Jan Bøhler (A) [13:13:24 ] : Jeg vil først si til statsråden
at jeg tror vi alle reagerer veldig sterkt på det som statsrådens
hus og hjem og familie har vært utsatt for. Det er veldig sjokkerende
å lese og høre om, og jeg håper bare at politiet og samfunnet reagerer
på en måte som gjør at statsråden og hans familie kan føle at de
blir ivaretatt, og at man ikke på noen måte kan la sånne ting true
ytringsfriheten vår, demokratiet vårt, viljen vår til å stå opp
for det vi tror på og mener i samfunnet. Jeg må også føye til at
jeg synes statsråden har taklet de hendelsene og oppslagene på en
betryggende og rolig måte som det står respekt av, sett ut ifra
de opplevelsene, som må være sterke.
Så til saken.
Jeg har fulgt med på en rekke saker mot gjengkriminelle – det som
er kjent som organiserte, etablerte kriminelle gjenger og også kriminelle
nettverk, bl.a., unge kriminelle nettverk – som har begått ganske ekstreme
handlinger, f.eks. nesten-drap med kniv, som har vært voldsomt sjokkerende
å være vitne til for de nærmiljøene som har sett det, sånt som har
skjedd flere steder i Oslo det siste året, f.eks. nærmest henrettelser
i borettslag på en tid av døgnet hvor mange har vært vitne til det,
og lignende hendelser. Det er jo ikke vår oppgave her i Stortinget
å drøfte enkeltsaker som er i rettsapparatet, men jeg må si at når
jeg f.eks. har fulgt minst ti av de sakene de senere årene, har
jeg blitt veldig bekymret, for i veldig mange av de sakene er de
som er siktet, og som kanskje er dømt i første instans, fortsatt
på frifot i disse miljøene. En rekke av dem er også blitt tatt for
ny kriminalitet etter at de er siktet eller dømt i første omgang.
Det er en situasjon
som jeg er veldig bekymret for. Sett i lys av gjengsatsingen som
vi vil ha fra Stortingets side, som jeg tror partiene er enige om,
og når det gjelder det synlige resultatet for lokalbefolkningen
i områdene hvor dette skjer, blir ikke resultatet overbevisende
når de ser at disse er på frifot og fortsetter å operere og til
og med er involvert i nye hendelser. Det er klart at det kan være
veldig skremmende å se personer som har begått et forferdelig drapsforsøk
med kniv i nærmiljøet, fortsatt gå rundt der i månedsvis etterpå
og – som befolkningen tror, og har grunn til å tro – fortsette med
kriminaliteten sin.
Når de er på frifot,
er det også fare for at de truer vitner, sånn at det blir veldig
vanskelig for politiet å etterforske sakene, få iretteført sakene.
Det er veldig utbredt at de truer vitner på verste måte, og det
er selvsagt også fare for nye oppgjør mellom rivaliserende miljøer,
rivaliserende nettverk eller gjenger når samfunnet ikke greier å
rydde opp i tide. Vi har også nå sett eksempler på nye drapsforsøk,
senest på Grønland for ikke så lenge siden, som var i forlengelsen
av en hendelse fra før jul i 2017. Media har beskrevet noen av disse
sakene, hvor personer som er tatt i første omgang, fortsatt er på
frifot og begår nye alvorlige kriminelle handlinger.
Jeg skal ikke
gå i detalj på det, men konsentrere meg om å ta opp hva vi kan gjøre
med det. Jeg vil prøve å rekke å ta opp i hvert fall fire punkter.
Det første er at jeg mener vi trenger en felles nasjonal kriminalitetsanalyse av
de kriminelle nettverkene, av de kriminelle gjengene, som er forpliktende,
og som utarbeides av Kripos, slik at det blir en felles forståelse
i politidistriktene som berøres, og i de delene av vårt samfunnsapparat,
rettsapparat og sånt som håndterer disse sakene. For det er veldig
viktig at man ser forskjellen på saker. For eksempel om det er en
ung person som er tatt for et ran, eller det er beslaglagt et skytevåpen
hos en ung person – eller hvilken som helst alder – er det veldig
stor forskjell på om vedkommende er del av et kriminelt nettverk
hvor dette er en del av virksomheten som pågår hele tiden, kontra
at det er en enkeltstående hendelse, en førstegangshendelse eller
det er en eller annen spontan handling som skjer i affekt. De sakene
må behandles forskjellig, og man må se sammenhengen når det er noen
i disse miljøene som begår kriminalitet, og da finne en tilnærming
som er egnet for de miljøene. Så den differensieringen ut ifra miljøkunnskap
etterlyser jeg veldig. Jeg må si at jeg er bekymret for samkjøringen
mellom Øst politidistrikt og Oslo politidistrikt. Hvis personer
fra Oslo skyter på Lørenskog, for å ta et eksempel, er det vanskelig
å se at de sakene faktisk blir prioritert av Øst politidistrikt,
i hvert fall ut ifra det bildet jeg har om skyteepisoder som har skjedd,
der folk ble siktet osv. for lang tid tilbake, uten at det virker
som om noe har skjedd i rettsapparatet, i rettsforfølgingen.
Så det trengs
også, som politiet i Oslo har begynt å ta opp med Oslo tingrett,
ut ifra en sånn differensiering av hvilke miljøer man står overfor,
at dommerne som settes på disse sakene, bør ha miljøkunnskap og
kjenne til de miljøene man arbeider med. For hvis det er dommere som
overhodet ikke vet noe om disse kriminelle nettverkene man står
overfor når man er i rettsalen, og det f.eks. kommer en ny dommer
i hver sak mot samme person, vil det kunne føre til at man ikke
ser sammenhengene og ikke forstår alvoret f.eks. når det gjelder
gjentakelsesfaren, faren for å true vitner og behovet for f.eks. varetektsfengsling
i de sakene. De fleste av de eksemplene jeg har – som jeg ikke tar
hvert enkelt av – gjelder personer over 18 år, men det er også personer
i aldersgruppen 15–18 år jeg snakker om.
