Agnes Nærland Viljugrein (A) [13:33:32 ] : Det finnes et bilde
av en smilende jente med gule blomster i hånden. Hun har en grønn
og fargerik topp og et rødt skjørt rundt livet. Bildet er fullt
av liv, akkurat slik jenta på bildet ble beskrevet som av dem som
kjente henne. Hun var brennende engasjert i yrket sitt, i barnevernet
og for å hjelpe ungdommer. Navnet hennes var Tamima Nibras Juhar.
Den 24. august ble hun drept på jobb på Kampen i Oslo, i mitt nabolag. Selv
om savnet etter henne er stort, har vi et felles ansvar for å fortsette
kampen for det samfunnet som hun trodde på. Vi har et ansvar for
å kjempe for at alle som vokser opp eller går på jobb i dette landet,
uansett bakgrunn, skal være trygg på jobb og i samfunnet for øvrig.
Det er ikke Stortingets ansvar å felle en dom
over årsakene bak eller hva som ledet til drapet, men det er vårt
ansvar å ta de politiske implikasjonene av hendelsen og kjempe videre for
et inkluderende samfunn i Tamimas navn. Det er en realitet vi er
nødt til å ta inn over oss at utrolig mange av dem som jobber hver
dag i førstelinjen i velferdsstaten vår, enten det er i barnevernet
eller i Nav, ble reddere for å gå på jobb fra denne dagen, og særlig
at de som ble det, hadde innvandrerbakgrunn eller var muslimer.
Sånn skal vi ikke ha det i Norge.
Når tillitsvalgte i fagbevegelsen forteller
oss at mange ansatte møtes med holdninger om at de må tåle vold
og trusler i førstelinjen, er det et alvorlig budskap til oss. Ikke
bare handler det om forebygging av drap; det handler også om sykmeldinger,
slitasje og ukultur på arbeidsplassen. Trygghet er mer enn glassmontre,
dobbeltdører og nødknapper. Det handler også om tid, tillit og fellesskap.
Derfor er Arbeiderpartiet overbevist om at det velferdsstaten vår
ikke trenger, er høyresidens rammekutt, men at vi tvert imot må
styrke arbeidet med bemanning, tillitsreform og det organiserte
arbeidslivet.
Å miste venner og tillitsvalgte til høyreekstrem
terror er noe mitt parti har kjent på. Det er en del av vår historie.
Derfor har vi et ekstra ansvar for å fortsette å kjempe for et samfunn fritt
for islamofobi, rasisme og diskriminering. Men det er ikke bare
vi som har et ansvar for det. Det har alle vi som sitter på Stortinget,
som styrer landet i regjering, og som utgjør Norges befolkning.
At noen begår terror, kan være tilfeldig, men
holdningene er ikke det. Vi må gjøre det vi kan for å knuse høyreekstreme miljøer
og deres innflytelse, og vi må motbevise budskapene deres. Altfor
mange i Norge sier at de er redd for å være åpen om sin tro, eller
og at de opplever hat og trusler for hvem de er. Særlig sier norske
muslimer at de gjør det, og det bekymrer meg.
Å fremme en interpellasjon for Stortinget som
medlem av et regjeringsparti kan for noen kanskje virke som en litt merkelig
prioritering, men det handler om to ting. Det er for det første
fordi det har vært sjokkerende stille blant de politiske partiene
på Stortinget etter drapet på Tamima. Vi kan ikke tillate oss å
være stille, for kampen for trygghet på jobb og mot høyreekstreme
holdninger, må fortsette i Tamimas navn. Da 30 000 samlet seg i
Oslos gater den 31. august i år og strakk de gule rosene sine mot
himmelen, var alle partier utenom FrP til stede. Alle sto sammen
og tok tydelig avstand fra ekstremisme og rasisme og hedret Tamimas
liv og minne, selv om noens fravær var merkverdig.
Vi har et ansvar for å føre kampen videre,
også i denne salen, gjennom politiske forslag og arbeid i storting
og regjering. Derfor håper jeg at flere partier vil delta i debatten
i dag, for uansett om vi er enige eller uenige om hvilke tiltak
som fungerer best, har vi et ansvar for å trygge arbeidslivet vårt
for alle ute i førstelinjen.
