Presidenten: Etter
ønske frå arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten føreslå at
taletida vert avgrensa til 3 minutt til kvar partigruppe og 3 minutt
til medlemer av regjeringa.
Vidare vil presidenten
føreslå at det vert gjeve anledning til fem replikkar med svar etter
innlegg frå medlemer av regjeringa, og at dei som måtte teikna seg
på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil
3 minutt.
– Det er vedteke.
Margret Hagerup (H) [12:44:14 ] (ordfører for saken): Retten
til uføretrygd er en viktig rettighet for mennesker som har betydelig
og varig nedsatt arbeidsevne. Folk skal være trygge på at hvis uførhet
rammer, skal fellesskapet stille opp med gode inntektssikringsordninger,
samtidig som samfunnet skal legge til rette for og støtte opp om
den enkelte, slik at så mange som mulig kan komme tilbake i arbeid.
Det har vært bred enighet i komiteen om at deltakelse i arbeidslivet
gir gode, meningsfylte og helsebringende aktiviteter, og at det
også er samfunnsøkonomisk lønnsomt.
Jeg vil takke
komiteen for godt samarbeid, og i det videre vil jeg redegjøre for
Høyres standpunkt i saken. Velferdsstaten skal være mye for dem
som trenger det mest, og velferdsordningene skal bygge opp under
arbeidslinjen. Et av hovedformålene med uførereformen var at det
skulle være lettere å kombinere arbeid og uføretrygd. Uførereformen
har bidratt til en mer sømløs overgang mellom uføretrygd og arbeid,
og det forhindrer at mange arbeider til rett oppunder beløpsgrensen, noe
en så før uførereformen.
Det var bred politisk
enighet i 2011, da lovendringen ble lagt fram av Stoltenberg II-
regjeringen, som skrev følgende i Prop. 130 L for 2010–2011:
«For å unngå en terskeleffekt når
arbeidsinntekten er høyere enn beløpsgrensen, foreslår departementet
at bare arbeidsinntekt utover beløpsgrensen skal gi reduksjon av
uføretrygden. Dermed blir det en gradvis reduksjon av uføretrygden
når arbeidsinntekten øker.
Med et slikt system vil det alltid
lønne seg å øke arbeidsinnsatsen, også ut over beløpsgrensen. Det gir
gode insentiver til å arbeide opp til beløpsgrensen, noe som kan
stimulere den enkelte til å prøve seg i arbeid. En høy beløpsgrense
betyr at samlet inntekt kan bli høy sammenliknet med inntekten før
uførhet og det kan skape urimelige forskjeller. Departementet mener
en beløpsgrense på 0,4 G balanserer ulike hensyn på en god måte.»
Høyre slutter
seg til den vurderingen som ble gjort i 2011, og understreker at
dagens regler gir en mer rettferdig ordning for både helt og delvis
uføre.
Det er viktig
å forhindre utenforskap. Ungdom er i dag en prioritert gruppe for
arbeidsmarkedstiltak, og det finnes et bredt spekter av tiltak og
tjenester for arbeidssøkere. Det er også bra at vi har fått en solid
økning innenfor varig tilrettelagte arbeidsplasser de siste årene, og
at dette prioriteres innen både skjermede og ordinære virksomheter.
Prosjektet HELT MED har de siste månedene foretatt flere ansettelser,
nå også i statlig virksomhet. Dette er viktige grep for et mer inkluderende
arbeidsliv.
Sysselsettingsutvalget
kommer snart med sin rapport, som skal bidra til at flere kommer
i arbeid og får utnyttet sin arbeidsevne. Høyre vil avvente konklusjonene fra
dette utvalget og avviser på denne bakgrunn forslagene som er lagt
fram.
Eigil Knutsen (A) [12:47:17 ] : Andelen unge som ikke er i
aktivitet – altså arbeid, utdanning eller tiltak – er stabilt høyt.
