Margret Hagerup (H) [14:01:39 ] : Kvinner kommer gråtende inn
til oss og går ut igjen som seg selv. – Det fortalte en dame som
jobber på en gynekologisk klinikk. Jeg har hørt mange slike historier
de siste årene. «Jeg ble meg selv igjen» er en setning som gjør
sterkt inntrykk, særlig når en selv står i en situasjon der man
lurer på om man har mistet seg selv litt – for livet skulle vel
ha flere farger enn dette?
I mange år trodde jeg at overgangsalderen først
og fremst handlet om hetetokter, at det var varmen som skulle slå
meg i bakken den dagen det begynte. Lite visste jeg om hjernetåke, dårlig
søvn, lavere selvtillit og ordene som plutselig forsvinner midt
i en setning. Først da jeg begynte å kjenne på disse endringene
selv, forsto jeg hvor lite jeg faktisk visste, og ikke minst hvor
lite vi snakker om dette.
Jeg husker en jobbmiddag for mange år siden.
En av damene rundt bordet tok fram en vifte, for hun hadde hetetokter, og
viften var redningen. Det var første gang jeg hørte noen snakke
offentlig om overgangsalderen. Flere rundt bordet, i hovedsak menn,
ble synlig brydde. Skulle vi virkelig snakke om mensen, hormoner
og kvinnekroppen nå, under en hyggelig middag?
I ettertid har jeg ofte tenkt på denne episoden,
for hvorfor er det så mange sider av kvinnehelse som fortsatt er
omgitt av taushet og skam? Og hvorfor vet vi så lite om det som
skjer med kvinnekroppen gjennom livet, når dette er noe som berører
halvparten av oss – og som alle er berørt av, enten direkte eller
indirekte?
Jeg har begynt å snakke med andre kvinner,
og historiene ligner på hverandre. Det er kvinner som har post-it-lapper
for å komme seg gjennom dagen, det er kvinner som tviler på seg selv,
og det er kvinner som kjenner depresjonen komme snikende, uten å
forstå hvorfor.
Samtidig har jeg også hørt de gode historiene.
Det handler om kvinner som fikk hjelp – kanskje plaster eller spray
– og plutselig kunne de si adjø til bomullen i hodet. Det handler om
kvinner som fikk konsentrasjonen, energien og selvtilliten tilbake,
for det var ikke noe galt med dem. Det var hormonene som spilte
dem et puss, men det var ingen hadde fortalt dem det.
Overgangsalderen er ikke bare en medisinsk
prosess. Den påvirker identitet, selvtillit og hvordan vi fungerer
i arbeidslivet, i familielivet og i samfunnet. Likevel snakker vi sjelden
om det før vi står midt i det, og kvinnehelse er fortsatt et forsømt
område. Det gjelder i medisinen, i forskningen, i arbeidslivet –
og i våre egne samtaler. Vi trenger mer kunnskap, men vi trenger
også mer fellesskap og mer åpenhet. Noen trenger medisiner, andre
trenger støtte og forståelse. Felles for alle er at en trenger å
bli tatt på alvor.
Jeg nekter å gå gjennom dette alene. Derfor
deler jeg – ikke for å skremme, men for å vise at vi er mange, og
for å si: Du er ikke gal, du er ikke alene, og du er ikke ferdig.
Dette handler heller ikke bare om enkeltmennesker.
Det handler om samfunnet vårt. En av de store elefantene i rommet
er sykefraværet. Kvinner står for en stor andel av fraværet, og
særlig når det gjelder psykiske plager. Vi vil ikke klare å redusere
sykefraværet uten at vi tar kvinnehelse på alvor, for overgangsalderen
kan påvirke funksjon, arbeidsevne og livskvalitet, men det finnes
hjelp. Problemet er at den hjelpen ofte er tilfeldig eller utilgjengelig.
Overgangsalderen er ikke en privat problemstilling
som omhandler den enkelte kvinne, det er en systemisk utfordring som
berører arbeidsliv, helsevesen og samfunnsøkonomi. Derfor fortjener
det politisk prioritet.
Dette løses ikke av ett departement og én statsråd.
Det krever systematikk og samarbeid, mellom helse og arbeid, mellom
utdanning og forskning, mellom ledere og ansatte. Det handler om
ledelse, kultur og kunnskap. Det handler om politisk vilje, og det
handler om samarbeid på tvers av departementene.
