Torstein Tvedt Solberg (A) [10:01:18] (ordfører i saken): I Norge vet vi dessverre altfor godt at ekstreme holdninger kan bli til ekstreme handlinger. Stortingsmeldingen vi behandler i dag, har et dystert og alvorlig bakteppe, og kampen mot ekstremisme er ikke noe vi kan ta lett på. Jeg vil derfor som saksordfører starte med å takke komiteen for godt samarbeid, og jeg er stolt av at en samlet komité står bak nesten hele innstillingen. Jeg vil også rette en takk til AUF, som tok initiativet til å opprette ekstremismekommisjonen, som la grunnlaget for stortingsmeldingen.

Norge har opplevd tre terrorangrep i nyere tid. Det har blitt gjennomført angrep med bakgrunn i både høyreekstremt tankegods og radikale islamistiske holdninger. I tillegg har hatkriminalitet tatt liv og ført til tap av trygghet for mange mennesker.

For å kunne forebygge og forhindre at dette skjer igjen, må vi forstå hvor disse ekstreme holdningene kommer fra. Ekstremisme oppstår ikke i et vakuum. Det vokser fram i sprekker i samfunnet vårt, der folk faller utenfor og tilliten til andre og til samfunnet svikter. Det er ingen som plutselig en dag våkner og blir terrorist. Vi må forstå radikaliseringsprosesser for å kunne forhindre og forebygge.

Dagens trusselbilde er sammensatt. Derfor er det så viktig at meldingen vektlegger nettopp samarbeid. Ekstremisme kan ikke bekjempes av enkeltpersoner eller én etat alene. Det krever felles innsats fra skole, helse, politi, etterretning, barnevern, frivillighet og lokalsamfunnet. En imøtekommende lærer som ser hver enkelt elev i klasserommet, eller en sykepleier som passer på at pasienter og pårørende føler seg sett og hørt. Sterke fellesskap som er der for alle deler av befolkningen, bygger tillit og er vårt sterkeste forsvar.

Ytringsfrihet og demokratisk motstandskraft har fått en sentral plass i meldingen. Ytringsfriheten i Norge står og skal stå sterkt. Det skal være lov å ha ytterliggående meninger og holdninger, og man skal få lov til å ytre seg, men vi skal også være klar over hvilke konsekvenser ytringer kan ha. I dette bildet er redaktørstyrte medier avgjørende, og jeg er derfor glad for at regjeringa har varslet en egen strategi for å styrke motstandskraften mot desinformasjon, som skal komme før sommeren.

Demokratisk motstandskraft handler om mer enn å beskytte oss mot vold og hat. Det handler om å bygge et samfunn der demokratiet står sterkt, også når krisene treffer. Vi er alle sammen en del av denne førstelinjen i kampen for demokratiet vårt, rundt middagsbordet, i butikken og på gata, spesielt når vi møter ytringer som sår tvil om andre menneskers verdi, eller som forsøker å begrense andres ytringsfrihet. Dette betyr at vi må gi barn og unge verktøy til å forstå og delta i demokratiet, og det betyr at vi må ta kampen mot desinformasjon og konspirasjonsteorier på alvor.

Stortingsmeldingen er god på beskrivelser, men den også god på tiltak. Regjeringa fremmer 45 ulike tiltak som i dag får bred støtte. Det er jeg veldig glad for. Et av de mest sentrale tiltakene er å opprette et nasjonalt senter for innsats mot radikalisering og voldelig ekstremisme. Jeg tror dette arbeidet blir avgjørende.

Det er også med viktige tiltak som å styrke tilskuddsordningene på feltet, kompetanseheving i frivilligheten, ytterlige styrke freds- og menneskerettighetssentrene og bedre informasjonsdeling mellom aktører og etater. Noen tiltak er allerede igangsatt, andre er rett rundt hjørnet.

Komiteen har også spesielt tatt tak i noen av de sakene som kom opp under høringen. Jeg er glad for at det nå vil bli gjennomført en helhetlig forskningsstudie der de berørte etter terroren 22. juli 2011 skal bli sett under ett. Dette har ikke blitt gjort før.

Jeg er glad for at vi i innstillingen bl.a. også løfter fram trossamfunnenes viktige rolle i dette arbeidet og dialogen på tvers av religioner, f.eks. gjennom STL. Jeg er glad for at vi rydder opp i en misforståelse og slår fast at skeive er en hatutsatt gruppe, og at dette tydeliggjøres i tilskuddsordningen.

Jeg vil igjen takke komiteen for godt arbeid. Den brede støtten denne meldingen får, er et veldig godt utgangspunkt for det er vanskelige og viktige arbeidet vi har foran oss.

Tage Pettersen (H) [10:06:01]: Jeg vil også starte med å takke saksordføreren for en god prosess, som har resultert i en innstilling hvor det aller meste av merknadene er fra en samlet komité, og hvor komiteens tilråding også er enstemmig.

Ekstremisme truer demokratiet og mangfoldet av stemmer i det offentlige ordskiftet. Vi ser dette i økende omfang i land rundt oss, men vi kan heller ikke lukke øynene for at det skjer i stadig større grad også her hjemme. At enkelte mener de kan bruke trusler og vold som virkemiddel for å nå sine politiske mål, er svært alvorlig.

I dag skriver vi 3. juni, og den store pride-måneden er i gang. Med det er også hatkommentarene i gang. På lørdag markerte de med stor parade i Sarpsborg. Byen var fylt med glade mennesker, med i kommentarfeltene florerte hatytringene. At så mye kjærlighet kan utløse så mye hat, er helt uforståelig for meg.

I pride-måneden minnes vi både de kampene som er kjempet, og alt vi fortsatt må beskytte. Hatkriminalitet mot skeive er et angrep på selve ideen om at alle mennesker har like rettigheter. Norge skal være et land der alle kan leve fritt og være seg selv, helt uavhengig av hvem de elsker, hvordan de ser ut, eller hva de tror på. Dette handler ikke bare om individuelle rettigheter, men om selve fundamentet for vårt demokrati.

Framveksten av høyreekstremisme, antisemittisme og radikal islam utgjør reelle trusler mot vårt demokrati. Vi kan ikke overlate definisjonsmakten over hvem som hører til i Norge, til hatefulle og ekstreme krefter. Derfor er jeg glad for at en samlet, komité ber regjeringen sørge for at også prosjekter som er ment å forebygge hat mot skeive, inkluderes i ordningen for tilskudd til å styrke kjønns- og seksualitetsmangfold.

Regjeringen Solberg la også fram flere handlingsplaner mot radikalisering og voldelig ekstremisme. Den første ble lagt fram i 2014 og senere oppdatert i 2020 med en rekke nye tiltak. Den siste inneholdt bl.a. fem prioriterte områder, og regjeringen Solberg tok også initiativ til å opprette et forskningssenter for høyreekstremisme.

Stortingsmelding 13 tar utgangspunkt i ekstremismekommisjonens utredning. Til tross for at meldingen inneholder 45 ulike og stort sett veldig gode tiltak, er det verdt å merke seg høringsinnspillet fra HL-senteret, som skrev:

«Men konteksten for Stortingsmeldingen i 2025 er en annen enn konteksten som ekstremismekommisjonens rapport ble levert i for bare et år siden. Demokratiet er under angrep av tunge internasjonale aktører, med autoritære regimer som tar form og styrker seg, og antidemokratiske påvirkningskampanjer rettet mot de vestlige demokratiske samfunn. Vi mener at Stortingsmeldingen i lys av dette framstår som mindre ambisiøs enn ekstremismekommisjonens rapport, og at den mangler en helhetlig og handlekraftig visjon som skaper en sammenheng mellom de demokratistyrkende tiltakene. Kommisjonens forslag om å støtte de mange sivilsamfunnssamfunnsarenaene som er avgjørende å bygge demokratisk beredskap blir i liten grad fulgt opp.»

Dette er en beskrivelse som viser oss både hvor raskt utviklingen går, og hvor viktig det er at vi politisk hele tiden er våkne og raske, nettopp for å respondere på utviklingen.

Roseslottet som komiteen har besøkt, har som mål å sette søkelyset på og styrke forståelsen av grunnpilarene i vårt frie samfunn: demokratiet, rettsstaten og humanismen. Denne våren har Roseslottet, støttet av Forsvarsdepartementet, reist landet rundt og formidlet sterke historier fra krigen og okkupasjonen og hva som skjer når grunnleggende verdier bryter sammen.

Da Roseslottet ble etablert, forutså vi som samfunn ikke hvilken aktualitet det ville få, og Roseslottet erfarer at historien fortsatt griper og beveger både gamle, unge og skoleelever som aldri har opplevd krig, men som nå lever i en tid der våre demokratiske verdier igjen er under press.

Roseslottet har en midlertidig dispensasjon fra markaloven, og mange har engasjert seg for å finne en varig løsning. Jeg benytter derfor også denne anledningen til å oppfordre kulturministeren til å ta en prat med klima- og miljøvernministeren for å løse denne utfordringen. Jeg tror vi alle er enige om at vi trenger en fast forankring også for dette stedet som et nasjonalt minnesmerke og ikke minst en levende formidlingsarena for ungdom.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [10:10:45]: Forrige uke hadde sønnen min i skoleoppgave å skrive en faktatekst om terrorhendelsene 22. juli. Jeg skulle lese gjennom, og der sto det innledningsvis: 22. juli 2011 ble Norge rammet av to terrorangrep utført av en høyreekstremist – en bombe ved regjeringskvartalet i Oslo og en masseskyting på AUFs sommerleir på Utøya. 77 mennesker ble drept.

77 mennesker – det er voldsomt, men ikke så voldsomt som alt det andre jeg vet, og som det da ble veldig vanskelig å ikke foreslå for sønnen min å tillegge teksten – siden den altså var en test i å ikke legge til følelsesladde ord – som det at det primært var engasjerte ungdommer som ble drept, at veldig mange andre ble skadet, både innvendig og utvendig, at hele nasjonen måtte forsøke å håndtere sjokket, sorgen, sinnet og fortvilelsen, og at vi gjorde det på en så utrolig flott og samlet måte og sto opp mot de stygge verdiene til ekstremisten. Jeg kjente på de samme opprivende og nesten fysiske følelsene som jeg hadde den gangen, da jeg leste den faktateksten, og jeg ble veldig motivert for å få satt innholdet i den meldingen vi i dag skal vedta, om å forebygge ekstremisme, ut i livet.

Meldingen er god. Den tar utgangspunkt i ekstremismekommisjonen, som ble nedsatt etter det nevnte terrorangrepet, men også i det tragiske faktum at det i ettertid har vært andre grusomme hendelser utført av ekstremister, som angrepet i Al-Noor-moskeen i Bærum i 2019 og angrepet på skeive i Oslo 25. juni for tre år siden. Ekstremisme og radikalisering er blitt en stadig større utfordring for oss, noe sosiale medier, falske nyheter, utenforskap og sosiale og økonomiske forskjeller bidrar til.

Derfor må det mange tiltak til på ulike områder for å forebygge og forhindre radikalisering, ekstremisme og i verste fall terrorisme. Derfor har denne meldingen mange tiltak vi i Senterpartiet støtter, som det at det skal etableres et eget nasjonalt senter for innsats mot radikalisering og voldelig ekstremisme. Det skal utvikles et eget risikovurderingsverktøy for aktører som PST og førstelinjetjenester som politiet, og det skal satses mye mer på samarbeid og forskning. Det er også en rekke tiltak som retter seg mot tidlig forebygging i skolen, i kriminalomsorgen, i trossamfunnene og for å få unge ut i arbeid og gi dem sosiale møteplasser.

Sist, men ikke minst får meldingen på plass en rekke tiltak for å sikre ytringsfriheten og demokratiet vårt bedre, ved bl.a. strategier for freds- og menneskerettighetssenterne, for bibliotekene, for en åpen og opplyst samtale og for å styrke motstandskraften vår mot desinformasjon. Til det siste kan vi i Senterpartiet ikke få understreket nok viktigheten av at Stortinget finner flere måter å støtte de redaktørstyrte mediene våre på. Meldingen vil også at vi fra nå av skal sikre minnene etter terror bedre og øke tilskuddet til tiltak mot rasisme og hatprat og for dialog og tillit.

Som vanlig gjør vi i komiteen også denne gangen en melding enda bedre ved i fellesskap å fremme et forslag som styrker forebygging mot hat mot skeive, og et forslag som vil sørge for et forskningsstudium av konsekvensene for de berørte etter terrorangrepet 22. juli.

Forrige uke kunne jeg legge vekk følelsene mine, men fortelle sønnen min at han i faktateksten sin kunne legge til at vi i denne salen i dag skal vedta denne meldingen, og det gjorde han, for det er fakta. Følelsesmessig er jeg veldig glad for det, og jeg takker både regjeringen – da vi i Senterpartiet satt i den, var vi med og jobbet med denne meldingen – og komiteen for et veldig godt samarbeid.

Sigbjørn Framnes (FrP) [10:14:45]: Det vesle landet vårt har dei siste åra opplevd fleire grufulle terrorangrep som har sett djupe spor i folkesjela vår. Desse kunne ha bidrege til store motsetnader i samfunnet vårt, men det norske folk har stått samla når tragediane har råka oss. Det er ein stor styrke for samfunnet vårt, og noko me må vere stolte av, samstundes er det noko me aldri må ta for gjeve.

Komiteen sitt arbeid med meldinga om førebygging av ekstremisme viser at partia i stor grad står saman. Framstegspartiet er heilt samd med ein samla komité som understrekar at Noreg sine erfaringar med terrorisme – ekstremisme i sin ytste konsekvens – med all tydelegheit viser at det førebyggjande arbeidet mot ekstremisme må styrkjast. Me må halde fram med å stå samla mot valdsekstremisme, uavhengig av om det kjem frå ytre høgre, ytre venstre eller ekstreme tolkingar av religion. Det er berre ekstremistane som vinn dersom ein ekskluderer kvarandre og svekkjer semja om dei felles verdiane våre, som demokrati, ytringsfridom og likeverd.

Det er eitt område der Framstegspartiet skil lag med resten av komiteen, og det gjeld merknadene våre om den jødiske minoriteten. Noreg har ei svært problematisk historie knytt til antisemittisme, med forbod mot tilgang til riket og norsk politi sin medverknad under Holocaust. Det er urovekkjande å sjå at antisemittisme igjen er i framvekst, både i landet vårt og internasjonalt. Etter Hamas sitt grufulle terrorangrep mot Israel den 7. oktober 2023 og dei forferdelege konsekvensane for den palestinske sivilbefolkninga i etterkant har antisemittismen vakse både som ideologi og i handling. Dette er svært bekymringsfullt for dei om lag 1 500 jødane som bur i Noreg. Politiet i Oslo har måtta auke tryggleiken rundt jødiske samlingspunkt. Truslar, sjikane og diskriminering retta mot jødar har auka. Under demonstrasjonar og i sosiale medium har det vore regelrett hat mot jødar.

I ei undersøking NRK gjennomførte blant norske jødar i 2023, svarte heile 69 pst. at dei hadde hatt ubehagelege opplevingar knytte til den jødiske identiteten sin etter Hamas sitt terrorangrep. 63 pst. oppgav at det var nokon med muslimsk bakgrunn som stod bak hetsen, og nesten halvparten svarte at det kom frå personar med venstreorientert ståstad. Dette er tal me må ta på største alvor, for alle skal kjenne seg trygge i Noreg.

Difor er det viktig med konkrete tiltak for å styrkje innsatsen mot antisemittisme. Noko av det viktigaste me som samfunn kan gjere, er å spreie kunnskap om antisemittisme gjennom historia bak og dei alvorlege konsekvensane, særleg til dei unge. Hvite Busser og Aktive Fredsreiser sine skuleturar til Polen og Tyskland, med besøk i tidlegare konsentrasjonsleirar, har gjeve norske elevar verdifull innsikt i dei tragiske konsekvensane antisemittisme og andre ekstreme ideologiar kan føre til. Difor meiner me at alle norske elevar i løpet av skuletida bør få høve til å besøke ein konsentrasjonsleir.

Framstegspartiet er kritisk til at mange av tiltaka regjeringa føreslår, vil medføre auka offentlege utgifter, utan at ein kan dokumentere effektar som faktisk reduserer ekstremisme. Samstundes blir det føreslått lite i form av sanksjonar mot lovbrot. Førebygging er viktig, men det er òg heilt avgjerande for respekten for rettsstaten vår at me har klare verkemiddel mot valdelege ekstremistar. Regjeringa burde difor vore langt tydelegare i meldinga om korleis ein vil følgje opp andre viktige område, særleg innan justissektoren.

Framstegspartiet har alltid teke klar avstand frå ekstremisme. For oss er enkeltmennesket unikt, heilt uavhengig av religion, etnisitet, legning, hudfarge eller andre medfødde eigenskapar. Autoritære samfunnssystem og valdeleg tankegods har ingen grobotn i synet vårt på menneske og samfunn. Det er verdiar me deler med dei andre partia på Stortinget, og som ein står samla om. Det er viktig, for me må aldri tru at demokratiet vårt, fridom, tryggleik og ytringsfridom er verdiar me ikkje kan miste.

Kathy Lie (SV) [10:19:23]: Denne meldingen, om forebygging av ekstremisme, er en særdeles viktig melding. Jeg vil starte med å takke saksordfører Torstein Tvedt Solberg for et veldig godt arbeid i komiteen, for det har vært viktig å ha en kraft som samlet oss, og vi har blitt ganske samlet. Det er jeg veldig glad for.

Når det gjelder forebygging av ekstremisme, må vi se at det må foregå helt fra vugge til grav. For de fleste starter det allerede i barnehagen og videre i skolen. Både barnehagen og særlig skolen har et kjempeviktig oppdrag med å sørge for å ruste barna våre til å stå imot og se verden fra en mangfoldig synsvinkel. Vi trenger å bygge tillit, vi trenger å bygge trygghet, og vi trenger å styrke den demokratiske motstandskraften.

Vi har opplevd alvorlige terrorhandlinger i Norge i nyere tid. Jeg tror nok det som skjedde 22. juli 2011 i regjeringskvartalet og på Utøya var en øyeåpner for mange, for så alvorlig tror jeg kanskje ikke vi helt hadde forestilt oss at det kunne være. Det gjelder også angrepet mot Al-Noor-moskeen i Bærum i oktober 2019 og angrepet mot skeive 25. juni 2022 i Oslo. Det har skapt utrygghet for mange mennesker, og vi må aldri bli naive.

I vårt forholdsvis velfungerende samfunn finnes rasisme, antisemittisme og muslimfiendtlighet, homofobi og negative holdninger til flere minoriteter. Vi må sørge for at vi gjør en felles innsats. Vi har alle et ansvar, og det er viktig, men selv om hver enkelt av oss har et ansvar, er det bra vi har en regjering og et storting som tar på alvor at det ikke bare er opp til hvert enkelt individ.

Vi må hegne om det vakre ved Norge – et samfunn med små forskjeller og like muligheter, for vi vet at utenforskap, motløshet og frakobling fra samfunnet kan bidra til at mange havner i feil selskap. Vi må styrke velferdssamfunnet vårt, bekjempe fattigdom og hele tiden jobbe for inkludering på alle plan.

Som også andre har tatt opp, har det vært ganske mye debatt rundt skeive og transpersoner. I nærheten av der jeg bor, i den byen som ligger nærmest, nemlig Drammen, har det vært en særdeles opprivende debatt om regnbueflagget. Det tror jeg også presidenten har fått med seg. Noen bruker regnbueflagget til å lage en opprivende debatt, når det egentlig bare handler om å vise at her er du trygg, her er det rom for mangfold, her er det rom for at barn kan forstå at ikke alle er like, og at f.eks. noen barn har to foreldre av samme kjønn. For ikke så lenge siden var jeg på pridemarkering – en prideparade – i Volda. Natten før paraden hadde noen vært og revet ned alle regnbueflaggene. Det er opprivende.

Jeg vil framheve viktigheten av ytringsfriheten vi har i Norge, og i den sammenheng også hvor viktig det er med redaktørstyrte medier som kan gi oss sanne nyheter, slik at man ikke overlater alt til de store plattformene og det som truer sannheten. Jeg vil også framheve kulturens plass. Det er kanskje det eneste jeg synes mangler litt, at kunsten har fått en litt for beskjeden plass i meldingen, men ellers er jeg veldig glad for at vi ber om en styrking av ordninger for tilskudd til å styrke kjønns- og seksualitetsmangfold og tydeliggjør at det kan tildeles midler til prosjekter for å forebygge hat mot skeive. Jeg er også glad for at vi styrker og ber om mer forskning om konsekvensene for de berørte etter terroren 22. juli.

Hege Bae Nyholt (R) [10:24:40]: Hat mot muslimer, jøder, skeive og andre minoriteter øker både i Norge og verden. Fortsatt er rasistiske og homofiendtlige skjellsord å høre i skolegårdene til ungene våre, ute på gata på dagtid og på byen på kveldstid. Fortsatt har folk med navn fra Midtøsten, Afrika eller Sør-Asia 32 pst. lavere sjanse for å få et positivt svar på jobbsøknaden sin sammenlignet med dem som heter noe sånt som Marius eller Hege. Fortsatt opplever folk med etnisk minoritetsbakgrunn å bli mistenkeliggjort og stoppet av politiet oftere enn resten av befolkningen. Derfor er det viktig med antirasisme. Derfor er det viktig med forebygging.

Jeg legger merke til at alle medlemmene i familie- og kulturkomiteen – alle utenom Fremskrittspartiet – mener det er en svakhet i ekstremismemeldingen at den ikke systematisk inkluderer skeive som en utsatt hatgruppe.

Nå er det pridemåned, og det er tre år siden terrorangrepet mot skeive der to mennesker ble skutt og drept og flere skadd, den 25. juni 2022. Dette er måneden for å feire mangfoldet, kjærligheten og friheten til å leve som vi selv ønsker. Samtidig er det måneden for å minnes dem som gikk bort den juninatta i Rosenkrantz’ gate, og vise støtte til alle deres etterlatte og alle som ble skadet og rammet.

Angrepet viser hvorfor arbeidet mot ekstremisme er helt avgjørende for tryggheten og friheten vår. Skeive er mer utsatt for hat og vold enn andre – flere blir slått til og ropt etter på åpen gate. I fjor sommer ble et par angrepet utenfor et utested i Oslo, den ene ble knivstukket, den andre slått og sparket.

Istedenfor forebyggende tiltak mot ekstremisme ønsker Fremskrittspartiet strengere sanksjoner etter lovbrudd. De ønsker seg altså lengre straff til dem som knivstikker folk på gata, men vil gjøre lite for å hindre at noen tenker at det er riktig å knivstikke andre. Fremskrittspartiet vil sitte stille i båten, la folk utvikle ekstreme holdninger for så å utøve hatkriminalitet med tilskuere på alle kanter – alt før de ser det som hensiktsmessig å gjøre noe. Dette er symptombehandling med grusomme konsekvenser.

Forebygging av ekstremisme handler om å ta vare på dem som står i fare for å falle utenfor, både minoriteter og marginaliserte grupper. Det er et arbeid som trekker i begge retninger: Utsatte grupper skal dras ut av fare for å bli utsatt for hat og vold, og grupper som beveger seg mot farlig tankegods, skal dras ut av ekstremisme.

Forebygging av ekstremisme handler om trygghet – trygghet til å gå på gata uten å bli slått til, trygghet til å se ut som du vil, og leve som du vil. Når prideflagg over hele Norge blir revet ned, spyttet på, tråkket på og brent – ja, da har vi en lang vei igjen å gå.

Vi kan aldri kjempe mot ekstremisme før vi er villig til å se de faktiske problemene vi står overfor. Derfor er både denne meldingen og diskusjonen viktig.

Naomi Ichihara Røkkum (V) [10:28:02]: Jeg vil først takke særlig saksordføreren, Torstein Tvedt Solberg, for et svært godt arbeid. Det kan ikke ha vært lett, men det er veldig viktig. Jeg vil også takke komiteen for samarbeidet. Sårene terroren i Norge har etterlatt seg, og behovet vi som demokrati har for å bygge et samfunn med tillit, trygghet og motstandskraft, krever at vi som partier også står sammen.

Ekstremismekommisjonens arbeid og anbefalinger gir et solid grunnlag for å bedre innsatsen mot ekstremisme. Stortingsmeldingen har et dystert bakteppe, med terrorangrepene den 22. juli 2011, den 10. august 2019 og den 25. juni 2022.

Som politisk engasjert, skeiv og med flerkulturell bakgrunn vil jeg ikke at ekstremistene skal vinne, sette frykt i oss og hindre oss fra å ta del i demokratiet og være dem vi er. Men det er lett for meg å si, for jeg vet hvor krevende det har vært for mange av dem som har opplevd dette. Det er mange har slitt med å fullføre studier, fungere i arbeidslivet og forsøke å leve normale liv. Noen AUF-ere orket ikke å engasjere seg etter 22. juli. Noen overlevende fra 25. juni syntes det var utrolig krevende å gå i prideparaden året etter.

Ingen skal måtte løpe fra terrorister, ingen skal måtte ringe venner og familie desperat for å se om de lever. For alle dem som frykten og traumene tar ekstra tak i, må vi andre stille opp. Vi som samfunn har et ansvar for å engasjere oss, og vi har et ansvar for å hjelpe berørte og forebygge at noe så grusomt kan skje igjen. På den bakgrunn er jeg glad for at en samlet komité også støtter oss i å sørge for at det framgår tydelig at tilskudd til å styrke kjønns- og seksualitetsmangfold også gjelder prosjekter som skal forebygge hat mot skeive.

Norge er avhengig av demokratisk motstandskraft. Det handler om evnen vår til å beskytte demokratiet vårt og våre felles verdier fra interne og eksterne trusler som voldelig ekstremisme, radikalisering og antidemokratiske holdninger. Denne motstandskraften bygges på forskjellig vis i ulike deler av samfunnet.

Folk i Norge har i stor grad tillit til demokratiet og andre mennesker. Det er den sterkeste motkraften vi har mot radikalisering, konspirasjonstenkning og ekstreme antidemokratiske holdninger. Lav tillit til andre mennesker og politiske institusjoner henger sammen med radikaliseringsprosesser og antidemokratiske strømninger og bevegelser.

Det er mange ting jeg kunne ha trukket fram i ekstremismemeldingen, men i dag vil jeg velge å å sette redaktørstyrte medier ekstra i fokus. De spiller en viktig rolle i å motvirke innhold som skaper splittelse og undergraver tilliten mellom mennesker. I en tid preget av uro, krig og konflikt ser vi sterke politiske aktører som sprer villedende framstillinger og bidrar til polarisering i samfunnet. Internett og sosiale medier har åpnet for enorme informasjonsmuligheter, men har samtidig gjort det enklere å spre desinformasjon og hatefulle budskap. Det ser vi dessverre mye av. Derfor er det avgjørende med et bredt spekter av redaktørstyrte medier som folk har tillit til.

Regjeringen har varslet en strategi for å styrke motstandskraften mot desinformasjon, som skal legges fram før sommeren 2025. Jeg vil på det sterkeste oppfordre regjeringen til å sørge for at denne strategien blir konkret og fylt med tiltak.

Avslutningsvis vil jeg understreke at forebygging av ekstremisme selvfølgelig ikke må ramme det vi vil forsvare, nemlig demokrati, åpenhet og ytringsfrihet. Vi trenger målrettet beskyttelse mot trusler her og nå, men tiltak som styrker demokratiets motstandskraft gjennom økt kunnskap, solide valgsystemer, en åpen forvaltning og gode rammevilkår for redaktørstyrte medier, er langt å foretrekke som den langsiktige løsningen på ekstremisme.

Statsråd Lubna Boby Jaffery [10:32:36]: Ti år etter 22. juli ga AUF en tydelig beskjed: Samfunnet må gjøre mer for å forebygge ekstremisme. Konsekvensene av terrorangrep er fryktelige. Rasisme, antisemittisme, muslimfiendtlighet, hat mot skeive og negative holdninger til minoriteter eksisterer i Norge. For noen har slike holdninger legitimert drap og vold. Norge har opplevd tre terrorangrep på snart 14 år.

Ekstremisme kan være aksept for vold for å nå politiske, religiøse eller ideologiske mål. Ekstremisme kan også handle om å avvise demokratiet og innbyggeres like rettigheter.