Antallet unge uføre har doblet seg de siste ti årene. Uførereformen
hadde som målsetting at flere uføretrygdede skulle inkluderes i
arbeidslivet. Det har ikke lyktes, noe også Riksrevisjonens evaluering
av reformen viser med all tydelighet.
Arbeiderpartiet
har derfor tatt til orde for en aktivitetsreform for unge som står
i fare for å bli varig uføre. Dette er ikke gjort over natten. Planlegging,
oppfølging og tiltak må forbedres, sånn at flere kan bli inkludert
i arbeidslivet. Å kombinere gradert uføretrygd med arbeid er sentralt
i en sånn reform. Derfor stemmer ikke Arbeiderpartiet for alle forslagene
her i dag. Vi er rett og slett ikke sikre på om økt fribeløp for
arbeidsinntekt for varig uføretrygdede er rett medisin for å gi
en bedre tilknytning til arbeidslivet. Høyere fribeløp kan gi flere
tilpasninger, et lavt fribeløp med en gradvis økt avkortning forhindrer
det. Et økt fribeløp kan også være med på å undergrave ordningen
med gradert uføretrygd. Jeg er sikker på at dette ikke er forslagsstillernes
intensjoner.
De fleste av oss
deler nok ønsket om at uføre som har muligheten til det, skal få
prøve seg i arbeidslivet. Spørsmålet er hvilke virkemidler vi skal
bruke. Arbeiderpartiet trenger mer informasjon før vi eventuelt
konkluderer med at høyere fribeløp for varig uføretrygdede er veien
å gå. Derfor ber vi om en vurdering av hvordan dagens avkortningsregler
påvirker uføretrygdedes muligheter i arbeidslivet. Men jeg tror
mye kan forbedres innenfor dagens regelverk hvis vi får til en bedre
oppfølging på Nav-kontorene av de uføretrygdede.
For noen uker
siden besøkte jeg Nav-kontoret i Etne, en liten kommune helt sørøst
i Hordaland. Der er de tett på, de prioriterer de unge og har dyktige
ansatte og dyktig ledelse – og med det har de fått gode resultater. For
eksempel har de en nedgang i antall unge uføre i kommunen, stikk
motsatt av utviklingen i resten av landet. Dette understreker mitt
poeng, noe også Riksrevisjonen har påpekt: Bistanden til uføre som
ønsker å kombinerer arbeid og trygd, er avhengig av hvilket Nav-kontor
brukeren sogner til. Sånn skal vi ikke ha det. Derfor mener vi at
særlig unge uføre må få bedre tilgang til arbeidsrettede tiltak,
uavhengig av hvilket Nav-kontor de sogner til, og uten at tilgangen
til tiltak for andre brukergrupper begrenses.
Med det tar jeg
opp det forslaget i innstillingen som Arbeiderpartiet er med på,
og det forslaget som Arbeiderpartiet er alene om.
Presidenten :
Representanten Eigil Knutsen har teke opp dei forslaga han refererte
til.
Helge André Njåstad (FrP) [12:50:04 ] : Denne saka handlar
om at SV har kome med tre forslag om at uføre skal få dei beste
moglegheitene til å ha ei tilknyting til arbeidslivet. Problemet
med forslaga er jo at nokre av dei har stikk motsett effekt av nettopp
tilknyting til arbeidslivet.
Når me les merknadene,
ser me at dei tidlegare samarbeidspartia som utgjorde den raud-grøne
regjeringa, har ulikt syn på denne saka, noko representanten Knutsen
gjorde greie for då han sa kva Arbeidarpartiet meinte. Eg har gått
nøye inn i merknadene og ser at til og med Arbeidarpartiet må ta
avstand frå det som Senterpartiet og SV, som dei tidlegare samarbeidde
med, no meiner.
