangfoldloven har blitt noe mer enn et spørsmål om forvaltning av ulv i Norge. Det er like mye et spørsmål om en statsråd gang etter gang kan se bort fra Stortingets vilje.

Vi har hatt store debatter i Norge gjennom mange år om rovdyrpolitikken. Senterpartiet har stilt seg bak Stortingets mål om å verne store rovviltarter med opphav i Norge, samtidig som vi opprettholder en utstrakt beitebruk og trygge og gode levevilkår for folk i norske bygdesamfunn. Vi mener fortsatt at ulv står i en særstilling blant de store rovdyrene, fordi ulven i Norge er en etablering av finsk-russisk ulv her i landet. Stortingsflertallet har imidlertid gått inn for etablering av en ulvestamme i Norge basert på fire–seks årlige ynglinger.

Rasmus Hansson (MDG) [11:53:10]: Kjerneproblemet i denne saken er at flertallet på Stortinget skaper et inntrykk av at det er greit å skyte mange ulver fort innenfor rammen av den eksisterende naturmangfoldloven, som det altså er slått fast ligger fast. For å løse dette problemet legges det nå økende vekt på begrepet «offentlige interesser», som nå altså kan inneholde jaktinteresser, næringsinteresser, frykt og mye annet. Stortinget instruerer altså nå statsråden og regjeringen til å gjennomføre ulvevedtaket ved hjelp av denne tolkningsendringen. Spørsmålet er om man risikerer at det ikke først og fremst er ulven dette går ut over, men naturmangfoldloven. Grunnen til at det er slike bestemmelser i naturmangfoldloven, som man hittil har tolket til å gjelde i enkelttilfeller, er selvfølgelig at hvis begreper av typen «offentlige interesser» tolkes bredt, faller bunnen ut av lovverket.

«Offentlige interesser» er jo i prinsippet hva som helst – det er den til enhver tid rådende sum av folkemening, næringsinteresser, politiske interesser osv. Dette er kjempeviktig, men måten vi håndterer generelle offentlige interesser på, er jo normalt gjennom politiske valg. Mellom de politiske valgene følger vi loven, eller Stortinget forandrer loven, men det har man altså valgt ikke å gjøre i dette tilfellet.

Det som har skjedd – og skjer – i Hedmark, er at ulv skaper betydelige problemer for enkelte næringsdrivende, men de skaper vesentlig færre problemer enn effekten av f.eks. åtte år med rød-grønn regjeringsmakt, som førte til at mange tusen bruk i Norge ble lagt ned, en god del også i Hedmark. Ulven som skadegjører på næringslivet rekker ikke den rød-grønne regjeringen, og heller ikke den blå regjeringen, til sokkene.

Det vi sitter igjen med nå, er et politisk vedtak i Stortinget som – kanskje med vilje, kanskje ikke med vilje – risikerer å slå bunnen ut av det viktigste naturvernpolitiske redskapet den forrige regjeringen fikk vedtatt, nemlig naturmangfoldloven.

Ulven kommer til å overleve i Norge. Folk vil ha den, det kommer til å bli flere av den, og vi kommer til å venne oss til den, men vi vil tape stort hvis det stortinget som sitter her, slår bunnen ut av naturmangfoldloven.

Jonas Gahr Støre (A) [11:56:23]: Statsråden sa at det var naturlig å avvente Stortingets behandling av denne saken. For egen og Arbeiderpartiets del kan jeg si at det var naturlig å avvente statsrådens innlegg i denne sal. Det har vi nå fått.

Utgangspunktet her har jo vært det som sto igjen etter ulveforliket fra juni i fjor, der vi ønsket en forvaltning som dempet konflikten mellom mennesker og samfunn på den ene siden og ulv på den andre. Nå har flere talere her fortalt historien om tiden siden. Det går jeg ikke inn på nå, men det vi jo kan slå fast, er at konflikten ikke er dempet, den er økt. Nå, etter i dag, kan vi – og jeg gjentar kan – komme tilbake dit vi ønsket å være i juni i fjor: at vi har rovdyr i vår fauna, at vi tar våre internasjonale forpliktelser på alvor, at vi har en bærekraftig forvaltning som sikrer en reproduserende stamme, og at vi med et bredt flertall nå har lagt til grunn rammene for en forsvarlig forvaltning, som befolkningen kan ha tillit til, slik at konfliktnivået kan gå ned.

Det er en spesiell situasjon i Stortinget at regjeringspartiene så å si vender seg mot sin egen statsråd, rammer ham inn og gir instruks. Men her ligger også det vi må legge til grunn vil sikre at flertallets klare holdning blir praktisk politikk. Så vil jeg legge til at også jeg ble i tvil da jeg hørte statsråden i radioen i dag tidlig, der det virket som om han prøvde å skape en ny, alternativ fortelling, men vi må kunne si det slik at tvilen må være ryddet av veien med det statsråden har sagt i denne sal med statsministeren til stede. Det var allikevel slik at jeg var inne på tanken å be statsministeren bekrefte det som statsråden nå har sagt, og som regjeringspartiene stiller seg bak, men jeg kom til at det må være grenser for hvor langt man skal trekke denne saken. Når statsråden har sagt det han har gjort, partiene står bak det de har gjort, og statsministeren sitter i salen, må vi legge det til grunn. På dette grunnlaget velger vi i Arbeiderpartiet å ha tillit til at denne politikken for både folk og ulv blir tatt på alvor.

Arbeiderpartiet har således fått de avklaringene som var nødvendig for at vi kan gjøre det helt klart at vi ikke stemmer for Senterpartiets forslag.

Trine Skei Grande (V) [11:59:23]: Ja, det var godt.

Jeg satte meg ned og kikket på de mistillitsforslagene som er levert i Stortinget siden 1980. Fløypartiene og de populistiske partiene har en ganske høy andel av dem. Av alle mistillitsforslagene som er fremmet i Stortinget siden 1980, står Fremskrittspartiet for 15 av dem og SV for 7 av dem. Alle de andre partiene som er representert i salen i dag, står for 16 av dem. Det sier noe om hvor sjelden det blir brukt, i hvilke sammenhenger det blir brukt, og litt om hvilke typer partier som bruker det. Det er alvorlig. Venstre har gjort det én gang siden 1980.

