Nils-Ole Foshaug (A) [10:16:39]: Først takk til utenriksministeren for en god og grundig redegjørelse på tirsdag. Etter tirsdagen måtte jeg kikke litt på de siste års redegjørelser. Alvoret i verden har preget alle redegjørelsene, men dessverre har redegjørelsene blitt stadig mer alvorstunge, utfordrende og har økt i omfang.

Den verdenen vi ser i dag, er mer urolig og mer uforutsigbar enn den mange av oss vokste opp i. I flere tiår har vi levd i en internasjonal orden som i stor grad har vært basert på felles regler, institusjoner og samarbeid mellom land. Etter andre verdenskrig vokste det fram et system der FN-pakten, folkeretten og den transatlantiske alliansen dannet grunnlaget for fred, stabilitet og økonomisk utvikling. I dag er dette systemet under press, og Russlands angrepskrig mot Ukraina utfordrer selve fundamentet i sikkerhetsordenen i Europa. Samtidig ser vi økende stormaktsrivalisering, mer geopolitisk konkurranse og større usikkerhet rundt internasjonale spilleregler. Dette er bakteppet for norsk utenrikspolitikk i vår tid.

For Arbeiderpartiet er svaret på denne utviklingen ikke å trekke seg tilbake fra det internasjonale samarbeidet. Tvert imot må vi styrke de institusjonene og prinsippene som har bidratt til fred og stabilitet i mer enn 70 år.

For Norge er nordområdene vårt viktigste strategiske ansvarsområde, og Arktis er ikke en fjern geopolitisk arena for oss. Det er der vi og undertegnede bor, arbeider og utvikler samfunnet. Det er livskraftige lokalsamfunn, aktivitet og tilstedeværelse som er avgjørende for stabiliteten og tryggheten i regionen.

De siste årene har den internasjonale oppmerksomheten om Arktis økt betydelig. Det skyldes både klimaendringer og økt geopolitisk interesse. Når isen trekker seg tilbake og nye havområder åpnes, øker også den strategiske betydningen av regionen. I en eventuell konflikt mellom Russland og Vesten vil våre havområder i nord ha en stor strategisk betydning, og samtidig vil norske landområder bli berørt gjennom Russlands bastionforsvar. Derfor er det svært positivt at NATO retter større oppmerksomhet mot nordområdene. Norge har i flere tiår arbeidet for at Arktis skal stå høyere oppe på alliansens agenda. Samtidig er det avgjørende at denne oppmerksomheten forankres i kunnskap om regionen, og undertegnede ser fram til neste uke og komiteens besøk til øvelsen Cold Response.

I en mer urolig verden blir også forsvaret av folkeretten stadig viktigere. For små og mellomstore land som Norge er folkeretten ikke bare et ideal, den er en nødvendighet. Den gir oss et sett med regler som beskytter staters suverenitet og begrenser maktbruk, og det er derfor Norge fortsetter å stå tydelig opp for folkeretten. Det gjelder ikke bare når det er politisk enkelt. Et prinsippfast forsvar av folkeretten må gjelde i alle situasjoner. Når vi er konsekvente, styrker vi også vår egen troverdighet internasjonalt.

I denne sammenheng spiller FN fortsatt en helt avgjørende rolle. Selv om organisasjonen i dag står overfor store utfordringer, er det ingen realistiske erstatninger for FN som global møteplass og rammeverk for internasjonalt samarbeid. FN er fortsatt den viktigste arenaen for å håndtere globale konflikter og utfordringer. Men FN-systemet må tilpasse seg en ny virkelighet. Det er bakgrunnen for arbeidet med FN80-initiativet, som tar sikte på å reformere og styrke organisasjonen.

For Norge er dette et viktig arbeid. Vi er et lite land, som er helt avhengig av et internasjonalt system der regler og samarbeid står sterkere enn maktpolitikk. Derfor bidrar vi aktivt i arbeidet med å reformere og styrke FN.

Verden har endret seg og er i endring. Den internasjonale ordenen vi har levd med i flere tiår, er under press. Nettopp derfor er det viktigere enn noen gang å stå opp for de prinsippene som har tjent Norge godt.

Sylvi Listhaug (FrP) [10:21:54]: Takk til utenriksministeren for en redegjørelse som tydelig viser at Arbeiderpartiets intensjon er å fortsette som før når det gjelder Norges kostbare fredsdiplomati. Dette til tross for at man har gått fra fiasko til fiasko over tid, mens pengene har blitt delt rundhåndet ut, og mye menneskelige ressurser i UD brukes til dette. Fremskrittspartiet har hele veien vært kritisk til den ekstreme pengebruken i norsk diplomati og bistandsbevilgninger, som totalt mangler kontroll. Arbeiderpartiet og stortingsflertallet er mer opptatt av å bruke én prosent av BNI over bistandsbudsjettet enn hva pengene faktisk går til, og ikke minst hvilke resultater det gir.

Epstein-avsløringene setter søkelyset på forhold i UD som har fått lov til å leve i mange år, under vekslende styre av Arbeiderpartiet og Høyre. Mange stiller spørsmål om det er en ukultur. Er det vennskap, kjennskap og partibok som påvirker og bestemmer hvilke posisjoner man får? Handler det faktum at Norge har hatt mange framtredende posisjoner internasjonalt, om at vi alltid gir mye penger, og at våre framtredende politikere er en del av den globale eliten som passer på hverandre? Epstein-filene har avslørt hvordan Arbeiderparti-folk i UD har brukt sine posisjoner for egen personlig vinning. Økokrim er inne i saker som omhandler tre tidligere Arbeiderparti-politikere. Det er bra at hele Stortinget står samlet om grunnlaget for hvordan mandatet til granskingskommisjonen er, og at ingen med bindinger til politikken skal sitte der.

I gårsdagens spørretime spurte Fremskrittspartiet statsministeren om hvorvidt han angrer på at Arbeiderpartiet ikke stemte for vårt forslag om å granske UDs bevilgninger til Terje Rød-Larsens egen tankesmie da Fremskrittspartiet foreslo dette for fire år siden. Han svarte ikke på det – kanskje utenriksministeren kan svare: Angrer statsråden på at ikke Arbeiderpartiet støttet Fremskrittspartiets forslag i 2021?

Vi lever i en svært urolig verden og den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen for Norge siden andre verdenskrig. Det er stor grunn til bekymring rundt den krigen som er brutt ut i Midtøsten. Det beste er å løse konflikter diplomatisk, men jeg vil understreke at verden ikke kan tillate at Iran utvikler atomvåpen. Det islamistiske presteskapet i Iran er et terrorregime som dreper egen befolkning, og som forsyner terrororganisasjonene Hamas, Hizbollah og houthiene med våpen, utstyr og penger. De begår terroraksjoner i vestlige land ved hjelp av proxyer, også ved hjelp av svenske kriminelle nettverk som Foxtrot. Fremskrittspartiet har forståelse for at det er heller ikke kan tillates at de bygger opp kapasiteten på ballistiske missiler.

Vi noterer oss at det tok over 33 minutter før utenriksministeren nevnte Iran i sin utenrikspolitiske redegjørelse tirsdag, en redegjørelse som varte i totalt 52 minutter. Tre minutter og tolv sekunder brukte utenriksministeren på å kommentere situasjonen i Iran, og det er forbausende. Dette er et terrorregime som Arbeiderparti-regjeringen tross alt har hatt jevnlig kontakt med. Troen på dialog har vært stor, men har ikke resultert i noen verdens ting, så vidt vi kan se. Kanskje kan det kalles nok en fiasko for det norske fredsdiplomatiet, med mindre man finner det smigrende å få skryt fra den iranske utsendingen fra terrorregimet til Norge. Foran et portrett av den nylig avdøde lederen ayatolla Ali Khamenei på den iranske ambassaden roste den iranske utsendingen statsminister Jonas Gahr Støre. Han roste Norges posisjon i konflikten og anerkjente Norge for sin innsats med å holde tett kontakt med iranske myndigheter. Norge er derfor et av svært få land som nå får voldsomt skryt fra terrorstyret i Teheran. Hvis ikke dette gir grunn til ettertanke for den norske regjeringen, er det grunn til bekymring.

De tre minuttene og tolv sekundene som utenriksministeren brukte under sin redegjørelse på å snakke om Iran, ble ikke brukt til å redegjøre for hvilket brutalt terrorregime Iran faktisk er, man var heller mer opptatt av å kritisere våre allierte. Frankrike, Storbritannia og Tyskland var tidlig ute, og de publiserte en felles uttalelse der de var tydelige om situasjonen. Dansk og svensk UD har også vært tydelige. Den danske utenriksministeren, Lars Løkke Rasmussen, var raskt ute og oppfordret til deeskalering men la raskt til, og jeg siterer: Han «ønsker det iranske styret dit pepper'n gror». Dette kommuniseres aldri tydelig fra Arbeiderparti-regjeringen. Man har aldri stilt seg tydelig på rett side i denne saken – på siden til det iranske folket, som fortjener frihet, ikke undertrykkelse, drap og tortur.

Fremskrittspartiet mener den jevnlige kontakten mellom Norge og det iranske terrorregimet er ekstremt problematisk, spesielt etter demonstrasjonene i 2022, som ble slått ned med blodig hånd av terrorregimet. Sannheten er at Arbeiderpartiet har tatt på terrorregimet i Iran med silkehansker. Den norske ambassaden har deltatt på offisiell markering av den islamske revolusjonen, som et av få vestlige land – også etter protester som fulgte drapet på Mahsa Amini, den 22 år gamle kvinnen som hadde satt på hijaben feil og måtte dø for det. Under demonstrasjonene ble hundrevis av mennesker drept. Norge ble advart mot å delta på regimets feiring, men valgte likevel å stille. I 2023 møtte daværende utenriksminister Anniken Huitfeldt Irans utenriksminister. Flere europeiske land valgte på samme tid å avstå fra slike møter, bl.a. på grunn av regimets håndtering av protestene og henrettelse av politiske fanger. I 2023 hadde statsminister Støre en telefonsamtale med Irans daværende president Ebrahim Raisi, selveste slakteren av Teheran, som var sentral under massehenrettelsene i 1988. Statsministeren ønsket ikke å kommentere denne kontakten i Stortingets spørretime i går. I 2024 hadde også utenriksminister Barth Eide en telefonsamtale der han angivelig skal ha anerkjent Irans konstruktive rolle i regionen. Dette var det iranerne meldte etter møtet, og det kunne jo vært interessant å spørre utenriksministeren om dette stemmer, eller om det er det iranske regimet som sier noe som ikke stemmer. Med tanke på Irans rolle som premissleverandør for terror i Midtøsten er det i så fall oppsiktsvekkende å komme med uttalelser om at Iran skal anerkjennes for sin konstruktive rolle i Midtøsten, når målet deres er å utslette staten Israel.

Fremskrittspartiet har vært, og vil alltid være, tydelig på at vi støtter det iranske sivilsamfunnets kamp mot prestestyret. Iran er en trussel mot ikke bare den regionale freden, men verdensfreden. Terrorregimet er en viktig våpenleverandør til Russlands krig i Ukraina, som truer Norges sikkerhetspolitiske interesser og nasjonale trygghet. Terrorregimet er en trussel mot global handel og har ved en rekke anledninger, også nå under den pågående krigen, angrepet sivile mål i Midtøsten og i Hormuzstredet. Det er verdens viktigste rute for olje- og gasseksport, og situasjonen kan få dramatiske konsekvenser for nordmenn; økte strømpriser er ikke usannsynlig. Disse konsekvensene ble ikke nevnt med et ord i utenriksministerens redegjørelse. Terrorregimet er en trussel mot Europa og Norge fordi de bruker proxyer til å begå terrorhandlinger, slik vi senest så for få år siden, der svenske kriminelle nettverk sto bak angrep mot jødiske mål i Danmark, med Iran som bakspiller.

Utenriksministeren viser heller ingen vilje til å bistå norske barnefamilier strandet på ferie i Midtøsten. Tyskland, Frankrike, Polen og Storbritannia jobber med å finne løsninger for å hente ut sine borgere i naboland UD har frarådet å reise til, deriblant Jordan. Luftrommet er heller ikke stengt i alle konfliktområder, som statsministeren feilaktig påpekte i Stortingets spørretime onsdag. I f.eks. Oman går trafikken – begrenset, riktignok. Flytrafikken øker også inn og ut av Emiratene. I dag tidlig kunne vi høre om nordmenn som har betalt over 70 000 kr bare for flybilletter for tre personer for å komme seg til Istanbul. Det bør være mulig å hente hjem norske borgere, f.eks. via Oman, selvsagt på egen regning, men det er ikke politisk vilje til dette i UD, ser det ut til. Å hjelpe norske borgere i utlandet er en kjerneoppgave for utenrikstjenesten, ikke å drive feilslått fredsdiplomati.

Til slutt vil jeg si at USA og NATO er bærebjelken for norsk sikkerhetspolitikk gjennom mange tiår. Selv om det ikke er noe nytt at NATO har hatt sine interne problemer tidligere, forblir samarbeidet sterkt. Samtidig er det viktig å huske på at Norge og NATO har mange støttespillere i USA. Et bredt flertall i begge partier i Kongressen står bak det transatlantiske samarbeidet. Det er avgjørende at vi bygger videre på det og holder samarbeidet tett og godt, for forholdet går begge veier. Europa trenger USA, og USA trenger Europa. Norge er en viktig leverandør av våpen, og flere norske bedrifter er sentrale i F-35-programmet. USA er den viktigste våpenimportøren for Norge.

Utenriksministeren sa i sin redegjørelse at forsvarsevne, nasjonal beredskap og motstandskraft er styrket. Det stemmer ikke. Fremskrittspartiet er glad for det tverrpolitiske flertallet på Stortinget om langtidsplanen for Forsvaret, men vi ser at arbeidet med å bygge opp Forsvaret går veldig sakte. Byråkratiet går tregt, og det henger ikke med. Politisk handlekraft mangler. Dette er svært tydelig i Nammo-saken. Nammo, som har en kritisk samfunnsfunksjon, trenger mer energi til å øke våpenproduksjonen som regjeringen allerede i april 2023 lovet å ordne opp i. Regjeringen lovte mars 2025 at Nammo skulle få tilgang på den strømmen de trenger. Da jeg snakket med Nammo i februar, sto situasjonen på stedet hvil. Snart tre år etter at Arbeiderpartiet lovte å rydde opp, snakket statsministeren om en sak til Stortinget som skal rydde opp i dette. Det tar tre år før saken da kommer til Stortinget, og nå skal den snart behandles, sies det. Det er mye prat om hvor alvorlig situasjonen er, men det er ingen handlekraft. Regjeringen lover, men feiler, og vår totalberedskap ble senest i fjor slaktet av Riksrevisjonen.

USAs oppmerksomhet flyttes bort fra Europa og over til Østen og Midtøsten. Kampen mot Kina for å beholde rollen som verdens fremste supermakt tilspisser seg økonomisk, militært og teknologisk. Europa må ta mer ansvar for å bygge opp sitt konvensjonelle forsvar, og Europa er avhengig av å ha en atomparaply som kan ha den avskrekkende effekten overfor Russland. Dette har USA, og det er ingen tegn til at det endres, men det er likevel viktig for Europa å drøfte dette. Derfor er Macrons initiativ om økt europeisk samarbeid om våpenopprustning bra. Fremskrittspartiet ble forbauset da Norge først takket nei til å samtale om dette. Danmark og Sverige takket ja, før utenriksministeren bestemte seg for å bli med i dialogen likevel. Selvsagt skal Norge være med på slike samtaler.

Mens bombene faller i Midtøsten, glir Ukraina dessverre i bakgrunnen. Utfallet av denne krigen er viktig for europeisk og norsk sikkerhet. Det er bra vinteren er over for et hardt prøvet folk, i hvert fall nærmer det seg. Det er grusomt å se hvordan Putin systematisk går etter å ramme sivilbefolkningen gjennom å angripe energiforsyningen. Fremskrittspartiet mener det er viktig at vi fortsetter å støtte Ukraina. Det er også viktig for legitimiteten i den norske støtten å sikre at penger og ressurser vi gir, ikke blir gjenstand for korrupsjon. Det er skuffende at Arbeiderpartiet, også etter Epstein-avsløringene, etter alle fredsmeglerfiaskoene, alle bortkastede penger som er betalt ut i organisasjoner, stiftelser og bistandsorganisasjoner, og som man ikke kan dokumentere effekt av, bare skal fortsette denne kursen som før. Fremskrittspartiet mener Norge ikke skal vente på granskingen før kursen legges om. Som norske politikere har vi én oppgave: å sikre tryggheten og interessene til Norge, ikke bruke ressurser på å være fredsambassadører og dele ut penger ukritisk.

Kirsti Bergstø (SV) [10:36:05]: Vi lever i en brytningstid, der vi ser at autoritære krefter vinner fram og starter kriger. Krigen herjer fremdeles i Ukraina. Vi ser også at de mange har stolt på, ikke lenger er noen vi kan lene oss på. USA, som mange har sett på som en sikkerhetsgaranti, er nå en sikkerhetstrussel. Det ser vi ikke bare i en mer ustabil situasjon i USA, med nedbygging av institusjoner, undergraving av ytringsfrihet, forfølgelse av egne innbyggere og press på demokratiet, vi ser det i stadig nye brudd på folkeretten. En verden der Trump tar seg friheten til å bestemme hvem som skal leve og dø, hvilke land som skal utsettes for angrep, og hvilke mennesker som skal drives inn i krigens terror, er en mer farlig verden, også for oss.

Å stå konsekvent opp for folkeretten og ikke en verden der makt gir rett, er også å stå opp for oss selv og for norske interesser. Når Trump truer med å ta Grønland med makt, må vi stå på det grønlandske folks side, også når tolltrusler rettet mot oss selv, tas vekk. Når USA angriper et land og kidnapper statslederen, må vi si tydelig ifra, også når det er ledere vi ikke liker. Når USA og Israel går til angrep på Iran, med fare for en langvarig og blodig storkrig i et utmattet Midtøsten, må vi også våge å holde fast på en regelstyrt verden.

Det er veldig lett å forstå at folk i Iran er lettet over at Khamenei og en rekke av de øverste politiske militære og religiøse lederne er borte. Vi vet ikke hva som kommer, men vi vet at det iranske prestestyret er blant det mest brutale og autoritære i verden. Derfor har SV og alle – jeg understreker: alle – partier i Stortinget lenge kritisert regimet og støttet de mange som har tatt til gatene i protest, som har ønsket seg en framtid. Det iranske folk trenger demokrati, de trenger frihet.

Det store spørsmålet er om man kan bombe fram et demokrati. I det forrige innlegget hørte vi tanker om hvor lang tid det tok før visse ord kom i utenriksministerens redegjørelse. Jeg registrerte ikke ordet fred eller ordet folkerett i representanten Listhaugs innlegg.

Det jeg registrerer, er det historien har vist oss, nemlig at det ikke er frihet som kommer i kjølvannet av omfattende luftangrep, men heller kaos. Det ser vi nettopp etter krigen mot Irak, der det fremdeles er langt unna stabilitet, langt unna demokrati, langt unna det som den gang ble sagt at var målet med angrepet. Denne gangen har man ikke engang prøvd å lage en aura av folkerettslig argumentasjon for angrepet.

Derfor er jeg glad for at utenriksministeren så tydelig slo fast at vi må stå opp for folkeretten, det er i vår egeninteresse, og at dette er en krig vi ikke skal delta i. Jeg mener at det også er på tide å hente de norske soldatene i regionen – som nå er under amerikansk kommando – hjem.

Vi lever i en brytningstid, med krig i Europa, med fare for storkrig i Midtøsten, med økende forskjeller, med klimakrisen – som også NATO peker på at utgjør en sikkerhetstrussel – med tekoligarker med stadig mer makt, med trusler om stormaktsrivalisering og med toll og uro i verdenshandelen.

Det er også i en brytningstid at modige stemmer trengs. Vi vet ikke hvem som vil bære lengst og bære gjennom på sikt. Derfor må vi søke tettere samarbeid med land vi har et interessefellesskap med, styrke og forsvare institusjoner og spilleregler. Vi må se på de mulighetene vi har til å skape en framtid der vi bygger samfunn uten ødeleggende utslipp, uten store forskjeller, tar tilbake den digitale suvereniteten og kontrollen og blir mindre avhengig. Det er ikke gitt hvilke krefter som vinner fram, men det er ingen tvil om hvilken side vi må stå på. Det er freden, folkeretten og demokratibevegelsens side.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [10:41:23]: Som et lite land med enorme ressurser – enorme fiskeriressurser og olje- og gassressurser – og enorme havområder er vi helt avhengig av folkeretten. Havretten, som ble utviklet på 1970-tallet, er definerende for rettighetene vi har til fiskeriressursene våre. Den har vært definerende for utviklingen av norsk sokkel og norsk olje- og gassindustri. Det er definerende når Senterpartiet nå jobber for at vi skal få en mineralnæring, slik at vi kan bruke de norske mineralressursene i norske havområder.

Så folkeretten er definerende for vår rikdom. Som et lite land med et lite forsvar er vi helt avhengig av at også stormakter respekterer folkeretten. Norges geografiske plassering gjør at vi er i en helt unik posisjon – vi er mer enn noen annen avhengig av dette. Og selv om vi noen ganger, på andre områder, kan være uenige om hvordan folkeretten brukes, kan vi ikke velge det, for det er andre som har større makt til å definere det enn oss. Og hvis vi, som et lite land med enorme naturressurser, og som nabo til Russland – vi ser at det blir mer og mer stormaktsrivalisering i våre områder – skulle gjøre det, ville vi gjøre oss selv mer sårbare.

Før jul inngikk Norge en ny fiskeriavtale med Russland. EU var ikke bare begeistret for den avtalen. De hadde andre interesser, men vi hvilte oss på de rettighetene vi hadde, og vi hvilte oss på havretten og rettighetene vi har til fiskeriressursene våre. Så vi inngikk avtalen med Russland – akkurat som at vi inngikk avtale med Russland da Gorbatsjov styrte og da Bresjnev styrte. Vi la til grunn den sedvanen og den internasjonale retten som vi har.

Når vi diskuterer folkeretten, glemmer vi noen ganger at det absolutt er i vår egeninteresse at de internasjonale spillereglene respekteres. De siste to årene har vi sett en enorm kamp om naturressurser. Hva var noe av det første Trump var opptatt av i møtet med Ukraina? Jo, det var tilgang til deres naturressurser og å få til en mineralavtale med Ukraina. Han var veldig opptatt av ressursene. Vi vet ikke de bakenforliggende årsakene til at Trump har vært så interessert i Grønland, men det kan jo tenkes at det skyldes de naturressursene som er på Grønland. Så kampen om ressursene blir sterkere, ikke svakere. Da er vårt vern nettopp de internasjonale avtalene og folkeretten.

Jeg synes at de partiene som har et mer og mer relativistisk forhold til dette, bør tenke på om det er i vår nasjonale egeninteresse eller ikke. Jeg tror vi med stor tyngde kan si at det virkelig er i Norges egeninteresse å stå opp for folkeretten, og at det virkelig er i egeninteressen til norsk olje- og gassindustri, norsk fiskeriindustri og norsk mineralnæring, når vi begynner å utvikle den, at vi står opp for folkeretten.

