June Trengereid Gruer (A) [10:03:04] (ordfører for saken): Jeg vil starte med å alle takke partiene for det jeg opplever å ha vært en ryddig prosess, hvor vi har hatt respekt for hverandre og hverandres synspunkter i spørsmålet om CRPD, FNs konvensjon for mennesker med nedsatt funksjonsevne, skal inkorporeres i menneskerettsloven.

Jeg har æren av å redegjøre for det store flertallet som ønsker å inkorporere CRPD, og jeg regner med at Fremskrittspartiet og Høyre, som representerer mindretallet, kommer til å redegjøre for sitt synspunkt.

På vegne av flertallet er jeg skikkelig stolt. I dag sier vi til alle som har en eller annen form for funksjonsnedsettelse at de er like mye verdt som alle andre i samfunnet. Det prøvde vi å si i 2013, da vi sa at vi forplikter oss til å gi rettighetene som CRPD gir, i Norge. Siden den gangen har vi forpliktet oss til å legge ansvaret der det hører hjemme. Det er ikke på enkeltmenneskene, slik det har vært i altfor mange år, hvor det har vært du som har måttet bytte skole fordi skolen ikke kunne tilpasses for rullestolen din, eller hvor det var du som ble tvangsflyttet fra hjemmet ditt fordi det ble for vanskelig å ha deg der.

Det siste tiåret har vist at det ikke har vært nok. Det er fortsatt for lite kunnskap om konvensjonen. De aller fleste i Norge vet at Norge er forpliktet til FNs barnekonvensjon og FNs kvinnekonvensjon, men færre vet dessverre at konvensjonen som sikrer personer med funksjonsnedsettelser de samme rettighetene, også skal følges, og enda færre vet nok at den konvensjonen har hatt en lavere rang.

CRPD og dette stortingsvedtaket kommer ikke til å løse alle problemene, men vedtaket gjør det enda tydeligere at grunner til at diskrimineringen skjer, er manglende strukturer, manglende tjenester og manglende forventninger i samfunnet. Konvensjonen gjør det klart at du ikke skal få skolen tilpasset fordi du sitter i en rullestol; du skal få skolen tilpasset fordi du er et menneske med rett til den samme utdanningen som alle andre. Det er nettopp dette kampen for likestilling alltid har handlet om – ikke noe mer, ikke noe annet, men de samme rettighetene. Det er politikk.

Forskning viser at personer med nedsatt funksjonsevne opplever ikke kun enkelttilfeller av diskriminering. Diskrimineringen er strukturell: at flyet eller toget ikke tar deg med fordi det er for vanskelig, at det er vanskeligere å eie sin egen bolig, så man blir presset ut i leiemarkedet eller tvinges til å bo med familien sin fordi det rett og slett ikke finnes bolig til deg, at man ikke tjener det samme, og at det er vanskeligere å komme i arbeid. Det er grådig urettferdig forskjellsbehandling.

La meg gjøre det helt klart: Denne forskjellsbehandlingen oppstår ikke fordi det er feil med folk. Den oppstår på grunn av diskriminerende politiske valg som er tatt. Da er det et politisk ansvar å rette opp i uretten. Likestilling handler alltid om aktive politiske valg, og derfor er dagens vedtak, inkorporeringen av CRPD i menneskerettsloven, et historisk viktig vedtak i kampen for likestilling for alle.

Selv om dagens vedtak ikke magisk endrer Norge, selv om diskriminering kommer til å skje også i morgen, tar flertallet i dag et aktivt politisk valg som viser en retning for Norge. For ingen er fri før alle er fri. Jeg håper vi feirer i dag, og så fortsetter likestillingskampen, som den alltid gjør, i morgen.

Henrik Gottfries Kierulf (H) [10:07:40]: Saken vi i dag behandler og debatterer, handler om rettigheter for mennesker med nedsatt funksjonsevne, det handler om signaleffekt, det handler om jus, og det handler om noen svært viktige prinsipielle sider.

Jeg har lyst til å være helt klar: For Høyre er et samfunn med like muligheter for absolutt alle helt grunnleggende. Tilrettelegging og ivaretakelse av mennesker med nedsatt funksjonsevne er naturligvis helt sentralt. Tilrettelegging i arbeidslivet, på fritid, universell utforming og vern mot diskriminering er helt grunnleggende. Vi skal ha et reelt likestilt samfunn.

I 2013 ratifiserte Norge CRPD. Det betyr at Norge er forpliktet til å følge opp og etterleve forpliktelsene i konvensjonen. Å inkorporere CRPD i menneskerettsloven vil innebære at konvensjonen gjelder som norsk lov, og vil gå foran all annen lovgivning ved eventuell motstrid. Høyre er imot inkorporering fordi det har noen betydelige konsekvenser vi ikke kjenner innholdet i eller omfanget av.

En inkorporering utfordrer noen grunnleggende prinsipper, som hvem som skal bestemme innholdet i norsk lov og rett. Er det Stortingets folkevalgte, er det domstolene, eller er det en FN-komité bestående av et antall eksperter som forvalter konvensjonen? Regjeringsadvokaten påpeker at konvensjonens innhold er vanskelig å fastlegge, og en inkorporering vil kunne innebære utilsiktede endringer i norsk rett. Det er noe vi må ta på alvor.

KS, med flere, er kritisk til inkorporering og reiser spørsmål bl.a. knyttet til konsekvensene for kommunene – konsekvenser som per nå er veldig uklare. Hvilke konsekvenser en inkorporering vil ha for kommunenes økonomi vet man ikke, hvordan det vil påvirke muligheten til å prioritere tjenestetilbudet er usikkert, og det har dermed også konsekvenser for det lokale selvstyret. Alt dette er viktige problemstillinger i en tid hvor kommunene også står i en presset situasjon. Da skal man være ekstra varsom med å gjøre grep man ikke kjenner konsekvensene av.

Jeg har også lyst til å minne om at Stortinget tre ganger tidligere har valgt å stemme ned forslaget om å inkorporere CRPD i norsk rett. Ekspertutvalget som har foretatt utredningen, er delt i spørsmålet om konsekvensene. Mindretallet understreker at det er vanskelig å forutse hva inkorporering vil få av langsiktige konsekvenser. Det er en bekymring vi må ta på alvor, i tillegg til de øvrige bekymringene som andre påpeker.

Jeg vil også nevne at Norge ikke har ratifisert den såkalte tilleggsprotokollen til CRPD. Denne protokollen gir komiteen kompetanse til å behandle individklagesaker. CRPD-komiteens sammensetning og arbeidsmetoder har tidligere blitt vurdert som utilstrekkelig for å sikre en betryggende behandling av slike saker. Den vurderingen deler Høyre, og vi mener derfor at man for framtiden heller ikke bør slutte seg til denne tilleggsprotokollen.

Saken handler ikke om man er for eller mot rettigheter for mennesker med nedsatt funksjonsevne, og jeg vil advare mot at vi får en debatt som handler om akkurat det, for det er ikke det dette spørsmålet dreier seg om.

Vi står overfor noen viktige valg. Skal vi overlate tolkningsmakten til domstolene og internasjonale komiteer, eller skal vi beholde den demokratiske kontrollen her i Stortinget? Høyre mener at en inkorporering av CRPD vil føre til utilsiktede konsekvenser og kunne svekke det kommunale selvstyret, og med det også undergrave noen helt sentrale prinsipper. Derfor oppfordrer vi til at vi fortsatt sier nei til inkorporering av CRPD.

Finn Krokeide (FrP) [10:12:59]: Fremskrittspartiet støtter fullt ut intensjonen i FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne. Vi mener videre at det er gjennom tydelige politiske prioriteringer at man sikrer et samfunn med like muligheter for alle.

Norge ratifiserte allerede i 2013 FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne, CRPD-konvensjonen. Norsk lovgivning gir også allerede et sterkt vern av rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne.

Det finnes flere ordninger som gir klageadgang ved diskriminering eller ved andre lovbrudd begått overfor personer med nedsatt funksjonsevne. Eksempelvis er diskriminering på grunnlag av funksjonsnedsettelse forbudt etter likestillings- og diskrimineringsloven. Brudd på denne loven kan klages inn for Diskrimineringsnemnda.

Det problematiske med inkorporeringen av CRPD-konvensjonen i menneskerettighetsloven, og grunnen til at Fremskrittspartiet ikke støtter den foreliggende proposisjonen, er det elementet av suverenitetsavståelse som ligger i en slik inkorporering. En inkorporering av denne konvensjonen i menneskerettsloven ville i motstridstilfeller gi konvensjonen forrang framfor ordinær norsk lovgivning. Det følger av menneskerettsloven § 3. Dette regulerer de motstridstilfeller der det ikke er mulig å tolke den norske lovbestemmelsen konformt med den folkerettslige forpliktelsen. Der hvor konformitet mellom lovbestemmelse og folkerettslige forpliktelser er mulig, følger det av presumsjonsprinsippet, som er utviklet i høyesterettspraksis, at den norske lovbestemmelsen skal tolkes i samsvar med den folkerettslige forpliktelsen. I de tilfeller der motstrid ikke kan løses ved tolkning, er menneskerettsloven § 3 en bestemmelse som løser dette, ved at bestemmelser i konvensjoner og protokoller som er nevnt i loven § 2, gis forrang i disse tilfellene. Dette vil da ha forrang og fortrenge den norske lovbestemmelsen som står i motstrid til det som følger av menneskerettsloven.

CRPD-konvensjonen, i likhet med andre av FNs menneskerettskonvensjoner, har resultert i opprettelse av en egen komité: CRPD-komiteen. Denne komiteen har gitt uttrykk for en vidtgående tolkning av flere av konvensjonens bestemmelser. Det er omdiskutert hvilken vekt disse tolkningene har som rettskilde i norsk rett. Dette var bl.a. oppe i høringen under behandlingen av denne saken. At det vil være en rettskilde med en viss rettskildevekt er imidlertid hevet over enhver tvil. Og her er vi ved kjernen når det gjelder hvorfor Fremskrittspartiet ikke støtter den proposisjonen vi har til behandling i dag: En konvensjon som i kollisjonstilfeller går foran norsk lovgivning, hvor en komité avgir tolkningsuttalelser som går videre enn den naturlige språklige forståelsen av ordlyden de tolker, skulle tilsi, vil i praksis innebære at en overnasjonal komité som ikke er demokratisk valgt, og ikke står til ansvar overfor det norske folk og norske velgere, vil kunne utvikle norsk lovgivning som i motstridstilfeller vil gå foran norsk lovgivning, i medhold av bestemmelsen i menneskerettsloven § 3. Denne konstruksjonen vil utvilsomt innebære et element av suverenitetsavståelse.

Fremskrittspartiet vil ikke støtte den suverenitetsavståelsen som vil komme med denne inkorporeringen. Norsk lov, norske lovvedtak, skal fattes i denne sal. Derfor vil Fremskrittspartiet ikke støtte proposisjonen.

Mirell Høyer-Berntsen (SV) [10:16:50]: I dag står vi ved et historisk veiskille. Dette er ikke bare et vedtak, det er et øyeblikk som har blitt kjempet fram, og som vil bli husket – et øyeblikk der vi sier til tusenvis av mennesker i Norge: Dere skal ikke lenger akseptere diskriminering. Norge skal ikke lenger akseptere diskriminering av personer med funksjonsnedsettelser. Dette handler ikke om paragrafer og teknikaliteter. Det handler om liv, om mennesker som hver eneste dag møter barrierer i skolen, arbeidslivet, helsevesenet og det offentlige rom. Kampen for CRPD har vært enormt lang. Den har vært båret fram av mennesker som har kjent diskrimineringen på kroppen, foreldre som har kjempet for sine barns rett til utdanning og likeverdige liv og muligheter, og aktivister som har reist seg igjen og igjen, selv når dørene har blitt lukket. Organisasjoner har brukt utallige timer på å rope, skrive, marsjere og kjempe, alt for å bli hørt og sett. Denne kampen har kostet tårer, krefter og livsenergi, men den har båret håp. SV har stått sammen med denne bevegelsen. Vi har kjempet fordi vi vet at rettferdighet aldri kommer av seg selv. Vi har kjempet fordi vi nekter å akseptere at noen skal leve med mindre frihet, mindre verdighet og rettssikkerhet enn andre.

Sist uke var jeg på besøk hos Aust-Agder museum og arkiv i Arendal. De la fram prosjektet Fram i lyset. For første gang er funksjonshemmedes historie systematisk kartlagt i arkiv og museum i Agder. Det er mange skjebner som gjemmer seg i disse gamle papirene. Til tider var det enormt tøff lesning, og jeg skal innrømme at jeg gråt. Deler av rapporten var enormt tøffe å lese, for diskrimineringen og uretten som mange av disse personene har vært utsatt for gjennom historien, har vært stor og til tider grufull. Dette handler om menneskesyn, om hvordan samfunnet har sett på personer med funksjonsnedsettelser gjennom tidene, og hvorfor vi må endre kurs nå. Heldigvis har vi beveget oss inn i en tid med mer inkludering, mangfold og likeverd.

Men vi må også være ærlige og tydelige. Ikke alle partier har kjempet for og støttet denne kampen. Noen partier sier nei. De mener intensjonen kan ivaretas uten inkorporering. Men mitt spørsmål er: Hvordan kan vi si til mennesker som daglig opplever diskriminering, at intensjoner er nok? Intensjoner gir ikke rettigheter, intensjoner gir ikke beskyttelse. Intensjoner gir ikke verdighet. Derfor: Når CRPD nå inkorporeres i menneskerettsloven, betyr det at rettighetene blir bindende, at domstolene må ta dem på alvor, at staten må holdes ansvarlig. Det betyr at mennesker med funksjonsnedsettelser endelig kan få et verktøy som gir dem den rettslige beskyttelsen de har krav på. Dette er en seier, en seier for rettferdighet, en seier for likestilling, en seier for alle som har kjempet, ventet og håpet. I dag skriver vi historie, med stolthet, glede og dyp respekt for alle som har stått i denne kampen. Tusen takk til alle dere som har kjempet og kjempet, uten å gi opp. I dag skriver vi historie.

Bent-Joacim Bentzen (Sp) [10:22:00]: Senterpartiet viser til at grunnleggende menneskerettigheter skal gjelde for alle. Inkorporering av FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne i menneskerettsloven slår fast at alle mennesker er like mye verdt, og at menneskerettighetene gjelder likt for alle. Målet med lovforslaget er å styrke likestillingen for personer med funksjonsnedsettelse, og det slutter Senterpartiet seg til. Jeg vil påpeke at konvensjonen som foreslås inkorporert, tar for seg alle deler av livet. Den sikrer rett til frihet fra vold, utnytting og misbruk, retten til privatliv og til å bo og leve det livet som man ønsker, tydelige prinsipper og goder som de fleste tar for gitt. Det er grunnleggende verdier for samfunnet og viktig for enkeltmennesket. Det handler om å legge til rette for den enkeltes frihet. Senterpartiet ønsker å understreke at vi har dyp respekt for rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne, og at vi mener Norge fortsatt skal være i front når det gjelder likeverd, inkludering og vern av sårbare grupper. Det er derfor viktig at vi nå diskuterer hvordan vi best sikrer disse rettighetene juridisk.

