Utenriksminister Børge Brende [10:05:33 ] : Fjorårets utenrikspolitiske
redegjørelse ble omtalt som mollstemt. Jeg skulle gjerne holdt årets
redegjørelse i et litt lysere toneleie.
Heldigvis er det positive ting å
berette: fra bedring av levevilkår, utdanning og helse for millioner
av fattige, via seier for demokratiet i Gambia, fortsatt fremgang
for freden i Colombia og Sri Lanka og flere skritt fremover i kampen
mot ISIL, til normalisering av forholdet til Kina.
Men vi må ta inn over oss helheten
i det utenrikspolitiske bildet. Den internasjonale uroen har satt
seg og utfordrer oss på enda mer grunnleggende måter enn vi erfarte
i fjor.
Krisene i Midtøsten og Nord- og
Vest-Afrika stikker dypt. De fortsetter å ta tusener av menneskeliv,
motiverer brutal terror og sender store folkegrupper på flukt. Statssystemet
i regionen som i stor grad ble formet av europeiske stormakter tidlig
i forrige århundre, er under sterkt press. Syria-konflikten har
pågått lenger enn annen verdenskrig. Jemen har kommet i skyggen
av andre konflikter, men rommer menneskelige lidelser av ufattelige
dimensjoner. Faren er stor for at midlertidige fremskritt i konfliktrammede
regioner følges av nye og dypere kriser for skjøre statsdannelser,
med tragiske resultater for lokalbefolkningen.
I fjor krysset 180 000 mennesker
Middelhavet for å nå Italia. Den politiske, økonomiske og demografiske
utviklingen som skapte den første store flyktning- og migrasjonsbølgen,
forblir alvorlig. Selv om migrasjon fra Tyrkia mot Europa ble redusert
i 2016, vil migrasjon fortsette å utfordre oss også fremover.
Terrortrusselen har blitt en del
av Europas sikkerhetsutfordringer og viser sammen med migrasjonsutfordringene hvor
tett vår egen sikkerhet er flettet sammen med konfliktområdene sør
og øst for Middelhavet.
Konflikten i Ukraina pågår for fullt.
Nylig erfarte vi ny eskalering med tap av menneskeliv. Polarisering
og konflikter øker i mange land i Øst-Europa, på Balkan og i Tyrkia.
Presset på regionen fra et mer aggressivt Russland vokser, mens
vi ser et mer innadvendt EU, som sliter med oppslutning og samhold
i mange land.
Finanskrisen og dens etterdønninger
forsterket turbulensen i en globalisert økonomi som ikke har greid
å gjenvinne den opprinnelige vekstkraften, en vekstkraft som er nødvendig
for å skape de jobber og sikre den stabiliteten vi alle ønsker.
De vestlig-ledete forsøkene på å fremme demokrati og stabilitet
i sårbare stater sør og øst for Middelhavet siden 2001 har ikke
skapt de ønskede resultatene. Invasjonen av Irak var mislykket og
fikk store negative ringvirkninger. Autoritære regimer fester grepet
i stabilitetens navn. Fremme av demokrati og menneskerettigheter
møter motvind.
Brexit og den politiske utviklingen
i USA illustrerer hvordan politiske maktsentra mister kontakten
med store velgergrupper. Bølger av populisme, mobilisering mot migrasjon
og misnøye med økonomisk politikk truer med å svekke politiske institusjoner
og stabilitet. Utviklingen truer med å slå sprekker i den liberale
verdensordenen som er bygd opp de siste 70 årene. Mens vi lenge
nærmest har tatt for gitt en stadig styrking av denne verdensordenen, spør
vi oss nå om hvordan den kan opprettholdes.
Problemene fordypes gjennom en kaotisk
global informasjonseksplosjon. Våre forestillinger om sant og usant, rett
og galt, utfordres. Stadig flere orienterer seg i verden via uredigerte,
lett manipulerbare informasjonsplattformer. Faren øker for at individer
og grupper murer seg inne i egne ekkokammer. Mer enn noen gang trenger
vi en kritisk offentlighet preget av sannhetssøkende debatt, mens vilkårene
for dette undergraves flere steder.
Til sammen utfordrer dette mye av
det vi har oppnådd siden annen verdenskrig. Men nettopp når det
stormer rundt oss på denne måten, er det viktig å være oss bevisst de
seirene vi har vunnet, og de institusjonene verdenssamfunnet har
bygd opp de siste 70 årene. Det er dette som gir oss både plattform,
motivasjon og retning i arbeidet for å fremme norske interesser
og for en verdensorden som ivaretar de grunnleggende verdiene, som
betyr så mye.
For det første: Enten vi bruker
globale, europeiske eller norske briller, har verden gjort enorme
fremskritt siden 1945. I kjølvannet av to verdenskriger med titalls
millioner drepte har vi stein på stein, steg for steg, år for år,
bygd en verdensorden som har sikret stabilitet, fred, trygghet,
frihet, demokrati og velstand for stadig større deler av verdens
raskt voksende befolkning, med FN-pakten, folkeretten og en omfattende
vev av internasjonale institusjoner som fundament.
For det andre: Den frie verdens
seier i 1990 illustrerte sprengkraften i frihet, demokrati og menneskerettigheter som
et gradvis mer universelt normgrunnlag for moderne nasjonalstater.
Ingen skal si at disse normene ikke utfordres i dag, men FNs menneskerettighetskonvensjoner
står støtt. Trusler mot og brudd på menneskerettighetene er ikke
en ny normal, men avvik fra den grunnleggende normen som våre politiske
samfunn bygger på.
For det tredje: Slutten på den kalde
krigen innebar også slutten på kampen mellom rivaliserende økonomiske systemer.