Det er interessant
å lesa merknadene der Senterpartiet og SV skriv om å utnytta arbeidsevna
til folk. For Framstegspartiet handlar det om at folk skal få lov
til å nytta arbeidsevna si, og eg registrerer at SV og Senterpartiet
no tek til orde for å utnytta arbeidsevna til folk. I tillegg argumenterer
dei to partia SV og Senterpartiet for at barnetillegget skal gå
utover 100 pst. av det ein hadde i inntekt før. Korleis ein kan
ramma inn eit slikt forslag med ei overskrift om at ein vil sikra
ei betre tilknyting til arbeidslivet, og så føreslå aktivt i denne
salen ein politikk som gjer at det blir meir lønsamt å vera utanfor
arbeidslivet, er for meg ei stor gåte.
I tillegg meiner
SV at 0,4G-grensa er grunnen til at folk ikkje nyttar moglegheita
til å koma seg i arbeid. Kva meiner SV eigentleg med dette? Det
håpar eg debatten vil klargjera. Meiner ein at det ikkje er nok
å ha ei uføretrygd i botnen, og i tillegg behalda 0,4G – må ein
ha endå meir pengar for å gå ut i arbeidslivet? Eg trur ein må stilla litt
fleire krav til folk enn det som SV legg til grunn, når ein les
merknadene deira og skal prøva å forstå den logikken dei har på
dette politikkområdet.
Det som eg òg
stussar litt over, er at SV har ei rekkje forslag i dag om ting
til dei uføre som dei vil bruka meir pengar på. Går ein inn i det
alternative statsbudsjettet deira for dette året, er det berre barnetillegget
dei har prioritert, med 41 mill. kr. Med andre ord har dei i dag
ei rekkje forslag som vil kosta pengar, men som dei ikkje viser
i alternativet sitt korleis dei har tenkt å finansiera. Det einaste
me ser, er at dei vil bruka meir pengar på dette feltet, men kven
som skal betala, veit me ikkje. Er det meir oljepengebruk som er
svaret, er det kutt i tenester, eller skal ein skatta hardare dei
som skattar mest frå før? Eg berre lurer.
For Framstegspartiets
del er me veldig godt fornøgde med den innsatsen som Nav gjer for
denne gruppa. Me ser av svaret frå statsråden at ein har dette i
fokus. Barnetillegget har vore godt debattert tidlegare, og me har
i budsjettavtalen med Kristeleg Folkeparti vorte einige om å auka
det til 99 pst. frå neste år, og me ser ingen grunn til å røysta
for desse SV-forslaga i dag.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:53:19 ] : Jeg vil takke SV for
forslagene. For Senterpartiet er dette et viktig tema, nemlig temaet
som gjelder kampen mot Forskjells-Norge. Det å styrke den økonomiske
situasjonen for uføretrygdede er viktig for oss. Vi må aldri glemme
at det som har skjedd på 2000-tallet, er at de arbeidsføre, de som
har vanlig arbeidsinntekt, i gjennomsnitt har økt sin realinntekt
med langt over 50 pst., mens de som er knyttet til en uføresituasjon
og ikke har den arbeidsevnen, er i en langt vanskeligere situasjon.
Senterpartiet
støtter forslag nr. 1, der en «ber regjeringen gjennomgå regelverket
med mål om å bedre oppfølgingen av ungdom som står i fare for å
bli eller er blitt uføretrygdet». Det gjelder for det første arbeidsavklaringspengene.
Vi mener at en rekke ungdommer ikke er klare for å – hva skal en
si – bli stilt i den situasjonen at en før en er 25 år, kan gå for
egen regning, mens grensa i dag er 22 år. Vi ønsker altså å utvide
aldersgruppa her, slik at de får bedre tid til å bli godt utredet.
Tilsvarende når
det gjelder arbeidsforberedende tiltak: Det er viktig at det blir
gjort en god jobb – det er arbeidsforberedende tiltak. Noen vil
komme ut med at det er uførhet som er det nødvendige, mens andre
har en viss arbeidsevne. For de av ungdommene som har en viss arbeidsevne,
er det ikke minst viktig at de kan komme ut i arbeidslivet, kanskje
med et lønnstilskudd fra det offentlige, slik at arbeidsgiver, enten
det er en privat eller en offentlig arbeidsgiver, kan få en økonomisk
delfinansiering ved det å ta den ungdommen i arbeid. Altså: AAP-ordningen
og AFT-ordningen er viktige ordninger for å hindre at ungdom blir
uføretrygdet.
