Erling Sande (Sp) [15:42:04] (ordførar for saka): I denne saka diskuterer vi om elevar ved skulane her i landet skal få tilbod om å delta på skulegudstenester. Komiteen er samla i synet på at skulegudstenester er eit viktig bidrag for å gje elevar innsikt i og kunnskap om ein viktig del av norsk kulturarv. Det er – og skal vere – frivillig å delta på skulegudstenester. Det er også sentralt å følgje opp med eit alternativt opplegg for dei elevane som ikkje ønskjer å delta, og både elevar og foreldre skal ha god informasjon om dette.

Komiteen har ulike syn på om og i kva grad tilbodet om å delta i skulegudstenester er noko ein skal tilby alle elevar. Eg legg til grunn at dei ulike partia legg fram sine syn og framlegg og vil i det vidare gjere greie for Senterpartiet sitt syn.

Kyrkja og kristendomen har spela ei formande rolle på lovverket og samfunnet vårt gjennom 1000 år. Verdigrunnlaget denne arven har med seg og påverknaden han har hatt på samfunnet og strukturane som er bygde rundt han, er viktig kunnskap for å forstå det norske samfunnet. Kyrkjene utgjer også ein stor del av dei historiske bygga vi har i landet vårt.

Dei kristne og humanistiske grunnverdiane er framleis sentrale i samfunnet vårt. Sjølv om ein mindre del av befolkninga er medlemer i Den norske kyrkja og færre deltek på gudstenester, dannar kyrkja likevel rammer for svært mange i landet vårt gjennom ritual som dåp, konfirmasjon og bryllaup, eller når vi tek avskjed med våre kjære. Kyrkja har òg ein sentral plass ved ulukker og kriser og er ein del av beredskapen vår.

Tru er framleis omfattande i samfunnet vårt sjølv om trusretningane er meir mangfaldige og femnar fleire religionar og livssyn. Kunnskap om tru og trusutøving er difor også viktig kunnskap å ha om samfunnet vi lever i. Skulegudstenestene er ein god arena for å lære om Den norske kyrkja, både gjennom historia og rolla ho spelar i dagens samfunn. Senterpartiet ønskjer difor at elevar skal få tilbod om det der den lokale kyrkjelyden legg til rette for det.

Når vi ønskjer ei tydelegare presisering av det i opplæringslova, er det for å sikre at det ikkje skal vere tvil om at dette både er akseptabelt innanfor rammene av lova, og ønskjeleg, og for å stimulere til at skulane gjev eit slikt tilbod.

Ein del er usamde i dette forslaget. Nokre er det fordi dei meiner det gjev Den norske kyrkja ein for sentral plass i opplæringa, andre fordi dei meiner det gjev presedens for andre trussamfunn til å få ein urettvis stor plass i skulen.

Vi i Senterpartiet støttar forslaget. Målet er klart: å sikre at den svært lange tradisjonen med å gje elevar kunnskap gjennom deltaking i skulegudstenester kan halde fram.

Med det tilrår eg innstillinga.

Julia Eikeland (A) [15:45:01]: Det er helt naturlig at kristendommen og kristne høytider har en sentral plass i skolen og i skolens aktiviteter. På den måten kan vi ta vare på tradisjoner mange setter pris på, og samtidig lære om dem.

Innenfor rammene av dagens opplæringslov er det allerede fullt mulig for skolene å tilby skolegudstjenester – for dette forslaget handler ikke om å være for eller mot skolegudstjenester, det handler om statlig detaljstyring av den norske skolen.

I 2018 sa daværende kunnskapsminister fra Høyre, Jan Tore Sanner, til Utdanningsnytt:

«Jeg mener nasjonale politikere bør unngå detaljstyring av skolenes hverdag, også når det kommer til kultur- og tradisjonsformidling rundt jul og ellers.»

Det er også verdt å minne om at Høyre så sent som i fjor stemte mot dette forslaget. Jeg lurer på hva som har endret seg slik at Høyre nå, i 2026, mener at det er riktig å detaljstyre skolen på et nivå vi knapt har sett tidligere, når de ikke mente det var nødvendig i 2025.

Jeg har forståelse for at intensjonen bak dette forslaget er god, nemlig å gi enda flere av elevene våre mulighet til å delta på skolegudstjenester. Likevel kan ikke gode intensjoner alene begrunne et sånt vedtak.

En lederartikkel i Vårt Land formulerte dette ganske godt:

«Rommet for lokale skjønnsmessige vurderinger må vernes, også i møte med gode nasjonale intensjoner.»

Forslagsstillerne har ikke før denne debatten svart særlig godt på hvordan dette nye påbudet skal virke i praksis. Hvordan skal «kirke» defineres? Hva mener Høyre, Senterpartiet og FrP skal skje hvis den lokale kirken som tilbyr skolegudstjeneste, er en del av en ytterliggående menighet, som f.eks. mener at homofili er synd, eller er imot likestilling av menn og kvinner?

Jeg er bekymret for at et for stramt pålegg gjør det vanskeligere for skolene å lage et opplegg som inkluderer flest mulig elever, og at dette igjen kan føre til at flere elever får fritak fra skolegudstjenester. I så fall vil dette forslaget virke mot sin hensikt.

Ikke bare er dette en historisk overstyring av norske rektorer og lærere, men det er også et eksempel på at Stortinget fatter symbolvedtak uten et særlig godt kunnskapsgrunnlag, som fort kan vise seg å slå ut helt motsatt i praksis.