Vi nærmet oss en felles økonomisk virkelighetsforståelse basert
på liberale økonomiske prinsipper, frihandel og et fritt næringsliv,
innenfor forsvarlige multilaterale rammer.
For det fjerde: I et historisk perspektiv
har den økonomiske veksten de siste syv tiårene vært uten sidestykke. Veksten
har også blitt fordelt – på ingen måter perfekt, men på en måte
som har løftet milliarder av mennesker ut av fattigdom.
For det femte: Svart røyk fra fabrikkpiper
var lenge positive uttrykk for økonomisk aktivitet og en jobb å
gå til. De siste tiårene har verdenssamfunnet tatt inn over seg økosystemenes
sårbarhet, at naturen har en tålegrense, og at klimaendringene er
en av de aller største truslene mot fremtidige generasjoners velferd
og trygghet. Klimaenigheten fra Paris 2015 og ratifiseringen av
avtalen i fjor, de nye bærekraftsmålene og det omfattende byggverket
av globale og regionale miljøavtaler representerer miljøpolitiske
kvantesprang sammenlignet med situasjonen for bare noen tiår siden.
Til sammen utgjør disse fem punktene
en historisk imponerende europeisk og global orden som sørger for
at stadig flere av verdens borgere nyter godt av fred, frihet, demokrati
og velferd.
Å videreutvikle disse pilarene for
global orden går helt til kjernen av norske interesser. Norge har
deltatt aktivt i utviklingen av dette byggverket. Vi har plassert
oss godt og virkelig brukt de mulighetene denne verdensordenen har
gitt oss. Vi er godt integrert i europeisk økonomi og slår godt
fra oss i den globale økonomiske konkurransen. Norge setter klare
fotavtrykk som teknisk avansert og fremtidsrettet ressursnasjon
på områder som energi, finans, skipsfart, sjømat og den blå økonomien.
La meg gi noen eksempler: Vi bygger
på vår maritime tyngde og er verdensledende innenfor fremtidsnæringer som
grønn skipsfart og industriell og bærekraftig sjømatproduksjon.
Verden ser til Norge når vi går foran med f.eks. en fremsynt elbilpolitikk.
Jeg vil også nevne CEPI, den nye
koalisjonen for epidemisk beredskap og innovasjon. Her viser igjen
Norge lederskap på det globale helseområdet. CEPI er en offentlig–privat
koalisjon som skal utvikle vaksiner mot epidemier og pandemier,
og på andre måter forebygge fremtidige helsekriser. Initiativet
har vakt stor internasjonal oppmerksomhet, og hovedkvarteret blir
i Oslo.
Vi lever i motsetningenes tid. Epokegjørende
fremskritt trues nå av akutte utfordringer mot den orden vi har
skapt. Hvordan forstår, tolker og håndterer vi disse endringene?
I fjorårets redegjørelse omtalte
jeg det som en voksende uforutsigbarhet og sårbarhet at vi ikke
lenger kan ta fortsatt fremgang for gitt. Jeg tror mye av uroen
som brer seg nå, henger sammen med den store optimismen som preget vår
del av verden fra 1990 og utover. Noen spådde til og med slutten
på historien, i betydningen at Vesten hadde vunnet, ingen rivaliserende
systemer ville på nytt kunne utfordre demokratiet, friheten og markedsøkonomiens
seiersgang verden over.
Vi spør oss derfor om dagens konflikter
og uro er midlertidige tilbakeslag på en vei mot en stadig bedre
og tryggere verden, eller om vi opplever en ny normal, en verden som
blir farligere, mer ustabil og mer uforutsigbar. Det er dessverre
lite som tyder på at spenningsnivået vi opplever nå, vil reduseres
med det første. Jeg tror vi må være forberedt på nye og enda mer
krevende utfordringer.
I altfor stor grad har vi tatt demokratiets
seiersgang for gitt. Vi har trodd på rasjonaliteten, en opplyst
samfunnsdebatt og våre politiske systemers evne til å håndtere globalisering
og fordele globaliseringens gevinster til alle folkegrupper, på
demokratiets evne til nærmest automatisk å dyrke frem de beste lederne,
og tilsvarende på de store samfunnsbærende politiske partienes evne
til fornyelse og samfunnsbygging.
Vi var ikke godt nok forberedt på
hvor raskt migrasjonsbølgene, voksende terrorfare, økonomisk og
sosial fremmedgjøring og manglende fremtidshåp setter selv de mest
robuste samfunnssystem under press. Dette er dagens virkelighet,
når Europa de nærmeste månedene står foran en rekke viktige valg
som kan drive oss lenger unna de politiske visjonene vi har arbeidet
så hardt for å realisere.
Nå er det viktigere enn noen gang
at vi mobiliserer for å konsolidere demokratiet og verdiene vi bygger
på, gjenvinne momentum i møte med egne utfordringer og det krevende
konfliktbildet sør for og øst i Europa, revitalisere det imponerende
byggverket av institusjoner som gjør oss langt bedre rustet til
å løse kriser enn vi har opplevd i tidligere epoker, og steg for
steg sikre at de storpolitiske brottsjøene siden 2014 blir et kort
og lærerikt mellomspill og ikke den nye normalen i internasjonal
politikk.
Verdiene og de grunnleggende norske
interessene ligger fast, men utfordringene i verden rundt oss fordrer
kontinuerlig refleksjon rundt grunnlaget for utenrikspolitiske valg
og hvordan vi prioriterer.
Når jeg nå går fra analyse til politisk
handling, vil jeg fremheve følgende fem pilarer:
For det første: Vi må prioritere
det viktigste: sikkerhet, trygghet og velferd for norske borgere
og det norske samfunnet. Dette står i sentrum når regjeringen snart
legger frem Veivalg-meldingen. Vi skal være en tydelig, gjenkjennelig
og forutsigbar venn av våre venner og allierte. Det transatlantiske
samarbeidet møter nye utfordringer, men er viktig som aldri før.