Når det gjelder
dem som er uføretrygdet, er VTA-ordningen – varig tilrettelagt arbeid,
en sømløs ordning som sikrer at ungdom fra videregående utdanning
går over på og kan få mulighet til et VTA-tilbud – svært viktig.
Videre har Senterpartiet
fremmet forslag om å fjerne 95 pst.-taket. Det skulle bare mangle,
for de gruppene vi her snakker om, er i en spesiell, sårbar situasjon.
Til slutt ber
vi regjeringa legge fram forslag om å øke fribeløpet for uføre i
forbindelse med forslaget til statsbudsjett for 2020. Ut fra en
totalvurdering mener vi at det er rett for å sikre at en følger
med.
Jeg tar opp det
forslaget som Senterpartiet har sammen med SV, og det forslaget
som Senterpartiet har alene, forslagene nr. 3 og 4.
Presidenten: Representanten
Per Olaf Lundteigen har teke opp dei forslaga han refererte til.
Den innkalla vararepresentanten
for Akershus fylke, Martha Tærud , tek no sete.
Solfrid Lerbrekk (SV) [12:56:34 ] : I praksis er, for veldig
mange, uføretrygd ein siste stopp, og der vert dei – stort sett
utan for mange spørsmål frå det offentlege om på kva måte dei eventuelt
vil nyttiggjera seg restarbeidsevna si på. Spør ein dei sjølve,
meiner utruleg mange av dei uføre at dei har ei restarbeidsevne,
og at dei kan tenkja seg å bidra med ho. Men det må vera litt på
deira premissar, og dei må ha bistand til å få gjort det. Men slik
er det ikkje godt nok lagt til rette for i dag.
Riksrevisjonen
rapporterer om at Nav i svært varierande grad hjelper folk som ønskjer
å kombinera trygd og jobb. Her må me sørgja for ein mykje betre
innsats, for samfunnet vil ha behov for mykje meir arbeidskraft
i framtida, meir enn det me ser ut til å ha tilgjengeleg. Moglegheitene
for å kombinera arbeid og trygd må vera meir reelle enn det dei
er i dag, og me må sjå nytten av kva dei kan bidra med, sjølv om
det for mange er lite.
Om ein vel å jobba
litt med den restarbeidsevna ein har, skal det ikkje mykje til før
dette overstig grensa for friinntekt. Når dette skjer, skal det
avkortast i uføretrygda. Prinsippet i dette er ikkje me i SV ueinige
i, men denne avkortinga er rett og slett ikkje smidig nok i dag.
Me meiner at grensa
på 0,4G ser ut til å vera for låg. Norges Handikapforbund rapporterer
om at dette rett og slett held folk vekke frå å delta i arbeidslivet.
Det finst ikkje stillingar som er tilpassa denne grensa i dag. Det
er ikkje mange arbeidsgjevarar som gjev rom for å tena 0,4G, og
samtidig ha ein sosialt inkluderande plass i arbeidslivet.
Med dette representantforslaget
har me i SV difor fremja dei forslaga som me meiner er nødvendige.
Alle desse forslaga vil gjera det lettare for dei som er uføre,
å verta inkluderte i samfunnet.
Eg tek opp SVs
forslag i innstillinga.
Presidenten: Då
har representanten Solfrid Lerbrekk teke opp SVs forslag.