Bakteppet for at jeg sier dette, er selvfølgelig situasjonen i Midtøsten nå. Det er et perspektiv jeg ønsker å løfte opp. Vi ser hvor mange mennesker som er på flukt i Midtøsten over år, og hvordan FNs leire har vært underfinansiert over år. Da vi fikk den store flyktningstrømmen til Europa for ca. 10 år siden, var én av grunnen at man ikke fikk mat. Så min og Senterpartiets oppfordring til Utenriksdepartementet er at man, når man skal se på bruken av norske bistandspenger, ser om vi kan gi flere midler, som kan gjøre at det blir verdige forhold i de flyktningleirene vi har i Jordan, Syria, Libanon og andre områder i Midtøsten, slik at, hvis det skulle bli store folkestrømmer nå, færrest mulig trenger å frykte kampen for det daglige brød og kan være i de leirene.

Vi vet jo at det også ville være i vår egeninteresse. Det er for det første etisk riktig, med tanke på å hjelpe folk som er i nød, og hvis vi ikke gjør det, blir det, for det andre, folkestrømmer til Europa, som kommer til å skape ny uro og nye spenninger. Så man kan ha et etisk standpunkt til dette samtidig som det er i vår nasjonale egeninteresse å hjelpe til i situasjoner rundt omkring. Norge er ingen stormakt, så hva vi gjør militært, vil ikke bety noe, men vi har en humanitær kraft, og vi har en egeninteresse i å se på hvordan vi kan hjelpe i disse områdene for at færrest mulig skal måtte legge ut på flukt. Det er i vår nasjonale egeninteresse å stå opp for folkeretten, for vi har enorme naturressurser.

Bjørnar Moxnes (R) [10:46:35]: I sin berømte tale i Davos snakket Mark Carney om et brudd i verdensordenen, slutten på en bekvem illusjon og begynnelsen på en hard realitet, der geopolitikken og den dominerende makten ikke er underlagt noen grenser eller begrensninger. Han tok til orde for at de mellomstore maktene må handle sammen og bygge en ny orden på verdier som respekt for menneskerettigheter, solidaritet, suverenitet og statenes territorielle integritet. Han sa også at de mindre maktenes styrke begynner med ærlighet:

«Vi visste at fortellingen om den regelbaserte internasjonale ordenen delvis var falsk – at de sterkeste fritok seg selv når det passet seg, at handelsregler ble håndhevet asymmetrisk.

Og vi visste at internasjonal rett ble anvendt med varierende strenghet, avhengig av hvem den anklagede eller offeret var.»

Alle klappet, og alle hyllet. Og nå står vi her med en klart folkerettsstridig angrepskrig mot Iran som har krevd sivile liv allerede, med massive angrep mot landets infrastruktur, der folkelige krefter utnyttes for å rettferdiggjøre utenlandskrig. Sjelden har vel vestlige lederes prinsippløse hykleri blitt mer overtydelig enn i kontrasten mellom det rettmessige forsvaret av folkeretten når det gjelder Ukraina og Grønland og Danmark, og, på den andre siden – som Listhaug synliggjør veldig tydelig her i salen – aksepten for Israel og USAs åpenbart ulovlige angrepskrig mot Iran.

Begrunnelsen for krigen mangler enhver logikk. Trump har lenge sagt at Iran ikke må få utvikle kjernevåpen. Etter angrepet i juni i fjor erklærte han at atominstallasjonene var destruert. Israel sa etter bombetoktene i juni i fjor at dette var en historisk seier som ville stå seg i generasjoner.

Så kom nye samtaler. Rett før helgen reiste Omans utenriksminister til Washington for å informere om et diplomatisk gjennombrudd. Han sa at en avtale var innen rekkevidde, at Iran hadde gått med på langt mer enn i tidligere runder: både full tilgang for atominspektører fra FN og åpning for å gi amerikanske inspektører det sammen, noe som aldri tidligere har skjedd. Så, få timer senere, starter altså bombekrigen. Nå har vi en ny USA-ledet regimeskiftekrig.

Hva er erfaringene med det? Fra Vietnam til Afghanistan, fra Irak til Libya – stort sett fører amerikanske kriger, for det første, USA inn i en hengemyr som de sliter med å komme seg ut av, og for det andre – kanskje viktigst – fører amerikanske kriger til enorme tap for menneskene som får amerikanske bomber i hodet, ødeleggende ustabilitet og massiv framgang for terror, som vi så med Irak og Libya, med spredningen av Al Qaida i hele Nord-Afrika og ustabilitet over hele Sahel-beltet. De landene som rammes av de krigene som FrP og Listhaug alltid støtter, kastes inn i nedadgående, negative spiraler.

Denne krigen kan føre til statskollaps, borgerkrig og enorme flyktningstrømmer, som vi jo så etter krigene mot Irak og Libya – et tankekors for partier som ikke er så glad i flyktninger, men som av sitt fulle hjerte støtter enhver krig som Israel og USA måtte sette i gang, uansett om folkeretten trampes på.

Vi vet at presteregimet i Iran står bak massive, omfattende og enorme angrep på sin egen befolkning, på menneskerettigheter, på kvinners rettigheter og på minoriteters rettigheter, og ingen her i salen sørger over Khameneis død. Men spørsmålet er jo om vi får en tryggere verden når de militært sett mektigste kan ta seg retten til å overkjøre folkeretten, likvidere dem de ønsker å bli kvitt, og ikke minst tilegne seg ressursene de mener de har krav på.

Både Iran og Israel har i mange tiår representert mørke krefter basert på vold, undertrykking og fanatisk religion. Vi heier ikke på noen av dem, men vi bør slå ring rundt folkeretten, rundt det Mark Carney sa i Davos, og stå prinsipielt opp for folkeretten også når det er Vesten eller Vestens allierte som gjennomfører det. Det siste vi bør gjøre, er å lytte til Fremskrittspartiet.

Arild Hermstad (MDG) [10:51:55]: Russlands umenneskelige angrep på Ukraina, faren for en storkrig i Midtøsten og et stadig mer uforutsigbart USA får den liberale verdensordenen til å knake i sammenføyningen.

Norge står mer alene enn noen gang, sa utenriksministeren i sin gode redegjørelse. Det er en analyse som MDG deler. EU beveger seg i høy fart, og Norge er ikke med på ferden. Samtidig kan vi altså ikke lenger stole på USA som sikkerhetsgarantist.

Miljøpartiet De Grønne er tuftet på solidaritet mellom mennesker, mellom land og mellom generasjoner. Når mange tenker at løsningen på en mer uforutsigbar verden, ja, det er at vi skal stå mer alene og tenke mer på oss selv, går MDG motsatt vei. De store problemene i vår tid løses ikke med alenegang, eller med utopiske teorier om allianser som ikke finnes – ikke i energipolitikken, ikke i forsvarspolitikken og ikke i klimapolitikken. For MDG er det en selvfølge at Norge skal være en del av NATO, og vi har alt å tjene på at alliansen består. Men samtidig ser vi, som utenriksministeren var inne på i sin redegjørelse, at alliansen vakler. Vi trenger flere sikkerhetspolitiske bein å stå på. Det åpenbare svaret er EU. Norge har alt å tjene på et fullverdig medlemskap. Det gjelder i helsepolitikken, i forsvarspolitikken, i energipolitikken, i klimapolitikken og i beredskapspolitikken.

Og så er det noen som mener at EU er irrelevant i forsvarspolitikken. Det er jeg uenig i. At NATO-land som Storbritannia og Tyrkia står utenfor EU er knapt relevant. Begge disse landene er betydelige militærmakter og Norges forsvar alene er ikke fryktinngytende. Så har vi en geografisk plassering med lang kystlinje og med grense mot Russland som gjør oss til et strategisk utrolig viktig land. Da trenger vi gode og nære venner, uten allianser er vi sjanseløse. I en verden som blir stadig farligere, er det helt uansvarlig å velge å stå mer alene enn før. Fullt medlemskap i EU er nødvendig for å sikre tryggheten vår i denne situasjonen. Vi trenger ekte EU-venner som forplikter hverandre, ikke et EØS-vennskap hvor vi sitter på gangen uten å delta i de politiske beslutningene.

Vi må også snakke om den sikkerhetspolitiske trusselen som kommer innenfra. For når ytre høyre tar makten i land som Ungarn og Slovakia, svekkes vår felles sikkerhet. Når land velger isolasjonisme framfor samarbeid, blir autoritære stormakter mektigere.

Det er kanskje dette som ligger til grunn når USAs sikkerhetspolitiske strategi eksplisitt legger opp til å støtte ytre høyrekrefter i Europa. Putin kan gni seg i hendene, for nå kommer altså USA til å prøve å gjøre det samme som han har prøvd på i årevis, å gjøre Europa og EU-fellesskapet svakere. Disse kreftene finnes også i Norge, hovedsakelig som mikropartier på ytre høyre og ytre venstre fløy. Men de politiske ideene finnes også på Stortinget. Partier som spiller på identitetsfrykt og kulturkrig, vet at de bidrar til den samme splittelsen som autoritære krefter i andre land lever av.

Når FrP advarer om at vi blir stadig færre etniske nordmenn og samtidig legger til grunn den absurde definisjonen at bare personer med fire norske besteforeldre er norske, beveger de seg inn i et tankegods som lenge har vært forbundet med brunere politiske strømninger. Når KrF angriper transpersoner og prideflagget og vil svekke folks rett til å være den de er, importerer de amerikansk kulturkrig til Norge. Dette er farlige tendenser. MDG vil advare alle partier mot å la ytre høyre få dominere problemforståelsen i samfunnet vårt. I møte med retorikk som spiller på frykt, misnøye og kulturkrig, må vi minne oss selv om at vi blir bedre når vi har plass til alle. Skal vi bygge en solid mur mot dem som forsøker å splitte oss utenfra med destruktive og farlige ideer, må vi stå opp for de norske demokratiske verdiene.

Vi må styrke verdier som tillit, inkludering og solidaritet. Det gjør vi ikke med alenegang, men med mer samarbeid. Tiden for å sette i gang en bred EU-debatt er nå.

Jonas Andersen Sayed (KrF) [10:57:11]: Takk til utenriksministeren for redegjørelsen.

La meg være krystallklar: Folkeretten må ligge fast. En regelstyrt verdensorden er avgjørende, og selvsagt i Norges interesse. Det er både urimelig og uriktig når både statsministeren og utenriksministeren har vært ute og antydet at KrF mener noe annet. For en svikter ikke folkeretten bare fordi en ikke hyller regjeringens reaksjon like mye som det den iranske ambassadøren i Norge gjorde i Dagbladet i går kveld. Når regimets representant kaller regjeringens Palestina-linje for glimrende, bør det også mane til ettertanke. Det er vanskelig å få en tydeligere bekreftelse på at denne regjeringens Midtøsten-politikk har framstått ensidig Israel-kritisk, og hvorfor det bilaterale forholdet med Israel er på et historisk bunnpunkt. En svikter heller ikke folkeretten fordi en spør: Er det klokt av Norge å være det landet som sammen med Spania har vært de aller mest høylytte kritikerne av angrepet på terrorregimet i Teheran? Ville det virkelig vært et brudd på folkeretten om Norges reaksjoner lå noe nærmere viktige allierte som Tyskland, Canada, Frankrike eller Storbritannia?

Den sterkeste kritikken mot regjeringen kommer heller ikke først og fremst fra KrF. Den kommer fra iranere i Norge som etterlyser sterkere støtte og kjærlighet til det iranske folket. I 47 år har regimet undertrykt sitt eget folk med fullstendig straffrihet. I januar ble ifølge rapporter over 30 000 demonstranter drept på to døgn. Det er disse menneskene folkeretten også er til for å beskytte. I januar ba KrF om sterkere reaksjoner fra regjeringen på det som utfoldet seg. Vi mente bl.a. at Norge burde vurdere å kaste ut den iranske ambassadøren. Svaret fra regjeringen var at det var uaktuelt.

Dette regimet fengsler journalister, de har voldtatt og drept damer for å vise håret, de henger homofile, de forfølger religiøse minoriteter, og millioner av iranere lever i eksil. Samtidig har regimet eksportert terror i hele Midtøsten og jobbet videre med atomprogram og langtrekkende missiler. Når politi og etterretningstjeneste i europeiske land, inkludert Norge, gjør sine trusselvurderinger, blir alltid Iran omtalt som en trussel. Vi vet også at regimet har levert våpen til Russland som er brukt i Ukraina.

Ja, situasjonen i Midtøsten er uoversiktlig. Ja, vi deler ønsket om en diplomatisk løsning. Ja, vi er bekymret for videre eskalering. Men midt i alt dette må vi også anerkjenne det mange iranere nå kjenner på: et håp. Det er sterkt å se iranere i Bergen og i Berlin og i Irans egne gater som jubler og våger å håpe på frihet. KrFs solidaritet er ikke med mullaen i Teheran, den er med det iranske folket.

La meg avslutte med noen ord om Ukraina. Det er et paradoks at president Trump avviser diplomati med regimet i Teheran, men samtidig har nesten grenseløs tro på diplomati overfor Russland og Putin. For to uker siden var utenriks- og forsvarskomiteen i Kyiv. Ukrainerne legger bak seg en iskald vinter med daglige russiske angrep mot byer og energiinfrastruktur. Akkurat nå er krigen fastlåst, samtidig som Russland tar enorme tap. Ingen vi møtte i Kyiv, tror på en snarlig slutt på krigen, og ingen tror at Putin ønsker fred og har gått vekk fra målet om full politisk kontroll over Ukraina. Samtidig har ukrainerne konkrete planer for hvordan de skal presse Russland til reelle forhandlinger, og vår støtte gjennom Nansen-programmet er avgjørende for at disse planene kan gjennomføres. Den norske støtten til Ukraina handler likevel ikke bare om solidaritet med et land som har blitt brutalt angrepet av et naboland. Utfallet av krigen handler i økende grad om vår egen sikkerhet. Derfor bør vi utvide målsettingen for Nansen-programmet til også å omfatte styrking av norsk og europeisk forsvarsevne og avskrekking mot Russland.

Alle ønsker fred i Ukraina, og ingen ønsker fred mer enn det ukrainske folket. Men kapitulasjon er ikke fred, og en fred diktert av Putin vil ikke vare. Utgangspunktet hans er at han ikke anerkjenner Ukrainas rett til å eksistere. KrFs standpunkt er helt klart: Vi står urokkelig med det ukrainske folket i deres kamp for fred, frihet og demokrati.

Abid Raja (V) [11:02:02]: På tirsdag sa utenriksministeren noe svært viktig:

«Et sterkere Europa er den beste garantien – både for å ivareta vår egen sikkerhet og for å sikre fortsatt amerikansk engasjement i Europa.»

Videre påpekte utenriksministeren:

«Vi ser også at EU tar et større ansvar for europeisk sikkerhet. Dette bidrar til styrket samarbeid i NATO og mellom europeiske allierte.»

Jeg er helt enig i dette. Vi står i en tid der den liberale verdensordenen, folkeretten og de demokratiske prinsippene som våre foreldre og besteforeldre bygde etter 1945, er under alvorlig press. Dette er ikke bare under angrep fra enkelte hjørner av verden, men fra alle kanter. Den verdensordenen som Norge har nytt godt av i så mange år, vil forvitre hvis vi ikke forsvarer den.

Ukrainerne står i dag i frontlinjen for å forsvare den europeiske sikkerheten. I over fire år har Ukraina stått imot Russlands aggresjon. De kjemper ikke bare for ukrainsk territorium, men for folkerettens mest fundamentale prinsipper. Ingen skal kunne forandre en stats grenser med makt – ingen – ikke Putin og ikke Trump.

Samtidig som ukrainerne kjemper for Europas frihet, har det utspilt seg dramatiske døgn i Midtøsten. Skoler bombes, nabolag legges i ruiner, familier lever i frykt, og millioner av sivile er rammet av en konflikt som truer med å bli en storkrig.

I 50 år har det iranske folk blitt kneblet av et prestestyre som har møtt folkets håp med brutal vold. Flere generasjoner har stått opp for frihet og menneskerettigheter. De har vist en motstandskraft som verden burde beundre og støtte. Og når rakettene krysser landegrenser og stormaktene blir involvert, stanser ikke krigens konsekvenser ved grensene mellom Europa og Midtøsten. De treffer energimarkedene våre, økonomien vår, rammer alliansen vår og sikkerheten vår. Den internasjonale rettsordenen settes ytterligere under press.

Folkerettens prinsipper gjelder ikke bare når det er beleilig. De bør gjelde også når det er politisk krevende. Nettopp derfor må vi snakke ærlig om det som nå skjer. I generasjoner har USA vært grunnmuren for Europas sikkerhet. USA har vært bærebjelken i NATO og garantisten for den liberale verdensordenen, som både Venstres og Arbeiderpartiets politikk er tuftet på. Det har vært og er i Norges interesse. Men vi må erkjenne at USA i dag er en langt mer uforutsigbar alliert enn tidligere. Støtten til multilaterale institusjoner er ikke like selvsagt. Respekten for internasjonale spilleregler utfordres nesten daglig. Når vår viktigste allierte blir mer uforutsigbar, bør vi knytte oss tettere til Europa. Det er nettopp derfor utenriksministerens egne ord er så viktig. Som han sa:

«Slik verden nå ser ut, har ikke Norge råd til å stå alene. Vi må samarbeide med de landene som har sammenfallende interesser og mål som oss. Dette innebærer at vi må fordype båndene til EU, og at vi må styrke vårt samarbeid med våre viktigste europeiske allierte.»

Jeg kunne ikke vært mer enig, men det blir merkverdig når svaret fra regjeringen er å tviholde på en utdatert EØS-avtale, der det snart bare er Norge og Liechtenstein igjen. Det er ikke riktig at EØS-avtalen aldri har vært viktigere.

Enda mer merkverdig blir det når utenriksministeren senere i redegjørelsen slår fast at «gapet mellom medlemskap og EØS blir tydeligere». Det skyldes ikke først og fremst forholdet mellom EU og EØS-landene, men at EU utvider sitt samarbeid som en respons på at verden endrer seg. EU bygger opp felles forsvarsindustri, felles anskaffelser – en tettere sikkerhetspolitisk koordinering. EU utvikler mekanismer for raskere beslutninger i krise. EU styrker Europas evne til å stå på egne ben, nettopp for å sikre at det transatlantiske samarbeidet ikke blir ensidig og sårbart. EU beveger seg fordi verden suser forbi. Hva er regjeringens svar? Forbli på stedet hvil. Alt skal være som før, ingenting er endret for oss.

Alternativet til en uthulet EØS-avtale er EU-medlemskap. Det kan alle se, også utenriksministeren. Han sa det egentlig rett ut på tirsdag: Likevel stemte samtlige av Arbeiderpartiets stortingsrepresentanter samme dag ned å utrede norsk EU-medlemskap.

Dersom vi ikke nå i den mest alvorlige geopolitiske og sikkerhetspolitiske situasjonen Europa har stått i siden annen verdenskrig, skal ha en ny debatt om Norges tilknytning til Europa, skjønner jeg ikke når utenriksministeren og Arbeiderpartiet mener tidspunktet er riktig. Jeg vil utfordre utenriksministeren til å klargjøre akkurat det. Jeg ber også om at han klargjør at konsekvensen av det han sa om å oppfylle vår del av EØS-avtalen, er at regjeringen ikke kommer til å legge ned noe veto mot EUs direktiv i denne stortingsperioden, og at regjeringen likevel vil implementere resten av ren energipakke i løpet av kort tid. Er det det som faktisk er konsekvensen av utenriksministerens redegjørelse? Var redegjørelsen noe mer enn ord uten innhold? Jeg tillater meg å tvile.

Utenriksminister Espen Barth Eide [11:07:13]: Takk for veldig mange gode og viktige innlegg. Jeg vil først si at det er ganske bred enighet, tror jeg, om hovedtrekkene i utenrikspolitikken og – så vidt jeg kan skjønne, fra det jeg har hørt – også hovedtrekkene av hva vi nå må gjøre litt annerledes. Derfor vil jeg takke for mange gode innlegg.

Jeg vil si at representanten Slagsvold Vedums innlegg om folkeretten er et veldig, veldig godt uttrykk for det jeg tror er ganske bredt fellesgods. Dette er ikke noe vi holder oss med for å være greie med andre, dette er grunnleggende egne interesser. Det ville vært ekstremt mye farligere, og Norge ville vært et svært mye fattigere land, om vi ikke hadde folkeretten, havretten og alle andre regler som skaper grunnlaget for den type fred i riket og velstand vi har. Det å stå opp for folkeretten når den brytes, opplever jeg at det er bred støtte for.

Siden det er viktigst å bruke tid på der det kunne se ut som uenighet, vil jeg si litt mer om Iran. Jeg har først lyst til å merke meg at Sylvi Listhaug gjorde et poeng av at jeg kom til Iran langt ut i talen. Det var altså fordi jeg nettopp hadde lyst til å gjøre som også representanten Eriksen Søreide var inne på. Det er viktig å prioritere, og Ukraina er sak nummer én. Det å ta vare på sikkerheten i våre egne områder, NATO, EU og nordområdene kom først. Det var en bevisst prioritering, før jeg kom til Midtøsten, som jeg mener jeg behandlet grundig og gjennomtenkt.

I Listhaugs innlegg på 15 minutter tok det over 13 minutter før Ukraina ble nevnt, og det fikk vel kanskje 32 sekunders omtale. Hvis man først skal bruke den måten å regne på, som jeg mener er litt lite dyp, vil jeg si at man da også kan analysere hva Listhaug synes var viktigst å snakke om. Det var mest viktig å kritisere norsk diplomati, ikke å snakke om verden der ute.

Når det gjelder Iran, vil jeg si at det ikke er noen tvil om at prestestyret og regimet i Iran er et ekstremt brutalt, undertrykkende regime. Det har det vært i mange tiår. Dette har vi fordømt om og om igjen, og vi hadde tydelig fordømmelse av de ekstreme overgrepene vi så i januar, mot studenter og andre som gikk ut i gatene. Jeg sa i mitt innlegg at jeg både forstår at mange iranere ser håp, og at jeg også ønsker en annen framtid for Iran. Det skal det ikke være noen tvil om.

Det er altså ikke slik at det at et regime bryter menneskerettighetene endrer på det grunnleggende i folkeretten, som er regler, ikke minst da regler mellom stater. Hvis vi mener alvor med kritikken av Russland i Ukraina og forsvaret for Kongeriket Danmark og Grønland, må vi være konsistente. Det er altså ikke rom i folkeretten for regimeendringskrig. Dette oppfyller ikke kriteriene for forebyggende eller forkjøpsangrep, og det har heller ikke hjemmel i FNs sikkerhetsråd, så det er sikker folkerett å si at dette angrepet ikke var i tråd med folkeretten.

Det er det faktisk veldig mange land som er enig med oss i. Det er en misforståelse, tror jeg, om at flere europeiske land angivelig har støttet dette folkerettslig. Jeg har ikke funnet ett. Tvert imot har land som Frankrike, Storbritannia og Canada vært ganske tydelige på at angrepet ikke har hjemmel i folkeretten, og de har blitt tydeligere med tid. Jeg hadde sans for Moxnes’ hyllest av Carney. Jeg var og hørte på den talen, og han sa veldig bra at vi må si fra når folkeretten brytes. Likevel vil jeg, med stor kjærlighet vil Canada, si at det tok noen dager før de ble så tydelige som man kanskje skulle forvente, mens vi var tydelige fra dag én. Jeg er glad de nå er enige med oss når det gjelder det folkerettslige grunnlaget for det angrepet.

Så ble vi kritisert for kontakt med Iran. Det er riktig at vi har diplomatiske relasjoner til Iran, selv om vi er dypt uenige med det de driver med, akkurat som vi har ambassadør i Moskva og en russisk ambassadør i Norge. Det er ikke slik at vi driver og bruker utkasting av ambassadører som virkemiddel. Den kontakten er ene og alene innrettet mot å forsøke å bidra til f.eks. forhandlede løsninger.