Jeg har lyst å snakke litt om redsel. Jeg syns det er viktig å ta redsel på alvor. Jeg syns ikke man skal fleipe med andres redsel, men jeg syns også at det handler om politisk lederskap ikke å spille på andres redsel – enten det er redsel for andre mennesker, eller det er for andre dyr.

Jeg kan innrømme en stor svakhet: Jeg er livredd en vernet art i norsk fauna – den heter hoggorm. Det hindrer mitt friluftsliv. Jeg kan ikke gå i Nordmarka om våren. Det er et mareritt. Hoggorm er en fredet art. Jeg er for at den er fredet, og jeg mener at den fortsatt skal være fredet – jeg mener ikke at den skal utryddes. Jeg hyller gjerne trøndersk naturliv, der en kan gå på fjelltur uten noen gang å møte en orm. Jeg mener ikke at redsel skal være utgangspunktet for å lage politikk, sjøl om en har respekt for at andre har det.

Det andre poenget her er at jeg mener at det bør være en effektiv og rasjonell forvaltning, som ikke dyrker de konfliktene som er. Men, kjære president, det er faktisk et stort flertall av det norske folket som mener at vi skal ha de store rovdyrene. Hvem er det som virkelig har dyrket fram denne konflikten? Det er i hvert fall ikke et ansvar som Venstre er klare til å ta. Vi har verken organisert de store demonstrasjonene eller stått og ropt. Dette er skapt av at noen dyrker ytterpunktene i debatten og ikke prøver å tilnærme seg å lage et flertall som klarer å nå det som flertallet av det norske folket ønsker, nemlig å ha de store rovdyrene i norsk fauna. Så ikke dyrk det ekstreme da! Dyrk mellompunktene.

Jeg vil bare påpeke at Venstre og SV stemte for regjeringas forslag til stortingsmelding. Det var et godt forslag. Det hadde kommet til å skape flertall, og jeg tror det hadde møtt akkurat det som er mellompunktet, som folk også ønsker. Problemet i denne salen er at Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Arbeiderpartiet vil tilfredsstille både Bern-konvensjonen og naturmangfoldloven samtidig som en vil skyte all ulv. Det er ikke mulig. Man må faktisk velge.

Marit Arnstad (Sp) [12:02:47]: For Senterpartiet er dette en alvorlig sak. Det er en alvorlig sak fordi den berører livet og hverdagen til mange rundt omkring i dette landet. Mange av dem har nok følt det siste året at de ikke helt har nådd fram med sin fortelling om hvordan deres hverdag er.

Representanten Bru var inne på at Senterpartiet egentlig hadde et annet standpunkt. Ja, vi har det. Det sa jeg i mitt innlegg. Vi har det. Vi har et annet primærstandpunkt. Men vi har strukket oss i denne saken. Vi har stilt oss bak flertallets merknader, sjøl om vi kanskje ikke helt ut er enig i alle vurderingene. Det har vi gjort fordi det nå er på tide at noen sier fra om at det må være respekt for de vedtakene Stortinget har gjort i denne saken, og vi vil bidra til det. Derfor er vi med i flertallet i dag.

I likhet med representanten Gundersen tror jeg at jeg aldri kommer til å forstå hvorfor regjeringen har valgt å håndtere denne saken på den måten de har gjort i høst og i vinter. Hver gang statsråden har blitt konfrontert med hva et flertall i Stortinget vil, har han ikke lyttet, men i stedet valgt å så tvil om stortingsflertallets vedtak og holdninger. Det har vært en uklok strategi. Det har betydd at en har skapt et sterkt økende konfliktnivå og en fallende tillit overfor forvaltningen. Det er ikke bra.

Det har tatt lang tid å komme til den erkjennelsen som statsråden ga uttrykk for fra talerstolen i dag. Så seint som i mars spurte jeg statsråden helt konkret: Hvorfor kan ikke § 18 c brukes som grunnlag for lisensfelling? Svaret var at det var ikke mulig. Så skjer det i dag at statsråden sier at den kan sjølsagt brukes. Det gjør jo da at all retorikk om brudd på loven kommer helt ut av proporsjoner. Da blir retorikken om brudd på loven slått til jorda. Nå erkjenner jo statsråden at det er rom i loven, og nå skal statsråden plutselig bruke det. Da vil jeg gjerne be statsråden garantere, fra denne talerstolen, at det er lovmessig grunnlag for at en kan komme ned på det bestandsmålet stortingsflertallet har vedtatt, nemlig fire til seks ynglinger. Jeg synes statsråden kan gjøre det her i dag fra talerstolen, slik at vi fullt ut får høre statsrådens vilje til å følge opp Stortingets vedtak.

Jeg har forståelse for at Høyre og Fremskrittspartiet i Stortinget i dag har behov for å angripe Senterpartiet. Det kan jo ta søkelyset vekk fra den meget slette behandlingen som vi har sett i løpet av hele høsten og vinteren, der Stortinget i tre runder har behandlet saken, og der regjeringen i to av rundene har valgt ikke å følge opp Stortingets anmodninger og klare flertallsvedtak.

Senterpartiet kommer ikke til å trekke sitt forslag i dag. Vi mener at statsråden systematisk har trenert Stortingets vedtak. Det har betydd og skapt nye konflikter, og han har også helt klart brutt opplysningsplikten overfor Stortinget – den ubetingede opplysningsplikten som enhver statsråd har.

Iselin Nybø (V) [12:06:05]: La meg begynne med å si at jeg mener veldig sterkt at vi skal ha ulv i norsk fauna. Jeg mener det er en internasjonal forpliktelse, og jeg mener det er en moralsk forpliktelse. Så hører alle at jeg er fra Rogaland, og der har vi ingen ulv. Sånn sett kan det være lett å si, når man er fra Rogaland, at man ønsker at det skal være ulv i Norge. Men i likhet med min partileder er jeg opptatt av å møte de folkene som har ulven tett på, med respekt. Som representanten Storberget sa for kort tid siden, er ikke dette midt i ulvesonen et svart-hvitt-spørsmål. Det er nyanser også der. Også blant dem som har ulven tett på, er det et flertall for at vi skal ha ulv i Norge.