Regjeringen oppnevnte ekstremismekommisjonen i 2022. Kommisjonen fikk i oppgave å fremme anbefalinger for å forbedre landets evne til å forebygge radikalisering og framvekst av ekstremisme. Kommisjonen anbefalte 41 tiltak fordelt på fire områder:

• bedre organisering og mer forpliktende samarbeid

• kunnskaps- og kompetanseløft i det forebyggende arbeidet

• bedre ivaretakelse av og medvirkningsmuligheter for utsatte grupper

• styrket oppslutning om demokrati og menneskerettigheter

Kommisjonen kom med anbefalinger og kunnskap, og Arbeiderparti-regjeringen vil følge opp.

Vårt samfunn kan ikke akseptere vold som virkemiddel for å oppnå politiske mål. Ekstremismemeldingen har 45 tiltak som sammen virker mot radikalisering og ekstremisme. Vi ønsker mer forebygging, og at et stadig mer komplekst utfordringsbilde skal møtes med mer samarbeid og kunnskap.

Regjeringen vil etablere et nasjonalt senter for innsats mot radikalisering og voldelig ekstremisme. Senteret skal gi støtte til kommuner og andre som er bekymret for en venn eller et konkret miljø. De skal samle og spre kunnskap om hva radikalisering og voldelig ekstremisme er, og hvordan vi best kan forebygge og forhindre det.

Utenforskap er en risikofaktor for radikalisering. Forebygging handler om å fange opp folk før de utøver ekstremistisk vold eller terrorisme. Regjeringens innsats mot barne- og ungdomskriminalitet bidrar til å forebygge rekruttering til ekstremisme og radikalisering. Det forebyggende arbeidet handler også om å styrke demokratiets motstandskraft og menneskerettighetenes posisjon.

Senere i år vil jeg legge fram to strategier: én mot desinformasjon og én for en åpen og opplyst offentlig samtale. For vi må ha rom for uenighet og samtidig være i stand til å håndtere desinformasjon, som nettopp kan forsterke negative holdninger og ideer om «de andre». Denne stortingsmeldingen viser hva regjeringen mener er viktig, og hva som må gjøres for å bekjempe og forhindre ekstremisme.

Jeg er glad for det engasjementet komiteen har vist i sitt arbeid, og at de har bidratt til å gjøre denne stortingsmeldingen enda bedre.

Per Olav Tyldum (Sp) [10:36:34] (ordfører for saken): La meg først og fremst få takke komiteen for samarbeidet i saken.

Komiteens flertall foreslår i innstillingen å be regjeringen endre virkeområdet for Norsk filminstitutts relevante forskrifter om tilskudd til audiovisuell produksjon og forskrift om insentivordningen for film- og serieproduksjon til også å omfatte Svalbard. Det betyr at kostnader påløpt på Svalbard, regnes som kostnader påløpt i Norge.

Det er kommet inn tre høringsinnspill i saken, og alle tre støtter forslaget om å innlemme Svalbard i forskriften. Komiteen har mottatt svarbrev fra statsråden der Svalbards særegne og sårbare villmarksnatur blir understreket. Statsråden vil på dette grunnlaget ikke anbefale at forskriften endres slik at også Svalbard blir inkludert.

Komiteen mener at opprettholdelse av det norske samfunnet på øygruppen står sentralt i svalbardpolitikken. I den nye svalbardmeldingen er regjeringen tydelig på at næringsutvikling er nødvendig for å nå det målet. Svalbard, med sine naturgitte kvaliteter, særegne villmark og utbygd infrastruktur på 78^o nord, er et meget ettertraktet innspillingsted. Det er de siste 30 årene gjort over 450 filmer på Svalbard, inkludert naturdokumentarer, norske dramaserier og filmer.

Jeg kommer nå med noen betraktninger fra Senterpartiet og regner med at øvrige partier gjør rede for sine standpunkt i saken.

Senterpartiet er en del av flertallsinnstillingen og er, som statsråden, opptatt av å ivareta Svalbards særegne villmarksnatur. Natur og miljø skal ikke utsettes for større belastninger enn det som er bærekraftig. Derfor mener Senterpartiet at det er opp til Sysselmesteren å håndheve ferdselsrestriksjoner på øya. Det gjelder for alle, inkludert filmnæringen. Derfor er det verdt å nevne at det ved siste innspilling av en Mission Impossible-film ble gjort tilpasninger i filmproduksjonen som viser at det er mulig å innfri strenge miljøregelverk og ferdselsrestriksjoner på Svalbard. Jeg tenker at bransjen selv er minst like opptatt av å opprettholde den særegne villmarka.

Det er vesentlig å skille mellom reguleringen av aktivitet og det å gi støtte gjennom forskrift om tilskudd gjennom insentivordningen for film- og serieproduksjon. Bærekraftig filmproduksjon på Svalbard er viktig – derom hersker ingen tvil. Aktiviteten må reguleres gjennom tydelige miljøregelverk og ferdselsrestriksjoner. Det samme bør også gjelde for øvrige unike naturperler i landet.

Tage Pettersen (H) [10:39:36] (komiteens leder): I dag kan norsk filmindustri være fornøyd. Endelig sikrer vi flertall for at de ordningene Norsk filminstitutt har, også skal omfatte Svalbard. Jeg kan bruke daglig leder i Arktisk Film Norge sine ord: «Vi mener at det strengt tatt bare skulle mangle. Det er et område som vi nasjonalt ellers er stolt av, fremmer, og snakker om. Så hvorfor Svalbard ikke skulle vært en del av filmforskriften er vanskelig å forstå», sier han til E24. Kulturministeren er noe mer avmålt når hun i sitt svar til komiteen skriver at det ikke er aktuelt å endre forskriften, men i dag sier altså Stortinget noe annet.

Når det gjelder kulturministerens bekymringer, handler de i stor grad om belastningen på det sårbare naturmiljøet på Svalbard. Det er en bekymring vi i Høyre deler, men vi viser til helt andre virkemidler enn NFIs forskrifter om støtte til film- og serieproduksjon for å ivareta det. Det at man eventuelt får støtte av NFI til å lage en produksjon på Svalbard, er ikke det samme som en fullmakt til å gjøre hva man vil der oppe. Man må fortsatt søke om f.eks. å fly helikopter eller å være på visse områder av øygruppen. Det er av stor betydning og interesse at natur og miljø ikke utsettes for større belastning enn hva som er bærekraftig. For å regulere dette har Sysselmesteren, som vi allerede har hørt, en rekke ferdselsrestriksjoner som håndheves, og som selvfølgelig gjelder for alle på øygruppen, inkludert filmnæringen.

Den nasjonale filmkommisjonen er en uavhengig stiftelse med et statlig definert mandat, som kort fortalt er å markedsføre Norge som et attraktivt produksjonsland for film og motivere internasjonale produsenter til å legge sine produksjoner til Norge. Arbeidet deres støtter opp under filmpolitiske mål om økt filmproduksjon i landet, styrking av en bærekraftig filmindustri og utvikling av profesjonelle filmregioner. I sitt høringssvar til komiteen beskriver stiftelsen hvordan filmproduksjonene styrker lokal verdiskaping og utvikling av norsk kompetanse på filmfeltet, og hvordan filmene også bidrar til kunnskapsformidling om arktiske forhold og til å synliggjøre Norges suverenitet i området, for et globalt publikum. Stiftelsen skriver at Svalbard har unike fortrinn som innspillingssted, men at Norge samtidig konkurrerer med land som Canada og Island, som har helt andre rammebetingelser enn det vi har i Norge.

Høringsinnspillene i denne saken er tydelige. For å sikre at Norge fortsatt skal være et attraktivt produksjonsland for film, er det avgjørende med forutsigbare og konkurransedyktige rammebetingelser. Vedtaket Stortinget fatter i dag, er et steg på den veien.

Sigbjørn Framnes (FrP) [10:42:31]: Me i Framstegspartiet er stolte over at me fekk på plass den norske filminsentivordninga då me sat i regjering. Det er eit viktig grep for å trekke store internasjonale filmproduksjonar til Noreg, og ikkje minst ut til distrikta. Ordninga har vist seg å vere ein suksess både som kulturpolitisk og som næringspolitisk verkemiddel.

Difor støttar me forslaget om å innlemme Svalbard i forskriftene til Norsk filminstitutt. Me meiner det er på høg tid at Svalbard òg får ta del i denne ordninga som bidreg til både arbeidsplassar, næringsutvikling og internasjonal synleggjering av norsk natur og historie. Me har sett korleis produksjonen av HBO-serien Succession har lagt igjen millionar i lokalsamfunnet i Romsdal. Det er ikkje berre dei store produksjonane som tener på dette – hotell, serveringsbransjen, transportsektoren, teknisk personell og små tenesteytarar i heile landet får nyte godt av ringverknadene. Å inkludere Svalbard vil styrkje det mangfaldet ordninga allereie skaper. Svalbard er unikt. Det er arktisk natur, dramatisk landskap og eit spennande samfunn. Dette er kulissar som både norske og internasjonale filmskaparar ser etter.

Framstegspartiet har òg føreslått å gjere filminsentivordninga regelstyrt, slik at ho blir meir føreseieleg og konkurransedyktig. Me meiner det bør vere slutt på søknadsfristar og usikkerheit. Produsentar treng føreseielege rammer. Me ønskjer ein film- og kulturpolitikk som legg til rette for verdiskaping både kulturelt og økonomisk. Dette forslaget er eit steg i rett retning.

Kathy Lie (SV) [10:44:43]: På Svalbard skjer klimaendringene raskere enn noe annet sted, og konsekvensene for naturen og kulturmiljø er merkbare.

Et bilde har brent seg inn på netthinnen min, min forgjenger og naturfotograf Arne Nævras ikoniske bilde av en isbjørn på et bitte lite isflak. Naturen på Svalbard er ekstremt sårbar. Det er kanskje ikke den enkelte filmproduksjon som velter lasset, men vi vet fra filminnspillinger på fastlandet hvordan det påvirker turismen i sårbare områder.

Sosialistisk Venstreparti viser til departementets vurdering av representantforslaget der det understrekes at bevaring av Svalbards unike villmarksnatur er et hovedmål i norsk svalbardpolitikk. SV støtter statsrådens vurdering og viser til prinsippet om at miljøhensyn skal ha forrang når det kommer i konflikt med andre interesser. Det innebærer at hensynet til beskyttelse av Svalbards sårbare natur veier tyngre enn ønsket om å åpne for økt aktivitet fra internasjonal filmindustri. Naturen på Svalbard er uerstattelig, og risikoen for skade som følge av økt ferdsel og belastning vurderes som for høy. SV støtter derfor ikke forslaget om å endre gjeldende forskrift slik at Svalbard inkluderes i virkeområdet for Norsk filminstitutts støtteordninger.

Torstein Tvedt Solberg (A) [10:46:30]: Jeg må innrømme at jeg var litt overrasket da dette forslaget ble fremmet. Filminsentivordningen har hatt et regelverk som har fungert over lang tid, under ulike regjeringer, og som saksordfører beskrev, er det allerede stor filmaktivitet på Svalbard i dag. Når en nå fremmer et nytt forslag og ønsker en endring, mener jeg det ikke kan tolkes på en annen måte enn at en ønsker økt aktivitet. Da kommer en midt oppi det som er det store dilemmaet i vår forvaltning av Svalbard.

I svalbardmeldingen og i innstillingen her i Stortinget støttet av en samlet komité der alle partiene var med, slår en fast at næringsutvikling isolert sett ikke er et mål på Svalbard. Der står det også at utviklingen ikke bør skje i form av økt volum. Men det kanskje viktigste som står i innstillingen til svalbardmeldingen, og som representanten fra SV også tar opp, er at målene for miljøvern på Svalbard bør sette rammene for all virksomhet. Miljø skal ha forrang. Et samlet storting – alle partier – stilte seg bak, og da mener jeg det også bør gjelde nå når vi står i et sånt dilemma når vi skal ta et valg om veien videre for Svalbard. Derfor er det helt tydelig for Arbeiderpartiet at vi ikke kan støtte dette forslaget, når statsråden og regjeringen er så tydelige i sitt svarbrev til Stortinget om at dette vil føre til økt aktivitet, og ikke være i tråd med det Stortinget også har sagt i vedtaket til svalbardmeldingen. Så Arbeiderpartiet kan ikke gi dette forslaget sin støtte.

Naomi Ichihara Røkkum (V) [10:48:30]: Venstre har stilt seg i bresjen for å styrke filminsentivordningen generelt, og Venstre støtter derfor forslaget om å endre virkeområdet for forskriftene til Norsk filminstitutt slik at disse også gjelder for Svalbard. Svalbard er en integrert del av kongeriket Norge, med unike kvaliteter for film- og serieproduksjon. Dagens regelverk legger imidlertid ikke til rette for dette på en forutsigbar måte, noe som kan føre til usikkerhet og dårligere rammevilkår for aktører som ønsker å spille inn film der, sammenlignet med på fastlandet.

Svalbards særegne og sårbare villmarksnatur er nettopp en god grunn til å innlemme Svalbard i støtteordningen. Klimaendringene merkes markant der, og vi vet hvor viktig film og serier er for å skape forståelse og engasjement for nettopp dette. Venstre er opptatt av å ivareta Svalbards særegne villmarksnatur

Vi er enige med FilmReg, som påpeker at svalbardmiljøloven sikrer ivaretakelsen av miljøhensyn. Sysselmesteren har en rekke ferdselsrestriksjoner som håndheves og gjelder for alle inkludert filmnæringen på øygruppen. Under innstillingen av storfilmen Mission Impossible – The Final Reckoning ble det eksempelvis gjort tilpasninger som viser at filmproduksjon lar seg forene med det strenge miljøregelverket og ferdselsrestriksjoner på Svalbard.

Opprettholdelsen av det norske samfunnet på øygruppen er et generelt sentralt mål for svalbardpolitikken. Filmproduksjon er allerede en viktig næring på Svalbard og er tett knyttet til andre næringer på øygruppen – som forskning og turisme. I Venstre er vi derfor glade for at Stortinget ber regjeringen endre virkeområdet for Norsk filminstitutts relevante forskrifter om støtte til film- og serieproduksjon til også å omfatte Svalbard.

Statsråd Lubna Boby Jaffery [10:50:37]: Insentivordningen har som formål å trekke store internasjonale film- og serieproduksjoner til Norge. Gjeldende forskriftsforordning omfatter ikke Svalbard. Etter mitt syn er det gode grunner for dette. Disse kan sammenfattes i at forskriftens formål ikke er forenlig med de overordnede målene for svalbardpolitikken.

Forslaget innebærer at regjeringen bes om å endre forskriften som regulerer insentivordningen slik at Svalbard omfattes. Komiteens innstilling til vedtak viser at flertallet har stilt seg bak forslaget. De svalbardpolitiske målene har ligget fast gjennom lang tid og er nylig stadfestet gjennom Stortingets behandling av svalbardmeldingen. Et samlet storting understreker her at næringsutvikling ikke er et overordnet mål for svalbardpolitikken. Utviklingen av næringslivet må vurderes opp mot overordnede mål, som bevaring av områdets særegne villmarksnatur og opprettholdelse av norske samfunn på øygruppen, og være et virkemiddel som støtter opp om disse målene. Etter mitt syn kan det stilles spørsmål ved om flertallet i denne saken har gjort gode vurderinger av konsekvensene for overordnede mål i svalbardpolitikken.

En utfordring beskrevet i svalbardmeldingen er økt aktivitet og presset det legger på infrastruktur og miljø samt hvordan den har dreid den demografiske sammensetningen i Longyearbyen. Dersom man skal ha støtteordninger til næringslivet på Svalbard, bør disse spisses mot og speile de svalbardpolitiske målene. Målet med filminsentivordningen bidrar ikke til dette. Insentivordningen er søknadsbasert, og den årlige rammen er begrenset. Få produksjoner får tilskudd hvert år, og man har ingen garanti for at noen av mottakerne velger Svalbard som innspillingssted.

I den grad man lykkes med å tiltrekke seg produksjoner, vil det primært være sesongbasert aktivitet av relativt kort varighet. Derfor er det en risikabel strategi å satse på at insentivordningen skal bidra til stabil og helårlig næringsvirksomhet. Dersom endringene komitéflertallet ønsker, gjennomføres, vil det høyst sannsynlig medføre økt oppmerksomhet om øygruppen, noe som igjen kan føre til økt ferdsel, press på infrastruktur, press på rednings- og beredskapsressurser og belastning på et sårbart naturmiljø på en måte som ikke er i tråd med miljømålene for Svalbard. Endringene flertallet ønsker, vil harmonere dårlig med hovedbudskapet i svalbardmeldingen om å styrke den nasjonale kontrollen med Svalbard.

Jeg har i mitt svar til komiteen gitt klart uttrykk for at det ville være uklokt å endre forskriften slik at Svalbard omfattes. Min vurdering er at det ikke forenlig med de svalbardpolitiske målene som et samlet storting har sluttet seg til. Komitéflertallet har uten at det foreligger en utredning og basert på uttalelser fra tre høringsinstanser valgt å se bort fra regjeringens advarsel og lagt opp til å instruere regjeringen til å endre regelverket for ordningen. Jeg mener vedtaket vil være uklokt, jeg tar det til etterretning og vil komme tilbake til Stortinget etter at det er behandlet i regjeringen.

Kjerstin Wøyen Funderud (Sp) [10:54:18] (ordfører for saken): Som saksordfører for ny folkehøyskolelov vil jeg først få takke komiteen for godt samarbeid. Jeg vil også rette en særlig takk til Folkehøgskolerådet og de andre høringsinstansene som har bidratt med konstruktive og engasjerte skriftlige innspill i saken.

Det var nok litt mer schwung over debatten i denne salen en januardag i 1997 da innstillingen til stortingsmeldingen om folkehøgskolen og utdanningssamfunnet, som la grunnlaget for vår nåværende folkehøgskolelov av 2002, ble debattert. Debatten vart i tre en halv samfulle timer, og hele debatten ble utgitt ord for ord i et eget blad utgitt av Norsk Folkehøgskolelag i samarbeid med Kristen folkehøgskole. Overskriften for utgivelsen var: Stortinget ønsker folkehøgskolen – også i framtida. Formålet med utgivelsen var at så mange som mulig skulle bli kjent med alt det flotte som ble sagt i stortingssalen, i det de omtalte som en historisk dag for skoleslaget.

Jeg håper ikke venner av folkehøgskolene blir skuffet over dagens debatt. For selv om vi bruker færre ord og kortere tid, er signalet i aller høyeste grad det samme: Stortinget ønsker folkehøgskolen.

Folkehøgskolen er noe helt eget i det norske utdanningssystemet. Den gir unge mennesker mulighet til å vokse – faglig, personlig og sosialt – uten presset fra karakterer og eksamener. Folkehøgskolen er ikke bare en skole, den er fellesskap, danningsarena og en viktig byggestein i vårt demokrati. Derfor er det med stor respekt og ansvar vi behandler en ny lov som skal sikre gode rammer for folkehøgskolene i framtiden.

Jeg synes departementet har gjort en god jobb med proposisjonen, og at man har vært lydhør for de innspillene som har kommet fra sektoren underveis. Jeg tror det er årsaken til at det i dag er en uvanlig samstemt komité som i hovedsak slutter opp om lovforslaget. Ulike flertall i komiteen har uttrykt noen presiseringer og forventninger til det videre arbeidet i departementet som vi forventer at statsråden tar med seg. De partiene som har fremmet egne forslag, vil selv redegjøre for disse i sine innlegg.

Jeg vil nå gå over til å redegjøre for Senterpartiets syn i saken.

Senterpartiet støtter i hovedsak regjeringens forslag. Vi mener loven treffer godt. Den tar på alvor utfordringer skolene står i og den viktige rollen de spiller i samfunnet vårt. Vi støtter tiltak som styrker folkehøgskolenes posisjon og sikrer framtidig drift. Det betyr bl.a. å sikre gode rammevilkår, tilstrekkelig finansiering og tilstrekkelig fleksibilitet i finansieringen, slik at skolene kan tilpasse seg endringer i økonomiske rammebetingelser, som renter og kostnadsvekst.

Senterpartiet er særlig opptatt av at skolene fortsatt skal ha frihet til å utvikle seg på egne premisser, og at de skal være en arena for felleskap, refleksjon og demokratiforståelse. I en tid med økt polarisering og usikkerhet er dette viktigere enn noen gang.

Alt i alt mener vi lovforslaget balanserer godt mellom styring og frihet, og vi tror det vil bidra til å styrke folkehøgskolene i årene som kommer.

Øystein Mathisen (A) [10:57:32]: Folkehøgskolene er en unik del av det norske utdanningssystemet. De er et viktig supplement til det formelle utdanningsløpet, og det gir ungdom over hele landet muligheten til å lære, vokse og utvikle seg gjennom et år som mange vil huske som noe helt spesielt i deres liv.

Folkehøgskolene tilbyr et mangfold av fag og kurs i by og bygd, fra nord til sør. For mange elever betyr det et nytt miljø, nye impulser og kanskje viktigst av alt: ny motivasjon. Mange finner læringslysten igjen og tar ny utdanning etterpå. De får ferdigheter, livserfaring og ikke minst tid og rom til å modnes både som individ og som del av et fellesskap. Derfor mener Arbeiderpartiet at det er avgjørende at vi sikrer folkehøgskolene forutsigbare rammer. Det er bra at mange unge velger dette året, for det gir verdifull dannelse, fellesskap og refleksjon før man går videre i livet. Selv om søkertallene til folkehøgskolene har gått ned de siste årene, er det ingen grunn til å tro at ikke unge framover også kommer til å velge et slikt år.

Vi må også sørge for at rammene rundt skoleslaget er oppdatert og moderne. Lovverket må speile den virkeligheten folkehøgskolene opererer i og bidra til at sektoren styrkes. Derfor er det positivt at vi nå har en lovproposisjon til behandling som gjør nettopp dette. Det er også positivt at lovforslaget har blitt godt mottatt og fått stor støtte i behandlingen i Stortinget.

Jeg merker meg at det er bred støtte til forslaget som har vært på høring. Folkehøgskolerådet trekker fram at lovforslaget beskriver utfordringer og muligheter skoleslaget står overfor på en god måte. De er også tilfreds med forslaget til ny formålsparagraf. Skolelederforbundet støtter ambisjonen om mer profesjonalisering og tydeliggjøring av ansvar. Det er viktig både for tilliten til folkehøgskolene og for sikkerheten for kvaliteten elevene får – og fortjener.

Folkehøgskoler er et verdifullt tilbud som gir ungdom mer enn bare kunnskap – det gir dem livserfaring, fellesskap og læring. Derfor må vi sørge for at dette skoleslaget utvikles, styrkes og trygges også i framtiden.

Jan Grønningen (H) [11:00:07]: Folkehøgskolene har i over 160 år vært en del av det som danner ryggraden i det norske folkestyret. Dette er skoler som setter fellesskap, refleksjon og menneskelig modning høyere enn karakterpress og pugging. De gir unge mennesker en unik mulighet til å finne retning og motivasjon. Nettopp derfor er det viktig at vi tar godt vare på dette skoleslaget.

Høyre støtter regjeringens forslag til ny lov. Den gir nødvendige og til dels etterlengtede oppdateringer i regelverket. Kvalitet, ryddige ansvarsforhold og forutsigbarhet er avgjørende for tilliten til sektoren, og folkehøgskolene forvalter betydelige offentlige midler. Vi støtter bl.a. etableringen av et nasjonalt elevombud og tydeliggjøringen av skolestyrets ansvar.

Men Høyre mener det er grunn til å problematisere enkelte grep i lovforslaget. Et eksempel er kravet om at både vertskommune og vertsfylke må støtte nye folkehøgskoleetableringer før departementet kan godkjenne søknaden. I praksis kan dette bety at lokale politiske prioriteringer kan sette en stopper for nye og gode ideer – på tross av at man oppfyller kravene nasjonalt. Det er en høy terskel, som kan bremse et ønsket mangfold og utvikling i sektoren.

Et annet punkt gjelder forslaget om å frita kommunale og fylkeskommunale skoler fra de samme kravene til rapportering og kvalitetssikring som private skoler. Høyre mener dette bryter med prinsippet om likebehandling. Når alle skoler mottar offentlige midler og skal møte de samme forventningene til kvalitet, bør også kravene være like – uavhengig av eierform. Det handler både om rettferdighet og om tilliten til sektoren som helhet. Forskjellsbehandling bidrar ikke til bedre kvalitet – det bidrar til mer byråkrati og uoversiktlige strukturer.

Folkehøgskolene er og skal være et fritt og autonomt supplement til det formelle utdanningssystemet. Den pedagogiske tilnærmingen, som bygger på tillit, frihet og fellesskap, gjør dem til en viktig bærebjelke i arbeidet for å redusere utenforskap og gi unge mennesker nye sjanser.

Derfor støtter vi hovedlinjene i loven, men vi vil samtidig stå fast på at ansvar og frihet må gjelde alle: like krav og like muligheter uansett hvem som eier skolen. Det gir trygghet for elevene og for fellesskapet som finansierer ordningen.

Himanshu Gulati (FrP) [11:02:47]: Fremskrittspartiet støtter også dette lovforslaget. Vi mener at det på de fleste områder ivaretar en god balanse når det gjelder ønsket om noe sterkere krav, slik at vi kan opprettholde en god og høy kvalitet på folkehøgskolene. Vi mener at folkehøgskolene spiller en viktig rolle ikke minst for å hjelpe unge som kanskje ikke har funnet seg til rette i skole og utdanning ellers, og slik sett gir et verdifullt tilbud før man begir seg ut i enten arbeidsliv eller videre utdanning.

Samtidig vil vi vise til vårt eget representantforslag noen uker tilbake som handler om en helhetlig prioritering innenfor sektoren høyere utdanning, om at vi er nødt til å bruke ressurser og prioritere slik at vi får flere ut i relevant arbeid, og skaffer nasjonen og næringslivet den kompetansen som trengs. I den tøffe prioriteringsdebatten mener vi også at folkehøgskolene må tas inn når vi tar riktige avgjørelser i tiden framover vedrørende prioriteringer.

Vi er skeptiske til enkelte elementer, i likhet med det forrige taler nevnte, bl.a. ulike typer rapporteringskrav til offentlige skoler, folkehøgskoler og stiftelser, osv. Vi mener dette må være mer harmonisert, og at det må være mer likebehandling. Samtidig vil vi trekke fram og hylle en del av de tingene som det nå er enighet om, deriblant dette med ombud, som ble nevnt.

Grete Wold (SV) [11:04:52]: Jeg skal ikke påberope meg så mange år og lang erfaring på Stortinget, men jeg tror nok det er lenge mellom hver gang vi behandler en såpass stor og helhetlig lov med så stor grad av enighet som det faktisk er i denne. Høringsinstansene og komiteen er i all hovedsak enige om at dette lovforslaget er bra. Så er det selvsagt noen skjær i sjøen også når vi seiler i rolig vann. Jeg kommer litt tilbake til det.

Først og fremst er det viktig å understreke at samfunnet blir bedre av å ha ulike skole- og utdanningstilbud som legger til rette for varierte muligheter i hele landet. Som flere har vært inne på: Folkehøgskolene har lang tradisjon i Norge og har over mange år evnet både å endre og utvikle seg i takt med samfunnsutviklingen. I dag er folkehøgskolene et utmerket supplement til det mer formelle utdanningssystemet vårt, og jeg er overbevist om at de vil spille en viktig rolle også i framtiden.

Det er imidlertid viktig at folkehøgskolene holder høy kvalitet, og at de har en tilgjengelighet, slik at alle som ønsker det, kan søke seg inn. Det er også bra at man gjør det tydelig i formålsparagrafen at hver skole har ansvar for å sette sitt eget verdigrunnlag, og at man er tydelig på elevenes lovfestede tilgang til et nasjonalt elevombud.

Så litt til det som fortsatt skaper utfordringer, og som flere av høringsinstansene også tar opp, nemlig behovet for at folkehøgskolene våre på lik linje med resten av samfunnet skal være universelt utformet. Vi ser at det er mange unge med ulike funksjonsvariasjoner som sliter med å få den tilretteleggingen de trenger for å kunne gå på folkehøgskole, og nettopp folkehøgskolene er jo en skoleform som burde passe for mange. Derfor er det særdeles viktig at man legger til rette for universelt utformede bygg, og at det er kompetanse til å møte og tilrettelegge for den enkelte. Derfor fremmer SV i denne saken to konkrete forslag, som omhandler nettopp dette med universelt utformede bygg. Vi ber regjeringen komme med en tidsfrist for når folkehøgskolene skal være universelt utformet, og med gode tiltak som kan og skal innføres for å oppnå nettopp dette.

Utover det har jeg ikke mye å tilføre. Det er gledelig at vi nå får på plass en ny folkehøgskolelov, og jeg håper at de små justeringer som trengs, følges opp videre.

