Stortinget - Møte tirsdag den 12. mars 2019

Dato: 12.03.2019
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokument: (Innst. 180 S (2018–2019), jf. Dokument 8:54 S (2018–2019))

Innhald

Sak nr. 3 [12:03:57]

Innstilling fra arbeids- og sosialkomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentant Bjørnar Moxnes om tiltak mot seksuell trakassering i arbeidslivet (Innst. 180 S (2018–2019), jf. Dokument 8:54 S (2018–2019))

Talarar

Presidenten: Etter ynske frå komiteen vil presidenten føreslå at taletida vert avgrensa til 3 minutt til kvar partigruppe og 3 minutt til medlemer av regjeringa.

Vidare vil presidenten føreslå at det – innanfor den fordelte taletida – vert gjeve anledning til inntil fem replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av regjeringa, og at dei som måtte teikna seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.

– Det er vedteke.

Solfrid Lerbrekk (SV) [] (ordførar for saka): Som saksordførar for dette forslaget frå Raudt vil eg begynna med å takka komiteen for eit godt samarbeid.

Temaet seksuell trakassering i arbeidslivet er viktig, og dette har vist seg i mediebildet dei siste åra.

Komiteen har langt på veg sagt seg einig i at seksuell trakassering er eit likestillingsproblem og eit samfunnsproblem, og at arbeidsgjevarar har eit ansvar for å førebyggja dette. Utover det skil komiteen lag. Dette er i hovudsak eit representantforslag som har som intensjon å koma lenger i arbeidet knytt til seksuell trakassering i arbeidslivet med å tydeleggjera det ansvaret og dei pliktene arbeidsgjevaren har på feltet.

Regjeringspartia ser seg som vanleg fornøgd med sitt eige arbeid og planar om arbeid på området og varslar at arbeidet dei har gjort, vil visa seg for Stortinget våren 2019.

I opposisjonen har me samla oss om fire forslag som me meiner er nødvendige for å koma vidare i arbeidet på dette området. I tillegg til dette har SV, Raudt og Arbeidarpartiet kome fram til eit meir samlande forslag som me vil be både Senterpartiet og regjeringspartia om å vurdera veldig nøye. Grunnlaget for dette er at me no må koma hakket vidare i å få fortløpande avgjerder i ei retning som kan retta opp i det som for ein samla komité vert sett på som eit samfunnsproblem.

Forslaget lyder slik:

«Stortinget ber regjeringen utrede endringer i arbeidsmiljøloven med tilhørende forskrifter slik at arbeidsgivers ansvar for å forebygge og forhindre seksuell trakassering på arbeidsplassen blir presisert.»

Med det tek eg opp alle dei forslaga i denne saka som SV er ein del av.

Presidenten: Då har representanten Solfrid Lerbrekk teke opp alle dei forslaga som SV er ein del av.

Eigil Knutsen (A) []: Jeg vil begynne med å si at forslaget vi debatterer i dag, er relevant, dagsaktuelt og inneholder realistiske, gjennomførbare tiltak som vil ta oss noen steg videre i kampen mot seksuell trakassering.

I vår innstilling viser komiteen til Fafos rapport fra 2017, om seksuell trakassering i arbeidslivet, som undersøker omfanget blant Fellesforbundets medlemmer innen hotell og restaurant og Fagforbundets medlemmer innen helse og omsorg. Denne rapporten bør leses av alle som er opptatt av et rettferdig arbeidsliv, utjevning av skjeve maktforhold og trygghet i hverdagen. Ifølge undersøkelsen har rundt én av fem – dvs. 20 pst. av arbeidstakerne innen hotell og restaurant og helse og omsorg – opplevd seksuell trakassering på jobben de siste tre årene.

Konsekvensene av seksuell trakassering på jobb kan være enorme. Mange opplever mistrivsel, psykiske plager, et ønske om å slutte i jobben og en følelse av utrygghet også på fritiden. Dette viser tydelig at kampen mot seksuell trakassering også er en frihetskamp. At arbeidstakere får psykiske plager og blir utrygge i sitt liv, fratar dem deres frihet. Derfor er det forstemmende å lese at kun 9 pst. av arbeidstakerne i Fafos undersøkelse visste om en handlingsplan med konkrete mål om å forhindre seksuell trakassering og oppmerksomhet på sin arbeidsplass.

Kun 19 pst. av ledere, verneombud og tillitsvalgte sier de har fått opplæring i hvordan varsler om seksuell trakassering skal håndteres. Tallet er enda lavere om en kun ser på tillitsvalgte. Derfor foreslås det fra mindretallet å «sørge for at kunnskap om seksuell trakassering inngår i opplæringen av verneombud, og i opplæring av alle med personalansvar i offentlig sektor».