Representanten Greni sier fra talerstolen at hun mener ministeren har problemer med å forstå at det er Stortinget som er ministerens oppdragsgiver. Jeg mener tvert imot at ministeren har forstått at regjeringen er en selvstendig statsmakt, og at det er Stortinget som er den lovgivende forsamling, og at statsråden sånn sett ikke har noe annet valg enn å forholde seg til de lovene som vi her på Stortinget har satt. Så har han, etter hva jeg kan forstå, etter beste evne foretatt de juridiske vurderingene som var nødvendige, og sånn sett ikke hatt noe annet valg enn å komme tilbake igjen med saken, som han har gjort. Jeg mener derfor at det ikke er noe grunnlag for å stemme for Senterpartiets mistillitsforslag.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [12:07:59]: Statsrådens lovforslag får altså ingen stemmer – ingen fra Høyre, ingen fra Fremskrittspartiet, ingen fra noe annet parti støtter statsrådens forslag. Det er en ganske ny situasjon at en regjering ikke har en eneste støttespiller i salen. Og det er da ikke i runde én, det er ikke i runde to, det er i runde tre at statsrådens forslag ikke får noen støtte. Det er ingen stor tillitserklæring fra noen. Tydeligere kan det ikke gjøres når Stortinget instruerer i detalj hvordan den nye rovviltforskriften skal skrives. Det er ikke en hentydning, det er helt tydelig i vedtaks form, ikke i merknads form, hvordan man skal ha ny rovviltforskrift, og hvilke lovparagrafer som skal ligge til grunn. Og man vedtar – man skriver det ikke bare i merknadene, men man vedtar, et eget vedtak – hvordan flertallsmerknadene i denne innstillingen skal brukes, både i oppfølging, praktisering og forvaltning av ulvepolitikken, som har rammet det inn så godt som overhodet mulig. Først vedtar man hvordan man skal endre rovviltforskriften, og så instruerer man statsråden i hvordan merknadene skal forstås. Tydeligere tale fra Stortinget går det ikke an å ha, og det er absolutt ingen tillitserklæring til en statsråd som skal forklares i detalj hvordan han skal forstå lovverk, og hvordan han skal skrive forskrifter.

Fram til desember sa statsråd Helgesen ingenting om at det kunne være problematisk med det forslaget som Stortinget hadde vedtatt. Han satt i ro. Så kom 20. desember, og statsråd Helgesen sa at nei, det er ikke mulig ifølge naturmangfoldloven å gjennomføre den vedtatte lisensjakten. I dag forsto jeg statsråd Helgesen sånn at nå er det mulig. Det som var umulig fra desember til april, var det mulig å høre statsråd Helgesen si i dag er mulig. Det ber jeg statsråd Helgesen bekrefte. Mener statsråd Helgesen nå at det er mulig å gjennomføre Stortingets vilje og rovviltforliket fra juni 2016 med gjeldende lovverk, eller mener han det ikke? Det er det som er det viktige å få klargjort. Er det sånn framover, hvis statsråd Helgesen fortsatt er statsråd når neste runde skal tas, at han mener at naturmangfoldloven ikke hjemler at Stortingets vilje blir gjennomført? Det håper jeg at vi får et klargjørende svar på enten fra Helgesen eller statsministeren før denne debatten er over.

Bård Vegar Solhjell (SV) [12:10:51]: Eit mistillitsforslag kan fremjast på kva grunnlag som helst – det er ingen formelle reglar for det – men grunngjevinga for mistillitsforslaget kan eg, som mange har sagt herifrå, ikkje sjå noko riktig i. Regjeringa har følgt opp Stortingets politikk og varsla at dei framleis vil gjere det. Allereie i fjor – eg las delar av meldinga – informerte dei om desse problema, så enkelte representantar har vist manglande evne til å forstå det som stod der. Det er ikkje noko grunnlag for å hevde at ein ikkje har informert Stortinget.

Men for meg er dette mest historia om korleis vi på ganske få år gjekk frå eit av dei breiaste forlika som er inngått på Stortinget, der alle parti som var representerte på det tidspunktet, var med – til full konflikt. Det gjorde vi på eit område der langsiktigheit og breie forlik er spesielt viktig, nemleg naturforvaltning, og vi gjorde det trass i dokumentarbar suksess på dei viktigaste parametrane, altså betre forvaltning av dei store bestandane, redusert tap av beitedyr til rovdyr, meir lokal forvaltning og større kunnskap på feltet – likevel.

Av og til må ein sjå seg sjølv i bakspegelen, og eg trur nok at Stortinget i dette tilfellet verken kan skylde på juristar, byråkratar eller Vidar Helgesen for at det skjedde, men at det faktisk er Stortinget som har ansvaret – Stortinget som klarte å inngå eit breitt forlik for nokre år sidan, følgje det opp, og som ikkje har klart det no. Det får alle parti bere eit ansvar for, òg parti som på ulike felt no står utanfor. Eg trur likevel eg vil seie at skal ein kome ut av den situasjonen, er det òg nødvendig at Arbeidarpartiet og Høgre – som dei to største partia, som stort sett alltid er med viss ein skal kunne kalle det eit breitt forlik – er ein del av det og tek heilskapleg ansvar.

Det som gjer dette saksfeltet vanskeleg, er at vi har ei todelt målsetjing. Dei målsetjingane står litt i strid med kvarandre, og då er det vanskeleg å balansere det. Mi oppleving er at i både Høgre og Arbeidarpartiet har det skjedd at krefter og synspunkt som ikkje representerer det breie fleirtalet i midten, men som ligg på sida, har fått lov til å dominere og sleppe fram og prege partia i for stor grad. Vi må alle ta ansvar, men skal ein kome ut av det, må dei kreftene som vil forsøkje å foreine det å ta omsyn til levedyktige bestandar og at beitenæring skal vere mogleg å drive, få dominere i større grad framover. Den viktigaste grunnen til at det er nødvendig, er at utan det klarer vi ikkje den vanskelege oppgåva det er å drive langsiktig forvaltning av dei store rovdyra, og i den konflikten tapar òg dei som driv beitenæring i Noreg, som er avhengige av at vi har gode løysingar for å handtere det.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [12:14:13]: Jeg kommer som kjent fra Oppland, og Oppland er det fylket i landet som har flest beitedyr på utmarksbeite. Bare av sau er det 260 000 dyr, og 95 pst. av disse dyra slippes på utmarksbeite og er organisert i beitelag. Det foregår altså i ordnete former.

