Søk

Innhold

Merknad

Klikk HER for vedlegg i pdf

9. Konsultasjoner i Europautvalget

9.1 Innledning

Reglementskomiteen har mottatt innspill fra Rødts stortingsgruppe knyttet til regjeringens konsultasjoner i Europautvalget. Det er pekt på at regjeringen i henhold til forretningsordenen § 16 har en plikt til å konsultere Stortinget om «viktige spørsmål vedrørende utenrikspolitikk, handelspolitikk, sikkerhetspolitikk og beredskap», «før viktige beslutninger fattes». Normalt skjer slike konsultasjoner i Den utvidete utenriks- og forsvarskomité (DUUFK). Forretningsordenen § 17 fastsetter imidlertid at konsultasjoner med Stortinget om EØS-relevante saker, blant annet «forslag om nye eller endrede rettsakter på et område som omfattes av EØS-avtalen», skal foregå i Europautvalget.

Rødts stortingsgruppe viser til at det i rapporten fra Eldring-utvalget, NOU 2024:7 Norge og EØS: Utvikling og erfaringer, pekes på at dette ofte ikke skjer i praksis, og at diskusjonene i liten grad dreier seg om innholdet i rettsakter som skal tas inn i EØS-avtalen. I tillegg omtales det som en utfordring at regjeringen ofte er sent ute med å meddele Norges posisjon, noe som vanskeliggjør konkrete diskusjoner. Videre i NOU 2024:7 (punkt 7.4.3 om Stortingets rolle i EØS-arbeidet) pekes det på at informasjonen til Stortinget om EØS-relevante rettsakter i dag i stor grad skjer skriftlig, og at det i liten grad er diskusjoner om innholdet i de aktuelle rettsaktene. I tillegg er rettsaktene på dette stadiet vedtatt i EU, og forhandlingene mellom EØS/EFTA-statene, og mellom EØS/EFTA-siden og EU, er avsluttet. Europautvalget har på denne bakgrunn blitt omtalt som et orienteringsorgan heller enn et forum der regjeringen konsulterer Stortinget.

Rødts stortingsgruppe mener det bør innføres en praksis som ligner den de har i Danmark, hvor Folketingets Europautvalg gir forhandlingsmandat til den danske regjeringen i EUs ministerråd. En ordning inspirert av dette vil etter Rødts syn både styrke den folkevalgte kontrollen og utvide det nasjonale handlingsrommet. I tillegg bør regjeringen informere om EU-rettsakter på et tidligere stadium i beslutningsprosessen, og dialogen mellom regjering og storting bør ha form av reelle konsultasjoner – og ikke ha en ren informasjonsfunksjon, slik som tilfellet er i dag.

9.2 Komiteens vurderinger og forslag

Reglementskomiteen vil i utgangspunktet uttrykke støtte til problemforståelsen i innspillet. Det er etter komiteens syn en kjensgjerning at Europautvalget i begrenset grad bidrar til at Stortinget blir tidlig involvert i prosessen for innlemmelse av nye rettsakter i EØS-avtalen. Samtidig er det grunn til å bemerke at ordlyden i forretningsordenen § 17 fjerde ledd fastslår at fagkomiteene er gitt et relativt stort handlingsrom til selv å «be om» konsultasjoner, dersom det anses nødvendig. Bestemmelsen lyder som følger:

«Dokumenter som Europautvalget får tilsendt fra regjeringen, sendes også til vedkommende fagkomiteer. Komiteene kan be regjeringen om å få oversendt andre dokumenter som gjelder EU eller EØS-saker. Komiteene kan også stille skriftlige spørsmål til vedkommende regjeringsmedlem om slike saker, men kan ikke holde høring. En komité kan beslutte å avgi skriftlig uttalelse til Europautvalget om en sak som utvalget skal behandle. Komiteen avgjør om saksordfører skal velges for en slik sak. En skriftlig uttalelse fra en komité til Europautvalget er offentlig når den er avgitt, hvis ikke komiteen bestemmer noe annet.»

Ordlyden og intensjonen i bestemmelsen kan tale for at Europautvalget i større grad bør benyttes til diskusjoner om det materielle innholdet i slike rettsakter – før forhandlinger med EU om eventuelle tilpasninger mv. er avsluttet. Reglementskomiteen påpeker samtidig at dette er et komplekst spørsmål, og foreslår derfor at det tas initiativ til at det nedsettes en arbeidsgruppe eller et utvalg som kan se nærmere på hvordan Europautvalget kan innrettes og «reformeres». Partigruppene bør inviteres til å delta i et slikt arbeid, i tillegg til at relevant faglig kompetanse bør være representert. Kartleggingen av behovet for eventuelle endringer i forretningsordenen på dette området krever en større utredning enn det som kan gjøres innen rammen av reglementskomiteen oppdrag.

Forrige kapittel
Neste kapittel