Derfor skulle jeg gjerne ha sett både arbeidsministeren og
forsknings- og høyere utdanningsministeren her i dag, for dette
henger sammen. Kunnskap om overgangsalderen må inn i helsetjenesten,
men også inn i arbeidslivet og utdanningssystemet. Arbeidsgivere
trenger kompetanse, kvinner trenger støtte, fleksibilitet og forståelse,
og helsetjenesten trenger verktøy og faglig trygghet.
Derfor vil jeg spørre: Hvordan vil regjeringen,
i samarbeid mellom helse- og arbeidsdepartementene, legge til rette for
et arbeids- og familieliv som er tilpasset kvinner i overgangsalderen,
slik at vi ikke faller ut av arbeidslivet, og slik at vi kan leve
et godt liv gjennom hele livet?
Statsråd Jan Christian Vestre [14:06:31 ] : Alle kvinner går
igjennom overgangsalderen. Overgangsalderen er ikke en sykdom, det
er en fase i livet. Som interpellanten er jeg opptatt av at overgangsalderen
ikke skal sykeliggjøres, men heller synliggjøres. I kvinnehelsestrategien
har vi anslått at tre av fire kvinner opplever fysiske, psykiske
og kognitive endringer i denne perioden i livet. For mange skjer dette
i en fase der omsorgsoppgavene fortsatt er mange, og der arbeidslivet
også kan kreve mye av den enkelte. Kvinnehelseutvalget har videre
påpekt at det er behov for mer åpenhet om kvinners helse i overgangsalderen.
Utvalget understreker behovet for at kvinner får god tilgang til
oppdatert kunnskap om ulike plager som følger av overgangsalderen, og
om hvilke tiltak og livsstilsvalg kvinner kan gjøre for å ivareta
god helse, oppleve mestring og forebygge sykdomsutvikling og sykefravær.
Det er veldig positivt at det er økt åpenhet
om utfordringer som kan oppstå i overgangsalderen. Åpenhet bidrar
til at vi får mer kunnskap, og til at vi kan tilrettelegge bedre,
både individuelt og på systemnivå.
Det å være i arbeid er viktig, både for den
enkelte og for samfunnet. Å arbeide er for mange helsefremmende
i seg selv, men i noen perioder og faser av livet kan vi ha behov
for tilpasning eller tilrettelegging. For kvinner som opplever betydelige
plager i overgangsalderen, kan dette være en slik fase.
Regjeringen satte i 2024 ned et eget utvalg,
kvinnearbeidshelseutvalget, for å utarbeide et helhetlig kunnskapsgrunnlag
om kvinners arbeidshelse. Utvalget så også på hvordan helseutfordringer
knyttet til ulike livsfaser kan ha betydning for arbeidsdeltakelse.
Selv om utvalget viser til at det fremdeles mangler kunnskap om
hvordan overgangsalderen påvirker deltakelse i arbeidslivet, anbefaler
det virksomhetene å tilrettelegge for kvinners livsfaser og overgangsalder
der det er relevant. Andre forslag fra utvalget, som nasjonalt veiledningsmateriell
om overgangsalderen på arbeidsplassen og en større forskningsinnsats
på kvinners arbeidshelse og betydningen for arbeidsdeltakelse, ligger
til vurdering i Arbeids- og inkluderingsdepartementet.
Arbeidstakere har ulike forutsetninger, og
arbeidsgivere har plikt til å tilrettelegge jobben etter dette så
langt det er mulig. Rent allment skal arbeidsgiver i utformingen
av den enkeltes arbeidssituasjon organisere og tilrettelegge arbeidet under
hensyn til den enkeltes arbeidsevne, alder og øvrige forutsetninger,
som f.eks. ulike livsfaser. For en arbeidstaker som har fått redusert
arbeidsevne som følge av f.eks. sykdom, plikter arbeidsgiver å tilrettelegge
slik at arbeidstakeren kan beholde eller få passende arbeid. I begge
tilfeller vil riktig tilrettelegging for den enkelte løses best
mellom leder og ansatte på den enkelte arbeidsplass. Samtidig kan,
som sagt, åpenhet rundt helseplager i overgangsalderen gjøre det
lettere for ledere å tilpasse arbeidshverdagen for medarbeidere
som har behov for det.