I disse dager har sauebøndene i Oppland, med tusenvis av andre bønder over hele landet, nattevakt i fjøsene sine. De følger med og passer på at lammingen skal gå for seg på best mulig måte, og som regel går det greit. I andre tilfeller må de kanskje trå til med hjerte- og lungeredning for å berge liv. I begynnelsen av juni i fjor, rett etter at en bonde hadde sluppet dyra sine på beite, mistet han 15 sauer etter at ulven hadde vært på ferde. Denne sauebonden fra Kvam hadde til og med brukt hårføner for å gi liv i en liten krabat den våren. Det hører med til historien at det var sett ulv i området, men det var ikke bekreftet, for det var ikke sporbart. Synsobservasjoner er som kjent ikke nok.

Jeg synes bildet av den vesle lamungen som varmes av en hårføner i fanget til bonden, er en god illustrasjon på den omsorgen bøndene har for dyrene sine. Diskusjonen om beskatning av ulv eller av rovdyr generelt handler ikke om blodtørstige bønder som verken er opptatt av dyra sine eller av å ta vare på det biologiske mangfoldet som rovdyra representerer. Det handler ikke om redsel for å møte ulv. Det handler om omsorg for dyra, om levebrødet deres. Vi vet at forvaltning også betyr beskatning, og det er forsvarlig forvaltning denne saken handler om. Det var det rovviltnemndene tok på alvor med sine vedtak om lisensfelling. At statsråden ikke før rett før vi skulle inn til julematen, plutselig mente at det ikke var i tråd med lovverket, er ikke akseptabelt.

Det handler i dag om statsrådens håndtering av hva Stortinget har bestemt. Det handler ikke om Senterpartiet. Jeg tror bøndene der ute er oppgitt. For tilliten er det viktig at Stortingets vedtak følges, og det er det regjeringa og statsråden ikke har gjort. At ingen stemmer for statsrådens forslag i dag, sier alt om den manglende tilliten. Oppland har forvalteransvar for bestander av både jerv og gaupe, og i tillegg har vi utfordringer med både bjørn og ulv. Til tider har det vært jaktet på alle de fire store rovdyra samtidig. Totalbelastningen blir altså veldig stor for dem som lever av utmarksbeite.

Det er observert ulv i Lillehammer-traktene nå, og heldigvis er ikke sauen sluppet ennå, men det nærmer seg. Skal en kunne leve av beitedyr i fylket mitt, er det helt avgjørende at forvaltningen fungerer. Denne saken viser med all tydelighet at statsråden ikke har fulgt opp det Stortinget har bestemt.

Ola Elvestuen (V) [12:17:18]: Jeg er enig med representanten Arnstad i at saken er alvorlig, men vi må også se litt på dimensjonene i den. Nå er det, ifølge Rovdata i år, sju ynglinger i Norge – én yngling over det som er flertallets måltall fra i fjor vår, med fire–seks ynglinger. Det er også det som utløser et mistillitsforslag fra Senterpartiet. Det får stå for deres regning.

Men det som er like alvorlig, er det som flertallet forsøker å gjøre: Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, som gjennom vedtak vil instruere en statsråd i, om mulig, å begå lovbrudd. Det er klart at når vi nå ikke endrer loven – og Venstre er godt fornøyd med at samarbeidsavtalen ligger fast – gjelder jo fortsatt lovteksten, det som går på § 18, både b og c, innenfor naturmangfoldloven, b: at en må ha et skadeomfang, og c: at en kan åpne for offentlige interesser av vesentlig betydning. Men selv om dette skal legges til grunn, gjelder fortsatt det som ligger i andre avsnitt, at en kun kan ha uttak hvis «formålet ikke kan nås på annen tilfredsstillende måte». Når det trekkes opp distriktspolitiske hensyn, er det klart at både næringsutvikling, bosetting, sosiale aktiviteter og friluftsliv helt klart bedre kan nås på andre måter enn ved uttak av ulv.

Så har jeg lyst til å si til representanten Solhjell at jeg er helt enig med ham i at tidligere hadde man et bredt forlik, og at det var et bredt forlik som også skapte ro. I fjor vår var Venstre helt klart for at vi skulle prøve å få til et bredt forlik også når det gjelder bestandsmål for ulv. Vi forhandlet sågar fram en enighet med Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og SV om hvordan det skulle se ut, men det var altså disse partiene ikke interessert i når de gikk til sine egne grupper. Da fikk vi ikke noen bredde i fjor. I år har også Venstre vært innstilt på at ja, vi kunne se på en justering av naturmangfoldloven, slik at vi kunne ha noe mer fleksibilitet i forvaltningen også innenfor ulvesonen, men da må vi legge til grunn at det er fordi vi har en større bestand. Det var heller ikke disse partiene villig til å være med på å se på. Da må vi jo gå tilbake til det som er den muligheten vi har, at naturmangfoldloven ligger fast, for det er utgangspunktet og grunnlaget for den samarbeidsavtalen vi har.

Jeg mener at er det noe vi virkelig har forsøkt, er det å strekke oss for å få en stor bredde.

Trine Skei Grande (V) [12:20:38]: Det er noen misforståelser jeg har behov for å adressere fra talerstolen.

Det å påstå at statsråd Helgesen ikke har sagt fra om at dette kunne være i strid med loven, mener jeg er direkte feil. Jeg mener han gjorde det skriftlig allerede i fjor vår. Jeg mener at det er en håpløs forvaltningspraksis fra Stortingets side å si til en statsråd at om han bryter loven og tolker den slik som Stortinget gjør i merknader, for vi vil ikke endre loven, betyr det i ytterste konsekvens at en sier til en statsråd at enten får han mistillit i Stortinget, eller så blir det snakk om riksrett, fordi han lovlig bryter en lov som han vet at han bryter. Da skjønner jeg at statsråden sitter her under en mistillitsdebatt, for statsråder skal faktisk forholde seg til lovvedtak, som er av det ypperste vi gjør i denne sal, og det å instruere statsråder til å bryte loven mener jeg er under dette rommets verdighet med hensyn til hvordan vi skal opptre i forholdet til statsråder.

Så mener jeg, som representanten Elvestuen sa, at det hadde vært mulig her å få til en bredere enighet. Det hadde vært mulig å finne et bredere fundament, som ikke hadde tatt utgangspunkt i ytterpunktene, men som faktisk hadde prøvd å nå det punktet som også er folkeviljen i Norge, nemlig at vi skal klare å beholde de store rovdyrene også i norsk fauna. Vi i Venstre har i hvert fall vært villig til å strekke oss. Vi har strukket oss så langt at vi også lurer på om vi har begynt å nærme oss det som er grensen i loven, i det forliket som vi sa ja til, men de andre partiene valgte å gå enda et skritt lenger for å hindre at vi skulle være med på det laget.

