Stortinget - Møte tirsdag den 11. desember 2018

Dato: 11.12.2018
President: Eva Kristin Hansen
Dokument: (Innst. 110 S (2018–2019), jf. Prop. 29 S (2018–2019))

Innhald

Sak nr. 3 [10:02:03]

Innstilling frå næringskomiteen om Endringar i statsbudsjettet 2018 under Landbruks- og matdepartementet (Innst. 110 S (2018–2019), jf. Prop. 29 S (2018–2019))

Talarar

Presidenten: Etter ønske fra næringskomiteen vil presidenten foreslå at debatten begrenses til 1 time og 40 minutter, og at taletiden fordeles slik:

Arbeiderpartiet 25 minutter, Høyre 25 minutter, Fremskrittspartiet 15 minutter, Senterpartiet 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Venstre 5 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter, Miljøpartiet De Grønne 5 minutter og Rødt 5 minutter. I tillegg får medlemmer av regjeringen 5 minutter hver.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til inntil tre replikker med svar etter innlegg fra partienes hovedtalspersoner og seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Geir Pollestad (Sp) [] (leiar i komiteen): Bra for norske arbeidsplassar, bra for norske distrikt, bra for miljø og klima, bra for verdiskapinga, bra for folk – dette er fem måtar å beskriva Senterpartiets alternative budsjett på, og på alle desse punkta meiner eg vårt alternativ er betydeleg betre enn regjeringa sitt budsjett.

Då oljeprisen fall, var regjeringa tydeleg på at dette ikkje var noko som regjeringa kunne lastast for. Når me no opplever stigande oljepris og at økonomien elles i verda går bra, opplever me at regjeringspartia utan blygsel tek dette til inntekt for regjeringa sin eigen politikk.

I den solbergske parlamentarismen er retorikk viktigare enn realitetar. Det er synd, for det dekkjer til moglegheita til å ha ein open og ærleg debatt om korleis me kan sikra verdiskapinga i Noreg i framtida.

Eit første grep regjeringa kunne ha teke, var å slutta med å forby næringar eller gjennomføra målretta tiltak for å avvikla norske arbeidsplassar. Det er etter kvart mange eksempel:

Koldrifta på Svalbard vert lagd ned utan at ein kjenner prisen for å rydda opp eller konsekvensane for Svalbard-samfunnet.

Eit anna eksempel: Pelsdyrnæringa vert pålagd eit næringsforbod. Pels skal framleis seljast i Noreg. Det kan produserast kvar som helst i verda utan nokon som helst krav til dyrevelferd, berre det altså ikkje er produsert i Noreg, med verdas beste dyrevelferd. I dag og kvar einaste dag fram til 2025 vil det stå mink og rev på norske gardar som har dårlegare dyrevelferd enn dei ville hatt om Stortingets vedtak då ein behandla pelsdyrmeldinga, låg fast.

Eit tredje eksempel: Regjeringa ville gje Color Line moglegheit til å byta ut minst 700 norske sjøfolk med billeg utanlandsk arbeidskraft. I årevis har næringsministeren kjempa for dette. Ja, Høgre har vore langt ivrigare i saka enn Color Line sjølv. Argument etter argument frå næringsministeren har vortne tilbakeviste av fagbevegelse og opposisjon. No får heldigvis regjeringa klar melding av Stortinget: Ikkje gjer dette.

Eit fjerde punkt er avgiftspolitikken, som er nytta i angrep på enkeltnæringar. Fjorårets kraftige auke i sjokolade- og sukkeravgifta og avgift på alkoholfrie drikkevarer har skada norsk næringsmiddelindustri. Årets reversering av sukkeravgifta er sjølvsagt bra, men er likevel eit kroneksempel på ein uføreseieleg og dårleg næringspolitikk.

Senterpartiet vil ha ein målretta næringspolitikk, der me byggjer opp under næringar der me har særlege føresetnader for å lukkast. Me ønskjer eit tettare samarbeid mellom private og staten for å utvikla framtidas arbeidsplassar. Næringslivet vårt treng føreseielegheit.

Senterpartiet meiner eigarskap vil verta viktigare og viktigare for å sikra norsk næringsliv, norske bedrifter og norske arbeidsplassar. Difor seier me nei til ytterlegare statleg nedsal. Regjeringa ber om salsfullmakt for Telenor. Det er vanskeleg å sjå kva som vert betre med eit sånt nedsal, men det er lett å sjå at det norske eigarskapet til selskapet kan verta svekt.

I landbrukspolitikken begynner me no å sjå resultata av den politikken som har vore ført sidan 2013. Regjeringspartia og Kristeleg Folkeparti må ta eit betydeleg ansvar for at me no står i ein situasjon med stor overproduksjon. Ein føresetnad for den norske jordbruksmodellen er at det er balanse mellom tilbod og etterspurnad, slik at bonden kan få ein skikkeleg pris for varene sine. Overproduksjon er gift for norsk jordbruk.

Med dagens fleirtal har me mista verkemiddel for å regulera marknaden. Samtidig er det sett i verk tiltak for å auka produksjonen kraftig. Alle tapar på dette. Sjølv om Kristeleg Folkeparti dei siste åra har stoppa ein del av forslaga frå regjeringa, meiner eg det er heilt på sin plass å seia at Kristeleg Folkeparti har eit betydeleg ansvar for den inntektsnedgangen som jordbruket no opplever.

Eg er glad for at stortingsfleirtalet i innstillinga gjev klare føringar for klimaforhandlingane mellom jordbruket og regjeringa. Fleirtalet i komiteen avviser bruk av avgift på biologiske prosessar, og eg forventar at landbruksministeren i debatten bekreftar at dette er noko regjeringa vil leggja til grunn i forhandlingane.

Norsk sjømat er fantastisk og har enorme moglegheiter. Det gjeld både villfisk og oppdrett. Senterpartiet er tydeleg på at dei marine ressursane tilhøyrer det norske folk i fellesskap. Det betyr at me òg i framtida skal ha ein mangfaldig fiskeflåte. Det betyr at me må ha tiltak som sikrar dei minste fiskemottaka. Ikkje overraskande føreslår regjeringa å kutta pengane til det såkalla føringstilskotet. Dette er eit sentraliseringsgrep. Og det veit me: Er det noko regjeringa er god på, er det sentraliseringsgrep.

Regjeringspartia vil i denne debatten få mykje taletid. Komiteen har vore raus, for i tillegg til partia si eiga taletid, har statsrådane fått 5 minutt kvar, som ein ikkje treng å ta frå partigruppene. Det er bra, for då vil me forhåpentlegvis få høyra kva fiskeriministeren meiner om det viktige politikkområdet han har ansvaret for. Det har vore merkeleg taust sidan statsrådsbytet, det er jo først og fremst den avgåtte fiskeriministeren me har høyrt og sett i media.

Senterpartiet vil i sitt alternative budsjett styrkja føringstilskotet, ha ei målretta satsing for å utvikla og automatisera fiskeindustrien, og me ønskjer å gjenreisa norsk selfangst, som har vorte systematisk bygd ned under denne regjeringa.

Senterpartiets alternative budsjett er dårleg nytt for alle som er opptekne av symbolpolitikk, og som er opptekne av å plaga folk med klimaavgifter og andre tiltak som ikkje reduserer klimagassutsleppa. Vårt budsjett er laga av og for folk som er opptekne av ein politikk som faktisk reduserer klimagassutsleppa. Klimakrisa fortener at me gjenreiser ein klimapolitikk som verkar.

Mange har brukt sterke ord i eit forsøk på å undergrava klimaprofilen i Senterpartiets alternative budsjett. Det er det ikkje grunnlag for. Det er eit langt meir offensivt budsjett på klimaområdet enn regjeringa sitt forslag. Forskjellen er at Senterpartiet ikkje set næringspolitikk og klimapolitikk opp mot kvarandre, men seier at det er to ting som må verka saman.

For å ta nokre eksempel: Senterpartiet gjev fornybarfondet Nysnø AS 400 mill. kr meir til å investera i ny teknologi. Senterpartiet gjer noko som regjeringa ikkje gjer, me satsar på landbruksforsking, for me trur det er viktig for å få ned klimagassutsleppa frå landbruket. Det oppsiktsvekkjande i regjeringa sitt budsjett er at alle område får vekst i forsking, unnateke landbruket. Senterpartiet ønskjer ei skogsatsing der me skal forvalta og bruka skogen, framfor å verna han.

Dette er eit sentraliseringsbudsjett, og me har ei sentraliseringsregjering. I Nationen i dag kan me lesa at fire styreleiarar i statlege selskap har postnummer 0260. Me trur på Noreg, lova Høgre i valkampen. Og ja, det er rett at postnummer 0260 Oslo er Noreg, men forskjellen på Høgre og Senterpartiet er at Senterpartiet trur på heile Noreg. Då eg såg denne saka i Nationen i dag, opplevde eg ein næringsminister som ikkje tek kritikken på alvor. Han snakkar nedlatande om dei som kritiserer han, og seier at dei ikkje kjenner dei gode systema ein har i departementet for dette. Men resultatet av det er jo at me får ei stadig sentralisering av kven som vert utnemnde til styra.

Så vil òg heilt sikkert ei sak som gjeld Jovsset Ánte og eit forslag om å utsetja bruken av tvangsmiddel, som bl.a. Senterpartiet står bak, verta eit tema i dag. Det vil eg koma meir tilbake til seinare.

Til slutt ønskjer eg å takka komiteen for samarbeidet om budsjettinnstillinga. Det har vore ein smidig og god prosess, der alle partia har bidrege konstruktivt for å få til ei forståeleg innstilling som på ein god måte speglar att partia sin politikk, og der det er danna nokre fleirtal som vil ha betyding for norsk politikk framover.

Med det vil eg ta opp dei forslaga som Senterpartiet anten åleine eller saman med andre parti står bak.

Presidenten: Representanten Geir Pollestad har tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Margunn Ebbesen (H) []: EØS-avtalen gir oss tilgang til et marked med 500 millioner mennesker. Den gjør norsk økonomi sterkere, den trygger vår velferd, og den bidrar til at vi omstiller oss raskt. Vi er mange som bor i lokalsamfunn der hjørnesteinsbedriften er avhengig av å få solgt sine varer og tjenester til et marked, eller som er avhengig av arbeidskraft utenfra. Alt dette får vi tilgang til gjennom EØS-avtalen.

Senterpartiet har ofte tatt til orde for å si opp EØS-avtalen, og de har i sitt budsjettforslag redusert overføringen til gjennomføring av EØS-avtalen med 1,4 mrd. kr. Så ser vi internasjonalt den uroen som er skapt rundt folkeavstemningen i Storbritannia, om å melde seg ut av EU. Vi ser også den uroen som er internt i landet. Jeg lurer på hvilket ess Senterpartiet har i ermet som sier at det ikke skal bli de samme urolighetene her i Norge hvis man sier opp en avtale.

Geir Pollestad (Sp) []: Eg takkar for spørsmålet. Dette er jo eit kjent spørsmål frå Høgres side. Senterpartiet er heilt tydeleg på at me ønskjer å erstatta EØS-avtalen med eit alternativ – eit alternativ som er mindre politisk inngripande, men som sikrar dei handelspolitiske interessene våre. Og det er baksider ved EØS-avtalen som eg skulle ønskja at Høgre òg var interessert i å diskutera, f.eks. når ein stadig vert pålagd å auka kvotane når det gjeld import av landbruksvarer til Noreg. Så det er ikkje aktuelt å seia opp EØS-avtalen utan at me har eit alternativ på plass.

Senterpartiet har òg røysta for ei rekkje frihandelsavtaler i Stortinget. Dei me meiner me kan stå inne for, røystar me for. Dei me meiner me ikkje kan stå inne for, røystar me imot. Og så er eg glad for at representanten nemner brexit, for det bekymrar meg at regjeringa har ei så passiv haldning til det som skjer med brexit. Eg meiner at Noreg burde vore meir offensiv på vegner av både eigne interesser og vårt gode naboland Storbritannia.

Bengt Rune Strifeldt (FrP) []: Senterpartiet mener det vil være rett å avvente vurderingen fra FNs menneskerettskomité før dommen fra Høyesterett iverksettes. Uttalelser fra FNs menneskerettskomité er som kjent ikke rettslig bindende for Norge.

«Folkevalgte bør være tilbakeholdne med å avgi mer makt til overnasjonale byråkratier, organisasjoner og domstoler.»

Dette er et sitat fra Senterpartiets hjemmeside. Det undrer meg derfor at Senterpartiet er komfortabel med å be regjeringen sette til side en høyesterettsdom for å avvente en vurdering fra 18 eksperter som sitter i Genève, og som representerer et organ som ikke står til ansvar gjennom valg. Undergraver ikke det norsk råderett over norske ressurser og norsk suverenitet?

Geir Pollestad (Sp) []: Menneskerettane er inkorporerte i norsk lov, det følgjer veldig tydeleg av menneskerettslova § 2 at det gjeld. Senterpartiet støttar reintalsreduksjonen, me støttar at me skal ha ei nasjonal forvaltning av politikken. Når det gjeld denne saka konkret, er det litt overraskande for meg at Framstegspartiet vert så opprørt på vegner av systemet – når me engasjerer oss i ein urett som me ser rammar eit enkeltindivid. Eg må seia at det trass alt er Stortinget som no diskuterer – ikkje saka, ikkje dommen, men iverksetjinga av tvangstiltak, før me har fått denne dommen frå FNs menneskerettskomité. Det meiner me at me skal ta oss tid til. Dessutan er det vel sånn at desse reinsdyra no er på vidda og ikkje er mogleg å tvangsslakta.

André N. Skjelstad (V) []: Representanten Pollestad sier at Senterpartiet er forutsigbart og målrettet i sin politikk – og i sin næringspolitikk. Ja, det er forutsigbart, også ut fra det Margunn Ebbesen sa i sin replikk vedrørende EØS og hva som ville vært konsekvensen hvis Senterpartiet hadde fått gjennomslag. Men han sier videre at Senterpartiet ikke står for symbolpolitikk. Det synes jeg er interessant når jeg kikker i Senterpartiets alternative budsjett, der konsulentbruken i staten brukes som salderingspost. Da kunne det vært interessant å høre fra representanten Pollestad, som er så opptatt av å være både forutsigbar og målrettet, om en da skal ansette flere faste, eller skal prosjektene som nå er under utarbeidelse, bare stå? Dette vil også i mange tilfeller ha store konsekvenser for et næringsliv, men jeg skjønner at det også er forutsigbart for Senterpartiet.

Geir Pollestad (Sp) []: Senterpartiet har tru på at det er mogleg å slanka byråkratiet i Noreg. Det har me gjort på dei områda der me meiner det er grunnlag for det. Eg meiner det er ei betre tilnærming enn eit ostehøvelkutt, som vil ramma alle.

Så trur eg at dersom me skal ta eit oppgjer med byråkratiseringa av samfunnet, må me ha vilje til å tvinga på plass regelverksendringar også, og med færre reglar treng me færre folk til å passa på dei same reglane. Ein av dei tinga som alltid har overraska meg litt, uavhengig av regjering, er at ein opererer med nokre kjempestore tal for forenkling. Så utfordrar eg dagens regjering på: Har dei gjort nokre forvanskingar? Då seier ein berre: Nei, det har me ikkje gjort. Men me ser jo ei rekkje område der det kjem nye reglar som vil føra til meir plunder og heft. Så eg trur at me har eit felles ansvar på Stortinget for å redusera byråkratiet i dette landet, og den kampen har Senterpartiet tenkt å vera med i.

Presidenten: Da er replikkordskiftet omme.

Terje Aasland (A) []: I Arbeiderpartiets alternative statsbudsjett adresserer vi de store utfordringene. For oss handler det om arbeid, styrking av fellesskapet og ikke minst om å stanse klimaendringene. Økt verdiskaping og flere i jobb er den aller viktigste jobben. Vi satser derfor på havet som et av grunnlagene for framtidens verdiskaping. Vi satser mer på jordbrukets evne til å produsere trygg mat og mer mat i møte med klimaendringene. Vi satser mer på fiskeriene. Vi satser mer på digitalisering. Vi satser mer på oppstartsbedrifter. Vi satser mer på teknologi, støtte og utvikling enn hva de fire partiene har kommet fram til i sitt budsjettforlik. Vi vil sikre livslang læring for arbeidstakere og oppdatere medarbeidere for næringslivet. Vi satser mer på fellesskapet fordi vi tror at trygge mennesker våger mer, og vi tror gode velferdsordninger som fellesskolen, barnehagen og trygghet for helse er med på å gjøre menneskene både mer effektive og mer produktive.

Arbeiderpartiets alternative statsbudsjett er en klar prioritering av å bruke de mange mulighetene, legge til rette for flere trygge jobber og ikke minst sikre økt verdiskaping og mer kraft til omstilling. Budsjettinnstillingen vi i dag behandler, viser med all tydelighet at den offensive næringspolitikken ligger i opposisjonen og ikke blant de løsningene som høyrepartiene lanserer i sin budsjettenighet. Vi har hørt mang en festtale fra Høyre-folk, både før og etter stortingsvalget i 2013, om behovet for å omstille norsk økonomi. Ja, etter valget ble omstilling et slags mantra for statsministeren og næringsministeren den gang. Den gang sa Monica Mæland til Bladet Sunnhordland 4. september 2015 om oljeindustrien:

«Industrien må omstilla seg. Me skal gå frå ei oljebasert næring til ei meir kunnskapsbasert næring.»

For det første: Et høyst merkverdig utsagn, men hva er blitt gjort? Ingenting. Hvor er det blitt av omstillingen? Hvor er det blitt av gjennomføringskraften? Tar man et historisk overblikk, viser historien veldig tydelig at høyrepolitikk fungerer svært dårlig som svar på samfunnsutfordringer og står spesielt svakt historisk når det gjelder viktige næringspolitiske utfordringer og det å legge til rette for at det skapes merverdier i samfunnet. Veksten vi nå har, er på grunn av økt aktivitet i olje- og gassektoren. Statsråd Siv Jensen sa i finanstalen 8. oktober:

«I dag skinner solen igjen – på hele landet. Det er god vekst i økonomien.»

Ja, heldigvis er veldig mye bra i Norge, men selvtilfredsheten kan fordekke viktige utfordringer.

I fjor vår var NHO ute med en klar advarsel. Vi bygger bolig og vei, men ikke framtidsrettede arbeidsplasser, sa Øystein Dørum, og pekte på at investeringsnivået i bedriftene må betydelig opp. Selv i NHOs siste Økonomisk overblikk 4/2018, som ble publisert så sent som i går, er tallene fra fastlandsinvesteringene justert noe ned fra 3. kvartal. I år er LOs sjeføkonom, Roger Bjørnstad, ute og advarer om at vi er sårbare, og at ressursene plasseres i eiendom og lavproduktive arbeidsplasser. Jeg tror det er verdifullt å lytte til disse sjeføkonomene. Det bør bekymre at Norge har falt ned til 16.-plass i kåringen av verdens mest konkurransedyktige land, syv plasser bak Sverige.

Sist fredag var jeg deltaker på NHOs ambassadørprogram for næringslivsledere i Vestfold og Telemark – en interessant møteplass. Jeg mener det der foregikk et representativt møte og en samtale for næringslivet og hva de er opptatt av. Der var det ikke et ønske om generelle virkemidler eller reduksjon i formuesskatten. Nei, de ønsket en mer deltakende offentlig sektor med tanke på både offentlige anskaffelser og risikoavlastning. De ønsket mer til innovasjon. De var frustrert over hvor vanskelig det var å få tak i kapital, da de fleste pengene ble plassert i eiendom, slik de så det. Det var en sterk bønn om å lage ordninger som avlastet kreative hoder for alle offentlig pålagte oppgaver. Det er disse tilbakemeldingene vi møter – i møte etter møte med næringslivet – og det bør være førende for politikkutviklingen.

Norge er mulighetenes land. Vi er høyt utdannet, har kompetent arbeidskraft. Vi har lavt konfliktnivå. Vi er kapitalsterke, og vi er beriket med store naturressurser. Vi eier også store strategisk viktige selskaper, men dessverre legger ikke politikken til rette for at mulighetene utnyttes godt nok. Det er blitt slik at skattekutt til dem som har aller mest, er blitt svaret, uansett hva spørsmålet er. Vi har sett i de siste fem årene at det hjelper ikke mye i næringspolitikken.

Regjeringen ser ut til å være handlingslammet, tomme for initiativ og handlingsvilje. Det er Stortinget som gjør jobben. Det er Stortinget som instruerer regjeringen, slik det ble gjort i forbindelse med industrimeldingen, bioøkonomistrategien eller meldingen om handelsnæringen som ble lagt fram fredag for litt over en uke siden, som var pålagt av Stortinget etter et initiativ og et Dokument 8-forslag fra Senterpartiet, en melding som inneholder noen og tredve tiltak, hvor de aller fleste allerede er pålagt av Stortinget. Etter fem år med Høyres ledelse av Nærings- og fiskeridepartementet klarer jeg ikke å se eller huske en eneste sak de selv har tatt initiativ til, med unntak av de meldingene eller proposisjonene som følger av normale årssykluser.

Næringspolitikken handler om næringslivets framtidsmuligheter. Vi sier ja. Regjeringen sier i beste fall tja.

Et uttrykk jeg liker godt, er at framtiden kommer fortere nå enn før i tiden. Det er uttrykk for at ting går fortere, og det gjelder ikke minst i næringspolitikken. Skal vi lykkes i framtiden, må vi gjøre tøffe og riktige beslutninger nå for at vi skal ha et bærekraftig industri- og næringsliv i framtiden. Men regjeringen vegrer seg for å gjøre riktige framtidsvedtak. Jeg vil derfor oppfordre høyrepartiene til å følge Arbeiderpartiet, slik at vi kan sikre f.eks. et CO2-fond for næringstransporten, at Enova forsterkes ytterligere, slik at de igjen kan styrke sitt arbeid inn mot industri og næringsliv, at vi prioriterer karbonfangst og -lagring, slik at man kan realisere minst to prosjekter, og hvor investeringsbeslutning kan tas i nær framtid. Vi vil selvfølgelig anbefale høyrepartiene å stemme for vårt forslag om en forsterket miljøteknologiordning.

Jeg vil også anbefale høyrepartiene, og ikke minst næringsministeren, å følge oss i ønsket om å realisere en industristrategi hvor målet er å omdanne farlig avfall til en industriell merverdi. Men svaret her fra regjeringspartiene er nei. De fire høyrepartiene, som er enige om budsjettet, sier et stort nei til akkurat et slikt framtidsrettet forslag. Men det er interessant å høre hva næringsministeren mener om dette. Er det riktig nå å begynne et tydelig arbeid for å redusere deponibehovet for farlig avfall, eller skal en bare vente eller utsette det og ikke ta tak i problemstillingene, slik det har vært gjort i mange år allerede?

Når vi står tørrskodde på land og ser ut over havet, er en naturlig refleksjon at regjeringen snakker mye om havet, men hva gjør de egentlig? Budsjettet er et grått budsjett som framstår som et stort gjesp, skrev Fiskeribladet. Det har ikke skjedd mye, men det bør raskt skje veldig mye mer med de fantastiske mulighetene havet gir. Vi i Arbeiderpartiet satser derfor på et eget verdiskapingsprogram for havet. Vi styrker maritim sektor og satser mer på grønn skipsfart. Vi vil ha mer kunnskap om kysten og fjordene for å sikre en bærekraftig næringsutvikling, og vi vil sikre at fisken kommer på land, slik at den kan bearbeides og skape merverdier, og ikke minst sikrer vi norske sjøfolk om bord i norske ferjer.

Vi har nå fått en landbruksminister som så langt kun har snakket om lokal mat. Jeg er enig i det landbruksministeren sier om lokalmat, for det er viktig, men hva mener egentlig landbruksministeren om klimaendringene i møte med vår evne til å produsere mat? Hva mener landbruksministeren om det? Eller hva mener landbruksministeren egentlig om at Jovsset Ánte Sara må slakte 275 rein mens han venter på å få saken sin avgjort i FNs menneskerettskomité i Genève? Hva mener egentlig landbruksministeren om det? Er det en god prosess? Er den verdig, den prosessen? Er den riktig, den prosessen? Hva mener Kristelig Folkeparti, som nå kan velge om de sammen med høyrepartiene vil legitimere tvangsslakting, eller la saken få et annet utfall og sikre flertall for forslaget fra Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet, som mener det vil være rett å avvente vurderingen fra FNs menneskerettskomité om saken før tvangstiltak eventuelt iverksettes. Når det gjelder denne saken, vil jeg gi ros til SV og Torgeir Knag Fylkesnes, som har brakt denne saken fram og løftet den så høyt på agendaen som den faktisk er. Det synes jeg denne saken fortjener.

Skal vi lykkes, må de mange fantastiske mulighetene vi har i dette landet, utnyttes bedre. Høyreregjeringens manglende initiativ i næringspolitikken gjør at mulighetene forblir uutnyttet. Den gir oss ikke økt verdiskaping og økt trygghet for helt vanlige folk. Den gir kun økte forskjeller. Derfor burde en passiv næringspolitikk så raskt som overhodet mulig vært erstattet med en aktiv næringspolitikk som hadde tatt landets fantastiske muligheter i bruk.

Jeg vil med dette ta opp det forslaget som Arbeiderpartiet har fremmet sammen med SV.

Presidenten: Representanten Terje Aasland har tatt opp det forslaget han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Ingunn Foss (H) []: I løpet av de siste fem årene er det lagt fram en rekke stortingsmeldinger og strategier på områder der Norge har naturgitte fortrinn og sterke teknologi- og kompetansemiljøer. Næringslivet går bra, takket være en politikk som bidrar til dette. Representanten Aasland er god på retorikk, men mindre god på faktisk innhold. Bedriftenes investeringer, både på fastlandet og i olje- og gassnæringen, går opp, ifølge NHOs kvartalsrapport som ble lagt fram i går. Arbeiderpartiet skriver i sitt alternative budsjett om sin aktive næringspolitikk innen hav, maritim sektor, olje og gass, sjømat, jord og skog mv. Mitt spørsmål er: Hva skiller i realiteten Arbeiderpartiets og regjeringens politikk på disse områdene, bortsett fra det at Arbeiderpartiet vil øke skattetrykket for næringslivet betydelig?

Terje Aasland (A) []: La meg starte med å si at jeg er veldig glad for at vi er veldig enige om viktige ting for næringslivet. Det gir forutsigbarhet og trygghet, ikke minst i en del viktige rammebetingelser, slik som f.eks. skatt er. Derfor har Arbeiderpartiet vært med på skatteforlik og skattekompromisser, der bl.a. selskapsskatten er betydelig redusert. Vi er ikke for formuesskattediskusjonen som Høyre har satt i gang, fordi vi mener den øker forskjellene. Men jeg har også merket meg at høyrepartiene i det siste har stanset diskusjonen om formuesskatt. Det er ikke lenger slik at de skal fjerne den, det var noe de sa før stortingsvalget i 2013.

Så til situasjonen. NHOs kvartalsrapport, den fjerde rapporten for 2018, viser en vekst i fastlandsøkonomien på 2 pst. Det er bekymringsfullt lavt i en tid da regjeringen har snakket om omstilling, men ikke klarer å få det til. Investeringene i fastlandsøkonomien burde vært langt høyere for å sikre bærekraftig, framtidsrettet industri og næringsliv som kunne trygge arbeidsplassene og ikke minst sikre økt verdiskaping i tiden framover.

Bengt Rune Strifeldt (FrP) []: Arbeiderpartiet viser i innstillingen til en høyesterettsdom om reduksjon av reintall, den såkalte Sara-saken. De mener det vil være rett å avvente vurderingen fra FNs menneskerettighetskomité før dommen fra Høyesterett iverksettes. Uttalelser fra FNs menneskerettighetskomité er som kjent ikke rettslig bindende for Norge. Det er ikke en domsavsigelse, som representanten Pollestad var inne på, men kun en uttalelse.

Mener ikke Arbeiderpartiet, som anser seg for å være et statsbærende parti, at dette utfordrer maktfordelingsprinsippet ved at Stortinget som lovgivende makt griper inn i iverksettelsen av en rettskraftig dom fra den dømmende makt?

