Lill Harriet Sandaune (FrP) [16:41:44] (ordfører for saken): Som saksordfører vil jeg først takke komiteen for et godt samarbeid i saken. Jeg vil gjerne trekke fram viljen til å behandle den raskt og med korte frister, slik at vi kunne avgi innstilling og få en rask avklaring for elever, foresatte og ansatte som er direkte berørt.

Et flertall i komiteen stiller seg bak forslagene om at Stortinget ber regjeringen fremme forslag om nødvendige endringer i opplæringsloven, slik at International Baccalaureate, IB, kan tilbys i offentlige grunnskoler, og at Stortinget ber regjeringen sikre at IB-linjene ved Manglerud skole og Blindern videregående skole videreføres også etter 1. august 2026, inntil nødvendige lovendringer er gjennomført for at tilbudet kan gjøres permanent.

Saken gjelder forsøket med grunnskoletilbud etter læreplanene til IB, som har vært gjennomført i Oslo kommune siden 2016. Det er gjennomført evaluering, og erfaringene er gode: Elevene trives, og resultatene er solide.

Hva er egentlig poenget med et forsøk og en evaluering hvis konklusjonen er bestemt på forhånd – hvis tilbudet skal avvikles, uansett utfall? Det hjelper altså ikke at forsøket har vært vellykket. Det hjelper ikke at det dekker et dokumentert behov. Det hjelper ikke at det gir faglig kvalitet og internasjonal kompetanse. For noen partier passer det rett og slett ikke inn i deres ideologiske forestilling om den sosialistiske fellesskolen.

Arbeiderpartiet, og særlig SV, møter seg selv i svingdøren så det smeller i denne saken. Tidligere byrådsmedlem i Oslo, nå medlem av utdannings- og forskningskomiteen fra SV, tok tidligere til orde for å gi lovhjemmel slik at Oslo kunne tilby IB som et permanent tilbud. Den gangen var det klokt og framtidsrettet. Nå er det bråstopp. Plutselig er behovet borte, plutselig teller ikke hensynet til arbeidsgivere, både offentlige og private, som etterspør internasjonal kompetanse. Plutselig er ikke mangfold og kvalitet i den norske skolen en styrke, men en trussel.

Det mest oppsiktsvekkende er likevel at løsningen som anbefales av kunnskapsministeren, er at familier kan søke seg til private IB-tilbud, slik det er vanlig i andre land. Altså: Man vil ikke åpne for et offentlig IB-tilbud, men man peker på private alternativer som en løsning.

Hva er det egentlig Arbeiderpartiet er så redd for? Tror man virkelig at den norske fellesskolen er så skjør at den ikke tåler et begrenset, kvalitetssikret IB-tilbud innenfor det offentlige systemet? Det er barn med ulike behov, ulike ambisjoner og ulike forutsetninger. De representerer ikke en svekkelse av fellesskapet, de representerer mangfoldet i det.

Vebjørn Gorseth (A) [16:44:55]: Den norske fellesskolen er en av bærebjelkene i samfunnet vårt. Den er mer enn bare en skolemodell. Den er et politisk valg om at barn med ulik bakgrunn skal møtes i samme klasserom, et valg om at norske elever skal dele kunnskap, språk, historie og referanserammer, og et valg om at fellesskapet kommer før særordninger.

Derfor er Arbeiderpartiet særdeles varsomme når det foreslås å åpne for at den offentlige grunnskolen skal kunne bygge på andre læreplaner enn de norske, som dette forslaget nettopp gjør. For Arbeiderpartiet er det et prinsipielt spørsmål. Arbeiderpartiet mener at innholdet i skolen skal være forankret i det norske samfunnet og må kunne bestemmes, endres og tilpasses av norske folkevalgte.

Å åpne for et tilbud basert på internasjonale læreplaner, som norske myndigheter ikke har innflytelse over, vil utfordre det som skal være felles i skolen vår. Det kan svekke de felles referanserammene som nettopp gjør fellesskolen også til et integreringsprosjekt.

Vi har også erfaringer å lære av. Evalueringen av forsøket i Oslo viste at elevgruppen i stor grad ble relativt homogen, og at det var begrenset kontakt mellom IB-elevene og øvrige Oslo-elever. Det ble beskrevet som en «skole i skolen». Det er stikk i strid med ambisjonen om at skolen skal være en møteplass på tvers av bakgrunn, språk og sosiale skillelinjer. Når elever i mindre grad deler skolehverdag med hverandre, svekkes også noe av det integrerende fellesskapet vi er så opptatt av å bevare.

