Stortinget - Møte tirsdag den 12. mars 2019

Dato: 12.03.2019
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokument: (Innst. 188 S (2018–2019), jf. Dokument 8:51 S (2018–2019))

Innhald

Sak nr. 4 [12:43:22]

Innstilling fra arbeids- og sosialkomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Kari Elisabeth Kaski, Solfrid Lerbrekk, Arne Nævra og Karin Andersen om å legge til rette for at uføre får de beste muligheter til å ha en tilknytning til arbeidslivet (Innst. 188 S (2018–2019), jf. Dokument 8:51 S (2018–2019))

Talarar

Presidenten: Etter ønske frå arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten føreslå at taletida vert avgrensa til 3 minutt til kvar partigruppe og 3 minutt til medlemer av regjeringa.

Vidare vil presidenten føreslå at det vert gjeve anledning til fem replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av regjeringa, og at dei som måtte teikna seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.

– Det er vedteke.

Margret Hagerup (H) [] (ordfører for saken): Retten til uføretrygd er en viktig rettighet for mennesker som har betydelig og varig nedsatt arbeidsevne. Folk skal være trygge på at hvis uførhet rammer, skal fellesskapet stille opp med gode inntektssikringsordninger, samtidig som samfunnet skal legge til rette for og støtte opp om den enkelte, slik at så mange som mulig kan komme tilbake i arbeid. Det har vært bred enighet i komiteen om at deltakelse i arbeidslivet gir gode, meningsfylte og helsebringende aktiviteter, og at det også er samfunnsøkonomisk lønnsomt.

Jeg vil takke komiteen for godt samarbeid, og i det videre vil jeg redegjøre for Høyres standpunkt i saken. Velferdsstaten skal være mye for dem som trenger det mest, og velferdsordningene skal bygge opp under arbeidslinjen. Et av hovedformålene med uførereformen var at det skulle være lettere å kombinere arbeid og uføretrygd. Uførereformen har bidratt til en mer sømløs overgang mellom uføretrygd og arbeid, og det forhindrer at mange arbeider til rett oppunder beløpsgrensen, noe en så før uførereformen.

Det var bred politisk enighet i 2011, da lovendringen ble lagt fram av Stoltenberg II- regjeringen, som skrev følgende i Prop. 130 L for 2010–2011:

«For å unngå en terskeleffekt når arbeidsinntekten er høyere enn beløpsgrensen, foreslår departementet at bare arbeidsinntekt utover beløpsgrensen skal gi reduksjon av uføretrygden. Dermed blir det en gradvis reduksjon av uføretrygden når arbeidsinntekten øker.

Med et slikt system vil det alltid lønne seg å øke arbeidsinnsatsen, også ut over beløpsgrensen. Det gir gode insentiver til å arbeide opp til beløpsgrensen, noe som kan stimulere den enkelte til å prøve seg i arbeid. En høy beløpsgrense betyr at samlet inntekt kan bli høy sammenliknet med inntekten før uførhet og det kan skape urimelige forskjeller. Departementet mener en beløpsgrense på 0,4 G balanserer ulike hensyn på en god måte.»

Høyre slutter seg til den vurderingen som ble gjort i 2011, og understreker at dagens regler gir en mer rettferdig ordning for både helt og delvis uføre.

Det er viktig å forhindre utenforskap. Ungdom er i dag en prioritert gruppe for arbeidsmarkedstiltak, og det finnes et bredt spekter av tiltak og tjenester for arbeidssøkere. Det er også bra at vi har fått en solid økning innenfor varig tilrettelagte arbeidsplasser de siste årene, og at dette prioriteres innen både skjermede og ordinære virksomheter. Prosjektet HELT MED har de siste månedene foretatt flere ansettelser, nå også i statlig virksomhet. Dette er viktige grep for et mer inkluderende arbeidsliv.

Sysselsettingsutvalget kommer snart med sin rapport, som skal bidra til at flere kommer i arbeid og får utnyttet sin arbeidsevne. Høyre vil avvente konklusjonene fra dette utvalget og avviser på denne bakgrunn forslagene som er lagt fram.

Eigil Knutsen (A) []: Andelen unge som ikke er i aktivitet – altså arbeid, utdanning eller tiltak – er stabilt høyt. Antallet unge uføre har doblet seg de siste ti årene. Uførereformen hadde som målsetting at flere uføretrygdede skulle inkluderes i arbeidslivet. Det har ikke lyktes, noe også Riksrevisjonens evaluering av reformen viser med all tydelighet.

