Tage Pettersen (H) [10:14:23] (ordfører for saken): Takk til forslagsstillerne og komiteen for arbeidet. Det fremmes i denne saken ni forslag, og jeg regner med at det enkelte parti vil redegjøre for disse.

I mange byer ser vi utfordringer med at flyktninger kommer flyttende dit etter at de har bodd et annet sted i Norge de første fem årene. Sekundærbosetterne velger ofte å bosette seg i områder der det allerede bor mange med samme landbakgrunn, og hvor det er enkelt å bygge nettverk med sine egne. Ofte ser vi at disse menneskene flytter fra aktivitet til passivitet i den nye kommunen. I kommune etter kommune ser vi det samme bildet: sekundærbosetting som legger et enormt press på skoler, barnevern og helsetjenester. I Sarpsborg går 84 pst. av sosialhjelpen til primær- og sekundærflyktninger og merkostnadene totalt sett for kommunen er beregnet til 380 mill. kr. Tallene forteller oss noe vi ikke lenger kan overse: Integreringspolitikken har ikke fungert godt nok.

Høyre mener det er på tide å handle. I det ligger det også at tiden er inne for at alle partier som deler virkelighetsoppfatningen, faktisk bør kunne stå sammen. Hvis partiene mener retningen er riktig, bør vi ta det ansvaret sammen, selv om man ideelt sett ville gått et skritt eller tre lenger.

Høyre fremmer i dag tre forslag. For det første foreslår vi bosettingsstopp i områder der innvandrere utgjør mer enn 25 pst. av befolkningen. Integreringen lykkes åpenbart der den nyankomne møter et norsk hverdagsmiljø. Å fortsette bosetting i allerede segregerte områder eller i kommuner med høy innvandrerandel, er å planlegge med at mennesker ofte skal mislykkes.

For det andre: IMDi skal ikke anmode kommuner med dårlige integreringsresultater og svakt arbeidsmarked om å bosette flyktninger. Det er uansvarlig, mener vi, å bosette mennesker der vi erfaringsmessig vet at mange etter hvert flytter ifra – uten å beherske norsk og uten å være integrert godt nok.

For det tredje: Hensynet til barnets beste må få reell betydning. Barn som har gått i norsk skole, lært språket og fått venner, skal ikke dras opp fordi foreldrene velger å flytte til områder som ofte kan føre til reintegrering av barnet. Vi foreslår at det skal gjennomføres en barnets beste-vurdering før sekundærbosetting kan utløse rett til sosiale ytelser i en ny kommune.

Regjeringen sier at nye tiltak må skje innenfor rammen av menneskerettslige forpliktelser. Høyre er helt enig i det, men menneskerettighetene er ikke en unnskyldning for passivitet – de er et rammeverk for å kunne finne gode løsninger. Norge trenger en integreringspolitikk som stiller tydelige krav, som tar barnas framtid på alvor, og som gir kommunene det de trenger for å lykkes. Det er noe av det Høyre leverer i våre forslag i dag.

Med det er våre forslag tatt opp.

Isak Veierud Busch (A) [10:17:22]: For Arbeiderpartiet er det svært viktig at vi lykkes med integreringen av dem som kommer til Norge, og det viktigste verktøyet for å lykkes med integrering er kommunene og lokalsamfunnene rundt om. Det er de som vet hva som skal til for å integreres i sitt lokalsamfunn.

Jeg mener jeg forstår hensikten bak forslaget som blir fremmet i dette Dokument 8-forslaget. Jeg tolker det dit hen at man har et ønske om å fordele presset på kommunene på en bedre måte ved å spre bosetting på flere kommuner, og at man på den måten gjør presset lettere. Ved første øyekast kan det virke fornuftig, men det tar ikke i tilstrekkelig grad inn over seg at kommuner og lokalsamfunn i Norge er veldig ulike. Noen steder kan man ha både forutsetninger for og også en historikk med å lykkes godt med å bosette mange flyktninger, mens man andre steder i realiteten ikke har lyktes.

Derfor blir det, slik Arbeiderpartiet ser det, både unødig byråkratisk og tungvint å fastsette rigide prosentmål basert på hvor den enkelte flyktning kommer fra. Vi synes det blir en overstyring av kommunene, en overstyring som jeg ikke har noen sans for. Det er lokalsamfunnene, ved sine folkevalgte i kommunestyrene, som må få lov til å mene noe om hvor mange de har kapasitet til å bosette hos seg.

Det finnes også partier i denne salen som nå tar til orde for å tvinge kommuner til å bosette flyktninger. Det mener jeg er en minst like dårlig idé, som på samme måte overkjører lokaldemokratiet og dem som har best forutsetninger for å vite hva de faktisk kan få til hjemme hos seg.

Jeg kjenner mange kommunepolitikere fra alle tenkelige partier og bygdelister og det som er. De har til felles at de strekker seg langt for å avhjelpe en krevende flyktningsituasjon med svært mange flyktninger som kommer til Norge, der det store flertallet kommer fra Ukraina. Når kommunene ved sine folkevalgte sier at de ikke klarer mer, handler det ikke om vond vilje. De mener det faktisk, og det må vi ta på alvor.

Så til poenget mitt: Det er ikke på Stortinget flyktningene våre integreres. Det er ute i kommunene, i lokalsamfunnene, på arbeidsplassen, idrettslagene og nabolagene integreringen skjer. Derfor må beslutningen om hvor mange flyktninger den enkelte kommune skal ta imot, fortsatt ligge hos kommunene selv.

Erlend Wiborg (FrP) [10:20:05]: For at jeg ikke skal glemme det, begynner jeg med å ta opp de forslagene Fremskrittspartiet har i innstillingen.

I dag diskuterer vi et problem som egentlig ikke burde være kontroversielt å løse, nemlig sekundærbosetting av flyktninger. Vi bosetter flyktninger i én kommune, men etter kort tid flytter mange videre til en annen, og da ofte til de byene og bydelene hvor innvandrerandelen allerede er altfor høy. Resultatet er større press på kommunale tjenester, økende levekårsutfordringer og dårligere integrering. Dette er ingen hemmelighet – alle vet det. Likevel velger Stortinget her i dag å gjøre svært lite – eller ingenting – for å stoppe utviklingen.