Fellesskolen har aldri handlet om å gjøre alle like. Den handler om å gi alle like muligheter, innenfor et felles rammeverk. IB er et kostbart skoletilbud som brukes av et relativt begrenset antall elever. Arbeiderpartiet er derimot opptatt av å sørge for at de over 600 000 elevene i norsk fellesskole, skolen som skattebetalerne finansierer, lærer mer og bedre i en praktisk skole med god balanse mellom bok og skjerm.

IB finnes allerede gjennom private tilbud, i tillegg til at vi har det i videregående skole. Spørsmålet her er ikke – og det gjentar jeg – om IB skal eksistere eller ikke, men om det skal være en del av den offentlige grunnskolen.

Dersom Høyre og Senterpartiet mener det er behov for mer internasjonalisering og mer bruk av engelsk i norske skoler, er det fullt mulig å utvikle det innenfor den norske modellen og innenfor norske læreplaner. Det er fullt mulig å fornye fellesskolen uten å fragmentere den og uten å endre de grunnleggende prinsippene i opplæringsloven.

Arbeiderpartiet mener at den offentlige grunnskolen skal være felles, den skal være inkluderende, og den skal være demokratisk styrt.

Mathilde Tybring-Gjedde (H) [16:48:10] (komiteens leder): I dag vil jeg starte med å gratulere elever, foreldre og ansatte på Manglerud skole og Blindern videregående skole, som har kjempet for å beholde sitt gode skoletilbud. Det er mange som følger med på streaming i dag, og noen som er her på galleriet. Jeg vil takke alle partier som ikke bare stemmer for Manglerud skole, men også for at den offentlige skolen skal kunne tilby et mangfold av linjer til elever som har ulike interesser. Det er nøkkelen til å beholde en sterk og god offentlig skole med høy oppslutning.

IB-linjen kan kanskje særlig være et viktig tilbud for å få folk med spisskompetanse internasjonalt innen forsvar, teknologi, innovasjon og helse til å ville jobbe i Norge og flytte familiene sine hit i noen år. Det er også et godt tilbud for norske barn som ønsker et alternativ innenfor det offentlige – på samme måte som man tilbyr IB-linje på videregående skoler rundt omkring i Norge i dag. Det er ikke minst et tilbud kommunene selv bør velge om de vil tilby eller ei. Det gjelder kanskje ikke så mange, men for dem det gjelder, er det viktig.

Jeg synes det er trist at særlig kunnskapsministeren har lagt seg på et ganske lavt retorisk nivå i denne debatten. Arbeiderpartiet skaper ikke et sterkere norsk fellesskap ved å tvangsnedlegge en offentlig skolelinje, sende over 200 elever ut av den offentlige skolen og be dem heller starte på private internasjonale skoler til en prislapp på godt over 200 000 kr i året. Man skaper heller ikke et sterkere norsk samfunn eller en sterkere norsk økonomi ved å støte fra seg høykompetente folk som ellers kunne vurdert å ta med familien sin og jobbe og bo i Norge noen år. Man skaper det i hvert fall ikke ved å stemple elever som går på en offentlig IB-linje, nærmest som en trussel mot fellesskapet.

IB-skoler i Norge må på lik linje med alle friskoler dekke norske kompetansemål. IB-linjen på Manglerud følger f.eks. norske læreplaner og norsk fag- og timefordeling, men hvor IB-kravene kommer på toppen. Det hadde derfor vært fullt mulig for kunnskapsministeren å ramme inn et IB-tilbud på en god måte i opplæringsloven, men her virker det som Arbeiderpartiet har tatt altfor mye Möller’s Tran og at kunnskapsministeren har vært mer opptatt av å bruke denne saken for å markere seg i en slags kulturkamp framfor å fokusere på gode skoletilbud og valgfrihet for elevene.

Det er som sagt flere av elevene fra Manglerud som følger med i dag, og jeg vil avslutte med å si til dem at de er en del av det norske fellesskapet og en del av den norske fellesskolen. I dag er jeg glad for at flertallet stemmer for forslag som styrker Norges konkurransekraft, elevenes valgfrihet og ikke minst den offentlige skolen, som skal ha plass til alle elever.