Vi øker investeringene i Forsvaret, i samfunnssikkerhet, og står
sammen med nære allierte i omstillingen av NATO.
For det andre: Vi må styrke de allerede
gode forbindelsene med allierte og venner i våre nærområder. Det
nordiske fellesskapet er særs viktig. Europeiske tungvektere som Tyskland,
Frankrike og Storbritannia er sentrale handelspartnere, og de blir
stadig mer relevante sikkerhetspolitiske ankerfester for Norge.
I 2017 er G20 en viktig plattform for å fremme norske interesser
og internasjonalt samarbeid. Tyskland, som er leder for G20 i år,
har invitert Norge som gjesteland. Den tyske invitasjonen kommer fordi
Norge og Tyskland står hverandre nært i synet på verden rundt oss,
og fordi vi allerede samarbeider om løsningen av mange globale problemer.
For det tredje: Vi fortsetter å
bygge det norske samfunnet. Utenriks- og innenrikspolitikk henger
stadig tettere sammen. En solid økonomi og et sterkt og modent demokrati
er unike ressurser i møte med utenrikspolitisk turbulens. Vi fører
en offensiv interessepolitikk, med kamp mot proteksjonisme og effektiv
støtte til et stadig mer globalisert norsk næringsliv. Vi legger
senere i vår frem historiens første stortingsmelding om havets rolle
i utenriks- og utviklingspolitikken. Sammen med den nylig fremlagte nasjonale
havstrategien viser dette sterk og innovativ interessepolitikk på
områder hvor Norge spiller en viktig rolle i verden.
For det fjerde: Det har aldri vært
viktigere å investere i verdiene samfunnet vårt bygger på, og som
vi ønsker at andre land skal gjenkjenne som sentrale trekk ved Norge:
frihet, menneskerettigheter, demokrati, likestilling, rettferdighet
og respekt for miljøet. De utgjør kjernen i den norske samfunnsstrukturen
og i vårt internasjonale engasjement. Dette har i sin tur gitt tunge
norske bidrag til realiseringen av FNs bærekraftsmål, hvor fredsskaping, global
utdanning og global helse er sentrale norske prioriteringer.
For det femte: Vi vil ytterligere
styrke vår rolle og profil som et land som søker gode samarbeidsløsninger
og investerer tungt i disse – i nærområdene, i Europa og globalt. Bare
slik kan vi være en troverdig støttespiller for sentrale internasjonale
institusjoner som nå er under større press enn noen gang siden annen
verdenskrig.
Disse fem punktene gir essensen
i regjeringens utenrikspolitikk i møte med dagens ytterst krevende
omgivelser: ansvarlig realisme – realisme fordi det utenrikspolitiske
alvoret fordrer prioritering av nasjonale interesser, grunnleggende
sikkerhet og velferd, ansvarlig fordi en velfungerende regional
og global verdensorden forankret i sterke institusjoner og effektivt
samarbeid er avgjørende for realisering av norske interesser. Ansvarlig
realisme betyr en tydelig, men også balansert og veloverveid politikk når
våre verdier og interesser utfordres slik vi ser i dag.
Dette gjelder ikke minst i møte
med land og aktører med andre politiske systemer og prioriteringer
enn våre egne. Det betyr ikke at vi skal endre eller underslå viktige verdier,
men det betyr klassisk og kløktig diplomati i møte med en stadig
mer multipolar verdensorden. Ofte vil det bety fokus på resultater
mer enn symboler, mer dialog og mindre megafon, å identifisere felles
interesser og bygge på disse og å kombinere fasthet med ydmykhet
og vilje til å forstå andres utgangspunkt.
Geopolitikk handler ikke minst om
geografi. Dersom jeg skal fremheve én viktig konsekvens av dagens
utenrikspolitiske turbulens, er det at vi må fokusere mer på våre
nærområder. Geografisk nærhet, verdifellesskap og sterke interesser
innen økonomi, politikk og sikkerhet trekker i samme retning. Norsk
utenrikspolitikk begynner i Europa. Nordiske og europeiske land
som Tyskland, Frankrike og Storbritannia blir enda viktigere partnere
enn før.
Regjeringens vektlegging av Arktis
er en sentral dimensjon ved en styrket nærområdepolitikk. Nordområdene
er Norges viktigste utenrikspolitiske interesseområde. Vi legger
frem en ny og offensiv nordområdestrategi senere i vår.
Det går bra i den norske delen av
Arktis. I Nordland, Troms og Finnmark ble det i 2015 skapt over
4 000 nye bedrifter. Veksten er høyere og arbeidsledigheten lavere enn
i resten av landet. Regjeringens nordområdesatsing er i år på 3,4 mrd. kr,
nesten 75 pst. mer enn det som ble foreslått i statsbudsjettet for
2013. Den viktigste ressursen i nord er ikke fisken eller oljen,
men menneskene. Attraktive samfunn, god infrastruktur, gode skoler,
universiteter, forskningsmiljøer og interessante arbeidsplasser
må til for å skape livskraftige lokalsamfunn.
Norge setter nordområdene på verdenskartet.
Vi spiller en ledende rolle i arktiske samarbeidsfora som Arktisk
råd. Rådet har utviklet seg til den viktigste arenaen for samarbeid
i Arktis. Den økte aktiviteten i arktiske havområder stiller høye
krav til både norsk beredskap og samarbeidet med andre arktiske
land om sikkerhet og beredskap.