Selv om et stort flertall har pekt på at dette ikke vil føre til økte økonomiske konsekvenser, registrerer jeg at KS i høringen uttrykker bekymring for dette. Derfor vil Senterpartiet, for å avklare, legge fram forslag om at eventuelle framtidige lovendringer eller tiltak som utløses med bakgrunn i FN-konvensjonen om rettigheter til mennesker med nedsatt funksjonsevne, og som medfører økonomiske og administrative konsekvenser av betydning for kommunene, skal fullfinansieres av staten. På denne måten ivaretas bekymringen samtidig som vi inkorporerer CRPD i menneskerettsloven. Konvensjonen gir en bred og tydelig beskrivelse av rettigheter for personer med funksjonsnedsettelser, alt fra rett til deltakelse i samfunnet til arbeid, helse, bolig, utdanning og beskyttelse mot diskriminering. Dette er idealer vi deler og ønsker å sikre. Jeg viser for øvrig til innstillingen og merknadene som Senterpartiet er en del av, og fremmer med dette Senterpartiets forslag.

Remi Sølvberg (R) [10:24:26]: Alle mennesker skal ha rett til like muligheter til deltakelse i samfunn, utdanning og arbeidsliv.

Mellom 15 og 18 pst. av Norges befolkning har nedsatt funksjonsevne eller andre funksjonsvariasjoner. Likevel er det slik at akkurat denne gruppen er den store minoriteten som ikke er rettslig likestilt med resten av befolkningen. FNs konvensjon om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne, CRPD, skal sikre at funksjonshemmede får innfridd sine menneskerettigheter på samme måte som andre grupper i samfunnet. Funksjonshemmede er de som står lengst bak i køen i samfunnet når det gjelder både arbeid, skole, inntekt og muligheter til å bo, og det er tydelig forskjell på å ha rett og å få en rett tildelt om man har nedsatt funksjonsevne i Norge i dag. Dette gapet må lukkes, og det gjør Stortinget i dag.

Rødt har alltid vært tydelig på at det er menneskerettsloven som er rett plass for CRPD. Både FN og menneskeretts- og interesseorganisasjoner har gjentatte ganger kritisert Norge for det som er en praktisk konsekvens av dette, nemlig at personer med nedsatt funksjonsevne i Norge ikke er rettslig likestilt med andre grupper i samfunnet. Personer med nedsatt funksjonsevne har i mange år manglet den rettssikkerheten mange andre grupper i samfunnet vårt har, og har tatt for gitt. Dette gjør vi noe med i dag – endelig.

Det har vært en lang kamp. Jeg vil takke alle dere ute i samfunnet som har kjempet denne kampen og stått på for at vi i dag skal vedta det vi skal vedta. Gratulerer! Det tok sin tid, men de som har ventet på noe godt, har ikke ventet forgjeves denne gangen.

Norge har ikke ratifisert tilleggsprotokollen til FN-konvensjonen, og med det er heller ikke individklageretten til mennesker med nedsatt funksjonsevne ivaretatt. Derfor støtter Rødt forslagene fra MDG om å ratifisere tilleggsprotokollen om individklageadgang.

Konsekvensen av å inkorporere CRPD i norsk lov og ratifisere tilleggsprotokollen er at Stortinget sender et utvetydig signal om at Norge ikke aksepterer diskriminering, og at grunnleggende menneskerettigheter skal ivaretas også i Norge og for Norges største minoritet. Vi i Rødt har kjempet for dette lenge. Det er en merkedag. Tiden er inne – rettigheter skal ikke forhandles, de skal oppfylles.

Julie E. Stuestøl (MDG) [10:27:52]: Funksjonshindrede i Norge har ventet lenge nok. År etter år har de stått i tog og markeringer, på 1. mai, på 8. mars og på 3. desember, FN-dagen for personer med nedsatt funksjonsevne, med det samme klare budskapet: Hva vil vi ha? CRPD. Når vil vi ha det? Nå.

I dag tar vi et viktig steg i riktig retning, og endelig kan vi gi menneskerettighetsbevegelsen en seier som de selv har kjempet fram, gjennom utholdenhet, kunnskap og utrettelig press over mange år. Som politiker kan jeg ikke annet enn å beklage at det har tatt så lang tid. Men jeg kan også berømme alle dem som har stått på for dette, som har snudd det tunge skipet som en endring i menneskerettsloven er.

Samtidig er dette også en dag med sorg, for flere av dem som kjempet hardest for CRPD, også i mitt eget parti, er ikke lenger blant oss. De fikk aldri oppleve denne dagen. Vi skylder dem å fullføre arbeidet.

Når vi først inkorporerer CRPD i menneskerettsloven, må vi gjøre det på en måte som faktisk svarer på den kraftige kritikken som FN har rettet mot Norge. For uretten som funksjonshindrede opplever i dag, er ikke tilfeldig, den er systematisk. FN-komiteen pekte i 2019 på seks hovedproblemer: Norge har ikke fulgt opp CRPD i lovverket, tolkningserklæringene svekker sentrale artikler, Norge mangler uavhengige klagemuligheter, kommunale forskjeller skaper ulikhet og diskriminering, vergemål og tvang bryter med rettssikkerheten, og det finnes ikke noe nasjonalt oppgjør med historisk og nåværende urett.

MDGs tre forslag, som jeg herved tar opp, tar tak i nettopp dette.

For det første – å trekke tolkningserklæringene: FN-komiteen er krystallklar. Norge må trekke tolkningserklæringene til artikkel 12, 14 og 25. De står i dag som en politisk og juridisk brems som forteller at norsk lov og praksis ikke trenger å tilpasses CRPD fullt ut. Disse erklæringene bidrar til at folk fortsatt tvangsflyttes uten lovgrunnlag, at tvang og frihetsberøvelse brukes der støtte skulle vært gitt, og at helse- og omsorgssektoren fortsatt ser på funksjonsnedsettelser med et medisinsk, ikke et menneskerettslig, blikk. Å trekke erklæringene er en nøkkel til å endre maktforholdet mellom staten og borgerne den har sviktet.

For det andre – å ratifisere tilleggsprotokollen: FN kritiserte Norge kraftig for å nekte funksjonshindrede adgang til en uavhengig klageinstans, og anbefalte uttrykkelig at vi ratifiserer tilleggsprotokollen. I dag har norske funksjonshemmede ingen mulighet til å løfte en CRPD-krenkelse til et internasjonalt organ, selv når staten bryter rettighetene deres. Når kommuner kutter BPA-vedtak som folk er avhengige av for å leve, når barn nektes skolegang, når unge funksjonshindrede mister muligheten til arbeid og utdanning, da finnes det ingen instans over staten som kan si at dette er et lovbrudd, dette må rettes opp. Med tilleggsprotokollen gjenoppretter vi denne rettssikkerheten.

For det tredje – en sannhets- og forsoningskommisjon: FN-komiteens rapport beskriver et mønster av overgrep og forskjellsbehandling som strekker seg over generasjoner. Men dette handler ikke bare om fortid, det skjer i Norge i dag. Vi vet at mennesker tvangsflyttes uten beslutningsstøtte, at BPA-vedtak fjernes når kommunene må spare penger, at barns rett til opplæring brytes jevnlig, og at funksjonshindrede stenges ute fra arbeid og samfunnsdeltakelse. Ingen nasjon kan rette opp strukturelle brudd uten først å synliggjøre og erkjenne dem. En sannhets- og forsoningskommisjon er nødvendig for å kartlegge, erkjenne og forhindre videre menneskerettsbrudd, slik FN etterlyser. Veien videre må være å lytte, lære og handle.

Det kan ikke være slik at postnummer eller kommunekasse avgjør om du får likestillingstjenester, beslutningsstøtte, utdanning, arbeid, frihet til å bestemme hvor du vil bo, eller rett til et familieliv. Når vi vet at nettopp arbeidskraft er et av de største udekkede behovene vi som samfunn har, har vi ikke råd til å sløse med menneskelige ressurser. Når funksjonshindrede sier de vil være med, da må Stortinget åpne dørene.

Hans Edvard Askjer (KrF) [10:33:16]: Dette er en god dag. Kristelig Folkeparti er glad for at vi endelig kan vedta å inkorporere konvensjonen om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne i norsk lov. Det handler om menneskeverd, om likestilling og om verdien til hvert enkelt menneske. Det handler om å gi alle muligheten til å leve et godt liv – uavhengig av funksjonsvariasjon. Over 17 pst. av befolkningen har en funksjonsnedsettelse. Inkorporering sikrer at deres rettigheter blir like bindende som andre menneskerettigheter.

Norge har ratifisert CRPD, men uten inkorporering er den kun en politisk forpliktelse. Ved å ta den inn i lovverket blir den rettslig bindende. Den tidligere representanten Bollestad etterlyste framdriften med spørsmål til ministeren 3. april 2024, og nå er vi endelig her. Inkorporering i menneskerettsloven gir CRPD forrang foran annen norsk lov ved konflikt. Det gir klarhet og styrker rettssikkerheten.

Diskriminering og manglende universell utforming er fortsatt utbredt. Inkorporering gir et kraftigere verktøy for å fjerne barrierer. Norge profilerer seg som en menneskerettsnasjon. Å inkorporere CRPD viser at vi lever opp til våre forpliktelser. I dag er, som sagt, CRPD kun et tolkningsmoment. Inkorporering gjør den til bindende rett, noe som styrker rettspraksis og forvaltningens ansvar. CRPD sikrer retten til å leve et selvstendig liv, til å delta i samfunnet og til å ta egne valg. Dette er grunnleggende verdier i et demokrati.

KrF har vært tydelig: Ja, det koster å likestille mennesker. Men hva er alternativet? Skal vi si at menneskeverdet bare gjelder så lenge det er billig? Nei, hvis vi tar menneskeverdet på alvor, finnes det ingen andre valg enn å gjøre dette.

La meg fortelle om noen eksempler på hvordan noen med funksjonsvariasjoner opplever diskriminering og utenforskap:

Emma på 10 år med nedsatt hørsel: Hun ser at læreren snakker, men hører ingenting. Det er ingen tegnspråktolk. Hun går hjem med følelsen av at hun er utenfor.

Jonas på 16 år med dysleksi: Han elsker historie, men gruer seg til eksamen, for han vet at karakteren ikke vil gjenspeile kunnskapen hans – bare lesevanskene.

Sara på 19 år med bevegelsesutfordringer: Hun drømte om universitetet, men bygget mangler heis. Hun blir hindret, ikke fordi hun mangler evner, men fordi vi ikke har vilje nok til å tilrettelegge.

Dette er ikke små detaljer. Det er spørsmål om verdighet og likestilling. CRPD slår fast at alle har rett til utdanning, arbeid og deltakelse på lik linje med andre, men i dag bryter vi den retten hver eneste dag.

Barn og studier er bare ett eksempel. La meg ta et annet: En eldre kvinne, kanskje svaksynt og i rullestol, skal ta bussen til lege. Hun møter en buss uten rampe og uten talemelding om holdeplassene. Hun blir stående igjen på fortauet, ikke fordi hun ikke har vilje til å delta, men fordi vi ikke har vilje til å tilrettelegge. Dette er hverdagen for mange, og det er uverdig.

Dette er ikke bare en juridisk teknikalitet. Det er et verdivalg. Skal vi være en rettsstat som tar menneskerettigheter på alvor, eller skal vi fortsette å gjemme oss bak «godt nok»?

Jeg gleder meg stort over vedtaket vi gjør i dag – tenk da hvor glade de er, de som har ulike funksjonsutfordringer og hver dag har kjent på utfordringer.

Jeg tar opp forslaget Kristelig Folkeparti har alene.

Statsråd Astri Aas-Hansen [10:38:38]: Jeg er glad for at alt nå ligger til rette for at Stortinget vil vedta regjeringens forslag om å inkorporere FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne i menneskerettsloven, og forslag til endringer i passloven og ID-kortloven. Konvensjonen forplikter statene til å sikre at personer med nedsatt funksjonsevne kan nyte sine menneskerettigheter på lik linje med andre. Vi har vært forpliktet til å følge denne konvensjonen siden den ble ratifisert i 2013, men ved at vi nå gjør konvensjonen til norsk lov, løfter vi den opp på et nytt nivå.

Som saksordføreren eksemplifiserte i sitt innlegg, møter personer med nedsatt funksjonsevne store utfordringer i det daglige. Veldig mange av disse utfordringene skyldes at samfunnet vårt på flere områder ikke er utformet på en måte som tar hensyn til menneskers funksjonsvariasjoner.

Selv om inkorporeringen av CRPD ikke i seg selv løser disse utfordringene, sender det et tydelig signal om at vi tar rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne på alvor. Jeg tror at inkorporeringen vil føre til økt oppmerksomhet og kunnskap om konvensjonen og om den lovgivningen vi allerede har som skal sikre at den enkelte får oppfylt sine rettigheter. Større bevissthet om rettighetene og regelverket vil kunne bidra til at lovgivningen praktiseres bedre, i tråd med det som har vært intensjonen.

Denne regjeringen vet at det er vanskelige tider for norske kommuner. Ressursknapphet og en aldrende befolkning gjør det krevende for kommunene å prioritere mellom ulike formål. La meg derfor gjøre det tydelig at vi mener at inkorporeringen av CRPD i menneskerettsloven ikke vil medføre økte forpliktelser for kommunene – de ligger der allerede. Vi mener heller ikke at inkorporeringen vil medføre ytterligere rettslige begrensninger av det kommunale selvstyret sammenliknet med i dag.

Endelig kan vi nå innfri forventningene om å ta konvensjonen inn i menneskerettsloven. Dette er den siste av FNs diskrimineringskonvensjoner. Den gjelder for en stor andel av befolkningen. Dette betyr uendelig mye, og jeg vil takke alle som har bidratt til at vi nå får dette til. Jeg ser at mange er her i dag, og de skal virkelig ta seg tid til å feire den store seieren dette er, og det de har jobbet med så lenge. Tusen takk, alle sammen!

Farahnaz Bahrami (A) [10:49:11]: Noen kamper tar vi ikke fordi de er enkle å vinne, men fordi de er riktige å kjempe. I møte med familier som har barn med nedsatt funksjonsevne, blir jeg alltid minnet om hva politikk egentlig handler om: å fjerne hinder, ikke skape dem, å bygge et samfunn som løfter, ikke måler og gi trygghet der det i dag er altfor mye usikkerhet.