Arbeiderpartiet har derfor tatt til orde for en aktivitetsreform for unge som står i fare for å bli varig uføre. Dette er ikke gjort over natten. Planlegging, oppfølging og tiltak må forbedres, sånn at flere kan bli inkludert i arbeidslivet. Å kombinere gradert uføretrygd med arbeid er sentralt i en sånn reform. Derfor stemmer ikke Arbeiderpartiet for alle forslagene her i dag. Vi er rett og slett ikke sikre på om økt fribeløp for arbeidsinntekt for varig uføretrygdede er rett medisin for å gi en bedre tilknytning til arbeidslivet. Høyere fribeløp kan gi flere tilpasninger, et lavt fribeløp med en gradvis økt avkortning forhindrer det. Et økt fribeløp kan også være med på å undergrave ordningen med gradert uføretrygd. Jeg er sikker på at dette ikke er forslagsstillernes intensjoner.

De fleste av oss deler nok ønsket om at uføre som har muligheten til det, skal få prøve seg i arbeidslivet. Spørsmålet er hvilke virkemidler vi skal bruke. Arbeiderpartiet trenger mer informasjon før vi eventuelt konkluderer med at høyere fribeløp for varig uføretrygdede er veien å gå. Derfor ber vi om en vurdering av hvordan dagens avkortningsregler påvirker uføretrygdedes muligheter i arbeidslivet. Men jeg tror mye kan forbedres innenfor dagens regelverk hvis vi får til en bedre oppfølging på Nav-kontorene av de uføretrygdede.

For noen uker siden besøkte jeg Nav-kontoret i Etne, en liten kommune helt sørøst i Hordaland. Der er de tett på, de prioriterer de unge og har dyktige ansatte og dyktig ledelse – og med det har de fått gode resultater. For eksempel har de en nedgang i antall unge uføre i kommunen, stikk motsatt av utviklingen i resten av landet. Dette understreker mitt poeng, noe også Riksrevisjonen har påpekt: Bistanden til uføre som ønsker å kombinerer arbeid og trygd, er avhengig av hvilket Nav-kontor brukeren sogner til. Sånn skal vi ikke ha det. Derfor mener vi at særlig unge uføre må få bedre tilgang til arbeidsrettede tiltak, uavhengig av hvilket Nav-kontor de sogner til, og uten at tilgangen til tiltak for andre brukergrupper begrenses.

Med det tar jeg opp det forslaget i innstillingen som Arbeiderpartiet er med på, og det forslaget som Arbeiderpartiet er alene om.

Presidenten: Representanten Eigil Knutsen har teke opp dei forslaga han refererte til.

Helge André Njåstad (FrP) []: Denne saka handlar om at SV har kome med tre forslag om at uføre skal få dei beste moglegheitene til å ha ei tilknyting til arbeidslivet. Problemet med forslaga er jo at nokre av dei har stikk motsett effekt av nettopp tilknyting til arbeidslivet.

Når me les merknadene, ser me at dei tidlegare samarbeidspartia som utgjorde den raud-grøne regjeringa, har ulikt syn på denne saka, noko representanten Knutsen gjorde greie for då han sa kva Arbeidarpartiet meinte. Eg har gått nøye inn i merknadene og ser at til og med Arbeidarpartiet må ta avstand frå det som Senterpartiet og SV, som dei tidlegare samarbeidde med, no meiner.

Det er interessant å lesa merknadene der Senterpartiet og SV skriv om å utnytta arbeidsevna til folk. For Framstegspartiet handlar det om at folk skal få lov til å nytta arbeidsevna si, og eg registrerer at SV og Senterpartiet no tek til orde for å utnytta arbeidsevna til folk. I tillegg argumenterer dei to partia SV og Senterpartiet for at barnetillegget skal gå utover 100 pst. av det ein hadde i inntekt før. Korleis ein kan ramma inn eit slikt forslag med ei overskrift om at ein vil sikra ei betre tilknyting til arbeidslivet, og så føreslå aktivt i denne salen ein politikk som gjer at det blir meir lønsamt å vera utanfor arbeidslivet, er for meg ei stor gåte.

I tillegg meiner SV at 0,4G-grensa er grunnen til at folk ikkje nyttar moglegheita til å koma seg i arbeid. Kva meiner SV eigentleg med dette? Det håpar eg debatten vil klargjera. Meiner ein at det ikkje er nok å ha ei uføretrygd i botnen, og i tillegg behalda 0,4G – må ein ha endå meir pengar for å gå ut i arbeidslivet? Eg trur ein må stilla litt fleire krav til folk enn det som SV legg til grunn, når ein les merknadene deira og skal prøva å forstå den logikken dei har på dette politikkområdet.

