Rasmus Hansson (MDG) [11:02:00 ] : Jeg benytter anledningen
til å takke for utenriksministerens spennende redegjørelse, som
vi skal diskutere senere. Jeg merket meg i den – som sikkert mange
andre også gjorde – at forholdet til USA og den nyvalgte presidenten
ble lite omtalt.
Norge har et godt og svært viktig
forhold til USA. Det skal vi videreføre. Men, som utenriksministeren
påpekte i sin redegjørelse, gjenkjennelighet og forutsigbarhet er
et viktig trekk ved venner, og det er viktig at Norge er gjenkjennelig
og forutsigbar i den politikken vi alltid har ført, når vi møter
en ny politikk fra en ny amerikansk administrasjon.
President Trumps «America first»-politikk
signaliserer en helt ny linje for USA – en isolasjonistisk og internasjonalt
sett introvert linje med alenegang og mindre vekt på internasjonalt
samarbeid. Det vil få stor betydning for Norge, og det er derfor
viktig for Norges egne interesser å utvikle en tydelig motvektspolitikk.
Jeg mener at denne politikken må være basert på opplyst egeninteresse
og på å sette verden først. Det må bety at Norge må bygge internasjonalt
samarbeid om alternativer innenfor miljø, klima, handel, solidaritet
og sikkerhet. Man må markere tydelig uenighet med USA der det er
nødvendig. Og man må styrke dialogen med krefter i USA som er mer
enige med oss.
Jeg vil derfor utfordre utenriksministeren
på hvordan Norge aktivt kan bidra til å motvirke den nedbyggingen
av internasjonalt samarbeid som USAs president signaliserer. Samtidig
må Norge videreføre det historisk gode og tette transatlantiske
samarbeidet som vi har hatt med USA gjennom generasjoner.
President Trumps signaler skaper
frykt og uro over hele verden. Likevel tok utenriksministeren i
sitt møte med USAs nye utenriksminister, Tillerson, ikke opp tanker
– som motvekt mot amerikansk nedtrapping på internasjonalt vitale
områder – som samarbeid med FN, reproduktiv helse, klima og miljø.
Miljøpartiet De Grønne mener at
en kraftfull motvektspolitikk på alle disse områdene må utformes.
Også norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk er sterkt avhengig av den
internasjonale sikkerhetssituasjonen, og i det perspektivet er signalene
fra Washington så langt bekymringsfulle. Heldigvis tilkjennega Trump-administrasjonen
i møtet som Brende hadde nylig, en forpliktende holdning til NATO
og beroliget sine europeiske allierte – i noen grad – om at amerikanske
forpliktelser opprettholdes.
Vi kan likevel notere med bekymring
at det stilles sterke motkrav fra amerikansk side, som ikke gir
rom for utsettelser eller tolkninger. Disse må vi møte med klare
motposisjoner. USA kan ikke diktere norsk forsvarspolitikk. Et signal
Norge må vurdere å sende, er bl.a. at framtidige kjøp av jagerflyet
F-35 vil bli vurdert opp mot vår trygghet overfor USA som en ansvarlig
global aktør og alliert.
Vår politikk overfor USA og det
transatlantiske samarbeidet må intensiveres på to spor:
på
den ene siden en motvektspolitikk der Norge legger vekt på tiltak
som i noen grad kan demme opp for bortfall av amerikansk innsats,
særlig på det multilaterale området
på
den andre siden en strategi for synliggjøring av fellesinteresser
Det vil gjøre Norge til en fortsatt
interessant og viktig partner for USA.
Som motvekt mot en amerikansk politikk
som er annerledes enn det vi har vært vant til, må Norge nå styrke
flere innsatsområder. Det gjelder ikke minst klimapolitikken. Der
må Norge være et foregangsland for reelle klimagasskutt, samtidig
som vi inngår allianser med andre likesinnede land for konkrete
og ambisiøse tiltak for å følge opp klimaavtalen fra Paris. Vi bør
foreslå at slike allianser, ikke minst med EU og våre nordiske naboland,
konkret drøfter mottiltak dersom USA gjør alvor av å trekke seg
fra Paris-avtalen. Det kan være klimaskatt på amerikanske varer
eller tilsvarende tiltak.
Norge kan også påvirke USA direkte.