Jeg tar opp de forslagene som SV står bak.

Hege Bae Nyholt (R) [11:07:18]: For to helger siden var jeg langt sør i Jylland for å feire et jubileum sammen med dem som jeg i ungdommen delte et år av livet med. Et år som inneholdt et nytt språk, et nytt tallsystem, nye venner, forelskelse, forpliktelser og noen prøvelser. Dette var før internett, så det var først på dag tre at jeg oppdaget at skolen var en slags elite-rytmisk-sportsgymnastikk-skole. Det var en ny erfaring – og en god porsjon dannelse. Jeg ble aldri en mester i turndrakt, men lærte mye om meg selv, også i møte med andre, og to av mine beste venner er fortsatt danske og kommer fra det året. Dette er min historie, men det er en beskrivelse jeg tror svært mange som har gått et år på folkehøyskole, kan signere på, selv om innholdet varierer. Ikke alle har gleden av rytmisk sportsgymnastikk.

Folkehøyskoler er et viktig supplement til det formelle utdanningssystemet. Folkehøyskolene tilbyr et mangfoldig spenn i fag- og kurstilbud over hele landet og gir mange elever ny lærelyst og motivasjon. Men folkehøyskolen er også noe eget. Det er en mulighet til miljøskifte, nye venner, dannelse og læring. Ofte omtales folkehøyskoler som et friår, men det synes jeg egentlig er ganske respektløst, både overfor ansatte og dem som velger å gå der.

Det er vel ingen tvil om at jeg har et bankende hjerte for folkehøyskolen. Rødt mener at folkehøyskolen er et viktig tilbud for unge som vurderer noe annet enn å jobbe eller videreutdanning. Et år på folkehøyskole er for mange avgjørende for å hindre at man faller utenfor, og for at man får venner og større sosialt nettverk inn i voksenlivet. Derfor er også jeg bekymret for at det er liten grad er universell utforming ved en del av landets folkehøyskoler, selv om jeg er kjent med at rektorer kaster seg rundt og bygger om og tar ansvar fortløpende, men det er viktig at elever med funksjonsnedsettelse også har en reell mulighet til å søke seg inn på den skolen de selv ønsker, uavhengig av funksjonsnivå. Derfor fremmer Rødt sammen med SV et forslag om at det må stilles krav om universell utforming ved godkjenning av nye folkehøyskoler.

Folkehøyskolene er viktig for elevene, for de ansatte, for lokalsamfunnene de ligger i, og for demokratiet. La oss sikre at de har gode rammer for å fortsette den viktige jobben de gjør.

Statsråd Kari Nessa Nordtun [11:09:45]: Forslaget til ny folkehøyskolelov bygger på et grundig og godt forankret utredningsarbeid. Folkehøgskoleutvalget ble oppnevnt av regjeringen Solberg våren 2021 og ble gitt bredt mandat til å utrede folkehøyskolenes samfunnsoppdrag og rolle i utdannelsessystemet.

Regjeringen Støre videreførte utvalgsarbeidet. Utvalget leverte sin utredning til Kunnskapsdepartementet i oktober 2022. Regjeringen har lagt utvalgets arbeid til grunn for lovforslaget som behandles av Stortinget i dag. I arbeidet har vi også hatt tett dialog og godt samarbeid med sektoren, og jeg er glad for at komiteen slutter seg til hovedtrekkene i lovforslaget.

Jeg vil peke på at folkehøyskolene har lang tradisjon i Norge og er et viktig supplement til det formelle utdanningssystemet. Folkehøyskolene gir unge mennesker mulighet til å utvikle seg faglig og sosialt og styrker tillit og fellesskap mellom mennesker. I arbeidet med forslaget til ny folkehøyskolelov har målet vært å utvikle rammebetingelser som legger til rette for økt kvalitet og mangfold i folkehøyskolene.

Formålsbestemmelsene i loven angir folkehøyskolens overordnet samfunnsmandat. For å speile samfunnsutviklingen ser jeg behov for å tydeliggjøre folkehøyskolenes rolle i samfunnet. Folkehøyskolen skal bidra til mangfold og være åpen for alle. Regjeringen foreslår tydeligere kriterier for godkjenning av nye skoler. Dagens godkjenningsordning har vært uendret i lang tid, og de nye kriteriene skal gi mer forutsigbarhet for søkerne, sørge for lokal forankring og bidra til økt kvalitet i sektoren.

Folkehøyskolens pedagogiske frihet er et sentralt kjennetegn ved skoleslaget. Dette er en tillit vi fortsatt ønsker å gi til skolene, men forslaget rammer inn virksomheten på en bedre måte enn tidligere, med bl.a. krav til organisasjonsform for nye skoler og tydeligere krav til styret ved skolene.

Folkehøyskolenes særegenhet som et eksamensfritt skoleslag uten karakterer og pensum skal bestå. Samtidig vet vi at omkring en tredjedel av elevene i folkehøyskolene ikke har fullført videregående opplæring. Regjeringen mener at folkehøyskolene gjennom sin helhetlige tilnærming til læring er godt egnet til å bidra til økt motivasjon for elever som ønsker å begynne med eller fullføre videregående opplæring. Regjeringen vil sikre at også folkehøyskoleelevene får tilgang til et elevombud. Elever i folkehøyskoler bor i hovedsak på internat, og det er derfor viktig at elevene kan ta opp forhold ved elevsituasjonen med et uavhengig ombud.

Staten bevilger over 1 mrd. kr til de vel 80 folkehøyskolene. Det er sentralt at offentlige tilskudd og elevbetalinger kommer elevene til gode, og jeg foreslår derfor tydeligere regler om tilsyn og bruk av reaksjonsmidler.

Jeg mener forslaget til en ny og oppdatert folkehøyskolelov vil tjene som en god ramme for folkehøyskolenes virksomhet i årene som kommer.

Elise Waagen (A) [11:18:40] (ordfører for sak nr. 4 og 6): Innledningsvis vil jeg takke komiteen for samarbeidet i behandlingen av både Representantforslag 232 S og Prop. 138 L om ny barnehagelov. Over 20 år etter at det forrige barnehageforliket ble vedtatt, er nå et nytt barnehageforlik på trappene til å bli vedtatt i Stortinget. I over ett år har det vært jobbet med en ny lov i Stortinget.

For Arbeiderpartiet har det vært helt avgjørende å få på plass likeverdige pensjonsvilkår for ansatte i private barnehager og å kunne stille krav i forbindelse med tilskuddene, slik at pengene kommer ungene til gode.

Da vi tok initiativ til et nytt forlik før sommeren 2024, for over ett år siden, var det for å kunne samle oss til det beste for ungene og barnehagene. Jeg er glad for at seks partier nå står sammen om en ny barnehagelov. Alle partier har strukket seg for å få til dette til det beste for ungene. Når loven nå omsider behandles i Stortinget, har veien hit vært usedvanlig lang og kronglete, og flere utredninger, høringer og ekspertutvalg ligger bak.

Loven som nå er til behandling, danner grunnlaget for et nytt system for finansiering og regulering av private barnehager.

Jeg vil takke samtlige partier på Stortinget. Alle har vært involvert i arbeidet. Selv om ikke alle partier til slutt står bak loven, har det vært jobbet godt, og det har hos samtlige partier vært en oppriktig vilje til og et ønske om å finne de beste løsningene for barna og barnehagene. Takk for samarbeidet og tålmodigheten i en usedvanlig lang prosess.

Høsten 2024 kom Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Venstre, Kristelig Folkeparti og Pasientfokus til enighet om en avtale om styring og finansiering av barnehager. På bakgrunn av avtalen har regjeringen lagt fram en proposisjon som vi nå har til behandling. Gjennom avtalen slår partiene fast at det nye systemet skal legge til rette for god barnehagedrift, og at private barnehager skal ha forutsigbare rammevilkår og en sunn og bærekraftig økonomi.

Dagens inndeling med driftstilskudd, pensjonstilskudd og eiendomstilskudd videreføres i nye regler, men med endringer. Partiene er enige om et system som gir mer treffsikre tilskudd. Proposisjonen vi behandler i dag, vil lovfeste at kommunene kan holde utenfor ekstraordinære driftsutgifter i en kommunal barnehage som skyldes særlige behov. Det gjør at man kan få mer treffsikkerhet og treffe behovene der det trengs. Men dersom kommunen holder utgiftene utenfor beregningsgrunnlaget, skal det gis ekstra grunntilskudd til private barnehager med tilsvarende driftsutfordringer eller behov i barnegruppen. Kommunen kan også gi tilleggstilskudd og stille vilkår ved bruken av tilskuddet.

En klar svakhet med dagens regler for tilskudd til private barnehager er at systemet har stått i veien for likeverdige pensjonsvilkår. Ansatte i private barnehager bør ha like gode pensjonsvilkår som ansatte i offentlige barnehager. Det har det vært viktig å rette opp i. Forslaget til lov som vi behandler i dag, gjør det mulig i større grad å differensiere tilskudd på bakgrunn av vilkår. Nå retter vi opp skjevheter, og vi gir mulighet for at vi kan ha likeverdige pensjonsvilkår i private og offentlige barnehager. Vi får også på plass en ordning for barnehager med særlig høye pensjonskostnader gjennom historiske forpliktelser. Det er viktig, og vi vet at dette er utgifter som har vært vanskelige å håndtere for mange barnehager.

Avslutningsvis: At pengene kommer ungene til gode, er avgjørende for Arbeiderpartiet. Forslaget til nye regler i ny barnehagelov stiller tydeligere krav til bruken av tilskudd og foreldrebetaling. Kostnadene skal bare ha et omfang som er rimelig for å oppnå formålet med ytelsen, og det gjelder både husleie og andre kostnader knyttet til fast eiendom. For Arbeiderpartiet er det viktig at ungene og barnehagene får best mulig forutsetning for å kunne tilby trygge hverdager, med nok ansatte med tid og kompetanse til å møte behovene til hvert enkelt barn. Med denne loven får vi på plass et nytt system som er forutsigbart, og som står seg over tid. Det gjør at vi nå framover kan rette all oppmerksomhet og innsats mot å sikre forsvarlig bemanning, redusert sykefravær og flere søkere til barnehagelærerutdanningen.

Kari-Anne Jønnes (H) [11:24:03]: Takk til forhandlingsleder for en inkluderende prosess. Jeg er stolt av norske barnehager, stolt av hele den mangfoldige, sammensatte barnehagesektoren vi har, som er bygget opp over tid, av ildsjeler, omsorgspersoner og barnehagelærere. Av mennesker som vil vel, som vet hvor viktig barnehager er her, og som er selve personifiseringen av at en god barndom varer livet ut.

Høyre vil bevare mangfoldet av barnehager. Det er derfor vi har forhandlet for å få et resultat som legger grunnlag for mangfold, likebehandling og valgfrihet, og som skal bidra til trygghet og forutsigbarhet. Jeg minner om at utgangspunktet var langt ute på venstresiden, men Høyre vil, som Jennie, ha et system som virker, som gir et bærekraftig driftsgrunnlag, og som gjør at hun ikke lenger skal lure på om hun orker å drive barnehagen sin videre.

Og selvfølgelig vil vi at barnehagen skal få dekket sine pensjonskostnader. Vi vil at Jørgen skal beholde barnehageplassene han har, ikke at kommunen skal trekke ned antall plasser og derigjennom sette en effektiv stopper for livsverket hans.

Høyre ville ha slutt på Line og hennes ansatte må pante tomflasker for å bygge en platting til 3 000 kr, og vi vil at hun skal kjøpe utedresser til sine ansatte før vinteren kommer.

Vi vil at Christian fortsatt skal drive bondegårdsbarnehagen sin, og at barna får eventyrlige opplevelser hver dag.

For Høyre er valgfrihet en stor verdi, og selvfølgelig vil vi at Marianne og alle andre foreldre skal få velge barnehage til sine barn. Det skulle bare mangle.

Barnehager er grunnmuren i velferdssamfunnet vårt. Gode barnehager med kompetente ansatte og drivere som kan være pedagogiske ledere og sørge for kvalitet og innhold i tilbudet til barna, dét er tidlig innsats som bidrar til sosial utjevning og gir ulike barn like forutsetninger for å lykkes i skolen og i samfunnet.

Norske barnehager er gode. De leverer et tilbud av høy kvalitet som foreldrene er fornøyde med. Vi har en barnehagesektor andre land ser til for å lære. Likevel har sektoren de siste årene vært preget av uro og usikkerhet. Regjeringens opprinnelige forslag til ny lov om styring og finansiering av private barnehager vakte sterke reaksjoner og var forankret i venstresidens ideologi. Gjennom forhandlinger har regjeringen snudd på punkt etter punkt. Høyre har fått gjennomslag for at dimensjonering av barnehagetilbudet styres best gjennom samarbeid, som det gjøres i svært mange kommuner i dag.

Det skal være et nasjonalt beregnet tilskudd, og det overordnede prinsippet om likebehandling er ivaretatt. Like tilfeller skal behandles likt.

Foreldrenes valgfrihet er ivaretatt, og en utvidet søknadsordning skal sørge for at dokumenterte pensjonsutgifter dekkes.

Halvparten av ungene våre går i private barnehager. De er en helt sentral del av velferdsstaten. Likevel går fire av ti private barnehager med underskudd. Skal vi klare å opprettholde full barnehagedekning og et tilbud til alle barn av høy kvalitet, må barnehagene få dekket sine kostnader. Summen av inntekter må dekke summen av utgifter, samtidig som det må være en bærekraftig og forutsigbar økonomi som gir rom for investering i bygg, lekeapparater og påfyll av kompetanse for de ansatte.

Barnehageavtalen danner grunnlaget for at vi skal lykkes med det. Denne proposisjonen er bygget på avtalen, og vi har lykkes med å få på plass en utvidet søknadsordning for pensjon i tillegg til sjablong. Det skal sikre forutsigbarhet og ro i sektoren, noe som er helt avgjørende for at barnehagen skal være en attraktiv arbeidsplass som unge søker seg til, og som dyktige ansatte ønsker å bli værende på.

I dag vedtar vi rammeverket, og fortsatt gjenstår mye jobb med utarbeidelse av forskrift. Det er avgjørende med involvering og godt samarbeid med partene i sektoren. Vi har ikke råd til ikke å lykkes i dette arbeidet. For barnehagene er det helheten som teller. Summen av tilskuddene og forutsigbarheten et nytt lovverk skal gi dem. For foreldrene er det kvaliteten i barnehagen som er viktig. For samfunnet er barnehagene helt uunnværlige.

Kjerstin Wøyen Funderud (Sp) [11:29:11]: Dette er en merkedag for barnehagesektoren, og for alle som bryr seg om barns oppvekstvilkår i hele landet.

Et bredt flertall på Stortinget står nå bak en ny og viktig enighet om styring og finansiering av barnehagene. Etter flere år der debatten om barnehagesektoren har vært preget av uro og usikkerhet, var det viktig å få en avtale som gir arbeidsro for både private og kommunale barnehager.

For Senterpartiet har målet vært tydelig hele veien: Vi vil sikre gode, trygge og tilgjengelige nærbarnehager i hele landet. Det krever forutsigbar finansiering og likebehandling mellom kommunale og private barnehager. Det handler om trygghet for familiene, gode arbeidsvilkår for de ansatte og en bærekraftig økonomi for barnehagene. Samtidig har vi vært opptatt av at penger bevilget til barna skal gå til barna, og ikke til enorme utbytter til eiere og eiendomsspekulanter.

Vi er særlig glade for at forliket er bredt. Det gir sektoren stabile og langsiktige rammer, uavhengig av hvem som til enhver tid danner flertall på Stortinget.

Jeg kom inn i komiteen sent i prosessen, men inntil nylig har min kollega Marit Knutsdatter Strand på en stødig måte ivaretatt Senterpartiets politikk og bidratt til at dette forliket er en realitet.

Høringsrunden i 2023 viste et sterkt engasjement. Mange uttrykte bekymring, og med god grunn. Vi har lyttet til innspillene, og vi har levert. Senterpartiet har i denne prosessen vært opptatt av kvalitet, ikke ideologi.

Forliket sikrer nå:

• økt forutsigbarhet for private barnehager

• et mangfoldig og desentralisert barnehagetilbud

• valgfrihet for familiene

• gode arbeidsvilkår for de ansatte

• og ikke minst: at fellesskapets midler brukes til barnas beste

Senterpartiet har vært særlig opptatt av de små og enkeltstående barnehagene. De er viktige for mangfoldet og for lokalsamfunnene. Nærbarnehager er avgjørende for et godt familieliv og for barnas utvikling. Mange av de beste barnehagene er startet av foreldre selv, og gårds- og naturbarnehager er populære og gir barn unike muligheter for læring og mestring. Disse barnehagene får nå et styrket grunnlag for videre drift.

Nå må vi følge opp med å sikre kommunene bedre økonomi, for det er i kommunene barnehagene drives, og det er der foreldrenes ønsker må kunne realiseres. Gode nærbarnehager må ha gode driftsvilkår – i hele landet.

Dette er et viktig steg for en sterkere, mer rettferdig og bærekraftig barnehagesektor, og jeg er stolt av at Senterpartiet har bidratt til å få dette på plass.

Til slutt vil jeg kort kommentere representantforslaget. I likhet med representantene fra Rødt, som har foreslått å styrke grunnbemanningen i barnehagene, er vi i Senterpartiet helt enig i at god og stabil bemanning er avgjørende for kvaliteten i barnehagetilbudet. Derfor har vi også vært med på å styrke bemanningen i årets statsbudsjett.

Samtidig må vi også forholde oss til virkeligheten slik den er i dag. Mange kommuner sliter allerede med å rekruttere nok kvalifiserte ansatte til barnehagene. I en slik situasjon mener vi det ikke er hensiktsmessig å innføre enda strengere krav til bemanning nå. Det kan faktisk gjøre det vanskeligere å opprettholde et godt tilbud.

Derfor støtter ikke Senterpartiet dette forslaget – ikke fordi vi er uenige i målet, men fordi vi mener veien dit må være realistisk og gjennomførbar.

Himanshu Gulati (FrP) [11:33:00]: Det er vanskelig å prate om norsk barnehagehistorie uten også å gå litt tilbake i historien. Det er vel litt over 20 år siden et samlet norsk politisk landskap – etter initiativ fra Fremskrittspartiet og SV – ble enige om barnehageforliket, hvor man i løpet av få år fikk bygget ut tusenvis av barnehageplasser og fikk bort barnehagekøene ved å innføre et samarbeid mellom private aktører og det offentlige, noe som gjorde at man i praksis klarte å kvitte seg med barnehagekøene.

Barnehageforliket fra omtrent 20 år tilbake må vel kunne kalles en av de mest vellykkede velferdsreformene i nyere norsk historie. Man så resultater raskt, og det har tjent samfunnet, barnefamilier og Norge som helhet godt.

Så har vi de siste årene sett at det er blitt gjort endringer i denne modellen, primært gjennom kutt til private barnehager. Da Støre-regjeringen tiltrådte i 2021, ble det kuttet i pensjonstilskudd til private barnehager på over 500 mill. kr, og det har vært med og skapt stor uro i sektoren. Omtrent halvparten av de private barnehagene går i dag med underskudd, og det er vel ca. 300 barnehager, omtrent 250 av dem private, som har lagt ned de siste tre årene.

Flere av dem sier at de har lagt ned som en direkte konsekvens av de kuttene regjeringen har innført de siste årene. En av dem er den ideelt drevne barnehagen på Disen gård i Oslo, en gård det har vært barnehagedrift på i 60 år, som valgte å legge ned som følge av disse kuttene. Og vi ser at det ikke er bare private, kommersielle barnehager, men også familiedrevne barnehager og andre ideelle barnehager som sliter kraftig som følge av de kuttene regjeringen har valgt å innføre, og som Fremskrittspartiet har advart sterkt mot.

Regjeringen fulgte deretter opp med en høring for omtrent halvannet år siden. Den ble kraftig slaktet, også av begge regjeringspartiene – den gang Arbeiderpartiet og Senterpartiet – sine egne ordførere. Det var å sette barnehageforliket fullstendig til side. Det ble foreslått at det skulle være tilskudd til de private barnehagene – individuelt laget i hver enkelt kommune. Det forslaget møtte massiv motstand. Jeg er glad for at regjeringen gikk bort fra flesteparten av forslagene i den høringen.

Det ble i fjor sommer invitert til samtaler her på Stortinget om en ny barnehageenighet. Der var også Fremskrittspartiet med i begynnelsen, men vi valgte å trekke oss tidlig i høst, for vi mente at det som lå på bordet, verken garanterte for en styrking av økonomien til private barnehager eller garanterte mot videre kutt til private barnehager.

Det ble likevel inngått en enighet mellom partiene som fortsatte å forhandle, de såkalte avtalepartiene. Det ble på nytt sendt ut en høring fra regjeringen, og det ble lagt fram en proposisjon kun litt over en måned tilbake. Den proposisjonen er etter Fremskrittspartiets mening med på å ødelegge likebehandlingen vi har hatt mellom private og offentlige barnehager. Det lå forslag der som etter vår mening ikke garanterte mot framtidige kutt til private barnehager og heller ikke løste opp i det viktige pensjonsspørsmålet, som jo har vært roten til både den økonomiske uroen og nedleggelsene blant private barnehager.

Etter at proposisjonen ble lagt fram, fortsatte avtalepartiene å forhandle. Jeg er glad for at flere av tingene som var i den proposisjonen, nå er rettet på, men det som ligger på bordet, er etter Fremskrittspartiets mening fortsatt ikke godt nok.

Det vi har tatt til orde for, som er en omfattende og reell søknadsordning – som har blitt avvist i Stortinget de siste flere årene, som ikke ble tatt med i noen av de to høringene, og som ikke engang ble tatt med i proposisjonen som ble lagt fram i april – er nå heldigvis med i det avtalepartiene har blitt enige om. Det gir jeg dem honnør for, men det har vært en lang kamp for Fremskrittspartiet å prøve å få gjennomslag for det.

Vi ser at spesielt når det gjelder likebehandling, er det man har blitt enige om, fortsatt ikke godt nok. Det gir kommunene rom for å forskjellsbehandle kommunale og private barnehager og er dermed med på å ødelegge for likebehandlingen.

Jeg tror jeg skal tegne meg til enda et innlegg senere, men jeg vil benytte anledningen til å ta opp Fremskrittspartiets forslag i saken.

Grete Wold (SV) [11:38:12]: Vi har to store utfordringer i barnehagesektoren i dag, to utfordringer som skaper vanskeligheter, som vi må ta innover oss, og som vi som lovgivere må agere på.

For å begynne med det alvorligste først: Vi står midt oppe i en bemanningskrise i barnehagene våre. Det er irrelevant om de er kommunale, ideelle eller i denne sammenhengen også kommersielle. Det mangler folk til å gi barna våre det de har krav på hver dag når de er i barnehagen, nemlig et godt tilrettelagt pedagogisk tilbud som inneholder omsorg, læring, lek og mestring.

Det er stadig færre som søker seg til barnehagelærerutdanningen. Det er en bekymring vi som utdanningspolitikere deler. Dessverre kan vi nok også bidra til å forsterke det problemet, ved at vi snakker så mye om utfordringene, og hvor krevende det er å jobbe i barnehage – at vi snakker ned yrket på en slik måte at færre ser det som en spennende og ikke minst høyst meningsfull jobb.

Likevel kan vi ikke la være å ta opp det som oppleves som en krise rundt i landet. Nylig fikk jeg en telefon fra en partikollega i Troms, som kunne fortelle at de nå hadde sendt 72 avslagsbrev på søknad om barnehageplass. Jeg trenger ikke fortelle dere i denne sal at det faktisk er ulovlig, for dette var barn som hadde krav på en barnehageplass. Realiteten var ikke om man skulle bryte loven, men hvilken lov man skulle bryte. Da valgte man å gi avslag, heller ennå tilby et uforsvarlig barnehagetilbud. Det viser hvor kritisk situasjonen er noen steder.

Dette er også bakteppet for at SV i statsbudsjettet forhandlet inn en halv milliard til økt bemanning i barnehage. Desto mer skuffende er det da at noen kommuner ikke har brukt disse pengene til bemanning. I mitt hjemfylke har to Høyre-styrte kommuner henholdsvis satt disse pengene på fond og nedbetalt gjeld.

Derfor hjelper det ikke kun med penger, de må øremerkes, men det er det ikke flertall for i denne sal. Det viser også hvor viktig det er at vi angriper dette problemet på flere fronter. I tillegg til økte kommunale rammer og øremerkede midler må vi sørge for å øke rekrutteringen, gjøre det attraktivt å jobbe i barnehage, og ved det også stoppe flukten fra yrket. Vi trenger flere folk, både med- og uten fagutdanning. Vi må lete opp gode tiltak som snur denne utviklingen. Det å lovfeste bemanning og legge klare normer til grunn er et viktig tiltak.

Det at man nå har inngått et forlik mellom regjeringen og høyresiden uten å ta innover seg denne største utfordringen, er for SV en gåte, og det er en av to årsaker til at vi brøt nettopp disse forhandlingene og tenker at denne loven ikke er god nok.

Det andre området som burde vært håndtert i denne loven, er å stoppe profitten i barnehagesektoren. Dette har nå blitt noe helt annet enn et viktig velferdstilbud til alle småbarnsforeldre i landet, det har blitt en butikk og et sugerør inn i felleskapets kasse, som flertallet ikke synes å være villige til stoppe.

Nylig har vi fulgt en artikkelserie i E24, Utdanningsnytt og VG, som alle viser grelle eksempler på hvordan barnehage raskt har blitt eiendomsforvaltning og spekulasjonsobjekt. SV vil ikke ha barnehagekonsern, vi lever godt med barnehagekjeder som driver barnehage, men ikke med utenlandske investeringsbyrå.

Kort oppsummert handler dette enkelt om ja til ideelle, gode barnehagekjeder som ønsker å drive gode, pedagogiske barnehager, men nei til kommersielle konsern som driver med investering i eiendom. For SV er det viktigste forutsigbarhet for alle småbarnsforeldre, trygghet for at kommunen har et godt tilbud der man bor, og visshet om at barnehagen er der så lenge den trengs, og det må gjenspeiles klart i lovverket.

Når det ikke er tilfelle, er ikke loven god nok. Derfor vil vi stemme mot denne loven. Det er ikke fordi det ikke er mye bra i den – en del er også bedre enn det vi har i dag – men SV kan ikke gå med på å vedta en lov som ikke rydder opp i det to største utfordringene sektoren har.

Med det vil jeg fremme SVs alternative forslag.

Hege Bae Nyholt (R) [11:42:38] (komiteens leder): Det er krise i barnehagene. Dette er ikke mine ord, men ordene til lederen av Utdanningsforbundet, Geir Røsvoll. Hvilken krise er det han advarer om? Jo, den stadig voksende bemanningskrisen. Det er grunnen til at Rødt fremmer et forslag om økt grunnbemanning, som også har fått full støtte fra nettopp Utdanningsforbundet i høring. Jeg har selv stått med ett barn på hver arm og i desperasjon prøvd å få tak i vikarer fordi noen er syk. Både ansatte og barn blir syke i barnehagen. Sånn er det bare.

Jeg har også sett hvordan bemanningsnormen, som enkelte politikere smykker seg med, helst bare er til pynt. Realiteten er ofte noe annet. I en undersøkelse utført av nettopp Utdanningsforbundet kommer det fram at normen bare oppfylles i 20 pst. av åpningstiden i Akershus. Dette vet alle vi som jobber i barnehage. Det er dessverre ingen grunn til å tro at Akershus er unikt i denne sammenhengen.

For lav bemanning rammer både barna og de ansatte. Når du må gjøre mer av alt, raskere, tærer det på kroppen. Det gjør at de ansatte blir utslitt, og de blir sykmeldt. I verste fall forlater de sektoren. Barna på sin side får ikke alltid den oppfølgingen de skal ha. Det blir mindre tid til det pedagogiske og de viktige lærdommene ungene skal ta med seg videre i livet. Derfor var bemanning også viktig for Rødt i forhandlingene om barnehageloven. Bemanning henger sammen med kommersialisering, for velferdsstaten har vist hvordan kommersielle barnehager som har solgt sine bygg til utlandet, bruker mer penger på eiendomskostnader og har tilsvarende lavere bemanning sammenlignet med barnehager som eier byggene selv.