Integrering fungerer best når mennesker lærer språk, kommer i arbeid og blir en del av lokalsamfunnet der de bor. Det blir vanskelig når mange flytter til de samme områdene, hvor få er i arbeid, og hvor offentlige tjeneste allerede er presset. Det er heller ikke rimelig at skattebetalerne skal ta regningen for flyttinger som kommunen aldri har sagt ja til. Når flyktninger flytter fra en kommune til en annen, følger ikke nødvendigvis finansieringen med. Kommunene kan derfor få store ekstrautgifter uten å ha noe de skulle ha sagt. Nå ser vi konsekvensene, og lokalpolitikerne roper ut om utfordringene dette medfører.

Dette er bakgrunnen for at Fremskrittspartiet har fremmet et relativt tydelig og enkelt forslag. Vi ønsker å stille krav om at hvis man blir bosatt som flyktning i en kommune, må man være selvforsørget før man kan flytte til en annen kommune. Det er et rimelig krav – når man klarer seg selv, skal man også selv velge hvor man skal bo, men hvis man lever på skattebetalerne og er bosatt som flyktning i en kommune, må man fortsette integreringsløpet der det har begynt.

For det andre: Kommuner og bydeler med svært høy innvandrerandel skal ikke kunne bosette flere flyktninger, og vi har i vårt forslag definert det til 15 pst. ikke-vestlig innvandring. Alle som arbeider med integrering, vet at for høy konsentrasjon gjør integreringen vanskeligere. Det er ingen menneskerettighet å flytte til Holmenkollåsen på skattebetalernes regning.

Det mest oppsiktsvekkende i dag er ikke problemene, for nesten alle partier innser at problemene er der. Men allikevel er det kun Fremskrittspartiet som foreslår konkrete tiltak for å gjøre noe. Der regjeringen vil utrede mer og følge situasjonen nøye, fremmer vi konkrete forslag for å løse utfordringene innen innvandrings- og integreringspolitikken.

Anne Lise Gjerstad Fredlund (SV) [10:23:12]: Forslaget som vi behandler i dag, presenteres som integreringspolitikk. I realiteten er det et forslag som svekker integrering, svekker kommunenes selvstyre og bryter med grunnleggende prinsipper om likebehandling og menneskerettigheter. Forslagsstillerne ønsker bosettingsforbud for enkelte kommuner basert på innbyggernes bakgrunn, de vil ta kommunenes integreringstilskudd om de har feil befolkningssammensetning, og de innfører svært inngripende begrensninger i hvor flyktninger kan bo – folk som har flyktet fra kriser og krig.

Dette er absolutt ingen treffsikker politikk. Det er symbolpolitikk som skaper avstand og ikke fellesskap. SV ønsker en integreringspolitikk som virker. Språk, arbeid, utdanning og gode bomiljø er tiltak som faktisk styrker muligheten til å bli en del av et lokalsamfunn. Å stenge kommuner eller folk ute gjør det motsatte.

La meg minne om at det er frivillig for kommuner å bosette flyktninger. Det er de lokale folkevalgte som vet hvor kapasiteten finnes, og absolutt ikke Stortinget. Å overstyre det, slik som forslaget nå legger opp til, bryter også med kommunenes selvråderett.

Vi forstår også i SV at mange kommuner står i en tung situasjon. Over 100 000 mennesker har søkt beskyttelse siden 2022, og de fleste kommuner har gjort en formidabel innsats. Svaret må være bedre kommuneøkonomi og målrettede tiltak og ikke flere statlige forbud og trusler om å frata folk midler.

Når det gjelder sekundærbosetting, er det viktig å holde fast ved fakta. To av tre flyktninger blir boende i bosettingskommunen også etter flere år, og de aller fleste kommuner lykkes godt, selv om det ikke høres slik ut på innlegget fra Fremskrittspartiet. Ja, noen kommuner opplever press, og dem skal vi støtte. Staten må stille opp, men vi skal jo ikke innføre ordninger som i praksis gjør flyktninger til en gruppe med svekket bevegelsesfrihet sammenlignet med alle andre som bor i Norge. Det er en retning vi ikke kan gå i, og jeg hører jo heller ikke at FrP mener at det skal være noe som gjelder for andre som også får støtte fra staten.

Det finnes ingen prosentgrenser som skaper bedre integrering. Det finnes ingen maksgrenser som bygger tillit, og ingen bosettingsforbud som gir flere i arbeid. Det som virker, og det vi vet virker, er gode norskkurs, et arbeidsmarked som har plass til flere, kvalifisering, utdanning, sterkere lokalsamfunn og gode tjenester. Det er det som skaper fellesskap og mulighet.

SV sier nei til disse forslagene, ikke fordi vi ikke tar utfordringen på alvor, men nettopp fordi vi gjør det. Utfordringen krever seriøs politikk og ikke forenklede løsninger som heller ikke holder mål.

Bengt Fasteraune (Sp) [10:26:41]: Integrering skjer hver dag, i alle kommuner og i alle lokalsamfunn, gjennom arbeid, språkopplæring og deltakelse i frivillig arbeid. Integrering skjer når samfunnet åpner seg opp og folk møtes på felles arenaer.

Samtidig må vi anerkjenne at det er en utfordring at bosatte flytter fra bostedskommunene ved endt introduksjonsprogram, uten å ha en jobb eller studieplass i den kommunen de flytter til. Noen kommuner i landet opplever dette som svært krevende.

For å sørge for god integrering mener Senterpartiet at det er viktig å bosette flyktninger i hele landet. Selv om to av tre flyktninger blir boende i bosettingskommunene, er det en forholdsvis stor andel som flytter til noen få kommuner. Det er denne utfordringen vi behandler i denne saken.