Det som er viktig
når man har en felles forståelse, felles kriminalitetsanalyse, felles
prioritering av disse miljøene, mener jeg er raske reaksjoner. Hvis
man skjønner hvem man står overfor, skjønner man også bedre behovet
for raske reaksjoner. Det gjelder etterforskningen. Nå er det ofte
at etterforskningen av saker jeg har nevnt også i interpellasjonen,
skjedde tilbake i 2016, uten at vi kan se at de er iretteført. Politiet
sier de mangler etterforskningsressurser, og jeg vil si at de mangler
evne til å ha etterforskere og påtalejurister som jobber med kriminelle
gjenger, kriminelle nettverk, at det er det de konsentrerer seg
om, sånn at de har kunnskap nok til å kunne gå rett inn i sakene
og har den bakgrunnen som gjør at sakene kan prioriteres hele veien,
og at man da kan finne raskere fram til hvordan man skal iretteføre
dem.
Det samme gjelder
praksisen med å anke og når man fastsetter dem. Disse miljøene anker
jo nesten alltid en tingrettsdom videre, og det kan føre til månedsvis med
ventetid, hvor de også er på frifot. Da er det bl.a. det frie forsvarervalget
som er en del av den prosessen, at saker kommer veldig sent. Det
må være grenser, og vi må finne en bedre måte å håndtere det at
forsvarere kan si at de ikke har tid på, og så går det ytterligere
månedsvis mens farlige personer er på frifot. Da må jo det løses,
enten ved at det når det gjelder det frie forsvarervalget, settes
noen grenser for det med tanke på tid osv., eller at man i perioder
bruker varetekt i større grad for dem som har begått farlig kriminalitet.
Det samme gjelder
at fengselsplasser selvsagt må stå klare. Nå har man jo slått fast
at fengselskøene er avviklet, men da må det også kunne inngås avtaler
om at man kommer rett fra dom, etter at dommen er forkynt, inn til
soning. Vi har også nå sett eksempler på at kriminalitet er begått
mens man har ventet på fengselsplass, selv etter at fengselskøene
skulle være avviklet. Så raskere reaksjoner er et hovedpunkt for
meg.
Et tredje hovedpunkt,
etter en nasjonal kriminalitetsanalyse og raske reaksjoner, er hvordan
vi håndterer trusler mot vitner og andre som skal forklare seg til
politiet. Det har kommet foresatte og familier til meg og fortalt
om steinkasting mot hjemmene deres bare fordi de har forklart seg
til politiet og man har fått vite hvem som har gjort det. Vi har
også sett – jeg har vært vitne til det i retten – hvordan forklaringer
til politiet systematisk er glemt i neste omgang, når man skal i
retten, man husker ikke noe av det man har forklart, eller at vitneforklaringer
forandres fra tingrett til lagmannsrett, og man husker ikke lenger
hva man sa. Dette er så gjennomført, og jeg hører at voksne personer
fra de lokalmiljøene sier at de dessverre ikke kan tenke seg å vitne
eller forklare seg til politiet, fordi de skal leve i dette, med
de metodene som brukes for å true vitner. Jeg mener at det å true
vitner må få veldig store konsekvenser. Politiet bør ta ut egne
saker hele tiden når det kommer opp i retten, og bl.a. spille av
tidligere politiavhør, politiforklaringer i første omgang for å
kunne dokumentere at man har endret det, og at det ikke er sannsynlig
at dette er gjort uten trusler. For de som er truet, vil jo aldri
si at de er truet.
Jeg har noen poenger
til, men dette skal være en åpen debatt, og jeg ser at tiden er
ute, så jeg får avslutte i første omgang. Jeg håper på et interessant
svar fra statsråden.
Presidenten: Presidenten
vil i likhet med interpellanten uttrykke sin sterke bekymring for
hva statsråden er utsatt for av trusler, og gi støtte i en slik
svært vanskelig og krevende situasjon. Slike trusler er, slik interpellanten
sa, ikke bare et angrep på justis- og innvandringsministeren, men
et angrep på alle politikere, på det politiske system og på selve
demokratiet i Norge. Statsråden skal vite at selv om han og hans
familie må leve med dette alene, står det norske folk solidarisk
i lag med dem.
Statsråd Tor Mikkel Wara [13:24:14 ] : La meg først få lov
til å takke for de ordene. Det setter jeg veldig stor pris på.
Jeg takker for
spørsmålet fra interpellanten og verdsetter denne muligheten til
å diskutere innsatsen for å forebygge og bekjempe gjengkriminalitet
og spørsmål knyttet til effektiv straffeforfølging av gjengkriminelle.
Utfordringer knyttet til gjengkriminalitet har vært gjenstand for
flere interpellasjoner gjennom de senere årene, senest i desember
2018. Jeg oppfatter det slik at det gjennom disse debattene har
framkommet bred politisk enighet om behovet for at innsatsen mot
gjengkriminalitet må løftes, og at nødvendige ressurser må settes av
til dette arbeidet. Jeg er derfor svært glad for at det gjennom
statsbudsjettet for 2019, etter forslag fra regjeringen, er bevilget
50 mill. kr til en særskilt pakke for å styrke innsatsen mot ungdomskriminalitet
og gjengkriminalitet.
Denne nye pakken
har en bred innretning. Midlene skal benyttes til både tidlig forebyggende
innsats, bekjempelse, etterforskning, iretteføring og straffegjennomføring.