Jon Gunnes (V) [12:59:20 ] : Veien inn i arbeidslivet har vært
for vanskelig – for lenge – for mennesker med funksjonsvariasjoner,
varig sykdom eller uførhet. Det beste med å leve i en velferdsstat
er sikkerhetsnettet som finnes når man havner utenfor, men i arbeidslivet har
det nesten ikke eksistert noen mellomting mellom «frisk og i jobb»
og «ufør og utenfor jobb». Samtidig er mennesker komplekse. Vi er
ikke sykdommen vår. Veldig mange har lyst til og kan jobbe litt
eller på en annen måte, om de bare får muligheten. Retten til å
delta i arbeidslivet er også en likestillingskamp. Vi kan ikke stemple
folk ut av jobb for alltid, bare fordi de havner i rullestol eller
får en kronisk sykdom. Statens sikkerhetsnett må også bidra til
å sikre at folk som vil og kan, fortsatt får være i aktivitet, selv
om forutsetningene endres.
Med uførereformen,
som det sto et stort stortingsflertall bak, fikk vi et system som
i større grad enn før gikk intensivt til arbeidet. Jeg kommer ikke
til å stemme for SVs forslag, bl.a. fordi jeg mener premisset er
feil. Dagens regler fungerer i hovedsak bra. Vi må ha ordninger
som oppmuntrer til å legge til rette for aktivitet og arbeid, ikke
bare fordi det lønner seg for samfunnet, men fordi vi vet hvor mye
det betyr for folk å ha en grunn til å stå opp, et fellesskap å
delta i og oppgaver å mestre.
Uførereformen
gjorde at de økonomiske rammene var på plass, men mange har likevel
blitt frarøvet muligheten. Inkluderingsdugnaden som regjeringen
tok initiativ til da Venstre ble en del av regjeringen i fjor, er
den andre viktige delen av puslespillet. Nå skal også arbeidsgiverne
med på laget. Mange har blitt dyttet ut av arbeidslivet fordi de
har opplevd at det ikke er plass til dem. De har søkt jobb og ikke
fått, eller de har fått beskjed om at det ikke er mulig å legge
til rette for dem på arbeidsplassen. Disse holdningene blant arbeidsgivere og
bedrifter er ikke bærekraftige. Vi trenger alle, og mange har en
restarbeidsevne som kan komme samfunnet til nytte, selv om de er
uføre i noen grad.
Venstre ønsker
i utgangspunktet å utrede en reform der hovedregelen er at man sikres
inntekt gjennom tilpasset arbeid, og ikke bare gjennom passive ytelser,
kanskje en kombinasjon. Uførereformen og inkluderingsdugnaden er
veien å gå framover nå.
Abid Q. Raja hadde her overtatt
presidentplassen.
Geir Sigbjørn Toskedal (KrF) [13:02:28 ] : Et velfungerende
arbeidsmarked er avgjørende for at hver enkelt skal kunne realisere
sine drømmer og ambisjoner. Det har med identitet, selvfølelse og
livskvalitet å gjøre. Arbeidstakere, uansett funksjonsnivå, må kjenne
trygghet og forståelse for sin situasjon. Det må alltid lønne seg
å jobbe, slik at den enkeltes arbeidsevne kan bidra både til egen
utvikling og til nytte for samfunnet. Kristelig Folkeparti mener
samtidig at det sosiale sikkerhetsnettet skal være sterkt og godt
innrettet, ikke minst for personer med utfordringer i sin uføregrad.
For en del gis
det mulighet til å kombinere uføretrygd og arbeid. Det var hovedformålet
med uførereformen. Uførereformen har bidratt til en mer sømløs overgang
mellom uføretrygd og arbeid – også utover beløpsgrensen. Det var
bred politisk enighet om det i Stoltenberg II-regjeringen i 2011.
Uføretrygden skal
erstatte inntekt som faktisk har falt bort, som følge av en redusert
arbeidsevne grunnet sviktende helse. En beløpsgrense på 0,4G balanserer hensynet
til at samlet inntekt ikke skal kunne bli høy sammenlignet med tidligere
inntekt, med tanke på at reglene skal motivere til å prøve seg i
arbeid. Lavere avkortningssats eller et høyere fribeløp vil isolert
sett kunne øke incentivet til å jobbe mer, men det kan også ha negativ
effekt ved at det å kombinere en full uføretrygd med arbeidsinntekt
blir mer gunstig enn å kombinere gradert uføretrygd med arbeidsinntekt.