Videre viser det lille av forskning vi har på dette feltet, at yngre kvinner og arbeidstakere med en løsere tilknytning til arbeidslivet er særlig usatt for seksuell trakassering. Derfor foreslås det fra mindretallet å «undersøke om usikre tilknytningsformer til arbeidslivet (…) øker faren for å bli utsatt for seksuell trakassering og overgrep».

Fafo har også intervjuet arbeidsgivere i sin undersøkelse. Ingen av arbeidsgiverne har handlingsplaner med konkrete mål om å forhindre seksuell trakassering av ansatte. Fordi det rapporteres om såpass få tilfeller av trakassering fra kollegaer eller overordnede, ser ikke arbeidsgiverne det som nødvendig å fokusere spesifikt på det. Derfor foreslår mindretallet at «arbeidsgivers ansvar for å forebygge og forhindre seksuell trakassering på arbeidsplassen fremgår tydeligere av arbeidsmiljøloven», og vi ber om en utredning av «lovfesting av erstatningsansvar for arbeidsgivere ved brudd på vernebestemmelsen i likestillings- og diskrimineringsloven § 13 sjette ledd».

Forslagene vi diskuterer her, er reelle løsninger på et samfunnsproblem som ikke kommer til å forsvinne av seg selv. Kampen mot seksuell trakassering er en frihetskamp vi må vinne. I dag har vi muligheten til å komme et par skritt videre eller å stå på stedet hvil, som høyresiden gjør med sin stemmegivning her i dag.

Heidi Nordby Lunde (H) []: La meg først få takke forslagsstiller for å fokusere på en problemstilling som fortsatt er høyst tilstedeværende i norsk arbeidsliv, for når vi snakker om et trygt, anstendig og godt regulert arbeidsliv, gjelder det selvsagt også beskyttelse mot alle former for trakassering. Regjeringens innsats på dette området gjøres også i nært samarbeid med partene i arbeidslivet. Vi står ikke stille, vi beveger oss videre.

Når det er sagt, mener vi at selv om problemstillingen stadig vekk aktualiseres i norsk debatt, finnes løsningene hovedsakelig allerede i eksisterende lovverk. Forslaget om at kunnskap om seksuell trakassering skal inngå i opplæringen av verneombud og i opplæring av alle med personalansvar i offentlig sektor, er allerede dekket av arbeidsmiljøloven. Arbeidsgiver plikter allerede å sørge for at arbeidstakere som leder andre, har nødvendig kompetanse til å se til at lovens krav til forsvarlig arbeidsmiljø blir ivaretatt. Dette kravet gjelder ikke bare i offentlig sektor, men også i privat sektor.

Videre ønsker forslagsstiller kunnskap om hvorvidt midlertidige ansettelser og innleie øker faren for å bli utsatt for seksuell trakassering og overgrep. Det kan være verdt å merke seg at innleietallene er på vei ned, og at antall midlertidig ansatte ikke har økt etter endringene i arbeidsmiljøloven. Arbeids- og sosialdepartementet har inngått en flerårig forskningsavtale for generelt å kartlegge, analysere og finne virkninger av ulike typer tilknytningsformer i arbeidslivet. For øvrig har jeg lyst til å bemerke at seksuell trakassering er uakseptabelt, forbudt og straffbart, uavhengig av om man er i fast stilling eller i et vikariat.

Dernest ønsker forslagsstiller endringer i arbeidsmiljøloven, slik at arbeidsgivers ansvar for å forebygge og forhindre seksuell trakassering på arbeidsplassen framgår tydeligere av arbeidsmiljøloven. I § 4-3 (3) står det allerede at arbeidstaker ikke skal «utsettes for trakassering eller annen utilbørlig opptreden». Igjen – dette er ivaretatt.

Til slutt ønskes det utredet et forslag om lovfesting av erstatningsansvar for arbeidsgivere ved brudd på vernebestemmelsen i likestillings- og diskrimineringsloven § 13 sjette ledd. Regjeringen har allerede sett på et forslag om etablering av lavterskeltilbud for behandling av saker om seksuell trakassering. Dette ble sendt på høring i 2018, hvilket betyr at foregående representants påstand om at regjeringen står stille, ikke medfører riktighet. En lovfesting av erstatningsansvaret for arbeidsgivere ved brudd på vernebestemmelsen vil bli vurdert i forbindelse med utarbeiding av den lovproposisjonen som etter planen skal legges fram for Stortinget denne våren.