Simen Velle (FrP) [15:48:10]: For Fremskrittspartiet er denne saken egentlig relativt enkel. Det handler om elevenes mulighet til å få lov til å bestemme sin egen hverdag. Det er et viktig liberalt prinsipp å sikre nettopp den valgfriheten for norske elever. Lenge var ikke dette noen særlig stor utfordring, men så så man – og ser nå – på stadig flere skoler over hele landet at rektorer tar en beslutning om å unngå å tilby skolegudstjeneste for å unngå stigmatisering, trøbbel eller andre ting i skolehverdagen. Det mener jeg er feil. Jeg mener alle norske elever bør få lov til å ta et valg om de ønsker en skolegudstjeneste eller ikke, og derfor er det på tide at man gjennomfører dette vedtaket i dag.

Jeg mener det er Stortingets og oss politikeres plikt å sikre at elever over hele landet, og på alle skoler, får nøyaktig de samme mulighetene. Det kan man ikke sikre uten å stemme for det forslaget som ligger på bordet i dag.

Jeg merker meg at kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun for bare noen få dager siden i Vårt Land påsto at dette forslaget danner grobunn for at man skal likestille alle religioner, og at man f.eks. er nødt til å tilby muslimske bønner og så videre i norsk skole. Jeg kan på vegne av Fremskrittspartiet, og forhåpentligvis også på vegne av flertallet, være klinkende klar at det på ingen måte er Stortingets intensjon. Den eneste som tolker det i den retningen, er kunnskapsministeren selv. Hvis man vedtar dette i Stortinget i dag, og det kunnskapsministeren snakker om, ender opp med å bli gjennomført, er det helt og holdent fordi Kunnskapsdepartementet selv velger å tolke loven på den måten. Det tror jeg også er i strid med hvordan kunnskapsministeren selv ser på spørsmålet.

For Fremskrittspartiet er dette igjen ganske enkelt. Det handler om å sikre valgfrihet for elevene. Poenget er ikke å detaljstyre, poenget er å sikre like rettigheter og muligheter, og det skulle egentlig bare mangle.

Mathilde Tybring-Gjedde (H) [15:50:26] (komiteens leder): Høyre mener at frivillig tilbud om skolegudstjenester er viktig for å gi alle elever innsikt i norsk kulturarv og tradisjoner, uavhengig av bakgrunn og religion. Skolegudstjenester har en lang tradisjon i Norge og bidrar til å gi kjennskap og opplevelser av hvordan høytider i Norge markeres. Vi støtter derfor ønsket om at alle elever får tilbud om å delta på skolegudstjeneste, og vi ber regjeringen sørge for det. Ja, det er et tydeligere signal fra Stortinget og Høyre enn tidligere. Vi mener det er behov for å styrke elevenes valgfrihet, særlig etter en del år med unødvendig konflikt om skolegudstjenester lokalt og nasjonalt.

Vedtaket i dag kan løses på flere måter. For Høyres del behøves det ikke en ny lov eller forskrift. Det kan f.eks. holde å legge inn som en generell føring i veilederen for skolegudstjenester at elever skal få tilbud om å delta. Regjeringen får i dag et stort handlingsrom for å finne ut hva som er mest hensiktsmessig og ramme dette inn på en god måte, med muligheter for lokale tilpasninger. Jeg mener det er en balansert løsning som alle som er for skolegudstjenester, bør være positive til.

Det viktigste for oss er at elever får mulighet til å delta om de vil, og om det er et tilbud hos den lokale kirken i lokalsamfunnet. Så er det noen som forsøker å overdrive dramatikken ved dette vedtaket. Ifølge Arbeiderpartiets representant er dette både et symbolvedtak og en historisk overstyring. Det henger ikke helt på greip. Jeg synes det er vår jobb å senke konfliktnivået. Dette er frivillig for elevene. Det er et tilbud. Det er snakk om et par timer i året.

Høyre mener at det er elevene som bør få mer makt og valgfrihet. De bør ikke fratas et tilbud f.eks. fordi en kommune på administrativt nivå er prinsipielt imot skolegudstjenester, slik vi har sett en del steder.

Med dette forslaget er det selvsagt også mulig for rektorer og lokale menigheter heller å arrangere noe annet enn skolegudstjeneste sammen, dersom det skaper gode fellesskap før jul. Jeg synes ikke vi skal gjøre dette så veldig mye vanskeligere enn det er. I et mangfoldig Norge er det viktig at vi blir kjent med våre egne og andres tradisjoner. Jeg tror det gjør oss som samfunn både tryggere, rausere og sterkere. Julen har en sentral rolle i norsk kultur. Et mangfoldig samfunn bør ha plass til å vise det fram til elever som selv har lyst til å lære om den.

Jeg har fått tilbakemeldinger fra folk med ulike religioner og bakgrunner som i sin skolegang opplevde skolegudstjenester som en veldig fin markering å bli inkludert i. Det tilbudet bør alle elever få, og så er det opp til elevene selv å velge.

Sunniva Holmås Eidsvoll (SV) [15:53:15]: Hvem er best i dagens skole til å vurdere hva som er den beste måten å legge opp undervisningen på? Jo, det er de som kjenner elevene sine, som har ansvaret for å samarbeide med foresatte i hjemmet, og de som kjenner lokalsamfunnet, nemlig skolen. Skolene våre står i mange dilemmaer året rundt: om inkludering, fellesskap, majoritet–minoritet og hvordan verdiene i den norske fellesskolen skal leves ut i praksis. Da må vi også vise skolene våre et minimum av tillit til hvordan undervisningen skal legges opp på den enkelte skole.