Norge har et sterkt samarbeid med USA gjennom pensjonsfondet. Vi skaper
anslagsvis 470 000 arbeidsplasser i USA, hvorav anslagsvis 390 000
er et resultat av investeringene i pensjonsfondet. Derfor skal vi
nå være glade for at pensjonsfondet er trukket ut av kull. Pensjonsfondet
bør derfor også brukes som aktiv motkraft mot en energipolitikk
av den typen president Trump varsler, slik at vi unngår å bli en
økonomisk medløper for en slik politikk. Konkret bør Norge gradvis
trekke oljefondet ut av alle fossile investeringer og øke investeringene
i fornybar energi og fornybar infrastruktur. Og det bør vi fokusere
på, ikke minst i investeringene i USA.
Et sterkt og tydelig nordisk samarbeid,
som også utenriksministeren heldigvis var inne på, er vitalt i en
ny internasjonal kontekst. Både i en motvektspolitikk og når det gjelder
en sikkerhets- og forsvarspolitikk, deler vi historiske verdifellesskap
med våre nordiske naboer, og det må nå vitaliseres og konkretiseres
på flere felt. Vi foreslår derfor at det i umiddelbar framtid sammenkalles
til et nordisk utenriksministertreff, der en omforent og felles
nordisk motvektsstrategi tas opp.
Samtidig med en motvektsstrategi
må vi vise Trump-administrasjonen at Norge, som er landet med den
nordligste bosettingen i Arktis, og som har et betydelig ansvar
i nordområdene, er av vital interesse for amerikanske egeninteresser.
Omtrent 80 pst. av skipsfarten i Arktis går gjennom norske farvann.
Norge har kanskje det mest betydningsfulle forvalteransvaret i nord
globalt, og vårt naboskap med Russland er en veldig viktig faktor
som vi må fremme i dialogen. Ved at Norge tar sine forpliktelser
i nord alvorlig, fremmes også global sikkerhet og amerikanske egeninteresser,
både i nord og globalt.
Vi må arbeide sammen med USA for
at Arktis skal bli og forbli et fredelig område med lav spenning.
Det er av gjensidig interesse og bør fortsatt vekke gehør i Washington.
I Arktisk råd må Norge i større grad søke allianser med Canada for
å videreføre politikken som tidligere president Obama og Canadas
statsminister Justin Trudeau lanserte i desember, med mål om:
«(…) ensuring a strong, sustainable
and viable Arctic economy and ecosystem, with low-impact shipping,
science based management of marine resources, and free from the
future risks of offshore oil and gas activity.»
Norge bør konkretisere dette gjennom
å foreslå et moratorium på olje- og gassaktivitet i Arktis som en
del av FNs videre klimaforhandlinger. Og Norge bør selvfølgelig vise
vei ved å avslutte ny norsk oljeleting og utlysning i Barentshavet.
Som NATO-medlem og Russland-nabo
bør Norge videreutvikle og legge enda større vekt på en selvstendig
posisjon for å bidra til dialog, beroligelse og nedrustning på begge
sider. Det er en essensiell egeninteresse for Norge at NATOs rakettskjold
ikke utløser en konfliktopptrapping med Russland. Norge har hatt
en avventende holdning til rakettskjoldet, bl.a. for ikke å provosere
Russland. I 2017 kan Norge være på vei inn i NATOs omstridte rakettskjold.
Det vil være et linjeskifte i forhold til det som daværende statsminister
Jens Stoltenberg i Moskva i 2007 gjorde klart: at Norge ikke skulle
delta i rakettskjoldet.
Forsterket av president Trumps utenrikspolitikk
mener Miljøpartiet De Grønne at Norge fortsatt bør ha – jeg understreker
det – en avventende holdning til rakettskjoldet og i første omgang
arbeide for at det blir forståelse i NATO for at dette er av stor
betydning for alliansens sikkerhet.
Utenriksminister Børge Brende [11:12:02 ] : Norge har nær og
god relasjon til USA. Det skyldes historiske bånd og politiske prioriteringer.
Skiftende norske regjeringer har prioritert samarbeid med skiftende
amerikanske administrasjoner. Dette har tjent oss vel gjennom hele
etterkrigstiden. Norge er avhengig av et godt forhold til USA. Det
er helt avgjørende for vår sikkerhet og for å fremme norske interesser
i en urolig verden. USA er – og vil forbli – Norges viktigste allierte.
Under mitt besøk i Washington i
forrige uke hadde jeg samtaler med bl.a. den nye utenriksministeren,
Rex Tillerson, andre representanter for administrasjonen og flere
ledende politikere i Kongressen. Formålet med besøket var både å
bygge relasjoner til den nye administrasjonen og å bringe norske
budskap på viktige områder inn på et tidlig stadium mens administrasjonens
politikk fortsatt er under utforming.