Vi gjør viktig diplomatisk arbeid
overfor EU for å få frem betydningen av havretten og en god balanse
mellom bærekraft, bruk og vern. Den voksende interessen for Arktis
gjør at vi må styrke vårt nordområdediplomati ytterligere. Jeg var
selv i Brussel for noen uker siden, med Arktis høyt på dagsordenen.
For Norge er havet en levevei. For å kunne bruke havets ressurser
må vi verne om og forvalte det marine miljøet på best mulig måte.
Naboskapet til Russland i nord er
en konstant og viktig faktor i norsk nordområdepolitikk. Norge ønsker
et godt naboforhold. Jeg ser frem til å møte utenriksminister Sergej
Lavrov under en Arktis-konferanse i Arkhangelsk senere i mars. Vår
linje er fast, konsistent og forutsigbar. Vi er gjenkjennelige både
i vår vilje og evne til praktisk samarbeid og i våre holdninger
til prinsipielle spørsmål. Sammen med øvrige arktiske stater arbeider
vi for et Arktis preget av stabilitet og samarbeid forankret i havretten.
Norge og Russland har et omfattende
samarbeid bl.a. knyttet til atomsikkerhet, miljø og fiskeriforvaltning
i nord, kystvakt- og grensesamarbeid, i tillegg til folk-til-folk-samarbeidet.
Utvidelsen av grenseboersonen til å inkludere hele Neiden trådte
i kraft 4. mars, og vi undertegnet i fjor høst en protokoll om varsling
av atomhendelser.
I fellesskap fikk vi stanset asylstrømmen
over Storskog. En avtale om innsamling av seismikk inntil og langsmed
avgrensningslinjen mellom våre to land vil bli undertegnet i nær
fremtid. I de neste månedene legges det opp til tre kommisjonsmøter
med Russland på politisk nivå, i den økonomiske kommisjon, miljøkommisjonen
og i atomsikkerhetskommisjonen. Samarbeidet om utdanning og forskning
fungerer også godt.
På den annen side vil vi fortsette
å følge nøye med på russisk militær styrkeoppbygging i nord. Bildet
preges av modernisering av materiell og utstyr, nye kapasiteter,
større militær aktivitet, mer komplekse øvelser og gjenåpning av
militær infrastruktur i Arktis. Vi brukte bl.a. NATOs toppmøte i
Warszawa sist sommer til å vende våre alliertes blikk mot den strategiske
maritime situasjonen i nord.
De nordiske landene er sentrale
partnere i nordområdepolitikken. I en mer urolig verden fremstår
det nordiske samarbeidet som stadig viktigere. De siste årene har
vår nordiske hverdag blitt mer direkte påvirket av internasjonale
spørsmål. Krisene rykker nærmere. Utfordringene er flere både internasjonalt
og i våre nærområder. Norge leder i år en rekke nordiske samarbeidsfora.
Vi vil bruke denne rollen til å styrke det nordiske samarbeidet
i utenriks- og sikkerhetspolitikken.
Sikkerhetspolitisk er det særlig
viktig at vi deler informasjon, vurderinger og forslag til tiltak
som legger grunnlaget for felles situasjonsforståelse og håndtering,
også under kriser. Vi deltar i økende grad i hverandres militærøvelser,
i og utenfor NATO, og demonstrerer slik til omverdenen at nordiske
land tar sikkerhet på alvor. Jeg har tett og løpende kontakt med
mine nordiske kolleger. Slik uformell kontakt og erfaringsutveksling
mellom naboland er særs verdifull når det stormer i verden rundt
oss.
Stormer gjør det også når vi vender
blikket mot resten av Europa. Starten på utmeldingsforhandlingene
mellom EU og Storbritannia er like rundt hjørnet, og etter hvert skal
et nytt partnerskap etableres. En omfattende handelsavtale står
høyt på britenes ønskeliste. Det gjør også ordninger for samarbeid
mot kriminalitet og terrorisme. Det er viktig at man finner frem
til gode løsninger som sikrer et fortsatt tett samarbeid mellom
Storbritannia og EU på disse feltene, ikke minst i utenrikspolitikken,
for sjelden har behovet for en sterk europeisk stemme i internasjonal
politikk vært større.
Regjeringen har tett kontakt med
Brussel, London og andre sentrale hovedsteder for å fremme norske
interesser i denne prosessen. En hovedprioritet er selvsagt å sikre
at vi får på plass nye rammer for vårt økonomiske samkvem med Storbritannia.
Vårt klare mål er at nye ordninger, midlertidige eller permanente,
vil fortsette å regulere vår handel med Storbritannia så snart landet
trer ut av EU og det indre marked. Vi følger også oppmerksomt med
på den videre utviklingen i samarbeidet mellom de 27 landene som skal
drive EU videre uten Storbritannia.
Kommisjonen la nettopp frem sine
tanker og forslag i en hvitbok om EUs fremtid. Vi må regne med at
vi også vil se nye forslag til videre fordypning av EU-samarbeidet
om sikkerhets- og forsvarspolitikk. Her er det avgjørende at Norge
ligger tett på, for EU fortsetter å være Norges desidert viktigste
marked og en svært verdifull politisk partner. Regjeringen hegner
derfor om EØS-avtalen, som sikrer økonomisk vekst, arbeidsplasser
og velferd. I april holder EØS- og EU-ministeren en egen redegjørelse
for Stortinget om disse viktige spørsmålene.
Det siste året har regjeringens
medlemmer bevisst trappet opp kontakten med europeiske kolleger.
Vi fremmer norske interesser og formidler våre synspunkter på både brexit-prosessen
og Europas utfordringer for øvrig. Vi følger også nøye utviklingen
langs EUs grenser. Hele området av kandidatland og potensielle kandidatland
til EU er inne i en periode med økt spenning. Konfliktene i Syria
og Irak slår inn i Tyrkia, samtidig som den indre spenningen i landet
blir stadig mer tilspisset og bekymringsfull.