Skolegudstjenester har lange tradisjoner i norsk skole. For mange elever har det vært en arena for formidling av kulturarv, historie og fellesskap, men det har også, for noen, ikke vært en aktivitet som inkluderer i fellesskap. Skolene møter i dag et mer mangfoldig samfunn enn før, med elever fra ulike tros- og livssynssamfunn. Det mangfoldet forplikter oss til å finne gode løsninger som både ivaretar tradisjonene og respekterer elevenes ulike bakgrunner. Det må vi gjøre på en måte som demper konflikter og bygger fellesskap, ikke det motsatte.

SV mener det er positivt at elever får lære om religion i praksis, ikke bare gjennom lærebøker. Å være til stede under religiøse seremonier og besøke kirker og andre religiøse rom kan gi både faglig relevans, kulturell innsikt og et avbrekk fra tradisjonell undervisning, men det må selvsagt skje innenfor rammene som loven setter: forbudet mot forkynning i opplæringsloven og kravet om at undervisning om religion skal være objektiv, kritisk og pluralistisk. Dagens regelverk fungerer godt. Det bekreftes også av Skolelederforbundet i deres høringsinnspill. Der skriver de at regelverket:

«gir tilstrekkelig rom for at skoler kan gjennomføre gudstjenester som en del av skolens tradisjoner – samtidig som det sikrer frivillighet, respekt og likeverd. En lovfesting vil være unødvendig og kan begrense skolens handlingsrom og lokale tilpasninger.»

Nettopp handlingsrommet til skolen er viktig. Da kan ikke handlingsrommet flyttes over og vekk fra skolen og til den lokale kirken. Her er det også veldig viktig å lytte til tros- og livssynsfeltet selv. I en pressmelding i går fra Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn, STL, advarer generalsekretær Birte Nordahl tydelig mot forslagene som nå ligger på bordet. Hun sier bl.a. at forslagene kan øke konfliktnivået både mellom Den norske kirke og livssynsminoriteter og mellom kirke og skole i lokale samfunn. Hun anbefaler Stortinget ikke å endre loven.

Det er ikke bare STL som er kritiske til forslagene vi behandler i dag. Vårt Land advarer mot det på lederplass og mener skolene må kunne gjøre skjønnsmessige vurderinger. Kirkerådsleder Harald Hegstad er urolig. Da bør Stortinget lytte.

Vi har allerede et regelverk som er balansert. Det kan vi fortsette med.

Joel Ystebø (KrF) [15:56:38]: Alle elever bør delta på skolegudstjeneste. Disse kloke ordene tilhører stortingspresident Masud Gharahkhani fra Arbeiderpartiet. Vi i KrF er enig. Derfor er det synd at Gharahkhanis eget parti vil stemme mot å gi alle elever frihet til å delta på skolegudstjeneste. Dette forslaget handler om frihet – frihet for elever og foreldre til å ta beslutningen om man skal delta på skolegudstjeneste.

I dag gjelder ikke den friheten for alle. Det så vi i fjor, da kommuneledere i enkelte kommuner la ned forbud mot skolegudstjenester, bl.a. i Hamar. Denne saken handler derfor om hvor denne beslutningen hører hjemme. KrF mener den hører hjemme på lavest mulig nivå. Jeg er glad for at et flertall i salen vil stille seg bak det.

Saken handler også om det som har gitt oss frihet. Der Norge en gang var preget av blodhevn, slaveri og høvdingstyre, markerte kristningen av Norge i 1024 overgangen fra et maktsamfunn til et rettssamfunn. Et par hundreår senere fikk vi landsloven fra Magnus Lagabøte som slo fast grunnleggende menneskelige prinsipper inspirert av kristen tenkning.

Evangeliet om Jesus er radikalt, men i Norge har det ikke splittet – det har forent. Det er en verdi KrF aldri vil slutte å kjempe for. Jeg må ærlig si at jeg er glad for at nordmenn den gangen i 1024 ikke var preget av den samme berøringsangsten for kristendommen som preger deler av venstresiden i norsk politikk i dag.

Jeg vil minne om et grunnleggende spørsmål. Hvorfor feirer vi egentlig jul? Hele grunnen til at vi feirer jul, selve utgangspunktet for alle disse tradisjonene vi kjenner i dag, er et barn født i en stall for over 2 000 år siden. Hvordan i all verden kan det da være galt at alle elever skal få muligheten til å delta i en skolegudstjeneste, som nettopp forteller denne historien på en så god måte? Å høre juleevangeliet i en kirke en gang i året rokker ikke ved noens trosfrihet, men å late som om julen kan forstås uten den fortellingen den springer ut fra, gjør oss fattigere både historisk og kulturelt.

KrF mener at norske elever tåler å møte den tradisjonen som har vært med på å forme landet vårt, ikke fordi alle må tro det samme, men fordi kunnskap om egen kultur, historie og tradisjon er en del av det å forstå samfunnet vi lever i. Derfor handler dette i bunn og grunn om tillit – tillit til elever og tillit til foreldre. Den tilliten mener KrF at Stortinget også bør vise i denne saken.

Guri Melby (V) [15:59:47]: For meg er det viktig å starte med å slå fast at dette ikke er en debatt for eller imot skolegudstjenester. Så vidt jeg har registrert, er det ingen partier i denne sal som har foreslått at vi skal fjerne muligheten til skolegudstjenester. Tvert imot er alle med på formuleringen som slår tydelig fast at dette er en naturlig del av skolehverdagen mange steder. Spørsmålet vi blir stilt overfor her, er imidlertid hvem det er som skal velge, hvem det er som skal bestemme i skolen. Er det Kirken eller skolen selv? For Venstre er svaret på dette spørsmålet soleklart: Dette er et valg som den enkelte skole må og skal ta, ikke et valg den enkelte skole skal tvinges til å ta.

