June Trengereid Gruer (A) [10:03:04] (ordfører for saken): Jeg vil starte med å alle takke partiene for det jeg opplever å ha vært en ryddig prosess, hvor vi har hatt respekt for hverandre og hverandres synspunkter i spørsmålet om CRPD, FNs konvensjon for mennesker med nedsatt funksjonsevne, skal inkorporeres i menneskerettsloven.

Jeg har æren av å redegjøre for det store flertallet som ønsker å inkorporere CRPD, og jeg regner med at Fremskrittspartiet og Høyre, som representerer mindretallet, kommer til å redegjøre for sitt synspunkt.

På vegne av flertallet er jeg skikkelig stolt. I dag sier vi til alle som har en eller annen form for funksjonsnedsettelse at de er like mye verdt som alle andre i samfunnet. Det prøvde vi å si i 2013, da vi sa at vi forplikter oss til å gi rettighetene som CRPD gir, i Norge. Siden den gangen har vi forpliktet oss til å legge ansvaret der det hører hjemme. Det er ikke på enkeltmenneskene, slik det har vært i altfor mange år, hvor det har vært du som har måttet bytte skole fordi skolen ikke kunne tilpasses for rullestolen din, eller hvor det var du som ble tvangsflyttet fra hjemmet ditt fordi det ble for vanskelig å ha deg der.

Det siste tiåret har vist at det ikke har vært nok. Det er fortsatt for lite kunnskap om konvensjonen. De aller fleste i Norge vet at Norge er forpliktet til FNs barnekonvensjon og FNs kvinnekonvensjon, men færre vet dessverre at konvensjonen som sikrer personer med funksjonsnedsettelser de samme rettighetene, også skal følges, og enda færre vet nok at den konvensjonen har hatt en lavere rang.

CRPD og dette stortingsvedtaket kommer ikke til å løse alle problemene, men vedtaket gjør det enda tydeligere at grunner til at diskrimineringen skjer, er manglende strukturer, manglende tjenester og manglende forventninger i samfunnet. Konvensjonen gjør det klart at du ikke skal få skolen tilpasset fordi du sitter i en rullestol; du skal få skolen tilpasset fordi du er et menneske med rett til den samme utdanningen som alle andre. Det er nettopp dette kampen for likestilling alltid har handlet om – ikke noe mer, ikke noe annet, men de samme rettighetene. Det er politikk.

Forskning viser at personer med nedsatt funksjonsevne opplever ikke kun enkelttilfeller av diskriminering. Diskrimineringen er strukturell: at flyet eller toget ikke tar deg med fordi det er for vanskelig, at det er vanskeligere å eie sin egen bolig, så man blir presset ut i leiemarkedet eller tvinges til å bo med familien sin fordi det rett og slett ikke finnes bolig til deg, at man ikke tjener det samme, og at det er vanskeligere å komme i arbeid. Det er grådig urettferdig forskjellsbehandling.

La meg gjøre det helt klart: Denne forskjellsbehandlingen oppstår ikke fordi det er feil med folk. Den oppstår på grunn av diskriminerende politiske valg som er tatt. Da er det et politisk ansvar å rette opp i uretten. Likestilling handler alltid om aktive politiske valg, og derfor er dagens vedtak, inkorporeringen av CRPD i menneskerettsloven, et historisk viktig vedtak i kampen for likestilling for alle.

Selv om dagens vedtak ikke magisk endrer Norge, selv om diskriminering kommer til å skje også i morgen, tar flertallet i dag et aktivt politisk valg som viser en retning for Norge. For ingen er fri før alle er fri. Jeg håper vi feirer i dag, og så fortsetter likestillingskampen, som den alltid gjør, i morgen.

Henrik Gottfries Kierulf (H) [10:07:40]: Saken vi i dag behandler og debatterer, handler om rettigheter for mennesker med nedsatt funksjonsevne, det handler om signaleffekt, det handler om jus, og det handler om noen svært viktige prinsipielle sider.

Jeg har lyst til å være helt klar: For Høyre er et samfunn med like muligheter for absolutt alle helt grunnleggende. Tilrettelegging og ivaretakelse av mennesker med nedsatt funksjonsevne er naturligvis helt sentralt. Tilrettelegging i arbeidslivet, på fritid, universell utforming og vern mot diskriminering er helt grunnleggende. Vi skal ha et reelt likestilt samfunn.

I 2013 ratifiserte Norge CRPD. Det betyr at Norge er forpliktet til å følge opp og etterleve forpliktelsene i konvensjonen. Å inkorporere CRPD i menneskerettsloven vil innebære at konvensjonen gjelder som norsk lov, og vil gå foran all annen lovgivning ved eventuell motstrid. Høyre er imot inkorporering fordi det har noen betydelige konsekvenser vi ikke kjenner innholdet i eller omfanget av.

En inkorporering utfordrer noen grunnleggende prinsipper, som hvem som skal bestemme innholdet i norsk lov og rett. Er det Stortingets folkevalgte, er det domstolene, eller er det en FN-komité bestående av et antall eksperter som forvalter konvensjonen? Regjeringsadvokaten påpeker at konvensjonens innhold er vanskelig å fastlegge, og en inkorporering vil kunne innebære utilsiktede endringer i norsk rett. Det er noe vi må ta på alvor.

KS, med flere, er kritisk til inkorporering og reiser spørsmål bl.a. knyttet til konsekvensene for kommunene – konsekvenser som per nå er veldig uklare. Hvilke konsekvenser en inkorporering vil ha for kommunenes økonomi vet man ikke, hvordan det vil påvirke muligheten til å prioritere tjenestetilbudet er usikkert, og det har dermed også konsekvenser for det lokale selvstyret. Alt dette er viktige problemstillinger i en tid hvor kommunene også står i en presset situasjon. Da skal man være ekstra varsom med å gjøre grep man ikke kjenner konsekvensene av.

Jeg har også lyst til å minne om at Stortinget tre ganger tidligere har valgt å stemme ned forslaget om å inkorporere CRPD i norsk rett. Ekspertutvalget som har foretatt utredningen, er delt i spørsmålet om konsekvensene. Mindretallet understreker at det er vanskelig å forutse hva inkorporering vil få av langsiktige konsekvenser. Det er en bekymring vi må ta på alvor, i tillegg til de øvrige bekymringene som andre påpeker.

Jeg vil også nevne at Norge ikke har ratifisert den såkalte tilleggsprotokollen til CRPD. Denne protokollen gir komiteen kompetanse til å behandle individklagesaker. CRPD-komiteens sammensetning og arbeidsmetoder har tidligere blitt vurdert som utilstrekkelig for å sikre en betryggende behandling av slike saker. Den vurderingen deler Høyre, og vi mener derfor at man for framtiden heller ikke bør slutte seg til denne tilleggsprotokollen.

Saken handler ikke om man er for eller mot rettigheter for mennesker med nedsatt funksjonsevne, og jeg vil advare mot at vi får en debatt som handler om akkurat det, for det er ikke det dette spørsmålet dreier seg om.

Vi står overfor noen viktige valg. Skal vi overlate tolkningsmakten til domstolene og internasjonale komiteer, eller skal vi beholde den demokratiske kontrollen her i Stortinget? Høyre mener at en inkorporering av CRPD vil føre til utilsiktede konsekvenser og kunne svekke det kommunale selvstyret, og med det også undergrave noen helt sentrale prinsipper. Derfor oppfordrer vi til at vi fortsatt sier nei til inkorporering av CRPD.

Finn Krokeide (FrP) [10:12:59]: Fremskrittspartiet støtter fullt ut intensjonen i FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne. Vi mener videre at det er gjennom tydelige politiske prioriteringer at man sikrer et samfunn med like muligheter for alle.

Norge ratifiserte allerede i 2013 FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne, CRPD-konvensjonen. Norsk lovgivning gir også allerede et sterkt vern av rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne.

Det finnes flere ordninger som gir klageadgang ved diskriminering eller ved andre lovbrudd begått overfor personer med nedsatt funksjonsevne. Eksempelvis er diskriminering på grunnlag av funksjonsnedsettelse forbudt etter likestillings- og diskrimineringsloven. Brudd på denne loven kan klages inn for Diskrimineringsnemnda.

Det problematiske med inkorporeringen av CRPD-konvensjonen i menneskerettighetsloven, og grunnen til at Fremskrittspartiet ikke støtter den foreliggende proposisjonen, er det elementet av suverenitetsavståelse som ligger i en slik inkorporering. En inkorporering av denne konvensjonen i menneskerettsloven ville i motstridstilfeller gi konvensjonen forrang framfor ordinær norsk lovgivning. Det følger av menneskerettsloven § 3. Dette regulerer de motstridstilfeller der det ikke er mulig å tolke den norske lovbestemmelsen konformt med den folkerettslige forpliktelsen. Der hvor konformitet mellom lovbestemmelse og folkerettslige forpliktelser er mulig, følger det av presumsjonsprinsippet, som er utviklet i høyesterettspraksis, at den norske lovbestemmelsen skal tolkes i samsvar med den folkerettslige forpliktelsen. I de tilfeller der motstrid ikke kan løses ved tolkning, er menneskerettsloven § 3 en bestemmelse som løser dette, ved at bestemmelser i konvensjoner og protokoller som er nevnt i loven § 2, gis forrang i disse tilfellene. Dette vil da ha forrang og fortrenge den norske lovbestemmelsen som står i motstrid til det som følger av menneskerettsloven.