Dette må en kunne se nærmere på i reformen.
Barn og familier
har alltid vært i fokus hos Kristelig Folkeparti. Barnetillegget
er behovsprøvd, nettopp for at det skal være målrettet mot familiene
som trenger det mest. Barnetillegget avkortes med 50 pst. av inntekt
over fribeløpet, noe som er en lavere avkortningssats enn de fleste
uføre opplever opp mot inntekt ellers. Dette er ikke bare enkelt,
jeg innrømmer det, men det er et kompromiss mellom hensynet til
barna og hensynet til at vi ønsker at flest mulig skal få brukt
sin arbeidsevne.
I 2018 ble sysselsettingsutvalget
nedsatt. Utvalget skal analysere utviklingen i sysselsettingen i
Norge samt analysere utviklingen i mottak av inntektssikringsytelser.
Konklusjonene fra dette utvalget er ventet medio mars. Kristelig
Folkeparti ser fram til at dette kommer, slik at vi kan fokusere
på å sikre at de som trenger det mest, får mest oppmerksomhet.
Statsråd Anniken Hauglie [13:05:44 ] : Forslaget som behandles
i dag, handler om å legge til rette for uføres tilknytning til arbeidslivet.
Det er bra at komiteen framhever hvor viktig det er at samfunnet
tilrettelegger, slik at så mange som mulig kan komme tilbake i arbeid.
Deltakelse i arbeid er ikke bare lønnsomt for samfunnet, det bidrar
også til et meningsfullt liv for den enkelte.
Et av formålene
med uførereformen var å gjøre det enklere å kombinere arbeid og
uføretrygd, slik at uføre skal kunne tilpasse seg sin egen arbeidsevne
og ikke til terskler i systemet. Det er nå kun den delen av inntekten som
overstiger beløpsgrensen, som inngår i reduksjonen av uføretrygden,
og uføretrygden reduseres gradvis mot inntekt. Dette bidrar til
en jevnere overgang mellom uføretrygd og arbeid. Uføregraden revurderes
ikke lenger, og et års venteperiode før en kan ta arbeid, er fjernet.
Selv om det skal
lønne seg å jobbe, må vi også huske på at det er flere avveininger
vi må foreta. En lavere avkortningssats eller et høyere fribeløp
vil isolert sett øke de uføres incentiver til å jobbe mer, men det
kan også ha en negativ effekt ved at det blir mer gunstig å kombinere arbeidsinntekt
med full uføretrygd, i stedet for å kombinere med gradert uføretrygd.
To personer som kan jobbe like mye, bør ha tilnærmet lik uføretrygd,
uavhengig av uføregraden de kom inn i ordningen med.
Representantforslaget
etterspør tiltak for at uføres barnetillegg ikke skal rammes for
hardt av avkortingsreglene. Jeg vil minne om at barnetillegget er
behovsprøvd, nettopp for å være målrettet mot de familiene som trenger
det mest. At tillegget reduseres, er en nødvendig konsekvens av
behovsprøvingen.
Det er viktig
å hindre at unge blir stående utenfor arbeidslivet. Unge er en prioritert
gruppe i arbeids- og velferdsetatens oppfølging og tilbud om arbeidsmarkedstiltak.
Unge uføre som ønsker å arbeide, har den samme lovfestede retten
til å få vurdert sitt bistandsbehov som andre arbeidssøkere.
Jeg er opptatt
av at det skal lønne seg å jobbe. Likevel mener jeg det er viktig
å huske at det er flere hensyn å ta når vi avgjør hvordan vi skal
avkorte uføretrygd mot inntekt. Regjeringen har satt ned et ekspertutvalg
– som også andre har vært inne på – som skal utrede tiltak for å
øke sysselsettingen. Utvalget skal også vurdere tiltak for å øke
yrkesdeltakelsen blant uføretrygdede. Sysselsettingsutvalget skal
snart levere sin første delrapport. Jeg tror det er klokt at vi
avventer rapporten før vi tar endelig stilling til om det bør gjøres
endringer i uføreordningen.