Det kan være mange grunner til at det er skoler i dag som velger ikke å tilby skolegudstjeneste. Det har vært nevnt flere eksempler her. Det kan være snakk om en svært konservativ menighet som ønsker å invitere en skole, men som man ikke ønsker å takke ja til. Det kan være skoler som finner ut at de synes det er bedre måter å formidle kristen kulturarv og å lære om julens budskap på, enn ved å dele elever i to forskjellige grupper – man ønsker heller å gjøre en samlende aktivitet. Jeg har fått respons fra rektorer som forteller om f.eks. besøk til Kirken uten at det er en gudstjeneste. Sånne ting er det handlingsrom for å gjennomføre i dagens opplæringslov. Det handlingsrommet vil stortingsflertallet beklageligvis fjerne i dag.

Jeg synes det er absurd at partier som vanligvis er imot statlig tvang, absolutt skal innføre det når det gjelder skolegudstjenester. Når jeg hører de partiene argumentere for dette, høres det nesten ut som at man er et skritt nærmere å pålegge alle å gå på skolegudstjeneste, for det er da nesten ikke mulig å lære om verken julens budskap eller den kristne kulturarven hvis man ikke er på skolegudstjeneste. Vel, det er mange som har vært sikret den fritaksmuligheten som vi heldigvis har i norsk lovverk i dag, som jeg likevel tror kan ganske mye om den norske kulturarven og kristendommens plass i den.

Det blir ekstra absurd når Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn ikke ønsker denne lovendringen. Det er altså ingen som egentlig har bedt om dette, men et flertall på Stortinget vil påtvinge det.

Jeg tror også at det i denne debatten er verdt å presisere at kristendommen ikke bare har stått for frihet for alle i dette samfunnet. Mange ganger har også kristendommen og religion generelt vært undertrykkende og vært ikke-frihet. Det er mange av dem som ikke har vært troende, som har opplevd en praksis i skolen som ikke har ivaretatt deres rettigheter når det gjelder trosfrihet.

Som representanten Holmås Eidsvoll sa, er det veldig mange skoler som balanserer i svært krevende debatter. De gjør det på en veldig god måte. De inkluderer foreldrene og lokalsamfunnet. La oss la dem fortsette å gjøre den jobben.

Det er fortsatt ikke for sent å snu, folkens – det er fortsatt én uke til vi skal stemme. La oss ta til fornuft i denne saken.

Statsråd Kari Nessa Nordtun [16:03:00]: Jeg vil først understreke at jeg synes det er positivt for elever å få tilbud om å delta på skolegudstjeneste. Det er viktig at elever i Norge, uavhengig av bakgrunn og religion, kan få mulighet til å oppleve, forstå og lære om tradisjoner som er viktige i Norge.

Anledningen til å tilby elevene å delta på skolegudstjenester er allerede forankret i opplæringsloven. Dette har jeg kommunisert tydelig utad ved flere anledninger. Det er ikke behov for endringer i opplæringsloven for å presisere at skolegudstjenester og liknende er tillatt. Jeg vil for øvrig understreke at en lovendring som tydeliggjør at det er lov å tilby skolegudstjenester, vil måtte likestille andre religioner og livssyn.

Jeg vil uansett anmode Stortinget om ikke å vedta forslaget om å innføre en plikt for skolene til å tilby skolegudstjeneste dersom Kirken tilbyr dette. Jeg merker meg at komiteens flertall går ned en vei hvor de ønsker å detaljstyre konkrete aktiviteter i opplæringen. Det mener jeg er helt unødvendig og kontraproduktivt.

Forslaget vil gi Kirken anledning til å bestemme innholdet i fellesskolen. Den lokale kirken bør ikke kunne diktere innholdet i skolens aktiviteter. Heller ingen andre tros- eller livssynssamfunn bør ha myndighet over den norske fellesskolen. Innholdet i skolegudstjenester varierer. Jeg vil spørre komiteen: Mener dere virkelig at skolene i Norge skal måtte akseptere den invitasjonen de får, uten å ha mulighet til å påvirke innholdet i arrangementet?

Et påbud om å tilby skolegudstjenester vil innebære et markant brudd med prinsippet om at skolene selv vurderer hvilke aktiviteter de skal gjennomføre i opplæringen. Jeg synes skolegudstjeneste før jul kan være et flott element i opplæringen. Jeg syns likevel ikke det er grunnlag for å påby dette. Jeg mener vi må ha tillit til at skolene og lærerne klarer å sette sammen opplæringen på en god måte, uten at regjering og storting skal detaljstyre.

Med mindre Stortinget ønsker å endre prinsippet om at det er skolene og lærerne som bestemmer hvordan de skal legge opp undervisningen, men i stedet skal måtte være passive mottakere av opplegg utarbeidet av andre, bør ikke forslaget vedtas.

Bård Hoksrud (FrP) [16:16:03]: Den kristne kulturarven og dens høytider, slik som feiring av jul, er en del av norsk kultur og våre tradisjoner. Den er en del av norsk identitet, historie og samfunnsliv og representerer noe som binder samfunnet sammen, uavhengig av hva den enkelte velger å tro på. Skolegudstjenester har i generasjoner vært en del av dette. For mange elever er dette et første møte med kirkerommet og julefortellingen. Det er en måte å oppleve en tradisjon på som har vært med på å forme landet vårt. Julen er ikke bare en dato i kalenderen, den er en fortelling, en tradisjon og en viktig del av vår felles kulturarv. Derfor må det også være rom for at skoler kan markere og formidle norske tradisjoner, bl.a. gjennom skolegudstjenester.