Regjeringen jobber med å tilby bedre hjelp
til kvinner med overgangsplager. Dette innebærer bl.a. å heve kompetansen
både i helse- og omsorgstjenestene og hos kvinner og deres nærmeste.
På helsenorge.no er det en dedikert side for kvinnehelse, med oppdatert
og kunnskapsbasert informasjon. Her er det nyttig informasjon om
overgangsalderen og hva man kan gjøre selv for å lette plager, men
også veiledning om når symptomene er av en slik art at det er behov
for å søke råd hos fastlegen.
For noen gjør plagene at hormonbehandling kan
være nyttig. I dag er det over 300 000 kvinner som bruker slik behandling,
og de aller fleste av disse betaler av egen lomme. Derfor har Direktoratet
for medisinske produkter (DMP) nylig levert en rapport om bruk av
hormonbehandling ved overgangsalder, der direktoratet har vurdert
om slik behandling er i tråd med prioriteringskriteriene nytte,
ressursbruk og alvorlighet. DMP har som kjent ikke fullmakt til
å innvilge refusjon for legemidler dersom budsjettkonsekvensene
overstiger 100 mill. kr i løpet av minst ett av de fem første årene.
I slike saker må Stortinget gi sitt samtykke. Dette gjelder også
for denne saken, der departementet nå vurderer veien videre og vil
komme tilbake til Stortinget på egnet vis. Med budsjettkonsekvenser
av en slik størrelsesorden er det viktig med en god prosess før
denne saken behandles i Stortinget.
Om det er noen som forstår utålmodigheten,
er det undertegnede, men vi må også gjøre de nødvendige vurderingene og
prioriteringene av tiltakene og være trygge på at de har god effekt.
Helt til slutt vil jeg takke interpellanten
for å løfte en viktig sak og for å løfte fram viktigheten av synliggjøring
og bevisstgjøring, og jeg kan understreke at regjeringen skal fortsette
arbeidet med å styrke kvinnehelsen i Norge steg for steg.
Margret Hagerup (H) [14:11:26 ] : Helseministeren sa dette
i spørretimen for noen uker siden:
«Det er veldig mange som sliter i overgangsalderen, og
vi vet det går ut over helse, trivsel, arbeidsdeltakelse, sykefravær,
og det finnes nå ganske effektiv behandling og effektiv hjelp, men
det er ikke så godt tilgjengelig, det er ganske kostbart, og vi
tror det er grunn til å anta at det kan være noen samfunnsøkonomiske
gevinster i å tilgjengeliggjøre denne behandlingen for flere, og
også å gjøre det billigere, eventuelt også å få det inn i blåreseptordningen.»
Jeg ser fram til at dette vises igjen i kommende
budsjetter, for det er, som helseministeren sier, ingen tvil om
at det vil være en god investering.
World Economic Forum anslår at investering
i kvinnehelse kan gi flere friske leveår og samtidig styrke verdensøkonomien
med billionbeløp. Mens menns helse i større grad svekkes med alderen,
er kvinners helseutfordringer ofte knyttet til livsfasene.
Vi har lenge trodd at en av tre kvinner i overgangsalderen får
alvorlige plager som påvirker livskvalitet og arbeidsevne, men en
fersk dansk undersøkelse viser at plager kan ramme kvinner hardere
og tidligere enn antatt. Den viser også at overgangsalderen har
betydelige konsekvenser for helsevesenet gjennom økt mistrivsel,
sykefravær og oppsigelser. To av tre kvinner opplever negativ påvirkning
på arbeidslivet, og hver tredje har latt være å søke nye oppgaver
eller mer ansvar på grunn av plagene.
Forskningsprosjektet KLAR i Bergen har funnet
at mange kvinner får dårlig oppfølging både i helsetjenesten, fordi det
er kunnskapshull om overgangsalder, og i arbeidslivet, fordi arbeidsplasser
og arbeidsgivere i liten grad er oppmerksomme på denne fasen som
et potensielt kritisk livsløp.
Dette bildet er alvorlig. Overgangsalderen
kan ikke lenger være noe privat anliggende. Det må løftes opp og
fram og synliggjøres, ikke sykeliggjøres. Da trengs det en systematisk tilnærming
til dette. Kvinnehelse må bygges inn i politikk, forskning, utdanning
og tjenesteutforming på tvers av sektorer. Det nasjonale arbeidet
må forankres bredt og ikke bare i helsesektoren.
