Freddy André Øvstegård (SV) [10:04:40] (komiteens leder): Jeg vil starte med å takke komiteen og sekretariatet for det gode samarbeidet i budsjettprosessen i år.

Ved stortingsvalget i 2021 ga landet tydelig beskjed: Ett hundre stortingsrepresentanter ble innvalgt fra sentrum–venstre-siden. Med SV, Rødt og Miljøpartiet De Grønnes oppslutning er det det mest progressive stortinget siden rett etter andre verdenskrig. Beskjeden var at folk forventet forandring etter de åtte årene med Erna Solbergs regjering. Det var åtte år som på den ene siden var preget av stadige, usosiale kutt i velferden og i inntektene til folk flest og dem med minst, og på den andre siden store skattekutt til den økonomiske eliten. Det var åtte år med økende forskjeller, med rekorder for hvert år som gikk, i både antall nye milliardærer og antall barn i fattige familier, samtidig. Så mandatet til det nye flertallet var tydelig: en ny kurs, mer rettferdighet, ikke mindre, mer velferd, ikke mindre.

Med disse forventningene som bakteppe ble denne perioden preget av kriser – strømpriskrise og dyrtid. Mat og andre nødvendigheter økte i pris, og vi satt igjen med mindre etter at regningene var betalt. Men behovet for fellesskap, rettferdighet og velferd ble ikke noe mindre av den grunn. Tvert imot, det er nettopp i krisetider at vi trenger sterke fellesskap, i stedet for å la den enkelte i stikken, på egen hånd. Da er det fullt forståelig at mange også hadde forventet mer, et tydeligere brudd med den utviklingen hvor de som allerede har, får, og de som har lite, sliter. For regjeringen har ikke gjort nok for rettferdig fordeling i sine budsjettforslag. Det har ikke vært sterke nok grep for å snu utviklingen med økende forskjeller i makt og rikdom.

Dette var ikke overraskende for SV. Da vi forhandlet med de samme partiene om mulig regjeringssamarbeid, måtte vi gå fordi vi så den samme manglende viljen til å få til et kursskifte for rettferdighet og miljø. Men vi bruker i stedet de kreftene som velgerne har gitt oss, til å skape forandring likevel. Vi bruker nøkkelrollen vi har fått på Stortinget, til å gjennomføre politikk for mindre forskjeller, sterkere fellesskap og mer velferd. Minstepensjonistene lever under fattigdomsgrensen. Det er uverdig. Nå øker minstepensjonen for de enslige med 6 000 kr, på toppen av de 4 000 vi har økt med tidligere år. Folk som mottar arbeidsavklaringspenger eller dagpenger, har i en årrekke fått avkortet bostøtten sin. Det gjør vi nå slutt på. Fattigdom er en dårlig kur mot sykdom og manglende jobb. Derfor har det vært viktig at de som går på minstesats i uføretrygden, i år får 6 000 kr mer, de på arbeidsavklaringspenger får 5 000 kr mer årlig, og sosialhjelpen har vi også økt med mange tusen gjennom tidligere budsjetter.

Og dette har virket. Med de fire budsjettene SV har dratt i en grønnere og mer rettferdig retning, har fattigdommen i landet vårt gått ned. Men vi er langt fra i mål. Vi må få enda større krefter for virkelig å utjevne forskjeller og bygge velferden, og det er målet vårt.

Mens vi behandler budsjett i dag, er det også en annen viktig sak på dagsordenen: oljepionerene, folkene som ofret helsen på jobb for Norge, og som altfor lenge har gått og ventet på rettferdighet og kompensasjon. Endelig har vi klart å få både regjeringspartiene og Høyre til å gå inn for en egen kompensasjonsordning. Det skulle bare mangle. Nå sier et flertall helt tydelig at denne ordningen må komme raskt, og det skal vi jobbe videre for. Heller ikke her gir vi oss før vi er i mål.

Vår jobb for rettferdighet fortsetter, for oljepionerer, for uføretrygdede, for arbeidsfolk, for de mange – men ikke for de få på toppen. Selv om vi ikke sitter i regjering eller har flertall alene, leverer vi i SV resultater for folkene våre. Det skal vi fortsette med i tiden vi går inn i nå, og bygge videre på de velferdsreformene vi har satt i gang, med gratis SFO, billigere tannhelse, høyere ytelser og mer rettferdig fordeling.

Bjørnar Skjæran (A) [10:16:45]: Arbeid til alle er jobb nr. 1 for Arbeiderpartiet. Hele folket i arbeid er grunnlaget for både velferd og velstand, og den norske velferdsstaten hviler på nettopp det –at hele folket er i arbeid.

Sammenlignet med andre land har vi høy sysselsetting Norge. Samtidig vet vi at andelen i yrkesaktiv alder vil gå ned i årene framover, mens vi blir stadig flere eldre. Vi ser allerede hvor utfordrende det er at det er tynt på reservebenken i nær sagt alle typer virksomheter. Det viktigste vi kan gjøre i denne sammenhengen, er å få flere av de mer enn 600 000 som ikke er i arbeid eller utdanning, med i fellesskapet. Arbeidsmarkedsmeldingen med de mange konkrete tiltakene for å få flere i arbeid og færre på trygd kommer til å bli veldig viktig i denne sammenhengen.

Statsbudsjettet for 2025 vil gi en kraftfull styrking til dette arbeidet. 770 mill. kr mer til å følge opp disse tiltakene er en satsing som monner – det samme med 500 flere VTA-plasser. Og med 100 mill. kr til styrking av Nav vil vi kunne få ned saksbehandlingstiden, som lenge har vært for lang.

Antallet unge uføre ble doblet gjennom Høyres regjeringstid. Fem nye unge uføre hver eneste arbeidsdag er en fasit som feller en knallhard dom over politikken som ble ført. 100 000 unge utenfor arbeidslivet var arven etter 8 år med høyreregjering. Det tar vi tak i. Den neste generasjonen må ikke bli den glemte generasjonen. To år med pandemi og sosial isolasjon har nok i tillegg påført langt større utfordringer på unge enn folk på min alder. Stengte skoler forsterket dette. Vi må stille opp for dem. Når ungdomsgarantien forsterkes med et nytt, arbeidsrettet ungdomsprogram som ikke har helseytelser som inngang, skal vi få flere unge inn på et arbeidsrettet spor.

Et velorganisert arbeidsliv er et trygt arbeidsliv, og høy organisasjonsgrad er det viktigste bolverket mot sosial dumping. Derfor fortsetter vi å øke fagforeningsfradraget. Høyresiden vil bare kutte. Faste hele stillinger gir trygghet for den enkelte, og muligheter til å forsørge seg selv og sin familie. Vi har derfor styrket arbeidsmiljøloven og begrenset muligheten for innleie. Høyresiden vil gå motsatt vei. Sykelønnen er edelstenen i velferdsstaten vår. Arbeiderpartiet garanterer derfor for sykelønnen. Høyresiden angriper den fra alle kanter. Arbeidslivskriminalitet er gift for tillitssamfunnet og går ut over de seriøse bedriftene. Derfor styrker vi Arbeidstilsynet enda en gang, i budsjettet for 2025.

Det er sosialdemokratisk politikk som har sikret at hele folket og framtidige generasjoner får ta del i verdiene på norsk sokkel. Handlingsregelen og de ti oljebudene står med gullskrift i vår historie. Men det er også en historie om svette og slit, og om arbeidsfolk som ofret helsen fordi vi ikke hadde kunnskap nok. Som samfunn har vi grunn til å være dypt takknemlige for den innsatsen oljepionerene gjorde da de var med og la grunnlaget for det norske oljeeventyret.

Jeg har møtt flere av dem, og det er sterke historier de har å fortelle. Arbeiderpartiet er både industripartiet og partiet for arbeidsfolk, og vi kjenner på et stort ansvar for å stille opp for dem. De skal derfor få hjelp til å prøve sakene sine på nytt i lys av ny kunnskap, og regjeringen legger derfor en særskilt kompensasjonsordning til grunn i sitt videre arbeid.

Med Arbeiderpartiet i regjering styres det trygt i urolige tider. Med trygg styring, flere i arbeid, rettferdig fordeling og et trygt og anstendig arbeidsliv bygger vi videre på et samfunn med små forskjeller og store muligheter for alle – der vi stiller krav til hverandre og stiller opp for hverandre i sterke fellesskap.

Henrik Asheim (H) [10:29:07]: Selv om Norge er et godt land å bo i, er det også altfor mange som står utenfor arbeidslivet. Bare fra i år til neste år øker utgiftene til sykepenger, arbeidsavklaringspenger og uføretrygd med 20,7 mrd. kr – på ett år. Det er én milliard mer enn vi styrker forsvarsbudsjettet med.

Siden denne regjeringen overtok, har utgiftene til disse postene økt med 67 mrd. kr. Vi har nesten 700 000 mennesker i arbeidsfør alder som står utenfor arbeid og utdanning, og for første gang siden 2017 øker andelen unge utenfor arbeid, utdanning og aktivitet. Dette er naturligvis en belastning for velferdssamfunnet vårt. Dette er penger vi kunne brukt på annen viktig velferd, eller på å redusere kostnader for familier og bedrifter gjennom lavere skatt. Men det er først og fremst en utfordring fordi vi trenger alle. Det er et stort behov for arbeidskraft, og når vi vet at mange også både kan og vil jobbe, er det en skam at vi har et system som ekskluderer mennesker, fremfor å inkludere dem.

Vi kan slå fast at fire budsjetter med dagens rød-grønne flertall har svekket arbeidslinjen. IA-avtalen har falt fra hverandre etter over 20 år, sykefraværet er det høyeste på 15 år, og vi har rekordmange som står varig utenfor arbeidslivet. Derfor foreslår Høyre i dette budsjettet en rekke grep for å snu utviklingen. Vi må gjøre det mer lønnsomt for uføre å jobbe mer. I dag kan uføre som jobber litt ved siden av, oppleve en reduksjon i lønnen de tjener, på opp mot 80 pst. når man legger sammen skatt og avkorting i trygden. De sitter altså igjen med to av ti tjente kroner.

Dersom vi faktisk mener at det skal lønne seg å jobbe, må det også gjelde uføre som forsøker seg i jobb. Derfor foreslår Høyre å beholde fribeløpet som i dag og halvere avkortingen etter det. Jeg har hørt både Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV si at dette er de helt enig i. Men det blir med ordene. I sitt siste forlik gjør de det ikke mer lønnsomt for uføre å jobbe litt. Da kommer færre, ikke flere, uføre til å prøve seg i jobb.

Vi må stoppe strømmen av unge som faller ut av arbeidslivet. I regjeringens egen perspektivmelding kan vi lese at 80 pst. av AAP-mottakere under 35 år aldri har mottatt sykepenger. De har altså stort sett ikke vært i jobb. Det er helt åpenbart at unge som kanskje faller ut av videregående, som kan ha ulike psykiske plager og ikke har vært i jobb, skal møtes med inntektssikring og hjelp, men i dag er den hjelpen nesten utelukkende en helserelatert ytelse. Litt enkelt sagt: Skal du ha hjelp, må du være syk nok først. Da blir jo nettopp oppmerksomheten på det: Hvor syk er du? Hvor vanskelig er det?

Dette må snu. Derfor foreslår Høyre 100 mill. kr til en ny ytelse for unge som står utenfor jobb. Dette er bare et ledd i det arbeidet Høyre mener er helt nødvendig. Vi må gå igjennom alle ytelsene vi har, og målrette dem slik at flere kommer tilbake i aktivitet og ikke skyves ut i passivitet.