Den andre grunnen handler om at offentligheten
bør være en del av diskusjonene om hva som må til for å løfte dette
arbeidet videre. Noe av det første jeg gjorde da jeg ble innvalgt på
Stortinget, var å invitere fagbevegelse og antirasistiske organisasjoner
til å gi sitt innspill til nettopp dette arbeidet. Det handler om
at denne diskusjonen ikke bare skal tilhøre internt hos oss i Arbeiderpartiet,
men være noe som bør engasjere og involvere oss alle. Kampen for
trygghet i arbeidslivet uansett bakgrunn er en kamp som er nødt
til å fortsette. Vi fortsetter den i Tamimas navn fordi hun ikke
skal glemmes av det samfunnet hun brant for.
Derfor er mitt spørsmål til arbeids- og sosialministeren følgende:
Hvordan vil regjeringen følge opp arbeidet med å sikre tryggheten
til ansatte på jobb i velferdsstaten, og særlig sikre tryggheten
til mennesker med minoritetsbakgrunn?
Statsråd Kjersti Stenseng [13:38:38 ] : Jeg vil innlede med
å takke interpellanten for å ta opp en svært viktig sak, og en sak
som i høyeste grad er viktig for regjeringen. Bakteppet for interpellasjonen
er det aller mest alvorlige – det tragiske drapet på en ansatt på
jobb tidligere i år.
Det skal være trygt å gå på jobb i Norge, og
det er aldri akseptabelt å bli utsatt for vold på arbeidsplassen
sin. Likevel oppgir 5 pst. prosent av de sysselsatte at de har vært
utsatt for jobbrelatert vold i løpet av det siste året. Det er i
hovedsak tredjepersoner, som f.eks. brukere, elever, innsatte, kunder
eller pasienter, som utøver vold og trusler mot arbeidstakere. Vi vet
også at kvinner er mer utsatt enn menn. En forklaring på dette kan
være at flere kvinner enn menn jobber i såkalte utsatte bransjer.
Blant de mest utsatte er vernepleiere, sosialarbeidere, pleie-
og omsorgsarbeidere, sykepleiere, politi, vakter o.l. Det kan være
grunnskolelærere og førskolelærere. Som jeg straks vil komme tilbake
til, kan ansatte i velferdsforvaltningen være spesielt utsatt.
Vi vet mye om hvordan vold og trusler kan forebygges, og
det er tydelig nedfelt i arbeidsmiljøregelverket. Her, som ellers,
er det arbeidsgiverne som har ansvaret for at regelverket etterleves.
De to grunnleggende kravene er for det første
at en arbeidsgiver skal, i samråd med de ansatte, vurdere hvilken
risiko arbeidstakerne har for å bli utsatt for vold. Det følger
direkte av reglene at alenearbeid, når på døgnet det arbeides, bemanning
og kompetanse skal inngå i risikovurderingen. Også individuelle
forhold, som f.eks. kjønn eller minoritetsbakgrunn, skal inngå,
når det er relevant.
For det andre: Dersom risikovurderingen tilsier
det, må arbeidsgiver iverksette nødvendige tiltak. Det kan være
fysiske sikringstiltak, alarm, økt bemanning eller en kombinasjon av
flere tiltak.
Det er min klare oppfatning at dersom virksomhetene
får gjort gode risikovurderinger og gjennomfører hensiktsmessige
tiltak som reduserer risikoen, vil veldig mye være gjort. Slik jeg
ser det, er ikke problemet manglende regelverk, men mangel på etterlevelse.
I det bildet har naturligvis også Arbeidstilsynet
en viktig rolle, både som tilsynsmyndighet og som veileder. De siste fire
årene har Arbeidstilsynet gjennomført mer enn 2 500 tilsyn med vold
og trusler som tema, og det er gjennomført en rekke veiledningsaktiviteter.
Mitt klare signal er at Arbeidstilsynet må fortsette å prioritere
tilsyn og veiledning.
Interpellanten tar også opp sikkerheten i velferdsforvaltningen.