I 2024 ble det flertall i Stortinget for at
regjeringen må «bedre ivareta et kjønnsperspektiv i beslutningsgrunnlaget
på helse- og omsorgsfeltet». Det er et ganske omfattende vedtak, for
det handler om systematisk arbeid, kultur og ledelse og om behovet
for en systematisk endring av hvordan vi jobber med helse. I statsbudsjettet
for 2026 har regjeringen kvittert ut dette ved at kvinnehelsestrategien
er tatt inn i tildelingsbrevene til underliggende etater og i oppdragsbrevene
til de regionale helseforetakene.
Spørsmålet er: Hvordan kan statsråden mene
at regjeringen faktisk har fulgt opp Stortingets vedtak om bedre
å ivareta et kjønnsperspektiv i beslutningsgrunnlaget på helse-
og omsorgsfeltet, når kvinnehelsestrategien kun varsler at slike systemer
skal etableres? Det viser jo ikke om jobben er gjort eller ikke.
Hvor ser vi den konkrete ledelsen og det systematiske arbeidet for
å utvikle en ny kultur på feltet?
Statsråd Jan Christian Vestre [14:14:31 ] : Jeg er helt enig
med interpellanten i at kvinnehelse skal gjennomsyre alle deler
av helsetjenesten vår. Det er jo grunnen til at regjeringen, da
vi la fram kvinnehelsestrategien for vel et år siden, fastslo nettopp
prinsippet om at kjønnsperspektivet skal gjennomsyre alt vi gjør.
Det handler om alt fra pasientforløp, faglige standarder og anbefalte
behandlinger, til systemene og styringen av disse. Det er nå høyt
tempo på veldig mange av de viktige kvinnehelsesakene. Da vi lanserte
kvinnehelsestrategien i fjor, var det altså første gang i norgeshistorien
at landet fikk en egen, dedikert kvinnehelsestrategi. Det er gjort en
rekke tiltak. Jeg fra denne talerstolen redegjort mange ganger for
hvilke forbedringer som nå skjer der ute. Det handler om økt kompetanse,
forskningsinnsats, om nasjonale sentre som utvikles, hvordan dette
gjennomsyrer alle deler av helsetjenesten vår, om at ventetidene
skal ned for typiske kvinnerelaterte sykdommer, og det handler også
om hjelp vi kan gi i forbindelse med overgangsalder. Det er jo grunnen til
at vi har bedt om denne faglige vurderingen av hvorvidt det vil
være hensiktsmessig å innlemme hormonbehandling i blåreseptordningen.
Det kan også være andre måter å gjøre dette på, og nå har vi akkurat
mottatt denne faglige rapporten. Det er et stort arbeid. Det er
viktig at vi gjør ting i riktig rekkefølge. I ambisjonene vi har
i kvinnehelsestrategien, er overgangsalder viet mye plass, nettopp
fordi det berører halve befolkningen og tradisjonelt har fått for
liten oppmerksomhet. Det mener jeg er helt sentralt, og det kommer
vi til å følge opp.
Så vil jeg gjerne si at hvis interpellanten
også har andre forslag og ideer til konkrete tiltak som vi kan gjennomføre
på toppen av kvinnehelsestrategiens 18 tiltak, og på toppen av de vel
rundt 55 tiltakene vi følger opp av de tiltakene som kvinnehelseutvalgets
selv har foreslått, imøteser jeg gjerne det. Jeg tar gjerne når
som helst en diskusjon om det. Hvis det er ting vi kan være enige
om her også, er det fint hvis vi kan gjøre det sammen, for dette
er et viktig område.
Elin Ileby Nakstad (H) [14:17:18 ] : Jeg vil takke representanten
Hagerup for å løfte et tema som altfor lenge har fått for lite oppmerksomhet
både i helsetjenesten og i arbeidslivet. Som fastlege møter jeg
mange kvinner som står midt i overgangsalderen uten å få god nok
hjelp. De kommer med hetetokter, søvnproblemer, hjertebank, smerter
og konsentrasjonsvansker, men det som ofte rammer hardest, er det som
ikke snakkes om, nemlig de psykiske plagene: uro, depresjon, angst
og en følelse av å miste seg selv. Altfor mange har gått med dette
helt alene. Det er ikke bare et helseproblem, det er et likestillingsproblem.