Det er kommersialiseringen jeg vil bruke resten av tiden på. Med 100 mandater til venstre kunne Stortinget i dag endelig fått til en innstramming i barnehagesektoren. I flere år har kommersialiseringen løpt løpsk på bekostning av våre felles skattepenger. De kommersielle konsernene har tappet sektoren for 16,8 mrd. kr, mesteparten gjennom salg av bygg de har fått nærmest gratis av staten. Dette er betydelige summer. Noen av eierne har blitt så rike at de ikke lenger har råd til å bo i Norge, og derfor har de pakket sekken og flyttet til Sveits.

Rødts hovedfokus har vært å sikre at pengene vi gir til barnehager, skal gå til barna, ikke privat profitt. Med den nye finansieringsmodellen vil det i stor grad være «big business as usual». Skattedesertøren Kjell Inge Røkke kan fremdeles forvente god, stabil avkastning med lav risiko for sitt nylige oppkjøp av barnehagebygg.

Stortingets barnehagekameraters barnehageforlik minner mest om et barnehageforlis som ikke evner å løse de store utfordringene i sektoren. Derfor stemmer Rødt mot hoveddelen av loven. Vi er derimot fornøyde med å ha fått gjennomslag for å styrke de ideelle aktørene i det nye lovverket. Vi vil derfor støtte opp om endringene i § 14 knyttet til dette. Vi kommer også subsidiært til å stemme for det nye pensjonstilskuddet, da dette med nok sjablonger vil være nærmere en krone-for-krone-dekning enn dagens system.

Jeg vil avslutte med å si at dette er en forspilt mulighet. Det er nesten litt pinlig å tenke på at så mange år med utredning, strategier, diskusjoner og forhandlinger har ledet fram til minimale justeringer i et ødelagt system.

Med det tar jeg opp Rødts forslag.

Ola Elvestuen (V) [11:46:30]: Først vil jeg begynne med å takke for tålmodigheten til dem som driver, jobber i, går i eller har barn i private barnehager. Det er ropt varsko om situasjonen i private barnehager over lang tid. Det er gitt tydelig tilbakemelding om at regjeringens opprinnelige forslag til ny lov om private barnehager ville vært kroken på døra for mangfoldet i barnehagesektoren. De tilbakemeldingene har vi i Venstre tatt med oss inn i forhandlingene med regjeringen, sammen med vissheten om at barnehagene bidrar til å levere noe av det aller viktigste i barns oppvekst.

Barnehagen er den aller viktigste arenaen for å utjevne sosiale forskjeller mellom barn. En stor andel norske barn gjør den læringsreisen i en privat barnehage. Private barnehager har vært med på å sørge for gode barnehageplasser av høy kvalitet til tusenvis av barn over flere tiår. Samtidig har de sittet og ventet på at folkevalgte skal ta deres advarsler på alvor og sørge for et system som sikrer finansiering og forutsigbarhet for de ansatte og ikke minst ungene.

Det er viktig å sørge for likeverdig behandling av private og offentlige barnehager. Det har vært viktig å beholde nasjonalt grunntilskudd. Det er viktig å ha et system som sikrer at totalen er god nok og forutsigbar nok til at de som driver og jobber i private barnehager, kan få konsentrere seg om kvalitet, utvikling og å gi barn en best mulig oppvekst.

Venstres utgangspunkt er at vi ønsker en barnehagesektor med likebehandling, forutsigbarhet og valgfrihet. Vi mener regjeringens opprinnelige forslag til nytt system for styring og finansiering av private barnehager ville vært ødeleggende for barnehagene, foreldrene og barna. Forslaget åpnet for forskjellsbehandling og at foreldrenes valg av barnehage skulle ha mindre betydning.

Særlig er det tre grep i det opprinnelige høringsnotatet som ville fått stor negativ effekt for mangfoldet i sektoren. Et av dem var å gi kommunene mulighet til å redusere antall plasser en privat barnehage er godkjent for, hvert tiende år. Et annet var å gi alle kommuner mulighet til å detaljstyre tilskuddet private barnehager får, flere ganger i året og etter et omfattende og intrikat regelverk som ga lite forutsigbarhet og gikk bort fra prinsippet om likebehandling. Det er overveiende sannsynlig at dette ville ført til færre private og ideelle barnehager over tid.

Når regjeringen inviterte de andre partiene til samarbeid og dialog, gikk vi inn i den dialogen med to mål: få regjeringen til å snu på de mest inngripende forslagene og sørge for et forutsigbart finansieringssystem. Det mener vi at vi har lyktes med. Det er fortsatt mye jobb som gjenstår, men vi er fornøyde med at vi har kommet flere skritt nærmere å sikre likebehandling og forutsigbarhet for en viktig oppvekstarena for barnehagebarna.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [11:49:41]: Dette føles langt på vei som en maraton, som omsider er ferdig. Jeg vil takke komiteen og ikke minst saksordføreren og departementet for vilje til å samarbeide for å finne gode løsninger sammen. Jeg vil også spesielt rette en stor takk til representanten Jønnes. Jeg er ganske sikker på at dette hadde ikke vært mulig hvis hun ikke hadde gjort den store jobben som hun har gjort for å kunne samle flertall om de viktige vedtakene som fattes i dag, så en stor takk til henne også.

Vi som har vært opptatt av å sikre mangfoldet i barnehagesektoren, har sittet og sett på at i de siste fem årene har over 300 private barnehager forsvunnet. Det er ca. 80 kommunale som har forsvunnet i samme periode.

Vi vet at særlig mange små private barnehager har måttet legge ned. Det har vært kutt i pensjonstilskudd, og det har vært krav om funksjonelt skille bl.a. som mange av barnehagene har pekt på. Derfor har det fra Kristelig Folkepartis side vært veldig viktig å gjøre noe med tilskuddsordningen, slik at vi kan sikre bærekraften i barnehagesektoren og sikre mangfoldet.

Jeg vil også si at vi er utrolig heldig i Norge. Vi har utrolig mange gode barnehager både kommunale og private, ideelle. Vi har et stort mangfold, og det er nettopp det mangfoldet Kristelig Folkeparti har vært opptatt av å sikre. Derfor har vi også brukt time på time for å sikre bedre kår for private barnehager. De trenger en bærekraftig økonomi, og de trenger forutsigbarhet. Det vil være med på å sikre at det er nok trygge ansatte som igjen fører til trygge, gode barnehager.

Jeg er også av dem som mener at vi bør ha økt bemanning i barnehagene. Det har Kristelig Folkeparti kjempet for i mange sammenhenger. Men når jeg hører på innleggene her, må jeg bare nevne at når en nå samtidig sitter og forhandler om revidert nasjonalbudsjett, er det spesielt at kravet der er gratis barnehage. Det er hyggelig det, men det kunne også vært krav om forbedring i bemanningsnorm eller penger til å få bedre bemanning i barnehagene. Så jeg stusser litt over det.

Og når jeg først har sagt det, vil jeg også legge til at flere peker på et barnehageforlik 2.0, eller en oppfølging av det som skjedde for 20 år siden. Jeg kan for så vidt forstå parallellen, men jeg synes også den er litt misvisende, fordi dette har vært mer en ordning for å sikre finansieringen av private barnehager. Hadde vi lagd et veldig stort, bredt forlik på den måten, tror jeg nok at bemanning også hadde vært inne, men det var ikke det som var utgangspunkt for den høringen som regjeringa sendte ut for halvannet år siden.

Når vi ser tilbake på til den høringen som kom for vel halvannet år siden, må jeg innrømme at jeg ikke trodde vi kom til å stå her i dag å samles på denne måten vi gjør. Derfor er jeg glad for at regjeringa har valgt å komme oss i møte, men jeg er også glad for at en har valgt å gå vekk fra mange av de forslagene som flere av mine kollegaer, som både Høyre og Venstre har vært inne på ville gjort det veldig vanskelig å drive private barnehager. Min frykt ville også vært at mange ville måtte legge ned.

Fra Kristelig Folkepartis side vil jeg trekke fram spesielt det som har gått nettopp på nedtrekk og dimensjonering, at kommunene ikke kan gjøre noe med det. Det å drive privat barnehage i dag er krevende nok i seg selv. Det handler om å være attraktiv nok og at faktisk foreldrene ønsker å velge din barnehage. Og hvis de ikke velger din barnehage, mister du de plassene. Da kan det være krevende å få det til å gå rundt, eller du vil i alle fall miste den lønnsomheten som du kanskje hadde. Så valgfriheten for familiene, at familiene kan søke seg inn i den barnehagen de ønsker, har vært helt avgjørende for Kristelig Folkeparti. Derfor er vi glad for at det forslaget er tatt av bordet.

Det samme gjelder en nasjonal tilskuddsordning. Vi mener likebehandlingen er veldig viktig. Jeg tror også at i enkelte kommuner ville det fort blitt, kanskje med gode intensjoner, men i alle fall ville resultatet vært, slik vi ser det, en stor forskjellsbehandling av mange av barnehagene. Jeg frykter det ville gått ut over private og kanskje også ideelle barnehager.

Det samme gjelder pensjon. Jeg er glad for den modellen vi har landet. Jeg tror den vil treffe godt. Og jeg er veldig glad for at vi har fått på plass en sikkerhetsventil, som gjør at dersom en ikke treffer godt nok, er det en søknadsordning som vil være med på å sikre at de private barnehagene får dekket pensjonskostnadene, som også andre har vært inne på, og som er med på å sikre at ansatte i private barnehager får gode pensjoner. Det har vært viktig.

Jeg vil også takke for det en har fått til for små, ideelle barnehager. Som nevnt er det mange av dem som har slitt. Jeg er glad for at en spesielt løfter mange av dem. Mange har eldre bygg, men også disse historiske pensjonskostnadene har vært en mare for veldig mange. At en får på plass en egen forskrift med liste over de barnehagene som har disse kostnadene, er vi veldig glad for.

Fra Kristelig Folkepartis side kommer vi til å følge nøye med på hvordan dette regelverket kommer til å slå ut. Målet må være at det skal sikre bedre økonomi, at det skal sikre livskraft for det mangfoldet vi er så glad for. Vi er veldig takknemlig for det samarbeidet som har vært, glad for at vi har fått til disse løsningene, og så håper jeg det slår ut som vi håper.

Statsråd Kari Nessa Nordtun [11:55:03]: Vi har gode barnehager i Norge, både private og kommunale, med dyktige ansatte som bidrar til å gi ungene våre en god start i livet. De siste ti årene, kanskje lenger, har mye av det offentlige ordskiftet om barnehage handlet om hvem som eier barnehagen – for mye, for mange andre viktige temaer har havnet i skyggen. De lovendringene Stortinget behandler i dag, vil rydde plass også til andre debatter, for vi løser utfordringene i hele barnehagesektoren vår når vi står sammen.

Skal barnehagene bidra til at barna våre får en god hverdag og en trygg start i livet, må de også være gode plasser å jobbe, og det er vår viktigste oppgave framover. Vi må løse bemanningsutfordringene mange barnehager allerede står i, med både høyt sykefravær og høyt arbeidspress. Vi vet at kampen om arbeidskraften blir tøffere i alle sektorer. Den kampen må vi ta – for de ansatte og for ungene.

Barnehagesektoren har endret seg mye siden barnehageforliket i 2003. Det er bred enighet om behovet for et oppdatert regelverk. Derfor er jeg glad for at et flertall av partiene på Stortinget har blitt enige om de store linjene for hvordan finansieringen og styringen av barnehagesektoren skal se ut framover. Lovforslaget Stortinget behandler i dag, følger opp enighetene partiene kom til høsten 2024, og jeg er glad for at partiene har blitt enig under behandlingen av lovproposisjonen.

Regjeringen foreslår at det fortsatt skal være nasjonale regler for hvordan kommunene skal beregne tilskudd til private barnehager. Private barnehager skal ha rett til et grunntilskudd basert på utgifter til drift i kommunale barnehager. Forslaget tar hensyn til at noen barnehager kan ha særlige driftsforutsetninger eller behov i barnegruppen. Det kan f.eks. være barnehager i levekårsutsatte områder som trenger penger til ekstra bemanning. Private barnehager skal sikres samtidig finansiering ved at kommunene skal finansiere nye krav fra det tidspunktet kravene får virkning for dem. Vi foreslår å videreføre at kommunene skal likebehandle private og kommunale barnehager ved tilskudd til drift, med mindre det er forskjeller som tilsier at finansieringen må være ulik.

Forslaget legger til rette for at ansatte i alle barnehager skal ha gode og likeverdige pensjonsrettigheter. Nå vil tilskuddet til pensjon henge sammen med pensjonsvilkårene til barnehagen. Barnehager som har gode pensjonsvilkår, vil få høyere tilskudd enn de med dårligere pensjonsvilkår. I tillegg foreslår vi en særregel for private barnehager med historiske forpliktelser basert på avtale om offentlig tjenestepensjon.

Forslaget til nytt eiendomstilskudd skal i likhet med dagens kapitaltilskudd bidra til å kompensere for renter og avskrivningskostnader til barnehagebygget. Vi foreslår å innføre en etableringsgodkjenning, og vi foreslår at kommunen skal få større mulighet til å prioritere ideelle barnehager. Regjeringens forslag stiller også tydeligere krav til bruk av tilskudd og foreldrebetaling. Forslaget skal bl.a. hindre at barnehager pådrar seg urimelig høye husleiekostnader ved salg av eiendom.

Regjeringen foreslår å gi lokalt folkevalgte muligheten til å bestemme lokale forskrifter om åpningstid, krav til bemanning og kompetanse og maksimalt nivå for foreldrepenger. Lokale forskriftskrav som koster penger, skal finansieres av kommunen fra det tidspunktet de innføres.

Utfordringene med å rekruttere og beholde både fast ansatte og vikarer og få ned både sykefravær og arbeidspress er en av de største utfordringene vi har, ikke bare i barnehagesektoren, men – som tidligere nevnt – i hele velferdssektoren. Lovforslaget om styring og finansiering handler ikke om bemanning, men det rydder likevel i et lovverk som i dag står i veien for at både bemanningsutfordringer og barnehager generelt prioriteres høyere lokalt.

Regjeringen har tatt flere grep for å styrke bemanningen. I 2025 er 800 mill. kr av veksten i kommunenes frie inntekter begrunnet med bemanningssituasjonen i barnehagene. 14 norske kommuner som har egne områdesatsinger, har fått 209 mill. kr i ekstra øremerkede midler til ekstrabemanning. Vi legger opp til å styrke kommuneøkonomien ytterligere i 2026. Vi skal gi flere som arbeider i barnehagen, muligheten til å utdanne seg til barnehagelærer i kombinasjon med å jobbe. Fra høsten 2025 kommer 165 flere studieplasser, og i vår la regjeringen også fram en veileder om tilstrekkelig bemanning, som er tydelig på ansvaret barnehagene har for å sørge for at det er nok ansatte til stede med barna hele barnehagedagen.

Jeg har tro på at de foreslåtte endringene vil gi barn, foreldre, ansatte, kommuner og barnehager et godt og forutsigbart regelverk for framtiden og et bedre utgangspunkt for å løse bemanningsutfordringene.

Margret Hagerup (H) [12:09:54]: Noen av mine første minner om mestring og fellesskap er fra barnehagen. Jeg lagde ting, jeg knyttet vennskap, og jeg møtte voksne som lyttet og var nysgjerrige på historiene jeg fortalte. De ga meg trygghet og en god start i livet. Når vi investerer i barnehager med kompetente ansatte, legger vi grunnlaget for at barn skal lykkes i livet.

I mange år hadde jeg barna mine i det jeg opplevde som verdens beste barnehage. Jeg visste at de ble møtt av trygge voksne. Barnehagen var kommunal, men det var tilfeldig. Altfor ofte handler debatten om privat velferd mer om hvem som driver tjenestene, enn hvordan de drives. Jeg var fornøyd med barnehagen fordi den var god, ikke fordi den var offentlig eid.

Høyre har stått på for barnehagesektoren, for vi har sett hva som står på spill når fokuset vris fra kvalitet til eierskap. Jeg har snakket med barnehageansatte som ikke tør å si hvor de jobber, i sosiale sammenhenger, fordi de stemples som velferdsprofitører.

Barnehageløftet hadde ikke vært mulig uten private aktører, og det brede forliket i 2003 var viktig for å sikre full barnehagedekning. I dag er over 40 pst. av barnehagene private. Foreldre med barn i private barnehager rapporter i snitt høyere tilfredshet, og sykefraværet er lavere. Det viser at vi kan lære av hverandre og styrke sektoren gjennom mangfold. Derfor ble vi bekymret da Støre-regjeringen ville utrede hvordan kommersielle aktører kan fases ut fra velferdstjenestene. Heldigvis gjorde de retrett, men forslaget var et alvorlig signal om at ideologi settes foran barna, og det kom ikke alene.

Støre-regjeringens opprinnelige lovforslag ville gjort det vanskeligere å drive private barnehager og ført til at mange måtte legge ned. Nesten 40 pst. av de private barnehagene gikk med underskudd i 2023, og når økonomien er usikker, blir det vanskeligere å investere og utvikle. For Høyre er det viktig å sikre dette mangfoldet, gi foreldrene valgfrihet og sikre ansatte trygge arbeidsvilkår og pensjon. Da er det en forutsetning at barnehager – uavhengig av eierform – behandles likt.

Vi er glade for at Arbeiderpartiet har snudd og kommet til Høyre for å sikre flertall. Høyre er tydelige: Kommunene skal ikke kunne forskjellsbehandle barn basert på eierform. Vi vil sikre forutsigbare og rettferdige vilkår for alle barnehager, private som offentlige. Vi må likebehandle offentlige, ideelle og private barnehager. Klarer vi det, tar vi vare på bredden i tilbudet, samtidig som vi bidrar til at det offentlige får konkurranse på kvalitet. Vi hever standarden for alle og bevarer viktige arbeidsplasser til barnets beste. I dag sikrer Høyre et bredt flertall, for barna må stå i sentrum, og ikke ideologien.

Irene Ojala (PF) [12:13:07]: Pasientfokus sitter ikke i utdannings- og forskningskomiteen, og jeg setter stor pris på at vi har fått lov til å være med på hele prosessen, også barnehageforliket, som vi ble enige om for et år siden, et forlik som danner grunnlag for endringene vi i dag har fått i barnehageloven.

Det har vært en interessant prosess, og jeg vil takke saksordfører Elise Waagen for spesielt god ledelse gjennom en lang og tidkrevende prosess. Jeg vil også takke alle andre i komiteen fra ulike partier som med god vilje har jobbet fram disse positive endringene i barnehageloven.

For en førstereispolitiker, som jeg jo er, har det vært motiverende å se hvordan god politikk kan skapes hvis viljen er til stede. Jeg er også glad for at jeg har fått lov til å bruke min rådgiver til en del av møtene, for jeg har jo også mange andre ting å følge med på underveis.

Når Pasientfokus er med på dette brede forliket, er det fordi det har vært tydelig at det er behov for bedre rammevilkår for de private barnehagene, og fordi vi mener at dette brede forliket gir bedre løsninger på dagens problemer enn dagens system. Og så er det slik at et bredt forlik gir forutsigbarhet. Pasientfokus mener at det er bra og viktig at et bredt flertall i Stortinget bidrar til en løsning som står seg over tid, slik sektoren har etterspurt.

Pasientfokus håper og tror at dette skal treffe godt og sikre at små og forskjellige typer barnehager får et samlet tilskudd som er nok til å fortsette en sunn og bærekraftig drift, til beste for barna, familiene og de ansatte.

Vi har mange private barnehager også i Finnmark, og jeg tror at dette vil treffe godt også hos oss. Det er ingen som vet akkurat hvordan et nytt regelverk og system vil slå ut for hver enkelt barnehage, om denne modellen treffer riktig. Derfor er det viktig at vi har fått på plass en sikkerhetsventil med en søknadsordning som skal sikre at den enkelte barnehagen faktisk kostnadsdekkes, slik det kommer fram i komiteens tilråding i II, III og IV.

Vi har fått en del kritikk for at vi ikke har avtalt kvalitetsforbedringer, f.eks. økt bemanning. Til det vil jeg si at avtalen vi har inngått, ikke skulle handle om dette. Vi har avgrenset denne prosessen til å handle om styring og finansiering av private barnehager. Det er selvfølgelig masse annet å ta tak i etter hvert i barnehagepolitikken, bl.a. nødvendigheten av å øke bemanningen og forbedre kvaliteten. Men det får Stortinget mange andre anledninger til å diskutere, og jeg ser jo allerede at diskusjonen er i full gang her i salen om det. Endringer i barnehageloven er en avtale som Pasientfokus og jeg har vært med på, og jeg vil stemme for komiteens tilråding i sin helhet. Takk.

Kari-Anne Jønnes (H) [12:16:09]: Politikk er det muliges kunst, og i denne sammenhengen, i barnehagesaken, var det muliges kunst og målet for den å få et forlik som kunne stå seg over tid. Fremskrittspartiets representant snakker om forliket som var den gang da, i 2003, som svært vellykket. Jeg er enig i representanten Gulatis beskrivelse av sektoren som den er per nå, og har vært i noen år, i det senere. Nettopp derfor har Høyre tatt ansvar.

For oss er ungene våre det viktige i hver eneste barnehage i hele landet. For oss har det vært viktig å lytte til dem som jobber i barnehagene, og til dem som har ungene sine i barnehagen – som ønsker at vi politikere skal snakke med hverandre og ikke rope til hverandre, og som ønsker en løsning og et forlik som kan stå seg over tid.

Det har også Høyre ønsket, og derfor forble vi i de forhandlingene. Jeg tør minne om at det som lå på bordet fra regjeringen, hadde flertall. Hvis man vil gjennomføre politikk, må man ta ansvar, og man må sitte der når politikken utformes. Det har vi gjort, for vi vil ikke gamble med norske barnehager. Vi vil ha trygge, forutsigbare rammevilkår som gjør at de som driver barnehagene, og som eier barnehagene, vet hva de har å forholde seg til i dag, i morgen og neste år. Det er det det handler om hvis man vil være et ansvarlig parti. Da må man være der når forlik forhandles.

Så vil jeg minne om at Høyres representanter hele veien har vært helt tydelige på at vi må ha en søknadsordning – en fungerende, utvidet søknadsordning – og det har vi forhandlet inn. Det har vi nå. I tillegg til en sjablongordning vil det sørge for at alle barnehager, som statsråden bekreftet her i stad, får dekket sine dokumenterte pensjonsutgifter. Det er en betydelig trygghet.

I tillegg videreføres det overordnede prinsippet om likebehandling, men det er også sånn at like tilfeller skal behandles likt, og det betyr at der kommunen har ekstra innsats, der skal også de private barnehagene få et ekstra tilskudd på toppen av grunntilskuddet. Det er å ta dagens barnehagesektor på alvor. Det er å ta barnehagene på alvor – både foreldre, ansatte og de som styrer barnehagene. Når vi har sittet i det forhandlingsrommet, er det fordi vi vil ha en vellykket, veldrevet barnehagesektor over tid, og da tar vi ansvar og gjennomfører god politikk.

Himanshu Gulati (FrP) [12:19:23]: Jeg vil gå mer i dybden på hvilke forslag som Fremskrittspartiet fremmer i denne saken. Når det gjelder den proposisjonen som foreligger, og den enigheten man er kommet fram til, mener vi at likebehandlingen fortsatt ikke er godt nok sikret, at den åpner for for mye kommunalt skjønn, og at man vil se en større forskjellsbehandling mellom kommunale og private barnehager. Derfor har Fremskrittspartiet sitt eget forslag, som vi mener styrker og ivaretar likebehandlingen. Det er allerede tatt opp.

Det andre spørsmålet gjelder pensjon. Når det gjelder barnehageøkonomien, er det ganske teknisk og komplisert, men når det gjelder de tre pilarene som utgjør økonomien til private barnehager, må de ses i sin helhet. Det vi mener at forslaget som ligger på bordet, gjør, er å justere én av disse pilarene, nemlig pensjon, noe som gjør at noen barnehager vil få mindre i inntekter, uten at man justerer de andre inntektspilarene. Vi mener at dette derfor ikke er en god løsning, og derfor er vi imot den.

Det tredje jeg vil ta opp, er noe Fremskrittspartiet tok opp allerede i fjor i forbindelse med forhandlingene. Vi har også tatt det opp senere i skriftlig spørsmål og i replikkrunder her i Stortinget. Det er tallgrunnlaget. Vi synes politisk uenighet er både legitimt og bra, men man må kunne ha en lik virkelighetsbeskrivelse og like fakta, og der har vi flere ganger utfordret på hvorfor tallene til regjeringen og dem private barnehager selv opererer med, er ulike. Vi mener at det ikke er blitt ryddet opp i eller kommet fram til selv i den proposisjonen som er lagt fram, og vi har derfor foreslått at saken sendes tilbake til man har et omforent tallgrunnlag.

Når det er sagt, er vår konklusjon at dagens lov i helhet er bedre enn det flertallet her foreslår. Derfor ønsker vi å beholde dagens lov til fordel for det som her foreslås, men hvor man retter opp de største svakhetene. Derfor har vi fremmet forslag om en ny søknadsordning og også forslag om en del andre rettelser som vi mener vil rette opp i de svakhetene som i dag er med på å skape usikkerhet for private barnehager, og som også gjør at pengene går til andre ting enn de bør gå til, nemlig primært innhold og kvalitet for barna.

Vi har allerede tatt opp våre forslag. Vi i Fremskrittspartiet går inn for dagens lov, men med en forsterket ny søknadsordning og med en del andre endringer av det som ikke fungerer godt i dag.

Hege Bae Nyholt (R) [12:22:23]: Da jeg stilte til valg, lovet jeg på personalrommet alltid å snakke om bemanning. I mange år var min arbeidsplass på et linoleumsgulv, ikke på rød fløyel. Det gulvet delte jeg med Kari, Elin, Kristine, Johan, Jeanette og Maria. Vi hadde hverdager som handlet om å åpne opp døra, porten og hjertet for de ungene og familiene som kom inn. Det var bleieskift, det var Cherrox, det var brødskiver med leverpostei og det var turer i nærmiljøet – en og annen gang tok vi en buss også. Det skulle være en pedagogisk institusjon, det skulle inneholde læring, og det skulle være magisk. De skulle oppleve glede. Ungene skulle oppleve å bli sett.

Sannheten var at vi ofte sto alene om morgenen, når ungene ramlet inn med søvn i øynene og håret til alle kanter – noen blide og glade fordi de hadde sett en katt på veien, andre rasende fordi de hadde stått opp på den berømte feil foten, og med foreldre som innså at regntøyet lå igjen i gangen, eller at det ikke var mulig å få ungen ut av pysjen. Dere aner ikke hvor mange barn jeg har hjulpet av med pysj og på med bukse. Vi sto der alene, og det blir ikke alltid så bra hvis fire har raserianfall samtidig, og femtemann egentlig har lyst til å snakke om blåveis. Vi serverte mat, løste konflikter og hadde utetid mens andre hadde pausetid, plantid og møter. Når ettermiddagen kom og alle var slitne, sto vi der alene igjen.

I pandemien testet vi oss ved første snufs. Vi lærte oss å vaske LEGO med sprit, og vi hadde samlingsstund på Teams for ikke å glemme hvem vi var – vi var jo fortsatt Sneglehuset, Marihøna, Kongla eller Pinnen – og vi levde i kohorter. Vi tenkte: Nå, nå ser de oss. Nå ser de innsatsen – de hadde jo klappet kollektivt en fredag klokken 16.30. Men nei. Med normaliseringen var det igjen tilbake til hverdagen.

Vi har både et foreldreopprør og et barnehageopprør. Det er de foreldrene som er bekymret over nok engang å levere ungen til en voksen de aldri har møtt før. Det er de foreldrene som når de henter, må si: Barnet mitt, det er han med blå dress der borte. Det er de ansatte som ikke syns at kvaliteten holder, for det er ikke mulig å strekke seg i alle retninger hele tiden.

Jeg syns det er bekymringsfullt at flertallet i denne salen ikke har tatt på alvor og ikke lyttet til Utdanningsforbundet, Fagforbundet, Barnehageopprøret og Foreldreopprøret. Å satse på bemanning er å satse på ungene, og det er å satse på framtiden. Det er fortsatt tid til å gjøre det.

Elise Waagen (A) [12:25:45]: Det er en bred barnehagesektor som stiller seg bak forliket som et flertall av Stortinget står bak. Det blir sagt fra talerstolen her, bl.a. fra Fremskrittspartiet, at man ønsker å beholde dagens lov. Det er ikke et alternativ å beholde dagens lov. Vi har fått en enstemmig tilbakemelding fra barnehagesektoren om at dagens lov er et system som ikke står seg over tid, og at vi er på overtid med å få ryddet opp i dette. Her snakker vi om årevis med utredninger og høringer. Omsider står vi her i dag, og Fremskrittspartiet ønsker å la muligheten gå fra seg.