Norge blir tatt på alvor, og vi
blir lyttet til. En viktig årsak til dette er at Norge fremstår
som en relevant, pålitelig og troverdig partner for USA. Norge er
et land som stiller opp for kollektiv sikkerhet og felles interesser.
Dette har vi vist en rekke ganger, f.eks. i Afghanistan, gjennom
vår innsats for å bekjempe terrororganisasjonen ISIL, vår deltakelse
i uttransporteringen av kjemiske våpen fra Syria og vårt engasjement
for fred og forsoning. Dette blir lagt merke til i Washington.
Det er altså ikke slik at vårt gode
forhold til USA hindrer oss i å si fra når vi er uenige, tvert imot:
Det gjør det mulig for oss å nå frem med vårt budskap. Det gjelder
uavhengig av hvem som er president, og uavhengig av maktbalansen
i Kongressen. Dette er en ubestridelig styrke for norsk utenriks-
og sikkerhetspolitikk.
Uklare og til dels motstridende
utenrikspolitiske signaler og polariseringen i det politiske systemet
i USA har skapt usikkerhet og bekymring blant både allierte og andre land
i Europa.
Når det gjelder sikkerhetspolitikken,
som er av særlig betydning for Norge, er det imidlertid kommet beroligende
signaler. President Trump og representanter for hans administrasjon
har de siste ukene gitt tydelige forsikringer om at også denne administrasjonen
vil legge stor vekt på NATO og det transatlantiske samarbeidet som
er så grunnleggende for Europas sikkerhet.
Det var hovedbudskapet da visepresident
Pence, utenriksminister Tillerson og forsvarsminister Mattis besøkte Europa
for knappe tre uker siden. Det samme budskapet understreket president
Trump i sin tale til Kongressen for en uke siden. Dette ble også
gjentatt i mitt møte med utenriksminister Tillerson i forrige uke.
NATO vil derfor fortsette å utgjøre grunnsteinen i den transatlantiske
sikkerhetspolitikken. USA står last og brast med sine allierte i forsvaret
av alliansen.
Samtidig må vi erkjenne at en bedre
byrdefordeling er avgjørende for alliansens styrke og fremtid. Dette
var også et klart budskap fra Obama-administrasjonen. Europa må vise
økt vilje til å betale for den transatlantiske sikkerhetsgarantien.
Det vil bli en av hovedsakene på det uformelle NATO-toppmøtet i
Brussel senere i vår. Det vil også være første gang NATOs regjeringssjefer
møter president Trump.
Trump-administrasjonen har også
kommet med utspill som kan tyde på bekymringsfulle endringer på
viktige politikkområder som handel, klima, utviklingspolitikk, flyktning-,
migrasjons- og innvandringspolitikk, internasjonalt samarbeid, likestilling
og familieplanlegging.
Som jeg sa i min utenrikspolitiske
redegjørelse tidligere i dag, er slike utspill del av en generell
global utvikling der internasjonale regler, samarbeid og handel
er under økende press. Dette er en utvikling som strider mot norske
interesser. Norges velstand og trygghet skapes gjennom samarbeid
med andre. Internasjonale konvensjoner og sterke institusjoner,
bygd på FN-paktens prinsipper, er avgjørende for å ta vare på de
fremskrittene vi har skapt etter siste verdenskrig. Betydningen
av et styrket internasjonalt samarbeidet for fred, sikkerhet og
utvikling er derfor et viktig norsk budskap overfor USA så vel som
overfor andre allierte og samarbeidspartnere.
Når det gjelder kampen mot menneskeskapte
klimaendringer, var USA under forrige presidentadministrasjon en
viktig internasjonal pådriver. Med de signalene som så langt har
kommet fra Trump-administrasjonen, må vi være forberedt på at dette
amerikanske lederskapet ikke vil videreføres i de neste årene. Det
vil selvsagt være et alvorlig tilbakeslag for det globale klimasamarbeidet
hvis USA skulle trekke seg fra Paris-avtalen. Sammen med andre land
vil vi forsøke å påvirke den amerikanske administrasjonen til ikke
å ta et slikt skritt. Det vil bli en viktig oppgave for regjeringen.
Jeg vil imidlertid advare sterkt
mot å benytte straffetoll eller andre handelspolitiske virkemidler
for å påvirke USAs klimapolitikk, slik representanten antyder i
sin interpellasjon. Ikke bare vil slike tiltak være uegnet til å
påvirke USAs klimapolitikk i en positiv retning; det vil også bryte
med viktige handelspolitiske prinsipper som Norge har en sterk egeninteresse
av etterfølges.