I tiår har forskning og medisinsk praksis vært mer tilpasset menns
helse enn kvinners. Konsekvensen er at overgangsalderen fortsatt
blir bagatellisert, underdiagnostisert og underbehandlet. Vi vet
at kunnskap virker. Tidlig kartlegging, god informasjon og riktig
behandling, inkludert hormonbehandling for dem som kan ha nytte
av det, kan gi stor bedring. Det samme gjelder arbeidsplassen –
med fleksibilitet, forståelse og enkle tilpasninger kan vi redusere
belastningen og forebygge sykefravær. Kvinner skal ikke måtte stå
alene i dette. Overgangsalderen må tas på alvor både i helsevesenet
og i arbeidslivet. Jeg støtter derfor representanten Hagerups initiativ
fullt ut. Dette handler om helse, om arbeidsevne og om grunnleggende
likestilling.
Margret Hagerup (H) [14:19:06 ] : Jeg vil takke statsråden
og representanten som deltok i debatten. En burde kanskje hatt litt
flere menn i denne debatten også, for «happy wife, happy life»,
og det kan jo være en beskjed til dem.
Jeg håper imidlertid at denne debatten fortsetter
på tvers av stortingskomiteer og departementer, og ikke minst i
arbeidslivet og i helsevesenet, for arbeidsgivere spiller en helt sentral
rolle i hvordan vi håndterer dette som både folkehelse- og arbeidslivsutfordring.
Det er for mange kvinner som ikke snakker med lederen sin om plagene,
og det er for mange som opplever å ikke bli tatt på alvor.
Men noen virksomheter viser vei, som Nordea,
f.eks. Da de oppdaget at halvparten av de ansatte kunne ha overgangsplager,
men at ingen snakket om det, endret de strategi og kultur. På det
første møtet satt kvinner med tårer i øynene fordi det endelig var
rom for å snakke om dette i bedriften, og i dag er det hos Nordea
like naturlig å snakke om menopause som det er å snakke om vanlige
mål i bedriften. Det viser hvor viktig det å ha et livsfaseperspektiv
i personalpolitikken.
Bergen kommune gjør også et viktig arbeid.
En tredjedel av de ansatte i Bergen kommune er i overgangsalder-alder,
og derfor har de utviklet veiledere, arrangert temakvelder og jobbet
aktivt med nærvær og livsfaser. Målet er bedre tjenester, lavere
sykefravær og et arbeidsmiljø som gjør at kvinner kan stå i jobben
også gjennom overgangsalderen.
Og så kommer vi til det kanskje viktigste:
legers kompetanse. Det er for mange kvinner som får høre at det
bare er sånn, og rådene varierer enormt mye, alt etter hvem de møter. Her
trengs det en systemendring.
Jeg har lagt merke til at statsråden flere
ganger har snakket om en kvinnehelsestrategi. De fire borgerlige
partilederne la fram en første strategi i 2019, og så har det også
blitt satt ned et kvinnehelseutvalg, som kom med viktige forslag.
Vi mener at regjeringen bør følge opp anbefalingene fra kvinnehelseutvalget,
som peker på at manglende samordning får store konsekvenser for
kvinners helse, og at kunnskap om kvinneliv og kjønnsforskjeller
ofte ikke integreres i folkehelsearbeid, helsetjenester, forskning
eller utdanning. De etterlyser en helhetlig og systematisk tilnærming,
og den kan en jo få til hvis en i større grad snakker på tvers av
departementene, og alle statsrådene blir enige om hvordan en skal
få til en kulturendring og en systematisk endring på dette området.
Vi må ta tak i det som kvinner lider av, som
ofte har lav status i helsevesenet. Vi må styrke forskningen, og
vi må sikre at kjønnsforskjeller tas inn i medisinsk og helsefaglig
utdanning. Vi må rett og slett sørge for at kvinner tas på alvor og
får bedre behandling, for kvinnehelse er ikke bare et verditema.
Det handler om strukturer, økonomi og ledelse, det påvirker sykefraværet
og rekrutteringen, så spørsmålet er ikke hvem som skal bry seg om
dette, men hvem som skal eie problemet, og hvem som skal gjøre noe
med det. Investering i kvinnehelse er å investere i produktivitet,
bærekraft og vekst, og det er å investere i framtiden. Det gleder
jeg meg til å samarbeide videre om i framtiden.