Stabiliteten på Balkan kan ikke
lenger tas for gitt. Indre motsetninger, politiske kriser og innblanding
fra tredjeland i flere av landene kan slå over i nye kriser i regionen. Norge
vil øke innsatsen for å sikre stabilitet og utvikling på Vest-Balkan.
Siden den såkalte arabiske våren
i 2011 har konfliktbildet i Midtøsten blitt stadig mer sammensatt
og aktørbildet tilsvarende mer uoversiktlig. Det nye konfliktbildet
i Midtøsten faller sammen med en krevende utvikling i landene sør
for Sahara og på Afrikas Horn og et tiltagende migrasjonspress fra
mange afrikanske land. Geopolitisk har Russlands inntreden i regionen,
sammen med en mer proaktiv rolle fra regionale aktører, endret parameterne
for konflikthåndtering. Det stiller også Tyrkia og NATO overfor
en ny sikkerhetspolitisk situasjon. Russland, Iran og Tyrkia har
nå den mest sentrale rollen i forhandlinger mellom partene i Syria.
For å få på plass en varig og bærekraftig
løsning er det imidlertid avgjørende at alle parter i den syriske
konflikten bidrar, og FNs rolle vil være helt avgjørende. De FN-ledete
Syria-samtalene i Genève i forrige uke var et lite skritt i riktig
retning. Den internasjonale innsatsen for å bekjempe ISIL i Irak
og Syria har gradvis redusert terrororganisasjonens slagkraft, men
krigen mot ISIL pågår fortsatt for fullt, og det er en fare for
at ISIL også kan etablere seg i andre områder i regionen.
Norge bidrar på en rekke fronter
til arbeidet for fred og stabilitet i Midtøsten. Det er tidligere
vært redegjort fra regjeringens side om Norges innsats i kampen
mot ISIL. Norge har også bidratt til uttransportering av kjemiske
våpen fra Syria og praktisk lagt til rette for en forhandlet avtale
om Irans atomprogram. Norge tar et stort ansvar som humanitær bidragsyter
til sivilbefolkningen som rammes av disse konfliktene. Vi er spesielt
oppmerksomme på den pressede situasjonen til forfulgte religiøse
minoriteter, og vi er en aktiv medspiller i det internasjonale arbeidet
for å forebygge og begrense flyktning- og migrasjonsstrømmene mot
Europa.
Det norske formannskapet i giverlandsgruppen
for Palestina er et av Norges viktigste bidrag til arbeidet for
fred i Midtøsten. Gruppen er blant de få kanalene som fortsatt samler
partene i konflikten mellom israelerne og palestinerne til konstruktive
samtaler. På tross av bred enighet i det internasjonale samfunnet
om en tostatsløsning forblir den israelsk–palestinske konflikten
uløst. Voldshandlinger og bosettingsutvidelser gjør mulighetsvinduet
for løsninger basert på grunnlaget i Oslo-avtalen mindre. Vår innsats
for å bidra til konfliktløsning og stabilisering mellom partene
intensiveres, sammen med støtten til freds- og forsoningsinitiativer
ellers i regionen. Vi prioriterer støtte til land hvor den politiske
utviklingen har tatt en klart positiv retning, slik som i Tunisia.
Vi er også engasjert i arbeidet
for å løse konflikter på Afrikas Horn og i Sahel-regionen. Situasjonen
i Sør-Sudan går fra vondt til verre, og nå også med hungersnød som rammer
millioner av allerede hardt pressede mennesker. Vi har besluttet
å bevilge 135 mill. kr til akutte humanitære behov i 2017. Arbeidet
vårt for å bidra til konfliktløsning og stabilitet har fortsatt
høy prioritet.
Prioritering av Europa og nærområdene
er en sentral konklusjon i Veivalg-meldingen som legges frem om
noen uker – utenrikspolitisk og i høyeste grad også sikkerhetspolitisk.
Europa arbeider nå for å ta et større ansvar for egen sikkerhet.
Det får konsekvenser ikke bare for forsvarssamarbeidet mellom europeiske
allierte, men også for utenrikspolitiske prioriteringer i mye videre
forstand. Vi skal videreføre vår tradisjonelle sikkerhetspolitikk
basert på avskrekking og beroligelse. Den dobbelte tilnærmingen
har vært effektiv.
Gjennom ny langtidsplan for Forsvaret
styrkes forsvaret av Norge og NATOs kollektive forsvar. Vi verken
er – eller blir – sterke nok til å forsvare oss alene. Forsvaret
av Norge skjer innenfor rammen av det kollektive forsvarssamarbeidet
i NATO. Slik oppnår vi forsvarsevne og troverdig avskrekking.
Vi deltar i NATOs nye konsept for
forsterket fremskutt nærvær i øst, såkalt «enhanced forward presence».
Vi stiller nå i 2017 bl.a. med 200 soldater i Litauen i seks måneder,
i samarbeid med Tyskland og Nederland. Slik bidrar vi til alliansens
avskrekkingsevne samtidig som vi styrker et allerede tett militært
samarbeid med viktige europeiske allierte.
Den kollektive sikkerhetsgarantien
fra NATO er nødvendig og må være troverdig. Vi prioriterer derfor
å styrke NATOs evne til å ivareta kollektivt forsvar i hele alliansens
område. Her er viktig arbeid utført, men mye gjenstår. Norge tar
ansvar bl.a. gjennom å lede en av NATOs stående maritime styrker
gjennom hele 2017.
Vi har sett et mer selvhevdende
Russland de siste årene. Annekteringen av Krim utgjorde ikke bare
et alvorlig brudd på folkeretten. Tillit er også blitt brutt. Russiske handlinger
skaper usikkerhet. Det sikkerhetspolitiske bildet i Europa er endret.