Den siste statsråden som var i Iran, var Per Sandberg. Han var så vidt jeg vet medlem av en regjering Sylvi kjenner godt. Før det var det Børge Brende. Det er ikke en kritikk, jeg bare nevner at det er de to siste statsrådene som har vært på besøk. Kjell-Børge Freiberg var i Iran – ikke for å snakke om fred og menneskerettigheter, men for å snakke om de omfattende mulighetene for energisamarbeid. Han var vel også den gang medlem av Fremskrittspartiet. Det er ikke slik at vi har begynt å ha kontakt med Iran, dette har man gjort over tid, men vi er veldig tydelige på hva vi bruker den kontakten til.

Så var det mange andre spørsmål, som jeg kommer tilbake til når jeg har mer tid.

Trine Lise Sundnes (A) [11:32:06]: Utenriksministerens redegjørelse tegner et bilde av en verden der kriser og konflikter kommer tettere, varer lenger og rammer hardere – også oss. For Arbeiderpartiet er svaret på denne utryggheten mer samarbeid og mer folkerett.

Europa er i ferd med å bygge en ny sikkerhetspolitisk arkitektur, og EU er blitt motoren i dette arbeidet. De er nå den største sivile og militære støttespilleren til Ukraina samlet sett gjennom bl.a. EUs fredsfasilitet, opplæring av titusener av ukrainske soldater og langsiktige støttepakker på mange hundre milliarder kroner. Dette er ikke bare utenrikspolitikk, det er kjernen i europeisk sikkerhetspolitikk. For et land som Norge betyr det at vår sikkerhet i økende grad formes både i NATO-rådet i Brussel og i EUs rådssaler, uavhengig av om vi sitter ved bordet eller ikke.

Når EU nå bygger opp egen forsvarsindustri, felles ammunisjonsinnkjøp og bedre militær mobilitet i Europa, påvirker det hvordan vi skal forsvare Nord-Norge, sikre atlanterhavslinjene og beskytte norsk sokkel.

Jeg er glad for at utenriksministeren så tydelig sier at nå må vi investere mer i forholdet til EU, og han knytter dette direkte til norske sikkerhetsinteresser. Da må vi også rydde unna hindringene, slik han selv peker på, etterleve EØS-avtalen, være tidlig inne i prosessene og ikke la innenrikspolitiske omkamper svekke vår troverdighet i Brussel.

Norges sikkerhet, velferd og arbeidsplasser er uløselig knyttet til det europeiske samarbeidet. Når EU nå fornyer sine strategiske programmer, fra Green Deal og industripolitikk til digital omstilling og forsvars- og sikkerhetssamarbeid, er det viktig for Norge direkte. Med EØS får vi tilgang til forskningsmidler, klima- og energiprogrammer og infrastrukturprosjekter, som vi aldri kunne finansiert alene. Det handler om norske arbeidsplasser i eksportindustrien, verdikjeder for grønn omstilling og kompetanse for våre forsknings- og utdanningsmiljøer.

Samtidig ser vi at EU strammer inn sin industripolitikk og innfører mer offensive «Buy European»-mekanismer for offentlig anskaffelser og strategiske verdikjeder. For Norge er det avgjørende at norske bedrifter fortsatt kan konkurrere på like vilkår i det europeiske markedet, og at vi bruker EØS og våre avtaler aktivt for å sikre markedsadgang, forutsigbarhet og jobber i hele landet.

Når Norges befolkning har valgt alenegang framfor å delta i det europeiske demokratiet, er det viktig at vi etterlever forpliktelsene våre og er en tydelig og konstruktiv partner når Europa tar større ansvar for sikkerhet, energi og industriell utvikling.

Midtøsten er igjen en region der flere konflikter flyter inn i hverandre og truer både regional og global stabilitet. I Gaza ser vi en humanitær katastrofe som er helt uakseptabel med enorme sivile tap og ødeleggelser. Med USA og Israels angrep på Iran ser vi nå en rekke motangrep som involverer en lang rekke land og væpnede grupper. Det iranske regimet er et terrorregime – ingen tvil – som undertrykker egen befolkning, støtter væpnede grupper i regionen, og som bidrar til å destabilisere naboland. Mange i Iran har svært gode grunner til å juble over at et regime som har fengslet, torturert og drept sine egne, nå opplever sterkt press.

Samtidig er det svært vanskelig å se hva en ansvarlig exitstrategi for USA og andre allierte egentlig kan være. Hvis det ikke lykkes å etablere en overgangsregjering og en politisk prosess som gir iranere reell innflytelse, risikerer vi at befolkningen i Iran ender opp med et prestestyre 2.0, et nytt autoritært regime som viderefører undertrykkelse og regional destabilisering. Det må vi ta inn over oss når vi diskuterer sanksjoner, militærmakt og regimeskifte. Målet kan ikke bare være regimeendring, men også en vei mot mer rettsstat, mer frihet og mer stabilitet for folk i Iran og i regionen. For Norge betyr dette at vi må være tydelige på folkeretten, men også på risikoen ved maktvakuum og på behovet for politiske løsninger, ikke bare militære.

I en verden som blir farligere, er svaret ikke å trekke seg tilbake som en kan få inntrykk av er Fremskrittspartiets linje. Mer engasjement i politikken og i partnerskapene former vår felles framtid.

Himanshu Gulati (FrP) [11:37:30]: Jeg vil begynne med å svare ut Rødt og representanten Moxnes sitt angrep på Fremskrittspartiet. At Moxnes på autopilot kritiserer USA og Israel, er nok ikke noe nytt for noen av oss. Vi i Fremskrittspartiet står på det iranske folkets side i kampen for frihet – kampen for frihet fra et autoritært islamistisk prestestyre som har vært verdens største statssponsor av terrororganisasjoner og proxy-stater, enten det er Hizbollah i Libanon, Hamas, sjiamilitser i Irak og Syria, som for øvrig har angrepet også norske styrker på baser i disse landene, eller houthiene i Jemen, som har angrepet også norske skip i Adenbukta, i tillegg til jødiske mål i Europa og andre steder i verden.

Dette er «legacyen» til det iranske prestestyret, det å være verdens største statssponsor av terrororganisasjoner. I tillegg har de skutt og drept tusenvis av egne borgere, som bare nå i januar og de siste ukene har protestert fredelig for demokrati og frihet i eget land. Jeg tror verden er et tryggere sted ved at dette autoritære styret er noen gode steg unna atombomber, som de har hatt ambisjoner om å utvikle over flere år.

Jeg registrerer at Rødt denne uken var med på å arrangere en markering i Trondheim, hvor flere sørget over at mesterhjernen bak dette styret i Iran, altså ayatollah Khomeini, er gått bort, det samme regimet som har vært med på å drepe tusenvis av egne borgere den siste tiden. Fremskrittspartiet er iallfall trygge på hvor vi står i det som nå skjer i Iran. Det er på det iranske folkets side, og så får heller Rødt svare på hvor de står i det som nå skjer.

Tilbake til det jeg egentlig hadde tenkt å snakke om: Vi ser en verden rundt oss i endring. Uforutsigbarhet og raske endringer har blitt den nye normalen. Vi trenger derfor en utenrikspolitikk og en utenrikstjeneste som evner å snu seg rundt og tilpasse seg, men som også hele tiden har grunnleggende norske interesser i førersetet. Det komplekse utenrikspolitiske bildet vi ser, stiller krav til oss, krav til å endre oss, men foreløpig har ikke i Norge fullstendig evnet å ta inn over seg noen av de testene som vi er blitt stilt overfor.

Et eksempel er Russlands krig mot Ukraina. Det har vært en vekker for hele Europa, som over lang tid har tatt ut en såkalt fredsdividend, bygd ned forsvarene og latt være å gjøre nødvendige investeringer. Men istedenfor å ta inn over oss den nye, skjerpede sikkerhetspolitiske situasjonen og gjøre de endringene som trengs, f.eks. å forenkle både byråkratiske prosesser, tempo på tillatelser og bortrydding av unødvendige offentlige innsigelser, ser vi fortsatt at den type byråkratiske forsinkelser preger nødvendige prosesser, både i forsvar og forsvarsindustrien. Det er ikke godt nok.

Jeg vil også framheve en annen mer eller mindre varslet katastrofe: beredskapstankegangen overfor kjente etterretningsaktører. Våre sikkerhetsetater har nå i mange år på rad varslet oss ved navn om hvilke land som driver aktiv etterretning mot oss, og det er spesielt tre land som går igjen: Kina, Russland og Iran. Til tross for dette var Russland et satsingsland på forskningssamarbeid helt til de angrep Ukraina, men Kina er fortsatt et satsingssamarbeidsland på forskning, til tross for at vi vet at de driver med aktiv etterretning mot oss. Vi ser også innkjøp fra statlige selskaper i bl.a. Kina til sensitive forsvarsforskningsprosjekter i Nord-Norge. Vi er nødt til å legge bort naiviteten når det gjelder beredskapstankegangen overfor kjente etterretningsaktører mot Norge. Dette er rett og slett ikke godt nok.

En annen debatt som nå tvinger seg fram, er hva som er utenrikstjenestens viktigste oppgave. Nå som Epstein-avsløringene har ført til en sårt trengt gjennomgang og forhåpentligvis et oppgjør med mangeårig norsk bistandspolitikk, er også tiden inne for å diskutere hva som faktisk skal være hovedoppgaven til utenrikstjenesten, hva som best ivaretar norske interesser. For FrP er det ingen tvil om at det å hjelpe alminnelige norske borgere i utlandet som trenger hjelp, bør være en prioritert oppgave for norske myndigheter.

Vi var i går tydelige på at vi bør gjøre mer for å hjelpe og tilrettelegge for at norske turister som sitter fast i Midtøsten, kan komme seg hjem. Dette gjør andre land, og dette gjør også norske bedrifter. Vi kan i dag lese om at både Kongsberg, Equinor og flere andre har fløyet hjem trolig over 100 norske ansatte som de har i regionen, mens statsministeren her i Stortinget i går svarte at det ikke var mulig å hente hjem folk på grunn av stengte luftrom. Det er åpenbart mulig å hente hjem folk hvis det er vilje, bl.a. gjennom buss til naboland og fly videre, og vi oppfordrer regjeringen til å gjøre det de kan for å legge til rette for at norske turister som sitter fast, og andre fortvilte nordmenn som vil hjem, får muligheten til å reise hjem. Det er åpenbart mulig å få til dette dersom viljen er til stede.

Utenriksministeren var også innom viktigheten av Norges handelsforbindelser med EU og Europa i sin redegjørelse. EØS-avtalen er vår viktigste handelsavtale. Den er avgjørende for norsk næringsliv, og selv om det også er viktig å sørge for at norske bedrifter får tilgang til andre store markeder, slik som handelsavtalen med India er et godt eksempel på, er det viktig at vi som politiske ledere i Norge gjør det vi kan for å opprettholde norske bedrifters avgjørende tilgang til det europeiske markedet.

Men partnerskapet med Europa går begge veier. Norge er kanskje et lite land, men vi er store når det gjelder energi, og vi er en viktig, stabil, forutsigbar og likesinnet partner for Europa. 95 pst. av vår gass går til Europa. Russlands krig mot Ukraina har gjort Norge til EUs kanskje viktigste energileverandør. Betydningen av dette har blitt enda tydeligere nå, når vi ser hvordan situasjonen i Midtøsten påvirker annen tilgang til energi og forsyninger. Energi er derfor ikke bare energipolitikk, det er også sikkerhetspolitikk. Det er også i aller høyeste grad utenrikspolitikk, og det er viktig at Norge bruker sin posisjon som en stabil, viktig og forutsigbar leverandør for Europa for å få gjennomslag for våre interesser.

Energi bringer meg over på et annet tema, som utenriksministeren også var innom i sin redegjørelse, nemlig AI, kunstig intelligens. Det vi ser i verden i dag innenfor AI, er ikke bare et kappløp, men en krig, stort sett mellom USA og Kina, hvor det er viktig at vi som et lite land også holder oss relevante. Hvis vi lykkes med dette, vil dette også gi oss en høyere utenrikspolitisk betydning i tiden framover. Norge har imidlertid ikke en særlig imponerende stilling, foreløpig, i dette arbeidet. Vi har mange naturgitte forutsetninger – vi er et kjølig land, vi har mye vannkraft – men vi er nødt til å utvikle flere energikilder. Vi må sikre mer tilgang, enten det er gjennom økt utbygging av vannkraft, eller det er satsing på nukleære løsninger, hvis vi skal være relevante i dette AI-kappløpet som vi ser i verden.

Det gjelder ikke bare tilgangen til kraft, men også til kritiske mineraler. Der Kina i dag nesten har dominans på tilgangen til mange slike mineraler, har vi mange forekomster, men da må vi vise vilje, og vi må vise handlekraft. Norsk olje og gass hadde ikke vært til noen nytte, verken for verden, Europa eller våre egne innbyggere, om det fortsatt hadde ligget under bakken. Det samme gjelder mineralforekomster. Beslutningene som vi tar nå, vil gi svar på om vi klarer å spille en viktig rolle på det feltet framover, både for egen økonomi og for å sørge for at verden ikke er avhengig av noen få land, som Kina, for tilgangen til disse kritiske mineralene.

Mitt siste poeng på dette feltet er at vi må slutte å aktivt sende norske AI-bedrifter ut av landet. Vi har hatt noen av verdens mest spennende start-up-selskaper innenfor AI, men skatteregimet har sendt dem ut. Det kan vi ikke lenger leve med. Vi må ha flere bedrifter enn kun Kongsberg og Nammo å skryte av når vi snakker om AI, forsvar og andre felt på det området.

Det har vært mange temaer i dagens debatt å prate om. Utenrikspolitikk handler om mye, sikkerhetspolitikk handler om mye, men avslutningsvis vil jeg, igjen, bringe opp den debatten som vi har hatt – både i går og tidligere i dag – om bistand og behovet for et oppgjør med det som har vært tradisjonell norsk bistandspolitikk. Jeg tror de fleste nordmenn, uavhengig av hva man mener om bistand og utviklingspolitikk, har sittet med et inntrykk av at norske bistandsmidler går til å hjelpe mange av verdens fattigste. Så kan man være enige eller uenige om effekten det har hatt, men inntrykket har vært at det er dit pengene går. Men Epstein-avsløringene og det som er kommet fram i kjølvannet av dem, viser at veldig mange av de milliardene som er delt ut, går til helt andre ting – opprettholde nettverk, institutter, arbeidsplasser, systemer – til veldig mye rart, men ikke til å hjelpe verdens fattigste.

Fremskrittspartiet mener at bistandsnivået bør kraftig ned. Det som har hjulpet flest folk ut av fattigdom i verden, er handel og økonomisk vekst – ikke bistandsprosjekter uten fokus på resultater eller effekt. Det er på høy tid at vi tar et oppgjør med norsk bistandspolitikk, og det er egentlig litt trist at det måtte et jordskjelv til, som det Epstein-avsløringene er, før vi får tatt denne sårt trengte debatten.

Peter Frølich (H) [11:47:29]: En feil vi gjorde i 1940, var å tro at vi kunne holde oss trygge ved å stå utenfor. Vi valgte ikke krigen den gang, men krigen valgte oss. Det ville være naivt å tro at det ikke kunne skje igjen. Men heldigvis har vi valgt side på en helt annen måte enn vi hadde i 1940. Vi har valgt NATO, og vi er koblet til EU gjennom EØS-avtalen og hundre andre avtaler. Dette har sikret fred, frihet og økonomisk vekst for generasjoner av nordmenn, og det kommer til å gjøre det for framtidige generasjoner.

Det er imidlertid ingen tvil om at vi ville vært enda sterkere rustet til den stormen som nå står foran oss, om vi var en fullverdig del av samarbeidet i Europa. Det er den utenrikspolitiske redegjørelsen taus om, noe som også har vært påpekt av flere talere fra denne talerstolen. Redegjørelsen minner sånn sett litt om en skihopper som glir elegant gjennom luften, med gode analyser på veien, men som mangler et elegant nedslag, med en tindrende klar konklusjon om hva retningen for Norge skal være framover. Den åpenbare konklusjonen er at Norge burde vært medlem av EU, men det skygger regjeringen unna å fortelle oss. De vet det antakelig veldig godt selv, men ansvaret for å lede oss dit vil de ikke ta. Det står i motsetning til sosialdemokratiske kollegaer i samtlige øvrige europeiske land, senest inkludert Island.

Ikke bare viker regjeringen unna EU-debatten, med de har også begynt å svekke relasjonen vår til EU ved ikke å leve opp til de forpliktelsene vi har etter EØS-avtalen. Vi kan ikke bare skumme fløten av denne viktige avtalen. Vi vet at EØS-avtalen gir oss rett til å ta del i det indre markedet, men det gir oss også en helt naturlig plikt til å innføre det samme regelverket som man opererer med i det indre markedet. Og EØS-avtalens artikkel 102 inneholder ikke noen vetorett. Det er ingen åpning der for å la være å innføre fem av åtte rettsakter i ren energi-pakken, slik regjeringen aktivt har valgt å gjøre. Det skaper en alvorlig frustrasjon ute i Europa, i en tid da vi trenger venner. Regjeringen snakker mye om trygghet for landet, men de skaper utrygghet for vår aller viktigste avtale med vår aller viktigste handelspartner på det verst tenkelige tidspunktet, når det brygger til storm.

Så noen ord om Midtøsten. Alle i denne salen er enige om at Norge ideelt sett er best tjent med en regelstyrt verdensorden, hvor folkeretten respekteres. Når det er sagt: Vi står med det iranske folk som nå med god grunn jubler for det som kan være begynnelsen på slutten på prestestyret – et prestestyre som aldri har brydd seg om verken folkerett eller menneskerettigheter. Deres fremste eksport har vært ondskap, terror og destabilisering av regionen og verden – kanskje også her på norsk territorium, med attentatet mot William Nygaard. I Ukraina kjenner alle lyden av ayatollaene, med bølger av den iranskproduserte terrordronen Shahed.

Det iranske folket er høyt utdannet, de er overveldende sekulære, de har en stolt historie, og nå har de vært holdt som gisler og fortjener endelig frihet. Et fritt og åpent Iran vil være en berikelse for verden, og det vil være i vår utenrikspolitiske interesse. For det må ikke være noen tvil om at prestestyrets fall vil være nok et sviende tap for diktatoren i Kreml og hans nye multipolare verdensorden. Hans ord og garantier overfor egne allierte har nok en gang vist seg å ha null verdi. Glem aldri at prestestyret i Iran er en fiende av våre venner i Ukraina.

Etter å ha kjempet og frosset seg gjennom en iskald vinter er det endelig vår igjen i Ukraina. Lyden av fuglesang er like vakker der som her. Men jeg tror lyden av stillhet, en himmel uten Shahed-droner, vil være enda vakrere.

Rune Bakervik (A) [11:52:39]: Da historikeren Timothy Snyder nylig besøkte Bergen, sa han følgende: En av grunnene til at norske menn ikke går i uniform i dag, er Ukrainas utrettelige kamp mot Russland. Det er et alvorlig, men viktig perspektiv. Derfor er det også på sin plass å takke Ukraina og det ukrainske folket for den krigen de tar, også på vegne av oss, for de slåss ikke bare for sin egen frihet, de slåss for oss alle i Europa, for alle som har en grense mot Russland, og som befinner seg i Putins absurde interessesfære. De slåss for vår sikkerhet. I en verden som dessverre ikke mangler konflikter å rette oppmerksomheten mot, må vi likevel klare å holde fast ved den krigen som foregår på vårt eget kontinent, en krig som nå er inne i sitt femte år, og tolv år etter annekteringen av Krym. Den krigen må ikke bli glemt.

Det som har preget Norges reaksjon på nettopp denne krigen, er viljen til handling på alle nivåer i samfunnet. Frivillige samlet inn utstyr og kjørte ned til fronten. Fyllingsdalen teater skaffet busser og dro ned til Ukraina for å hente krigsflyktninger til Bergen. Som ordfører den gangen gjorde det inntrykk å ta imot våre nye venner og se hele lokalsamfunn mobilisere, kommuner som gjorde alt som sto i deres makt. Norske kommuner har tatt imot om lag 100 000 ukrainere. Det betyr nye klassekamerater, nye venner i idrettslaget, nye kollegaer og nye naboer. Lærdommen vi må ta med oss, er at Norge evnet å stå sammen på alle nivåer, i alle sektorer.

Regjering og storting fulgte opp med Nansen-programmet, og statsministeren har slått fast: Norge skal være der for Ukraina – gjennom krigen, når den er vunnet, og når freden igjen skal bygges. Det må vi bruke enhver anledning vi har, til å vise, ikke bare si det: at vi står ved Ukrainas side i en utmattelseskrig der utholdenheten er avgjørende.

Vår evne til å stå samlet påvirker utfallet av krigen i Ukraina. Det, sammen med å straffe Russland økonomisk og styrke Ukrainas motstandskraft, er det som til slutt vil avgjøre utfallet, og dette kan vi i Norge og Europa være med og påvirke.

Internasjonal solidaritet og samhold er ikke abstrakte verdier. Det er fundamentet en liten, åpen og privilegert nasjon som Norge bygger vår sikkerhet på. Vi stiller opp for andre, både fordi vi kan, og fordi vi trenger venner som stiller opp for oss når vi trenger det. Derfor er NATO-medlemskapet så viktig, og derfor er det avgjørende at vi tar et større ansvar når verden nå er preget av et USA som fører en mer uforutsigbar utenrikspolitikk, et USA som i større grad bruker sin makt for å kreve innrømmelser av både venner og fiender.

Konsekvensen for NATO er klar: Europa må ta mer ansvar for egen sikkerhet. Sammen med Canada skal Europa ta et hovedansvar for det konvensjonelle forsvaret av alliansen. Derfor går vi i retning av et mer europeisk NATO. Men som utenriksministeren også var tydelig på i sin redegjørelse: Vi deler grunnleggende sikkerhetsinteresser med USA, og det bilaterale forsvarssamarbeidet mellom Norge og USA er avgjørende for vår trygghet. Det forblir tett, og det forblir viktig.

Innenfor rammen av NATO har vi også knyttet oss sterkere til viktige naboer som Storbritannia, gjennom Lunna House-avtalen, og Tyskland, gjennom Hansa-avtalen. Vi har i år også formannskapet i det nordiske forsvarssamarbeidet, for våre nærmeste naboer blir stadig viktigere i vår sikkerhetspolitiske framtid. På denne måten handler vi for å trygge landet. Vi skaffer oss flere venner som vi stiller opp for, og som vi vet stiller opp for oss.

Norge må holde fast på NATO, og vi må være prinsippfaste i våre handlinger. Vi må bidra til å løse de problemene som oppstår mellom venner og allierte, for et splittet NATO er en gavepakke til våre motstandere, og en splittet vestlig verden gagner ingen andre enn Russland og de som ønsker oss svekket. Derfor må Norges rolle være å søke diplomatiske løsninger, dialog og tillit og å bygge broer.

Monica Nielsen (A) [11:57:56]: Vi lever i en urolig tid, der sikkerhetspolitikken som føres i Norge og hos våre allierte, er avgjørende for Europas sikkerhet. For Russlands angrepskrig i Ukraina fortsetter, i Midtøsten eskalerer angrepene, og flere land i regionen er skadelidende – land som ikke har tatt del i angrepene på Iran. Det er svært alvorlig, og den geopolitiske spenningen øker.

