Marius Arion Nilsen (FrP) [10:04:43] (ordfører for sakene): Jeg vil starte med å takke næringskomiteen for godt samarbeid i denne saken.

Regjeringen ved Nærings- og fiskeridepartementet foreslår i Prop. 28 LS for 2025–2026 endringer i skipsarbeidsloven og NIS-loven og at Stortinget skal gi samtykke til godkjenning av EØS-komiteens beslutning om innlemmelse av direktiv (EU)2019/1152 om tydelige og forutsigbare arbeidsvilkår.

Komiteen har merket seg at formålet er å sikre mer forutsigbare og tydelige arbeidsvilkår i maritim sektor og gjennomføre Norges EØS-forpliktelser og endringer i ILOs Maritime Labour Convention, MLC.

Det foreslås i proposisjonen regler som klargjør rettsvirkninger ved mangelfull informasjon i arbeidsavtalen, herunder at det skal tas utgangspunkt i fast ansettelse dersom midlertidighet ikke framgår av arbeidsavtalen, samt presiseringer og begrensninger i adgangen til prøvetid ved midlertidige ansettelser og ved videreføring i samme eller vesentlig likeartet stilling.

Komiteen har videre merket seg forslag som følger opp MLC-endringer om sjøfolks rettsstilling ved fangenskap som følge av piratvirksomhet eller væpnet ran, herunder at arbeidsforholdet og rettigheter knyttet til lønn og øvrige ytelser skal løpe fram til løslatelse og fri hjemreise.

Det er videre forslag til endringer i NIS-loven for å sikre gjennomføring av direktivets minimumskrav, herunder at fraviksadgang knyttet til arbeidsavtaleforskriften ikke videreføres på det aktuelle punktet.

Departementet har vurdert de samlede økonomiske og administrative konsekvensene som begrensede i normalsituasjoner og har merket seg at det samtidig kan være behov for veiledning og hensiktsmessige overgangsordninger ved ikrafttredelsen.

Det er en samlet komité som står bak innstillingen, men Fremskrittspartiet har et eget forslag, som har en litt annen ordlyd, men i stor grad er det samme. Vi støtter i hovedsak at regelverket oppdateres, men understreker at endringene må være strengt nødvendige for direktivet og ikke gå lenger enn det som følger av EØS-forpliktelsene. Fremskrittspartiet vil også understreke at NIS er et internasjonalt konkurranseutsatt register som har hatt nedgang, og utflagging er en sentral utfordring. Fremskrittspartiet mener derfor det er avgjørende at Stortinget unngår unødvendig regelverksinnstramming som svekker konkurransekraften. Vi mener at regelverksutformingen i størst mulig grad må reflektere dette og hensynta den globale konkurransen, ikke kun den europeiske. Fremskrittspartiet viser til høringssvar fra Norges Rederiforbund om fraviksadgangen i NIS-loven, og vi har i våre merknader og vårt forslag tatt hensyn til dette og foreslått det.

Ruth Mariann Hop (A) [10:07:50]: Sett i lys av situasjonen i verden i dag er det bra at vi nå får på plass disse endringene i skipsarbeidsloven og NIS-loven. En del av denne loven dreier seg om at en skal sikre mannskap som blir tatt til fange mens de er på jobb, og at de skal kunne være trygge på at de fortsatt er underlagt sin arbeidsgiver, med rett til lønn og andre ytelser, til de kommer seg hjem. Det betyr at det ikke er lov til å si opp ansatte eller å avslutte en kontrakt som i utgangspunktet ville ha gått ut under fangenskapet, før de er trygt hjemme.

I papirene og utredningen står det tydelig at dette heldigvis ikke har vært et problem for norske sjøfolk. Det er vi glade for. Det er selvsagt noe vi ønsker og håper på også for framtiden, men det er likevel en ekstra trygghet for ansatte å vite at hvis situasjoner skulle oppstå, gjelder arbeidsrettighetene, og arbeidsgiveren har et ansvar for å ta vare på vedkommende inntil de er trygt hjemme.

Etter at komiteen begynte å jobbe med saken, har det brutt ut krig i Midtøsten, og skip er blitt sperret inne i Hormuzstredet. Verden har forandret seg. Vi i Arbeiderpartiet, og komiteen for øvrig, er positive til at dette nå er på plass.

Endringene vi gjør i loven, sikrer mer forutsigbare og tydelige arbeidsvilkår, og foreslår regler som klargjør rettsvirkninger ved eventuell mangelfull informasjon i arbeidsavtalen. I dette ligger det bl.a. at den ansatte skal anses som fast ansatt dersom midlertidigheten ikke framgår av avtalen, og at utvidelse av prøvetiden skal følge fastsatte lover.

Det vil alltid være viktig og riktig for Arbeiderpartiet at arbeidstakere blir ivaretatt og behandlet på en god måte, og det blir de aller fleste i dag. Likevel er dette et steg i rett retning for et forutsigbart og trygt arbeidsliv og for å sikre tydeligere og mer forutsigbare arbeidsvilkår, og et styrket arbeidsrettslig vern i gitte situasjoner. Derfor er vi glade for at disse endringene nå trer i kraft.

Statsråd Marianne Sivertsen Næss [10:10:09]: Sjøfolks arbeidsvilkår og rettigheter er viktige, og det er sentralt at arbeidslivet til sjøs preges av de samme rettighetene som arbeidstakere på land har: trygghet, forutsigbarhet og rettferdige vilkår.

Hensikten med endringene regjeringen foreslår i denne proposisjonen, er å styrke sjøfolks rettigheter gjennom tydeligere og mer forutsigbare regler om arbeidsforhold. Klare regler om arbeidsforhold bidrar til trygghet for arbeidstakerne og til forutsigbarhet for virksomhetene.

Forslagene gjennomfører EUs arbeidsvilkårsdirektiv innenfor det maritime området. Regelverket er allerede gjennomført i arbeidsmiljøloven og statsansatteloven, og det er viktig at også sjøfolk får de samme rettighetene som øvrige arbeidstakere. Det foreslås at Stortinget samtykker til godkjenning av EØS-komiteens beslutning om innlemmelse i EØS-avtalen av arbeidsvilkårsdirektivet, og vedtar nødvendige endringer i skipsarbeidsloven og NIS-loven.

Proposisjonen inneholder bl.a. forslag som skal sikre bedre informasjon i arbeidsavtaler. I de tilfellene arbeidsavtalen ikke gir tilstrekkelig informasjon om vilkårene, foreslås en såkalt presumsjonsregel som innebærer at arbeidsavtalen tolkes i tråd med arbeidstakers presumsjoner. Da skal det legges til grunn at arbeidstaker har fast ansettelse eller det stillingsomfanget arbeidstaker hevder, dersom ikke noe annet gjøres overveiende sannsynlig.

Regjeringen foreslår også endringer knyttet til prøvetid ved midlertidig ansettelse, slik at regelverket blir mer forutsigbart for både arbeidsgiver og arbeidstaker. Samtidig legger de foreslåtte endringene til rette for et regelverk som er praktisk gjennomførbart for rederiene. Den norske maritime næringen opererer i en internasjonal konkurransesituasjon, og det er viktig at regelverket er både tydelig og balansert.

Det foreslås også enkelte endringer som knytter seg til situasjoner der sjøfolk kan bli utsatt for ekstraordinære hendelser i forbindelse med piratvirksomhet eller væpnede angrep på skip. Forslaget gjennomfører endringer i ILO-konvensjonen om sjøfolks arbeids- og levevilkår, kjent som Maritime Labour Convention. De foreslåtte endringene skal sørge for at arbeidsavtalen fortsatt er gyldig hvis arbeidstaker holdes i fangenskap som følge av piratvirksomhet eller væpnet ran mot skipet, og at arbeidsforholdet ikke kan bringes til opphør før arbeidstakeren er løslatt og har fått fri hjemreise.

Forslagene i denne proposisjonen bidrar samlet til å tydeliggjøre rettigheter og plikter i arbeidsforholdet til sjøs, og skal sikre bedre forutsigbarhet for både sjøfolk og arbeidsgivere. For regjeringen er det viktig at norsk maritim næring har et regelverk som er tydelig og i tråd med våre internasjonale forpliktelser, og som ivaretar sjøfolk på en god måte. Jeg mener forslagene i proposisjonen bidrar til dette.

Tage Pettersen (H) [10:14:23] (ordfører for saken): Takk til forslagsstillerne og komiteen for arbeidet. Det fremmes i denne saken ni forslag, og jeg regner med at det enkelte parti vil redegjøre for disse.

I mange byer ser vi utfordringer med at flyktninger kommer flyttende dit etter at de har bodd et annet sted i Norge de første fem årene. Sekundærbosetterne velger ofte å bosette seg i områder der det allerede bor mange med samme landbakgrunn, og hvor det er enkelt å bygge nettverk med sine egne. Ofte ser vi at disse menneskene flytter fra aktivitet til passivitet i den nye kommunen. I kommune etter kommune ser vi det samme bildet: sekundærbosetting som legger et enormt press på skoler, barnevern og helsetjenester. I Sarpsborg går 84 pst. av sosialhjelpen til primær- og sekundærflyktninger og merkostnadene totalt sett for kommunen er beregnet til 380 mill. kr. Tallene forteller oss noe vi ikke lenger kan overse: Integreringspolitikken har ikke fungert godt nok.

Høyre mener det er på tide å handle. I det ligger det også at tiden er inne for at alle partier som deler virkelighetsoppfatningen, faktisk bør kunne stå sammen. Hvis partiene mener retningen er riktig, bør vi ta det ansvaret sammen, selv om man ideelt sett ville gått et skritt eller tre lenger.

Høyre fremmer i dag tre forslag. For det første foreslår vi bosettingsstopp i områder der innvandrere utgjør mer enn 25 pst. av befolkningen. Integreringen lykkes åpenbart der den nyankomne møter et norsk hverdagsmiljø. Å fortsette bosetting i allerede segregerte områder eller i kommuner med høy innvandrerandel, er å planlegge med at mennesker ofte skal mislykkes.

For det andre: IMDi skal ikke anmode kommuner med dårlige integreringsresultater og svakt arbeidsmarked om å bosette flyktninger. Det er uansvarlig, mener vi, å bosette mennesker der vi erfaringsmessig vet at mange etter hvert flytter ifra – uten å beherske norsk og uten å være integrert godt nok.

For det tredje: Hensynet til barnets beste må få reell betydning. Barn som har gått i norsk skole, lært språket og fått venner, skal ikke dras opp fordi foreldrene velger å flytte til områder som ofte kan føre til reintegrering av barnet. Vi foreslår at det skal gjennomføres en barnets beste-vurdering før sekundærbosetting kan utløse rett til sosiale ytelser i en ny kommune.

Regjeringen sier at nye tiltak må skje innenfor rammen av menneskerettslige forpliktelser. Høyre er helt enig i det, men menneskerettighetene er ikke en unnskyldning for passivitet – de er et rammeverk for å kunne finne gode løsninger. Norge trenger en integreringspolitikk som stiller tydelige krav, som tar barnas framtid på alvor, og som gir kommunene det de trenger for å lykkes. Det er noe av det Høyre leverer i våre forslag i dag.

Med det er våre forslag tatt opp.

Isak Veierud Busch (A) [10:17:22]: For Arbeiderpartiet er det svært viktig at vi lykkes med integreringen av dem som kommer til Norge, og det viktigste verktøyet for å lykkes med integrering er kommunene og lokalsamfunnene rundt om. Det er de som vet hva som skal til for å integreres i sitt lokalsamfunn.

Jeg mener jeg forstår hensikten bak forslaget som blir fremmet i dette Dokument 8-forslaget. Jeg tolker det dit hen at man har et ønske om å fordele presset på kommunene på en bedre måte ved å spre bosetting på flere kommuner, og at man på den måten gjør presset lettere. Ved første øyekast kan det virke fornuftig, men det tar ikke i tilstrekkelig grad inn over seg at kommuner og lokalsamfunn i Norge er veldig ulike. Noen steder kan man ha både forutsetninger for og også en historikk med å lykkes godt med å bosette mange flyktninger, mens man andre steder i realiteten ikke har lyktes.

Derfor blir det, slik Arbeiderpartiet ser det, både unødig byråkratisk og tungvint å fastsette rigide prosentmål basert på hvor den enkelte flyktning kommer fra. Vi synes det blir en overstyring av kommunene, en overstyring som jeg ikke har noen sans for. Det er lokalsamfunnene, ved sine folkevalgte i kommunestyrene, som må få lov til å mene noe om hvor mange de har kapasitet til å bosette hos seg.

Det finnes også partier i denne salen som nå tar til orde for å tvinge kommuner til å bosette flyktninger. Det mener jeg er en minst like dårlig idé, som på samme måte overkjører lokaldemokratiet og dem som har best forutsetninger for å vite hva de faktisk kan få til hjemme hos seg.

Jeg kjenner mange kommunepolitikere fra alle tenkelige partier og bygdelister og det som er. De har til felles at de strekker seg langt for å avhjelpe en krevende flyktningsituasjon med svært mange flyktninger som kommer til Norge, der det store flertallet kommer fra Ukraina. Når kommunene ved sine folkevalgte sier at de ikke klarer mer, handler det ikke om vond vilje. De mener det faktisk, og det må vi ta på alvor.

Så til poenget mitt: Det er ikke på Stortinget flyktningene våre integreres. Det er ute i kommunene, i lokalsamfunnene, på arbeidsplassen, idrettslagene og nabolagene integreringen skjer. Derfor må beslutningen om hvor mange flyktninger den enkelte kommune skal ta imot, fortsatt ligge hos kommunene selv.

Erlend Wiborg (FrP) [10:20:05]: For at jeg ikke skal glemme det, begynner jeg med å ta opp de forslagene Fremskrittspartiet har i innstillingen.

I dag diskuterer vi et problem som egentlig ikke burde være kontroversielt å løse, nemlig sekundærbosetting av flyktninger. Vi bosetter flyktninger i én kommune, men etter kort tid flytter mange videre til en annen, og da ofte til de byene og bydelene hvor innvandrerandelen allerede er altfor høy. Resultatet er større press på kommunale tjenester, økende levekårsutfordringer og dårligere integrering. Dette er ingen hemmelighet – alle vet det. Likevel velger Stortinget her i dag å gjøre svært lite – eller ingenting – for å stoppe utviklingen.

Integrering fungerer best når mennesker lærer språk, kommer i arbeid og blir en del av lokalsamfunnet der de bor. Det blir vanskelig når mange flytter til de samme områdene, hvor få er i arbeid, og hvor offentlige tjeneste allerede er presset. Det er heller ikke rimelig at skattebetalerne skal ta regningen for flyttinger som kommunen aldri har sagt ja til. Når flyktninger flytter fra en kommune til en annen, følger ikke nødvendigvis finansieringen med. Kommunene kan derfor få store ekstrautgifter uten å ha noe de skulle ha sagt. Nå ser vi konsekvensene, og lokalpolitikerne roper ut om utfordringene dette medfører.

Dette er bakgrunnen for at Fremskrittspartiet har fremmet et relativt tydelig og enkelt forslag. Vi ønsker å stille krav om at hvis man blir bosatt som flyktning i en kommune, må man være selvforsørget før man kan flytte til en annen kommune. Det er et rimelig krav – når man klarer seg selv, skal man også selv velge hvor man skal bo, men hvis man lever på skattebetalerne og er bosatt som flyktning i en kommune, må man fortsette integreringsløpet der det har begynt.

For det andre: Kommuner og bydeler med svært høy innvandrerandel skal ikke kunne bosette flere flyktninger, og vi har i vårt forslag definert det til 15 pst. ikke-vestlig innvandring. Alle som arbeider med integrering, vet at for høy konsentrasjon gjør integreringen vanskeligere. Det er ingen menneskerettighet å flytte til Holmenkollåsen på skattebetalernes regning.

Det mest oppsiktsvekkende i dag er ikke problemene, for nesten alle partier innser at problemene er der. Men allikevel er det kun Fremskrittspartiet som foreslår konkrete tiltak for å gjøre noe. Der regjeringen vil utrede mer og følge situasjonen nøye, fremmer vi konkrete forslag for å løse utfordringene innen innvandrings- og integreringspolitikken.

Anne Lise Gjerstad Fredlund (SV) [10:23:12]: Forslaget som vi behandler i dag, presenteres som integreringspolitikk. I realiteten er det et forslag som svekker integrering, svekker kommunenes selvstyre og bryter med grunnleggende prinsipper om likebehandling og menneskerettigheter. Forslagsstillerne ønsker bosettingsforbud for enkelte kommuner basert på innbyggernes bakgrunn, de vil ta kommunenes integreringstilskudd om de har feil befolkningssammensetning, og de innfører svært inngripende begrensninger i hvor flyktninger kan bo – folk som har flyktet fra kriser og krig.

Dette er absolutt ingen treffsikker politikk. Det er symbolpolitikk som skaper avstand og ikke fellesskap. SV ønsker en integreringspolitikk som virker. Språk, arbeid, utdanning og gode bomiljø er tiltak som faktisk styrker muligheten til å bli en del av et lokalsamfunn. Å stenge kommuner eller folk ute gjør det motsatte.