Samtidig er det helt avgjørende å understreke at deltakelsen skal være frivillig. Ingen elever skal tvinges til å delta, og det skal finnes gode alternative opplegg for dem som ikke ønsker det. Slik ivaretar vi både respekt for ulike livssyn og muligheten til å formidle en viktig del av norsk kultur. Poenget er nettopp dette: Vi skal klare å ivareta begge deler samtidig, både kultur og valgfrihet.

Norge er i dag et mer sekularisert og mangfoldig samfunn enn tidligere. Likevel er kristendommens innflytelse fortsatt tydelig i samfunnet vårt. Mange av verdiene vi bygger samfunnet på, som menneskeverd, likestilling og rettferdighet, har historiske røtter i kristendommens etikk. Skal elevene forstå samfunnet de vokser opp i, må de også forstå denne delen av historien. Derfor kan skolegudstjenester være et verdifullt supplement til undervisningen. Når elevene lærer om jul og kristendommen i klasserommet, kan det også være verdifullt å oppleve hvordan denne tradisjonen faktisk markeres.

Utfordringen vi ser i dag, er at det er flere steder der det har oppstått usikkerhet om hva regelverket egentlig tillater. Resultatet er at enkelte skoler velger bort skolegudstjenester, ikke nødvendigvis fordi noen er imot, men fordi man er usikker på om det er innenfor regelverket. Den typen usikkerhet skaper unødvendige konflikter og gjentatte debatter, særlig i førjulstiden.

Derfor er det viktig å slå fast noe helt grunnleggende: Loven skal ikke kunne brukes mot skolegudstjenester. Elever som ønsker å delta på en julegudstjeneste, skal kunne gjøre det uten at det oppfattes som et brudd på forbudet mot forkynnelse i skolen. Tydelighet på dette punktet vil gi større trygghet for både lærere, skoleledere og elever. Det vil også bidra til å dempe en debatt som altfor ofte blir mer polarisert enn den faktisk trenger å være.

Skolen skal være inkluderende og ta hensyn til at elever har ulik bakgrunn og ulike livssyn, men inkludering betyr ikke at skolen skal bli historieløs eller tradisjonsløs – tvert imot. Skolen skal gi elevene kunnskap om samfunnet de vokser opp i, om historien, tradisjonene og verdiene som har vært med på å forme Norge, og i det bildet har også skolegudstjenestene en helt naturlig plass.

Hans Olav Lahlum (SV) [16:18:56]: I denne saken skal Stortinget gjøre veivalg i et viktig spørsmål om livssynsfrihet og hvilke verdier vårt norske samfunn bygges på. Nå skrives et nytt kapittel i en lang, komplisert og ofte konfliktfylt historie om kristendommens posisjon innenfor fellesskolen vår.

Jeg som historiker benytter da anledningen til å sitere Ole Hallesby, i flere tiår en av de mest offensive talsmennene for Kristen-Norge:

I syv år har de hvert barn i Norge under sin påvirkning. Og det i de syv år, da barnet er lettest å påvirke, da dets sjeleliv er som voks. Fra det øyeblikk da dette gikk opp for meg, har jeg sett på arbeidet for en kristelig lærerutdannelse som en av indremisjonens aller viktigste oppgaver.

Dette uttalte professor Hallesby i 1931. Religiøs indoktrinering gjennom skolen var den gang et åpent uttalt mål for ham og mange andre.

Trenden gikk senere mot en mindre forkynnende religionsundervisning i skolen. Som barn på 1980-tallet opplevde jeg likevel et gammelmodig kristendomsfag med til dels ganske forkynnende undervisning, inkludert skolegudstjenester alle barna var forventet å delta på. Til spørsmålet om jeg tok noen skade av å oppleve det, er svaret mitt dessverre: Ja, det gjorde jeg. Det sier jeg her i dag med respekt for at mange andre opplevde det helt annerledes og uproblematisk. Jeg ble ikke en av dem som bar med seg sår derfra inn i voksenlivet, men oppveksten min ble lenge preget av et tungsinn som en periode gikk over i ren helvetesangst.

Noen år senere kom det hos meg til å utløse en motreaksjon som ikke bare rettet seg mot kristendommen, men også mot skolen. Skolegudstjenestene var ikke den verste delen av religiøs påvirkning jeg opplevde å ha blitt utsatt for i skolen, men de var en del av det samlede trykket der. Det ville heller ikke ha løst det om det var frivillig å delta, for jeg ville ut fra forutsetningene da ikke ha våget å la være.

Jeg forstår at innholdet skal være annerledes nå, og jeg har ikke sterke motforestillinger mot ordningen slik den fungerer nå. Likevel: Forslag om å påby alle skoler å gi alle elever tilbud om skolegudstjeneste og overstyre rektorene på det er for meg og mange andre et gufs fra fortiden og et feil veivalg for vår tid på 2020-tallet. For den trosfriheten og det livssynsmangfoldet vi har i dagens Norge, snart ti år etter avviklingen av statskirken, er det prinsipielt krevende – som folk har vært inne på – å gi en utvalgt religion en slik privilegert ordning innenfor fellesskolen. Jeg frykter at det virker ekskluderende, og at det utløser de motkravene som har vært nevnt om tilsvarende ordninger for andre religioner.