Når jeg snakker med foreldre, hører jeg ofte de samme historiene. Det er historiene om å måtte kjempe for hver eneste tjeneste, om å forklare og forsvare, om og om igjen, hvorfor barnet deres trenger det som egentlig burde være en selvfølge: tilrettelegging, støtte, muligheten til å delta og leve et helt liv – ikke fordi barnet er krevende, men fordi systemet er det.

Derfor betyr det så mye at vi jobber for å lovfeste CRPD. For meg handler dette ikke bare om juss. Det handler om mennesker, det handler om barna, som fortjener å være mer enn en søknad i en bunke, og mer enn en sak i en kommune. Det handler om foreldre som fortjener å møte et system som står der sammen med dem, ikke mot dem. Å lovfeste CRPD betyr at rettighetene deres ikke lenger er noe man kan tolke, forhandle bort eller skyve foran seg. De blir tydelige, de blir forpliktende, og de blir reelle. Det betyr at samfunnet vårt tar et steg nærmere det idealet vi liker å tro at vi allerede er: et land der alle barn og voksne får muligheter, uansett funksjonsevne.

Jeg er også kommunepolitiker, som har tatt permisjon. Jeg vet at Kommune-Norge gjør sitt beste for å imøtekomme behovene til personer med nedsatt funksjonsevne, men det er store variasjoner. Det er derfor vi lovfester dette, slik at det blir mer lik behandling.

Den 22. august i år var jeg på Terningen Arena på Elverum og lovte dem som var der, at jeg skulle kjempe for å lovfeste CRPD. I dag er jeg glad for og stolt av at dette valgløftet er innfridd. Gratulerer til alle dere som har stått sammen i årevis for å vinne denne saken!

Jon Engen-Helgheim (FrP) [10:52:19]: Først vil jeg faktisk takke justisministeren for å gi et balansert og godt bilde av hva denne saken handler om. Det er dessverre ikke tilfellet når det gjelder mange av de andre innleggene vi har hørt her i dag. Det er noen representanter og partier som prøver å tegne et kunstig bilde av at det er forskjell mellom partiene i denne sal når det gjelder hvem som støtter rettighetene til mennesker med funksjonsnedsettelser, og hvem som ikke støtter rettighetene. Det handler ikke denne saken om. Det er ingen nye rettigheter vi innfører i dag, og dette sa justisministeren på en forbilledlig måte. Det er ikke en endring som blir innført. Når da noen partier sier at ikke alle har kjempet, at noen mener at intensjoner er nok, og at rettighetene nå blir bindende, så er det feil. Vi har alle i denne sal den samme intensjonen: at rettighetene skal gjelde for alle, og at diskrimineringen skal fjernes.

Men det denne saken, eller diskrimineringen, egentlig handler om, er ressurser ute i kommunene til dem som skal levere de tjenestene til dem som i dag blir diskriminert. I samfunnet i dag har vi mange svake grupper som kommunene har ansvaret for, og som de må finne ressurser til. Hvis vi som politikere skal begynne å gi enkelte av de svake gruppene forrang i norsk lov framfor andre svake grupper, og tro at det løser problemene – ja, da er vi på feil vei.

Det er en kamp om ressurser, og vi har alle den samme intensjonen, at vi skal levere de ressursene som kreves. Da har det ikke så mye å si om vi innfører en inkorporering av dette eller ikke, for dette er gjeldende rettigheter i dag. Fremskrittspartiet mener imidlertid prinsipielt at det er feil å gjøre det, for det løser ingen problemer. Det er ressurser ut til dem som trenger tjenestene, som er løsningen også her, og vi er i tilfelle bare med på å overskygge det underliggende problemet, som gjør at altfor mange ute i norske kommuner ikke får de tjenester de vil. Det kan være flyktninger som ikke får den integreringen som de har krav på, det kan være eldre som ikke får de tjenestene de trenger, og det er funksjonshemmede som ikke får de rettighetene de trenger.

Hvis vi tror at det blir løst på denne måten, tar vi dessverre feil, men vi har alle den samme intensjonen og ønsker å løse dette på best mulig måte. FrP ønsker å kjempe for at kommunene blir i stand til å levere tjenester. Der ligger løsningen.

Eivind Yrjan Stamnes (A) [10:55:35]: Å leve livet fullt ut er noe de fleste av oss kan ta for gitt, men når holdninger og hindringer står i veien for en stor gruppe av oss, står de i en kamp mange av oss ikke trenger å kjempe.

Grunnleggende livsvalg begrenses for de av oss med ulike funksjonsvariasjoner. Ikke alle kan bosette seg der de vil, og for personer med funksjonsvariasjoner er det ikke bare jobbmuligheter, familiesituasjon og økonomi som er avgjørende faktorer. Hvorvidt universelt utformede boliger er tilgjengelig, nivået på helse- og omsorgstjenester og ikke minst barrierer er avgjørende. Mangelen er høyst reell for mange.

For Arbeiderpartiet er det et grunnleggende fundament at alle skal kunne delta i vårt samfunn. Vi skal selv kunne velge grad av deltakelse, men storsamfunnet skal være tilgjengelig for alle. Det er et politisk ansvar å sikre at denne muligheten ikke kun er en fin tanke, men også en realitet.

Når FNs konvensjon for funksjonshemmedes rettigheter, CRPD, i dag implementeres i norsk lovgivning, har vi sterkere og flere verktøy til å sikre at tilgjengelighet og inkludering er landets lov, at det ikke blir med ideen.

Hjemme i Tønsberg jobber vi med lokal implementering av konvensjonen, som skal sikre at alle i Tønsberg har muligheten til å delta. Gjennom bl.a. positiv atferdsstøtte jobber kommunen strategisk og helhetlig for å følge opp konvensjonens intensjon.

«Dette handler om å møte mennesker med respekt for deres egne valg og verdier», sier prosjektleder Astrid Kristin Holm og fortsetter: «Med verdier og rettigheter i fokus, kan barrierer brytes ned og alle kan være sjef i eget liv.»

Det er dette det hele handler om: selvråderett, selvstendighet og samme sett av rettigheter og plikter i samfunnet. Alle mennesker har de samme forventningene til samfunnet og til livet. Med implementeringen av CRPD kan vi i større grad sikre likestilte og frie samfunnsborgere og bidragsytere. Ingen er fri før alle er fri, og i dag kommer vi et steg nærmere.

Kjersti Toppe (Sp) [10:58:17]: Inkorporering av CRPD i menneskerettslova inneber at konvensjonen gjeld som norsk lov og vil gå føre anna lovgiving ved eventuell motstrid. Det er eit tydeleg signal både nasjonalt og internasjonalt om at menneskerettane til personar med nedsett funksjonsevne skal respekterast og sikrast. Inkorporering har ei viktig politisk og symbolsk betydning, og det gir eit klart signal om at rettane til menneske med nedsett funksjonsevne skal sikrast på lik linje med andre.

Som fleire har sagt, vil den rettslege betydninga ved inkorporering vera avgrensa grunna at Noreg allereie har ratifisert konvensjonen, men ei inkorporering kan føra til større merksemd rundt konvensjonen, og det kan føra til meir konsekvent praktisering.

Senterpartiet og Arbeidarpartiet tok i Hurdalsplattforma initiativ til å starta ein prosess med å inkorporera CRPD i norsk lov. Da anerkjende vi den diskrimineringa personar med nedsett funksjonsevne vert utsette for òg i Noreg. Det var eit viktig skritt for å anerkjenna og sikra rettane til desse. Det gjeld retten til fridom frå vald, utnytting, misbruk, retten til sjølvstendig liv – ikkje minst – retten til å velja bustad og retten til å delta i samfunnet vårt.

Det er ein ting eg har vore opptatt av i denne vurderinga. Det er at det vart gitt to tolkingserklæringar då Noreg ratifiserte konvensjonen, som gjaldt inngrep i sjølvbestemming gjennom tvinga verjemål og bruk av tvang i helse- og omsorgstenestene, mot personar med kognitive, intellektuelle eller andre psykososiale funksjonsnedsetjingar.

Senterpartiet er ikkje einig med dei partia som meiner at desse tolkingsuttalane skal eller bør trekkjast. Vi støttar heller ikkje forslaget om det i innstillinga frå Miljøpartiet Dei Grøne. Det er gjort greie for i merknadar frå Arbeidarpartiet og Senterpartiet på side 5 i innstillinga, der det òg vert vist til ekspertutvalet som har greia ut inkorporering av CRPD. Dei meinte at Noregs tolkingserklæringar byggjer på ei forsvarleg tolking av konvensjonen, og at det ikkje var nokon grunn til at dei skulle trekkjast. Viss vi gjorde det, ville det bety ei heilt anna lovregulering i Noreg knytt til tvangsreglementet rundt det å kunna sikra liv og helse.

Eg er veldig glad i dag og veldig glad for at Senterpartiet kan vera med og støtta CRPD inn i menneskerettslovgivinga. Takk til alle som har stått på i årevis for å få dette til!

Ulvar Akselsen (A) [11:01:33]: Det er spesielt å stå her på talarstolen i dag og skulle debattere endringer i menneskerettslova. For meg representerer desse endringane ikkje berre at me tek steget i ei retning som vil betre livet til mange, det betyr tryggleik. Når me styrkjer rettane til menneske med nedsett funksjonsevne, då styrkjer me rettane til mor mi.

Då eg var seks år gamal vart mor mi feiloperert i ryggen og lam frå livet og ned. Ho måtte lære seg å gå på ny, og det som mange ikkje tenkjer på som noko vanskeleg eller negativt, som f.eks. ei trapp eller mykje snø, vart no ei utfordring for meg og familien min.

For ein gut på seks år var det ikkje lett å forstå kva som hadde skjedd med mamma. Eg forstod ikkje alvoret eller kor tungt dette kom til å bli for mamma, som no stod utanfor arbeid og det sosiale fellesskapet ein får på arbeidsplassen. Men eg forstod og forstår framleis ikkje kor vanskeleg det måtte ha vore for mamma å sjå oss andre spele fotball på hytta eller gå på fjelltur utan moglegheita til å vere med sjølv. Det einaste eg forstod var at mamma no treng hjelp til mykje ho tidlegare klarte sjølv.

Eg sa innleiingsvis at denne endringa for meg, betyr tryggleik. Det betyr at med denne lovendringa er det ikkje lenger mammas ansvar å finne løysingane på dei utfordringane som gjer at ho ikkje kan delta på lik linje i samfunnet som det eg kan. Det er ansvaret vårt.

Dette handlar om meir enn berre meg og mor mi. Dette handlar om brukarane på Sæbø gard og Podlen Verkstad på Stord kan vakne opp og føle seg trygge på at me skal halde fram med å leggje til rette for at dei kan gå på jobb og bidra til samfunnet slik som eg kan.

Dette handlar om at Sara Gooderham og dei andre deltakarane på ferieopphold for psykisk utviklingshemma på Bømlo Folkehøgskule kan føle seg trygg på at me skal halde fram å legge til rette for at også denne gruppa kan få gode, tilrettelagte feriar i trygge omgivnadar.

Sjølv om eg legg mykje vekt på den tryggleiken dette har for dei med funksjonsvariasjon og for oss som er pårørande, handlar det òg om verdigheit. Det handlar om at me som samfunn seier til dei som treng ekstra tilrettelegging at du er viktig, du er trygg, og det er samfunnet si oppgåve å syte for at du lever eit godt og verdig liv.

Kristine Løfshus Solli (A) [11:03:56]: Dette er en viktig dag for Norge. I dag behandler vi forslaget fra regjeringen om å inkorporere FN-konvensjonen om rettigheter til mennesker med nedsatt funksjonsevne inn i menneskerettsloven.

Dette forslaget handler ikke bare om en endring av lovverket, det handler om verdighet, likestilling og retten til å leve på lik linje med alle andre. Personer med funksjonsnedsettelser møter mange utfordringer i hverdagen. Det gjelder bl.a. universell utforming, digitale løsninger som ikke møter behovene eller holdninger som begrenser muligheter. Slike utfordringer gjør at mange opplever å bli stående utenfor fellesskapet, utenfor arbeidslivet, utenfor utdanning og utenfor samfunnsdeltakelsen. Slik kan vi ikke ha det. Vi både kan og vi må gjøre mer.

Likeverd og deltakelse må være mer enn fine ord. Det må være reelle rettigheter, som gir folk frihet og rettferdighet. Arbeiderpartiet har alltid stått for fellesskap og like muligheter. Vi vet at et samfunn der alle kan bidra er et sterkere samfunn. Derfor kjemper vi for universell utforming, for retten til arbeid og for et inkluderende utdanningssystem, men vi er ikke i mål.

Ved å inkorporere CRPD i menneskerettsloven gir vi mennesker trygghet og forutsigbarhet samtidig som det forplikter oss til å følge opp med handling. Dette er også et spørsmål om verdier og hva slags samfunn vi ønsker å leve i. Jeg ønsker å leve i et samfunn hvor alle har mulighet til å delta på lik linje og ingen blir stående utenfor.

Dette er fjerde gangen Stortinget stemmer over å inkorporere CRPD. I dag har vi muligheten til å ta et stort skritt i riktig retning, og jeg håper vi griper den muligheten sammen. Et samfunn der alle har like rettigheter er et samfunn som står sterkere, og det er et samfunn vi kan være stolt av.

Ida Lindtveit Røse (KrF) [11:06:35]: Endelig, får en si – etter en lang prosess skal endelig CRPD inkorporeres i norsk lov, i menneskerettsloven. Grunnleggende sett handler dette om at alle mennesker skal ha like rettigheter, at det som skulle være selvsagt, ikke har vært det, og at det fortsatt er et godt stykke igjen. Samfunnet vårt er ikke tilpasset alle og utformes ikke for alle. Stadig kommer det nye eksempler: Midt i ledelinjer for personer med nedsatt syn settes det opp gatelys. Det mangler skilt til heisen for å komme opp til perrongen på togstasjonen. Busser kjører forbi fordi det ikke er plass eller tid. Det er kanter som egentlig skulle vært tilpasset rullestolbrukere, men som likevel er for høye, eller helninger som er for bratte. Ikke minst er det avslag på tilrettelegging og unødvendige krav som holder folk utenfor.

Å inkorporere CRPD i menneskerettsloven er også normgivende og holdningsendrende. Det vil bety mye i dag, for framtiden og for alle de familiene som kjemper for like rettigheter, uavhengig av hvilken kommune man bor i.

Jeg vil benytte anledningen til å takke de mange som sitter her i dag og følger debatten, og alle som over lang tid har kjempet for denne endringen, som også har vært avgjørende for at vi i dag skal vedta at CRPD skal inn i norsk lov. Dette er en stor og viktig dag, og dette vedtaket er helt avgjørende, så gratulerer – og måtte det også få konsekvenser.