La meg minne om at det er frivillig for kommuner å bosette flyktninger. Det er de lokale folkevalgte som vet hvor kapasiteten finnes, og absolutt ikke Stortinget. Å overstyre det, slik som forslaget nå legger opp til, bryter også med kommunenes selvråderett.

Vi forstår også i SV at mange kommuner står i en tung situasjon. Over 100 000 mennesker har søkt beskyttelse siden 2022, og de fleste kommuner har gjort en formidabel innsats. Svaret må være bedre kommuneøkonomi og målrettede tiltak og ikke flere statlige forbud og trusler om å frata folk midler.

Når det gjelder sekundærbosetting, er det viktig å holde fast ved fakta. To av tre flyktninger blir boende i bosettingskommunen også etter flere år, og de aller fleste kommuner lykkes godt, selv om det ikke høres slik ut på innlegget fra Fremskrittspartiet. Ja, noen kommuner opplever press, og dem skal vi støtte. Staten må stille opp, men vi skal jo ikke innføre ordninger som i praksis gjør flyktninger til en gruppe med svekket bevegelsesfrihet sammenlignet med alle andre som bor i Norge. Det er en retning vi ikke kan gå i, og jeg hører jo heller ikke at FrP mener at det skal være noe som gjelder for andre som også får støtte fra staten.

Det finnes ingen prosentgrenser som skaper bedre integrering. Det finnes ingen maksgrenser som bygger tillit, og ingen bosettingsforbud som gir flere i arbeid. Det som virker, og det vi vet virker, er gode norskkurs, et arbeidsmarked som har plass til flere, kvalifisering, utdanning, sterkere lokalsamfunn og gode tjenester. Det er det som skaper fellesskap og mulighet.

SV sier nei til disse forslagene, ikke fordi vi ikke tar utfordringen på alvor, men nettopp fordi vi gjør det. Utfordringen krever seriøs politikk og ikke forenklede løsninger som heller ikke holder mål.

Bengt Fasteraune (Sp) [10:26:41]: Integrering skjer hver dag, i alle kommuner og i alle lokalsamfunn, gjennom arbeid, språkopplæring og deltakelse i frivillig arbeid. Integrering skjer når samfunnet åpner seg opp og folk møtes på felles arenaer.

Samtidig må vi anerkjenne at det er en utfordring at bosatte flytter fra bostedskommunene ved endt introduksjonsprogram, uten å ha en jobb eller studieplass i den kommunen de flytter til. Noen kommuner i landet opplever dette som svært krevende.

For å sørge for god integrering mener Senterpartiet at det er viktig å bosette flyktninger i hele landet. Selv om to av tre flyktninger blir boende i bosettingskommunene, er det en forholdsvis stor andel som flytter til noen få kommuner. Det er denne utfordringen vi behandler i denne saken.

For Senterpartiet ligger den kommunale friheten som en bunnplanke i all vår politikk. Derfor er vi helt imot å overstyre kommunene, slik Høyre og Frp tar til orde for. Det er feil løsning på denne utfordringen. Kommunene vet best om de vil ta imot flyktninger, og eventuelt hvor mange. Det skal ikke vi på Stortinget definere på deres vegne.

Senterpartiet har fremmet forslag der vi ber regjeringen komme med tiltak som sørger for spredt bosetting av flyktninger, også etter endt introduksjonsprogram. Det er for å unngå at det i enkelte kommuner, slik som Sarpsborg, blir en utfordring med utenforskap og dårlig integrering. Vi er også med på et forslag der vi ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med tiltak som sørger for at flyktninger blir boende lenger i bostedskommunen, og regjeringen må også komme med konkrete tiltak som hjelper kommunene som står i disse krevende utfordringene knyttet til sekundærbosetting.

Før sommeren ble det fremmet forslag som det var flertall for i Stortinget, og som ble til et anmodningsvedtak. Da er det viktig at regjeringen følger opp dette anmodningsvedtaket, som innebærer et forslag om å innføre tiltak for å motvirke at bosatte flyktninger flytter fra bostedskommunen ved endt introduksjonsprogram. Dette vedtaket er fortsatt til oppfølging hos regjeringen, og Senterpartiet understreker at regjeringen så raskt som mulig må komme tilbake til Stortinget med en oppfølging av vedtaket. Det er egentlig det som blir foreslått her også – at vi forsterker den jobben som Stortinget har anmodet regjeringen om før.

Til slutt vil jeg trekke fram hvor godt kommunene jobber med integrering. Eidsfjord i Vestland, Lebesby i Finnmark og Skjåk i Innlandet er blant kommunene i landet med høyest andel sysselsatte ukrainere. Det viser hvordan mindre kommuner er svært gode på integrering, og all honnør til jobben de og alle andre kommuner i landet gjør.

Jeg tar opp forslaget Senterpartiet har alene.

Hanne Beate Stenvaag (R) [10:29:56]: Jeg blir litt overrasket over at Fremskrittspartiet mener at det er Holmenkollåsen som liksom er problemet i denne saken. Det er vel ett av stedene hvor det hadde vært bra om det ble bosatt flere flyktninger, men som er for dyrt for de aller fleste å bo på.

Ellers vil jeg overordnet si at jeg også synes det er interessant at partier som ellers er for stor grad av individuell frihet, viser at det er noen mennesker som ikke blir regnet inn i den gruppen som man tenker at har individuell frihet.

Å bosette flyktninger er en frivillig oppgave for kommunene, og ansvaret deles mellom stat og kommune. Sånn bør det også være. Kommunepolitikerne kjenner lokalsamfunnet best. De vet hva kommunene har kapasitet til, og hvilke muligheter de har. Utfordringer med bosetting og integrering løses ikke gjennom å overstyre kommunenes selvstyre, eller med forslag om å nekte kommuner som ønsker å bosette flyktninger, å gjøre det.

I Rødt mener vi at det er viktig at det legges godt til rette for at flyktninger kan bosettes i hele landet, sånn at vi sikrer geografisk spredning og spredt bosetting. Det er en av styrkene ved norsk integreringspolitikk. Det er også verdt å minne om at flyktningene selv ikke har noen medbestemmelsesrett om hvilken kommune eller hvilken del av landet de blir bosatt i. Med det som perspektiv er det ikke så verst at to av tre flyktninger faktisk blir boende i den kommunen de er blitt bosatt i.

Jeg vet selv fra små kommuner i Nord-Norge at nettopp i små kommuner kan flyktninger på en helt annen måte oppleve at man faktisk er nødvendig, både med hensyn til barn som går på skolen og med hensyn til behovet for arbeidskraft, innenfor både det kommunale og det private.

Jeg vil også minne om at Norge de siste årene har tatt imot mange ukrainske flyktninger, og at norske kommuner har gjort en stor innsats for å ta imot, bosette og integrere dem som kommer hit. Samtidig har jeg stor forståelse for at det ikke har vært lett, og at det med kombinasjonen av høye priser på alt og trang kommuneøkonomi oppleves utfordrende for en del kommuner. Jeg mener derfor at regjeringen og budsjettpartnerne her på Stortinget har et ansvar for å sikre at kommunenes økonomi styrkes, sånn at man kan opprettholde tjenestetilbudet i en tid da høye ankomsttall og at alt blir dyrere, legger et ytterligere press på kommunenes økonomiske situasjon. Det gjorde vi også noe med da budsjettavtalen ble vedtatt og kommunenes frie inntekter ble styrket med 3 mrd. kr.

Tiden vi lever i, viser stadig vekk hvor viktig det er at staten gir kommunene en håndsrekning for å sikre at alle kommuner kan tilby de tjenestene de skal, også i tiden framover. Jeg mener det er viktigere at vi heller ser på konkrete tiltak for å støtte de kommunene som opplever store utfordringer med bosetting og tilflytting, og tiltak for å styrke selve integreringsarbeidet, snarere enn å diskutere forslag for å overkjøre kommunenes selvstyrerett.

Statsråd Kjersti Stenseng [10:33:07]: Det har vært bred politisk enighet om Norges støtte til Ukraina, og nær 100 000 fordrevne fra Ukraina er bosatt i en kommune de siste fire årene. De utgjør helt klart den største gruppen som er blitt bosatt i perioden Arbeiderparti-regjeringen har styrt landet.

Russland står bak en brutal fullskalainvasjon av Ukraina. Det foregår nå, og det skjer i våre nærområder. Et bredt politisk flertall i Stortinget, inkludert forslagsstillerne, har stilt seg bak at Norge skal stille opp for Ukraina – med materiell og våpen, men også for dem som har forlatt hus og hjem. I likhet med resten av Europa tilbyr vi ukrainere på flukt midlertidig kollektiv beskyttelse, med mål om at de fleste skal reise hjem igjen når krigen tar slutt.

Antallet som skal bosettes, avhenger av hvor mange som kommer, og hvor mange som får oppholdstillatelse. Arbeiderparti-regjeringens politikk er klar: Vi skal ikke ta imot flere enn vi klarer å integrere. Derfor har regjeringen også tatt grep for å redusere ankomsttallene og stramme inn i innvandrings- og integreringspolitikken. Det har gitt resultater. Tall fra UDI viser at vi har gått fra å ta imot dobbelt så mange fra Ukraina som våre naboland, til at vi i januar hadde lavere ankomsttall enn Danmark og Sverige.

Å få bosatt alle ukrainere hadde vært krevende dersom vi hadde hatt bosettingsstopp for kommuner med 15 pst. andel innvandrere med ikke-vestlig bakgrunn. Det kan fort bety lengre tid i mottak for enda flere. I stedet for å bosette hadde vi måttet opprette mottak i de samme kommunene.

Arbeiderparti-regjeringen har derimot valgt en annen løsning: å bosette ukrainere over hele landet i raskt tempo. Ukrainere i Norge har fått muligheten til å ta utdanning og få påfyll av kompetanse, og stadig flere er en del av det norske arbeidslivet.

Vi vet at hvor flyktninger blir bosatt, har betydning for integrering og muligheter for å lykkes i Norge, og vi stiller strengere krav til hvor vi skal bosette. Vi tar større hensyn til kommuner som har levekårsutfordringer, høy innvandrerandel og mottar høy grad av sekundærflytting. Jeg har også bedt om at flyktninger skal bli bosatt i kommuner med muligheter for kvalifisering og arbeid.

Et flertall av de som flytter, gjør det på grunn av arbeid eller utdanning, og nærmere åtte av ti har fått uendret eller høyere inntekt ved flytting. Det er positivt. Samtidig er det også, som det blir sagt her, en del som flytter uten å være selvforsørget, og noen flytter til levekårsutsatte områder som har høy innvandrerandel. Det bekymrer meg, og der jobber vi med flere forslag til tiltak for å begrense uønsket sekundærflytting.

Uansett hvilke tiltak vi blir enige om, må vi altså få fortgang i integreringspolitikken, slik at folk kan lære språk og komme i arbeid. Vi vet at det er det viktigste for å lykkes.

Julia Brännström Nordtug (FrP) [10:49:04]: Det er klokt at vi bosetter spredt i dette landet, hvor belastningen fordeles mellom kommuner og integreringsmulighetene dertil er større, men systemet med spredt bosetting har sviktet fullstendig. Det er enkelte kommuner som tar den største belastningen av regjeringens innvandringspolitikk. Vi hører en regjering som forteller at de følger situasjonen nøye, vurdere tiltak og utreder videre. Samtidig har flere kommuner lenge ropt varsku om at nå er belastningen for stor. Skoler, barnehager, barnevern, tilgang på boliger, sosialhjelp – presset på disse tjenestene er enorme i kommunene med stor sekundærtilflytting, og merkostnadene dertil også enorme.

Min hjemkommune, Sarpsborg, er en av disse. Jeg hører statsråden si at hun tar situasjonen på alvor, men ingenting av det som sies eller kommer fra regjeringen, vitner om at regjeringen har forstått alvoret. Andelen flyktninger i Sarpsborg uten integreringstilskudd er over dobbelt så stor som snittet for resten av landet, og hele 67 pst. av flyktningene som var bosatt i Sarpsborg i 2024, bodde i en kommune i Nord-Norge i 2017. Dette har skjedd på sju år, altså at 67 pst. av flyktningene i Sarpsborg har flyttet fra Nord-Norge og ned til Sarpsborg. Antallet innvandrere har økt med 132 pst. på 15 år. Dette koster penger, og da må politikerne kutte. Det er ikke verdig at eldreomsorgen eller andre lovpålagte tjenester i disse kommunene som rammes, skal betale for regjeringens manglende løsninger for sekundærtilflytting.

Dette innebærer ikke bare en økonomisk belastning, det svekker også evnen til god integrering. Det er uheldig når norskspråklige elever blir mindretallet i skoleklasser, når nyinnflyttede elever ikke får medelever som kan kulturelle referanser, kan hjelpe inn i fritidsaktiviteter og vise hvordan man deltar i det norske samfunnet. Integrering kan ikke vedtas. Det skjer i hverdagen til folk. Det er fotballtreneren som integrerer. Det er læreren, det er medelever og medelevers foreldre, og det er naboen. Det er hun som jobber i kassen på nærbutikken, det er helsestasjonen og fastlegen. Det denne salen har, er et betydelig ansvar for å motvirke segregering. Det har mange kommuner forstått, og beskjeden er klar fra mange kommuner som nå sier nei til å bosette flyktninger i 2026. Enda flere kutter i det IMDi har anbefalt.

Jeg registrerer at Arbeiderpartiet fremmer forslag i denne saken hvor de ber regjeringen komme med tiltak som skal sørge for at flyktninger blir boende lenger i bostedskommunen. Da er mitt spørsmål til Arbeiderpartiet: Hvilke forslag er det? Hva er det dere mener vil gjøre at flere bor i kommunen de er bosatt i – andre forslag enn det som allerede i dag ligger på bordet fra Fremskrittspartiet? Det er nødvendig å ta grep og ta det nå.

Erlend Wiborg (FrP) [10:52:20]: Det var flere ting som ble sagt, spesielt i replikkvekslingen, som gjorde at jeg tegnet meg på nytt. Aller først er jeg glad for at statsråden for første gang innrømmer at integreringen i Norge ikke har vært vellykket. Det har jo vært en del statsrådsskifter i denne regjeringen, og jeg har utfordret flere av dem på om integreringen har vært vellykket eller ikke. De har ikke ønsket å svare på det, eller vist til at integreringen har vært vellykket. Dagens statsråd var ute senest for to uker siden og skrøt av hvor godt integreringen gikk i Norge, og viste til hvor høy sysselsetting man har blant flyktninger og andre i Norge. Det er jo tall Fremskrittspartiet mener er direkte feilaktige, for etter regjeringens definisjon på når en innvandrer eller annen er sysselsatt, holder det at man jobber én time i uken, eller at man er på et Nav-tiltak én time i uken. Vi ser f.eks. at blant syriske kvinner, som de fleste har vært her i over ti år og burde være godt integrert, er andelen som kan forsørge sitt eget liv ved egen fulltidsjobb, nede på drøye 10 pst. – altså er ni av ti ikke i jobb. Vi fikk også nylig tall som viste en økning på 82 pst. de siste ti årene i antall innvandrere på uføretrygd. Vi vet at 75 pst. av all økonomisk sosialhjelp går til innvandrere. Så det er åpenbart at vi har en stor utfordring fortsatt. Da er det synd at de øvrige partiene i denne sal gjerne kan snakke om problemene og utrede utfordringene, men stemmer imot ethvert konkret tiltak for faktisk å løse dem.

Men det mest oppsiktsvekkende var det statsråden sa helt til slutt, om at antallet innvandrere ikke har noen betydning. Det er noe Fremskrittspartiet er rykende uenig i. Når man har skoler med en innvandrerandel på over 90 pst., har man åpenbart en utfordring, for hva er det du da skal integreres inn til? Eller når man har bydeler der over halvparten har innvandrerbakgrunn: Da er det åpenbart utfordringer for integreringen fordi man da får parallellsamfunn i stedet for å sørge for at du blir integrert.

Jeg kan love at Fremskrittspartiet kommer, som vi har gjort i mange tiår, til å fortsette med å være tydelig. Vi nekter å stikke hodet i sanden, som jeg føler at altfor mange politikere og partier gjør. For den norske innvandringspolitikken har ikke fungert. Innvandringen må ned, og vi må styrke integreringen.

Isak Veierud Busch (A) [10:55:37]: La meg starte med å stille spørsmålet: Hvordan definerer vi ikke-vestlige innvandrere nå? Hvilke innvandrere er det vi snakker om som kommer innenfor prosentregelen? Det er fortsatt uklart for meg. Hvor trekker vi de kulturelle og geografiske grensene for dem som skal være innenfor eller utenfor prosentkvotene som er framsatt i dag?

Grunnen til at jeg stiller det spørsmålet, er at jeg kjenner til mange kommuner, bl.a. viktige havbrukskommuner i mitt eget valgdistrikt, som er dønn avhengig av den arbeidskraften som kommer fra land som i hvert fall tidligere ble definert som ikke-vestlige.