Dette er heller ikke en ny idé. Sysselsettingsutvalget pekte på behovet for en slik ordning, og derfor lå dette også inne i stortingsmeldingen Ingen utenfor, som Solberg-regjeringen fremmet helt tilbake i 2021. Dessverre trakk Støre-regjeringen den meldingen da de tiltrådte, og de har ikke fulgt opp forslaget før nå. Regjeringens svar er at i august 2025, fire år etter at de trakk den forrige regjeringens forslag, skal de nå teste ut en pilot med akkurat det samme tiltaket. Da går det for sakte, og det gjøres for lite. Derfor foreslår Høyre et langt mer offensivt tiltak.

Vi behandler i dag også Innst. 101 S for 2024–2025, om en særskilt kompensasjon for oljepionerene våre. Allerede tilbake i 2022 fikk regjeringen overlevert en NOU om dette, og siden har det ikke kommet noen oppfølging. Det er nå en klar forventning i komiteen om at det må komme en oppfølging basert på konklusjonene i denne utredningen. Høyre har hele tiden vært opptatt av fremdriften i denne saken, og vi har derfor fremmet et nytt forslag som er i tråd med flertallsinnstillingen, altså at det skal legges en særskilt kompensasjonsordning til grunn, men med et krav om at dette skal gjøres så raskt som mulig, og senest innen revidert nasjonalbudsjett 2025. Dette mener vi bør kunne samle bred støtte i salen.

Jeg tar herved opp Høyres forslag nr. 3. For ordens skyld: Dette er til erstatning for forslag nr. 1 i innstillingen. Jeg tar også opp Høyres andre forslag.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:42:03]: Det er økende utrygghet i verden. Da må vi styrke fellesskapet i Norge, da må vi styrke produksjonen av varer i Norge, og det krever omstilling til et tryggere samfunn. Arbeidet for inkludering og integrering må derfor forbedres og styrkes. Kampen mot utenforskap må intensiveres på alle plan – i familien, i nærmiljøet, i frivillige organisasjoner og i offentlige etater.

Arbeids- og inkluderingsdepartementet har et samlet budsjett for 2025 på 702 mrd. kr, om lag en tredjedel av hele statsbudsjettet. Det er en økning på 48 mrd. kr fra saldert budsjett i 2024.

Forliket med SV økte utgiftene med om lag 280 mill. kr ved at enslige minstepensjonister får økt minstepensjon og 6 000 kr fra 1. mai 2025. Det var en klok forbedring for dem som har lavest pensjon.

For dem som ikke har arbeidsinntekt å leve av, er utbetaling av trygd og pensjoner det som gir daglig trygghet for å betale regningene, slik at disse medborgerne også kan leve et verdig liv. For Senterpartiet er dette noe av kjernen i det vi kaller Samholds-Norge, som vi alltid må holde høyt politisk.

Regjeringas mål om full sysselsetting innebærer i praksis en viss knapphet på arbeidsfolk. Denne politiske linje er den sterkeste drivkraften i vårt nærings- og arbeidsliv som innebærer at flere personer som har svak tilknytning til arbeidslivet, får inntektsbringende arbeid. Jeg merker meg at Høyre i innstillingen ikke har full sysselsetting som sin parole i komiteens merknader. Det har heller ikke Fremskrittspartiet, og det er egentlig veldig logisk ut fra deres ideologi. Ved arbeidsledighet er det de som er svakest, som er mest utsatt i arbeidsmarkedet.

Senterpartiet er en sterk forkjemper for direkte ansettelser hos arbeidsgiveren der hvor en arbeider. Det kan ikke understrekes sterkt nok – direkte ansatt. Derfor er Senterpartiet svært glad for innstramming i arbeidsmiljølovens muligheter til å bruke innleie. I dag kan vikarbyråer bare brukes etter arbeidsmiljølovens § 14-12 (1), og bemanningsbyråer etter lovens § 14-12 (2), under forutsetning av at det er en skriftlig avtale med tillitsvalgt i fagforening med innstillingsrett. I tillegg er det tidsbegrenset innleie for helsepersonell og spesialkompetanse, og vi skal også huske at både vikarbyråer og bemanningsbyråer kan formidle arbeidskraft på samme måte som Nav kan det.

Den statlige arbeids- og velferdsetaten og den kommunale sosialtjenesten med tilliggende oppgaver er i en meget krevende situasjon i dag. Regjeringa øker driftsbevilgningen til statlige Nav, men likevel er det etter vår beste kunnskap en underdekning for 2025 på kanskje 600 mill. kr. Når ambisjoner om utvikling av digitale løsninger – såkalt P3, P4 og P5 – fortsetter med store kostnadsoverskridelser og manglende levering på antatt tid, må disse overskridelsene tas igjen med for lav bemanning på veileder- og saksbehandlernivå i statlige Nav. Dette gir lengre saksbehandlingskøer, altfor høyt sykefravær og mange ekstra administrasjonskostnader.

Når Høyre i denne situasjonen reduserer driftsbevilgningene til arbeids- og velferdsetaten med 238 mill. kr, eller om lag 2 pst., og de samtidig skriver en rekke steder i innstillingen at ulike grupper mennesker trenger bedre oppfølging, viser det at Høyre ikke forstår hvilken krevende driftssituasjon som det statlige Nav er i.

I tillegg ser det ut til at Høyre avblåser regjeringas tillitsreform, noe som er helt grunnleggende feil. Tillitsreformen må nå prioriteres av ledelsen i alle etater. Tillitsreformen innebærer at det gis mer ansvar og myndighet til den personen som møter det mennesket som trenger hjelp, og den fagpersonen må altså styrkes på alle vis.

Bevilgningene til helserelaterte ytelser – sykepenger, AAP og uføretrygd – øker med om lag 22 mrd. kr, til 255 mrd. kr i 2025. Dette er meget alvorlig og må løses med en kombinasjon av økte driftsmidler og styrking av førstelinjen, og en forbedring av Navs organisasjon, kultur og ledelse med tillitsreform, som jeg refererte til, og saksbehandleransvar for tidsbegrensede ytelser, eksempelvis AAP. Denne grunnleggende organisasjonsdebatten må nå stimuleres på alle plan. Den er avgjørende viktig.

Dagfinn Henrik Olsen (FrP) [10:54:01]: Fremskrittspartiet mener at pensjonssystemet skal være en forsikringsordning som forutsetter en forutsigbarhet for den enkelte innbygger. Svekkes pensjonssystemets troverdighet, rammer det hele grunnlaget for velferdsstaten. Pensjonsreformene som Fremskrittspartiet har stemt imot, er et angrep på en av velferdsstatens kjerneoppgaver og innebærer innskrenkninger i pensjonsrettigheter, lengre opptjeningstid og reduserte pensjoner for kommende pensjonister.

Fremskrittspartiet er uenig i endringen av premisset for alderspensjon. Det går fra å være en felles forsikringsordning til at pensjonen skal ansees som en sosial ytelse. Vi mener at aldersgrensen for ordinær pensjonsalder skal ligge fast, og at det er uholdbart at pensjonister skal tape kjøpekraft sammenliknet med lønnstakere. De som kom dårligst ut i den forbindelse, var minstepensjonistene.

Minste pensjonsnivå i folketrygden skal en kunne leve av uten å være avhengig av flere tilknyttede støtteordninger, og slik er det dessverre ikke i dag. I dag er situasjonen at en norsk minstepensjon ligger langt lavere enn EUs definerte fattigdomsgrense, og dette er uholdbart. I Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett for 2025 øker vi minste pensjonsnivå med 15 000 kr. Dette gir et ekstra løft til pensjonistene med lavest inntekt og bringer pensjonsnivået et stykke nærmere nivået for EUs fattigdomsgrense.

De samlede grepene vi tar i vårt alternative statsbudsjett, vil gi minstepensjonistene 21 000 kr mer å rutte med i året, og par vil få 37 000 kr mer.

I dag står altfor mange i yrkesaktiv alder utenfor arbeidsstyrken. Ressurser må målrettes for å få flere personer i arbeidsfør alder ut i arbeidslivet. Det er sterkt urovekkende at tallet går opp, og enda verre at det blir stadig flere unge uføre. Dette må stoppes. Når arbeidslinja skal være med og sette kursen for velferdsstatens utvikling, holder det ikke med «small talk» – det må handlekraft til.

Personer som mottar offentlig støtte, skal ikke lenger henvises til passivitet. Aktivitetsplikten må etterleves og i større grad brukes. Fremskrittspartiet mener at uføre i større grad enn i dag skal kunne bruke sin restarbeidsevne uten å straffes økonomisk for dette. Tilknytning til arbeidslivet er bra, og det må legges opp til at folk skal kunne bruke sin restarbeidsevne. Undersøkelser viser at det er bra for dem det gjelder, men definitivt også bra for statskassen at flere er med og bidrar.

Mange av dem som er avhengig av Navs tjenester og ytelser, opplever en sendrektig etat som det er vanskelig å få både svar og gode nok svar fra. Stortinget har tidligere vedtatt opprettelse av et nasjonalt Nav-ombud. Noe av dette har regjeringen valgt å ikke følge opp, ei heller har de til hensikt å følge opp Stortingets vedtak. Men vi gir oss ikke, og derfor har vi i Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett for 2025 satt av 10 mill. kr for å komme i gang med å etablere denne ordningen.

Stiftelsen Rettferd gjør en viktig jobb med å veilede mennesker i sin egen sak hos Nav, men de er også med på å skape bedre forståelse av regelverket. Fremskrittspartiet mener at deres jobb på området er viktig og må anerkjennes, og jeg vil derfor vise til vårt forslag om en egen bevilgning til Stiftelsen Rettferds arbeid. Fremskrittspartiet mener det bekymringsfullt at personer må oppsøke ekstern bistand for å få hjelp i møte med Nav-systemet.

Fremskrittspartiet har gjennom flere representantforslag tatt opp oljepionerenes situasjon. Vår rikdom og velstand har disse ofret sin egen helse for, og mange av dem har satt seg i gjeld for om mulig kjøpe seg tid på denne jord.

I NOU 2022: 19 Oljepionerene – en kompensasjonsordning er grunnlaget for en egen særskilt kompensasjonsordning vurdert, og man har kommet til at dette er den beste løsningen. Kommisjonens konklusjon og anbefaling har blitt videreformidlet, men har siden den gang vært til vurdering i departementet.

I Statsrådens svarbrev av 5. november 2024 framkommer det at regjeringen ikke har til hensikt å gjennomføre en rask etablering av en kompensasjonsordning for oljepionerene. Regjeringen har i siste indre, i samarbeid med SV, valgt å signalisere støtte til en egen kompensasjonsordning, men uten en tidslinje for når den skal være på plass. Dette er meget urovekkende når man vet at regjeringen gjør akkurat hva de vil med stortingets vedtak, jamfør vedtaket om etablering av et Nav-ombud.

Tiden går og flere og flere av personene som har krav på erstatning, dør av skadene jobben i Nordsjøen påførte dem, men kanskje er det nettopp det regjeringen håper på – færrest mulig utbetalinger. Det har dødd 35 personer siden rapporten ble framlagt, og senest i helgen døde to mennesker.

Med det regner jeg våre forslag i sakene nr. 1 og 2 som tatt opp.