Terje Aasland (A) []: For Arbeiderpartiet er det helt vesentlig at menneskene som bor i dette landet, og som driver næring, eller privatpersoner kan få lov til å bruke de instrumentene som er laget, ikke bare i Norge, men også internasjonalt, for å kunne fremme sine synspunkter og ta opp det de mener er urettferdig behandling av f.eks. reduksjon i reintallet. Når aktørene bringer dette inn for menneskerettighetskomiteen, mener vi helt opplagt det er riktig å avvente uttalelsene fra denne komiteen før en går til tvangsslakt. Hva skulle man med en kobling mot denne menneskerettighetskomiteen hvis en ikke skulle avvente signalene derfra? Det er underlig å høre at en skal bryte denne linjen og iverksette nedslaktingen før en har fått denne uttalelsen. For meg framstår det som underlig at regjeringspartiene, og eventuelt Kristelig Folkeparti, er de som tillater tvangsslakt før menneskerettighetskomiteen har fått lov til å uttale seg i denne saken.

André N. Skjelstad (V) []: Om en ikke hadde kjent bedre til det, kunne en for så vidt vært ganske enig med representanten Aasland, som prater vel og bra om hva som er forutsigbart for næringslivet. Det deler vi. Begge to kommer fra en industrikommune og er opptatt av industri, ikke minst dens muligheter. Vi er enige om at vi må ha infrastruktur som gjør at industrien kan levere varer ut. Men så stopper enigheten. I fjor var Arbeiderpartiet sterkt motstander av maskinskatten, som var veldig bra for industrien, og ikke minst for nettopp den forutsigbarheten som representanten Aasland har talt vel og godt for i dag. Men jeg blir forundret når vi snakker om næringslivog industri, for Arbeiderpartiet legger på 5 mrd. kr ekstra når det gjelder formuesskatt. Det er litt forunderlig hvis en er opptatt av forutsigbarhet for næringslivet.

Terje Aasland (A) []: Det som er forunderlig, er at regjeringspartiene i så mange år har satset så ensidig på formuesskatten som grunnlag for vekst i norsk næringsliv. Det er vist med all tydelighet i de fem årene at det ikke har fungert. Det er det som grunnen til bekymring. Vi mener at noe av kvaliteten i det norske samfunnet er at vi gjennom skatt bidrar til gode velferdsløsninger, som trygghet for barnehage, skole, helse og eldreomsorg, som igjen er med på å gi konkurransekraft til norsk næringsliv, tror vi. Derfor har vi andre svar når det gjelder dette, og derfor tør vi, og mener det er riktig, å øke formuesskatten noe for å styrke fellesskapet og fellesskapets innsats for samfunnet og ikke minst fellesskapets evne til å øke konkurransekraften i norsk næringsliv ved å levere gode resultater innen skole, utdanning og forskning og ved satsing på nye, viktige oppgaver for norsk næringsliv.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Margunn Ebbesen (H) []: Det er veldig mye som går bra i Norge. Høyre viderefører sin ambisiøse politikk i regjering for å skape og opprettholde arbeidsplasser. Utviklingen i arbeidsmarkedet har vært positiv over tid. Sysselsettingen har vokst raskere enn befolkningen i arbeidsfør alder, og ledigheten går ned – den er om lag 1 pst. lavere enn den var på sitt høyeste, vinteren 2016. Det er skapt 56 000 nye jobber det siste året, og tre fjerdedeler av de nye jobbene er skapt i privat sektor. Dette er om lag dobbelt så mange jobber som det Arbeiderpartiet lovte skulle bli skapt om de vant valget i fjor.

Det er nå i disse gode tidene det må føres en politikk for omstilling av norsk økonomi, for å skape ytterligere vekst, skape flere arbeidsplasser og sikre flere bein å stå på økonomisk i framtiden.

Vår politikk gir bedre konkurranseevne for norsk næringsliv og legger grunnlaget for høyere investeringer og økt eksport. Velferden vår er avhengig av at flesteparten av de nye arbeidsplassene kommer i private bedrifter. Vi må ha flere som bidrar til statsbudsjettet, enn som lever av statsbudsjettet.

Budsjettet for neste år er et ansvarlig budsjett, godt tilpasset situasjonen i norsk økonomi. Oljepengebruken holdes uendret som andel av fastlandsøkonomien.

For norske arbeidsplasser og omstilling i norsk økonomi er det viktig at det føres en politikk som tar vare på den bedringen vi har hatt i konkurranseevnen. Det forutsetter at det holdes igjen på den offentlige pengebruken.

Nå kan det av rapporter som kommer, virke som om regjeringens politikk virker. I NHOs kvartalsrapport, som ble presentert nylig, slås det fast at bedriftenes investeringer, både på fastlandet og i olje- og gassnæringen, er på vei oppover. Den samme rapporten viser også en vekst både innenfor oljeinvesteringene og bedriftsinvesteringene. Skyene som denne rapporten ser i horisonten, er kampen om arbeidskraften.

Arbeiderpartiet hevder at de er opptatt av å føre en ansvarlig økonomisk politikk, men øker som vanlig den offentlige pengebruken i sitt alternative budsjett. Det bør være et tankekors for arbeidsfolk i konkurranseutsatt sektor at Arbeiderpartiets politikk setter norske arbeidsplasser på spill. Og på toppen av det hele har en et Senterparti som lefler med EØS-avtalen, som er et av våre viktigste verktøy for å få solgt norske produkter og dermed sikre arbeidsplasser i hele landet.

Regjeringen fortsetter satsingen på vekstfremmende skattelettelser, styrket infrastruktur og gode samferdselsløsninger i hele landet. Ikke minst styrkes også bevilgningene til og satsingen på forskning og kunnskap. Dette er en satsing som øker vekstevnen i økonomien og støtter opp under nødvendige omstillinger.

Statsbudsjettet bidrar også til å gjøre skatte- og avgiftssystemet mer sosialt ved at eiendomsskatten og elavgiften reduseres. Med budsjettet for 2019 har regjeringen redusert samlede skatter og avgifter med i underkant av 25 mrd. kr siden vi tiltrådte. En vanlig familie med to fulltidsinntekter får rundt 11 000 kr i redusert skatt.

I budsjettet for 2019 reduseres selskapsskatten videre til 22 pst. Norge har den høyeste satsen i Norden på selskapsskatt, til tross for at vi har redusert den år for år. Marginalskattesatsen på arbeidsinntekt blir også lavere for de aller fleste. Skattelettelsene er viktige for at det skal lønne seg å jobbe og investere i Norge.

Høyre er opptatt av at målet for skattepolitikken er at det skal skapes mer, ikke skattes mer, slik Arbeiderpartiet synes å mene. Når bedriftene har rom til å investere, ansette flere og utvikle sine produkter, gir det positive ringvirkninger i økonomien. Flere kommer i jobb, noe som gir økonomisk trygghet for den enkelte og for familien deres. Det å vite at regninger kan betales i tide, og at uforutsette utgifter ikke betyr krise for familien, er den viktigste velferden folk kan ha.

I tillegg fortsetter Høyre i regjering å investere i vei, jernbane og havner. Dette er et av de viktigste tiltakene for å bedre situasjonen for norsk næringsliv – og for oss andre. Både folk og varer skal komme trygt og raskt fram. Med Høyre i regjering har investeringene til samferdsel økt med 75 pst. Slik moderniserer vi vår felles infrastruktur.

Også satsingen på kunnskap fortsetter, både i skolen, i høyere utdanning og i forskning. Nye arbeidsplasser og omstilling til nye arbeidsoppgaver skjer gjennom kunnskap, gjennom innovasjon og gjennom forskning. Dette budsjettet viderefører regjeringens tydelige satsing på næringsrettet forskning og innovasjon med over 9 mrd. kr i dette budsjettet – noe som er over dobbelt så mye som da vår regjering overtok.

Over 3 mrd. kr av denne økningen kommer som følge av at bedriftene benytter seg av SkatteFUNN-ordningen. Er det noe jeg hører fra bedriftslederne når jeg reiser rundt og besøker dem, er det skryt av SkatteFUNN-ordningen og at vi har en tydelig prioritering av samferdsel i budsjettene våre. Jeg har ikke en eneste gang møtt noen bedriftseiere eller ansatte som har etterlyst regionale utviklingsmidler – andre enn fylkespolitikere fra opposisjonen, selvfølgelig.

Et annet viktig satsingsområde for framtidig vekst er havnæringene. Høyre i regjering har som mål at Norge også i framtiden skal være en ledende havnasjon. Havsatsingen følges derfor opp med 0,5 mrd. kr i dette budsjettet. Disse pengene går bl.a. til avfallshåndtering i utviklingsland. Mange arbeidsplasser her i Norge er avhengige av rent hav, og det som skjer av marin forsøpling på globalt nivå, vises her nord. Derfor er denne styrkingen viktig. Men ikke minst er det viktig med statsministerens engasjement for rene hav. Statsministerens initiativ for et internasjonalt høynivåpanel for bærekraftig havøkonomi står sentralt i dette.

En annen viktig næring for landet er mineralnæringen, en næring som har vært sentral i norsk industriutvikling gjennom flere hundre år. For å redusere saksbehandlingstiden og sikre en bærekraftig forvaltning av mineralressursene foreslår regjeringa å øke bevilgningen til Direktoratet for mineralforvaltning med 6,8 mill. kr. Samtidig bevilges det 10 mill. kr til økt kartlegging av mineralressursene.

Norge er verdens beste land å bo i. Dette har ikke kommet av seg selv, og det er ingen naturlov at det vil være slik i framtiden. Det budsjettet Stortinget i dag kommer til å vedta, er et budsjett som skaper og fordeler. Slik sikrer vi den norske modellen for framtiden.

Dette er det femte statsbudsjettet denne regjeringen har lagt fram, og som det er blitt enighet om i Stortinget mellom de ikke-sosialistiske partiene. I løpet av de fem årene har vi håndtert to store kriser: oljeprisfallet i 2014 og innvandringsbølgen i 2015, og vi har gjennomført små og store endringer som betyr mye for den norske hverdagen. Jeg håper at vi også framover klarer å ta tak i de store utfordringene som Norge møter – storting og regjering i fellesskap.

Med statsbudsjettet for 2019 legger vi et godt grunnlag for omstilling til et grønnere, smartere og mer nyskapende næringsliv, for flere i jobb, for et bærekraftig velferdssamfunn og for en bedre hverdag for deg og meg og alle som bor i dette landet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ruth Grung (A) []: Brønnøysundregistrene forvalter 17 registre, i tillegg til Altinn, i dag. De har vært en stor suksess. De har klart å gi både effektiv service til bedrifter og næringsliv og gode rapporteringsgrunnlag for myndighetene, men ikke minst har de også klart å dokumentere hvordan man etablerer gode og sterke fagmiljø i distriktene. Spesielt når vi ser hvilke utfordringer vi har hatt med IKT i Nav, politiet og helsesektoren, er det kjekt å se at man lykkes så godt som man gjør med Altinn, som har klart å knekke koden. Da er det svært overraskende at regjeringen og næringsministeren vurderer å flytte Altinn og legge det under Difi. Det har ikke skapt ro, men han sier at Altinns hovedaktivitet skal bli værende i Brønnøysund.

Hva mener egentlig Høyre om å svekke sterke fagmiljø utenfor Oslo og flytte ansvaret for Altinn til Difi og dermed redusere Brønnøysundregistrene?

Margunn Ebbesen (H) []: Takk for et veldig godt spørsmål. Det er godt å få dette spørsmålet i Stortinget. Det er ikke tvil om at Altinn er, som representanten sier, verdensledende. De har levert god kvalitet på den jobben de har gjennomført. De har skapt gode arbeidsplasser og gode løsninger for næringslivet. De er offensive, frampå og framoverlente og tar på seg nye oppgaver hele tiden.

Jeg tror det er viktig, fra Stortingets side, å være tydelig på hva slags budskap som blir gitt. Det er ikke sagt at Altinn skal inn under Difi. Det har aldri vært uttalt som en konkret beskjed. Det har vært sagt at man vurderer hva slags løsninger for ledelsen man skal se på i framtiden. Å flytte Altinn til Difi har aldri vært et uttalt ønske, verken fra regjeringen eller næringsministeren. Altinns hovedaktivitet skal være i Brønnøysund, og den skal videreutvikles i Brønnøysund.

Geir Pollestad (Sp) []: Eg forstår at representanten Ebbesen er oppteken av Brønnøysundregistra og Altinn. Dette er viktig – det er viktig for næringslivet, og ikkje minst er det ein viktig arbeidsplass i Brønnøysund.

Eg høyrde svaret hennar nettopp, og eg høyrde mange gode intensjonar og ønske for kva som skal skje og ikkje skje. Men det er eit faktum at regjeringa har sett eit behov for å setja i gang ein prosess, og der har det vorte problematisert kvar Altinn skal liggja. Det som da ofte skjer, og som Senterpartiet fryktar, er at når Oslo er eitt av alternativa og distrikta er eit anna, så tapar distrikta.

Mitt spørsmål er: Kan representanten Ebbesen garantera at Høgre ikkje på nokon måte vil støtta ei flytting av heile eller delar av Altinn frå Brønnøysundregistra til Difi?

Margunn Ebbesen (H) []: Representanten Pollestad tar for gitt at arbeidsplasser skal flyttes til Oslo. Denne regjeringen har flyttet flere arbeidsplasser ut av Oslo enn den forrige regjeringen gjorde.

Denne regjeringen er opptatt av utvikling og ser nye muligheter. Det kan bety at det ligger nye muligheter for Brønnøysundregistrene i framtiden. Det kan også bety nye muligheter for Altinn. Jeg har ikke tenkt å garantere for noen verdens ting, men jeg er helt klar på at jeg som representant skal jobbe for at Altinn, som verdensledende registeretat, skal utvikles også i framtiden.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Eg la merke til at representanten Ebbesen var på fredsprisutdelinga i går, og i likskap med meg blei ho sikkert rørt av motet som dei enkeltpersonane har vist i kampen mot urett. Menneskerettane stod òg sentralt i går – det var FN-dagen for etablering av menneskerettane.

På bordet i dag har vi ei sak der vi faktisk blir direkte utfordra av menneskerettane. Ein høgsterettsdom gjekk imot kravet til Jovsset Ante Sara og seier at ein skal tvangsslakte flokken hans. Dette har Landbruksdirektoratet gått inn for skal gjerast i romjula. I høgsterettsdommen er det tydeleg at det er menneskerettskomiteen i FN Høgsterett legg til grunn, men det er betydeleg diskusjon om det er ei riktig forståing av FNs menneskerettskomité. Kvifor vil ikkje representanten Ebbesen støtte kravet om at vi skal vente med avgjerda om tvangstiltak til etter at FNs menneskerettskomité har kome med ei fråsegn?

Margunn Ebbesen (H) []: Jeg tror det er litt viktig at vi skiller rollene her og er klare og tydelige på hva vi egentlig snakker om. Vi snakker ikke om en dom fra menneskerettighetsdomstolen. Vi snakker om en komité som skal gi en uttalelse, en komité – en kommisjon – som ikke har noen rettskraftig myndighet over norsk høyesterett. Vi har en høyesterettsdom som vi som storting skal forholde oss til. Hvis man ønsker å endre på lovverket eller på institusjonene, på forholdet mellom Stortinget som lovgivende myndighet og domstolene som dømmende myndighet, har man en helt annen oppfatning enn jeg har. Jeg forholder meg til Høyesterett og Høyesteretts dom.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet omme.

Morten Ørsal Johansen (FrP) []: Regjeringen har levert et budsjettforslag som tar sikte på økt sysselsetting og konkurransekraft, og som legger til rette for å skape jobber i privat sektor. Det er nemlig privat sektor som er grunnlaget for et bærekraftig velferdssamfunn. Norsk økonomi er på vei opp, og arbeidsledigheten etter det store oljeprisfallet er på god vei ned. Det er mye regjeringens fortjeneste, selv om oljeprisen kanskje ikke er det.

Et godt næringsbudsjett ble enda bedre etter budsjettavtalen med Kristelig Folkeparti. Som et resultat av budsjettforhandlingene mellom regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti vil Color Line likevel ikke få anledning til å flagge om fra Norsk Ordinært Skipsregister til Norsk Internasjonalt Skipsregister. Dette sikrer at 700 ansatte i rederiet beholder jobbene sine. Dette har vært en kampsak for Fremskrittspartiet i lang tid. Vi ønsker å verne om norsk kompetanse på norsk sokkel, og jeg har stor tro på at dette vedtaket betyr at vi vil ha norske sjøfolk i den norske flåten også i framtida.

For Fremskrittspartiet har det vært viktig i denne saken hele tida å ha en grundig gjennomgang av de opplysningene som til enhver tid kommer fram. Det har vi fått her, vi har hatt en god prosess. Det har også vært viktig for Fremskrittspartiet at skulle vi få til en enighet om denne saken, skulle det være en enighet som hele regjeringen var med på.

Jeg vil spesielt få takke representanten Steinar Reiten i Kristelig Folkeparti for en meget god dialog og et godt samarbeid i denne saken. Det har vært med på å gi et gjennomslag som vi har arbeidet fram i fellesskap.

Norsk olje og gass kommer til å være viktig for norsk økonomi og sysselsetting i overskuelig framtid. Men det er like fullt viktig å gi norsk økonomi flere ben å stå på. Mineralnæringen har et særlig stort potensial. Mineraler og metaller inngår i nesten all vareproduksjon og blir særlig viktig inn mot det grønne skiftet. Stabil tilgang på mineraler er en forutsetning for økonomisk vekst hos mange av våre handelspartnere. Mineraler kan derfor bli en stor norsk eksportvare. Ressursene ligger der, og de må utnyttes. Mineralnæringen er et satsingsområde for regjeringen, og det er et ønske om å legge til rette for ny aktivitet og ny vekst. De økte bevilgningene til Direktoratet for mineralforvaltning med 6,8 mill. kr og til Norges geologiske undersøkelse med 10 mill. kr er viktige signaler til investorer og gruveselskaper om at mineralnæringen er en prioritert næring framover. Den har, som sagt, et stort potensial.

Det som imidlertid er en utfordring, er ikke bevilgninger til geologiske undersøkelser. Det er heller det at næringen er gjennombyråkratisert. Det er enormt lange søknadsprosesser, og det skremmer vekk investorer og andre som måtte ønske å satse. Derfor er det nå positivt at regjeringen signaliserer at de ønsker å se på prosesser og saksbehandlingstid, slik at årelang venting og stor bruk av ressurser kan unngås. Det er viktig å gi disse signalene til næringen.

Bøndene har med denne regjeringen fått større frihet til å bestemme over egen økonomi, egen eiendom og egen produksjon. Dette har resultert i økt matproduksjon og god inntektsutvikling for norske bønder. Matproduksjonen har aldri vært større enn nå. Selvforsyningsevnen har aldri vært større enn nå. Det legges til rette for mer effektivitet i landbruket, økt konkurransekraft for norske jordbruksprodukter og innovasjon og nyskaping i hele sektoren.

Representanten Pollestad uttalte at man kan se resultatet av denne regjeringens næringspolitikk. Ja, vi kan se resultatet av den politikken vi fører. Under den forrige regjeringen var det underproduksjon av stort sett det meste i norsk landbruk. Nå har vi fått nok og vel så det på enkelte områder, selv om Nortura er klare på at det for både sauekjøtt og storfekjøtt vil bli en balanse eller en liten underdekning. Det var interessant å høre representanten Pollestad si at overproduksjon er gift for norske bønder. Da vil jeg få uttale at underproduksjon er gift for norske forbrukere, for det er faktisk norske forbrukere som kjøper den maten som bøndene produserer.

Regjeringen vil fortsette å satse på infrastrukturtiltak i skogbruket, med formål om å styrke næringens lønnsomhet og konkurransekraft, slik Jeløya-plattformen legger opp til. Det har blitt bevilget rundt 760 mill. kr til skogsbilveier og tømmerkoier i 2014. Dette har bidratt til økt avvirkning og økt inntjening for næringen.

Det er ikke alt komiteen er uenig om. Norecopa, som er underlagt Veterinærinstituttet, gjør et svært godt arbeid med å redusere bruk av dyreforsøk og redusere dyrenes lidelser i forbindelse med forsøk. En enstemmig komité er enig om at de økonomiske rammene for Norecopa bør holdes på minst samme nivå som i 2018. I tillegg mener komiteen at det fortsatt skal sikres nok midler til en hel stilling i sekretariatet i Norecopa, og at de skal få driftsmidler på 250 000 kr. Man må vel kunne si at Norecopa, i hvert fall helt siden jeg kom inn i komiteen, har vært komiteens baby, og komiteen er samstemt om satsingen på Norecopa.

Fremskrittspartiet mener at hestenæringen er viktig for mange i samfunnet og i distriktene. Lov 1. juli 1927 nr. 3 om veddemål ved totalisator fastslår at en del av innsatsbeløpet i hestespill skal gå til staten. Denne avgiften har i dag ingen sektorpolitiske formål, og Fremskrittspartiet mener at inntekten bør gå til å styrke hestesporten, hestehold og norsk hesteavl. Dette vil kunne være med på å opprettholde tilbudet til landets mange heste- og rideinteresserte. Oslo Economics’ rapport om evaluering av Norsk Tippings og Norsk Rikstotos organisering og praksis konkluderte med at en ny innretning av totalisatoravgiften vil kunne styrke de økonomiske rammebetingelsene innenfor hestesporten. Det er derfor gledelig at nesten hele komiteen ble med på Fremskrittspartiets merknad, der vi sammen ber regjeringen gjøre en vurdering av totalisatoravgiften og innretningen av denne. Jeg tror det vil være bra for hestesporten.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Terje Aasland (A) []: Noe som frustrerer meg, er når regjeringen ikke følger opp veldig klare flertallsvedtak, spesielt så lenge flertallsvedtakene direkte får konsekvenser for menneskenes livssituasjon og deres evne til å produsere mat. Et vedtak som er gjort i Stortinget i så måte, er vedtaket om forvaltningen av ulv, som ble fattet av Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Arbeiderpartiet. Etter min mening – og kanskje også etter representanten Ørsal Johansens mening – er dette ikke fulgt opp av regjeringen. Jeg mener sågar at regjeringen tilnærmet har en arrogant tilnærming til et veldig klart flertallsvedtak i Stortinget. Nå framstår ulvesonen mer og mer som et ulvereservat, noe Stortinget understreket ikke skulle skje.

Mitt spørsmål til representanten Ørsal Johansen er om han er enig i at regjeringen på en særdeles dårlig måte har fulgt opp et veldig tydelig flertallsvedtak i Stortinget.

Morten Ørsal Johansen (FrP) []: Det har vært mange diskusjoner om både rovviltforliket og ulveforliket. Departementet har sagt de skal komme med en vurdering av om hvorvidt disse er fulgt opp, og jeg venter spent – i likhet med representanten Aasland – på akkurat det.

Når det gjelder spørsmålet om hvorvidt ulvesonen har blitt et reservat, gjenstår det å se. Svaret på det vil vi få før jul, da saken angående felling innenfor sonen vil bli avgjort. Hvis det blir et positivt vedtak for uttak, stiller saken seg i ett lys, men blir resultatet noe annet, får vi en helt annen diskusjon.

Abid Q. Raja hadde her overtatt presidentplassen.

Emilie Enger Mehl (Sp) []: Bruk av utmarksbeite er en av de mest miljøvennlige og bærekraftige måtene vi kan produsere mat på i Norge. Nå har vi et stort problem når det gjelder å få gjort det, nemlig rovvilt og spesielt ulv i og utenfor ulvesonen. Beitebrukerne og landbruksnæringen er fortvilet fordi det blir stadig flere rovdyr med Venstre i Klima- og miljødepartementet, noe som går kraftig ut over næringer. Men det ser ikke ut til at næringsdelen av regjeringen ønsker å foreta seg noe for å stoppe Venstres vernepolitikk.

Nå venter vi på et vedtak om hvorvidt det skal skytes ulv innenfor ulvesonen eller ikke. Det er innstilt på at det skal skytes ulv innenfor ulvesonen. Det er helt klart at det må skytes ulv innenfor ulvesonen hvis man i det hele tatt skal nærme seg rovviltforliket. (Presidenten klubber.)

Presidenten: Ørsal Johansen – vær så god.

Morten Ørsal Johansen (FrP) []: Jeg går ut fra at spørsmålet er om Fremskrittspartiet er enig i at det skal tas ut innenfor sonen – eller kanskje spørsmålet heller er hva som vil skje hvis så ikke skjer. Jeg er enig med spørsmålsstilleren i at rovvilt er en stor utfordring. Jeg bor selv i et fylke og i en region som er plaget av rovviltsituasjonen, og som er veldig opptatt av dette.

Når det gjelder felling innenfor sonen, mener jeg at det bør være ganske klart: Det står i forliket at så lenge bestandsmålet er nådd, er det de lokale rovviltnemndene som skal sette grensen for lisensfelling. I dette tilfellet er bestandsmålet nådd, og da forventer jeg at statsråden forholder seg til de vedtakene som er gjort i rovviltnemndene.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Den overhengande utfordringa for Noreg er todelt. På den eine sida har vi klimaendringar som ser ut til berre å auke i momentum og fart, og på den andre sida har vi ei djup oljeavhengigheit i Noreg, som gjer at vi står overfor ei dobbel utfordring. Vi må gjere noko både i Noreg, lokalt, nasjonalt og globalt for å kome oss ut av klimakrisa, og så må vi gjere noko fundamentalt med måten norsk økonomi er skrudd saman på som gjer at vi ikkje er så oljeavhengige i ei framtid som verkeleg ikkje kan vere oljeavhengig.

Situasjonen er at oljeavhengigheita i Noreg aukar. Ho går ikkje ned, ho aukar. Det er berre å sjå på underskotet i Fastlands-Noreg, som har auka med rundt 70 pst., som illustrerer dette. Dersom ein skulle blitt meir avhengig av andre ting enn det som kjem av inntekta frå petroleum, måtte det ha vore eit redusert underskot. Underskotet har auka. Utsleppa under denne regjeringa har auka. Vi har også sett industrinedgang dei seinare åra. No utgjer industrien berre 8 pst. av bruttonasjonalproduktet og verdiskapinga vår, men ein meiner at ein må liggje på rundt 20 pst. dersom ein skal ha ein frisk økonomi. Oljepengebruken er nesten fordobla under denne regjeringa, og det einaste vi klarer å sjå, er at dei rikaste har blitt rikare. Vi ser ingen teikn til nye, grøne arbeidsplassar, som var heile intensjonen bak det. Så ein kan spørje seg: Kvar blei det av verdiskapinga i denne regjeringa? Når skal ein begynne å bry seg om verdiskaping og næringsutvikling og mindre om eigarar og dei som sit på kapitalen, og at dei skal sitje igjen med enda meir?

Vi veit også at kostnadene vil auke for kvart år som går med handlingslamming. Dersom ein ikkje no verkeleg begynner å snu, vil det koste meir for Noreg når ein faktisk må. Dette er bakteppet for kritikken frå SV. SV er, noko mange kanskje vil vere overraska over, det partiet som har det største næringsbudsjettet – ikkje fordi vi ser på det som eit noregsmeisterskap i å ha størst næringsbudsjett, men fordi det hastar. Vi har enorme moglegheiter som vi peiker på, frå CCS til nasjonal satsing på bionæringa i breitt, byggje opp ein bioindustri, ta havet tilbake og jord i bruk og foreine hav, jord og skog i ei større satsing på fornybare innsatsfaktorar. Vi ønskjer å vri kompetansen som er i petroleumsnæringa, over til andre industrigreiner og næringar. Vi legg opp til ei heilt anna satsing på avskriving i industrien, som gjer at Noreg er konkurransedyktig. Vi har ei satsing på miljøteknologi og digitalisering. I det heile handlar fleire av forslaga, som er oppmodingsvedtak – mindretalsforslaga – om å vri innsatsen slik at framover skal Innovasjon Noreg, næringsretta satsing av Forskingsrådet og innkjøpspolitikken handle om éin ting – det store, grøne skiftet. Det er det vi er sette her til å gjere.

Så to enkeltsaker, først kuttet i fiskeriføringstilskotet. Det er for meg ganske ubegripeleg. Ta representanten Andre N. Skjelstad sitt heimfylke: 97 pst. av den trønderske fiskeflåten er under ti meter, difor er dei heilt avhengige av føringstilskot for å få frakta råstoffet sitt til anlegga. Rørvik Fisk fryktar no for framtida si, det einaste anlegget i Nord-Trøndelag som har heilårs arbeidsplassar. Dei kjem til å tape massivt på dette. Hitramat, landets største på krabbe, kjem til å tape massivt på dette. Kva er grunnen til at regjeringa driv på og jaktar den minste fiskeflåten i dette landet? Det gjer at vi svekkjer haustinga av havet, svekkjer bruken av kysten og ikkje minst svekkjer kystsamfunna. Det er for meg fullstendig ubegripeleg. Så der håpar eg verkeleg at Framstegspartiet kjem med det same spørsmålet som dei stilte til fleire andre når det gjaldt Jovsset Ánte Sara-saka – berre for å skilje snørr og bartar, som er eit språkleg uttrykk.