Det hender av og til at noen av forslagene som blir lagt fram i denne salen, sparker inn åpne dører, all den tid det enten er ivaretatt, eller er under arbeid. Men jeg er egentlig glad for det, for det betyr at vi står sammen om saken, men også at regjeringen er godt i gang med endringer som gjør at flere kan gå på jobb i et trygt, godt og velregulert arbeidsliv.

Helge André Njåstad (FrP) []: Eg vil starta med å takka Raudt for å reisa denne debatten. Eg trur ei av hovudutfordringane i samfunnet er manglande kunnskap, meir enn manglande forskrifter og lovheimlar, og det å ha ein debatt om dette i Stortinget er i så måte viktig for å auka medvitet.

Raudt har fire forslag i representantforslaget sitt og har i tillegg lagt fram eit laust forslag i salen i dag. Det handlar om å auka kunnskapen om seksuell trakassering blant verneombod, om å greia ut om usikre tilknytingsformer aukar faren for seksuell trakassering og overgrep, om å føreslå endringar i arbeidsmiljøloven for å tydeleggjera arbeidsgjevar sitt ansvar, og om å lovfesta erstatningsansvar – som ein kortversjon.

Det siste året har det vore fokusert mykje på seksuell trakassering og uønskt merksemd i det offentlege rom. Metoo-kampanjen har verkeleg bidrege til det, og eg trur ikkje det er noka overdriving å seia at Stortinget har hatt sin dose av dei problemstillingane. I det offentlege rom er det spesielt politikken og kjendisane som har vore mest eksponerte, men me veit at òg i andre delar av samfunnslivet – Forsvaret har vore i fokus i det siste, men òg arbeidslivet elles – er eksempla for mange og for store. Spesielt Fafo-rapporten, som representanten Knutsen viste til, og som òg var omtalt i statsråden sitt brev til komiteen, viser at nivået på uønskte hendingar er altfor høgt.

Når Framstegspartiet i dag vil stemma imot forslaga, handlar det ikkje om at me ikkje synest dette er viktig. Det handlar meir om at me synest regjeringa allereie er inne på eit godt spor, og at ein allereie er i gang med viktig oppfølging av dette.

Les ein statsråden sitt brev til komiteen, ser ein at orda frå representanten Knutsen om at regjeringa står «på stedet hvil», er feil. Der ser ein ei regjering som er offensiv, og som har mange verktøy i verktøykassa og mange forslag dei jobbar med. Eg ber òg om at ein merker seg det statsråden skriv om at uønskte hendingar og trakassering er alvorleg, uavhengig av om ein har ei fast tilknyting eller er vikar i arbeidslivet. Det er alvorleg og straffbart uansett.

Eg viser til at statsråden gjer greie for at Arbeidstilsynet og Likestillings- og diskrimineringsombodet har styrkt sin innsats, så her skjer det masse, og det er absolutt ikkje riktig å seia at ting står på staden kvil. Eg viser òg til at statsråden varslar at det vil koma fleire saker til Stortinget allereie denne våren som viser at regjeringa tar desse problemstillingane på alvor og følgjer dei aktivt opp.

Eg synest det blir for billig å køyra politisk retorikk og gje eit inntrykk av at nokon er meir opptekne av å følgja opp denne viktige problemstillinga enn andre. Regjeringa har ei stor verktøykasse, og dei kjem til å koma med endå fleire forslag til Stortinget.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Jeg takker for representantforslaget fra representanten Moxnes. Alle som har blitt mobbet, vet hva det er – det er en form for trakassering.

Jeg har lyst til å definere trakassering litt nærmere. Etter min vurdering er det uønskede, negative handlinger. Det er unnlatelser eller ytringer som virker, eller har som formål å virke krenkende, skremmende, fiendtlige, nedverdigende eller ydmykende. Det har f.eks. vært uønsket seksuell oppmerksomhet, plaging, utfrysing, eller sårende fleiping eller erting. Trakassering kan være både enkelthendelser og hendelser som skjer gjentatte ganger. Dersom det er en enkelthendelse, må den være over en viss alvorlighetsgrad for at den faller inn under begrepet «trakassering», etter mitt skjønn. Hvis det derimot er negative og krenkende handlinger over tid, som er systematisk og gjentas, vil dette dreie seg om mobbing, som er en form for trakassering, og som vi motarbeider på alle måter. Dette er min forståelse av begrepet «trakassering». Med begrepet «seksuell trakassering» presiseres begrepet ytterligere.

Senterpartiet støtter de fire forslagene i innstillinga og kan også støtte forslag nr. 5, om å utrede endringer i lov og forskrift når det gjelder arbeidsgivers ansvar. Når det gjelder forslag nr. 1, som går på opplæring av verneombud og opplæring av alle med personalansvar i offentlig sektor, er det bra, for dermed får man en diskusjon om hva man mener med trakassering, og hvor grensene går for det man aksepterer og det man ikke aksepterer. Det at det er mer krevende å takle trakassering dersom man har en usikker tilknytningsform i arbeidslivet, er rimelig opplagt for Senterpartiet, og det er viktig at regjeringa går videre med det som er forslag nr. 2.