Mímir Kristjánsson (R) [11:07:39]: Når man deltar i disse debattene i arbeids- og sosialkomiteen og kanskje særlig hører på høyresiden, skulle man tro at man hadde møtt opp på en kongress i fattiglappenes og gjerrigknarkenes landsforbund. Det høres ut som om Norge er en stat der det er enorm manko på penger, på folk som er i arbeid, på framtidsutsikter, på investeringer. Det høres overhodet ikke ut som om vi befinner oss i den staten som akkurat nå er i ferd med å bygge et regjeringskvartal til 60 mrd. kr, eller som er i ferd med å innføre havvindsubsidier med mange titalls milliarder kroner i året. Det høres heller ikke ut som om det samme er landet der de 400 rikeste menneskene kontrollerer verdier tilsvarende nesten 2 000 mrd. kr, eller der overskuddene i næringslivet er høyere enn noensinne. Og det høres i alle fall ikke ut, når vi har denne debatten om arbeidsavklaringspenger eller om uføretrygd eller hva det skal være, som om vi befinner oss i samme land der en eneste bank, DNB, hadde et overskudd i ett kvartal i fjor på 15,9 mrd. kr.

Sannheten er, og det tror jeg de aller fleste vanlige folk skjønner, at det mangler ikke penger i Norge. Det mangler ikke strøm i Norge, og det mangler ikke mat i Norge. Likevel har vi de siste årene, i dyrtiden, havnet i en situasjon hvor stadig flere mennesker lever i fattigdom, hvor matkøene vokser i byene våre, og vi har fått et nytt begrep, «energifattigdom.» Et annet nytt begrep er «matfattigdom». Oversatt til vanlig språk betyr det at man ikke har råd til å fyre hjemme, og man har ikke råd til å spise alle måltider.

Hvorfor er det slik? Det er det mange grunner til, men én viktig grunn er at mange av ytelsene i velferdsstaten i dette landet ligger under EUs fattigdomsgrense. Det er mange partier her i denne salen som er glad i ting som kommer fra EU, men når de innfører en slik fattigdomsgrense, er det tydeligvis ikke så viktig lenger hva EU sier. Men EUs fattigdomsgrense er altså over det mange av de permanente ytelsene i velferdsstaten ligger på, det være seg minstepensjon, det være seg uføretrygd, det være seg arbeidsavklaringspenger osv.

Rødt går i sitt alternative budsjett inn for å øke alle disse ytelsene, ikke bare gjøre som Fremskrittspartiet, som vil øke dem for pensjonistene og la de uføre og de på arbeidsavklaringspenger fortsette å leve i fattigdom, men å øke alle disse ytelsene for å komme opp på nivå med fattigdomsgrensen. Det er den enkleste måten vi kan løfte folk i Norge ut av fattigdom på.

Hvem er disse menneskene? Hvem er de uføre? Hvem er de på arbeidsavklaringspenger? Hvem er pensjonistene? Hvem er de utenfor arbeidslivet? Når man hører den offentlige debatten, skulle man tro det var noen spesielt late mennesker, noen folk som var uheldige, de hadde falt ut av et eller annet som er et uhell som kan skje.

Realiteten er at de aller fleste på disse ytelsene er folk som har jobbet hardt så lenge helsen har holdt. Realiteten er at de aller fleste på uføretrygd i Norge, er folk som har jobbet hardere, kanskje for hardt, og derfor har slitt ut helsen sin og havnet på disse ytelsene. Det er ingen motsetning, og det har Norge bevist gjennom mange tiår, å ha anstendige trygdeordninger på den ene siden og å ha mange i arbeid på den andre. Tvert imot, de landene med best velferdsstater, har uten unntak også høyest sysselsetting.

Det er ikke riktig at det er flere som deltar i arbeidslivet i land med dårligere trygdeordninger enn det er i Norge. Men nå er trygdeordningene i Norge i ferd med å bli for dårlige for mange. Det er interessant også i sykelønnsdebatten. Det har vært et rørende engasjement blant dem som vil kutte i sykelønnen, men fra den dagen man går fra sykelønn på 100 pst. og over på arbeidsavklaringspenger på 66 pst., er gapet for stort. Her ligger det et forslag om å øke arbeidsavklaringspengene så det gapet blir litt mindre. Men det var kanskje ikke det som var meningen. Meningen var at alle skulle bli litt fattigere. Meningen var ikke at det skulle lønne seg å jobbe. Meningen var at det skulle straffe seg å være syk.

Akkurat det samme ser vi når Rødt, sammen med flere andre partier for så vidt, foreslår å øke fribeløpet i uføretrygden, altså gjøre det lettere for uføre folk å jobbe ved siden av – belønne arbeid. Da skulle man tro at arbeidslinjepartiene sto her og klappet i hendene og jublet, Men nei, det har man motsatt seg i denne regjeringen, å belønne uføre for å jobbe ved siden av.

Jeg tror at det er en ganske åpenbar enighet om at Norge er et rikt land med mange ressurser. Spørsmålet vi diskuterer i denne komiteen, som tross alt disponerer det aller meste av statsbudsjettet i dette landet, er hva vi skal prioritere de store pengene på. Skal vi prioritere de store pengene på meningsløse prestisjeprosjekter og grassat privat rikdom, eller skal vi som samfunn prioritere pengene og ressursene på dem som har aller minst? For Rødt er det spørsmålet veldig enkelt å svare på: Vi bør bruke mer av samfunnets ressurser på dem som virkelig trenger det, og mindre på dem som har mer enn nok fra før.

Sveinung Rotevatn (V) [11:21:16]: Vi går tomme for folk før vi går tomme for pengar, har vorte eit omkved i den politiske debatten, inspirert av helsepersonellkommisjonen og andre – og det er heilt rett. Vi er eit land med ein enorm finansiell rikdom, men òg eit land med ei forholdsvis lita befolkning og enorme forventningar til både privat næringsliv og ikkje minst kvaliteten i offentlege tenester. Skal ein klare å levere det, treng ein flest mogleg i jobb. Det er difor det vi diskuterer her i dag, er så viktig.

Dessverre er det andre omkvedet som veldig mange, i alle fall på venstresida, stadig drar opp i denne debatten, om at Noreg har veldig høg sysselsetjing, ei sanning med betydelege modifikasjonar. Dersom vi samanliknar oss med dei landa det er naturleg å samanlikne seg med – Sverige, Danmark, Tyskland, Nederland – har vi dessverre vorte passert når det gjeld sysselsetjingsgrad.

Noreg er ikkje i noko botnsjikt enno. Litt av grunnen til det – det var noko sanning i det representanten Kristjánsson sa i replikkvekslinga – er at Noreg har ganske høg sysselsetjing blant dei yngste og dei eldste. Blant dei yngste skyldast det bl.a. at veldig mange studentar jobbar ved sidan av studiane. Ein kan diskutere om det er ein bra ting, men det er iallfall ein realitet. Blant dei eldste skyldast det pensjonsreforma. Det er forresten ei pensjonsreform som Raudt kjempa imot med hud og hår – det har også andre politiske krefter gjort – men ho har fungert. Så i dei gruppene har vi ganske høg sysselsetjing samanlikna med andre land. Men i kjernen av arbeidsstyrken, altså dei som er mellom 25–55 år, ligg Noreg no under det som er EU-gjennomsnittet for sysselsetjing. Dette bør ein ta på eit langt større alvor i desse debattane.

Kva er grunnen til dette, når Noreg trass alt framleis har låg arbeidsløyse? Det er rett og slett at det er stadig fleire som går på helserelaterte trygdeytingar. Dei siste fire åra er det 80 000 fleire som har hamna på helserelaterte trygdeytingar, enn det som var tilfellet før – både sjukeløn, arbeidsavklaringspengar og uføretrygd. Det talet på folk som ikkje lenger står i jobb, svarar til befolkninga i Tromsø. Det er det ein bør vere djupt bekymra for dersom ein er redd for utanforskap, fattigdom og ikkje minst å kunne levere gode tenester til folk i framtida. Vi går tomme for folk før vi går tomme for pengar, og akkurat no er det altfor mange folk som ikkje lenger står i jobb.

Viss vi skal gjere noko med det, må ein av og til våge å ta nokre vanskelege debattar som kan vere politisk krevjande, men der det er ein veldig positiv gevinst i andre enden, nemleg at færre endar opp i varig utanforskap, og at fleire vert ståande i arbeid. Det var det ein klarte med pensjonsreforma. Trass i at ein rekke politiske krefter på ytste venstre og ytste høgre fløy kjempa imot og kalla dette for pensjonsran og velferdsran og det eine med det andre, har det hatt ein veldig positiv effekt. Det løner seg meir å jobbe, og fleire står i jobb. Det er ein av grunnane til at sysselsetjinga vår trass alt ikkje er i noko botnsjikt heilt enno, og det er bra.

Vi har nokre reelle utfordringar i dette landet med folk som lever på vedvarande låg inntekt. Då treng vi gode, sosiale støtteordningar som kan hjelpe folk med å ha ei anstendig familieinntekt og ikkje minst å kunne vareta ungane sine. På dette området har vi heldigvis også gode arbeid å sjå til – gode faglege anbefalingar – bl.a. frå ekspertgruppa om barn i fattige familiar. Dei kom med ei tydeleg tilråding om å leggje om måten vi utbetalar barnetrygd på, nemleg at ein bør auka ho dramatisk og gjere ho til skattbar inntekt, slik at dei som har aller minst, vert sittande igjen med mykje meir. Det er det vi føreslår i det alternative budsjettet til Venstre. Det gjer at det er vårt budsjett som vil gi desidert mest i barnetrygd til dei som har låg inntekt.

Det er også ein del andre ting vi bør gjere noko med. Sosialhjelpssatsane er låge, og det er rom for å auke dei noko. Ikkje minst er det også rom for å tenkje nytt rundt korleis vi driv sosialt arbeid. Difor har Venstre føreslått å opprette eit sosialt investeringsfond, etter modell frå det ein har gjort med suksess i Danmark, bl.a. slik at fleire sosiale entreprenørar kan bidra til å hjelpe folk som treng ekstra bistand og ekstra oppfølging, for å få både eit meir verdig liv og betre familieøkonomi.

Med det ser fram til eit mogleg replikkordskifte.

Statsråd Tonje Brenna [11:35:25]: Jobben er enormt viktig for folk. Å ha en jobb å gå til er å høre til, å være til nytte for seg selv og andre, å være trengt og å bli møtt med forventninger. I Norge har vi høy sysselsetting. At mange er i jobb, gjør at mange er med på å finansiere vår felles velferd. Framover blir vi færre i yrkesaktiv alder og samtidig flere eldre. Det skjer samtidig som det står rundt 620 000 mennesker i alderen 20–66 år utenfor arbeid, utdanning eller arbeidsmarkedstiltak. Det er 620 000 for mange.

I september la regjeringen fram en stortingsmelding om arbeidsmarkedet: En forsterket arbeidslinje – flere i jobb og færre på trygd. Den inneholder flere forslag som skal øke sysselsettingen. I statsbudsjettet for 2025 følger vi opp med å foreslå nesten 770 mill. kr mer til tiltak for å få flere i jobb. Vi foreslår å styrke arbeidsmarkedstiltakene og Nav, sånn at flere kan få tilbud om kvalifisering og bistand til å komme i jobb. Vi foreslår også å etablere 500 flere plasser i varig tilrettelagt arbeid, sånn at flere på uføretrygd kan få mulighet til å delta i arbeidslivet.

Over tid har andelen unge som står utenfor arbeid og utdanning, gått noe ned, men jeg er likevel bekymret for de i overkant av 100 000 unge som fortsatt står utenfor. De har evner og ressurser vi må invitere dem til å ta i bruk. Derfor innførte regjeringen i 2023 en ungdomsgaranti, og i 2025 foreslår vi å videreutvikle innsatsen, sånn at flere kan komme i arbeid og utdanning. Regjeringen foreslår å iverksette et forsøk med et nytt arbeidsrettet ungdomsprogram, med rett til en inntektssikring, hvor nedsatt helsetilstand ikke skal være inngangsvilkår. Vi vil også utvikle flere lavterskeltilbud og mer tilpassede tjenester for unge med sammensatte utfordringer.