Jeg må rette opp i noen ting som har blitt sagt her. Det blir sagt at likebehandling ikke er ivaretatt i loven. Det er feil. Likebehandling må ivaretas, og nå sørger vi omsider for at likebehandling også betyr at like tilfeller kan behandles likt. Det er også blitt hevdet at noen barnehager vil få mindre gjennom nye regler for pensjon. Med det nye pensjonssystemet sørger vi nå for mer treffsikre tilskudd, og at en faktisk nå får pensjonstilskudd ut fra de faktiske kostnadene en har. Dette er med på å sørge for at ansatte i private barnehager kan få likeverdige pensjonsvilkår. Mange barnehager vil også få mer pensjonstilskudd gjennom at man nå får på plass et nytt system.

Jeg vet ikke hvordan spåferdighetene til Fremskrittspartiet er, men det er ingen her som har sagt noe om å slå fast prosentsatser eller hvor mye som skal være tilskudd. Nå slår vi fast loven, og så er det forskriftene som kommer til å slå fast hvor mange prosent og hvor mye penger dette kommer til å utgjøre. Å hevde at noen får mindre tilskudd, har man direkte ikke grunnlag for. Nå sørger vi for at vi får på plass et nytt, treffsikkert system.

Nå står vi omsider her og får på plass en ny lov. Det er en lov som står seg over tid, en lov som sørger for at vi rydder unna mye usikkerhet. Dette er et forlik som vi ikke nødvendigvis er hundre prosent enig i. Det tror jeg ikke noen av partiene som står bak forliket er, men det er det et forlik er: nettopp at vi finner sammen til det beste for barnehagene og ungene og sørger for at vi enes om det som er mulig. Det er norsk politikk på sitt beste – ikke å ri kjepphester eller ta ideologiske kamper.

Nå rydder vi veien. Nå kan vi rette blikket mot nettopp bemanning i barnehagen. Vi kan sørge for at vi får gjort noe med sykefraværet og rekrutteringsutfordringer. Dette er et arbeid som regjeringen allerede er godt i gang med, og jeg er glad for at statsråden allerede har lagt fram en ny veileder for bemanning i barnehagen, nettopp for at denne skal være forsvarlig. Jeg er glad for at dette nå får flertall i dag.

Himanshu Gulati (FrP) [12:28:59]: Jeg vil også gratulere avtalepartiene med enigheten de har oppnådd, selv om Fremskrittspartiet ikke står bak den.

Det ble sagt nå fra talerstolen at en samlet barnehagesektor står bak den enigheten som er kommet. Det vil jeg gjerne korrigere. Både i høringen og i de møtene vi har hatt i etterkant, sier bl.a. NHO Geneo, som representerer en stor andel av de private barnehagene i Norge, at ingen avtale er bedre enn det de oppfatter som en dårlig avtale.

Det er innholdet som er det viktigste for Fremskrittspartiet. Vi mener at de siste fire årene har representert en politikk som har ødelagt for forutsigbarheten og skapt sterk uro og også økonomiske problemer for den private barnehagesektoren. Vi ønsket samtaler for å rette opp i dette, men når det er to måneder til velgerne skal si sin mening om retningen videre, mener vi at å gå inn i en avtale vi oppfatter som dårlig, er feil vei å gå.

Hege Bae Nyholt (R) [12:31:00] (komiteens leder og ordfører for saken): Først vil jeg benytte anledningen til å takke komiteen for godt arbeid. Jeg vil også benytte anledningen til å takke komitérådene, tekstsenteret og andre instanser som sikrer at vi har muligheten til å gjøre best mulig politisk arbeid til enhver tid. Jeg vet at det er travle tider for alle, og da er det på sin plass å takke dem som ikke er like synlige som stortingsrepresentantene. Det tenker jeg kanskje kler denne debatten litt ekstra, når vi skal snakke om nettopp etikk og livssyn. Også takk til Kristelig Folkeparti for å løfte debatten om kristendom og kristen kulturarvs rolle i skolen.

Jeg vil gå over til å si noe om Rødts syn. For Rødt er det grunnleggende at man skal vise respekt for ulike religioner og livssyn. For å sikre et raust og inkluderende samfunn for muslimer, ateister, kristne og humanister, for å nevne noen, er det nødvendig med kunnskap.

Jeg tror jeg har sagt utallige ganger fra denne talerstolen at skolen er vår viktigste fellesarena for barn og unge, men grunnen til at det gjentas ofte, er at det er sant. Dermed er altså skolen kanskje den viktigste arenaen for å fremme kunnskap som nettopp skal sørge for raushet og toleranse.

Rødt er uenig med forslagsstillerne i at én religion skal løftes høyere i norsk skole framfor andre. Vi vil ha filosofi-, livssyns- og religionsfag som ikke favoriserer noen trosretning. Å løfte én religion framfor andre bidrar til å svekke kvaliteten i undervisningen av de andre religionene og av faget som helhet.

Vi bør vise lærerne våre tillit og ha tro på at de kan formidle både norsk kultur og historie, som er grunnleggende for å sikre både anerkjennelse og befolkningens vilje og evne til å verne om og styrke kulturelle uttrykk, tradisjoner og håndverk. Når man er trygg på sin egen kultur, er det også lettere å være åpne for andre.

Rødt støtter ikke Kristelig Folkepartis forslag.

Lise Selnes (A) [12:33:13]: Først av alt vil jeg også takke alle dem som legger til rette for alle disse sakene vi jobber med, og debattene vi har. Jeg vil også særskilt takke saksordføreren i denne saken, vår eminente komitéleder som gjennom snart fire år har styrt oss med trygghet og verdighet.

For Arbeiderpartiet er det viktig at norske elever får kunnskap om kristendommen og den kristne kulturarven i norsk skole. Undervisning om vår humanistiske og kristne kulturarv gir oss forankring, samler oss og gir oss en forståelse av samfunnet vi lever i. Derfor er dette forankret i opplæringslovens formålsparagraf. Det er et verdigrunnlag som alle fag skal være med på å realisere.

KRLE-faget i norsk skole skal gi norske elever kunnskap om og forståelse for de store verdensreligionene, det skal gi elevene våre økt respekt og toleranse for ulike tros- og livssyn, og det skal hjelpe elevene til etisk refleksjon og kritisk tenkning om dilemmaer og hjelpe dem å utforske egne verdier og tanker og egen tro. KRLE skal også gi kunnskap om vår kristne kulturarv, som ligger til grunn for hvordan samfunnet vårt her i Norge er bygd opp.

Det er også viktig at elever i norsk skole får kunnskap om verdens religioner. Det er nødvendig for den mangfoldige befolkningen i vårt land, slik at vi kan forstå og respektere hverandre uansett hva slags bakgrunn vi har. I KRLE-faget er dette helt grunnleggende. Samtidig er det slik i dag at om lag halvparten av undervisningen i KRLE-faget handler om kristendomskunnskap. Kristendom er også nevnt eksplisitt i kompetansemålene i læreplanen vår. Med bakgrunn i dette støtter ikke Arbeiderpartiet dette Dokument 8-forslaget.

Jan Grønningen (H) [12:35:33]: Da jeg tok sete som vararepresentant i denne salen i går, fikk jeg en melding fra min sønn som er avgangselev i den videregående skolen. Han kunne fortelle at han var kommet opp i muntlig eksamen i faget religion. Jeg gratulerte og kunne replisere at det hadde faktisk jeg også, og håper derfor at stortingspresidenten kan krysse fingrene for at både far og sønn består sin eksamen.

Høyre deler Kristelig Folkepartis engasjement for å sikre at barn og unge får innsikt i kristendommen og den kristne kulturarven. Det er grunnleggende for å forstå norsk historie, identitet, kunst og demokrati, og verdier som menneskerettigheter, likestilling og rettsstat. Derfor er jeg fornøyd med at Solberg-regjeringen fastsatte at om lag halvparten av KRLE-faget skal handle om kristendom. Det gir kristendommen en naturlig og viktig plass i undervisningen, samtidig som det ivaretar mangfold og respekt for ulike trostradisjoner. Men vi mener at det er uklokt å låse faget til eksakte prosentandeler i lov eller læreplan. Faget skal være en arena for refleksjon og mangfold, ikke en regnskapsøvelse.

Vi ser hvert år, særlig i førjulstida, at samfunnsdebatten om skolegudstjenester blusser opp. Dette illustrerer et vedvarende behov for tydelig informasjon om skolens rolle og ansvar. Høyre har vært tydelig på at skolegudstjenester skal være et frivillig tilbud og ikke et pålegg. Det skal være rom for tradisjoner, samtidig som retten til fritak og respekt for trosmangfold skal ligge fast. Når skoler legger til rette for dette på en inkluderende måte, styrker det elevenes forståelse for samfunnets kulturarv uten å presse enkeltindividet. Vi mener derfor at skolens danningsoppdrag må suppleres med mer tydelig veiledning og informasjon, og ikke med overstyring eller mistro.

Det er også greit å være bevisst på Norges menneskerettslige forpliktelser. I Folgerø-dommen fra 2007 ble Norge dømt i Den europeiske menneskerettsdomstol fordi kristendommen hadde en så dominerende plass i det daværende KRL-faget at det kunne krenke foreldres rett til livssynsnøytral undervisning. Å innføre et krav om 75 pst. kristendomsundervisning vil kunne bringe oss til samme type konflikt med både EMK og FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter. Vi ønsker heller å styrke skolens rolle i å bygge felles referanser og kulturell forankring. Derfor støtter vi kunnskapsministerens initiativ om å utvikle støttemateriell som kan fremme fellesskap og forståelse for norsk kultur og tradisjon, inkludert kristen kulturarv, på tvers av fag.

Høyre vil stå opp for en verdiforankret skole, for kunnskap om vår kristne kulturarv og for et KRLE-fag som er både historisk forankret og inkluderende. Derfor støtter vi ikke forslaget, men vi støtter intensjonen – med klokere virkemidler.

Kjersti Bjørnstad (Sp) [12:38:56]: Kristendommen og den kristne kulturarven former det norske samfunnet og har gjort det gjennom generasjoner. Det handler ikke bare om religion, det handler om språk, høytider, verdier og vår felles historie. Senterpartiet mener det er viktig at barn og ungdom i den norske skolen får grundig kunnskap om dette.

Vi deler engasjementet bak representantforslaget, men vi kommer ikke til å støtte det å endre fordelingen i KRLE-faget slik det er foreslått. Det avgjørende for oss er at faget fortsatt skal bidra til en bred og balansert undervisning i religion, livssyn og etikk, hvor kristendommen utgjør en vesentlig del, men hvor også kunnskap om andre trosretninger og livssyn inngår. Det styrker evnen til å leve i og med mangfoldet vi har i landet vårt.

Senterpartiet mener likevel at vi må gjøre mer for å løfte fram kristen kulturarv, norske tradisjoner og norsk historie i opplæringen. Det bør skje gjennom helhetlige endringer i læreplanverket, ikke gjennom rigid fordeling i ett fag. Derfor har vi fremmet forslag om at regjeringen bør sikre at dette innholdet får større plass i skolen, på tvers av fag. Jeg har også oppfattet det slik at statsråden er og har vært positiv til en slik endring av læreplanene, og jeg stusser derfor litt over at Arbeiderpartiet ikke støtter dette forslaget.

Vi har også lyst til å trekke fram skolegudstjenester som et viktig eksempel. Det er en norsk tradisjon som bør videreføres, og som mange barn, foreldre og lokalsamfunn verdsetter. Den norske kirke har en sentral rolle som bærer av kultur og tradisjon i hele landet, og skolegudstjenester må være en naturlig del av denne formidlingen – selvsagt innenfor rammen av frivillighet og respekt.

Vi har merket oss at statsråden har startet arbeidet med støttemateriell som skal styrke skolens arbeid med kulturarv og felles verdigrunnlag. Det er et viktig skritt, som vi støtter, for det handler om å gi elever felles referanser og økt forståelse av samfunnet de vokser opp i.

Vi trenger en skole som både gir røtter og viser vei, et KRLE-fag og et læreplanverk som samler og ikke splitter.

Med det tar jeg opp Senterpartiets forslag.

Himanshu Gulati (FrP) [12:41:42]: Kristendommen og den kristne kulturarven er en viktig del av Norges historie, Norges identitet og våre tradisjoner og er mye av det som binder oss sammen som samfunn, uavhengig av hva slags religion, om noen, man selv måtte velge å tro på.

Fremskrittspartiet har flere ganger, senest for et par måneder siden, fremmet forslag som understreker dette, bl.a. gjennom vårt forslag om julegudstjenester i skolen. Under forrige regjering var vi også med på å sikre at om lag halvparten av KRLE-faget skal dreie seg om kristendommen.

Vi støtter økt opplæring i både kristendom og hva den kristne kulturarven betyr for Norge som samfunn, men vi mener at det er flere fag enn kun KRLE hvor dette hører hjemme, ikke minst historiefaget. Vi fremmer derfor vårt eget forslag, som jeg gjerne ønsker å ta opp, som går ut på at mengden undervisning om kristendom og kristen kulturarv bør økes i de relevante fagene i skolen. Vi vil også subsidiært støtte forslaget fra Senterpartiet, og vi oppfordrer både Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og alle andre partier til å støtte vårt forslag subsidiært.

Hadle Rasmus Bjuland (KrF) [12:43:18]: Når jeg hører debatten som går om kristendom og kristen kulturarv i KRLE-faget, er det verdt å stille spørsmålet: Hva er det som gjør Norge så unikt? Hva er grunnen til at vi i flere tiår har hatt den lykkeligste, mest tillitsfulle og rikeste befolkningen i verden? Tro det eller ei, men det handler ikke om brunost og gul Solo på påsketur – det handler om noe dypere enn det. Det er verdiene som vi i generasjoner har samlet oss rundt, som har gjort oss til en unik nasjon, og nå lever vi i en tid hvor mye av dette grunnlaget er sterkt truet og er under press. Da er ikke svaret å svekke det som forener oss som nasjon, men det er heller å styrke det. Derfor foreslår Kristelig Folkeparti i dag å øke andelen kristendomsundervisning i KRLE-faget til tre fjerdedeler. Vi må anerkjenne at noen verdier har vært mer betydningsfulle og viktigere for det liberale demokratiet, som vi forsvarer mer enn noen gang.

Kristningen av Norge var et fundamentalt oppgjør i vår historie, hvor vi tok avstand fra verdier vi ikke vil assosieres med i dag. Vi gikk fra en tid hvor den største skulle bli den første, til en ny kristen æra hvor alle mennesker hadde en ukrenkelig verdi i kraft av å være seg selv. Dette tankegodset har vi bygd på i generasjoner – ja, i hele 1 000 år har vi bygd landet på de kristne verdiene. Det har lagt grunnlaget for ytringsfriheten, religionsfriheten, menneskerettigheter og rettsstat. I disse tider må vi verne om disse grunnstrukturene, og derfor må vi også verne om våre felles verdier, som binder oss sammen som land.

Hvert år er det nye kamper med politikere på venstresiden som vil avvikle skolegudstjenester. Nylig kunne vi lese i avisen Vårt Land om barnehager i Oslo som ikke feirer påske, men som feirer «gul fest», i frykt for ikke å framstå inkluderende. Den same mistilliten ser vi i dette Dokument 8-forslaget, når SV, Venstre og Rødt mener at kristendommen ikke skal ha noen forrang i KRLE-faget, og ikke vil erkjenne kristendommens betydning i samfunnet. Her er det store mangler i historiefortellingen.

Med dette vil jeg ta opp Kristelig Folkepartis forslag i saken.

Statsråd Kari Nessa Nordtun [12:45:49]: Skolen skal gi elevene historisk og kulturell innsikt og forankring, og skal lære ungene våre om felles verdier og tradisjonene som binder oss sammen som samfunn. Å ha solid kunnskap om vår felles historie og kultur er viktig for å forstå og være trygge på samfunnet vi lever i, og det er viktig for tilhørighet, for fellesskap og identitet.

Vår kristne humanistisk kulturarv er en viktig del av dette. Skolens verdigrunnlag er formulert i formålsparagrafen i opplæringsloven. Verdigrunnlaget bygger på en kristen og humanistisk arv og tradisjon, slik som respekt for menneskeverdet og naturen, nestekjærlighet, tilgivelse, likeverd og solidaritet. Dette er verdier som kommer til uttrykk i kristendommen og i andre religioner og livssyn, og som er forankret i menneskerettighetene.

KRLE er viktig i denne sammenheng. Elevene skal lære om religioner og livssyn. Faget skal legge til rette for demokratisk medvirkning, etisk refleksjon og bidra til at elevene utvikler dømmekraft. Elevene skal utvikle evnen til toleranse og til å leve i et mangfoldig samfunn, samt bevissthet om menneskeverd som en grunnleggende verdi i samfunnet vårt. KRLE er ikke et fag som gir opplæring til tro, men om tro. Faget er viktig for å forstå seg selv, andre og verden rundt oss. Faget skal bidra til respekt for ulikhet, og det er rett og slett en sentral del av skolens dannelsesoppdrag.

Det er naturlig at kristendommen har en viktig plass i KRLE-faget, fordi det er viktig å forstå hvordan den har formet samfunnet vi lever i, men det er ikke det eneste perspektivet som er viktig for å forstå dagens samfunn og verden rundt oss. Dersom tre fjerdedeler av undervisningen i faget skal brukes på kunnskap om kristendom, vil ikke faget lenger være det brede religions-, livssyns- og etikkfaget som følger av loven og læreplanverket, et fag som fungerer godt og har god forankring i skolen.

Både kunnskap om kristendommen, vår kristne kulturarv og innflytelsen på samfunnet vårt er allerede godt dekket i læreplanverket som helhet, og det er allerede i dag krav i læreplanen om at om lag halvparten av tiden i KRLE-faget skal brukes til kristendom. Jeg mener derfor det ikke er behov for den type læreplanendringer som forslagsstillerne foreslår.

Jeg er derimot opptatt av å styrke arbeidet med felles referanser og verdigrunnlag i skolen. Innspill jeg har fått, viser at det er behov for å utvikle støtte til skolens arbeid med verdigrunnlaget og opplæringen om kulturarven i de ulike fagene, og dette er et arbeid jeg allerede er i gang med.

Per-Willy Amundsen (FrP) [12:54:25]: Det er umulig å forstå vår sivilisasjon, vår kultur og hvem vi er, uten å forstå kristendommens unike plass gjennom vår historie, og som grunnlag for våre verdier – det vi definerer som vestlige verdier og som norske verdier. Den vestlige sivilisasjonen er uløselig knyttet til kristendommen. Den er altså helt fundamental for de gode samfunnene som Vesten har skapt, som jeg vil hevde – og det er utvilsomt viktig – at overgår alle andre samfunn verden har sett, i den forstand at vi har mer frihet, vi har mer stabilitet, og vi har bedre liv enn det man ser i andre kulturer og i andre kulturkretser. Dette har vokst ut av kristendommen. Det er helt fundamentalt. Det var et brudd med unåden i oldtidens moral, som står i kontrast til nåden og menneskeverdet i kristendommen.

Dersom man mener – og det er slik jeg oppfatter sosialistene som uttaler seg i denne saken – at det eksempelvis ikke skal ha noen annen plass enn andre religioner, som f.eks. islam, da er vi på ville veier. Det er en oppskrift på ikke å forstå seg selv. Det er en oppskrift på å gi andre kulturer, andre religioner, en plass i vårt samfunn som de ikke naturlig har. Jeg vil i hvert fall advare sterkt mot det. De kristne verdiene er altså så innarbeidet i vår kultur, de er i vårt kulturelle DNA, og når vi snakker om menneskeverd og menneskerettigheter, har alt dette sitt opphav i kristendommen.

Det er nok riktig som Kristelig Folkeparti er inne på, at kristendommen bør ha en større plass i KRLE-faget, uten at man bør sette noen prosentsats på det. Samtidig må vår kristne kulturarv også få en større plass både innenfor historie, samfunnskunnskap og norsk – ja, egentlig innenfor alle relevante fag i norsk skole, for dersom det går elever ut av norsk skole og ikke forstår den kristne kulturarvs viktighet for vårt samfunn, har den norske utdanningen sviktet.

Hege Bae Nyholt (R) [12:57:36]: Som en av de omtalte sosialistene som mener noe om dette, kjenner jeg et behov for å kommentere innlegget til representanten fra Kristelig Folkeparti.

Innimellom lages det noen myter og forestillinger om hva som foregår i norske skoler og norske barnehager. Vi ser det hver vår. Samtidig som hvitveisen kommer, kommer også forestillingene om fetisjshow i barnehagen, når vi faktisk sitter og fargelegger regnbueflagg. Det er også en slags forestilling om at man ikke kan synge en julesang eller snakke om påske, osv. Det er helt sikkert sant at det er en barnehage som hadde gul uke. Jeg er helt sikker på at det er etter en nøye vurdering, en pedagogisk diskusjon og en avgjørelse, på samme måte som når man i Nordland feirer at solen kommer. Man har ikke blitt mayatilbedere av den grunn. Man er solhungrig.

Jeg har i barnehagen under et måltid demonstrert hvordan Jesus red inn på eselet i Jerusalem, på samme måte som jeg har hatt foreldreopplæring i hva pinse er for noe. Jeg har også latt meg imponere over Skage barnehage i Nord-Trøndelag, som har Ramadan-kalender. Det er fullt mulig å være inkluderende.

Jeg har allerede avslørt at jeg har et år med rytmisk sportsgymnastikk bak meg. Jeg har også bak meg et år med religionsvitenskap. Da lærte jeg en ting, nemlig at kristendommen ikke oppsto i et vakuum. Den bygger på tidligere religioner som den har særs mange likhetstrekk med, og ikke minst er det en videreføring av andre religioner og livssyn. Vi kan ikke forholde oss til kristendommen som om den er den eneste religionen som skal undervises, eller som er det som har sikret oss et demokrati. Som sosialist vil jeg si at f.eks. arbeiderbevegelsen er en ganske relevant bevegelse å snakke om, hvis vi først skal snakke om demokrati og organisasjonsfrihet, osv. Det er mennesker som har slåss for ytringsfriheten og for organisasjonsfriheten. Det er også sånn at det har skjedd mange overgrep i religionens navn. Det får også være en del av undervisningen.

Jeg vil på det sterkeste oppfordre til at vi som landets øverste folkevalgte på ingen måte er med og opprettholder myten om at det skjer en masse rart og spekulativt preget av en slags wokebevegelse rundt omkring i landets barnehager og skoler. Det gjøres godt pedagogisk arbeid. La oss vise de ansatte tillit.

Øystein Mathisen (A) [13:00:26]: Jeg må si at føler denne debatten egentlig har mer med debatter som er i andre land å gjøre. Det er en import av konflikter og debatter andre steder, og man prøver å etablere dem i Norge også Man prøver å bygge på motsetninger, og man prøver å bygge forskjeller og avstand.

I denne debatten og i arbeidet med dette innlegget til representantforslaget har det vært helt tydelig hvor mye og hvor stor plass de kristne verdiene, den kristne kulturarven og de felles referansepunktene som ligger i det, har i norsk skole. Ministeren har også vært oppe og tydeliggjort at man må gjøre et bedre arbeid og ha støttemateriell for det. Det ligger i regelverket vårt. Det ligger i læreplanene. Det er masse rom i et KRLE-fag, der halvparten er viet kristendommen.

Spørsmålet er hva slags skole vi egentlig ønsker oss. Vi ønsker jo ikke en skole som skal definere for ungene hva som er rett, og hva som er galt. Vi skal gi dem verktøyene til å gjøre egne vurderinger, til å innhente informasjon, reflektere og forstå verden de lever i, og som de har rundt seg. Da kan ikke noe defineres som bedre eller viktigere enn noe annet.

Før denne debatten sa representanten Bjuland, som deltar i debatten, i media at «Kristne verdier er bedre enn andre». Et sånt utgangspunkt og et sånt utsagn og så mene at man skal gjøre et sånt vedtak, gjør det helt umulig, i alle fall for meg, å kunne være med på det. Definisjonen som brukes som grunnlag for at man skal ha mer kristendom i faget, er at det er bedre verdier. Jeg skal ikke definere noen andres verdier. Noen av mine grunnverdier er åpenhet og forståelse for andre, og jeg synes skolen skal legge til rette for at alle skal få lov til å utvikle de verdiene selv. Vi skal ikke definere og bestemme det for noen som helst andre.

Når representanten Bjuland også angriper venstresiden, med partiene Venstre, Sosialistisk Venstreparti og Rødt, og sier at det er stor mangel på historieforståelse, er det også å trekke det ganske langt å si at grunnen til at det norske folk er så lykkelig, er takket være de kristne verdiene og den kristne kulturarven. Det er mye som ligger bak. Velferdsstaten vi har, det trygge, gode landet vi har, og arbeidsmulighetene for folk, har også betydning. Å si at det er kristne verdier som er grunnlaget for det, er i alle fall en ganske entydig tolkning av Norges historie.

Kristendommen har spilt en viktig rolle i det landet vi har. Det har utviklet oss sammen med andre ting vi har blitt utsatt for. Opplysningstiden, som kom med tenkere som Voltaire, Kant og Locke, har også bidratt til det landet og den grunnloven vi har, med religionsfrihet, og som også sier at vi skal bygge på den historien vi har med den kristne kulturarven.

Grunnen til at vi har så små konflikter i Norge, er disse verdiene. Om vi skulle satt noen verdier over andre basert på religion, vil det ikke gjøre oss bedre rustet for å møte de utfordringene vi står foran.

Hadle Rasmus Bjuland (KrF) [13:03:40]: Etter å ha hørt denne debatten vet jeg ikke helt hvor jeg skal begynne, for det er mye å ta tak i. Jeg vil likevel kanskje begynne med å kommentere det som kom sist her, fra Arbeiderpartiet, for jeg blir litt overrasket over at Arbeiderpartiet legger seg på samme bunnivå som Venstre, SV og Rødt gjør i sine merknader, når de kommer med denne manglende stoltheten over det verdigrunnlaget som har vært helt avgjørende for landet vårt.

Hvis det ikke går an å si at noen verdier er bedre enn andre verdier, vitner det kanskje om hvorfor vi trenger akkurat denne diskusjonen, hvorfor vi trenger akkurat denne debatten. Ja, vi må erkjenne at det er noen verdier som har vært mer betydningsfulle for de grunnleggende frihetene som vi forsvarer. Da må vi ikke være likegyldige og si at alle verdier er like bra, og at alle kulturer er like bra, for det er noe som er særskilt for oss ved at vi bor her i dette landet, som vi har nytt godt av, og som vi i enda større grad må forsvare i tiden som kommer.

Jeg er bekymret fordi veldig mange unger akkurat nå vokser opp uten de samme referansepunktene som generasjonene før hadde. De ser ikke på de samme barne-tv-kanalene, de har ulike telefoner med ulike algoritmer, de blir matet med ulik informasjon. Nettopp derfor tror jeg det er viktigere at vi verner om de felles referansepunktene som den kristne kulturarven representerer, som nettopp kan være med og binde oss sammen som land, der vi kan ha en felles forståelse av noen grunnleggende friheter som har vært helt avgjørende for det samfunnet vi har.

Når vi i tillegg vet at det er eksempler på barnehager som ikke vil feire påske, i frykt for å ekskludere, og heller vil feire gul fest, vitner det om hvor lite stolthet det er i de verditradisjonene og den kulturarven vi er en del av. Jeg mener at skal vi klare å inkludere andre i vårt verdifellesskap, er vi helt avhengig av å kunne stå opp for norske verdier, norske kristne verdier. Da kan vi ikke ha denne relativismen som venstresiden her i dag tar til orde for, som egentlig gjør meg ganske overrasket og sjokkert, for jeg trodde ikke at det sto så ille til som det gjør.

Jeg må også si at når jeg leser innstillingen fra komiteen og ser hvordan Venstre, SV og Rødt sier at det er veldig viktig at vi ikke framhever kristendommen framfor andre religioner, mener jeg at denne debatten ikke er karikert. Det er kanskje viktigere enn noen gang at vi tar den nettopp i denne sal.

Per-Willy Amundsen (FrP) [13:06:31]: Representanten Nyholt fra Rødt og representanten Mathisen fra Arbeiderpartiet hadde helt sikkert ikke tenkt det, men de bekrefter jo egentlig problemet og grunnlaget for hvorfor vi i det hele tatt har denne diskusjonen, nemlig denne håpløse relativiseringen: Alle verdier er like gode, og det er ikke forskjell på ting. Den relativismen som plager oss i Vesten som en sykdom, må motsies. Derfor er denne debatten nødvendig.