CRPD-konvensjonen, i likhet med andre av FNs menneskerettskonvensjoner, har resultert i opprettelse av en egen komité: CRPD-komiteen. Denne komiteen har gitt uttrykk for en vidtgående tolkning av flere av konvensjonens bestemmelser. Det er omdiskutert hvilken vekt disse tolkningene har som rettskilde i norsk rett. Dette var bl.a. oppe i høringen under behandlingen av denne saken. At det vil være en rettskilde med en viss rettskildevekt er imidlertid hevet over enhver tvil. Og her er vi ved kjernen når det gjelder hvorfor Fremskrittspartiet ikke støtter den proposisjonen vi har til behandling i dag: En konvensjon som i kollisjonstilfeller går foran norsk lovgivning, hvor en komité avgir tolkningsuttalelser som går videre enn den naturlige språklige forståelsen av ordlyden de tolker, skulle tilsi, vil i praksis innebære at en overnasjonal komité som ikke er demokratisk valgt, og ikke står til ansvar overfor det norske folk og norske velgere, vil kunne utvikle norsk lovgivning som i motstridstilfeller vil gå foran norsk lovgivning, i medhold av bestemmelsen i menneskerettsloven § 3. Denne konstruksjonen vil utvilsomt innebære et element av suverenitetsavståelse.

Fremskrittspartiet vil ikke støtte den suverenitetsavståelsen som vil komme med denne inkorporeringen. Norsk lov, norske lovvedtak, skal fattes i denne sal. Derfor vil Fremskrittspartiet ikke støtte proposisjonen.

Mirell Høyer-Berntsen (SV) [10:16:50]: I dag står vi ved et historisk veiskille. Dette er ikke bare et vedtak, det er et øyeblikk som har blitt kjempet fram, og som vil bli husket – et øyeblikk der vi sier til tusenvis av mennesker i Norge: Dere skal ikke lenger akseptere diskriminering. Norge skal ikke lenger akseptere diskriminering av personer med funksjonsnedsettelser. Dette handler ikke om paragrafer og teknikaliteter. Det handler om liv, om mennesker som hver eneste dag møter barrierer i skolen, arbeidslivet, helsevesenet og det offentlige rom. Kampen for CRPD har vært enormt lang. Den har vært båret fram av mennesker som har kjent diskrimineringen på kroppen, foreldre som har kjempet for sine barns rett til utdanning og likeverdige liv og muligheter, og aktivister som har reist seg igjen og igjen, selv når dørene har blitt lukket. Organisasjoner har brukt utallige timer på å rope, skrive, marsjere og kjempe, alt for å bli hørt og sett. Denne kampen har kostet tårer, krefter og livsenergi, men den har båret håp. SV har stått sammen med denne bevegelsen. Vi har kjempet fordi vi vet at rettferdighet aldri kommer av seg selv. Vi har kjempet fordi vi nekter å akseptere at noen skal leve med mindre frihet, mindre verdighet og rettssikkerhet enn andre.

Sist uke var jeg på besøk hos Aust-Agder museum og arkiv i Arendal. De la fram prosjektet Fram i lyset. For første gang er funksjonshemmedes historie systematisk kartlagt i arkiv og museum i Agder. Det er mange skjebner som gjemmer seg i disse gamle papirene. Til tider var det enormt tøff lesning, og jeg skal innrømme at jeg gråt. Deler av rapporten var enormt tøffe å lese, for diskrimineringen og uretten som mange av disse personene har vært utsatt for gjennom historien, har vært stor og til tider grufull. Dette handler om menneskesyn, om hvordan samfunnet har sett på personer med funksjonsnedsettelser gjennom tidene, og hvorfor vi må endre kurs nå. Heldigvis har vi beveget oss inn i en tid med mer inkludering, mangfold og likeverd.

Men vi må også være ærlige og tydelige. Ikke alle partier har kjempet for og støttet denne kampen. Noen partier sier nei. De mener intensjonen kan ivaretas uten inkorporering. Men mitt spørsmål er: Hvordan kan vi si til mennesker som daglig opplever diskriminering, at intensjoner er nok? Intensjoner gir ikke rettigheter, intensjoner gir ikke beskyttelse. Intensjoner gir ikke verdighet. Derfor: Når CRPD nå inkorporeres i menneskerettsloven, betyr det at rettighetene blir bindende, at domstolene må ta dem på alvor, at staten må holdes ansvarlig. Det betyr at mennesker med funksjonsnedsettelser endelig kan få et verktøy som gir dem den rettslige beskyttelsen de har krav på. Dette er en seier, en seier for rettferdighet, en seier for likestilling, en seier for alle som har kjempet, ventet og håpet. I dag skriver vi historie, med stolthet, glede og dyp respekt for alle som har stått i denne kampen. Tusen takk til alle dere som har kjempet og kjempet, uten å gi opp. I dag skriver vi historie.

Bent-Joacim Bentzen (Sp) [10:22:00]: Senterpartiet viser til at grunnleggende menneskerettigheter skal gjelde for alle. Inkorporering av FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne i menneskerettsloven slår fast at alle mennesker er like mye verdt, og at menneskerettighetene gjelder likt for alle. Målet med lovforslaget er å styrke likestillingen for personer med funksjonsnedsettelse, og det slutter Senterpartiet seg til. Jeg vil påpeke at konvensjonen som foreslås inkorporert, tar for seg alle deler av livet. Den sikrer rett til frihet fra vold, utnytting og misbruk, retten til privatliv og til å bo og leve det livet som man ønsker, tydelige prinsipper og goder som de fleste tar for gitt. Det er grunnleggende verdier for samfunnet og viktig for enkeltmennesket. Det handler om å legge til rette for den enkeltes frihet. Senterpartiet ønsker å understreke at vi har dyp respekt for rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne, og at vi mener Norge fortsatt skal være i front når det gjelder likeverd, inkludering og vern av sårbare grupper. Det er derfor viktig at vi nå diskuterer hvordan vi best sikrer disse rettighetene juridisk.

Selv om et stort flertall har pekt på at dette ikke vil føre til økte økonomiske konsekvenser, registrerer jeg at KS i høringen uttrykker bekymring for dette. Derfor vil Senterpartiet, for å avklare, legge fram forslag om at eventuelle framtidige lovendringer eller tiltak som utløses med bakgrunn i FN-konvensjonen om rettigheter til mennesker med nedsatt funksjonsevne, og som medfører økonomiske og administrative konsekvenser av betydning for kommunene, skal fullfinansieres av staten. På denne måten ivaretas bekymringen samtidig som vi inkorporerer CRPD i menneskerettsloven. Konvensjonen gir en bred og tydelig beskrivelse av rettigheter for personer med funksjonsnedsettelser, alt fra rett til deltakelse i samfunnet til arbeid, helse, bolig, utdanning og beskyttelse mot diskriminering. Dette er idealer vi deler og ønsker å sikre. Jeg viser for øvrig til innstillingen og merknadene som Senterpartiet er en del av, og fremmer med dette Senterpartiets forslag.

Remi Sølvberg (R) [10:24:26]: Alle mennesker skal ha rett til like muligheter til deltakelse i samfunn, utdanning og arbeidsliv.

Mellom 15 og 18 pst. av Norges befolkning har nedsatt funksjonsevne eller andre funksjonsvariasjoner. Likevel er det slik at akkurat denne gruppen er den store minoriteten som ikke er rettslig likestilt med resten av befolkningen. FNs konvensjon om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne, CRPD, skal sikre at funksjonshemmede får innfridd sine menneskerettigheter på samme måte som andre grupper i samfunnet. Funksjonshemmede er de som står lengst bak i køen i samfunnet når det gjelder både arbeid, skole, inntekt og muligheter til å bo, og det er tydelig forskjell på å ha rett og å få en rett tildelt om man har nedsatt funksjonsevne i Norge i dag. Dette gapet må lukkes, og det gjør Stortinget i dag.

Rødt har alltid vært tydelig på at det er menneskerettsloven som er rett plass for CRPD. Både FN og menneskeretts- og interesseorganisasjoner har gjentatte ganger kritisert Norge for det som er en praktisk konsekvens av dette, nemlig at personer med nedsatt funksjonsevne i Norge ikke er rettslig likestilt med andre grupper i samfunnet. Personer med nedsatt funksjonsevne har i mange år manglet den rettssikkerheten mange andre grupper i samfunnet vårt har, og har tatt for gitt. Dette gjør vi noe med i dag – endelig.

Det har vært en lang kamp. Jeg vil takke alle dere ute i samfunnet som har kjempet denne kampen og stått på for at vi i dag skal vedta det vi skal vedta. Gratulerer! Det tok sin tid, men de som har ventet på noe godt, har ikke ventet forgjeves denne gangen.

Norge har ikke ratifisert tilleggsprotokollen til FN-konvensjonen, og med det er heller ikke individklageretten til mennesker med nedsatt funksjonsevne ivaretatt. Derfor støtter Rødt forslagene fra MDG om å ratifisere tilleggsprotokollen om individklageadgang.