FrP har denne vinteren også tatt i bruk definisjoner på norskhet som innebærer at svært mange av oss, bl.a. vår egen kongefamilie, er utenfor definisjonen etnisk norsk. Grunnen til at jeg nevner det nå, er for å illustrere at det framkommer en rekke ulike definisjoner både på det ene og det andre som gjør at jeg rett og slett synes det blir litt vanskelig å holde oversikten.

Arbeiderpartiet ønsker en kontrollert, rettferdig og bærekraftig innvandringspolitikk, og det innebærer også endringer i integreringspolitikken. I den forbindelse mener vi at man må ha en balanse mellom realisme og medmenneskelighet, ellers risikerer vi at politikken vår blir både kald og teknokratisk. Vi skal gjøre dette på skikkelig vis.

Vi står fast på at vi mener kommunene selv må få si noe om hvor mange de klarer å bosette, og mener det blir prinsipielt feil å fastsette rigide, statlig definerte prosentmål basert på etnisitet. Det viktige i denne sammenhengen er hvor godt vi lykkes med integreringsarbeidet, og ikke hvor du kommer fra. Det er derfor Arbeiderpartiet nå tar en rekke grep på integreringsfeltet. Det handler om å stille krav, men det handler også om å stille opp.

Så registrerer jeg at Fremskrittspartiet stadig gjør litt narr av regjeringen for at man følger med og utreder. Men hva gjorde Fremskrittspartiet da de satt i regjering? Det koker vel i grunnen ned til å kutte i språkopplæringen. Et tre ukers norskkurs var også lansert som et forslag på et tidspunkt. Da er det fristende å stille spørsmålet: Hvem er det som klarer å lære seg norsk godt nok til å komme ut i arbeidslivet og bli velintegrert på bare tre uker?

Statsråd Kjersti Stenseng [10:58:03]: Fra den første dagen jeg ble arbeids- og inkluderingsminister, har jeg sagt veldig tydelig at vi må gjøre mer for å lykkes bedre i integreringspolitikken. Det blir ikke mer sant selv om representanten Wiborg gjentar og gjentar at Arbeiderparti-regjeringen følger situasjonen nøye og lukker øynene for det som er utfordrende. Nei – å få flere i jobb er helt avgjørende for å lykkes bedre.

Det kommer mange forslag og innspill fra FrP om å si nei, sette et tak og sette en prosentandel, men det løser ingen problemer. Vi lykkes ikke bedre med integreringspolitikken av det. Det vi lykkes bedre med i integreringspolitikken, handler om å gi folk muligheten til å leve et godt liv, der man forsørger seg selv. Ikke minst har vi virksomheter og bedrifter i Norge som gjør en imponerende innsats for å senke terskelen for å kvalifisere flere inn i arbeidslivet.

Vi har et stort behov for arbeidskraft, men vi ser at veldig mange står på utsiden. Mange av dem er innvandrere og flyktninger som ikke har kompetansen og språkkvalifikasjonene. Det er det vi må gjøre noe med. Det er derfor jeg også sier at det å sette et tall, en prosentandel, på hvor mange med den og den bakgrunnen som skal bo i en kommune, er ganske uinteressant. Hvis du er i jobb, forsørger deg selv og er en del av fellesskapet, har det ingenting å si hvor du kommer fra. Vår jobb er å sørge for at de som kommer hit nye til landet, har muligheten til å bidra til fellesskapet på lik linje med andre.

Da Fremskrittspartiet satt i regjering, var vel, så vidt jeg vet, ikke situasjonen så veldig mye bedre med tanke på deltakelse i arbeidslivet, ut fra de statistikker jeg har lest. Men som både Fremskrittspartiet og alle andre partier her i salen vet, har vi altså bosatt nesten 100 000 ukrainere de siste fire årene. Selvfølgelig skaper det et press både på bolig, på kommunale tjenester og på muligheten på arbeidsmarkedet. Derfor må vi gjøre enda mer for å lykkes bedre i integreringspolitikken.

Hanne Beate Stenvaag (R) [11:00:29]: Jeg er ikke alltid enig i alt når det gjelder integreringspolitikken til Arbeiderpartiet, men i denne sammenhengen vil jeg faktisk ta statsråden i forsvar mot angrepet fra FrP, som kommer med et utrolig forenklet spørsmål – om integreringen har lykkes eller ikke, som jo alle skjønner ikke har et enkelt svar. Det er opplagt at det er veldig mye som har lykkes når det gjelder integrering i Norge, og det er opplagt at det er noen utfordringer. Noe annet ville være utrolig overraskende.

FrP har en lang historie når det gjelder både å stå for en veldig restriktiv innvandringspolitikk og å snakke ned og gi et negativt bilde av både flyktninger, innvandrere og integrering. Jeg tenker at man kan ikke fortsette med å bruke statistikk på en så selektiv måte som vi har sett eksempler på fra talerstolen her i dag, f.eks. når det sies at antallet uføre med innvandrerbakgrunn har økt. Ja, det har økt, men da bør man også ta med tallene som viser at prosenten fortsatt er lavere blant innvandrere, 6,2–6,4 pst., enn i resten av befolkningen, hvor tallet er 11,7 pst. En naturlig forklaring på en økning i antall uføre med innvandrerbakgrunn handler om f.eks. alder og ikke minst at veldig mange med innvandrerbakgrunn jobber i fysisk harde og tunge yrker. Vi ville hatt et stort problem i det norske samfunnet hvis vi ikke hadde hatt innvandrere og flyktninger som tok mange av de harde jobbene. Jeg maner til å være redelig med hensyn til de tallene man bruker, og den beskrivelsen man har av hva som er de reelle problemene. Kanskje vil det gjøre at vi kan komme litt nærmere i å finne reelle løsninger på reelle spørsmål.

Tage Pettersen (H) [11:02:41]: Representanten Busch sa at Arbeiderpartiets mål er en kontrollert, rettferdig og bærekraftig innvandringspolitikk. Det tror jeg vel alle i denne salen er enige om. Så er det store spørsmålet: Hva er det? Fram til vi har klart å definere det, og fram til vi eventuelt er der, er det selvfølgelig vesentlig at vi må ha en statlig politikk som av og til setter noen rigide mål for å lykkes med dette.

Skal vi lykkes med en god integrering, som jeg også tror alle i denne salen er opptatt av, krever det ganske mye. Mange kommuner løser dette på en god måte i dag, som vi har hørt flere eksempler på også fra denne talerstolen. Men utfordringen er at altfor mange kommuner ikke lykkes med dette arbeidet, og da er det jo vår jobb og denne sals oppgave å føre en politikk som bidrar til at vi kan hjelpe de kommunene og de innvandrerne som bor i de kommunene, slik at de lykkes med integreringen. Så skal vi selvfølgelig heie på alle kommunene som klarer dette på en god måte, men vi må bare erkjenne at det er for mange kommuner som ikke lykkes. Det medfører igjen problemer for andre kommuner, gjennom sekundærbosetting, som gjør at enkelte kommuner, og ofte bykommuner, påføres store utfordringer.

Jeg sa i mitt innlegg at det er på tide at partier som deler virkelighetsoppfatning, våger å stå sammen i større grad enn i dag. Jeg må jo bare være så ærlig å si at det hjelper ingen, verken i denne sal eller utenfor, å si at vi foreslo dette for x antall år siden, eller at forslagene ikke går langt nok. Jeg mener derimot at hvis man mener at noen av de forslagene som ligger på bordet, er steg i riktig retning, er det vesentlig at vi støtter opp om dem, slik at vi kan få til en progresjon i denne politikken og i dette arbeidet, som vi alle sammen har tatt til orde for. Da blir det feil når representanten Wiborg sier at det kun er Fremskrittspartiet som fremmer konkrete forslag i denne saken. Det er det åpenbart ikke – det er jo bare å lese innstillingen. Jeg vil oppfordre Fremskrittspartiet til å støtte Høyre og Senterpartiets forslag, nr. 6. Da kan vi faktisk risikere at det forslaget får flertall når vi kommer til votering, hvis et av de andre partiene vil være med oss. Helt avslutningsvis vil jeg gå foran med et godt eksempel og si at Høyre subsidiært støtter forslag nr. 1, fremmet av Senterpartiet og Arbeiderpartiet.

Julie E. Stuestøl (MDG) [11:05:15]: Dette forslaget fra Fremskrittspartiet er egentlig ganske avslørende. Når man skreller bort formuleringene om styring og kontroll, står man igjen med noe ganske enkelt – et forslag om å begrense hvor enkelte mennesker i Norge skal få lov å bo.

MDG mener dette er både prinsipielt galt og politisk korttenkt. I Norge har vi et grunnleggende prinsipp om at folk som bor lovlig i landet vårt, har rett til å flytte dit de vil. Det gjelder studenter, det gjelder arbeidsfolk, og det gjelder også mennesker som har kommet hit som flyktninger. Når introduksjonsprogrammet ferdig, er de ikke lenger et statlig prosjekt. De er innbyggere i Norge, som alle oss andre. Å begynne å regulere hvor en bestemt gruppe mennesker skal få lov til å bosette seg, er et farlig steg i feil retning.

Og la oss være ærlige om hva dette egentlig handler om. FrP forsøker igjen å løse sosiale utfordringer ved å begrense friheten til en viss gruppe mennesker. Det er en oppskrift som er både urettferdig og veldig lite treffsikker. Og ikke minst: FrP forsøker igjen å snikinnføre politikk som gjør det vanskeligere for Norge å ta imot de menneskene som trenger aller, aller mest hjelp, for med disse forslagene vil det være tilnærmet umulig for Norge å ta imot de 17 000 flyktningene vi har sagt vi skal ta imot.

Hvis ikke Norge, et av landene med mest plass, mest ressurser og mest penger, skal ta imot dem som trenger det, ja, hvem skal gjøre det da? Folk flytter fordi de finner arbeid, familie, utdanning eller et nettverk et annet sted. Det er nettopp dette som skaper integrering. Når man prøver å styre hvor mennesker skal bo, risikerer man i stedet å gjøre integreringen vanskeligere.

Hvis vi er bekymret for levekår eller segregering i noen områder, så finnes det helt andre og mye enklere løsninger: sterkere skoler, flere arbeidsmuligheter, bedre boligpolitikk og investering i lokalsamfunnene. Å begrense menneskers bevegelsesfrihet er ikke en løsning – det er ansvarsfraskrivelse. Norge blir ikke et mer velfungerende samfunn av at vi begynner å dele inn grupper med ulike grader av frihet. Integrering lykkes vi med når mennesker får muligheter, ikke når politikken møter dem med mistillit. Derfor kommer MDG til å stemme klart og tydelig imot forslagene fra FrP.

Erlend Wiborg (FrP) [11:07:50]: Fremskrittspartiet har fått noen spørsmål.

Først til MDG: Selvfølgelig skal alle som oppholder seg lovlig i Norge, kunne flytte hvor de vil, men det betyr ikke at man skal kunne flytte hvor man vil på skattebetalernes regning. Det er en forskjell på MDG og Fremskrittspartiet.

Så til Arbeiderpartiet, som lurte på hvordan man definerer en ikke-vestlig innvandring. Da anbefaler jeg representanten å prate med sin egen regjering og Statistisk sentralbyrå. De kaller det landgruppe 3, og det står der tydelig hvilke land som regnes som ikke-vestlig.

Komitélederen fra Rødt snakker om selektiv bruk av statistikk. Dette er statistikk fra Statistisk sentralbyrå og Nav, altså ikke noe Fremskrittspartiet finner på, men noe de selv har gått ut med.

Avslutningsvis, når det gjelder visitten fra Høyres Pettersen, la meg bare svare: Det hjelper ikke å si til media at man vil stille krav, når man stemmer imot krav.

Bengt Fasteraune (Sp) [11:09:14]: Det viktigste i denne debatten må jo være å prøve å få til breie forlik som gjør at man faktisk kan klare å løse disse utfordringene i framtiden. Vi i Senterpartiet mener at spredt bosetting ute i kommunene, i kommuner som er med på å legge premissene for hvor mange flyktninger de skal ta imot, med et introduksjonsprogram som gir det rommet kommunene trenger, og ikke minst at vi etter introduksjonsprogrammet er ferdig, klarer å følge opp dette når det gjelder både arbeidslinje, studier og en normalisering av situasjonen som flyktning, er det vi egentlig snakker om, å prøve å normalisere en situasjon som er svært unormal når man kommer inn i landet.

Det vil vi ikke lykkes med når få kommuner tar imot for mange, som vi da ikke har kontroll på, slik som ved sekundærbosetting. Da må man selvfølgelig løse de problemene der og da, men samtidig, mener jeg det er svært viktig at vi prøver å gjøre mest mulig for at denne bosettingen også i framtiden forblir spredt etter introduksjonsprogrammet.

Jeg er helt overbevist om at det er et kjernespørsmål i det arbeidet vi skal gjøre. Da nytter det ikke å være naiv. Da må man se på hvilke realiteter det er på de stedene det er problemer, og tørre å prate om det. Vi må også tørre å prate om det som er en suksess, der man klarer å få til dette på en god måte. Den balansen er egentlig det saken dreier seg om, og i den balansen er det svært viktig at vi finner disse brede forlikene. Som representanten Tage Pettersen nevnte, og som jeg også nevnte i replikkordskiftet, og jeg nevner det igjen, er dette konkrete tiltak som man må være åpen for, og ikke være redd for og derfor si nei, fordi det kanskje ikke er pakket inn i akkurat ens egen partitilhørighet. Barns beste er et fornuftig hensyn. Å ta hensyn til barns beste gjør vi over alt i alle andre sammenhenger, og det burde vi også gjort i denne sammenhengen når det gjelder integrering.

Anne Lise Gjerstad Fredlund (SV) [11:12:11]: Da jeg studerte pedagogikk, lærte vi mye om dobbel standard i klasserommet – om det som skjer når læreren sier en ting, men gjør noe annet – om det som skjer når en gruppe av studentene eller elevene, har ett regelsett, og den andre delen, eller en liten del av den, har et annet regelsett. I noen grad kan det være overførbart til denne debatten: Hva skjer i fellesskapet når det er dobbel standard, når det er ulike regler, når noens frihet begrenses, som ikke flertallet, eller fellesskapet, skal forholde seg til? Jeg hører at FrP i debatten tar til orde – og det er jo en del av forslaget fra FrP som også ligger til behandling – for at en gruppe skal få lov til å flytte, mens en annen gruppe ikke kan. Det begrunnes med at man ikke er selvberget. Det er jo grupper som FrP også tar sterkt til orde for i andre debatter, som ikke er selvberget, men som får ytelser fra den norske stat. Jeg har ikke sett at FrP har fremmet forslag om at de ikke kan flytte. Og vi vet at mange av dem også har sosioøkonomiske utfordringer og leveutfordringer.

Hver femte bussjåfør i Innlandet er innvandrer. 13 pst. av alle som jobber i pleie og omsorg, er innvandrere, de tar de tyngste skiftene. Det er god integrering, vellykket integrering. Det er faktisk inkludering. Når det også dras opp ulike statistiske fakta, har representanten Wiborg helt rett. Statistikken han nevner i innlegget sitt, er korrekt. Problemet er bare at han ikke tar med resten. Det blir litt som å lese ett avsnitt i en bok og hoppe over konklusjonen. Så faktaene er riktig, gjengivelsen feil.

Bjørnar Laabak (FrP) [11:15:05]: Man kan lese tall og statistikk hvor man kan være enige og uenige om flyttinger og ikke flyttinger. Jeg ser at Fredrikstad og Sarpsborg også er nevnt i saken. Nå har representanter fra Sarpsborg vært oppe og snakket litt om det, og uansett hva vi måtte mene om statistikken som foreligger i dag, er fakta f.eks. at det til en by som Fredrikstad, nabobyen til Sarpsborg, fra 2010 til 2021 har flyttet dobbelt så mange som har bodd i andre kommuner, som Fredrikstad selv har bosatt. Det er slik det oppleves i kommunene, og da hjelper det ikke hva man sier og mener. Dette har ikke noe med holdninger å gjøre, det er faktagrunnlag når det gjelder hvordan kommunene opplever at sekundærtilflyttingen påvirker kapasiteten i kommunens øvrige tjenester. Det er ikke tvil om at svært mange av dem som kommer og er tilflyttere, har store bistandsbehov, hjelpebehov, og ikke minst at de belaster sosialhjelpen, som er en kommunal tjeneste, for å kalle det det.

Det hadde vel ikke vært så vanskelig å få en enighet om at man burde sette vilkår for flytting om man er bosatt et sted. Forslaget til Fremskrittspartiet setter faktisk pekefingeren på utfordringer i kommunene, spesielt i nedre Glomma: Sarpsborg, Fredrikstad og noen steder til. Det må løses når det gjelder dem som har botid mer enn fem år i Norge. Man burde løse det som skjer etter fem år, som kommunen selv, tilflyttingskommunen, ikke har hatt muligheten til å jobbe med de fem årene man faktisk får integreringstilskudd.