Selv om dagens situasjon fordrer
strategisk tålmodighet og målrettet engasjement for norske interesser
overfor USA, må vi ikke glemme at vi også tidligere har hatt avvikende
syn fra USA i viktige spørsmål, bl.a. når det gjelder invasjonen
i Irak.
Regjeringen har, som under tidligere
presidentadministrasjoner, tett kontakt med sentrale aktører i Kongressen. Det
er viktig for å påvirke retningen på amerikansk politikk, uavhengig
av hvem som sitter i Det hvite hus. Vi vil fortsette å fremme betydningen
av konstruktiv amerikansk deltakelse i internasjonale institusjoner
og samarbeidsfora.
For Norge er det særlig viktig at
USA ser på FN som en relevant ramme for å nå både utviklingspolitiske
og sikkerhetspolitiske mål, herunder bekjempelse av terrorisme og
voldelig ekstremisme. Ikke minst vil vi fortsette å formidle at
et sterkt og samlet Europa er i USAs interesse.
Avslutningsvis vil jeg understreke
at jeg er glad for at representanten tar til motmæle mot proteksjonisme
og nedbygging av internasjonale handelssystemer. Internasjonal handel
er et av våre viktigste virkemidler i arbeidet for global vekst,
velstand, utvikling og fred. Derfor er vårt budskap til USA at alle
land bør benytte seg av og respektere de plikter og rettigheter
det multilaterale handelssystemet i WTO gir oss. Alenegang tjener
ikke nasjonale interesser. Det gjelder for små land, men også for
store.
Rasmus Hansson (MDG) [11:19:48 ] : Jeg takker for svaret fra
utenriksministeren, som er klargjørende på noen områder, men som
samtidig er tydelig tilbakeholdende når det gjelder å erkjenne det
faktum at den politikken som den nye amerikanske administrasjonen
og presidenten varsler, stiller i en helt annen klasse enn de uenighetene
vi har hatt med USA i tidligere langvarig samarbeid. De politiske
veivalgene og signalene som Trump-administrasjonen sender, strider
mot fundamentale norske interesser, og det er nødvendig å møte dem
med en helt tydelig motpolitikk. Det blir spennende å se hva veivalgsmeldingen
har å bringe til torgs om mer konkrete tiltak på dette området,
men foreløpig får vi inntrykk av at utenriksministeren er fornøyd
med at USA bekrefter sitt forhold til NATO, og for øvrig lar andre
viktige forhold ligge.
Det faktum at USA signaliserer uttrekk
av Paris-avtalen, kan ikke behandles som en vanlig utenrikspolitisk endring.
Det vil rokke ved hele det globale klimasamarbeidet, og jeg oppfordrer
på det sterkeste regjeringen til å ta på alvor det faktum at et
sånt tiltak vil måtte møtes med mer enn uenighet. Det må møtes med
varslede mottiltak som faktisk kan gjøre inntrykk i Washington.
Akkurat hva de mottiltakene skal være, kan man komme tilbake til,
men der er et samarbeid både med nordiske kolleger, med EU og for
så vidt med Kina og andre land som holder seg til sine Paris-forpliktelser,
meget viktig å gå videre med. Det samme gjelder forholdet til likestilling
og bistand. Der er det veldig bra at den norske regjeringen har
stilt opp, men nettopp fordi den typen trekk også ses i andre land,
i Latin-Amerika og i europeiske land hvor kvinners rettigheter i forbindelse
med abort og andre forhold blir underminert på en måte som få hadde
trodd verden skulle stå overfor i 2017, er det særdeles viktig at
Norge er svært mye tydeligere enn det vi har vært til nå.
Til slutt: Statens pensjonsfond
utland er ikke et politisk nøytralt redskap uansett hvor mange ganger
vi sier det. Spørsmålet er ikke om det har utenrikspolitisk effekt, spørsmålet
er hvilken, og det er det viktig at regjeringen tar inn over seg
også når det gjelder investeringer i USA.
Utenriksminister Børge Brende [11:23:15 ] : Mitt besøk til
Washington og samtaler med den amerikanske administrasjonen i forrige
uke kom i stand for at vi skal kunne videreføre det nære og tette
samarbeidet med USA. Ikke minst er det viktig for oss på det sikkerhetspolitiske området.
Der har vi også fått vesentlige avklaringer.