Samtidig erfarer vi at vår viktige allierte, USA, er blitt mer uforutsigbar, og USA er tydelig på at Europa må ta større ansvar for ordinært forsvar. Det gjør vi. Det norske forsvaret styrkes. Vi er blitt sterkere, og opptrappingen fortsetter, for økt nasjonal beredskap, større utholdenhet og bedre evne til å håndtere både kriser og konflikter – hjemme i Norge og sammen med våre allierte. Vi bygger nasjonal beredskap og motstandskraft for å håndtere nye og komplekse trusler.

Samtidig står vi overfor andre sikkerhetsutfordringer, som skyldes klimaendringer, miljøkriser og press mot demokratiske institusjoner. Disse utfordringene må ses i sammenheng med krig og konflikt. For Arbeiderpartiet handler ikke norsk sikkerhetspolitikk bare om militær styrke. Det handler også om å ta tak i de underliggende årsakene til konflikt i verden, som å redusere fattigdom, ulikheter i samfunnet og klimaendringer.

Nordområdene er Norges viktigste strategiske område, og det er nå økt nasjonal og internasjonal oppmerksomhet på Arktis – området som vi deler med andre land. Det er sikkerhetspolitisk viktig av flere grunner: den geografiske plasseringen i verden og fordi klimaendringene i Arktis går hurtigere enn andre steder i verden. Det vil gi globale muligheter og få konsekvenser. Nye havområder vil åpnes, og den strategiske betydningen av den arktiske regionen vil øke. Det vil endre kartet, og vi må være forberedt. Derfor har også NATO høynet sitt fokus på Arktis. Det er viktig for Norges interesser, og det er viktig for Europa.

Også EU jobber nå med å oppdatere sin arktiske politikk. Regjeringen vil gi innspill til høringen, som har frist senere i mars. Både vi i utenriks- og forsvarskomiteen og vi som sitter i Arktisk parlamentarisk råd, har hatt en rekke møter i Brussel for å fremme norske interesser, nå som Europas arktiske politikk skal oppdateres. For oss er det avgjørende at den og sikkerhetspolitikken i nord forankres i kunnskap om vår region.

En tredje utfordring er presset mot demokrati, fordi sterke institusjoner, tillit i samfunnet og respekt for rettsstaten gjør oss mer robust. I dag utfordres dette på flere områder. Vi erfarer autoritære regimer som bruker påvirkningsoperasjoner, desinformasjon og hybrid krigføring for å svekke tilliten i åpne samfunn. Dette viser at demokratisk sikkerhet ikke kan tas for gitt. Det må bygges og vedlikeholdes hver eneste dag, og samarbeidet mellom demokratiske land er avgjørende for Europas demokratiske motstandskraft.

Nå som verdenssituasjonen er så alvorlig og det pågår krig og angrep så mange steder i verden, er det viktig at vi fortsatt har fokus på alle. Mange land trenger vår oppmerksomhet, som de alvorlige hendelsene i Sudan. som har pågått i nærmere tre år, der menneskelige lidelser har vart og er store. Det er bare noen dager siden nærmere 170 mennesker ble drept da opprørere stormet en landsby i et avsidesliggende område i Sør-Sudan. Det er viktig at Norge fortsetter sitt aktive fredsdiplomati i Sudan og i andre land som trenger vår oppmerksomhet.

Oppsummert: Vi må bidra til stabilitet og ansvarlighet i nordområdene og fortsette å styrke forsvarsevnen. Vi må ta klimaet på alvor som en del av vår sikkerhetspolitikk, og vi må forsvare demokratiet både hjemme og internasjonalt. Det er en langsiktig sikkerhetsstrategi, for i en mer urolig verden er sterke samfunn at vi tar klimaendringene på alvor, økt forsvarsevne og sterke og stabile demokratier. Det er noe av det aller viktigste vi kan bygge vår sikkerhet på.

Fawzi Warsame (A) [12:03:12]: For 80 år siden lå verden i ruiner. To verdenskriger hadde vist hva som skjer når makt får gå foran rett. Svaret fra verdenssamfunnet var ikke mer maktpolitikk. Svaret var noe helt annet, nemlig folkeretten. Man bygget institusjoner, skrev konvensjoner og etablerte et rettssystem som skulle være enkelt i sin idé: at også stater, selv de mektigste, skulle være bundet av regler. Det var et historisk gjennombrudd, og i flere tiår fungerte det – ikke perfekt, men godt nok til at antallet kriger mellom stater faktisk gikk ned. Et regelbasert system var med og sørget for at verden ble litt tryggere.

I dag ser vi noe farligere. Vi ser en verdensorden som slår sprekker. Vi ser stater som tester grenser for hva de kan slippe unna med. Vi ser regler som tidligere ble respektert, nå bli utfordret. Vi ser en økende tendens til at makt igjen forsøker å gå foran rett. Da er spørsmålet: Hva gjør Norge?

For små og mellomstore stater er ikke folkeretten bare et ideal. Det er vår sikkerhetspolitikk. Norge er størst i verden i vinter-OL, og «inshallah» vinner vi fotball-VM til sommeren, men vi er ingen stormakt. Vi er et lite land, og derfor har vi mer til felles med andre små, sårbare stater – med Ukraina som kjemper for retten til å eksistere innenfor egne grenser, med Palestina hvor folk håper på at internasjonale regler faktisk skal beskytte dem, og med små land over hele verden som vet at hvis reglene faller, står de igjen alene. For dem er ikke folkeretten noe man bryr seg om når det passer, men forskjellen på eksistens og utslettelse.

Jeg har hatt privilegiet å representere norsk ungdom som ungdomsdelegat til FN under fjorårets generalforsamling. Der så jeg noe som ofte glemmes her hjemme i Norge. Jeg så at disse reglene faktisk betyr noe. For mange land, særlig i det globale sør, er folkeretten den eneste arenaen hvor også små stater kan bli hørt, hvor makt alene ikke utgjør og avgjør utfallet, og hvor rett fortsatt teller. Jeg har vært i Bangladesh og snakket med unge mennesker som følger nøye med på hvordan verden håndterer konflikter. Jeg har vært i Palestina og møtt unge som stiller seg det samme spørsmålet gang etter gang: Gjelder reglene for alle, eller bare for noen? Det er et spørsmål vi i denne salen må ta på alvor.

Folkeretten er ikke en sushibuffet. Det kan ikke være noe vi velger å plukke fra når det passer oss, og legge bort når det blir politisk vanskelig. Reglene må gjelde for alle: for små stater, for store stater, for våre motstandere og også for våre allierte. Det farligste for folkeretten er ikke når den brytes. Det farligste er når den brytes uten konsekvenser – når noen stater kan ignorere reglene fordi de er sterke nok, mens andre forventes å følge dem til punkt og prikke. Da får vi ikke et regelbasert system. Da får vi et system basert på makt.

Norge har historisk vært blant de landene i verden som har hatt størst troverdighet i spørsmålet om folkerett. Det skyldes at vi har forsøkt å være prinsipielle, at vi har sagt det samme uansett hvem som bryter reglene, at vi har stått opp for sivile under krig, og at vi har støttet internasjonale domstoler og institusjoner. Det er en tradisjon vi er nødt til å holde fast ved – ikke bare fordi det er moralsk riktig, men fordi det er i Norges egeninteresse. Hvis reglene svekkes, er det de små statene som først taper.

Verden i dag står ved et veiskille. Enten kan vi akseptere at folkeretten gradvis uthules – konflikt for konflikt, unntak for unntak – eller vi kan gjøre det motsatte. Vi kan stå tydeligere opp for prinsippet som ble etablert etter andre verdenskrig: at rett skal gå foran makt, at sivile liv skal beskyttes, at grenser ikke skal flyttes på med våpenmakt, og at internasjonale regler gjelder for alle, ikke bare når det ikke er ubehagelig.

Hvis vi ønsker en verden der små stater kan leve trygt, hvis vi ønsker en verden der unge mennesker, enten de bor i Norge, Bangladesh, Ukraina eller Palestina, kan tro på internasjonale regler, har vi et ansvar. Norge må være en tydelig stemme for folkeretten, ikke bare når det er enkelt, men nettopp når det er vanskelig.

Ruth Mariann Hop (A) [12:08:15]: Verden er i endring. Gamle skillelinjer brytes ned, og en ny virkelighet vokser fram, ikke bare innenfor sikkerhetspolitikk, men også innenfor handel, næringsliv og arbeidsliv. Som medlem av næringskomiteen har jeg lyst til å løfte fram noe av det som utenriksministeren tok opp om handel og sikkerhet, og at dette henger mye tettere sammen enn noen gang. Grønland-saken viste dette tydelig, der tolltrusler ble brukt som politisk press i en sikkerhetspolitisk konflikt. Ferro-saken viste det samme: Norge sto utenfor da EU valgte å beskytte sin egen industri, noe som har skapt usikkerhet for bl.a. ansatte i Sauda og på Senja.

Når verden endrer kurs, tvinges også Europa til å endre kurs. EU arbeider for større strategisk autonomi, mindre avhengighet, mer motstandskraft og større selvstendighet. Dette påvirker markeder som vi er en del av. For norsk økonomi betyr dette at vi må være tidlig på, tett på og tydelige i Brussel, for Norge er en liten og åpen økonomi. Om lag hver femte arbeidsplass er knyttet til eksport, og utenrikshandelen tilsvarer rundt 80 pst. av verdiskapingen. 60 pst. av dette går til Europa. Endringer i internasjonal handelspolitikk påvirker derfor bedrifter og arbeidsplasser i hele landet vårt, og derfor må vi pleie forholdet vårt til Europa, samtidig som vi må jobbe med nye markeder.

Regjeringen inngikk i fjor avtaler med Mercosur-landene India, Malaysia og Thailand, og vi jobber med Vietnam. Dette er ikke bare bra – det er helt nødvendig.

Som en liten og åpen økonomi er vi fortsatt avhengig av et fungerende globalt handelssystem. WTO er fortsatt grunnmuren for verdenshandelen, men når verden endrer seg, må også organisasjonen endre seg. Det er viktig at Norge er aktivt med i dette arbeidet.

Midt i alt dette står EØS-avtalen som vår mest grunnleggende forankring. Den har aldri vært viktigere. Omtrent alle jeg treffer i norsk næringsliv, trekker fram at denne avtalen er vesentlig for deres bedrift. EØS-avtalen har vært avgjørende for å sikre norsk næringsliv stabile rammevilkår, og det er den fortsatt. Nå er vår jobb å sikre at vår markedsadgang ikke svekkes. EØS er ikke en meny vi kan velge fra; det er en forpliktelse. Skal vi få, må vi gi, og skal vi kreve, må vi levere.

Forholdet til EU tåler krevende saker, men som alle relasjoner krever det en innsats. Jeg er derfor glad for at regjeringen investerer i dette forholdet. Det er en nødvendighet for å sikre trygghet, arbeidsplasser og norsk handlefrihet i en verden som er preget av uro.

Det er også viktig at regjeringen jobber med nye handelsavtaler med andre land, og at vi er aktivt med i reformasjonen av WTO. Det er noe av det viktigste vi gjør for å trygge Norges næringslivs interesser i dag og i årene som kommer.

Hans Olav Lahlum (SV) [12:11:33]: Mitt første innlegg fra denne talerstolen vil jeg innlede med å takke utenriksministeren for en klar fastslåing av folkerettens betydning. Så vil jeg fortsette med å takke for en prisverdig understreking av Norges støtte til Ukrainas forsvarskamp. Skulle utfallet bli at angriperen får anerkjennelse for å beholde store erobrede territorier, vil det ikke bare være en tragedie for ukrainerne, men også et svært urovekkende signal til andre stormakter som kan tenkes å angripe naboland. Dem er det dessverre flere av nå. Ser man på stormaktene samlet er situasjonen nå, i 2026, mer urovekkende enn den har vært siden 1940-tallet. FN framstår ofte handlingslammet og trenger vår støtte mer enn noen gang før.

En viktig del av bekymringen er at USA anno 2026 er et svært polarisert land med en egenrådig og uberegnelig president. Kanskje har jeg lest for mye om USAs historie når jeg fastholder en optimistisk tro på at landet vil overleve som demokrati og rettsstat, og at holdningen til internasjonale spørsmål i løpet av få år kan endre seg mye. Jeg ikke overbevist om at det Pax Americana som utenriksministeren snakket om, er borte for alltid, men man må legge til grunn at det for minst tre år framover er satt ut av spill.

Det er naturlig at regjeringens utenrikspolitiske redegjørelse og debatten om den i år domineres og sikkerhetspolitikken, stormaktssituasjonen og alliansespørsmål. Jeg vil likevel bruke resten av mitt innlegg til å argumentere for at vi også må huske de glemte folks tragedier. Svært mange mennesker lever i frykt og lider i dag som følge av militære konflikter mellom land eller på grunn av undertrykkelsen innenfor eget land i konflikter som nærmest blir oversett av verdenssamfunnet. Slike glemte tragedier har potensial til å utløse store flyktningstrømmer i framtiden og påfører allerede miljøet svært alvorlige skader.

Jeg hørte også i den norske debatten noe uenighet om hvorvidt det var riktig av USA å innlede 2026 med en folkerettsstridig militæraksjon mot Venezuela, men det synes å være enighet om at mye av problemet var at Venezuelas undertrykte folk altfor lenge har fått altfor lite støtte og oppmerksomhet av verdenssamfunnet. Selv om Iran periodevis har fått mye oppmerksomhet, kan mye av det samme sies om dem.

Denne representanten var menneskerettsaktivist før han ble folkevalgt politiker og jobbet da særlig med tragedien til befolkningen i Myanmar. Det er med sorg jeg ser at Myanmar er et av mange land hvor befolkningen i 2026 opplever den glemte konflikts tragedie. Vest-Sahara er et annet kjent eksempel. President, det bør være en plikt for deg, for meg og for alle oss i denne salen, både som politikere og som medmennesker, at vi i de kommende årene forsøker å rekke ut en hjelpende hånd til ofrene for de glemte tragediene ute i verden.

For avslutningsvis å sitere en tidligere utenriksminister: Det er min mening, og den må jeg respektere.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [12:14:05]: Norge har tjent godt på å ikke være medlem i EU. I denne debatten er det noen som ikke har klart å la være å hylle EU og ønsker at Norge skal gi fra seg nasjonal suverenitet og melde seg inn i EU – anført av den nye Høyre-lederen Ine Eriksen Søreide og støttet av Abid Raja fra Venstre. Det jubles høylytt fra den nye lederen av Europabevegelsen, Trine Lise Sundnes fra Arbeiderpartiet, som sier at Norge har valgt alenegang istedenfor å delta i det europeiske demokratiet. Det er en utrolig rar påstand når man vet at Norge regnes som verdens mest demokratiske land.

Det som har tjent Norge særdeles godt, er nettopp at vi har hatt nasjonal handlefrihet i handelspolitikken. Det gjør at vi kan ha en norsk næringsmiddelindustri, at vi har tollfrihet på en rekke flere varer enn det f.eks. EU eller USA har, at vi kunne ta våre egne nasjonale valg da det gjaldt handelspolitikk og da det begynte å bli handelskrig mellom nettopp EU og USA – f.eks. i diskusjonen om import av biler – at vi kan ha kontroll over vår egen fiskeripolitikk, og at det ikke er EU som styrer vår fiskeripolitikk. Da vi inngikk en ny fiskeriavtale med Russland før jul, var det nettopp Norge og Russland som inngikk den avtalen. EU var uenig, for de ønsker å ha tilgang på våre ressurser. Det har tjent Norge særdeles godt at vi har hatt en langsiktig og god forvaltning av våre fiskeriressurser.

Det at vi har hatt egen valuta, tjener oss også godt, for det er en annerledes økonomisk utvikling i Norge enn i veldig mange andre europeiske land. Derfor er det å ha egen krone og egen pengepolitikk et gode for et land, ikke en ulempe.

At vi også har selvstendig utenrikspolitikk og kan ha den posisjonen vi har, er bra for Norge. Det er bra for det norske folk at folket i både 1972 og 1994 sa nei. Nå er en folkeavstemning om Island skal starte medlemskapsforhandlinger mest sannsynlig rett rundt hjørnet. Jeg tror at både Høyre, MDG, Venstre og sannsynligvis også ganske mange i Arbeiderpartiet kommer til å bruke det som en ny brekkstang for å prøve å starte en ny EU-debatt i Norge. Det er det ingen grunn for. Når man ser på historien og all den skremselspropagandaen som var i 1994, så var den feil – den nasjonale selvstendigheten er et gode. Så er Norge en god nabo – vi er flinke til å samarbeide, vi har god dialog med våre naboland, og vi har god dialog med EU. Derfra til å gå inn i en prosess der vi skal starte en medlemskapsdebatt som flere ledende politikere har tatt til orde for i dag, mener Senterpartiet er helt feil vei å gå.

Utenriksminister Espen Barth Eide [12:16:58]: Når det gjelder både det siste innlegget fra representanten Slagsvold Vedum og flere innlegg om EU, tror jeg i hvert fall man kan ta én ting ut av denne debatten, og det er at den bekrefter Eldring-utvalgets poeng om at enten tar man godt vare på EØS-avtalen og de 100+ tilleggsavtalene med EU, eller så må alternativet være medlemskap. Regjeringen er tydelig på at vi ikke har noen medlemskapsprosess på gang, og vi mener at vi kan fortsette arbeidet basert på dagens tilknytningsform, men da må man ta det på alvor. Spørsmål om demokrati, f.eks., reises også. Da Slagsvold Vedum og jeg satt sammen i lykkelige år i regjering, innførte vi hundrevis av direktiver fra EU hvert eneste år som vi ikke hadde besluttet, for de var besluttet av noen andre. Så det finnes et argument for at man også kan være med og bestemme alle de reglene som gjelder oss, og det er vel der demokratidebatten kommer.

Når det gjelder folkerett, vil jeg igjen takke for mange gode innlegg om det og betydningen av det for Norge. Jeg har lyst til å bruke anledningen til å si noe som også bør sies fra denne talerstolen: Etter angrepet på Iran har Iran angrepet svært mange land i Gulfen og i Midtøsten. Det inkluderer land som ikke hadde noen ting med angrepet å gjøre. Det er også angrep som treffer sivile og sivil infrastruktur, både i de landene og for så vidt i land som har vært involvert i angrepet – det er like uakseptabelt – og det er fullstendig utenfor både folkerettens og humanitærrettens regler. Når vi er opptatt av å være konsistente hele veien, er det viktig å si at i veldig mye av det som nå skjer, hvor opptil 14 land har blitt involvert – det er ikke bare de tre, USA og Israel angrep Iran, men veldig mange andre land som trekkes inn – er det viktig å vise solidaritet med de landene.

Når det gjelder nordmenn, er det nå et utrykningsteam som har reist til Dubai, et annet er på vei til Oman. Vi styrker nærværet der, og vi samarbeider veldig tett med nærstående land. Jeg snakket i går med en lang rekke utenriksministerkollegaer om hvordan vi kan samordne oss bedre, og mange har de samme utfordringene som oss og sier at de har nøyaktig det samme bildet som oss. De hører fra sine medier at alle andre gjør mer, og alle prøver å gjøre mer, men det prøver vi altså å gjøre sammen. Hovedproblemet har vært begrenset adgang til luftrommet. Nå er det i ferd med å åpne seg i Dubai. Noen selskaper har evakuert, og de har da kjørt gjennom ørkenen – en veldig lang reise – til Saudi-Arabia. Det er også mulig å reise til Oman. Nå prøver vi å legge til rette for alle som trenger hjelp, så godt vi bare kan. Derfor styrker vi nærværet i en krevende region, vi samarbeider med mange andre, og noen av dem vi samarbeider med, er for øvrig i EU, som har noen felles ordninger for dette.

Ine Eriksen Søreide (H) [12:20:15]: Tradisjonen tro vil selvsagt Senterpartiets leder Trygve Slagsvold Vedum trekke opp en debatt om at enhver diskusjon om EU er en debatt om å avgi nasjonal suverenitet. Debatten handler imidlertid om hvordan vi skal ivareta nasjonal suverenitet og nasjonale interesser. Det er av og til sånn at jeg blir fristet til å si at når det gjelder Trygve Slagsvold Vedum, er svaret nei – hva var spørsmålet?

Trygve Slagsvold Vedum vil alltid diskutere EU på bakgrunn av hva EU var i 1994. Hvis vi først skal trekke fram 1994, synes jeg det er interessant i et demokrati- og selvråderettsperspektiv, som Senterpartiet stadig har, at Senterpartiet var det eneste partiet på Stortinget som ikke ville akseptere resultatet av folkeavstemningen hvis det hadde blitt ja.

Grunnen til at Høyre og andre partier i salen tar opp dette spørsmålet, er rett og slett at vi ser hvordan endringene som skjer i EU og i verden rundt oss, endrer rammebetingelsene for ivaretakelse av norske interesser fundamentalt. Det er en utvikling vi kan velge å sitte på utsida og se på at skjer, og med det miste stadig mer innflytelse og få stadig vanskeligere for å ivareta norske interesser – eller vi kan velge en annen tilnærming til EU og på den måten øke vår innflytelse og øke vår mulighet til å ivareta norske interesser.

EU anno 2026 er noe helt annet enn EU anno 1994. Den gangen var det tolv medlemsland og et relativt begrenset samarbeid, mens det i dag er 27 medlemsland og flere på vei inn, og det er også et utvidet samarbeid, tettere integrasjon og raskere tempo.

Av og til får jeg en slags følelse av at Senterpartiet er et uvanlig endringsresistent parti, og det ser man kanskje spesielt i de tilfellene der vi diskuterer Norges tilknytning til EU. Akkurat nå er vi i en situasjon hvor vi forsøker å knytte oss til EU så tett som mulig på områder som er viktige for norske interesser, men vi ser veldig tydelig at EØS-avtalen har sine helt klare begrensninger på hvor tett samarbeidet kan bli innenfor det rammeverket vi har i dag.

Da står vi i prinsippet mellom to valg: Enten klarer vi ikke å ivareta norske interesser så godt som vi kunne og burde, eller vi tar en real og god diskusjon om hva det vil innebære for Norge å bli EU-medlem på en måte som gjør at vi kan ivareta våre interesser bedre, og lar folk få bestemme ut fra det.

Dette handler ikke om å avgi nasjonal suverenitet, det handler om å bidra til at norske interesser kan ivaretas enda bedre i et ekstremt krevende landskap og helt endrede forutsetninger.

Trine Lise Sundnes (A) [12:23:30]: Jeg forstår at det for representanten Slagsvold Vedum gir liten mening å snakke om alternativer når EØS-avtalen i praksis regulerer hovedtyngden av norsk økonomi. EØS-avtalen er en dyp integrasjonsavtale som har tjent oss godt, slik Eldring-utvalget også konkluderte med.

Jeg synes det er merkelig at representanten Slagsvold Vedum velger å trekke opp det faktum, slik jeg sa i mitt tidligere innlegg, at Norges befolkning har valgt ikke å delta i demokratiet i EU.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [12:24:24]: Høyres nye leder, Ine Eriksen Søreide, har helt rett i at Senterpartiet aldri kommer til å skifte standpunkt i EU-saken. Der er vi 100 pst. enige i en EU-sak, og vi kommer ikke til å skifte standpunkt. Jeg har merket meg at Høyre nå har fått en helt annen driv og ønske om EU-medlemskap og en EU-debatt, det er en helt annen linje med Ine Eriksen Søreide enn Erna Solberg. Erna Solberg valgte en linje der hun sa at hun var for, men hun tenkte at hun ikke skulle kjøre på. Med en ny Høyre-ledelse nå må alle vi som er på norsk nei-side, bare være forberedt på at hvis Ine Eriksen Søreide kommer i regjeringsposisjon om tre år, vil hun gjøre alt som står i hennes makt for å få i gang en ny norsk runde, for at vi skal avgi suverenitet og melde oss inn i Den europeiske union, noe som er veldig uklokt.