Det som eg òg stussar litt over, er at SV har ei rekkje forslag i dag om ting til dei uføre som dei vil bruka meir pengar på. Går ein inn i det alternative statsbudsjettet deira for dette året, er det berre barnetillegget dei har prioritert, med 41 mill. kr. Med andre ord har dei i dag ei rekkje forslag som vil kosta pengar, men som dei ikkje viser i alternativet sitt korleis dei har tenkt å finansiera. Det einaste me ser, er at dei vil bruka meir pengar på dette feltet, men kven som skal betala, veit me ikkje. Er det meir oljepengebruk som er svaret, er det kutt i tenester, eller skal ein skatta hardare dei som skattar mest frå før? Eg berre lurer.

For Framstegspartiets del er me veldig godt fornøgde med den innsatsen som Nav gjer for denne gruppa. Me ser av svaret frå statsråden at ein har dette i fokus. Barnetillegget har vore godt debattert tidlegare, og me har i budsjettavtalen med Kristeleg Folkeparti vorte einige om å auka det til 99 pst. frå neste år, og me ser ingen grunn til å røysta for desse SV-forslaga i dag.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Jeg vil takke SV for forslagene. For Senterpartiet er dette et viktig tema, nemlig temaet som gjelder kampen mot Forskjells-Norge. Det å styrke den økonomiske situasjonen for uføretrygdede er viktig for oss. Vi må aldri glemme at det som har skjedd på 2000-tallet, er at de arbeidsføre, de som har vanlig arbeidsinntekt, i gjennomsnitt har økt sin realinntekt med langt over 50 pst., mens de som er knyttet til en uføresituasjon og ikke har den arbeidsevnen, er i en langt vanskeligere situasjon.

Senterpartiet støtter forslag nr. 1, der en «ber regjeringen gjennomgå regelverket med mål om å bedre oppfølgingen av ungdom som står i fare for å bli eller er blitt uføretrygdet». Det gjelder for det første arbeidsavklaringspengene. Vi mener at en rekke ungdommer ikke er klare for å – hva skal en si – bli stilt i den situasjonen at en før en er 25 år, kan gå for egen regning, mens grensa i dag er 22 år. Vi ønsker altså å utvide aldersgruppa her, slik at de får bedre tid til å bli godt utredet.

Tilsvarende når det gjelder arbeidsforberedende tiltak: Det er viktig at det blir gjort en god jobb – det er arbeidsforberedende tiltak. Noen vil komme ut med at det er uførhet som er det nødvendige, mens andre har en viss arbeidsevne. For de av ungdommene som har en viss arbeidsevne, er det ikke minst viktig at de kan komme ut i arbeidslivet, kanskje med et lønnstilskudd fra det offentlige, slik at arbeidsgiver, enten det er en privat eller en offentlig arbeidsgiver, kan få en økonomisk delfinansiering ved det å ta den ungdommen i arbeid. Altså: AAP-ordningen og AFT-ordningen er viktige ordninger for å hindre at ungdom blir uføretrygdet.

Når det gjelder dem som er uføretrygdet, er VTA-ordningen – varig tilrettelagt arbeid, en sømløs ordning som sikrer at ungdom fra videregående utdanning går over på og kan få mulighet til et VTA-tilbud – svært viktig.

Videre har Senterpartiet fremmet forslag om å fjerne 95 pst.-taket. Det skulle bare mangle, for de gruppene vi her snakker om, er i en spesiell, sårbar situasjon.

Til slutt ber vi regjeringa legge fram forslag om å øke fribeløpet for uføre i forbindelse med forslaget til statsbudsjett for 2020. Ut fra en totalvurdering mener vi at det er rett for å sikre at en følger med.

Jeg tar opp det forslaget som Senterpartiet har sammen med SV, og det forslaget som Senterpartiet har alene, forslagene nr. 3 og 4.

Presidenten: Representanten Per Olaf Lundteigen har teke opp dei forslaga han refererte til.

Den innkalla vararepresentanten for Akershus fylke, Martha Tærud, tek no sete.