Dette er ut fra en anerkjennelse av at vi kun kan få bukt med problemet
med gjenger gjennom samtidig innsats i forebyggingssporet og straffesakssporet. Vi
må bekjempe de etablerte gjengstrukturene samtidig som vi hindrer
at unge rekrutteres inn i miljøene. Midler fra den særskilte pakken
går derfor til styrking av innsatsen fra både barnevernet, konfliktråd,
politiet i Oslo-området samt Kripos og Økokrim. I tillegg er også
midlene til den særskilte politiinnsatsen i Oslo Sør, 30 mill. kr,
og Oslo Indre Øst, 7 mill. kr, videreført i statsbudsjettet for
2019. Disse midlene skal særlig benyttes til forebyggende innsats
og forhindre rekruttering til kriminelle gjenger. Midlene til politiet
skal ses i sammenheng med øvrige midler bevilget til områdesatsingen
i Oslo som et samarbeid mellom stat og kommune.
Jeg ønsker å presisere
at de satsinger jeg her har vist til, kommer i tillegg til den ordinære
driften til virksomheten i justissektoren. Til sammen mener jeg
at dette gir et godt fundament for en helhetlig og slagkraftig innsats.
Vi vil selvfølgelig følge med på utviklingen for å vurdere hvorvidt
det er behov for justeringer av innsatsen eller ytterligere styrking.
Spørsmålet representanten
Bøhler stiller i denne interpellasjonen, omhandler hvordan vi kan
få en mer effektiv straffeforfølging av gjengkriminelle etter at
de er tatt for alvorlige forhold. Jeg er enig med representanten Bøhler
i at det er helt avgjørende at vi som samfunn evner å sikre en effektiv
straffeforfølging, særlig når det gjelder alvorlig kriminalitet,
herunder gjengkriminalitet. Når det nå er bevilget midler til å
styrke innsatsen mot gjengene, er det viktig at vi sikrer effektiv
etterforskning og iretteføring. I denne sammenheng viser jeg til at
Riksadvokaten i sitt rundskriv Mål og prioriteringer for straffesaksbehandlingen
2019 gir føringer om iverksettelse og gjennomføring av etterforskningen
i saker knyttet til gjengkriminalitet.
Jeg har hatt møte
med riksadvokaten 7. januar i år, og han opplyser at han, i samarbeid
med Politidirektoratet, vil etablere et nasjonalt prosjekt som også
kan stille midler til rådighet for samarbeid mellom politidistriktene.
Riksadvokaten og Politidirektoratet har i brev til aktuelle politi-
og påtalemyndigheter bedt om at det innen 15. mars utarbeides en
plan for kraftfull og bred innsats mot de kriminelle gjengene på
Østlandet.
Videre er det
viktig at vi sikrer at reaksjonene iverksettes raskt etter rettskraftig
dom. I spørsmålet til representanten vises det til konkrete tilfeller
hvor det kan stilles spørsmål ved effektiviteten i straffesakskjeden.
Jeg kan ikke uttale meg om enkeltstående saker eller tilfeller mot
enkeltpersoner hvor det har gått lang tid i ulike ledd i straffesakskjeden.
På et generelt grunnlag er det likevel klart uheldig dersom personer
som er dømt for alvorlig kriminalitet, herunder gjengkriminalitet,
får være på frifot. Det kan i verste fall bidra til å svekke tilliten
til rettssystemet. Samtidig er det viktig at vi sikrer at rettssikkerhetsprinsippene
ivaretas. Alle har krav på det samme rettssikkerhetsnivået, samtidig
som vi skal ha høy effektivitet.
Justis- og beredskapsdepartementet
vil i sin dialog med Politidirektoratet, Riksadvokaten og Kriminalomsorgsdirektoratet
be aktørene gå gjennom rutinene for å se på hvordan man i størst
mulig grad kan redusere tidsbruken fra rettskraftig dom til soning
igangsettes. Alle steiner bør snus i alle ledd for å sikre at det
ikke går unødig tid til spille i prosessen. Justis- og beredskapsdepartementet
har igangsatt en gjennomgang av regelverk av betydning for innsatsen
mot gjengkriminalitet. Det er innhentet innspill fra aktørene i
straffesakskjeden, og det har i denne sammenheng kommet en rekke
forslag til tiltak og regelverksendringer som departementet nå har
til vurdering.
Når det gjelder
ulike lovbrytere, ser vi på endringer i regelverket rundt de strafferettslige
reaksjonene ungdomsstraff og ungdomsoppfølging. Dette er et bredt
arbeid som er ment å styrke disse reaksjonene generelt, men som
også selvfølgelig vil kunne gi bedre reaksjoner i tilfeller hvor
unge er i risikosonen for å rekrutteres inn i kriminelle gjengmiljøer.
Vi må også gjøre
en vurdering av hvorvidt vi har de egnede virkemidlene overfor denne
målgruppen, eller om det skal fremmes forslag om ytterligere virkemidler. Når
det gjelder ungdomsstraff og ungdomsoppfølging, mener jeg at departementet
i vår vil motta en sluttrapport fra følgeevalueringen som gjennomføres
av Nordlandsforskning. Innspillene departementet har mottatt fra
aktørene i straffesakskjeden, sammen med følgeevalueringen, vil
gi oss et godt grunnlag for eventuelle justeringer av reaksjonene.
Videre har vi også til vurdering regelverksendringer for i enda
større grad å kunne ramme personer i etablerte gjengmiljøer. Dette
handler om å sikre at vi har de nødvendige virkemidlene for å bekjempe
de etablerte gjengmiljøene og den alvorlige organiserte kriminaliteten
de utfører. Det er i denne sammenheng aktuelt å se på både behovet
for ytterligere straffebestemmelser og straffeprosessuelle virkemidler. Det
vil senere være behov for en bred høring av forslag til lovendringer.
Det er for tidlig å si noe nærmere om når regjeringen eventuelt
kan fremme en proposisjon med forslag til lovendringer i Stortinget.