Norge har valgt en annen vei. Vi har aldri hatt troen på at det er klokt å flytte makt fra de norske folkevalgte til et system langt borte fra folk. Det er veldig få som kommer til å ha mulighet til å påvirke beslutninger i Brussel. Det er kun noen statsråder, noen utvalgte byråkrater og noen toppfolk som får de mulighetene, mens de fleste folk kommer til å føle mer og mer avmakt til systemet.

Jeg tror ikke svaret på den manglende tilliten vi ser til mange politikere i veldig mange land, er å flytte makt lenger bort fra folk. Vi bør ha makt nærmere folk. Beslutninger som angår folks hverdag, bør tas av folk som kan kastes i valg, i det norske stortingsvalget. Den utviklingen der færre og færre skal ha innflytelse over hvordan egen hverdag skal styres, er ingen god utvikling. Derfor er ikke EU svaret. Hvis en skal ta beslutninger i Brussel, er det vanskelig å ta hensyn til lokale forhold rundt omkring i Europa. Et mer og mer sentralisert Europa, et mer og mer byråkratisk EU, som detaljregulerer flere og flere ting, er ikke det norsk økonomi trenger, det er ikke det europeisk økonomi trenger. Vi trenger lokal handlefrihet og mindre byråkrati.

Utenriksminister Espen Barth Eide [12:26:42]: Mot slutten av debatten fikk jeg bare lyst til å understreke et viktig poeng Ruth Mariann Hop trakk fram, om det handelspolitiske landskapet, for det har også litt med denne debatten å gjøre. Jeg har lyst til å understreke noen poeng jeg var opptatt av å få fram i redegjørelsen. Det er at EU, EØS-avtalen, EFTA og vi alle har hvilt oss på et slags grunnfjell som WTO og dets forløper GATT etablerte, altså en verden som i utgangspunktet tenkte at det skulle være regelstyrt handel. Det var ikke snakk om en absolutt ukontrollert frihandel, men man skulle bygge ned tollbarrierer, og man skulle ha felles regler og ikke minst en svært viktig regel som heter bestelandsprinsippet, eller «Most-favoured-nation»-prinsippet, som sier at man skal oppføre seg likt mot land, altså at man ikke kan slenge rundt seg med ulike toller etter forgodtbefinnende. Dette skal gjøres på en organisert måte.

Det er et slags førstelinjeforsvar for Norges økonomiske interesser å ivareta det. Det er grunnen til at vi investerer kraftig i arbeidet med WTO-reform, både beholde, forsvare og også videreutvikle WTO. Det blir et ministermøte med dette som tema i Kamerun om få uker, som jeg kommer til å delta på, fordi dette er så viktig for Norge. Hvordan det går, bør man også følge med på med hensyn til vår egen diskusjon om hvordan vi organiserer forholdet til EU, for det er altså ikke bare et spørsmål mellom Norge og EU i Brussel, det handler også om hvordan den grunnleggende infrastrukturen endrer seg. Hvis vi har et fortsatt fall i tiltroen til global frihandel, vil hele dette bildet stille seg i et annet lys. Jeg trekker ikke konklusjoner av det, men jeg oppfordrer alle som deltar i denne diskusjonen, til også å se hen til hva som skjer i det globale landskapet.

Ine Eriksen Søreide (H) [12:28:55]: Jeg vi jo ikke la sjansen gå fra meg til å utnytte min nyvunne ekstra taletid som parlamentarisk leder.

Trygve Slagsvold Vedum sier at veldig få kommer til å ha mulighet til å påvirke det som besluttes. Jeg vil faktisk mye heller at vi har europaparlamentarikere, embetspersonell og andre i Brussel som kan påvirke, i motsetning til veldig mye av det som skjer i dag. Alle de ressursene vi bruker på å prøve å få en fot innenfor, prøve å hente ut informasjon, prøve å påvirke tidlig nok – ja, det er en grunn til at nær sagt alle norske bransjeorganisasjoner og regioner har sine egne påvirkningskontor i Brussel. Det er fordi det trengs. Det er fordi det er viktig for Norge hva som besluttes. Det er fordi det er viktig for Norge å påvirke det som besluttes. Nettopp derfor mener jeg at det å diskutere – fordomsfritt og basert på kunnskap – hvordan et norsk EU-medlemskap vil arte seg for Norge, er det riktige å gjøre.

Vi kan gjerne mene at verden ikke har forandret seg siden 1994, men det har den. Noe som er kanskje de største og mest akutte endringene for Norges del, er selvfølgelig endringene i våre sikkerhetspolitiske omgivelser – hvor EU ikke er et alternativ til NATO, men et supplement til NATO som er viktig for Norge – og i det økonomiske. Ferrolegeringssaken illustrerte et vesentlig poeng som bekymrer meg framover. Det er at kommer vi i en lignende situasjon igjen, eller en lignende situasjon knyttet til handelsbarrierer, er det ikke gitt at det indre markedet er ett indre marked. Det kan fort bli to indre markeder, og det vil være dypt alvorlig for vår markedsadgang til EU. EU er vårt desidert viktigste marked, dit ca. 70 pst. av eksporten vår går. Snakk med enhver næring og bedrift som har eksport til EU, og spør hva de er mest opptatt av. Det er markedsadgang, og det er at det ikke gjøres noe som kan bidra til å ødelegge den markedsadgangen eller skape usikkerhet eller ulike konkurransevilkår mellom norske bedrifter og deres nærmeste konkurrenter i Europa. Det er noe av det aller viktigste norske politikere kan gjøre noe med når det er så mye uro ute.

Senterpartiet ønsker heller ikke noen EØS-avtale, så diskusjonen er egentlig ikke relevant for Senterpartiet, siden de jo ønsker at vi ikke skal være en del av det indre markedet og det fellesskapet. Jeg mener det er helt avgjørende for norske interesser når det gjelder både økonomi og sikkerhet. Selv om Senterpartiets nåværende leder har liten tro på at Senterpartiet noen gang vil skifte standpunkt, er det selvfølgelig aldri for sent, og jeg håper.

Abid Raja (V) [12:32:09]: Nå skal vi ikke la hele den store utenrikspolitiske redegjørelsen bli snevret inn til en debatt bare om EU, men det er jo enkelte ting som representanten Vedum sa som må kommenteres. Dette med at vi avgir norsk suverenitet: Jeg tror at utenriksministeren i replikkordvekslingen med Gulati var inne på at man ikke bare kan ringe sine likesinnede land, at man ikke bare kan ta opp telefonen og ringe til Sverige hver dag og spørre «Hur mår du?». Men jeg tror at hvis utenriksministeren hadde ringt til Sverige og stilt det spørsmålet, hadde ikke svaret vært at det går helt for jævlig, for nå har vi avgitt suverenitet, vi har sluttet å eksistere som svensker, og Brussel bestemmer over våre liv. Det er jo ikke sånn virkeligheten er i vårt naboland. Ser man på andre naboland, Finland eller Danmark, tror jeg heller ikke de hadde sagt at det går helt forjævlig, for vi bestemmer ikke noen ting lenger. Selv om man går til de mer sentralt plassert europeiske landene, altså i forhold til Brussel, hadde heller ikke de sagt at de har sluttet å eksistere som nasjonalstater.

Demokratisk underskudd? Det som er et demokratisk underskudd, er at Norge sitter på gangen og er den mest lojale av alle når det gjelder å implementere. Jeg har ikke oversikt, men det tror jeg vi kommer til å klare å skaffe hvis vi hadde brukt litt tid på det, over hvor mange direktiver og hvor mange rettsakter Vedum selv var ansvarlig for å implementere da man satt i regjering. Det som er et demokratisk underskudd, er jo at vi sitter og gjennomfører ting som vi ikke har hatt et ord med i laget på, heller enn at vi satt der og faktisk sa ifra om hva vår oppfatning er. Hele covid-19 og tilgangen til vaksiner viste også hvor avhengig vi var av EU. EØS-avtalen, med de 100 tilleggsavtalene, ivaretar ikke lenger norske interesser på god nok måte. Det må også representanten Vedum og Senterpartiet ta inn over seg. EU utvider sitt samarbeid nå som respons på at verden endrer seg, på både forsvar, felles anskaffelser og sikkerhetsmessig koordinering og står på egne bein når det transatlantiske samarbeidet endrer seg.

Ja, Senterpartiet står litt fast i gamle oppfatninger. Jeg tror virkelig på Vedum når han sier at han er virkelig opptatt av å ta vare på det Norge som vi er så glad i. Til representanten Vedum: Jeg tror at å ta vare på det Norge som vi er så utrolig glad i, kommer til å bli gjort bedre om vi står innenfor EU, enn om vi fortsetter å stå utenfor.

Morten Kolbjørnsen (FrP) [12:35:54] (ordfører for saken): Viktigheten av deltakelse i interparlamentariske forsamlinger må ikke undervurderes. Dette gir norske parlamentarikere bedre innsikt og forståelse for ulike politiske posisjoner, fremmer bedre samarbeid og demokrati i en tid hvor denne styreformen er utsatt og i tilbakegang. I tillegg bidrar deltakelsen til å synliggjøre norske posisjoner og perspektiver i internasjonale organer.

Stormaktsrivalisering, geopolitisk usikkerhet og svekket tillit til internasjonal lov og orden har preget 2025. Året ble preget av krig og konflikt i Europa som følge av Russlands pågående aggresjonskrig mot Ukraina.

Videre var det konflikt med tilhørende store humanitære katastrofer i andre deler av verden. Det har vært uro omkring den demokratiske utviklingen og viktigheten av å hegne om en regelstyrt verdensorden – et arbeid som preget flere av delegasjonene.

Valgobservasjon var fortsatt en viktig del av arbeidet til delegasjonene til OSSE PA, OSSEs parlamentariske forsamling, og PACE, Europarådets parlamentariske forsamling.

Administrasjonen i USAs ønske om å overta Grønland var et gjennomgangstema i delegasjonen til det arktiske parlamentarikerarbeidet og i flere av de øvrige delegasjonene. I Europarådets parlamentariske forsamling, PACE, var fokuset gjennom året å ansvarliggjøre Russland og hvordan man etter hvert ville kunne få på plass en rettferdig og varig fred.

Stortingets delegasjon til ASEANs interparlamentariske forsamling fokuserte på å styrke det parlamentariske diplomatiet med partnerne.

Global konkurransekraft ble et gjennomgangstema for delegasjonen til EFTA og EØS og preget møter internt i EFTA-parlamentarikerkomiteen.

I januar 2025 var den norske delegasjonen til arktisk parlamentarisk samarbeid vertskap for et møte i Tromsø, og her fikk disse oppdatering fra det norske lederskapet i Arktisk råd.

Avslutningsvis: Man kan merke seg at i 2025 var det 50 år siden Helsingfors-erklæringen ble undertegnet. I OSSE PA ble dette bl.a. markert med en resolusjon om forpliktelsene til de ti prinsippene fra 1975. Helsingfors-erklæringen var et gjennombrudd for forholdet mellom øst- og vestblokken under den kalde krigen. Den slår fast prinsipper som f.eks. likhet mellom stater og respekt for suverenitet, avståelse fra trusler og maktbruk samt grensers ukrenkelighet og staters integritet.

Det er viktig at Norge synliggjør våre posisjoner og perspektiver i internasjonale organer, fremmer demokrati og en regelstyrt verdensorden.

Komiteens tilråding fremmes av en samlet komité.

Jone Blikra (A) [12:39:05]: Å delta i internasjonale parlamentarikerforsamlinger er viktig. Det er grunn til å understreke at dette er en viktig del av arbeidet med å være stortingsrepresentant. At norske parlamentarikere deltar i arbeid, samtaler og drøftinger og viser engasjement på den internasjonale arenaen, er ikke bare å sikre norske interesser, men å bidra til en bedre og mer rettferdig verden, for å bruke litt store ord.

Jeg har selv gleden av å være inne i min andre periode som delegat til Europarådet, og jeg har deltatt på åtte valgobservasjoner. Europarådets parlamentarikerforsamling er i en særstilling, da den velger både organisasjonens generalsekretær og dommere til menneskerettsdomstolen i Strasbourg. Der har hvert medlemsland hver sin dommer, og Norge har sin. Parlamentarikerforsamlingen i Europarådet driver også valgobservasjon, har rapportører på ulike tematiske og geografiske områder og utarbeider rapporter som munner ut i anbefalinger til ministerkomiteen.

Det som også er veldig bra med parlamentarikerforsamlingen i Europarådet, er at den reflekterer sammensetningen i de nasjonale parlamentene. Det betyr at vi har en partipolitisk bredde hvor posisjon og opposisjon er representert. Det betyr at vi får debatter og erklæringer som er kritiske, og som er for og imot både egen regjering og det som skjer i eget land.

Jeg vil understreke viktigheten av at vi fortsatt både deltar og er aktive. Heldigvis gjorde vi i Norge noe helt unikt da vi vedtok Meld. St. 20 for 2024–2025 – en stortingsmelding som legger grunnlaget for hvordan vi skal operere i Europarådet. Den ble enstemmig vedtatt i Stortinget. Det betyr at vi som deltar i Europarådet spesielt, har en enstemmighet fra det norske storting i hvordan vi skal agere i ulike situasjoner og ulike saker, og det er en styrke.

Jeg vil avslutte med å gi honnør til dem som jobber i internasjonal avdeling her på Stortinget, som bidrar i vårt arbeid både her og i ulike representasjoner rundt omkring i Europa og verden ellers. Det arbeidet de gjør, er helt nødvendig for at vi som parlamentarikere kan gjøre den gode jobben jeg i ærbødighet vil påstå at vi faktisk gjør, så jeg vil også takke de ansatte som bidrar med både faglighet og tilrettelegging for et godt arbeid.

Utenriksminister Espen Barth Eide [12:42:02]: Jeg skal være veldig kort, for nå ble det sagt veldig mye klokt. Jeg har bare lyst til å si at jeg som utenriksminister setter veldig stor pris på det aktive internasjonale arbeidet som stortingsrepresentantene utøver i alle disse parlamentariske delegasjonene. Det gir anledning til å spille inn norske synspunkter, bryne synspunkter mot hverandre og lære og hente hjem ny innsikt, kunnskap og viten om andres perspektiver til Norge, og det har vi stor glede av.

For meg er det viktig at vi fra utenrikstjenestens side legger godt til rette for det politisk, i nær kontakt mellom delegasjonene, som vi ofte har glede av å møte, men også at våre ambassader og delegasjoner bidrar på en god måte. Jeg har selv erfaring fra å ha sittet i et par av disse komiteene og vet hvor viktig det er.

Jeg har gjort en observasjon til, og det er at vi har et ganske godt og sivilisert ordskifte i Norge om alle spørsmål, også om utenriksspørsmål, som det vi nettopp opplevde i den debatten vi har hatt i dag. Vi er ikke enige om alt, men anerkjenner det når enighet finnes. Jeg mener at det aktive arbeidet på internasjonale arenaer bidrar til det samholdet, og det tror jeg er ekstra viktig i den tiden vi lever i. Dette er viktig i seg selv, men det er også viktig utover seg selv, så jeg skal i hvert fall si at jeg setter stor pris på det, og vi skal bidra så godt vi kan fra vår side til å gjøre det mulig.

Jeg vil slutte meg til hyllesten av internasjonalt sekretariat på Stortinget, som gjør en veldig god jobb med å tilrettelegge for alt dette.

Morten Kolbjørnsen (FrP) [12:44:04]: Noen kom meg litt i forkjøpet med å takke dem som gjør en god jobb for oss. Jeg skal prøve å gjøre det kort. Jeg vil også takke alle dem som har deltatt i de ulike parlamentarikerforsamlingene. Som det ble nevnt tidligere: Takk for den støtten vi får fra Stortingets administrasjon.

Deltakelse i de internasjonale parlamentarikerforsamlingene er viktig. Det gir norske politikere bedre innsikt i og forståelse for ulike posisjoner, og det fremmer samarbeid og demokrati i en tid hvor denne styreformen er utsatt. Debatten i forrige sak viser viktigheten av dette engasjementet. Jeg må si meg enig med representanten Blikra, for jeg har også et sete i Europarådet.

Avslutningsvis: Takk til utenriks- og forsvarskomiteen for at tilrådingen, som sagt tidligere, kan fremmes av en samlet komité.

Torbjørn Vereide (A) [12:45:49] (ordførar for saka): Som saksordførar ønskjer eg å begynne med å takke komiteen for eit godt og konstruktivt samarbeid i denne saka. Sjølv om det heilt objektivt er eit klart behov for meir fornybar kraft, er det berre å vere ærleg på at dette er eit tema som vekkjer mykje engasjement, og som har veldig mange sider ved seg.

I forslaget i saka ligg det eit ønske om meir økonomisk bistand til behandling av søknader om kraftutbyggingsprosjekt. Det kan høyrast veldig flott ut, men sjølv om det kan vere gode intensjonar for framlegget, vurderer likevel Arbeidarpartiet – saman med eit fleirtal i komiteen – at det ikkje er behov for den føreslegne endringa. Det er eigentleg ganske positivt, for dagens regelverk har allereie ordningar som gjev klare prosessar og fleire moglegheiter til å få støtte for dei partane det vedkjem i energiutbyggingssakene.

Den største kostnaden i konsesjonsprosessen er det som tek tid – meldingar, konsekvensutgreiingane, søknad, detaljplan. Dei tinga blir i dag dekte av tiltakshavarane, i både vindkraft- og andre energisaker. Det er viktig å merke seg. Fleire av dei gruppene som er nemnde i vassdragsreguleringslova § 13, har i dag rett til utgiftsdekking gjennom andre regelverk, f.eks. i oreigningslova eller i ekspropriasjonssaker der tiltakshavarane må dekkje motparten sine nødvendige kostnader til juridisk og sakkunnig bistand.

Det som òg kan vere greitt å vite, og som kanskje ikkje er så godt kjent, er at kommunane kan ta gebyr for planbehandling etter plan- og bygningslova, slik at dei kan hente inn igjen dei pengane dei måtte trenge til å få sine eigne initiativ dekte på utgreiing ved planforslag for f.eks. vindkraft.

Eg ønskjer berre å leggje til at reindriftsavtalen nettopp er styrkt for å betre kapasiteten i desse arealsakene. Det kan handle om driftstilskot, og det kan handle om rådgjevingstenester.

I sum er politikken som ligg til grunn no, til stades for å lette arbeidsbyrda og for å sørgje for at ein får gode og grundige – og for den saks skuld òg demokratiske og involverande – prosessar utan at det blir økonomisk belastande. Det at det systemet er på plass i dag allereie, meiner Arbeidarpartiet er viktig, fordi vi treng meir kraft i tida som kjem. Då må systema fungere.

Kari Sofie Bjørnsen (H) [12:49:03]: Jeg må starte med å takke saksordføreren for et veldig ryddig og godt saksframlegg som belyste saken på en god måte.

Høyre har i denne saken lagt vekt på at mesteparten av kostnadene i forbindelse med søknader og konsesjonsbehandling i vindkraftsaker dekkes av tiltakshaver. Reindriften er tilført midler gjennom reindriftsavtalen, som er tiltenkt å styrke både rådgivningstjenesten og utredningskapasiteten for reindriften i forbindelse med arealsaker. Vindkraftsøknader hvor det er inngått avtale med reindriften om kompenserende eller avbøtende tiltak, vil bli prioritert fra myndighetenes side. Det er betryggende. Reindriften har allerede gode ordninger for økonomisk kompensasjon både før og under konsesjonsbehandling og ved eventuell realisering av vindkraft som påvirker reindriftsutøvelsen.

Høyre har således, sammen med flertallet i komiteen, kommet til at vi tilrår at representantforslaget om manglende ressurser ved energiutbyggingssaker ikke vedtas.

Lars Haltbrekken (SV) [12:50:20]: En skulle tro at representanter i denne sal var opptatt av en form for likhet for loven, i hvert fall en form for likhet for de som berøres av kraftutbyggingssaker, uavhengig av om det er en vannkraftutbygging eller vindkraftutbygging som planlegges. I dag er det sånn at dersom det planlegges en større vannkraftutbygging, kan berørte parter få økonomisk bistand til den jobben de pålegges med å skrive høringsuttalelser og jobbe med disse sakene fram mot at vedtaket fattes.

Når det planlegges et vindkraftverk, har man ikke de samme rettighetene. Jeg har veldig vanskelig for å se den store forskjellen på jobben som pålegges berørte parter, enten det er en vannkraftutbygging eller en vindkraftutbygging.

I denne saken har vi også trukket fram situasjonen for et reinbeitedistrikt i Finnmark, Čorgaš reinbeitedistrikt, som nå står foran behandlingen av hele sju vindkraftsøknader som de skal ta stilling til. Dette er selvfølgelig en kjempestor jobb for dem, dersom de skal få muligheten til å gjøre den på en skikkelig måte. Hadde det vært sju større vannkraftutbygginger som var planlagt, ville de ha fått økonomisk bistand til den jobben.

Så hører jeg at saksordfører trekker fram at mesteparten av kostnadene i forbindelse med disse sakene er utarbeidelse av søknader om konsesjonsbehandling og konsesjonssøknad, og at det er noe som dekkes av tiltakshaver. Selvsagt er det det, og det er ikke det man foreslår å gjøre noe med heller. Det man foreslår å gjøre, er å gi dem som er berørt av disse søknadene, muligheten til å gjøre en grundig jobb.

Jeg ser at tre av partiene i komiteen – Fremskrittspartiet, Høyre og Senterpartiet – uttrykker bekymring for om regjeringens annonserte kraft- og industriløft vil bli innfridd. Jeg synes det er rart at man ikke kommer med en tilsvarende bekymring for involveringen av dem som berøres av disse utbyggingene.

Jeg tar med det opp SVs forslag.

Ole Herman Sveian (Sp) [12:53:43]: Det er avgjørende at vi finner en god balanse mellom energibehovet vårt og hensynet til natur og lokalsamfunn. Bærekraft og det å sørge for å gi tilbake til lokalsamfunnene er viktige deler av den framtidige kraftpolitikken. Senterpartiet har de siste årene sørget for at mer av verdiskapingen fra vindkraften tilfaller kommunene, for disse lokalsamfunnene har gitt opp natur for å produsere kraft.

Konsesjon skal ikke gis i strid med kommunestyrevedtak, og vi har gitt kommunene mulighet gjennom plan- og bygningsloven til å sørge for at vindkraft ikke bygges i strid med deres ønsker. Vi anerkjenner at det kan være krevende for berørte aktører, som reindriftsutøvere, å involvere seg i beslutningsprosessene. Det er derfor viktig at det legges til rette for gode konsesjonsprosesser der berørte parter høres. Her har utbyggerne, Norges vassdrags- og energidirektorat og Energidepartementet et viktig ansvar. Der det er inngått avtale med reindriften om kompenserende eller avbøtende tiltak, blir prosjektene prioritert av NVE.

Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen la i desember 2023 fram en tiltakspakke for reindrift og energi for å sørge for at reindriften ble bedre ivaretatt ved planlegging og utbygging av energi. Videre er distriktstilskuddet i reindriftsavtalen økt for at reindriften skal få mer kapasitet til å medvirke, og det har blitt bevilget penger for å styrke Norges Reindriftsamers Landsforbunds rådgivningstjeneste i arealsaker.