Solfrid Lerbrekk (SV) []: I praksis er, for veldig mange, uføretrygd ein siste stopp, og der vert dei – stort sett utan for mange spørsmål frå det offentlege om på kva måte dei eventuelt vil nyttiggjera seg restarbeidsevna si på. Spør ein dei sjølve, meiner utruleg mange av dei uføre at dei har ei restarbeidsevne, og at dei kan tenkja seg å bidra med ho. Men det må vera litt på deira premissar, og dei må ha bistand til å få gjort det. Men slik er det ikkje godt nok lagt til rette for i dag.

Riksrevisjonen rapporterer om at Nav i svært varierande grad hjelper folk som ønskjer å kombinera trygd og jobb. Her må me sørgja for ein mykje betre innsats, for samfunnet vil ha behov for mykje meir arbeidskraft i framtida, meir enn det me ser ut til å ha tilgjengeleg. Moglegheitene for å kombinera arbeid og trygd må vera meir reelle enn det dei er i dag, og me må sjå nytten av kva dei kan bidra med, sjølv om det for mange er lite.

Om ein vel å jobba litt med den restarbeidsevna ein har, skal det ikkje mykje til før dette overstig grensa for friinntekt. Når dette skjer, skal det avkortast i uføretrygda. Prinsippet i dette er ikkje me i SV ueinige i, men denne avkortinga er rett og slett ikkje smidig nok i dag.

Me meiner at grensa på 0,4G ser ut til å vera for låg. Norges Handikapforbund rapporterer om at dette rett og slett held folk vekke frå å delta i arbeidslivet. Det finst ikkje stillingar som er tilpassa denne grensa i dag. Det er ikkje mange arbeidsgjevarar som gjev rom for å tena 0,4G, og samtidig ha ein sosialt inkluderande plass i arbeidslivet.

Med dette representantforslaget har me i SV difor fremja dei forslaga som me meiner er nødvendige. Alle desse forslaga vil gjera det lettare for dei som er uføre, å verta inkluderte i samfunnet.

Eg tek opp SVs forslag i innstillinga.

Presidenten: Då har representanten Solfrid Lerbrekk teke opp SVs forslag.

Jon Gunnes (V) []: Veien inn i arbeidslivet har vært for vanskelig – for lenge – for mennesker med funksjonsvariasjoner, varig sykdom eller uførhet. Det beste med å leve i en velferdsstat er sikkerhetsnettet som finnes når man havner utenfor, men i arbeidslivet har det nesten ikke eksistert noen mellomting mellom «frisk og i jobb» og «ufør og utenfor jobb». Samtidig er mennesker komplekse. Vi er ikke sykdommen vår. Veldig mange har lyst til og kan jobbe litt eller på en annen måte, om de bare får muligheten. Retten til å delta i arbeidslivet er også en likestillingskamp. Vi kan ikke stemple folk ut av jobb for alltid, bare fordi de havner i rullestol eller får en kronisk sykdom. Statens sikkerhetsnett må også bidra til å sikre at folk som vil og kan, fortsatt får være i aktivitet, selv om forutsetningene endres.

Med uførereformen, som det sto et stort stortingsflertall bak, fikk vi et system som i større grad enn før gikk intensivt til arbeidet. Jeg kommer ikke til å stemme for SVs forslag, bl.a. fordi jeg mener premisset er feil. Dagens regler fungerer i hovedsak bra. Vi må ha ordninger som oppmuntrer til å legge til rette for aktivitet og arbeid, ikke bare fordi det lønner seg for samfunnet, men fordi vi vet hvor mye det betyr for folk å ha en grunn til å stå opp, et fellesskap å delta i og oppgaver å mestre.

Uførereformen gjorde at de økonomiske rammene var på plass, men mange har likevel blitt frarøvet muligheten. Inkluderingsdugnaden som regjeringen tok initiativ til da Venstre ble en del av regjeringen i fjor, er den andre viktige delen av puslespillet. Nå skal også arbeidsgiverne med på laget. Mange har blitt dyttet ut av arbeidslivet fordi de har opplevd at det ikke er plass til dem. De har søkt jobb og ikke fått, eller de har fått beskjed om at det ikke er mulig å legge til rette for dem på arbeidsplassen. Disse holdningene blant arbeidsgivere og bedrifter er ikke bærekraftige. Vi trenger alle, og mange har en restarbeidsevne som kan komme samfunnet til nytte, selv om de er uføre i noen grad.

Venstre ønsker i utgangspunktet å utrede en reform der hovedregelen er at man sikres inntekt gjennom tilpasset arbeid, og ikke bare gjennom passive ytelser, kanskje en kombinasjon. Uførereformen og inkluderingsdugnaden er veien å gå framover nå.

Abid Q. Raja hadde her overtatt presidentplassen.