Konstanse Marie Alvær (A) [11:17:32]: Statistikk er én ting, hvordan man bruker den, er noe annet. FrP bruker bevisst statistikken sin i kommunikasjon utelukkende for å skape et «vi» og et «dem». For å oppnå en vellykket integrering er det siste vi trenger, å skape større forskjeller mellom folk.

For oss i Arbeiderpartiet er det utrolig viktig, og det er en prioritering, at menneskene som kommer til Norge, skal få bidra. Da må vi legge til rette for det. Det siste de trenger, er et samfunn som skaper et «dem» og et «vi». Det vi trenger, er det store «oss»-et som gir muligheten til å utfolde seg og til å bli en del av samfunnet. Da kan vi ikke drive med disse karakteriseringene der vi sier at alle innvandrere ikke har lyst til å bidra, og der vi skaper skumle statistikker hvor man til og med klarer å dra inn kong Harald i innvandringsstatistikken.

Det vi trenger framover, er å skape et varmere samfunn, et samfunn som tar imot alle og gir en hjelpende hånd til dem som trenger det.

Bengt Fasteraune (Sp) [11:19:06]: Jeg vil nesten gjenta det samme som jeg sa i stad, at vi må prøve å kunne enes om vedtak som gjør at vi kan løfte oss framover. Det vedtaket og de forslagene som det er referert til i denne saken, jeg tenker da på anmodningsvedtaket og forslagene, peker framover og ønsker å gjøre noe med årsakene. Vi kan ikke stikke hodet i sanden og underslå at det er en utfordring for de kommunene som her er nevnt, bl.a. Fredrikstad, når man kommer i den situasjonen man kommer i. Men det vi andre prøver å foreslå her, er jo at det skal være mindre sekundærbosetting. Vi må prøve å gjøre noe med årsaken, og den årsaken ligger ikke i Fredrikstad kommune, den årsaken ligger i andre kommuner i landet. Det er klart at hvis den integreringen fungerer godt og folk forblir i lokalsamfunnet, er det en god løsning.

Julia Brännström Nordtug (FrP) [11:20:25]: Jeg tegnet meg fordi jeg reagerer ganske sterkt på de påstandene som kommer fra Arbeiderpartiet fra denne talerstolen. Her snakkes det om Fremskrittspartiets statistikk og at Fremskrittspartiet skaper statistikk. Dette er verken statistikk som Fremskrittspartiet har skapt, eller som er vår. Dette er offentlig tilgjengelig statistikk som er utarbeidet av helt andre enn Fremskrittspartiet, av byråer som også Arbeiderpartiet pleier å ha tillit til. Men det viser nok en gang at Arbeiderpartiet ikke er villig til å forholde seg til fakta i saken og den realiteten som kommuner rundt omkring i det ganske land faktisk må forholde seg til når de legger sine budsjetter, når de skal planlegge for integrering, og faktisk sørge for at integreringen skjer. Det er med den hensikt Fremskrittspartiet har fremmet disse forslagene: at vi skal lykkes med integreringen i norske kommuner, at barn og unge faktisk skal ha mulighet til å integrere seg i det norske samfunnet. Da kan vi ikke fortsette å snakke om vi og dem og hvem som skaper denne statistikken. Statistikken er der, det er fakta som ligger på bordet. Det må vi forholde oss til.

Sigurd Kvammen Rafaelsen (A) [11:21:55]: Det blir en litt underlig debatt fra FrP, som etterlyser tiltak, når vi vet at integreringsstønad er ute på høring, at det jobbes med integreringsstrategi, og at det til og med ligger et forslag om å fremme flere tiltak for integrering. Da er det litt underlig å høre på FrP.

FrP viser også til den tiårsepoken da de styrte landet, hvor de i tillegg til å ha innvandringsministeren hadde finansministeren, og satt med kontrollen på pengesekken og hvordan vi kunne løse problemene med bedre integrering. Det tror jeg man med hell kan ta ansvar for, sånn at man sammen framover kan finne de løsningene som faktisk gjør en forskjell for dem som kommer til oss, som sørger for å få flere i arbeid, og som sørger for at flere lærer seg norsk, istedenfor å kutte mulighetene til å lære seg norsk og bli en del av samfunnet.

Isak Veierud Busch (A) [11:23:39] (ordfører for saken): La meg starte med å takke komiteen for godt og kollegialt samarbeid i en sak som innebærer både et stort alvor og godt med engasjement, også utenfor Stortingets vegger. Det er gjennomført skriftlig høring i saken, og jeg vil også takke dem som har kommet med høringsinnspill til oss.

I denne saken er det et flertall i komiteen som anbefaler Stortinget å avvise forslaget, om enn med noe ulik begrunnelse. Jeg er sikker på at de andre partiene vil redegjøre for sitt syn gjennom debatten, og jeg vil derfor nå redegjøre for Arbeiderpartiets syn.

I merknadene til saken viser Arbeiderpartiet til at regjeringen allerede har sendt på høring et forslag om å gjøre justeringer i den midlertidige kollektive beskyttelsen for fordrevne fra Ukraina. Dette innebærer at ukrainske menn mellom 18 og 60 år, med enkelte unntak, ikke lenger skal få midlertidig kollektiv beskyttelse i Norge basert på en gruppevurdering. De skal selvsagt kunne søke asyl etter ordinære regler. Endringer i denne ordningen har regjeringen også gjort tidligere, da det f.eks. ble gjort en vurdering knyttet til trygge oblaster.

Regjeringen har også i denne saken gjort noe den tidvis blir gjort litt narr av for – det så vi eksempler på tidligere i dag også – nemlig fulgt saken tett, og samtidig varslet at man har vært forberedt på å gjøre endringer når behov for det melder seg. I en del saker er det faktisk et poeng at man følger saken tett – og agerer når det kommer behov for justering av kurs. Akkurat det er det som har skjedd i denne saken.

Arbeiderpartiet mener det er riktig at vi fører en flyktningpolitikk i stort som ikke skiller seg vesentlig fra resten av Europa, og at kursen justeres når man ser at det er nødvendig, f.eks. ved store skjevheter i ankomsttall sammenlignet med andre land.

Så er det også slik at spørsmål som berører den midlertidige kollektive beskyttelsen for ukrainere, har flere dimensjoner enn den rent innvandringspolitiske, for å bruke et slikt begrep. Det har også i seg noen utenrikspolitiske dimensjoner. Det løpende utenrikspolitiske arbeidet er en ikke ubetydelig del av regjeringens arbeid og ansvarsområde, og særlig i urolige tider som nå mener jeg det er riktig at regjeringen må kunne snu seg raskt og gjøre selvstendige vurderinger når situasjonen krever det, og timingen er riktig.

La meg avslutte med å si at vår støtte til Ukrainas forsvarskamp ligger fast, og vi skal fortsette å vise solidaritet og ta vår del av ansvaret for særlig sårbare grupper av ukrainske fordrevne.

Erlend Wiborg (FrP) [11:26:26]: Jeg begynner med å ta opp forslaget fra Fremskrittspartiet og Senterpartiet.

Fremskrittspartiet har vært krystallklare helt siden Russland startet sitt brutale og folkerettsstridige fullskalaangrep på Ukraina i 2022 – selv om krigen startet i 2014. Vi har vært krystallklare på at Fremskrittspartiet støtter Ukrainas frihetskamp. Vi støtter militær hjelp til Ukraina, vi støtter humanitær hjelp til Ukraina, vi støtter økonomisk og politisk støtte, og vi støtter også at Norge skal være en trygg frihavn for ukrainske flyktninger. Det er ingen tvil om hvor Fremskrittspartiet står i denne saken.

Samtidig må vi være ærlige på én ting: Skal Ukraina vinne krigen, trenger de også soldater. Det sier ukrainske myndigheter selv. Derfor oppstår det åpenbart et dilemma når stridsdyktige menn fra Ukraina får kollektiv beskyttelse i Norge. For hver stridsdyktig ukrainer som oppholder seg i Norge, øker belastningen på de soldatene som faktisk står ved fronten.

Norge har heller ikke ubegrenset kapasitet til å å ta imot flyktninger. Derfor må vi prioritere. Fremskrittspartiet mener at det er helt rimelig at vi prioriterer kvinner, barn, eldre og syke. De trenger beskyttelse, men stridsdyktige menn har også en rolle å spille i forsvaret av sitt eget land. Dette er ikke et uttrykk for manglende støtte til Ukraina. Tvert imot, dette handler om å føre en politikk som faktisk styrker Ukrainas evne til å forsvare seg. Dette er noe Fremskrittspartiet har vært tydelige på i lang tid. Regjeringen har derimot vært imot og kritisert oss i Fremskrittspartiet for vårt syn.

Men så har noe merkelig skjedd. Den dagen kommunal- og forvaltningskomiteen skulle avgi innstilling, snudde regjeringen. Plutselig sier regjeringen at de deler Fremskrittspartiets bekymring og syn, og at de nå vil sende saken på høring. Allikevel stemmer de imot forslaget i dag. Det er vanskelig å forstå logikken i det, for hvis regjeringen mener at dette er et reelt problem, burde de også støttet forslaget. Hvis de ikke mener at det er et problem, burde de også si det ærlig. Å hevde at man er enig i problemstillingen samtidig som man stemmer imot, fremstår mest av alt som politisk tåkelegging for å unngå at man må innrømme at man har tatt feil i flere år.

Fremskrittspartiet mener at Norge skal stå skulder ved skulder med Ukraina, men vi mener også at politikken må henge sammen. Hvis vi virkelig ønsker at Ukraina skal vinne denne krigen, kan vi ikke samtidig føre en politikk som gjør det lettere for stridsdyktige menn å være langt unna fronten og andre hjelpefunksjoner som det ukrainske samfunnet sårt trenger.

Tage Pettersen (H) [11:29:59]: Ukraina kjemper for sin overlevelse. Ukrainas kamp er vår kamp, og deres seier er helt avgjørende for sikkerheten i både Norge og resten av Europa. Vi må gi Ukraina det de trenger for å vinne, ikke bare det de trenger for å overleve.

For Høyre er det viktig å følge flere spor i vår Ukraina-politikk. Det handler om en tydelig og forutsigbar økonomisk støtte, en offensiv militær støtte, å bidra til et internasjonalt samarbeid som gir Ukraina varige garantier for egen sikkerhet, en kraftsatsing for gjenoppbygging når vi kommer dit – i sum et Nansen-program med forutsigbarhet.

I denne situasjonen er det selvfølgelig avgjørende at Norge også er tydelig. Derfor mener Høyre det nå er riktig å vurdere om ukrainske menn mellom 18 og 60 år ikke lenger skal få midlertidig kollektiv beskyttelse i Norge. De kan selvfølgelig fortsatt søke asyl etter ordinære regler, men den automatiske gruppebeskyttelsen bør ikke lenger gjelde denne gruppen. Dette er en nødvendig tilpasning. Ordningen med kollektiv beskyttelse ble innført i en akutt situasjon for å gi rask hjelp til mennesker på flukt fra krig, men situasjonen har endret seg.

Høyre støtter derfor regjeringen, som har sendt på høring et forslag om nettopp dette. Fra Høyres side er vi også svært opptatt av at regjeringen i det videre arbeidet fører en tett dialog med selvfølgelig ukrainske, men også med øvrige europeiske myndigheter i spørsmål knyttet til beskyttelse for ulike grupper av ukrainere.

Alle land trenger sine borgere. Ukrainas mobiliseringslovgivning reflekterer dette, og vi bør ikke ha en ordning som i praksis undergraver en nasjons evne til å kunne forsvare seg selv. I september kom over 700 ukrainske menn mellom 18 og 22 år til Norge i løpet av en måned, men likevel brukte regjeringen måneder på å handle – før de nå nylig varslet at de vil sende en innstramming på høring. I en tid der sikkerhetssituasjonen i Europa krever rask og tydelig politikk, er ikke dette godt nok.

Høyre mener regjeringen må føre en tettere dialog med ukrainske og europeiske myndigheter om nettopp disse spørsmålene. Norges politikk på dette området bør ikke utformes i et vakuum, men koordineres med våre allierte og med Ukraina selv. Beskyttelsesordninger, mobiliseringspolitikk og byrdefordeling i Europa henger nøye sammen.

Denne saken handler til syvende og sist om troverdighet. Vi kan ikke si at vi støtter Ukrainas kamp for frihet og samtidig opprettholde ordninger som svekker deres egen evne til å føre den kampen.

Høyre støtter ikke Fremskrittspartiets forslag, fordi det er viktig å ramme inn en ordning, noe jeg håper og tror regjeringen vil gjøre med det de nå har sendt på høring, og derfor velger vi i dag å stemme imot forslaget som er fremmet.

Anne Lise Gjerstad Fredlund (SV) [11:33:00]: I dag behandler vi et representantforslag om å nekte stridsdyktige ukrainske menn adgang til ordningen med midlertidig kollektiv beskyttelse, og det er et forslag SV ikke kan støtte. La meg være helt tydelig: Norge skal stå opp for Ukraina i kampen mot Russlands brutale angrepskrig, men nettopp derfor må vi også stå opp for de rettsstatlige prinsippene som – rett og slett – skiller oss fra Putins regime.

Forslagsstillerne peker på økningen av ukrainske menn i alderen 18–22 år etter at ukrainske myndigheter selv har opphevet utreiseforbudet. Men nettopp dette understreker også poenget: Det er Ukraina som skal avgjøre hvem som får reise ut av sitt land. Det skal jo ikke Norge gjøre. Det ville være både prinsipielt galt og utenrikspolitisk uklokt om Norge skulle begynne å overprøve ukrainske myndigheters egne vurderinger og regulering av mobilisering og utreise. Flere europeiske land som har tatt imot svært mange ukrainere – ja, mange flere enn vi har gjort i Norge – har ikke innført en slik begrensning. Fremskrittspartiet og Senterpartiet ønsker jo å gå enda lenger i dette forslaget enn hva regjeringen selv har sendt ut på høring. Det betyr at Norge med dette representantforslaget faktisk kan legge seg på en strengere linje enn land som har tatt imot et langt større antall flyktninger. SV mener at Norge ikke bør være ledende i Europa på å snevre inn rettigheter for folk på flukt.

Jeg vil også advare mot retorikken som pågår rundt at unge menn unndrar seg verneplikt. Det er en svært alvorlig påstand, og den treffer en gruppe som allerede befinner seg i en svært utsatt situasjon. Å flykte fra krig gjør ingen mindre verdige til å få beskyttelse. Å flykte fra krig handler om at man flykter fra bomber, ikke fra ansvar.

Ordningen med kollektiv beskyttelse er også en humanitær ordning. Den er laget for å sikre rask, forutsigbar beskyttelse nettopp i situasjoner der det ikke er mulig å gjøre individuelle vurderinger. Å innføre krav som i praksis innebærer en individuell saksbehandling, som vurdering av stridsdyktighet, bryter med hele hensikten og vil gjøre ordningen mindre effektiv.

Jeg vil gjenta: SV står fast på at Norge skal bidra til Ukraina militært, økonomisk og humanitært, men vi må gjøre det på en måte som holder fast ved prinsippet om beskyttelse for dem som trenger det. Å avskjære unge menn fra kollektiv beskyttelse vil ikke styrke Ukrainas forsvarsevne. Det vil først og fremst svekke rettssikkerhet, føre til vilkårlig vurdering og sende et signal om at Norge prioriterer å drive migrasjonskontroll på vegne av et annet land. Det er ikke vår oppgave. Vår oppgave er å gi beskyttelse til dem som trenger det.

Bengt Fasteraune (Sp) [11:36:24]: Senterpartiet mener at Norge skal stille opp for Ukraina og Ukrainas frihetskamp, av både moralske og sikkerhetsmessige hensyn. Det som foregår i Ukraina nå, er sikkerhetspolitikk, forsvarspolitikk og bistandspolitikk. Det er en situasjon som vil prege Europa i mange generasjoner. Det er slik at Ukraina slåss – i stedet for oss – en kamp mot et russisk regime som vi har definert som en trussel mot oss i mange, mange tiår.

Norge har tatt imot nesten 100 000 ukrainere, og norske kommuner og lokalsamfunn har deltatt i et krevende krafttak for å få dette til. Tusenvis av mennesker har bidratt og bidrar for å sikre at de som kommer, tas imot på en best mulig måte – i både by og bygd over hele Norge. Det er en mobilisering for ukrainere, og den ligger i hjerteroten til veldig mange nordmenn. Solidaritet med flyktninger er viktig, og det er riktig. Samtidig kommer ikke et slikt krafttak uten konsekvenser, bl.a. for både boligmarked, kapasitet innen helse- og utdanningstilbud, stabilitet i lokalsamfunnet og mulighet for integrering. De to tingene må vi diskutere sammen, både her på Stortinget og ute i kommunene og lokalsamfunnene.