Regjeringen foreslår også å øke driftsbevilgningen til Nav med 100 mill. kr for å møte utfordringene med lange saksbehandlingstider og bedre kvalitet i saksbehandlingen. I tillegg foreslås det en rekke økninger i driftsbevilgningene til hjelpemiddelområdet.

Det heter i Arne Paasche Aasens sang fra 1930-tallet: «Vi er de tusener som bygger landet.» Noen av dem som var med på nettopp den jobben med å bygge landet, var oljepionerene. De gjorde en stor, viktig og til dels farlig innsats i en tidlig fase av det som etter hvert skulle bli hele Norges oljeeventyr. Mange betalte en høy pris, med egen helse som innsats.

Flere har allerede fått yrkesskadeerstatning, men mange har ikke fått noe som helst. Vi hadde i statsbudsjettet for neste år lagt opp til et eget løp i yrkesskadesporet for å kartlegge omfang, behov og krav til erstatning. I dag forsterker et enstemmig storting det forslaget og ber i tillegg regjeringen komme tilbake så raskt som mulig med en kompensasjonsordning for oljepionerene. Det vil jeg følge opp, og jeg har allerede i dag avtalt et møte med de berørte som er på besøk her i Stortinget for å følge denne debatten.

Regjeringen fortsetter arbeidet med å sikre trygge og seriøse arbeidsforhold og styrke arbeidstakernes rettigheter, i nært samarbeid med arbeidslivets parter. Det føres en politikk som skal stimulere til høyere organisasjonsgrad og tariffdekning, og som også bidrar til et seriøst og organisert arbeidsliv. Men det er altså sånn at useriøsitet, sosial dumping og arbeidslivskriminalitet utfordrer deler av det norske arbeidslivet. Derfor må vi ha et arbeidstilsyn som er til stede, som er synlig, særlig i utsatte bransjer, og som legger til grunn en streng reaksjonsbruk. Regjeringen foreslår å styrke Arbeidstilsynet med 18 mill. kr neste år, noe som gjør at det har blitt styrket med rundt 90 mill. kr siden regjeringen tiltrådte. Som et ytterligere ledd i arbeidet mot useriøsitet vil regjeringen også øke støtten til Fair Play Bygg i 2025.

Et bredt flertall i denne salen stilte seg bak vårens pensjonsforlik. Der var det enighet om en overgangsordning for uføre alderspensjonister i de årskullene som har deler av alderspensjonen beregnet med gammel opptjeningsmodell. Dette har regjeringen jobbet for å få på plass fra 2025. Overgangsordningen innebærer at uføre født mellom 1954 og 1962 skal ha et tillegg i den delen av pensjonen som beregnes med gammel opptjeningsmodell. Dette vil gi økte pensjoner fra våren 2025, med etterbetaling fra 1. januar 2025. Med det har regjeringen tatt første skritt i å følge opp pensjonsforliket, og med det å styrke den sosiale bærekraften i pensjonssystemet.

Tor Inge Eidesen (Sp) [11:58:13]: Perspektivmeldingen gir oss et tydelig bilde på noen av de største utfordringene i året som kommer. Det er, og det kommer til å være, kamp om arbeidskraften. Omsorgsoppgavene øker, og det er beregnet et stort behov for flere hender inn i disse yrkene. Samfunnet er i kontinuerlig omstilling, og vi trenger mennesker med kompetanse som passer til de oppgavene og problemene vi skal løse.

Skole og utdanning er selvsagt helt sentralt i dette bildet, men like viktig er mulighetene til påfyll og utvikling. De færreste vil stå i samme jobb i 40 år, snarere det motsatte. Livslang læring, jobbmobilitet og utvikling er nødt til å kjennetegne arbeidslivet. For Senterpartiet og regjeringen er det et mål å øke antall sysselsatte i aldersgruppen 20–64 år fra 80,5 pst., som det var i 2023, til 83 pst. i 2035.

Samtidig preges situasjonen på vårt ansvarsområde av at altfor mange står utenfor arbeidslivet. Spesielt bekymringsfullt er det at for mange unge faller fra i skolen, og dermed også blir stående utenfor arbeidslivet. For mange av disse ender med uføretrygd, mange av dem med en diagnose på en psykisk lidelse. Dette må vi snu. Bedre oppfølging gjennom ungdomsprogrammet og arbeidsrettet oppfølging med inntektssikring utenfor helsesporet er derfor viktige grep som vår regjering nå prioriterer.

Vi har hatt en periode i norsk arbeidsliv der stor arbeidsinnvandring har kunnet fylle de gapene som har vært mellom tilbud og etterspørsel av arbeidskraft. Sånn er det ikke nå. Derfor er det så viktig at en tar vare på dem som allerede er i arbeidslivet. Det handler om arbeidsmiljø og tilrettelegging der det er nødvendig. Det handler ikke minst om organisasjon, kultur og ledelse. Jeg må si at når det gjelder det siste, er det stort forbedringspotensial, ikke minst på offentlige arbeidssteder.

Det finnes mange bedrifter som greier å skape en kultur og har en ledelse som innebærer at det betyr noe om Ola eller Kari kommer på jobb en dag. Slike «småting» kan være forskjellen mellom et høyt eller lavt sykefravær.

Mange står også utenfor arbeidslivet på grunn av en eller annen funksjonsnedsettelse. Norge trenger denne arbeidskraften, og folk trenger et fellesskap, en arbeidsplass, som gir livet innhold. Jeg er glad for at vi i Senterpartiet og Arbeiderpartiet i regjering fortsetter opptrappingen innen varig tilrettelagt arbeid, gjennom å øke antallet plasser med 500 også i 2025. Samtidig mener jeg at arbeidsgiverne, særlig nå når det er knapphet på arbeidskraft, må legge enda bedre til rette for å ta inn folk som trenger en eller annen form for tilrettelegging.

Vi lever lenger, og mange kan derfor stå i arbeid lenger. Pensjonssystemet vårt legger opp til det. Da er det avgjørende at helsen holder. Det er i samfunnets interesse, men det er også i den enkelte arbeidsgivers og arbeidstakers interesse at en kan fortsette i jobb.

Ett eksempel på hvordan arbeidsmiljø kan gi skader for livet, er oljepionérene. De første årene var arbeidet i Nordsjøen litt texas, for å si det litt på slang. Det var få reguleringer, og arbeidsoppgavene var preget av for dårlig skjerming mot eksponering for kjemiske stoffer, støy og drit. Senterpartiet spilte en sentral rolle da oljepionérkommisjonen ble satt ned, og NOU-en «Oljepionerene – en kompensasjonsordning» gir en god beskrivelse av de belastningene som denne spesifikke yrkesgruppen ble utsatt for. Sammenhengen mellom den eksponeringen de ble utsatt for, og de forskjellige sykdommene, er etter min mening godt dokumentert.

Likevel er det mange som fortsatt ikke har fått yrkesskadeerstatning. Jeg leser dessverre altfor ofte om oljepionérer som er alvorlig syke og sannsynligvis ikke har lenge igjen å leve. Det haster derfor å få en avklaring i denne saken, og jeg er derfor veldig glad for at det nå ligger an til at samtlige partier på Stortinget slutter seg til at det skal etableres en egen kompensasjonsordning, i tråd med anbefalingene fra NOU-en.

Det er ingen tvil om at dette haster, men det må være realistisk og gjennomførbart. Derfor er jeg glad for de presiseringene som statsråden ga i replikkordskiftet her tidligere, og jeg synes vi gjør et godt vedtak her i dag.

Aleksander Stokkebø (H) [12:03:27]: I dag har jeg to hovedbudskap. Det første er tusen takk. Tusen takk til alle som har stått på og bidratt til å gjøre Norge til et av verdens beste land å bo i. Tusen takk til alle som i godvær og uvær har reist ut i Nordsjøen for å skape verdier til fellesskapet. Tusen takk til Bjarne, Tord, Svein, Jan Birger og alle oljepionerene som har banet vei, og som var med på å legge grunnlaget for det norske oljeeventyret og den velferden mange av oss i dag tar for gitt. Tusen takk! Høyre er dypt takknemlig for innsatsen. Det er vi alle.

Tusen takk! Det er mitt første budskap.

Mitt andre budskap er at nå er det på tide å ta ansvar. Oljepionerene tok på seg en viktig jobb for fellesskapet og skapte verdier vi som samfunn kommer til å ha glede av i mange generasjoner framover. Men de jobbet også på sokkelen i en tid der arbeidstakervernet var mye svakere og der flere offshorearbeidere ble eksponert for bl.a. boreslam, hydrokarboner og benzen. Det var mye man den gang ikke visste, men i dag vet vi mer, ikke minst om den mulige sammenhengen mellom det oljepionerene ble utsatt for, og senere helseskade. Det er på tide at vi i denne salen tar den kunnskapen inn over oss. Det er på tide å ta ansvar og legge fram en rettferdig kompensasjonsordning.

Det sterke engasjementet blant de berørte, høringsinstansene og fra en rekke ordførere går inn på oss. Før sensommeren ba vi regjeringen komme raskt tilbake til Stortinget med en løsning. Det har de ikke gjort. I etterkant av vedtaket har vi i stedet vært vitne til tåkelegging og trenering. Etter mye press har det riktig nok kommet et slags svar, hvor regjeringen og SV sier at man skal legge en kompensasjonsordning til grunn, men djevelen ligger som kjent i detaljene. Hvis man leser SV og regjeringspartienes merknader grundig, står det fortsatt at de ber regjeringen komme «tilbake til Stortinget med en endelig vurdering av om det skal etableres en egen kompensasjonsordning». Dette står i merknadene, men ut fra debatten ser det heldigvis ut til å være en feil og en forglemmelse og at det kun er siste skriftlige spor av særlig Arbeiderpartiets forsøk på å trenere saken.

Vi er et stort flertall på Stortinget som er enige om at vi ønsker en kompensasjonsordning for oljepionerene. Spørsmålet bør nå ikke lenger være «om», men «når» en slik ordning kommer på plass, og da har jeg en god og en dårlig nyhet til denne salen. Den dårlige nyheten er at SV ser ut til å sikre Støre-regjeringen flertall for at de etter to år med trenering fortsatt skal få utsette saken på ubestemt tid. Den gode nyheten er at vi ennå ikke har hatt avstemningen i dag. Det er fortsatt ikke for sent å snu. Høyre fremmer derfor et forslag der vi ber regjeringen legge fram en særskilt kompensasjonsordning og komme tilbake til Stortinget med et endelig forslag til modell, så snart som mulig og senest innen revidert nasjonalbudsjett for 2025.

Det er på tide å lande en konklusjon, ikke minst av hensyn til forutsigbarheten til de berørte. Til oljepionerene vil jeg igjen si tusen takk for den innsatsen de har gjort. Til resten av Stortinget og særlig Støre-regjeringen og SV vil min oppfordring være krystallklar: Det er nok utsettelser nå. La oss gi oljepionerene forutsigbarhet og avklaring av når kompensasjonsordningen kommer. Det er på tide å ta ansvar.

Anna Molberg (H) [12:08:12]: Arbeids- og sosialkomiteen har ansvaret for rundt en tredjedel av hele Norges statsbudsjett. Det er ganske mange hundre milliarder kroner som utgjør vårt sikkerhetsnett og vår velferdsstat.

Etter snart fire budsjettbehandlingene i arbeids- og sosialkomiteen begynner det å bli ganske klart at utgiftene bare går én vei. De eskalerer oppover, og det er grunn til å registrere med uro at vårt budsjett er en slags budsjettvinner hvert år.