Det er altså ikke sånn at alle verdier og verdisyn og religioner har lik verdi, i hvert fall ikke hvis man skal legge til grunn hvordan menneskene som lever under de regionene og de verdiene, opplever det. Det er en grunn til at vi har frihet i Vesten og ikke har det i mange andre deler av verden. Det har vokst ut av kristendommen. Det trenger man ikke å ha særlig mye historisk opplesing på for å forstå.

Til det å da trekke inn opplysningstiden – som om opplysningstiden kom fallende og bare sånn helt tilfeldig oppsto i Vest-Europa, i Vesten: Det skjedde jo fordi det var et grunnlag for at vi kunne få en opplysningstid, noe som igjen hadde sammenheng med kristendommen. Alle disse tingene henger sammen.

Til det å snakke om at ting har lik verdi, og at vi ikke skal ha noen objektive sannheter: Den tiden bør være forbi. Det finnes objektive sannheter. Det finnes verdier som er bedre enn andre. Det finnes sivilisasjoner, kulturer og land som det er bedre å leve i enn andre. Det er bare en sannhet. Det er sikkert ubehagelig for sosialistene å forholde seg til, for det er gjerne de landene som er styrt av sosialister det virkelig ikke er særlig bra å leve i. Men det er altså ikke mindre riktig av den grunn.

Da framstår det ganske merkelig at man mener at man liksom skal likestille fremmede kulturer og religioner i norsk kontekst med kristendommen og den kristne kulturarv. Det viser at det er behov for denne debatten. Det viser at det er behov for et oppgjør med det jeg oppfatter som en nedsnakking av vår egen kulturarv, en nedsnakking av det som har vært grunnlaget gjennom 1 000 år i Norge og i 2 000 år for den vestlige sivilisasjonen, nemlig kristendommens sentrale plass og arven etter den, som definerer oss i dag.

Hege Bae Nyholt (R) [13:09:39]: Det er sikkert underholdende, interessant og kanskje et billig triks å liksom dra i tvil moralen til folk i den andre politiske leiren, men det er jo ikke det dette handler om. Hvis det er noen tvil, så har jeg troen på fellesskapet, jeg har troen på de kollektive løsningene, og jeg mener at arbeiderbevegelsen har vært avgjørende for det demokratiske samfunnet vi lever i. Og ja, jeg mener også at det er mye godt å finne i alle verdens religioner.

Jeg vet også at det er forskjell på hvilket land man vokser opp i, og hvilken mulighet man har til å uttale seg, og så videre. Blant annet et av de landene som Fremskrittspartiet ofte har sett til, USA, begynner å bli et vanskelig land å leve i for svært mange, og hvor våre norske studenter ikke får fullføre studiene sine.

Det denne diskusjonen handler om, er jo utdanningssystemet vårt. Den handler ikke om meg eller Mathisen og hva vi måtte mene eller ikke mene. Om det er noen trøst, er jeg døpt, så det finnes kanskje også et håp for meg. Dette handler om vi har tillit til at landets lærere, barnehagelærere, barne- og ungdomsarbeidere, assistenter og miljøterapeuter klarer å formidle ulike kulturer og verdier til ungene våre. Det har jeg. Den tilliten har jeg til lærerskoleutdanningene, til barnehagelærerutdanningene, til alle dem som har gått barne- og ungdomsutdanningene, og så videre. Jeg har troen på at de klarer å formidle, fordi jeg selv har gått i den norske skolen, fordi jeg selv har jobbet i den norske skolen, fordi jeg har venner som jobber der, og fordi jeg har unger som kommer hjem og skal lære om kunst i buddhismen, men som også skal lære om kristendommen – fordi de har etiske diskusjoner, fordi de har diskusjoner om livssyn.

Det som bekymrer meg med den norske i barnehagen og den norske skolen, er at det ikke er nok folk på jobb til å gjøre jobben. Det er ikke nok ansatte. Det er ikke god nok bemanning til å ha den tette, gode oppfølgingen og til å kunne undre seg: Hvorfor er det sånn at ikonostasen i den kristne historien har mange likhetstrekk med hvordan det ble framstilt i egyptisk mytologi? For den har det. Den bygger på det. Er det noen linjer vi kan dra fra førkristne tider inn i kristne tider, som vi fortsatt ser i dag? Det er spennende diskusjoner å ta. Og hva har det å si for dagens barn og unge?

Jeg er helt enig i at det er et problem at vi ikke ser samme barne-tv – godt nok og ofte produsert i DDR for vår generasjon. Jeg er helt enig i at det er et problem at alt er lov og ingenting er lov. Men det løser vi ikke ved å sette spørsmålstegn ved de ansatte i barnehage og skole sin mulighet til å formidle gode verdier.

Alfred Jens Bjørlo (V) [13:12:48]: Eg kom litt uforvarande inn i denne debatten for å halde eit innlegg i neste sak, men eg finn det rett å ta ordet, for det kan ikkje bli ståande igjen som eit etterlate inntrykk at dette er ein debatt mellom ei høgreside og ei venstreside. Det er det overhovudet ikkje. Dette er ein debatt mellom liberale verdiar og djupt, djupt kristenkonservative verdiar, som representanten Bjuland representerer.

Eg skal gje representanten frå Kristeleg Folkeparti rett på eitt punkt. Det er at den debatten han dreg opp, kanskje er viktigare no enn nokon sinne. Det har han rett i. Kva er årsaka til det? Jo, dei syna representanten frå Kristeleg Folkeparti uttrykkjer her, om kristendom eller at kristne verdiar er betre enn andre verdiar, som han i dag seier i alle landets aviser. Det er dette som no skjer i USA, med president Trump. Ofra for det er minoritetar, kvinner og folk med ein annan bakgrunn, som no må leve liv i frykt. Det er dette som no skjer i Russland, der ein har hatt president Putin, som år for år har jobba seg tettare saman med kyrkja, og miksa saman religion – kristen religion – og politikk på ein måte som er mildt sagt farleg. Dette skjer i land etter land, og det er den kulturkrigen Kristeleg Folkeparti no ønskjer å dra opp her i Noreg også.

At denne debatten er viktigare enn nokon gong, er eg 100 pst. einig i. Det er då vi må stå opp for dei liberale verdiane, for menneskerettane, for det Noreg faktisk er. Den europeiske menneskerettsdomstolen har påpeikt – ut frå det grunnleggjande felles verdigrunnlag vi har i den vestlege verda – at det norske KRL-faget ikkje i tilstrekkeleg grad har teke omsyn til foreldras religiøse og filosofiske overtyding.

Vi skal ha eit liberalt og pluralistisk samfunn. Det er ikkje eit verdilaust samfunn, men det er ikkje eit samfunn der kristenkonservative verdiar får lov til å leggje sitt mørke teppe utover andre menneske sin fridom, anten ein er kvinne, representerer andre religionar eller andre minoritetar. Vi skal ha fridom for alle, ikkje minst i den Pride-månaden vi no er inne i.

Dette er no alvor. Seinast for nokre dagar sidan samanlikna Kristeleg Folkeparti sin fyrstekandidat i Hordaland i eit avisinnlegg 1. juni 2025 med 9. april 1940, som dagar då Noreg blei angripe. Det som skjedde 9. april 1940, var at Noreg blei angripe av ei framand okkupasjonsmakt. Det som skjedde 1. juni 2025, var at vi fekk innført ei ny abortlov. Den samanlikninga talar for seg sjølv.

Hadle Rasmus Bjuland (KrF) [13:16:06]: Jeg synes at disse beskyldningene som kommer fra Venstre, er dypt usaklige og virkelig ikke hører hjemme i denne debatten her. Det må gå an å ha en diskusjon om hvordan vi skal innrette KRLE-faget, og hvilke verdier som skal være med og kommuniseres i det faget, uten at en skal være med og skape et inntrykk av at dette er en slags amerikansk kulturkrig. Dette er bare med på å polarisere debatten enda mer, med å begynne å trekke fram at det er ytre høyre-krefter dette egentlig handler om. Det er så feil som det kan bli.

Skal vi verne disse liberale verdiene og det liberale demokratiet vi er stolte av, og som representanten Bjørlo snakker veldig varmt om, er det feil historiebeskrivelse ikke å erkjenne at det er de kristne verdiene som har vært helt avgjørende for at vi faktisk har de liberale verdiene. Jeg vil gjerne at representanten Bjørlo skal vise til hva slags samfunn som kan ha liberale verdier, uten at det er de kristne verdiene som har vært avgjørende for det.

Per-Willy Amundsen (FrP) [13:17:25]: Jeg må si jeg ikke lar meg sjokkere, men jeg lar meg nesten sjokkere over representanten Bjørlos utsagn fra denne talerstolen. Det er å gå ekstremt langt å slå representanter som tar til orde for å ta vare på vår kristne kulturarv, i hartkorn med ekstreme holdninger og ekstreme politiske bevegelser. Det vil jeg ta sterk avstand fra, men det viser behovet for å ta denne debatten nok engang, for folk har den type holdninger jeg oppfatter at representanten Bjørlo er eksponent for. I den grad man kaller det å være liberal, vil jeg si det er en ganske autoritær liberal tilnærming, hvor man slår alle man ikke liker, i hartkorn med ekstreme grupper. Jeg synes ikke det bidrar til å holde denne debatten på et verdig nivå. Jeg må si det er virkelig nedslående at Venstre står for de holdningene.

Alfred Jens Bjørlo (V) [13:19:04]: På vegner av saksordføraren vil eg begynne med å takke komiteen for godt arbeid og godt samarbeid i behandlinga av denne saka, som altså dreier seg om endringar i universitets- og høgskulelova, fagskulelova og studentsamskipnadslova.

I denne saka er det omtale av det rettslege grunnlaget for bruk av studentarbeid i såkalla plagiatkontroll, det vil seie kontroll av tekstlikskap for å avdekkje mistanke om fusk. Komiteen er einig om at det er viktig med klare og tydelege rettslege grunnlag for vurdering av studentarbeid for å sikre likebehandling av studentar i vurderingssituasjonen.

Komiteen merkar seg vidare at i det i lovproposisjonen er forslag til nokre mindre justeringar i reglane om studentombod i fagskulelova for å leggje til rette for etablering av eit nasjonalt studentombod. Det er gledeleg når ein i lengre tid har jobba for etablering av eit nasjonalt studentombod for fagskulestudentar. Eit nasjonalt studentombod for fagskulestudentar er viktig for å sikre dei likeverdige rettar.

Eg går over til å gjere kort greie for Venstre sitt syn i saka. Venstre har over lengre tid vore pådrivar for at også fagskulestudentane skal få eit studentombod, og er glad for at det no er landa på ein god måte.

Juks og plagiat er eit tema som har vore gjenstand for debatt i denne salen og i samfunnet elles. For Venstre er det viktig å understreke kor viktig det er med ein einskapleg og rettferdig praksis på tvers av institusjonane, og at det er god informasjon til studentane om reglar for plagiat og juks. Det er ein føresetnad for at regelverket skal opplevast som rettferdig.

Eit tidlegare stortingsfleirtal har bede regjeringa vurdere eit forslag om korleis studentar som sjølve ønskjer det, kan få utsett iverksetjing av vedtak om utestenging fram til ei eventuell klage på vedtaket er avgjord. Det opplever vi frå Venstre si side at regjeringa ikkje har følgt godt nok opp i proposisjonen. Juks og plagiat skal få konsekvensar, og det gjer det. Det er alvorleg for dei som blir tekne. Men desto viktigare er det at ein kan sikre at studentane kan klage på vedtaket før straffa blir iverksett. Slik kan ein unngå at studentar blir utestengde på feil eller for tynt grunnlag. Difor støttar Venstre forslaget om at institusjonen dersom ein student ber om det, skal utsetje iverksetjinga av eit vedtak om utestenging til klagefristen er ute eller klaga er endeleg avgjord, og vi beklagar at ikkje fleirtalet i komiteen støttar dette forslaget. Det meiner vi gjer at vi mister ein viktig sikkerheitsventil som vi har i mange andre tilfelle. Det er mange fallgruver med tanke på å få fleire studentar til å fullføre utdanninga si, vi treng ikkje fleire. Juks skal ha konsekvensar, men iverksetjing av straff før ein har fått moglegheit til å prøve saka si gjennom eit klageorgan, er ikkje vegen å gå. Med det tek eg opp forslaget som Venstre er med på.

Lise Selnes (A) [13:22:16]: I denne lovproposisjonen er det flere endringer i universitets- og høyskoleloven, fagskoleloven og studentsamskipnadsloven, og det er flere forslag som samlet sett vil bidra til en mer fleksibel og moderne regulering av både universiteter, høyskoler og fagskoler.

Jeg vil spesielt løfte fram endringen i fagskoleloven som legger til rette for nasjonalt studentombud. Dette har vært et etterlengtet vedtak fra fagskolestudentene, og det vil sikre at de får et bedre tilbud om råd og hjelp i studentsaker. Det å få på plass et fagskoleombud er omtalt i Arbeiderpartiets partiprogram, det er omtalt i Hurdalsplattformen, og her blir det levert på det. Jeg vil spesielt takke ONF for godt samarbeid i denne saken.

Det ligger inne forslag om at det skal utarbeides ulike standarder for plagiat og selvplagiat osv. Dette er ikke et forslag Arbeiderpartiet støtter, selv om vi vil understreke at det er veldig viktig at studenter håndteres mest mulig likt når slike saker dukker opp. Det er viktig å understreke at ulike fagretninger og ulike institusjoner har ulike typer eksamener, og dette er i stadig utvikling, og et sett av standarder bestemt politisk vil kunne begrense mulighetene for dette.

Det er som er viktig, er at institusjonene – gjennom arbeidet i UHR, og i samarbeid – får fram en mest mulig lik praksis i møte med ulike typer eksamensformer, i en verden der bl.a. kunstig intelligens både gir store muligheter og samtidig utfordrer måten eksamen gjennomføres på. Det skal være trygt for institusjonene, og det skal være tydelig for studentene hvordan eksamen gjennomføres og bedømmes.

Til slutt vil jeg løfte fram at regjeringen ikke går videre med forslaget om å åpne opp for egenbetaling for gjentak av tidligere beståtte eksamener. Det er bra å støtte opp om prinsippet for gratis høyere utdanning.

Kjersti Bjørnstad (Sp) [13:24:46]: Senterpartiet støtter de fleste forslagene i denne proposisjonen. Dette er endringer som styrker regelverket og gir mer forutsigbarhet, både for universiteter, for høyskoler og for fagskoler.

I likhet med andre representanter som har vært på talerstolen i dag, er vi også særlig fornøyd med at det nasjonale studentombudet for fagskolestudenter nå endelig blir realisert, og at det legges til Tromsø. Det har vi jobbet for lenge. Nå får også fagskolestudentene en uavhengig instans å støtte seg på, og vi får sikret like rettigheter uavhengig av institusjonstype. Det er gledelig.

Senterpartiet mener det er klokt å flytte hovedelementene for institusjonskategoriene fra forskrift til lov. Det gir større forutsigbarhet, tydeligere forventninger og politisk forankring. Vi må stille krav til kvalitet og være tydelige på hva som kreves for å være universitet eller høyskole.

Vi støtter også at ansettelser i ekstraerverv i særskilte tilfeller kan gjøres uten utlysning, men understreker at dette må være unntak, og at hovedregelen fortsatt skal være utlysning. Her er det viktig å balansere effektivitet med medvirkning.

Når det gjelder plagiatkontroll, støtter vi at det etableres klare rettslige rammer for bruk av studentarbeider. Samtidig er også vi opptatt av rettssikkerhet for studentene og tydelige, rettferdige reaksjoner. Å skille mellom plagiat og selvplagiat, og å sikre gode klagemuligheter, er helt grunnleggende.

Men vi er nødt til å prate litt om egenbetaling: Regjeringen velger å skrote forslaget om å ta betalt for gjentak av beståtte eksamener, men lar kuttet i bevilgningene til utdanningsinstitusjonene stå. Det gir verken faglig eller økonomisk mening. For Senterpartiet er det viktig at studenter fullfører sine studieløp på normert tid, og at vi tar inn over oss merkostnadene det har for samfunnet, institusjonene og studentene selv at studieløpet forlenges stadig vekk grunnet gjentatte eksamensforsøk.

Det er grunn til å lure på om statsråden har tatt inn over seg at nær 30 pst. av dem som melder seg opp til eksamen, ikke møter opp. Hvorfor er det rimelig at videregående elever skal punge ut for å ta opp igjen fag, mens studenter ikke skal betale for nye forsøk? Senterpartiet mener at institusjonene selv bør få vurdere om de vil kreve egenbetaling, særlig når de samtidig får mindre midler å rutte med.

Med det tar jeg opp forslaget som Senterpartiet står bak.

Himanshu Gulati (FrP) [13:27:51]: Jeg vil begynne med å si at proposisjonen inneholder flere forslag som samlet sett vil bidra til en mer fleksibel, tydelig og moderne regulering av sektoren. Det er bra. Jeg vil spesielt trekke fram det positive ved at man med dette også legger til rette for et nasjonalt studentombud. Det er også veldig bra.

Når det gjelder spørsmålet om fusk, er jo dette noe som har vært høyt på dagsordenen de siste årene. Vi har dessverre hatt flere sterke historier i mediene, hvor studenter har blitt utestengt fra universiteter og høyskoler fordi de er blitt anklaget for fusk som etterpå har vist seg å ikke være fusk. I noen tilfeller handler det om at folk er blitt utestengt fordi man tror de har kopiert noen, og så har det vist seg etterpå at noen andre har kopiert dem, og derfor har dette gitt utslag i kontrollen. Dette får dramatiske konsekvenser. Mange får sine liv satt på pause, de får sine framtidsplaner ødelagt og opplever dette som svært vanskelig, til tross for at de ikke har gjort noe galt. Derfor fremmet Fremskrittspartiet forslag, både før og for så vidt etter at vi hadde noen uheldige saker med statsråder som ble tatt for plagiat i sine masteroppgaver. Vi fremmet forslag om at ingen studenter bør stenges ute før klagen er blitt behandlet, slik at man sørger for at det kun er de som har gjort noe galt, som får en konsekvens, og ikke de som ikke har gjort noe galt.

I februar i fjor fikk vi flertallet i denne salen med oss. Det var vi veldig glad for. Vi fikk faktisk en enstemmig sal med på å be regjeringen vurdere å innføre dette. Dette ble utkvittert fra regjeringen kun to–tre måneder senere i RNB, og man valgte å ikke gå inn for det. Det mener vi var leit og ikke var å ta studentenes rettssikkerhet på alvor, spesielt i lys av de sakene vi har hatt.

Fremskrittspartiet, sammen med flere andre partier, fremmer derfor forslag nå om en lovendring som gjør at studenter ikke stenges ute før klagen eventuelt er behandlet i forbindelse med fuskesaker. Jeg vil ta opp de forslagene som Fremskrittspartiet er med på.

Grete Wold (SV) [13:30:28]: Dette er en sak som på noen områder kan framstå litt teknisk og kanskje ikke like lett å trekke fram de store og politiske linjene på. Men det er jo som kjent i detaljene vi finner gullet, for å bruke et litt mer parlamentarisk språk.

Jeg skal trekke fram to områder som er spesielt viktige for SV. Det betyr noe hvem som er med på å ta beslutninger. Det betyr noe hvem som har informasjon og påvirkningsmuligheter når det skal ansettes folk, både i små og i store stillinger. Vi er derfor, som NSO og Skolelederforbundet, skeptiske til at man vil effektivisere og med det også fjerne kravet om et innstillingsutvalg hvor flere får delta. Vi mener det viktigste er å ta gode, grundige beslutninger når folk skal ansettes, heller enn å gjøre det raskt og effektivt.

Det andre er en av tidens store utfordringer, nemlig plagiat og fusk. Dagens teknologi utfordrer oss der. Og selv om det er viktig med skjønn, må også studentene ha en helhetlig og rettferdig praksis å forholde seg til. Vi mener derfor at man må få fram så objektive regler for fusk som mulig og så like standarder vi kan, når det gjelder plagiat og selvplagiat. Blir man beskyldt for å ha gjort noe galt og utestengelse fra studier er konsekvensen, får det dramatiske konsekvenser for den enkelte. Vi må derfor være helt sikre når det gjøres, og derfor er det rettssikkerhetsmessig riktig å avvente til en klage er behandlet.

Flere har kommentert hvor bra det er at man nå ikke går videre med forslaget om å ta betalt for å ta opp eksamener, og jeg slutter meg til det. Jeg avslutter med at en god ting ikke kan sies for ofte, og det er viktig, riktig og meget gledelig at et nasjonalt studentombud for fagskolestudentene endelig er på plass. Studentenes rettssikkerhet skal ikke bare være fine ord, men skal medføre handling og endring der det er nødvendig. Det tror jeg ikke det er noen forslag igjen å ta opp.

Hege Bae Nyholt (R) [13:32:34] (komiteens leder): For to år siden var komiteen på komitéreise til New Zealand. Vi skulle fly mellom to byer, og det ristet såpass mye på den flyturen at jeg snakket intenst med sidekvinnen. Vi fortalte hverandre hvem vi var, hva vi hadde studert, og så spurte hun hvordan det var med det norske utdanningssystemet. Da sa jeg: Det er bra, det, det er fortsatt gratis. Da så hun på meg og sa: Det var vårt også en gang – ikke gjør samme tabbe som oss ved ikke å ta vare på det gratis og gode utdanningssystemet dere har. Noe av det beste ved det norske samfunnet er nemlig at alle skal kunne ta utdanning, at alle skal kunne ta høyere utdanning eller fagskoleutdanning, og at vi har ordninger for det.

Det er sånn at innimellom går man og tar en eksamen som man kanskje får akkurat på – og akkurat er ofte ikke godt nok til å gå videre. Det kan være mange årsaker til at man får akkurat. Kanskje hadde man ikke lest akkurat den boken, eller kanskje hadde man hatt akkurat litt for mange regninger det semesteret og måtte jobbe litt for mange skift på Meny eller på Burger King eller i barnehagen, sånn at man ikke hadde hatt mulighet til å følge de forelesningene. Derfor er det bra at det skal være mulig å ta eksamen på nytt igjen uten å måtte betale for det, for hvis man må betale for det, må man kanskje ta et enda et skift og lese enda litt mindre. Så det biter seg selv i halen.

Høyere utdanning har også vært en klassereise for særs mange av våre norske medborgere. Faren min er en av dem. Farfaren min sluttet å gå på skolen da han var 12 år. Han måtte ut og jobbe i skogen. Hans drøm for samtlige barn og barnebarn var at vi skulle bli ingeniør – og vi skulle bli ingeniør ved NTH. Det var det ingen av oss som ble. Det var nok egentlig hans drøm, for å være helt ærlig, men vi hadde muligheten til å gå videre.

I dag er det en gledens dag fordi fagskolene får sitt nasjonale studentombud. Dette har de bedt om i årevis. De burde ikke behøvd å be om det, men de har ønsket å ha det samme vernet som andre studenter. Vi har samarbeidet tett og godt med fagskolestudentene. Jeg vil bare si gratulerer til alle landets fagskolestudenter. Vi trenger dere – fortsett den viktige og gode jobben dere gjør.

Statsråd Sigrun Aasland [13:35:28]: I lovproposisjonen er det flere endringer i universitets- og høyskoleloven, fagskoleloven og studentsamskipnadsloven. En av dem er at vi foreslår at styrene ved universiteter og høyskoler skal kunne delegere til et ansettelsesorgan å gjøre ansettelser uten utlysning i ekstraerverv, dvs. såkalte bistillinger eller professor II-stillinger. Utlysning er viktig for å sikre at de best kvalifiserte søkerne blir tilbudt stillinger. Terskelen for å ansette også i ekstraerverv uten utlysning skal derfor være høy, og det skal fortsatt bare være adgang til det dersom særlige grunner taler for det. Jeg mener forslaget balanserer ulike hensyn godt ved at det opprettholder kravet om utlysning og høy terskel samtidig som dette vil lette den administrative byrden for styrene ved institusjonene. Det vi foreslår, er samme type regler som gjelder ellers i staten. Det betyr en forenkling av ansettelsesprosesser som harmoniserer regelverket med det som ellers gjelder i staten.

I proposisjonen er det også forslag om å lovfeste hovedelementene ved institusjonskategoriene universitet, vitenskapelig høyskole og høyskole. Ved å lovfeste disse vil loven både gi et tydeligere uttrykk for forskjellen mellom de ulike institusjonskategoriene og invitere Stortinget til å ta stilling til de mest sentrale kravene og endringer i disse.

Vi går ikke videre med forslaget i høringen om å åpne for at statlige universiteter og høyskoler kan ta betalt fra studentene for å ta opp igjen beståtte eksamener. Jeg er også opptatt av at studentene skal ha en god studieprogresjon. Det er uheldig dersom gjentak av eksamener går ut over det. Det er likevel lite som tilsier at studenter sitter på hendene et helt år for å ta opp igjen en eksamen. Det har de antakelig heller ikke råd til. Samtidig viser høringen at gebyrer ikke nødvendigvis er riktig virkemiddel for å sikre god progresjon, på den måten at flere instanser har pekt på at en egenbetalingsordning faktisk kan bidra til at studentene i større grad utsetter eksamen i stedet for å levere en eksamen de risikerer å ville ønske å forbedre senere. Jeg er dessuten bekymret for at et krav om egenbetaling for gjentak av beståtte eksamener vil treffe skjevt, ved at det vil ramme de minst ressurssterke studentene hardest og dermed forsterke sosiale forskjeller.

Det har vært en debatt i media om hvorvidt universiteter og høyskoler kan bruke innleverte studentarbeider til plagiatkontroll, eller om slik bruk bryter med opphavsretten. Vi mener universitets- og høyskoleloven gir tilstrekkelig hjemmel for slik plagiatkontroll, og for øvrig at utsettelse av vedtak om utestenging ved fuskesaker skaper uheldige insentiver, reduserer sanksjonsmuligheter og dessuten bryter med praksis for snarlig iverksettelse av tiltak.

Tobias Drevland Lund (R) [13:42:53] (ordfører for saken): La meg starte med å takke komiteen og komitéråden for samarbeidet ved behandlingen av denne saken. I dag debatterer vi Meld. St. 17 for 2024–2025, Samisk språk, kultur og samfunnsliv – Kommunale tjenestetilbud til samiske innbyggere.

Komiteen viser til at regjeringen årlig legger fram en stortingsmelding om samisk språk, kultur og samfunnsliv, og at dette er den syvende i rekken. Denne stortingsmeldingen er avgrenset til å handle om kommunene og fylkeskommunenes ansvar for å gi gode og likeverdige tjenester til den samiske befolkningen.

Komiteens flertall viser til at Stortinget behandlet sannhets- og forsoningskommisjonens rapport 12. november 2024, og at Stortinget gjorde 17 vedtak. Flertallet viser til at regjeringen startet arbeidet med å følge opp Stortingets vedtak, og Kommunal- og distriktsdepartementet har ansvar for å koordinere den oppfølgingen.

Det fremmes ti mindretallsforslag i saken her i dag og ellers fremmes komiteens tilråding av en samlet komité. Jeg forutsetter at de andre partiene redegjør mer for sine synspunkter, og jeg vil nå ta for meg Rødts syn på saken.

Jeg vil snakke litt om forslagene Rødt fremmer. Vi fremmer forslag som ber regjeringen vurdere en styrking av de økonomiske rammebetingelsene for de samiske forvaltningskommunene og komme tilbake til Stortinget på egnet måte. Det er fordi Sametinget, KS og Fagforbundet er blant dem som har spilt inn at de samiske forvaltningskommunene har merutgifter som ikke fullt ut dekkes i dag.

Vi har også forslag som ber regjeringen sørge for at det satses på flere tilgjengelige fysiske læremidler på samisk i skoleverket, dette fordi det var et av innspillene som kom på innspillsmøtet da Kommunal- og distriktsdepartementet arbeidet med meldingen.

Vi foreslår også å be regjeringen styrke de samiske språksentrene, og vi ber regjeringen i samarbeid med Sametinget og andre relevante aktører starte arbeidet med opprettelsen av et samisk språkombud. Dette er svært viktig og noe bl.a. Sametinget har jobbet for lenge.

Vi ber regjeringen særskilt granske implementeringsgapet innenfor språkrettigheter og i opplærings- og utdanningssektoren, med mål om å finne løsninger for å lukke det nevnte gapet, og vi ber regjeringen forsterke innsatsen for familier som lever i vedvarende lavinntekt i samiske kommuner.