Sunniva Holmås Eidsvoll (SV) [16:51:05]: Det vi diskuterer i dag, handler om mer enn én enkelt skole i Oslo. Det handler om hva fellesskolen skal være, hvem den skal være til for, og hvilke rammer vi mener skal gjelde i norsk offentlig grunnskole. Jeg vil likevel starte med situasjonen på Manglerud. Over 200 elever og familier ble stilt i en usikker situasjon etter at Kunnskapsdepartementet og Utdanningsdirektoratet ikke ga forlengelse av prøveprosjektet med IB-linje. Det har jeg stor respekt for at er en vanskelig og krevende situasjon for dem det gjelder. Her må selvfølgelig barnas beste sikres, men dette har hele tiden vært et forsøksprosjekt. Det har kommunen visst, det har skolen visst, og det har foreldrene vært klar over.

Etter å ha gått gjennom evalueringsrapporten av forsøket og regjeringens utredning, er SV helt tydelig på at vi ikke vil åpne opp for IB i den offentlige fellesskolen. Det er ikke riktig å åpne opp for at man skal kunne gå på offentlig fellesskole der undervisningsspråket i all hovedsak ikke er norsk.

For det første mener vi det er feil å endre loven slik at læreplaner og tilhørende detaljerte krav for ressursbruk i den norske skolen bestemmes av noen andre enn skolemyndigheter i Norge.

For det andre: Vi må være ærlige om hva dette tilbudet har vist seg å være. Det er hevet over tvil at det i praksis treffer en liten og relativt ressurssterk gruppe. Evalueringen fra Høgskolen i Innlandet viser at elevene på Manglerud primært kommer fra familier med høy inntekt, ofte fra bydeler i Oslo uten store levekårsutfordringer, og 99 pst. av foreldrene har høyere utdanning. IB er også et betydelig dyrere tilbud. På Manglerud har merkostnaden vært rundt 12 mill. kr i året. Å åpne opp for dette i loven betyr å åpne opp for at fellesskolen svekkes til fordel for et tilbud for de få.

For det tredje: Det er prinsipielt problematisk å åpne opp for at barn kan gå i offentlig grunnskole i mange år i Norge uten å lære godt norsk. For familier som flytter flere ganger i løpet av grunnskoletiden, kan IB være en veldig god løsning, slik at barna slipper å tilpasse seg nye språk og nye læreplaner hele tiden. Jeg anerkjenner at det kan være en styrke og til det beste for barn som er i den situasjonen, men igjen kan vi gå til evalueringsrapporten fra Høgskolen i Innlandet og se. Der er tallenes tale klar: 69 pst. av foreldrene svarer at de enten planlegger å bo i Norge for alltid, eller veldig lenge. For barn som vokser opp i Norge og skal bo her for alltid eller i veldig mange år, mener SV det er en stor styrke for dem å lære seg norsk, og at det er det den offentlige skolen skal legge til rette for.

Jeg mener likevel at kommunen, skolen og foreldrene bør få litt mer tid hvis tilbudet skal avvikles. Dette er barn som har vært i Norge i mange år, de fleste i fem år eller mer, og hvis mange av dem skal over i ordinær norskspråklig skole, krever det ressurser og litt planlegging. Derfor har SV fremmet et eget forslag, om at regjeringen godkjenner skolens søknad om to års videre drift, men at det deretter avvikles, sånn at elevene kan ivaretas før det avvikles.

Erling Sande (Sp) [16:54:22]: Nokre gonger handsamar vi saker som gjeld svært mange eller kanskje alle elevar i den norske skulen. Andre gonger gjeld det få elevar, men det kan vere utruleg viktig for dei elevane det gjeld. Denne saka tilhøyrer den siste kategorien.

IB-tilbodet er nemleg eit tilbod som for dei aller fleste elevar i dette landet, er lite aktuelt. Samtidig er det slik at for ei lita gruppe elevar – det var f.eks. nemnt barn og foreldre som lever i dette landet i kortare tidsperiodar, og som er ein del av ein internasjonal arbeidsmarknad i den forstand at dei har internasjonalt prega jobbar og flyttar mykje – er dette eit både ønskjeleg og svært aktuelt tilbod.