Kai Steffen Østensen (A) [11:09:01]: Det er med stor glede og nødvendig anerkjennelse at Stortinget i dag tar stilling til FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne. En selvfølge, vil mange si, men det er likevel helt nødvendig. Vi har historiene fra hverdagslivet til mennesker med funksjonsvariasjoner, en sekkepost i denne debatten, men som handler om unike mennesker som også er naboer, kjærester, bestekompiser, kollegaer eller gamle klassekamerater – innbyggere vi i denne sal har et felles ansvar for.

En av de mange historiene om hvordan man blir sett på, forteller Norges Handikapforbund. Den handler om en gutt som hadde både erfaring og utdanning til en jobb han søkte på på et kundesenter. Han var kvalifisert. Det bekrefter også arbeidsgiveren. I åtte år søkte han, men fikk avslag på avslag. Sånt skjer – man får ikke alltid det man har lyst på – men etter noen søknadsrunder til fikk han til slutt beskjed om at han ikke kom til å få jobben, og at de gjerne ville gi ham to kinobilletter fordi han hadde vært så engasjert. Jeg har aldri hørt om andre i min vennegjeng eller i mitt nabolag som har fått kinobilletter fordi de fikk avslag på en jobbsøknad. Det blir bare spekulasjoner om hvorfor historien endte akkurat sånn, selv om vi alle kan kjenne på følelsen av nedrighet over at utdanning og ønsket om jobb plutselig blir kompensert med en kveld på kino. Over 100 000 mennesker med funksjonsnedsettelser ønsker å jobbe, men står utenfor arbeidslivet. Det er folk vi trenger.

Norge er verdens beste land å bo i, men det betyr ikke at det aldri kan bli bedre. Hverdagshistoriene fra de som bærer diskriminering og hatytringer, de som blir kalt «hemma» på gaten eller i skolegården, de som blikkes eller opplever stigma kun fordi de er seg selv, understreker det.

Jeg er oppriktig stolt på vegne av de som har kjempet kampen for at vi i dag skriver historie, på samme måte som at jeg får lov til å leve mitt liv sånn som jeg er fordi noen kjempet med livet som innsats. Jeg er glad for at jeg i dag får være med og stemme for et forslag som gjør at flere får leve sitt liv sånn som de er, med hele seg.

Jobben er ikke ferdig med Stortingets vedtak. Det forplikter til videre arbeid, men de som trenger det, får i dag et signal om at alle skal med, og at også deres menneskerettigheter anerkjennes med Stortingets flertall i ryggen.

Statsråd Lubna Boby Jaffery [11:12:06]: Denne dagen har mange ventet på. Endelig er vi her. Endelig skal Stortinget ta stilling til om FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne, CRPD, skal inkorporeres i menneskerettsloven. Endelig skjer det.

Dette er en merkedag. Det er en merkedag for menneskene som denne konvensjonen er til for, som i løpet av livet vil være mange av oss. Det er en merkedag for organisasjonene som i flere år har kjempet for å få denne konvensjonen inn der den hører hjemme, i menneskerettsloven. Sjeldent har det vel vært så mange mennesker på galleriet under en debatt i stortingssalen.

Det er også en merkedag for meg som kultur- og likestillingsminister. Jeg er stolt og glad for at konvensjonen får sin rettmessige plass i lovverket.

Det er rett at en slik inkorporering ikke gir nye rettigheter og plikter. Inkorporeringen handler om noe annet. Jeg registrerer at det blir sagt at alle i denne salen er for dette, men vi har troen på lovgivningens normative kraft. Det har noe å si om vi inkorporerer eller ikke, og det har noe å si at vi inkorporerer i en lov med forrang. Inkorporering handler om å gi det sterkeste signalet vi kan gi om at vi tar rettighetene til mennesker med funksjonsnedsettelser på største alvor. Det handler om oppfyllelse av rettigheter som allerede eksisterer. Det handler om en konvensjon vi allerede er bundet av.

Vi må snu diskusjonen. Hvorfor snakkes det ikke mer om hvilken ressurs personer med funksjonsnedsettelser kan være, og hvilke gevinster det gir å øke bevisstheten om deres rettigheter? Norge mangler arbeidskraft. Vi må få flere ut i arbeid, og vi vet at omtrent en tredjedel av ikke-sysselsatte personer med funksjonsnedsettelser ønsker å komme i arbeid. En økning på 15 pst. i sysselsettingsraten i denne gruppen vil gi 26,7 mrd. kr i samfunnsøkonomisk gevinst over en tiårsperiode. Vi må slutte å snakke om de av oss med en funksjonsnedsettelse som en utgiftspost. Vi må se hvilket potensial som ligger i bedre inkludering for den enkelte som får brukt sine evner, men også for samfunnet.

Dette er en historisk dag og en historisk enighet som jeg er takknemlig for at jeg får lov til å være en del av.

Farukh Qureshi (A) [11:15:04]: Saken vi behandler i dag, handler om noe helt grunnleggende: retten til likeverd og deltakelse for alle mennesker. FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne, CRPD, slår fast at menneskerettighetene gjelder fullt ut for alle, uavhengig av funksjonsevne. Likevel vet vi at mange fortsatt møter barrierer i hverdagen, i utdanning, i arbeidsliv og i samfunnsdeltakelse.

Norge ratifiserte CRPD i 2013, men ved å inkorporere den i menneskerettsloven, gir vi den samme styrke som de andre sentrale menneskerettskonvensjonene. Det betyr at CRPD vil gå foran annen lovgivning ved motstrid. Det er et tydelig signal: Rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne skal ikke være til forhandling.

Dette handler ikke bare om juss, dette handler om verdighet, om å sikre reell likestilling og om å bygge et samfunn der alle kan delta på like vilkår. Inkorporering vil også bidra til økt forståelse og respekt for disse rettighetene i hele samfunnet.

Jeg vil rette en stor takk til alle som har engasjert seg, presset, utfordret og løftet fram denne saken. Det er deres stemmer og utholdenhet som har gjort det mulig at vi i dag tar et historisk skritt. Inkorporeringen av CRPD er et viktig skritt for å styrke menneskerettighetene i Norge, og jeg er glad for at dette blir en realitet i dag.

Benjamin Jakobsen (A) [11:16:53]: I går var jeg på utdelingen av Kulturrådets ærespris til Dissimilis. Dissimilis ble startet av en far som mente at også hans sønn skulle få lov til å spille i band. Jeg kan ikke tenke meg en bedre oppladning til denne historiske dagen, for det er dét dette handler om – like muligheter, like rettigheter. Det burde vært en selvfølge i 2025, men vi vet at det er det ikke. Vi i Arbeiderpartiet er stolte av å stå på rett side av historien.

Siden 2013 har Norge vært forpliktet til å gi rettighetene som følger av CRPD. Likevel har CRPD hatt lavere status enn de andre diskrimineringskonvensjonene, noe som i seg selv oppleves som diskriminering. Når vi løfter CRPD inn i menneskerettsloven, handler det ikke om å velge minste motstands vei. Når nye grupper får rettigheter, krever det noe av oss som fellesskap – det skulle bare mangle.

Inkorporeringen handler ikke om at en komité skal komme inn og overstyre norsk politikk, eller at vi får en storm av rettssaker og rettsliggjøring, slik noen på høyresiden forsøker å skremme med. Norge har inkorporert FN-konvensjoner før, uten at høyresidens skremselspropaganda har vist seg å være reell. Det er litt fristende å spørre FrP og Høyre om de mener det var feil å ta kvinners og barns rettigheter inn i menneskerettsloven. Dette kunne vært oppklarende, all den tid det er vanskelig for meg å forstå hvorfor noen partier stiller seg så motvillig til å gi flere grupper helt grunnleggende rettigheter.

Denne saken handler til syvende og sist om hvilket samfunn vi ønsker å være. Altfor lenge har mennesker med funksjonsvariasjoner måttet bære konsekvensene av manglende tilrettelegging. Det gjør vi noe med i dag.

Vi i Arbeiderpartiet tror ikke likestilling kommer av seg selv. Det er et politisk valg vi tar i denne salen, og som vi må ta hver eneste dag. Bare på den måten kan vi skape et samfunn der alle har de samme mulighetene.

Det som skjer her i dag, er mer enn et juridisk vedtak. Det er en politisk erkjennelse av at vi som samfunn ikke har vært gode nok. Vi sier tydelig fra at mennesker med funksjonsvariasjoner ikke skal møte lavere forventninger eller svakere rettigheter enn andre. Dagens vedtak gjør forventningene til oss som samfunn klarere, men viktigst av alt er at vi sender et tydelig signal: I Norge er ikke likestillingen bare en ambisjon, det er et politisk ansvar. Det ansvaret tar vi i Arbeiderpartiet.

June Trengereid Gruer (A) [11:20:05]: Jeg vil ta utfordringen fra representanten Jon Engen-Helgheim. Vi skal snakke ærlig om hva dette betyr. Det er ikke slik at dette vedtaket magisk kommer til å endre Norge. Der er vi alle enige. Men da må jeg også be representantene i Fremskrittspartiet og Høyre være ærlige og ikke spre myter om hva konvensjonen vil innebære, hvis vi inkorporerer den.

Det er ikke slik at det vi vedtar i dag, vil føre til et vell av nye forpliktelser til stat, myndigheter og kommuner. For Norge har vært forpliktet til dette siden 2013. Den eneste rettslige forskjellen mellom dagens vedtak og vedtaket i 2013 er at dersom det er motstrid – fullstendig motstrid – mellom CRPD-konvensjonen og norsk lov, da sier vi at menneskerettighetene skal gå foran. At det er dette som er forskjellen, har en enstemmig komité vært enig i.

Da er det feil å dramatisere dette, slik jeg opplever at representantene i Høyre og FrP gjør. I Norsk rett skal faktisk lover tolkes i tråd med våre internasjonale avtaler så langt de kan. CRPD har vært en del av våre internasjonale avtaler siden 2013. Kommunene våre er dermed allerede forpliktet til dette. Det er derfor flertallet mener at det ikke vil komme et vell av nye krav.

Jeg må også knytte en bemerkning til påstandene som fremmes om CRPD-komiteen og om rettsliggjøring. For det er altså slik at både flertallet i ekspertutvalget, departementet, flertallet i komiteen og store institusjoner som NIM, Norges institusjon for menneskerettigheter, og Likestillings- og diskrimineringsombudet ikke mener det vil bli endringer her. Det er ikke noe nytt at vi inkorporerer FNs diskrimineringskonvensjoner. Vi har gjort det med barnekonvensjonen; vi har gjort det med kvinnekonvensjonen. Det er ingen grunn til å tro at situasjonen blir en annen for CRPD.

Arbeiderpartiets klare syn er derfor at en lang rekke av påstandene som er fremmet, faktisk ikke står seg. Også etter denne debatten er det er vanskelig å finne argumenter for at CRPD skal ha en lavere rang. For Arbeiderpartiet er det klart: Ord, handling og vedtak er faktisk politiske valg, og politikk skal vise en retning og en prioritering. Derfor er jeg så glad for at et stort flertall på Stortinget i dag sier det samme: Alle menneskerettigheter skal faktisk ha samme verdi.

Even H. Eriksen (A) [11:23:09]: La meg først få takke saksordføreren for et godt arbeid og komiteen for et godt samarbeid i saken. Arbeiderpartiets representanter har på en veldig god og tydelig måte redegjort for vårt standpunkt i denne viktige saken, så jeg skal bruke min taletid på å redegjøre for hvorfor Arbeiderpartiet ikke kommer til å støtte noen av mindretallsforslagene som er fremmet, selv om vi støtter intensjonen i flere av dem.

Det er to forslag som omhandler finansieringen av fremtidige lovendringer og tiltak, og om å evaluere økonomiske og administrative konsekvenser av en inkorporering. Arbeiderpartiet på Stortinget legger til grunn, slik regjeringa gjør, at inkorporering av CRPD i menneskerettsloven ikke antas å ha økonomiske og administrative konsekvenser. Konvensjonen er jo allerede ratifisert.

Når det gjelder framtidige lovendringer og tiltak, begrunnet i enten CRPD, andre konvensjoner eller annet regelverk, må Stortinget selvsagt ta stilling til behovet for økte bevilgninger. Det er noe som alltid vurderes fra sak til sak, og vi behandler ikke denne saken annerledes.

Når det gjelder forslaget om å trekke tolkningserklæringene som ble avgitt i forbindelse med ratifiseringen, og forslaget om å ratifisere tilleggsprotokollen, er det heller ikke noe Arbeiderpartiet støtter. Ettersom tolkningserklæringene ikke er å anse som reservasjoner, og fordi konvensjonen og dens folkerettslige innhold er bindende for Norge, ser Arbeiderpartiet ikke behovet for å gjøre noe med disse, som uansett ligger godt innenfor tolkningen av konvensjonen.

Spørsmålet om ratifikasjon av tilleggsprotokollen til CRPD er noe som har blitt vurdert tidligere, på lik linje med tilleggsprotokollene til FNs barnekonvensjon og konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturette rettigheter. Vi ser ikke at det foreligger noe som tilsier at spørsmålet stiller seg annerledes i dag. Vi kommer heller ikke til å støtte forslaget om en sannhets- og forsoningskommisjon for funksjonshemmedes rettigheter, selv om vi støtter intensjonen bak forslaget.

Uavhengig av om en bruker briller, høreapparat eller sitter i rullestol – vi er like mye verdt. Stortingets vedtak i saken kommer til å sende et viktig signal om samfunnets ansvar for å ivareta alles rettigheter. Det handler til sjuende og sist om at alle skal ha like muligheter til å kunne leve et godt liv, delta aktivt i samfunnet og få sine menneskerettigheter ivaretatt – verken mer eller mindre. For Arbeiderpartiet er det helt selvsagt at alle skal med.

Tusen takk til alle som har jobbet fram denne saken, og gratulerer med dagen!

Agnes Nærland Viljugrein (A) [11:26:12]: I dag er en historisk dag i Stortinget. I dag vil Arbeiderpartiet og resten av flertallet innlemme FN-konvensjonen om likestilling for funksjonshindrede, CRPD. Det gjør vi fordi det må slås hardere ned på diskriminering av mennesker med funksjonsvariasjoner, og fordi vi er nødt til å fortsette kampen for reell likestilling.

I dag er det altfor mange mennesker med funksjonsvariasjoner som har lyst til å bidra i samfunnet, men som opplever diskriminering, mangel på tilrettelegging eller fordommer i arbeidslivet og i samfunnet for øvrig. Altfor mange kan og vil jobbe, men blir holdt utenfor.