For Senterpartiet ligger den kommunale friheten som en bunnplanke i all vår politikk. Derfor er vi helt imot å overstyre kommunene, slik Høyre og Frp tar til orde for. Det er feil løsning på denne utfordringen. Kommunene vet best om de vil ta imot flyktninger, og eventuelt hvor mange. Det skal ikke vi på Stortinget definere på deres vegne.

Senterpartiet har fremmet forslag der vi ber regjeringen komme med tiltak som sørger for spredt bosetting av flyktninger, også etter endt introduksjonsprogram. Det er for å unngå at det i enkelte kommuner, slik som Sarpsborg, blir en utfordring med utenforskap og dårlig integrering. Vi er også med på et forslag der vi ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med tiltak som sørger for at flyktninger blir boende lenger i bostedskommunen, og regjeringen må også komme med konkrete tiltak som hjelper kommunene som står i disse krevende utfordringene knyttet til sekundærbosetting.

Før sommeren ble det fremmet forslag som det var flertall for i Stortinget, og som ble til et anmodningsvedtak. Da er det viktig at regjeringen følger opp dette anmodningsvedtaket, som innebærer et forslag om å innføre tiltak for å motvirke at bosatte flyktninger flytter fra bostedskommunen ved endt introduksjonsprogram. Dette vedtaket er fortsatt til oppfølging hos regjeringen, og Senterpartiet understreker at regjeringen så raskt som mulig må komme tilbake til Stortinget med en oppfølging av vedtaket. Det er egentlig det som blir foreslått her også – at vi forsterker den jobben som Stortinget har anmodet regjeringen om før.

Til slutt vil jeg trekke fram hvor godt kommunene jobber med integrering. Eidsfjord i Vestland, Lebesby i Finnmark og Skjåk i Innlandet er blant kommunene i landet med høyest andel sysselsatte ukrainere. Det viser hvordan mindre kommuner er svært gode på integrering, og all honnør til jobben de og alle andre kommuner i landet gjør.

Jeg tar opp forslaget Senterpartiet har alene.

Hanne Beate Stenvaag (R) [10:29:56]: Jeg blir litt overrasket over at Fremskrittspartiet mener at det er Holmenkollåsen som liksom er problemet i denne saken. Det er vel ett av stedene hvor det hadde vært bra om det ble bosatt flere flyktninger, men som er for dyrt for de aller fleste å bo på.

Ellers vil jeg overordnet si at jeg også synes det er interessant at partier som ellers er for stor grad av individuell frihet, viser at det er noen mennesker som ikke blir regnet inn i den gruppen som man tenker at har individuell frihet.

Å bosette flyktninger er en frivillig oppgave for kommunene, og ansvaret deles mellom stat og kommune. Sånn bør det også være. Kommunepolitikerne kjenner lokalsamfunnet best. De vet hva kommunene har kapasitet til, og hvilke muligheter de har. Utfordringer med bosetting og integrering løses ikke gjennom å overstyre kommunenes selvstyre, eller med forslag om å nekte kommuner som ønsker å bosette flyktninger, å gjøre det.

I Rødt mener vi at det er viktig at det legges godt til rette for at flyktninger kan bosettes i hele landet, sånn at vi sikrer geografisk spredning og spredt bosetting. Det er en av styrkene ved norsk integreringspolitikk. Det er også verdt å minne om at flyktningene selv ikke har noen medbestemmelsesrett om hvilken kommune eller hvilken del av landet de blir bosatt i. Med det som perspektiv er det ikke så verst at to av tre flyktninger faktisk blir boende i den kommunen de er blitt bosatt i.

Jeg vet selv fra små kommuner i Nord-Norge at nettopp i små kommuner kan flyktninger på en helt annen måte oppleve at man faktisk er nødvendig, både med hensyn til barn som går på skolen og med hensyn til behovet for arbeidskraft, innenfor både det kommunale og det private.

Jeg vil også minne om at Norge de siste årene har tatt imot mange ukrainske flyktninger, og at norske kommuner har gjort en stor innsats for å ta imot, bosette og integrere dem som kommer hit. Samtidig har jeg stor forståelse for at det ikke har vært lett, og at det med kombinasjonen av høye priser på alt og trang kommuneøkonomi oppleves utfordrende for en del kommuner. Jeg mener derfor at regjeringen og budsjettpartnerne her på Stortinget har et ansvar for å sikre at kommunenes økonomi styrkes, sånn at man kan opprettholde tjenestetilbudet i en tid da høye ankomsttall og at alt blir dyrere, legger et ytterligere press på kommunenes økonomiske situasjon. Det gjorde vi også noe med da budsjettavtalen ble vedtatt og kommunenes frie inntekter ble styrket med 3 mrd. kr.

Tiden vi lever i, viser stadig vekk hvor viktig det er at staten gir kommunene en håndsrekning for å sikre at alle kommuner kan tilby de tjenestene de skal, også i tiden framover. Jeg mener det er viktigere at vi heller ser på konkrete tiltak for å støtte de kommunene som opplever store utfordringer med bosetting og tilflytting, og tiltak for å styrke selve integreringsarbeidet, snarere enn å diskutere forslag for å overkjøre kommunenes selvstyrerett.

Statsråd Kjersti Stenseng [10:33:07]: Det har vært bred politisk enighet om Norges støtte til Ukraina, og nær 100 000 fordrevne fra Ukraina er bosatt i en kommune de siste fire årene. De utgjør helt klart den største gruppen som er blitt bosatt i perioden Arbeiderparti-regjeringen har styrt landet.

Russland står bak en brutal fullskalainvasjon av Ukraina. Det foregår nå, og det skjer i våre nærområder. Et bredt politisk flertall i Stortinget, inkludert forslagsstillerne, har stilt seg bak at Norge skal stille opp for Ukraina – med materiell og våpen, men også for dem som har forlatt hus og hjem. I likhet med resten av Europa tilbyr vi ukrainere på flukt midlertidig kollektiv beskyttelse, med mål om at de fleste skal reise hjem igjen når krigen tar slutt.