Når det så gjelder arbeidsgivers ansvar og det å forebygge og forhindre seksuell trakassering – med hensyn til arbeidsmiljøloven § 4-3 – kan det ganske greit gjøres ved at det i lovens § 4-3 (3) føres inn seksuell trakassering, altså ordet «seksuell» i tillegg til det som står i dag.

Når det så gjelder forslag nr. 4, om at Stortinget ber regjeringa utrede lovfesting av erstatningsansvar for arbeidsgivere ved brudd på vernebestemmelsene, mener vi i Senterpartiet at det er logisk. Det er naturlig at man har mulighet for en reaksjon dersom det ikke blir gjort en god jobb, og det vil føre til større oppmerksomhet fra arbeidsgiver for å få gode forhold på egen arbeidsplass.

Jon Gunnes (V) []: Denne helgen hadde Venstre landsmøte, og vi startet med å feire kvinnedagen. Trine Skei Grande gikk igjennom partiets kvinnekamphistorie i talen sin og trakk fram Venstre-kvinnene Fredrikke Marie Qvam og Betzy Kjelsberg, frontkjempere for kvinnelig stemmerett i Norge, og Eva Kolstad, som var landets første kvinnelige partileder og verdens første likestillingsombud. Disse kvinnene var pionerer for et helt og et halvt århundre siden. De kjempet imot machokulturen på alle fronter og fikk det til, selv om det nok kostet. I 2019 har vi ennå rester av en slik ukultur i samfunnet, og omfanget av seksuell trakassering har vært en grusom vekker.

Vi krever ikke mye når vi sier at kvinner må få delta i arbeidslivet på lik linje med menn – det er faktisk selvsagt. Men det er fremdeles litt mer risikabelt å være kvinne på jobb i Norge. Én av ti nordmenn blir utsatt for vold, trusler eller trakassering på jobben, og det er unge kvinner som oftest er utsatt, særlig om de f.eks. er sykepleiere eller jobber i overnattings- eller servicebransjen. 7 pst. av kvinner og 2 pst. av menn blir jevnlig utsatt for uønsket seksuell oppmerksomhet eller trakassering på jobb, men i de nevnte bransjene er tallene mye høyere. Vi vet ikke hva den mangelen på trygghet på arbeidsplassene som disse kjenner på, har å si for deltakelsen i arbeidslivet.

Når jeg ikke kommer til å stemme for Rødts forslag i Stortinget i dag, er det ikke fordi jeg eller Venstre ikke tar seksuell trakassering på alvor. Det er et enormt problem, særlig i arbeidslivet, som vi må kjempe imot. Men Venstre har vært på banen og løftet denne problemstillingen lenge. I 2017 foreslo vi i Stortinget å innføre et lavterskeltilbud for mennesker som har opplevd seksuell trakassering. I januar fikk vi et mer forpliktende punkt om dette i Granavolden-plattformen, og på landsmøtet i helgen kunne likestillingsminister Skei Grande fortelle at lavterskeltilbudet nå er på vei. Dette tilbudet betyr at en ikke må ha mot og økonomiske muskler for å ta saken til retten hvis man har opplevd trakassering. Framover kan man håndtere saken sin i Diskrimineringsnemnda og få økonomisk oppreisning om man vinner fram. Jeg tror at dette vil gjøre det lettere å få flere til å rapportere om trakassering de opplever, for det finnes helt klart mørketall.

Jeg vil bare oppfordre statsråden til å sørge for at aktivitets- og rapporteringsplikten blir tatt på det største alvor når vi skal lage nye regler.

Geir Sigbjørn Toskedal (KrF) []: Det har de siste årene heldigvis blitt større oppmerksomhet om og betimelige reaksjoner mot seksuell trakassering. Dette er en ukultur som har fått utvikle seg i arbeidslivet og i sosialt samkvem. Jeg vil derfor takke Rødt, som med sitt representantforslag viser utålmodighet, en utålmodighet som vi i Kristelig Folkeparti deler.

Altfor lenge har det vært taushet omkring disse problemstillingene, og ofrene for trakassering har ofte blitt stående alene i møte med mektige personer som har utnyttet sin makt og sin posisjon, og i møte med et system som har sviktet dersom de har meldt ifra. Oppmerksomhet er imidlertid ikke nok. Det kreves nye virkemidler hvis det skal være mulig å skape en holdningsendring. For Kristelig Folkeparti var derfor ikke dette forslaget nødvendig, for vi har fått delta i å nedfelle det i Granavolden-plattformen, og det jobbes med i regjeringen.