Nokre meiner at FNs menneskerettskomité ikkje har noka betydning i norsk rettssystem. Det er feil. Eg viser då til Jens Edvin A. Skoghøy, som er høgsterettsdommar, og som har gjennomført ei større avhandling om dette spørsmålet. Vi har for det første nedfelt dei sivile og politiske rettane i lovverket, § 2 i menneskerettslova. FNs sivile og politiske rettar ligg der. Så er spørsmålet om Den europeiske menneskerettsdomstolen og FNs menneskerettskomité skal behandlast likt. Ifølgje Rettstidende 2008 side 1764 skal dei behandlast likt, og Noreg har alltid halde seg til det. Så for meg er det ubegripelig kvifor ein ikkje held seg til det i denne saka … (Presidenten avbryter.)

Presidenten: Ønsker representanten å ta opp forslag?

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Eg tar opp forslaga SV står åleine om.

Presidenten: Da har representanten Torgeir Knag Fylkesnes tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Kårstein Eidem Løvaas (H) []: Representanten sa i innlegget sitt at vi må være mer opptatt av verdiskaping og mindre av eiere. Det applauderer jeg, og det håper jeg SV ønsker å være i fremtiden. Det bringer meg til en viktig næring: SV var en av drivkreftene bak barnehageforliket, og da jobben med full dekning skulle gjøres, ble private aktører applaudert inn av venstresiden, med SV i spissen. Det var da. Nå fremstilles disse som et samfunnsproblem. Eierne beskrives som «velferdsbaroner» og «velferdsprofitører», og de som jobber i barnehagen, og de hundretusener av fornøyde barn og foreldre som benytter seg av tilbudet, kjenner seg ikke igjen. De ser bare at SV vil dem og næringen til livs, ikke bare retorisk, men reelt. Kanskje kan representanten berolige dem ved å sende dem en hilsen her og nå – særlig til kvinner og gründere som brettet opp ermene og gjorde SVs barnehagedrøm mulig.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: For det første: Det er paradoksalt at representanten i første omgang er einig med SV i at vi må fokusere meir på verdiskaping og mindre på eigarar, for det er jo det sentrale i dette spørsmålet. Vi har ei regjering som gjennom sine fem år utelukkande har orientert seg mot eigarane, som utelukkande har lagt opp til at deiskal få betre økonomi, i den trua at det skal føre til verdiskaping – og så har det ikkje gjort det. Så fortset ein den same strategien, og ein ser at det faktisk ikkje har nytta. Det same gjeld barnehagesektoren. Her har vi eit system der SV – i fleire rundar – har ønskt å stramme inn på moglegheita til å ta ut utbytte, å redusere moglegheita for det, og der høgresida faktisk ønskjer å leggje opp til at desse aktørane skal kunne ta ut superprofitt, som vi har sett i mange tilfelle. Eg meiner at alle pengar til velferd skal gå til velferd. Det skal ikkje vere eit verktøy for privat profitt.

Bengt Rune Strifeldt (FrP) []: For å sikre en økologisk bærekraftig reindrift har det vært nødvendig å tilpasse reintallet til beitegrunnlaget. Det har et tilnærmet samlet storting stått bak. 230 av 231 pålegg er etterfulgt. I dag er det kun ett som gjenstår, og dette vil SV, om jeg forstår det riktig, ikke gjennomføre. Det vil skape presedens for de 230 som har vært lojale og fulgt vedtaket om reduksjon. Det vil svekke reindriftens tillit til forvaltningen, da det vil stride mot prinsippene om likebehandling og forutberegnelighet. Er det ikke utfordrende for miljøpartiet SV å være så til de grader i utakt med bl.a. Dyrevernalliansen, som er opptatt av økologisk bærekraft og at antallet tamrein blir redusert, så man unngår underernæring og sultkatastrofer, noe man har sett i enkelte områder i tamreindriften?

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Eg trur at Dyrevernalliansen heller ville vore kritisk til Framstegspartiet, fordi dei ønskjer å slakte ned dyr heilt unødvendig – i dette tilfellet.

SV har vore sterkt kritisk til den politikken vi har ført på nedslakting, fordi han har ramma heilt blindt. Han har vore ei kollektiv avstraffing av store beiteområder, han har ikkje ramma dei som faktisk har bidratt mest til ein auke. Dessutan har det jo på mange måtar vore eit angrep på ein autonomi som vi har forplikta oss til – alle partia her på Stortinget – gjennom urfolkspolitikken vår, gjennom politikken vår på menneskerettsområdet. Det er ein autonomi som må utøvast av aktørar lokalt.

Så har eg lagt merke til at Strifeldt meiner at ein ikkje skal rette seg etter FNs menneskerettskomité. Sidan vi inngjekk i den konvensjonen, har vi alltid retta oss etter FNs menneskerettskomité. Han har alltid hatt betydning for avgjerder i Høgsterett, det er det vi no skal få testa på eit internasjonalt nivå, og det er det denne representanten ikkje ønskjer at vi skal få sjekka.

Steinar Reiten (KrF) []: Det å være stortingsrepresentant medfører et tungt ansvar, noen ganger så tungt at det er vanskelig å bære. Men en av de tingene som er tillagt vårt ansvar, er å sørge for en likebehandling av landets innbyggere når byrder skal fordeles. Det er viktig å presisere at den enkeltsaken vi snakker om her, ikke er enestående, men en del av den store reintallstilpassingen som er gjennomført i Finnmark i perioden 2005–2015. 231 sida-andeler fikk pålegg om å redusere reintallet. 230 gjorde det, med de byrdene det innebar – svikt i inntektsgrunnlag og problematikken rundt det. Hvordan vurderer representanten Knag Fylkesnes sitt ansvar for å behandle folk likt etter loven når byrder skal fordeles?

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Menneskerettslova § 2 seier heilt eksplisitt at vi skal følgje opp FNs menneskerettar, både dei sivile og dei politiske rettane. Ved motstrid skal dei føresegnene ha forrang framfor anna lov.

Det som eg er veldig spent på å høyre representanten Reiten sin respons på, er det forslaget som ligg inne i salen no, og det er om vi skal avvente gjennomføringa av det tvangsvedtaket til etter at FNs menneskerettskomité har gjort vurderinga si. For dette er i alle juridiske kretsar sett på som ei stor signalsak, ei stor prinsipiell sak, fordi det er ein test på om den norske reindriftspolitikken held vatn menneskerettsmessig, og det er ting som kan tyde på at han ikkje held vatn. Men dersom ein i dag berre gjennomfører dette tvangsvedtaket utan omsyn til det, og utan omsyn til at ein med dette tar levebrødet frå enkeltutøvarar ved å slakte ned mange dyr, meiner eg at ein verkeleg ikkje fullt ut har tatt ansvaret sitt (presidenten avbryt) som stortingsrepresentant.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

André N. Skjelstad (V) []: Nøkkelen til norsk jobbskaping har hele tiden vært innovasjon. Se på en industrigigant som Hydro, som begynte sin reise ved at Sam Eyde og Kristian Birkeland utviklet en metode for bruk av elektrisk kraft til å binde nitrogen i lufta, eller Kongsberg Våpenfabrikks utvikling av Krag-Jørgensen-geværet – om ikke annet. Felles for begge var at innovasjon sto i sentrum.

Norge kan i dag ikke til daglig hevde seg på bakgrunn av konkurransedyktige lønnsvilkår eller sentral geografisk plassering. Vi har en liten befolkning i verdensmålestokk og er spredt ut over et stort og mangfoldig land. Det vi derimot alltid har hatt som konkurransefortrinn, er kloke hoder og innovative løsninger, som har gjort det mulig for dette grisgrendte landet å levere innovasjon helt siden uavhengigheten fra Sverige.

I dag er det fortsatt vår konkurransefordel. Derfor er det viktig at regjeringen hele tiden sliper de verktøyene som bygger opp under innovasjonen. Regjeringens to kanskje viktigste endringer i neste års statsbudsjett er i så måte at innovasjonslåneordningen til Innovasjon Norge økes med 300 mill. kr, til hele 1,2 mrd. kr. Slike lån er helt avgjørende for oppstartsbedrifter, som f.eks. ContinYou fra Rogaland, et helsetechselskap som har kunnet vokse og eskalere, bl.a. på grunn av innovasjonslån.

I tillegg til styrking av innovasjonslåneordningen er bl.a. satsingen på 200 mill. kr mer til Nysnø Klimainvesteringer noe som Venstre har heiet lenge på, ikke minst Terje Breivik, som på mange måter er fondets far. Nå vil fondet styrkes med ytterligere 200 mill. kr, noe som gjør at dette er godt på vei til å bli en reell finansieringskilde til de grønne innovasjonsproduktene i Norge. Dette er arbeidsplasser som kan skapes i hele landet, og som vil utgjøre en bærebjelke i den framtidige økonomien.

At vi også satser 40 mill. kr til teknisk-industrielle institutter, er en ytterligere bekreftelse på at når regjeringen tenker innovasjon, tenker den næringsrettet innovasjon. Norge er velsignet med en rekke sterke teknisk-industrielle institutter som bidrar til nytenking og nyskaping. At vi ikke samler ressursene på ett sted, men sprer dem til en rekke institusjoner rundt omkring i landet, betyr også at den innovasjonen de bidrar til, ikke blir hopet opp i én storby, men at de i stedet bygger opp under et aktivt næringsliv i hele landet. At bindingen til norsk industri er så sterk, gjør at instituttene leverer kunnskap som er relevant og tidsriktig for utviklingen i næringslivet. Vi må også huske på at det er i et samspill mellom industri og vitenskap at næringsrettet innovasjon skapes.

Dette er noen av satsingene i budsjettforslaget for 2019. De bygger opp under regjeringens langsiktige satsing på små og mellomstore bedrifter. I 2019 foreslår regjeringen å bruke mer enn 9,7 mrd. kr på næringsrettet forskning og innovasjon. Samtidig senker vi selskapsskatten og skatt på arbeidende kapital. I tillegg innebærer årets budsjett noe historisk: Vi likestiller gründere når det gjelder vanlig adgang til pensjonssparing. Det er historisk for et parti som har kampen for gründeres og små bedrifters rettigheter i sitt DNA.

Derfor er det en glede å forsvare dette budsjettet i salen. Et statsbudsjett som satser på dem som driver for seg selv, dem som har nye ideer, og dem som legger grunnlaget for Norges neste industrieventyr, er et budsjett med et tydelig Venstre-avtrykk.

I tillegg er det viktig å minne om at det finnes reelle forskjeller i næringspolitikken, bl.a. at de sosialistiske partiene ønsker å øke formuesskatten betydelig, Arbeiderpartiet med 5 mrd. kr, SV med hele 9 mrd. kr – et strupetak på norsk verdiskaping. Senterpartiet vil også være med på den harangen og vil gjerne melde oss ut av EØS. Vi har tidligere i debatten her vært innom fortrinnene med EØS. Men Senterpartiet står altså på at til tross for at kysten – og norske distriktsarbeidsplasser – får stor, stor verdi av EØS, vil de fortsatt melde oss ut av EØS. Den motstanden har de vært krystallklare på, uten at de vil si hva konsekvensen er, nødvendigvis.

Heldigvis har ikke disse partiene flertall. Hva slags forutsigbarhet ville dette kunne gi, ikke minst for en distriktsnæring som vi har, med havbruk, fiskeri, som det da også vil være en klar styrking av framover? Dette ønsker derimot Senterpartiet på mange måter å si ikke har den store verdien for framtiden som en del av oss andre mener det har.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Nils Kristen Sandtrøen (A) []: Demokratiet i Norge, Stortinget, har bestemt at bestandsmålet for ulv skal være mellom 4 og 6 ynglinger årlig. Nå er tallet 10,5 – altså er bestanden blitt dobbelt så stor som det Stortinget demokratisk har vedtatt. I den situasjonen sier Trine Skei Grande at gjennom regjeringsforhandlingene skal det bli en enda større økning, man skal få en enda større bestand – og det skjer rett etter sommeren, med en av de store rovviltulykkene i moderne tid, i Nord-Østerdal, og det var også ulv i Trøndelag.

Hva vil Venstres representant i næringskomiteen gjøre for å forhindre at dette blir et enda dårligere utfall for beitenæringen? Eller er han enig med partileder Trine Skei Grande i at bestanden skal øke enda mer?

André N. Skjelstad (V) []: Det er ingen tvil om at innenfor beiteområdene er dette en utfordring, uansett om det er ulv eller andre rovdyr. Sånn er det. Det er sjelden rovdyr og beitende dyr går spesielt godt i hop.

Undertegnede forholder seg til de rovdyrforlikene som Stortinget har tatt inn over seg. Det er også vi som parti etter hvert nødt til å gjøre, uansett om partiet selvfølgelig har rett til å ha sin prinsipielle politikk.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) []: Venstre mener selv å være opptatt av frivilligheten og organisasjonslivet. Representanten Skjelstad trekker fram et rosemalt bilde av historiske satsinger i årets budsjett. Det som derimot ikke er historisk, er det faktum at støtten til organisasjonene er blitt svekket hvert eneste år de siste fem årene. Her svikter Venstre i en sak hvor de faktisk kunne ha funnet sammen med Senterpartiet.

Nå er det varslet en gjennomgang av støtten til organisasjoner med tanke på omlegging av ordningen fra 2020. Hva vil en gjennomgang tilføre av ny informasjon når status i dag er at organisasjonene blir sultefôret? Hvordan kan Venstre være en forkjemper for organisasjonene når de ikke evner å sikre organisasjonslivet mer midler?

André N. Skjelstad (V) []: Korttidshukommelsen er ikke bestandig den beste, men vi kan jo erindre fra fjoråret, da Venstre og Kristelig Folkeparti – Venstre satt ikke i regjering da – på mange måter fikk på plass bl.a. midler til organisasjonene.

Det er viktig å få en gjennomgang nettopp for å skape den forutsigbarheten som representanten er ute etter her. For det kan ikke være sånn at dette svinger fra år til år, vi må ha en forutsigbarhet. Det betyr også at frivilligheten vil komme styrket ut, nettopp gjennom den forutsigbarheten som her blir etterlyst.

Geir Pollestad (Sp) []: Det er ingen tvil om at organisasjonar som 4H, Bygdeungdomslaget og andre er viktige for jordbruket og for distriktskulturen i Noreg. Det einaste som har vore føreseieleg sidan 2013 med dei partia som har styrt, er at år for år har støtta til desse organisasjonane vorte kutta, fyrst av regjeringa, og så tilbake til det same nivået av Kristeleg Folkeparti og Venstre. Men realiteten er at støtta har gått ned år for år fordi kroneverdien ligg fast.

I tillegg har me ei historie der 4H mista kontorplassane hjå Fylkesmannen, så dei er betydeleg ramma av politikken til dette fleirtalet. Då er spørsmålet mitt: Ser ikkje Venstre at desse organisasjonane har ei viktig rolle i å utvikla og vidareutvikla jordbruks- og bygdekulturen i Noreg?

André N. Skjelstad (V) []: Det er ingen tvil om at 4H og mange av disse organisasjonene har en svært betydningsfull rolle. Hvor stor rolle kontorplassene som 4H hadde hos Fylkesmannen, har hatt, kan vi alltids diskutere, men at 4H, bygdeungdomslag og mange flere har en stor rolle både når det gjelder bygdekultur og landbruket, hersker det liten eller ingen tvil om.

Men så er det sånn, som jeg også prøvde å svare til foregående replikant, at hvis vi nå skal gjøre dette på en måte som skaper en større grad av forutsigbarhet, tror jeg vi må ta en skikkelig runde på det og se hva framtiden bringer, nettopp fordi disse organisasjonene med respekt å melde bør ha så pass forutsigbarhet, også for sin økonomi framover.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Steinar Reiten (KrF) []: I dag skal vi behandle næringskapittelet i statsbudsjettet, og vi er derfor kommet til den delen av budsjettet der verdiene blir skapt. Dette er verdier som gjør at vi kan finansiere en velferdsstat og bidra til at Norge også i framtiden skal være et godt land å bo i, med lav arbeidsledighet og et omfattende sosialt sikkerhetsnett. Det er i den sammenheng nærliggende å nevne en mann som har vært en inspirasjon for mange i Kristelig Folkeparti, Hans Nielsen Hauge. Hauge så arbeidsplasser som et middel til å løfte mennesker ut av fattigdom, utruste enkeltmennesket og bygge samfunnet. Det var næringsutvikling med en høyere mening, om en vil.

Stikkordene var nøkternhet og ansvarlighet. Kapital ble brukt til å bygge virksomheten heller enn til økt personlig forbruk og luksus. Utbyttene var små, men gikk likevel til reinvestering i nye foretak. Dette er prinsipper for sunn og samfunnsgagnlig næringsvirksomhet som er like gyldige i dag som da.

Også i år har Kristelig Folkeparti vært med på å forhandle fram en budsjettenighet med regjeringen, og vi har klart å dra i land et godt budsjett for landet vårt. For Kristelig Folkepartis næringsfraksjon har det i år vært en hovedsak i forhandlingene å få på plass en styrking av stimuleringstilskuddet til veterinærer. Færre enheter i landbruket i deler av Distrikts-Norge gir ikke lenger næringsgrunnlag for tilstrekkelig mange veterinærer til å sikre veterinærberedskap hele året i hele landet. Dette fører til uforsvarlige arbeidsbelastninger, gjør ordningen sårbar og fører til svekket beredskap mot alvorlige dyresykdommer og dyretragedier. Kristelig Folkeparti er derfor glad for at vi har fått på plass 30 mill. kr til dette. Vi er også godt fornøyd med at vi har fått gjennomslag for å bevilge 7 mill. kr til matsentraler, som gjør et svært verdifullt arbeid med å redusere matsvinn.

Kristelig Folkeparti har også fått regjeringspartiene med på å øke bevilgningene til MAROFF-programmet med 25 mill. kr. Dette er et viktig prosjekt, en viktig institusjon, for mange maritime bedrifter – ikke minst i hjemfylket mitt, Møre og Romsdal. I en tid da pilene smått om senn begynner å peke oppover igjen, etter en hard nedtur for de petroleumsrelaterte næringene i fylket vårt, er det svært viktig at det blir stilt friske midler til disposisjon for forskning og utvikling. En styrking av MAROFF-programmet vil derfor stimulere til omstilling og ny vekst i en krevende tid for de maritime næringene.

Videre er det én sak som det er vanskelig å komme fra, og det er at et enstemmig storting i dag slår fast at det ikke blir noen endring av fartsområdeforskriften for utenriksferger. Dette er en sak som har pågått lenge, og som har skapt stor usikkerhet i livet til mange ansatte om bord på skipene som var aktuelle for omflagging fra NOR til NIS, og for deres familier. I Kristelig Folkeparti er vi veldig glade for at vi nå har fått landet denne saken, etter god dialog med regjeringen, både i forbindelse med behandlingen av revidert nasjonalbudsjett og i forhandlingene om statsbudsjettet for 2019.

Fiskeri har vært og vil være et viktig hjørnesteinsforetak i norske kystsamfunn og er en av våre viktigste eksportnæringer, som stadig blir viktigere. Ikke alle fiskebåter kan gå like langt. Ikke alle fiskemottakene kan ligge akkurat der fisken landes. Derfor er føringstilskuddet viktig. Kristelig Folkeparti er godt fornøyd med at vi har fått på plass en økning av føringstilskuddet på 10 mill. kr. Dette er et tilskudd til frakt av fersk fisk og skalldyr fra områder med dårlig mottakskapasitet fram til foredlingsanlegg og er viktig for å sikre akseptable leveranseforhold for de minste kystfartøyene.

Kristelig Folkeparti er også godt fornøyd med at komiteen har klart å samle seg rundt noen viktige merknader. Først vil jeg nevne at Brønnøysund ikke skal svekkes ved omstrukturering som gjelder ansvarsforhold overfor Difi. Det er viktig av hensyn til kompetansemiljøet vi har i Brønnøysund, men også for å slå fast at arbeidsplasser ikke skal flyttes bort fra distriktene og inn til Oslo.

Kristelig Folkeparti mener også det er viktig at Stortinget igjen stadfester at de biologiske prosessene i landbruket ikke skal utløse klimagassavgifter, og ber regjeringen legge dette til grunn for klimaforhandlingene med jordbruket. Det er et viktig prinsipp, som gjør at vi fortsatt kan ha matproduksjon i Norge og hindre karbonlekkasje.

Kristelig Folkeparti mener at vi har fått til viktige endringer i budsjettet og landet et forlik som er godt for landet vårt i året som kommer. Med dette er vi med på å bygge arbeidsplasser og trygge velferden for framtidige generasjoner.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Cecilie Myrseth (A) []: Regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti har fram til i dag brukt mye tid på å forsvare hvorfor Jovsset Ánte Sara ikke skal få bruke de organer og system vi har, for å få prøvd sin sak. Man forsvarer altså hvorfor man må slakte ned et helt livsgrunnlag.

Sara er en ung reindriftsutøver som nå går en usikker tid i møte. Alt han ønsker, er å få prøvd saken sin i FNs menneskerettighetskomité. Vi her i denne salen kan faktisk bidra til å gjøre en forskjell. Kristelig Folkeparti kan faktisk gjøre den forskjellen. Man kan velge å være med og skape et flertall sammen med Senterpartiet, SV og Arbeiderpartiet om å avvente, eller man kan støtte tvangsslakt.

Det var et sterkt møte i vandrehallen i stad, ikke uten grunn. Spørsmålet mitt er: Hvorfor er det så viktig for Kristelig Folkeparti å tvangsslakte nå framfor å avvente i denne saken?

Steinar Reiten (KrF) []: Denne saken har en personlig og menneskelig side, men den stiller både undertegnede og representanten Myrseth overfor det tunge ansvar vi har som lovgivere for å sikre likebehandling etter loven. Det foreligger en høyesterettsdom som på en grundig måte vurderer de folkerettslige sidene av saken i henhold til SP artikkel 27. Der konkluderer førstevoterende med at bestemmelsen om forholdsmessig reduksjon av reintallet for alle de 231 berørte sidaandelene er gitt i reindriftsutøverens interesse, altså for å sikre en bærekraftig reindrift som et bærende element i samisk kultur.

Vi i Kristelig Folkeparti har hatt en dialog med departementet om denne saken. Ut fra de svarene vi har fått, som er basert på en grundig juridisk vurdering både av Høyesterett og departementet, har vi valgt å ikke stemme for et forslag som vil føre Stortinget inn i en gråsone mellom lovgivende og dømmende myndighet. Vi mener for øvrig at riktig adressat for å gå nærmere inn på begrunnelsen er ansvarlig statsråd.

Geir Pollestad (Sp) []: Eg ønskjer å følgja opp den same saka som førre spørjar. Representanten Reiten er jo kjend for å vera grundig og nøyaktig i det han gjer. Men i denne saka undrar eg meg litt, for eg har lese i pressa at det vert stilt spørsmål ved kvifor denne saka ikkje er bringa inn for Den europeiske menneskerettsdomstolen. Viss ein les høgsterettsdommen, er det heilt tydeleg at det er konvensjonen om sivile og politisk rettar, artikkel 27, som heile dommen er bygd på. Det er ikkje Den europeiske menneskerettsdomstolen som vurderer han, det ligg til FN-organet og menneskerettskomiteen. Det er der denne saka høyrer heime.

Spørsmålet mitt er: Kvifor vil ein ikkje venta med gjennomføringa av tvangstiltaka?

Steinar Reiten (KrF) []: Det som representanten Pollestad sier, stemmer ikke helt, for Sara klaget inn saken sin med henvisning både til Den europeiske menneskerettighetskonvensjon og til SP artikkel 27. Når det gjelder Den europeiske menneskerettighetskonvensjon, gikk det på private eiendomsforhold, så det sporet har en da valgt å ikke følge. Men så er det slik at det tilligger norsk høyesterett å gjøre en fortolkning av SP artikkel 27. Det er Høyesteretts domene. Og det at Høyesterett har avgitt en slik dom, med en så grundig gjennomgang av SP artikkel 27, mener vi står seg, og Stortinget har i etterkant ingen annen mulighet enn å akseptere Høyesteretts avgjørelse. Vi ønsker ikke å bringe Stortinget inn i en gråsone mellom lovgivende og dømmende myndighet.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Resonnementet til Reiten byggjer på ein stor feil, for her er det spørsmål om vi skal halde oss til lova eller ikkje. I lova er Noreg tilslutta dei sivile og politiske rettane gjennom FN, og som rettskjelde er vurderingar som er gjorde av FNs menneskerettskomité, av same verdi for statar som er tilslutta konvensjonen, som f.eks. europeiske menneskerettar og domstol. Vi har også innført individuell klagerett, vi er tilslutta den protokollen i FNs menneskerettskomité. Det betyr at Jovsset Ánte Sara har klaga saka inn for ulike rettsinstansar, også Høgsterett, som viser til FNs menneskerettskomités tidlegare vurderingar. Så klagar han ho vidare inn for FNs menneskerettskomité. Dette er naturlege trinn fordi vi er tilslutta desse lovene. Det er norsk rettspraksis at vi ventar til vi har fått ei siste vurdering. Kvifor vil ikkje representanten gjere det i dette tilfellet?

Steinar Reiten (KrF) []: I det forslaget som er fremmet av Senterpartiet, SV og Arbeiderpartiet, ligger det implisitt en forståelse av at Høyesterett etter å ha uttalt seg kan ha gjort noe som er feil. Det forholder seg slik at det er Høyesteretts domene å gjøre den endelige fortolkningen også av spørsmål som angår den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter. Jeg er klar over det som står i § 2 i menneskerettsloven. Det er vi alle, men vi velger å forholde oss til at når Høyesterett har uttalt seg her, gjelder det inntil noe annet er sagt.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Une Bastholm (MDG) []: Norge er et rikt land – vi er rike på naturressurser, kunnskap, fellesskap og kapital. Og vi er et lite land – vi har muligheten til å snu oss fort rundt hvis vi trenger det.

Vi har altså de best tenkelige utgangspunkt for en aktiv næringspolitikk som ikke bare henger med i samfunnsutviklingen, men som bidrar til den samfunnsutviklingen vi alle trenger, den som gagner oss mest – i Norge og i verden.

Men i dag henger vi ikke med. For to uker siden la EU-kommisjonen fram et forslag til en ny klimastrategi for EU. Målet er et klimanøytralt EU innen 2050, noe som betyr en nedgang i energiimporten til EU på hele 70 pst. Spesielt importen av olje og gass vil bli redusert dramatisk mye fortere enn vi og Det internasjonale energibyrået hittil har trodd. Dette er i dag Norges gassmarked, og de vil heller satse på egen, fornybar energi.

Fra tidligere vet vi at Det internasjonale pengefondet advarer mot høyere arbeidsledighet hvis ikke Norge reduserer oljeinvesteringene. Regjeringens ekspertutvalg for grønn konkurransekraft er enig.

En styrt avvikling av oljen må ledes av en offensiv grønn næringspolitikk. Innovasjon Norge har kartlagt hva næringslivet i Norge mener vi skal jobbe med etter oljen. Svaret er, som mange vet, bioøkonomi, ren energi, havet, helse, kreative næringer, reiseliv og smarte byer. Det bugner av muligheter.

I Miljøpartiet De Grønnes alternative statsbudsjett gjør vi det lettere å starte og drive egen virksomhet. Vi foreslår å målrette innovasjonsmidler og støtte til maritime og marine næringer, bioøkonomi, industri og fornybar energi. Og vi tar vare på de jobbene vi allerede har, og gjør dem grønnere. På veien til et klimanøytralt EU er lavt karbonavtrykk og høye miljøstandarder, slik som gjenbruk av mineraler og materialer i stedet for hele tiden å drive rovdrift på nye naturressurser, et konkurransefortrinn for enhver norsk bedrift.

Vi foreslår også å sette av 2 mrd. kr i egenkapital til et «Bionova», etter modell av Enova, som skal systematisere innovasjonen og øke kommersialiseringen av biobasert verdiskaping. Et eksempel på det er økt innsats for utvikling av norsk protein som kan erstatte importert soya i dyre- og fiskefôret.