Vi må jobbe for en kraftpolitikk som bygger tillit i befolkningen. For Senterpartiet står respekten for lokal selvbestemmelse sterkt. Gjennom å styrke den lokale medbestemmelsen kommer ikke utbyggerne noen vei uten å involvere reindriftsutøvere, berørte grunneiere og kommuner. Dersom vindkraftprosjektene ikke har lokal aksept, skal de heller ikke gjennomføres. Vi mener at dagens ordninger sikrer kompensasjon til berørte grupper, og vi støtter derfor ikke representantforslaget.

Statsråd Terje Aasland [12:58:37]: La meg understreke innledningsvis at det er viktig at vi legger til rette for gode konsesjonsprosesser for kraft- og strømnettet over hele landet. Der tiltaket kan påvirke samiske interesser, som reindrift, er medvirkning spesielt viktig.

Jeg har full forståelse for at konsesjonsprosessene kan oppleves ressurskrevende, og overfor reindriften har regjeringen derfor iverksatt flere tiltak som skal forenkle og forbedre arbeidet med oppfølgingen av konsesjonssaker.

Jeg mener det er positivt dersom tiltakshavere legger til rette for aktiv deltakelse fra dem som berøres av kraftprosjekter, det være seg økonomisk eller på annen måte. Og jeg understreker – det er også en forutsetning at de faktisk gjør det. Det er i tiltakshavers interesse å samarbeide godt med alle involverte og berørte parter, herunder reindriften. Et godt samarbeid legger til rette for en god konsekvensutredning og gode søknader. Jeg håper og tror at tiltakshavere er seg sitt ansvar bevisst, og at det legges til rette for at berørte får mulighet til å bidra inn i prosessen. Det er alle tjent med.

Tiltakspakken for reindrift og energi som regjeringen la fram i desember 2023, har som formål at reindriften skal bli bedre ivaretatt ved planlegging og utbygging av energi. Pakken inneholder tiltak som ikke krever endringer av energiloven og følges opp av flere departement.

I reindriftsavtalen 2026–2027 er ivaretakelse av reindriftens arealer en av hovedprioriteringene. Regjeringen har også igangsatt tiltak som vil bedre oversikten over reindriftens arealbruk gjennom oppdaterte arealbrukskart og distriktsplaner og tiltak for å heve kommunenes planleggingskapasitet og reindriftskompetanse. Det er også tydeliggjort i de statlige planretningslinjene for arealbruk og mobilitet at reindrift skal ivaretas på en god måte samtidig med hensynet til øvrig utvikling av samfunnet.

Jeg mener det ikke er hensiktsmessig at det innføres en egen bestemmelse om utgiftsdekning for energiprosjekter. Energiloven har et annet og mye større spenn i typen saker enn vassdragsreguleringsloven, og en tilsvarende bestemmelse i energiloven om utgiftsdekning ville derfor fått et svært stort omfang. Dersom formålet er å avhjelpe reindriften generelt i energisaker, mener jeg at andre tiltak treffer bedre. Det er først og fremst konsesjonsmyndigheten ved NVE og Energidepartementet som har ansvaret for å legge til rette for en prosess som både er forsvarlig, effektiv, og som også sikrer nødvendig medvirkning. Dette er et ansvar jeg tar på alvor.

Lars Haltbrekken (SV) [13:07:55]: Det vi diskuterer her i dag, er et forslag om å få en likebehandling av dem som berøres av en vannkraftutbygging, og dem som berøres av en vindkraftutbygging. Det er sånn i dag at det er et stort antall vindkraftsøknader som berører en del reinbeitedistrikt, og som pålegger dem en enorm arbeidsoppgave som de ikke har bedt om. Vi har Čorgaš reinbeitedistrikt som får hele sju utbyggingssøknader på sitt bord, uten noen form for støtte til det.

Vi hørte at bl.a. Senterpartiet, men også Arbeiderpartiet, viser til reindriftsavtalen, og at man gjennom den har fått mer penger, og at Norske Reindriftssamers Landsforening har fått mer penger til å jobbe med også vindkraftsaken. Da har jeg lyst til å rette det spørsmålet som jeg tok opp med statsråden, til Senterpartiet: Hvis det nå er sånn at en grunneier, en bonde, blir berørt av en større vannkraftutbygging, vil Senterpartiet da gå inn for at den økonomiske kompensasjonen til bondens pålagte arbeid med vannkraftsøknaden skal finansieres over jordbruksavtalen? For det er jo det Senterpartiet sier skal skje for reindriften, at kostnadene skal dekkes bl.a. over reindriftsavtalen. Skal det samme da også gjelde for den aktuelle bonden som berøres av en vannkraftutbygging?

Sofie Marhaug (R) [13:11:20] (ordfører for saken): Jeg har vært saksordfører i det må jeg innrømme på noen måter har vært en litt rar sak. Regjeringen har sendt på høring et forslag om å justere grunnrenteskatten for vannkraft, slik at mer av det som i dag omtales som småkraft, skal beskattes. Dette er som kjent bare en høring og ikke et endelig vedtak fattet i Stortinget.

Før denne høringsprosessen er over, har altså et flertall av partier bestemt seg for å kortslutte prosessen og avvise en slik beskatning. Det står Stortinget selvfølgelig fritt til. Spørsmålet er om det er særlig klokt. Dette flertallet utgjør imidlertid ikke flertallet i energi- og miljøkomiteen, noe som gjør saken enda mer forvirrende. Derfor fremmes komiteens innstilling av Arbeiderpartiet, SV, Rødt og MDG, som tilrår å avvise representantforslaget. Med KrF, som ikke sitter i komiteen, kan dette representantforslaget likevel få flertall når det stemmes over senere i dag eller i neste uke.

Det er mange gode grunner til å vurdere grunnrenteskatt på småkraft. Vi har sett en rekke eksempler på at dagens grense for beskatning innebærer at kraftpotensialet i kraftverkene ikke utnyttes fullt ut. Dette har også Finansdepartementet dokumentert i høringsnotatet. Siden 2020 har det blitt satt i drift 180 småkraftverk under den nedre grensen for skatt på 10 MW, mens det bare er satt i drift ett mellom 10 og 20 MW. Det sier seg selv at her skjer det en skattetilpasning, som er uheldig hvis målet er å utnytte kraften best mulig når naturen først er bygget ned.

Dette bringer meg til mitt neste poeng. Det er ikke slik at småkraft er «snillere» eller mer naturvennlig utbygging enn annen naturnedbygging. NRK har regnet ut at de store kraftverkene leverer fem ganger så mye strøm som de små per kilometer elv lagt i rør. At vi med småkraften bygger ned naturen bit for bit nesten kostnadsfritt, er et stort problem, særlig når vi vet at kraftutbyggingen i stort står for 55–60 pst. av nedbyggingen av den inngrepsfrie naturen de siste 10–15 årene.

De siste årene har vi dessuten sett at mer og mer av småkraften eies av utenlandske eiere, og ofte fra skatteparadis. Dagens Næringsliv kunne i 2022 avsløre at 250 småkraftverk i Norge er eid fra skatteparadis, mens Europower kunne fortelle at det utenlandske eierskapet i småkraften har økt med 50 pst. fra 2020 til 2024. Det er rett og slett naivt å framstille dette som småfisk. Det er viktige fellesverdier som havner hos utenlandske eiere og i skatteparadis.

Med dette anbefaler jeg komiteens innstilling om å avvise forslaget.

Mani Hussaini (A) [13:14:44] (komiteens leder): Norge er et industriland. Arbeidsplasser langs hele kysten og i distriktene er bygd på tilgangen på ren og rimelig kraft. Skal vi fortsette å være en industrinasjon og kutte utslipp og samtidig skape nye jobber, må vi gjøre det samme igjen – bygge mer kraft. Da Arbeiderpartiet tok over regjeringsansvaret i 2021, satte vi derfor fart i arbeidet med å sikre mer strøm til folk og industri.

Etter flere år med lavt tempo i kraftpolitikken, har denne regjeringen lagt fram en tydelig kurs: Norge skal produsere mer kraft raskere. Derfor har regjeringen prioritert å øke kraftproduksjonen i hele landet. Investeringene i kraft og nett og fjernvarme har økt kraftig. I fjor alene ble det investert rundt 40 mrd. kr, og tempoet forventes å øke i årene som kommer. Bare i år forventes det ytterligere vekst i investeringene i kraftproduksjonen på 27 pst. I løpende kroner er de samlede investeringene i kraftproduksjonen og strømnettet høyere i 2025 enn det det var på det høyeste under Solberg-regjeringen, i 2018.

Realitetene er at vi får mer kraft og mer nett med regjeringens politikk. Antall vann- og vindkraftsaker har økt fra 86 i 2021 til 230 ved utgangen av 2025. Vi har om lag 2 500 MW vannkraft til behandling, og NVE melder at det er lenge siden de har hatt så mange søknader om oppgradering og utvidelse i vannkraften.

Vi har samtidig gjort noe viktig, vi har effektivisert, vi har digitalisert, og vi har kortet ned på konsesjonsprosessene. Det er også en del av forklaringen på den store optimismen i kraftsektoren.

Til saken vi diskuterer her, småkraft. Småkraft er en viktig del av det norske kraftsystemet. Spørsmålet er om vi utnytter det fulle potensialet. Derfor sendte arbeiderpartiregjeringen på høring et forslag som nettopp skulle bidra til å utløse det fulle potensialet. Vi vet i dag at vi går glipp av verdifull kraft, og vi vet også at miljøkonsekvensene samlet er større med dagens system.

Flere statlige myndigheter har kommet med høringsforslag om at det pågår skattetilpasning. Det er synd at flertallet har lagt seg der. Vi skal selvfølgelig respektere det, men jeg frykter at konsekvensene av det er at Norge går glipp av sårt tiltrengt kraft, og at de som blir sittende igjen og lide, er folk og industri.

Jeg tar opp forslaget Arbeiderpartiet har sammen med Miljøpartiet De Grønne.

Rikard Spets (FrP) [13:18:07]: Småkraften er en av de virkelige suksesshistoriene i norsk energipolitikk. Rundt om i hele landet har grunneiere, familier og selskaper investert egne penger i å bygge ut ren, fornybar kraft – ikke fordi staten kom med en stor plan, men fordi folk og bedrifter tok risiko, og fordi rammevilkårene gjorde det mulig. Det er vel kanskje nettopp derfor Arbeiderpartiet nå ønsker å innføre grunnrenteskatt på småkraft, med tilbakevirkende kraft.

Politisk etterfakturering er en ganske spesiell måte å drive politikk på. Hvis dette prinsippet skal gjelde generelt, blir det spennende å se hva som kommer neste gang. Kanskje en ekstra boligskatt på hus som allerede er bygget? Bare tenk om Arbeiderpartiet hadde brukt like mye energi på å få fram ny kraft som de bruker på å finne på nye skatter og avgifter. Da hadde det nok vært mye mer enn den lille terrawattimen energiministeren kan skilte med så langt i sin karriere.

Poenget er enkelt: Folk som har investert i småkraft, gjorde det basert på de skattereglene som gjaldt da beslutningen ble tatt. Småkraftprosjekt er kapitalkrevende. De har lang nedbetalingstid, og mange av dem er finansiert med betydelig personlig risiko. Når Arbeiderpartiet flere år senere kommer og sier at spillereglene likevel skal endres, svekker det tilliten til norske rammevilkår. Det er alvorlig.

Dette handler om mer enn bare småkraft. Det handler om et helt grunnleggende prinsipp: at investorer må kunne stole på at staten ikke endrer spillereglene etter at investeringene er gjort. Forutsigbarhet er ikke bare en teknisk detalj i skattesystemet, det er selve grunnlaget for å tørre å investere. Hvis Norge skal bygge ut mer kraft i årene framover, er tillit til rammevilkårene noe av det viktigste vi har.

Derfor er jeg svært glad for at et flertall i denne sal nå setter en stopper for Arbeiderpartiets politiske etterfakturering, og så blir det spennende å se om regjeringen faktisk følger opp Stortingets vilje.

Jeg tar opp forslagene Fremskrittspartiet er en del av.

Aleksander Stokkebø (H) [13:20:45]: Høyre jobber for lavere strømpriser, rein kraft til industrien og kostnadseffektive utslippskutt. Derfor trenger vi mer kraft og nett. Da vi satt i regjering, ga vi konsesjon til over 20 TWh. Til sammenligning har Støre-regjeringen hittil bare gitt konsesjon til 0,8 TWh. Vi ga altså konsesjon til 25 ganger så mye kraft, mens utbyggingen under denne regjeringen har stoppet opp.

Mangel på kraft risikerer nå å kortslutte både klima- og industripolitikken og fører til varig høye strømpriser for både folk og bedrifter. Da skulle man tro at regjeringen ville skape forutsigbarhet, sånn at flere ville investere, men dessverre har man gjort det stikk motsatte. Vi har sett det i den generelle næringspolitikken, som med den midlertidige arbeidsgiveravgiften – en ekstraskatt på å holde folk i jobb – og vi ser det samme i kraftsektoren. Vi så det med det midlertidige høyprisbidraget de innførte for vannkraften, som førte til at store oppgraderinger ble utsatt, og vi ser det nå igjen, med forslaget om grunnrenteskatt på småkraft.

Arbeiderpartiet viser gang på gang at de ikke lærer av egne feil. Resultatet er økt politisk risiko og høyere terskel for å investere, både i næringslivet generelt og i fornybar energi spesielt. Regjeringens forslag om skattesjokk på småkraft stoppet gravemaskinene og sendte ansatte hjem. Vi risikerte konkurser og mindre kraftutbygging. Derfor setter Høyre og stortingsflertallet foten ned. Vi vil heller øke satsingen på småkraft og instruere NVE om å prioritere raskere saksbehandling av prosjektene, samtidig som vi fortsatt holder fullt tempo på den store vannkraften.

NVE anslår at småkraftpotensialet ligger opp mot 14 TWh. Det tilsvarer altså strømforbruket til 875 000 husstander. Derfor gjør Høyre og stortingsflertallet i denne saken det eneste ansvarlige: Vi bidrar til ro og forutsigbarhet for distriktsarbeidsplasser og for rein kraft til industrien, for lavere strømpriser og for kostnadseffektive utslippskutt. Der Arbeiderpartiet svikter, tar Høyre ansvar. Nå forventer vi at regjeringen lojalt følger opp.

Lars Haltbrekken (SV) [13:24:03]: Småkraft kan være en viktig kilde til fornybar energi. Småkraft kan også være viktig i beredskapsøyemed, hvor en ved utfall av linjenett kan sikre fortsatt kraftproduksjon og få dekket viktig kraftforbruk i lokalsamfunn rundt omkring i landet. Men et stort antall småkraftutbygginger kan også gå hardt ut over naturen. Det ligger et forslag på bordet i dag som Arbeiderpartiet og MDG fremmer, hvor man ber NVE om å prioritere såkalt «viktige småkraftprosjekter» i saksbehandlingen, og at man ikke forsinker konsesjonsbehandlingen av dette. Hva som er «viktige småkraftprosjekter» sier ikke forslaget så mye om, så jeg håper at man kan få belyst det i løpet av debatten, men jeg vil bare knytte noen erfaringer til utbygging av småkraft og de kravene til naturundersøkelser som stilles i forkant av sånne saker.

Den gangen jeg var leder i Naturvernforbundet, jobbet vi særlig med to småkraftsaker. Det var en i Gjengedalsvassdraget, i det tidligere Sogn og Fjordane, og det var også mindre kraftutbygginger i Øystesevassdraget, i det daværende Hordaland. I begge disse sakene kom de konsekvensutredningene som utbyggerne fikk gjennomført, til kort når det gjaldt å få kartlagt de virkelige naturverdiene som var i og rundt vassdragene. Naturvernforbundet fikk den gangen bestilt nye, uavhengige utredninger, og begge gangene ble det konkludert med at naturverdiene var betydelige større enn det utbyggernes utredninger viste. Disse ekstra utredningene førte også til at utbyggingen i Gjengedalsvassdraget ble stoppet. Når det gjelder utbyggingen i Øystesevassdraget, ble den også stoppet, og det vassdraget ble faktisk vernet.

Så mitt spørsmål, kanskje særlig til MDG, er: Når NVE skal prioritere utbyggingen av småkraftverk uten at det kommer noe forslag om bedre kartlegging eller noe sånt – for jeg kan ikke se av papirene at det foreslås – ser ikke MDG da faren for at man kan få overkjøring av svært viktige naturverdier?

Ole Herman Sveian (Sp) [13:27:28]: Norge trenger mer kraft. Skal vi lykkes med å skape arbeidsplasser og verdier i hele landet, holde strømprisene på et akseptabelt nivå og samtidig gjennomføre nødvendige utslippskutt, må vi sørge for at det bygges mer fornybar kraft, og i den sammenhengen spiller også småkraft en viktig rolle. Småkraftverk rundt om i landet produserer i dag om lag 12 TWh kraft, og det tilsvarer rundt 8 pst. av den totale kraftproduksjonen i Norge. Dette er kraft som er utviklet av lokale gründere og investorer, til nytte for lokalsamfunn rundt omkring i landet. Småkraften har derfor ikke bare bidratt med mer fornybar energi, men også til verdiskaping og aktivitet landet rundt.

For Senterpartiet er det viktig at Norge fortsatt er et godt land å investere i, med forutsigbare rammer. Forslaget om å senke grensen for grunnrenteskatt og naturressursskatt har skapt stor usikkerhet i småkraftbransjen. I høst stoppet flere små vannkraftprosjekter opp på grunn av Arbeiderparti-regjeringens skatteforslag, og forslaget kunne ha veltet økonomien i flere prosjekter, også for kraftverk som allerede er bygd, og det er uheldig i en tid hvor Norge trenger mer kraft. Hvis vi svekker grunnlaget for små vannkraftverk nå, svekker vi kraftbalansen og verdiskapingen i årene framover.

Derfor er Senterpartiet svært fornøyd med at flertallet i Stortinget sender et tydelig signal om at innslagspunktet for grunnrenteskatten ikke skal senkes i denne stortingsperioden. Samtidig må vi sørge for at potensialet for ny småkraft faktisk kan realiseres. Mange prosjekter opplever i dag lang saksbehandlingstid og ligger i kø hos Norges vassdrags- og energidirektorat. Småkraft er en kraftkilde som kan bidra til å styrke kraftbalansen fram mot 2030, og saksbehandlingen bør være raskere. Derfor er det også fornuftig at Stortinget ber regjeringen prioritere raskere saksbehandling av småkraftkonsesjoner der dette kan bidra til mer kraftproduksjon uten at det går på bekostning av store vannkraftprosjekter.

Senterpartiet mener at Norge trenger både mer kraft og gode rammevilkår for dem som investerer i kraftproduksjon. Småkraften er et godt eksempel på hvordan lokale ressurser kan tas i bruk til det beste for både lokalsamfunn og landet som helhet. Med det ønsker jeg å anbefale de forslagene Senterpartiet er en del av. Forslagene markerer en tydelig og forutsigbar og ansvarlig linje for videreutvikling av norsk småkraftsektor.

Frøya Skjold Sjursæther (MDG) [13:30:12]: Vi står i en tid der både klimakrisen og den sikkerhetspolitiske situasjonen gjør energipolitikken desto viktigere enn før. Norge trenger mer fornybar kraft, både for å kutte utslipp, elektrifisere samfunnet og styrke vår egen energiberedskap. Samtidig står vi midt i en naturkrise som FNs naturpanel mener at er like farlig for menneskeheten som klimakrisen. Vi må klare å ha to tanker i hodet på en gang.

Småkraft har bidratt til økt kraftproduksjon i Norge, gitt viktige bidrag til den lokale verdiskapingen og økt tilgangen på fornybar energi i kraftsystemet. I en tid hvor det er behov for mer ren kraft – og det behovet er stort – vil småkraft fortsette å spille en rolle. Samtidig er det viktig å erkjenne at ikke all småkraftutbygging i Norge er uproblematisk. En del prosjekter har medført store naturinngrep, og i flere tilfeller har utbygging skjedd i områder med særlig sårbar og verdifull natur, med høy tetthet av rødlistearter.

For Miljøpartiet De Grønne er det avgjørende at energipolitikken også tar naturkrisen på alvor. Derfor mener vi at naturkravene til småkraftprosjekter må skjerpes, sånn at vi stopper det unødvendige tapet vi har sett av verdifull natur i Norge. Samtidig bør det legges til rette for prosjekter som har liten eller ingen negativ effekt på naturen.

Det er avgjørende for dem som investerer i energiproduksjon at politikken er til å stole på. Miljøpartiet De Grønne mener derfor at regjeringens forslag om å redusere den nedre grensen i grunnrenteskatten ikke bør gjelde for småkraftanlegg som allerede har fått konsesjon, og der investeringsbeslutningen er tatt på bakgrunn av gjeldende rammevilkår. Når investeringene er gjort i tillit til eksisterende regler, mener vi det er uheldig å endre skattevilkårene i ettertid.

Samtidig finnes det relevante argumenter for å se på justeringer i grunnrenteskatten framover. Naturressursene våre tilhører fellesskapet, og skattesystemet må også sikre en rimelig fordeling av verdiene som skapes. Derfor vil Miljøpartiet De Grønne heller ikke støtte forslaget om å frede dagens skattenivå ut hele stortingsperioden. Hvis regjeringen kommer tilbake til Stortinget med konkrete forslag til endringer i småkraftskatten, vil vi ta stilling til dem når de foreligger.

Til slutt vil jeg også svare på spørsmålet fra representanten Haltbrekken. Konsesjonsbehandlingstiden på småkraftprosjekter er i mange tilfeller veldig lang. Saker kan bli liggende lenge uten avklaring, uten at det nødvendigvis gir noe bedre involvering eller sterkere demokratisk forankring. Lange og uavklarte prosesser tjener ingen. Det tjener ikke utbyggere, lokalsamfunn eller forvaltningen. Miljøpartiet De Grønne mener derfor at det er behov for raskere og mer effektive konsesjonsprosesser. Saksbehandlingen skal fortsatt være grundig, men det må også være mer forutsigbart og mindre tidkrevende enn det er i dag. Det vil være til fordel for både kraftsystemet, lokalsamfunnene og alle partene som er involvert i prosessene.

Jørgen H. Kristiansen (KrF) [13:33:35]: Norge trenger mer kraft. Vi trenger mer kraft for å bygge ny industri og for å sikre stabile strømpriser for folk og bedrifter. I en sånn situasjon er det avgjørende at vi ikke fører en politikk som bremser utviklingen av ny fornybar kraftproduksjon. Det er nettopp bakgrunnen for representantforslaget vi behandler nå i dag.

Forslaget handler om to konkrete og viktige grep. For det første handler det om å sikre at innslagspunktet for grunnrenteskatt og naturressursskatt på vannkraft ikke senkes. For det andre handler det om å sørge for raskere saksbehandling av småkraftprosjekter hos NVE. Begge deler handler i bunn og grunn om det samme: å sørge for at det fortsatt er attraktivt å investere i norsk vannkraft.

Vannkraften har gitt oss ren, stabil og rimelig energi i generasjoner. Samtidig vet vi at det fortsatt finnes et betydelig potensial for mer produksjon, særlig gjennom små og mellomstore kraftprosjekter, men dette potensialet realiserer seg ikke av seg selv. Investorer og lokalsamfunn må ha forutsigbare rammevilkår. Hvis skattereglene stadig endres eller skjerpes, skaper det usikkerhet. Usikkerhet fører til at investeringer utsettes eller ikke blir gjennomført i det hele tatt. Det er derfor viktig at Stortinget sender et tydelig signal om stabilitet i rammevilkårene for denne bransjen.