I tillegg til
å straffe de kriminelle handlingene som utføres, må vi også evne
å ramme profitten miljøet skaffer seg fra ulovlig virksomhet. Evner
vi å ta profitten, fjerner vi også statusen til disse miljøene.
Jeg er fornøyd med at Riksadvokaten gjennom sitt mål- og prioriteringsrundskriv
har gitt føringer om at inndragning av utbytte fra straffbare handlinger
skal stå sentralt i bekjempelsen av alle former for profittbasert
kriminalitet. Regjeringen har, som jeg har vist til, tatt initiativ
til å forsterke den forebyggende og bekjempende innsatsen mot gjengkriminalitet.
Dette vil være et høyt prioritert område fremover, som vi vil følge
tett. Målet er at vi skal lykkes med å bekjempe gjengene og forebygge
rekruttering til disse miljøene.
Jan Bøhler (A) [13:31:43 ] : Jeg takker for svaret og understreker
at dette handler om effektiv straffeforfølging av dem som har begått
meget alvorlig kriminalitet og er en del av disse kriminelle nettverkene,
som noen ganger er yngre og noen ganger eldre etablerte kriminelle
gjenger. Det blir veldig alvorlig både for nærmiljøene og for deres
egen framtid når de opplever at de kan fortsette med kriminaliteten;
at det tar så lang tid før noe skjer – det kan gå en to–tre år –
at det nærmest er ubestemt tid for dem.
Dette er en situasjon
som jeg forstår at statsråden er opptatt av, og han varsler forskjellige
typer arbeid. Jeg skulle ønske at statsråden også, slik han antydet,
ville gå mer håndfast inn i det – for disse rutinene går det an
å gå inn i, i et praktisk samarbeid med Kripos. Med det mener jeg
at man trenger en analyse av disse miljøene som er forpliktende
og felles, sånn at man vet man kan prioritere forskjellen på enkeltstående
personer som er oppe i enkeltstående hendelser, og dem som er en
del av denne kriminelle aktiviteten jeg omtaler, hvor vi trenger mer
konsekvente og klarere reaksjoner.
Det som er problemet,
er at når de blir gående på frifot og er dømt for ett knivran eller
ett drapsforsøk, vet de at om de begår flere ting mens de er på
frifot i f.eks. to år, summerer ikke det seg. Det er nærmest en
mulighet til å fortsette med kriminaliteten når man er på frifot
og likevel vet at man står overfor en dom. Det handler også om å
beskytte disse personene mot seg selv, at man greier å sette inn
tiltak i tide for å få ned den lange ventetiden før det kommer til
endelig dom og soning.
Jeg skulle ønske
statsråden tok mer aktivt stilling til noe av det jeg sier om noen
av punktene når det gjelder raske reaksjoner, når det gjelder felles
kriminalitetsanalyse mellom politidistriktene for å få til et felles
handlingsmønster, og når det gjelder trusler mot vitner. Dette er
det veldig synlige resultatet, fordi det angår hvordan vi lykkes
med gjengsatsingen. Så det er ikke så imponerende for folk hvilke
forslag vi varsler her på Stortinget, så lenge de ser at de samme
personene som de er livredde for på grunn av handlinger de har begått
i våre nærmiljøer rundt i byen, er på frifot.
Jeg er klar over
at vi ikke skal gå inn i enkeltsaker – og jeg har heller ikke gjort
det, slik statsråden var inne på – men jeg synes vi må skaffe bedre
redskaper for at dette skal håndteres mer effektivt og mer betryggende,
både for befolkningens del og til bedre hjelp for dem det gjelder.
Statsråd Tor Mikkel Wara [13:34:53 ] : I all hovedsak deler
jeg de vurderingene som Bøhler gjør. Jeg tror det er viktig å se
på dette i et mye større perspektiv enn man kanskje har gjort tidligere.
Derfor er det ikke slik – fra Riksadvokatens side – at vi nå snakker
om et gjengprosjekt i Oslo, vi snakker egentlig om et nasjonalt gjengprosjekt
i regi av Politidirektoratet, men selvfølgelig er det Østlands-området
som vil være det stedet hvor en ser på det først. Her er det snakk
om å gjøre det kraftfullt og effektivt og ordentlig, og at disse
politidistriktsgrensene ikke blir til hinder for å gjøre det ordentlig.
Så vil jeg også
si at jeg forstår disse bekymringene rundt oppholdet fra dom til
soning. Det er jo slik at det er retten og dommeren som dømmer noen
til varetekt. Det er noen kriterier som skal oppfylles for at en
skal kunne være i varetekt, og hvis man er veldig uenig i dem, må
man altså endre loven. Til syvende og sist er dette en vurdering
som gjøres, om det er fare for straffegjentakelse eller bevisforspillelse.
Så er det sånn
at når man har en dom, er det veldig riktig at vi, tross alt, fra
Kriminalomsorgsdirektoratet prøver å gjøre det som er riktig for
å få dem ut av gjengmiljøet. Det er derfor det er slik at Kriminalomsorgsdirektoratet
faktisk vurderer hver enkelt dom og prøver å plassere dem slik at
man får en effekt på det, og dette er en vurdering som skal gjøres.
Jeg skjønner tanken om at man bør rett i fengsel med en gang man
er dømt, men det som skjer, er at man gjør en vurdering av straff
– det er også såpass enkle ting som at noen ikke bør sone sammen
– og disse vurderingene skjer. Men det betyr ikke, som jeg også
sa i mitt innlegg, at vi ikke skal prøve å kutte ned disse tidene.
Jeg tror absolutt det er all mulig grunn til å gjøre det, å få det
mer effektivt, men det ligger altså noen konkrete vurderinger som
gjør at det av og til går tid som vi kanskje helst skulle sett ikke
gikk med.