Under Støre-regjeringen har kostnadene til helserelaterte ytelser økt med 67 mrd. kr. Antallet på arbeidsavklaringspenger er stigende. Antall unge uføre bare vokser, og vi har det høyeste sykefraværet på 15 år. I årets budsjett skulle man tro det var Forsvaret som skulle få de største økningene, med 19 mrd. kr ekstra til oppskalering av forsvarsevnen. Men Forsvaret må se seg slått av 21 mrd. kr ekstra til helserelaterte ytelser bare på ett år.

Hadde en vanlig familie hatt slike eskalerende utgifter i forbruket sitt, ville jeg tro at enhver ansvarlig person hadde satt foten ned og gjort noe med det. Slike enorme økninger i helserelaterte ytelser kommer til å begrense handlingsrommet vårt vesentlig de neste årene hvis vi ikke gjør noe for å stanse utviklingen. Derfor var det flere av oss som ble positivt overrasket da statsråd for arbeid og inkludering for en tid tilbake begynte å ta opp disse problemstillingene. Det ble sagt at folk måtte gå på jobb, og det ble sagt at utviklingen i sykefraværet ikke kunne fortsette. Men hva skjer i praksis?

For det første har IA-avtalen havarert på Støre-regjeringens vakt. Det som før var avtalte spilleregler mellom partene for å få ned sykefraværet, gjelder ikke lenger.

For det andre finnes det ingen nye tiltak i dette budsjettet for å få folk i jobb utover nok et pilotprosjekt i Nav.

For det tredje kommer ingen endringer i avkortingsreglene for uføre, selv om dette er blitt lovt av regjeringen år etter år.

Regjeringen har brukt sine snart fire år med makt til heller å levere LOs ønskeliste om kollektiv søksmålsrett, forbud mot innleie i byggebransjen, de har strammet inn på regler om deltid og midlertidige ansettelser, forhindret selskaper med en ansatt til å leie ut seg selv og ikke minst stanset viktige forsøk med arbeidsorientert uføretrygd, som kunne bidratt til at flere uføre kunne vært i jobb.

Regjeringen har et fullstendig legitimt mål om å få flere folk inn i faste og hele stillinger. Dette prinsippet er Høyre på ingen måte uenig i. Nå er det slik at mange ikke kan jobbe 100 pst. fordi helsen ikke tillater det, og da er det litt dumt å føre en politikk som begrenser arbeidsgivere til å ansette noen på deltid eller leie dem inn gjennom et bemanningsbyrå. En slik stilling kunne betydd veldig mye for noen som har falt utenfor arbeidslivet.

Jeg har problemer med å se hvordan regjeringen har tenkt å nå målet om full sysselsetting, slik det står i Hurdalsplattformen. Jeg ser heller ingen konkret politikk for å stanse utgiftene vi har på helserelaterte ytelser.

Høyre mener det er behov for en større reform av ytelsene fra Nav. Første steg er å etablere en nasjonal arbeidsrettet ytelse for unge. Her skal de som faller utenfor, få en inntektssikring uten spørsmål om diagnoser og sykdomsgrad, men heller få spørsmål om hva de kan bidra med. Dette setter vi av 100 mill. kr til. Vi foreslår også å forbedre økonomien til uføre som jobber ved siden av ved at de får halvert avkortingen i trygd, og vi sikrer 500 ekstra VTA-plasser, varig tilrettelagt arbeid, utover det regjeringen og SV har blitt enige om.

Det er mye god helse i å ha en jobb å gå til. Altfor mange i dag blir uføretrygdet fordi de har en psykisk diagnose. Passivitet og ensomhet blir kombinert med en mangeårig kamp for å sikre seg en uføretrygd fra Nav. Det er ikke veldig helsefremmende. Det er altfor mange unge som parkeres på eneste mulige inntektssikring for livet, nemlig uføretrygd. Høyre er klar til å gi disse menneskene nye alternativer, både for å løfte flere ut av fattigdom gjennom arbeid og for at framtidige generasjoner også skal ha en god velferdsstat.

Sylvi Listhaug (FrP) [12:13:20]: Jeg er så glad for at Fremskrittspartiet endelig, etter flere forsøk, får flertall for at det skal etableres en egen kompensasjonsordning for oljepionerene, for dem som har ofret helsen sin for at dette landet har blitt rikt, og for at vi har det velferdssamfunnet som vi har i dag. Men jeg blir bekymret når jeg hører på statsråden, som sier at hun skal komme tilbake til Stortinget så raskt som mulig. Det er stort sett det oljepionerene har hørt i to år og to dager. Så lenge er det siden denne NOU-en ble lagt fram. Statsråden sier videre at hun ikke vil bidra til at mennesker som har et håp, blir skuffet – men det kan da hun bidra til at de ikke blir.

Jeg har ledet mange departementer, og jeg vet at statsråden selvsagt har stor påvirkning på hvilke saker som blir prioritert i et departement. Vil statsråden ha det fram raskt, ja, så får statsråden det fram raskt. Det holder ikke bare å si at man skal komme tilbake senere. Jeg har hørt budsjettet for 2026 nevnt, men da er det enda flere av dem som nå kjemper kampen, som er syke, som kommer til å dø før denne ordningen kommer på plass.

Det er fristende å spørre om man virkelig har fjernet seg så langt fra grasrota at man ikke tar inn over seg de skjebnene vi snakker om her, syke mennesker som ikke har fått en kompensasjon for den innsatsen de har lagt ned, som har frarøvet dem helsen og samtidig gitt oss andre en så ufattelig rikdom.

Dette holder ikke, og derfor håper jeg at et flertall her i Stortinget i dag tar ansvar – tar ansvar for å støtte det forslaget som Høyre har lagt fram, om at denne ordningen senest skal komme i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett. Det er rett og slett fordi det er for mange som ikke har noen tid å miste, som er nødt til å ha denne ordningen raskt. Det kan man i denne salen ta ansvar for i dag, og jeg håper at et flertall gjør det. Hvis SV virkelig mener at dette er viktig, bør SV støtte dette forslaget, sånn at vi har flertall.

Jeg kan ikke forstå hvordan Arbeiderpartiet kan se disse menneskene i øynene hvis man nå har til hensikt å trenere denne saken videre, istedenfor å si: Vi lover dere at vi kommer tilbake senest innen revidert nasjonalbudsjett, vi skal få i gang denne ordningen i løpet av året.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:29:12]: Avtalen om det inkluderende arbeidslivet, IA-avtalen, blir ikke forlenget etter den 1. januar i 2025. Den situasjonen vi som er i regjering, da står overfor, er at vi må kraftsamle for å redusere sykefraværet innenfor dagens ytelser til arbeidstakerne og innenfor finansieringsansvaret som arbeidsgiver og stat har.

Da er det to viktige områder som vi må kraftsamle innsatsen på. Det er å forbedre møtet mellom lege og den som er syk, altså på sykmeldingstidspunktet, og det er oppfølging av langtidssykefraværet. Det er utviklet noe som heter norsk funksjonsskjema, som med stor fordel bør bli obligatorisk brukt i forbindelse med en sykmelding, slik at en kan beskrive funksjonsevnen til en arbeidstaker som er syk. Det er store muligheter for å tilrettelegge på en del arbeidsplasser, slik at en kan ha noe arbeid og derfor bruke mer delvis sykmelding, noe som vil være fordelaktig for alle parter. Når det gjelder langtidssykefraværet, er det vesentlig at vi her snakker med erfarne leger.

Hva er oppfølgingen i dag? Det er altfor mange tilfeller der det mangler oppfølgingsplan for den enkelte langtidssykmeldte. Det er ressursmangel i både Nav og helsevesenet, og det er også viktig å legge til rette for motivasjon og involvering, for alle ønsker å delta i arbeidslivet. Det må være vår klare inngang i dette spørsmålet.

Det er også viktig at vi prioriterer de langtidssykmeldte som trenger bistand mest, og får til en raskere overgang til uføretrygd for dem som en raskt ser er så syke at de oppfyller kravet til uføretrygd. Regjeringens ungdomsgaranti gjelder fra 16 til 30 år. Det er viktig. Den gjelder ikke fra 19 til 30, men fra 16 til 30. Det er en utrolig viktig garanti, som er framtidsrettet, men den krever mye bistand og tilrettelegging av arbeidsmarkedstiltak som gir ungdom arbeid som de kan være stolte av, og som kan gi et større selvbilde og større selvtillit i ungdomsflokken.

I Vikersundbakken er framtidens skole opprettet. Det er et glitrende samspill mellom entreprenører, fylkeskommunen, og vi håper Nav stat. Vi håper at vi her kan få et svært fast regelverk sånn at det kan bli en norm – en mal – for å få disse ungdommene inn i gagns arbeid.

Haitham El-noush (SV) [12:32:34]: Optimismen var høy på valgnatten i 2021 etter at det ble et rød-grønt flertall med hele 100 mandater. Forventningene var store, for det som samler de rød-grønne partiene, er mye mer enn det som skiller dem. Det som fulgte etter i ukene og månedene, var en stor skuffelse for alle som ønsket seg en regjering som avspeilte det store flertallet i Stortinget. Sjokket var et faktum da SV forlot sonderingene i Hurdal.

Som vi i SV har forutsett, har SV som opposisjonsparti og budsjettpartner til regjeringen fått store gjennomslag og igangsatt store velferdsreformer – budsjett etter budsjett, år etter år. Blant gjennomslagene i år er økningen av minstepensjonen for enslige med 6 000 kr i året fra 1. mai. Dette er en viktig SV-seier som styrker privatøkonomien til pensjonistene. Nok en gang sikrer SV et løft for enslige minstepensjonister. Vi må sikre folk en god og trygg alderdom etter et langt liv som en del av samfunnet vårt. I en tid med økte forskjeller og økte priser er det viktig for SV å styrke økonomien til folk. Med 80 mill. kr styrkes og bedres bostøtteordningen for mottakere av arbeidsavklaringspenger og dagpenger. Det er viktig å nevne her at dette er en del av økningen av lånerammen til Husbanken med 3 mrd. kr.

I Norge har vi høy yrkesdeltakelse, også blant grupper som er mye plaget av sykdom og fravær. Det skyldes bl.a. at vi har en god sykelønnsordning og kan stå i jobb og satse på det uten at verken arbeidstakere eller arbeidsgivere risikerer å tape økonomisk ved sykdom. Derfor vil SV fortsette å være en sterk forkjemper for å opprettholde og verne dagens sykelønnsordning i Norge. Samtidig er vi bekymret for at det konkurreres på høyresiden om å kutte i den ordningen, altså sykelønnen. Det er usosialt, vil øke forskjellene og føre til økt økonomisk utrygghet for arbeidstakere. For å utjevne forskjeller og øke økonomisk trygghet for å sikre høy yrkesdeltakelse i arbeidslivet, må vi verne om og styrke velferdsstaten.

Mímir Kristjánsson (R) [12:35:48]: Jeg har lyst å trekke linjene tilbake til 2013.

I 2013 hadde den norske staten endelig summet seg til å be krigsseilerne om en unnskyldning etter krigen. Det tok 68 år. Da forsvarsministeren kom med den beklagelsen, sa hun samtidig at det var trist at ikke alle fikk være til stede og høre beklagelsen – for i disse 68 årene, siden krigens slutt, var ganske mange av krigsseilerne strøket med.

Sånn har det vært i Norge, vi har vært dårlig til å ta vare på havets folk i dette landet. Dem har vi møtt med gjerrighet, og dem har vi møtt med mistenksomhet. Det har vært en kamp for krigsseilerne, for nordsjødykkerne, det er nå en kamp for oljepionerene, og det foregår fortsatt en kamp for de overlevende og etterlatte etter norgeshistoriens største industriulykke, Alexander Kielland-ulykken. Det handler selvfølgelig om kompensasjon og erstatning, men det handler også om anerkjennelse og en beklagelse – om at staten tar det ansvaret den faktisk har hatt.