Den andre delen av forslaget handler om saksbehandlingstiden. Mange småkraftprosjekter blir i dag liggende lenge i kø. Når kraftsituasjonen i Norge er presset, burde det være en selvfølge at en prioriterer behandling av prosjekter som faktisk kan styrke kraftbalansen. Raskere saksbehandling betyr ikke dårlig kvalitet – det betyr bedre prioritering.

Norge står midt i en energiomstilling. Skal vi lykkes, må vi både bygge ny kraft og bruke den vi har, mer effektivt. Da må politikken bidra til investeringer, ikke skape hindringer. Dette representantforslaget er et bidrag til nettopp det: mer forutsigbare rammevilkår, raskere prosesser og bedre utnyttelse av en av våre viktigste naturressurser. Det er god energipolitikk, og det er god næringspolitikk. KrF støtter selvfølgelig forslagene nr. 1 og 2.

Statsråd Terje Aasland [13:36:15]: Det er godt at vi i utgangspunktet har et likt mål: å få bygd ut mer fornybar energi i Norge. Det er ingen tvil om at vannkraft gir et viktig bidrag. Det gjelder også småkraft, bare for å understreke det. Som energiminister har jeg åpnet ganske mange kraftverk som ligger rett under nedre grense for grunnrenteskatt. Hvorfor i all verden har jeg gjort det? Når flere kraftverk bygges ut rett under grensen, viser det at skattesystemet ikke fører til en optimal ressursutnyttelse. Det tror jeg vi skal erkjenne. Da går vi glipp av verdifull kraft, og miljøkonsekvensene kan samlet sett bli større. Den nedre grensen er en kjent svakhet ved den ellers investeringsnøytrale grunnrenteskatten på vannkraft. Offentlige utvalg har foreslått å gå tilbake til den opprinnelige grensen på 1 500 kVA, slik også regjeringen la opp til i sitt høringsnotat. Regjeringen mener fortsatt det hadde vært fornuftig å redusere den nedre grensen i grunnrenteskatten, men siden representantforslaget ligger an til å få flertall i Stortinget, vil vi likevel ikke fremme lovforslag om dette.

NVE prioriterer allerede saker som effektivt kan styrke kraftbalansen. Dette er i all hovedsak større saker som kan gi betydelig økning i produksjon eller fleksibilitet, altså økt effektkapasitet. Samtidig skal småkraftsaker behandles innen rimelig tid. Jeg mener at forslaget fra komiteen på det området allerede er fulgt opp gjennom de siste justeringene vi har gjort. Regjeringen ønsker mer småkraftutbygging og vil legge til rette for det. Regjeringen har også gjennomført et historisk løft når det gjelder konsesjonsbehandling i NVE, gjennom både flere saksbehandlere og digitalisering. NVE har også, bl.a. sammen med småkraftbransjen, arbeidet med å utvikle en digital løsning for søknader, som igjen vil effektivisere saksbehandlingen av småkraft.

NVE fatter nå svært mange vedtak. I 2025 ble det avgjort 200 flere konsesjonssaker enn i 2024. Direktoratet mottok også flere saker i 2025 enn på lang tid, noe som selvsagt er gledelig. Det er imidlertid nødvendig med en viss form for prioritering. NVE prioriterer saker med avklart nett, slik at de mest realistiske prosjektene behandles først. Jeg mener dette er en fornuftig tilnærming. Jeg vil minne om at utbyggingstakten for småkraft også avhenger av utbyggerne. Status ved årsskiftet var at det er om lag 130 småkraftkonsesjoner som har fått endelig tillatelse, men har ikke startet bygging. Det er også et problem, at vi gir mange konsesjoner uten at de blir realisert.

Småkraft er uten tvil samlet sett viktig for Norge. Jeg vil sørge for at viktige, realistiske småkraftprosjekter gis framdrift i NVEs saksbehandling, selv om det først og fremst er de store prosjektene som må prioriteres for effektivt å styrke kraftbalansen.

Torbjørn Vereide (A) [13:51:02]: Noreg treng meir fornybar kraft. La det vere klart, og la det vere klart at Arbeidarpartiet har ein klar ambisjon om at det skal vi sørgje for at blir gjennomført. Då gjeld det både storkraft og småkraft.

Noko av det som har vore peika på her, og som eg òg syntest statsråden gjorde god greie for, er at skattereglane av i dag ikkje alltid gjev best mogleg utnytting av ressursane. Litt av det dilemmaet som vi no står i her, er at vi over eit veldig kort tidsrom har sett at det er mange anlegg som har vorte skalerte ned. Det finst mange sider ved dette, men la oss òg vere ærlege om at det òg er tapt kraft som ein kunne hatt stor bruk for. Litt av denne svakheita har òg vorte peika på av kraftskatteutvalet og skatteutvalet, som har vore grunnlaget for at det høyringsforslaget som er lagt til grunn her, er kome.

Det er òg heilt greitt og heilt forståeleg at det er folk som har andre meiningar, og at det er folk som gjerne skulle ønskje at dei ikkje måtte dele meir med fellesskapet. Eg har respekt for det. Regjeringa – og det gjentek jo òg statsråden her – har respekt for at fleirtalet held fast ved grensa av i dag. Det kjem òg ganske tydeleg fram at dette er noko som vi legg til side.

Likevel har det vore eit veldig sterkt ønske for Arbeidarpartiet å gjennomføre den ordinære høyringa. Det handlar om å få meir kunnskap, uansett om nokon er ueinige eller einige. Den kunnskapen, dei faktaa og den tilbakemeldinga er etter vårt skjøn ei styrke å få på bordet.

I den tida vi er i no, med sikkerheitspolitiske utfordringar og behov for omstilling, er det ingen tvil om at vi treng meir kraft, og vi er utolmodige etter at det må gå fortare. Noreg har ikkje råd til at prosessane skal gå for treigt. Likevel ønskjer eg å poengtere at om forslag nr. 2, frå Framstegspartiet, Høgre, Senterpartiet og Venstre, blir vedteke og det endar med å dytte større kraftprosjekt bakover i køen og treigare behandlingstid fordi ein prioriterer annleis, då kan det òg ha uheldige konsekvensar.

I dag er det ei ganske klok og fornuftig prioritering. Vi har gjort at det er enklare å kome seg fram, med digitalisering og meir effektive system. Vi set pris på takhøgda i denne debatten og alt engasjementet, men for oss er det aller viktigaste meir kraft raskare.

Kristoffer Sivertsen (FrP) [14:26:19]: Når vi trenger mer kraft og å ha beredskap i den mest urolige politiske sikkerhetssituasjonen siden krigen, er det spesielt å se at vår finansminister har spilt rulett med norsk energisikkerhet. Vi er vant til at statsbudsjettene fra Arbeiderpartiet kommer med skattesjokk for næringer. Spørsmålet er ikke om det kommer et skatte- eller avgiftssjokk, spørsmålet er hvilke næringer det kommer til å gå ut over denne gangen.

Jeg er lei av en vilkårlig og en fullstendig uforutsigbar næringspolitikk fra regjeringen. Jeg mistenker etter hvert at vi har en finansminister som ikke snakker med de andre statsrådene før det legges opp til en plan som kan sope inn mer skatter og avgifter. 13 Twh kommer fra småkraftverk, altså omtrent 8 pst. av Norges totale kraftproduksjon, og NVE mener det er potensial for å doble det. Men når vi har en regjering som ikke akkurat kvalifiserer seg til VM i å sørge for at ny kraft blir bygget ut, vil gjerne noen mene at det er energipolitisk galskap å skatte i hjel en liten, men helt nødvendig del av Norges energiforsyning.

Å senke terskelen for grunnrenteskatt for småkraftverk fra dagens nivå vitner egentlig ikke om så mye mer enn en statlig grådighetskultur. Småkraftverksbransjen er i stor grad lokal, og det er ikke snakk om superprofitt. Ikke minst vil jo statsråd Stoltenbergs kraftskatt koste rogalandske kommuner mange hundre millioner. Og til representanten Hussainis innlegg tidligere: Det hjelper ikke å kaste penger på et problem når en ikke klarer å framskaffe ny kraft.

Jeg synes det er helt utrolig at det i det hele tatt er mulig å komme med denne typen forslag, som gir den type utslag, og som skremmer bort investeringer i nye småkraftverk. Det er vel det Arbeiderpartiet mente med sitt valgkampløfte om at de skal holde skatte- og avgiftsnivået stabilt de neste fire årene.

Når Arbeiderpartiet i enkelte saker snakker om stabile og forutsigbare rammevilkår, lurer jeg på: Hvorfor skal ikke det gjelder bredt for alle næringer? Arbeiderpartiet vil jo også gi skattesjokk til andre næringer som er avhengige av naturgass. Men i dag stanser en avgifts- og skattetrangen til Arbeiderpartiet i i hvert fall én sak. Poenget mitt er: Vi vet ikke hvilken næring Arbeiderpartiet kommer etter neste gang og vil strupe lønnsomheten til ved å ta inn mest mulig skatt og avgift – uten hensyn til hvor næringsfiendtlig det er.

Til sist: Fremskrittspartiet ønsker mer økonomisk handlefrihet også for næringslivet, sånn at vi kan ha trygghet for investeringer som kommer samfunnet og fellesskapet – som Arbeiderpartiets opptatt av å snakke om – til gode. Det er det helt klart at mer kraftproduksjon fra småkraftverk vil gjøre, og derfor heier selvfølgelig FrP på småkraftverkene.

Solveig Vik (A) [14:29:18]: Arbeiderpartiet har et tydelig mål: Vi skal sikre nok fornybar kraft i årene som kommer til å trygge arbeidsplasser, utvikle både eksisterende og ny industri og gi folk stabile, forutsigbare strømpriser.

Norge går nå inn i en tid med økt kraftbehov. Elektrifisering, grønn industri og økt aktivitet over hele landet krever at vi produserer mer, og at vi gjør det raskt, planmessig og ansvarlig. Samtidig er vannkraften ryggraden i det norske kraftsystemet. Den er helt unik fordi den gir oss noe de fleste andre energikilder ikke kan: regulerbarhet. Vi kan ikke styre hvor mye det regner, eller hvor raskt snøen smelter, men vi kan styre hvordan vi bruker vannet når det først er der. Gjennom magasinering og fleksibel produksjon kan vi tilpasse oss forbruket og sikre stabile leveranser. Det er det som gjør vannkraften til vårt fornybare, regulerbare sikkerhetsnett. Når etterspørselen øker, kan vi øke produksjonen. Når forbruket går ned, kan vi spare vann til senere. Slik stabiliserer vi strømnettet og demper prissvingninger. Dette er avgjørende i en tid da mer uregulerbar kraft, som vind og sol, skal inn i systemet. Dermed er det også avgjørende at NVE prioriterer sakene som samlet sett gir størst og raskest effekt for kraftbalansen. Her mener vi forslaget fra f.eks. Fremskrittspartiet og Høyre bommer når de vil instruere NVE til å prioritere småkraft særskilt.

Arbeiderpartiet ønsker mer småkraft, og viktige småkraftprosjekter skal også gis prioritet, men vi kan ikke risikere at politiske detaljinstrukser forsinker behandlingen av større prosjekter som kan gi langt større produksjon og fleksibilitet på kortere tid. Derfor fremmer vi i dag et mer helhetlig og ansvarlig forslag. Vi ber regjeringen sørge for at viktige småkraftprosjekter også gis prioritet i NVEs saksbehandling, men uten at dette forsinker konsesjonsbehandlingen av større prosjekter. Det handler ikke om små mot store. Det handler om å sikre mest mulig ny kraft, så raskt som mulig, gjennom en helhetlig og ansvarlig energipolitikk til beste for hele landet vårt.

Dagfinn Homdal Svanøe (A) [14:31:39]: Landet trenger mer fornybar kraftproduksjon for å nå våre felles mål om velferd og verdiskaping. Det hører jeg mange fra denne talerstolen i dag tar til orde for, og vannkraften, både i stor og liten skala, er viktig for å nå det målet. Da blir spørsmålet hvordan vi oppnår det. En god start vil være å ikke lage et innslagspunkt som gir rom for å spekulere i å underutnytte et energipotensial kun for å unngå et grunnrentebidrag til fellesskapet.

Så vil jeg knytte noen kommentarer til dette med saksbehandlingen hos NVE, for debatten kan tolkes dit at NVE ikke har et bevisst forhold til hvilke saker de behandler når. Samtidig vet vi at utgangspunktet for NVEs saksbehandling er at de mest realistiske prosjektene skal behandles først. Det er også gledelig å høre i debatten som har vært her i dag, at det foregår god effektivisering der, både i tiden som er bak oss, og i tiden som ligger foran oss. Det er også gledelig å høre at om lag 200 flere konsesjonssaker ble behandlet i fjor enn året før. Det vitner om at det er god framdrift hos NVE.

Til sist: Vi må ikke havne i en situasjon hvor store, realistiske prosjekter settes på saksbehandlingsvent. Det vi må klare, er at viktige småkraftprosjekter prioriteres sammen med de store prosjektene, men med et utgangspunkt som vektlegger realismen i prosjektene.

Erling Sande (Sp) [14:33:29]: Noko av det som er uttalt oftast i denne salen dei siste åra, er orda meir kraft raskare. Det synest det å vere ganske brei einigheit om. Likevel: Er det éin ting som er viktig viss ein skal ha meir kraft raskare, er det føreseielege vilkår. Det forslaget om meir omfattande grunnrenteskattlegging er ikkje føreseielege vilkår. Det skapar usikkerheit, og det er heva over tvil at det allereie no, berre ved å ha det på høyring – sjølv om det openbert ikkje er fleirtal for det – har skapt usikkerheit, og det har skapt forseinkingar i viktige prosjekt.

Dette handlar om uregulerbar vasskraft, det handlar om prosjekt med ganske stor risiko i utgangspunktet, og det er ikkje rart at både etablerte vasskraftverk og dei som går med planar om å realisere slik vasskraft, blir usikre når ein kjem med slike forslag som Arbeidarparti-regjeringa har kome med her. Det er ikkje ei form for sjølvskading berre for Arbeidarpartiet, sjølv om det sjølvsagt fører til at Arbeidarpartiet sitt omdøme i næringa blir ramma – det rammar heile norsk politikk, fordi vi står fram som at vi ikkje kan ha stabile rammevilkår for ei så viktig næring, samtidig som vi seier så tydeleg at vi treng meir kraft.

Eg høyrer òg at Arbeidarpartiet her kommuniserer at dei tek inn over seg at det er eit anna fleirtal, og at dei legg dette til side og på den måten prøver å skape rom. Samtidig bruker ein ganske mykje av tida her framme til å argumentere for forslaget sitt likevel. Då held ein jo ved like den usikkerheita, på same måten som departementet heldt ho ved like unødvendig lenge ved ikkje berre å trekkje høyringa når ein såg at stortingsfleirtalet ville ein annan veg.

Skal ein imøtekome tilpassingsproblematikken, er det langt meir effektivt å diskutere tiltak som botnfrådrag eller at ein gradvis trappar inn grunnrenteskatten over 10 MW. Det har sjølvsagt ein provenyeffekt og er krevjande å få til, men det er ikkje noko løft for norsk kraftproduksjon å skape usikkerheit kring den typen kraft som vi trass i alt realiserer ganske mykje av, og med ganske lite konfliktnivå.

Berre to ord om sakshandsaminga i NVE: Forslag nr. 2 her er jo tydeleg på at det ikkje handlar om å prioritere ned andre konsesjonsbehandlingar, det handlar om å få ei raskare og meir effektiv konsesjonsbehandling. Eg stiller spørsmålet – og det gjer Senterpartiet òg: Kor mykje skal NVE konsesjonsbehandle, og kor detaljert skal det vere? Nyleg høyrde vi eit eksempel om ei lita flaumførebygging som hadde fått krav om konsesjonsbehandling. Då er det openbert at ein driv og konsesjonsbehandlar òg ting som kunne ha vore behandla på ein lettare måte i vårt byråkrati.

Aleksander Stokkebø (H) [14:36:49]: Først: Vi aksepterer ikke regjeringens treghet i behandlingen av småkraftsøknader. Derfor må tempoet opp. Det betyr ikke at vi skal prioritere ned den store vannkraften, så den røykgranaten fra Arbeiderpartiet kan vi like gjerne slukke med en eneste gang.

Det er behov for å rydde i en del begreper og fakta her. NVE opplyser at det er bygd ti kraftverk som hadde konsesjon med ytelse over grensen for grunnrenteskatt, som etter økningen av innslagspunktet for denne grunnrenteskatten har blitt nedskalert. For det første kan det ikke slås fast at denne nedskaleringen kommer av skattemessige tilpasninger. Naturhensyn, men også manglende kapasitet og tilgang på nett til å ta imot kraften, kan ligge bak. Alt dette er godkjent av myndighetene.

Hvis vi likevel skulle ha lagt vrangviljen til, er nedskaleringen for alle disse ti prosjektene samlet sett på 0,1 TWh. Til sammenligning er det 13 ganger så mye småkraft i kø hos NVE, og et potensial beregnet av NVE på opptil 140 ganger så mye som det regjeringen her har hengt seg opp i. Ap illustrerer nok en gang hvor ille det kan bære av sted når ideologi og skylapper trumfer fakta og praktisk virkelighet. Man har sett seg så blind på én ting at man risikerer å stoppe viktige nye kraftprosjekter som betyr langt mer for kraftbalansen og for å få ned strømprisene.

Det er nye skatter, midlertidige skatter og skatter med tilbakevirkende kraft for næringslivet generelt og for fornybart spesielt. Hvis politisk risiko var en sportsgren, ville Arbeiderpartiet ha vært norgesmestere. Jeg merker meg at regjeringen og Arbeiderpartiet klamrer seg til denne tittelen og prisen og ikke til saken i denne salen, på tross av at et klart flertall vil garantere at småkraftbeskatningen skal ligge fast de neste fire årene. Det bekymrer meg. Det innfører en ny dimensjon av politisk risiko som vi ikke burde ha i Norge, men heldigvis er stortingsflertallet og Høyre klare til å ta ansvar der Arbeiderpartiet svikter, og sørge for at denne skatten ikke blir noe av.

Sofie Marhaug (R) [14:39:37]: Takk for debatten.

Jeg mener at denne debatten til dels bærer preg av en eventyrfortelling om hva småkraft er i Norge. Vi snakker her om en bransje der det blir stadig flere utenlandske eiere, der vi kan spore eierne tilbake til skatteparadis, mens høyresiden og Senterpartiet framstiller det som helt uproblematisk at våre felles naturressurser, vår felles natur, skal kunne bygges ned helt kostnadsfritt.

Det som omtales som ustabilitet og usikkerhet, er i virkeligheten politisk uenighet knyttet til noen helt reelle utfordringer. Og jo, det er skattetilpasning. Det er bare å se på hva disse utbyggerne sier selv. De sa til NRK da de la seg rett under grensen for grunnrenteskatt, at det var for å unngå skatt, men at de kunne produsert mer uten å ødelegge masse natur med et helt nytt småkraftverk et helt annet sted hvis de ikke hadde drevet med skattetilpasning. Det er klart at bedriftsøkonomisk er det helt rasjonelt, men da er det opp til oss politisk: Ønsker vi et sånt system? Ønsker vi å se på dette systemet?

Flertallet av partier i denne salen på høyresiden og Senterpartiet velger å ikke engang se på det. Da får vi et problem når vi skal veie de to hensynene som er ganske viktige, kraftproduksjon og natur, opp mot hverandre. For det er ikke bra at vi får masse uregulerbar småkraft inn i kraftsystemet rett under grensen for grunnrenteskatt. Det er dårlig for fellesskapet, det er dårlig for naturen, og det er også dårlig for kraftsystemet.

Representanten Vik var inne på nettopp det gode vannkraftsystemet vi har. Småkraften er en uregulerbar del av det. Det er ikke de store vannmagasinene. Likevel er det partier her som mener at vi bare skal ha mer av småkraften, koste hva det koste vil – eller det er jo gratis for disse utenlandske eierne, bl.a., som kjøper seg opp i norsk natur. Det synes jeg rett og slett er naivt.

Man må også slutte å late som det ikke er en prioriteringssak, for selvfølgelig er det en prioriteringssak. Hvis denne salen sier at vi skal prioritere uregulerbar småkraft som har store naturkonsekvenser vi får veldig lite igjen for rent skattemessig, går det selvfølgelig på bekostning av oppgradering av de store vannkraftverkene, som er regulerbare, som er ryggraden i vårt kraftsystem, og som faktisk i sum har mindre naturkonsekvenser per kilometer elv lagt i rør.

Statsråd Terje Aasland [14:42:54]: Helt til slutt i debatten: Jeg må understreke at det går forholdsvis godt i norsk økonomi. Investeringene i Fastlands-Norge er egentlig ganske brukbare, også tatt i betraktning den verden vi lever i akkurat nå, og det skal vi være veldig glade for. Det er ikke ustabilitet og uforutsigbarhet som preger norsk økonomi, det er stabilitet og forutsigbarhet.

Vi har også vært innom andre temaer som ligger utenfor skattepolitikken, f.eks. Melkøya, som egentlig kunne vært ganske dramatisk hvis det hadde blitt sånn som f.eks. Fremskrittspartiet ønsket.

Det er ingen tvil om at jeg ønsker småkraft velkommen i det norske kraftsystemet. Vi har en del av det, men det å lage småkraft som en løsning på de kraftutfordringene vi står i i tiden framover, blir med respekt å melde veldig feil. Småkraft kan likevel være en viktig del av det som blir framtiden, som må kobles opp mot stor vannkraft og vindkraft på land, og forhåpentligvis også havvind, og kanskje kjernekraft en gang i framtiden.

Med det som er utfordringen i tiden framover, tror jeg vi bør være forholdsvis pragmatiske og teknologinøytrale med hensyn til hvilke løsninger som skal velges, for oppgaven er stor. Noe av det jeg synes viser at oppgaven er stor, er søknader om tilknytning til det norske strømnettet, som er et uttrykk for både behov for mer kraft og mer nett. Der er interessen ganske stor. Det varierer noe fra år til år hvilke teknologier og løsninger man velger, men det er ganske stor interesse for å investere mer i Norge. Det tror jeg vi bør være glade for.

Derfor må vi også sørge for at når vi behandler konsesjoner for kraft, enten det er småkraft, stor kraft, vindkraft, kjernekraft eller hva det måtte bli i tiden framover, behandler vi prosjektene på en ordentlig måte – at vi ikke lemfeldig sier at nå skal vi gjøre det sånn og sånn, men at vi holder oss til et konsesjonsregelverk som tar hensyn til natur, miljø, naturmangfold og mange av de kvalitetene vi har i Norge. Det har vært styrken i konsesjonsbehandlingen, og jeg mener det skal være styrken i konsesjonsbehandlingen i tiden framover.

Jeg mener likevel dette er fullt ut mulig, og vi har allerede sagt veldig tydelig i oppdragsbrevet til NVE at de skal behandle småkraft innen rimelig tid. Det å følge opp og si at vi skal behandle småkraft der hvor det er nettilknytning, og hvor det betyr noe for kraftsystemet vårt, skal selvfølgelig løftes og prioriteres. Det er sånn vi følger opp disse sakene. Og så får vi håpe at det blir mer investeringer i småkraft, 130 konsesjoner er allerede gitt, og at mange av dem blir realisert, og at vi også kan realisere flere i tiden framover.

Sofie Marhaug (R) [14:46:52] (ordfører for saken): Jeg vil takke SV for representantforslaget om å innføre et konsesjonssystem for datasentre, og takke komiteen for samarbeidet.