Presidenten: Det
blir replikkordskifte.
Eigil Knutsen (A) [13:08:37 ] : Jeg tror statsråden svarte
på mitt ene delspørsmål på slutten av sitt innlegg. Hvis vi ser
på forslag nr. 7, fra SV, om å gi unge uføre rett til arbeidsmarkedstiltak
på linje med f.eks. mottakere av arbeidsavklaringspenger – stemmer
det da at lovverket ikke hindrer Nav-kontorene i å gi tiltak til unge
uføre? Det er eventuelt budsjett, ressursmangel og prioriteringer
på det lokale Nav-kontor som forhindrer bruken av tiltak til unge
uføre?
Statsråd Anniken Hauglie [13:09:13 ] : Nei, det er ingen hindringer
i lovverket. Tvert imot er unge i dag en prioritert gruppe hos Nav.
Det kommer også klart fram av tildelingsbrev og budsjettene som
vedtas i denne salen. Flere av Nav-kontorene har egne ungdomsteam.
Vi har etablert egen ungdomsinnsats. Vi har en egen aktivitetsplikt
for unge under 30 år i sosialhjelpen, selv om det er en annen målguppe.
Men ungdom er generelt sett en prioritert gruppe for Nav. Det er
fordi vi ser hvor viktig det er å forebygge at unge kommer inn i
lange, passive stønadsløp, for å hindre mer eller mindre varig og
permanent utenforskap blant unge.
Så her har regjeringen
iverksatt en rekke tiltak for å fange opp unge. Vi har også gitt
Nav, gjennom tildelingsbrevet, en klar beskjed om at unge skal prioriteres
ved arbeidsmarkedstiltak og andre typer viktig oppfølging.
Eigil Knutsen (A) [13:10:13 ] : Takk til statsråden for svaret.
Det er bra at ungdom prioriteres i Nav-systemet, men vi får stadig
meldinger og tilbakemeldinger om at unge uføre ikke prioriteres
i bruken av arbeidsmarkedstiltak, fordi det lokale Nav-kontoret
anser at det er en større sannsynlighet for å få andre grupper tilbake
i arbeidslivet enn dem som har havnet på varig uføretrygd.
Vil statsråden
se på hvordan ressursene er innrettet i Nav-systemet? Er det f.eks.
mulig å skille budsjettene, slik at tiltak til unge uføre ikke går
ut over bruken av tiltak til andre prioriterte grupper i Nav-systemet?
Statsråd Anniken Hauglie [13:10:57 ] : Når det gjelder å dele
opp tiltaksporteføljen, har vi ment at vi tvert imot skal gå motsatt
vei. Vi ønsker mindre detaljstyring, større sekkeposter, mer handlingsrom
og mer skjønnsutøvelse for Nav-kontorene. Jo flere mindre poster
vi har, jo mindre skjønn og handlingsrom vil Nav-kontorene få. Det
er en avveining hvordan man skal møte uføre. Uføre har gjennom kanskje
flere år vært igjennom omfattende dokumentasjonskrav for å legitimere
og bevise at man faktisk er reelt ufør. For mange vil det da heller
ikke være aktuelt å gå på arbeidsmarkedstiltak og annet etter at
man har kvalifisert seg for en uføreordning.
Vi vet også at
det er mange som ønsker, vil og kan jobbe, og da er det viktig at
Nav bidrar til at de kan få utnyttet sin restarbeidsevne. Jeg vil
også bare minne om at denne regjeringen har økt – til dels betydelig
– antallet VTA-plasser, som retter seg mot uføre, hvor unge under 40 år
er en prioritert gruppe, nettopp fordi vi ønsker at flere skal kunne
delta i arbeidslivet.
Presidenten: Replikkordskiftet
er omme.
Flere har ikke
bedt om ordet til sak nr. 4.