Ukrainske menn skal fortsatt ha mulighet til å søke asyl på vanlige vilkår. I Senterpartiets alternative budsjett for 2026 foreslo vi at ukrainske menn ikke skal være omfattet av ordningen med kollektiv beskyttelse – og det er den kollektive beskyttelsen vi snakker om. Ukraina er i en situasjon hvor de fører en kamp. De trenger sine krigere i den kampen, og de trenger også beskyttelse for dem som har det behovet. Den individuelle vurderingen mener vi er rett, og det foreslo vi for mange måneder siden, da vi fremmet dette i vårt alternative statsbudsjett.

Regjeringen har sendt ut på høring et forslag om at ukrainske menn mellom 18 og 60 år, med enkelte unntak, ikke lenger skal få midlertidig kollektiv beskyttelse. Det innebærer at disse ikke lenger vil få midlertidig oppholdstillatelse basert på en gruppevurdering, og de kan i stedet søke asyl etter ordinære regler. For oss i Senterpartiet er det viktig at regjeringen gjør nødvendige tilpasninger i ordningen med midlertidig kollektiv beskyttelse når situasjonen tilsier det, og at denne innstrammingen ikke skal ha tilbakevirkende kraft.

Vi støtter FrP i denne saken og har et forslag sammen med dem, for vi mener at det må være et påtrykk i det viktige arbeidet som også regjeringen har signalisert.

Hanne Beate Stenvaag (R) [11:39:45]: I denne saken har vi til behandling et forslag fra FrP som kommer til å bli nedstemt i Stortinget i dag, men som likevel blir gjennomført, fordi regjeringen har sendt et tilsvarende forslag på høring. Jeg håper virkelig at dette ikke blir et mønster som kommer til å gjenta seg når det gjelder spørsmålet om flyktninger, for jeg tror og håper det tross alt er ganske stor forskjell på Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet i synet på Norges plass i verden og på det å være med og ta en del av ansvaret for mennesker på flukt fra krig og konflikt.

Jeg vil også uttrykke undring over FrPs holdning i dette spørsmålet, all den tid det fortsatt står følgende på deres nettside om krigen i Ukraina:

«Fremskrittspartiet har lang tradisjon for å fronte at flyktninger skal hjelpes, og at den beste hjelpen gis i nærområdene. FrP mener også at det er nærområdene som bør ta den største byrden når det gjelder mottak av flyktninger. Nå har det brutt ut krig i Europa, og Europa er vårt nærområde.»

Jeg skal ikke si meg enig i hele resonnementet, men jeg er enig i det siste: Det er krig i Europa, og Europa er vårt nærområde.

I Rødt mener vi at denne innstrammingen ikke er nødvendig, og at den er med på ytterligere å uthule prinsippet om kollektiv beskyttelse. Ja, det har vært en økning i menn som har kommet fra Ukraina, men det henger sammen med at Ukraina i fjor høst endret sin politikk og opphevet utreiseforbudet for menn mellom 18 og 22 år. Som statsråden skrev i uttalelsen om dette forslaget før jul, har ikke Norge i denne situasjonen mottatt flere flyktninger enn andre land – men her leder altså Norge an i konkurransen om å være strengest mot flyktninger. Andre europeiske land som har tatt imot mange ukrainske flyktninger, som Polen, Tsjekkia og Tyskland, har ikke innført en slik begrensning som regjeringen nå har signalisert.

Også henvisningen til Danmark er interessant. Danmark kommer nå etter med en geografisk begrensning på det man anser som trygge områder, og følger her etter Norges innstramming, som kom for et år siden. De innfører restriksjoner for menn, men følger i større grad Ukrainas politikk når det gjelder alder, og lar restriksjonen være fra 23 til 60 år. Spørsmålet er altså: Er det nødvendig at Norge skal være absolutt strengest i klassen?

Vår solidaritet handler både om å støtte Ukrainas motstandskamp mot Russland og om å gi beskyttelse til mennesker som flykter fra bomberegn og daglige droneangrep. Dette har hatt bred støtte i det politiske Norge. Jeg er skeptisk til denne innstrammingen, slik Rødt har vært til tidligere innstramminger i kollektiv beskyttelse, og frykter at det kan medføre utilsiktede konsekvenser som i verste fall bryter med våre internasjonale forpliktelser om å beskytte mennesker på flukt.

Jonas Andersen Sayed (KrF) [11:42:33]: La meg først være veldig tydelig på KrFs vegne: Vi står urokkelig med det ukrainske folket i deres kamp for fred, frihet og demokrati. Da Russland innledet fullskalainvasjonen 24. februar 2022, var vi også tidlig ute med å ta til orde for at Norge skulle gi ukrainske flyktninger midlertidig kollektiv beskyttelse. Det står vi ved.

Omfanget og de menneskelige kostnadene av krigen er fortsatt enorme. Hver dag mister hundrevis av soldater livet langs fronten, og denne vinteren har Russland intensivert drone- og missilangrepene mot ukrainske byer og energiinfrastruktur. 2025 var også det året så langt i krigen med de største sivile tapene.

Det viktigste vi gjør for Ukraina, er den militære, sivile og humanitære støtten, og behovene her er fortsatt enorme. Ifølge FN har 10,8 millioner ukrainere behov for humanitær hjelp i 2026.

Samtidig som vi skal fortsette å ta vare på ukrainerne som har søkt beskyttelse i Norge, støtter vi at regelverket for den midlertidige kollektive beskyttelsen kontinuerlig bør vurderes i lys av praksis i andre land og også utviklingen på bakken i Ukraina. Mottakssystemet i norske kommuner er under betydelig press, og det må vi også ta på alvor. KrF støtter derfor at det blir innført innstramminger i den midlertidige kollektive beskyttelsen for ukrainske menn som ikke har lovlig unntak fra militærtjenesten etter ukrainsk lov. Det betyr at vi fortsatt mener at menn under mobiliseringsalderen på 25 år bør kunne søke, og få, beskyttelse, og at andre lovlige unntak, som særlige omsorgsbehov og funksjonshemminger, skal gjelde. Det er også viktig å understreke at endringene bare skal gjelde nye søkere, ikke de som allerede har fått beskyttelse i Norge.

Det vil ikke være rimelig å nekte opphold for ukrainske menn som har tatt seg lovlig ut av Ukraina med de mange gyldige unntakene fra militærtjeneste som faktisk eksisterer. Dette opplever jeg også er i tråd med signalene som ukrainske myndigheter har gitt i dette spørsmålet, senest da utenriks- og forsvarskomiteen var i Kyiv for tre uker siden.

Til slutt vil jeg minne om, og jeg mener det er rimelig å reflektere over det i denne salen når vi diskuterer denne saken, at innstrammingen vil bidra til at enda flere ukrainske familier vil bli splittet, så lenge regjeringens forbud mot kortvarige hjemreiser blir opprettholdt. KrF mener at denne regelen bør fjernes. Den motvirker også aktivt målet om frivillig retur etter krigen.

Til slutt en stemmeforklaring: KrF vil ikke støtte mindretallsforslaget i saken, men er positiv til regjeringens prosess mot innstramming, og mener den bør bli rammet inn i tråd med de linjene jeg nettopp har vært inne på i mitt innlegg.

Statsråd Astri Aas-Hansen [11:45:39]: Innvandringen til Norge skal være kontrollert, bærekraftig og rettferdig. Arbeiderparti-regjeringen har flere ganger strammet inn ordningen med kollektiv beskyttelse for å holde kontroll på ankomstnivået. Som det er referert til av flere, sendte vi nylig på høring et forslag som i stor grad tilsvarer det som debatteres i dag. Vi har fortløpende vurdert dette tiltaket, og nå mener vi at tiden er inne.

Regjeringens forslag innebærer at ukrainske menn mellom 18 og 60 år, med enkelte unntak, ikke lenger skal få midlertidig kollektiv beskyttelse. De kan i stedet søke asyl etter ordinære regler.

Regjeringens forslag ivaretar, slik som jeg forstår det, intensjonene med representantforslaget. Regjeringens forslag er i tillegg innrettet på en måte som gjør det lettere å praktisere reglene for utlendingsforvaltningen. Valget av saksbehandlingsspor – kollektiv beskyttelse eller individuell asylsaksbehandling – må bygge på objektive vilkår som kjønn og alder.

Regjeringen mener at det nå er nødvendig å stramme inn. Høsten 2025 var ankomstnivået høyt, og det kan stige igjen. Danske myndigheter sendte nylig på høring et forslag om innstramminger i deres særlov om fordrevne fra Ukraina, som vil kunne føre til at flere kommer til Norge.

Jeg vil avslutningsvis understreke at Russlands angrepskrig mot Ukraina fortsatt pågår, og vår støtte til Ukraina ligger fast. Norge er blant de største bidragsyterne både militært, sivilt og humanitært. Samtidig er det avgjørende for Ukraina å få sin befolkning tilbake. Regjeringen har hele tiden vært tydelig på at fordrevne fra Ukraina er i Norge midlertidig og skal reise hjem.

Bent-Joacim Bentzen (Sp) [11:59:50] (ordfører for saken): Jeg vil først takke komiteen for samarbeidet i saken. Personellsikkerhet er en sentral del av sikkerhetsloven, og som det framgår av innstillingen, er det en samlet komité som slutter seg til forslagene i proposisjonen.

Dette vil gjelde autorisasjon til alle nivåer, men vil særlig ha betydning for autorisasjon for BEGRENSET, der det etter gjeldende rett ikke er en forutgående prosess med sikkerhetsklarering. Den nærmere reguleringen av opplysningsplikten for autorisasjon for BEGRENSET vil fastsettes i forskrift etter vanlig høringsprosess.

Lovendringen vil tydeliggjøre regelverket og sikre bedre forutsigbarhet og rettsikkerhet i prosessene, både med hensyn til de autorisasjonsansvarlige og til den som skal autoriseres.

Som det framgår av innstillingen, er komiteen enig i behovet for en tydeligere regulering av hvilke opplysninger som skal innhentes og vurderes som grunnlag for autorisasjonsavgjørelsen, og slutter seg til den foreslåtte endringen i sikkerhetsloven § 8-9 fjerde ledd om at det i forskrift kan stilles krav til egenopplysninger ved autorisasjon.

Komiteen er videre enig i behovet for en tydeligere regulering av hvilke opplysninger som skal innhentes og vurderes som grunnlag for autorisasjonsavgjørelsen. Komiteen merker seg at det i forskrift legges opp til å innhente mindre omfattende opplysninger enn ved klarering, da autorisasjon for BEGRENSET innebærer en lavere risiko enn tilgang til høyere gradert informasjon.

Jeg går ellers ut fra at representantene fra de øvrige partiene i komiteen selv vil redegjøre nærmere for sitt syn i saken, og jeg går nå over til å redegjøre for Senterpartiets syn.

Senterpartiet har merket seg at enkelte høringsinstanser har påpekt at det i autorisasjonssamtalen bør kunne stilles spørsmål av samme omfang som ved klarering til høyere nivåer, jf. sikkerhetsloven § 8-4.

Vi vil her påpeke at Politidirektoratet i høringen anser det som nødvendig å kunne innhente opplysninger om nærstående for å kunne vurdere om det foreligger en trussel. I lys av den sikkerhetspolitiske situasjonen mener vi det bør vurderes nærmere, klargjøres og ivaretas i det videre forskriftsarbeidet, og vi foreslår derfor at regjeringen foretar en nærmere vurdering om behovet for å utvide hjemmelsgrunnlaget i sikkerhetsloven ved autorisasjon til BEGRENSET.

Vi har også merket oss at både Forsvarets sikkerhetsavdeling, Fagforbundet og Energidepartementet påpeker mulige rettssikkerhetsmessige utfordringer knyttet til mangel på klageadgang. Vi leser proposisjonen slik at dette er noe som anerkjennes, men at det ikke er vurdert i denne omgangen siden det ikke var en del av høringen.

På bakgrunn av dette fremmer vi forslag om at regjeringen skal vurdere innføring av en klageadgang ved negativ avgjørelse om autorisasjon til BEGRENSET, og at regjeringen kommer tilbake til Stortinget med forslag til regulering av dette.

Jeg tar med dette opp de forslag som Senterpartiet står bak.

June Trengereid Gruer (A) [12:02:38]: Jeg er glad for at det er stor enighet om de foreslåtte endringene i sikkerhetsloven, for sikkerhetsloven er en lov som skal forebygge, avdekke og motvirke sikkerhetstruende virksomhet. Med andre ord er det en veldig viktig lov i den sikkerhetssituasjonen vi lever i.

Samtidig er dette også en lov hvor det er behov for at det gjøres mer for å få et klareringsinstitutt som er framtidsrettet, sikkert og effektivt, for det tar fortsatt for lang tid å få klarering i for mange saker. Det betyr at vi har virksomheter som må vente, mens de venter på å få nødvendig kompetanse. Folk lever altfor lenge i usikkerhet for om de kan starte i jobben, eller om de må slutte i jobben de allerede har. Lovendringene i dag løser ikke det problemet, og jeg forventer og vet at det er en høy prioritet for regjeringen å få oppdatert både loven og klareringsinstituttet i tiden fremover. Det er bra, for det haster.

Til de to forslagene som er fremmet, vil jeg komme med en stemmeforklaring fra Arbeiderpartiet: Begge forslagene som er fremmet, gjelder tilgang til sikkerhetsgradert informasjon på nivå BEGRENSET. På dette nivået er det ikke klareringsmyndigheten, men en autorisasjonsansvarlig som fatter beslutning om det skal gis autorisasjon. I selve prosessen for vurderingen av om man er autorisert for BEGRENSET, innhentes det informasjon om vedkommende som søker selv og dennes mulighet for sikker håndtering av informasjon. Systemet legger derimot ikke opp til at det innhentes informasjon om andre. Bakgrunnen for dette er at autorisasjon for BEGRENSET anses å innebære en lavere risiko enn tilgang til høyere gradert informasjon. Forslaget til Senterpartiet om å utrede behovet for å innhente opplysninger om ektefelle, samboer eller partner også for klarering på dette nivået vil kreve en omfattende systemomlegging og beslaglegge store saksbehandlingsressurser, som vi mener ikke vil være riktig prioritering av ressurser på dette sikkerhetsnivået.

Til det andre forslaget fra Senterpartiet, om å vurdere en klageadgang: Arbeiderpartiet er ikke avvisende til intensjonen i forslaget, men vi viser til at dette ikke har vært en del av høringen, og ser ikke behovet for å vedta dette akkurat nå.

Det er behov for flere endringer i det norske sikkerhetsregelverket framover, og klareringsmyndighetenes kapasitet er under press. Vi mener dermed klageadgang ved autorisasjon må ses i en større sammenheng før vi eventuelt går inn for å prioritere dette.

Helene Røsholt (H) [12:05:43]: Norge står i en mer krevende sikkerhetspolitisk situasjon enn på lenge. I en tid hvor mer informasjon deles digitalt og flere virksomheter håndterer sensitiv informasjon, er det avgjørende at regelverket vårt er tydelig, forutsigbart og godt tilpasset dagens sikkerhetsbehov. Endringene i sikkerhetsloven som vi behandler i dag, handler nettopp om dette, og forslaget tydeliggjør regelverket for autorisasjon, særlig når det gjelder tilgang til informasjon gradert BEGRENSET, altså det laveste graderingsnivået etter sikkerhetsloven.

For Høyre er det viktig å balansere hensynet til nasjonal sikkerhet med hensynet til rettssikkerhet, personvern og forutsigbarhet for den enkelte arbeidstaker. Det er derfor positivt at opplysningsplikten for den som skal autoriseres, løftes tydeligere fram i loven, og at hjemmelsgrunnlaget for å innhente egne opplysninger blir klarere. Det gir bedre demokratisk forankring og større forutsigbarhet i autorisasjonsprosesser.

Samtidig er det viktig at regelverket praktiseres på en måte som er proporsjonal og risikobasert. Autorisasjon på nivået BEGRENSET skal fortsatt være mindre inngripende enn sikkerhetsklarering for høyere graderingsnivåer.

Høyre mener også det er viktig å følge opp innspillene fra høringsinstansene om personvern og likebehandling. Derfor blir det avgjørende at forskriftene som følger opp loven, er tydelige på hvilke opplysninger som kan innhentes. og hvordan ordningen skal praktiseres.

Med disse forutsetningene støtter Høyre proposisjonen. Dette er et fornuftig steg for å gjøre regelverket klarere, samtidig som både sikkerhet og rettssikkerhet ivaretas.

Hans Edvard Askjer (KrF) [12:07:41]: Endringen i sikkerhetsloven om opplysningsplikt ved autorisasjon er et viktig grep for å styrke tilliten og tryggheten i forvaltningen. For Kristelig Folkeparti er det et grunnleggende prinsipp at samfunnet vårt skal bygge på ansvarlighet, ryddighet og respekt for fellesskapets verdier. Nettopp derfor støtter vi tydeligere regler for egenopplysninger og autorisasjonsprosesser. Lovendringen gjør det klarere hvilke opplysninger som skal gis, og gir bedre rammer for å beskytte skjermingsverdige verdier uten å skape unødvendig byråkrati.