Geir Sigbjørn Toskedal (KrF) []: Et velfungerende arbeidsmarked er avgjørende for at hver enkelt skal kunne realisere sine drømmer og ambisjoner. Det har med identitet, selvfølelse og livskvalitet å gjøre. Arbeidstakere, uansett funksjonsnivå, må kjenne trygghet og forståelse for sin situasjon. Det må alltid lønne seg å jobbe, slik at den enkeltes arbeidsevne kan bidra både til egen utvikling og til nytte for samfunnet. Kristelig Folkeparti mener samtidig at det sosiale sikkerhetsnettet skal være sterkt og godt innrettet, ikke minst for personer med utfordringer i sin uføregrad.

For en del gis det mulighet til å kombinere uføretrygd og arbeid. Det var hovedformålet med uførereformen. Uførereformen har bidratt til en mer sømløs overgang mellom uføretrygd og arbeid – også utover beløpsgrensen. Det var bred politisk enighet om det i Stoltenberg II-regjeringen i 2011.

Uføretrygden skal erstatte inntekt som faktisk har falt bort, som følge av en redusert arbeidsevne grunnet sviktende helse. En beløpsgrense på 0,4G balanserer hensynet til at samlet inntekt ikke skal kunne bli høy sammenlignet med tidligere inntekt, med tanke på at reglene skal motivere til å prøve seg i arbeid. Lavere avkortningssats eller et høyere fribeløp vil isolert sett kunne øke incentivet til å jobbe mer, men det kan også ha negativ effekt ved at det å kombinere en full uføretrygd med arbeidsinntekt blir mer gunstig enn å kombinere gradert uføretrygd med arbeidsinntekt. Dette må en kunne se nærmere på i reformen.

Barn og familier har alltid vært i fokus hos Kristelig Folkeparti. Barnetillegget er behovsprøvd, nettopp for at det skal være målrettet mot familiene som trenger det mest. Barnetillegget avkortes med 50 pst. av inntekt over fribeløpet, noe som er en lavere avkortningssats enn de fleste uføre opplever opp mot inntekt ellers. Dette er ikke bare enkelt, jeg innrømmer det, men det er et kompromiss mellom hensynet til barna og hensynet til at vi ønsker at flest mulig skal få brukt sin arbeidsevne.

I 2018 ble sysselsettingsutvalget nedsatt. Utvalget skal analysere utviklingen i sysselsettingen i Norge samt analysere utviklingen i mottak av inntektssikringsytelser. Konklusjonene fra dette utvalget er ventet medio mars. Kristelig Folkeparti ser fram til at dette kommer, slik at vi kan fokusere på å sikre at de som trenger det mest, får mest oppmerksomhet.

Statsråd Anniken Hauglie []: Forslaget som behandles i dag, handler om å legge til rette for uføres tilknytning til arbeidslivet. Det er bra at komiteen framhever hvor viktig det er at samfunnet tilrettelegger, slik at så mange som mulig kan komme tilbake i arbeid. Deltakelse i arbeid er ikke bare lønnsomt for samfunnet, det bidrar også til et meningsfullt liv for den enkelte.

Et av formålene med uførereformen var å gjøre det enklere å kombinere arbeid og uføretrygd, slik at uføre skal kunne tilpasse seg sin egen arbeidsevne og ikke til terskler i systemet. Det er nå kun den delen av inntekten som overstiger beløpsgrensen, som inngår i reduksjonen av uføretrygden, og uføretrygden reduseres gradvis mot inntekt. Dette bidrar til en jevnere overgang mellom uføretrygd og arbeid. Uføregraden revurderes ikke lenger, og et års venteperiode før en kan ta arbeid, er fjernet.

Selv om det skal lønne seg å jobbe, må vi også huske på at det er flere avveininger vi må foreta. En lavere avkortningssats eller et høyere fribeløp vil isolert sett øke de uføres incentiver til å jobbe mer, men det kan også ha en negativ effekt ved at det blir mer gunstig å kombinere arbeidsinntekt med full uføretrygd, i stedet for å kombinere med gradert uføretrygd. To personer som kan jobbe like mye, bør ha tilnærmet lik uføretrygd, uavhengig av uføregraden de kom inn i ordningen med.

Representantforslaget etterspør tiltak for at uføres barnetillegg ikke skal rammes for hardt av avkortingsreglene. Jeg vil minne om at barnetillegget er behovsprøvd, nettopp for å være målrettet mot de familiene som trenger det mest. At tillegget reduseres, er en nødvendig konsekvens av behovsprøvingen.