Vi må gjenoppbygge tillit for å redusere spenningsnivået. Oppfyllelse
av Minsk-avtalen vil være et viktig skritt i den retningen. Vi forholder
oss til Russland på en forutsigbar, konsistent, klar og fast måte. Vi
må bidra til å redusere tvil, usikkerhet og misforståelser – og
dermed potensialet for konflikt og uønsket atferd.
En viktig del av beroligelsespolitikken
er at vi forstår og anerkjenner at Russland har legitime sikkerhetsinteresser
i Arktis, og at vi derfor er oppmerksomme på disse i vår politikk.
Dette har vært respektert på russisk
side og tjent både norske og allierte interesser i nord. Avskrekkings-
og beroligelsespolitikken, etablert under den kalde krigen, representerer
en konsensus og viktig ramme for norsk sikkerhetspolitikk. Denne
videreføres.
Regjeringen viderefører en lang
linje i norsk sikkerhetspolitikk i sitt arbeid for kjernefysisk
nedrustning og ikke-spredning. Vi arbeider systematisk for å nå
målet om en verden uten kjernevåpen, i tråd med Stortingets enstemmige
vedtak av 26. april i fjor. Reell og varig fremgang på nedrustning
oppnås ikke med et pennestrøk, men gjennom full gjennomføring av
forpliktelsene i ikkespredningsavtalen, NTP, og balansert, gjensidig,
irreversibel og verifiserbar avskaffelse av kjernevåpen.
Norge fremmet i fjor en resolusjon
i FN om verifikasjon med nesten unison oppslutning. Vi vil fortsette
arbeidet innenfor FN med å styrke verifikasjonsmekanismene, samtidig
som vi vil fortsette det nære samarbeidet vi har med bl.a. Storbritannia
om dette. Regjeringen engasjerer seg i det internasjonale arbeidet
for å forhindre at ikke-statlige aktører får tilgang til masseødeleggelsesvåpen
og kjernefysisk materiale. Det internasjonale atomenergibyrået IAEA
spiller en sentral rolle i dette, sammen med en rekke internasjonale
tiltak og initiativer.
Atomavtalen med Iran har styrket
arbeidet med å forhindre spredning av atomvåpen. Avtalen er en stor
seier for det internasjonale samfunn. Norge har deltatt aktivt. Det
internasjonale atomenergibyrået rapporterte i forrige måned at Iran
har fjernet overflødige sentrifuger og infrastruktur fra anrikningsanlegget
i Fordow, i tråd med sine avtaleforpliktelser.
En av de mest alvorlige utfordringene
vi nå står overfor, er Nord-Koreas kjernevåpenprogram og landets
utvikling av raketter som kan bære slike våpen. Det internasjonale samfunnet
må samles i arbeidet mot denne utviklingen. Det internasjonale samfunnet
må også stå samlet i å fordømme og forhindre bruk av kjemiske våpen,
slik vi har sett i Syria. Her fortsetter Organisasjonen for forbud
mot kjemiske våpen, OPCW, som har 20-årsjubileum i år, å spille
en sentral rolle.
Jeg har i min tid som utenriksminister
lagt stor vekt på å opprettholde og forsterke samarbeidet med USA.
Jeg var senest i Washington, D.C. i forrige uke og møtte en rekke representanter
for amerikanske myndigheter. Samtalene var gjennomgående positive,
og Norge oppleves som en viktig alliert og samarbeidspartner i løsningen
av regionale og globale spørsmål. Ikke minst verdsettes vårt freds-
og forsoningsarbeid høyt.
En forutsetning for en slik tett
og fortrolig relasjon er at vi fremstår som en relevant partner.
Det viser vi at vi er. Nært militært samarbeid og deltakelse i internasjonale operasjoner
er sentralt. Kampen mot ISIL står som en viktig bekreftelse på vår
vilje og evne til å ta ansvar. Jeg har også lagt vekt på å bidra
i arbeidet knyttet til nedrustning og ikke-spredning.
Skiftende norske regjeringer har
prioritert samarbeidet med skiftende amerikanske administrasjoner.
USA er vår viktigste allierte. Norge er avhengig av et godt forhold
til USA. Vårt samarbeid med USA har historiske røtter og spenner
bredt. Vårt nære forhold til USA gjør at vi lett kan ta opp saker
hvor vi er uenige – et nylig eksempel er det amerikanske innreiseforbudet,
som kom i ny form i går. Dette gjelder uavhengig av hvem som er
president, og uavhengig av hvilket parti som har flertall i Kongressen.
Dette opplever jeg at det er bred enighet om i Stortinget.
Den nye administrasjonen til president
Trump er bare så vidt i gang. På flere områder er ennå ikke politikken fastlagt.
Vi ser tegn til uheldige endringer på viktige politikkområder som
handel, klima og utviklingspolitikk. De siste ukene har vi imidlertid
fått positive signaler som bekrefter USAs forpliktelser til det
transatlantiske samarbeidet og NATO-solidariteten gjennom artikkel 5.
Europa har svart med klar forståelse av økt ansvar for egen sikkerhet, inkludert
vilje til å yte mer til allianseforsvaret. Oppslutningen om NATO
har hele tiden vært sterk i Kongressen. Mange republikanske tungvektere
har ved flere anledninger vist dette. Dette budskapet fikk jeg også
høre under mitt besøk i USA sist uke.
Vi må videre ta inn over oss at
mange av de drivkreftene som ser ut til å farge nåværende administrasjons
dagsorden i USA, er vel så sterkt til stede i Europa og andre steder
i verden. Uansett fordrer dagens situasjon strategisk tålmodighet
og målrettet engasjement for norske interesser i USA. Vi må ikke
minst formidle at et sterkt og samlet Europa er i USAs interesse.