Antallet som skal bosettes, avhenger av hvor mange som kommer, og hvor mange som får oppholdstillatelse. Arbeiderparti-regjeringens politikk er klar: Vi skal ikke ta imot flere enn vi klarer å integrere. Derfor har regjeringen også tatt grep for å redusere ankomsttallene og stramme inn i innvandrings- og integreringspolitikken. Det har gitt resultater. Tall fra UDI viser at vi har gått fra å ta imot dobbelt så mange fra Ukraina som våre naboland, til at vi i januar hadde lavere ankomsttall enn Danmark og Sverige.

Å få bosatt alle ukrainere hadde vært krevende dersom vi hadde hatt bosettingsstopp for kommuner med 15 pst. andel innvandrere med ikke-vestlig bakgrunn. Det kan fort bety lengre tid i mottak for enda flere. I stedet for å bosette hadde vi måttet opprette mottak i de samme kommunene.

Arbeiderparti-regjeringen har derimot valgt en annen løsning: å bosette ukrainere over hele landet i raskt tempo. Ukrainere i Norge har fått muligheten til å ta utdanning og få påfyll av kompetanse, og stadig flere er en del av det norske arbeidslivet.

Vi vet at hvor flyktninger blir bosatt, har betydning for integrering og muligheter for å lykkes i Norge, og vi stiller strengere krav til hvor vi skal bosette. Vi tar større hensyn til kommuner som har levekårsutfordringer, høy innvandrerandel og mottar høy grad av sekundærflytting. Jeg har også bedt om at flyktninger skal bli bosatt i kommuner med muligheter for kvalifisering og arbeid.

Et flertall av de som flytter, gjør det på grunn av arbeid eller utdanning, og nærmere åtte av ti har fått uendret eller høyere inntekt ved flytting. Det er positivt. Samtidig er det også, som det blir sagt her, en del som flytter uten å være selvforsørget, og noen flytter til levekårsutsatte områder som har høy innvandrerandel. Det bekymrer meg, og der jobber vi med flere forslag til tiltak for å begrense uønsket sekundærflytting.

Uansett hvilke tiltak vi blir enige om, må vi altså få fortgang i integreringspolitikken, slik at folk kan lære språk og komme i arbeid. Vi vet at det er det viktigste for å lykkes.

Julia Brännström Nordtug (FrP) [10:49:04]: Det er klokt at vi bosetter spredt i dette landet, hvor belastningen fordeles mellom kommuner og integreringsmulighetene dertil er større, men systemet med spredt bosetting har sviktet fullstendig. Det er enkelte kommuner som tar den største belastningen av regjeringens innvandringspolitikk. Vi hører en regjering som forteller at de følger situasjonen nøye, vurdere tiltak og utreder videre. Samtidig har flere kommuner lenge ropt varsku om at nå er belastningen for stor. Skoler, barnehager, barnevern, tilgang på boliger, sosialhjelp – presset på disse tjenestene er enorme i kommunene med stor sekundærtilflytting, og merkostnadene dertil også enorme.

Min hjemkommune, Sarpsborg, er en av disse. Jeg hører statsråden si at hun tar situasjonen på alvor, men ingenting av det som sies eller kommer fra regjeringen, vitner om at regjeringen har forstått alvoret. Andelen flyktninger i Sarpsborg uten integreringstilskudd er over dobbelt så stor som snittet for resten av landet, og hele 67 pst. av flyktningene som var bosatt i Sarpsborg i 2024, bodde i en kommune i Nord-Norge i 2017. Dette har skjedd på sju år, altså at 67 pst. av flyktningene i Sarpsborg har flyttet fra Nord-Norge og ned til Sarpsborg. Antallet innvandrere har økt med 132 pst. på 15 år. Dette koster penger, og da må politikerne kutte. Det er ikke verdig at eldreomsorgen eller andre lovpålagte tjenester i disse kommunene som rammes, skal betale for regjeringens manglende løsninger for sekundærtilflytting.

Dette innebærer ikke bare en økonomisk belastning, det svekker også evnen til god integrering. Det er uheldig når norskspråklige elever blir mindretallet i skoleklasser, når nyinnflyttede elever ikke får medelever som kan kulturelle referanser, kan hjelpe inn i fritidsaktiviteter og vise hvordan man deltar i det norske samfunnet. Integrering kan ikke vedtas. Det skjer i hverdagen til folk. Det er fotballtreneren som integrerer. Det er læreren, det er medelever og medelevers foreldre, og det er naboen. Det er hun som jobber i kassen på nærbutikken, det er helsestasjonen og fastlegen. Det denne salen har, er et betydelig ansvar for å motvirke segregering. Det har mange kommuner forstått, og beskjeden er klar fra mange kommuner som nå sier nei til å bosette flyktninger i 2026. Enda flere kutter i det IMDi har anbefalt.

Jeg registrerer at Arbeiderpartiet fremmer forslag i denne saken hvor de ber regjeringen komme med tiltak som skal sørge for at flyktninger blir boende lenger i bostedskommunen. Da er mitt spørsmål til Arbeiderpartiet: Hvilke forslag er det? Hva er det dere mener vil gjøre at flere bor i kommunen de er bosatt i – andre forslag enn det som allerede i dag ligger på bordet fra Fremskrittspartiet? Det er nødvendig å ta grep og ta det nå.