For tre uker siden møtte jeg gründerne i Common Grounds Company på Tøyen. De har altså gått så lei av å søke jobber og få avslag at de til slutt har skapt sin egen arbeidsplass. All ære til dem for den bedriften de har skapt, men det viser også at det er noe i samfunnet vårt og i systemet vårt som er alvorlig galt. Overkvalifisert arbeidskraft får altså ikke plass i arbeidslivet vårt. Som medlemmer i arbeids- og sosialkomiteen her på Stortinget er det noe vi er nødt til å jobbe videre med.

Den konvensjonen og det vedtaket Stortinget gjør i dag, kommer ikke til å fjerne alle barrierer eller hindringer eller gjøre noe med all den diskrimineringen som finnes der ute. Den skal vi i Arbeiderpartiet fortsette å kjempe mot i regjering og her på Stortinget.

Denne kampen fortjener mer enn flotte ord. Den fortjener politisk endring, endring for reell likestilling. Dette vedtaket tydeliggjør et ansvar i den kampen, et ansvar for å bygge opp strukturer som motvirker diskriminering, et ansvar for å skape inkluderende tjenester, bygge forventninger i skolen, legge ansvaret der det hører hjemme. Den plasserer ansvaret helt tydelig blant alle de institusjonene og kreftene som i dag ikke gjør nok.

Til alle dere som er her i dag, vil jeg rette en veldig stor takk – til dere fra organisasjoner og til enkeltpersoner som har kjempet i så mange år for dette gjennomslaget. Dette har dere virkelig fortjent, dette er deres seier.

Denne kampen for et likestilt samfunn er vi nødt til å kjempe hver eneste dag. Det er fortsatt altfor lang vei å gå før vi har reell likestilling for funksjonsvarierte i samfunnet vårt, men i dag tas et viktig skritt. I dag innlemmer vi CRPD i norsk lov. Både jeg og resten av Arbeiderpartiet gleder oss veldig til å stemme for det.

June Trengereid Gruer (A) [11:29:28]: Det er flere som har vært inne på det, men i dag er en festdag. Vi skal feire at flertallet på Stortinget sier ja til at CRPD skal inkorporeres i menneskerettsloven. Viktigheten av dagens vedtak blir enda mer synlig når vi ser bakteppet vi har i verden. Stadig flere land går i feil retning. De utfordrer rettigheter vi trodde var etablert for lengst, og setter rettigheter vi håper på, enda lenger bak i køen. Det er vondt, og det er selvforsterkende. Det er derfor jeg i dag også vil løfte blikket ut over Norges grenser.

Funksjonsnedsatte er en av gruppene som rammes hardest. De rammes av bistandskutt, og de rammes av rettighetskutt. Samtidig vet vi at andelen med funksjonsnedsettelser øker i land med krig og konflikt. Derfor er jeg så glad for at Norge i 2024 økte den inkluderende bistanden, og at vi ga 50 mill. kr til Atlas-alliansen. I dag viser vi også vei internasjonalt ved å ta CRPD inn i menneskerettsloven og er enda tydeligere på at svaret alltid er mer likestilling.

Marian Hussein (SV) [11:31:04]: Denne talerstolen som står på gulvet, er den mest tilgjengelige i stortingssalen, og jeg velger å benytte den i dag. Da Tove Linnea Brandvik kom inn på Stortinget for over 20 år siden, måtte Stortinget tilpasse seg, for da hadde vi en folkevalgt som var avhengig av rullestol for å gjøre sitt folkevalgte verv. Denne dagen er historisk fordi mange har kjempet i mange år for at samfunnet vårt skal være annerledes og skal være like tilgjengelig for alle mennesker. Jeg vil i denne anledningen i det følgende låne ord av en av de klokeste damene jeg kjenner, Camilla Huggins Aase.

CRPD etablerer et paradigmeskifte i hvordan vi ser på funksjonshindrede, fra å bli sett på som personer som trenger omsorg, og som mottakere av pleie, til selvstendige rettighetshavere. Selv om intensjonene kanskje var gode ved å ønske å pleie og gi omsorg til en gruppe som falt litt utenfor, har dette ført til begrensninger i selvbestemmelse, muligheter, deltakelse og likestilling for funksjonshindrede. CRPD markerer et skifte og understreker viktigheten av å anerkjenne funksjonshindredes iboende menneskerettigheter, deres potensial, bidrag og verdighet. Videre peker CRPD på at mangelen eller feilen ikke ligger hos den enkelte, mens hos samfunnet, som ikke er tilrettelagt for en mangfoldig befolkning.

Vi i SV har foreslått en inkorporering av CRPD flere ganger tidligere. Vi er nå snart ferdig med 2025, og det er en glede å kunne sikre denne loven flertall i dag.

Mange av oss tar for gitt at vi kan bo der vi vil, med hvem vi vil, innenfor rammene av egen personlig økonomi og egne ønsker. Slik er det ikke for mange funksjonshindrede. De fleste av oss tar for gitt at vi kan dusje når vi selv ønsker det, og gå på toalettet når vi selv ønsker det. Slik er det ikke for mange mennesker med funksjonshindringer. Vi tar for gitt at vi kan gå på den restauranten vi vil, ta en spontan togtur eller besøke bestemor. Vi kan være på fest så lenge vi vil, og vi kan dra på de konsertene vi ønsker. Funksjonshindrede i Norge blir fortsatt diskriminert på alle samfunnsområder. Derfor er det en gledens dag at vi nå endelig får denne konvensjonen inn i norsk lov, der den hører hjemme, nemlig i menneskerettsloven.

Vi som er funksjonsfriske, har et ansvar. Vi har et ansvar for å sørge for at denne selvbestemmelsen blir reell for alle. Ingen er fri før alle er fri, og jeg gleder meg til å vedta denne loven i dag.

Morten Sandanger (A) [11:34:19]: Vi trenger all arbeidskraft vi kan få tak i, for å løse morgendagens oppgaver. Ikke alle kan gjør alt, men alle kan gjøre noe. Det ordtaket er egentlig ment på en litt annen måte, men det star seg her i dag også. Personer med nedsatt funksjonsevne kan utgjøre den arbeidskraftreserven som vi trenger framover.

Regjeringen har lagt fram en stortingsmelding som legger opp til mer aktiv satsing på arbeidsmarkedstiltak for å hjelpe flere i jobb. Samlet sett har regjeringen foreslått å styrke satsingen med 500 mill. kr, som bl.a. inkluderer økte midler til arbeids- og utdanningsreiser og funksjonsassistanse i arbeidslivet. Satsingen på varig tilrettelagt arbeid er styrket med 500 plasser i regjeringens forslag og er foreslått styrket ytterligere, med 200 plasser, i forliket som ble inngått her på Stortinget med våre gode kollegaer fra SV, Senterpartiet, Rødt og MDG.

For Arbeiderpartiet er likestilling en del av frihetskampen som arbeiderbevegelsen har vært en pådriver for siden begynnelsen. Slik er det fortsatt i dag, og vi fortsetter å kjempe for like muligheter for alle. Et likestilt samfunn er et bedre samfunn for oss alle, også for de av oss som ikke har nedsatt funksjonsevne. Når alle får muligheten til å delta, får vi et rikere og lykkeligere fellesskap, rett og slett et bedre samfunn.

Jeg er stolt av å vær en del av en bevegelse som har arbeidet i over 100 år for et likestilt samfunn, og som fortsetter den kampen i dag. Inkorporering av CRPD sender et tydelig signal om at menneskerettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne skal sikres og respekteres.

Julie E. Stuestøl (MDG) [11:36:20]: Det er sagt mange fine og gode ting fra talerstolen i dag, og det kjennes virkelig stort å få være med på dette. Men det er også sagt ting jeg må kommentere.

For det første – om tolkningsuttalelsene: Norges tolkningsuttalelser til CRPD har lenge skapt tvil om hvor fullt og helt konvensjonen egentlig gjelder. I komiteens høring påpekte bl.a. Likestillings- og diskrimineringsombudet, Landsforeningen for Skeive Funkiser og Uloba at tolkningserklæringene bør trekkes fordi de gir et signal som kan oppfattes som at endring og utvikling av norsk rett og praksis ikke er nødvendig. Når vi i dag inkorporerer CRPD i norsk lov, må vi gjøre det skikkelig. Vi skal skrive et nytt kapittel, og da må vi gjøre det uten gamle fotnoter eller unntak.

Så vil jeg si noe om kostnader. Som mangeårig lokalpolitiker har også jeg kjent på de altfor trange økonomiske rammene for det vi vet at innbyggerne trenger. Men jeg har også delt en bekymring mange lokalpolitikere har, for mangel på mennesker til å løse de oppgavene som skal løses. Når vi vet at vi trenger arbeidskraft, hvordan kan vi fortsette å sløse med menneskelige ressurser? Kostnadene ved ikke å tilrettelegge for arbeids- og samfunnsdeltakelse er høy. Om bare 15 pst. av personene med funksjonsnedsettelser som kan og vil jobbe, ble inkludert i arbeidslivet i ti år, hadde vi i Norge hatt en gevinst på 27 mrd. kr, ifølge en utredning som Oslomet gjennomførte for likestillings- og mangfoldsutvalget. Å bygge ned barrierer er ikke bare å ta rettigheter og mennesker på alvor, det er også veldig god samfunnsøkonomi. Ingen er fri før alle er frie.

Rune Støstad (A) [11:38:36]: I dag er det en gledens dag, en dag for å feire likestilling, rettssikkerhet og menneskerettigheter, og for å ta et historisk skritt videre i arbeidet for et samfunn der alle, uansett funksjonsevne, skal leve frie, trygge og likeverdige liv. For Arbeiderpartiet har dette vært et viktig arbeid i svært lang tid.

CRPD er ikke bare en konvensjon, det er et løfte – et løfte om å se folk med funksjonsnedsettelser som fullverdige borgere med rettigheter som ikke kan graderes, relativiseres eller settes på vent, et løfte om at det er hindringene samfunnet skaper, ikke menneskers funksjonsevne, som skal bygges ned.

Norge har vært forpliktet av CRPD siden ratifikasjonen i 2013, men i dag gjør vi noe mer, vi anerkjenner konvensjonen som norsk lov, vi løfter den inn i menneskerettsloven sammen med våre andre store menneskerettslige forpliktelser. Det er både riktig og viktig, det er historisk, og det sender et klart signal: Folk med funksjonshindringer skal ha de samme rettighetene og det samme menneskerettslige vernet som alle andre, ikke i teorien, men i praksis.

Mye er sagt om konsekvenser og mulige bekymringer. Arbeiderpartiet understreker at inkorporering ikke innskrenker rettigheter, men styrker dem. Vi vet også at norske myndigheter allerede er forpliktet til å tolke norsk lov i tråd med CRPD, og derfor endres ikke det grunnleggende rettslige bildet. Det som derimot endres, er synlighet, bevissthet og konsekvent praktisering av rettighetene, akkurat det menneskerettigheter trenger for å fungere. Vi vet at manglende kunnskap og systemforståelse ofte er den største barrieren folk møter i forbindelse med tjenester, arbeidsliv og samfunnsdeltakelse. Inkorporering hjelper oss med å bygge ned denne barrieren.

I CRPD ligger rettigheter som for mange av oss er en selvfølge – retten til å bestemme over eget liv, til å delta i samfunnet, til utdanning, arbeid og helse og til frihet fra vold, utnytting og misbruk. Dette er grunnleggende rettigheter, men de har ikke alltid vært sikret godt nok i praksis.

I dag sikrer vi et sterkere vern mot diskriminering. Vi styrker muligheten for barn og voksne med funksjonshindringer til å delta på lik linje med alle andre. Det er en seier for rettigheter, for likestilling og for fellesskapet vårt. Tusen takk til alle som har stått i denne viktige kampen.

Mirell Høyer-Berntsen (SV) [11:41:50]: Som jeg sa i mitt tidligere innlegg, er dette en historisk dag. Jeg er dypt takknemlig for at vi går og beveger oss mot et samfunn som åpner opp for mer likestilling, mer mangfold og mindre diskriminering. Det har vært en veldig god debatt. Jeg vil takke dere som har vært i salen i dag og lagt fram deres støtte, og særlig for hvordan komiteen har jobbet med denne saken.

Jeg vil også veldig gjerne komme med en stemmeforklaring. Det er kommet inn flere gode forslag i saken, og jeg vil derfor gå gjennom noen av forslagene. To av mindretallsforslagene går på dette med kommuneøkonomi. La det være tydelig: SV vil styrke kommunenes økonomiske handlingsrom, så de kan gi et likeverdig tilbud uansett hvilken kommune man bor i. Vi må sikre lik praksis, et likt og godt tjenestetilbud i hele Kommune-Norge. Men sånn som disse forslagene er fremmet, vil vi ikke stemme for dem i dag.

Det samme gjelder forslaget fra MDG om tolkningserklæringene. Vi tenker at det er et godt forslag, men sånn som det er fremmet her i dag, kommer vi ikke til å støtte det forslaget. Det synes jeg også er godt redegjort for tidligere, av justisministeren.

Det vi imidlertid vil stemme for, er forslag nr. 3, om å ratifisere tilleggsprotokollen. Det vil vi absolutt støtte opp om.

Så til forslaget om en sannhets- og forsoningskommisjon. Vi støtter helhjertet intensjonen i dette, og vi har også et sterkt ønske om å kunne gå videre i dette arbeidet, men med dette navnet, en sannhets- og forsoningskommisjon, mener vi det blir litt for tett koblet opp til f.eks. urfolksrettigheter.

Vi støtter helhjertet intensjonene i forslagene, men det er altså forslag nr. 3 vi vil stemme for.

Even H. Eriksen (A) [11:45:06] (ordfører for saken): På vegne av justiskomiteen legger jeg fram innstillingen til Prop. 159 L for 2024–2025. Takk til kollegaene i komiteen for et godt samarbeid i saken. Tilrådingen fremmes av en nesten samlet komité, og det forteller meg én ting: Det er stor politisk enighet om de endringene som foreslås. Komiteens skriftlige høring viser det samme. Det er jeg glad for.

Noen ord om det som skiller partiene: Fremskrittspartiet stiller seg ikke bak et par av endringene i barnevernsloven og passloven. Samtidig ønsker FrP, Høyre og KrF å legge til et kriterium som må dokumenteres i barnevernslovens bestemmelse om utreiseforbud. Jeg legger til grunn at de respektive partier redegjør for sine standpunkter i saken.

Arbeiderpartiet ser på saken som et viktig bidrag for å forebygge negativ sosial kontroll, æresrelatert vold og andre former for omsorgssvikt som barn utsettes for når de blir sendt ut av landet mot sin vilje. For mange av disse ungene har konsekvensene vært dramatiske – tap av skolegang, isolasjon, vold, tvangsekteskap, frihetsberøvelse og i noen tilfeller kjønnslemlestelse.