Dette er vi allerede i gang med. Det sterke og dype forholdet vi
har bygd opp over tid, bredt innover i det amerikanske samfunnet,
fremstår i dag viktigere enn noen gang.
For regjeringen har en normalisering
av forholdet mellom Norge og Kina vært prioritert fra første dag.
Under mitt besøk i Beijing 19. desember i fjor ble forholdet endelig
avklart. Dette er et resultat av langsiktig og tålmodig diplomatisk
arbeid. Normaliseringen er et viktig og positivt vendepunkt i forholdet
mellom våre to land. I bunn ligger gjensidig respekt og nasjonale
interesser.
Kinas rolle i verden vokser, og
landet blir stadig viktigere for Norge. Betydningen for norsk økonomi
og næringsliv er åpenbar. Gjenopptakelse av forhandlinger om en
handelsavtale blir høyt prioritert. Kina besitter også betydelig
politisk innflytelse, i Asia så vel som globalt. President Xi Jinpings
tydelige budskap om frihandel og mot proteksjonisme i Davos nylig
var viktig, og støtten til klimaavtalen i Paris likeså. De er uttrykk
for hvordan Kina tar ansvar for multilateralt samarbeid. Timingen
kunne ikke vært viktigere.
Samtidig er det klare forskjeller
mellom Norge og Kina i synspunkter og holdninger til mange spørsmål.
Vi er ikke naive i møte med noen stormakters politikk og maktambisjoner.
Det positive er at vi nå har muligheter til å utvikle en bred engasjementspolitikk
overfor Beijing. Stadig flere kinesiske aktører får kjennskap til
norske interesser og posisjoner. Vi samarbeider i konfliktområder
som Sør-Sudan og i freds- og forsoningsarbeidet vårt i Afghanistan.
Den rekordstore kinesiske delegasjonen til Arctic Frontiers i Tromsø
nå i januar ble eksponert for norsk nordområdepolitikk på sitt beste:
dyptfavnende kunnskap, ansvarlig ressursforvaltning og inkluderende
arktisk diplomati.
Til grunn for både sikkerhetspolitikken
og det bredere arbeidet for en godt organisert verdensorden ligger
folkeretten, overbevisningen om at rett går foran makt. Slik kan vi
oppsummere lærdommene etter to verdenskriger på europeisk jord i
én setning. Det gjelder for alle land, men ikke minst for små land
med regionale stormakter som naboer. Derfor er arbeidet for å bevare
og styrke den liberale verdensordenen som jeg brukte tid på innledningsvis,
så viktig – og aller mest nå. For første gang på 70 år ser vi en reell
mulighet for systematisk tilbakegang for multilateralt samarbeid.
Det må vi gjøre alt for å unngå.
FN er og forblir ryggmargen i internasjonalt
samarbeid. Ingen andre organisasjoner har en legitimitet som gjør
det mulig å enes om globale normer og hamre ut konkrete fellesløsninger.
Den universelle oppslutningen om bærekraftsmålene gir FN en unik
politisk plattform. Det enstemmige valget av Antonio Guterres til
ny generalsekretær var gledelige nyheter. Han møter store forventninger og
har allerede vist imponerende lederegenskaper. Statsministeren og
jeg har allerede møtt Guterres ved flere anledninger. Gjennom FN70-prosjektet
har vi satt en fremtidsrettet dagsorden som generalsekretæren viser
i både ord og handling at han setter stor pris på. Det at vi gjorde dette
sammen med land fra andre kontinenter, ga oss gjennomslagskraft.
Slik alliansebygging gir resultater og er også effektiv nettverksbygging
for norske interesser.
Norge arbeider som kjent for å bli
medlem av Sikkerhetsrådet i 2021–2022. Det er et ledd i en langsiktig
politikk for å ivareta norske strategiske interesser i FN. Ved siden
av å understøtte FN og Sikkerhetsrådets globale og systemiske rolle
i verden vil norsk deltakelse gi muligheter til å fremme andre norske
interesser og prioriterte saker.
Globalisering og handelsavtaler
har gjennom hele etterkrigstiden tjent Norge og verden godt. I møte
med nye holdninger og endrede verdisyn i Europa og USA må vi vise
i praksis at globalt og multilateralt samarbeid virker til innbyggernes
beste. Globalisering har brakt millioner av mennesker ut av ekstrem
fattigdom. Handel og dagens multilaterale system har bidratt til
sterk oppfyllelse av FNs tusenårsmål.
Å fortsette denne positive utviklingen
krever styrket integrering av fattige land i verdensøkonomien. Det
gir tilgang til lokale og globale markeder og åpner for import, investeringer
og teknologi. Vi må arbeide for å hindre økende ulikhet og sikre
bedre fordeling. Det handler om god og fremtidsrettet nasjonal politikk,
med vekt ikke minst på utdanning, nasjonal ressursmobilisering og
evne til omstilling.
Proteksjonisme er feil medisin.
For Norge er og blir det multilaterale handelssystemet i WTO vårt
sentrale utenriksøkonomiske rammeverk, supplert med bilaterale frihandelsavtaler.
WTO er unikt ved at alle verdens land har tilsvarende rettigheter
og plikter, følger samme regler, har åpenhet og dialog om politikken
og er bundet av forpliktende tvisteløsninger. Svekkes WTOs troverdighet
og disiplin, risikerer vi at store land og økonomier utnytter sin maktposisjon
og tar seg til rette. Da kan handelskrig være det neste.
Årets redegjørelse handler mye om
nærområdene, sikkerhetspolitikk og arbeidet for å styrke det multilaterale rammeverket
som betyr så mye for Norge. Dette følger av dagens utenrikspolitiske
alvor og regjeringens klare holdning om å prioritere nasjonale interesser.