I Washington, D.C. har Norge et
økosystem av venner som er bygd opp gjennom mange tiår og under
skiftende norske regjeringer. I USA er det også mange ulike interesser
og mange ulike aktører som har stor innflytelse. Ikke minst er det
nå viktig for oss å ha tett kontakt med viktige senatorer. Under
München-møtet for noen uker siden møtte statsministeren, forsvarsministeren
og jeg åtte av disse sentrale senatorene. Der diskuterte vi alt
fra NATO og NATO-solidaritet til miljø- og klimapolitikk. Vi diskuterte også
spørsmålet om utviklingspolitikk og reproduktiv helse.
Vårt mål må nå være å ha størst
mulig påvirkningskraft overfor en ny administrasjon også på de områdene
hvor vi ser annerledes på en del spørsmål. Jeg tror at vi kan ha størst
påvirkningskraft ved at vi jobber konstruktivt og også fremmer våre
synspunkter.
Representanten Hansson sa at jeg
i mitt innlegg tok opp dette med NATO og NATO-solidaritet, men lot
f.eks. dette med klima ligge. Jeg har nå funnet igjen innlegget
mitt, og jeg tror det er i alle fall tre sider der – men med stor skrift
– som dekker dette med klima. Jeg sa at det selvsagt vil være et
alvorlig tilbakeslag for det globale klimasamarbeidet hvis USA skulle
trekke seg fra Paris-avtalen. Sammen med andre land vil vi forsøke
å påvirke den amerikanske administrasjonen til ikke å ta et slikt
skritt.
Forslaget fra representanten Hansson
– som jeg kommenterte – om en straffetoll, ber jeg om at man tenker
veldig grundig igjennom. Jeg tror vi er enige om viktigheten av
at f.eks. WTO nå ikke blir svekket. Det er ingenting som heter straffetoll
i regelverket for internasjonal handel, og det foreligger ingen
spesifisert hjemmel i WTO for dette. Når det gjelder det å begynne
å rokke ved det multilaterale systemet nå – i en slik tid – for
å finne opp en hjemmel som ikke finnes i det internasjonale handelssystemet, tror
jeg vi skal tenke oss grundig om. Regjeringen vil ikke jobbe for
dette. Vi skal prøve å påvirke politisk for at det også skal være
eierskap for å kjempe mot økte CO2 -utslipp og
klimatrusselen.
Svein Roald Hansen (A) [11:26:33 ] : Det er ikke bare utenriksministeren
som har vært i Washington. Det har også utenrikskomiteen, i uken
etter innsettelsen av den nye presidenten, og vi har også da vegetert
på det utenriksministeren kalte økosystemet av norske venner i Washington.
Det var interessante møter vi hadde
i Washington, både med representanter for tenketanker og i utenriksdepartementet
og Pentagon. En av dem vi møtte fra tenketanken, sa at vi måtte
bare være klar over at vi nå sto overfor en «out-of-the-box»-president.
Det har vi vel erfart – vi gjorde det i den uken vi var borte, og
ikke minst etterpå. Det som preget dem vi møtte, var det de reflekterte,
at for første gang sto man overfor en ny administrasjon hvor det ikke
forelå noe særlig program for hva de hadde tenkt å gjøre. Det var
mye slagord og Twitter-meldinger, som var den viktigste kilden for
å tolke hvilken politikk som kunne komme, og jeg tror stikkordet
som fortsatt ligger der, er usikkerhet. Det er den viktigste merkelappen
vi kan sette på situasjonen.
Så har det vært noen foruroligende
signaler. Man trakk seg fra TPP-avtalen, noe som framstår som underlig,
all den tid man også er opptatt av å bedre handelsbalansen mot Kina
og forhindre at Kina skal styrke sin innflytelse på det området.
Det sies at den nye handelsrepresentanten to ganger har vært i kontakt
med Tyskland for å få til en frihandelsavtale med tyskerne, når
man altså vet at det er EU som har den kompetansen. Og vi har opplevd endringer
i utviklingspolitikken, kuttet på familieplanlegging, som også utenriksministeren
nevnte, hvor flere land har reagert med å øke bevilgningene. Det
er usikkerhet om klimapolitikken, og vi ser hva som skjer i innvandringspolitikken.