Så må jeg til
slutt si at jeg tror virkelig at vi på dette området, overfor de
etablerte gjengene, vil kunne lykkes og vil komme til å lykkes.
Det har i løpet av det siste året vært atskillige arrestasjoner,
atskillig effekt av den innsatsen som er der. Men vi må også passe
på at det ikke kommer flere, slik at vi ved å arrestere noen sørger
for at vi også klarer å hindre nyrekruttering til disse gjengene. Men
disse tingene har nå veldig høy prioritet – hos Riksadvokaten, hos
Politidirektoratet – og jeg er overbevist om at vi vil se resultater.
Så skal vi fra regjeringens side også sørge for at vi endrer de
lovene som må endres for å få en effektiv straffesaksbehandling.
Lene Vågslid (A) [13:38:03 ] : Eg vil òg innleie med sterkt
å gje uttrykk for at eit samla politisk storting tek avstand frå
dei truslane og angrepa som har vore retta mot justisministeren
den siste tida. Det er eit angrep på demokratiet, og eg er glad
for at òg stortingspresidenten streka under det tydeleg her i stad.
Takk igjen til
Jan Bøhler, som i Stortinget reiser problemstillingar knytte til
gjengkriminalitet. Det er for meg eit openbert problem i kampen
mot gjengkriminalitet at straffesakskjeden ikkje er effektiv nok,
at kapasitetsutfordringane i både politiet og domstolane, som Arbeidarpartiet
har både påpeikt og reist debatt om i fleire år, ikkje blir løyste
av høgreregjeringa. Mange kjenner på denne utfordringa, både ofre
for kriminalitet – både gjengkriminalitet og annan type alvorleg
kriminalitet – og tilsette i politiet og domstolane. Eg høyrer ein
justisminister som er god til å beskrive problema her frå talarstolen,
men eg synest det manglar løysingar.
Høgreregjeringa
brukar mykje tid på å skryte av at soningskøane er fjerna. Det som
det ikkje blir snakka like mykje om, er at det har blitt oppretta
nye køar, at det no er oppretta nye køar både hos politiet og i
domstolane. Det er òg med på å svekkje arbeidet me snakkar om her
i dag. Det er eit dårleg signal til befolkninga og til ofre for
f.eks. gjengkriminalitet, at personar får gå fri sjølv om dei er
tekne. Det kan òg bli eit tillitsproblem når kriminelle får stafferabatt
fordi saka har lege veldig lenge. Det er denne problemstillinga
me i Arbeidarpartiet prøver å reise gong etter gong me i Stortinget
diskuterer tematikken rundt politi, etterforsking og kapasitet, og
eg saknar respons.
Eg er også einig
med interpellanten – som han også har uttrykt i fleire medium –
i at det er positivt at regjeringa no har losna litt når det gjeld
Arbeidarpartiets initiativ for å styrkje og skjerpe innsatsen mot
gjengkriminalitet. Men eg meiner det er viktig å streke under at sjølv
om det er positivt at Granavolden-erklæringa og justisministeren
her viser til eit nasjonalt gjengprosjekt, er det behov for å byggje
opp ei permanent og langvarig satsing.
Etterforskingsløftet
kjenner justisministeren godt til. Justisministeren bør også kjenne
godt til at foreløpig er dette eit løfte og ikkje eit løft. Norsk
politi er svært pressa på kapasitet, og me les kvar veke i aviser
over heile landet at ein er pressa på etterforsking. Derfor er det ikkje
slik at me er heilt einige om alt me snakkar om her i dag, sjølv
om regjeringspartia ofte ynskjer å få det til å verke slik. For
me er ikkje einige når det gjeld prioriteringar i budsjetta. I fjor
var justisministeren og statsministeren i Oslo aust og viste til
ei satsing. Men det er ikkje ei reell satsing når ein gjev med den
eine handa og tek med den andre. Det er og blir ei stor utfordring,
og ikkje berre for Oslo politidistrikt, at driftssituasjonen er
så pressa som han er.
Eg var på patrulje
med Oslo-politiet for nokre månader sidan, før jul, og eg er heilt
sikker på at me deler den bekymringa som politiet melder om, at
nokre av dei som no blir rekrutterte inn i enkelte gjengmiljø, er
så unge som ned i 12 år. Det er kjempealvorleg. Det er heilt avgjerande
å ha eit godt samarbeid med både kriminalitetsførebyggjande tiltak
lokalt, helsevesen og skule, men Stortinget, og me i justiskomiteen,
har eit særleg ansvar for politiet. Derfor kjem eg, til det keisame,
i debatter me har om politiet, til å peike på at me kjem ikkje til
å lukkast med kraftfulle tiltak, viss ikkje me evnar å setje politiet
betre i stand til å løyse desse utfordringane. I den samanhengen
vil eg nemne at eg meiner me har eit veldig framoverlent byråd i
Oslo, og eg saknar ei betre satsing på politidistrikta slik at det
samarbeidet skal kunne lukkast betre.
Elles vil eg vise
til Arbeidarpartiets 15 forslag, som me no nå har til behandling
i justiskomiteen, og som me la fram i dag, der me har ei rekkje
tiltak for å kjempe mot kriminelle gjengar og organiserte kriminelle.
Heilt til slutt
kunne eg tenkje meg å høyre Waras refleksjonar om problemstillinga
Bøhler reiser om vitnevern. Det er og blir ei kjempeutfordring.
Det er fleire som tek kontakt med oss her på Stortinget og fortel
om akkurat det Bøhler beskriv, så eg kunne godt tenkje meg å høyre
justisministerens refleksjonar rundt det.
Himanshu Gulati (FrP) [13:43:17 ] : Jeg er også veldig glad
for de ordene som ble sagt til statsråden, og at hele det politiske
Norge står fjellstøtt bak både statsråden og hans familie i det
de har måttet oppleve. Det skal ingen som driver med politikk i
Norge, bli utsatt for.