Konsekvensen av å inkorporere CRPD i norsk lov og ratifisere tilleggsprotokollen er at Stortinget sender et utvetydig signal om at Norge ikke aksepterer diskriminering, og at grunnleggende menneskerettigheter skal ivaretas også i Norge og for Norges største minoritet. Vi i Rødt har kjempet for dette lenge. Det er en merkedag. Tiden er inne – rettigheter skal ikke forhandles, de skal oppfylles.

Julie E. Stuestøl (MDG) [10:27:52]: Funksjonshindrede i Norge har ventet lenge nok. År etter år har de stått i tog og markeringer, på 1. mai, på 8. mars og på 3. desember, FN-dagen for personer med nedsatt funksjonsevne, med det samme klare budskapet: Hva vil vi ha? CRPD. Når vil vi ha det? Nå.

I dag tar vi et viktig steg i riktig retning, og endelig kan vi gi menneskerettighetsbevegelsen en seier som de selv har kjempet fram, gjennom utholdenhet, kunnskap og utrettelig press over mange år. Som politiker kan jeg ikke annet enn å beklage at det har tatt så lang tid. Men jeg kan også berømme alle dem som har stått på for dette, som har snudd det tunge skipet som en endring i menneskerettsloven er.

Samtidig er dette også en dag med sorg, for flere av dem som kjempet hardest for CRPD, også i mitt eget parti, er ikke lenger blant oss. De fikk aldri oppleve denne dagen. Vi skylder dem å fullføre arbeidet.

Når vi først inkorporerer CRPD i menneskerettsloven, må vi gjøre det på en måte som faktisk svarer på den kraftige kritikken som FN har rettet mot Norge. For uretten som funksjonshindrede opplever i dag, er ikke tilfeldig, den er systematisk. FN-komiteen pekte i 2019 på seks hovedproblemer: Norge har ikke fulgt opp CRPD i lovverket, tolkningserklæringene svekker sentrale artikler, Norge mangler uavhengige klagemuligheter, kommunale forskjeller skaper ulikhet og diskriminering, vergemål og tvang bryter med rettssikkerheten, og det finnes ikke noe nasjonalt oppgjør med historisk og nåværende urett.

MDGs tre forslag, som jeg herved tar opp, tar tak i nettopp dette.

For det første – å trekke tolkningserklæringene: FN-komiteen er krystallklar. Norge må trekke tolkningserklæringene til artikkel 12, 14 og 25. De står i dag som en politisk og juridisk brems som forteller at norsk lov og praksis ikke trenger å tilpasses CRPD fullt ut. Disse erklæringene bidrar til at folk fortsatt tvangsflyttes uten lovgrunnlag, at tvang og frihetsberøvelse brukes der støtte skulle vært gitt, og at helse- og omsorgssektoren fortsatt ser på funksjonsnedsettelser med et medisinsk, ikke et menneskerettslig, blikk. Å trekke erklæringene er en nøkkel til å endre maktforholdet mellom staten og borgerne den har sviktet.

For det andre – å ratifisere tilleggsprotokollen: FN kritiserte Norge kraftig for å nekte funksjonshindrede adgang til en uavhengig klageinstans, og anbefalte uttrykkelig at vi ratifiserer tilleggsprotokollen. I dag har norske funksjonshemmede ingen mulighet til å løfte en CRPD-krenkelse til et internasjonalt organ, selv når staten bryter rettighetene deres. Når kommuner kutter BPA-vedtak som folk er avhengige av for å leve, når barn nektes skolegang, når unge funksjonshindrede mister muligheten til arbeid og utdanning, da finnes det ingen instans over staten som kan si at dette er et lovbrudd, dette må rettes opp. Med tilleggsprotokollen gjenoppretter vi denne rettssikkerheten.

For det tredje – en sannhets- og forsoningskommisjon: FN-komiteens rapport beskriver et mønster av overgrep og forskjellsbehandling som strekker seg over generasjoner. Men dette handler ikke bare om fortid, det skjer i Norge i dag. Vi vet at mennesker tvangsflyttes uten beslutningsstøtte, at BPA-vedtak fjernes når kommunene må spare penger, at barns rett til opplæring brytes jevnlig, og at funksjonshindrede stenges ute fra arbeid og samfunnsdeltakelse. Ingen nasjon kan rette opp strukturelle brudd uten først å synliggjøre og erkjenne dem. En sannhets- og forsoningskommisjon er nødvendig for å kartlegge, erkjenne og forhindre videre menneskerettsbrudd, slik FN etterlyser. Veien videre må være å lytte, lære og handle.

Det kan ikke være slik at postnummer eller kommunekasse avgjør om du får likestillingstjenester, beslutningsstøtte, utdanning, arbeid, frihet til å bestemme hvor du vil bo, eller rett til et familieliv. Når vi vet at nettopp arbeidskraft er et av de største udekkede behovene vi som samfunn har, har vi ikke råd til å sløse med menneskelige ressurser. Når funksjonshindrede sier de vil være med, da må Stortinget åpne dørene.

Hans Edvard Askjer (KrF) [10:33:16]: Dette er en god dag. Kristelig Folkeparti er glad for at vi endelig kan vedta å inkorporere konvensjonen om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne i norsk lov. Det handler om menneskeverd, om likestilling og om verdien til hvert enkelt menneske. Det handler om å gi alle muligheten til å leve et godt liv – uavhengig av funksjonsvariasjon. Over 17 pst. av befolkningen har en funksjonsnedsettelse. Inkorporering sikrer at deres rettigheter blir like bindende som andre menneskerettigheter.

Norge har ratifisert CRPD, men uten inkorporering er den kun en politisk forpliktelse. Ved å ta den inn i lovverket blir den rettslig bindende. Den tidligere representanten Bollestad etterlyste framdriften med spørsmål til ministeren 3. april 2024, og nå er vi endelig her. Inkorporering i menneskerettsloven gir CRPD forrang foran annen norsk lov ved konflikt. Det gir klarhet og styrker rettssikkerheten.

Diskriminering og manglende universell utforming er fortsatt utbredt. Inkorporering gir et kraftigere verktøy for å fjerne barrierer. Norge profilerer seg som en menneskerettsnasjon. Å inkorporere CRPD viser at vi lever opp til våre forpliktelser. I dag er, som sagt, CRPD kun et tolkningsmoment. Inkorporering gjør den til bindende rett, noe som styrker rettspraksis og forvaltningens ansvar. CRPD sikrer retten til å leve et selvstendig liv, til å delta i samfunnet og til å ta egne valg. Dette er grunnleggende verdier i et demokrati.

KrF har vært tydelig: Ja, det koster å likestille mennesker. Men hva er alternativet? Skal vi si at menneskeverdet bare gjelder så lenge det er billig? Nei, hvis vi tar menneskeverdet på alvor, finnes det ingen andre valg enn å gjøre dette.

La meg fortelle om noen eksempler på hvordan noen med funksjonsvariasjoner opplever diskriminering og utenforskap:

Emma på 10 år med nedsatt hørsel: Hun ser at læreren snakker, men hører ingenting. Det er ingen tegnspråktolk. Hun går hjem med følelsen av at hun er utenfor.

Jonas på 16 år med dysleksi: Han elsker historie, men gruer seg til eksamen, for han vet at karakteren ikke vil gjenspeile kunnskapen hans – bare lesevanskene.

Sara på 19 år med bevegelsesutfordringer: Hun drømte om universitetet, men bygget mangler heis. Hun blir hindret, ikke fordi hun mangler evner, men fordi vi ikke har vilje nok til å tilrettelegge.

Dette er ikke små detaljer. Det er spørsmål om verdighet og likestilling. CRPD slår fast at alle har rett til utdanning, arbeid og deltakelse på lik linje med andre, men i dag bryter vi den retten hver eneste dag.

Barn og studier er bare ett eksempel. La meg ta et annet: En eldre kvinne, kanskje svaksynt og i rullestol, skal ta bussen til lege. Hun møter en buss uten rampe og uten talemelding om holdeplassene. Hun blir stående igjen på fortauet, ikke fordi hun ikke har vilje til å delta, men fordi vi ikke har vilje til å tilrettelegge. Dette er hverdagen for mange, og det er uverdig.

Dette er ikke bare en juridisk teknikalitet. Det er et verdivalg. Skal vi være en rettsstat som tar menneskerettigheter på alvor, eller skal vi fortsette å gjemme oss bak «godt nok»?

Jeg gleder meg stort over vedtaket vi gjør i dag – tenk da hvor glade de er, de som har ulike funksjonsutfordringer og hver dag har kjent på utfordringer.

Jeg tar opp forslaget Kristelig Folkeparti har alene.

Statsråd Astri Aas-Hansen [10:38:38]: Jeg er glad for at alt nå ligger til rette for at Stortinget vil vedta regjeringens forslag om å inkorporere FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne i menneskerettsloven, og forslag til endringer i passloven og ID-kortloven. Konvensjonen forplikter statene til å sikre at personer med nedsatt funksjonsevne kan nyte sine menneskerettigheter på lik linje med andre. Vi har vært forpliktet til å følge denne konvensjonen siden den ble ratifisert i 2013, men ved at vi nå gjør konvensjonen til norsk lov, løfter vi den opp på et nytt nivå.