Men det er ingen motsetning mellom en interessebasert politikk og
bidragene våre til fattigdomsbekjempelse og bærekraftig utvikling.
Vi viser i praksis hvordan integrasjon av utenriks- og utviklingspolitikk
øker vårt samlede utenrikspolitiske handlingsrom.
Økt innsats inn mot sårbare stater
skaper grunnlag for utvikling. Vellykket utvikling forebygger store
migrasjonsbølger og reduserer grunnlag for radikalisering og terrorisme.
Utviklingen skaper vekst som igjen øker markedsmuligheter for norsk
næringsliv. Menneskerettighetene ligger i bunn for både utenriks-
og utviklingspolitikken. Ytringsfrihet, beskyttelse av minoriteter
og kampen mot dødsstraff står sentralt. Det samme gjør kvinner,
likestilling og rettighetene til LHBTI-personer.
Jeg ser frem til å komme til Stortinget
denne våren med en egen melding om bærekraftsmålene og sentrale
spørsmål i norsk utviklingspolitikk, ikke minst for å gjøre opp status
og drøfte utsikter for viktige politikkområder som utdanning, helse,
miljø, klima og næringsutvikling i fattige land.
Jeg prioriterer i dag noen perspektiver
på humanitær bistand. Det humanitære budsjettet har aldri vært høyere. For
første gang budsjetterer Norge med over 5 mrd. kr i humanitær respons
på kriser og konflikt. Det er en økning på over 50 pst. Norge er
det femte største giverlandet til Syria og regionen, med et samlet
bidrag på rundt 2,7 mrd. kr i 2016. FN anslår at oppunder 130 millioner mennesker
har behov for nødhjelp. Appellen for 2017 er større enn noensinne.
Humanitær bistand handler i første rekke om umiddelbar livreddende
innsats. Humanitærretten og de humanitære prinsippene ligger til
grunn.
Vi har også et ansvar for å skape
utviklingsmuligheter og fremtidshåp i områder med krig og kriser.
Derfor har regjeringen trappet opp innsatsen for rydding av miner
og klaseammunisjon. Derfor vil vi, der det er mulig, bytte ut matvarehjelp
med kontanter og såkorn, for å bidra til matproduksjon og stimulere
lokale markeder. Derfor vil vi videreføre den internasjonale pådriverrollen
for utdanning i kriser.
Det er også viktigere enn noensinne
at Norge deltar aktivt i det internasjonale samarbeidet om å finne
bærekraftige løsninger på flyktningkrisen. Når flyktninger og migranter
får oppmerksomhet i mediebildet, skal vi ikke glemme alle som er
fordrevet i sine egne land, f.eks. i det nordøstlige Nigeria, der
1,8 millioner er tvunget bort fra hjemmene sine på grunn av terrororganisasjonen
Boko Haram.
Trump-administrasjonens beslutning
om å nekte støtte til utviklingsrettede helseorganisasjoner som
informerer om abort som del av helsetilbudet, er sterkt beklagelig. Norge
har nylig bevilget 85 mill. kr som skal gå til organisasjoner som
rammes av disse restriksjonene, og vil videreføre samarbeidet med
likesinnede land om å motarbeide virkningene av slik politikk. Norge
vil videreføre sitt internasjonale engasjement for å forsvare og
styrke kvinners rettigheter både i FN og på landnivå.
Dette er den siste utenrikspolitiske
redegjørelse i denne stortingsperioden. Det har vært en krevende
tid for norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Regjeringen har derfor lagt
vekt på tydelighet, forutsigbarhet, prioritering av det viktigste
og investeringer i forpliktende internasjonalt samarbeid. Bærekraftsmålene
og Paris-avtalen fra 2015 var viktige globale gjennombrudd som legger
sentrale føringer på norsk politikk, både hjemme og ute.
Vi har oppnådd mye de siste fire
årene. I en svært utfordrende tid har vi opprettholdt enighet i
denne sal om hovedlinjene i utenrikspolitikken. Samarbeidet med
Stortinget har vært godt og nært, noe som har vært viktig for Norge.
Vi har ført en stødig og tydelig sikkerhetspolitikk med tunge investeringer
i Forsvaret, i samarbeid med våre viktigste allierte i Europa og
NATO. Vi har videreført og styrket nordområdepolitikken i en tid
med økt geopolitisk spenning, lave oljepriser og økt bekymring for
klimaendringene.
Tålmodig og slitesterkt diplomati
resulterte i en balansert og god avtale om gjenopptakelse av fulle
diplomatiske forbindelser mellom Norge og Kina. Vi har ført en fremtidsrettet
utviklingspolitikk forankret i bærekraftsmålene, med dobling av
utdanningsbistanden, sterk økning av humanitær bistand og en ambisiøs
global helsepolitikk som sentrale milepæler. Vi har utviklet videre
et effektivt norsk fredsdiplomati, bl.a. i Colombia og i Filippinene,
forankret i en overordnet strategi for norsk innsats i sårbare stater. Og
sist, men ikke minst: Vi har økt innsatsen for norsk næringsliv
og norske borgere i utlandet. Mer enn 1,3 millioner konsulære henvendelser
er håndtert siden høsten 2013, inkludert noen svært krevende frihetsberøvelses-
og fengslingssaker.
Disse punktene summerer seg opp
til den ansvarlige realismen jeg omtalte tidligere i redegjørelsen:
kompromissløst arbeid for norske interesser, omfattende innsats
for å styrke det multilaterale rammeverket, for å sikre gevinstene
fra 70 års arbeid med å bygge en velfungerende verdensorden, for
at rett skal gå foran makt.