Jeg vil også gi
interpellanten ros for engasjementet og interpellasjonen, som tar
opp et viktig tema. Dette er en bekymring som vi alle deler, på
tvers av de politiske linjene, og det er av stor betydning at vi
får effektive virkemidler for å bekjempe den situasjonen vi ser,
når det gjelder både ungdomskriminalitet og gjengkriminalitet.
Statsråden var
også inne på hvordan politiet har vært effektive når det gjelder
å ta flere av de større organiserte miljøene, noe vi bl.a. så i
etterkant av Young Bloods-saken. Men den store bekymringen og utfordringen
er kanskje vel så mye ungdomsrekrutteringen og trenden vi ser innenfor
ungdomskriminalitet, som også fungerer som en rekrutteringsbase
for disse gjengene.
Jeg er glad for
at regjeringsplattformen tar opp flere tiltak som skal bidra til
å bekjempe dette. Justisministeren har også varslet flere tiltak
som skal bekjempe dette, inkludert flere satsinger i statsbudsjettet
for inneværende år.
Jeg er også spesielt
glad for det statsråden sa om gjengprosjektet, og venter med stor
iver på hvordan det varslede gjengprosjektet i regjeringsplattformen
vil utformes og iverksettes. Det er et krafttak og et virkemiddel
som kan være veldig viktig i bekjempelsen av de problemstillingene
vi nå har sett utvikle seg over tid.
I dag har politiet
gått ut med tall som viser at politidekningen nå nærmer seg to per
tusen. Vi vet også at kriminaliteten generelt går ned, politidekningen
går opp, og oppklaringsprosenten går opp. Men for noen sakstyper
øker utfordringen og saksmengden mye, og dette binder opp en veldig
stor andel av ressursene. Det merkes i politiet, i hele straffesakskjeden
og i hele systemet. Det er viktig at vi får effektive måter å håndtere
både gjeng- og ungdomskriminaliteten vi nå ser, på. Som statsråden
var inne på, er mange av de beslutningene som tas, også beslutninger
som ikke er av politisk karakter, men som tas av rettsvesenet og
domstolene når det gjelder varetekt og annet. Men virkemidlene må
henge sammen. Jeg er glad for mange av de virkemidlene som er kommet,
men gleder meg også til flere virkemidler – ikke minst gjengprosjektet.
Dette er nasjonale utfordringer som vi står sammen om å løse, og
vi skal ikke si oss fornøyd før vi har knekt den trenden vi nå ser,
med både økende ungdomskriminalitet og økende organisert kriminalitet.
Geir Inge Lien (Sp) [13:47:09 ] : Eg vil òg slutte meg til
det som har vore sagt angåande truslar og angrep på både statsråden
og familien, og tek sterk avstand frå det som har skjedd. Eg synest
det har vore handtert på ein god måte av statsråden.
Det er ei viktig
sak interpellanten tek opp her i dag. Senterpartiet ønskjer å jobbe
for trygge og gode lokalsamfunn i heile landet, både i bygd og i
by. Vi er nøydde til å ta gjengkriminaliteten som no er i ferd med
å utvikle seg i hovudstaden, på høgste alvor. Interpellanten fokuserer
på straffeforfølging av gjengkriminelle som er tekne for alvorlege
forhold, og eg er no spent på å høyre meir frå statsråden om det
konkrete arbeidet som går føre seg, slik interpellanten har vore
inne på.
I tillegg ser
eg spesielt alvorleg på rekrutteringa av ungdom inn i desse kriminelle
miljøa og ønskjer at statsråden kan seie noko meir om kva som vert
gjort for å hindre at unge vert trekte inn i slike miljø. Eg forstår
at dette er eit samansett problem som det ikkje finst noka enkel
løysing på. Løysinga finst heller ikkje i politiet aleine. Det er
fleire som må trå til i det førebyggjande arbeidet, slik som skule,
foreldre, barnevern og bydelane sjølve.
Når ein ungdom
først vert tiltalt og ført for domstolen, har det allereie gått
for langt, og ungdommen kan ha vore involvert i desse miljøa over
lengre tid. Det må takast grep når det gjeld både førebygging og
etterforsking. I tillegg må ein sørgje for effektiv og rask reaksjon når
eit lovbrot først er avdekt. Det er fleire område der dette har
svikta i dag. Det ser vi når kriminelle gjengar får utvikle seg
i Oslo og det i tillegg no kjem teikn på at gjengkriminaliteten
kan vere i ferd med å spreie seg til andre store byar i landet.
Bergens Tidende skreiv om dette den 20. februar, der det særleg
vart vist til ei sak der ein ung mann vart stukken i hel med kniv
på Circle K-stasjonen i Solheimsviken. Fleire av dei sikta kom frå hovudstaden.
Gjengkriminalitet
er eit tema som opptek mange. Eg har òg fått inntrykk av at dei
ulike politiske partia slett ikkje er så ueinig i ein del moglege
tiltak. Difor har eg vanskar med å forstå kvifor det dreg ut i tid.
Sjølvsagt vil departementet på enkelte område trenge å gjere ein del
forarbeid og undersøkingar for å vere sikker på at tiltaka vert
treffsikre nok osv.
Vi har ikkje desto
mindre eit representantforslag, eit såkalla Dokument 8-forslag,
frå Arbeidarpartiet til behandling i Stortinget. Interpellanten
Jan Bøhler er ein av forslagsstillarane. Senterpartiet støttar ein
del av dei føreslåtte tiltaka og har i tillegg eigne forslag. Eg
har inntrykk av at regjeringspartia argumenterer for ein del av dei
same tiltaka i media, samtidig som dei ikkje støttar dei same forslaga
i innstillinga frå justiskomiteen som vart avgjeven i dag. Om regjeringspartia
hadde stemt for, hadde vi hatt eit klart fleirtal i Stortinget for
fleire av desse tiltaka. Her kan vi einast om mykje, så kva er grunnen
for utsetjinga? Eg håpar at justisministeren kan seie noko om kvifor
regjeringspartia ikkje støttar forslaga som dei sjølve har argumentert
for i media, slik som mogelegheita for opphaldsforbod i visse område
og styrking av exit-program for å hjelpe folk ut av gjengmiljø.