Erlend Wiborg (FrP) [10:52:20]: Det var flere ting som ble sagt, spesielt i replikkvekslingen, som gjorde at jeg tegnet meg på nytt. Aller først er jeg glad for at statsråden for første gang innrømmer at integreringen i Norge ikke har vært vellykket. Det har jo vært en del statsrådsskifter i denne regjeringen, og jeg har utfordret flere av dem på om integreringen har vært vellykket eller ikke. De har ikke ønsket å svare på det, eller vist til at integreringen har vært vellykket. Dagens statsråd var ute senest for to uker siden og skrøt av hvor godt integreringen gikk i Norge, og viste til hvor høy sysselsetting man har blant flyktninger og andre i Norge. Det er jo tall Fremskrittspartiet mener er direkte feilaktige, for etter regjeringens definisjon på når en innvandrer eller annen er sysselsatt, holder det at man jobber én time i uken, eller at man er på et Nav-tiltak én time i uken. Vi ser f.eks. at blant syriske kvinner, som de fleste har vært her i over ti år og burde være godt integrert, er andelen som kan forsørge sitt eget liv ved egen fulltidsjobb, nede på drøye 10 pst. – altså er ni av ti ikke i jobb. Vi fikk også nylig tall som viste en økning på 82 pst. de siste ti årene i antall innvandrere på uføretrygd. Vi vet at 75 pst. av all økonomisk sosialhjelp går til innvandrere. Så det er åpenbart at vi har en stor utfordring fortsatt. Da er det synd at de øvrige partiene i denne sal gjerne kan snakke om problemene og utrede utfordringene, men stemmer imot ethvert konkret tiltak for faktisk å løse dem.

Men det mest oppsiktsvekkende var det statsråden sa helt til slutt, om at antallet innvandrere ikke har noen betydning. Det er noe Fremskrittspartiet er rykende uenig i. Når man har skoler med en innvandrerandel på over 90 pst., har man åpenbart en utfordring, for hva er det du da skal integreres inn til? Eller når man har bydeler der over halvparten har innvandrerbakgrunn: Da er det åpenbart utfordringer for integreringen fordi man da får parallellsamfunn i stedet for å sørge for at du blir integrert.

Jeg kan love at Fremskrittspartiet kommer, som vi har gjort i mange tiår, til å fortsette med å være tydelig. Vi nekter å stikke hodet i sanden, som jeg føler at altfor mange politikere og partier gjør. For den norske innvandringspolitikken har ikke fungert. Innvandringen må ned, og vi må styrke integreringen.

Isak Veierud Busch (A) [10:55:37]: La meg starte med å stille spørsmålet: Hvordan definerer vi ikke-vestlige innvandrere nå? Hvilke innvandrere er det vi snakker om som kommer innenfor prosentregelen? Det er fortsatt uklart for meg. Hvor trekker vi de kulturelle og geografiske grensene for dem som skal være innenfor eller utenfor prosentkvotene som er framsatt i dag?

Grunnen til at jeg stiller det spørsmålet, er at jeg kjenner til mange kommuner, bl.a. viktige havbrukskommuner i mitt eget valgdistrikt, som er dønn avhengig av den arbeidskraften som kommer fra land som i hvert fall tidligere ble definert som ikke-vestlige.

FrP har denne vinteren også tatt i bruk definisjoner på norskhet som innebærer at svært mange av oss, bl.a. vår egen kongefamilie, er utenfor definisjonen etnisk norsk. Grunnen til at jeg nevner det nå, er for å illustrere at det framkommer en rekke ulike definisjoner både på det ene og det andre som gjør at jeg rett og slett synes det blir litt vanskelig å holde oversikten.

Arbeiderpartiet ønsker en kontrollert, rettferdig og bærekraftig innvandringspolitikk, og det innebærer også endringer i integreringspolitikken. I den forbindelse mener vi at man må ha en balanse mellom realisme og medmenneskelighet, ellers risikerer vi at politikken vår blir både kald og teknokratisk. Vi skal gjøre dette på skikkelig vis.

Vi står fast på at vi mener kommunene selv må få si noe om hvor mange de klarer å bosette, og mener det blir prinsipielt feil å fastsette rigide, statlig definerte prosentmål basert på etnisitet. Det viktige i denne sammenhengen er hvor godt vi lykkes med integreringsarbeidet, og ikke hvor du kommer fra. Det er derfor Arbeiderpartiet nå tar en rekke grep på integreringsfeltet. Det handler om å stille krav, men det handler også om å stille opp.

Så registrerer jeg at Fremskrittspartiet stadig gjør litt narr av regjeringen for at man følger med og utreder. Men hva gjorde Fremskrittspartiet da de satt i regjering? Det koker vel i grunnen ned til å kutte i språkopplæringen. Et tre ukers norskkurs var også lansert som et forslag på et tidspunkt. Da er det fristende å stille spørsmålet: Hvem er det som klarer å lære seg norsk godt nok til å komme ut i arbeidslivet og bli velintegrert på bare tre uker?

Statsråd Kjersti Stenseng [10:58:03]: Fra den første dagen jeg ble arbeids- og inkluderingsminister, har jeg sagt veldig tydelig at vi må gjøre mer for å lykkes bedre i integreringspolitikken. Det blir ikke mer sant selv om representanten Wiborg gjentar og gjentar at Arbeiderparti-regjeringen følger situasjonen nøye og lukker øynene for det som er utfordrende. Nei – å få flere i jobb er helt avgjørende for å lykkes bedre.

Det kommer mange forslag og innspill fra FrP om å si nei, sette et tak og sette en prosentandel, men det løser ingen problemer. Vi lykkes ikke bedre med integreringspolitikken av det. Det vi lykkes bedre med i integreringspolitikken, handler om å gi folk muligheten til å leve et godt liv, der man forsørger seg selv. Ikke minst har vi virksomheter og bedrifter i Norge som gjør en imponerende innsats for å senke terskelen for å kvalifisere flere inn i arbeidslivet.

Vi har et stort behov for arbeidskraft, men vi ser at veldig mange står på utsiden. Mange av dem er innvandrere og flyktninger som ikke har kompetansen og språkkvalifikasjonene. Det er det vi må gjøre noe med. Det er derfor jeg også sier at det å sette et tall, en prosentandel, på hvor mange med den og den bakgrunnen som skal bo i en kommune, er ganske uinteressant. Hvis du er i jobb, forsørger deg selv og er en del av fellesskapet, har det ingenting å si hvor du kommer fra. Vår jobb er å sørge for at de som kommer hit nye til landet, har muligheten til å bidra til fellesskapet på lik linje med andre.