Jeg tror at det går an å bygge en bred enighet her i Stortinget, også i ulvepolitikken. Jeg tror det går an å finne det vippepunktet. Jeg tror det er viktig å ha en forvaltning som gjør at vi imøtekommer dem som bor i disse områdene, der vi har en fornuftig jakt også på disse dyreartene, men da må det være basert på de bestandsmål og de internasjonale forutsetninger som vi har hatt også i forvaltningen av våre rovdyrstammer. Og jeg skjønner ikke hvorfor dette skal kjøres ut i det ytterste, men jeg skjønner at populismens grunnleggende drivkraft ligger i mistillitsforslagene. De har aldri noen gang kastet en regjering, men de har mange ganger undergravd parlamentet og parlamentarismen i denne salen i måten en bruker det på, og dagen i dag syns jeg dessverre er en dårlig dag for å stille et mistillitsforslag.

Morten Ørsal Johansen (FrP) [12:23:48]: Jeg er godt fornøyd med den innstillingen som vi nå har til behandling. Den gjør at vi kan få en god forvaltning av den ulvestammen vi har i Norge. Og jeg er – tro det eller ei – godt fornøyd med det jeg hørte fra statsråden tidligere i dag, da han bekreftet at den innstillingen som Stortinget kommer med, skal følges, og at vi skal forvalte ulven på lik linje med andre rovviltarter – ja sågar på lik linje med andre viltarter i dette landet.

Redsel har i saken blitt tatt opp mange ganger fra denne talerstolen. Representanten Trine Skei Grande sa hun var redd for hoggorm, at det ødela en del av hennes livskvalitet, og at redsel ikke skal være nok til å kunne utrydde eller drepe dyr. Nei, men redsel har også med livskvalitet å gjøre. Det å ta ut rovdyr er ikke bare basert på redsel, det er basert på det å kunne ha livskvalitet med bakgrunn i det å kunne leve ute i et område der det er ulv, drive med husdyr. Det har med rettigheter å gjøre, som å drive med jakt og å ha inntekter fra jakt. Det har med et helt næringsgrunnlag å gjøre. Så det er mange ting som kan avgjøre om en kan ta ut ulv – ikke bare redsel. Det er sammensatt. Det har med livskvalitet å gjøre, det å kunne bo uten å være redd. Det kan være det å gå i naturen, sende ungene på skolen, det å leve av og drive med næringsvirksomhet i et område der vi har rovdyr. Alt dette til sammen skal avgjøre om vi skal kunne ta ut ulv.

Det er litt forunderlig når jeg hører at et stort flertall i Norge ønsker å ha ulv. Ja, det er nok mange som ønsker å ha ulv. Jeg har sett på en del landsomfattende meningsmålinger der det stilles spørsmålet: Mener du at det er for lite ulv, passe med ulv eller for mye ulv der du bor? Da svarer noen: Det er helt passe med ulv der vi bor – i Rogaland. I Rogaland finnes det ikke ulv, så jeg vil tolke det sånn at de som er fra Rogaland – eller fra Hordaland eller fra Sogn og Fjordane – synes det er passe med ingen ulv.

Det er ikke sånn. Går en inn og ser på de målingene som er, ser en at det er ikke noe stort flertall for at vi skal ha ulv. Men vi har i denne sal vedtatt at vi skal ha en levedyktig bestand av ulv. Det skal vi ha, men da skal det forvaltes på en fornuftig måte. Det tror jeg vi nå klarer å få til.

Vi skal nå utrede om det er en levedyktig bestand. Vi har radiomerket ulven for å se på levesettet. Men det aller viktigste, som også representanten Gundersen var innom: Vi skal ha forskning og utrede det genetiske opphavet til ulven. Det er det aller viktigste, for det vil avgjøre om vi egentlig har en ulvestamme i Norge som vi kan ha.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:27:04]: Jeg ser at statsråden har bedt om ordet, og da vil jeg gjenta spørsmålet: Mener statsråden nå at det er lovmessig grunnlag for å stoppe lisensfelling eller skadefelling av ulv for å gjennomføre Stortingets vedtak, sjøl om loven ikke blir endret? Det er viktig at Stortinget får et svar på det, og det er viktig at de enkelte partier her i salen får et svar på det. Jeg tenker spesielt på regjeringas støttepartier i dag, Venstre, Miljøpartiet og SV.

Ellers merket jeg meg representanten Hanssons utsagn om at mening om ulv er sjølve syretesten på naturvern i Norge. Representanten brukte sterke ord om Senterpartiet, og jeg kan si at vi lever veldig godt med det, og jeg skal begrunne det.

Ulven i Norge er ikke utryddingstruet. Den er ikke genetisk unik, for ulven var borte fra norsk fauna i mange år. Regjeringa følger ikke opp Stortingets vedtak om en avklaring av genetikken. Det er ikke tilfeldig, etter min vurdering. Senterpartiet ønsker at vernepolitikken skal baseres på vitenskapelig grunnlag, et vitenskapelig grunnlag angående prioriterte arter og utvalgte naturområder. Sjeldne arter skal sjølsagt vernes. Det er Senterpartiets grunnlinje i dag som tidligere.

Jeg vil si dette: Miljøpartiet De Grønne er et grunt naturvernparti når de går vekk fra det vitenskapelige grunnlaget i vernespørsmål. Det beste eksempelet var i forbindelse med barskogvernet i Nordmarka, hvor de var forkjempere for uttrykket «eventyrskog». Eventyrskogvern var symbolet på å gå vekk fra det vitenskapelige grunnlag. Uten at en har et vitenskapelig grunnlag, et klart definert formål, er det heller ikke mulig å ha den nødvendige oppfølging av det som er vernet. Riksrevisjonen har påpekt det. Derfor står Senterpartiet fjellstøtt på det vitenskapelige grunnlaget.

Hvis ikke Miljøpartiet De Grønne endrer syn på naturvernet, undergraver en folks respekt for vern, spesielt blant de verdikonservative som lever i og av og er interessert i naturen, som ønsker å forvalte den i et langsiktig perspektiv. Jeg gleder meg til en debatt med Miljøpartiet De Grønne om et djupere naturvern som også omfatter ulv og ulvens genetikk.