Jeg tror at det kan bli krevende
å være en god alliert i årene som kommer, men vi har sagt fra før
og må gjøre det igjen – si fra på de områdene hvor vi er uenige,
slik nære allierte og gode venner skal gjøre. Men for et land som
legger stor vekt på å holde de internasjonale institusjonene, traktater
og avtaler i hevd, vil det være aldeles galimatias – om det er et
parlamentarisk uttrykk – å skulle rasle med sablene med tanke på
klimatoll og straffetoll på amerikanske varer som et mottiltak mot
noe som kanskje kommer. Jeg er helt enig med utenriksministeren
i at vi skal holde fast på de strukturene og det internasjonale
samarbeidet som er, og forsøke å motvirke, forhindre, at amerikanerne trekker
seg ut av de avtalene. Vi må heller forsøke å få dem til å forstå
at det er gjennom internasjonalt samarbeid veien til å gjøre «America
great again» også går, og ikke gjennom isolasjonisme.
Presidenten: Riktignok
står det nevnte uttrykket på en liste her, men presidenten fant
ingen grunn til å påtale det innenfor den konteksten som det ble
nevnt.
Øyvind Halleraker (H) [11:30:44 ] : Jeg har først lyst til
å takke representanten for å ta opp interpellasjonen, for det gir
oss mulighet til å stadfeste vårt forhold til vår viktigste allierte,
nemlig USA. Jeg vil også takke for et meget godt svar fra vår utenriksminister,
som i de fleste nyanser han ble utfordret på, ga gode og klare svar
om Norges holdning.
Hansson viser selv til Norges historiske
forhold til USA – og det skal vi selvfølgelig beholde. Det betyr
at vi må opptre klokt og videreføre gode relasjoner også til den
nye presidenten. Og som utenriksministeren var inne på selv, har
han allerede hatt gode og konstruktive møter med representanter
for den nye administrasjonen. Det er veldig positivt og viser et
gjensidig ønske om å videreføre det gode forholdet.
Jeg er uenig i at USAs forhold til
NATO er i endring. Både president Trump og forsvarsminister Mattis
har vært tydelige på at de står ved sine forpliktelser i NATO. Det blir
framstilt som noe nytt at USA ønsker at Europa tar større del av
ansvaret for egen sikkerhet. Det var også Obama svært opptatt av.
Det har denne regjeringen gjort, både gjennom økte forsvarsbudsjetter
og ved den nye langtidsplanen, som også er en allianseplan.
Som representanten Hansen var inne
på, hadde komiteen en svært innholdsrik og interessant reise til
USA bare noen dager etter innsettelsen. Vi møtte en rekke sentrale representanter,
både i forsvarskomiteen, i Pentagon og i Department of State, som
ga oss en bred forståelse av den politikken som det legges opp til
framover fra USAs side.
Jeg har lyst til å konsentrere meg
litt om NATO fordi dette er det spørsmålet som kanskje har vært
reist oftest. Det er ingen tvil om at 2 pst.-målet og byrdefordelingen
er sentral i den forventningen som ligger der. Jeg har lyst til å
si at fra komiteens side var vi rimelig samkjørt og enstemmig på
i vår tilbakemelding at vi tar dette på største alvor. Vi mener
også at den vilje vi har vist til å legge investeringsnivået i norsk
forsvarspolitikk på godt over målet fra Wales, som er på 20 pst.
– vi ligger vel på 27–28 pst. – også er en del av forutsetningene
fra NATO-møtet i Wales. I det ligger det også at vi har innsett
at en del av byrdefordelingene er vårt ansvar i nordområdene og
NATOs nordflanke, som jo i stor grad er Norges ansvar. Derfor har vi
også gått inn for og står hardt på at vi skal investere i 52 F-35-kampfly,
som Miljøpartiet De Grønne i sitt program ikke er enig i. Vi har
også gått inn for nye overvåkingsfly, nye ubåter og en betydelig
styrking av etterretningsvirksomheten. Alt dette er også en del
av et byrdeansvar, hvor vi påtar oss mye større byrder på dette
området enn en del andre NATO-land vi kan sammenlikne oss med, som
ble takket for av sentrale representanter vi hadde møte med i USA.
Jeg tror det er en god forståelse for Norges rolle i NATO, og vi
bidrar til både avskrekking og overvåking, som er en del av NATOs
konsept.
Når det gjelder artikkel 5 i NATO-alliansen,
påpekte vi også at den bare har vært utløst en eneste gang, og det
var da USA påkalte hjelp og Norge stilte opp sammen med alle de
andre allierte – og til en betydelig kostnad for Norge og de andre
allierte.
Bård Vegar Solhjell (SV) [11:35:58 ] : Takk til både interpellanten
og utanriksministeren.