I en tid med klimaendringer og svekket matsikkerhet bør det være første prioritet for næringskomiteen å øke selvforsyningen – gjennom innovasjon, men også ved å ta i bruk kunnskap vi allerede har om allsidig og langsiktig forvaltning av jorda.

Det tar 2 000 år å lage 10 cm god matjord. Vi må altså tilbake til Jesu fødsel, som mange av oss snart skal feire med god mat i godt lag, for å se starten av mye av den matjorda menneskene fortsatt høster av i dag. Men å bygge ned matjord krever bare et vedtak i et kommunestyre med trangt budsjett som ønsker en rimelig løsning for den nye barnehagen sin – eller det krever en regjering, som den vi har i dag, som ikke er villig til å prioritere matjorda i store samferdselssaker, fordi det koster litt ekstra.

Vi i Miljøpartiet De Grønne stiller oss helhjertet bak mindretallsforslagene i innstillingen som kunne ha styrket jordvernet. Aller viktigst er forslagene fra SV og Senterpartiet om å gi adgang til varig vern av dyrket mark og krav om at Fylkesmannen må godkjenne omdisponering av matjord. For beslutningene bør tas nærmest mulig folk, og lokale beslutninger bør tas lokalt.

Men jordvern er ikke en lokal sak. I praksis blir lokalt folkevalgte i dag satt i en umulig situasjon hvor de må prioritere mellom nasjonale interesser, som jordvern, og lokale behov – for en ny barnehage, eller for nye arbeidsplasser. Det er nesten alltid mulig ikke å bygge ned matjord, men det koster litt ekstra. Og det finnes eksempler på kommuner i Norge som opplever at utbyggere har så stor makt at om de ikke får bygge på flat, jomfruelig grunn, truer de med å gå til nabokommunen og bygge der i stedet.

Matjorda i Norge er i dag daglig utsatt for en tragisk stollek, hvor det ikke er noen voksne hjemme. Og ikke bare mangler matjorda en stol, den faller mellom absolutt alle stolene i rommet: mellom departementene for samferdsel, kommunal og landbruk, og mellom stat, fylke og kommune.

Stortinget har fortsatt mulighet til å gi matjorda en fast stol til jul, og stemme for forslaget om iallfall å be regjeringen om muligheten til et reelt nasjonalt vern av den beste matjorda vår.

Vi har også muligheten til å gi Jovsset Ánte Sara og andre unge reineiere en julegave og vente med nedslaktingen av reinen til FN har uttalt seg.

Presidenten: Det er flott.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Vi bruker verktøykassa, og vi har mange verktøy i verktøykassa. Vi brukte verktøykassa under oljeprisfallet, da vi opplevde arbeidsledighet, særlig på Sørlandet og Vestlandet, men vi bruker den også nå for å ruste Norge for fremtiden og sikre det som trengs for å skape et bærekraftig velferdssamfunn.

Samtidig er næringspolitikken og en offensiv næringspolitikk i dag annerledes enn den var på 1970-tallet og langt inn på 1980-tallet. Det handler ikke om å beskytte virksomheter mot konkurranse, det handler ikke om å opprettholde arbeidsplasser som ikke er lønnsomme, det handler ikke om å forsøke å styre stikk i strid med det markedet krever, det handler om å støtte opp under kunnskap, digitalisering, omstilling og et grønt skifte. Det er en god næringspolitikk.

Et sterkt, mangfoldig og konkurransedyktig privat næringsliv er avgjørende for et bærekraftig velferdssamfunn. Det er selvfølgelig ikke slik at man ikke skaper verdier i det offentlige. Det er ikke slik at det å lage en pose potetgull er verdiskaping, mens det å gjøre folk friske eller gi dem utdanning ikke er det. Men like fullt er det slik at tre fjerdedeler av verdiskapingen i Norge foregår i privat sektor. Det er private arbeidsplasser vi snakker om, det er privat skapt velferd vi snakker om. Derfor burde det bekymre oss at det i den offentlige debatten virker å være mindre diskusjon om verdiskaping enn tidligere. Det er færre som stiller spørsmålet før man skal vedta ny politikk: Hva vil dette faktisk føre til for arbeidsplasser og verdiskaping i privat sektor? Det er flere som snakker ned private næringsdrivende og finner på nye økenavn på dem som jobber og skaper verdier, istedenfor å bli med på å snakke det opp.

Deler av opposisjonen har av og til nærmet seg det som er en allianse mot privat verdiskaping, hvor de systematisk på politikkområde etter politikkområde vil gjøre det vanskeligere å skape og opprettholde private arbeidsplasser for fremtiden. Ikke minst er det viktig fordi vi står midt oppe i et grønt skifte, og nettopp i et slikt grønt skifte kan man ikke lage et skille mellom god næringspolitikk og grønn næringspolitikk. Man kan ikke være imot privat næringsliv, eller i hvert fall føre en politikk som er dårlig for privat næringsliv, og så forvente at det samme private næringslivet skal være innovativt, utvikle ny teknologi og skape nye grønne arbeidsplasser.

Det er dette som er utgangspunktet for regjeringens politikk, og det er dette som er utgangspunktet for budsjettforlikene. Og man ser resultatene siden 2013 – for vi har nemlig satset langsiktig og ikke bare i rykk og napp i hvert enkelt budsjett. For eksempel styrkes Forskningsrådet, den næringsrettede forskningen, ytterligere i årets budsjett. Vi foreslår 9,7 mrd. kr til næringsrettet forskning. Til sammen har det blitt en dobling siden 2013. Det har blitt ytterligere styrket, ikke minst gjennom gode havsatsinger, etter budsjettforliket med Kristelig Folkeparti.

Vi fortsetter å satse på å utløse mer kapital, bl.a. gjennom å øke rammen for innovasjonslåneordningen i Innovasjon Norge.

Vi må fortsette å forenkle. Målet er å redusere kostnadene med 10 mrd. kr fra 2017 til 2023. Vi må gjøre mer. Brønnøysund gjennom Altinn er motoren i regjeringens forhandlingsarbeid. Og la meg bare si det, siden det var oppe i spørsmålsrunden, om Brønnøysundregistrene og Altinn: Altinn skal ligge i Brønnøysund, å slå dagens Altinn sammen med dagens Difi fremstår ikke som en særlig attraktiv løsning.

Vi skal gjøre mer innenfor digitalisering gjennom å følge opp Digital21.

Vi skal også ha nye reformer fordi virkemiddelapparatet vårt, selv om mye fungerer bra, ofte kan være for uoversiktlig, særlig for mindre bedrifter. Derfor er vi i gang med en fullstendig gjennomgang av virkemiddelapparatet for å se hvordan vi kan treffe næringene bedre.

Vi skal legge frem en romstrategi, og i den forbindelse har vi i forkant av det bevilget 378,5 mill. kr til kapitaltilførsel til Space Norway AS, som noen partier på Stortinget valgte å lage store problemer rundt, men som i realiteten bidrar til bedre kommunikasjonsløsninger i nordområdene.

Vi fører en ambisiøs klimapolitikk fordi det henger sammen med en ambisiøs næringspolitikk, bl.a. gjennom å tilføre Nysnø Klimainvesteringer AS en bevilgning på 400 mill. kr.

Vi fortsetter den store satsingen på hav, gjennom både forskning og innovasjon. Og vi løfter opp næringer som egentlig får litt for lite oppmerksomhet, men som faktisk er avgjørende i det grønne skiftet, som mineralnæringen. Den får 17 mill. kr ekstra, både til å få unna køer i direktoratet og til å finne nye områder og nye mineralressurser, som – mange av dem – er avgjørende komponenter i å drive frem ny, grønn teknologi.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Terje Aasland (A) []: Det kunne vært artig å gå videre på sporet om hvem som har tatt i bruk ordene «grønt skifte» eller «grønn næringspolitikk». Jeg skal la det være og heller vie meg til Nationen i dag, for det er vel få ganger næringsministerens oppgaveportefølje er så pass omtalt i Nationen som akkurat i dag.

Næringsministeren var opptatt av verktøyene. Det er dyster lesning at makten i styrene for statlige selskaper – og spesielt styreledervervene, som er helt vesentlige for utøvelsen – er så pass konsentrert til Oslo som det reportasjen faktisk viser. Når jeg leser Nationen, får jeg ikke inntrykk av at dette er noe næringsministeren synes kan være uheldig. Tvert om leser jeg oppslaget slik at han faktisk verifiserer det.

Mitt spørsmål er: Vil næringsministeren sørge for at styrelederverv i større grad blir spredt utover hele landet, eller i hvert fall at kloke hoder der ute også kan bli vurdert i de prosessene som skal igangsettes?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Svaret på det siste spørsmålet, som var veldig godt formulert, er ja. Det har vært flere oppslag, og det kommer kanskje flere oppslag i Nationen. Der sier jeg gjentatte ganger det som er både regjeringens politikk og min holdning, at det er et tap for staten hvis man ikke klarer å finne de gode styreleder- og styremedlemstalentene over hele landet.

Vi gjør mye for dette. Vi stiller bl.a. krav til konsulentselskaper om at de skal ha god geografisk representasjon på de listene vi har. Men det er helt riktig at når det gjelder styreledere, er det i dag flere fra Oslo. Det kan være noen tilfeldige utslag. Når det gjelder styremedlemmer, hvis man ser fra 2014 til i dag – i 2014 var de stort sett oppnevnt av de rød-grønne – er det så å si akkurat det samme. Dette tror jeg er en kontinuerlig utfordring som alle regjeringer er nødt til å ta tak i.

Helt konkret til det som sies i dagens Nationen: Mitt poeng er at vi kan ikke – og Stortinget har heller ikke ønsket det gjennom eierskapsmeldingen – lage en type kvote for hvert fylke. Vi skal gjøre dette fordi det er bra for selskapene, og fordi det er bra for staten som eier.

Terje Aasland (A) []: Jeg er glad for svaret og at næringsministeren vil gå inn i problemstillingen. Jeg er enig i oppfatningen også – uansett hvem det er som styrer landet. Men akkurat nå kan man få inntrykk av at man må kjenne noen som kjenner noen, for å sitte i en styrelederposisjon. Og det er ikke heldig – heller ikke for selskapenes omdømme og renommé. Derfor spør jeg veldig konkret, siden næringsministeren ennå ikke har kommet med konkrete forslag til hva han ser for seg kan gjøres, og jeg utfordrer ham på: Kan næringsministeren beskrive noen tiltak som sikrer at de som skal foreslå kandidater, i større grad foreslår kandidater fra hele landet, eventuelt hva statsråden vil gjøre hvis ikke det kommer opp som alternativ?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Jeg skal gjerne si litt om det, men først må man huske hva som er bakteppet her. Det er ikke sånn at jeg eller regjeringen på egen hånd har laget de reglene vi forholder oss til. Det er Stortinget som har laget dem. Og Stortinget har sagt at mangfold er viktig. Det gjelder både kjønn og geografi, og det kan også gjelde andre ting. Det er altså ikke en kvote som skal fordeles, og det har heller ikke Stortinget ønsket. Det ville vært en fryktelig dårlig idé.

Men helt konkret til det vi gjør: Når vi skal oppnevne nye styremedlemmer – det er selvfølgelig forskjell på om det er en valgkomité eller om styret er direkte oppnevnt av staten som eier – er det alltid synliggjort representanter og styremedlemmer fra hele landet. Vi krever også at konsulentbyråene vi bruker, skal ha kandidater fra hele landet. Og så er det en vurdering basert på hvert enkelt selskap og situasjonen i hvert enkelt selskap, og kompetansen selvfølgelig, hvilke kandidater som brukes. Men jeg er opptatt av at det å ha god forståelse for hele Norge er viktig for veldig mange av selskapene hvor staten har en eierandel.

Geir Pollestad (Sp) []: I verda finst det tusenvis av aviser, så det er reint tilfeldig at begge spørjarane no skal ta utgangspunkt i avisa Nationen, og faktisk i det same oppslaget. Eg trur at nokon må gå føre for å få ei betre geografisk spreiing.

Statsråden nemner konsulentbyråa som vert brukte for å henta inn kandidatar. Det kunne ha vore interessant om statsråden kunne seia noko om kva postadresse desse konsulentbyråa som departementet bruker, har.

Men spørsmålet mitt er: Vil det i eigarskapsmeldinga koma konkrete tiltak for å få ei betre geografisk fordeling av både styreleiarar, styremedlemer og råd og utval som regjeringa set ned?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Svaret på det konkrete spørsmålet er ganske kort: Det får man vente med å se på til eierskapsmeldingen. Men jeg er opptatt av at vi skal ha mangfold i selskapene, og at det er en verdi for selskapene og for avkastningen til staten.

Når det gjelder de to andre tingene representanten berørte, eller i hvert fall den ene andre tingen, er det slik at vi krever at konsulentselskapene skal ha tilstedeværelse ikke bare i Oslo. Det er et veldig tydelig krav, rett og slett fordi det ikke holder at man bare sitter i Oslo og får gode tips fra hele landet – selv om det selvfølgelig er mulig; både Senterpartiet og Høyre har f.eks. hovedkontor i hovedstaden Oslo. Men man må altså ha tilstedeværelse andre steder i landet.

Så er det verdt bare å nyansere litt. Jeg nevnte at når en ser på styremedlemmer, er det – tror jeg – 1 pst. økning i antall styremedlemmer som kommer fra Østlandet, sammenlignet med det siste året i den rød-grønne regjeringen. Det er heller ikke gitt at fordi man er i Oslo, er man født og oppvokst her og har bodd her bestandig. La meg bare ta et tilfeldig valgt eksempel: Eivind Reiten, som bør være kjent for Senterpartiet, er fra Møre og Romsdal – ganske godt brukt, men har i dag boadresse Oslo.

Geir Pollestad (Sp) []: Eg takkar for svaret og har lyst til å følgja opp med eit anna tema som det har vore stort engasjement for på Stortinget, nemleg romfart – då er ein iallfall geografisk spreidd, når ein oppheld seg i rommet. I dei siste åra har Stortinget på mange måtar rydda opp i og retta feilgrep som regjeringa og den førre næringsministeren har føreslått når det gjeld romfart. Når det no kjem ein romfartsstrategi, er det eit uttrykt ønske frå opposisjonen at me får vera med og diskutera det i form av ei stortingsmelding, sånn at me kan få eit breitt forlik i Stortinget knytt til Noregs framtidige romfartspolitikk. Der seier regjeringspartia og statsråden nei, og spørsmålet mitt er: Kvifor ønskjer ein ikkje dette? Ville det ikkje ha vore ein styrke for norsk romfart og norsk romfartspolitikk om ein hadde ein god diskusjon i Stortinget og ei brei behandling av ei stortingsmelding?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Jo, det vil være en fordel om man har en bred diskusjon og romfartspolitikken er forankret i Stortinget, og det vil også der være en fordel om man har en bred enighet, sånn at de lange linjene kan komme frem. Det må vi sørge for, og vi sier også i budsjettproposisjonen at vi ønsker at vi skal forankre de viktige trekkene og tiltakene i romfartsstrategien, i Stortinget.

Det som kanskje gjør dette litt mer komplisert, er at det Stortinget opprinnelig ba om, var en strategi, og det er ganske uvanlig at man legger frem en strategi som sådan for Stortinget. Men jeg må ærlig innrømme at jeg tror dette er en litt mer teknisk diskusjon, for det betyr at det er fullt mulig, og tanken er også – som vi skriver i budsjettproposisjonen – at vi ønsker å forankre det som er den viktige politikken og de politiske veivalgene, i Stortinget. Så gjenstår det å se hva slags regjering som vil gjøre det. Men det er en fordel for norsk rompolitikk at man har i hvert fall stor grad av forutsigbarhet.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Eg beit meg merke i at statsråden hevda vi var inne i eit grønt skifte. Eg antar at han meinte vi var inne i eit grønt skifte i Noreg i dag. Men samtidig har oljepengebruken auka dramatisk under denne regjeringa, og oljeavhengigheita har auka dramatisk. Underskotet for fastlandsindustrien har auka betrakteleg under denne regjeringa. Med det som bakteppe, korleis kan han hevde at det er eit grønt skifte?

Nils T. Bjørke hadde her teke over presidentplassen.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: For det første: Hvis vi ser litt på beskrivelsen til representanten Knag Fylkesnes når det gjelder oljepengebruken, later det til at han tror at handlingsregelen skal styre det nominelle beløpet som skal brukes i budsjettet hvert eneste år. Slik er det jo ikke. Handlingsregelen er en regel for å fase inn oljepenger i norsk økonomi i et bestemt tempo på en forsvarlig måte – langsiktig. Det betyr at det er meningen at vi skal bruke mer oljepenger. Alle er enig i det. Handlingsregelen er laget for at vi skal bruke mer oljepenger, men gjøre det i et ansvarlig tempo.

Så er det selvfølgelig et fundamentalt skille mellom Sosialistisk Venstreparti og denne regjeringen. Sosialistisk Venstreparti ser ikke at mange av de grønne løsningene, den grønne teknologien, har opphav nettopp i Norges olje- og gassnæring. Ikke bare er Norges olje- og gassnæring sannsynligvis en av de bedre og grønnere i verden, men mye av teknologien, arbeidsplassene, knowhowen som vi har der, er løsningen for at vi skal kunne bidra til et grønt teknologiskifte globalt.

Nils Kristen Sandtrøen (A) []: Høyrepartiene ønsker i dag å vedta at staten skal kunne selge seg ned i Telenor. Hvilket tap tror næringsministeren det blir for det norske næringslivet dersom vi i Norge mister kontrollen over Telenor?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Som representanten helt sikkert vet – jeg skjønner at på ett minutt har man ikke tid til å gå igjennom all sin kunnskap om det – er jo dette en rutinesak som vedtas hvert eneste år. Forrige gang eierskapsmeldingen var oppe til behandling, hadde Arbeiderpartiet, riktignok med et forbehold om at det skulle være i forbindelse med en type fusjon, også en åpning for at staten kunne gå ned i eierandel i Telenor. Det som ligger i dag, er at vi skal beholde Telenor fordi vi skal ha hovedkontor i Norge, og fordi det er en viktig teknologibedrift. Resonnementet til flertallet i Stortinget har da vært at det kan også gjøres med et såkalt blokkerende mindretall, altså at man kan blokkere vedtektsendringer.

Når det gjelder spørsmålet om hva vi vil tape hvis vi selger oss ned i Telenor, er det ikke mulig å svare på sånn på stående fot, men dette er en fullmakt som regjeringen har hatt i hvert fall siden 2014, og som fornyes hvert eneste år.

Presidenten: Replikkordskiftet er avslutta.

Ruth Grung (A) []: Det er en klar sammenheng mellom produksjon, arbeid, samfunnsorganisering og velferd. Den norske arbeidslivsmodellen er, etter Arbeiderpartiets oppfatning, vårt fremste næringspolitiske konkurransefortrinn. Den har skapt et næringsliv som er svært omstillingsdyktig.

Med en gradvis utfasing av oljeproduksjonen står vi foran et stort behov for omstilling. Med lavere olje- og gassproduksjon svekkes en av våre viktigste drivere i næringsutviklingen, som har en helt unik høy produktivitet og vil bli svært krevende å erstatte. En av Arbeiderpartiets viktigste oppgaver er derfor å utvikle en næringspolitikk for økt verdiskaping og flere lønnsomme arbeidsplasser i hele landet, slik at vi fortsatt kan finansiere velferd.

Digitalisering mener vi representerer en stor mulighet til å skape nye og å sikre eksisterende arbeidsplasser. Norge har et godt utgangspunkt. Vi har et velorganisert og høykompetent arbeidsliv og en befolkning som raskt tar i bruk ny teknologi.

Arbeiderpartiet hadde store forventninger til Digital21 – om hvordan tilrettelegge næringslivet for å utvikle og ta i bruk ny teknologi og kunnskap. Det regjeringsoppnevnte utvalget har foreslått mer enn 60 konkrete tiltak – alt fra kompetanse, rammebetingelser og økt fokus på sikkerhet til å gjøre våre dataressurser mer tilgjengelige. De framhever spesielt den sentrale rollen myndighetene har for at vi skal lykkes. Men fra regjeringen er det blitt ganske stille eller bare ord.

Vi ser at andre land tar aktive grep. Da næringskomiteen var på komitéreise i Sverige, var regjeringen der tydelig på at nettopp digitalisering var ett av tre hovedsatsingsområder. De var spesielt opptatt av hvordan små og mellomstore bedrifter skulle klare å omstille seg ved å ta i bruk digitalisering. Norge har en enda høyere andel små og mellomstore bedrifter, og en slik målrettet politikk burde også vi ha utviklet i tett samarbeid med partene.

NHOs kompetansebarometer viser at seks av ti bedrifter mangler ansatte med rett kompetanse. Det gjelder nok i aller høyeste grad digital kompetanse. Å oppleve mestring er avgjørende for produktiviteten og for å hindre utstøting.

På ingen av disse områdene ser vi at regjeringen leverer. Regjeringen skryter av at de følger opp Digital21, men har kun satt av 10 mill. kr i budsjettet og sier ingen ting om hvordan disse pengene skal brukes.

Arbeiderpartiet mener vi trenger en tydelig næringspolitikk med konkrete tiltak der næringsliv, akademia og myndighetene drar i samme retning. Vi må satse sammen for å være ledende i en konkurranse hvor mange land satser svært stort.

Arbeiderpartiet har foreslått økt satsing på toppindustrisentre, å etablere forskningssentre for næringsrettet digitalisering, kunstig intelligens, autonome systemer og tilrettelegging for små og mellomstore bedrifter, bl.a. ved å styrke DigitalNorway. Vi har også foreslått en kompetansereform for etter- og videreutdanning.

Et annet område Arbeiderpartiet har løftet fram, er en mer offensiv bruk av offentlig innkjøpsmakt for å styrke innovasjonsevnen. Det offentlige kjøper inn varer og tjenester for ca. 500 mrd. kr i året. Regjeringen har underlig nok valgt å ikke utvide ordningen med innovasjonskontrakter til tross for at det er stor etterspørsel og viser seg å være vellykket. For Arbeiderpartiet er dette lavt hengende frukter. I tillegg til nyskaping og flere arbeidsplasser vil det styrke det offentliges evne til å ta i bruk innovative innkjøp og utvikle bedre tjenester til befolkningen. Arbeiderpartiet vil styrke ordningen ytterligere med å opprette en risikoavlastningsordning. Det har vært etterlyst i mange år og er ett av tiltakene som er foreslått nettopp i Digital21.

Finansnæringen er en av de næringene som tidlig har møtt utfordringene og mulighetene med digitalisering. Vi er derfor glade for at regjeringen omsider, etter diverse etterlysninger fra Stortinget, har besluttet å etablere en regulatorisk sandkasse i løpet av 2019. Det vil være et godt virkemiddel for å utløse verdiskapings- og sysselsettingspotensial som følge av nye forretningsideer i skjæringspunktet mellom teknologi, finans og forbrukertrender.

Vi håper nå at regjeringen har lært av det de gjorde da de satte ned NOU-utvalget for å vurdere framtidig beskatning av havbruksnæringen, at de nå forstår at når endringene og omstillingene skjer så raskt, trenger vi også representanter fra næringsaktører som er midt oppe i det – i omstillingen – både fra de som er etablert og fra oppstartsbedrifter.

Statsråd Bård Hoksrud []: Det budsjettet for 2019 som regjeringen har lagt fram, er et ansvarlig forslag med gode profileringer tilpasset de totalrammer som vi har i vår økonomi. Budsjettavtalen med Kristelig Folkeparti innebærer ytterligere spissinger, særlig styrking av veterinærdekningen.

Norsk landbruk er for meg levende lokalsamfunn, mennesker i arbeid, verdiskaping – over hele landet. Landbruket er matmangfold, opplevelser, reiseliv og skogbruk. Og i sentrum står våre over 5 millioner innbyggere – forbrukerne.

Jeg er stolt av hva landbruksnæringen får til. Det er mye kreativitet der ute. Ikke minst blomstrer det innen lokalmatsatsing mange steder. Vi får stadig fram lokale, spennende og velsmakende produkter som Ola og Kari får mer og mer sansen for. Dette er kortreist mat av topp kvalitet.

Men vi har hatt en tøff sommer, med langvarig tørke og sviktende avlinger i store deler av Europa og i flere deler av Norge. Det har vært stor fare for omfattende fôrmangel. Dette har vært krevende.

Samtidig har vi sett næringen selv ta tak. De har stilt opp for hverandre. Fra statens side har vi for det første forhandlet inn et tillegg til jordbruksavtalen på 300 mill. kr som er utbetalt i høst. For det andre har forvaltningen prioritert store ressurser til å betale ut avlingsskadeerstatninger raskt og effektivt. Utbetalingene av erstatninger ser nå ut til å bli vesentlig høyere enn hva vi tidligere har prognosert. Per 7. desember var det utbetalt 1,3 mrd. kr i 2018. Utbetalingene i 2018 vil altså bli vesentlig høyere enn det som er foreslått i nysalderingen, og som er basert på det som da var gjeldende prognose.

Prognosene nå tyder på at 200–400 mill. kr av erstatningene vil bli utbetalt i 2019. Dette vil vi komme tilbake til i forbindelse med behandlingen av revidert budsjett 2019. Dette viser at vi har en god ordning for bøndene når de opplever store inntektstap som følge av avlingsskader.

Situasjonen viser – med stor tydelighet – at jordbruket er sårbart, og vi må være forberedt på at slike situasjoner oppstår på nytt. Det er en stor utfordring for jordbruket å tilpasse produksjonen til et klima i endring. I jordbruksoppgjøret ble klima- og miljøinnsatsen styrket, bl.a. med økte midler til forskning, utvikling og kompetansebygging. I denne sammenheng er god agronomi, god dyrevelferd og høy kompetanse hos bonden veldig viktig.

Regjeringen har også invitert organisasjonene i jordbruket til dialog om å inngå en gjensidig avtale om reduserte klimautslipp. Vi har vårt neste forhandlingsmøte den 20. desember.

Det er mye som går bra for norsk landbruk: Våre dyr er friske. Antibiotikabruken i dyreholdet er lav. Det er mye spennende som skjer innenfor teknologisk utvikling, bl.a. innenfor presisjonslandbruket. Vi satser på forskning på skog for å øke verdiskapingen med høyest mulig klimagevinst. Regjeringen vil fjerne flaskehalser i veinettet. Det bedrer effektiviteten i tømmertransporten.

Optimismen rår i norsk skog- og trenæring. Hogsten er rekordhøy. Noen spennende industriinitiativer er realisert, og flere er under planlegging. Flere lønnsomme industribedrifter her hjemme som foredler norsk skogsråstoff, er viktig for sysselsetting og større bidrag til verdiskaping fra skogen framover.

Silva Green Fuel, eid av Statkraft og Södra, bygger et pilotanlegg for avansert andregenerasjons biodrivstoff basert på skogsråvare på Tofte i Hurum, som etter planen skal stå ferdig i løpet av 2019.

Foods of Norway har kommet langt i å lage fôringredienser til husdyr og fisk av bl.a. trevirke. Storskalaforsøk er gjennomført med gode resultater i 2018.

På området høstbart vilt foreslår vi å øke innsatsen for å rekruttere til jakt og stimulere barn og unge til å bruke utmarksressursene. Regjeringen har fortsatt høyt trykk på å bekjempe skrantesyke. Vi må sørge for å bevare frisk hjortevilt og tamrein i Norge

Regjeringen følger budsjettmessig opp beslutningen om å flytte 30 årsverk fra Landbruksdirektoratets enhet i Oslo til en ny enhet i Steinkjer.

Jeg ser av budsjettinnstillingen at opposisjonen foreslår beredskapslagring av korn. Regjeringen har flere ganger i perioden 2013–2017 på anmodning av Stortinget vurdert beredskapslagring av matkorn og kommet til at dette ikke er et målrettet og kostnadseffektivt tiltak for å styrke norsk matsikkerhet. De summene som opposisjonen har lagt inn i sine forslag, vil ikke rekke langt.

Til slutt vil jeg si at jeg er glad for at det er bred oppslutning om jordvernet. Vi er nær ved å nå målet om at årlig omdisponering av dyrket mark skal være under 4 000 dekar. Dette er grunnlaget for framtidig matproduksjon.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Terje Aasland (A) []: På bakgrunn av den helt spesifikke saken om reindriftsreduksjoner ønsker jeg å stille et generelt spørsmål til landbruksministeren, og det er: Hvordan oppfatter han lovgrunnlaget for å redusere reintallet – hvordan fungerer det? Når han vurderer det i etterkant: Er landbruksministeren – med en generell betraktning – fornøyd med grunnlaget for å redusere reintall, slik loven legger opp til?