I representantforslaget nevnes fire forslag, altså saksforhold, som vi mener er dekket eller vil bli dekket i dag. Det følger av arbeidsmiljøregelverket at verneombudene skal gis opplæring i det psykososiale arbeidsmiljøet, herunder trakassering. Kravene til opplæring skjerpes jo mer relevant problemstillingen er i en bransje. Arbeidsgiver plikter etter arbeidsmiljøloven å se til at arbeidere som leder andre, har nødvendig kompetanse til å se til at lovens krav blir oppfylt, og at arbeidsmiljøet blir ivaretatt på en forsvarlig måte.

Seksuell trakassering er forbudt etter arbeidsmiljøloven § 4-3. Paragrafen fastsetter et forbud mot alle former for trakassering. Arbeidsgivers ansvar for å sikre ansatte et trygt og sikkert arbeidsmiljø er nylig tydeliggjort og presisert i forskrift. Arbeidstilsynet fører tilsyn med bestemmelsen og kan gi nødvendige pålegg. Granavolden-plattformen slår fast at Arbeidstilsynets innsats mot seksuell trakassering skal styrkes, og det skal opprettes et lavterskeltilbud for håndhevelse av saker av denne typen.

Spørsmålet om en lovfesting av erstatningsansvar for arbeidsgivere ved brudd på vernebestemmelsen vil derfor bli vurdert i forbindelse med utarbeiding av lovproposisjonen som skal komme våren 2019.

Videre har styrking av aktivitets- og redegjørelsesplikten også vært på høring, og det foreslås at ombudet skal få ansvaret for veiledning om dette, for både private og offentlige aktører.

Forslaget innebærer videre at aktivitetsplikten skal konkretiseres og tydeliggjøres ytterligere, også når det gjelder aktivt arbeid mot seksuell trakassering. Dette skal etter planen legges fram for Stortinget i år. Vi mener derfor at intensjonen i representantforslaget er ivaretatt.

Bjørnar Moxnes (R) []: Jeg vil begynne med å takke alle de modige kvinnene som sa: «Me too», og som organiserte opprop, og alle dem som jobber mot seksuell trakassering daglig. Vi fikk flere viktige gjennomslag i fjor, bl.a. lavterskeltilbud for behandling av saker om seksuell trakassering. Som vi husker, gikk regjeringspartiene imot dette først, men snudde heldigvis i siste liten. Det er litt artig at de nå skryter av dette tilbudet, når de først var imot det, men det er fullt lovlig å komme på bedre tanker. Vi hadde håpt at vi kunne blitt enige om i hvert fall ett nytt tiltak mot seksuell trakassering i arbeidslivet her i dag, for det er like mange som opplever seksuell trakassering på jobben som på byen, likevel har ikke regjeringen gjort mye for å stoppe seksuell trakassering i arbeidslivet.

Etter vårt syn må arbeidet mot seksuell trakassering styrkes i HMS-arbeidet, både gjennom arbeidsmiljøloven og i forskrifter. Loven må presisere at arbeidet mot seksuell trakassering inngår i ansvaret arbeidsgiver har for et godt psykososialt arbeidsmiljø.

Tallenes tale er tydelig: En av fem som jobber i hotell- og restaurantbransjen eller i helse- og omsorgssektoren, blir seksuelt trakassert på jobb. Det får følger. Flere sier at de har fått psykiske plager som følge av hendelsene, eller har ønsket å slutte i jobben. Hver tredje ansatt i kultursektoren har opplevd seksuell trakassering på jobb. Og de fleste av dem som opplever det, er ansatt midlertidig – de står langt svakere stilt overfor sjefen og er lettere å utnytte enn dem som har et stillingsvern. Så vi må også ta hensyn til og ta høyde for maktforholdene i arbeidslivet. Det er derfor det er så viktig for å forebygge trakassering å jobbe for at flest mulig har et reelt stillingsvern så de kan si fra hvis en overordnet går over streken. Mange tør ikke det når de er helt avhengig av denne sjefen for å ha jobb neste uke.

Ombudet har bedt partiene på Stortinget om å finne fellesforslag med tiltak mot seksuell trakassering i arbeidslivet. Det sa de den 8. mars. Hittil har regjeringspartiene opptrådt som en bremsekloss i dette arbeidet. Hvis de stemmer ned alle forslagene i dag, betyr det at de dessverre har lært svært lite av metoo.