Vi ber regjeringen vurdere hvordan man best kan etterkomme Sametingets krav om at Sámi klinihkka skal styres etter eget budsjett, med et styre oppnevnt av Sametinget. Vi ber også regjeringen framlegge en plan for å styrke krisesentertilbudet til den samiske befolkningen, særlig i Finnmark, og komme tilbake til Stortinget på egnet måte. Det er fordi dagens satellittløsning mellom Alta og Karasjok ikke er tilstrekkelig for å sikre samiske kvinner et skikkelig krisesentertilbud.

Det er leit at ingen av disse gode forslagene jeg nå har gått gjennom, får flertall i dag, men vi gir oss ikke. Med det tar jeg opp Rødts forslag.

Terje Sørvik (A) [13:45:52]: Arbeiderpartiet er opptatt av å føre en samepolitikk som sørger for at flere får tilgang til samiske språk og samisk kultur, og som bidrar til forsoning, forståelse og utvikling av samiske samfunn. Regjeringen er i gang med å følge opp Stortingets vedtak etter behandlingen av sannhets- og forsoningskommisjonens rapport, «Sannhet og forsoning – grunnlag for et oppgjør med fornorskingspolitikk og urett mot samer, kvener/norskfinner og skogfinner».

Arbeiderpartiet er opptatt av at våre folkerettslige forpliktelser blir etterlevd. Å sikre samiske innbyggere gode tjenestetilbud der språklige og kulturelle behov og rettigheter ivaretas, fordrer et godt samspill mellom ulike forvaltningsnivå. Kommunene og fylkeskommunene har en viktig rolle i det arbeidet.

Mange kommuner har utfordringer med å utvikle løsninger som ivaretar rettighetene til samiske innbyggere. Mangel på personell med samisk språk- og kulturkompetanse, uklare ansvarslinjer mellom forvaltningsnivåene, manglende rutiner for å følge opp samiske saker og negative holdninger til samer og samisk kultur i befolkningen, blant politikere og administrasjon i kommunene er blant hovedutfordringene.

Arbeiderpartiregjeringen arbeider langs flere akser for å styrke bruken av de samiske språkene, legge til rette for involvering av samiske interesser, øke kompetansen hos og rekrutteringen av personer med kunnskap om samisk språk og kultur og sikre at samiske innbyggere får gode og likeverdige tjenester. Den årlige meldingen til Stortinget om samisk språk, kultur og samfunnsliv utgjør et viktig element som del av regjeringens helhetlige samepolitikk.

Anne Kristine Linnestad (H) [13:48:04]: Det finnes ikke ett samisk samfunn, én samisk kultur eller ett samisk levesett. Det må vi legge til grunn når vi snakker om kommunale tjenester til samiske innbyggere. For eksempel har unge mennesker med samisk tilhørighet ikke samme utgangspunkt som godt voksne. Det er sterkt når den unge lederen av Máze bygdelag forteller om behovet for et senter i Máze som kan bidra til økt kunnskap og forståelse for den urett som de samiske samfunnene har blitt utsatt for – helt fra 1721, da Máze kapell ble bygget, og til utbyggingen av Altavassdraget sett fra Máze-samfunnets side. De vil fortelle sin historie om hvordan innbyggerne i den lille bygden kjempet for å beholde kulturen, språket og levemåten sin mens storsamfunnet ville demme opp elver og legge hele bygden under vann. Ja, bare kirkespiret skulle stikke opp som bevis på hvor bygden en gang hadde vært. Den bygden lever fremdeles.

Den lille skolen i Máze tilbyr digital fjernundervisning på nordsamisk og hospitering hos samiske familier til barn og unge med samisk tilknytning fra hele landet. Å gi flest mulig barn mulighet til å lære samisk er den beste garantien for at språkene vil utvikles og beholdes, og for at kulturen og levesettene også skal kunne bevares og utvikles, for språk og kultur er uløselig bundet sammen. Dette er også det viktigste grunnlaget for at kommunene skal kunne rekruttere arbeidstakere med god nok kjennskap til samisk språk og kultur – til hjemmetjenesten, legekontoret og skolene, for å nevne noen – slik at samiske perspektiv blir godt nok ivaretatt.

Høyre mener at KI har potensial til å forbedre og effektivisere kommunale tjenestetilbud, også til de samiske befolkningene, og møte noen av de store, udekkede behovene for kompetanse i samisk språk og kultur innenfor bl.a. helse- og utdanningssektoren. Jeg vil allikevel peke på faren for at algoritmene i KI-modeller og KI-applikasjoner diskriminerer og ekskluderer de samiske befolkningene. Flere rapporter framhever behovet for å forebygge diskriminering ved utvikling og testing av kunstig intelligens, og EUs KI-forordning krever at KI skal støtte mangfold, likeverd og inkludering.

Til slutt vil jeg påpeke at forsvarlig bruk av KI i norsk offentlig sektor må innebære at KI-modeller og KI-applikasjoner er utviklet med trenings- og testdata som representerer den samiske befolkningen, samisk kultur og samisk språk.

Heidi Greni (Sp) [13:51:08]: Kommuner og fylkeskommuner har en viktig rolle i arbeidet med å sikre også samiske innbyggeres tjenestetilbud. Det er de som leverer tjenestene til samiske innbyggere i hverdagen.

Det er viktig med en målrettet innsats for å oppfylle samiske tjenester og samenes rettigheter. Fagskolene kan spille en avgjørende rolle ved å tilby praksisnær utdanning som ivaretar og utvikler samiske språk og samisk kultur. Senterpartiet mener det er viktig å sørge for at samiske språk og samisk kultur blir tilgjengelig for flere. Det er viktig for å opprettholde og utvikle samiske språk og samisk kultur, samtidig som det er et bidrag i arbeidet for forsoning. Samiske innbyggere skal sikres gode tjenestetilbud, og språklige og kulturelle behov og rettigheter må ivaretas. Det er viktig at det er god dialog og bredt samarbeid mellom de ulike forvaltningsnivåene og Sametinget.

Det er bra at regjeringen arbeider langs flere akser for å styrke bruken av de samiske språkene, at de legger til rette for involvering av samiske interesser, at de øker kompetansen hos og rekrutteringen av personer med kunnskap om samiske språk og samisk kultur, og at de sikrer samiske innbyggere gode og likeverdige tjenester. Den årlige meldingen til Stortinget om samiske språk og samisk kultur og samfunnsliv utgjør et viktig element som del av den helhetlige samepolitikken.

Framover blir det viktig at samisk språkopplæring i barnehager og skoler styrkes, og det må jobbes aktivt med å øke rekrutteringen til, og ikke minst redusere frafallet fra, samisk språkopplæring.

I meldingen blir det trukket fram folkehelseutfordringer i reindriften som følge av reinbeitekrise, tap av rein til rovdyr og hets mot samer. Reindriften opplever stadig større tap av rein til rovdyr og kongeørn, og det er en stor psykisk belastning for reindriftsutøverne. Senterpartiet har fremmet forslag om mer effektivt uttak av rovdyr, også i kalvingsområder for rein, og vi har programfestet at vi vil ha reduserte bestandsmål for kongeørn.

Senterpartiet og Arbeiderpartiet la i januar fram en handlingsplan mot hets mot samer, og vi håper det arbeidet vil gi frukter.

Samiske forvaltingskommuner melder tilbake at forpliktelser ved å være en samisk forvaltningskommune ikke er fullfinansiert. Derfor støtter vi forslaget der det bes om at regjeringen vurderer en styrking av de økonomiske rammebetingelsene for disse kommunene. Senterpartiet mener også at det samiske KI-arbeidet bør bli inkludert i Forskningsrådets satsing på forskningssentre for kunstig intelligens. Senterpartiet støtter altså forslagene nr. 1 og 2.

Per-Willy Amundsen (FrP) [13:54:34]: Det er svært nedslående å lese og lytte til de andre partiene i saker som denne, hvor man effektivt og greit og helt uten problematisering legger til side det som er fundamentalt viktige prinsipper i alle andre sammenhenger – nemlig at vi ikke forskjellsbehandler mennesker basert på kjønn, rase, religion eller andre identitetsmarkører. Hvert menneske skal få den samme og like behandlingen av staten. Det har i hvert fall vært et førende prinsipp i dette landet tidligere, og for det verdigrunnlaget vi er rotfestet i, og som Fremskrittspartiet tar til orde for ved hver eneste anledning.

Det fraviker man enkelt og greit når det handler om den såkalte samepolitikken. Da er man altså villig til å gi særfordeler til en etnisk gruppe ut fra historiske forhold og historiske beskrivelser. Da viser jeg selvfølgelig til at man skal innføre tilleggspoeng for søkere som er samiske, noe som de facto er å forskjellsbehandle mennesker basert på etnisitet.

Det er vanskelig å forstå krumspringene man skal gjennom for å forsvare sånne holdninger og vedtak som det – dersom man skal legge til grunn en stringent logikk og et stringent prinsipp om at mennesker skal likebehandles. Men det gjør man altså. Fremskrittspartiet foreslår at det skal forhindres, og jeg tar opp det forslaget.

Samtidig er det litt merkelig å lytte til beskrivelsen. Jeg kommer fra Nord-Norge, den landsdelen hvor samepolitikken kanskje er mest synlig og har størst betydning. Den beskrivelsen som personer som har tilhold i andre deler av landet, kommer med, den beskrivelsen som gis av forholdene for norske samer, er det svært vanskelig å kjenne seg igjen i.

Hvis vi tar eksempelet med at man skal fremme samer, og at de skal ha tilgang til høyere utdanning i større grad enn resten av befolkningen, er jo det stikk i strid med fakta. Personer som er i samemanntallet, har høyere utdanning enn gjennomsnittet. Det har SSB slått fast. Dette kan man gå gjennom på område etter område. Det er derfor det er svært problematisk at man går så langt og gir særfordeler til en etnisk gruppe. Det er Fremskrittspartiet imot.

Birgit Oline Kjerstad (SV) [13:57:53]: Meld. St. 17 for 2024–2025 er ei årleg melding til Stortinget om samisk språk og kultur. Vi er no i det fyrste året etter sannings- og forsoningskommisjonens rapport blei behandla av Stortinget. SV meiner det ikkje kan understrekast nok kor viktig det er at Stortinget fylgjer opp det viktige etterarbeidet og legg betre til rette for å varetake den samiske befolkninga sin legitime rett til å bruke og utvikle eigne språk og eigen kultur. Eg seier «eigne», for det er snakk om fleire språk, og det er snakk om fleire lokalsamfunn og folk som bur over heile landet, og retten til å ta vare på historie og identitet.

Den samiske befolkninga er ikkje berre lokalisert nokre få plassar. Det kom veldig tydeleg fram i høyringa i komiteen at etterspurnaden etter språkopplæring kjem frå mange delar av landet, og det er stor interesse frå dei som har samisk bakgrunn, for å lære og ta vare på eige morsmål og eigen kultur. Dette er bra.

I høyringa har vi fått tydelege tilbakemeldingar på at kommunane er i ein vanskeleg økonomisk situasjon. Midlane er knappe og dekkjer ikkje fullt ut dei kostnadane det fører med seg å utvikle gode tenester til den samiske befolkninga.

Det er mangel på samisk kompetanse og opplæring, det trengs tolketenester i helsetenestene, og det trengst å bli utvikla verktøy og ta i bruk kunstig intelligens som kanskje kan bidra framover, men då må språkmodellane bli tilførte meir skriftleg materiale, slik at verktøya for å lære, bruke og bevare dei samiske språka blir mykje betre.

SV er med på alle mindretalsforslaga i denne saka. Vi vil styrkje dei økonomiske rammevilkåra for samiske språkforvaltingskommunar. Vi vil sørgje for at det blir satsa på å utvikle fleire tilgjengelege fysiske læremiddel på samisk i skuleverket. Vi vil styrkje dei samiske språksentera og det samiske KI-arbeidet, slik at det også blir inkludert i Forskingsrådets satsing på forskingssenter for kunstig intelligens. Kunstig intelligens er ikkje nokon kvikkfiks, men det kan bli eit veldig godt verktøy.

Statsråd Kjersti Stenseng [14:00:46]: I dag bor det samer over hele landet. Utviklingen i samiske kommuner følger samme trenden vi ser i mange små distriktskommuner andre steder i landet. Folk flytter til byer og større tettsteder, tallet på nyfødte går ned, og andelen eldre blir større. Det betyr at også kommuner og fylkeskommuner utenfor det som tradisjonelt er blitt oppfattet som samiske områder, får et større ansvar for samiske innbyggere og retten til å ivareta og utvikle samisk identitet, kultur og språk.

Skal vi lykkes med å videreføre og utvikle samisk språk, kultur og samfunnsliv, kreves det samarbeid på tvers av både myndighetsnivåer og flere sektorer. Et viktig prinsipp i norsk forvaltning er at det offentlige skal kunne tilby likeverdige tjenestetilbud til alle borgere i Norge. Regjeringens samepolitikk har derfor som utgangspunkt at hensynet til samiske og samisktalende brukere som hovedregel skal innlemmes i det ordinære offentlige tjenestetilbudet.

Meldingen viser at mange kommuner bruker handlingsrommet de har til å finne gode løsninger for samiske innbyggere. Mange tiltak er iverksatt i samarbeid med og finansiert med midler fra Sametinget.

Flere kommuner og fylkeskommuner melder om at de økonomiske rammene er knappe. Vi har god dialog med aktuelle kommuner og med KS for å sikre best mulig tjenester.

I beregningene av kommunenes og fylkeskommunenes merkostnader ved å tilby tjenester på både norsk og samisk, må vi likevel være presise og skille mellom tilskudd til tospråklig forvaltning, som går via Sametinget, og tilskudd til samisk i grunnskolen og i videregående opplæring, som går via Utdanningsdirektoratet, over kunnskapsministerens budsjett. De ulike konkrete budsjettspørsmålene tar vi i budsjettprosessen. Jeg vil nødig ta dem i dagens sak.

Regjeringen erkjenner at det er et stort behov for samisk kompetanse på mange ulike samfunnsområder, som utdanning, helse, rettsvesen og offentlig forvaltning. Derfor prioriterer vi høyt å følge opp innsatsområdene i stortingsmeldingen om kompetanse og rekruttering i barnehage, grunnopplæring og høyere utdanning, som vi la fram våren 2023.

Det er mange som har store forventninger til oppfølging av Stortingets vedtak i sannhets- og forsoningssaken. Regjeringen har startet på det arbeidet. Mange vedtak gjelder språk og kultur og handler om å styrke og bygge videre på politikk og tiltak som allerede er i gang.

Sametinget vil naturligvis også bli konsultert, og vi har god dialog med de kvenske, norskfinske og skogfinske organisasjonene i dette arbeidet.

Nancy P. Anti (Sp) [14:17:37]: For ordens skyld, og det er jo allerede nevnt her, jobbet jeg med denne meldingen inntil vi gikk ut av regjering, så jeg har vært med på å utforme grunnlaget og på alle innspillsrundene til den.

Guovddášbellodat/Senterpartiet og Arbeiderpartiet har i regjering levert meldinger om rekruttering og kompetanse, og folkehelse og levekår. I lag med Sametinget har vi arbeidet godt med disse viktige temaene. Den store fellesnevneren her er at dette gjelder oppgaver som kommunene er satt til å løse.

Vi kommet langt i Norge med tanke på rett til språkopplæring, rett til bruk av samisk i det offentlige, og rett til helsehjelp, barnevern og politi og domstol som ivaretar samisk språk og kultur. Den største utfordringen nå er å rekruttere fagfolk med samisk språk- og kulturkompetanse til alle disse yrkene.

Som jeg tok opp allerede i replikkrunden: Vi hadde et punkt i Hurdalsplattformen om å forbedre refusjonsordningene. Det er et stort behov for at nettopp det punktet skulle bli tatt tak i. Av den grunn synes jeg det er rart at regjeringen ikke har levert tiltak på dette sentrale punktet i meldingen, det som handler om refusjonsordninger. Derfor er jeg veldig glad for forslag nr. 2 i saken, som går ut på å styrke de økonomiske rammene for de samiske kommunene, og jeg håper at det kan bli vedtatt.

Jeg syns det er rart at særlig Arbeiderpartiet, men også Høyre, ikke stiller seg bak dette. Det hjelper dessverre ikke med all verdens rettigheter hvis kommunene ikke settes i stand til å levere disse tjenestene.

Senterpartiet sitter både i Sametingsrådet og i de fleste kommunestyrer og fylkesting. I partilagene jobber vi for å styrke kommunene, sånn at samiske barn, unge, voksne og eldre skal få språkopplæring og trygge, gode tjenester. Jeg håper og tror at vi med Senterpartiet, og Arbeiderpartiet, på Sametinget får til et enda tettere samarbeid mellom Sametinget og kommunene.

Øst-Finnmark ble veldig hardt fornorsket, og det var bl.a. på grunn av nærheten til Russland. Tana kommune har virkelig tatt det samiske på alvor og har en egen sameskole, som nå snart har flere elever enn den norske. Sameskolen ble etablert i 2003 og har fantastisk gode resultater. Det ser vi av at tidligere elever derfra nå har god utdanning, og de jobber rundt i alle de yrkene vi trenger dem i.

Deanu sámeskuvla er den eneste sameskolen som ikke har statlig finansiering. Jeg er veldig stolt av at min kommune allikevel tar kostnaden det er å drive to skoler ved siden av hverandre, for det har vært helt avgjørende i å bevare Tana som en sterk samisk kommune. Det hadde nå likevel vært på sin plass at staten kunne ha støttet kommunene mer her. Vi står der i dag at vi har en fantastisk institusjon som vi alle prøver å jobbe med å styrke på alle mulige måter.

Birgit Oline Kjerstad (SV) [14:20:50]: Det er kjekt å høyre føregåande talar gje meir detaljar på det gode arbeidet som føregår i samiske område, og som gjev resultat. Det kan ikkje understrekast nok kor viktig finansiering av kommunane er i dette her. Det kom tydeleg fram i det føregåande innlegget.

«Ingenting om oss, utan oss» heiter det seg, og det trur eg gjeld særleg det å utvikle tenester for den delen av den norske befolkninga som har vore offer for ein ganske brutal fornorskingspolitikk, og som storsamfunnet skuldar eit godt og tydeleg arbeid for å støtte opp om no, for at ein skal kunne bevare dei samiske språka og kulturane.

Vi støttar forslaget her og meiner at regjeringa bør arbeide med å følgje opp ordninga rundt den samiske klinikken, slik at den får sitt eige budsjett og eit eige styre, oppnemnd av Sametinget. Det handlar om å vere herre i eige liv.

Vi føreslår også at regjeringa skal leggje fram ein plan for å styrkje krisesentertilbodet i den samiske befolkninga, særleg i Finnmark. Tobias Drevland Lund var inne på dette med at reiseavstandane er store, og det er behov for å leggje ein plan for korleis ein kan få betre dekning i dei samiske områda.

Sametinget etterlyser eit samisk språkombod. Det var også det eg tok opp i replikkrunden. SV meiner det er behov for eit slikt ombod for å jobbe med dette implementeringsgapet, altså rettane mange opplever at dei ikkje får innfridd, gjerne grunna at det manglar kompetanse eller økonomi i kommunane for å gjere den jobben som må gjerast, og få til dei stillingane som trengst.

I høyringa er også fagskulane nemnde og peika på som ein viktig arena for bygging av kompetanse og å skaffe arbeidskraft. Det er eit veldig langsiktig arbeid. Difor tenkjer eg at ein må arbeide for å få ei endå betre satsing for å varetake samisk språk og kultur.

Terje Sørvik (A) [14:27:15]: Arbeiderpartiet tar situasjonen for norske romer og romanifolket/taterne på alvor. Jeg viser til at arbeidet mot antisiganisme inngår i regjeringens helhetlige og målrettede innsats mot rasisme og diskriminering. Det er ingen tvil om at de norske minoritetene av romer og romanifolket/taterne blir utsatt for antisiganisme, noe vi ser veldig alvorlig på.

Arbeiderpartiet viser imidlertid til at regjeringen har satt i verk en rekke målrettede, spesifikke tiltak. Flere av disse er i en sårbar fase, og det er behov for ro for å la dem kunne virke. Vi er opptatt av at nye tiltak skal utarbeides i dialog med dem som berøres av tiltakene. En eventuell handlingsplan med gode intensjoner kan risikere å ta ressurser fra arbeidet som allerede er i gang.

Arbeiderpartiet mener på bakgrunn av dette at det ikke er formålstjenlig å sette i gang en prosess med en handlingsplan mot antisiganisme på nåværende tidspunkt, men heller fortsette arbeidet som allerede pågår på flere områder, for å bedre situasjonen for norske minoriteter, herunder romer og romanifolket/taterne.

Heidi Greni (Sp) [14:29:04]: Senterpartiet anerkjenner at hverdagen for mange norske romer og romanier/tatere kan være veldig krevende, og vi tar situasjonen på alvor. Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport tydeliggjorde at staten har en stor oppgave i å bidra til gjensidig tillit mellom minoritetsbefolkningen, myndighetene og de nasjonale minoritetene norske romer og romanifolket/taterne.

Vi anerkjenner ønsket om en handlingsplan mot antisiganisme og ser at det kunne ha en symbolsk betydning for gruppen det gjelder. Vi mener imidlertid at arbeidet mot antisiganisme blir best ivaretatt dersom det inngår som et eget satsingsområde i allerede vedtatte handlingsplaner mot rasisme og diskriminering på grunn av etnisitet eller religion og mot hatefulle ytringer, og at det må få en naturlig plass i framtidige handlingsplaner.

Regjeringen bør gå i dialog med dem som rammes av antisiganisme, og deres organisasjoner for å gå gjennom allerede vedtatte og/eller igangsatte handlingsplaner og tiltak for å se hva det er som fungerer, for å se hva det er som ikke fungerer, og for å se hva som eventuelt må på plass av nye tiltak. Eventuelle nye tiltak som skal foreslås eller utarbeides, må skje i tett dialog med dem det gjelder, nemlig norske romer og romanifolket/taterne.

Det trengs kunnskap om diskriminering for norske rom, også når det gjelder diskriminering på boligmarkedet. Vi vil oppfordre regjeringen til å ta dette inn i eksisterende handlingsplaner mot rasisme og diskriminering på grunn av etnisitet eller religion og hatefulle ytringer, og at de går i dialog med norske romer for å få mest mulig treffsikre tiltak for å forbedre situasjonen. Vi tror det er best at ressursene brukes på det arbeidet.

Per-Willy Amundsen (FrP) [14:31:31]: Før man går i gang og skal utarbeide handlingsplaner, er det vel et krav om å dokumentere på vitenskapelig vis de påstandene som fremsettes. Da er det noe objektivt man skal forholde seg til, og ikke bare subjektive beskrivelser, opplevelser og annet som trekkes frem, f.eks. levekårsindekser, som overhodet ikke trenger å ha den forklaringsvariabelen som man legger til grunn når man ber om nok en handlingsplan.

Anekdotiske beskrivelser fra enkeltrepresentanter er ikke det som skal til for at vi iverksetter vedtak i Stortinget. Vi bør belegge det med fakta. Da mener jeg at man først må kunne dokumentere at det er et reelt behov for en handlingsplan, og ikke basere det på beskrivelser tatt ut av luften. Som jeg sier: Levekårsindekser vil alltid variere mellom ulike grupper. Man kan regne seg frem til mange ulike forskjeller mellom grupper som ikke nødvendigvis har sin forklaring i diskriminering og forskjellsbehandling. Det jeg uansett er svært i tvil om, er at den norske stat på noe som helst slags vis driver med diskriminering på dette området. Som sagt: Det må man da dokumentere først.

Fremskrittspartiet er i hvert fall ærlig. Vi sier det som det er. Det tror jeg kanskje en del andre representanter også gjør, når man sier at dette er det behov for, dette må vi gjøre, dette er veldig viktig – men når alt kommer til alt, følger man det ikke opp. Logikken i de fleste resonnementene jeg har hørt fra denne talestol så langt i debatten, tilsier at man burde støtte dette forslaget. Hvis man mener det man sier, bør man støtte dette forslaget.

Fremskrittspartiet er noe mer tilbakeholden. Vi vil gjerne ha dette dokumentert før vi eventuelt pålegger regjeringen å gå i gang med nok en handlingsplan – som det for øvrig har gått noe inflasjon i de senere årene. Det gjenstår å se om man faktisk lykkes med en del av de handlingsplanene som man allerede har iverksatt. Da tenker jeg særlig på handlingsplanen mot antisemittisme og jødehat, for det jo er det største problemet i samfunnet i dag hva gjelder undertrykkelse av eller hat mot minoriteter.

Birgit Oline Kjerstad (SV) [14:34:30]: Likestillings- og diskrimineringsombodet arrangerte tidlegare i år eit møte mellom stortingspolitikarar og representantar for norske romar og romanifolk/taterar. Det er også vore arrangert møte her på Stortinget med desse minoritetsgruppene. I desse møta har vi som har vore der, fått høyre sterke forteljingar frå personar og familiar som har møtt og møter store fordomar og diskriminering i det norske samfunnet.

Då vi besøkte Romano kher – eit svært godt tiltak med gode lokale og aktivitetar og ei flott historisk utstilling som i alle fall vakte mi nysgjerrigheit – kunne dei vi møtte, fortelje at dei opplever at situasjonen hardnar til, og at diskrimineringa heller har blitt verre enn betre i Noreg.

Antisiganisme er eit problem som historisk har fått lite merksemd i Noreg, og vi som fremjar dette forslaget, meiner difor det er på høg tid å lage ein eigen handlingsplan mot antisiganisme, og i det minste få eit eige kapittel og eigne tiltak for å kjempe mot fordomar og diskriminering med omsyn til desse gruppene i Noreg.

Haldningsundersøkingar i nyare tid, bl.a. utførte av Holocaustsenteret, viser at romer er den minoritetsgruppa med mest fordomar mot seg i det norske samfunnet. Norske romar rapporterer om omfattande diskriminering på ei rekkje arenaer og i møte med ulike institusjonar og etatar i det norske samfunnet. I ei haldningsundersøking utført av Noregs institusjon for menneskerettar, NIM, i 2022, kom det fram at 33 pst. av dei spurde i undersøkinga rapporterte at dei har eit negativt inntrykk av romanifolk/taterar og romar. I den same undersøkinga kom det fram at 86 pst. av dei spurde svarte at dei ikkje hadde lært noko, eller at dei hadde lært lite, om desse gruppene på skulen, og at 75 pst. av den norske befolkninga har ingen eller lite kunnskap om desse minoritetane i dag.

Skal vi kjempe imot diskriminering, er det heilt nødvendig å gjennomføre eit systematisk arbeid for at majoritetsbefolkninga skal få meir kunnskap om og kjennskap til historia, språket og kulturen til desse minoritetane. Vi treng rett og slett å byggje større motstandskraft i den norske befolkninga mot å akseptere og vidareføre fordomar som fører til diskriminering av desse gruppene.

SV meiner tydeleg at vi treng ein handlingsplan mot antisiganisme og i det minste eit eiga kapittel i den eksisterande handlingsplanen mot rasisme og diskriminering.

Med det tek eg opp forslaga SV er med på i denne saka.

Tobias Drevland Lund (R) [14:37:34]: Kongeriket Norge har ikke en veldig ærefull historie når det gjelder hvordan vi har behandlet våre nasjonale minoriteter gjennom tidene. De to nasjonale minoritetene romer og romanifolk/tatere har opplevd mange grusomheter opp gjennom vår historie. De har blitt forfulgt, undertrykt og avvist av det norske storsamfunnet. Deres levesett, kultur og språk har blitt forsøkt visket vekk, og de har i likhet med flere andre grupper opplevd en brutal og assimilerings- og fornorskningspolitikk fra den norske stat.

Næringsvirksomheten til tatere ble begrenset ved den skammelige dyrevernloven av 1951, som forbød omreisende og omvandrende mennesker å holde hest. Vi må ikke innbille oss at dette bare var noe som skjedde for lenge siden. Så sent som i 1977 ble den siste tvangssteriliseringen av en kvinne av taterslekt foretatt, og først i 1989 la Svanviken arbeidskoloni, der taterne ble tvangsbosatt, ned sin virksomhet rettet mot tatere.

Representanten Amundsen etterlyste tegn på diskriminering som foregår i dag, og da er det jo bare å se på de mye omtalte sakene om politiregisteret, som viser at over 600 norske romer har blitt registrert av politiet i et eget register.