Statsråd Bård Hoksrud []: Jeg tror det er viktig at vi sørger for å ha en god næring som kan drive med reindrift i framtiden, og det er det dette handler om. Dette handler ikke om én sak, dette handler om at det er 231 sidaer som har fått vedtak om å redusere reintallet sitt, og det er 230 som har fulgt opp. Dette handler om at vi må sikre at vi har nok beiteområder i framtiden, at vi har god dyrevelferd for å sikre at man skal kunne drive med rein i framtiden. Alle de andre har altså akseptert at man har gått ned på reintallet, nettopp for å sikre at man i framtiden skal kunne ha en god næring som kan drive med rein.

Terje Aasland (A) []: Jeg takker for svaret, selv om jeg vel ikke opplever det som en generell betraktning av hvordan lovverket fungerer. Vi er enige om målet – vi må ha bærekraft i reindriftsnæringen, hvis ikke er det helt håpløst. Men det kan være noe med grunnlaget for å redusere reintallet som er greit å vurdere i etterkant. Men jeg aksepterer at landbruksministeren sånn sett ikke svarer.

Da spør jeg: I den spesifikke, konkrete saken, hvorfor er det nå så viktig å gjennomføre Landbruksdirektoratets vedtak om tvangsslakting før saken har fått sin uttalelse fra menneskerettskomiteen i Genève?

Statsråd Bård Hoksrud []: Jeg mener at det er viktig å følge opp de maktfordelingsprinsippene som vi har. Dette er en høyesterettsdom som også har tatt høyde for og vurdert det man nå har anket inn for menneskerettskomiteen. Jeg mener at man må følge opp den høyeste domstolen i Norge, og det er det som er begrunnelsen for dette. Og som jeg sier: Hvis man legger til grunn at gjennomsnittet for en sida er ca. 6,1 reineiere, betyr det at det er ca. 1 400 reineiere som har vært med på å sørge for å redusere reintallet – nettopp for at vi skal få på plass bærekraftige og tilstrekkelige beiteområder i framtiden. Konsekvensen av det representanten Aasland mener, er at man skal sette til side høyesterettsdommen inntil man har fått en uttalelse fra menneskerettskomiteen. Dette er ikke en domstol, det er en komité som skal komme med en uttalelse.

Nils Kristen Sandtrøen (A) []: Landbruksministeren var innom tørkesommeren i innlegget sitt. Det er nå et stort behov for å forsterke innsatsen mot mulige nye sykdommer og ikke minst den økte smitterisikoen som vi har fått. Derfor foreslår Arbeiderpartiet ekstra midler til Mattilsynet i år for å gjøre den jobben. Det er ansvarlig. Å hoppe over oppgaven er uansvarlig. Stortinget er tydelig på at vi må komme i gang med arbeidet for å forsterke beredskapen. Det er ansvarlig. Å utsette dette og ikke komme med penger er uansvarlig.

Nå har vi hatt en stor debatt om beredskap i Stortinget. Regjeringen har fått krass kritikk for å være for sen i oppfølgingen. Jeg lurer på: Er det ikke da betenkelig at vi nå også skal få forsinket beredskap for maten?

Statsråd Bård Hoksrud []: Jeg mener at vi har gode ordninger. Vi har et mattilsyn som er offensivt, og som er på. Vi har ca. 20 overvåkningsprogrammer allerede i dag, nettopp for å ivareta matsikkerheten. Vi har god dialog med Mattilsynet med tanke på om man må gjøre noe ytterligere. Men Mattilsynet mener at man ikke behøver å iverksette det som representanten nå ønsker. Jeg er heller ikke sikker på om dette vil være det rette tiltaket å bruke mye penger på akkurat nå, for man har allerede gode ordninger. Man har også laget en veileder som er sendt ut, og det foreligger god informasjon til dem som eventuelt har importert eller kommer til å importere fôr, om hvordan man skal forholde seg og på en god måte ivareta sikkerheten, som representanten er opptatt av.

Geir Pollestad (Sp) []: Eg må seia eg vart litt overraska då eg høyrde statsrådens omtale av beredskapsslagring av korn. Det vart berre vist til dei evalueringane og utgreiingane som regjeringa hadde gjort. Det vart sagt at opposisjonspartia hadde lagt inn for lite pengar. Det kjem jo litt an på kor mykje ein skal gjera i løpet av 2019 i denne saka.

Men det som også overraskar meg, er at statsråden ikkje seier noko om kva han er pålagd av Stortinget å gjera. Stortinget har gjort eit tindrande klart samrøystes vedtak om at statsråden skal koma tilbake med ei eiga sak om etablering av beredskapslagring av matkorn i løpet av 2019. Då er spørsmålet mitt: Har statsråden tenkt å følgja opp det vedtaket? Og vil me då få ei sak som seier noko om korleis dette kan gjerast, og korleis me kan koma i gang? Eller kjem det berre til å koma nok ei utgreiing der ein avfeiar dette som Stortinget faktisk har gjort eit samrøystes vedtak om?

Statsråd Bård Hoksrud []: Statsråden har tenkt å komme tilbake til Stortinget, som Stortinget har bedt om. Men jeg synes det er litt spesielt at man legger fram et forslag om 20 mill. kr, og 35 mill. kr fra det andre partiet, og så vet man at hvis man skal ha kornlager for tre måneder, koster det ca. 150 mill. kr bare å kjøpe inn. For tre måneder! I tillegg må man sørge for de årlige driftskostnadene, som er et sted mellom 23 og 40 mill. kr – i overkant av 40 mill. kr. I tillegg må man bygge der hvor man skal lagre kornet, noe som også vil koste mye penger.

Men dette vil altså statsråden komme tilbake til Stortinget med, som Stortinget har bedt om. Men jeg synes det er litt spesielt, og man bør svare på hvordan man har tenkt å klare å få på plass et beredskapslager i 2019 med de midlene som ligger der.

Geir Pollestad (Sp) []: Det er iallfall godt at i den saka som no kjem frå regjeringa, får me klarlagt at det her ligg hundrevis av millionar til å koma raskt i gang, så det er bra.

Det er nokon som har det vondt for tida, det er nokon som er urolege for framtida, det er fleire hundre familiar, og det er dei av landets bønder som driv med pels og pelsproduksjon. Ein skal altså ha lov til å produsera den pelsen kvar som helst i verda, berre ikkje i Noreg. Ein kan selja vara i Noreg, og ein kan selja ho i utlandet, men ho må altså ikkje produserast i Noreg, med verdas beste dyrevelferd for pelsdyr. Resultata frå Mattilsynet er òg gode.

Det mange av dei som er ramma av regjeringa sin politikk, seier, er at det er vondt at den ansvarlege statsråden ikkje tek ansvar for vedtaket, at han berre skuldar på regjeringsforhandlingane. Så spørsmålet mitt til statsråden er: Vil ein i Stortinget no ta ansvar for avgjerda om å leggja ned norsk pelsdyrnæring? Og korleis kan den avgjerda forsvarast?

Statsråd Bård Hoksrud []: Jeg har stor forståelse og sympati med dem som nå sliter og synes dette er vanskelig. Det skal man ha, for dette er tøft for mange. Derfor har vi nå sørget for å få ut på høring et forslag til en kompensasjonsordning som vi har bedt om innspill på. Så vil saken bli lagt fram for Stortinget, som er de som eventuelt fatter endelig vedtak om man skal legge ned næringen eller ikke.

Dette er en del av regjeringsforhandlingene mellom de tre regjeringspartiene som man har blitt enig om, og som jeg som statsråd må følge opp.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Det er feil at dette forslaget er å vente på gjennomføringa av ein høgsterettsdom. Dette er å vente på gjennomføringa av ei forvaltingsavgjerd – og til etter at menneskerettskomiteen har gitt si uttale i saka, som i norsk lov nettopp har den rolla å avklare om vi er innanfor eller utanfor menneskerettane.

Det er stor spenning rundt dette i alle juridiske kretsar – om vi har hatt eit system for tvangsslakting som er innanfor, eller ikkje. Vanlegvis, i rettssystemet, ventar ein til siste vurdering er gjord, men det har ein altså valt ikkje å gjere her. Her har ein hast. Ein krev til og med at ein skal gjennomføre tvangsslaktinga midt på vinteren, som er heilt vanvitig, og utan kompensasjon til aktørar som blir drivne ut.

Har statsråden vore i kontakt med Landbruksdirektoratet om dette og gitt si anbefaling om korleis ein skal gå fram i saka?

Statsråd Bård Hoksrud []: Dette er en sak som har vært igjennom hele det norske rettsapparatet, på alle nivåer, og som har endt opp i Høyesterett. Det er Høyesterett som også har fattet en dom, som er klar og tydelig, og hvor man også har vurdert de aspektene som representanten Knag Fylkesnes tar opp.

Så har jeg lyst til å presisere, for presisjonsnivået til representanten Knag Fylkesnes er ikke helt riktig: Han påstår at det er fattet vedtak om at man skal tvangsslakte. Det er ikke det som er gjort. Det er viktig å presisere at Landbruksdirektoratet ikke har fattet vedtak om tvangstiltak på dette tidspunktet, men de har gitt Sara en frist til slutten av desember for selv å redusere reintallet i tråd med dommen fra Høyesterett.

Dette handler om at vi ønsker og er opptatt av å sikre at vi skal ha en reinnæring i framtiden, og at det er gode beitemuligheter for den reinstammen som er der. Derfor har man fattet en beslutning om at man skal ned. 230 sidaer, nesten 1 400 reineiere, har vært enige om dette. Det er én som ikke ønsker å følge det opp, og det vil kunne få store konsekvenser hvis det ikke blir fulgt opp.

Presidenten: Replikkordskiftet er då avslutta.

Kårstein Eidem Løvaas (H) []: Det burde egentlig ikke være nødvendig, men i dag føler jeg for å starte med et av de mest kjente slagordene fra sosialistene i Norge: «Gjør din plikt, krev din rett.» Dette var retorikk fra venstresiden lenge før velferdsstaten så ut som den gjør i dag, og det er også lenge siden venstresiden har brukt slagordet – forståelig nok. Når vi ser til venstre i det politiske landskapet i dag, ser vi i all hovedsak partier som ønsker å øse av godene, men som viser liten forståelse for eller ofrer liten tanke på hvordan godene og verdiskapingen blir til.

Det burde være unødvendig, men det er altså på sin plass – kanskje mer enn på mange tiår – å minne om at vi først må skape, deretter kan vi dele. Statens penger er ikke noe som bare er der.

I dag høres det mer ut som melodien er: «Krev din rett, krev din rett.» For en vestfolding minner det om Odd Børretzens sang om måker – «skal ha, skal ha». Denne skal ha-politikken skal løses med mer skatt på arbeidsplassene til vanlige folk. Små og mellomstore bedrifter skal klemmes hardere. I stedet for trygge rammevilkår skaper man usikkerhet for arbeidsplassene – og det er ille.

Norge går så det griner økonomisk, for tiden, og det er bra. Politikken vår virker. Samtidig er det sånn at stadig flere har en jobb å gå til. Stadig flere blir kvalifisert til å gjøre jobben sin, for – og dette vet også våre ærede konkurrenter på venstresiden av den politiske streken – den beste måten å bekjempe forskjeller og fattigdom på er å sørge for at folk har en jobb å gå til. Norge er et av landene i verden med minst forskjeller, men det må ikke bli noen sovepute. Den aller, aller største forskjellen er mellom dem som må opp og av gårde fordi de har en jobb å gå til, og dem som ikke har noen grunn til å sette på vekkerklokken når de går og legger seg.

Det går også så det suser i Distrikts-Norge. Ledigheten er rekordlav, næringslivet blomstrer, og det bygges ut vei og bane som knytter by og bygd sammen, som aldri før. Ja, i hele Norge går ledigheten ned. Veksten går opp, og det skapes flere jobber. Dette må vi fortsette med – skape mer, ikke skatte mer.

Der Høyre vil la næringslivet skape flere lønnsomme jobber, vil Arbeiderpartiet ha flere jobber som lever av statsbudsjettet. Det forsøkes også i dag å skape et bilde av at vår økonomiske politikk ikke virker for å få flere i arbeid. Til de av dere som fortsatt hevder det, vil jeg rett og slett si: Kan dere ikke bare se dere rundt? Bedriftene investerer mer. Stadig flere kommer i jobb i hele landet. Ledigheten er den laveste på ti år, særlig i distriktsfylkene. Sysselsettingsandelen øker, og færre står utenfor arbeidslivet. Det er i seg selv oppsiktsvekkende. Siden valgkampen har sysselsettingsandelen økt jevnt og trutt, til tross for økt innvandring og en aldrende befolkning. Likevel fortsetter Arbeiderpartiet i sitt alternative statsbudsjett å snakke om at stadig flere står utenfor arbeidslivet. Det er i beste fall mot bedre vitende. Det står også i grell kontrast til hva Nav selv skriver:

«Oppfatningen om at en økende andel nordmenn passivt mottar Nav-ytelser, stemmer ikke.»

Representanten Gahr Støre sa i valgkampen at han fryktet en tapt generasjon, og at vi er på vei til å få et ledighetsnivå likt andre land i Europa. Dette sa han mens alle piler pekte i riktig retning. Og etter at han sa det, er det skapt nesten dobbelt så mange jobber som Arbeiderpartiet lovte dersom de vant valget.

Alle må bidra for at vi skal kunne opprettholde velferdsnivået vi kjenner i dag, for det er folks arbeid som er grunnlaget for velferden. Alle som kan jobbe, skal jobbe og må jobbe, og ingen skal gå ut på dato. Høyre ønsker å ta vare på Norge som verdens beste land å bo i. Du er den nye oljen – kanskje ikke akkurat du og jeg, men alle som går til en verdiskapende jobb, er i hvert fall den nye oljen – for det er verdien av vår fremtidige arbeidsinnsats som skal finansiere velferden vår i årene som kommer. Det er ikke en enkelt næring, en enkelt nyvinning eller en fiks idé, men summen av vår felles arbeidsinnsats som skal bære fremtidens velferdssamfunn.

Velferds-Norge, altså en stor offentlig sektor, krever høy verdiskaping i privat sektor. Det viktigste for Norge fremover blir derfor å skape enda flere jobber i privat sektor. Konsekvensen av å ikke reformere, modernisere, effektivisere og prioritere er et svekket velferdssamfunn. Hvis vi fortsetter å ignorere disse utfordringene, slik venstresiden gjør, må vi betale langt mer i skatt eller kutte dramatisk i velferden. Høyre ønsker ingen av de to tingene. Vi ønsker i stedet å fortsette å legge til rette for et bærekraftig velferdssamfunn.

Bengt Rune Strifeldt (FrP) []: Norge er en havnasjon, og mye av vår verdiskaping skjer ved bruk av havet, vår lange kystlinje og marine ressurser. Havnæringene skaper verdier for nesten 500 mrd. kr hvert år og er kjempeviktig for norsk økonomi. Det utgjør en fjerdedel av den totale norske verdiskapingen, og regjeringens ambisjoner om å gjøre Norge til en ledende havnasjon følges godt opp i budsjettet.

Norge er verdens nest største sjømateksportør, fiskeri- og havbruksnæringene er blant de viktigste framtidsnæringene for Norge og har potensial til å skape ytterligere flere lønnsomme arbeidsplasser i hele landet.

Årets statsbudsjett støtter godt opp om de høye ambisjonene regjeringen har for norske havnæringer, og viktigheten av mer verdiskaping fra havet og kysten – et budsjett som skal sikre fortsatt vekst i norsk økonomi, der omstilling, økt konkurransekraft og flere arbeidsplasser er i fokus.

Marin forsøpling er et økende problem som truer denne positive utviklingen. Rundt 8 millioner tonn plast havner i havet hvert eneste år. Den plasten forsvinner aldri og er til stor skade for livet i havet. Hvis vi fortsetter som i dag, kan det være mer plast enn fisk i havet i 2050. Marin forsøpling er en global utfordring som krever globale løsninger. Om lag 85 pst. av plasten som havner i havet, kommer fra land. Årsaken er at det nesten ikke finnes søppelhåndteringssystemer i utviklingsland. Derfor er jeg glad for at det med Fremskrittspartiet i regjering nå er satt av 400 mill. kr i bistandsprogrammet mot marin forsøpling.

Et av FNs bærekraftsmål er å bevare og bruke hav og marine ressurser på en måte som fremmer bærekraftig utvikling. Med regjeringens havsatsing vil vi bidra til å realisere verdiskapingspotensialet i havet gjennom bærekraftig vekst. Dette budsjettet er et viktig skritt mot å nå FNs mål.

De høye ambisjonene for havnæringene fordrer dermed at kunnskapsinnhentingen om havets helse styrkes og effektiviseres. Det er derfor en viktig prioritering å bevilge 30 mill. kr for å styrke kunnskapen om havets helse. Målet er å få kunnskap raskere, sånn at vi kan legge til rette for god forvalting, lønnsomhet, vekst i marine næringer og utvikle nye marine næringer.

Samtidig som det satses på nye næringer, er det er viktig å ta vare på de tradisjonelle havnæringene. Da tenker jeg spesielt på norsk sjøfart og ikke minst på norske sjøfolk – å gi dem forutsigbarhet og gode rammevilkår, sånn at vi også skal ha norske sjøfolk i framtiden.

Helt siden Fremskrittspartiet ble stiftet, har vi vært på lag med dem som arbeider på sjøen. Fremskrittspartiet har alltid vært, er og vil alltid være sjøfolkenes parti.

I motsetning til da de rød-grønne styrte, har tilskuddsordningen for sysselsetting av sjøfolk blitt vesentlig styrket. I tillegg har vi i regjering lovfestet tilskuddsordningen og utvidet den til også å gjelde spesialisert «deep sea»-virksomhet. I sum mener jeg at vårt engasjement for norske sjøfolk ikke bare er gode og lovende ord, men også handling og prosesser framover.

Vi har lagt bak oss en vår med et sterkt politisk ordskifte om forslaget til endringen av fartsområdeforskriften for utenriksferger, og en vår som har vært uoversiktlig for de involverte partene. Derfor er det gledelig at det i budsjettforliket er satt en stopper for å endre fartsområdeforskriften for utenriksferger, og jeg vil berømme Kristelig Folkeparti, og spesielt representanten Steinar Reiten, som brakte saken inn i budsjettforhandlingene og gjorde at vi fikk en god løsning på saken. Utfallet er helt i tråd med Fremskrittspartiets primærstandpunkt.

På vår vakt har vi gjort mye for å bedre sjøfolkenes rammebetingelser og forutsigbarhet, og forutsetningene har derfor endret seg siden fartsområdeutvalget vurderte saken. Med dagens rammevilkår foreligger det ingen besparelser for Color Line i å flytte de to skipene som går mellom Oslo og Kiel, fra NOR til NIS. Det lønner seg å være et norsk rederi i et norsk skipsregister med norske sjøfolk. At det er slik, er en villet politikk fra Fremskrittspartiets side.

Som nevnt: Fremskrittspartiet har alltid vært, er og vil alltid være sjøfolkenes parti.

Cecilie Myrseth (A) []: Arbeiderpartiet har en både lang og stolt hav- og fiskerihistorie – fra Jens Steffensen, som gikk i bresjen for råfiskloven, Jens Evensen, som gjorde Norge større, og helt opp til Jan Henry T. Olsen, som ikke hadde én fisk å gi til EU, Helga Pedersen, som stoppet svart fiske, og Jonas Gahr Støre, som sikret delelinjeavtalen i Barentshavet.

Vi i Arbeiderpartiet har fortsatt tro på at havet kan gi flere arbeidsplasser langs kysten. Derfor har Arbeiderpartiet et godt budsjett for kysten og havet, med hele 680 mill. kr mer til kysten enn hva regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti har. Vårt budsjett ville gitt et løft for kysten, skapt flere arbeidsplasser og styrket bosettingen langs kysten. Vi må faktisk utvikle hele kysten, ha en politikk for mindre forskjeller og mer fellesskap, vi trenger en aktiv næringspolitikk også for kysten. Det er ikke en politikk som kjennetegner denne regjeringen.

År etter år har Erna Solbergs fiskeriministre foreslått smålige kutt i det som ville hatt stor betydning for kysten, ikke minst i min egen landsdel, Nord-Norge. For Arbeiderpartiet er det viktig at vi kan lande fisk langs hele kysten, via det såkalte føringstilskuddet. Fram til nå har Kristelig Folkeparti bidratt til å rette opp i regjeringens smålige kutt, men jeg har mine tvil om regjeringen kommer til å klare å prioritere det i årene framover, når de nå skal inn i regjering.

Arbeiderpartiet har også en kraftig industrisatsing, som er lagt inn i budsjettet vårt. Vi prioriterer 48 mill. kr til industritiltak, føringstilskudd og ordninger som skal gi mer bearbeiding av fisk langs kysten. På nyhetene denne uken så vi at over halvparten av fiskemiddagene som en småbarnsfamilie i Bodø kjøper, ikke inneholder norsk fisk, og så mye som hvert tredje produkt lages utenfor Norge. Fiskepinner som kjøpes i Nord-Norge, er laget av Alaska pollock – ikke av sei fra våre havområder. Det er et stort paradoks, og jeg vil si det også er et nederlag. Forbrukerne ønsker det ikke, og jeg forutsetter at vi som fiskeripolitikere ikke ønsker det. Fiskeriministeren sier at han heller ikke ønsker det – ja, da må sistnevnte ta grep.

For Arbeiderpartiet er det viktig å få til mer bearbeiding av norsk fisk i Norge på land. Da må det investeres mer i utvikling og innovasjon og teknologi for lønnsomheten i industrien, og staten er nødt til å være med på det. Det er også grunnen til at Arbeiderpartiet tar til orde for en egen satsing på fiskeindustrien gjennom en egen industristrategi.

Jeg har også registrert at Harald T. Nesvik mener at vi ikke trenger dette. Men er det én ting de siste dagers oppslag har vist, er det at jo, det trenger vi faktisk. Noe av det viktigste for å sikre mer bearbeiding er helt åpenbart tilgangen på råstoff. Har vi ingen fisk å skjære i, er det heller ingen arbeidsplasser eller industri. Da trenger vi stabile rammebetingelser. Vi må ha avtaler mellom kyst og land som sikrer at fisken kommer på kaia og inn i fabrikken, året rundt.

Jeg kommer ikke unna å nevne de rystende avsløringene som den siste tiden har kommet fram om arbeidsforhold på båter langs kysten vår, med sosial dumping, rovdrift på mennesker og forhold som vi ikke kan være bekjent av. Fiskeriministeren har valgt å ikke svare på mitt skriftlige spørsmål om hvilken betydning dette har for anseelsen til norsk fiskerinæring, og sendte det videre til næringsministeren. Det synes jeg er spesielt, for jeg mener dette er dypt bekymringsfullt, og det er forhold vi overhodet ikke kan være bekjent av. Så her må det tas grep, og jeg ber fiskeriministeren komme på banen.

De siste årene med Solberg-regjeringens fiskeripolitikk har det vært skapt stor usikkerhet. 1. mai må altså brukes til å slå fast at fisken tilhører oss i fellesskap. Det er mange uløste problemer, og det er ikke mange av de problemene som er nær noen løsning. Det leveres for lite politikk fra ministeren.

Hvordan skal vi sikre at også de unge folkene i framtiden velger en framtid i fiskerinæringen? Hvordan håndterer vi at prisene på båter og kvoter har blitt så høye, og hvordan sikrer vi at «åpen gruppe» også har rom for unge folk på vei inn i næringen? Norsk fiskeripolitikk trenger mer forutsigbarhet. Næringen trenger en regjering som tar tak i den virkeligheten som oppleves der ute, som ser at alle skal med, både liten og stor, og som ikke gjør at folk tar i bruk paroler.

Ingunn Foss (H) []: Regjeringen leverer et budsjettforslag som vil øke sysselsettingen og konkurransekraften til norsk næringsliv. Å ha et arbeid å gå til er viktig for den enkelte og for samfunnet. Ifølge tall fra SSB er det skapt over 50 000 jobber siste år, og arbeidsledigheten er den laveste på 30 år. Ekstra gledelig er det at sysselsettingsgraden også går opp.

Arbeidsplasser skapes der det er mennesker som er villige til å satse, der det er god kompetanse, gode ideer, konkurransedyktige skatter og avgifter, målrettet kapital og målrettede tilskuddsordninger og et effektivt og ubyråkratisk regelverk. Alt dette fokuserer regjeringen på.

I tillegg er næringslivet avhengig av god infrastruktur og et utdanningssystem som gir rett kompetanse til rett tid. Denne regjeringen har en historisk satsing på infrastruktur, forskning og utdanning, noe næringslivet setter stor pris på.

Flere jobber i privat sektor er grunnlaget for inntekter til velferdssamfunnet vårt. Derfor er det så viktig å sikre næringslivet konkurransekraft. Vi har senket selskapsskatten, redusert formuesskatten og faser ut maskinskatten. Tilbakemeldingene fra næringslivet er gode. NHO skriver bl.a. i sitt innspill til komiteen: «NHO mener dette er et godt budsjett for jobbskaping.» Og videre: «De foreslåtte reduksjonene i selskapsskatt og formuesskatt vil bidra til økte investeringer og flere jobber». Arbeiderpartiet vil reversere kutt i selskapsskatten og øke formuesskatten.

I løpet av de siste fem årene er det lagt fram en rekke stortingsmeldinger og strategier på de områdene hvor Norge har naturgitte fortrinn og sterke teknologi- og kompetansemiljøer. Det er lagt fram jordbruksmelding, industrimelding, skogmelding, reiselivsmelding, maritim strategi, bioøkonomistrategi, eksportstrategi, Digital21 – bare for å nevne noen. Vi har også et pågående arbeid for å se på hvordan en bedre kan allokere kapital til eksisterende og nye bedrifter.

Likevel etterlyser opposisjonen en mer aktiv næringspolitikk og kommer selv med økte offentlige utgifter og store skatteskjerpelser i sine budsjetter som svar på de utfordringene vi står overfor. Dette er en oppskrift på dårligere kår for privat næringsliv og mindre penger til offentlige velferdstjenester.

Denne regjeringen ønsker et landbruk med små og store bruk i hele landet. Vi har opprettholdt en differensiert bruksstruktur og gitt bøndene større frihet til å bestemme over egen eiendom og utnytte ressursene sine bedre. Regjeringens politikk innebærer en forsterkning av kanaliseringspolitikken med utstrakt beitebruk og dyrehold på små og mellomstore bruk i Distrikts-Norge. Politikken har resultert i økt matproduksjon og god inntektsutvikling for norske bønder de siste tre årene. På grunn av overproduksjon på flere områder, noe som er næringens eget ansvar, går inntektene ned. Dette må settes i fokus i de kommende forhandlingene med jordbruket.

NIBIO viser i sine driftsgranskninger for 2017 til at hovedårsakene til inntektsnedgangen er prisreduksjon som følge av overproduksjon av svin, sau og lam, kostnadsøkning og at mye nedbør ga dårlige grasavlinger i sør og vest i 2017.

Regjeringens budsjettforslag på Landbruks- og matdepartementet innebærer en økning på 4,9 pst. sammenlignet med vedtatt budsjett for 2018. Økningen er i hovedsak knyttet til inngått jordbruksavtale framforhandlet med tilslutning fra begge faglagene, utflytting av arbeidsplasser fra Oslo til Steinkjer, forskning på skogens klimabidrag og midler på Samferdselsdepartementets budsjett til å fjerne flaskehalser i det fylkeskommunale veinettet, noe som er svært viktig for en effektiv tømmertransport.

Skog- og trenæringen har over lang tid hatt bedre infrastruktur som et av sine viktigste mål. Regjeringen har i perioden 2014–2018 bevilget 760 mill. kr til infrastruktur i skogbruket, fordelt med 525 mill. kr til skogsbilveier og 235 mill. kr til tømmerkaier, noe næringen er svært godt fornøyd med.

Landbruks- og matdepartementet skal gjøre en ny vurdering av beredskapslagring av matkorn i 2019, i tillegg til de utredningene som er foretatt i perioden 2013–2017. Arbeiderpartiet har i sitt budsjettforslag foreslått 35 mill. kr til klimatilpasning og beredskapslager for matkorn, såkorn og grasfrø. Senterpartiet har foreslått 20 mill. kr til beredskapslagring av korn. Beredskapslager for matkorn – nok til tre måneders forbruk – vil koste 150 mill. kr, og driften vil koste 23–44 mill. kr. Beløpene som her er avsatt, samsvarer på ingen måte med behovene.