Jeg er glad for at de rød-grønne partiene støtter oss i forslagene våre. Jeg håper at regjeringspartiene tar en siste runde og tenker seg om en gang til før vi går til votering senere i dag.

Statsråd Anniken Hauglie []: Regjeringen har stor oppmerksomhet på seksuell trakassering i arbeidslivet, og innsatsen på dette området gjøres også i nært samarbeid med partene i arbeidslivet. Saken er tatt opp i Arbeidslivs- og pensjonspolitisk råd og følges opp i en arbeidsgruppe om likestilling som er satt ned under rådet. I rådet deltar alle hovedorganisasjonene sammen med kulturministeren og undertegnede.

Statistisk sentralbyrås levekårsundersøkelse om arbeidsmiljø viser at seksuell trakassering særlig forekommer innen overnattings- og serveringsbransjen og i helse- og omsorgssektoren. Metoo-kampanjen har vist at det er utfordringer også i andre deler av arbeidslivet. Vitnesbyrd fra hele arbeidslivet har vist hvor omfattende dette er, og hvor viktig det er at det slås ned på.

Regjeringen er opptatt av at arbeidsgivere, tillitsvalgte og verneombud får nødvendig opplæring om seksuell trakassering. Arbeidsmiljølovens krav til opplæring gjelder både i offentlig og i privat sektor og skjerpes jo mer relevant problemstillingen er i en bransje.

Blant annet på bakgrunn av metoo-kampanjen har Arbeidstilsynet og Likestillings- og diskrimineringsombudet styrket samarbeidet om felles innsats mot seksuell trakassering. Det er laget en nettbasert veileder med praktiske råd og forslag for å forhindre seksuell trakassering. Denne vil nå bli oversatt til engelsk. Det er laget opplæringsmateriell for arbeidsgivere, tillitsvalgte og verneombud og opplæring for inspektører i Arbeidstilsynet. Etatene har holdt en rekke kurs, og det er planlagt nye i 2019. I tillegg holdes «kurslederkurs», slik at bedriftene kan holde egne interne kurs. Det skal f.eks. holdes interne kurs i Scandic-kjeden.

I serveringsnæringen har partene i samarbeid med Arbeidstilsynet og Likestillings- og diskrimineringsombudet utarbeidet en egen informasjonskampanje. «Sammen setter vi strek for seksuell trakassering» er et initiativ fra treparts bransjeprogram innen uteliv. Det er utarbeidet både en veileder og et kurs, som er åpent og relevant også for andre.

Når det gjelder forslaget om å undersøke om usikre tilknytningsformer til arbeidslivet som midlertidige ansettelser og innleie øker faren for seksuell trakassering, viser jeg til at departementet har inngått en flerårig forskningsavtale for generelt å kartlegge, analysere og finne virkninger av ulike tilknytningsformer. I denne sammenheng mener jeg det er viktigere å fokusere på tiltak mot seksuell trakassering framfor på type ansettelsesforhold. Seksuell trakassering er uakseptabelt, forbudt og straffbart, uavhengig av om man er i en fast eller i en midlertidig stilling.

I representantforslaget er det også forslag om at arbeidsgivers ansvar for å forebygge og forhindre seksuell trakassering skal framgå tydeligere av arbeidsmiljøloven. La meg først gjøre det helt klart: Seksuell trakassering er forbudt etter arbeidsmiljøloven. Loven fastsetter et klart forbud mot alle former for trakassering og dessuten all annen utilbørlig opptreden. Arbeidstilsynet fører tilsyn og gir nødvendige pålegg.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Eigil Knutsen (A) []: Regjeringspartiene skriver i komitéinnstillingen, og statsråden gjentok det her, at seksuell trakassering er forbudt ifølge arbeidsmiljøloven. Ja, selvfølgelig er det det. Men Arbeiderpartiet mener at arbeidsgiverne bør få tydeliggjort i arbeidsmiljøloven sitt ansvar for forebygging og å forhindre seksuell trakassering, også som et viktig signal. Arbeidsmiljøloven er ett av denne sals viktigste informasjonsverktøy ut i arbeidslivet. I Fafo-undersøkelsen sier ingen av arbeidsgiverne at de har handlingsplaner mot seksuell trakassering, og de ser ingen grunn til å fokusere spesifikt på dette, fordi det rapporteres så få tilfeller. Viser ikke denne undersøkelsen at det er behov for en presisering i lovverket, og tydeliggjøring, slik at det framkommer tydelig for alle arbeidsgivere der ute at dette er noe de må fokusere spesifikt på?

Statsråd Anniken Hauglie []: Regjeringen strammet inn HMS-forskriften i arbeidsmiljøloven allerede 1. januar 2017, hvor vi tydeliggjorde og forsterket arbeidsgivers plikt til å kartlegge risikofaktorer for arbeidstakere.