Som saksordføreren eksemplifiserte i sitt innlegg, møter personer med nedsatt funksjonsevne store utfordringer i det daglige. Veldig mange av disse utfordringene skyldes at samfunnet vårt på flere områder ikke er utformet på en måte som tar hensyn til menneskers funksjonsvariasjoner.

Selv om inkorporeringen av CRPD ikke i seg selv løser disse utfordringene, sender det et tydelig signal om at vi tar rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne på alvor. Jeg tror at inkorporeringen vil føre til økt oppmerksomhet og kunnskap om konvensjonen og om den lovgivningen vi allerede har som skal sikre at den enkelte får oppfylt sine rettigheter. Større bevissthet om rettighetene og regelverket vil kunne bidra til at lovgivningen praktiseres bedre, i tråd med det som har vært intensjonen.

Denne regjeringen vet at det er vanskelige tider for norske kommuner. Ressursknapphet og en aldrende befolkning gjør det krevende for kommunene å prioritere mellom ulike formål. La meg derfor gjøre det tydelig at vi mener at inkorporeringen av CRPD i menneskerettsloven ikke vil medføre økte forpliktelser for kommunene – de ligger der allerede. Vi mener heller ikke at inkorporeringen vil medføre ytterligere rettslige begrensninger av det kommunale selvstyret sammenliknet med i dag.

Endelig kan vi nå innfri forventningene om å ta konvensjonen inn i menneskerettsloven. Dette er den siste av FNs diskrimineringskonvensjoner. Den gjelder for en stor andel av befolkningen. Dette betyr uendelig mye, og jeg vil takke alle som har bidratt til at vi nå får dette til. Jeg ser at mange er her i dag, og de skal virkelig ta seg tid til å feire den store seieren dette er, og det de har jobbet med så lenge. Tusen takk, alle sammen!

Farahnaz Bahrami (A) [10:49:11]: Noen kamper tar vi ikke fordi de er enkle å vinne, men fordi de er riktige å kjempe. I møte med familier som har barn med nedsatt funksjonsevne, blir jeg alltid minnet om hva politikk egentlig handler om: å fjerne hinder, ikke skape dem, å bygge et samfunn som løfter, ikke måler og gi trygghet der det i dag er altfor mye usikkerhet.

Når jeg snakker med foreldre, hører jeg ofte de samme historiene. Det er historiene om å måtte kjempe for hver eneste tjeneste, om å forklare og forsvare, om og om igjen, hvorfor barnet deres trenger det som egentlig burde være en selvfølge: tilrettelegging, støtte, muligheten til å delta og leve et helt liv – ikke fordi barnet er krevende, men fordi systemet er det.

Derfor betyr det så mye at vi jobber for å lovfeste CRPD. For meg handler dette ikke bare om juss. Det handler om mennesker, det handler om barna, som fortjener å være mer enn en søknad i en bunke, og mer enn en sak i en kommune. Det handler om foreldre som fortjener å møte et system som står der sammen med dem, ikke mot dem. Å lovfeste CRPD betyr at rettighetene deres ikke lenger er noe man kan tolke, forhandle bort eller skyve foran seg. De blir tydelige, de blir forpliktende, og de blir reelle. Det betyr at samfunnet vårt tar et steg nærmere det idealet vi liker å tro at vi allerede er: et land der alle barn og voksne får muligheter, uansett funksjonsevne.

Jeg er også kommunepolitiker, som har tatt permisjon. Jeg vet at Kommune-Norge gjør sitt beste for å imøtekomme behovene til personer med nedsatt funksjonsevne, men det er store variasjoner. Det er derfor vi lovfester dette, slik at det blir mer lik behandling.

Den 22. august i år var jeg på Terningen Arena på Elverum og lovte dem som var der, at jeg skulle kjempe for å lovfeste CRPD. I dag er jeg glad for og stolt av at dette valgløftet er innfridd. Gratulerer til alle dere som har stått sammen i årevis for å vinne denne saken!

Jon Engen-Helgheim (FrP) [10:52:19]: Først vil jeg faktisk takke justisministeren for å gi et balansert og godt bilde av hva denne saken handler om. Det er dessverre ikke tilfellet når det gjelder mange av de andre innleggene vi har hørt her i dag. Det er noen representanter og partier som prøver å tegne et kunstig bilde av at det er forskjell mellom partiene i denne sal når det gjelder hvem som støtter rettighetene til mennesker med funksjonsnedsettelser, og hvem som ikke støtter rettighetene. Det handler ikke denne saken om. Det er ingen nye rettigheter vi innfører i dag, og dette sa justisministeren på en forbilledlig måte. Det er ikke en endring som blir innført. Når da noen partier sier at ikke alle har kjempet, at noen mener at intensjoner er nok, og at rettighetene nå blir bindende, så er det feil. Vi har alle i denne sal den samme intensjonen: at rettighetene skal gjelde for alle, og at diskrimineringen skal fjernes.

Men det denne saken, eller diskrimineringen, egentlig handler om, er ressurser ute i kommunene til dem som skal levere de tjenestene til dem som i dag blir diskriminert. I samfunnet i dag har vi mange svake grupper som kommunene har ansvaret for, og som de må finne ressurser til. Hvis vi som politikere skal begynne å gi enkelte av de svake gruppene forrang i norsk lov framfor andre svake grupper, og tro at det løser problemene – ja, da er vi på feil vei.

Det er en kamp om ressurser, og vi har alle den samme intensjonen, at vi skal levere de ressursene som kreves. Da har det ikke så mye å si om vi innfører en inkorporering av dette eller ikke, for dette er gjeldende rettigheter i dag. Fremskrittspartiet mener imidlertid prinsipielt at det er feil å gjøre det, for det løser ingen problemer. Det er ressurser ut til dem som trenger tjenestene, som er løsningen også her, og vi er i tilfelle bare med på å overskygge det underliggende problemet, som gjør at altfor mange ute i norske kommuner ikke får de tjenester de vil. Det kan være flyktninger som ikke får den integreringen som de har krav på, det kan være eldre som ikke får de tjenestene de trenger, og det er funksjonshemmede som ikke får de rettighetene de trenger.

Hvis vi tror at det blir løst på denne måten, tar vi dessverre feil, men vi har alle den samme intensjonen og ønsker å løse dette på best mulig måte. FrP ønsker å kjempe for at kommunene blir i stand til å levere tjenester. Der ligger løsningen.

Eivind Yrjan Stamnes (A) [10:55:35]: Å leve livet fullt ut er noe de fleste av oss kan ta for gitt, men når holdninger og hindringer står i veien for en stor gruppe av oss, står de i en kamp mange av oss ikke trenger å kjempe.

Grunnleggende livsvalg begrenses for de av oss med ulike funksjonsvariasjoner. Ikke alle kan bosette seg der de vil, og for personer med funksjonsvariasjoner er det ikke bare jobbmuligheter, familiesituasjon og økonomi som er avgjørende faktorer. Hvorvidt universelt utformede boliger er tilgjengelig, nivået på helse- og omsorgstjenester og ikke minst barrierer er avgjørende. Mangelen er høyst reell for mange.

For Arbeiderpartiet er det et grunnleggende fundament at alle skal kunne delta i vårt samfunn. Vi skal selv kunne velge grad av deltakelse, men storsamfunnet skal være tilgjengelig for alle. Det er et politisk ansvar å sikre at denne muligheten ikke kun er en fin tanke, men også en realitet.

Når FNs konvensjon for funksjonshemmedes rettigheter, CRPD, i dag implementeres i norsk lovgivning, har vi sterkere og flere verktøy til å sikre at tilgjengelighet og inkludering er landets lov, at det ikke blir med ideen.

Hjemme i Tønsberg jobber vi med lokal implementering av konvensjonen, som skal sikre at alle i Tønsberg har muligheten til å delta. Gjennom bl.a. positiv atferdsstøtte jobber kommunen strategisk og helhetlig for å følge opp konvensjonens intensjon.

«Dette handler om å møte mennesker med respekt for deres egne valg og verdier», sier prosjektleder Astrid Kristin Holm og fortsetter: «Med verdier og rettigheter i fokus, kan barrierer brytes ned og alle kan være sjef i eget liv.»

Det er dette det hele handler om: selvråderett, selvstendighet og samme sett av rettigheter og plikter i samfunnet. Alle mennesker har de samme forventningene til samfunnet og til livet. Med implementeringen av CRPD kan vi i større grad sikre likestilte og frie samfunnsborgere og bidragsytere. Ingen er fri før alle er fri, og i dag kommer vi et steg nærmere.

Kjersti Toppe (Sp) [10:58:17]: Inkorporering av CRPD i menneskerettslova inneber at konvensjonen gjeld som norsk lov og vil gå føre anna lovgiving ved eventuell motstrid. Det er eit tydeleg signal både nasjonalt og internasjonalt om at menneskerettane til personar med nedsett funksjonsevne skal respekterast og sikrast. Inkorporering har ei viktig politisk og symbolsk betydning, og det gir eit klart signal om at rettane til menneske med nedsett funksjonsevne skal sikrast på lik linje med andre.