Eg sluttar meg i grove trekk til
analysen til representanten Hansson. Nokre forslag var gode, andre
må vi vel tenkje litt meir på. Det var òg mykje bra i svaret frå
utanriksministeren, men eg skal bruke tida mi på eitt stort hòl
i hans analyse her i salen og ute i offentlegheita som eg synest
er der.
Det er sant at fundamentale amerikanske
interesser ikkje vert endra av eit presidentval, akkurat som dei
ikkje vert endra av eit norsk val. Det er òg sant at store delar
av administrasjonen, «the establishment», består, og at det kjem
mange kompetente menneske inn. Det er likevel slik at det vi er
vitne til no, er fundamentalt nytt, og – for å sitere leiande amerikanske
akademikarar – at vi har ein autoritær nasjonalist som viser lite
synleg respekt for sentrale liberale verdiar, som er president i
USA. Det bryt med fundamentale vestlege verdiar og med amerikanske
verdiar. Dette snakka utanriksministeren svært fornuftig om i utgreiinga
si tidlegare i dag – han gjorde greie for korleis dette er ein ny
type global utfordring vi står i. Men den leiande representanten
for den globale utfordringa er no den amerikanske presidenten, som
har eit apparat rundt seg som er relativt sterkt i USA, som er viktige
og sentrale støttespelarar, og som har mange allierte støttespelarar
i Europa som ser til det som vert gjort. Eg trur eg tør seie at det
eg seier no, ikkje er ein norsk SV-analyse, eg trur det er den leiande
globale analysen av det som no skjer i USA – som ein vil finne i
USA, i Europa, i Noreg, på begge sider i det politiske spekteret.
Det er dramatisk, særleg fordi USA
har delt verdiar med Noreg og Europa. Viss vi går 50–60–70 år tilbake, kan
vi til og med argumentere for at mange av dei verdiane stod sterkare
i USA enn i mykje av Europa. Vi kan seie at fundamentale verdiar
frå opplysningstida, framveksten av demokratiet, rettar, dei liberale
fridomane – alt det har trass i alt USA saman med europeiske land
vore viktige pådrivarar for. Så har vi hatt ueinigheit om verdiar
og om sikkerheitspolitikk og andre ting, men det fundamentale grunnlaget
for den sterke fellesskapen ligg der, og kanskje i éin ting til:
at ein deler synet på at samarbeid og fellesskap globalt trass i
alt er betre enn det motsette på mange av dei felta som har kome
opp i debatten før her. Det er difor eg ikkje synest at ein analyse
av det liberale demokratiet som trua på den eine sida går godt nok
i hop med ein stabilitetsbodskap om forholdet vårt til Trump-administrasjonen
på den andre sida. Kanskje er forklaringa at manusa og utkasta er
skrivne i to forskjellige avdelingar i Utanriksdepartementet –
éi som driv med sikkerheitspolitikk overfor USA, og éi som driv
med globale rettar. Men det er jo den politiske leiinga som har
ansvar for å få dette til å henge godt saman i ein felles analyse.
Så må eg seie – og det trur eg er
viktig for debatten – at det eigentleg ikkje er forholdet mellom
Noreg og landet USA som står overfor fundamentale utfordringar no,
det er forholdet mellom Noreg og alle andre europeiske land og administrasjonen
som eit mindretal av veljarane i USA valde, og den politiske bevegelsen
dei er ein del av, som er den fundamentale utfordringa. Halve USA
har like store problem med ho som mange i Europa har, og som vi
bør ha. Så vi er på lag med fleirtalet i USA i dei djupe utfordringane
våre som er knytte til det verdimessige grunnlaget der.
Det er altså ikkje ei sikkerheitspolitisk
utfordring på same måte som vi er vane med, og som vi ofte har hatt
debattar om i det norske politiske spekteret, som ligg i botnen her.
Vi har ei utfordring frå dei leiande kreftene i USA mot det fundamentet
Noreg og andre vestlege demokrati er bygde på. Difor tek ikkje eg
– og eg oppfattar at representanten Hansson heller ikkje gjer det
– til orde for at vi skal kutte band, slutte å vere konstruktive
eller ikkje ha dialog. Eg vil seie det stikk motsette – det bør
vi absolutt ha. Men det er nødvendig å ha ein riktig analyse i botnen,
og det er nødvendig å danne alliansar og kome med tydeleg kritikk og
svar på den utfordringa vi no møter.