Jeg skal ikke underslå at en sånn kompensasjonsordning til oljepionerene kan bli dyrt. Men hva er dyrt i dette landet i denne sammenhengen? Vi sitter i denne salen og er veldig glad i å dele ut milliarder som oljepionerene har tjent dette landet. Vi er veldig glad i å bevilge milliarder til både det ene og det andre gode tiltaket – milliarder som har kommet fra oljearbeidernes innsats. Så ok, en kompensasjonsordning kan blir dyrt, men jeg tviler på at det blir mer enn det det koster å stenge Ekofisk-feltet i 10 minutter. Realiteten er likevel, som jeg sa, at dette handler om mer enn penger. Som en av oljepionerene som er her i dag, sa til Aftenbladet: Folk tror det handler om penger, men det verste har vært ikke å bli trodd. For oljepionerene har jo opplevd det som så mange andre opplever i velferdsstaten vår, at du finner tre leger som er enig med deg, og så kommer den fjerde, som bestemmer at du ikke få den yrkesskadeerstatningen likevel.

Det handler om at man ikke har fått anerkjennelse for at den jobben man har ødelagt helsen på, har vært av betydning for hele det norske samfunnet og for hele velferdsstaten. Det vi vedtar i dag, er historisk, men det er historisk med en litt ring ettersmak – som man ville sagt der jeg kommer fra. Det historiske er at det er et enstemmig storting som sier at det skal komme en særskilt kompensasjonsordning for oljearbeiderne – det er ingen vei utenom. Ettersmaken er at det er et stykke fra et vedtak her til handling i det virkelig liv og til pengene står på konto, så å si. Men uten en tidsfrist, og ikke minst uten en spesifisering av hvilken modell som skal velges, hvem som skal få og hvor avgrensningen skal gå, er det mange ubesvarte spørsmål.

Så til dere som har møtt opp på galleriet i dag, vil jeg bare si fra bunnen av mitt hjerte: Jeg skulle veldig gjerne vært med dere ut etterpå og tatt en dram og feiret, men jeg tror vi er nødt til å fortsette denne kampen noen måneder til.

Dagfinn Henrik Olsen (FrP) [12:39:02]: Jeg kunne gjort det rimelig kort og sagt at jeg er helt enig med taleren i forrige innlegg, for det er jeg.

Nasjonen Norge har gått svært dårlig fram når det gjelder norske sjøfolk, det være seg krigsseilere og en del av oljepionerene. Mange av dem kom fra sjøfarten, gikk i land og dro på plattform i Nordsjøen. Jeg har 15 år bak meg som kaptein og offiser i den norske handelsflåten, på kjemikalietankere. Jeg har fraktet tusenvis av tonn med nettopp de stoffene som disse arbeiderne har blitt utsatt for. Da jeg begynte i den bransjen, gikk vi rundt som astronauter med friskluftsapparat i tankene og i pumperommene. Disse menneskene har vært utsatt for dette på lik linje med mange av mine tidligere kollegaer – som jeg har måttet frekventert i begravelser til – som har forlatt denne verden altfor unge. Vi har vært utsatt for akkurat de samme stoffene, i pumperommene og i tanker, og mange har fått sykdommer, men de fleste av dem jeg var sammen med, jobbet for norsk rederinæring, ikke den norske staten. Den norske stat har et særskilt ansvar for å sørge for at de som faktisk har ofret helsen si for vår velstand og rikdom, får den kompensasjonen de fortjener.

Så er det viktig å påpeke at i vår merknad i denne saken har vi også løftet fram at en del av disse arbeiderne som det er snakk om, har jobbet for norske selskap i utenlandsk sektor under bilaterale avtaler. De må også inkluderes i denne ordningen. De har også vært med og løftet fram vår rikdom.

Vi har fremmet to representantforslag i denne saken, og vi kommer til å henge på som klegg her. Det kan ikke være slik at man skyver det framfor seg og sier at dette tar det så lang tid å få etablert. Det sa vi om krigsseilerne også – det var helt umulig å få til at disse skulle få oppfølging fra den norske staten. Da flertallet ble tvunget på plass klarte vi å løfte dette raskere enn regjeringen og komiteen så for seg. Det er mulig her også, hvis man bare erkjenne prinsippet, og det er at det skal en kompensasjon på plass. Mange av disse menneskene har tatt opp lån for å prøve å kjøpe seg mer tid. Når de da forlater denne verdenen, skulle det bare mangle at ikke familien sitter igjen med litt mer.

Subsidiært kommer vi til å støtte Høyres forslag i saken.

Marie-Helene H. Brandsdal (A) [12:41:54]: Vi lever i ei uroleg tid. Vår tids største utfordring er utanforskap og einsemd. Ein av fem i yrkesaktiv alder står utanfor arbeidslivet. Ein av fem – det er 620 000 menneske i alderen 20–66 år. 100 000 unge står utanfor arbeidslivet. Alle er meir enn det ein ser, og alle treng å vete at ein høyrer til, og å oppleve meistring.

Arbeid til alle er jobb nummer éin. Målet i Hurdalsplattforma er full sysselsetjing og at alle som ønskjer det, skal få ein jobb å gå til. Sidan Arbeidarpartiet kom i regjering, har meir enn 145 000 fleire fått seg eit arbeid, åtte av ti i privat sektor, men framleis er det mange unge med samansette problem som står utanfor arbeidslivet, og det er behov for eit krafttak. I mitt daglege arbeid i Nav møter eg fleire av dei, og dei seier at dei har behov for tett og heilskapleg oppfølging frå helseapparatet, frå Nav, frå skule, for å få kompetanse og kvalifisering til å kome seg ut i arbeid.

Difor er eg glad for at vi føreslår 17 mill. kr til å utvikle fleire lågterskeltilbod og meir tilpassa tenester til unge med samansette problem. Arbeidsmarknadstiltak og naudsynte ressursar til dyktige fagfolk i Nav skal styrkjast med 500 mill. kr, og det er 30 mill. kr til utvikling av forsøk med eit nytt ungdomsprogram som gjev unge som står utanfor arbeid og utdanning, moglegheit til å få ei inntektssikring og arbeidsretta oppfølging utan krav om medisinsk diagnose.

Vi vil òg styrkje satsinga på varig tilrettelagt arbeid, 500 fleire arbeidsplassar til dei som har ei uføretrygd. Budsjettforliket med SV, der vi føreslår tiltak som styrkjer velferd, gjev folk betre råd. Det bidreg til grøn omstilling, barnetrygda, studiestøtta og minstepensjonen vert auka, og vi styrkjer Husbanken og legg til rette for bygging av fleire studentbustadar.

Det betyr noko kven som styrer. Det vert mindre forskjellar, vi får tryggleik i ei uroleg tid, og folk får betre råd. Arbeid til alle er jobb nummer éin, og vi legg til rette for at fleire får hjelp, kvalifisering og eit arbeid å gå til.

Lars Haltbrekken (SV) [12:45:11]: Vi har sett dem i serien Lykkeland på NRK, de første oljearbeiderne i Norge, de som la grunnlaget for den enorme rikdommen vi har i dag. Mange av dem ofret helsen i arbeidet. Fortsatt har de ikke fått den erstatningen de skulle ha fått.

Et norsk oljeeventyr var ikke bare et eventyr for alle. Oljepionerene, de som jobbet på plattformene de første tiårene, levde ikke bare i et eventyr. Mange av dem sliter med alvorlige helseplager i dag.

Jeg traff noen av dem under oljemessen i Stavanger tidligere i høst – og her på Stortinget i dag. Det gjør et vanvittig sterkt inntrykk. Bjarne, en av dem, forteller at han etter en tid fikk skjelvinger, og øynene og nesen rant. Det ble forklart med at tanten hans hadde en skjelvesykdom, og at han hadde høysnue. Medisinen han fikk, var allergitabletter. Skjelvingene forsvant da han kom på land og sluttet offshore. Øyvind fortalte meg:

Vi lagde mange nye rørsystemer i prosessen. Da kaldkuttet vi ned gamle rør, som det ofte var mange skumle ting i. Jeg ble uvel og kvalm, mistet matlysten, og ofte måtte jeg kaste opp – dette fordi vi pustet inn disse gassene. Det var også turer der vi hadde bare mekanisk arbeid. På en av disse turene ble jeg så forgiftet av crud-olje at jeg fikk et illebefinnende og slet i lang tid med å kunne beholde maten, jeg kastet opp i mange dager etterpå.

Øyvind fortalte også om at de måtte stå i timevis for å jobbe, ofte opptil 24 timer i strekk, fordi jobben måtte gjøres fort. Produksjonen skulle raskt i gang igjen. Timene måtte fordeles over flere dager på arbeidslistene så det ikke skulle bli bråk. Ofte sto de og pustet inn farlige gasser og kjemikalier.

Mange av oljepionerene sliter i dag med sterke helseplager, kreft, konsentrasjonsvansker, balanseproblemer, hørsel og mye mer. Vi skylder disse arbeiderne en stor takk. De har lagt mye av grunnlaget for de enorme inntektene vi som land har hatt. Men hva har de fått igjen? De har fortsatt ikke fått en skikkelig kompensasjon. De sa til meg:

Vi kan aldri få helsen tilbake, men kanskje kan vi få rettferdighet og penger som gjør at vi kan legge til rette for å bo lengst mulig hjemme.

Nå får vi Stortinget med oss på å be regjeringen om å sikre en skikkelig erstatning, en særskilt kompensasjonsordning, og den må komme raskt. Derfor er jeg glad for at statsråden i sosiale medier i dag har slått fast at kompensasjonsordningen skal komme. Det forplikter, både på innhold og på tempo.

Aleksander Stokkebø (H) [12:48:24]: Lønnstyveri, der arbeidsgiver stjeler lønnen fra de ansatte, er alvorlig kriminalitet. Derfor har vi vedtatt å be regjeringen utrede hvordan staten kan slå neven i bordet og overta innkrevingen i de mer åpenbare tilfellene. Med en sånn ordning vil vi kunne bidra til å jevne ut det skjeve styrkeforholdet mellom kriminelle aktører og utsatte arbeidstakere.

Jeg skjønner at et sånt vedtak må følges opp grundig. Samtidig er det under enhver kritikk at man i forbindelse med statsbudsjettet ikke engang har tatt seg bryet med å si hvordan man jobber for å gjennomføre det. Statsråden sier hun har invitert partene for å diskutere hvordan innsatsen mot lønnstyveri kan innrettes mest effektivt. Ja vel – etter tre år i regjering er det vel på høy tid. Høyre vil minne om at vi ikke bare har vedtatt nye møter, men konkrete tiltak, og vi kommer til å følge med på at det faktisk blir gjennomført.

Per Vidar Kjølmoen (A) [12:49:40]: Jeg har lyst å snakke litt om verdighet. Vi har diskutert saken om oljepionerene her i salen i dag, og vi har – dessverre, storting – ikke vist oss fra vår beste side i dag.

Representanten Stokkebø snakker om regjeringens «tåkelegging» og «trenering», snakker om Arbeiderpartiets forsøk på hele tiden å trenere saken. Så glemmer Stokkebø å si at Høyre selv, så sent som i forrige uke, fremdeles ikke hadde bestemt seg for om de var for eller imot en særskilt kompensasjonsordning.