Dagens lovverk gir ikke tilstrekkelige muligheter til å gripe inn før utreise. Derfor foreslår Arbeiderparti-regjeringen et tydelig og målrettet virkemiddel.

Det har vært en diskusjon i komiteen om hvorvidt «retten til utdanning» skulle inntas som et selvstendig kriterium i lovteksten. Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Miljøpartiet De Grønne støtter departementets vurdering av at manglende skolegang allerede vil inngå som et viktig og sentralt moment i vurderingen av alvorlig omsorgssvikt, og at det derfor ikke er nødvendig å lovfeste dette særskilt.

La meg også være krystallklar fra Stortingets talerstol: Hvis noen har planer om å ta ungen sin ut av skolen og sende ungen på et ufrivillig utenlandsopphold der barnets rett til utdanning ikke blir ivaretatt, prater vi med stor sannsynlighet om omsorgssvikt, og et utreiseforbud kan ilegges. For oss i Arbeiderpartiet er det viktige at ungene som trenger rettssikkerhet og vern, trygghet og omsorg, faktisk får det – ikke hvordan man løser det lovteknisk.

Arbeiderpartiet kommer derfor til å stemme imot komiteens tilråding bokstav B. Vi kommer også til å stemme imot øvrige forslag fra mindretallet, med begrunnelse i regjeringens videre arbeid med å følge opp forslagene i NOU-en, som vi ønsker velkommen.

Avslutningsvis: Dette lovverket styrker barns trygghet og gir samfunnet mulighet til å gripe inn før et barn blir sendt til forhold som kan påføre alvorlig skade. Det er et viktig framskritt i kampen mot negativ sosial kontroll.

Med dette anbefaler jeg Stortinget å støtte komiteens tilråding bokstav A.

Anette Carnarius Elseth (FrP) [11:48:22]: Uten frihet er vi ingenting. Frihet er en av Norges mest grunnleggende verdier og danner grunnlaget for vårt demokrati og vår måte å leve på.

Friheten vi har i Norge, er resultat av både historisk kamp og moderne fellesskap. Men friheten er sårbar og ikke noe vi kan gå på kompromiss med. Man kan ikke forsyne seg av frihetens buffet og bare velge å plukke ut det som passer for seg, samtidig som man hindrer andre i de samme grunnlovfestede verdiene.

Dessverre er det økende antall eksempler i Norge på at enkeltskjebner utsettes for eller er i fare for å bli utsatt for vold, frihetsberøvelse, tvangsekteskap eller kjønnslemlestelse. Saker der unge ber om hjelp i frykt for å bli etterlatt i utlandet, økte i fjor med 77 pst., ifølge IMDi. Det er behov for mer tydelige og handlekraftige lovhjemler for å hindre forhold som kan bidra til at barn og unge utsettes for vold, tortur, negativ sosial kontroll og radikalisering.

Det er positivt at vi i dag behandler en sak om dette problemet, men Fremskrittspartiet frykter at forslagene ikke er tilstrekkelige. For barnets beste må det også være konsekvenser som kan være individuelle, men også virke avskrekkende på andre som planlegger skadelige utenlandsopphold for sine egne eller andres barn.

I NOU-en Lov og frihet anbefalte utvalget straffebud mot foreldre eller andre som sender eller tar med barn på skadelig utenlandsopphold. Anbefalingen er ikke fulgt opp, og derfor fremmer FrP forslag om dette.

Å stille krav er ikke negativt. Å stille krav handler om å bry seg. Det handler om å ta enkeltmennesker på alvor. Fremskrittspartiet vil at det skal fremmes forslag til lovendring om at foreldre som sender barn til utlandet mot barnets vilje, skal straffeforfølges og fratas omsorgsretten. Foreldre med midlertidig oppholdstillatelse kan miste denne. Foreldre med permanent opphold kan få opptjeningstiden for statsborgerskap nullstilt. Foreldre som gjennom egen handling eller tilrettelegging er ansvarlige for at barn sendes til eller etterlates i utlandet mot egen vilje under forhold som kan bidra til vold og tortur, sosial kontroll eller radikalisering, skal også fratas ytelser fra den dagen barna forlot Norge. I tillegg vil FrP at skoler skal melde fra til barnevernet når barn er i lengre utenlandsopphold eller ikke møter på skolen etter ferier.

Det handler om å sikre frihet – også for barn. Det handler om barnets beste.

Jeg tar opp forslagene fra Fremskrittspartiet.

Henrik Gottfries Kierulf (H) [11:51:44]: Som foregående talere har vært inne på, er det bred enighet om å støtte proposisjonen og de endringene i lovene som regjeringen foreslår.

Det er viktig å forhindre at barn utsettes for alvorlige eller skadelige handlinger i utlandet. Et utreiseforbud vil gi nødvendig beskyttelse, styrke barns rettssikkerhet og bidra til å sikre at myndighetene har egnede virkemidler til å forebygge og forhindre skadelige utenlandsopphold.

Samtidig mener Høyre at regjeringens forslag har noen klare mangler. I sitt forslag har regjeringen tatt ut lovutvalgets anbefaling om å inkludere retten til utdanning som et kriterium. Høyre mener at det er helt sentralt å få inn retten til utdanning i det nye lovforslaget, nettopp fordi det regjeringen foreslår ved å ikke ta det inn, kan bidra til en svekkelse av barns rett til skolegang.

Alle i denne salen vet at konsekvensene av det å ikke ha en god skolegang kan bidra til en stor utenforskapsfelle, som vi må forhindre. Skolen er vår viktigste arena for å utjevne forskjeller. Barn som plutselig ikke møter opp på skolen, må selvfølgelig følges opp umiddelbart, og i Norge gjør vi nettopp det. Vi følger opp barn som ikke møter på skolen, fra dag én. Alle barn fortjener at vi anstrenger oss for å gi en best mulig skolegang. Foreldre som tar med barna utenlands, må dokumentere at barna får skolegang. Gjør man ikke det, må det reageres.

Derfor er jeg glad for at et flertall i komiteen fremmer følgende forslag, hvor vi ber regjeringen sørge for at barns rett til utdanning blir et av kriteriene som må dokumenteres, i barnevernslovens bestemmelse om utreiseforbud.

Bent-Joacim Bentzen (Sp) [11:54:10]: Gjennom media er vi gjort kjent med rystende historier der barn er sendt ut av landet, etterlatt og utsatt for grusomme overgrep. Mishandling, tvangsekteskap og andre overgrep mot norske barn er alvorlige lovbrudd som vi må bruke både lov og et bedre samarbeid mellom ulike tjenester for å forhindre. Senterpartiet støtter regjeringens lovforslag og mener det er et steg i riktig retning for å forhindre og motvirke negativ sosial kontroll og æresrelatert vold. Det vil også beskytte barn som er i fare for å bli utsatt for overgrep.

At det de siste årene er avdekket tilfeller der barn og unge mot sin vilje er blitt sendt til utlandet og derav utsatt for skadelige opphold, er fullstendig uakseptabelt. Jeg er derfor glad for at man nå strammer inn lovverket for å forhindre dette. Det viktigste vi gjør i denne saken, er å skjerme og beskytte ungene.

I NOU 2024: 13, Lov og frihet, ble det foreslått en rekke tiltak, også utover det som foreslås i saken vi behandler i dag. Dette er forslag som berører flere lovverk og departementsområder.

Etter Senterpartiets syn krever dette en ordinær lovprosess før Stortinget kan ta stilling til ytterligere endringer. På bakgrunn av dette kommer ikke Senterpartiet til å stemme for anmodningsforslag som fremmes i denne saken, men vil avvente realitetsbehandling til departementet kommer tilbake til Stortinget med lovforslag og en nærmere vurdering av utvalgets øvrige forslag. Dette er en så alvorlig problemstilling at vi må være sikre på at tiltak som iverksettes, har effekt og virker.

Vi tar nå, uansett, et steg i riktig retning for å beskytte sårbare barn, og jeg ser som sagt fram til behandling av øvrige tiltak, som er foreslått i NOU-en.

Julie E. Stuestøl (MDG) [11:56:30]: Dagen i dag handler om mange grunnleggende rettigheter. Barn har etter barnekonvensjonen rett til beskyttelse mot alle former for vold, skade, misbruk, mishandling og utnytting, og MDG støtter at vi tar de nødvendige skrittene for å beskytte barn og unge mot potensielt skadelige utenlandsopphold, og vi støtter anbefalingen fra departementet og regjeringen.

Samtidig er det avgjørende med en varsomhet i denne saken knyttet til forholdsmessigheten og nødvendigheten i å benytte utreiseforbud. De foreslåtte endringene i barnevernsloven, straffeloven, passloven og ID-kortloven må ses i sammenheng med barns grunnleggende rettigheter. Et utreiseforbud innebærer et inngrep i retten til bevegelsesfrihet etter Grunnloven og den europeiske menneskerettskonvensjonen. Det er avgjørende å sikre balanse mellom beskyttelse av barn og respekten for deres rettigheter og familiebånd. Det å hindre familier i å reise tilbake til hjemlandet kan ramme noen familier særlig hardt. Fordi utreiseforbud innebærer et inngrep i barns og foreldres rettigheter, må det underlegges strenge vilkår. Minste inngreps prinsipp må respekteres, og det må være en streng rettssikkerhet rundt beslutningene om utreiseforbud.

Det er åpenbart at barn har grunnlovfestet rett til å gå på skole, og denne saken trekker ikke dette i tvil, men det finnes mange tiltak i verktøykassen som skal og må benyttes før et utreiseforbud er aktuelt, og når det er aktuelt, må beslutningene alltid gjøres på grunnlag av en grundig vurdering fra sak til sak, der barnets beste veier tungt.

MDG har merket seg at flere høringsinstanser, bl.a. Likestillings- og diskrimineringsombudet og Barneombudet, støtter at bestemmelsen om utreiseforbud ikke uttrykkelig bør omfatte tilfeller der det er fare for at barnet fratas muligheten til grunnleggende utdanning. MDG er derfor en del av mindretallet i komiteen som ikke ønsker endringen nevnt av Høyre. MDG forventer at regjeringen følger opp kommunenes behov for kapasitet og kompetanse til å sikre at forebygging og støtte gis før utreiseforbud blir nødvendig, når det er mulig.

Til sist: Denne saken handler om barna, og MDG forventer at regjeringen sikrer en oppfølging av dagens vedtak som gjør at nettopp barnas rett og mulighet til å bli hørt ivaretas i disse sakene. Det handler om alderstilpasset informasjon, om rettighetene, det handler om reell mulighet for medvirkning, og det handler i stort om barnets behov for trygghet.

Hans Edvard Askjer (KrF) [11:59:43]: Vi diskuterer i dag endringer i barnevernsloven, passloven og ID-kortloven – endringer som handler om å beskytte barn mot å bli sendt ut av landet til forhold som kan ødelegge liv.

Bakgrunnen er klar: Vi har sett en kraftig økning i antall saker der barn frykter å bli sendt til utlandet mot sin vilje. I fjor ba over hundre barn og unge om hjelp fordi de var redde for nettopp dette. Det er en økning på 77 pst. fra året før. Kompetanseteamet mot negativ sosial kontroll og æresrelatert vold håndterte over 1 400 saker. Da er det ikke lenger snakk om enkelttilfeller – det er et mønster.

Hva er det vi ønsker å forhindre? Vi ønsker å stoppe tvangsekteskap. Vi ønsker å stoppe kjønnslemlestelse. Vi ønsker å stoppe at barn blir sendt til såkalte koranskoler i Somalia og Kenya, der vi har dokumenterte tilfeller av barn som blir utsatt for grov vold og tortur, og mister all kontakt med norsk skole og norsk samfunn.

Dette er virkeligheten som vi må tørre å snakke om. Når barnet først er ute av landet, er norske myndigheter maktesløse. Da er det for sent. Derfor innfører vi et utreiseforbud som et forebyggende virkemiddel. Barnevernet og politiet får mulighet til å fatte vedtak om utreiseforbud, nekte utstedelse av pass og ID-kort, og straffeforfølge brudd på forbudet.

Dette er kraftige virkemidler, og det må til, for vi snakker om barns rett til frihet, trygghet og beskyttelse mot vold. Dette er inngripende – ja, det er det. Her er alternativet å la barn bli sendt til mishandling, tvangsekteskap og omsorgssvikt.

Vi setter en tydelig grense: Ingen barn skal tas ut av landet og utsettes for tvang, vold eller mishandling. Dette er ikke bare en juridisk endring, dette er et verdistandpunkt. Den nye loven og KrF sier her helt klart og tydelig: Barns rettigheter går foran foreldres negative og skadelige kontroll, og vi som lovgivere har et ansvar for å beskytte dem – før det er for sent.

Dette er en lovendring som redder liv. Jeg håper Stortinget i dag står samlet om det.

Statsråd Kjersti Stenseng [12:02:41]: I dag behandler vi en proposisjon som berører noe av det mest grunnleggende vi har ansvar for: barns rett til trygghet, frihet og beskyttelse mot vold og overgrep.

Lovforslaget gir oss nye og nødvendige verktøy for å hindre at barn blir utsatt for tvangsekteskap, kjønnslemlestelse, æresmotivert vold eller andre skadelige handlinger i utlandet. Vi vet at barn i Norge har blitt og blir utsatt for slike skadelige utenlandsopphold, og når et barn er tatt med ut av landet, er det begrenset hva vi får gjort. Konsekvensene kan være dramatiske: tap av skolegang, tap av frihet, og i verste fall livslang undertrykkelse. Det er vår plikt å handle. Derfor foreslår vi nå nye lovbestemmelser i flere lover, som totalt sett skal bidra til bedre beskyttelse av barn som risikerer skadelige utenlandsopphold.

Det foreslås en ny lovbestemmelse i barnevernsloven om vedtak om utreiseforbud for barn som risikerer å bli utsatt for skadelige utenlandsopphold, med mulighet for akuttvedtak for å beskytte barnet umiddelbart. Barnevernstjenesten får varslingsplikt til politiet og utlendingsmyndighetene, brudd på utreiseforbud gjøres straffbart, og det skal ikke utstedes pass eller ID-kort med reiserett til barn som omfattes av forbudet.

Dette er konkrete tiltak som gir barnevernstjenesten og politiet mulighet til å gripe inn før skaden skjer. Vi styrker beskyttelsen av barn og sender et tydelig signal om at Norge ikke tolererer at barn fratas sine rettigheter.

Tiltakene kommer i tillegg til det forebyggende arbeidet i Norge, gjennom bl.a. oppfølgingen av tiltak i den nye handlingsplanen «Sjef i eget liv» og det viktige arbeidet til de særskilte tjenestene på feltet, som Kompetanseteamet mot negativ sosial kontroll og æresrelatert vold, og mangfoldsrådgivere i skolene.