Det er viktig å hindre at unge blir stående utenfor arbeidslivet. Unge er en prioritert gruppe i arbeids- og velferdsetatens oppfølging og tilbud om arbeidsmarkedstiltak. Unge uføre som ønsker å arbeide, har den samme lovfestede retten til å få vurdert sitt bistandsbehov som andre arbeidssøkere.

Jeg er opptatt av at det skal lønne seg å jobbe. Likevel mener jeg det er viktig å huske at det er flere hensyn å ta når vi avgjør hvordan vi skal avkorte uføretrygd mot inntekt. Regjeringen har satt ned et ekspertutvalg – som også andre har vært inne på – som skal utrede tiltak for å øke sysselsettingen. Utvalget skal også vurdere tiltak for å øke yrkesdeltakelsen blant uføretrygdede. Sysselsettingsutvalget skal snart levere sin første delrapport. Jeg tror det er klokt at vi avventer rapporten før vi tar endelig stilling til om det bør gjøres endringer i uføreordningen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Eigil Knutsen (A) []: Jeg tror statsråden svarte på mitt ene delspørsmål på slutten av sitt innlegg. Hvis vi ser på forslag nr. 7, fra SV, om å gi unge uføre rett til arbeidsmarkedstiltak på linje med f.eks. mottakere av arbeidsavklaringspenger – stemmer det da at lovverket ikke hindrer Nav-kontorene i å gi tiltak til unge uføre? Det er eventuelt budsjett, ressursmangel og prioriteringer på det lokale Nav-kontor som forhindrer bruken av tiltak til unge uføre?

Statsråd Anniken Hauglie []: Nei, det er ingen hindringer i lovverket. Tvert imot er unge i dag en prioritert gruppe hos Nav. Det kommer også klart fram av tildelingsbrev og budsjettene som vedtas i denne salen. Flere av Nav-kontorene har egne ungdomsteam. Vi har etablert egen ungdomsinnsats. Vi har en egen aktivitetsplikt for unge under 30 år i sosialhjelpen, selv om det er en annen målguppe. Men ungdom er generelt sett en prioritert gruppe for Nav. Det er fordi vi ser hvor viktig det er å forebygge at unge kommer inn i lange, passive stønadsløp, for å hindre mer eller mindre varig og permanent utenforskap blant unge.

Så her har regjeringen iverksatt en rekke tiltak for å fange opp unge. Vi har også gitt Nav, gjennom tildelingsbrevet, en klar beskjed om at unge skal prioriteres ved arbeidsmarkedstiltak og andre typer viktig oppfølging.

Eigil Knutsen (A) []: Takk til statsråden for svaret. Det er bra at ungdom prioriteres i Nav-systemet, men vi får stadig meldinger og tilbakemeldinger om at unge uføre ikke prioriteres i bruken av arbeidsmarkedstiltak, fordi det lokale Nav-kontoret anser at det er en større sannsynlighet for å få andre grupper tilbake i arbeidslivet enn dem som har havnet på varig uføretrygd.

Vil statsråden se på hvordan ressursene er innrettet i Nav-systemet? Er det f.eks. mulig å skille budsjettene, slik at tiltak til unge uføre ikke går ut over bruken av tiltak til andre prioriterte grupper i Nav-systemet?

Statsråd Anniken Hauglie []: Når det gjelder å dele opp tiltaksporteføljen, har vi ment at vi tvert imot skal gå motsatt vei. Vi ønsker mindre detaljstyring, større sekkeposter, mer handlingsrom og mer skjønnsutøvelse for Nav-kontorene. Jo flere mindre poster vi har, jo mindre skjønn og handlingsrom vil Nav-kontorene få. Det er en avveining hvordan man skal møte uføre. Uføre har gjennom kanskje flere år vært igjennom omfattende dokumentasjonskrav for å legitimere og bevise at man faktisk er reelt ufør. For mange vil det da heller ikke være aktuelt å gå på arbeidsmarkedstiltak og annet etter at man har kvalifisert seg for en uføreordning.

Vi vet også at det er mange som ønsker, vil og kan jobbe, og da er det viktig at Nav bidrar til at de kan få utnyttet sin restarbeidsevne. Jeg vil også bare minne om at denne regjeringen har økt – til dels betydelig – antallet VTA-plasser, som retter seg mot uføre, hvor unge under 40 år er en prioritert gruppe, nettopp fordi vi ønsker at flere skal kunne delta i arbeidslivet.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.