Eirik Milde (H) [12:30:17]: Det nærmer seg slutten av debatten, så jeg tenkte jeg skulle ta opp et par forhold som har kommet fram.

Jeg har en fortid som leder av rovviltnemnda i region 4, det er Oslo, Akershus og Østfold. Den gangen jeg var leder, og vi holdt på med ulveforvaltning, hadde vi én stor utfordring, og det var at vi ikke nådde bestandsmålet. Vi ble fortalt av den regjeringen som satt den gangen – og vi fortalte videre til befolkningen i ulvesonen – at bare man når bestandsmålet, kan vi tillate en forvaltning av ulv.

Det er kanskje langt på vei det som er problemet i denne saken. Folk i sonen har blitt forespeilet en bestandsregulering når bestandsmålet er nådd. Vi har en naturmangfoldlov, som ble vedtatt i 2009, som gir en streng begrensning på mulighet for jakt, sammen med Bern-konvensjonen. Vi har rovviltnemnder som har hatt hjemmel i rovviltforskriftene for å tillate lisensfelling for å forhindre skade på bufe og tamrein, med henvisning til den gamle viltloven, som for så vidt ble delvis opphevet i 2009.

Som statsråden selv sa, gir lovproposisjonen som vi behandler i dag, en mulighet til å foreta et etterarbeid til loven. I forarbeidene var det få merknader til hva som kunne ligge i begrepet «andre offentlige interesser av vesentlig betydning». Det er denne muligheten flertallet her i dag har benyttet. Og vi drøfter innholdet i, hva vi legger i, begrepet «distriktspolitiske hensyn».

Ingen bør være i tvil om at Høyre ønsker en levedyktig bestand av ulv i Norge, men det må også være mulig å ha en forvaltning innenfor sonen. Jeg mener at det helt siden 2009 har ligget en ubalanse latent mellom bestandsmål og naturmangfoldloven, og at det har vært nødvendig for Stortinget å rette opp den ubalansen, og det er det vi gjør i dag, føler jeg. Like nødvendig var det å flytte hjemmelen til rovviltnemndene fra den gamle viltloven og til naturmangfoldloven, for vi endrer ikke loven, vi bare flytter hjemmelsgrunnlaget fra viltloven til naturmangfoldloven § 18 første ledd bokstav b og c.

Alt i alt vil jeg si at det har vært en god debatt i dag, og jeg må få uttrykke meg på den måten og si at jeg setter stor pris på at det utelukkende er Senterpartiet som støtter mistillit mot statsråd Vidar Helgesen i denne saken.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [12:33:11]: Jeg har noen momenter jeg ønsker å ta opp. Det ene er at det som skaper utfordringer med hele diskusjonen rundt det med bestandsmålet som Stortinget har vedtatt, er at det tidligere var et bestandsmål som var ment å dra ulvebestanden opp, mens det nå er ment å ha som formål fra stortingsflertallet å dra ulvebestanden ned. Det er da en kommer opp i den konflikten med naturmangfoldloven, og det settes på spissen. Jeg skal komme mer inn på det.

Det andre momentet mitt er påstanden om at de utfordringene som ligger med Stortingets flertallsvedtak i fjor vår, ikke er redegjort for. Det er ikke sant. I brev fra klima- og miljøministeren den 26. mai 2016, i et svar på spørsmål fra SV og komiteen, sier statsråden altså:

«Hvis det nye måltallet skulle medføre en faktisk bestand på den nedre grense på 4 ynglinger inklusiv grenserevir, ville det innebære en reduksjon sammenlignet med den faktiske ulvebestanden slik vi har forvaltet den de senere år.

Min beste forståelse av Bern-konvensjonen er altså at en lavere nedre grense på bestandsmålet enn dagens faktiske bestand vil være tvilsomt i forhold til konvensjonen.»

Så all tvil er feid av banen. Dette sa Vidar Helgesen allerede da.

Det er derfor jeg kaller det en farse, for nå later Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti, Fremskrittspartiet og Høyre som om regjeringen liksom er satt på plass med dette vedtaket og de merknadene som kommer, og at vi nå endelig skal nå bestandsmålet. Men det er overhodet ikke sikkert. Hvis vi leser det som er flertallets egen formulering i innstillingen som vi behandler i dag, så refererer de til Bern-konvensjonen og sier følgende:

«Flertallet mener derfor det må være overveiende sannsynlig at ulvebestanden virker negativt inn på nasjonale distriktspolitiske hensyn dersom uttak skal tillates. Flertallet vil understreke at vurderingen av hvorvidt vilkårene som omfattes av begrepet «offentlige interesser av vesentlig betydning» er oppfylt, må foretas i det enkelte vedtak ...».

Dette var også statsråden inne på. Og så kommer det – og dette har altså hele flertallet sluttet seg til:

«Flertallet vil peke på at lisensfelling kun tillates når uttak ikke truer bestandens overlevelse, det ikke er funnet annen tilfredsstillende løsning og når de offentlige interesser som foreligger anses å være av vesentlig betydelig.»

Dette er kjernen i saken. Her sier altså flertallet at nå blir det åpnet for mye mer felling av ulv, for nå skal det være alle slags mulige distriktspolitiske hensyn som skal telle med. Men det må altså være sånn at dette ikke kan nås på andre måter. Det hadde vært fristende å spørre Senterpartiet: Mener Senterpartiet virkelig at de har så lite potent distriktspolitikk at de ikke vil klare å oppveie konsekvensene av noe mer ulv enn det som ligger i bestandsmålet?

Statsråd Vidar Helgesen [12:36:31]: Senterpartiet har fra representantene Arnstad, Slagsvold Vedum og Lundteigen på ulike måter utfordret meg til å slå fast hva som til syvende og sist blir det konkrete resultatet av Stortingets vedtak i denne lovdiskusjonen. Jeg kan forsikre Senterpartiet om at jeg ikke akter å overta domstolenes rolle i vår statsskikk.

La meg oppsummere noen hovedpoenger: I proposisjonen, som er til behandling i dag, gjør regjeringen det klart at § 18 c etter sin ordlyd kan gi grunnlag for felling etter bredere hensyn. Jeg nevnte noen av dem i mitt innlegg, men terskelen er høy. I innstillingen i dag gir Stortinget nye vurderinger av lovens innhold, hvordan loven er å forstå. Det er det som gjerne kalles etterarbeid.