Det er et faktum at ansatte i Nav er utsatt for utskjelling, trusler
eller trakassering, og noen opplever vold. Det har skjedd to drap
på ansatte ved Nav-kontor, i 2013 på Nav Grorud og i 2021 på Nav
Årstad. Etter den siste hendelsen utførte Arbeidstilsynet tilsyn
med 141 Nav-kontorer, noe som også resulterte i en rekke forbedringstiltak.
Samtidig har også arbeids- og velferdsdirektoratet
og KS gjort en helhetlig gjennomgang av NAV-ansattes sikkerhet. Det
resulterte i en rapport som foreslo åtte hovedtiltak for å forbedre
og forebygge sikkerheten for ansatte på Nav-kontor. Det jobbes aktivt
med disse tiltakene i arbeids- og velferdsforvaltningen. Blant annet
er det laget en veileder for fysisk sikring av lokaler, det er gjennomført
risikovurderinger av vold og trusler, og det er utarbeidet opplæringsmateriell
for ansatte.
Avslutningsvis vil jeg peke på at det under
den nye IA-avtalen nå opprettes bransjeprogram for hjemmetjeneste,
skole/SFO og barnevern. Jeg mener dette vil være gode arenaer for
å samarbeide om tiltak som er tilpasset det risikobildet vi ser
i ulike bransjer.
Agnes Nærland Viljugrein (A) [13:43:26 ] : Jeg vil takke arbeids-
og sosialministeren for et veldig klokt svar. Det er godt å vite
at dette er et arbeid som står høyt på dagsordenen i hele regjeringen
og noe Arbeiderpartiet er opptatt av å ta på alvor.
Min oppfordring på vegne av Stortinget vil
være at dette er et arbeid som hele tiden er nødt til å fortsette
gjennom små og store tiltak og også på tvers av ulike departementer.
Det vet jeg at også flere statsråder har vært opptatt av.
Samtidig som det er et politisk ansvar, er
det også et ansvar hos veldig mange arbeidsgivere. De skal sikre
tryggheten på sine arbeidsplasser. Og som ministeren selv sa fra
denne talerstolen, og som også bl.a. FO har sagt: Det mangler ikke på
regelverk; det mangler ofte på etterlevelse.
Trygghet på arbeidsplassen skal skje i samarbeid
med lokale tillitsvalgte og som ledd i tariffavtaler, IA-avtaler
lokalt og HMS-arbeid. Arbeidsgiver har ansvar for å sikre at bemanningen
er forsvarlig, at organiseringen er tilstrekkelig, og at de som
til enhver tid er på jobb, er sikret nødvendig kompetanse og veiledning
og har oversikt over de rutinene som gjelder på den arbeidsplassen
de jobber på. Økonomiske argumenter er ikke et gyldig argument for
å utsette ansatte for utrygge situasjoner på jobb.
Da Arbeidstilsynet hadde gjennomgått saken
etter drapet på Tamima, viste den foreløpige rapporten – jeg understreker det
– svært alvorlige funn. Tilsynet peker på svikt på en rekke punkter
og i det systematiske HMS-arbeidet i bedriften. Det var mangelfull
vurdering av ansatte som jobber alene, mangelfull opplæring i arbeidsoppgaver,
mangelfull informasjon med risiko for å bli utsatt for vold eller
trusler om vold, manglende tiltak mot volds- eller trusselsituasjoner,
mangel på oppfølging av arbeidsmiljøloven og manglende oversikt
over hele organisasjonen. Det er svært alvorlig.
Rapporten er svært alvorlig, men den viser
også at Arbeidstilsynet gjør en avgjørende jobb i å følge opp arbeidsgivere
og deres plikt for å sikre trygghet på arbeidsplassen. I budsjettforliket
mellom Arbeiderpartiet, SV, Senterpartiet, Rødt og MDG er det nå
lagt inn 15 mill. kr i styrking av Arbeidstilsynet. Det kommer oppå
de 10 mill. kr som Arbeiderpartiet allerede hadde foreslått å styrke
Arbeidstilsynet med i vårt opprinnelige forslag til statsbudsjett,
og til sammen gir det en styrking på 25 mill. kr.