Særlig viktig er det at vi nå får en forutgående opplysningsplikt også for nivået BEGRENSET, hvor det ikke tidligere har vært sikkerhetsklarering i forkant. I dagens sikkerhetspolitiske bilde er det avgjørende at vi ikke undervurderer risikoen på noen nivåer. Dette er en nødvendig oppstramming, men gjort på en måte som ivaretar forholdsmessighet og respekterer den enkelte. Det er god forvaltning i praksis.

Samtidig styrkes varslingsplikten, noe som skaper større ansvarlighet og en kultur for å melde fra dersom forhold endrer seg. Flere høringsinstanser, som Legeforeningen, har pekt på at dette vil gi mer forutsigbarhet og enhetlig praksis – verdier som harmonerer godt med Kristelig Folkepartis ønske om en trygg og transparent forvaltning.

For Kristelig Folkeparti handler denne lovendringen om mer enn tekniske justeringer. Det handler om å bygge et samfunn med høy etisk standard, der vi pleier tilliten mellom staten og borgerne, og der vi tar sikkerheten på alvor uten å miste mennesket av syne. Dette er en god og nødvendig innstramming som styrker fellesskapets trygghet og tillit, og det står Kristelig Folkeparti trygt bak.

Mindretallsforslaget fra Senterpartiet, Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti om å gi rett til en klageadgang anbefales også.

Statsråd Astri Aas-Hansen [12:10:15]: Lovproposisjonen gjelder endringer i sikkerhetsloven kapittel 8, om personellsikkerhet. Formålet med forslaget er å sikre økt forutsigbarhet og rettssikkerhet ved autorisasjoner etter sikkerhetsloven, både for den autorisasjonsansvarlige og den som skal autoriseres. Forslagene handler om endringer i sikkerhetsloven § 8-9, om autorisasjon, og § 8-11, om varslingsplikt om forhold som kan påvirke sikkerhetsmessig skikkethet.

I § 8-9 er forslaget å presisere at det kan gis forskrift om krav til egenopplysninger ved autorisasjon, og i § 8-11 er forslaget å lovfeste en opplysningsplikt for den som skal autoriseres. Opplysningsplikten skal gjelde forhold som kan være av betydning for om personer er sikkerhetsmessig skikket.

Forslagene vil gjelde autorisasjon til alle nivåer, men det vil særlig ha betydning for autorisasjon for BEGRENSET, fordi det der ikke er krav om en underliggende sikkerhetsklarering, inkludert personkontroll.

I § 8-11 tydeliggjøres det også at varslingsplikten gjelder en person som er klarert eller autorisert, i motsetning til dagens regulering hvor varslingsplikten gjelder den som er klarert og autorisert. Dette vil tydeliggjøre at varslingsplikten også gjelder personer som er autorisert for BEGRENSET, der det ikke er et forutgående krav til klarering.

Ved å knytte varslingsplikten til den som er klarert eller autorisert, vil også en person som er sikkerhetsklarert, men som av ulike årsaker for tiden ikke innehar autorisasjon, fortsatt være pålagt en varslingsplikt om forhold som kan være av betydning for om vedkommende er sikkerhetsmessig skikket.

Jeg merker meg at justiskomiteen innstiller på at lovforslaget vedtas som foreslått. Videre merker jeg meg at mindretallet har to forslag som gjelder vurderinger av en klageadgang og framtidig hjemmel til å innhente opplysninger om nærstående.

Framover vil vi arbeide med forskriftsbestemmelser om nærmere krav til egenopplysninger ved autorisasjon for BEGRENSET. Et sentralt hensyn for forskriftsreguleringen vil være at kravene må gjenspeile at autorisasjon for BEGRENSET er det laveste graderingsnivået etter sikkerhetsloven. Samtidig må opplysningsplikten være tilstrekkelig til å gi et nødvendig informasjonsgrunnlag for autorisasjonsavgjørelsen.

Bent-Joacim Bentzen (Sp) [12:13:17]: Det kom noen kommentarer fra representanten Gruer, som jeg ønsker å svare ut, knyttet til autorisasjon. Jeg har selv vært sikkerhetsoffiser i Forsvaret i ganske mange år. Det er sånn at man som regel har en personopplysningsblankett foran seg, og man tar en samtale med den enkelte. Jeg vil påpeke at politiet mener det er behov for å avdekke trusler, og i tiden vi lever, mener vi i Senterpartiet at vi ikke skal ta risiko knyttet til det.

Til det med klageomgang sies det at det må ses i en større sammenheng. Det er jo akkurat det som foreslås fra Senterpartiet, at regjeringen bes vurdere saken, slik Fagforbundet, Forsvarets sikkerhetsavdeling og Energidepartementet har påpekt. Det er hele poenget med at vi ønsker en nærmere vurdering tilknyttet disse momentene, nemlig at regjeringen må vurdere dette nærmere. Det er akkurat det forslagene omhandler.

Farukh Qureshi (A) [12:15:14] (ordfører for saken): Ansatte er politiets viktigste ressurs. Det er menneskene og kompetansen deres som gjør at politiet lykkes i å forebygge og bekjempe kriminalitet. Politiutdannede utgjør grunnstammen i politiet. Arbeiderpartiet ønsker et robust politi med de forutsetningene og den kompetansen som trengs for å møte både dagens og morgendagens kriminalitet. Derfor prioriterer Arbeiderpartiet politiet. Aldri før har det vært flere ansatte i norsk politi. Siden Arbeiderpartiet og Senterpartiet overtok regjeringsmakten i 2021, har politiets budsjetter blitt økt med over 30 pst. Det handler om noe grunnleggende: trygghet for folk i hele landet.

Fremskrittspartiet snakker gjerne om behovet for flere politifolk, men det er verdt å minne om hva de gjorde da de selv hadde ansvaret. Da de hadde justisministeren, kuttet de opptaket ved Politihøgskolen fra 720 studieplasser til 400 studieplasser. Vi advarte mot det den gangen. Vi visste at det ville få konsekvenser for politiet i årene etter. Derfor er det litt spesielt å høre Fremskrittspartiet etterlyse flere politifolk i dag. Det er enkelt å være offensiv i opposisjon, men det er hva man gjør i posisjon som faktisk betyr noe.

Da Arbeiderpartiet kom i posisjon, sammen med Senterpartiet, gjorde vi det motsatte. Vi økte opptaket ved Politihøgskolen – senest i år, med nærmere 50 nye studieplasser. Vi har også etablert et nytt etterforskningsstudium. Det skal styrke politiets evne til å håndtere stadig mer kompleks kriminalitet. Over 1 900 søkere viser hvor stort rekrutteringsgrunnlaget faktisk er. Forskjellen er tydelig: Fremskrittspartiet kuttet i utdanningen av politi. Vi bygger den opp igjen, i bredden og i dybden.

Vi ser også at satsingene våre virker. Gjennom gjengpakke 1 og 2 har vi styrket arbeidet mot kriminelle nettverk. Senest i går besøkte vi Kripos, og budskapet derfra var tydelig. Denne satsingen gjør en forskjell i kampen mot kriminelle miljøer.

Fremskrittspartiet er opptatt av et bestemt måltall, 3 politi per 1000 innbygger. Måltall kan få en til å framstå som handlekraftig, men for oss handler det om å være handlekraftig – og prioritere det som faktisk virker. Vi har også tillit til politiet og partene i etaten. De kjenner behovene best, og derfor mener vi de må få prioritere ressursene der hvor de trengs mest. Vi er ikke for detaljstyring av politiet. Hvis målet bare er å oppfylle et politisk måltall, kan man fort havne i en situasjon hvor politiet egentlig trenger en økonom eller jurist, men likevel må ansette en politiutdannet for å oppfylle tallet.

Kriminaliteten har blitt mer kompleks, og det er digitalisering og ny teknologi. Det stiller nye krav til kompetansen i politiet. For oss handler det om én ting: å sikre Norge et best mulig politi – et politi som har kompetansen og ressursene som trengs for å forebygge og bekjempe både dagens og morgensdagens kriminalitet.

Anette Carnarius Elseth (FrP) [12:18:39]: Norge er ett av bare tre land i Europa som har under to politifolk per tusen innbyggere. Norge gir Hellas, Kypros og Kroatia flere hundre millioner via EØS-midler, og de er alle land med over fem politifolk per tusen innbyggere.

Selv om antall politi ikke alene forklarer hvor trygt et land er, forklarer det hvor villig myndighetene er til å trygge egne borgere. I Norge går henleggelsesprosenten opp og oppklaringsprosenten ned, mens politiet selv roper etter flere medarbeidere. Noe må gjøres.

Nok ressurser til bekjempelse av kriminalitet på nett og organisert, grenseoverskridende kriminalitet er viktig, men det er også viktig å håndtere hverdagskriminalitet, der polititjenestepersoner bistår med fysisk oppmøte når noen utsettes for innbrudd, vold eller annen ugjerning. Det at man ikke har nok ressurser til å kunne sende politi til et åsted, rokker ved tryggheten og rettsfølelsen.

Det er viktig at Norge har større ambisjoner om trygghet, og Fremskrittspartiet ber derfor om at regjeringen kommer tilbake med en plan for å sikre et nasjonalt mål om tre politifolk per tusen innbyggere.

Norge er et land med store avstander, men med flere politifolk blir responstiden bedre, og synlig politi i lokalsamfunn vil øke trygghetsfølelsen og bedre kontakten mellom politi og publikum. Flere politifolk vil bedre beredskapen ved kriser. Inntil krig erklæres, er det som kjent politiet og «den blå linjen» som ivaretar Norge ved f.eks. terrorhendelser, naturkatastrofer og store ulykker.

Snittet for politidekningen i europeiske land er ca. 3,5 politifolk per 1 000 innbyggere. La oss i hvert fall nærme oss dette med FrPs forslag, i stedet for å bli en frihavn for kriminelle. Med flere politifolk blir det mer kapasitet til etterforskning, slik at saker ikke blir henlagt på grunn av kapasitet, og slik at den synkende oppklaringsprosenten vi har sett under Ap-regjeringen, kan endre retning.

Jeg tar opp de forslagene Fremskrittspartiet er med på.

Mari Holm Lønseth (H) [12:21:25]: Kriminaliteten har økt og blitt mer alvorlig. Det er mer vold, og volden er mer brutal. Trusselen fra kriminelle nettverk har aldri vært større. Ungdom rekrutteres av kyniske kriminelle gjennom sosiale medier, og man ser også kriminalitet i skolegårder og på skoler. Kriminelle gjenger er som gift for samfunnet vårt, som både skaper utrygghet, bryter ned tilliten i samfunnet og utnytter barn og unge.

Realiteten er at politiet ikke har kapasitet til å håndtere denne kriminaliteten. Flere saker blir henlagt, og færre blir oppklart. Forebyggende enheter er lagt ned, og det er færre politifolk i gatene nå enn hva det var for bare noen få år siden. Elleve av tolv politidistrikt sier også at de er dårligere rustet til å håndtere ungdomskriminaliteten nå enn før. Det er den ganske enkle, men også brutale dommen etter Arbeiderpartiets snart fem år i regjering.

Det er helt nødvendig at vi endrer kurs, og for Høyre er det viktig at vi prioriterer flere politifolk, en modernisering av politiet som gjør dem bedre rustet til å avdekke og bekjempe kriminalitet, og raskt øker opptaket til Politihøgskolen.

Arbeiderpartiets representant, som var oppe her tidligere, snakket mye om hva opptaket var på Politihøgskolen da Høyre styrte. Da vil jeg for det første si: Nå har Arbeiderpartiet snart styrt i fem år. Det tar tre år å utdanne nye politifolk. Det på tide man også tar ansvar selv framfor å skylde på andre partier. For det andre nådde Høyre målet om to politifolk per tusen innbyggere, og vi sørget for at det ble ansatt over 2 500 flere politifolk.

En av de store utfordringene som har vært i politiet etter at Arbeiderpartiet tok over, også sammen med Senterpartiet, er at man ikke har sørget for en stabil styring av politiet, særlig i de årene det plutselig var veldig høy prisvekst, som også har ført til at vi nå ser at det er flere politifolk enn før som slutter i politiet. Hadde ikke alle disse politifolkene sluttet, hadde vi ikke hatt like store utfordringer som vi har nå.

Hvis Arbeiderpartiet mener alvor med at det trengs flere politifolk i gatene, er det bare å stemme for forslaget som ligger her i dag, om å øke opptaket på Politihøgskolen til det maksimale. Sannheten er jo at man kommer med flere unnskyldninger for hvorfor man ikke kan stemme for det forslaget, bl.a. handler det om at det er en annen type kriminalitet enn før. Men realiteten er altså at selv om vi trenger flere andre yrkesgrupper inn i politiet, trenger vi også flere politifolk med politibakgrunn for å drive bedre etterforskning, og dermed også få bedre forutsetninger for å håndtere dagens kriminalitetsbilde.

Bent-Joacim Bentzen (Sp) [12:24:18]: Det er et paradoks at vi i dag diskuterer denne saken fra FrP, når vi samtidig vet at Høyre og FrP i regjering selv vedtok å redusere antallet studieplasser på Politihøgskolen fra 720 til 400. Dette har hatt en direkte konsekvens på rekrutteringen til politiet. De rød-grønne partiene har etter 2021 snudd denne utviklingen. Det er etablert flere politihøyskoler, og antall studieplasser er på god vei oppover igjen. Det tar tid å bygge opp kompetanse, men vi er nå på rett kurs igjen.

I perioden Senterpartiet hadde ledelsen av Justisdepartementet, ved Emilie Enger Mehl, ble politibudsjettet styrket med 26 pst., altså 5,4 mrd. kr. Vi kjenner alle til at det er enkelt å mene ting i opposisjon, men det er noe annet reelt sett å prioritere det. For eksempel ble det brukt 27 mrd. kr på politi i 2024, mens det i 2019, da høyresiden og FrP ledet departementet, ble brukt 22 mrd. kr. på politiet.

Når det angår forslaget om lokalisering av Politihøgskolen, er det forsiktig sagt litt forvirrende hva FrP egentlig mener. Det virker som det viktigste for FrP nå er å støtte Arbeiderparti-regjeringen i at Politihøgskolen fortsatt skal ligge i Oslo – og for FrPs vedkommende helst på Majorstua, selv med de begrensede mulighetene som der ligger, med trang tomt og høy kvadratmeterpris.

Akkurat nå framstår Fremskrittspartiet som Arbeiderpartiets sterkeste våpendrager i dette spørsmålet. Senterpartiet mener at en ny lokalisering av Politihøgskolen fra Majorstua til Moss, Stavern eller Kongsvinger vil framstå som det mest framtidsrettede, slik vi tidligere har foreslått.

Jeg blir litt bekymret for framtiden og hva dette skal munne ut i, når vi vet hva som inngår i den utredningen som er bestilt fra regjeringen. Arbeiderpartiet har altså bedt om en vurdering av om hele eller deler av politiutdanningen skal legges inn under andre universiteter eller høyskoler. Hva vil regjeringen med politiutdanningen i Norge?

For Senterpartiet er det avgjørende at politiutdanningen er praksisnær og innrettet mot politiets samfunnsoppdrag, og ikke akademiseres inn under et universitet. Jeg håper ikke regjeringen og FrP vil føre Politihøgskolens prekære behov ut i en ørkenvandring rundt omkring i Oslo.

Hans Edvard Askjer (KrF) [12:26:37]: Det er noe grunnleggende galt når kriminaliteten øker, men politiet svekkes – når organisert kriminalitet får rotfeste i landet vårt, men regjeringen reduserer bemanningen, og når folk ber om trygghet, og regjeringen leverer utredninger.

Regjeringen Støre har redusert antall politiårsverk i politidistriktene siden de tok over. Samtidig har vi en dokumentert økning i grov ungdomskriminalitet, og svenske kriminelle nettverk er nå etablert i alle politidistrikter. Kripos-sjefen omtaler organisert kriminalitet som den største trusselen mot Norge. Dette skulle ha vært alarmklokkene som fikk regjeringen til å handle, men mens vi står i en situasjon der kriminelle nettverk vokser i styrke, valgte regjeringen å redusere politiets nærvær. Dette er ikke bare manglende prioritering, det er politisk ansvarsfraskrivelse.

Når regjeringen svekker politiet, svekker de tryggheten. Når de svekker tryggheten, svekker de tilliten, og når tilliten svekkes, svekker det hele rettsstaten. Det finnes ressurser, men regjeringen bruker dem ikke. Hundrevis av unge mennesker står klare til å bli politifolk. De består testene, de er motiverte, og de vil bidra, men regjeringen sier: Nei, vi har ikke plass.

Når vi vet at kriminaliteten øker både på gaten og på nettet, og når vi vet at politiet mangler kapasitet, er det en politisk unnlatelsessynd ikke å øke antall studieplasser kraftig. Det er et spørsmål om vilje til å prioritere politi i en tid da tryggheten er presset.

Trygghet er et grunnleggende samfunnsoppdrag, og akkurat nå svikter regjeringen det oppdraget. Kriminaliteten endrer seg. Den blir mer alvorlig, den blir mer kompleks, og den blir mer internasjonal. Regjeringen svarer med mindre politi, færre mål og langsomme prosesser.