Nokre få kommunar ønskjer å tilretteleggje for IB innanfor den offentlege skulen. Oslo er eit eksempel på det. Med den beskrivinga av elevmassen som representanten Holmås Eidsvoll viste til, kan det vere ein verdi både for dei elevane som får ta denne utdanninga innanfor ramma av fellesskapsskulen, og for dei andre elevane i området, som då får møte denne gruppa elevar.

Vi meiner vi bør ha rom for dette innanfor den offentlege skulen. Vi må ha tiltru til lokalpolitikarane, som eg registrerte det blei vist til i førre sak. Kommunane og dei lokale har også i dette spørsmålet god forstand til å avgjere om eit slikt tilbod er aktuelt i deira kommune. Difor kan ein i dei få kommunane det vil gjelde, ha eit slikt tilbod innanfor det kommunale.

Guri Melby (V) [16:56:38]: Først vil jeg takke Høyre for å ha fremmet et forslag som vi i Venstre støtter helhjertet.

Like før jul fikk foreldre og barn på den engelskspråklige IB-linjen ved Manglerud skole beskjed om at skoletilbudet deres blir lagt ned. En søknad fra Oslo kommune om å forlenge tilbudet i to år i påvente av at det skulle gjøres permanent, ble avsluttet på bakgrunn av en villet politikk fra regjeringen. Manglerud International Classes er en engelskspråklig IB-skole som dekker hele grunnskoleløpet. I Osloskolen er dette et gratis grunnskoletilbud etter internasjonal læreplan på Manglerud skole, som ble etablert i 2016 som et kommunalt forsøksprosjekt fordi man opplevde at dette var et tilbud som det var stor etterspørsel etter, og som ikke private tilbydere dekket. I løpet av ti år har det gått over 200 elever gjennom denne linjen, og det er et prosjekt som har gitt læring og glede for mange elever, og som på ingen måte har undergravd den norske fellesskolen.

Denne saken handler egentlig om to ting. Det ene er den prinsipielle holdningen – om vi synes det er riktig at IB har en plass i den offentlige skolen, eller ikke. Det er det åpenbart at statsråden ikke mener, med en stråmannsargumentasjon om at en videreføring av dette tilbudet vil åpne for offentlige skoleklasser der hele undervisningen er på somali, hvilket selvfølgelig er det reneste tøv, eller «ka labalabayn» som det heter på somali. Et mer pragmatisk spørsmål er hva som skal skje med elevene på Manglerud skole, som omtrent over natten fikk beskjed om at skoletilbudet deres kom til å forsvinne. Det er ikke bare bare å starte i en norsk 5. klasse for en elev som utelukkende har hatt primærundervisning på engelsk, kanskje er barn av en utenlandsk spesialist, kokk, dataingeniør eller professor, og som er i Norge i en begrenset periode.

Ved å beholde linjer som skaper et mangfoldig utdanningstilbud for alle typer elever, mener Venstre at vi faktisk styrker fellesskolen. Alle elever er ulike og lærer ulikt, og det mener jeg at den offentlige skolen skal ta høyde for. Det er vårt ansvar å skape en skole som passer for alle, ikke dytte dem som ikke passer inn i en snever A4-ramme, ut til private tilbud, særlig når de tilbudene ikke finnes. Dersom regjeringen får det som de vil, og avvikler dette prøveprosjektet, mister mange elever det eneste tilbudet som funker for dem.

Det handler også om at det ikke skal koste skjorta å gå på et IB-tilbud. Mange plasser er dette et kostbart tilbud. Mange plasser er det et ikke-eksisterende tilbud. Dette er heller ikke bare et Oslo-fenomen. I Bodø jobber fylkesrådet nå med å få etablert en IB-linje på videregående nivå, bl.a. på grunn av etableringen av NATOs luftoperasjonssenter der, for å være et attraktivt sted for utenlandsk arbeidskraft. Jeg mener at hvis vi har lokalpolitikere som ønsker å satse på denne typen tilbud, skal de få rom til det og ikke være nødt til å finne seg en privat tilbyder som tilbyr akkurat det samme. Dette handler både om lokal frihet, om mangfold og om å ta vare på fellesskolen, for å skape en skole som gir motivasjon og muligheter for alle.