Da Fremskrittspartiet satt i regjering, var vel, så vidt jeg vet, ikke situasjonen så veldig mye bedre med tanke på deltakelse i arbeidslivet, ut fra de statistikker jeg har lest. Men som både Fremskrittspartiet og alle andre partier her i salen vet, har vi altså bosatt nesten 100 000 ukrainere de siste fire årene. Selvfølgelig skaper det et press både på bolig, på kommunale tjenester og på muligheten på arbeidsmarkedet. Derfor må vi gjøre enda mer for å lykkes bedre i integreringspolitikken.

Hanne Beate Stenvaag (R) [11:00:29]: Jeg er ikke alltid enig i alt når det gjelder integreringspolitikken til Arbeiderpartiet, men i denne sammenhengen vil jeg faktisk ta statsråden i forsvar mot angrepet fra FrP, som kommer med et utrolig forenklet spørsmål – om integreringen har lykkes eller ikke, som jo alle skjønner ikke har et enkelt svar. Det er opplagt at det er veldig mye som har lykkes når det gjelder integrering i Norge, og det er opplagt at det er noen utfordringer. Noe annet ville være utrolig overraskende.

FrP har en lang historie når det gjelder både å stå for en veldig restriktiv innvandringspolitikk og å snakke ned og gi et negativt bilde av både flyktninger, innvandrere og integrering. Jeg tenker at man kan ikke fortsette med å bruke statistikk på en så selektiv måte som vi har sett eksempler på fra talerstolen her i dag, f.eks. når det sies at antallet uføre med innvandrerbakgrunn har økt. Ja, det har økt, men da bør man også ta med tallene som viser at prosenten fortsatt er lavere blant innvandrere, 6,2–6,4 pst., enn i resten av befolkningen, hvor tallet er 11,7 pst. En naturlig forklaring på en økning i antall uføre med innvandrerbakgrunn handler om f.eks. alder og ikke minst at veldig mange med innvandrerbakgrunn jobber i fysisk harde og tunge yrker. Vi ville hatt et stort problem i det norske samfunnet hvis vi ikke hadde hatt innvandrere og flyktninger som tok mange av de harde jobbene. Jeg maner til å være redelig med hensyn til de tallene man bruker, og den beskrivelsen man har av hva som er de reelle problemene. Kanskje vil det gjøre at vi kan komme litt nærmere i å finne reelle løsninger på reelle spørsmål.

Tage Pettersen (H) [11:02:41]: Representanten Busch sa at Arbeiderpartiets mål er en kontrollert, rettferdig og bærekraftig innvandringspolitikk. Det tror jeg vel alle i denne salen er enige om. Så er det store spørsmålet: Hva er det? Fram til vi har klart å definere det, og fram til vi eventuelt er der, er det selvfølgelig vesentlig at vi må ha en statlig politikk som av og til setter noen rigide mål for å lykkes med dette.

Skal vi lykkes med en god integrering, som jeg også tror alle i denne salen er opptatt av, krever det ganske mye. Mange kommuner løser dette på en god måte i dag, som vi har hørt flere eksempler på også fra denne talerstolen. Men utfordringen er at altfor mange kommuner ikke lykkes med dette arbeidet, og da er det jo vår jobb og denne sals oppgave å føre en politikk som bidrar til at vi kan hjelpe de kommunene og de innvandrerne som bor i de kommunene, slik at de lykkes med integreringen. Så skal vi selvfølgelig heie på alle kommunene som klarer dette på en god måte, men vi må bare erkjenne at det er for mange kommuner som ikke lykkes. Det medfører igjen problemer for andre kommuner, gjennom sekundærbosetting, som gjør at enkelte kommuner, og ofte bykommuner, påføres store utfordringer.

Jeg sa i mitt innlegg at det er på tide at partier som deler virkelighetsoppfatning, våger å stå sammen i større grad enn i dag. Jeg må jo bare være så ærlig å si at det hjelper ingen, verken i denne sal eller utenfor, å si at vi foreslo dette for x antall år siden, eller at forslagene ikke går langt nok. Jeg mener derimot at hvis man mener at noen av de forslagene som ligger på bordet, er steg i riktig retning, er det vesentlig at vi støtter opp om dem, slik at vi kan få til en progresjon i denne politikken og i dette arbeidet, som vi alle sammen har tatt til orde for. Da blir det feil når representanten Wiborg sier at det kun er Fremskrittspartiet som fremmer konkrete forslag i denne saken. Det er det åpenbart ikke – det er jo bare å lese innstillingen. Jeg vil oppfordre Fremskrittspartiet til å støtte Høyre og Senterpartiets forslag, nr. 6. Da kan vi faktisk risikere at det forslaget får flertall når vi kommer til votering, hvis et av de andre partiene vil være med oss. Helt avslutningsvis vil jeg gå foran med et godt eksempel og si at Høyre subsidiært støtter forslag nr. 1, fremmet av Senterpartiet og Arbeiderpartiet.

Julie E. Stuestøl (MDG) [11:05:15]: Dette forslaget fra Fremskrittspartiet er egentlig ganske avslørende. Når man skreller bort formuleringene om styring og kontroll, står man igjen med noe ganske enkelt – et forslag om å begrense hvor enkelte mennesker i Norge skal få lov å bo.

MDG mener dette er både prinsipielt galt og politisk korttenkt. I Norge har vi et grunnleggende prinsipp om at folk som bor lovlig i landet vårt, har rett til å flytte dit de vil. Det gjelder studenter, det gjelder arbeidsfolk, og det gjelder også mennesker som har kommet hit som flyktninger. Når introduksjonsprogrammet ferdig, er de ikke lenger et statlig prosjekt. De er innbyggere i Norge, som alle oss andre. Å begynne å regulere hvor en bestemt gruppe mennesker skal få lov til å bosette seg, er et farlig steg i feil retning.

Og la oss være ærlige om hva dette egentlig handler om. FrP forsøker igjen å løse sosiale utfordringer ved å begrense friheten til en viss gruppe mennesker. Det er en oppskrift som er både urettferdig og veldig lite treffsikker. Og ikke minst: FrP forsøker igjen å snikinnføre politikk som gjør det vanskeligere for Norge å ta imot de menneskene som trenger aller, aller mest hjelp, for med disse forslagene vil det være tilnærmet umulig for Norge å ta imot de 17 000 flyktningene vi har sagt vi skal ta imot.