Statsråd Harald T. Nesvik []: Norge er et land med ekstreme muligheter. For å kunne fortsette å utnytte dette potensialet må vi fortsette å satse på bærekraftig fiske og høsting av havets ressurser. Gode vitenskapelige råd og forvaltningsprinsipper legger selve fundamentet for dette.

Regjeringen vil derfor prioritere havbasert forskning. Norges forskningsråds satsing på havteknologi og maritim innovasjon styrkes i budsjettet. Havforskningsinstituttet, Norges forskningsråd og Veterinærinstituttets kunnskapsgrunnlag om effektene av marinrelatert næringsvekst styrkes i en felles satsing på havets helse på 30 mill. kr. I tillegg gjennomføres det i disse dager et forskningstokt til Antarktis nettopp for å øke kunnskapen om bl.a. krillforekomster.

Regjeringen fortsetter arbeidet med samlokalisering av Havforskningsinstituttet og Fiskeridirektoratet. Dette vil kunne bidra til å sikre et godt grunnlag for en solid norsk kunnskapsbasert fiskeri- og havbruksforvaltning.

En annen viktig forutsetning for langtidsutbytte av havets bestander er at det holdes en god kontroll med utøvelse av fiskeriene. Regjeringen vil fortsette bekjempelsen av UUU-fiske, utvikle et mer fleksibelt kvote- og tillatelsessystem og sikre at Norge får internasjonalt gjennomslag i fora og forhandlinger om marin ressurs- og miljøforvaltning.

Man kommer heller ikke unna brexit og hvordan Storbritannias utgang fra EU vil påvirke fiskeriforvaltningen. Regjeringen har etablert god dialog med både EU og Storbritannia og vil arbeide for et nytt avtaleverk som sikrer en bærekraftig høsting og forvaltning av Nordsjøens fellesbestander. Dette er svært viktig, all den tid de aller fleste bestandene som Norge og norske fiskere fisker på, er bestander som vi deler med andre land. Derfor er vi helt avhengige av gode avtaler knyttet til denne ressursutnyttelsen.

Regjeringen vil legge til rette for en bærekraftig og lønnsom havbruksnæring gjennom gode rammevilkår for utvikling og vekst. Både lønnsomhet, sysselsetting og ringvirkninger i lokalsamfunnene er stigende.

Som med all annen matproduksjon er det så klart utfordringer knyttet til miljøaspektet ved havbruk. Regjeringen legger til rette for at utviklingen skal skje innenfor bærekraftige rammer, med god hjelp av næringen selv. Næringen står for en forrykende teknologiutvikling, og potensialet i mange av utviklingsprosjektene er utrolig spennende.

Det gleder meg at regjeringen også kan fortsette utbetalingen av tilskudd til kommuner og fylkeskommuner som legger til rette for havbruk. Havbruksfondene er der nettopp for å ha en god og skikkelig belønning av de kommunene som legger til rette for havbruk i sine nærområder.

Avslutningsvis vil jeg komme med et par svar til representanter som har kommet med spørsmål og påstander. Først til representanten Cecilie Myrseth. Representanten reagerte på at undertegnede har sendt spørsmål som hun har stilt knyttet til det som skjer om bord i et gitt fartøy i Barentshavet, over til næringsministeren. For det første vil jeg bare si én ting. Regjeringen står for en felles politikk. Det er regjeringen som organ som fatter beslutningene. Men akkurat i denne saken ble spørsmålet sendt over til den statsråden som har ansvaret for temaet. Kanskje det overrasker representanten Myrseth at den statsråden som har ansvaret for temaet, også vil svare til representanten, men jeg trodde heller at representanten ville bli glad for å få svar fra den statsråden som hadde med porteføljen å gjøre, og som kunne iverksette tiltak og følge opp disse tingene. Men representanten skal være klar over én ting: Vi jobber langs mange akser i den saken. Jeg har selv jobbet opp mot fiskerikriminalitet og hvordan vi behandler både sjøfolk og andre om bord i båtene som en følge av dette på mange områder. Dette er viktige felt som vi skal fokusere sterkt på, for det er helt uakseptabelt, det som har blitt avdekket.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Cecilie Myrseth (A) []: For å ta det statsråden avsluttet med fra talerstolen: Jeg hører hva som sies. Men spørsmålet som ble sendt til fiskeriministeren, handlet om hva han tenkte om anseelsen til fiskerinæringen, og jeg vil jo tro at det i aller høyeste grad er et spørsmål som angår også fiskeriministeren. Så spørsmålet er: Hva konkret vil fiskeriministeren gjøre for å følge opp den alvorlige situasjonen som vi nå ser om bord på båter langs kysten vår?

Statsråd Harald T. Nesvik []: Jeg jobber hver eneste dag med fiskerinæringens anseelse. Jeg aksepterer ikke fiskefusk, jeg aksepterer ikke at man ikke driver bærekraftig, og jeg aksepterer ikke de forholdene som er avdekket, rett og slett fordi dette er viktig. Det har med anstendigheten til dem som jobber innenfor næringen, å gjøre.

Bakgrunnen for at det oversendes til næringsministeren, er at det er avdekket at dette var et utenlandsk fartøy. Det har med arbeidsforholdene om bord i båten å gjøre, mens fiskeriministeren har med det utenforliggende å gjøre: det som har med forvaltning å gjøre, det som har med fiskeriene å gjøre, det som har med kvoter å gjøre – ikke det som har med arbeidsforholdene om bord i båten å gjøre.

Men jeg er helt enig i det næringsministeren har sagt: Vi skal jobbe sammen med disse tingene, både nasjonalt og internasjonalt. For de tilstandene som er avdekket, er helt uakseptable.

Cecilie Myrseth (A) []: Jeg har også et annet spørsmål, og det handler om bearbeiding. Som jeg nevnte i mitt innlegg, har vi den siste uken sett en rekke reportasjer som handler om norske produkter av fisk som har altfor liten grad av norsk fisk i seg. Jeg har registrert at fiskeriministeren har sagt at dette må vi akseptere, og jeg har også registrert at man ikke ønsker å være med på en strategi for hvitfisken. Så da er spørsmålet mitt: Hva er egentlig fiskeriministerens tiltak for å gjøre noe med de problemstillingene som er kommet fram den siste uken?

Statsråd Harald T. Nesvik []: Først av alt: Det jeg har satt spørsmålstegn ved, er hvorvidt jeg kan være sikker på at en strategi er den rette veien å gå.

Det jeg har sagt, og som jeg står for, er at mer produksjon skal flyttes hjem. Vi må sørge for at mer fisk som landes i Norge, kan bearbeides i Norge. Jeg mener det også er dårlig klimamessig at vi sender mye fisk til Kina for bearbeiding der, for så å få den tilbake igjen. Jeg har snakket med alle næringsaktørene for å sørge for at vi kan sikre landing av fisk i Norge som vi kan bearbeide. Jeg har snakket med havbruksnæringen for å sørge for at vi kan få bearbeidet og økt verdiskapingen på fisken i den bransjen. Vi har sørget for at SkatteFUNN-ordningen ligger der, slik at næringslivet kan investere og sørge for at vi får på plass den rette teknologien. Jeg har vært og besøkt bedrifter langs kysten for å få høre deres versjon om hvordan man kan bli bedre, og jeg har vært på en rekke andre områder rundt omkring nasjonalt, nettopp for å se på hva vi kan bidra med som myndigheter. De fleste sier: Legg rammevilkårene til rette for det, både infrastrukturmessig – som regjeringen følger opp – og andre ting. Så dette følger jeg opp hver eneste dag og prøver å finne den rette medisinen.

Geir Pollestad (Sp) []: Det er sett ned eit utval som skal sjå på skattlegging av havbruksnæringa. Senterpartiet er imot grunnrenteskatt på oppdrett, men me er veldig for at Stortingets vedtak likevel skal følgjast opp. Her ønskte jo Stortinget ei utgreiing som balanserte finansinteressene og næringsinteressene på ein god måte. Det me har fått, er eit langt mandat som peiker på grunnrenteskatt, og som går langt i å argumentera for grunnrenteskatt framfor andre modellar og at Havbruksfondet skal inn i inntektsutjamningssystemet. Dei som sit i utvalet, er akademikarar, hovudtyngda av medlemene er frå Austlandet, og næringa har ingen representantar. Spørsmålet mitt er: Kvifor er ikkje den relativt klare bestillinga frå Stortinget følgd opp?

Statsråd Harald T. Nesvik []: Vi mener at bestillingen fra Stortinget er fulgt opp. Det er også næringsaktører inne i det utvalget, for bl.a. NHO, gjennom Sjømat Norge og også andre aktører, har spilt inn personer som sitter i utvalget. Det sitter vel også personer fra LO og andre der, og det er også personer som har god kjennskap til næringen, i utvalget. Når det gjelder selve arbeidet i utvalget, sorterer det under finansministeren, det regner jeg med at representanten Pollestad vet. Så det som gjelder midler og hvordan selve arbeidet skrider fram, ligger altså under en annen statsråds konstitusjonelle ansvar.

Geir Pollestad (Sp) []: Statsråden sa sjølv i innlegget sitt at regjeringa har ein felles politikk, og eg synest det er naturleg at fiskeriministeren kan svara på spørsmål som gjeld fisk, òg det som handlar om skattlegging av fisken, for dette er ein veldig sentral del av rammevilkåra for oppdrettsnæringa, som treng føreseielege vilkår. No er det jo sånn at Havbruksfondet gjev betydeleg med pengar til kystkommunane. Det er openbert at nokon i regjeringa og i Finansdepartementet irriterer seg over at kystkommunane får så mykje, men kan statsråden garantera at utfallet av denne prosessen ikkje vert at kystkommunane får mindre enn det dei i dag får gjennom Havbruksfondet?

Statsråd Harald T. Nesvik []: Først vil jeg gjenta, slik at det er klart, at når det gjelder skatter og avgifter, å fordele den biten, så tilligger det finansministeren.

Det som jeg kan si, er at arbeidet i utvalget er i gang, og jeg vil tro at i respekt for utvalgets arbeid er også representanten Pollestad enig i at utvalget først må få gjøre unna arbeidet sitt. Så vil man komme tilbake til Stortinget med anbefalinger, og Stortinget vil da si sin mening og fatte de vedtakene som Stortinget er i sin rett til å fatte.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Til det siste: Den førre fiskeriministeren hadde ingen problem med å uttale seg om det, om fisk. Eg legg merke til at den sitjande fiskeriministeren trekkjer seg tilbake i desse spørsmåla, antakeleg fordi ein faktisk legg opp til ei grunnrenteskattlegging som ikkje kjem kystsamfunna til gode. Men det kan vere berre spekulasjonar.

Det eg tenkte eg skulle stille spørsmål om, var føringstilskot. Regjeringa har kutta mykje i føringstilskot. Det er ei ordning som skal gjere at om ein har ein liten båt som ikkje går langt, og mottaket er langt unna, får ein hjelp til å føre fisken dit. Det gjer at vi kan ta i bruk alle dei fantastiske ressursane som er spreidde rundt omkring i fjordarmar og langs nes rundt omkring i heile landet, og det er bra for verdiskapinga i heile landet. Men regjeringa vil altså kutte kraftig i dette, og det er jo på mange måtar eit strukturtiltak på mottakssida. Da vil eg berre få det ordentleg forklart, for det har eg aldri sett at fiskeriministeren har evna å gjere før: Kvifor ønskjer ein å gjennomføre dette strukturtiltaket?

Statsråd Harald T. Nesvik []: Først til innledningen til representanten Knag Fylkesnes. Han har i hvert fall rett i én ting i innlegget sitt: Ja, det er rene spekulasjoner fra Knag Fylkesnes’ side hvordan dette utvalget vil komme ut med sin innstilling. Derfor bør vi avvente det.

Når det gjelder føringstilskuddet: For det første er jo midler tilbakeført, slik at de midlene vil være de samme som i fjor. Bakgrunnen for regjeringens forslag er bl.a. en evaluering som er gjort nettopp av dette feltet. Som vi pekte på, bidrar flere av ordningene som er innenfor denne ordningen, i liten grad til oppnåelse av målsettingene. Utrederne mente videre at flere av ordningene synes vanskelige å begrunne, mens andre ordninger bærer preg av å være støtte som heller burde kanaliseres gjennom det ordinære hjelpemiddelapparatet, jf. evalueringen som er gjort av denne ordningen. I tillegg er det mulig for salgslagene, som er en aktør som har monopol på førstegangsomsetning av fisk, også å være med og gi føringstilskudd, noe bl.a. Sildesalgslaget har gjort. Også de andre salgslagene står fritt til å bruke inndratte midler på dette feltet.

Steinar Reiten (KrF) []: Jeg må følge opp representanten Knag Fylkesnes når det gjelder føringstilskuddet. I fjor var jeg fersk på Tinget, og da glapp det her for Kristelig Folkeparti. Så fikk vi på plass 4 mill. kr i revidert. Nå har vi i budsjettforliket fått på plass 10 mill. kr, så vi er tilbake der vi var i fjor, som statsråden helt riktig sier.

Men jeg må si jeg ble bekymret over svaret. Føringstilskuddet er et viktig distriktspolitisk virkemiddel for å få fisk og skalldyr fra områder med svak mottakskapasitet og til foredlingsanlegg. Det gjelder f.eks. krabbeindustrien i Trøndelag. Så mitt spørsmål til statsråden er: Hva ser han for seg i årene som kommer, når det gjelder håndteringen av føringstilskuddet og bevilgning over statsbudsjettet? Er planen fortsatte kutt, eller er dette en post som vi fortsatt vil kunne finne på statsbudsjettet?

Statsråd Harald T. Nesvik []: Nå håper jeg i hvert fall at forhandlingene går godt mellom partiene, så jeg håper at Kristelig Folkeparti da kan avklare dette på et relativt tidlig tidspunkt i et annet forum, også sammen med oss andre, i så henseende.

Når det gjelder selve føringstilskuddet, holder vi fortsatt ca. halvparten tilbake, men i tillegg er det, som jeg påpekte i mitt forrige svar, mulig å bruke andre ordninger. For det første går det veldig godt i fiskerinæringen, også inntektsmessig, så det er fullt ut mulig å finansiere også mellom partene, men i tillegg tas det inn bl.a. en rekke midler knyttet til vi kaller innbrakt fangst, som også kan brukes til å finansiere opp disse ordningene, noe bl.a. Sildesalgslaget har vært med på å gjøre på sitt felt.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Nils Kristen Sandtrøen (A) []: Hvis en like stor andel av befolkningen vår hadde vært i arbeid i Norge i dag som for ti år siden, ville statsbudsjettet fått over 50 mrd. kr mer, som vi kunne brukt til ekstra investeringer i ny industri og i næringslivet vårt, til forbedrede skoler og et ordentlig sykehustilbud i hele landet vårt. Sverige har nå nesten hentet seg opp igjen på samme nivå i investeringer, i ny industri og nye arbeidsplasser som før finanskrisen. I Norge har vi ligget omtrent flatt de siste årene.

Når handelsbalansen blir svekket, som vi har sett de siste årene, når verdien av produksjonen vår er for lav og importen øker, ser vi også at det slår inn på en annen side i den økonomiske utviklingen i Norge, det er at mer av vår velstand blir finansiert med gjeld. Gjeldsøkningene og de store lønnsøkningene er til sammen deler av grunnlaget for de økende forskjellene vi nå ser i Norge. For ti år siden var arbeidsfolkene våre i privat sektor med de laveste lønningene bedre stilt enn i dag. Det er et urovekkende tegn når vi ser hva som skjer i andre land rundt omkring i verden på grunn av økende forskjeller og for svake framtidsmuligheter.

Derfor er Arbeiderpartiets prioritering i vårt forslag til statsbudsjett for 2019 klar: Norge trenger flere arbeidsplasser, vi trenger faste jobber, folk skal ha skikkelige lønninger og skikkelige pensjoner. Derfor kommer vi også i året som kommer, til å slåss for at alle, uavhengig av hva man jobber med, skal ha pensjon fra den første lønnskronen de tjener. Det er et grunnleggende spørsmål om trygghet.

Trygghet er en rød tråd som går over til vår politikk i næringskomiteens del av statsbudsjettet: trygghet for maten. Vi mener at det haster å komme i gang med å forsterke tryggheten for maten, det haster å sørge for at vi faktisk har nok frø til å så om våren, nok korn. Det er vi lystne på at et felles storting skal få til i året som kommer, men det ser dessverre ut som at den saken nå er nedprioritert i dette forslaget til statsbudsjett, som sannsynligvis også blir vedtatt for næringskomiteens del med høyrepartiene, der vi ikke kommer til å ha noen tydelig plan for hvordan vi skal sikre nok korn og frø for året som kommer.

Vi ser at Norge er mulighetenes land, og med en offensiv politikk kan vi sørge for bedre helse for folk, flere arbeidsplasser i hele landet vårt og økt sikkerhet og beredskap med en reell selvforsyning. For det landbruksministeren sa i sitt innlegg, er feil. Landbruksministeren påsto at selvforsyningsevnen ikke er svekket. Jo, den er det når man tenker på at vi skal produsere maten vår i størst mulig grad på norske ressurser. Den utviklingen med sentralisering som vi ser, henger ikke sammen med det landet vi er. Arbeiderpartiet mener at matpolitikken må ta utgangspunkt i den naturen vi har, og det landet vi er. Derfor krever vi for 2019 en reell gjennomgang, og vi har et eget forslag som vi forventer at et enstemmig storting slutter opp om, sånn at vi faktisk kan øke sikkerheten i Norge.

På samme måte var det en nyanse som glapp i innlegget til Ingunn Foss fra Høyre. For når vi investerer i bedre beredskap, er det at vi skaffer oss selve kornet, å se på som et grunnlag som varer i flere år. Det er ikke meningen at det kornet skal brukes opp med en gang. Nei, det er en forsikring som vi skal ha på lager. Vårt budsjett tar utgangspunkt i nå å starte den nødvendige jobben for å forsterke sikkerheten i Norge, og det vil vi gjøre på felt etter felt i året som kommer, sånn at folk i Norge igjen kan oppleve større trygghet og bedre framtidsutsikter.

Tone Wilhelmsen Trøen hadde her overtatt presidentplassen.

Tom-Christer Nilsen (H) []: I juli i år nådde vi en milepæl: For første gang i historien er over 2,7 millioner i arbeid i Norge, ifølge AKU-tall. Det er nå nesten 100 000 flere sysselsatte enn det var like før denne regjeringen tok over. Det tok fem år og én måned fra vi passerte 2,6 millioner sysselsatte, til vi passerte 2,7 millioner sysselsatte. For dem som nå har tenkt å skryte av hvor mange arbeidsplasser det ble skapt i tidligere perioder i en oljefyrt oppgang, vil jeg si at man for første gang passerte 2,5 millioner sysselsatte i april 2008. Så tok det fem år og to måneder før man i juni 2013 passerte 2,6 millioner – igjen ifølge AKU-tall. Dette betyr at flere kommer i jobb, og at sysselsettingsgraden øker. Det er et helt klart trendbrudd – det går oppover. Stemmer AKU-tallene for september 2017–september 2018 som vi nå ser, med over 52 000 nye jobber, er dette den største økningen i sysselsetting siden 2007–2008.

Så kanskje virker veibygging, kanskje virker økt forskning, kanskje virker skattelette, kanskje virker forenkling – i alle fall går det riktig vei. I en slik situasjon har vi selvfølgelig som posisjon og opposisjon forskjellige oppgaver å peke på når det gjelder årsakene til denne oppgangen, men at det er oljeprisoppgangen som har ført til denne oppgangen i sysselsetting, er feil. Det som er sikkert, er at det ikke blir flere arbeidsplasser av økte skatter, og økte skatter er det eneste jeg ser opposisjonen er enig om – enten det er Senterpartiets 5 mrd. kr i skatter og avgifter, Arbeiderpartiets 10 mrd. kr eller SVs litt over 20 mrd. kr. Det ser ut som om litt av opplegget i denne salen er at for hvert steg til venstre dobles den økte skatteregningen.

Uansett: Når Arbeiderpartiet sier at de satser på næringsutvikling, er det en sannhet med relativt store modifikasjoner. Her er det ikke bare snakk om å ta med én hånd og gi med en annen, men om å ta med begge hender og ikke gi veldig mye tilbake.

Når en ser på økningen i skatter og avgifter som legges på næringslivet i Arbeiderpartiets opplegg, er det dobbelt så mye som det de legger tilbake av virkemidler for næringslivet. For å ta ett eksempel: Det kommer til å bli sagt av Arbeiderpartiet at de satser mer på Miljøteknologiordningen, med 250 mill. kr, men for å finansiere det tar de 500 mill. kr fra næringslivet i skatt. Det er altså dobbelt så mye. Og for å delta i Miljøteknologiordningen må en stille opp med like mye som en får fra staten, dvs. at etter Arbeiderpartiets opplegg tar man ut 750 mill. kr fra næringslivet og gir 250 mill. kr tilbake. Det er det motsatte av Coop Prixs slagord, en dårlig deal. Det det betyr, er egentlig at i Ulsteinvik, f.eks., der Kleven ligger på den ene siden, med en internasjonal eier via et holdingsselskap i Luxembourg, og opp til London, slipper de å betale formuesskatt for de skipene som ligger på beddingen der. Men på den andre siden av fjorden, der familien Ulstein fortsatt eier, lokalt, må de betale formuesskatt på det skipet som skal bygges og leveres. Dette blir det ikke arbeidsplasser i Norge av.

Vårt viktigste handelspolitiske sikkerhetsnett er EØS-avtalen. Den er viktig for nasjonen Norge, men mest av alt for lokalsamfunn som Odda, Husnes, Mongstad og Austevoll – lokalsamfunn som lever av eksport, og i all hovedsak eksport til EU. Uten sink, titan og råjern intet Odda, uten aluminium intet Husnes, uten veterinæravtalen betydelige utfordringer for fiskere og lakseeksportører fra Austevoll, uten bensin- og dieseleksport – og det er også fastlandsindustri – intet Mongstad. «Noxit», eller en ensidig utmelding av Norge fra EØS, er vel den politiske, handelsmessige og økonomiske parallellen til ekstrem risikosport som fallskjermhopping uten fallskjerm, strikkhopping uten strikk eller hanggliding uten vinge – som britene nå opplever: «It will blow up in your face.» Det trengs ingen utredning for å skjønne at dette er en dårlig idé, at her ender det med «trynings», som det heter i Bergens-området. Om en tar en titt på de utredningene britene har laget, viser alle – absolutt alle – alternativer at utmelding er en dårlig idé og gir et stort velferdsmessig tap. Likevel: Mens brexit spilles ut som en shakespearsk handelspolitisk Macbeth, hvor det er så åpenbart hvor galt dette er, at oppslutningen om EU stiger i hele Europa og oppslutningen om EØS-avtalen når nye høyder her, tar Senterpartiet sats for å hoppe uten fallskjerm, strikk eller hangglider. Innstillingen om intenst å se bort fra andres erfaringer er på et vis fundamentalistisk hvis man er villig til å gamble med vår framtid og framtiden til mange store – og små – eksportavhengige lokalsamfunn i hele Norge.

Presidenten: De talerne som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Eirik Sivertsen (A) []: Norge – og for så vidt resten av verden – står foran et fundamentalt skifte. Ofte formuleres det som «den fjerde industrielle revolusjonen». Digitaliseringen slår inn over alle sektorer og endrer måten vi samhandler på. Den skaper nye måter å skape verdier på, og den skaper mange, mange nye muligheter.

Norge er relativt godt rustet til å møte endringene. Vi har en høyt utdannet befolkning, vi har en relativt sett godt utbygd infrastruktur, og vi har en tendens til tidlig å ta i bruk ny teknologi. Jeg er likevel bekymret for at vi undervurderer betydningen og konsekvensene av omveltningene, for forutsetningen for å få til en vellykket omstilling er at vi klarer å ligge i forkant, at vi forbereder oss på det som kommer, at vi kan ta kontroll over utviklingens samfunnsmessige konsekvenser og ikke bare får dem i fanget.

Altinn omtales som selve motoren i arbeidet med digitalisering og effektivisering av offentlig sektor – og dermed også bedre tjenester og reduserte kostnader for næringslivet og innbyggerne. Arbeidet med forandring av Altinn og det digitale tjenestetilbudet fra det offentlige må derfor videreføres og utvides. Det skal tilbys flere digitale tjenester via Altinn, og det arbeides med å gjøre dem tilgjengelige på ulike digitale plattformer, som nettbrett og smarttelefon, og gjennom direkte integrasjon med næringslivets egne IKT-systemer. Og selv om det tok litt tid da Altinn gjennom flere år ba om mer penger til å videreutvikle det, er det bra at de pengene nå er kommet.

Så er det kommet ut i offentligheten at regjeringen jobber med en omstrukturering som gjelder ansvarsforholdet mellom Brønnøysundregistrene og Difi. Det skaper usikkerhet. Det skaper usikkerhet om lokalisering, om jobb og om betydningen for lokalsamfunnet Brønnøysund. Jeg er glad for at statsråden forsøker å være tydelig på at det ikke er noen grunn til denne uroen, bl.a. gjennom NRK Nordland, der han gjentatte ganger – nærmere bestemt ti ganger – uttrykte akkurat det. Likevel har det festet seg en nagende usikkerhet, og en av grunnene til det er kanskje historien til regjeringen, som ikke har vært opptatt av å sikre det norske kompetansemiljøet som ligger utenfor de største byene. Klara Klok, som lå i Bodø, ble flyttet til Oslo, og da Helse Midt-Norge skulle utvikle et nytt pasientjournalsystem til 2,7 mrd. kr, laget man en anbudskonkurranse som utelukket norske leverandører.

Nå oppleves det som at Altinn og Brønnøysundregistrene er satt i spill. Jeg har merket meg statsrådens forsikringer, både i media og her i dag, men jeg er ikke rolig ennå. Jeg skal fortsatt følge med på utviklingen i Altinn, og jeg skal følge med på at statsråden leverer på de forsikringene han forsøksvis har gitt.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) []: Næring, verdiskaping og arbeidsplasser er avgjørende for at Norge går godt, og at folk her har det godt.

Fremskrittspartiet prater fortsatt om frihet og Høyre om alt de håper skal fortsette å gå godt. Nasjonalt eierskap, råderett og forvaltning avhenger av bevisst regulering og politikk. Regjeringens svar er mer konkurranse, anbud og privatisering – koste hva det koste vil. Heldigvis ser vi i disse dager på å overføre virkemidler for næring fra stat til fylke, noe som vil gjøre samarbeidet mellom næringslivet og folkevalgte rundt i hele landet tettere og bedre.

Rundt i landet må vi også være bevisste på beredskapen. Fremskrittspartiet skryter av selvforsyningen i Norge, men det er et paradoks når konflikten er så høy mellom bønder lokalt og forvaltningen nasjonalt, når prisen på norsk kvalitetsmat fortsatt blir dumpet i butikkene når vi nærmer oss jul, når lønnsutviklingen svekkes og antall gårder i Norge fortsatt er på vei ned.

Årets tørkesommer viser hvor sårbare vi er. Vi risikerer bl.a. mangel på norsk potet, dyrefôr og såkorn. Senterpartiet ønsker større såkornlagre og opprettelse av matkornlagre. Et klimafond med midler, transportstøtte og vanning må til for å takle mer ustabilt vær. Videre skriker næringslivet etter bredbånd, risikokapital og tydelige prioriteringer av fornybare råvarer og energikilder fra det offentlige.

Kompetanse er vår tids gull. Finansiering av friskoler og landbruksutdanninger er det Kristelig Folkeparti som sikrer i årets budsjett. Naturbruksutdanningen og Voksenagronomen har gode søkertall, men er med landbruksutdanning ved fagskolene sviktet av regjeringen. Strukturreformen i universitets- og høyskolesektoren svekker landbruksutdanninger og campuser over hele landet. Plantefag har for få søkere. Vi trenger mer kunnskapsbasert planteproduksjon, ikke mindre.

NIBIO, med fjell- og planteforskning, er viktig. Likevel sitter regjeringen stille og ser på at NIBIO, avdeling Løken – størst i planteforskning i hele landet – blir lagt ned. Høyre skryter dessuten av forskningen som blir gjort, men faktum er at regjeringen kutter i midler til forskningsstøtte i landbruket.