I en del bransjer er seksuell trakassering en åpenbar risikofaktor. Pleie- og omsorgssektoren er én sektor hvor man ser mye av det, men også i restaurant- og hotellbransjen. Den forsterkningen og den presiseringen som Stortinget er opptatt av, mener jeg er ivaretatt i den innstrammingen vi allerede gjorde 1. januar 2017.

Det er med andre ord ikke riktig det som noen gir inntrykk av i denne sal, at regjeringen ikke gjør noe. Tvert om har vi jobbet lenge, over flere år, med å forsterke rettighetene til ansatte, tydeliggjøre arbeidsgivers plikter. Metoo-kampanjen har de siste årene vist til fulle hvor viktig det er ikke bare med endringer i lovverk, men at man også har endringer i praksis, i holdninger og i det praktiske arbeidet ute på arbeidsplassen.

Eigil Knutsen (A) []: På slutten av sitt innlegg i sted sa statsråden at hun heller ville fokusere på tiltak mot seksuell trakassering, og ikke spesifikt på ansettelsesforhold i arbeidslivet. Det er ett forhold opposisjonen her har prøvd å trekke fram, at man må se på om usikre tilknytningsformer, midlertidige stillinger, påvirker omfanget av seksuell trakassering.

Ser statsråden noen motsetning mellom både å fokusere på tiltak mot seksuell trakassering og å knytte det opp mot usikre arbeidsforhold, innleie og midlertidighet i arbeidslivet?

Statsråd Anniken Hauglie []: Nå gjør Fafo en kartlegging for departementet av tilknytningsformer bl.a. Men det som er mitt poeng, er at seksuell trakassering er forbudt, det er uakseptabelt, og det er uønsket, uavhengig av om den ansatte har en fast eller en midlertidig stilling, om det er en heltids- eller deltidsstilling.

Det vi ser, er at ulike bransjer opplever dette litt ulikt, og det betyr også at ulike tiltak må settes inn. Det som er særegent for f.eks. pleie- og omsorgssektoren sammenlignet med andre sektorer, er at man kanskje utsettes for trakassering fra pasientene. Det krever egne tiltak der. I hotell- og restaurantbransjen utsettes man kanskje for seksuell trakassering fra kundene. Da er det egne tiltak som retter seg mot det, som må iverksettes der. I andre bransjer er det kanskje fra kolleger eller fra overordnede. Det betyr at det krever egne tiltak. Fra min side er det viktigere at man ser på: Hva er det som er risikofaktorene? Hvem er det som utsetter noen for dette? Hvilke tiltak skal man iverksette for at det skal være best mulig, uavhengig av om man er ansatt fast eller midlertidig?

Bjørnar Moxnes (R) []: Stikkordet her er jo nettopp risikofaktorer – hvordan det å ha en jobb hvor en er avhengig av sjefens velvilje for å kunne ha jobb neste måned, påvirker faren for å bli utsatt for trakassering på jobben, når sjefen vet at han sitter med makten over om en neste måned har jobb å gå til eller ikke. Det var en historisk seier, ikke minst for norske kvinner, da vi fikk arbeidervernloven i 1936, med vern mot usaklig oppsigelse, fordi den gjorde at man kunne si fra hvis sjefen gikk over streken, uten å frykte å miste jobben og levebrødet. Man flyttet makt fra sjefene til arbeidsfolk. Det var nødvendig for å bekjempe trakassering i arbeidslivet.

Innser statsråden at makt er en faktor når det gjelder risikoen for å bli trakassert på jobben? Ser hun det, eller ser hun det ikke?

Statsråd Anniken Hauglie []: Ja, og er det noe metoo-kampanjen har vist, er det at svært mye av den trakasseringen man har sett, og ser, handler om asymmetri i relasjoner. Det er det som gjør at trakassering og overgrep er vanskelig for den som utsettes for det, fordi det er et asymmetrisk forhold mellom den som overgriper, og den som blir utsatt for et overgrep.

I arbeidsmiljøloven er alle former for trakassering forbudt. Da vi strammet inn HMS-forskriften 1. januar 2017, dvs. at arbeidet ble startet i 2016, var det fordi vi så at det var behov for å forsterke arbeidsgivers plikter til å kartlegge, forebygge og forhindre risikofaktorer for arbeidstakere. De siste årene har det vært gjennomført et utstrakt samarbeid mellom Arbeidstilsynet og Likestillings- og diskrimineringsombudet for å øke kompetansen også internt i egen tilsynsmyndighet, fordi vi er opptatt av at man skal vite hva man skal se etter, og hvordan man skal håndtere det når man er ute på tilsyn.