Som fleire har sagt, vil den rettslege betydninga ved inkorporering vera avgrensa grunna at Noreg allereie har ratifisert konvensjonen, men ei inkorporering kan føra til større merksemd rundt konvensjonen, og det kan føra til meir konsekvent praktisering.

Senterpartiet og Arbeidarpartiet tok i Hurdalsplattforma initiativ til å starta ein prosess med å inkorporera CRPD i norsk lov. Da anerkjende vi den diskrimineringa personar med nedsett funksjonsevne vert utsette for òg i Noreg. Det var eit viktig skritt for å anerkjenna og sikra rettane til desse. Det gjeld retten til fridom frå vald, utnytting, misbruk, retten til sjølvstendig liv – ikkje minst – retten til å velja bustad og retten til å delta i samfunnet vårt.

Det er ein ting eg har vore opptatt av i denne vurderinga. Det er at det vart gitt to tolkingserklæringar då Noreg ratifiserte konvensjonen, som gjaldt inngrep i sjølvbestemming gjennom tvinga verjemål og bruk av tvang i helse- og omsorgstenestene, mot personar med kognitive, intellektuelle eller andre psykososiale funksjonsnedsetjingar.

Senterpartiet er ikkje einig med dei partia som meiner at desse tolkingsuttalane skal eller bør trekkjast. Vi støttar heller ikkje forslaget om det i innstillinga frå Miljøpartiet Dei Grøne. Det er gjort greie for i merknadar frå Arbeidarpartiet og Senterpartiet på side 5 i innstillinga, der det òg vert vist til ekspertutvalet som har greia ut inkorporering av CRPD. Dei meinte at Noregs tolkingserklæringar byggjer på ei forsvarleg tolking av konvensjonen, og at det ikkje var nokon grunn til at dei skulle trekkjast. Viss vi gjorde det, ville det bety ei heilt anna lovregulering i Noreg knytt til tvangsreglementet rundt det å kunna sikra liv og helse.

Eg er veldig glad i dag og veldig glad for at Senterpartiet kan vera med og støtta CRPD inn i menneskerettslovgivinga. Takk til alle som har stått på i årevis for å få dette til!

Ulvar Akselsen (A) [11:01:33]: Det er spesielt å stå her på talarstolen i dag og skulle debattere endringer i menneskerettslova. For meg representerer desse endringane ikkje berre at me tek steget i ei retning som vil betre livet til mange, det betyr tryggleik. Når me styrkjer rettane til menneske med nedsett funksjonsevne, då styrkjer me rettane til mor mi.

Då eg var seks år gamal vart mor mi feiloperert i ryggen og lam frå livet og ned. Ho måtte lære seg å gå på ny, og det som mange ikkje tenkjer på som noko vanskeleg eller negativt, som f.eks. ei trapp eller mykje snø, vart no ei utfordring for meg og familien min.

For ein gut på seks år var det ikkje lett å forstå kva som hadde skjedd med mamma. Eg forstod ikkje alvoret eller kor tungt dette kom til å bli for mamma, som no stod utanfor arbeid og det sosiale fellesskapet ein får på arbeidsplassen. Men eg forstod og forstår framleis ikkje kor vanskeleg det måtte ha vore for mamma å sjå oss andre spele fotball på hytta eller gå på fjelltur utan moglegheita til å vere med sjølv. Det einaste eg forstod var at mamma no treng hjelp til mykje ho tidlegare klarte sjølv.

Eg sa innleiingsvis at denne endringa for meg, betyr tryggleik. Det betyr at med denne lovendringa er det ikkje lenger mammas ansvar å finne løysingane på dei utfordringane som gjer at ho ikkje kan delta på lik linje i samfunnet som det eg kan. Det er ansvaret vårt.

Dette handlar om meir enn berre meg og mor mi. Dette handlar om brukarane på Sæbø gard og Podlen Verkstad på Stord kan vakne opp og føle seg trygge på at me skal halde fram med å leggje til rette for at dei kan gå på jobb og bidra til samfunnet slik som eg kan.

Dette handlar om at Sara Gooderham og dei andre deltakarane på ferieopphold for psykisk utviklingshemma på Bømlo Folkehøgskule kan føle seg trygg på at me skal halde fram å legge til rette for at også denne gruppa kan få gode, tilrettelagte feriar i trygge omgivnadar.

Sjølv om eg legg mykje vekt på den tryggleiken dette har for dei med funksjonsvariasjon og for oss som er pårørande, handlar det òg om verdigheit. Det handlar om at me som samfunn seier til dei som treng ekstra tilrettelegging at du er viktig, du er trygg, og det er samfunnet si oppgåve å syte for at du lever eit godt og verdig liv.

Kristine Løfshus Solli (A) [11:03:56]: Dette er en viktig dag for Norge. I dag behandler vi forslaget fra regjeringen om å inkorporere FN-konvensjonen om rettigheter til mennesker med nedsatt funksjonsevne inn i menneskerettsloven.

Dette forslaget handler ikke bare om en endring av lovverket, det handler om verdighet, likestilling og retten til å leve på lik linje med alle andre. Personer med funksjonsnedsettelser møter mange utfordringer i hverdagen. Det gjelder bl.a. universell utforming, digitale løsninger som ikke møter behovene eller holdninger som begrenser muligheter. Slike utfordringer gjør at mange opplever å bli stående utenfor fellesskapet, utenfor arbeidslivet, utenfor utdanning og utenfor samfunnsdeltakelsen. Slik kan vi ikke ha det. Vi både kan og vi må gjøre mer.

Likeverd og deltakelse må være mer enn fine ord. Det må være reelle rettigheter, som gir folk frihet og rettferdighet. Arbeiderpartiet har alltid stått for fellesskap og like muligheter. Vi vet at et samfunn der alle kan bidra er et sterkere samfunn. Derfor kjemper vi for universell utforming, for retten til arbeid og for et inkluderende utdanningssystem, men vi er ikke i mål.

Ved å inkorporere CRPD i menneskerettsloven gir vi mennesker trygghet og forutsigbarhet samtidig som det forplikter oss til å følge opp med handling. Dette er også et spørsmål om verdier og hva slags samfunn vi ønsker å leve i. Jeg ønsker å leve i et samfunn hvor alle har mulighet til å delta på lik linje og ingen blir stående utenfor.

Dette er fjerde gangen Stortinget stemmer over å inkorporere CRPD. I dag har vi muligheten til å ta et stort skritt i riktig retning, og jeg håper vi griper den muligheten sammen. Et samfunn der alle har like rettigheter er et samfunn som står sterkere, og det er et samfunn vi kan være stolt av.

Ida Lindtveit Røse (KrF) [11:06:35]: Endelig, får en si – etter en lang prosess skal endelig CRPD inkorporeres i norsk lov, i menneskerettsloven. Grunnleggende sett handler dette om at alle mennesker skal ha like rettigheter, at det som skulle være selvsagt, ikke har vært det, og at det fortsatt er et godt stykke igjen. Samfunnet vårt er ikke tilpasset alle og utformes ikke for alle. Stadig kommer det nye eksempler: Midt i ledelinjer for personer med nedsatt syn settes det opp gatelys. Det mangler skilt til heisen for å komme opp til perrongen på togstasjonen. Busser kjører forbi fordi det ikke er plass eller tid. Det er kanter som egentlig skulle vært tilpasset rullestolbrukere, men som likevel er for høye, eller helninger som er for bratte. Ikke minst er det avslag på tilrettelegging og unødvendige krav som holder folk utenfor.

Å inkorporere CRPD i menneskerettsloven er også normgivende og holdningsendrende. Det vil bety mye i dag, for framtiden og for alle de familiene som kjemper for like rettigheter, uavhengig av hvilken kommune man bor i.

Jeg vil benytte anledningen til å takke de mange som sitter her i dag og følger debatten, og alle som over lang tid har kjempet for denne endringen, som også har vært avgjørende for at vi i dag skal vedta at CRPD skal inn i norsk lov. Dette er en stor og viktig dag, og dette vedtaket er helt avgjørende, så gratulerer – og måtte det også få konsekvenser.

Kai Steffen Østensen (A) [11:09:01]: Det er med stor glede og nødvendig anerkjennelse at Stortinget i dag tar stilling til FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne. En selvfølge, vil mange si, men det er likevel helt nødvendig. Vi har historiene fra hverdagslivet til mennesker med funksjonsvariasjoner, en sekkepost i denne debatten, men som handler om unike mennesker som også er naboer, kjærester, bestekompiser, kollegaer eller gamle klassekamerater – innbyggere vi i denne sal har et felles ansvar for.