Det er min bestemte mening at vi heller bør la norsk skole gå den motsatte veien – i retning av en livssynsnøytral og inkluderende lærerundervisning om ulike livssyn.

Julia Eikeland (A) [16:21:22]: Jeg hører at flere av representantene begynner å betvile noen av Arbeiderpartiets intensjoner. La meg bare si det helt klart: Arbeiderpartiet er veldig opptatt av at skoler skal ha muligheten til å tilby nettopp skolegudstjenester. At elever skal lære om den kristne kulturarven og historien, er kjempeviktig. Men det er jo ikke det dette forslaget handler om, dette forslaget handler regelrett om vi skal detaljstyre norske skoler eller ei.

Så vil jeg be alle representanter merke seg følgende: Selv blant dem som er sterke forkjempere for skolegudstjenester, er det nå blitt uttrykt en tydelig bekymring for forslagene vi skal stemme over i neste uke. Kirkerådets leder Harald Hegstad er urolig for vedtaket og mener det kan føre til et økt konfliktnivå. Det er god grunn til å lytte til en så sentral part i denne saken. I dag er det slik at den enkelte rektor avgjør om skolen skal tilby elever å delta på gudstjeneste i adventstiden. Det gir rom for lokale vurderinger og faglige begrunnelser. Med KrFs forslag vil denne fleksibiliteten forsvinne.

I praksis betyr dette at skoler nå kan bli pålagt å gjennomføre skolegudstjenester, selv om skoleledelsen selv mener det finnes gode pedagogiske eller lokale grunner til å la være. Et eksempel på en slik grunn kan være en lokal menighet som står for et så ytterliggående verdisyn at det strider mot det som er formålet i skolen. Jeg mener det er en styrke at rektorene er ansvarliggjort for hva elevene faktisk møter i skolen. Et nasjonalt og generelt pålegg vil kunne få uheldige konsekvenser i enkelte lokalsamfunn. Jeg mener dette bør overlates til at kommuner og skoler skal få avgjøre dette selv, ut fra hva som er det beste for elevenes læring.

Per-Willy Amundsen (FrP) [16:23:51]: Grunnloven § 2 formulerer det godt:

«Verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske arv.»

Det står fremdeles i vår grunnlov, etter at man skilte kirke og stat. Det slås fremdeles fast at kongen alltid skal bekjenne seg til den evangelisk-lutherske religion.

Det er helt fundamentalt for å forstå Norge, det er helt fundamentalt for å forstå vår kultur og vår sivilisasjon at kristendommen har en sentral plass. Det er altså ikke uten grunn at den kristne sivilisasjonen er omtrent den samme som den frie verden. Det er nettopp fordi de frihetsidealene vi har, har vokst ut av kristendommen – de er uløselig knyttet til kristendommen som verdigrunnlag. Det er også slik at menneskeverdet, ja, det tilhører og har vokst ut fra Bibelen. Det er et faktum. Det tror jeg også er et faktum som dessverre veldig mange på venstresiden har glemt. Vi har tatt opp så mye i vår egen kultur at mange har glemt at grunnlaget for alle disse viktige verdiene helt fundamentalt sett er kristendommen. Det bør også våre barn få lære – å få lov til å ta del i skolegudstjeneste skulle bare mangle.

Jeg vil hevde at det formidles for lite til norske barne- og ungdomsskoleelever om de tette båndene som er mellom vår sivilisasjon og kultur og kristendommen. Det er for lite formidlet, kanskje ut fra et ønske om å være inkluderende overfor nye landsmenn.

Det som i hvert fall er tilfellet, er at det fremstår direkte illiberalt når såkalte liberale partier er mer opptatt av at dette skal besluttes av en rektor, enn av familien. Hvor liberalt er det, og hvor frihetssøkende er det at man mener at rektoren er viktigere enn familien? Det er i hvert fall ikke et særlig borgerlig perspektiv, det tror jeg vi skal slå fast.

Og så skal vi altså ikke fordekke at alt det Norge er og alt det som er bra med Norge, stammer fra kristendommen og som grunnlag for vår sivilisasjon og våre verdier. Ja, det handler om tradisjon, og det handler om kultur, men det handler først og fremst om verdier.

Erling Sande (Sp) [16:26:57]: Eg har lyst til å takke for ein god debatt. Det er ein debatt der innlegga har hatt veldig forskjellige inngangar til denne problemstillinga vi diskuterer.

Grunnen til at vi har denne debatten i dag, er eksempla – det var nemnd ein heil kommune, Hamar, og det er enkeltskuleleiarar som framleis oppriktig lurer på om dette er innafor, eller som på prinsipielt grunnlag seier at det ikkje er innafor. Det er grunnen til at vi har denne debatten, og eit fleirtal ønskjer å presisere at sjølvsagt er dette innafor lova. Det er til og med ønskjeleg. For, som komiteen peikar på, det å oppleve ei skulegudsteneste gjev den viktige kunnskapen som ein samla komité ser verdien av. Det er bakgrunnen for kvifor vi er her. Der har ikkje mindretalet noko tydeleg svar på kva ein skal gjere i ein situasjon der ein får fleire typar av prinsippvedtak, eller ein ser fleire skular som kuttar ut skulegudsteneste. Det er fleirtalet som ønskjer at denne tradisjonen fortset og difor ønskjer ei presisering.