Petter Eide (SV) [13:51:53 ] : Jeg er, i likhet med alle de
andre her, veldig glad for at et samlet politisk Norge har sympati
med justisministeren og hans familie. Jeg skal ikke repetere de
argumentene som er kommet opp, men bare legge til at jeg er glad
for hans veldig prinsipielle tilnærming til og respons på dette.
Han ligger så lavt i terrenget i å kommentere dette at ingen ville
mistenke ham for å ville skåre politisk mynt på det som har skjedd,
og det synes jeg er veldig, veldig bra.
Jeg er glad for
at vi får en interpellasjon. Det skal være slik at når vi ser at
det er et justispolitisk problem der ute i kongeriket, når vi ser
at det er endringer i kriminalitetsbildet, og vi ser at vi har utfordringer
når det gjelder å omstille politiet til disse oppgavene, er det
Stortingets oppgave å reagere, og det er det denne interpellasjonen
handler om – i likhet med representantforslaget som egentlig handler
om akkurat det samme, som vi skal behandle i løpet av et par uker.
Stortinget skal
ta ansvar når vi ser slike ting. Vi har en tilsvarende debatt rett
etter dette som handler om hatkriminalitet, som har litt av den
samme inngangsporten. Det er en observasjon av et problem, og Stortinget
prøver å ta ansvar for det. Vi skal tilsvarende også diskutere dette
torsdag, når vi skal diskutere familievold og voldtekt. Det er litt
av den samme inngangen.
SV støtter veldig
mange av de forslagene som kommer opp her, men samtidig nøler jeg
lite grann på et par punkter. Jeg er selvfølgelig enig i hovedmålet
om effektiv straffeforfølgning av denne typen kriminalitet, men hvis
dette skal være effektivt, må vi operere med presise begreper.
Hva er en gjeng?
Jeg vet ærlig talt ikke hva en gjeng er. I denne interpellasjonen,
og også i det tilhørende representantforslaget, snakkes det om gjenger,
og det snakkes litt om hverandre om organisert kriminalitet og om
kriminelle nettverk uten at det skilles formelt mellom disse begrepene.
Jeg tror vi har litt problemer med å lage tydelige justispolitiske
rammer, og også lovverk, når begrepene våre ikke er tydelige nok.
Jeg vet rett og
slett ikke hva en gjeng er. Jeg vet ikke hvor en gjeng starter,
eller hvor en gjeng slutter. Jeg vet ikke om mine barn har vært
med i en gjeng, eller ikke med i en gjeng; det vet jeg heller ikke.
Tilsvarende med
at begrepet «gjeng» er uklart, opereres det også i et av forslagene
til Arbeiderpartiet med at man skal ha forbud mot medlemskap eller
deltakelse i en gjeng. Man har altså forbud mot noe som man ikke helt
vet hva er, altså en gjeng. I tillegg brukes begrepet «medlemskap».
Hva er medlemskap i en gjeng? Jeg vet egentlig ikke hva det er for
noe.
Jeg tror disse
begrepene er så utydelige at vi vil ha litt problemer med å lage
tydelige rammer for det.
Så mener jeg også
at ideen med å lage forbud mot deltakelse eller medlemskap i gjenger
er litt komplisert, for det betyr jo at de kriminelle som er i de
gjengene, etter hva vi nå definerer det som, bare skal ha andre
kriminelle å være sammen med, for det skal ikke være noen andre
lovlydige som skal ha noe med dem å gjøre. Det betyr at de kriminelle
skal være sammen med andre kriminelle, mens ikke-kriminelle skal
holde seg unna de kriminelle. Det kan ikke være veldig smart i et
rent rehabiliterende perspektiv. Vi må jo tenke oss at det kan være
ganske sunt for dem som er i de kriminelle miljøene, også å omgås
andre mennesker som ikke er kriminelle.
Jeg er også litt
i tvil om et par av forslagene, som handler om at vi skal utvide
adgangen til fengsling av ungdom, og også ha lengre straffer. Det
ligger også en pakke her som regjeringspartiene til dels støtter.
Jeg har ennå ikke sett eller hørt dokumentasjon på at den type tiltak
virker. Det vi derimot vet virker, og som politiet har sagt virker,
er jo forebyggende tiltak. Politiet samarbeidet veldig godt med
kommunen, her i Oslo, i sommer, og de rapporterte i september om
at det aldri har vært et så fredelig ungdomskriminalitetsbilde i
Oslo som sommeren 2018, nettopp fordi ungdommen hadde fått fritidstilbud
og sommerjobber. Forebyggende tiltak virker altså veldig bra, og
det tror jeg vi skal hegne om.
Mitt siste poeng
er at jeg er litt usikker på om problemet med gjengkriminalitet
er så stort at det krever ekstraordinære tiltak når det gjelder
omorganisering av politiet. Jeg ser at interpellanten mener det
i tilfellet gjengkriminalitet, men han mener det ikke når det gjelder
familievold, som jeg mener er et langt større problem, som rammer
langt flere mennesker. På det området vil Arbeiderpartiet og representanten
Bøhler ikke ha ekstraordinær detaljstyring og øremerket styring
av politiet. Hvorfor mener interpellanten at akkurat problemet med
gjeng- og ungdomskriminalitet er så stort at det krever den typen
tiltak?