Det er dessverre et faktum: Regjeringen tar næringer i Norge i feil retning.

Stein Erik Lauvås (A) []: Jeg vil bruke anledningen til å løfte fram en næring som har store utfordringer, men som samtidig har store muligheter for vekst i antall arbeidsplasser – både direkte og ikke minst indirekte. Det er en næring som skaper aktivitet og arbeidsplasser over hele landet, og som i tillegg har stor nytteverdi for en rekke ulike grupper i samfunnet. Men det er også en næring som trenger å få sett over og forbedret sine rammevilkår dersom disse mulighetene for vekst skal kunne bli realisert. Jeg snakker selvsagt om hestenæringen i Norge.

Hestenæringen i Norge har lange tradisjoner. Det vet vi. Vi vet også at hest er byttet ut med traktor og skogsmaskin, og at hesten har en annen rolle i Norge enn tidligere. For at vi skal kunne utvikle hestenæringen, må rammevilkårene være oppdatert. Derfor er det både riktig og viktig at denne næringen nå omtales i denne innstillingen. Det er en næring som sysselsetter om lag 16 500 årsverk i Norge. Det er et stort tall, og mulighetene for å øke det tallet ytterligere er godt til stede.

Denne næringen er mye mer enn bare sport og spill. Hestenæringen er involvert i rideklubber – det er rundt 340 av dem i landet – og rideskoler, som det er ca. 220 av. Det er om lag 400 ulike anlegg landet rundt, og ca. 300 gårder er involvert i næringsvirksomhet gjennom f.eks. Inn på tunet-virksomheten. Man har terapiridning ved Hjørgunn gård i Fredrikstad i Østfold – det er en gård som også tilbyr arbeidstrening og praksisplasser. Og så er det selvfølgelig trav- og galopphestene, som er en viktig del av næringen, og som gjennom Norsk Rikstoto skaffer inntekter til næringen som sådan.

I innstillingen på side 36 har Arbeiderpartiet en merknad som omtaler at vi i 2019 legger inn 20 mill. kr for å styrke utviklingen i næringen. Og ser vi på side 56 i innstillingen, er Arbeiderpartiet med på flertallsmerknaden om å be regjeringen gjøre en vurdering av selve totalisatoravgiften og innretningen på denne. Det blir en viktig jobb for regjeringen, og jeg forutsetter at den utredningen viser de store mulighetene næringen har med tanke på vekst i antall arbeidsplasser landet rundt.

Nå snakkes det fra tid til annen – kanskje under andre omstendigheter – om svenske tilstander. I denne sammenhengen kan det være at man skal se litt til Sverige, hvor hestenæringen er en stor aktør som skaper mye aktivitet og mange arbeidsplasser. Den samme muligheten kan vi få her i Norge.

Det haster – jeg håper at regjeringen setter i gang utredningsjobben så snart som mulig. Næringen har et sterkt behov for avklaringer.

Anne Kristin Bryne (A) []: Jeg er fra den største byen i Møre og Romsdal, Ålesund. Hvor jeg enn snur meg, ser jeg hav, fjord og sund, og jeg ser båter i alle farger og størrelser. Fra tidenes morgen har vi høstet store ressurser fra havet, og sjøen har vært den viktigste transportåren i all tid. Og nettopp skipsfart og hav er viktig for meg, for det gjelder framtiden.

Skipsfart er en del av klimaproblemet, en del av løsningen og en stor mulighet for norsk næringsliv:

  • Skipsfart er en del av problemet fordi nesten 3 mill. tonn av Norges innenriks klimautslipp kommer fra skipsfarten.

  • Skipsfart er en del av løsningen fordi skipsfart kan hjelpe oss å kutte utslippene betydelig, f.eks. hvis vi flytter mer gods fra vei til sjø.

  • Skipsfart er en stor mulighet for norsk næringsliv fordi resten av verden skal kutte sine utslipp.

Parisavtalen er forpliktende. Det betyr at etterspørselen etter klimavennlige løsninger vil øke. For å sikre at Norge fortsatt er verdensledende innen klimavennlig skipsfart, vil Arbeiderpartiet styrke bevilgningene gjennom forskningsprogrammet MAROFF.

Arbeiderpartiet vil også bidra til mer klimavennlig skipsfart, og vi mener at våre økte bevilgninger til miljøteknologiordningen vil være viktige for dette. For å bidra til flåtefornyelse ønsker Arbeiderpartiet også å opprettholde kondemneringsordningen for skip.

Noen mener vi er på toppen av en velstandsbølge, mens jeg mener vi innen hav og skipsfart er helt i starten av en fortelling om et helt nytt Norge. Det handler om kysten, det handler om havet, og det handler om folket som bor der. Havet blir viktigere og viktigere når det gjelder mat og sysselsetting.

Historien om havnasjonen Norge er historien om min hjemby Ålesund. Den er tuftet på naturressursene rundt oss. Vi videreutvikler teknologien, vi skaper nye produkter og dermed vekst i næringene. Arbeiderpartiet foreslår derfor et verdiskapingsprogram for havet, som skal gjøre veien fra kunnskap til verdiskaping kortere. Målet er å gi bedriftene innen disse næringene en dør inn til virkemiddelapparatet, der vi samler ansvaret for å mobilisere midler på tvers av eksisterende ordninger og å skape så sømløse søknadsprosesser som mulig.

For at vi fortsatt skal være i førersetet når det gjelder hav og skipsfart, må vi fokusere på det som skjer både på, i og under havet, og jeg mener Arbeiderpartiets forslag til budsjett for 2019 nettopp viser dette.

Nina Sandberg (A) []: Forskning er en forutsetning for Norges videre vekst og sysselsetting. Økonomien er nå inne i en oppgangskonjunktur, men vi hentet oss ikke raskt nok inn etter oljeprisfallet. Regjeringen bruker pengene feil. Svakere investeringsvekst krever mer målrettet politikk, og klimautfordringene krever at vi tar nye grep. Vi trenger forskning for å møte konsekvensene av endringene vi står overfor, til å styrke utviklingen i samfunnet og institusjonene til å utvikle nye næringer, og for å ta i bruk ny teknologi på en bærekraftig måte. Arbeiderpartiet vil ha en ny, forskningsbasert næringsstruktur med flere kompetansearbeidsplasser over hele landet. Vi satser både på forskning som gagner næringer der vi allerede har fortrinn, som hav, jord og skog, og på klimavennlig industri og digitalisering.

La meg nevne noen av prioriteringene. Vi har 15 mill. kr til forskningssentre for havet, kysten og fjordene, som fremmer samarbeid mellom forskning og næringsliv. Vi har midler til Blått kompetansesenter i Sør, som kobler forskning og næringsliv og kan utvikle kunnskap om nye marine arbeidsplasser. I overgangen fra fossile til biobaserte ressurser foreslår vi 12 mill. kr til forskning og teknologiutvikling på jord og skog. Stikkord her er skogplanting og planteforedling, forskning, teknologi, utvikling og industriell anvendelse av skogen som råstoff. Istedenfor å kutte plusser vi på til NIBIO, Norsk institutt for bioøkonomi, som er det største tverrfaglige forskningsinstituttet innenfor landbruk og miljø og en viktig kunnskapsaktør i det grønne skiftet. Vi har 60 mill. kr til bioøkonomiordningen i Innovasjon Norge, og vi vil sikre at Norge er i tet når det gjelder klimavennlig skipsfart, og styrker forskningsprogrammet MAROFF med 30 mill. kr. Vi løfter forskning på fiskehelse og -velferd i havbruksmeldingen og har 10 mill. kr i frie midler til Veterinærinstituttet. Vi satser på forskningssentre for næringsrettet digitalisering for å videreutvikle teknologien og bedre små og mellomstore bedrifters muligheter til å ta dem i bruk.

Vi har altså i sum høye ambisjoner for næringsrettet forskning og målrettede prioriteringer i forskningsbudsjettet. Det er betydelig større enn det Norge får med denne regjeringen.

Arne Nævra (SV) []: Det er gjerne blitt sagt av dem som har litt glimt i øyet når de ser på SV, at SV er gode til å fordele, men ikke så gode til å skape. Det blir sagt særlig fra høyresiden. Vel, i den situasjonen vi er i nå, er jeg i hvert fall ikke enig i det når vi skal omstille oss i et grønt samfunn. Jeg representerer transportkomiteen. Innenfor det feltet er det veldig mye å hente, og det er veldig viktig at næringsministeren og samferdselsministeren snakker sammen om mulighetene som ligger der.

Jeg ser at det er veldig kort avstand fra vår tradisjonelle olje- og gassindustri og vår industri med fossefall og vannkraft, skipsfart, verftsindustrien – vi kan godt ta med fiskeoppdrettsindustrien også – til flytende vindkraft og elektrifisering av kysten. Disse områdene er enormt viktige. Når det gjelder elektrifisering av kysten, ser vi et potensial som er enormt.

Regjeringen har videreført det – jeg holdt på å si vår – rød-grønne regjering begynte på: elektrifisering av ferjene, hurtigbåtene. Fylkeskommunene er som regel lengst framme. Hordaland og Trøndelag er veldig flinke, og de er pådrivere. De trenger incentivordninger for å fase inn elektriske ferjer, som koster mer for fylkeskommunen i anskaffelse enn de tradisjonelle fossile. Derfor legger vi bl.a. inn 200 mill. kr ekstra gjennom kommunalbudsjettet som en slags belønningsordning.

Hvis man stiller miljøkrav til elektrifisering av kysten vår, vil man måtte innrette seg på det og sette inn batteriløsninger eller andre nullutslippsløsninger. Norsk industri tjener på det. Vi er så langt framme at jeg tror vi snakker om to–tre slike miljøer i verden som nå er på terskelen til en helt ny verden når det gjelder teknologi innen skipsfart. Den muligheten må vi ta, den er stor, og derfor må vi stille disse miljøkravene. Dessverre hadde vi en tapt sjanse, vi kunne stilt større krav til kystruteanbudet. Det var en sak her i salen for omtrent et år siden der viktige aktører i næringen selv ville ha sterkere krav, men det ble et veldig slapt et. Da er det hyggelig å se at Havila, som fikk delanbudet på kystruten, vil sette inn batterier. De vil kjøre over en time på batterier nå, ut og inn av fjordene våre. Fantastisk! Dette er en eksportartikkel, både når det gjelder teknologi, og når det gjelder de ferdige produktene. Det er veldig viktig at vi følger opp dette med større bevilgninger til Enova, bl.a. Derfor har vi satt av 1,2 mill. kr ekstra til det.

Bengt Rune Strifeldt (FrP) []: Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV viser i innstillingen til Sara-saken. De mener det vil være rett å sette høyesterettsdommen til side i påvente av vurderingen fra FNs menneskerettighetskomité.

Med all respekt å melde vil jeg uttrykke bekymring for hvordan Arbeiderpartiet, som anser seg for å være et statsbærende parti, utfordrer maktfordelingsprinsippet ved at de som lovgivende makt skal gripe inn i iverksettelsen av en dom fra den dømmende makt. Uttalelser fra FNs menneskerettighetskomité er som kjent ikke rettslig bindende for Norge, men er å anse som anbefalinger.

For å sikre en bærekraftig reindrift har det vært nødvendig å tilpasse reintallet til beitegrunnlaget. Stortinget har gjennom mange år vært enige om at reintallet må ned. Det har også blitt støttet av Riksrevisjonen. Tidligere landbruksminister Trygve Slagsvold Vedum uttalte den 25. september 2012 at det dreide seg om næringens fremtid, og han forlangte at næringen fant fram slaktekniven.

Reduksjonsvedtaket er en del av den større reintallstilpasningen som er gjennomført. Her fikk 23l sida-andeler vedtak om å redusere sitt reintall. Av disse er det kun én reineier som ikke har redusert reintallet i tråd med vedtaket. Reindriftsmyndighetene påla Jovsset Ánte Sara å redusere flokken fra 1l6 til 75 dyr, men Sara har per 31. mars 2018 i stedet økt sitt reintall til 342 dyr i vårflokk, dvs. før kalving.

Her har sidaen hatt muligheten til å løse situasjonen ved selv å utarbeide en reduksjonsplan der de kan skjerme unge etablerte familier eller dem som tidligere har redusert. Det har de ikke ønsket, og reindriftsmyndighetene har derfor gjort nødvendige vedtak om forholdsmessig reduksjon, dvs. prosentvis lik reduksjon for alle. Her åpner ikke loven opp for en annen fordeling av reduksjonen. Å vente med å iverksette reduksjonsvedtaket mot Sara vil være svært urettferdig overfor de 230 sida-andelene som har vært lojale og fulgt opp myndighetenes vedtak.

Jeg har full forståelse for at det for den enkelte reineier har vært, og er, krevende, at situasjonen er krevende, og jeg har sympati med Sara og reineierne. Men dommen fra Høyesterett er en konsekvens av at reindriften ikke har brukt de mulighetene de selv har til å finne en fornuftig regulering.

Det er spesielt at forslagstillerne, og spesielt Senterpartiet, er i front for å la overnasjonale komiteer styre norsk reindriftspolitikk og se bort fra økologisk bærekraft. Senterpartiet ønsker å undergrave norsk råderett over norske ressurser, men også jobben som allerede er gjort blant reineiere for å skape en økologisk bærekraftig utvikling i reindriftsnæringen.

Det må også være utfordrende for miljøpartiene SV og MDG å være så til de grader i utakt med bl.a. Dyrevernalliansen, som er opptatt av økologisk bærekraft og at antallet tamrein reduseres, slik at man unngår underernæring og sultkatastrofe.

Ingunn Foss (H) []: Som vedlegg til budsjettproposisjonen for Landbruks- og matdepartementet legges det fram en oppdatert nasjonal jordvernstrategi. Strategien ble vedtatt av en samlet næringskomité i desember 2015. I vedtaket fastsatte Stortinget et mål om at den årlige omdisponeringen av dyrket jord ikke skulle være over 4 000 dekar, og at målet skulle nås gradvis innen 2020.

Det er nå større oppmerksomhet rundt verdien av jord, og vi ser at kommunene legger større vekt på dette i sin planlegging. Det har gitt gode resultater, og omdisponeringen er nå den laveste på 30 år. Omdisponeringen i 2017 var den laveste siden registreringen startet i 1976.

Regjeringen har gjennomført – eller er godt i gang med å gjennomføre – alle tiltakene i jordvernstrategien. Flere av tiltakene er arbeid som må gå kontinuerlig, f.eks. opplæring av nye folkevalgte. Av tiltakene som er gjennomført, er nye nasjonale forventninger til regional og kommunal planlegging, nye statlige planretningslinjer for samordnet bosteds-, areal- og transportplanlegging og opprettelse av en nasjonal jordvernpris. Det er også verdt å merke seg at jordvern for første gang er tatt inn i NTP under denne regjeringen.

Regjeringen mener at det er svært viktig å legge til rette for å sikre matjorda som ressurs for framtidige generasjoner. Arbeidet som er lagt ned de siste årene, har vært vellykket, og nedbyggingen har gått betydelig ned.

Nydyrking er et tiltak for å øke jordbruksproduksjonen. De siste årene har nydyrkingen økt betydelig. I 2017 var nydyrkingen ca. fem ganger så stor som omdisponeringen. Nesten 23 000 dekar ble dyrket opp, mens 4 025 dekar ble omdisponert.

Det eksisterer lite kunnskap om landbrukets egen nedbygging av dyrket jord. En undersøkelse som ble gjort i 2017 av SSB og NIBIO, viser at landbruket selv sto for 22 pst. av nedbyggingen, i snitt 1 750 dekar per år. Regjeringen ønsket å utrede en generell søknads- og meldeplikt til jordloven for å regulere landbrukets egen nedbygging. Stortinget ba den 6. februar 2018 regjeringen om å utrede, vurdere og eventuelt foreslå en sak som kunne sikre åpenhet rundt og begrense bruken av opsjonsavtaler om utbygging av dyrket mark, og dette har regjeringen sagt at den vil gjøre.

Når det gjelder de andre forslagene som ligger i saken, mener vi reglene i jordloven er strenge nok. Det er i dag forbud mot omdisponering, og det skal særlige grunner til for å dispensere fra forbudet. Det er likevel nødvendig å kunne gi dispensasjon i noen tilfeller, og det er også viktig at kommunene som planmyndighet kan gi dispensasjon. Det er et viktig prinsipp at avgjørelsene skal tas på lavest mulig nivå og ikke overstyres av staten. Det kommunale selvstyret er viktig, og kommunene og lokalpolitikerne er bedre i stand enn staten til å løse de lokale utfordringene.

Med styrket fokus, god dialog, samordning mellom stat og kommune og opplæring og holdningsskapende arbeid når vi målene.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Senterpartiet har en politikk for hele landet, for å ta hele landet i bruk. Vi vil satse på næringer der Norge har et naturlig fortrinn, gjennom å styrke eksisterende produksjoner, men også gjennom å videreutvikle ny produksjon. Da er det utrolig viktig at en bidrar til å legge til rette for lønnsom produksjon i Norge.

Noe gjentakende med denne regjeringen og det flertallet som sitter med ansvaret for statsbudsjettene som har vært gjort opp de senere årene, er at en har kommet med stadig nye avgifter som har kommet kastende på, som oftest gjennom budsjettavtaler tett før jul. Det har bl.a. ført til betydelige avgiftsøkninger for innenlands lufttransport i runde etter runde. Hva fører det til? Jo, det fører til mindre lønnsomhet, ikke bedre lønnsomhet. En har i flere runder også økt momsen for reiselivet. Det vil igjen føre til mindre lønnsomhet, ikke mer lønnsomhet. Når det gjelder næringsmiddelindustrien, fikk en i fjor et avgiftssjokk over natten som førte til redusert lønnsomhet for dem som driver produksjon i Norge. Når en i tillegg fortsatt opprettholder den helt urimelige forskjellsbehandlingen av norske og utenlandske aktører gjennom 350-kronersgrensen, forsterker det selvsagt slike vedtak ytterligere. I år er det taxinæringen som får svi, gjennom en kraftig avgiftsøkning på en del bilmodeller, som ikke minst er bilmodeller som frakter en del funksjonshemmede.

Senterpartiet vil ha en politikk som går i en annen retning. Vi har målrettede tiltak for å styrke norske arbeidsplasser, norske interesser og norsk næringsliv. Det er fint når en snakker i generelle vendinger om at det er blitt redusert skatt på overskudd, men det hjelper veldig lite å få redusert skatt på overskudd hvis en ikke har noe overskudd å skatte av.

I år har vi opplevd en særdeles krevende sommer for norsk landbruk. Den tørken Norge opplevde, som en ikke har sett maken til på generasjoner, har vist oss hvor sårbare vi er i den verden vi lever i. Derfor er det smått utrolig at flertallet ikke har vært villig til å sette av en eneste krone til beredskapslagring av såkorn og matkorn, når nettopp noe av det en ser er utrolig viktig, er å bidra til å øke produksjonen basert på norske ressurser, ikke inngå nye avtaler som legger til rette for økt import til Norge. I tillegg ser vi at beredskapslagring gjør oss mindre sårbare.

Senterpartiet har en annen kurs for næringspolitikken. Vi legger til rette for en politikk som står opp for norske interesser og arbeidsplasser.

Nils Kristen Sandtrøen (A) []: Det er en veldig paradoksal debatt som pågår i Norge for tiden, og den er knyttet til privatisering av velferd, noe som visstnok skal være det viktigste argumentet for høyresiden i næringslivsdebatten. Det er altså testen på om man er for eller imot privat verdiskaping. Det er helt utrolig at vi har havnet der, for egentlig er nettopp det faktum at man ønsker seg mer privatisert velferd og sier at det skal være næringsmuligheter, et tegn på at de reelle næringsmulighetene kommer altfor dårlig fram i Norge i dag. Det er helt åpenbart, for næringslivet og mange kapitaleiere plasserer pengene der de får størst avkastning, og når man da har muligheten til å tjene mer penger på barnevern og eldreomsorg, så gjør man fort det når mulighetene i produktiv virksomhet innen industri og grønn næringsvirksomhet er for svake.

Da ble jeg minnet om én ting. I sommer var det oppspill til en næringsdebatt, hvor den liberalistiske høyresiden skulle forsøke å dra denne sammenhengen. Da skrev Kristin Clemet:

«Ingen politikere vil feile på spørsmål om betydningen av å ha en velfungerende offentlig sektor.»

Idet jeg noterte det på papiret, kom faktisk samferdselsministeren inn i salen, som nå nettopp gjennomfører en type misforstått privatisering av jernbanedriften i Norge – fordi det ikke er mulig i denne regjeringen å komme med et praktisk, godt skille mellom hva som skal være industri, og hva demokratiet skal være med på å styre.

Når vi nå egentlig diskuterer behovet for større industriinvesteringer i Norge, økt verdiskaping og ny industri, og svaret er at vi skal ha mer privatisert velferd, tyder det på at denne debatten må fortsette med full kraft i året som kommer, for industriinvesteringene må opp – ikke privatisering av velferden.

Geir Pollestad (Sp) []: Det mest påfallande med denne debatten er at det er så få frå regjeringspartia som har snakka om inntektsutviklinga i jordbruket. Det har jo vore ein gjengangar i tidlegare budsjett. Då hadde ein forhold der det var godt vêr, det var godt overskot i dei tidene, som gav utbetalingar til bøndene, ein hadde eit jordbruksoppgjer frå 2013 som gav effekt, ein hadde eit tollvern som gav rom for å spela på auka mjølkepris, og ein hadde ein statsråd i Jon Georg Dale, som gav gass, eller gav doping. Men så kom krasjet – inntektene stupte, og bøndene var usikre – og då er det ikkje så interessant å snakka om.

Eg skulle ønskt at ein hadde regjeringsparti som var meir opptekne av å ta ansvar for den situasjonen folk står i, enn av å skryta berre når det går godt.

Til næringsministeren: Det var nemnt ei stortingsmelding om romfart. Eg vil minna næringsministeren om at den raud-grøne regjeringa valde å leggja dette fram for Stortinget i form av ei stortingsmelding. Men det er òg mogleg å få ei full stortingsbehandling av ein strategi og å snakka med landbruksministeren om korleis han har gjort det med jordvernstrategien, som var lagd som eit vedlegg til Stortinget, og som Stortinget hadde ei eiga sak om. Det er mogleg om ein ønskjer det.

Så ein kort kommentar til tvangstiltak i reindriftssaka som me har diskutert mykje i dag: Det er ikkje snakk om å setja til side ein høgsterettsdom. Det er eit forvaltningsvedtak saka gjeld. Høgsterett avgjer ikkje den saka. Høgsterett seier berre at forvaltningsvedtaket ikkje er ugyldig. Det at Stortinget har synspunkt på eit forvaltningsvedtak, at ein greier å problematisera det, synest eg er særdeles underleg og vanskeleg å forstå.

Eg er glad for at representanten Ingunn Foss var oppe og sa nokre ord om jordvernstrategien, eller oppdateringa av jordvernstrategien. Han har fått lite merksemd, men er ein av dei viktige delane av budsjettinnstillinga. Senterpartiet er oppteke av at me nå skal begynna å tenkja på kva me skal gjera etter 2020, som er tidspunktet dagens jordvernmål gjeld for, og me skulle ønskt at me hadde fått på plass og fått fleirtal for nye tiltak.

Eg må seia at eg er skuffa over Kristeleg Folkepartis passivitet i oppdateringa av jordvernstrategien. Eg skulle ønskt at me hadde meir av representanten Bollestads tendensar i komiteen, der opposisjonen kunne ha danna fleirtal for nye tiltak for å styrkja jordvernet i Noreg.

Arne Nævra (SV) []: Jeg skal si lite grann om dyrevelferd. Det har vært avslørt mange stygge saker det siste året. Dette skjer gang etter gang, selv om Mattilsynet har sine tester, prøver og kontroller. Det er nok å nevne griseholdet i Rogaland, og jeg vet ikke om det er spesielt, eller om det er et problem landet over. Jeg sier dette som en god jordbruksvenn, og det er jo venner som skal ta opp saker som er ubehagelige og vanskelige, og som gir næringen et dårlig rykte.

Jeg synes det er veldig bra at det har kommet en lov om å legge ned pelsdyrnæringen, og at denne næringen bør være ute av norsk næringsvirksomhet. SV vil ha en modell som legger opp til en rask avvikling, kombinert med omstillingsmidler, og vi anmoder departementet om å gjennomføre en effektiv behandling etter høringsrunden så snart Stortinget får på plass et vedtak om nedlegging – og det vedtaket kan de få til i løpet av neste år.

Jeg vil utfordre Arbeiderpartiet og Senterpartiet på hvorfor de ikke er med på merknaden om å utrede å innrette disse tilskuddene i landbruket etter dyrevelferdskriterier. Det kunne de ha gjort. De var jo med på det i behandlingen av jordbruksmeldingen, og jeg skjønner ikke hvorfor de nå har snudd eller ikke er med på de merknadene og det forslaget.

Jeg tror folk er villige til å betale for god dyrevelferd, og jeg tror at norsk jordbruk rett og slett vil tjene på det. Hvis det blir en dyrevelferdsmerking på produktene – en klar og tydelig merking – vil folk kjøpe dem, for det er god kjøpekraft i Norge. Så får folk velge, og jeg tror faktisk at de vil velge de produktene. Dette vil tjene norsk jordbruk. Dette vil i stor grad tjene de mindre brukene også. Prisene kan komme til å gå opp, og det er en fordel for norsk jordbruk.

Vi må satse på kvalitet – hvori god dyrevelferd er inkludert – istedenfor kvantitet. Det kan vi ikke konkurrere på. Det vet alle som følger med på norsk jordbruk og sammenlikner oss med land nedover i Europa, f.eks.

Derfor vil jeg på tampen henstille til dem som kan og vil og mener noe skikkelig og ærlig med dyrevelferd, om å støtte SVs forslag om dette, forslag nr. 19 i innstillingen.

Geir Inge Lien (Sp) []: Senterpartiet er oppteke av fiskeriet langs heile kysten og dermed òg av at forholda mellom kyst og hav skal liggje fast. Fiskerinæringa tapar store verdiar i Noreg, og Senterpartiet meiner at fisken tilhøyrer det norske folket. Dette meiner vi i Senterpartiet kan vernast gjennom den deltakarlova som gjeld i dag, og vi hegnar veldig om ho.

Fiskeriressursane må forvaltast på ein måte som sikrar verdiskaping og arbeidsplassar i lokalsamfunn og langs heile kysten, og som kjem heile befolkninga i Noreg til gode som følgje av det. Fiskeri er eit av dei viktigaste satsingsområda for Senterpartiet i vårt alternative statsbudsjett for 2019.

Regjeringas budsjettforslag vil føre til ei sentralisering av fiskeria. Senterpartiet er oppteke av å ha levande lokalsamfunn langs heile kysten. Vi føreslår difor å reversere fleire av kutta frå regjeringa i viktige fiskeripolitiske verkemiddel og innføre nye tiltak som vil styrkje fiskeria og fiskeriindustrien.

Senterpartiet meiner regjeringas forslag til statsbudsjett vil ramme dei som har sitt virke på sjøen. Det ønskjer ikkje vi å vere med på, så Senterpartiet vil behalde tilskota til fiskeri og velferdsstasjonar og auke fiskerifrådraget. Senterpartiet føreslår òg å auke tilskot og få fleire næringsretta tiltak i fiskeria, for å bidra til ei god utvikling og auka lønsemd for fiskeri- og fangstnæringa.

Det som no skjer langs kysten og på havet, gjev oss store moglegheiter, og vi må sørgje for å få dei verdiane forankra i Noreg og langs kysten. Det meiner vi at Senterpartiet har ein utruleg god politikk for.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Debatten i dag har vore illustrerande, synest eg. Eg vil gi honnør til representanten Ingunn Foss, frå Høgre, som har halde to gode innlegg, viss eg skal ta på meg Høgre-brillene. Elles har det vore veldig få – påfallande få – frå høgresida som har delteke i debatten. Det kan godt vere at det er fordi ein ikkje har særleg mange idear på dette området, for strategien frå regjeringa på næringsfeltet har jo vore ikkje å gjere noko, men berre la det skje – den særnorske høgresida sin måte å tenkje næringspolitikk på.

Som statsråden var inne på, bruker ein verktøykassa – det er heilt klart. Det er ingen som kritiserer regjeringa for ikkje å bruke verktøykassa, men kva brukar ein verktøykassa til? Ein har gjennomført formuesskattekutt, som ein ikkje klarer å finne igjen i form av verdiskaping i det heile, og som stort sett alle økonomar på den nordlege halvkula har gått imot. Det har ein gjennomført.