Statsråd Kari Nessa Nordtun [16:59:49]: Hva binder en nasjon sammen? Norge er blitt landet vi kjenner i dag, fordi vi gjennom generasjon etter generasjon har tatt noen grunnleggende valg. I motsetning til mange andre har vi valgt at ungene våre skal gå i en norsk fellesskole der vi uansett bakgrunn, uansett tro, uansett interesser og uansett størrelsen på lommeboken til foreldrene våre møter hverandre i det samme klasserommet. Der møter vi noen felles verdier, noen felles referanser og noen felles rammer i opplæringen. Der følger elevene de samme læreplanene, utviklet for norske forhold. En sterk fellesskole har alltid – alltid – vært grunnlaget for den norske tilliten vi snakker så mye om i denne salen.

Denne debatten handler om IB-opplæringen. Det er et opplegg som styres av International Baccalaureate Organization, en internasjonal privat organisasjon med hovedkontor i Sveits. Den har egne læreplaner. Den har en egen fagsammensetning. Den foregår på engelsk, ikke på norsk. Norske myndigheter har ingenting de skal ha sagt på innholdet i IB-opplæringen. La det være klinkende klart: Jeg er ikke imot IB-opplæring generelt. På videregående skoler hvor elever gjør seg klar for arbeidsliv og høyere utdanning, er IB en del av det offentlige tilbudet flere steder, og det er fullt mulig å drive private barne- og ungdomsskoler i Norge som følger IBs læreplaner i dag. Men det vi snakker om nå, er å endre den norske opplæringsloven for å tillate egne IB-tilbud innenfor den offentlige grunnskolen over hele landet. La det ikke være noen tvil: Dette vil utvanne den norske fellesskolen. Denne debatten har i stor grad handlet om hvorvidt vi skal videreføre ett konkret forsøk i Oslo kommune. Det vi burde snakke om, er de prinsipielle spørsmålene om hva vi egentlig åpner opp for med dette forslaget.

La det være sagt at forsøket har vist flere positive sider, men også utfordringer. Det har vært vanskelig å få IB-elevene til å sosialisere med andre elever, det har vært vanskelig å nå ut til en bred samfunnsgruppe, og det har vært utfordrende å skaffe nødvendige verktøy, til f.eks. individuell tilrettelegging, fordi de ikke finnes på engelsk. Mitt spørsmål er derfor: Vil vi ha «en skole i skolen», med elever som mangler referansene og fellesnevnerne det norske læreplanverket skal sikre? Ønsker vi at kommuner bruker ekstra store ressurser på noen få elever, typisk fra ressurssterke familier? Mitt svar er nei. Og alle her i salen vet at når et tilbud først er på plass, er det vanskelig å ta det bort.

Jeg ser med bekymring på det komiteen nå foreslår å pålegge regjeringen. En nasjon bindes sammen når vi opplever at det er mer som forener oss enn som splitter oss. Generasjon etter generasjon har tatt sine valg på vegne av den norske fellesskolen. Nå er det dette Stortingets tur.

Simen Velle (FrP) [17:16:38]: Før jul fikk cirka 200 elever på Manglerud skole i Oslo en ganske dyster nyhet fra Utdanningsdirektoratet og Kunnskapsdepartementet, nemlig at den prøveordningen man de siste ti årene ganske vellykket har gjennomført, og som har bidratt til veldig mye positivt i Oslo og i lokalmiljøet på Manglerud, skal legges ned fordi statsråden ikke liker prosjektet. Det er veldig mye merkelig argumentasjon som har blitt brukt i denne saken, spesielt fra statsråd Nessa Nordtun. To av de viktigste argumentene til statsråden har jeg et behov for å dvele litt ved, hvis presidenten lar meg.

For det første har det blitt nevnt at dette er en undergraving av norsk som undervisningsspråk, at det skal komme en slags tsunami av IB-skoler over hele landet som kommer til å ryste ved grunnvollene til det norske fellesskapet og den norske fellesskolen. Det er det ikke noe grunnlag for å påstå at kommer til å skje. Det er allerede sånn at det er tillatt med IB i norsk videregående skole, men jeg ser ikke noen tsunami av IB-skoler på videregående nivå i Norge. Snarere tvert imot er dette et tilbud på enkelte steder med ganske mange innbyggere, der hvor lokalt næringsliv og lokale folkevalgte tenker at det er en rasjonell ting å gjøre.

Jeg mener at det å lytte til dette lokaldemokratiet er ganske fornuftig. Jeg er ganske tilhenger av dette lokaldemokratiet. Jeg er veldig skeptisk til den grunnleggende linjen Arbeiderpartiet og Kari Nessa Nordtun viser med å gjennomføre de vedtakene og vise den motstanden mot dette forslaget, som faktisk skjer. Det vitner om en grunnleggende holdning til de særegenhetene som finnes mellom alle mennesker.