Eg synest statsråden går ganske langt når ho seier, at dette vil ta frå skulen moglegheit til å forme opplegget til elevane, at ein blir tvinga til å gjennomføre eit opplegg i regi av andre. Ja, ein begynner å lure på om vi har lese det same forslaget. Det er ikkje det forslaget går ut på – i alle fall er det ikkje slik eg har opplevd nokon av forslagsstillaranes intensjon.

Forslaget tek derimot opp i seg at ikkje alle lokale meinigheiter vil ha kapasitet eller moglegheit til å arrangere skulegudsteneste. Det er heller ikkje noko ønske om å påtvinge skulane eksempelvis å reise langt av garde for å rekkje fram til ei kyrkje som arrangerer dette. Dette er ein veldig godt etablert tradisjon i Noreg, og det skjer i eit samarbeid mellom skulen og kyrkja. Det er sjølvsagt opplegg som også er godkjent av den lokale skuleleiinga. Slik har det vore, slik er det og slik vil det sjølvsagt vere også i framtida.

Guri Melby (V) [16:29:46]: Det er mange som går på denne talerstolen og sier hva denne debatten egentlig handler om. Og de sier helt forskjellige ting. Da blir vi ikke så veldig mye klokere.

Hvis dette bare handler om å oppklare en uklarhet i lovverket, tror jeg et bredt flertall her er med på å gjøre det. Det kan gjøres ved f.eks. bare å be Udir om å gi ut en enda tydeligere veileder. Samtidig har jeg lest den veilederen som Udir har publisert, og jeg synes det er vanskelig å forstå den på en annen måte enn at det er fullt mulig for de skolene som vil, å ha skolegudstjeneste.

Om det skal være enkeltskoler eller for så vidt også enkeltkommuner som finner ut at akkurat gudstjeneste før jul er ikke det vi ønsker å gjøre, ser jeg faktisk ikke på det som et stort samfunnsproblem. De er pålagt å følge den opplæringsloven og den læreplanen som vi alle snakker om, der dette med den kristne kulturarvens plass er veldig godt ivaretatt. Hvis de finner ut at dette gjør vi bedre på andre måter – kanskje de deltar på gudstjenester på et helt annet tidspunkt av året, kanskje de heller besøker kirken, kanskje de løser dette på et annet vis – tenker jeg det bør være helt greit.

Jeg synes det er oppsiktsvekkende å høre representanter som sier at alt som er bra med vår kultur, stammer fra kristendommen. Skolen skal formidle mer enn bare den kristne kulturarven. Den skal formidle et bredt perspektiv, den skal formidle norske verdier. Jeg tenker det er ganske mye som er bra med vår kultur som ikke kommer fra kristendommen. Kristendommen har aldri gått i bresjen for å sikre kvinners rettigheter i dette samfunnet, heller tvert imot. Kristendommen har aldri gått i bresjen for å sikre skeive eller andre minoriteters rettigheter. Tvert imot, gikk Den norske kirke så langt i 2022 at de kom med en offisiell beklagelse til alle de skadene de hadde påført lesbiske og homofile i vårt samfunn opp gjennom tiden. Dette er det altså liberale partier som står på Stortingets talerstol og hevder.

Jeg mener skolen har en viktig jobb i å vise hvordan kristendommen har påvirket samfunnet vårt på godt og vondt. Dette trenger vi å lære om. Men skolen har også en lang rekke andre verdier som en skal formidle, toleranse og mangfold – alt det som vi feirer ved vårt samfunn og som vi kaller norske verdier.

Joel Ystebø (KrF) [16:32:28]: Jeg vil svare ut noe av det som er blitt sagt i denne debatten til nå. Jeg vil starte med å at jeg er glad for at det er blitt sagt så mye godt om skolegudstjeneste fra denne talerstolen i dag, både fra dem som tilhører flertallet i saken, og fra dem som tilhører mindretallet i saken. Jeg mener likevel det er noe som er helt relevant og nødvendig å påpeke. Når det blir sagt at dette ikke er en debatt om for eller mot skolegudstjeneste, er jeg enig i det, men det er en viktig detalj: Dette er en debatt om man er for eller mot skolegudstjenester for alle, og det viser ikke mindretallet i saken at man er. Det virker som man tenker at dette vil man la være opp til lokale forhold, opp til det som til enhver tid er ønsket lokalt. Det kan man gjerne synes er greit og synes er fint, men det mener ikke vi. Forslaget vårt handler om at dette må defineres mye tydeligere, og det er det regjeringens jobb å iverksette ut fra det som er intensjonen i våre to forslag.

Så blir det sagt her flere steder i debatten og fra flere hold fra talerstolen at dagens lovverk er tilstrekkelig godt når det gjelder dette. Nei, det er ikke det. Da må du definere «tilstrekkelig». Vi mener ikke at det er tilstrekkelig godt nok når vi ser eksempler på skoler og kommuner som fratar elevene muligheten til å kunne delta på en skolegudstjeneste. Det er kjernen i debatten, om man tenker at dagens lovverk godt nok eller ikke.

Jeg synes Senterpartiet fra talerstolen her i sted var inne på noe helt sentralt i dette, at flertallet her faktisk ønsker at det skal være tydeligere definert, ikke om hvorvidt man skal ha lov til det eller ikke, for det er det tydelig at det skal være, men at man skal slå tydelig fast at elever skal få tilbud om dette, og at elever, sammen med foreldre, skal få muligheten til å ta den beslutningen selv.