Jeg har derfor lyst til å spørre arbeids- og
sosialministeren om hun kan si noe om hvordan Arbeidstilsynet kan brukes
til å styrke arbeidet med å sikre trygghet på arbeidsplassen og
i førstelinjen i velferdsstaten vår, og ikke minst til å sikre at
arbeidsgivere faktisk følger opp det ansvaret de har for å sikre
at alle i dette landet er trygge på jobb.
Statsråd Kjersti Stenseng [13:46:29 ] : Takk til interpellanten.
Som representanten Viljugrein understreker, og som jeg er helt enig
i: Det handler om oppfølging og etterlevelse av regelverket her.
Arbeidsmiljøloven er klar på hva som er viktige og nødvendige vurderinger
når det gjelder både nattarbeid, alenearbeid og hvor viktig HMS-tiltak
og HMS-arbeid er for å sikre ansatte på jobb.
Så er jeg glad for å si at jeg så sent som
i går var i Trondheim og besøkte Arbeidstilsynet og fikk en grundig
gjennomgang av Arbeidstilsynets arbeid og ikke minst prioriteringer. Tamima-saken
var et helt naturlig tema der, nettopp fordi den er et så alvorlig
bakteppe for nødvendigheten av å følge opp dette arbeidet.
Det Arbeidstilsynet er tydelig på, er at for
2026 vil de prioritere å gå inn og gjøre tilsyn i private institusjoner.
Det er grunn til å tro at risikoen er stor der. Jeg har ingen tall
å komme med nå, og jeg skal heller ikke synse om tall, men det er grunn
til å tro at når lønnsomhet blir en for viktig faktor, kan det selvfølgelig
gå ut over bemanningen. Det gjelder alle arbeidsplasser, offentlige
og private. Men det å se til lønnsomhet som et argument er aldri
et argument for å sette sikkerheten og tryggheten til ansatte på
jobb i fare.
Arbeidstilsynets arbeid, når det gjelder både
private institusjoner og på andre områder, handler veldig mye om
å se at arbeidsgivere tar ansvaret sitt når det gjelder å vurdere
risiko for den enkelte arbeidstaker, spesielt når det gjelder alenearbeid
og nattarbeid, der vi vet at risikoen kan være stor, utsatte bransjer
og ikke minst hvor viktig det forebyggende HMS-arbeidet er.
Så vil jeg bare gjenta det jeg sa om bransjeprogram.
Det at partene gjør et arbeid i fellesskap, det at arbeidstakersiden og
arbeidsgiversiden jobber godt med forebygging, er viktig for å forebygge
de alvorlige hendelsene. Men det er også viktig å forebygge sykefraværet,
som vi vet er høyt, og der vi vet at en tredjedel av det skyldes
forhold på arbeidsplassen. Det å vite at en går på en arbeidsplass
som er trygg, som er god, og der en vet at en kan komme seg hjem
igjen i god behold etter endt arbeidsdag, er helt avgjørende for
at folk skal kunne gå på jobb.
Marian Hussein (SV) [13:49:38 ] : Kampen mot rasisme og hatkriminalitet
er en kamp vi er nødt til å ta, både her inne og i våre nabolag.
Det er ikke lenge siden jeg og representanten Viljugrein sto sammen
i bydel Gamle Oslo etter at en kvinne, som er en nær venninne av
meg, ble slått ned midt på åpen gate i sitt eget nabolag.
Drapet på Tamima Nibras Juhar i barnevernsinstitusjonen
på Kampen og tidligere drap på mennesker med minoritetsbakgrunn
i dette landet er ikke noe nytt. Ideene til dem som har drept dem,
er kjente, men de ryster oss hver eneste gang og viser et mønster
av svikt – svikt i sikkerhet og svikt i at vi aldri tar på alvor
at ord blir til handlinger, og at noen ideer er farlige og dreper.
Samtidig viser det at når systemet svikter i både sikkerhet, HMS
og oppfølging av ansatte, er det noen som er særlig utsatt, og det
er dem med minoritetsbakgrunn.