Rasmus Hansson (MDG) [11:41:16 ] : Spørsmålet vi diskuterer,
er ikke om vi skal ha et godt forhold til USA – det skal vi. Spørsmålet
er hva som er den beste langsiktige investeringen i et fortsatt
godt forhold til et land som plutselig har fått en president som
– som representanten Solhjell refererte til – er omtalt som en udemokratisk
nasjonalist. I et sånt forhold og i en sånn situasjon, hvor ikke minst
svært mange mennesker i USA venter og trenger en tydelig motreaksjon
fra verden rundt seg, mener vi det er utilstrekkelig å ha en så
tilbakelent holdning til de signalene som nå kommer fra det amerikanske
presidentskapet, som vi får fra utenriksministeren.
Hvorfor skal det være en selvfølge
at Norge i lang tid framover kjøper jagerfly fra en administrasjon
som står så langt fra oss i visse grunnleggende verdispørsmål? De kortsiktige
kjøpene er oppgjort og vedtatt, det er ikke dem vi spør om, men
hva med dem som er langt inn i framtiden? Hvordan skal vi forholde
oss til et land som eventuelt trekker seg fra en global klimaavtale
som alle andre land har inngått? I praksis vil man dermed også profitere
handelsmessig – og på andre måter – på ikke å være underlagt de
forpliktelsene som alle andre land har underlagt seg. Om det ikke
dekkes av dagens WTO-reglement, er det fortsatt en problemstilling
vi ikke kan avvise.
På den positive siden vil Norge
kunne gi kraftige signaler – f.eks. gjennom den kommende spennende
bærekraftsmeldingen – om en global finansieringsmodell for FNs bærekraftsmål,
som kanskje USA kan finne interessant, men som viser et opptrappet
globalt lederskap på bærekraftsområdet fra Norge. Og vi kan sende
signaler om en opptrapping av støtten til FNs miljøprogram, UNEP,
f.eks. for å bygge det opp til en FNs miljøorganisasjon, som en global
motvekt til de signalene president Trump sender om nedbygging av
sin egen miljøadministrasjon. Dette er eksempler på mer tydelige
tiltak, med en mer klar signaleffekt enn det vi foreløpig hører
fra den norske regjeringen. Jeg vil oppfordre til at det er en type
tiltak – sammen med andre, mer konkrete tiltak – vi får komme tilbake
til i forbindelse med de meldingene som utenriksministeren har varslet.
Utenriksminister Børge Brende [11:44:44 ] : Jeg synes det har
vært en god runde i salen rundt håndteringen av en situasjon hvor
vi opplever at det på en del områder ikke er sammenfallende syn
mellom Norge og mange andre europeiske land og den nye amerikanske
administrasjonen. Samtidig vet vi at USA er vår viktigste allierte. Det
er helt avgjørende for oss å ha et nært og godt samarbeid med USA,
ikke minst på det sikkerhetspolitiske området. Jeg mener at vi har
håndtert den situasjonen som har oppstått i Washington, på en måte
som ivaretar norske interesser, men også bidrar til at vi kan ha
innflytelse og bli lyttet til når amerikansk politikk skal utformes.
Det er jo det siste som er det viktige: skape dialog og ha innflytelse
over beslutninger som også vil ha stor virkning for oss.
Når det gjelder NATO-solidaritet
og artikkel 5, ble det på et tidligere tidspunkt satt spørsmålstegn
ved dette. Det er nå slått fast fra president Trump selv at det
er viktig for USA at NATO-solidariteten består. Det viser også at
den dialogen har hatt sin virkning.
Til et annet spørsmål som har vært
oppe til diskusjon, f.eks. bruk av tortur: Der har det vært ganske
sterke internasjonale reaksjoner, og vi har opplevd at president
Trump har sagt at her er det forsvarsminister Mattis som vil ta
den endelige avgjørelsen. Han har også merket seg de sterke reaksjonene
som har vært.
Vi må nå arbeide på en god måte
– bruke økosystemet vårt av venner i Washington – for å ivareta
det som er norske og europeiske interesser. Jeg listet opp flere
av de områdene som jeg synes er problematiske, og et av dem er f.eks.
økt proteksjonisme. Det tror jeg ikke vil være bra for verdensøkonomien,
det vil ikke skape flere arbeidsplasser. Å styrke samarbeidet i
WTO er viktig fremover. Men så er det ikke min jobb å være kommentator
i de løpende amerikanske debattene, og som også flere sa: De sterkeste
og tøffeste debattene om denne politikken skjer faktisk i USA. Det
er et velfungerende demokrati, der de ulike statsorganene også fungerer.
Presidenten: Debatten
i sak nr. 2 er dermed avsluttet.