Ein opprettheld skeivheita i skattleggingssystemet, som gjer at eigedom blir favorisert, framfor det å skape ny industri og nye næringar. Ein har auka oljeavhengigheita og oljepengebruken, og det er ikkje riktig, det som statsråden hevdar. Eg er litt overraska over hans forståing av handlingsrommet i norsk økonomi. Ein ikkje fase inn pengar frå Statens pensjonsfond utland; ein kan gjere det. Men det er kanskje den regelen ein har lagt seg på, i denne regjeringa, at ein berre skal bruke maksimalt kvart år, uansett om ein veit kva dei pengane går til. Dei går i alle fall ikkje til ny verdiskaping.

Ein har også kutta i avskrivingsordningar for industrien, noko som gjer at vi ikkje er konkurransedyktige her til lands, samanlikna med nabolanda, når det gjeld industrietablering.

I tillegg har utsleppa auka – pluss alt det andre som eg har vore inne på.

Då å få kritikk frå posisjonspartia om at vi snakkar ned næringspolitikken, og at vi no heller må snakke opp desse tiltaka, er litt overraskande. For å seie det sånn: Det er ikkje gjennom å snakke opp næringspolitikken ein får fart på verdiskapinga i dette landet – det er gjennom å gjere noko som faktisk fører til verdiskaping.

Til slutt vil eg gå inn på det eg meiner er ein stor tabbe, og som er basert på feil kunnskap om Jovsset Ánte Sara-saka. Høgsterett tok utgangspunkt i FNs menneskerettskomité. Det er dei og deira vurderingar Høgsterett har teke utgangspunkt i når det gjeld korleis vi skal forstå § 2 i menneskerettsloven i Noreg. At ein her hastar igjennom ei tvangssak om pålegg om reduksjon, meiner eg er ei stor skam. Det er noko som kjem til å hefte ved dei partia som står bak dette, spesielt Kristeleg Folkeparti, som enno ikkje har gått inn i regjeringa.

Terje Aasland (A) []: En firetimers debatt er straks over. Jeg vet ikke om den har brakt oss noe videre. Det jeg har merket meg, er i hvert fall at høyrepartiene, og kanskje også spesielt næringsministeren, har inntatt en selvtilfredshet som er imponerende. Den er det kanskje verdt å merke seg. Men jeg tror den er verdt å advare mot også. Jeg tror nemlig at den selvtilfredsheten de har inntatt, kan overskygge noen vesentlige utfordringer, ikke minst når det gjelder behov for omstilling og omstillingskraft i norsk økonomi og i norsk næringsliv.

Jeg sa i mitt innlegg at mye går bra og mye er bra i Norge. Det er også veldig mye bra i norsk næringsliv, men det er krevende at noen av de fremste sjeføkonomene, henholdsvis fra NHO og LO, påpeker så tydelig utfordringene og svakhetene i norsk økonomi, og den manglende evnen til å omstille, likeledes at det kanskje ikke er den robuste veksten som mange av regjeringsmedlemmene og regjeringspartiene håper på. Jeg tror det er verdt å minne om det. For nå er vi jo tilbake igjen til det som var Høyres mantra før 2013: den todelte økonomien i norsk økonomi. Det er jo det som er resultatet av det som nå faktisk er veksten, det er veksten i olje og gass som er årsaken til drivkreftene ellers.

Så blir jeg irritert når Røe Isaksen prøver å framstille det som om en samlet opposisjon er imot privat verdiskaping. Det er tull. Det er som om jeg skulle si at Torbjørn Røe Isaksen som EU-tilhenger er imot EØS fordi Fremskrittspartiet er imot EØS. Det er ikke sant, det han har gitt uttrykk for. Representanten Foss har skrytt av meldingene og alle strategiene som er lagt fram. Det er bra, men de er pålagt av Stortinget. Det er det som er utfordringen. Regjeringen har ikke noen egne initiativ. Representanten Eidem Løvaas snakker om at Arbeiderpartiet nærmest kun vil ha ansatte over statsbudsjettet. Nei, det er ikke sant. Men vi ønsker flere lærere, vi ønsker flere til å jobbe i helse- og omsorgssektoren, vi ønsker flere leger og forskere – nettopp for å bidra til at verdiskapingen skal skje i større grad i privat sektor.

Jeg er glad for at fiskeriministeren reiser kysten rundt og henter kunnskap og impulser. Men når vi lurer på hvilke tiltak han vil sette i gang for å få en større industriell vekst i Norge basert på de fantastiske fiskeriressursene, blir han svar skyldig. Jeg er forundret over det.

Helt til slutt til næringsministeren: En strategi for farlig avfall: Å redusere behovet for å måtte deponere farlig avfall ute i industrien – er det en god tanke, en riktig tanke, eller er det en feil tanke? Det ville vært artig og nyttig om næringsministeren helt på tampen kunne brukt 15 sekunder på å svare på det.

Kårstein Eidem Løvaas (H) []: Representanten Aasland får det til å høres ut som om han alene har oppdaget at Norge står midt oppe i en omstilling. Vi er midt i en krevende omstilling, og politikken vår fungerer.

I hovedinnlegget sitt sa representanten Aasland at politikken til Høyre og regjeringspartiene fungerer svært dårlig. Tilbake til mitt innlegg: Det henger jo ikke helt sammen hvis man ser seg rundt, for det går utrolig godt i Norge, og det hørte vi heldigvis representanten Aasland si her oppe. Det minner litt om da det gikk veldig godt i landbruket for en tid tilbake og forklaringen fra opposisjonen var at det var fordi det var så fint vær. Hva skyldes det nå da, at det går så godt i Norge? Er det flaks? For opposisjonens vedkommende er det sikkert uflaks, for da er det vanskeligere å angripe det.

Tilbake til representanten Aaslands hovedinnlegg, der han snakket om at han stadig vekk har møter med næringslivet. Jeg er i mange av de samme møtene, sammen med ham, men også i andre møter med næringslivet. Jeg tror kanskje man av og til hører hva man vil høre i de møtene, for han hadde aldri hørt noen si at formuesskatt var en utfordring. Da har jeg lyst til å spørre ham: Har han noensinne hørt noen si at de ønsker mer formuesskatt? Det ligger jo inne i det alternative budsjettet til Arbeiderpartiet. Jeg tror ikke det. Men skatt er åpenbart løsningen på alt.

Til Senterpartiet: Et av innleggene fra representanten Pollestad handlet om sentralisering. Dette har vært tilbakevist gang etter gang. Men jeg skal forholde meg til en kilde som Senterpartiet pleier å lytte til, nemlig Nationen, som på lederplass skrev for en tid tilbake at det ser ut som vi trenger Høyre i regjering for å flytte statlige arbeidsplasser ut av Oslo. Det skjedde forrige gang Høyre var i regjering, og det skjer denne gangen Høyre er i regjering. Det skjedde i liten grad da Senterpartiet satt i regjering.

Senterpartiet er for øvrig ganske forutsigbare. De angriper uforutsigbarhet hos regjeringspartiene, mens de selv ønsker å sende sjokkbølger inn i næringslivet ved å ta oss ut av EØS, men blir ganske famlende når man peker på hvordan det ligger an i Storbritannia. Men de sier at de skal finne på noe, de skal finne på noe bedre. Innlegget til Pollestad var for øvrig ganske paradoksalt da han løftet fram klimapolitikken som offensiv og mye bedre enn regjeringens, mens han startet innlegget med å snakke om hvorfor de ønsket å fortsette med kullkraft. Da er det mørkt – det er kullsvart.

Sosialistisk Venstreparti sa at utslippene går opp. Samtidig som representanten sto her, kom det en sak på VG.no som viser at de gikk ned med 1,6 pst. i 2017 sammenlignet med 2016, og det var andre år på rad. Han sa at vi må bli mer opptatt av verdiskaping og mindre av eiere. Det er vi helt enige om, jeg håper vi kan fortsette med det framover. Og han sa at på fem år er det ikke gjort noe i politikken fra regjeringen som har ført til verdiskaping. Det høres jo helt utrolig ut, og hvis man ser seg rundt, ser man at det er feil.

Jeg tror jeg vil konkludere med at de alternative budsjettene til de tre opposisjonspartiene er alternative budsjetter med alternative fakta for en alternativ virkelighet.

Tom-Christer Nilsen (H) []: Grunnen til at jeg tar ordet nå, er at jeg hørte et innlegg som jeg følte krevde et svar. Det kom fra representanten Gjelsvik. Det var interessant, for han pekte på at det var et problem med avgifter, bl.a. fordi de kom selv om man gikk med underskudd. Da kunne det jo være bra hvis man i Senterpartiet hadde tatt hensyn til det og dermed lagt opp til et skatteopplegg som ikke slo inn maksimalt dersom man gikk med underskudd. Men det har Senterpartiet laget, for en av postene de har, er en økning i formuesskatten på rundt 1,5 mrd. kr, noe som innebærer at man får en skatt som kommer uavhengig av overskudd eller underskudd, og som slår i hjel hele avgiftsletten – og litt mer enn det – som er presentert i det alternative statsbudsjettet deres.

I tillegg sa vedkommende representant at det var lagt inn en avgiftsøkning på en type kjøretøy som er spesialtilpasset for å frakte funksjonshemmede. Det er også feil, for den typen kjøretøy vi da snakker om – større busser innenfor taxinæringen – følger et annet avgiftsregime og har fortsatt lavere avgift.

Kort sagt var det et litt spesielt innlegg, og derfor følte jeg behov for å ta ordet til det, i noe som egentlig er en liten replikk. Men noe står i referatet her til evig tid, og da må det ikke stå uimotsagt.

Steinar Reiten (KrF) []: Jeg må få gi et tilsvar til representanten Knag Fylkesnes. Det den saken vi har oppe i dag, dreier seg om, er spørsmålet om hvorvidt de minste reinflokkene skal skjermes mot reintallsreduksjon når det blir innført for alle. For å tilføre saken fakta vil jeg bruke en del av taletiden min til å lese fra proposisjonen der Senterpartiets landbruks- og matminister fremmet nåværende reindriftslov i 2007. Da skrev departementet, som altså var styrt av Senterpartiet, følgende:

«Departementet går imidlertid ikke inn for utvalgets forslag om at reduksjonen kun skal gjelde for de som har mer enn 200 rein. Utvalget foreslo denne grensen fordi mindre driftsenheter i første omgang skulle skjermes. Departementet ser av flere grunner betenkeligheter med å fastsette en slik nedre grense. For det første vil lovens utgangspunkt om en forholdsmessig reduksjon innebære at de største enhetene må ta den største andelen av den vedtatte reduksjonen. Dersom det i tillegg til dette settes en nedre grense for når en siidaandel skal bidra til reduksjonen, vil det på sikt kunne føre til en uheldig næringsstruktur som både svekker den totale og den gjennomsnittlige lønnsomheten i siidaen. Med andre ord kan mulighetene til å drive en økonomisk forsvarlig reindrift bli undergravd. Dette er et annet standpunkt enn det som framkommer i ot.prp. nr. 99 (2004-2005), men er et resultat av en fornyet vurdering av dette spørsmålet.»

Den proposisjonen ble vedtatt i Stortinget i juni 2007 med støtte fra de rød-grønne partiene, som hadde lagt fram proposisjonen. Da er det også den loven som har ligget til grunn for den høyesterettsdommen som er avsagt, og som baserer seg på reindriftsloven.

Jeg synes også at representanten Knag Fylkesnes i mediene godt kunne ha forklart hvorfor han gikk med på å utsette et lovforslag som han fremmet på vegne av SV før sommerferien. Det var et forslag om å gjeninnføre vernebestemmelsene om 200 rein. Men representanten Knag Fylkesnes valgte da å utsette den behandlingen etter at næringskomiteen hadde hatt et konsultasjonsmøte med Sametinget. Knag Fylkesnes bør gjøre greie for hvorfor han valgte å gjøre det slik.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Jeg ble beskyldt for å være selvtilfreds, og det har jeg overhodet ikke lyst til å ha på meg. Jeg er stolt over alt som foregår i Norge, ikke minst det som foregår i privat næringsliv. Grunnen til at vi har lyst til å sitte i regjering fortsatt, er jo nettopp at vi ikke er tilfreds. Det er masse igjen å gjøre. Vi har nye problemer vi skal løse, nye utfordringer. Derfor brukte jeg en del av innlegget mitt på nettopp det – snakke om forenkling, behov for enda mer satsing på forskning, en fornyet industripolitikk, et løft for mineralnæringen, et enda bedre virkemiddelapparat, osv., osv. Etter fem år i regjering er det helt avgjørende at vi ikke bare lener oss tilbake eller reiser landet rundt for å få applaus for det vi har gjort. Vi skal videre fremover.

Representanten Terje Aasland har spurt meg om det er en god idé å ha en strategi for å redusere mengden avfall. Det er en veldig god idé, faktisk så god at Klima- og miljødepartementet, som har ansvaret for dette, allerede 13. juli i år sendte et brev til Miljødirektoratet der de ba dem utarbeide en slik strategi. De har svarfrist 1. mars 2019. Nå er det fem måneder siden, og det er veldig hektisk på Stortinget i juli, så jeg skjønner at man ikke får med seg alle nyheter, men det er altså allerede avgjort.

Presidenten: Representanten Nils Kristen Sandtrøen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Nils Kristen Sandtrøen (A) []: Det er et godt poeng representanten Aasland har, at det er skummelt at regjeringen blir selvtilfreds, for jeg har nå lyttet til slutten av debatten, og de virkelig store temaene, de økende forskjellene i Norge, de for svake investeringene i industri og reelle arbeidsplasser, har ikke blitt kvittert ut. Derfor mener vi i Arbeiderpartiet at vårt alternative forslag til hvordan pengene skal brukes i 2019, med 2 mrd. kr mer til verdiskaping og arbeidsplasser, er en riktig start. Det er det som blir oppsummeringen av dagens debatt. Vi trenger full kraft framover på å redusere forskjellene i Norge – fordi det gir et produktivt samfunn, et trygt samfunn, og derfor henger både arbeidslivspolitikk og næringslivspolitikk tett sammen for oss som tror på bruken av demokratiet for framskritt.

Presidenten: Representanten Torgeir Knag Fylkesnes har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Det stemmer, det som representanten Reiten seier, i 2007 gjekk ein bort frå reindriftslovutvalet sitt forslag om å ha eit botnfrådrag når det gjaldt nedslakting, altså at ein skjerma dei minste aktørane – heilt riktig. Eg var ueinig i det, sjølv om det var raud-grøn politikk. SV sin politikk er å vere opptatt av eit botnfrådrag, det er heilt riktig. Men enten ein er einig eller ueinig i den avgjerda, handlar denne saka om vi skal halde oss til den øvste vurderinga av FNs forståing av menneskerettar. Det er jo der saka ligg. Ein kan ikkje skylde på eit eller anna som skjedde i 2007, ein må gå inn og sjå på kva denne situasjonen er i dag.

Når det gjeld det forslaget som vi fremja i vår, er det riktig at vi bremsa behandlinga av det fordi Sametinget var kritisk til den innretninga. Men det som vi er heilt einige med Sametinget om, er at vi må ha ein mekanisme som skjermar dei minste aktørane, sånn at flest mogleg har tilgang til denne kulturberande næringa. Der meiner eg alle i denne salen også må vere med.

André N. Skjelstad (V) []: Jeg har sittet og lyttet på debatten i dag, uten at jeg synes at det nødvendigvis er så veldig mye nytt som har kommet fram. Sandtrøen og Aasland er hele tiden fremme med det de kaller forutsigbarhet i industripolitikk og næringspolitikk. Da er det litt merkelig at de samme to representantene fra Arbeiderpartiet priser sitt forslag, med 5 mrd. kr mer i formuesskatt, for det handler om at skal vi bygge et velferdssamfunn, må vi også ha arbeidsplasser, og da må vi også stimulere. På mange måter er det også et paradoks at de samme representantene i fjor var imot da vi fjernet det som gikk på maskinskatt, som betydde utrolig mye, ikke minst for industrien.

Noe av denne debatten går jo langs de kjente sporene. Jeg er enig med Knag Fylkesnes i at mottaksstasjoner er viktig langs hele kystlinjen. Det har Venstre stått for, og vi må finne løsninger så vi har et godt utbygd system, slik at vi også har fiske- og mottaksstasjoner i hele landet. Men det er også et paradoks når debatten her dreier seg om underbalanse eller overproduksjon i et landbruksmarked. Det beste er jo til enhver tid at en har en balanse. Det skal gagne både forbrukeren og ikke minst landbruket som sådant. Jeg har tatt til orde for i mange sammenhenger at vi nå også må se på et marked utenfor dette landet, nettopp for de produktene som landbruket har.

Så er det det kjente sporet fra Senterpartiet som man kommer inn på gang på gang i debatt når de er uenig. Jeg har selv landbruksbakgrunn, og jeg må jo si at er det noen som virkelig har vært dyktige til såkalt sentralisering, er det landbruket selv, uten at det blir all verdens mye nevnt fra Senterpartiet. Og hvorfor er det i så måte gjort? Jo, selvfølgelig for å maksimere de mulighetene til inntekt som ligger i det, men også samtidig for å styrke det landbruket som ligger i distriktene.

Avslutningsvis: I mye av debatten i dag har en vært opptatt av reindrift, kulturnæring og urbefolkning. Dette har bestandig ligget Venstres hjerte nær. Jeg hører debatten, og det blir noen paradokser med hensyn til det siste innlegget til Torgeir Knag Fylkesnes. Venstre har stått for en økologisk bærekraftig næring hele tiden. Jeg sier ikke at den saken som har vært diskutert i dag, er bare enkel, det sier jeg ikke, men jeg sier at vi er uansett nødt til å se på hvordan vi får en bærekraftig næring osv. når det gjelder reindriften. Dette vil mange av oss følge med på, for dette er viktig for oss.

Presidenten: Representanten Tom-Christer Nilsen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Tom-Christer Nilsen (H) []: Kort merknad: Det er ikke satsing på industribygging i Norge når man tar ut – i hvert fall hvis man tar et litt konservativt anslag – 4 mrd. kr fra næringslivet, for så å putte inn igjen 2 gjennom forskjellige ordninger. Det er i praksis et opplegg som gjør at man reduserer muligheten til investering i næringslivet og i industrien. Og den måten man gjør det på, treffer industrien spesielt hardt, for det treffer fysiske eiendeler hardest.

Presidenten: Representanten Terje Aasland har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Terje Aasland (A) []: Aller først: Til næringsministeren må jeg si at når han ikke er tilfreds, er det imponerende å høre den munterheten han hadde i sitt innlegg.

Til Eidem Løvaas, som sier at vi er midt i en omstilling: Hvilken omstilling er det vi er midt inne i? Det er igjen norsk olje og gass som driver Norge framover.

Så til alt dette med skatt: Det er ingen som har klart å legge ned flere arbeidsplasser enn dagens regjering, grunnet en meget uforutsigbar avgiftspolitikk – gjennom både sukkeravgiften, 350-kronersgrensen, flypassasjeravgiften osv. Det er faktisk ingen som har gjort det mer uforutsigbart for næringslivet enn høyrepartiene gjennom sine budsjettforhandlinger. Og hvis formuesskatten er så glimrende som virkemiddel overfor norsk næringsliv – hvorfor fjerner de ikke alt sammen? Hvorfor er det en stor sak at vi skal ha 5 mrd. kr mer i formuesskatt, så lenge de ikke fjerner de resterende? Hvor er logikken i det? Den er totalt fraværende.

Statsråd Harald T. Nesvik []: Jeg skal ikke gå inn på hva som er fraværende eller ikke, men det er i hvert fall én ting som er viktig å påpeke: I det forrige innlegget fra representanten Terje Aasland kom han med en påstand om at Fremskrittspartiet var imot EØS-avtalen. Hvor har han det fra? Fremskrittspartiet har sagt at enkelte deler av denne avtalen bør man kunne se på, altså enkeltelementer, men EØS-avtalen er den som regulerer vårt forhold til EU. Fremskrittspartiet er imot EU. Man er ikke imot EØS-avtalen, men enkelte ting kan forbedres.

Så et par ting som har vært oppe – knyttet til det som har med råstoff og fiskerinæringen, fiskeindustrien, å gjøre. Det er helt åpenbart at jeg er nødt til å gjenta en del av mine momenter, også etter representanten Aaslands innlegg. Vi vil ha en variert fiskeflåte over hele landet, dvs. vi vil ha de minste båtene, mellomstor kystfiskebåt, liten kystfiskebåt, stor kystfiskebåt, ringnotbåt, trålflåten – vi trenger alle for å få på plass sikker tilgang gjennom hele året til industrien vår.

Vi trenger SkatteFUNN, slik at industrien kan tilpasse seg, og slik at den kan få investert – og sørge for at den får utviklet de rette maskinene for å være konkurransedyktige overfor utlandet når det gjelder å produsere. Vi trenger forskning og utvikling, slik at vi sikrer at vi tar det maksimale og optimale utbyttet fra de ressursene som vi rår over i havet. Vi trenger å bekjempe fiskekriminalitet, slik at fisk ikke går til spille, at vi får tatt hånd om den fisken vi skal, slik at vi kan eksportere den, og også sørge for at den blir til menneskemat – og at det ikke er kriminelle som stikker av med dette. Vi trenger tilgang til ressursene, dvs. – som sagt – vi trenger flåten, men vi trenger også en industri rundt omkring som er bærebjelken i det å kunne få økt verdiskaping. Alle disse tingene har jeg vært inne på. Og vi trenger stabile rammevilkår.

Når representanten Aasland påpeker viktigheten av å få bygd industri der ute, er det rette virkemiddelet faktisk ikke å øke skatter og avgifter, slik at man ikke vil kunne foreta de investeringene som er helt nødvendige for å kunne være konkurransedyktige overfor land som har en helt annen kostnad med sin arbeidskraft enn det vi har.

Jeg ønsker videre å sørge for at det kommer en melding til Stortinget til våren, knyttet til Eidesen-utvalget. Jeg gjentar her min invitasjon til nettopp å prøve å få opp et samarbeid, fordi jeg tror vi trenger et størst mulig flertall for å ha langsiktighet når det gjelder kvotene og kvoteendringer. Dermed gjentar jeg fra denne talerstol min invitasjon til nettopp samtaler om hvordan vi kan få på plass langsiktige og gode ordninger som er framtidsrettede.

Presidenten: Representanten Geir Pollestad har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Geir Pollestad (Sp) []: Ein kort merknad til representanten Eidem Løvaas, som angreip forslaget frå Senterpartiet om å oppretthalda koldrifta på Svalbard ved å omtala det som eit dårleg klimatiltak: Dersom ein skal leggja til grunn at det å vinna ut kol er dårleg for klimaet, vil det bety at òg det å produsera olje er dårleg for klimaet. Det er ei slik tilnærming me ikkje pleier ha i Noreg. Det er sjølvsagt bruken som er det avgjerande.

Så vil eg berre nytta anledninga til å takka næringskomiteen for debatten. Eg trur eg har heile komiteen med meg når eg seier til transportkomiteen at me håper han er kortfatta. (Munterheit i salen)

Statsråd Bård Hoksrud []: Jeg har lyst til, siden representanten Pollestad var opptatt av driftsgranskingen for 2017 og plutselig mener at det skyldes regjeringens politikk at det går litt dårligere nå, å ta med litt fakta om hva som ligger til grunn.

Det har vært tre veldig bra år, og så har noen forhold gjort at det ble tøffere i 2017. Noe av det er det litt vanskelig for denne sal å ta ansvar for, for når det gjelder været, er det lite vi kan vedta oss bort fra. Vær og klima kommer uavhengig av hva man vedtar i denne sal. Men det er viktig å sørge for at man styrker og gjør landbruket i stand til å møte klimautfordringene. Derfor bruker vi også mye penger på forskning og utvikling. Vi har reist mye rundt og sett at det er mye bra som skjer. Jeg synes det er viktig å ha med seg.

Ja, det har på noen områder blitt overproduksjon. Der har selvfølgelig også næringen et ansvar for å være med og bidra til at man kommer i balanse. Det opplever vi også at næringen er med på. Det er positive virkemidler som gjør at man får opp produksjonen, men det har også vært områder hvor man har hatt underproduksjon i lang tid.

Litt på tampen av debatten – fordi jeg har skjønt at man står på litt forskjellig sted når det gjelder hvordan man oppfatter landbruks- og matpolitikken – synes jeg det er greit å ha med seg at om man ser på hva som er forskjellen på statsbudsjettalternativene, ja så er det godt under 1 pst. i forskjell mellom Landbruks- og matdepartementet og hva man mener på den ene eller andre siden om hvordan situasjonen er.

Jeg opplever nok at det er noen som er som Ludvik med hans bekymringer, og er skikkelig ansvarlige. Jeg ønsker heller å være litt mer som Solan, for jeg mener han har en litt mer positiv tilnærming til verden og ser mulighetsrommene. Jeg ser nå en næring som er positiv, som vil noe, som jobber framover, og som selvfølgelig har sett at det har vært utfordringer. Det har vi nå sørget for, både ved at det kom en ekstra tørkepakke, og ved at man tar ansvar, fordi prognosene nå tyder på at man må betale enda mer ut for skadene som mange bønder opplevde i sommer. Men jeg opplever fortsatt at det er mye optimisme der ute, og det å reise rundt og se Bondens marked og alt det de selger nå, er fantastisk bra. Det viser at det er positivitet der, og så må man ikke være lei seg eller negativ fordi noen har vært flinke. I landbruket har de vært flinke. De har effektivisert, de har omstilt, og noen av dem er utrolig gode på å øke produksjonen. Da hender det man får noen utfordringer, men da må man ta de utfordringene og jobbe for å gjøre noe med det. Det er jeg som landbruks- og matminister opptatt av at vi skal gjøre, nettopp fordi vi skal ha et landbruk i hele landet, som fortsatt er framoverlent, og som skal møte utfordringene og sørge for at vi produserer en masse fantastisk flott mat til den norske befolkningen og forbrukerne i framtiden.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Statsråd Hoksrud har selvsagt rett i at i et statsbudsjett er det veldig mye man er enige om, men det er der man skiller lag, som er det interessante – og hva den politikken fører til.

På hans område er det ikke tvil om at den politikken som den sittende regjeringen, med støtte fra Kristelig Folkeparti, har ført, har bidratt til de overproduksjonsproblemene som man nå ser i en rekke produksjoner i norsk landbruk. Det er ikke bare fordi det er høy produksjon innenfor en del områder i Norge, men også fordi man på norsk side bidrar til stadig økt import av en del av de samme produktene fra utlandet. Man får altså en overimport fra utlandet gjennom avtaler som regjeringen er med på å forhandle fram og inngå med andre land.

Noe av det siste den foregående rød-grønne regjeringen gjorde, var å styrke tollvernet for en del kjøttslag, til sterke protester fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre i denne sal. Noe av det første den regjeringen som nå sitter, gjorde etter at den tok over makten, var å gå til EU og forsøke å gjøre om på den beslutningen. Heldigvis fikk man ikke gjennomslag for det, derimot har man gjennom andre forhandlinger, bl.a. gjennom artikkel 19-forhandlingene, som ble gjennomført fra oktober i år, åpnet for sterkt økt import av storfekjøtt fra utlandet til Norge, og man har pågående forhandlinger gjennom tredjelandsavtaler i EFTA for at man også kan få økt import av kjøtt fra andre områder i verden, bl.a. fra Brasil og Argentina.

Det er utrolig viktig at man også ser på hvordan politikken blir ført, både nasjonalt og i forhold til internasjonale avtaler som Norge er en del av.

Til det siste, som jeg også var inne på i mitt forrige innlegg, og den situasjonen som norsk landbruk i år har stått oppe i på grunn av tørke: Med bakgrunn i den situasjonen burde det nettopp være viktig i hvert fall å sørge for å sette av noen midler som en start på en beredskapslagring av såkorn og matkorn i Norge. Når man ser de utfordringene man har hatt med sviktende avlinger og å ha nok såkorn til neste sesong, er det en viktig illustrasjon på hvorfor det er viktig å legge til rette for både beredskapslagring av matkorn og å styrke landbruksforskning, slik at vi kan bli mer selvforsynte med bl.a. fôrkorn i Norge, at vi kan bli mer selvforsynte på flere områder og bidra gjennom et sterkere landbruk for framtiden i Norge.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 1–3.