En av de mange historiene om hvordan man blir sett på, forteller Norges Handikapforbund. Den handler om en gutt som hadde både erfaring og utdanning til en jobb han søkte på på et kundesenter. Han var kvalifisert. Det bekrefter også arbeidsgiveren. I åtte år søkte han, men fikk avslag på avslag. Sånt skjer – man får ikke alltid det man har lyst på – men etter noen søknadsrunder til fikk han til slutt beskjed om at han ikke kom til å få jobben, og at de gjerne ville gi ham to kinobilletter fordi han hadde vært så engasjert. Jeg har aldri hørt om andre i min vennegjeng eller i mitt nabolag som har fått kinobilletter fordi de fikk avslag på en jobbsøknad. Det blir bare spekulasjoner om hvorfor historien endte akkurat sånn, selv om vi alle kan kjenne på følelsen av nedrighet over at utdanning og ønsket om jobb plutselig blir kompensert med en kveld på kino. Over 100 000 mennesker med funksjonsnedsettelser ønsker å jobbe, men står utenfor arbeidslivet. Det er folk vi trenger.

Norge er verdens beste land å bo i, men det betyr ikke at det aldri kan bli bedre. Hverdagshistoriene fra de som bærer diskriminering og hatytringer, de som blir kalt «hemma» på gaten eller i skolegården, de som blikkes eller opplever stigma kun fordi de er seg selv, understreker det.

Jeg er oppriktig stolt på vegne av de som har kjempet kampen for at vi i dag skriver historie, på samme måte som at jeg får lov til å leve mitt liv sånn som jeg er fordi noen kjempet med livet som innsats. Jeg er glad for at jeg i dag får være med og stemme for et forslag som gjør at flere får leve sitt liv sånn som de er, med hele seg.

Jobben er ikke ferdig med Stortingets vedtak. Det forplikter til videre arbeid, men de som trenger det, får i dag et signal om at alle skal med, og at også deres menneskerettigheter anerkjennes med Stortingets flertall i ryggen.

Statsråd Lubna Boby Jaffery [11:12:06]: Denne dagen har mange ventet på. Endelig er vi her. Endelig skal Stortinget ta stilling til om FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne, CRPD, skal inkorporeres i menneskerettsloven. Endelig skjer det.

Dette er en merkedag. Det er en merkedag for menneskene som denne konvensjonen er til for, som i løpet av livet vil være mange av oss. Det er en merkedag for organisasjonene som i flere år har kjempet for å få denne konvensjonen inn der den hører hjemme, i menneskerettsloven. Sjeldent har det vel vært så mange mennesker på galleriet under en debatt i stortingssalen.

Det er også en merkedag for meg som kultur- og likestillingsminister. Jeg er stolt og glad for at konvensjonen får sin rettmessige plass i lovverket.

Det er rett at en slik inkorporering ikke gir nye rettigheter og plikter. Inkorporeringen handler om noe annet. Jeg registrerer at det blir sagt at alle i denne salen er for dette, men vi har troen på lovgivningens normative kraft. Det har noe å si om vi inkorporerer eller ikke, og det har noe å si at vi inkorporerer i en lov med forrang. Inkorporering handler om å gi det sterkeste signalet vi kan gi om at vi tar rettighetene til mennesker med funksjonsnedsettelser på største alvor. Det handler om oppfyllelse av rettigheter som allerede eksisterer. Det handler om en konvensjon vi allerede er bundet av.

Vi må snu diskusjonen. Hvorfor snakkes det ikke mer om hvilken ressurs personer med funksjonsnedsettelser kan være, og hvilke gevinster det gir å øke bevisstheten om deres rettigheter? Norge mangler arbeidskraft. Vi må få flere ut i arbeid, og vi vet at omtrent en tredjedel av ikke-sysselsatte personer med funksjonsnedsettelser ønsker å komme i arbeid. En økning på 15 pst. i sysselsettingsraten i denne gruppen vil gi 26,7 mrd. kr i samfunnsøkonomisk gevinst over en tiårsperiode. Vi må slutte å snakke om de av oss med en funksjonsnedsettelse som en utgiftspost. Vi må se hvilket potensial som ligger i bedre inkludering for den enkelte som får brukt sine evner, men også for samfunnet.

Dette er en historisk dag og en historisk enighet som jeg er takknemlig for at jeg får lov til å være en del av.

Farukh Qureshi (A) [11:15:04]: Saken vi behandler i dag, handler om noe helt grunnleggende: retten til likeverd og deltakelse for alle mennesker. FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne, CRPD, slår fast at menneskerettighetene gjelder fullt ut for alle, uavhengig av funksjonsevne. Likevel vet vi at mange fortsatt møter barrierer i hverdagen, i utdanning, i arbeidsliv og i samfunnsdeltakelse.

Norge ratifiserte CRPD i 2013, men ved å inkorporere den i menneskerettsloven, gir vi den samme styrke som de andre sentrale menneskerettskonvensjonene. Det betyr at CRPD vil gå foran annen lovgivning ved motstrid. Det er et tydelig signal: Rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne skal ikke være til forhandling.

Dette handler ikke bare om juss, dette handler om verdighet, om å sikre reell likestilling og om å bygge et samfunn der alle kan delta på like vilkår. Inkorporering vil også bidra til økt forståelse og respekt for disse rettighetene i hele samfunnet.

Jeg vil rette en stor takk til alle som har engasjert seg, presset, utfordret og løftet fram denne saken. Det er deres stemmer og utholdenhet som har gjort det mulig at vi i dag tar et historisk skritt. Inkorporeringen av CRPD er et viktig skritt for å styrke menneskerettighetene i Norge, og jeg er glad for at dette blir en realitet i dag.

Benjamin Jakobsen (A) [11:16:53]: I går var jeg på utdelingen av Kulturrådets ærespris til Dissimilis. Dissimilis ble startet av en far som mente at også hans sønn skulle få lov til å spille i band. Jeg kan ikke tenke meg en bedre oppladning til denne historiske dagen, for det er dét dette handler om – like muligheter, like rettigheter. Det burde vært en selvfølge i 2025, men vi vet at det er det ikke. Vi i Arbeiderpartiet er stolte av å stå på rett side av historien.

Siden 2013 har Norge vært forpliktet til å gi rettighetene som følger av CRPD. Likevel har CRPD hatt lavere status enn de andre diskrimineringskonvensjonene, noe som i seg selv oppleves som diskriminering. Når vi løfter CRPD inn i menneskerettsloven, handler det ikke om å velge minste motstands vei. Når nye grupper får rettigheter, krever det noe av oss som fellesskap – det skulle bare mangle.

Inkorporeringen handler ikke om at en komité skal komme inn og overstyre norsk politikk, eller at vi får en storm av rettssaker og rettsliggjøring, slik noen på høyresiden forsøker å skremme med. Norge har inkorporert FN-konvensjoner før, uten at høyresidens skremselspropaganda har vist seg å være reell. Det er litt fristende å spørre FrP og Høyre om de mener det var feil å ta kvinners og barns rettigheter inn i menneskerettsloven. Dette kunne vært oppklarende, all den tid det er vanskelig for meg å forstå hvorfor noen partier stiller seg så motvillig til å gi flere grupper helt grunnleggende rettigheter.

Denne saken handler til syvende og sist om hvilket samfunn vi ønsker å være. Altfor lenge har mennesker med funksjonsvariasjoner måttet bære konsekvensene av manglende tilrettelegging. Det gjør vi noe med i dag.

Vi i Arbeiderpartiet tror ikke likestilling kommer av seg selv. Det er et politisk valg vi tar i denne salen, og som vi må ta hver eneste dag. Bare på den måten kan vi skape et samfunn der alle har de samme mulighetene.

Det som skjer her i dag, er mer enn et juridisk vedtak. Det er en politisk erkjennelse av at vi som samfunn ikke har vært gode nok. Vi sier tydelig fra at mennesker med funksjonsvariasjoner ikke skal møte lavere forventninger eller svakere rettigheter enn andre. Dagens vedtak gjør forventningene til oss som samfunn klarere, men viktigst av alt er at vi sender et tydelig signal: I Norge er ikke likestillingen bare en ambisjon, det er et politisk ansvar. Det ansvaret tar vi i Arbeiderpartiet.

June Trengereid Gruer (A) [11:20:05]: Jeg vil ta utfordringen fra representanten Jon Engen-Helgheim. Vi skal snakke ærlig om hva dette betyr. Det er ikke slik at dette vedtaket magisk kommer til å endre Norge. Der er vi alle enige. Men da må jeg også be representantene i Fremskrittspartiet og Høyre være ærlige og ikke spre myter om hva konvensjonen vil innebære, hvis vi inkorporerer den.

Det er ikke slik at det vi vedtar i dag, vil føre til et vell av nye forpliktelser til stat, myndigheter og kommuner. For Norge har vært forpliktet til dette siden 2013. Den eneste rettslige forskjellen mellom dagens vedtak og vedtaket i 2013 er at dersom det er motstrid – fullstendig motstrid – mellom CRPD-konvensjonen og norsk lov, da sier vi at menneskerettighetene skal gå foran. At det er dette som er forskjellen, har en enstemmig komité vært enig i.

Da er det feil å dramatisere dette, slik jeg opplever at representantene i Høyre og FrP gjør. I Norsk rett skal faktisk lover tolkes i tråd med våre internasjonale avtaler så langt de kan. CRPD har vært en del av våre internasjonale avtaler siden 2013. Kommunene våre er dermed allerede forpliktet til dette. Det er derfor flertallet mener at det ikke vil komme et vell av nye krav.