Representanten Listhaug fyker inn dørene her, holder et innlegg om at Fremskrittspartiet endelig får flertall og undrer seg på om regjeringen kan se oljepionerene i øynene. Så fyker hun ut av salen igjen. Men det er representanten Dagfinn Olsen som har bunnivået, dessverre, med sin spekulasjon. I sitt åpningsinnlegg spør han om det er sånn at regjeringen kanskje håper på at flest mulig oljepionerer dør, for da kan man jo kanskje spare noen penger?

Ærlig talt, storting: Er det slik vi skal opptre i vår egen nasjonalforsamling? Er dette den verdigheten vi burde ha vist til våre egne oljepionerer? Jeg må minne både Høyre og Fremskrittspartiet om at dere satt åtte år i regjering. Dette var ingen ukjent problemstilling for dere da, og det var Arbeiderpartiets representantforslag som fikk på plass NOU-en i 2022.

Statsråd Tonje Brenna [12:51:45]: Det er faktisk ikke grunnlag for å mistro undertegnede når det gjelder å følge mitt eget løfte om å gjøre det jeg kan for å få fram en kompensasjonsordning for oljepionerene raskt.

Dersom det er sånn at representanten Listhaug har et ønske om å gå på denne talerstolen og sitere undertegnede, får hun i det minste gjøre det riktig. For det jeg sa, var at det å sette en dato vi ikke er sikre på om vi klarer å holde – og dermed skuffe mennesker som allerede har blitt skuffet i flere omganger – er ikke det jeg ønsker å gjøre. Tvert imot ønsker jeg å jobbe så raskt jeg kan, og komme tilbake med en ordning som gjør at vi får løst denne saken én gang for alle. Når det er det jeg lover, er det fordi jeg mener at det vi bør bruke kreftene våre på, er det som skal skje framover, ikke det som allerede har skjedd, for det er det som ligger foran oss, vi kan forandre.

Men det er ikke så lett å holde seg til den filosofien, med alle de påstandene som blir framsatt på denne talerstolen. Jeg vil jo oppfordre til litt ydmykhet blant partier som har vært med og styre dette landet, lagt fram budsjetter, gjort sine prioriteringer, i måten man deltar i denne debatten på.

Høyre og Fremskrittspartiet la fram budsjetter og styrte landet i åtte år uten å gjøre noe med dette problemet, og når representanten Stokkebø holder flere harmdirrende innlegg om at det nå haster, bør en også ha med seg det. Når Sylvi Listhaug og Fremskrittspartiet snakker om dette som om det er to år og to dager siden folk fikk helseplager av dette, må man ha med seg at det ikke stemmer. Det er to år og to dager siden NOU-en ble lagt fram, men det er jo ikke sånn at helseproblemene oppsto for to år og to dager siden. Det er i det hele tatt et påfallende lite engasjement i denne saken blant Høyre og Fremskrittspartiet når de styrer landet, og et påfallende stort engasjement når det bare er å ta ordet i Stortinget og purre på dem som har ansvaret.

I årets alternative budsjett fra Høyre lå det null kroner til en kompensasjonsordning for oljepionerene. I årets alternative budsjett fra Fremskrittspartiet lå det null kroner i kompensasjonsordning til oljepionerene. I regjeringens budsjett lå det i år et løp langs yrkesskadeerstatningssporet som skulle følge opp akkurat denne gruppen, et tiltak som blir forsterket ytterligere med vedtaket vi fatter i denne salen i dag. Det er jeg glad for, for dette er en gruppe som fortjener både vår oppmerksomhet og en kompensasjonsordning. Men det må ikke bli skapt et inntrykk av at dette er noe alle andre skal ha ren samvittighet for, og at det nå omsider kommer på plass etter heftig kamp. Nei, dette er noe vi sammen har ansvaret for, og jeg er glad for det vedtaket som fattes i dag.

Bjørnar Skjæran (A) [12:55:06]: Det var innlegget til en oppbrakt Fremskrittsparti-leder som fikk meg til å ta ordet igjen. Da snakker vi altså om representanten Sylvi Listhaug som hadde ikke mindre enn fem ministerposter i den regjeringen som ikke la to pinner i kors for at vi skulle finne en løsning for oljepionerene. Jeg tør minne om at det var Arbeiderpartiet som i mars 2021 framsatte forslaget som gjorde at kommisjonen ble nedsatt, et viktig steg på veien dit vi er i dag. Fremskrittspartiet, Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti gjorde egentlig ingenting mens de regjerte i lag.

Så var det jo flott – og det skal jeg gi Fremskrittspartiet – at Fremskrittspartiet etter å ha gitt fra seg makt, etter å ha gått ut av regjering, var med og danne flertall i lag med Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV for å få nedsatt kommisjonen. Jeg skal gi Fremskrittspartiet honnør for det, og jeg har ikke tenkt å trekke i tvil deres engasjement i saken som opposisjonsparti.

Nå er vi der vi er i dag, og det var en president som sa: «Show me your budget, and I'll tell you what you value.» I regjeringens forslag til statsbudsjett, som nå er vedtatt i Stortinget, er det satt av millioner av kroner til å komme videre i denne saken. De partiene som bruker de sterkeste ordene her i dag, hadde, som statsråd Brenna var inne på, null kroner i sine alternative budsjetter. Denne saken skal vi bringe videre. Jeg er veldig glad for at det er stor enighet i salen om det. Det er på høy tid, og den honnøren skal jeg gi til alle partier. Men de som bruker de sterkeste ordene her for å dekke over en ganske så dårlig historie når det gjelder spørsmålet om erstatning til oljepionerene, de innbyr ikke til verken respekt eller samling. Likevel skal vi få det til.

Terje Halleland (FrP) [12:57:27]: Da vi fant oljen i Nordsjøen, ble dette et eventyr for Norge – et eventyr som pågår, og som ikke er over på mange år ennå. Etter 50 år vasset vi i penger. 25 pst. av statsbudsjettet vi skal vedta i disse dager, er finansiert av oljepenger. Over 200 000 mann går hver dag på jobb i oljen. Norge som nasjon har tjent mange tusen milliarder kroner på denne aktiviteten, og vi har bygget opp hele velferdsnasjonen vår på inntekter fra oljenæringen.

Det ble til et eventyr som ble til en virkelighet, på grunn av at det var noen som stilte opp og gjorde en jobb. Når det i ettertid viser seg at de arbeiderne som reiste på jobb i Nordsjøen, ble syke av den jobben de gjorde, at folk ble uføre, og at det faktisk var folk som mistet livet sitt som følge av påkjenningene de fikk av arbeidet i Nordsjøen, bør det samme samfunnet som nyter godt av inntektene fra denne næringen, stille opp og vise respekt for de berørte arbeiderne. Det er på tide å innse at denne næringen som ble en så stor suksess for nasjonen Norge, dessverre ble sykdom og død for andre.

Vi snakker her om en aktivitet som ligger mange tiår tilbake i tid. Skal de berørte få nyte noe av resultatet av en kompensasjon, haster det med å få på plass en ordning. Folk dør mens de venter. Nå er det et forslag det er flertall for. Det er mange forslag, men det eneste som er forskjellen på dem, er når en skal forvente at regjeringen kommer tilbake til Stortinget med en konklusjon. Hvorfor denne usikkerheten? Hva er det en er redd for? Er det for å overbelaste departementet, eller er det likviditeten? Er vi redde for at det skal bli for dyrt? Norge har antagelig tjent mer penger bare i dag enn hva denne erstatningen vil komme opp i.

Jeg er veldig glad for det forslaget Fremskrittspartiet fremmer i dag, og jeg er glad for at det forslaget har ført til at et så stort flertall har sluttet seg til at våre oljepionerer skal få en kompensasjon.

NOU-en kom for to år siden. Nå er det tydelig at vi skal takke Arbeiderpartiet for at den NOU-en ble realisert, men det har altså skjedd utrolig lite på de to årene etter at den var klar. Jeg mener det er et dårlig politisk håndverk når en ikke kunne bli enige om en formulering i denne saken, når vi i utgangspunktet alle er enige. Jeg skulle ønske at flertallet kunne samle seg om et forslag som ga en forutsigbar framdrift. Det er på tide å lande i denne saken, det er på tide med en konklusjon. Folk dør mens de venter på en avgjørelse.

Christian Tybring-Gjedde (Uavh.) [13:00:41]: De som hører på denne debatten, og det er sikkert ikke særlig mange, skal lete lenge etter å finne forskjellen på en rød og en blå politiker, kanskje med unntak av retorikken til Mímir Kristjánsson.

Det er ingen som tør å snakke om elefanten i rommet. De røde og de blå sier akkurat det samme: Full lønn om man er på jobb, eller om man ikke er på jobb. La det være helt klart: Det er ikke synd på folk som er i jobb. Det å jobbe er ikke en straff, det er et privilegium. Det å være i jobb og treffe arbeidskollegaer og være i et arbeidsmiljø er en medisin for ikke å bli syk. Det å være borte fra jobben er det motsatte.

Intensjonen med en karensdag er ikke å straffe arbeidstakerne, det er en anerkjennelse av dem som faktisk møter opp, de som kanskje må jobbe ekstra fordi en kollega ikke er der. Det er heller ikke for å gi arbeidsgivere høyere profitt, slik Mimir Kristjánsson hevder. Mange av dem som er borte fra en arbeidsplass, er i offentlig sektor. Og hvor ble det av den profitten? – Det er ikke fordi Norge ikke har penger. Det er ikke for å skape et brutalt arbeidsliv, det er for å skape et samfunn basert på solidaritet og som henger sammen.

Å være borte fra jobb er smittsomt. Når man vet at kollegaer får like godt betalt når man er borte fra jobb som når man er på jobb, vil noen tenke at det kan være akseptabelt også for meg. Det finnes drøssevis av grunner til å definere seg selv som syk. Hva vet egentlig Mimir Kristjánsson om folk som er borte fra jobb? Hvorfor er han skråsikker på at alle er syke? Vet han det, eller er det fordi et slikt standpunkt er i tråd med hans ideologi? Eller mener han at folk som er på jobb kan bli slitne og derfor bør ha anledning til å være borte fra jobb med full lønn, og som gjør at kollegaer må jobbe enda hardere?

Vel, jeg kan med hånden på hjertet si at jeg kjenner folk som har vært borte fra jobb, som ikke har feilet noe som helst. Hva med skoleungdom? Kjente ikke Kristjánsson noen som skulket skolen? Eller skyldtes også dette fraværet sykdom, en sykdom som varte en dag eller kanskje kun noen timer? Mener han at skulking ikke bør få konsekvenser? Tror han ikke at dersom skulking ikke får konsekvenser, vil også andre skulke?

Nei, alle som ikke møter opp på jobben eller på skolen, er ikke syke eller utslitt. De er ikke borte fordi de er syke, og så finner de en mirakelmedisin som gjør dem friske dagen etter. Man bør innføre en karensdag, og man bør ikke få like godt betalt dersom man ikke er på jobb som dersom man er på jobb. Og kanskje bør man å lytte litt til avdøde skuespiller Per Aabel. Han var inne på det da han uttalte seg om sin egen helse: Det gjelder å ikke kjenne så godt etter.

Sigrid Zurbuchen Heiberg (MDG) [13:03:36]: Miljøpartiet Dei Grøne vil uttrykkje støtte til forslaget om ei særskilt kompensasjonsordning for oljepionerane, og me ønskjer å bidra til ein verdig debatt, ikkje drive populistisk splid, som enkelte har gjort her i dag.