Til slutt vil jeg gjøre en liten visitt til en slags stråmann som Venstre kom med her i sitt første innlegg, som jeg mener var ganske drøy, og som jeg tolker som et forsøk på å omtale dette forslaget som mye mer radikalt enn det som er tilfellet. Man sier at dette virker som et slags første steg, eller man antyder at dette er i retning av at man skal innføre en obligatorisk skolegudstjenestedeltakelse for alle elever, og det er akkurat det forslaget ikke handler om. Forslaget handler om at man skal ta makten tilbake der den hører hjemme, nemlig hos elever og foreldre. Det er ikke et forslag om at elever skal eller må delta på skolegudstjeneste. Det handler om å gi dem den friheten, og at dette ikke skal være opp til skoleledere eller kommuneledere, men at det skal være opp til dem det gjelder, altså barna, elevene og foreldrene, som er veldig godt rustet til å ta de beslutningene på en god måte.

Sunniva Holmås Eidsvoll (SV) [16:35:28]: Det har vært gjentatt i debatten flere ganger at det her har utviklet seg et problem, og at det er mange eksempler på det fra kommuner og skoler, sånn at Stortinget nå må trå til for å rydde opp i dette. Men i løpet av denne debatten har det jo kun vært nevnt én kommune. Ingen andre har kommet med noen eksempler på kommuner som har vedtatt noe forbud.

Så har det også vært pekt på at det er enkeltskoler som har hatt konflikter rundt dette, og at vi derfor må rydde opp. Det er fremdeles uklart hvor mange enkeltskoler det er snakk om, og hvor stort dette problemet er. Men det er jo heller ikke slik i skolen at absolutt alle pedagogiske vurderinger er krystallklare, og at ikke skoleledere og lærere står i dilemmaer og må ta valg lokalt. Tvert imot – det skjer hver eneste dag. Innenfor dagens lovverk løses også det best lokalt. Når det oppstår uenigheter eller dilemmaer lokalt – sett at en skoleleder har bestemt at de ikke deltar på skolegudstjeneste i år, men løser dette på en annen måte, f.eks. ved å dra på besøk til kirken i en annen sammenheng – så løses det best, hvis noen er uenig i det, gjennom dialog lokalt, med foreldre, med lokalsamfunn, og ikke ved at Stortinget skal gå inn og endre loven. Det er rett og slett feil retning å gå.

Guri Melby (V) [16:37:18]: For å svare på replikken fra representanten Ystebø: Jeg har aldri påstått at dette forslaget handler om å pålegge alle å delta på skolegudstjeneste. Det jeg sa, var at ut fra måten mange snakker om skolegudstjeneste på i debatten, kunne det høres ut som det ikke var mulig å lære om den kristne kulturarven hvis du ikke gikk på skolegudstjeneste, og at neste skritt da ville være å pålegge alle å gå dit. Heldigvis er det ingen som har foreslått det her i dag. Det er jeg glad for.

Jeg må også si at jeg synes måten man omtaler dette på er litt rar, med at skolen skal gi alle elevene frihet til å velge gudstjeneste. Vi har allerede hatt mange debatter i denne komiteen der vi har snakket om fellesskolen, skolen som et fellesskap. Det er veldig sjelden at en rektor sitter i sitt lønnkammer og bare bestemmer at nå skal vi gjøre det sånn eller sånn. Dette bestemmes av et samarbeidsutvalg, av FAU. Foreldrene har mulighet til å påvirke, lærere har mulighet til å påvirke. Dette finner man ut i fellesskap.

En liten fotnote til slutt: For mange skoler er dette faktisk en kostnad. For min gamle barneskole koster det ca. 30 000 kr å skysse elevene til kirken.

Statsråd Kari Nessa Nordtun [16:38:26]: Jeg har bare et behov for å være helt tydelig på det som står i loven, og også på hva som er gjort for å rydde opp i den usikkerheten som ble skapt da loven ble innført, som representanten Hoksrud var inne på.

Anledning til å delta på julegudstjeneste er allerede forankret i opplæringsloven på en formålstjenlig måte. Dagens regulering er godt egnet til å sikre at denne tradisjonen fortsetter. At forbudet mot forkynnelse ikke rammer muligheten til å gjennomføre skolegudstjenester, framgår av lovens forarbeider, som Stortinget har sluttet seg til, og av veiledningen, som finnes tilgjengelig på direktoratets hjemmesider. I tillegg har direktoratet lagt ut en artikkel, Presisering om skolegudstjenester, på nettsidene sine, sånn at det ikke skal være grunnlag for usikkerhet rundt adgangen til å delta på skolegudstjeneste. Direktoratet har også sendt ut denne presiseringen i e-post til alle kommuner og fylkeskommuner. Jeg vil sitere fra den veilederen:

«Skolen har anledning til å la elevene delta på skolegudstjeneste. (...) Skolegudstjenester kan gi historisk og kulturell innsikt og forankring. Alle elever, uavhengig av bakgrunn og religion, skal få oppleve og lære om tradisjoner som er viktige i Norge. Skolegudstjenester er ikke i strid med forbudet mot forkynning.»

Så det som Stortinget nå vedtar, eller som ser ut til å bli vedtatt, er en unødvendig detaljstyring av skolen, basert på et spinkelt grunnlag – det tenker jeg denne debatten har avdekket – og med altfor mye uklarhet. Dette går fint i dag både for julen, for skolen og for Norge, også uten dette vedtaket.

Og til innholdet, som det ble rettet merknader mot: Sånn som forslaget er utformet – hva skal læreren gjøre dersom skolen og kirken er uenige om innholdet i forslaget? Slik det nå er formulert, må skolen godkjenne det tilbudet de får, og sånn bør det ikke være.