KrF støtter en opptrappingsplan for politiet – fordi situasjonen krever det. Vi trenger flere politifolk ute i gatene, flere etterforskere på nettet og flere som kan bryte opp de kriminelle nettverkene som nå opererer i alle politidistrikter. Det er virkeligheten slik politiet selv beskriver den.

Trygghet kommer ikke av seg selv, den kommer av politiske valg. Regjeringen har valgt feil. De har valgt kutt, de har valgt passivitet, og de har valgt å overse en trygghetskrise som vokser. KrF velger noe annet: Vi velger trygghet, vi velger beredskap, og vi velger et politi som har muskler nok til å møte trusselbildet – ikke bare snakke om det.

Norge fortjener et politi som er til stede når folk trenger det, ikke et politi som sliter fordi regjeringen ikke tar ansvar.

Statsråd Astri Aas-Hansen [12:29:55]: Det har aldri vært flere på jobb i politiet for å bekjempe kriminalitet enn det er nå. Det er over 900 flere ansatte i politiet siden regjeringsskiftet i 2021.

Regjeringen har også gjort betydelige grep for å øke antallet som utdanner seg til å bli politi. Med den planlagte økningen i opptaket i år vil det være 149 flere studieplasser til bachelorutdanningen ved Politihøgskolen sammenlignet med høsten 2021. Dette utgjør en økning på 37 pst. Den planlagte økningen i år inkluderer et nytt kull med 24 studieplasser til den samlingsbaserte politiutdanningen i Alta og 25 ekstra studieplasser ved Politihøgskolen i Oslo.

Flere kriminalitetsformer har blitt mer komplekse, og den digitale utviklingen gjør oss mer sårbare. Det stiller nye krav til kompetanse for dem som skal etterforske. Det vil noen ganger kreve kompetanse som ikke finnes i den tradisjonelle politiutdanningen. På denne bakgrunn har jeg gitt Politidirektoratet i oppdrag å opprette et årsstudium i etterforskning for personer som ikke har bachelorgrad i politiutdanningen. Studiet starter opp i høst og vil ha 60 studieplasser.

La det likevel ikke være noen tvil: Politifaget og politiutdanningen skal stå sterkt i norsk politi også i framtiden. Sivile skal ikke overta posisjonen til politiutdannede, men med tverrfaglig kunnskap og forskningsbasert opplæring kan sivile bidra til et tryggere Norge.

Det er avgjørende at utviklingen av politiet bygger på kunnskap om hva etaten faktisk trenger, enten det gjelder flere politifolk, teknologi, utstyr eller andre ressurser. For å få mest mulig politikraft ut av politiets ressurser, oppgaver og budsjett, er det nødvendig å vurdere hvordan disse kan brukes så effektivt som mulig.

Regjeringen har derfor nedsatt et politirolleutvalg som skal vurdere hvilket politi Norge trenger i framtiden. Blant annet skal politirolleutvalget vurdere eventuelle endringsbehov i systemet for rekruttering og kompetanseutvikling i politiet. Utvalget skal levere sin utredning innen 15. februar 2027. Dette vil være et viktig grunnlag for en langsiktig plan for politiet.

Jon Engen-Helgheim (FrP) [12:48:25]: Arbeiderpartiet og Senterpartiet har vært veldig opptatt av hva FrP og Høyre gjorde da vi satt i regjering. For å gjøre det klinkende klart: Da vi satt i regjering, styrket vi politiet betraktelig. I de årene FrP hadde en hånd på rattet, økte antallet årsverk i politiet med politibakgrunn med over 2 500. Etter regjeringsskiftet og med nåværende regjering har antallet gått ned med rundt 150. Vi satte oss et mål om at vi skulle ha to politifolk per 1 000 innbyggere, og vi nådde det målet. Det blir jo meningsløst for dagens situasjon å diskutere hvor høyt opptaket på Politihøgskolen var for mange år siden, for situasjonen har endret seg mye fra den gangen, da vi sto med for mange utdannede i forhold til det det var behov for, til den situasjonen vi står i nå, med økt ungdomskriminalitet, økt gjengkriminalitet og en helt forandret sikkerhetssituasjon. Regjeringen har ikke fulgt med og endret opptaket i tråd med det behovet som har endret seg.

Det er urovekkende å se på at regjeringen er mer opptatt av å utrede enn å handle. Nå har vi akkurat fått høre at regjeringen skal utrede å innlemme Politihøgskolen i universitetet. Det er helt feil vei å gå. Politiet trenger mer muskler, og de trenger mer handlekraft, ikke mer akademisering. Regjeringen forstår ikke den situasjonen vi står i, og den situasjonen politiet står i. Når vi nå ønsker et langsiktig mål om tre politifolk per 1 000 innbyggere, er jo det noe vi får støtte for når vi er ute og besøker organisasjoner og politi rundt omkring. Behovet er der. Det vi ber om nå, er at man skal lage en plan for hvordan det kan gjennomføres uten at det går på bekostning av det politiet trenger. Saken i dag er jo at den satsingen på sivile, som sikkert er vel og bra, går på bekostning av satsingen på nok politikraft, stikk i strid med det justisministeren sier.

FrP ønsker ikke en lokaliseringsdebatt, sånn Senterpartiet ønsker. Vi ønsker ikke å bruke Politihøgskolen som en lokaliseringsstrid med mål om bare å flytte Politihøgskolen ut Oslo for å flytte den. Det kommer det ingenting godt ut av. Det er også litt av bakgrunnen for at vi fremmet dette forslaget. Oslo trenger en politiskole, det har med rekruttering og trygghet å gjøre, og vi ønsker å slå fast at sånn skal det være.

Anette Carnarius Elseth (FrP) [12:51:36]: Fremskrittspartiet vil at Norge skal ha et moderne, handlekraftig og ansvarlig politi. Politiet skal ha nok utstyr og personellressurser til å møte kriminalitet med kompetanse og slagkraft. Det var enighet blant politikerne etter 22. juli-terroren, men det er åpenbart lenge siden, og for enkelte partier er det langt fra ord til handling.

Politiets kapasitet i form av ansatte må økes betydelig for å gi forutsigbarhet for å kunne levere på samfunnsoppdraget om å sikre folks trygghet. Det har snart gått to år siden Stortinget i juni 2024 vedtok en langtidsplan etter modell fra Forsvaret, men ikke noe er gjort, og politiets operative evne til å forebygge og håndtere alvorlige hendelser er svekket.

Lengden for Politihøgskolens grunnutdanning er tre år, og det er derfor nødvendig at regjeringen planlegger behovet for bemanningstall tre år fram i tid. Derfor er det, som Høyre-representanten nevnte fra talerstolen, vanskelig å se at Arbeiderpartiet kan skylde på vurderinger som ble tatt av en annen regjering for snart sju år siden, for dagens voksende utfordringer. Her må regjeringen selv ta ansvar.

Fremskrittspartiet skal hjelpe til med forslag, bl.a. om at antallet studieplasser ved eksisterende politiutdanninger snarest må utvides maksimalt. Jeg gikk selv i r-klassen på Politihøgskolen på Majorstua og vet at det er mulig. Siden politiutdanningen er en høyskoleutdanning og ingen etatskole, vil det si at det ikke er et krav om at ferdig utdannede begynner i jobb i politiet. Derfor må regjeringen i tillegg sørge for at nyutdannet personell tilbys stillinger innen politiet, men også nok innen påtalemyndigheten og kriminalomsorgen.

Det er viktig å se helheten, men det er også viktig å se at man må gjøre mer i hele sektoren, og også å gjøre det.

Farukh Qureshi (A) [12:54:09]: Først vil jeg benytte anledningen til å takke komiteen for samarbeidet og for debatten i denne saken.

Det er verdt å merke seg at komiteen er enige om at politiet har en avgjørende rolle i å forebygge, avdekke og bekjempe kriminalitet og ivareta tryggheten og beredskapen i hele landet. Det vi derimot er uenig om, er veien til dette målet. For Arbeiderpartiet handler dette om et politi som har riktig kompetanse, som har riktige ressurser og riktig prioritering.

Jeg skal tillate meg å kommentere noe om Politihøgskolen. La det ikke være tvil: Politifaget og politiutdanningen skal stå sterkt også i framtiden. Arbeiderpartiet har ikke en intensjon om å ta Politihøgskolen ut av politietaten. Utredningen er en del av statens prosjektmodell, siden dette kommer på over 1 mrd. kr.

Jeg vil også si at denne debatten på mange måter har vært forutsigbar. Fremskrittspartiet og Høyre har gjentatt argumenter vi har hørt mange ganger før. Ja, det er lenge siden sist de satt i regjering, men de sier at situasjonen var en annen da. Egentlig er begge poeng ganske irrelevante, for de valgene de tok i posisjon, får også konsekvenser nå.

Jeg skal bare komme med et lite eksempel: Da Fremskrittspartiet satt med ansvaret, fikk vi se hva som skjer når man prioriterer feil. I Oslo fikk en guttegjeng etablere seg og utvikle seg til det som etter hvert ble omtalt som et av landets tøffeste kriminelle miljøer. Det miljøet opererer fortsatt den dag i dag. Og la oss være ærlige om at det måtte avisoppslag til før det ble reagert. Selv da kom det så lite midler at det i realiteten ikke gjorde særlig forskjell.

Fremskrittspartiet hovedprosjekt sammen med Høyre i justispolitikken var nærpolitireformen. Den inneholdt mange viktige grep, men i gjennomføringen mistet man samtidig fokus på noe helt avgjørende: arbeidet mot kriminelle miljøer og nettverk. Jeg tillater meg å sitere fra boken Bakmannen:

«Da politiet skulle reformeres, ble organisert kriminalitet nesten glemt. Det fikk konsekvenser.»

Det var til tross for at politiet selv hadde beskrevet organisert kriminalitet som en trussel mot det norske samfunnet. Resultatet i dag er at vi må håndtere konsekvensene av det.

Kriminaliteten har endret seg. Den er mer sammensatt, og den er mer kompleks. Målet til Arbeiderpartiet er enkelt: å sikre Norge et politi som er best mulig rustet til både å møte dagens og morgendagens kriminalitet, et politi som har riktig kompetanse, riktige ressurser og riktig prioritering, slik at de kan gjøre det som er politiets viktigste oppgave, å forebygge og bekjempe kriminalitet og skape trygghet for folk i hele landet.

Bent-Joacim Bentzen (Sp) [12:57:18]: Jeg tolker representanten Engen-Helgheims innlegg som at han ikke ønsker noen ørkenvandring for Politihøgskolen i Oslo. Det setter jeg for så vidt pris på, og så håper jeg ikke at det er der vi ender opp.

Når vi diskuterer Politihøgskolen i eller utenfor Oslo, handler det bl.a. om å frigjøre midler til nettopp politiet. Når man bygger dyrere enn nødvendig, går det ut over noe annet, f.eks. politiet. Fremskrittspartiet framskriver egentlig et paradoks for seg selv. Det er nettopp derfor vi ønsker å utrede alternativer utenfor Oslo, og fremmet det i forbindelse med trontalen, med bl.a. støtte fra Høyre. Fremskrittspartiet stemte dessverre imot.

Anette Carnarius Elseth (FrP) [12:58:53] (ordfører for saken): Jeg vil først og fremst takke justiskomiteen for samarbeidet i saken om et vanskelig, men også viktig tema. Jeg vil takke for alle innspill og ønsker å takke forslagsstillerne, stortingsrepresentantene Farahmand, Kierulf, Molberg og Wilhelmsen Trøen. Flere saker den siste tiden har aktualisert dette temaet.

Nå tar jeg av meg saksordførerhatten og tar på FrP-hatten. For å fortsette den billedlige beskrivelsen tar jeg heller ikke på silkehansker når jeg sier: Velkommen etter!

Dette forslaget er i tråd med Fremskrittspartiets alternative forslag da saken ble behandlet våren 2025. Fremskrittspartiet foreslo at strafferammene ikke skulle reduseres og at straffeansvar ikke skulle foreldes. Anvendelse av den nye loven gjør det i praksis vanskelig å opprettholde prinsippet om at like tilfeller skal behandles likt.

En sak som har vært mye omtalt om en kommuneoverlege, viser i praksis at de foreslåtte nedjusteringene av strafferammen som ble behandlet våren 2025, faktisk innebar en nedjustering av straffenivået, selv om det ble påstått det motsatte. I tingretten ble domfelte idømt 21 års fengsel, som ble anket til lagmannsretten. Så ble loven endret, og straffen ble redusert til fengsel i 16 år.

Fremskrittspartiet mener da – og nå – at det var et svært uheldig signal fra lovgiveren å redusere strafferammene for seksuallovbrudd. Vi setter derfor pris på at andre partier, som Høyre, nå er enig i dette.

Even H. Eriksen (A) [13:01:04]: Takk til saksordføreren og til komiteen for samarbeidet i saken.

Voldtekt er et av de mest alvorlige lovbruddene et menneske kan utsettes for. Derfor er det avgjørende at lovverket vårt gir et sterkt vern for dem som utsettes for overgrep, samtidig som man ivaretar grunnleggende rettssikkerhet i straffesaker.

Representantforslaget vi behandler i dag, tar til orde for å endre strafferammen for grov voldtekt og grovt uaktsom voldtekt samt å utvide unntaket fra foreldelsesreglene. Arbeiderpartiet støtter ikke disse forslagene.

Bakgrunnen er ganske enkel: Stortinget vedtok så sent som i fjor omfattende endringer i straffelovens bestemmelser om seksuallovbrudd. En av de viktigste endringene var innføringen av samtykkebestemmelsen. Det innebærer at seksuell omgang uten samtykke nå tydelig omfattes av voldtektsbestemmelsen. Det var en historisk og etterlengtet styrking av vernet mot seksuelle overgrep.

I den samme behandlingen ble enkelte strafferammer justert. Formålet var på ingen måte å senke det generelle straffenivået i voldtektssaker, men å gjøre strafferammene mer realistiske og bedre tilpasset hvordan straffer faktisk utmåles i domstolene våre. Dette ble også tydelig understreket i lovarbeidet og i Stortingets behandling av saken.

Arbeiderpartiet mener at det vil være lite hensiktsmessig å endre de samme bestemmelsene igjen, kort tid etter at endringene har trådt i kraft. På strafferettens område er det viktig med forutsigbarhet. Hyppige endringer i regelverket kan skape usikkerhet og gjøre det vanskeligere å evaluere effekten av endringer som allerede er vedtatt.

Når det gjelder foreldelsesreglene, bygger disse på en avveining mellom flere hensyn. Den klare hovedregelen i norsk strafferett er at straffansvar foreldes – det er det gode grunner til. Samtidig har vi allerede viktige unntak: Grove voldtekter og voldtekter mot personer under 18 år er fortsatt unntatt fra foreldelse. Arbeiderpartiet mener at den avveiningen som Stortinget tok stilling til i fjor, fortsatt står seg godt i dag.

Voldtekt er fullstendig uakseptabelt og skal slås hardt ned på. Det handler om forebygging, bedre oppfølging av utsatte, styrking av politiets arbeid og et lovverk som gir både rettferdighet og rettssikkerhet. Stortinget har nylig vedtatt endringer i seksuallovbruddskapittelet i straffeloven for å styrke rettsvernet for dem som blir utsatt for seksuelle overgrep. Arbeiderpartiet står fortsatt ved de vurderingene som ble gjort i fjor, og støtter derfor ikke tilrådningen fra komiteen eller noen av forslagene som er fremmet i saken.

Helene Røsholt (H) [13:04:02]: Voldtekt er et av de mest alvorlige, integritetskrenkende lovbruddene vi har. Konsekvensene for den som utsettes for det, kan være dype og langvarige – ofte livsvarige. Mange lever med ettervirkninger i form av traumer, psykiske helseutfordringer og redusert tillit til andre mennesker. Nettopp derfor må også lovgivningen vår reflektere alvoret i disse handlingene.

Da Stortinget behandlet samtykkeloven, ble strafferammene for flere alvorlige seksuallovbrudd redusert. Blant annet ble maksstraffen for grov voldtekt senket fra 21 år til 15 år. Selv om intensjonen ikke var å senke det faktiske straffenivået, vet vi at strafferammene i loven har betydning. De setter rammene for domstolenes handlingsrom i de alvorligste sakene.

Vi har allerede sett eksempler på saker hvor dette får praktiske konsekvenser. I en mye omtalt sak ble en dom på 21 års fengsel i tingretten redusert til 16 år i lagmannsretten etter endringene i strafferammene. Slike saker illustrerer at rammene vi fastsetter i loven, faktisk påvirker hvilke reaksjoner samfunnet kan gi i de groveste tilfellene.

For Høyre er det viktig at lovverket gir rom for at de mest alvorlige voldtektene kan møtes med straff som står i forhold til lovbruddets grovhet. Derfor foreslår vi å gjeninnføre en maksstraff på 21 år for grov voldtekt og 10 år for særlig grove tilfeller av grov uaktsom voldtekt. Det gir et mer nyansert straffesystem, der minstestraffene fortsatt kan være fleksible, men hvor domstolene samtidig har mulighet til å reagere svært strengt når alvorlighetsgraden tilsier det.