Forslaget er eit viktig skritt mot å anerkjenne og kompensere dei som har bidratt betydeleg til oppbygging av Noregs oljeindustri, ofte under krevjande og veldig risikofylte forhold. Det er ikkje så ofte Miljøpartiet Dei Grøne stemmer saman med Framstegspartiet i saker som handlar om olje, men så handlar heller ikkje denne saka om olje, ho handlar om at arbeidsfolk i Noreg skal ha rettar, tryggleik og verdigheit. Det handlar om at Miljøpartiet Dei Grøne er klokkeklare på at folk som skal ha blitt utsett for miljøgifter og skade på jobb, for fellesskapet, sjølvsagt skal kompenserast – før dei døyr. Difor støttar me forslaget om raskt å få på plass ein kompensasjon for dei folka som har blitt direkte skada av oljeindustrien.

NRK har avdekt at mange oljepionerar lid av alvorlege helseplager som følgje av eksponering for oljeslam og giftige gassar, og eg vil takke landsforeininga ALF Offshore og alle dei som har kjempa for sine rettar. Takk til dei som har fortalt sine personlege historier. Takk til Øyvind Myrene, Jan Birger Årsland, Jan Terje Birktjørn, Hans Marwoll, Tord Lillehavn, Bjarne Kapstad og mange, mange fleire – alle dei som har fått fram dei alvorlege følgjene oljeindustrien har hatt på kroppane deira, på liva deira, fordi dei har jobba utan verneutstyr, mot giftige gassar, olje og damp i ein farleg bransje. Beinmergskreft, nerveskadar, nyresvikt, kroppsorgan som forvitrar, bein som smuldrar bort – oljepionerane tok stor personleg risiko i ein farleg bransje. Miljøpartiet Dei Grøne meiner det er på høg tid at me gjev dei den anerkjenninga og støtta dei fortener. Om me jobbar raskt, kan nødvendige løyvingar inkluderast i revidert nasjonalbudsjett for 2025.

Eg vil minne salen om det ansvaret Stortinget har for å ta lærdom og forhindre at fleire blir ramma av skadeverknadene av oljeindustrien. Historia viser at oljeselskapa ikkje tek det ansvaret som krevst for menneske eller miljø, og denne salen må ta ansvar for utfordringar både i fortida og i framtida. Miljøpartiet Dei Grøne vil at dette skal vere ei påminning òg om ansvaret denne salen har for så raskt som mogleg å sørgje for ei ordna og trygg utfasing av olje over til fornybare jobbar, til beste for arbeidsfolk i heile Noreg og for alle barn overalt.

Miljøpartiet Dei Grøne vil understreke at mange av dei skadde no lever med livstruande tilstandar. Dei treng hjelp no. Veldig mange av oljepionerane er allereie døde. Dei gjenlevande har ikkje tid til å vente på fleire rapportar og utgreiingar. Mange har ikkje krefter til å kjempe for den hjelpa dei treng. Miljøpartiet Dei Grøne ønskjer ein rask og verdig kompensasjon for oljepionerane og ber regjeringa få fortgang i byråkratiske prosessar og gjere det som skal til – omgåande, med ein gong, no.

Dagfinn Henrik Olsen (FrP) [13:06:42]: Jeg følte behov for å ta opp noe av det som kom fram i debatten. Det ble signalisert et spørsmål om hvorfor man ikke har gjort noe med dette tidligere. Nei, da går jo spørsmålet tilbake til representanten Kjølmoen. De har heller ikke gjort noe tidligere rundt denne saken, men med tiden får man kunnskap. Det var nettopp det undertegnede i sitt innlegg definerte da jeg selv for rundt med friskluftapparat på ryggen i kjemikaliebransjen, mens de som var før meg, gikk rundt uten det. Det er kunnskap.

Jeg vil beklage på vegne av dem som faktisk ikke har lest Fremskrittspartiets alternative budsjett, men har vært mer opptatt av hva som foregår i ens eget hode, enn hva som sies og skrives. Det står faktisk i vårt forslag at vi skal komme tilbake til dette i revidert budsjett. Vi vet ikke kostnaden engang, og det må vi vite før vi faktisk kan budsjettere det.

Lars Haltbrekken (SV) [13:07:55]: Vi har i dag hørt mye om det svært skadelige arbeidsmiljøet oljepionerene i sin tid sto i. Dette var i en tid før arbeidsmiljøloven kom, og etter hvert også en tid hvor oljeselskapene fikk unntak fra å følge arbeidsmiljøloven.

Utfordringene med arbeidsmiljøet offshore hører ikke bare historien til. Vi leser også i dag om alvorlige hendelser offshore som skader menneskers liv og helse. Derfor er det på høy tid at Stortinget så raskt som mulig også får muligheten til å diskutere helse-, miljø- og sikkerhetsspørsmål her i denne salen.

Det skulle egentlig skje hvert fjerde år, men det er vel nå en fem–seks år siden det var en stortingsmelding om dette. Heldigvis har energiministeren satt i gang et arbeid med en ny stortingsmelding om helse, miljø og sikkerhet offshore. Det er ikke bare olje vi da må diskutere, også den nye satsingen – offshore vindkraft. Det må også være et tema i denne stortingsmeldingen.

Det haster å få en sånn melding til behandling i Stortinget, for å få skjerpet inn krav og regler som skal gjelde knyttet til arbeidsmiljøet offshore, sånn at vi kan sikre de arbeidernes liv og helse.

Mímir Kristjánsson (R) [13:10:07]: Jeg ble utfordret av representanten Tybring-Gjedde på hvordan jeg kunne være skråsikker på at alle som er borte fra jobb i Norge, virkelig er syke. Poenget er at jeg aldri har vært skråsikker på det i hele mitt liv. Det er helt sikkert noen som skulker eller misbruker en ordning, akkurat som det er noen som misbruker skattereglene våre, eller på andre måter misbruker egentlig alle reglene vi har i samfunnet vårt.

Det er likevel ikke gitt at det fordi noen misbruker en sånn ordning, er riktig å legge hele ordningen ned. Det er ikke gitt at det er riktig å innføre karensdag for hver eneste person som er syk i dette landet, fordi det kan hende at noen misbruker en sånn ordning. Dette handler – og det skulle en tro en liberalist som Tybring-Gjedde var enig i – om å ha tillit til at den enkelte faktisk er i stand til å bedømme litt om det er lurt å gå på jobb i dag, tatt i betraktning helsetilstanden. Alternativet er enten å kutte i lønnen til alle, uansett hvor syke de er eller ikke, eller å tvinge legene til å kontrollere hver eneste person som skal være borte fra jobben i to eller tre dager, fordi man er dårlig. Det tror jeg er veldig mye dårligere alternativer enn det vi har.

Sylvi Listhaug (FrP) [13:11:23]: Jeg hørte det ble nevnt populistisk strid. Dette er ikke en populistisk strid. Dette handler om folk, folk som har blitt syke fordi de har jobbet og sørget for at vi er et rikt land med et fantastisk velferdssystem. Det handler om deres rett til å få en kompensasjon, som dette stortinget nå kommer til å vedta at de skal få, i form av en egen ordning.

Jeg registrerte at representanten Kjølmoen hadde et innlegg der han hevdet at jeg bare holdt innlegg og gikk. En skulle jo tro at representanten hadde fått med seg, etter å ha vært her i tre år, at det er fullt mulig å sitte på kontoret og følge med på det som skjer i stortingssalen.

Jeg skjønner at dette er ubehagelig for Arbeiderpartiet. Jeg skjønner at man har dårlig samvittighet for å ha holdt disse oljepionerene med godt prat i to år. Statsråd Brenna sier i sitt innlegg at vi skal se framover, men i resten av innlegget er hun mest opptatt av å se bakover på det som har skjedd. Det som disse oljepionerene nå vil vite, er når denne kompensasjonsordningen kan komme på plass, og det er det vi ikke får svar på her i dag.

Når det gjelder Fremskrittspartiet, har jeg lyst til å si at i de årene vi satt i regjering, sørget vi for at nordsjødykkerne fikk en kompensasjonsordning. Det brukte vi ca. ett år på å få på plass. I denne perioden vil vårt forslag bidra til at også oljepionerene får sin rettmessige kompensasjon for den innsatsen som ble gjort, og den helsen de ofret på vegne av oss alle.

Så gjenstår det å se hva regjeringen kommer tilbake med. Treneringen og det som har skjedd så langt i denne salen, gjør at vi har en berettiget skepsis. Men jeg håper virkelig at jeg tar feil, for disse oljepionerene fortjener så mye bedre. Jeg håper at SV vil støtte forslaget om å sette en grense for hvor lenge statsråden kan jobbe så raskt som mulig, nemlig revidert nasjonalbudsjett. Det handler om at en del av dem som nå er veldig alvorlig syke, faktisk kan dø før vi er i stand til å behandle denne saken her i salen. Det er dette det til syvende og sist handler om, og det er derfor vi i hele dag har lagt vekt på at statsråden må konkretisere og være tydelig på når denne saken skal komme til Stortinget.

Freddy André Øvstegård (SV) [13:14:39]: Jeg tenkte jeg skulle forsøke å takke for debatten. Jeg vil starte med å takke representanten Alf Erik Andersen, som beklaget at ikke SV fikk gjennomslag for å øke flere VTA-plasser. Det må jeg si meg helt enig i. Lytt til Fremskrittspartiet, gi Fremskrittspartiet enda mer innflytelse, sånn at vi får igjennom enda større deler av vårt budsjettforslag. Det vil jeg si meg totalt enig i.

På den alvorlige siden vil jeg takke komiteen for debatten. Jeg vil også prøve å trekke trådene litt sammen. På tross av en lang debatt hvor jeg opplever at det har vært mange forsøk på å dele ut både skyld og ære i spørsmålet om oljepionerene, som går både fem og ti og enda flere år tilbake i tid, har i hvert fall Stortinget samlet seg om det prinsippet som representanten Olsen etterlyste i et tidligere innlegg, nemlig at det nå skal komme på plass en kompensasjonsordning, en særskilt ordning for oljepionerene. Det er et viktig skritt framover.

Nå som debatten forhåpentligvis går mot slutten – i hvert fall nesten – mener jeg vi skylder oljepionerene å kunne stå samlet om det, for i dag har vi tross alt gitt et klart og tydelig spor for hvordan vi skal få landet denne prosessen til slutt. Urettferdigheten i denne saken er i hvert fall tydelig og enkel å fordele ansvaret for. Det har vi alle ansvaret for. Denne salen er ansvarlig for det oljepionerene er utsatt for. Så prøver de ulike partiene med sine ulike roller å jobbe for denne saken og få på plass en ordning. Jeg er veldig glad for engasjementet. Om det kom tidlig, om det kom sent, spiller ikke noen rolle. Nå har vi i hvert fall kommet videre, og det håper jeg vi kan samle oss om på slutten.

Bjørnar Skjæran (A) [13:16:50]: Jeg vil takke komitélederen for en god oppsummering, men tillater meg likevel å ta ordet etter at representanten Sylvi Listhaug holdt sitt innlegg.

Jeg har fra talerstolen lyst til å uttrykke at jeg forstår det stresset som Fremskrittspartiets leder har i denne saken. Det er bare å se tilbake på historien. Vi ser jo til stadighet representanter for Høyre og Fremskrittspartiet ta valgresultatet til høsten for gitt. Med utgangspunkt i hvor lite representanten Listhaug fikk til i de syv årene hun bekledde ikke mindre enn fem ministerposter i Høyre-regjeringen, skjønner jeg godt at man ønsker denne saken avklart før man eventuelt selv kommer i regjering. Jeg vil minne om at grunnen til at vi kan ha denne saken i dag, er at Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV og Fremskrittspartiet fant sammen våren 2021 og fikk nedsatt kommisjonen. Jeg vil anbefale Fremskrittspartiet å stemme for det gode forslaget som Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV har på bordet her i dag.