Så er det slik at loven tolkes og anvendes i konkrete enkelttilfeller. Det understreker også komiteens flertall, inkludert Senterpartiet. Og de hensyn og vurderinger som Stortinget nå peker på i innstillingen, vil nå inngå i tolkningen og anvendelsen i det enkelte tilfellet. Men til syvende og sist er det domstolene som etter vår statsskikk avgjør hvordan loven er å forstå.

Marit Arnstad (Sp) [12:38:12]: Det er godt at en har mulighet til å bruke taletida!

For det første har jeg lyst til å understreke noe som saksordføreren sa, og som jeg opplever som ganske viktig i denne saken: Det har vært en oppfatning i forvaltningen, hos besluttende myndigheter, at bare en når et bestandsmål, kan en også få lov til å forvalte rovviltarten, enten det er bjørn, ulv, gaupe eller jerv, og dermed også foreta lisensfelling. Det er noe av det som har kollidert i denne saken. Det har vært sagt når en lå under bestandsmålet. Så kommer en plutselig over bestandsmålet, og da er det altså ikke vilje til å bruke det juridiske rommet som finnes for å foreta lisensfelling. Det er det flertallet i Stortinget i dag sier at en må gjøre, en må bruke det juridiske rommet som finnes.

Jeg synes også at innstillingen på en veldig god måte dokumenterer at det juridiske rommet finnes. Den nasjonale handlefriheten til hva som er offentlige interesser etter Bern-konvensjonen og naturmangfoldloven, er ganske stort. Den kan variere fra stat til stat, og den er større hvis bestanden er økende.

Det er innenfor de offentlige interessene vi har definert noen klare interesser, bl.a. distriktspolitikk, næringsutøvelse osv. Derfor blir jeg bekymret når statsråden i dag går opp og sier at han ikke vil garantere for at det å åpne for bruk bl.a. av § 18 c vil gi et rom innenfor loven til å komme ned på bestandsmålet på fire–seks ynglinger, som Stortinget har vedtatt. Det betyr at statsråden fortsatt ikke vil stille seg bak det bestandsmålet som Stortinget har vedtatt på fire–seks ynglinger, men han tenker som så: Jeg orker ikke mer av det stortinget – jeg lar rettssalene avgjøre det. Det er det statsråden i realiteten tenker. Det synes jeg er en lite trivelig opptreden.

Jeg må også få lov til å si – jeg ser at det kommer en del angrep fra Venstre og SV – at etter min mening er flertallet i saken, Høyre, Fremskrittspartiet, Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, et ganske bredt flertall. Så jeg blir litt overrasket når Ola Elvestuen påstår at fordi Venstre ikke er med, er det ikke noe bredt flertall. Jeg synes det er et overveldende bredt flertall, selv om Venstre, SV og MDG ikke er med. De har aldri vært med på noen av disse flertallene. Senterpartiet har også stått utenfor av og til, men vi har samlet oss nå når det er viktig i saken, men det har SV, Venstre og MDG aldri gjort.

Terje Aasland (A) [12:41:14]: Nå har vår parlamentariske leder, Gahr Støre, på en god måte klargjort Arbeiderpartiets holdning til mistillitsforslaget fra Senterpartiet. Gjennom denne debatten har vi fra Stortingets side og fra det flertallet som er i komiteen og i stortingssalen, klargjort at handlingsrommet blir gitt, og statsråden har bekreftet at handlingsrommet har han fått. Det er det saken egentlig handler om, i det store og hele. Dette er selvfølgelig ikke, hvis det blir valgt brukt, en fortolkning som sier at Stortinget ber statsråden om å bryte loven. Tvert om, det er Stortinget som har sagt at en utvider handlingsrommet, og så er det regjeringen som må gripe det, og jeg har forstått det dit hen at statsråden ønsker å bruke den muligheten.

Så til debatten opp mot SV, Venstre og til dels Miljøpartiet De Grønne. Bare la det være veldig tydelig slått fast: Forliket og bestandsmålet som er satt, underbygger at det skal være ulv i norsk natur. Alle andre påstander er svært svake og kan ikke begrunnes faglig sett.

Det er også sånn at i den situasjonen vi er i nå, ligger vi faktisk over bestandsmålet på fire–seks ynglinger, hvorav tre helnorske. Før juni i fjor hadde vi et bestandsmål på tre helnorske ynglinger per år, og med det bestandsmålet klarte vi altså å bygge opp en ulvestamme i Norge – fra det tidspunktet hvor representanten Rasmus Hansson var et lite barn, hvor det ikke fantes ulv, og likeledes da representanten Heikki Eidsvoll Holmås vokste opp, da var det heller ikke noe særlig ulv i Norge. Men vi har altså fått en utvikling i ulvebestanden nå som tilsier en ulvebestand som vil holde et antall ynglinger per år på et nivå mellom fire og seks. At vi da foretar en regulering av ulvebestanden, er egentlig ganske naturlig, nettopp for å opprettholde tilliten til forvaltningen, og for at de menneskene som bor innenfor ulvesonen, også skal ha et forhold knyttet til det. Det er det som er klargjort i denne innstillingen.

Jeg håper at både SV, Venstre og Miljøpartiet De Grønne etter denne debatten slutter med å bruke den betegnelsen at det er noen som ikke vil ha ulv i norsk natur. Nå er det et enstemmig storting som slår fast at vi ønsker ulv i norsk natur. Det er en ganske unik posisjon. Jeg tror aldri Stortinget har vært i den før.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [12:44:12]: Det er ingen faglig uenighet om at vi er langt over bestandsmålet for ulv. Det er heller ingen uenighet om at det er tredje gangen statsråden blir instruert av Stortinget – ingen støtter statsrådens opprinnelige lovforslag. Statsråden fattet et vedtak før jul der han stoppet en lovlig jakt bestemt av rovviltnemndene. Nå har Stortinget gått inn og sagt at en skal ha en ny rovviltforskrift, og en har instruert statsråden til å lese merknadene og legge dem til grunn for den videre rovviltforvaltningen.

Min utfordring til statsråden er: Ville de vedtak som ble gjort før jul, stå i et annet lys etter de vedtakene som Stortinget gjør i dag, eller mener statsråden at det ikke ville hatt noen betydning for de vedtak som ble gjort før jul?

Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:45:18]: Statsråden svarer ikke på spørsmålet, om det nå er lovmessig grunnlag i rettsvesenet for å stoppe lisensfelling og skadefelling av ulv for å gjennomføre Stortingets vedtak. Statsråden står altså på det han sa i NRK, i Politisk kvarter, i dag.