Statsråd Jan Christian Vestre [14:22:18 ] : Dette er et område
hvor det er veldig viktig at vi ser ting i sammenheng. En av grunnene
til at regjeringen også satte ned kvinnearbeidshelseutvalget, var
nettopp for å se sammenhengen mellom arbeidsliv og helse, og det
utvalget har skrevet en veldig innsiktsfull rapport. Det ble også
hentet inn analyser i forbindelse med dette utvalgsarbeidet som
viste hvor stor kostnaden for samfunnet er knyttet til sykefravær
og redusert arbeidsdeltakelse når det gjelder kvinnehelse, og det
viser også hvor viktig det er at en her trekker i samme retning.
Dette har vært en bra debatt, og jeg synes
det er prisverdig, som jeg også sa i første innlegg, at interpellanten
tar opp spørsmålet. Men det står igjen noen ubesvarte spørsmål for meg,
og det er hvilke konkrete tiltak det er interpellanten mener vi
skal gjøre som vi ikke har satt i gang med. Veldig mange av de tiltakene
vi her diskuterer, er vi jo i full gang med å gjennomføre og implementere,
og de står allerede i regjeringens kvinnehelsestrategi. Hvis det
er forslag utover det, vil jeg gjerne diskutere det, for det kan
godt være at det er forslag vi foreløpig ikke har utforsket, eller
som ikke har vært aktuelle, eller som ikke har hatt prioritet og
ikke har nådd opp ennå, som kan være aktuelt å diskutere. Så vidt
jeg så, var ikke kvinnehelse nevnt med et eneste ord i Høyres alternative statsbudsjett,
og da regner jeg vel med at det betyr at man mener at den kvinnehelsestrategien
regjeringen i sitt statsbudsjett legger opp til, er tilfredsstillende.
Hvis man har andre forslag, er det viktig at de kommer fram.
Så er jeg enig med interpellanten i at det
er viktig at det er framdrift her, og det er også grunnen til at
vi deler åpent hvordan vi jobber med disse spørsmålene, og hva vi
nå har til vurdering. Jeg tror at noen av de løftene som står foran
oss, og som jeg tror vi har lyst til å gjennomføre, vil kreve ganske
store prioriteringer og ganske mye ressurser. Da er det, som sagt, viktig
både at det er et godt beslutningsgrunnlag, og også at Stortinget
kan involveres på en god måte. Det har vi alle intensjoner om å
gjøre.
Så vil jeg si, helt til slutt, at jeg er enig
i at det burde vært mange i salen når det gjelder dette temaet.
Jeg er stolt av at i hvert fall tre av mine partikamerater fra Arbeiderpartiet,
som alle er menn, er her ved debatten i dag, men det burde vært flere
fra andre partier også, fordi kvinnehelse historisk har fått altfor
liten oppmerksomhet. Veldig mye av forskningen på kroppen er basert
på mannskroppen. Veldig mye av doseringen av legemidler som vi kjøper
på apoteket i dag, er basert på mannskroppen. Veldig mye av ressursene
har gått til mannskroppen. Om det er fordi vi menn klager litt mer,
eller roper litt høyere eller hva det er, vet jeg ikke, men det
er grove urettferdigheter i systemene våre. Det at vi nå for første
gang har en helhetlig kvinnehelsestrategi som sier at kjønnsperspektivet
skal gjennomsyre alt, og vi skal utjevne disse forskjellene knyttet
til behandling, knyttet til kompetanse, knyttet til ventetid og
knyttet til kvalitet og tilgang, er helt avgjørende for at vi skal
få reell rettferdighet i helsetjenesten. Da må kvinnehelse mye høyere
på agendaen.
Presidenten [14:25:22 ]: Med det er
interpellasjonsdebatten i sak nr. 6 avsluttet.
Dermed er dagens kart ferdigdebattert. Stortinget
tar nå pause, og i samsvar med den annonserte dagsordenen vil det bli
votering kl. 15.
Stortinget tok pause i forhandlingene
kl. 14.26.
-----
Stortinget gjenopptok forhandlingene kl. 15.
President: Morten Wold