Barn har rett til beskyttelse mot vold og overgrep. Dette er nedfelt i både norsk lov og internasjonale konvensjoner. Når vi ser at negativ sosial kontroll og æresmotivert vold fortsatt rammer barn i vårt samfunn, må vi svare med handling.

Arbeiderparti-regjeringen prioriterer arbeidet med å bekjempe negativ sosial kontroll og æresmotivert vold høyt. Med lovforslaget følger vi opp anbefalinger fra NOU 2024: 13 «Lov og frihet», og proposisjonen er en del av regjeringens bredere arbeid mot tvangsekteskap og skadelig kontroll. Regjeringen vil også vurdere utvalgets øvrige forslag, med mål om å få på plass nødvendige lovendringer.

Arbeidet mot negativ sosial kontroll og æresmotivert vold er en av vår tids store frihetskamper. Vi må stå samlet om dette – på tvers av partier – for å bidra til at alle som bor i Norge, kan leve et fritt liv.

Anette Carnarius Elseth (FrP) [12:11:00]: Premissene for vedtak om utreiseforbud er at det er nærliggende fare for liv, helse eller alvorlig omsorgssvikt. Utvalget bak NOU-en foreslo at mulighet for grunnleggende utdanning også skal være et tydelig premiss, men dette er ikke fulgt opp. Retten til utdanning er en grunnlovsrett og en menneskerett. Å ta ut presiseringen om retten til utdanning som et sentralt premiss vil være en svekkelse av barns rett. For å unngå misforståelser bør dette presiseres og ikke bare inngå i definisjonen «annen alvorlig omsorgssvikt». Fremskrittspartiet er helt enig med Høyre og Kristelig Folkeparti i at barns rett til utdanning skal være et av kriteriene som må dokumenteres.

Vedtak om utreiseforbud er en stor inngripen i barns frihet. Derfor skal det også være kriterier som gjør det helt nødvendig å fatte vedtaket, både subjektive og objektive. Det skal være nærliggende fare for at barn sendes til eller etterlates i utlandet mot sin egen vilje under forhold som kan bidra til at barn og unge utsettes for vold og tortur, negativ sosial kontroll eller radikalisering. Vedtaket skal være nødvendig, forholdsmessig og tidsavgrenset. Med slike rettssikkerhetsgarantier blir det underlig å tillate unntak. Selv med gode hensikter og intensjoner for unntak vurderer Fremskrittspartiet det som motstridende til kriteriene for hvorfor vedtaket om utreiseforbud i det hele tatt fattes.

Under utenlandsopphold vil ikke norske myndigheter ha mulighet til å gi tilstrekkelig sikkerhet til den mindreårige, og det vil være svært uheldig. I dag er det ikke mulighet til å innføre begrensninger i gyldighetsområde i pass, ifølge høringsinstansene Politidirektoratet og Oslo politidistrikt, og med unntak vil passmyndigheten måtte foreta skjønnsmessige vurderinger. Innføring og bruk av unntak vil være utfordrende, i tillegg til at det undergraver formålet med utreiseforbud.

Så lenge kriteriene for vedtak foreligger og faren er nærliggende og sannsynlig, mener Fremskrittspartiet at det ikke bør være mulighet til å gi unntak for enkeltreiser når det er sannsynlighetsovervekt for at barn står i fare for å bli utsatt for skadelig utenlandsopphold. Vi kan ikke ta sjansen på å ta feil om at dette vil gå bra. Fremskrittspartiet kommer derfor til å stemme mot unntak. Det handler om barnets beste.

Even H. Eriksen (A) [12:13:59]: Jeg vil takke representantene for en god debatt. Så har jeg et par kommentarer til slutt.

Til det siste innlegget, fra representanten Elseth fra Fremskrittspartiet, viser jeg til statsrådens svar på de bekymringene som representanten har.

Til Høyre og representanten Kierulfs innlegg har jeg bare en liten kommentar. Jeg deler ikke representantens framstilling fra talerstolen her når han prater om en svekkelse av barns rettigheter fordi utdanning ikke er et eget, selvstendig kriterium i lovteksten. Hele proposisjonen i seg selv er jo en betraktelig styrking av barns rettigheter. Det gjelder alle rettigheter, også utdanningsrettigheter, som vil være et viktig moment i den helhetlige vurderingen barnevernsmyndighetene skal gjøre.

Til det første innlegget til representanten Elseth fra Fremskrittspartiet: Arbeiderpartiet deler representantens utålmodighet. Representanten har rett i at flere av anbefalingene fra NOU-en ikke er fulgt opp, men de skal følges opp, som statsråden er tydelig på.

Jeg vil gi skryt til statsråden for raskt og godt arbeid med å fremme denne proposisjonen, et år etter at NOU-en Lov og frihet ble lagt fram, og jeg ser fram til den videre oppfølgingen av flere anbefalinger.

Morten Sandanger (A) [12:16:23] (ordfører for saken): På vegne av arbeids- og sosialkomiteen skal jeg legge fram Innst. 48 S om representantforslag fra representantene Anna Molberg, Amalie Gunnufsen, Margret Hagerup og Aleksander Stokkebø om å la ansatte med VTA-plass jobbe utover pensjonsalder.

Komiteen åpnet for skriftlig høring i saken, og det ble mottatt i alt elleve skriftlige innspill. Det er lagt fram fire forslag i saken, et fra Arbeiderpartiet og Rødt, et fra SV og Frp, et fra Frp og det originale forslaget fra Høyre. Partiene med de andre forslagene skal få redegjøre for dem i debatten nå.

Ingen av forslagene har flertall i komiteen, og komiteens tilråding støttes av de øvrige partiene, utenom Høyre.

Jeg vil takke komiteen for godt samarbeid i denne saken.

Jeg skal nå legge fram Arbeiderpartiets synspunkt i saken. Arbeiderpartiet mener at arbeid er verdifullt både for den enkelte og for samfunnet. Det å ha en jobb å gå til med en sikker inntekt og et sosialt nettverk gir en viktig tilhørighet. Vi trenger alle for å løse samfunnsoppgavene vi står overfor. Det gjelder også dem med nedsatt funksjonsevne.

Jeg og Arbeiderpartiet deler intensjonen om at folk skal kunne stå lenger i arbeid, også deltakere på VTA. Når vi stemmer mot forslaget fra Høyre, handler det om to ting. For det første er det faktisk mulig for VTA-deltakere å stå lenger i arbeid dersom vedkommende og arbeidsgiver ønsker det. Men det vil ikke ytes et pliktig tilskudd fra staten. For det andre, så lenge det ikke er tilgjengelig VTA-plasser til alle som ønsker det, vil det være sånn at dersom en person får fortsette på VTA-plass, vil det være en annen som ikke får mulighet til å delta i varig tilrettelagt arbeid.

Arbeiderpartiet ønsker derfor å vurdere saken nærmere før vi gjør eventuelle endringer, for å forhindre at vi vedtar noe som har utilsiktede konsekvenser og fremmer i denne saken følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede behovet for og konsekvensen av å la deltakere på varig tilrettelagt arbeid (VTA) jobbe ut over 67 år og komme tilbake på egnet måte.»

Jeg vil avslutningsvis uttrykke min glede over at regjeringen har foreslått å trappe opp satsingen på VTA med 500 flere plasser i 2026, og at flertallet på Stortinget nylig har blitt enige om å øke dette med ytterligere 200 plasser.

Alf Erik Andersen (FrP) [12:18:52]: VTA-plasser er ikke bare en ordning – det er et uttrykk for våre verdier som nasjon. Det handler om menneskeverd, om retten til å bidra og om et fellesskap. Vi vet at arbeid betyr mer enn bare lønn. Arbeid gir struktur i hverdagen, det gir sosial tilhørighet, og det gir en følelse av mestring.

For mange mennesker med nedsatt funksjonsevne er VTA-plass den eneste muligheten de har til å oppleve nettopp dette. Uten disse plassene risikerer vi at mennesker blir stående utenfor – isolert, uten fellesskap og uten mulighet til å bruke sine ressurser.

Hvorfor er VTA-plasser viktig? Et samfunn måles ikke bare i økonomisk vekst, men i hvordan vi tar vare på dem som trenger det mest. VTA-plasser gir mennesker med varig og betydelig funksjonsnedsettelse en reell mulighet til å delta i arbeidslivet. Det gir trygghet for den enkelte, avlastning for familier, og det forebygger ensomhet og psykiske helseutfordringer. Dette er ikke bare sosialpolitikk. Det er god samfunnsøkonomi.

Vi må også huske at VTA ikke er en kostnad, men en investering. Når vi gir mennesker mulighet til å bidra, skaper vi verdier som ikke kan måles i kroner og øre, men i verdighet, livskvalitet og fellesskap. Det er verdier som styrker hele samfunnet.

Vi står imidlertid overfor noen utfordringer. Behovet for VTA-plasser øker samtidig som mange kommuner og tiltaksarrangører melder om pressede rammer. Vi kan ikke akseptere at mennesker blir stående i kø for å få en plass. Vi kan ikke akseptere at kvaliteten svekkes fordi ressursene ikke strekker til. Derfor er vi nødt til å ta grep både politisk og økonomisk.

Derfor er Fremskrittspartiet enig i intensjonen i forslaget fra Høyre, men mener det skal være kommunene som må gjøre den endelige vurderingen av om en person som fyller 67 år, skal kunne oppta en VTA-plass. Dette er for å sikre at kommuner med ventelister skal kunne gjøre sine selvstendige vurderinger av hva som er best utnyttelse av kommunens VTA-plasser.

Vi ser at det fra kommune til kommune er et ulikt tilbud med hensyn til hvilke tiltak de som nå går av ved 67 år, får, og hvilket tilbud de som står i kø for VTA plass, har. Fremskrittspartiet mener staten fortsatt skal dekke kostnaden på 75 pst. for de personer kommunene velger kan stå i arbeid, hvis det en gang blir en enighet om det.

Som ordfører var det for meg ingen tvil om at det å være ute og besøke VTA-plasser var en stor glede. Det var motivasjon og verdiskaping, gode klemmer og et sosialt fellesskap. Det var alltid en glede å signere på nye VTA-plasser.

Med dette fremmer jeg forslag nr. 3, fra Fremskrittspartiet. Fremskrittspartiet går ut av forslag nr. 2, som står på side 3 i innstillingen. Jeg vil i tillegg varsle at Fremskrittspartiet subsidiært støtter forslag nr. 1, fra Arbeiderpartiet og Rødt.

Anna Molberg (H) [12:22:16]: Bakgrunnen for dette forslaget var en sak i VG der det ble skrevet om Tore fra A-laget på NRK som vil miste VTA-plassen sin idet han fyller 67 år. Når det ellers er bred enighet på Stortinget om at vi skal stå lenger i jobb, mener Høyre det er rimelig at det må gjelde alle deler av arbeidslivet, også for mennesker som har en varig tilrettelagt arbeidsplass.

Flere seniorer med VTA-plass ønsker å jobbe utover pensjonsalder. Det betyr mye å ha struktur i hverdagen og et sted å høre til. Med dagens regler sender vi flere ut i passivitet mot sin vilje og overlater til kommunene å etablere andre og dyrere tilbud for denne gruppen.

Samtlige høringsinstanser støtter Høyres forslag. Flere peker også på at det er diskriminerende å ikke la VTA-ansatte jobbe utover 67 år, all den tid det er vedtatt i Stortinget at den øvre aldersgrensen skal være 72 år. Vi snakker alle så varmt om å inkludere seniorene i arbeidslivet, men når man først får konkrete forslag på bordet, ser ikke viljen ut til å være der blant de fleste partiene i denne salen.

Jeg har forståelse for argumentene om at flere seniorer på VTA-tiltak kan fortrenge plasser for yngre. Samtidig har vi i Stortinget, mot Arbeiderpartiets stemmer, vedtatt å øke antallet VTA-plasser med 1 000 stykker fra og med framleggelsen av budsjettet for 2026. Regjeringen foreslo bare 500 plasser ekstra, og budsjettenigheten klarte 200 til, så vi mangler fremdeles 300 plasser for neste år. Jeg forstår ikke Arbeiderparti-representantens jubel over egen innsats fra denne talerstolen i dag. Hadde vi fulgt opp våre egne vedtak i Stortinget, ville vi raskt kunne tilby mange flere mennesker VTA-plass, og de få som vil fortsette utover 67 år, kunne gjort dette uten å fortrenge plassen til andre.

Jeg registrerer at Arbeiderpartiet fremmer et forslag der de ber regjeringen «utrede behovet for og konsekvensen av å la deltakere på varig tilrettelagt arbeid (VTA) jobbe ut over 67 år». Jeg fatter ikke hvorfor man skal bruke utredningskapasitet på dette over de neste ett til to årene. Det er også verdt å merke seg at Arbeiderparti-forslaget om å utrede handler om det i det hele tatt er et behov. Da er jo spørsmålet: Hvor går grensen for Arbeiderpartiet når det er behov for noe? Holder det ikke med Tore fra A-laget, eller broren til Tove, som følger med på debatten i dag? Det er antakeligvis ikke så veldig mange dette gjelder, men det betyr masse for dem det gjelder. Siden Høyres forslag merkelig nok ikke får flertall i dag, er i alle fall Arbeiderpartiets forslag bedre enn ingenting, selv om man her legger opp til å sløse med offentlig utredningskapasitet samtidig som det er helt uklart hvilket utfall saken får.

På bakgrunn av det stemmer Høyre derfor subsidiært for Arbeiderpartiets forslag. Jeg tar opp Høyres forslag i saken.

Marian Hussein (SV) [12:25:41]: I dag diskuterer vi et forslag fra partiet Høyre om å øke mulighetene for at flere kan delta i arbeidslivet, fjerne regelen om at man kun har muligheten til å delta i varig tilrettelagt arbeid fram til man er 67 år, og flytte denne grensen og sammenligne den med andre grupper i arbeidslivet nå som vi har flyttet pensjonsalderen. Det er en intensjon som vi i SV støtter, at de samme reglene som gjelder for øvrige ansatte i arbeidslivet, også skal gjelde for mennesker som er avhengige av varig tilrettelagt arbeid.

Tidligere denne uken stusset jeg over at det samme partiet – Høyre – som i Stortinget slåss for at man skal ha regler som er like for alle, også er det partiet som i Bergen foreslår at man får kommunale dagsentertilbud kun til man er 62 år. Der går byrådet inn for at mennesker over 62 år ikke skal få lov til å delta i et fellesskap, ikke skal få ha struktur i hverdagen sin og ikke skal få bruke alle sine muligheter i hverdagen.

Det er en hederlig kamp Høyre slåss her i Stortinget, men jeg skulle ønske at det var mulig å se noen prinsipielle innganger til Høyres kamper.