Hvis ikke Norge, et av landene med mest plass, mest ressurser og mest penger, skal ta imot dem som trenger det, ja, hvem skal gjøre det da? Folk flytter fordi de finner arbeid, familie, utdanning eller et nettverk et annet sted. Det er nettopp dette som skaper integrering. Når man prøver å styre hvor mennesker skal bo, risikerer man i stedet å gjøre integreringen vanskeligere.

Hvis vi er bekymret for levekår eller segregering i noen områder, så finnes det helt andre og mye enklere løsninger: sterkere skoler, flere arbeidsmuligheter, bedre boligpolitikk og investering i lokalsamfunnene. Å begrense menneskers bevegelsesfrihet er ikke en løsning – det er ansvarsfraskrivelse. Norge blir ikke et mer velfungerende samfunn av at vi begynner å dele inn grupper med ulike grader av frihet. Integrering lykkes vi med når mennesker får muligheter, ikke når politikken møter dem med mistillit. Derfor kommer MDG til å stemme klart og tydelig imot forslagene fra FrP.

Erlend Wiborg (FrP) [11:07:50]: Fremskrittspartiet har fått noen spørsmål.

Først til MDG: Selvfølgelig skal alle som oppholder seg lovlig i Norge, kunne flytte hvor de vil, men det betyr ikke at man skal kunne flytte hvor man vil på skattebetalernes regning. Det er en forskjell på MDG og Fremskrittspartiet.

Så til Arbeiderpartiet, som lurte på hvordan man definerer en ikke-vestlig innvandring. Da anbefaler jeg representanten å prate med sin egen regjering og Statistisk sentralbyrå. De kaller det landgruppe 3, og det står der tydelig hvilke land som regnes som ikke-vestlig.

Komitélederen fra Rødt snakker om selektiv bruk av statistikk. Dette er statistikk fra Statistisk sentralbyrå og Nav, altså ikke noe Fremskrittspartiet finner på, men noe de selv har gått ut med.

Avslutningsvis, når det gjelder visitten fra Høyres Pettersen, la meg bare svare: Det hjelper ikke å si til media at man vil stille krav, når man stemmer imot krav.

Bengt Fasteraune (Sp) [11:09:14]: Det viktigste i denne debatten må jo være å prøve å få til breie forlik som gjør at man faktisk kan klare å løse disse utfordringene i framtiden. Vi i Senterpartiet mener at spredt bosetting ute i kommunene, i kommuner som er med på å legge premissene for hvor mange flyktninger de skal ta imot, med et introduksjonsprogram som gir det rommet kommunene trenger, og ikke minst at vi etter introduksjonsprogrammet er ferdig, klarer å følge opp dette når det gjelder både arbeidslinje, studier og en normalisering av situasjonen som flyktning, er det vi egentlig snakker om, å prøve å normalisere en situasjon som er svært unormal når man kommer inn i landet.

Det vil vi ikke lykkes med når få kommuner tar imot for mange, som vi da ikke har kontroll på, slik som ved sekundærbosetting. Da må man selvfølgelig løse de problemene der og da, men samtidig, mener jeg det er svært viktig at vi prøver å gjøre mest mulig for at denne bosettingen også i framtiden forblir spredt etter introduksjonsprogrammet.

Jeg er helt overbevist om at det er et kjernespørsmål i det arbeidet vi skal gjøre. Da nytter det ikke å være naiv. Da må man se på hvilke realiteter det er på de stedene det er problemer, og tørre å prate om det. Vi må også tørre å prate om det som er en suksess, der man klarer å få til dette på en god måte. Den balansen er egentlig det saken dreier seg om, og i den balansen er det svært viktig at vi finner disse brede forlikene. Som representanten Tage Pettersen nevnte, og som jeg også nevnte i replikkordskiftet, og jeg nevner det igjen, er dette konkrete tiltak som man må være åpen for, og ikke være redd for og derfor si nei, fordi det kanskje ikke er pakket inn i akkurat ens egen partitilhørighet. Barns beste er et fornuftig hensyn. Å ta hensyn til barns beste gjør vi over alt i alle andre sammenhenger, og det burde vi også gjort i denne sammenhengen når det gjelder integrering.

Anne Lise Gjerstad Fredlund (SV) [11:12:11]: Da jeg studerte pedagogikk, lærte vi mye om dobbel standard i klasserommet – om det som skjer når læreren sier en ting, men gjør noe annet – om det som skjer når en gruppe av studentene eller elevene, har ett regelsett, og den andre delen, eller en liten del av den, har et annet regelsett. I noen grad kan det være overførbart til denne debatten: Hva skjer i fellesskapet når det er dobbel standard, når det er ulike regler, når noens frihet begrenses, som ikke flertallet, eller fellesskapet, skal forholde seg til? Jeg hører at FrP i debatten tar til orde – og det er jo en del av forslaget fra FrP som også ligger til behandling – for at en gruppe skal få lov til å flytte, mens en annen gruppe ikke kan. Det begrunnes med at man ikke er selvberget. Det er jo grupper som FrP også tar sterkt til orde for i andre debatter, som ikke er selvberget, men som får ytelser fra den norske stat. Jeg har ikke sett at FrP har fremmet forslag om at de ikke kan flytte. Og vi vet at mange av dem også har sosioøkonomiske utfordringer og leveutfordringer.

Hver femte bussjåfør i Innlandet er innvandrer. 13 pst. av alle som jobber i pleie og omsorg, er innvandrere, de tar de tyngste skiftene. Det er god integrering, vellykket integrering. Det er faktisk inkludering. Når det også dras opp ulike statistiske fakta, har representanten Wiborg helt rett. Statistikken han nevner i innlegget sitt, er korrekt. Problemet er bare at han ikke tar med resten. Det blir litt som å lese ett avsnitt i en bok og hoppe over konklusjonen. Så faktaene er riktig, gjengivelsen feil.