Det vises til Arbeidstilsynets foreløpige rapport
og de alvorlige bruddene. For oss i SV har det vært viktig å prioritere mer
ressurser til Arbeidstilsynet, mer ressurser til faktisk å drive
med mer tilsyn, men det er også viktig at vi ser bredere på dette,
for det er ikke kun i barnevernsinstitusjoner dette skjer.
Vi ser også at ansatte med minoritetsbakgrunn
i ulike førstelinjetjenester rapporterer om langt høyere grad av
trusler, trakassering og vold. Forskning fra HL-senteret har tidligere også
vist at mange arbeidsgivere unngår å ansette folk med minoritetsbakgrunn,
for de blir utsatt for diskriminering, og det orker kanskje ikke
noen av disse arbeidsgiverne.
Mange ansatte med minoritetsbakgrunn opplever
at ledere ikke registrerer eller følger opp hendelser, og at det
mangler tydelige prosedyrer. Da jeg tidligere i høst hadde en samling
med kvinner med muslimsk bakgrunn som hadde opplevd rasisme, begynte
jeg å gråte. Jeg trodde jeg hadde hørt det meste, men ble overrasket
over hvor mange som satt med så mange hendelser. Det var kvinner
som opplevde å nesten bli påkjørt på vei hjem, kvinner som opplevde
at de ble spyttet på på vei hjemmefra, kvinner som opplevde at de
ble skreket til og skjelt ut og dyttet på jobb, uten at noen snakket
med dem om det de opplevde. Mange av dem jobber i offentlig sektor.
Hatkriminaliteten økte i 2024, uten at vi har
snakket noe særlig om det. Av den økte hatkriminaliteten var 58
pst. rasistisk motivert. Samtidig fjernet Riksadvokaten hatkriminalitet som
et prioritert område, og dette både svekker forebyggingen og gir
et signal nedover i påtalebestemmelsene.
Drapet på Tamima føyer seg inn i et bilde hvor
«rasifisert» vold, høyreekstreme narrativer og institusjonell svikt henger
sammen. Nylig la Antirasistisk Senter fram en rapport om rasisme
og diskriminering i helsevesenet. Jeg er glad for at helseministeren
sitter i salen, for to av tre ansatte som utsettes for rasistiske
eller diskriminerende hendelser, rapporterer det ikke, for de forventer
at ingenting skjer.
Derfor blir det viktig framover at man innfører
nasjonale standarder for HMS-arbeid, der rasisme og diskriminering eksplisitt
inngår som en del av arbeidsmiljørisikoen. Jeg er lei av å møte
folk som jobber i førstelinjen i vår helsetjeneste eller vår velferdstjeneste
som forteller at det ikke hjalp å si ifra, ikke hjalp å være sykmeldt.
Det er de som må ta konsekvensene av rasismen, for de ender med
å slutte i jobbene sine.
Det er viktig å sende et tydelig politisk signal
om at vold og trusler mot ansatte innen velferden, uansett hvordan
de ser ut, og særlig når det er rasisme, ikke er akseptabelt.
Morten Wold hadde
her overtatt presidentplassen.
Agnes Nærland Viljugrein (A) [13:54:57 ] : Jeg vil starte med
å takke Marian Hussein fra SV, som også engasjerer seg i dette,
og som velger å ta ordet i denne debatten. Jeg blir jo glad for
at vi er flere som er opptatt av dette og har engasjert oss i det
lenge. Jeg vil også bekrefte det representanten sier om at vi har
stått sammen i mange av disse kampene før, og det er godt å vite
at vi også står sammen om dem her i Stortinget, når vi begge sitter
her.
Samtidig må jeg få lov til å si at jeg synes
det er skuffende at ikke flere partier deltar i denne debatten.
Det gjør meg egentlig litt bekymret, for jeg tenker at dette er
en debatt som bør engasjere oss alle. Den bør engasjere oss uansett
hvilke arbeidsplasser eller bakgrunner vi kommer fra, for det å
bygge sterke fellesskap over hele Norge, bygge trygge arbeidsplasser
over hele landet vårt, er en oppgave som angår oss alle. Jeg håper
det er tilfeldig at flere av dem ikke er til stede her nå, og at
de likevel fortsetter å engasjere seg i det utenfor stortingssalen.