Bjørnar Moxnes (R) []: Det er interessant at statsråden nevner ombudet, som jo påpeker at mange arbeidsplasser ikke oppfatter seg forpliktet til å forebygge og hindre seksuell trakassering etter arbeidsmiljøloven, og at det etter ombudets syn derfor trengs en presisering i loven. Da kan vi høre om det er statsråd Hauglies syn at ombudet tar feil når de ønsker en presisering i loven.

Ellers er det helt åpenbart, noe også Arbeiderpartiet påpekte, at det naturligvis er ulovlig å trakassere andre mennesker seksuelt. Det skjønner alle. Spørsmålet er: Hvilke faktorer øker risikoen for at det skjer, og hvordan kan vi forebygge og hindre at det skjer? Da er hovedstikkordet vårt å styrke rettighetene til de ansatte, sånn at de kan si fra hvis de opplever det på jobben, og ikke frykte for å miste jobben hvis de hever stemmen og slår i bordet. Her kommer naturligvis diskusjonen om midlertidighet, om bemanningsbyråer og om det å ha faste jobber.

Statsråd Anniken Hauglie []: Arbeidsgivere har plikt til både å kartlegge risikofaktorer og å iverksette tiltak for å forebygge at ansatte utsettes for det. Arbeidsgivere plikter også å ha egne rutiner for hvordan man skal håndtere dette. Jeg er helt enig med representanten Moxnes i at det til tross for halvannet år med massiv oppmerksomhet rundt seksuell trakassering dessverre er overraskende mange – vil jeg si – som fortsatt ikke har dette på plass. Det mener jeg er helt uholdbart. Dette må arbeidsgiverne passe på.

Dette er ikke et spørsmål om sjef og underordnet. Hvis man tror at trakassering bare skjer fra sjefen og nedover, er det feil. Det er i dag omfattende trakassering mellom kollegaer, mellom overordnet og underordnet, og kvinner og menn opplever det også fra virksomhetens målgruppe – pasienter, kunder og gjester. Det betyr at ulike bransjer må ha ulike virkemidler for å håndtere det. Det viktigste er at man nå tar dette på alvor, slår ned på det og etablerer rutiner for å håndtere det.

Bjørnar Moxnes (R) []: Ja, det er ulike risikofaktorer i ulike bransjer. Det oppropene fra flere bransjer viste i forfjor høst, var at de som jobbet innenfor teater, musikk, dans og kulturlivet generelt, pekte på at de veldig ofte er avhengige av en overordnets velvilje for å få jobb neste måned, og at det ble utnyttet av dem som utnytter muligheten når den byr seg. Det at man har jobbsikkerhet, er nødvendig for å kunne forebygge seksuell trakassering.

Det er riktig at arbeidsgiverne har en plikt til å forebygge, men praksis viser at det ikke skjer. Det er derfor vi foreslår at Stortinget ber regjeringen foreslå endringer i loven, sånn at arbeidsgivers ansvar for både å forebygge og å forhindre seksuell trakassering på jobben framgår tydeligere av loven, og å få utredet erstatningsansvar, for det må svi for arbeidsgiver ikke å ta de lovpålagte pliktene på alvor. Ser statsråd Hauglie at det trengs en sånn type ris bak speilet for å sørge for at arbeidsgivere følger intensjonen i loven?

Statsråd Anniken Hauglie []: Etter min mening er flere av forslagene som representantforslaget tar opp, å slå inn åpne dører. Dette er initiativer og tiltak som allerede er tatt og iverksatt. Blant annet er, som jeg har sagt flere ganger, forskriftene i arbeidsmiljøloven strammet inn nettopp for å tydeliggjøre arbeidsgivers plikter.

Men det holder ikke bare å stramme inn lovverket. Dette handler også om praksis, og det er klart at når halvannet år med metoo-kampanje fortsatt innebærer at mange ikke har dette på plass, sier det seg selv at det ikke utelukkende er lov og forskrift som skal til for å løse problemet. Arbeidsgivere har et ansvar i dag. Kollegaer har plikt til å varsle om man ser forhold på jobben.

Når det gjelder det konkrete spørsmålet om erstatningsansvar – andre har også vært innom redegjørelsesplikten og lavterskeltilbudet i dag – er dette tiltak som følges opp av Kulturdepartementet. Dette har vært ute på høring. Høringsinnspillene bearbeides nå i departementet, og det er varslet at det vil komme en sak om dette til Stortinget. Det er et annet departement, så jeg må ta forbehold om at jeg husker riktig – jeg tror det blir i løpet av våren.

Presidenten: Replikkordskiftet er avslutta.

Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 3.