Bjørnar Laabak (FrP) [11:15:05]: Man kan lese tall og statistikk hvor man kan være enige og uenige om flyttinger og ikke flyttinger. Jeg ser at Fredrikstad og Sarpsborg også er nevnt i saken. Nå har representanter fra Sarpsborg vært oppe og snakket litt om det, og uansett hva vi måtte mene om statistikken som foreligger i dag, er fakta f.eks. at det til en by som Fredrikstad, nabobyen til Sarpsborg, fra 2010 til 2021 har flyttet dobbelt så mange som har bodd i andre kommuner, som Fredrikstad selv har bosatt. Det er slik det oppleves i kommunene, og da hjelper det ikke hva man sier og mener. Dette har ikke noe med holdninger å gjøre, det er faktagrunnlag når det gjelder hvordan kommunene opplever at sekundærtilflyttingen påvirker kapasiteten i kommunens øvrige tjenester. Det er ikke tvil om at svært mange av dem som kommer og er tilflyttere, har store bistandsbehov, hjelpebehov, og ikke minst at de belaster sosialhjelpen, som er en kommunal tjeneste, for å kalle det det.

Det hadde vel ikke vært så vanskelig å få en enighet om at man burde sette vilkår for flytting om man er bosatt et sted. Forslaget til Fremskrittspartiet setter faktisk pekefingeren på utfordringer i kommunene, spesielt i nedre Glomma: Sarpsborg, Fredrikstad og noen steder til. Det må løses når det gjelder dem som har botid mer enn fem år i Norge. Man burde løse det som skjer etter fem år, som kommunen selv, tilflyttingskommunen, ikke har hatt muligheten til å jobbe med de fem årene man faktisk får integreringstilskudd.

Konstanse Marie Alvær (A) [11:17:32]: Statistikk er én ting, hvordan man bruker den, er noe annet. FrP bruker bevisst statistikken sin i kommunikasjon utelukkende for å skape et «vi» og et «dem». For å oppnå en vellykket integrering er det siste vi trenger, å skape større forskjeller mellom folk.

For oss i Arbeiderpartiet er det utrolig viktig, og det er en prioritering, at menneskene som kommer til Norge, skal få bidra. Da må vi legge til rette for det. Det siste de trenger, er et samfunn som skaper et «dem» og et «vi». Det vi trenger, er det store «oss»-et som gir muligheten til å utfolde seg og til å bli en del av samfunnet. Da kan vi ikke drive med disse karakteriseringene der vi sier at alle innvandrere ikke har lyst til å bidra, og der vi skaper skumle statistikker hvor man til og med klarer å dra inn kong Harald i innvandringsstatistikken.

Det vi trenger framover, er å skape et varmere samfunn, et samfunn som tar imot alle og gir en hjelpende hånd til dem som trenger det.

Bengt Fasteraune (Sp) [11:19:06]: Jeg vil nesten gjenta det samme som jeg sa i stad, at vi må prøve å kunne enes om vedtak som gjør at vi kan løfte oss framover. Det vedtaket og de forslagene som det er referert til i denne saken, jeg tenker da på anmodningsvedtaket og forslagene, peker framover og ønsker å gjøre noe med årsakene. Vi kan ikke stikke hodet i sanden og underslå at det er en utfordring for de kommunene som her er nevnt, bl.a. Fredrikstad, når man kommer i den situasjonen man kommer i. Men det vi andre prøver å foreslå her, er jo at det skal være mindre sekundærbosetting. Vi må prøve å gjøre noe med årsaken, og den årsaken ligger ikke i Fredrikstad kommune, den årsaken ligger i andre kommuner i landet. Det er klart at hvis den integreringen fungerer godt og folk forblir i lokalsamfunnet, er det en god løsning.

Julia Brännström Nordtug (FrP) [11:20:25]: Jeg tegnet meg fordi jeg reagerer ganske sterkt på de påstandene som kommer fra Arbeiderpartiet fra denne talerstolen. Her snakkes det om Fremskrittspartiets statistikk og at Fremskrittspartiet skaper statistikk. Dette er verken statistikk som Fremskrittspartiet har skapt, eller som er vår. Dette er offentlig tilgjengelig statistikk som er utarbeidet av helt andre enn Fremskrittspartiet, av byråer som også Arbeiderpartiet pleier å ha tillit til. Men det viser nok en gang at Arbeiderpartiet ikke er villig til å forholde seg til fakta i saken og den realiteten som kommuner rundt omkring i det ganske land faktisk må forholde seg til når de legger sine budsjetter, når de skal planlegge for integrering, og faktisk sørge for at integreringen skjer. Det er med den hensikt Fremskrittspartiet har fremmet disse forslagene: at vi skal lykkes med integreringen i norske kommuner, at barn og unge faktisk skal ha mulighet til å integrere seg i det norske samfunnet. Da kan vi ikke fortsette å snakke om vi og dem og hvem som skaper denne statistikken. Statistikken er der, det er fakta som ligger på bordet. Det må vi forholde oss til.

Sigurd Kvammen Rafaelsen (A) [11:21:55]: Det blir en litt underlig debatt fra FrP, som etterlyser tiltak, når vi vet at integreringsstønad er ute på høring, at det jobbes med integreringsstrategi, og at det til og med ligger et forslag om å fremme flere tiltak for integrering. Da er det litt underlig å høre på FrP.

FrP viser også til den tiårsepoken da de styrte landet, hvor de i tillegg til å ha innvandringsministeren hadde finansministeren, og satt med kontrollen på pengesekken og hvordan vi kunne løse problemene med bedre integrering. Det tror jeg man med hell kan ta ansvar for, sånn at man sammen framover kan finne de løsningene som faktisk gjør en forskjell for dem som kommer til oss, som sørger for å få flere i arbeid, og som sørger for at flere lærer seg norsk, istedenfor å kutte mulighetene til å lære seg norsk og bli en del av samfunnet.