Norge er forpliktet av rasediskrimineringskonvensjonen til å beskytte våre nasjonale minoriteter, og en handlingsplan mot antisiganisme er en del av Europarådets anbefaling for rammeverk for å beskytte nasjonale minoriteter. Antisiganisme er alle fordommer, hatefulle ytringer og propaganda mot romer og romanifolk/tatere. Flere undersøkelser, bl.a. utført av Holocaustsenteret, viser at norske romer er den minoritetsgruppen med mest fordommer mot seg i det norske samfunnet. Både romer og romanifolk/tatere melder om at de opplever omfattende diskriminering på en rekke arenaer i samfunnet, som på skolen, på arbeidsplassen, på boligmarkedet, på butikken og i møte med myndighetene.

En holdningsundersøkelse utført av NIM i 2022 viste at over 30 pst. av de spurte hadde et negativt inntrykk av romanifolk/tatere, at de aller færreste har lært noe som helst om denne nasjonale minoriteten på skolen, og at få oppgir at de har noe kunnskap om disse folkegruppene i dag.

Slik mener jeg det ikke skal være i dagens Norge. Rødt mener at vi som samfunn må gjøre alt som står i vår makt, for å bekjempe alle former for rasisme, da også antisiganisme, og vi må lytte til dem som kjenner dette på kroppen.

Alle de skriftlige innspillene til komiteen i denne saken støtter forslaget om en handlingsplan: Det romske rådet, Kirkens Bymisjon og Romano kher, Likestillings- og diskrimineringsombudet, Romas Menneskerettigheter, HL-senteret og Taternes landsforening. Jeg skulle ønske vi her i dag tok det skrittet og vedtok en handlingsplan, i hvert fall arbeidet med det, at vi kunne stå side om side med dem som ber om det, og at vi aktivt kunne gjort mye mer for å kjempe imot antisiganisme. Med det viser jeg til Rødts forslag.

Ola Elvestuen (V) [14:40:52]: Først kan jeg slutte meg til alt de to siste talerne fra Rødt og SV sa, og jeg må si at for min egen del ble jeg overrasket over komitébehandlingen av dette forslaget om at vi trenger en handlingsplan mot antisiganisme. Jeg var med på å ta initiativ til å legge fram dette forslaget og hadde forventet at vi skulle ha et flertall og et bredt storting som – i en av de siste sakene i dette Stortingets sesjon – kunne vedta at vi nå setter i gang arbeidet med en handlingsplan mot antisiganisme.

Romer og romanifolket eller taterne er altså nasjonale minoriteter som – som flere har påpekt – har vært utsatt for en historisk urett med grusomheter opp gjennom årene, hvor levesett, kultur og språk er forsøkt visket vekk fra det norske samfunnet. Dette er av de groveste overgrepene som noe folk i Norge har blitt utsatt for.

Jeg mener det ligger i hele vårt ansvar at vi møter det, for som flere har påpekt, er ikke dette bare historie. Holdningsundersøkelser viser at romer og romanifolket har mange fordommer mot seg også i dag. Og så er det selvfølgelig bare å spørre. Denne opplevelsen av konkret diskriminering er helt reell. Det skjer på arbeidsmarkedet, det skjer i boligmarkedet, det skjer ute på byen. Det møtes også, som det ble vist til, i det institusjonelle, med at det også har vært politiregistre med romer.

Med den historien som ligger bak, tror jeg ikke vi klarer å ta inn over oss hvor stort overgrep det kjennes som, fordi du har historien. Det er ikke bare et register. Det er noe mye, mye mer alvorlig.

Som man sier her: Europarådet anbefaler en handlingsplan, likestillings- og diskrimineringsombudet anbefaler det, HL-senteret anbefaler det, alle høringsuttalelsene er det samme. Så fra Venstres side vil vi slutte oss til de to mindretallsforslagene. Vi trenger en handlingsplan, og vi trenger å rette opp den historiske uretten. Men vi trenger først og fremst å vise at vi tar den uretten som også pågår i dag, mot romer og romanifolk, på alvor og setter i gang det systematiske arbeidet for å bedre den situasjonen.

Statsråd Kjersti Stenseng [14:44:08]: Det er ingen tvil om at romer utsettes for antisiganisme, og jeg ser like alvorlig på de funnene fra bl.a. Senter for studier av holocaust og livssynsminoriteters undersøkelse, som viser at en tredjedel av befolkningen i Norge ikke ønsker sosial kontakt med romer. Romer sier selv at de opplever antisiganisme, både åpent og skjult fra enkeltmennesker, i tillegg til strukturelt. Også romske barn opplever det. Særlig alvorlig er diskrimineringen som romer opplever på boligmarkedet. Det fører til hyppig flytting, og det går utover ungers skolegang.

Gruppene som er nevnt i forslaget, omfattes selvsagt allerede av regjeringens generelle ikke-diskrimineringsarbeid. I tillegg er det iverksatt tiltak som har som mål å øke kunnskapen om romer og romanifolk eller tatere og være et bidrag i kampen mot antisiganisme.

I det generelle ikke-diskrimineringsarbeidet omfattes romer og romanifolket eller taterne av Handlingsplan mot rasisme og diskriminering – ny innsats, som gjelder fra 2024 til 2027, og som beskriver regjeringens innsats for å forebygge og bekjempe rasisme og etnisk diskriminering i det norske samfunnet.

For den nasjonale minoriteten romer har regjeringen spesifikke pågående tiltak, som Romano Kher – romsk kultur og ressurssenter, Skolelostjenesten i Oslo kommune og Sammen for rom-prosjektet i Lørenskog kommune. I situasjonen som spesielt den romske nasjonale minoriteten står i, er det etter min vurdering presserende å fortsette arbeidet for å bedre levekårene og særlig bedre situasjonen for romske barn og unge.

Det er viktig at vi fortsetter med de nevnte tiltakene som er i gang, og slik jeg ser det, er også flere av de tiltakene i en sårbar fase. Det er behov for ro til å kunne virke på best mulig måte. Derfor mener jeg at det ikke er formålstjenlig på det nåværende tidspunkt å starte en ressurskrevende prosess med å utvikle en særskilt handlingsplan mot antisiganisme i et eget dokument. Målet må uansett være, slik Romsk råd sier i sitt høringsinnspill, at romske barn skal få de samme mulighetene som andre til å lykkes i samfunnet, og det jobber regjeringen med.

Tobias Drevland Lund (R) [15:36:45] (ordfører for saken): I dag behandler vi Prop. 90 L for 2024–2025, Endringer i inndelingsloven, om sørsamisk navn på Innlandet fylke og nord- og sørsamisk navn på Nordland fylke. Jeg vil starte med å takke komiteen og komitéråden for samarbeidet ved behandlingen av denne saken.

Komiteen viser til at regjeringen foreslår å foreta to endringer. Den første endringen innebærer fastsettelse av Sisdajve som offisielt sørsamisk navn på Innlandet fylke. Den andre endringen innebærer fastsettelse av Nordlánda som offisielt nordsamisk navn og Nordlaante som offisielt sørsamisk navn på Nordland fylke. Dette vil innebære at fylkesnavnet til Innlandet blir tospråklig – norsk og sørsamisk – mens fylkesnavnet til Nordland, som i dag er tospråklig, blir firespråklig, med norsk og lulesamisk i tillegg til nordsamisk og sørsamisk.

Komiteens flertall – medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt – viser til at både Innlandet og Nordland fylke på eget initiativ og etter eget vedtak har søkt Kommunal- og distriktsdepartementet om navneendring. Flertallet viser også til at Norges internasjonale forpliktelser i henhold til Grunnloven § 108, Stortingets vedtak om sameloven og opprettelse av Sametinget alle er signaler om nasjonale myndigheters vilje til likestilling av samisk og norsk språk og bevaring av etnisk identitet. Flertallet viser til at kulturvernet som ligger i bruk av samiske betegnelser, er viktig når det gjelder å bruke samisk språk og å bevare etnisk identitet. Parallelle kommune- og fylkesnavn i områder der samisk språk og kultur står sterkt, vil være av betydning i denne sammenhengen.

Flertallet støtter den framlagte proposisjonen med forslag til endringer. Flertallet mener det vil være en viktig anerkjennelse av den samiske befolkningen og historien til samene som bor og har bodd i Innlandet og Nordland fylke. Flertallet viser til at begge fylkeskommunene på eget initiativ har ønsket dette, og derfor burde ikke dette være noe særlig kontroversielt.

Komiteens tilråding fremmes derfor av Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, SV og Rødt, og jeg lar de øvrige partiene redegjøre mer for deres synspunkt i denne saken.

Per-Willy Amundsen (FrP) [15:39:09]: Fremskrittspartiet går imot lovendringen, og det begrunnes i særlig to forhold. For det første har våre politikere lokalt i de respektive fylkene gått imot navneendringen. Da er det naturlig at vi følger opp i Stortinget. Dernest kan samer i dag norsk. Det har altså ingen praktiske formål å gjøre disse endringene, det er ren symbolpolitikk. Etter Fremskrittspartiets syn er det relativt dårlig omgang med skattebetalernes penger. Derfor vil Fremskrittspartiet stemme imot.

Statsråd Kjersti Stenseng [15:40:05]: Det er en glede for meg å legge fram forslag om to endringer i inndelingsloven om fylkesnavn. Med regjeringens forslag vil Innlandet fylke få et offisielt sørsamisk navn, Sisdajve, og Nordland fylke få et offisielt nordsamisk og et offisielt sørsamisk navn, Nordlánda og Nordlaante. Endringene innebærer at fylkesnavnet til Innlandet blir tospråklig, norsk og sørsamisk, og at Nordland, som i dag har et lulesamisk parallellnavn, får firespråklig fylkesnavn, norsk, lulesamisk, nordsamisk og sørsamisk.

Initiativet i denne saken ble tatt av de to fylkestingene. Innlandet fylkeskommune viser til at fylkeskommunen sammen med Sametinget skal ta et aktivt ansvar for å styrke og utvikle sørsamisk språk, og et samisk fylkesnavn er framhevet som et viktig tiltak. Nordland fylkeskommune vektlegger at fylket er langstrakt og har flere samiske språk innenfor sine forvaltningsgrenser. Nordland fylke er opptatt av at nordsamisk og sørsamisk navneform skal brukes i logoer, ved skilting og i informasjon fra fylkeskommunen. Regjeringen har lagt vekt på fylkeskommunene selv ønsker å ha samiske parallellnavn, og at navnene er forankret lokalt.

Regjeringen har som mål at samene skal få utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv. Det er i tråd med Grunnloven § 108, sameloven § 1 og Norges internasjonale forpliktelser. De samiske språkene nordsamisk, sørsamisk og lulesamisk er anerkjent som minoritetsspråk i Norge og har beskyttelse gjennom Europarådets minoritetsspråkpakt. Jeg mener det er viktig og berikende for Norge å ta vare på samiske språk, samisk kultur og samiske tradisjoner. Samiske parallellnavn er med på å synliggjøre samisk språk og etnisk identitet. Jeg er glad for at komiteens flertall er positive til at Innlandet fylke får et offisielt sørsamisk navn, og til at Nordland fylke får et offisielt nordsamisk og et offisielt sørsamisk navn – et fylke der både lulesamisk, nordsamisk og sørsamisk brukes av innbyggerne.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) [15:43:07] (ordfører for saken): Regjeringen har satt i gang en rekke tiltak som skal gjøre det enklere, billigere og raskere å realisere gode boligprosjekter. Direktoratet for byggkvalitet jobber nå med ekstra ressurser for å gjøre plan- og byggesaksprosessene mer digitale, sånn at det blir billigere, enklere og raskere å få sakene sine behandlet.

Regjeringen har sendt på høring forslag til lov- og forskriftsendringer som skal bidra til færre byggesøknader med mangler, og mer forutsigbare tidsfristberegninger. I går leverte en arbeidsgruppe bestående av byggenæringen, kommunene og Kommunaldepartementet en rapport de har laget sammen, med 72 forslag til ytterligere tiltak for raskere plan- og byggesaksprosesser, som kan få fart på boligbyggingen. Regjeringen er allerede i gang med å følge opp forslagene.

Vi i komiteen har en lovproposisjon til behandling om grunneierfinansiert infrastrukturbidrag, der loven vil gi nye virkemidler ved fortetting og transformasjon. Flere kommuner og byggenæringen har gitt uttrykk for at de trenger bedre verktøy for gjennomføringen av planer. Med en ny ordning for grunneierfinansiering av infrastruktur ønsker vi å gi utbyggerne mer forutsigbare rammer, sånn at de vet hva et byggeprosjekt vil koste fra starten av. Den nye ordningen med grunneierfinansiering legger også til rette for at kommunene kan forskuttere for infrastruktur og senere få kostnadene tilbakebetalt fra utbyggerne når de søker om å få bygge.

Tallene fra SSB viser at BSU er en god ordning for dem som har god økonomi, og penger til overs, men BSU fungerer ikke for å løse boligbehovet for alle unge. Den fjerdedelen som tjener minst, får mindre skattefradrag for BSU-sparingen enn den fjerdedelen som tjener mest. Det er blant de unge med høyest inntekt samt unge fra familier med høy formue at man finner flest som sparer det maksimale beløpet i ordningen.

Anne Kristine Linnestad (H) [15:45:34]: Høyre mener det er viktig å legge til rette for lokalt selvstyre, for det er de lokale som kjenner de lokale forholdene aller best. Det betyr at det må legges til rette for at kommunen selv har mulighet til å tilpasse politikken til sin kommune. Det betyr også at det er et viktig prinsipp at kommunen har lovhjemler som gir lokalt handlingsrom.

Samtidig opplever mange kommuner at det legges sterke føringer gjennom regionale planer som er til hinder for boligbygging og andre lokale utbygginger kommunestyret mener er det beste for sin kommune. Høyre vil derfor støtte forslaget om å be regjeringen påse at fylkeskommunenes areal- og transportplaner ikke skal legge så sterke føringer og være et hinder for det lokale handlingsrommet med hensyn til utbygginger.

Høyre støtter også forslaget om å legge fram tiltak som skal sikre et sunnere og bedre boligmarked, basert på færre inngripende reguleringer og færre bestemmelser som fordyrer anskaffelse, bytte og eie av bolig.

Som representanten Staalesen nettopp sa, fikk statsråden overlevert 72 forslag til tiltak for raskere boligbygging fra en arbeidsgruppe bestående av representanter fra både byggenæringen og kommunesektoren, altså de som har skoene på. Dette var en liste med mange gode forslag som Høyre håper at statsråden vil lytte til og følge opp på en god måte.

Kathrine Kleveland (Sp) [15:47:20]: Senterpartiet mener at det er viktig å legge til rette for lokalt selvstyre. Det er alltid de lokale som kjenner sine forhold best. Derfor snakker vi i Senterpartiet ofte om å være nær folk, og derfor er det viktig å støtte opp under det lokale selvstyret, og at kommunene selv må få tilpasse politikken til de lokale forholdene. Da blir det et viktig prinsipp at kommunene har lovhjemler som gir lokalt handlingsrom.

Senterpartiet støtter forslaget som ber regjeringen fjerne hjemmel som gir kommunene mulighet til å stille klimakrav for å begrense klimagassutslipp fra bygge- og anleggsplasser. Senterpartiet understreker at det å stille unødvendig strenge klimakrav til bygge- og anleggsprosjekter vil svekke konkurranseevnen til små og mellomstore aktører. Vi mener det vil redusere konkurransen i bygge- og anleggsbransjen betydelig, med høyere priser og lavere produktivitet som resultat.

Det er viktig å være klar over at tiltak som gir så stor fordyring i bygge- og anleggsprosjekter, kan få store samfunnsmessige konsekvenser, bl.a. for bo- og levekostnadene til vanlige familier, og særlig for dem som allerede er mest utsatt. Boligprodusentene frykter at mange kommuner vil benytte hjemmelen til å innføre fordyrende krav om utslippsfrie byggeplasser, uten å kjenne konsekvensene. Slike tiltak må derfor utredes grundig før de kan være aktuelle på nasjonalt nivå.

Innføringen av et slikt krav reiser også prinsipielle spørsmål rundt forholdet mellom administrasjonsnivåene. For eksempel vil en kommune med stor statlig og fylkeskommunal tilstedeværelse kunne pålegge staten og fylkeskommunene svært store kostnader. Disse kostnadene vil i prinsippet bæres av innbyggerne i andre deler av fylket eller landet, selv om kravet i prinsippet kommer fra den aktuelle kommunen og dens innbyggere. Dette utfordrer prinsippet om folkestyre og at innbyggerne gjennom valg skal ha mulighet til å påvirke beslutninger som gjelder dem.

Senterpartiet mener kommunene må ha frihet til finne løsninger lokalt for å sørge for mer boligbygging. Vi støtter derfor forslaget om at

«fylkeskommunenes areal- og transportplaner ikke legger så sterke føringer på kommunene og lokaldemokratiet at de hindrer boligbygging og gode lokale løsninger og bidrar til sentralisering og ensretting av boligtilbudet».

Jeg tar opp forslagene nr. 3–5, fra Senterpartiet og Fremskrittspartiet.

Per-Willy Amundsen (FrP) [15:50:14]: Dette er ett av to forslag som er til behandling i dag. Fremskrittspartiet kommer med totalt 21 tiltak for å få på plass raskere utbygging av boliger, utvikling av lokalsamfunn og ikke minst boliger som er billigere tilgjengelig for folk flest. Da vet vi at problemet ligger på tilbudssiden. Det sier næringen selv, og det bør være godt dokumentert. De fire siste årene er på mange måter fire tapte år hva gjelder boligpolitikken i dette landet, i den forstand at man har konsentrert seg om etterspørselsiden fremfor å få på plass boligutbygging ved å få mer penger inn i boligmarkedet. Man løper etter de samme boligene når det ikke blir produsert noen flere, med det resultat at prisene øker. Dette relativt enkelt og logisk, men det har altså ikke regjeringen fått med seg.

Fremskrittspartiet trekker frem en masse forslag. Jeg er veldig glad for at både Høyre og Senterpartiet støtter en god del av forslagene. Det er godt, og det kan kanskje peke i riktig retning for fremtiden. Fra vårt perspektiv handler det om disse tiltakene som gjør ting rimeligere for folk flest. Jeg skal ikke gå inn på alle forslagene – det er det ikke tid til – men jeg vil gjerne trekke frem det som handler om klimatiltak som nylig er blitt gjort mulig å innføre fra regjeringen: at kommunene kan pålegge særskilte klimakrav for klimagassutslipp på bygge- og anleggsplasser. Det er en ganske ny sak som denne regjeringen har produsert, og som byggenæringen advarer om at potensielt kommer til å fordyre boliger med flere hundre tusen kroner dersom det blir innført i Oslo. Det ser det ut som det blir, med den politiske styringen som er her. Det er altså svært beklagelig, og det er dette vi ser over hele linjen.

Man klarer ikke å ha en stringent prioritering av hva målet er. På den ene siden sier man: Jo, vi skal gjøre boliger billigere og mer tilgjengelige for folk flest og sikre at folk kommer inn i boligmarkedet. På den andre siden gjennomfører man stadig flere tiltak som gjør det dyrere og vanskeligere å få på plass boliger. Det skjer så mye, og i så stor grad, at det man kaller adelsmerket for norsk boligpolitikk – nemlig at vi er et land av selveiere, som vi mener har tjent Norge godt – reelt sett nå blir utfordret. Det synes jeg er svært, svært beklagelig. Da er det bare å henvise til Fremskrittspartiets mange forslag. Vi har oppskriften på hvordan dette kan løses, og vi ber om at man vurderer dette nærmere.

Med det tar jeg opp Fremskrittspartiets forslag.

Birgit Oline Kjerstad (SV) [15:53:28]: Det er ikkje tvil om at det må setjast i gang med bustadbygging i Noreg. Folketalsveksten er større enn bustadbygginga, og det blir eit stort press i både eigemarknaden og leigesektoren. Men SV støttar ikkje nokon av desse forslaga. Vi er grunnleggjande ueinige i fleire av dei, og vi er veldig ueinige i den overordna forteljinga om at det er reguleringane som gjer at det blir dyrt. Det er heilt andre ting som har forårsaka at bustadprisane og leigeprisane er blitt veldig mykje dyrare dei siste åra, og det er at du har hatt materialkostnader som har vakse, 30–50 pst. på trelast. Desse forslaga her går på det med reguleringar, og dei er der av ein grunn. God planlegging er ofte også noko som kan gjerast effektivt og hindre at det blir meir utgifter seinare.

Eg synest ikkje at desse forslaga er spesielt gode for å løyse dei problema som vi er i. Og det er ei erkjenning at naturtap og klimaendringar er nokre av dei store utfordringane, og bustadpolitikken er ein av mange sektorar der ein må setje inn tiltak for å redusere klimagassutslepp, og det skjer veldig mykje gjennom god arealplanlegging og regionale planar.

SV støttar også det lokale sjølvstyret, men det er klart at når det er vedteke regionale planar som også er vedtekne av lokale og regionale politikarar, som legg nokre føringar mellom kommunar og litt større infrastrukturprosjekt, kan vi ikkje ha det sånn at kommunane kan blokkere alt som er av regionale planar fordi det er eit lokalt omsyn som ein sjølv meiner er meir viktig.

Vi tenkjer at dette er politikk, og dette er noko som ein må diskutere og avgjere og forhalde seg til etterpå, sånn at ein ikkje nødvendigvis skal fjerne alle reguleringar.

Naturkartlegging og nasjonalparkar og så vidare er også grundige prosessar bygde på fagleg kunnskap som iallfall eg meiner skal leggje føringar for korleis vi bruker areala, også når det gjeld utbygging. Takk.

Tobias Drevland Lund (R) [15:56:32]: La meg starte med å si at jeg er enig i en del av problembeskrivelsen når det kommer til at det ikke bygges nok boliger, men der stanser enigheten Rødt har med Fremskrittspartiet i denne saken. Når man ser på tiltakene som fremmes, er det en vesentlig mangel, mener vi. Det er at Husbanken ikke blir nevnt. Altså: Det aller viktigste som bør gjøres i tiden framover, er å sette Husbanken i stand til å kunne finansiere boligbygging i mye større grad enn det gjøres nå.

Boligbyggingen er på et rekordlavt nivå. Vi må helt tilbake til 1946, altså etter krigen, for å se så få boliger faktisk bli både igangsatt og ferdig utbygd. Det er nettopp i parallell til dagens situasjon at vi ser viktigheten av å ha en sterk husbank, og Husbanken burde vært mye, mye sterkere. Den burde fått mye større økonomiske muskler og mange flere verktøy til å kunne stimulere, subsidiere og sørge for å holde hjulene i gang i byggenæringen.

Det er også et annet tiltak som burde vært gjort og gjennomført. Det er at man ser på permitteringsreglene i byggebransjen. Det å øke antall uker man kan være permittert, fra dagens nivå og opp til 52 uker, som vi har foreslått, hadde vært et bra tiltak for å holde folk i jobb i denne bransjen – folk som nå en masse dessverre går over i andre bransjer. De trenger arbeidsfolk innenfor byggenæringen i årene framover, i hvert fall hvis vi skal bygge alle de boligene som trengs.

Når man ser og hører regjeringens mål om å bygge 130 000 boliger, som i og for seg er et veldig flott mål, så er det slik at vi får heller ikke det til uten å styrke Husbanken betydelig, styrke lånerammen og sørge for at den gjenreises til sin fortids storhetstid – så er det sagt.

For en liten klargjøring, og til siste taler: Rødt er inne i en merknad der vi mener at det finnes eksempler der fylkeskommunens areal- og transportplaner legger for sterke føringer på hvor og hva som kan bygges ut. Det står vi for. Selv om vi ikke er med på noen forslag i innstillingen, mener vi likevel at det vil være tilfeller hvor målet om fortetting for enhver pris f.eks. kan ødelegge for god distriktspolitikk og utvikling av bygder og utkanter i en kommune. Derfor er det, som flere har vært inne på, viktig ikke minst å lytte til dem med lokal kunnskap, lokalpolitikerne, og det lokale selvstyret i større grad enn det som ofte gjøres i disse tilfellene.

Statsråd Kjersti Stenseng [15:59:34]: Regjeringen har høye ambisjoner for boligpolitikken og har satt seg et ambisiøst mål om å sette i gang bygging av 130 000 boliger innen 2030. Byggebransjen er en konjunkturutsatt bransje. Kombinasjonen av lavt nyboligsalg og høye byggekostnader har skapt en veldig krevende situasjon på boligmarkedet. Jeg deler derfor representantenes bekymring for utviklingen, og jeg er veldig glad for at temaet blir satt på dagsordenen og diskutert.

Noe av det viktigste regjeringen gjør for å få fart på boligbyggingen, er å føre en ansvarlig økonomisk politikk. Hver eneste dag blir vi minnet om at vi lever i en urolig tid som også påvirker bolig- og byggebransjen. Da trenger vi trygg styring, bl.a. for å unngå ytterligere renteøkninger.

Regjeringen har satt i gang flere forenklingstiltak der målet er å gjøre det enklere, billigere og raskere å realisere gode boligprosjekter. Vi har bl.a. styrket Direktoratet for byggkvalitets arbeid med digitalisering av plan- og byggesaksprosesser, slik at det blir enklere og raskere å få saken sin behandlet. Vi har satt ned en arbeidsgruppe, som er nevnt flere ganger her, som i går kom med en lang liste med forslag til tiltak for raskere plan- og byggesaksprosesser. Vi har også foreslått lov- og forskriftsendringer som kan bidra til færre byggesøknader med mangler og mer forutsigbar tidsfristberegning.

Eierlinjen i det norske boligmarkedet står sterkt. Omtrent åtte av ti eier sin egen bolig. Jeg er opptatt av at vi gjennom boligpolitikken skal legge til rette for et velfungerende boligmarked med gode offentlige rammevilkår. Regjeringen bruker Husbanken aktivt, lånerammen er styrket med 13 mrd. kr. Det bidrar til å stimulere til byggeaktivitet, holde hjulene i gang i næringen og hjelpe flere inn på boligmarkedet. I vårt forslag til revidert budsjett for inneværende år foreslår vi å styrke lånerammen med ytterligere 1 mrd. kr.

Det er mange gode forslag og tema som blir brakt opp her. Jeg deler fullt ut målet om å få fart på boligbyggingen, å få enklere, raskere boligbygging, men jeg er uenig i forslagene her om at det er løsningen for å få det til.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) [16:08:59] (ordfører for saken): Kommunene har stor frihet i arealplanleggingen, men må holde seg innenfor rammene gitt de nasjonale og regionale styringsdokumentene. Innsigelsesinstituttet er et viktig verktøy for å sikre nasjonale interesser i planleggingen og en forutsetning for at kommunene kan vedta planer med juridisk bindende virkning. Fremskrittspartiet sa i den foregående debatten at det hadde vært fire tapte år. Da lurer jeg på om representanten Amundsen ikke følger med i timen. Har han ikke fått med seg at vi har arbeidet med å digitalisere byggesaksprosessene, og at det har pågått i flere år og gitt store kostnadsbesparelser, både for utbyggerne og for kommunene?

Gjennom den digitale regelverksplattformen Fellestjenester BYGG blir nå byggesøknader kontrollert og sendt til riktig kommune gjennom Altinn. Halvparten av alle byggesøknader blir nå sendt digitalt, og nærmere 300 kommuner har skaffet seg eByggesøk som saksbehandlingssystem. Over 4,5 millioner naboer har mottatt digitalt nabovarsel, og løsningen har spart søkere for mer enn 1 mrd. kr bare i porto.

Direktoratet for byggkvalitet utarbeider stadig nye digitale veiledere om regelverket. Digital samhandling mellom sektorstyresmakt, kommune og søker forenkler saksbehandlingen. En løsning for automatisk saksbehandling av byggesøknader for arbeidslokaler gjør at Arbeidstilsynet mottar sin del av søknadene digitalt i 90 pst. av sakene, og saksbehandlingstiden er redusert fra åtte uker til tre minutter. Videre er det utarbeidet en digital tjeneste som gjør det raskere for de ansvarlige i en byggesak å signere på ansvarsretten i en byggesak. Digitalisering av byggesaksprosessen er et viktig satsingsområde for regjeringen, og i statsbudsjettet for 2025 fikk Direktoratet for byggkvalitet en varig styrking av sine driftsbudsjetter for å sette mer fart og kraft i dette arbeidet.

Regjeringen har sendt på høring forslag til lov- og forskriftsendringer som skal bidra til færre byggesøknader med mangler og mer forutsigbar tidsfristberegning. Nå har vi snakket mye om denne arbeidsgruppen, men den leverte altså sin rapport med 72 forslag til ytterligere tiltak som kan få fart på boligbyggingen, og regjeringen er, som kommunalministeren allerede har nevnt, i gang med å følge opp forslagene.