Jeg må også knytte en bemerkning til påstandene som fremmes om CRPD-komiteen og om rettsliggjøring. For det er altså slik at både flertallet i ekspertutvalget, departementet, flertallet i komiteen og store institusjoner som NIM, Norges institusjon for menneskerettigheter, og Likestillings- og diskrimineringsombudet ikke mener det vil bli endringer her. Det er ikke noe nytt at vi inkorporerer FNs diskrimineringskonvensjoner. Vi har gjort det med barnekonvensjonen; vi har gjort det med kvinnekonvensjonen. Det er ingen grunn til å tro at situasjonen blir en annen for CRPD.

Arbeiderpartiets klare syn er derfor at en lang rekke av påstandene som er fremmet, faktisk ikke står seg. Også etter denne debatten er det er vanskelig å finne argumenter for at CRPD skal ha en lavere rang. For Arbeiderpartiet er det klart: Ord, handling og vedtak er faktisk politiske valg, og politikk skal vise en retning og en prioritering. Derfor er jeg så glad for at et stort flertall på Stortinget i dag sier det samme: Alle menneskerettigheter skal faktisk ha samme verdi.

Even H. Eriksen (A) [11:23:09]: La meg først få takke saksordføreren for et godt arbeid og komiteen for et godt samarbeid i saken. Arbeiderpartiets representanter har på en veldig god og tydelig måte redegjort for vårt standpunkt i denne viktige saken, så jeg skal bruke min taletid på å redegjøre for hvorfor Arbeiderpartiet ikke kommer til å støtte noen av mindretallsforslagene som er fremmet, selv om vi støtter intensjonen i flere av dem.

Det er to forslag som omhandler finansieringen av fremtidige lovendringer og tiltak, og om å evaluere økonomiske og administrative konsekvenser av en inkorporering. Arbeiderpartiet på Stortinget legger til grunn, slik regjeringa gjør, at inkorporering av CRPD i menneskerettsloven ikke antas å ha økonomiske og administrative konsekvenser. Konvensjonen er jo allerede ratifisert.

Når det gjelder framtidige lovendringer og tiltak, begrunnet i enten CRPD, andre konvensjoner eller annet regelverk, må Stortinget selvsagt ta stilling til behovet for økte bevilgninger. Det er noe som alltid vurderes fra sak til sak, og vi behandler ikke denne saken annerledes.

Når det gjelder forslaget om å trekke tolkningserklæringene som ble avgitt i forbindelse med ratifiseringen, og forslaget om å ratifisere tilleggsprotokollen, er det heller ikke noe Arbeiderpartiet støtter. Ettersom tolkningserklæringene ikke er å anse som reservasjoner, og fordi konvensjonen og dens folkerettslige innhold er bindende for Norge, ser Arbeiderpartiet ikke behovet for å gjøre noe med disse, som uansett ligger godt innenfor tolkningen av konvensjonen.

Spørsmålet om ratifikasjon av tilleggsprotokollen til CRPD er noe som har blitt vurdert tidligere, på lik linje med tilleggsprotokollene til FNs barnekonvensjon og konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturette rettigheter. Vi ser ikke at det foreligger noe som tilsier at spørsmålet stiller seg annerledes i dag. Vi kommer heller ikke til å støtte forslaget om en sannhets- og forsoningskommisjon for funksjonshemmedes rettigheter, selv om vi støtter intensjonen bak forslaget.

Uavhengig av om en bruker briller, høreapparat eller sitter i rullestol – vi er like mye verdt. Stortingets vedtak i saken kommer til å sende et viktig signal om samfunnets ansvar for å ivareta alles rettigheter. Det handler til sjuende og sist om at alle skal ha like muligheter til å kunne leve et godt liv, delta aktivt i samfunnet og få sine menneskerettigheter ivaretatt – verken mer eller mindre. For Arbeiderpartiet er det helt selvsagt at alle skal med.

Tusen takk til alle som har jobbet fram denne saken, og gratulerer med dagen!

Agnes Nærland Viljugrein (A) [11:26:12]: I dag er en historisk dag i Stortinget. I dag vil Arbeiderpartiet og resten av flertallet innlemme FN-konvensjonen om likestilling for funksjonshindrede, CRPD. Det gjør vi fordi det må slås hardere ned på diskriminering av mennesker med funksjonsvariasjoner, og fordi vi er nødt til å fortsette kampen for reell likestilling.

I dag er det altfor mange mennesker med funksjonsvariasjoner som har lyst til å bidra i samfunnet, men som opplever diskriminering, mangel på tilrettelegging eller fordommer i arbeidslivet og i samfunnet for øvrig. Altfor mange kan og vil jobbe, men blir holdt utenfor.

For tre uker siden møtte jeg gründerne i Common Grounds Company på Tøyen. De har altså gått så lei av å søke jobber og få avslag at de til slutt har skapt sin egen arbeidsplass. All ære til dem for den bedriften de har skapt, men det viser også at det er noe i samfunnet vårt og i systemet vårt som er alvorlig galt. Overkvalifisert arbeidskraft får altså ikke plass i arbeidslivet vårt. Som medlemmer i arbeids- og sosialkomiteen her på Stortinget er det noe vi er nødt til å jobbe videre med.

Den konvensjonen og det vedtaket Stortinget gjør i dag, kommer ikke til å fjerne alle barrierer eller hindringer eller gjøre noe med all den diskrimineringen som finnes der ute. Den skal vi i Arbeiderpartiet fortsette å kjempe mot i regjering og her på Stortinget.

Denne kampen fortjener mer enn flotte ord. Den fortjener politisk endring, endring for reell likestilling. Dette vedtaket tydeliggjør et ansvar i den kampen, et ansvar for å bygge opp strukturer som motvirker diskriminering, et ansvar for å skape inkluderende tjenester, bygge forventninger i skolen, legge ansvaret der det hører hjemme. Den plasserer ansvaret helt tydelig blant alle de institusjonene og kreftene som i dag ikke gjør nok.

Til alle dere som er her i dag, vil jeg rette en veldig stor takk – til dere fra organisasjoner og til enkeltpersoner som har kjempet i så mange år for dette gjennomslaget. Dette har dere virkelig fortjent, dette er deres seier.

Denne kampen for et likestilt samfunn er vi nødt til å kjempe hver eneste dag. Det er fortsatt altfor lang vei å gå før vi har reell likestilling for funksjonsvarierte i samfunnet vårt, men i dag tas et viktig skritt. I dag innlemmer vi CRPD i norsk lov. Både jeg og resten av Arbeiderpartiet gleder oss veldig til å stemme for det.

June Trengereid Gruer (A) [11:29:28]: Det er flere som har vært inne på det, men i dag er en festdag. Vi skal feire at flertallet på Stortinget sier ja til at CRPD skal inkorporeres i menneskerettsloven. Viktigheten av dagens vedtak blir enda mer synlig når vi ser bakteppet vi har i verden. Stadig flere land går i feil retning. De utfordrer rettigheter vi trodde var etablert for lengst, og setter rettigheter vi håper på, enda lenger bak i køen. Det er vondt, og det er selvforsterkende. Det er derfor jeg i dag også vil løfte blikket ut over Norges grenser.

Funksjonsnedsatte er en av gruppene som rammes hardest. De rammes av bistandskutt, og de rammes av rettighetskutt. Samtidig vet vi at andelen med funksjonsnedsettelser øker i land med krig og konflikt. Derfor er jeg så glad for at Norge i 2024 økte den inkluderende bistanden, og at vi ga 50 mill. kr til Atlas-alliansen. I dag viser vi også vei internasjonalt ved å ta CRPD inn i menneskerettsloven og er enda tydeligere på at svaret alltid er mer likestilling.

Marian Hussein (SV) [11:31:04]: Denne talerstolen som står på gulvet, er den mest tilgjengelige i stortingssalen, og jeg velger å benytte den i dag. Da Tove Linnea Brandvik kom inn på Stortinget for over 20 år siden, måtte Stortinget tilpasse seg, for da hadde vi en folkevalgt som var avhengig av rullestol for å gjøre sitt folkevalgte verv. Denne dagen er historisk fordi mange har kjempet i mange år for at samfunnet vårt skal være annerledes og skal være like tilgjengelig for alle mennesker. Jeg vil i denne anledningen i det følgende låne ord av en av de klokeste damene jeg kjenner, Camilla Huggins Aase.

CRPD etablerer et paradigmeskifte i hvordan vi ser på funksjonshindrede, fra å bli sett på som personer som trenger omsorg, og som mottakere av pleie, til selvstendige rettighetshavere. Selv om intensjonene kanskje var gode ved å ønske å pleie og gi omsorg til en gruppe som falt litt utenfor, har dette ført til begrensninger i selvbestemmelse, muligheter, deltakelse og likestilling for funksjonshindrede. CRPD markerer et skifte og understreker viktigheten av å anerkjenne funksjonshindredes iboende menneskerettigheter, deres potensial, bidrag og verdighet. Videre peker CRPD på at mangelen eller feilen ikke ligger hos den enkelte, mens hos samfunnet, som ikke er tilrettelagt for en mangfoldig befolkning.

Vi i SV har foreslått en inkorporering av CRPD flere ganger tidligere. Vi er nå snart ferdig med 2025, og det er en glede å kunne sikre denne loven flertall i dag.