Datasentre fyller opp strømkøen. Med dagens førstemann til mølla-prinsipp for tildeling av kraft utgjør dette en reell trussel for kraftbalansen i Norge. Vi vet at kraft er en knapp ressurs og ikke en hvilken som helst vare på et marked. Det er naturen som blir skadelidende hvis vi skal legge opp til et enda større kraftforbruk. Derfor skulle det bare mangle at Stortinget også diskuterte prinsipper for tildeling av kraft generelt og datasentre spesielt, gitt den eksplosive veksten vi forventer av slike sentre.

La meg som saksordfører understreke én ting: Det er det ingen partier i Norge som er mot datasentre. Det vi diskuterer, er mengden av slike sentre, og hvordan disse skal reguleres. Noen av oss vil sette en stopper for den eksplosive veksten som er forventet, mens andre vil fortsette med dagens uregulerte system. Det er en ærlig sak, men det er altså ikke det samme som at noen partier liksom vil tilbake til fortiden. Vi har allerede datasentre i Norge. Disse lagrer og prosesserer allerede mer enn Norge forbruker. Ingen er imot det, og ingen vil heller påstå at Norge ikke allerede tar ansvar for lagring og prosessering av data.

Men det er en uenighet i denne salen om hvorvidt vi skal utrede et eget konsesjonssystem for datasentre eller ikke. Flertallet i komiteen, bestående av Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Venstre, stanser et sånt forslag nå. Det er derimot en samlet komité unntatt Venstre som går inn for at regjeringen skal vurdere den samfunnsmessige nytten av datasentre. Det samme flertallet tilrår dessuten – nok en gang – at regjeringen må legge fram et forslag om forbud mot datasentre som driver med kryptovaluta i Norge. Det har blitt vedtatt mange ganger før, og Stortinget forventer at et sånt forbud kommer. Jeg vil si at vi er utålmodige, ettersom vi vil vedta det på nytt.

Til slutt vil jeg si noe på vegne av Rødt, og det er at tiden er overmoden for en begrensning av datasentre og en prioritering av kraften vår. Jeg er så utrolig lei av å sitte i kraftdebatter der vi ikke diskuterer forbrukssiden i det hele tatt, men later som at det eneste svaret på utfordringene vi har, er å bygge ut og bygge ned. Det er en fordummende debatt. Jeg vil særlig rette en kritikk mot FrP, som later som at de er et kraftpolitisk opposisjonsparti, men som i denne saken redder regjeringen fra å utrede et konsesjonssystem for datasentre. Partiet viser at de er prinsippløse og ikke til å stole på i kraftpolitikken.

Med dette fremmer Rødt de forslagene som vi er med på.

Torbjørn Vereide (A) [14:50:09]: Noreg treng datakraft, men la oss vere ærlege og seie at det kanskje ikkje er all bruk av data og lagring av data som er like samfunnsnyttig.

Først litt fakta: Per 5. januar 2026 hadde vi ifølgje Nasjonal kommunikasjonsmyndigheit, Nkom, 88 registrerte datasenter. 34 dei var interne, i ulike organisasjonar. 54 av dei var kommersielle. Nkom seier òg at i åtte av datasentera er det mellom 30 og 100 pst. av straumforbruket som går til kryptoutvinning. Her ser vi litt av kompleksiteten i denne saka, for vi har på ei og same tid både avgjerande infrastruktur i vår nye digitale kvardag og òg ein del kraftbruk som ikkje fører til så veldig mykje nytte.

La oss snakke om det som har med nytte å gjere, for det er ikkje så enkelt som enkelte vil ha det til. Å ha kontroll på data er avgjerande for helseberedskap, militær beredskap, verdiskaping og ein del grunnleggjande tenester. Det er viktig å ha kontroll på det, i alle fall i den krevjande situasjonen vi står i internasjonalt. Så kjem spørsmålet: Er løysinga no at vi skal lage eit heilt nytt konsesjonssystem? Eg trur at det fort ville blitt meir byråkratisk enn ei løysing. Det finst klokare måtar å møte dette på. To parallelle løp, eit ulikt byråkrati, kan føre til at ein ikkje får ein einaste megawatt raskare fram til dei som treng energien.

Det eg derimot synest er fornuftig, er at vi får ei grundig vurdering av den samfunnsmessige nytta av datasentera. Det handlar om sysselsetjing og verdiskaping. Eg ønskjer å gjere noko så sjeldan som å rette honnør på tvers av partifargane og til FrP, som har vore med på å forbetre forslaget vårt, slik at det òg omfattar beredskap og sikkerheit. Det synest eg er eit veldig godt tillegg, for det er noko av kjernen i dette, at vi må klare å skilje snørr og bart. Vi må klare å skilje det som er nyttig, og det som er unyttig. Energipolitikken vår må vere basert på kunnskap. Dette er eit område der vi treng å bli klokare.

Eg ønskjer berre å vere krystallklar dette: Den digitale elefanten i det digitale rommet, kryptoutvinning, ønskjer vi å være ganske tydeleg på at må bort, men å hoppe inn i noko som potensielt berre blir byråkrati for næringslivet, vil vi ikkje vere med på.

Rikard Spets (FrP) [14:53:25]: Verden digitaliseres i et tempo som vi knapt har sett maken til. Kunstig intelligens, skylagring, databehandling og nye digitale tjenester er like grunnleggende infrastruktur som vei, strøm og telekom.

Midt i dette står datasentrene. Datasentre er ikke bare store bygninger med servere. De er selve motorrommet i den digitale økonomien. Det er her data lagres, behandles og gjøres tilgjengelig – for forsvar, næringsliv, offentlig sektor og ikke minst for utviklingen av kunstig intelligens.

Dette er et område der Norge har alle forutsetninger for å lykkes. Vi har stabil kraft, vi har kaldt klima, vi har politisk stabilitet – delvis – og vi har en energimiks som gjør at datasentre kan drives med ren kraft. Dette er konkurransefortrinn som mange land bare kan drømme om.

Likevel ser vi gang på gang at når nye lønnsomme næringer vokser fram i Norge, er ryggmargsrefleksen til enkelte å spørre: Hvordan kan vi regulere det mer? Det gjelder spesielt når det er lønnsomme næringer. Når det er ulønnsomme næringer, derimot, da er man på hugget – enten det er batterifabrikker, hydrogenproduksjon eller hva det nå er, har man bunnløst med både penger og kraft.

Vi snakker om en bransje Norge faktisk kan tiltrekke seg investeringer i, en bransje som kan skape arbeidsplasser, teknologiutvikling og digital kompetanse. Likevel: I stedet for å ønske investeringer velkommen risikerer vi med en konsesjonsordning å sende signalet om at Norge er et land der nye næringer møtes med mer byråkrati og mer usikkerhet. Det er ikke sånn vi bygger framtidens økonomi.

Datasentre handler også om mer enn bare strøm, data og arbeidsplasser. Det handler om digital suverenitet, beredskap, sikkerhet og konkurransekraft. I en tid med geopolitisk uro er det viktig at kritiske data kan lagres og behandles i et land vi stoler på – og gjerne også i Norge. Hvis vi da gjør det vanskelig å etablere datasentre i Norge, vil dataene fortsatt eksistere, de vil bare bli lagret et annet sted, kanskje i et land med helt andre jurisdiksjoner.

Fremskrittspartiet støtter forslaget om å be regjeringen vurdere den samfunnsmessige nytten av ulike datasenteretableringer og hvilke virkninger de har på sysselsetting, verdiskaping, beredskap, sikkerhet og andre samfunnsområder som f.eks. kraftsystemet. Vi imøteser resultatet av vurderingen og regner med at det synliggjør hvordan vi best kan være med på den digitale utviklingen, samtidig som vi beholder mest mulig av kompetansen og verdiskapingen i Norge.

Jeg tar opp forslagene Fremskrittspartiet er med på.

Aleksander Stokkebø (H) [14:56:24]: Digitaliseringen er kommet for å bli, og den er en motor for verdiskaping og vekst. Vi må huske på at den digitale infrastrukturen er helt sentral som en del av beredskapen og vår nasjonale sikkerhet. Dataindustri og kunstig intelligens har et stort potensial for verdiskaping hvis vi bygger kompetanse og infrastruktur, men også lager noen forutsigbare reguleringer og rammer for næringen.

Høyre etterlyser en mer nasjonal strategisk tenkning om dataindustri i Norge. Vi trenger noen rimelige, men også forutsigbare, krav som bidrar til at investeringer i datasentre utgjør et positivt bidrag for både lokalbefolkningen, regionen de etablerer seg i, og landet. Vi er opptatt av å sikre viktig digital infrastruktur i Norge, samtidig som vi sikrer tillit og aksept i befolkningen og ivaretar eksisterende industri.

Vi merker oss at datasentrene nå står for store deler av den reserverte nettkapasiteten i Norge. Ifølge NVE er dette en av sektorene som er ventet å bidra mest til vekst i kraftforbruket framover, og i sin langsiktige kraftanalyse anslår NVE en vekst i kraftforbruk fra datasentre på totalt 3,5 TWh kun de neste fem årene fram mot 2030.

Vi må unngå å fortrenge eksisterende industri og finne en bærekraftig balanse mellom kraftnett og natur. Samtidig må vi sikre at verdiskapingen blir betydelig, både nasjonalt og lokalt, i form av arbeidsplasser og ringvirkninger.

Høyre mener derfor at det må jobbes mer med hvordan den sterke økningen i behov for kraft til datasentre skal håndteres. Vi trenger åpenbart mye mer kraft, noe regjeringen ikke har evnet å levere på, men vi må også vurdere om man skal innføre et nasjonalt konsesjonssystem og utrede hvordan en sånn ordning kan innrettes og avgrenses, og i dette arbeidet selvfølgelig se til hva våre naboland har gjort.

Når vi vet at knappheten på kraft i årene foran oss blir betydelig, må vi som minimum få på plass dette forbudet mot utvinning av kryptovaluta. Det er et rent kraftsluk som verken er nødvendig eller ønskelig på norsk jord. Det er altså to år siden Stortinget ba regjeringen utrede et forbud, og så tok det et helt år før regjeringen hadde gjort klar en pressemelding som sa at de nettopp skulle utrede dette. Dette tar altfor lang tid, og nå er det på tide at dette forbudet kommer på plass.

Lars Haltbrekken (SV) [14:59:43]: I dag dukker det opp planer om datasenter på nærmest hvert nes, i hver krik og krok av landet. Får vi ikke kontroll på den enorme veksten i antallet datasenter som planlegges, vil mye av kraften vår gå til å lage kattevideoer og til TikTok framfor å bygge industri som gir oss eksportinntekter og arbeidsplasser. Noen datasenter trenger vi selvsagt, men ikke overalt, på hvert et sted i landet.

I dag er det kun opp til den enkelte kommune i henhold til plan- og bygningsloven å vedta om et datasenter skal bygges eller ikke. Det finnes ingen nasjonal koordinering eller kontroll på hvor mange datasenter som skal etableres, hvor de skal etableres, eller om de skal etableres. Hvis det ikke gjøres noe, vil datasentrene øke strømforbruket fra dagens 2 TWt i året til opp mot kanskje 10 TWt i året innen 2030. På to år har strømforbruket til datasenter blitt doblet. Det er en enorm vekst i forbruket. Derfor har SV fremmet et forslag om å innføre et nasjonalt konsesjonssystem for etablering av datasenter, og jeg er glad for å se at bl.a. Høyre er av dem som ser behovet for å se nærmere på dette forslaget.

Jeg må si jeg er mildt sagt overrasket over Fremskrittspartiet. På den ene siden advarer de mot den enorme veksten i strømforbruket framover, som en følge av at samfunnet elektrifiseres. De peker på kraftmangel, nettkø og at det er noen nye bedrifter og virksomheter som ikke får kraft til å etablere seg. De peker også på eksisterende virksomheter som ikke får nok kraft til å utvikle seg. De sier – helt rett – at dette hemmer utviklingen og verdiskapingen i Norge.

På den andre siden vil Fremskrittspartiet ikke være med på å regulere det som virkelig kan bli en kjempestor utfordring framover, nemlig den elleville veksten i datasenter. Der skal det være vill vest og rett fram. Fremskrittspartiet erkjenner at datasentrene nå står for en stor del av den reserverte nettkapasiteten i Norge, og at det ifølge NVE er datasenter som er forventet å bidra til mest vekst i kraftforbruket framover. Fremskrittspartiet sier sågar at det bør jobbes mer med hvordan den sterke økningen i behovet for kraft til datasenter skal håndteres. Ja, det er akkurat det vi diskuterer i dag.

Vi har et forslag til løsning på dette, men igjen ser vi Fremskrittspartiet tale med to tunger. Fremskrittspartiet kunne ha sikret flertall for at vi fikk utredet et konsesjonssystem for datasenter. De kunne ha sikret at vi fikk flertall for å få kontroll på den elleville veksten – men nei da, de lar den fortsette. Som det sies i stykket Peer Gynt:

«Jeg får vel følge dem på ferden – men protesterer for all verden!»

Ole Herman Sveian (Sp) [15:03:13]: Digitaliseringen har kommet for å bli. Det kan være en god mulighet for verdiskaping rundt omkring. Digitaliseringen gir oss mulighet til å spre aktivitet over hele landet på en annen måte enn vi gjorde tidligere. Den digitale infrastrukturen er også en del av samfunnssikkerheten og beredskapen vår. Dataindustri og kunstig intelligens kan gi stor verdiskaping over tid. Det forutsetter imidlertid at vi bygger kompetanse og infrastruktur samtidig som vi regulerer næringen klokt.

Utbyggingen av datasentre vil gi mulighet for positiv utvikling, verdiskaping og arbeidsplasser i mange lokalsamfunn over hele landet. Vi må imidlertid passe på at det skjer på en sånn måte at det ikke slår bena under eksisterende industri og næringslivs utviklingsmuligheter.

Tilgangen på strøm er begrenset. Vi må få en regulering av strømkøen som gjør at det bidrar til mest mulig verdiskaping og utvikling i Norge. Framover må vi sikre at etablering av datasentre må bygge på en bærekraftig bruk av energi, hvor vi også utnytter spillvarmen godt som energikilde i andre prosjekter. Utnyttelse av spillvarmen kan også være en god mulighet for ytterligere verdiskaping i tilknytning til datasenteretableringene.

For å ramme inn denne virksomheten trenger vi mer enn en nasjonal strategi og helhetstenkning for datasenterindustrien i Norge. Kunnskap er viktig for å gjøre gode valg rundt rammebetingelser og regulering av denne næringen framover. Vi er derfor glade for at det i dag blir flertall for et forslag som ber regjeringen vurdere den samfunnsmessige nytten av ulike datasenteretableringer, og hvilken virkning de her på sysselsetting, verdiskaping, beredskap, sikkerhet og andre samfunnsområder, som f.eks. kraftsystemet. Vi synes imidlertid at det er synd at Fremskrittspartiet ikke vil støtte forslaget om å utrede et nasjonalt konsesjonssystem, og at det derfor ikke blir flertall for det. Det hadde vært nyttig med mer kunnskap om denne måten å regulere næringen på, og om det kunne vært et grep å ta i det videre arbeidet.

At Stortinget igjen samler et flertall for å be regjeringen om å komme tilbake med et forslag om forbud mot kryptoutvinning, synes vi er bra. For oss i Senterpartiet er det viktig at digitaliseringen blir et verktøy for å styrke tjenester og verdiskaping i hele landet.

Vi kan vel med stor sikkerhet si at tjenestene som leveres av datasentrene, er noe vi alle bruker, og noe som vil trenge enda mer av framover. At vi i Norge regulerer dette på en fornuftig måte, sånn at vi kan få vår andel av verdiskapingen knyttet til denne industrien i årene som kommer, blir viktig.

Oda Indgaard (MDG) [15:06:00]: Digital infrastruktur er i dag en nødvendig og avgjørende del av samfunnsutviklingen. Samfunnet blir mer og mer digitalisert, og vi kommer ikke utenom det. Samtidig utgjør datasentre en stadig større del av den nasjonale kraftetterspørselen.

Det ser ut til at vi går mot en situasjon hvor Norge havner i kraftunderskudd. Etterspørselen etter strøm øker raskt, samtidig som utbygging av ny kraft og nytt nett i praksis står på stedet hvil. Vi må starte å erkjenne at kraft er en knapphetsressurs. De betyr at vi heller ikke kan si uforbeholdent ja til nye kraftkrevende etableringer uten å gjøre tydelige prioriteringer.

Vi har allerede sett noen stygge eksempler på massiv energisløsing til utvinning av kryptovaluta. Tydal og Namsskogan i Trøndelag er eksempler på dette. Det skjer i en tid hvor vi trenger all strømmen vi kan få for å få ned utslippene både i Norge og i landene rundt oss. Å gjøre Norge til en kryptopark for utenlandske kryptospekulanter er et klimapolitisk selvmål uten sidestykke.

Etablering av datasentre er ikke bare et spørsmål om næringsutvikling, det handler også om klimapolitikk, energipolitikk, arealbruk, sikkerhet og helt grunnleggende prioriteringer. I dag mangler Norge en helhetlig nasjonal styring av hvor mange datasentre som bør etableres, hvor de bør lokaliseres, og hva slags type datasenter det er som faktisk dekker viktige samfunnsbehov. Resultatet er enkeltprosjekter som i stor grad vurderes isolert, uten en samlet nasjonal prioritering. Det skaper utfordringer for både kraftsystemet, naturen vår og lokalsamfunnene som må håndtere disse store etableringene.

Når datasentre etableres i Norge, bør det stilles tydelige krav. Vi mener bl.a. at eierskapet bør være norsk eller europeisk, at kraftforsyningen skal baseres på fornybar energi, og at overskuddsvarme fra datasentrene må utnyttes i mye større grad enn i dag. Dagens situasjon, hvor eierskap og hvem som faktisk er kunder i en rekke datasentre, er uklart for lokale og nasjonale myndigheter, er rett og slett uholdbar. Manglende åpenhet om eierskap og kundestruktur utgjør både en demokratisk utfordring og en potensiell sikkerhetsrisiko.

Miljøpartiet De Grønne forstår behovet for datalagring og digital infrastruktur, men vi mener at det å etablere et nasjonalt konsesjonssystem for datasentre, med klare og forpliktende kriterier for etablering, er klok politikk.

Vi støtter som sagt også et forbud mot etablering av datasentre for kryptovaluta. I en tid da kraft er en knapp ressurs, må vi prioritere digital infrastruktur som bidrar til å dekke reelle samfunnsbehov.

Grunde Almeland (V) [15:08:59]: Datasentre er både bra og nødvendig, og datasentre i Norge er også både bra og nødvendig. Datasentre er nødvendig for digital suverenitet, digital sikkerhet og nasjonal beredskap, og for å bidra til innovasjon, verdiskaping og økt konkurransekraft. Dette betyr ikke at alle datasenterprosjekter skal realiseres ukritisk. Kraft må brukes strategisk, naturhensyn må ivaretas, og lokal forankring er avgjørende.

Datasentre i Norge skal først og fremst brukes til samfunnsnyttige formål og til å bygge opp under industrietablering, økt digitalisering av det norske samfunnet og digital sikkerhet.

Det må være en sammenheng mellom en politikk som vil ha mer digitalisering, som vil bruke kunstig intelligens for å løse flere oppgaver mer effektivt, og det faktum at disse målsettingene har mer datakraft som konsekvens, og at den dataen må lagres. For meg og Venstre er det åpenbart mest fornuftig at norske borgeres data og data fra norske offentlige etater og kommuner lagres og prosesseres i datasentre som er underlagt norsk jurisdiksjon og regelverk.

Så til det som denne debatten handler om: ønsket om en konsesjonsordning for datasentre, som har et åpenbart formål om å redusere omfanget av datasentre i Norge. Dette er noe som Venstre ikke støtter. Norge er allerede et av de landene i verden som regulerer datasenterindustrien strengest. Norge har et omfattende regelverk for arealbruk, krafttilknytning, sikkerhet og miljø, der kommunene har en sentral rolle gjennom plan- og bygningsloven. I tillegg er datasenterbransjen underlagt nasjonal registreringsplikt, skjerpede sikkerhetskrav og stor myndighetskontroll. I tillegg har regjeringen nylig sendt på høring forslag til endringer i energiloven om utnyttelse av overskuddsvarme, der kravene til kraftutnyttelse for dataindustrien skjerpes ytterligere, noe som jeg og Venstre støtter.

Debatten i dag handler dypest sett om hvorvidt vi vil ha datasentre i Norge, og om vi vil gjøre det til en strategisk viktig industri, eller om vi rett og slett ikke vil være med på dette. Jeg vil gi anerkjennelse til regjeringen og statsråden for en tydelig og konsistent linje, som Venstre støtter.

Til slutt en liten stemmeforklaring: Venstre støtter ikke noen av forslagene i innstillingen, verken fra flertallet eller mindretallet. Flertallets forslag er i og for seg helt greie, men likevel ganske intetsigende. Et forbud mot etablering av datasentre for kryptovaluta har Stortinget allerede vedtatt, med Venstres støtte, så jeg ser ikke behov for å gjøre det én gang til.

Når det gjelder forslaget om vurdering av den samfunnsmessige nytten av ulike datasenteretableringer, er det rett og slett å slå inn åpne dører.

Statsråd Karianne O. Tung [15:12:11]: Alt vi deler, sender og lagrer på internett «bor i skyen». Det digitale Norge er ikke abstrakt og usynlig. Det er betong og kabler – det er kritisk infrastruktur. Hver enkelt av oss er innom rundt 40 datasentre daglig: bilder av barna våre, Vipps, HelseNorge. Personvernforordningen er heldigvis klar: Disse dataene kan ikke lagres der personvern ikke ivaretas tilstrekkelig og i tråd med kravene i GDPR. Spørsmålet er derfor ikke om vi skal ha datasentre, men hvordan vi best sikrer kontroll og sikkerhet i datasentre, og hvordan de kan bidra til å styrke Norges konkurransekraft.

Skal Norge og Europa utvikle og ta i bruk avansert kunstig intelligens, trygt og ansvarlig, må vi ha tilgang til regnekraft, lagring og nettverk. KI gjør det mulig å finne kreftceller med større presisjon. KI kan forutsi vedlikeholdsbehov i industrien. Equinor oppgir å ha spart over 2 mrd. kr allerede.

De beste løsningene på KI i dag er dessverre ikke europeiske. Vi kan bruke løsninger fra aktører på andre kontinenter, men jeg ønsker at vi skal ha mulighet for å kunne lagre og prosessere dataene i Norge og Europa.

Jeg er motstander av et nasjonalt konsesjonssystem, ikke fordi vi ikke skal stille krav, men fordi jeg mener en ytterligere konsesjon på toppen av eksisterende reguleringer, uten dokumentert merverdi, er feil. Hovedutfordringen i dag mener jeg er mangel på kraft og nettkapasitet, ikke mangel på at papirer flyttes internt i staten. Enda et konsesjonssystem gjør etableringene tregere, strømkøen blir ikke kortere, og det skaper usikkerhet for investeringer som faktisk er samfunnsnyttige.

Sist, men ikke minst: Lokal og regional forankring må fortsatt ligge i plan- og bygningsloven. Et nytt nasjonalt konsesjonsløp for datasenteretablering risikerer to parallelle prosesser og dobbeltreguleringer vi ikke ønsker.

Helt til slutt: Jeg merker meg komiteens flertall og vil nå ta initiativ til en ny ringvirkningsanalyse og bruke kunnskapen til å videreutvikle framtidsrettede rammevilkår for datasenternæringen i Norge som er treffsikre.