Det finnes dessverre saker som viser hvorfor dette handlingsrommet er nødvendig. Vi kjenner til saker med gjentatte overgrep over tid med voldtekt begått av flere i fellesskap eller voldtekter hvor offeret har vært særlig sårbart f.eks. på grunn av rus, alder eller maktforhold. I slike tilfeller må loven gi domstolene mulighet til å reagere med de strengeste straffene samfunnet har til rådighet.

Samtidig vet vi at mange voldtektsofre bruker lang tid før de klarer å anmelde. Traumer, skam, skyldfølelse og frykt gjør at slike saker ofte først kommer fram etter mange år. For noen kan det ta et tiår eller mer før de er i stand til å fortelle hva som har skjedd. Derfor mener Høyre at for de mest alvorlige voldtektene bør det ikke være foreldelse. Når vi vet at nettopp de groveste overgrepene kan sette så dype spor, bør ikke tiden alene være det som hindrer at saken kan etterforskes og eventuelt straffeforfølges.

Dette handler om rettsvernet til ofrene og om tilliten til rettssystemet. Samtidig ligger rettssikkerheten fast. Det er fortsatt domstolene som med strenge beviskrav avgjør skyldspørsmålet i hver enkelt sak. Å fjerne foreldelsesfristen innebærer ikke at noen dømmes lettere, men at de mest alvorlige forbrytelsene fortsatt kan prøves for retten også når det har gått lang tid. For Høyre er dette et klart prinsipp – voldtekt er et svært alvorlig lovbrudd, og lovverket må gi rom for at straffen står i forhold til handlingens grovhet.

Mirell Høyer-Berntsen (SV) [13:07:22]: Flere voldtektssaker foreldes før de kommer til domstolene. Med det forslaget vi behandler i dag, er det mulig å få flere unntak, slik at det kan åpnes flere saker og at flere saker nå kan etterforskes og pådømmes selv etter lang tid.

Hvorfor er dette så viktig? Voldtekt er blant de mest alvorlige krenkelsene et menneske kan utsettes for. Samtidig vet vi at mange som har vært utsatt for voldtekt, bruker lang tid før de klarer å fortelle om hva som har skjedd. Skam, frykt, traumer og maktforhold gjør at mange bærer på historien sin i årevis før de faktisk orker å gå til politiet.

Det gjelder særlig for dem som ble utsatt for det som unge, dem som ble utsatt for det av noen de kanskje kjente eller faktisk sto i et avhengighetsforhold til, og dem som først i voksen alder klarer å forstå og sette ord på det de opplevde. Når noen endelig finner mot til å fortelle, må ikke samfunnet møte dem med at det er for sent.

Straffeloven § 91 handler om hvilke forbrytelser som er så alvorlige at straffansvaret aldri foreldes. I dag gjelder det bl.a. drap og enkelte av de mest alvorlige lovbruddene i straffeloven. Spørsmålet vi må stille oss er derfor ganske enkelt: Skal virkelig voldtekt være en forbrytelse hvor tiden kan løpe fra rettferdigheten? SV mener at det må den ikke. For altfor mange overgrepsutsatte forsvinner jo ikke konsekvensene med tiden. Tvert imot, det kan ta mange år å forstå hva man faktisk har vært utsatt for og enda lengre tid for å klare å fortelle det til noen andre. Derfor er de endringene som nå foreslås om foreldelse i § 91, uendelig viktige. Det handler om dem som endelig våger å fortelle, men som i dag risikerer å få høre at saken deres ikke kan behandles fordi tiden har gått.

Å forlenge foreldelsesfristen for voldtekt handler derfor ikke bare om straff. Det handler om anerkjennelse fra og tillit til vårt rettssystem. Det handler om å slå fast at noen handlinger er så alvorlige at tiden ikke skal kunne viske dem bort.

SV vil stemme for å endre straffeloven § 91, slik at straffansvaret for langt flere voldtektssaker ikke kan foreldes. Og vi viser også til behovet for bedre etterforskningskapasitet, raskere saksbehandling og økt kompetanse om seksuallovbrudd.

Bent-Joacim Bentzen (Sp) [13:10:40]: Voldtekt og seksuelle overgrep er svært alvorlig kriminalitet og skal straffeforfølges deretter.

Det er under et år siden Stortinget vedtok en helhetlig revisjon av straffelovens kapittel 26, om seksuallovbrudd. Det er grunn til å minne om at lovendringene var grundig utredet av Straffelovrådet i NOU 2022: 21, og det var bred enighet både i høringen og i Stortingets behandling av proposisjonen når det gjaldt endringene av strafferammer, fjerning av minstestraffer og normalstraffer.

Når det gjelder endringene i strafferammene, som forslagsstillerne delvis tar til orde for å reversere, må jeg gjenta det som tidligere er understreket, at endringen i strafferammene ikke var for å redusere straffenivået. Formålet med endringene var å gjøre strafferammene mer realistiske.

Da Stortinget behandlet endringene av straffeloven i fjor vår, ble det samtidig besluttet å iverksette en systematisk følgeforskning, herunder studier av rettspraksis, bevisvurdering samt effekten på rettssikkerheten av endringene i voldtektsbestemmelsene i straffeloven. Regjeringen skal komme tilbake til Stortinget på egnet måte med en evaluering av hvordan loven fungerer, etter at den har vært i kraft en tid.

Dette arbeidet er vel knapt påbegynt, og Senterpartiet mener vi må la arbeidet fullføres. Innenfor strafferettens område er det viktig med forutsigbarhet, og vi bør være varsomme med å gjøre hastige endringer. Dette er også begrunnelsen for at Senterpartiet ikke gjentar vårt forslag fra i fjor om unntak fra foreldelse eller støtter Høyres forslag i denne saken.

Voldtekt er et underkommunisert samfunns- og folkehelseproblem som ikke i tilstrekkelig grad har vært prioritert av myndighetene. I 2023 gjennomførte Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress en undersøkelse. Der svarte 22 pst. av kvinnene og 3 pst. av mennene at de har opplevd voldtekt enten ved makt og tvang eller som sovevoldtekt. Bare én av ti voldtektssaker ender med domfellelse.

Jeg må påpeke at dette er kjernen i tematikken vi i dag diskuterer. At de fleste voldtekter ikke anmeldes, og at et fåtall av dem som blir anmeldt, dømmes, er et problem. Jeg ser derfor fram til at det gjennomføres et grundig arbeid med den pågående følgeforskningen, og at Stortinget så får en sak fra regjeringen til behandling.

Seher Aydar (R) [13:13:03]: For fire dager siden var Oslos gater fylt av nesten 7 000 personer som alle sammen krever det samme: Stans all vold mot kvinner! Denne kampen har våre mødre, bestemødre og generasjoner før oss kjempet, og den kampen kjemper vi fremdeles.

Voldtekt er et alvorlig folkehelse- og samfunnsproblem. Det er noe av det mest krenkende et menneske kan utsettes for. Det rammer mange i samfunnet vårt. Én av fem av oss kvinner opplever en voldtekt i løpet av livet. Det er ganske mange av oss. Voldtekt ødelegger liv, helse, trygghet og familier hvert år. Samfunnet må derfor reagere hardt, med strenge straffer for denne typen forbrytelser.

I fjor ble flere av straffelovens bestemmelser om voldtekt endret. Samtykkeloven ble innført – endelig. Minstestraffen ble fjernet, for at man skulle ta bort et hinder for å få dømt personer i voldtektssaker. Samtidig foreslo regjeringen – og fikk bred støtte og flertall for – å redusere maksstraffen for grove voldtekter. Nå innser Rødt at dette var en dårlig idé. Derfor stemmer vi for å øke strafferammen for grove voldtekter, tilbake til det nivået den var på.

Ved å øke strafferammen for grove voldtekter sendes det et tydelig signal ut i samfunnet om alvoret i disse forbrytelsene. I tillegg håper vi at det kan føre til flere og strengere dommer, et større mulighetsrom for domstolene, og at færre skal oppleve å møte igjen personen som har voldtatt dem, på gata noen måneder eller få år etter.

Kampen for et samfunn der alle kan leve livet sitt i frihet fra vold, er ikke over. Det vet vi alle veldig godt. Vi er ikke i mål, men i dag mener vi at vi i det minste tar et steg i riktig retning. Vi fortsetter å kjempe kampen mot vold og voldtekt videre – i dag og i morgen, når det gjelder både forebygging og å sikre rettssikkerhet for kvinner.

Hans Edvard Askjer (KrF) [13:15:43]: Voldtekt skal ikke foreldes, og straffen må opp igjen.

Voldtekt er ikke bare et angrep på kroppen, det er et angrep på et menneskes verdighet, trygghet og identitet. For dem som rammes, varer overgrepet langt utover den natten det skjedde. Jeg har møtt mennesker som sier: Jeg venter på å bli meg selv igjen, jeg kjenner ikke kroppen min lenger. Dette er ord vi ikke skal ta lett på. Det er ord vi ikke kan sette en tidsfrist på.

I denne saken pekes det tydelig på at voldtekt er så alvorlig at det bør behandles på samme måte som drap og grove overgrep mot barn når det gjelder foreldelse. Regjeringens egen gjennomgang i Prop. 132 L for 2024 –2025 viser også at fullbyrdet voldtekt allerede tidligere ble ansett så alvorlig at det ble unntatt foreldelse.

For ofrene er det enda enklere: Overgrepet foreldes aldri. Traumene forsvinner ikke fordi det har gått 10 år, 15 år, 20 år. Når staten gir en tidsfrist for å søke rettferdighet, er det ikke overgriperen vi straffer. Det er den som allerede ble straffet, på det mest brutale vis.

Da Stortinget i 2025 senket strafferammen for grov voldtekt fra 21 til 15 år, fjernet vi samtidig domstolenes mulighet til å reagere med den tyngden de mest brutale sakene fortjener. I dette forslaget understrekes det at dette har åpnet et gap der flere alvorlige overgrep ikke lenger faller inn under de strengeste straffebestemmelsene.

Hvordan kan vi si til et menneske som er blitt knust, truet, kontrollert og fratatt sin egen kropp, at samfunnet reagerer mildere nå enn før? KrF mener dette går i feil retning. Strafferammen må opp igjen til 21 år – ikke fordi straff løser alt, men fordi straffens alvor sender et signal: Vi ser deg. Vi tror deg. Vi tar dette på det største alvor.

Dette handler ikke om paragrafer, det handler om mennesker. Det handler om kvinner og menn som bærer en smerte vi ikke fullt ut kan fatte. Det handler om at staten aldri skal si at det er for sent.

KrF står derfor fast ved to prinsipp: Ingen foreldelsesfrist for voldtekt, og strafferammen for grov voldtekt må tilbake til 21 år. Dette gjør vi fordi vi skylder ofrene rettferdighet, vi skylder dem verdighet, og vi skylder dem at denne salen står på deres side – ikke i det øyeblikket overgrepet skjedde, men i årene, tiårene og livet som følger etter et slikt overgrep.

Statsråd Astri Aas-Hansen [13:19:00]: Det er viktig for denne regjeringen at seksuallovbrudd har et straffenivå som er i samsvar med alvoret i saken og allmennhetens rettsfølelse, og at domstolene kan ilegge en passende og tilstrekkelig streng straff i den enkelte sak. Etter min mening gir de gjeldende strafferammene for grov voldtekt og grovt uaktsom voldtekt det nødvendige handlingsrommet. Jeg finner grunn til å nevne særskilt at domstolene fremdeles har adgang til å idømme en fengselsstraff på inntil 21 år i saker der gjerningspersonen har begått flere voldtekter hvis en eller flere av dem er grove.

Da Stortinget vedtok det som ble kalt samtykkeloven i juni i fjor, sluttet et bredt flertall seg til regjeringens forslag om å senke enkelte strafferammer som framstod som urealistisk høye sammenlignet med det etablerte straffenivået. I lovproposisjonen understreket departementet at formålet ikke var å senke det generelle straffenivået i voldtektssaker.

Representantforslaget og komitéinnstillingen etterlater tvil om intensjonen med lovforslaget som behandles i dag. Å endre strafferammen kun av symbolske grunner, mener jeg bryter med målet om realistiske strafferammer. Strafferetten bør ikke brukes til en slik form for symbolpolitikk. Hvis formålet derimot er et ønske om å signalisere at straffenivået skal heves sammenlignet med dagens straffenivå, mener jeg det bør skje på grunnlag av et grundig lovarbeid.

Når det gjelder forslaget om å unnta alle overtredelser av straffeloven § 291 andre ledd fra foreldelse, er det viktig å huske på at den klare hovedregelen er at straffansvar foreldes. Det skyldes bl.a. at straffens preventive effekt avtar med tiden. I tillegg blir bevisene gjerne mer usikre etter hvert som tiden går. En vanskelig bevissituasjon reduserer politiets og påtalemyndighetens mulighet for å oppklare eldre saker, og det er et spørsmål om det er riktig ressursbruk å etterforske eldre straffesaker utover de aller mest alvorlige, ettersom det vil gå på bekostning av nyere saker.

Etter mitt syn er det derfor gode grunner til at straffansvaret for grov voldtekt og voldtekt av barn under 14 år ikke foreldes. Det samme gjelder voldtekt etter § 291 andre ledd, hvis fornærmede var under 18 år på gjerningstidspunktet. Før foreldelsesreglene endres slik at det sistnevnte unntaket også omfatter fornærmede over 18 år, må hensynene for og mot foreldelse veies mot hverandre, etter min mening.

Mari Holm Lønseth (H) [13:32:30]: Jeg har forståelse for at både Arbeiderpartiet og Senterpartiet ikke har ment at straffenivået generelt skulle økes. Og bare for å klargjøre det, siden justisministeren også er inne på det i sitt innlegg: Med dette forslaget tar heller ikke vi til orde for en generell endring i straffenivået, selv om justisministeren mener at vi etterlater tvil om det. Jeg mener at det i realiteten finnes tilfeller hvor voldtektene er så alvorlige at det burde være mulig å dømme til 21 års fengsel, selv uten de forutsetningene som justisministeren også er inne på, at det er mulig å gjøre det i dag. At det gjelder de aller færreste voldtekter, mener jeg ikke er noen grunn til at man ikke skal ha en så vid strafferamme som Stortinget til i dag har vedtatt. Etter mitt syn er det bra hvis domstolene også får mer fleksibilitet til å fastsette straff som er i samsvar med grovheten og alvoret i det som blir begått.

Jeg må si jeg også reagerer litt på at det blir tatt opp at dette er et symbolsk forslag fra Høyre. Dette er ikke symbolsk. Det handler rett og slett om å gjenopprette noe av rettferdigheten for de ofrene eller det offeret som har blitt utsatt for en svært grov voldtekt, og hvor den som er gjerningspersonen, bør dømmes til 21 års fengsel for det. At man skal ha muligheten til det, er egentlig det vi tar til orde for. Det er ikke symbolikk, det handler om mennesker.

Så vil jeg si at det er tydelig også for Høyre at den loven som ble vedtatt i vår, ga noen feil utslag. Det retter vi opp i nå og håper at Stortinget blir med oss på det. Det er igangsatt et forskningsprosjekt som knytter seg til dette, og det er veldig mye som det er viktig å forske på, f.eks. på voldtektsområdet. At man har innført en ny samtykkebestemmelse, gleder jeg meg også til å følge utviklingen av. Men at det åpnes for en litt videre strafferamme, kan ikke ha betydning for det forskningsprosjektet nå. Det synes jeg rett og slett er et dårlig argument for å stemme imot en utvidet strafferamme.

Anette Carnarius Elseth (FrP) [13:34:53]: Fremskrittspartiet fastholder at innføring av foreldelse for voldtekt var svært uheldig av flere grunner, som at personer utsatt for ufrivillig sex eller overgrep ofte kan bruke lang tid på en anmeldelse. Det kan også gå lang tid fra spormateriale kan knyttes til en gjerningsmann. I en rettssak som foregår akkurat nå, ikke langt herfra, har overgrep blitt avdekket på grunn av filming med telefon – ifølge media, som følger saken. Uten å utdype denne saken videre, selv om den er aktuell, har vi i Norge også flere andre saker som er rettskraftige.

Vi har dessverre flere rettskraftige saker hvor grusomme handlinger har blitt avdekket uten at offeret var klar over det. I Frankrike ble Gisèle Pelicot dopet ned av sin egen ektemann og voldtatt av over 50 menn gjennom mange år. Gisèle har gitt ofre for grusomme og uforståelige handlinger en modig stemme. Jeg håper virkelig ikke at dette skjer i Norge. Men dersom det gjør det, ønsker jeg å gi ofrene mulighet til å kunne rettsforfølge de straffbare handlingene som har skjedd, uavhengig av når man har blitt bevisst den uønskede handlingen, og uavhengig av når ofrene er mentalt klare. Derfor er Fremskrittspartiet imot foreldelsesfrist i slike saker og støtter dem som har fremmet det forslaget.

Som saksordfører vil jeg takke for samarbeidet i komiteen og også for debatten her i salen.