Mange av oss tar for gitt at vi kan bo der vi vil, med hvem vi vil, innenfor rammene av egen personlig økonomi og egne ønsker. Slik er det ikke for mange funksjonshindrede. De fleste av oss tar for gitt at vi kan dusje når vi selv ønsker det, og gå på toalettet når vi selv ønsker det. Slik er det ikke for mange mennesker med funksjonshindringer. Vi tar for gitt at vi kan gå på den restauranten vi vil, ta en spontan togtur eller besøke bestemor. Vi kan være på fest så lenge vi vil, og vi kan dra på de konsertene vi ønsker. Funksjonshindrede i Norge blir fortsatt diskriminert på alle samfunnsområder. Derfor er det en gledens dag at vi nå endelig får denne konvensjonen inn i norsk lov, der den hører hjemme, nemlig i menneskerettsloven.

Vi som er funksjonsfriske, har et ansvar. Vi har et ansvar for å sørge for at denne selvbestemmelsen blir reell for alle. Ingen er fri før alle er fri, og jeg gleder meg til å vedta denne loven i dag.

Morten Sandanger (A) [11:34:19]: Vi trenger all arbeidskraft vi kan få tak i, for å løse morgendagens oppgaver. Ikke alle kan gjør alt, men alle kan gjøre noe. Det ordtaket er egentlig ment på en litt annen måte, men det star seg her i dag også. Personer med nedsatt funksjonsevne kan utgjøre den arbeidskraftreserven som vi trenger framover.

Regjeringen har lagt fram en stortingsmelding som legger opp til mer aktiv satsing på arbeidsmarkedstiltak for å hjelpe flere i jobb. Samlet sett har regjeringen foreslått å styrke satsingen med 500 mill. kr, som bl.a. inkluderer økte midler til arbeids- og utdanningsreiser og funksjonsassistanse i arbeidslivet. Satsingen på varig tilrettelagt arbeid er styrket med 500 plasser i regjeringens forslag og er foreslått styrket ytterligere, med 200 plasser, i forliket som ble inngått her på Stortinget med våre gode kollegaer fra SV, Senterpartiet, Rødt og MDG.

For Arbeiderpartiet er likestilling en del av frihetskampen som arbeiderbevegelsen har vært en pådriver for siden begynnelsen. Slik er det fortsatt i dag, og vi fortsetter å kjempe for like muligheter for alle. Et likestilt samfunn er et bedre samfunn for oss alle, også for de av oss som ikke har nedsatt funksjonsevne. Når alle får muligheten til å delta, får vi et rikere og lykkeligere fellesskap, rett og slett et bedre samfunn.

Jeg er stolt av å vær en del av en bevegelse som har arbeidet i over 100 år for et likestilt samfunn, og som fortsetter den kampen i dag. Inkorporering av CRPD sender et tydelig signal om at menneskerettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne skal sikres og respekteres.

Julie E. Stuestøl (MDG) [11:36:20]: Det er sagt mange fine og gode ting fra talerstolen i dag, og det kjennes virkelig stort å få være med på dette. Men det er også sagt ting jeg må kommentere.

For det første – om tolkningsuttalelsene: Norges tolkningsuttalelser til CRPD har lenge skapt tvil om hvor fullt og helt konvensjonen egentlig gjelder. I komiteens høring påpekte bl.a. Likestillings- og diskrimineringsombudet, Landsforeningen for Skeive Funkiser og Uloba at tolkningserklæringene bør trekkes fordi de gir et signal som kan oppfattes som at endring og utvikling av norsk rett og praksis ikke er nødvendig. Når vi i dag inkorporerer CRPD i norsk lov, må vi gjøre det skikkelig. Vi skal skrive et nytt kapittel, og da må vi gjøre det uten gamle fotnoter eller unntak.

Så vil jeg si noe om kostnader. Som mangeårig lokalpolitiker har også jeg kjent på de altfor trange økonomiske rammene for det vi vet at innbyggerne trenger. Men jeg har også delt en bekymring mange lokalpolitikere har, for mangel på mennesker til å løse de oppgavene som skal løses. Når vi vet at vi trenger arbeidskraft, hvordan kan vi fortsette å sløse med menneskelige ressurser? Kostnadene ved ikke å tilrettelegge for arbeids- og samfunnsdeltakelse er høy. Om bare 15 pst. av personene med funksjonsnedsettelser som kan og vil jobbe, ble inkludert i arbeidslivet i ti år, hadde vi i Norge hatt en gevinst på 27 mrd. kr, ifølge en utredning som Oslomet gjennomførte for likestillings- og mangfoldsutvalget. Å bygge ned barrierer er ikke bare å ta rettigheter og mennesker på alvor, det er også veldig god samfunnsøkonomi. Ingen er fri før alle er frie.

Rune Støstad (A) [11:38:36]: I dag er det en gledens dag, en dag for å feire likestilling, rettssikkerhet og menneskerettigheter, og for å ta et historisk skritt videre i arbeidet for et samfunn der alle, uansett funksjonsevne, skal leve frie, trygge og likeverdige liv. For Arbeiderpartiet har dette vært et viktig arbeid i svært lang tid.

CRPD er ikke bare en konvensjon, det er et løfte – et løfte om å se folk med funksjonsnedsettelser som fullverdige borgere med rettigheter som ikke kan graderes, relativiseres eller settes på vent, et løfte om at det er hindringene samfunnet skaper, ikke menneskers funksjonsevne, som skal bygges ned.

Norge har vært forpliktet av CRPD siden ratifikasjonen i 2013, men i dag gjør vi noe mer, vi anerkjenner konvensjonen som norsk lov, vi løfter den inn i menneskerettsloven sammen med våre andre store menneskerettslige forpliktelser. Det er både riktig og viktig, det er historisk, og det sender et klart signal: Folk med funksjonshindringer skal ha de samme rettighetene og det samme menneskerettslige vernet som alle andre, ikke i teorien, men i praksis.

Mye er sagt om konsekvenser og mulige bekymringer. Arbeiderpartiet understreker at inkorporering ikke innskrenker rettigheter, men styrker dem. Vi vet også at norske myndigheter allerede er forpliktet til å tolke norsk lov i tråd med CRPD, og derfor endres ikke det grunnleggende rettslige bildet. Det som derimot endres, er synlighet, bevissthet og konsekvent praktisering av rettighetene, akkurat det menneskerettigheter trenger for å fungere. Vi vet at manglende kunnskap og systemforståelse ofte er den største barrieren folk møter i forbindelse med tjenester, arbeidsliv og samfunnsdeltakelse. Inkorporering hjelper oss med å bygge ned denne barrieren.

I CRPD ligger rettigheter som for mange av oss er en selvfølge – retten til å bestemme over eget liv, til å delta i samfunnet, til utdanning, arbeid og helse og til frihet fra vold, utnytting og misbruk. Dette er grunnleggende rettigheter, men de har ikke alltid vært sikret godt nok i praksis.

I dag sikrer vi et sterkere vern mot diskriminering. Vi styrker muligheten for barn og voksne med funksjonshindringer til å delta på lik linje med alle andre. Det er en seier for rettigheter, for likestilling og for fellesskapet vårt. Tusen takk til alle som har stått i denne viktige kampen.

Mirell Høyer-Berntsen (SV) [11:41:50]: Som jeg sa i mitt tidligere innlegg, er dette en historisk dag. Jeg er dypt takknemlig for at vi går og beveger oss mot et samfunn som åpner opp for mer likestilling, mer mangfold og mindre diskriminering. Det har vært en veldig god debatt. Jeg vil takke dere som har vært i salen i dag og lagt fram deres støtte, og særlig for hvordan komiteen har jobbet med denne saken.

Jeg vil også veldig gjerne komme med en stemmeforklaring. Det er kommet inn flere gode forslag i saken, og jeg vil derfor gå gjennom noen av forslagene. To av mindretallsforslagene går på dette med kommuneøkonomi. La det være tydelig: SV vil styrke kommunenes økonomiske handlingsrom, så de kan gi et likeverdig tilbud uansett hvilken kommune man bor i. Vi må sikre lik praksis, et likt og godt tjenestetilbud i hele Kommune-Norge. Men sånn som disse forslagene er fremmet, vil vi ikke stemme for dem i dag.

Det samme gjelder forslaget fra MDG om tolkningserklæringene. Vi tenker at det er et godt forslag, men sånn som det er fremmet her i dag, kommer vi ikke til å støtte det forslaget. Det synes jeg også er godt redegjort for tidligere, av justisministeren.

Det vi imidlertid vil stemme for, er forslag nr. 3, om å ratifisere tilleggsprotokollen. Det vil vi absolutt støtte opp om.

Så til forslaget om en sannhets- og forsoningskommisjon. Vi støtter helhjertet intensjonen i dette, og vi har også et sterkt ønske om å kunne gå videre i dette arbeidet, men med dette navnet, en sannhets- og forsoningskommisjon, mener vi det blir litt for tett koblet opp til f.eks. urfolksrettigheter.

Vi støtter helhjertet intensjonene i forslagene, men det er altså forslag nr. 3 vi vil stemme for.