Vi i SV har levert inn et forslag hvor vi ønsker å gå et skritt lenger – ikke bare skal folk få lov til å delta i arbeidslivet lenger, men også at man skal få de samme rettighetene for sykefravær som andre grupper har. Det bør være en gledens dag når vi, samtidig som vi ikke har klart det Stortinget egentlig har vedtatt om opptrapping, har klart å komme et stykke på vei etter budsjettforhandlingene. Det er underlig at man ikke kan enes om å feire de framgangene man har, selv om ikke alle er enige om farten i hvordan opptrappingen av antall VTA-plasser går. Det hadde virkelig vært interessant å høre hvilke prinsipper Høyre egentlig går etter når man i de kommunene man styrer, foreslår nye regler for mennesker med funksjonsnedsettelser.

Vi i SV har gjort en endring i vårt forslag, og det er det løse forslaget – som ser for seg budsjettet i 2027 – som det blir viktig å ta opp til votering senere i dag.

Statsråd Kjersti Stenseng [12:29:09]: Representantene Molberg, Gunnufsen, Hagerup og Stokkebø har foreslått at Stortinget ber regjeringen sikre at seniorer kan fortsette i arbeidsmarkedstiltaket varig tilrettelagt arbeid også etter fylte 67 år. Jeg er positiv til å se på hvordan dette kan gjøres.

Årsaken til at de som nå jobber gjennom VTA må gå av ved 67 år i dag, er at tiltaket er knyttet til uføretrygden. Etter folketrygdloven er det et vilkår for å motta uføretrygd at den trygdede er mellom 18 år og 67 år. Etter fylte 67 år vil den det gjelder, ha krav på alderspensjon, men ikke på uføretrygd. Det følger av dette at tilskuddet arbeids- og velferdsetaten gir til arbeidsgiver stoppes når VTA-deltakeren fyller 67 år. Det betyr på ingen måte at arbeidsgiver har plikt til å si opp VTA-deltakeren, men i de fleste tilfeller vil avtalen mellom arbeidsgiver og deltaker sies opp når Nav stopper tilskuddet.

I pensjonsforliket er det enighet om gradvis økning av pensjonsalder i takt med forventet levealder. Forliket innebærer at aldersgrensen for når uføre går over til å motta alderspensjon, gradvis skal øke. Det betyr også en høyere aldersgrense for å delta i VTA, men dette vil ta en del tid.

Det er et prinsipp som ligger til grunn for VTA, å behandle deltakerne mest mulig på lik linje med andre arbeidstakere. Det er også mitt utgangspunkt. Jeg vil derfor vurdere å legge til rette for at personer som deltar i VTA når de fyller 67 år, skal kunne fortsette i tiltaket i kombinasjon med alderpensjon.

Utredningsinstruksen krever at forslag til forskriftsendringer sendes på høring. Jeg tar sikte på å gjøre dette i løpet av våren. Jeg mener at det vil være å vise liten respekt for høringsinstansene å konkludere i saken allerede før høringen. Jeg ber derfor om at Stortinget ikke trekker noen endelig konklusjon i dag.

Margret Hagerup (H) [12:36:45]: For en tid tilbake møtte jeg Tore, en av de eldste programlederne på A-laget. Han er blitt en folkekjær person i løpet av serien, men eventyret kan snart være slutt. Nå kjemper han for sin hjertesak, som er å få lov til å jobbe etter at han har fylt 67 år.

Det er snart jul, og mange gleder seg til å komme hjem på juleferie. Andre kan knapt vente til det gode felleskapet på jobben venter dem igjen. Arbeidsdagen gir struktur, mening og en følelse av helg. Det er mange som ikke opplever dette skillet mellom jobb og fritid. For dem kan dagene flyte sammen uten at de får kjenne på verken mestring eller fellesskap.

Alle trenger felleskapet, og felleskapet trenger den enkelte. Inkludering er ikke bare en god intensjon – det er et nødvendig samfunnsprosjekt. Skal vi møte behovet for arbeidskraft, må vi endre måten vi rekrutterer på, for det er plass til flere.

Jeg har sett mange mennesker blomstre når de får en sjanse. Når noen åpner døren, skjer det ofte små mirakler: Mennesker som lenge har blitt holdt utenfor, får vist at de kan. De får oppleve mestring, og de møter noen som tror på dem. Vi må slutte å sløse med disse ressursene.

Regjeringen Solberg sørget for en opptrapping av varig tilrettelagte arbeidsplasser etter flere år med stillstand. Så kom organisasjonen HELT MED og revolusjonerte feltet. Gjennom tett oppfølging av både arbeidstaker og arbeidsgiver så en at flere lyktes over tid. Siden den gang har flere arbeidsgivere meldt seg, og hundrevis har fått jobb i ordinært arbeidsliv.

Behovet for fleksibilitet, tilpasset oppfølging og mulighet til å jobbe både i skjermet og i ordinært arbeidsliv er større enn noen gang. Det er ingen tvil om at vi trenger alle gode krefter. For å lykkes må vi erkjenne at våre holdninger står i veien. Forskning fra Universitetet i Bergen viser at vi ser på folk med funksjonsnedsettelser som varme, men lite kompetente. Det gjør at vi gir medfølelse, ikke muligheter.

Heldigvis finnes det nå flere og flere ledere som ser forbi diagnoser og oppdager ressursene. Tore og resten av gjengen i A-laget har tatt Norge med storm, og Team Pølsa har vist oss at det meste er mulig, bare du får sjansen og noen tror på deg. Det skulle bare mangle at de som jobber i tilrettelagt arbeid, skal få jobbe til de er 72 år dersom de ønsker det og fremdeles har helse til å stå i arbeid. Når vi inkluderer flere, gjør vi drømmer mulig.

I dag registrerer jeg at verken regjeringen eller stortingsflertallet oppfyller Tores drøm. Det er synd. Norge har mange problemer, men et av dem kan ikke være at folk vil jobbe.

Bjørnar Laabak (FrP) [12:39:50]: Representantforslaget tar utgangspunkt i en enkeltperson som er navngitt. Han er 66 år og ønsker å stå lenger i jobb, akkurat som veldig mange andre som ikke får det spørsmålet om hvorvidt det er mulig. En bedrift jeg kjenner godt, har de siste syv–åtte årene hatt bare én som har spurt om å få jobbe etter at han har fylt 67 år. Som det står i svarbrevet fra statsråden, gjelder det ca. 100 rundt i hele landet, så jeg vil tro at utfordringen er svært liten.

Det er ellers stort behov for VTA-plasser. Det er sagt at det mangler ca. 1 000 per år, og vi når ikke opp i år heller. Kommunene vurderer økonomien i det hele. Selv om Nav betaler mesteparten, er det også en kostnad som kommunene vurderer.

Jeg tenker at den saken om inkorporering av CRPD som har vært drøftet tidligere i dag, sannsynligvis blir vedtatt. Det forplikter Norge til å unngå aldersdiskriminering og til å tilrettelegge slik at personer med funksjonsnedsettelser kan jobbe etter fylte 67 år. Så den saken som kommer tilbake etter hvert, vil kanskje berøre at dette er en rett og ikke noe vi kan velge, men det er den enkelte som må få det valget.

Det er nå engang sånn at veldig mange opplever at gjennom hele livet skal det dreie seg om å få et vedtak. Til og med når man blir 67 år og de fleste andre kan velge å stå i jobb videre, må man ha et vedtak. Så på ett tidspunkt, hvis vi skal likebehandle, likestille og ta alle på samme alvor, kan ikke livet bare dreie seg om at noen andre skal gjøre vedtak om hva noen ønsker med sitt liv.

De fleste kommuner har fine VTA-bedrifter, og de fyller opp de plassene de har, men jeg vil gjerne si at bare en av fire personer med f.eks. utviklingshemning er i VTA eller VTA-O, varig tilrettelagt arbeid i ordinær virksomhet, og/eller dagtilbud. Det handler om helse og livskvalitet enten man er under eller over 67 år.

Jeg tenker at den tilbakemeldingen fra regjeringen vil være fin å lese når den kommer, og så tror jeg man må se litt på det man sannsynligvis er i ferd med å vedta: at man skal ha lik rett gjennom CRPD.

Amalie Gunnufsen (H) [12:42:56]: Hvis det er noe man vet med sikkerhet, er det at når man drar på besøk hos en arbeidsplass med VTA-plasser, drar man sjelden derfra i dårlig humør. Det gjør sterkt inntrykk å møte folk som veldig, veldig stolt viser fram produksjonen sin. Det er paller, poteter, lunsj, vannflasker, lager og logistikk, bilvask, belter, bilder og bager. Det er så mye kreativitet og skaperkraft hos bedrifter som klarer å skape verdier samtidig som det skapes arbeidslyst og yrkesstolthet.

Arbeidslyst og yrkesstolthet stopper heller ikke selv om man fyller 67 år. For noen er det helt riktig å gå av, men andre som har mer å gi, bør ha de samme rettighetene som alle andre arbeidstakere. For meg blir det ganske rart å høre på argumentasjonen om at dette kan fortrenge plasser for andre som trenger det. Da er ikke problemet at folk vil ha en VTA-plass for lenge, da er problemet at det ikke er nok VTA-plasser.

Jeg tenker at VTA-plasser er et ordentlig kinderegg for kommunene. Det er gode dagtilbud, det er skatteinntekter, og det er et spleiselag med staten. For ikke så veldig lenge siden var jeg på Snartemo Quality Products i Hægebostad kommune, og da var det en ansatt som hadde møtt opp den dagen for å be meg love ham at jeg skulle videreformidle til Stortinget hvor viktig det var at politikerne prioriterte VTA-plasser til alle som ønsker det. Det har vi muligheten til å gjøre nå.

Det er jo sånn, som er blitt sagt mange ganger i dag, at Stortinget har vedtatt at vi skal ha tusen nye VTA-plasser. Så har regjeringen foreslått å finansiere 500, og så kom det 200 til i enigheten. Da tenker jeg at et veldig, veldig godt bidrag til denne diskusjonen vil være at regjeringen følger opp Stortingets vedtak og husker de siste 300 plassene når de legger fram sitt neste budsjett.

Elise Waagen (A) [12:45:10]: Jeg tror vi er mange som har blitt rørt av historien til Tore, og det er sterkt å høre ham fortelle om ønsket om å stå i jobb. Jeg synes Tore målbærer nettopp betydningen av VTA-plasser godt, for VTA er viktig for å la alle bidra med det man har av arbeidsevne og få oppleve mestring, tilhørighet og fellesskap.

For Arbeiderpartiet er det nettopp sånn at alle som kan jobbe, skal få muligheten til det. Enkelte personer kan ikke nødvendigvis delta i ordinært arbeidsliv med de premissene man kom til livet med, og derfor trenger vi varig tilrettelagt arbeid i skjermede bedrifter. Nettopp derfor kan man gjerne si at man ønsker seg mer, og Arbeiderpartiet er alltid framoverlent og ønsker seg enda flere VTA-plasser, men nå ligger det strengt tatt inne en økning på 700 plasser for 2026. Det er en økning som er bra.

Som det er blitt nevnt fra denne talerstolen, vil enigheten i pensjonsforliket føre til at aldersgrensen for hvor lenge man mottar uføretrygd, gradvis vil øke. Det betyr også at personer som har uføretrygd og har et VTA-tilbud, vil kunne stå lenger i jobb i takt med at levealderen øker. Samtidig, og i likhet med flere andre på denne talerstolen, er Arbeiderpartiet også opptatt av at man skal få muligheten til å stå i jobb. Nettopp derfor har vi fremmet dette forslaget.

Man kan gjerne diskutere og harselere med om det er uklokt å vite både omfanget og konsekvensene av det man vedtar, men Arbeiderpartiet mener det er en dyd for denne salen at når man først vedtar dette, kjenner man også til konsekvensene. For vår del handler ikke dette om å avvise det å ha muligheten til å kunne stå i VTA også utover fylte 67 år, men vi ønsker å gi denne bestillingen til regjeringen nettopp for å kunne kjenne konsekvensene av det, for å vite at det følges opp riktig i forskrifter, og for at det kan budsjetteres riktig.

Når jeg hører de flammende innleggene fra flere i opposisjonen i denne saken, skulle jeg nesten tro at vi skulle være et enda bredere flertall som står bak CRPD senere i dag. Det er det dessverre ikke, ut fra hva jeg hørte i Debatten i dag morges, men jeg er glad for at vi nå ser ut til å få et flertall for Arbeiderpartiets forslag i denne saken, og for CRPD senere.

Kjersti Toppe (Sp) [12:48:12]: VTA-plassar er viktig for å gi like moglegheiter for arbeid til alle, og gjennom VTA opplever veldig mange personar meistring og tilhøyrsle og tilgang til arbeidslivet.

I 2019 fremma Senterpartiet eit Dokument 8-forslag om ein nasjonal opptrappingsplan for VTA-plassar, der vi føreslo at vi skulle få ei nasjonal oversikt over behovet for VTA-plassar, og leggja ho til grunn for ein opptrappingsplan som den gongen ikkje var vedtatt. Vi fremma forslag om ein saumlaus overgang frå vidaregåande skule for unge som hadde behov for det, og vi meinte at tildelinga av plassar måtte skje etter det reelle behovet i dei ulike fylka. I 2019 stemte Høgre imot forslaget om ein saumlaus overgang frå vidaregåande skule, og eg merkar meg at forslagsstillarane som i dag står bak forslaget – i arbeidsmarknadsmeldinga òg –, stemte imot forslaget om å ha nokre VTA-plassar, slik at vi kan gi ungdom ein saumlaus overgang til ein VTA-plass når dei har behov for det.

Eg synest det er litt spesielt at ein er meir opptatt av at dei som har ein VTA-plass, skal ha han til dei er over 67 år, enn av at vi skal hindra at ungdom som er ferdige med vidaregåande og ikkje har noko anna tilbod, sit og ventar i årevis. Eg har sjølv møtt ein som sat i to år på rommet og venta på ein VTA-plass, så det tenkjer iallfall eg er viktigare. Vi skal ikkje setja grupper opp mot kvarandre, men det er ein realitet at det i dag er for få VTA-plassar til dei som treng det, og da tenkjer vi i Senterpartiet at det er aller viktigast å sikra det som vi faktisk allereie har vedtatt, at vi sikrar ein saumlaus overgang for dei unge – som eg òg spurde statsråden om i replikken. Det er iallfall ein realitet at vi må sikra det aller først.

Så skal Senterpartiet vera med på forslaget frå Arbeidarpartiet om å greia ut dette, og at ein kjem tilbake til saka på eigna måte.

Til slutt: Det har vorte sagt fleire gonger at alle høyringsinstansane var for forslaget. Men eg les at Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon tilrår at dette bør greiast ut vidare fordi det er mangel på VTA-plassar i dag, og at det må sjåast i samanheng med opptrappingsplanen for 1 000 nye VTA-plassar i året.