For Arbeiderpartiet har trygghet for jobb og
trygghet på jobb alltid ligget i kjernen av vår politikk. Vi har
gjennom hele vår historie kjempet for arbeidsvilkårene til vanlige
arbeidsfolk, og vi gjør det også i dag. Derfor er kampen om å sikre
ansattes trygghet på jobb også blant våre viktigste prioriteringer.
Altfor mange i Norge sier at de er redde for
å være åpne om sin tro, eller at de opplever hat og trusler for
hvem de er. Jeg synes det er særlig bekymringsfullt at ikke bare
er det mange som oppgir å ha opplevd rasisme eller diskriminering i
en jobbsøkingsprosess, men de opplever det også på arbeidsplassen
sin – enten fra brukere, når de jobber i førstelinja, men også fra
kollegaer eller andre.
Det er også bekymringsfullt at mange gir tilbakemeldinger
til meg om at de opplever å ha prøvd å si fra om dette på jobben,
men møter ledere eller andre som ikke har tilstrekkelig kompetanse
i å ta rasisme og diskriminering på alvor. Det er noe vi må jobbe
videre med. Jeg tror at ikke bare må politikken jobbe videre med
det, men partene i arbeidslivet er også nødt til å innlemme dette
i oppfølging av tariffavtaler, i oppfølging av HMS-arbeid, fordi
det er et ansvar som også angår dem, og som vi får tilbakemeldinger
på at også de må bli flinkere til. For det er slik at i vårt land
skal du være trygg på jobben – uansett hvem du er, hvilken bakgrunn
du har, eller hva du tror på.
Jeg vil takke for debatten så langt, og jeg
håper vi er langt fra ferdige med å diskutere dette videre.
Statsråd Kjersti Stenseng [13:57:51 ] : Jeg vil starte med
å si, som jeg også sa innledningsvis, tusen takk til interpellanten
som tar opp et så viktig tema. Vi trenger også en bredere politisk
debatt om det, så det ønsker jeg velkommen.
Det er altså veldig alvorlig når 5 pst. oppgir
at de har opplevd å bli utsatt for vold på arbeidsplassen det siste
året. Det er veldig mange enkeltpersoner, arbeidstakere, som går
på jobb hver eneste dag, mange av dem for å yte gode tjenester i førstelinja
i møte med folk – enten det er på en institusjon, på en skole, eller
det er i velferdsetaten vår. Så blir noen møtt med alvorlig vold.
Det er heldigvis ikke så mange, men det er både diskriminering,
hatytringer og trusler.
Arbeidsmiljøloven er en viktig beskyttelse,
og oppfølging av arbeidsmiljøloven, men det er også veldig viktig
at vi jobber bredere, at vi arbeider mot diskriminering, arbeider
for likestilling, arbeider for å sørge for at det får riktige konsekvenser
og blir fulgt opp når alvorlige hendelser skjer. Det handler om
helse, det handler om justis, det handler om veldig mange fagområder,
og det skal regjeringen ta ansvaret for å følge opp innsatsen på,
på flere områder.
Arbeidstilsynet sa også til meg så sent som
i går at det er store mørketall når det gjelder hendelser som blir
rapportert om, som representanten Hussein var inne på. Det er store mørketall,
det er mange som ikke sier fra, både den enkelte som blir utsatt
for dette – det kan også være frykt for hva som vil skje hvis en
sier fra – men også arbeidsgivere må ta sitt ansvar i å rapportere
om hendelser og bidra til at enkelthendelser fører til sikringstiltak
og tydeligere risikovurderinger.
Hvis vi skal oppnå målet vårt om at flere skal
inn i jobb, er det aller viktigste å starte med å sørge for at det
faktisk er trygt å gå på jobb i Norge, og heldigvis opplever de
aller fleste det, men det er altså for store tall her, og det er
for store mørketall. En felles innsats for å forebygge diskriminering,
vold og trusler og å sørge for at lovverket blir fulgt opp, det
er et politisk ansvar, men det er også, ikke minst, et stort ansvar som
både partene og arbeidsgivere må ta.
Presidenten [14:00:25 ]: Sak nr. 5 er
med det avsluttet.