Hvem er det som bruker IB? Jeg hadde selv IB på den videregående skolen jeg gikk på. På den skolen var mange av elevene som gikk på IB, elever som ikke passet inn i ordinær undervisning, av hundre tusen forskjellige grunner. Når man legger ned den typen tilbud, legger man altså ned muligheten disse elevene har til å få lov til å føle mestring i skolehverdagen sin.

Jeg tror ikke at alle skoler er nødt til å være helt like. Jeg håper egentlig at det finnes ganske store forskjeller mellom skolene, nettopp for å ivareta at elevene er så forskjellige som de er. Selvfølgelig skal vi ha noen grunnleggende forventninger til hva elevene skal lære, selvfølgelig skal elevene få de samme mulighetene, men utover det må faktisk elevene få lov til å bestemme selv. I denne saken får ikke elevene lov til å bestemme selv, fordi skolen har blitt lagt ned.

Det vi i dag tar stilling til, er et ganske prinsipielt forslag: om man skal tillate at elevene får lov til å velge sin egen framtid og velge sin egen skolegang, eller om det er valg som skal tas av Arbeiderpartiet. Jeg anbefaler å stemme for forslaget.

Amalie Gunnufsen (H) [17:19:39]: Til tross for at jeg har gått IB, skal jeg prøve å holde dette innlegget på norsk.

Selv om det er Oslo kommune som har fått avslag på å fortsette med IB på grunnskolenivå, har vi akkurat samme utfordring i Kristiansand. Vi har siden 2008 hatt en kommunal IB-linje i grunnskolen. Det var en veldig viktig forutsetning for at store internasjonale selskap i leverandørindustrien skulle velge å etablere seg i Kristiansand. Den skolen må nå bli en privat stiftelse, men den skal fremdeles være kommunalt finansiert.

Jeg må si jeg synes dette er et absurd forslag fra en statsråd fra et parti som ønsker gode offentlige tilbud, og en statsråd fra en kommune som i likhet med min kommune, har masse oljeaktivitet. Når folk skal velge å flytte familien sin til Norge i noen få år – og omvendt – er det viktig å ha utdanningsprogram der man kan gå inn og ut i hele verden, uten hull. Noen får gode pakker som dekker privatskoler, men alle får ikke det. Dette er like mye et behov i f.eks. akademia og Forsvaret, som ikke er kjent for å ha rause pakker for privatskoler.

Jeg må bare innrømme at jeg får helt bakoversveis av å lese noen av uttalelsene til statsråden i denne saken. Jeg mener det er en arroganse mot et annerledes pedagogisk tilbud. Det er en grunn til at IB-programmet er anerkjent i hele verden. Statsråden kaller dette en offentlig finansiering av utenforskap og tror at IB ikke er opptatt av at man skal lære dugnad eller norsk språk og norsk litteratur når det er i Norge. Da mener jeg statsråden må sette seg bedre inn i det pedagogiske opplegget og kjerneverdiene til IB. IB gir mye plass til det landet man er i, når det gjelder både språk, litteratur og deltagelse i lokalsamfunnet. For å bestå IB må man faktisk gjennom obligatorisk dugnad. Da jeg tok IB, var det mange, mange timer med Ibsen på deilig dansk-norsk. Dette gjør IB i grunnskolen også.

Personlig mener jeg det var frigjørende med et alternativt pedagogisk opplegg da jeg begynte på IB. Statsråden får det til å høres veldig lett ut bare å hoppe fra det norske systemet og over på IB Diploma-programmet, men det er ikke nødvendigvis så lett, for dette er to program som ikke korresponderer. Jeg mener derfor det skal være mulig å gå hele IB-løpet i Norge, men man skal selvfølgelig lære om norsk samfunnsdeltagelse, norsk språk og norsk litteratur. Det gjør også IB på en veldig god måte.

Jeg synes barna som har dette pedagogiske behovet, skal være velkomne i fellesskolen, og at barn fra familier som ikke har råd til å sende barna sine på privatskoler, også skal sikres dette tilbudet. Jeg er veldig glad for at det ser ut som vi får et flertall her i dag.

(Innlegg er under arbeid)