Jan Bøhler (A) [13:57:25 ] : Nå begynte representanten Eide
med en diskusjon om et Dokument 8-forslag som vi skal behandle senere
i Stortinget. Jeg vil først og fremst kommentere opp mot min interpellasjon
i dag, som ikke handlet om de tingene Eide var inne på i mesteparten
av innlegget sitt. Men jeg vil bare si at når det gjelder hva en
kriminell gjeng er, hadde Eide kunnet høre det hvis han hadde vært
til stede da Oslo politidistrikt la fram sin analyse av det for
justiskomiteen. Da justiskomiteen var på besøk der, ble det lagt
fram en grundig analyse av hva de kalte kriminelle gjenger – som
er etablerte gjengstrukturer, som har holdt på gjennom lengre tid
– og hva de mente var kriminelle nettverk, unge nettverk og kriminelle
grupper rundt på forskjellige steder i Oslo. Det var en interessant
og viktig analyse, som ble lagt til grunn for deres arbeid, og jeg vil
også vise til det jeg sa om at jeg mener at vi trenger en kriminalitetsanalyse,
en nasjonal analyse fra Kripos, som kan gjøre disse begrepene og
forståelsen for dette kriminalitetsbildet innenfor kriminelle nettverk,
grupper og etablerte gjenger mer tydelig og dokumentert. Ellers
lar jeg det som gjelder representantforslaget, ligge, det skal vi
behandle senere, i begynnelsen av april.
Når det gjelder
det som er sagt til min interpellasjon, vil jeg takke for positive
kommentarer fra så å si alle som har hatt ordet. Jeg kommenterer
et par punkter. Statsråden nevnte kriteriene for bruk av varetekt
– og nå snakker jeg både om dem som er over 18, som de fleste av
de sakene jeg har fulgt med på, gjelder, og om dem mellom 15 og
18 – det er gjentakelsesfare, det er fare for trusler mot vitner,
vitnepåvirkning osv., som er noen av de viktigste kriteriene for
varetekt. Mitt poeng i interpellasjonen var jo mer at disse tingene
er det vanskelig å bevise, for et vitne som er truet til ikke å
huske noe i neste omgang, etter at man har avgitt forklaring, vil
ikke si at man er truet, fordi man er livredd på grunn av disse truslene.
Så det er evnen til å etterforske det, og også domstolens evne til
å forstå hvilke miljøer man har med å gjøre, som jeg etterlyser,
og det gjelder både politiets prioritering av etterforskningen av
trusler og domstolens forståelse av hvilke miljøer man står overfor.
Jeg har sett eksempler.
Før jul gikk det en sak for Oslo tingrett hvor Oslo-politiet hadde
prioritert å påvise at det var et kriminelt nettverk, et ungt kriminelt
nettverk, i indre by øst. De kunne påvise trusler, sammenhenger
og hvordan de opererte. Man gjorde en overbevisende innsats, så
det er mulig fra politiets side hvis prioriteringen er god nok.
Jeg mener vi har et grunnlag hvis man tar dette mer alvorlig og
prioriterer annerledes.
Statsråd Tor Mikkel Wara [14:00:50 ] : Jeg vil gjerne få lov
til å komme tilbake til representantforslaget når det kommer til
behandling i salen. Det var mange som omtalte det, og det er det
naturlig å gjøre på et senere tidspunkt.
Så deler jeg bekymringen
rundt vitner som blir skremt. Politiet skal prioritere det, og det
tror jeg også man gjør.
Når det gjelder
varetektsfengsling og vurderingene der, var mitt hovedpoeng at det
er en vurdering som en dommer må gjøre i hvert enkelt tilfelle.
Man kan helt sikkert snakke om eksempler, men overfor domstolen skal
det altså framlegges sannsynlighetsovervekt eller bevis, og det
må gjøres konkret. Det betyr ikke at vi ikke kan se på lovverket
når det gjelder disse tingene, men det blir ikke riktig av meg uansett
å vurdere enkelttilfeller. Men vitner skal ha beskyttelse, la det
være helt klart, og trusler mot dem skal prioriteres.
Så er hovedpoenget
her mer at vi har en sammenheng mellom ungdom og etablerte gjenger,
og det tror jeg gjør det nødvendig å ha flere tanker i hodet på
en gang. Det betyr at vi har sett en faretruende utvikling i kriminalitet
blant dem under 15 år. Det er ikke politiets oppgave, det er barnevernets
og ikke minst foreldrenes ansvar. Politiet får oppgaven når de andre
svikter, men de under 15 skal jo ikke fengsles. Så har vi dem mellom 15
og 18 år, som er politiets ansvar, men som vi ønsker å fengsle i
minst mulig grad. Men poenget med alle disse under 18 år er at politiet
kan ikke gjøre den jobben alene. Her trenger vi barnevern, skole,
kommuner, Nav, vi trenger egentlig hele spekteret. Og så er det
politiet som til slutt gjør det. Det som er litt fortvilet noen
ganger, er at når alle de andre etatene svikter, blir det politiet
man peker på for å rydde opp. Det er derfor jeg tenker at det er
et kommunalt ansvar, og det er viktig å snakke til kommunene også
og reagere litt hvis en kommune bare skylder på politiet når vi
snakker om de unge.
Når det gjelder
de etablerte gjengene, er det politiets og påtalemyndighetenes ansvar,
og det skal prioriteres. Jeg har som sagt god tro på at man vil
lykkes på mange områder når det gjelder dette. Vi har i dag fått
nye tall for politiet, vi har 1,95 politifolk per 1 000 innbyggere. Stortinget
satte et mål om 2 innen 2020. Det når vi. Det betyr at vi har aldri
hatt så mange politifolk i forhold til folketallet som vi har i
dag.
Magne Rommetveit hadde her
teke over presidentplassen.
Presidenten: Debatten
i sak nr. 5 er då omme.