Det er derfor totalt sett et meget solid grunnlag for mistillitsforslaget. Det er resultat av en trenering fra regjeringa – fra Høyres og Fremskrittspartiets side – over lang tid. En har brutt opplysningsplikten. En har ikke vurdert lisensfelling ut fra § 18 c i naturmangfoldloven. Regjeringas forslag til lovendring er enstemmig avvist, og regjeringa blir instruert til å endre rovviltforskriften.

For Senterpartiet er nok nok fra statsråd Helgesen. Statsråden trenerer Stortingets vilje. Mistillit er derfor nødvendig.

Ola Elvestuen (V) [12:46:25]: Til det siste, at man kommer med mistillit fordi statsråd Vidar Helgesen har fulgt loven: Det er oppsiktsvekkende og egentlig helt uakseptabelt – ut fra en parlamentarisk situasjon – fra Stortinget side. Vi endrer jo hele forholdet mellom storting og regjering.

I de beslutningene som ble gjort i vår, fulgte man loven og lovens tekst. Det som er avgjørende også i denne saken, er at Stortinget ikke kan pålegge en statsråd å bryte loven. Det er fortsatt ordlyden i naturmangfoldloven og ordlyden i Bern-konvensjonen som må ligge til grunn for enkeltsakene, og som også skal gjelde for beslutninger framover.

Så skal vi selvfølgelig ta på alvor situasjonen for folk som lever med både ulv og andre store rovdyr. Vi må komme med tiltak for å komme dem imøte, og det foreligger det også forslag om i saken.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [12:47:33]: Så lenge stortingsflertallet ikke endrer naturmangfoldloven, er det slik at det vi gjør i Stortinget i dag, ikke gir noen blankofullmakt til å skyte ulv, som er en fredet art.

Hva burde vært gjort annerledes i ulvepolitikken? Etter vår oppfatning burde vi økt bestandsmålet istedenfor å redusere det. Staten burde i større grad ha gitt økonomisk støtte til kommuner med ulverevir, slik at de kunne brukt penger på skadeforebygging og konfliktdempende tiltak. Det oppfordres regjeringen igjen til å gjøre, men det er ikke kommet på plass. SV vil det, sammen med andre partier. Vi mener at erstatningsordningen burde endres, slik at bønder som forebygger tap i ulvesonen, blir premiert, istedenfor at de bare får kompensert tapene. Norge burde lære av land som har vesentlig flere rovdyr og mindre tap, som Slovakia, der sauerasene avles opp til å forhindre rovdyrtap, og gjeterhunder brukes for å beskytte flokkene.

Dette har ikke vært strategien valgt av stortingsflertallet og bondeorganisasjoner. Så lenge vi ikke går den veien, vil det fortsatt være konflikt.

Statsråd Vidar Helgesen [12:48:48]: Meget kort: Representanten Slagsvold Vedum spør om vedtaket som ble gjort før jul, ville stått i en annen stilling med det Stortinget i dag vedtar. Jeg vil minne om at en av de tingene som ligger i innstillingen i dag, og som Senterpartiet er med på, er at det er i de konkrete enkelttilfellene disse vurderingene skal gjøres. Det krever grundighet, tolkning og lovanvendelse, til syvende og sist i domstolen. Senterpartiet er også med på i denne innstillingen at det er i de konkrete tilfellene avgjørelsene tas, og da er komiteens innstilling i dag og de merknadene som er der, med i den vurderingen. Det betyr at jeg nå ikke kan si hva som blir det konkrete resultatet i enkelttilfeller. Det er Senterpartiet egentlig enig i, det er bare det at det nå høres ut som de ikke er det.

Marit Arnstad (Sp) [12:50:00]: Da må jeg be statsråden være så snill å klargjøre om han mener at det Stortinget i dag sier, at § 18 c gir økt rom for lisensfelling av ulv – om han er enig i det, eller om han ikke er enig i det. For det han nå gikk opp på talerstolen og sa, kunne gi inntrykk av at statsråden ikke mener at det å ta i bruk § 18 c ikke gir økt rom for lisensfelling. Jeg vil gjerne at han bekrefter at det faktisk er tilfellet.

Det hadde vært en fordel om han også kunne gitt noen vurderinger basert på det stortingsflertallet har sagt om hvilke vurderinger som skal ligge til grunn for § 18 c, og om han på bakgrunn av de vurderingene kunne gitt noen vurderinger til Stortinget om klagebehandlingen i fjor høst hadde blitt annerledes om man hadde kunnet legge vekt på distriktspolitiske hensyn, på jakthensyn, på psykososiale forhold, osv.

Statsråd Vidar Helgesen [12:51:15]: La meg gjenta det jeg sa i sted, ment som et svar til representanten Arnstad, at allerede i proposisjonen som ligger til behandling i dag, sier regjeringen at etter sin ordlyd kan § 18 c benyttes for lisensfelling. Men igjen: Som Senterpartiet er helt enig i i innstillingen i dag – det er i de konkrete sakene resultatet vil vise seg.

Marit Arnstad (Sp) [12:51:57]: Hele dagens flertallsinnstilling baserer seg på at det finnes et langt større og bredere handlingsrom knyttet til § 18 c enn det statsråden gir uttrykk for i proposisjonen som ble oversendt til Stortinget. Og det er det handlingsrommet jeg forstår at statsråden i dag har erkjent overfor Stortinget, slik at han skulle slippe at det ble så mye diskusjon om mistillit.

Men nå mot slutten sår statsråden faktisk tvil om han mener at det finnes et bredere handlingsrom etter § 18 c. Det er jo hele kjernen i innstillinga fra Stortinget, fra flertallet, at det handlingsrommet er mye større enn det departementet gir uttrykk for i sin proposisjon. Det burde være mulig for statsråden også på den bakgrunnen å kunne si noe om det ville lagt andre føringer for de klagene som ble behandlet i fjor høst.

Statsråd Vidar Helgesen [12:43:07]: Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen, at i innstillingen i dag gir Stortinget nye vurderinger av lovens innhold som Stortinget ikke ga i forarbeidene. De gis nå som etterarbeider, og derfor er det slik at dette vil være med i de konkrete vurderingene som vil bli gjort i fremtiden. Det er også Senterpartiet som kjent med på i innstillingen.