Aleksander Stokkebø (H) [13:17:15]: Arbeid til flere er vår viktigste jobb, fordi alle har noe å bidra med. Samtidig ser vi at mange med nedsatt funksjonsevne fortsatt står utenfor. Kartleggingen våre partier sammen sørget for, viser at vi årlig trenger minst 900 nye varig tilrettelagte jobber, VTA. Høyre tok dette på alvor umiddelbart med 1 000 nye VTA-plasser i vårt budsjett. I forrige budsjett foreslo Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet null nye. SV skal ha mye av æren for at det ikke gikk så ille den gangen, og at vi til neste år får 500 plasser til. Men det er jo langt unna behovet. Hvorfor godtar SV, når man har den kunnskapen man har, at køene av folk med nedsatt funksjonsevne vil fortsette å øke neste år?

Freddy André Øvstegård (SV) [13:18:13]: Jeg takker representanten Stokkebø for et spørsmål om et viktig tema. Det er helt klart et stort behov for opptrapping av VTA-plasser. Det er utrolig viktige tiltak, både for den enkelte som får mulighet til å delta i et arbeidsfellesskap, og også viktig for samfunnet. Vi vet at det er en utrolig bra ordning.

Så er det ikke sånn at SV godtar en for svak opptrapping fra regjeringens side av VTA-plasser framover. Tvert imot foreslo vi å legge på ytterligere 500 VTA-plasser i vårt budsjettforslag. Det er vårt primære forslag. Det er vårt helhetlige standpunkt. Det fremmet vi da vi diskuterte finansinnstillingen i denne salen forrige uke, men det ble dessverre nedstemt.

Regjeringspartiene har i sin erklæring lovt at de skal få på plass 1 000 plasser i året, og da vil jeg egentlig bare ta oppfordringen fra representanten Stokkebø og levere den videre til ansvarlig statsråd.

Aleksander Stokkebø (H) [13:19:19]: Vi er enige om at regjeringens satsing på VTA er for svak, og jeg er glad for at SV vil være med og kjempe for flere plasser i årene som kommer.

Også blant døve, døvblinde og hørselshemmede har vi en jobb å gjøre. De siste årene har tusener av tolkeoppdrag blitt avslått. SV har kanskje ikke den stolteste historikken på feltet, da de i perioden startet med et netto kutt i tolketjenesten på 15 mill. kr. Heldigvis har man snudd og er nå enig med Høyre om å styrke Nav med flere fast ansatte tolker.

Men spørsmålet mitt går på frilanstolker, for de gir folk i sin hverdag en helt avgjørende fleksibilitet til å kunne delta fullverdig i jobb, skole og fritid, også etter vanlig arbeidstid. At SV nå over en toårsperiode er med på et kutt på 19,5 mill. kr, er alvorlig. Det rammer hardt og gir mer isolasjon. Så hvordan kan representanten forsvare at man i år, som i fjor, fortsetter å kutte i frilanstolker?

Freddy André Øvstegård (SV) [13:20:25]: Jeg takker representanten Stokkebø for et spørsmål om nok et viktig tema. Frilanstolker er en helt nødvendig del av tolketjenesten for dem som trenger tegnspråktolking. Det er et viktig redskap for både samfunnsdeltakelse og likestilling, og det er en innfrielse av rettigheter, etter SVs syn. Derfor har vi, blant andre ting, akkurat nå – for få dager siden – fremmet et eget representantforslag om å gjøre noe med den akutte situasjonen som har oppstått i tolketjenesten. Tolkene er nå ute og aksjonerer fordi de ikke får riktige og gode arbeidsvilkår, bl.a. at honorarsatsene er for lave. Det fremmet vi forslag om i forrige uke, og det kommer nå til behandling i arbeids- og sosialkomiteen. Da håper jeg at partiet til representanten Stokkebø vil slutte seg til de forslagene som vi fremmer der, så vi kan gjøre noe med den situasjonen.

Aleksander Stokkebø (H) [13:21:25]: Det første vi kan gjøre med situasjonen, er å stoppe kuttene i frilanstolker for døve, døvblinde og hørselshemmede. Nå har SV vært med på budsjett over to år, som til sammen gir et ganske markant kutt i denne tjenesten, noe som rammer hardt fordi det fører til økt isolasjon for folk som har behov for å delta fullverdig i samfunnet òg etter ordinær arbeidstid. Jeg ser veldig fram til å behandle det Dokument 8-forslaget. Jeg synes det er et kjempepositivt initiativ. Det er veldig bra. Spørsmålet mitt blir da, igjen, til representanten: Vil han – med dette representantforslaget og sitt kraftige og gode engasjement – være med på å sørge for at kuttene i frilanstolker nå tar slutt, slik at vi ikke ser og står i en tilsvarende situasjon neste år?

Freddy André Øvstegård (SV) [13:22:15]: I det budsjettforslaget som regjeringen la fram, er det en rekke kutt – men også satsinger – på ting som ikke SV prioriterer, som ikke er SVs politikk, og som vi heller ikke har med i våre egne budsjettforslag. Vi bruker den innflytelsen som velgerne har gitt oss, for å få til maks uttelling for både velferd, rettferdig fordeling og miljø. Men vi kan aldri ta på oss å rette opp i alle små og store kutt som sittende regjering gjennomfører. Det ville redusert hvor mye gjennomslag SV får. Derfor har vi valgt å inngå forlik for å få til forbedringer i det budsjettet. Det er vi glade for. Vi feirer de forbedringene, men vi tar ikke ansvar for alle de kuttene og alle de andre prioriteringene som regjeringen gjør. Det er regjeringen nødt til å stå for selv.

Dagfinn Henrik Olsen (FrP) [13:23:21]: SV og Fremskrittspartiet har stått skulder ved skulder både i forslag og i retorikk når det gjelder minstepensjonistenes ve og vel i Norge. I statsbudsjettsforliket er det ingenting til minstepensjonistene ved denne korsveien. Da er mitt spørsmål: Er det slik at det er lettere å få aksept hos regjeringen, Senterpartiet og Arbeiderpartiet, for en klimasatsing på 10 mrd. kr enn det er å få dem til å akseptere et løft for våre minstepensjonister oppimot EU60?

Freddy André Øvstegård (SV) [13:23:57]: Jeg er veldig glad for det felles engasjementet som SV og Fremskrittspartiet har for minstepensjonistene. Det skal sies at jeg skulle ønske jeg hadde den samme ryggdekningen fra Fremskrittspartiet hva gjelder andre minsteytelser i velferden enn bare alderspensjonistene, men det er en annen sak.

I vårt budsjettforslag foreslår vi å øke minste pensjonsnivå med 4 000 kr. Det er vår politikk. Vi har tidligere fått til en solid økning i minstepensjonistenes inntekter. Så har vi, ikke minst, sammen med Fremskrittspartiet, klart å få til det som nå har stor effekt for folks økonomi, nemlig den nye beregningsmåten for regulering av pensjon med snitt av pris- og lønnsvekst. Jeg er veldig stolt over hva SV har fått til på minstepensjon over de siste årene.

Så er det sånn at vi år for år, for hvert år som går, prioriterer ulike gjennomslag, og i år fikk vi endelig til ytelsene. Pensjon fikk vi til sist.

Dagfinn Henrik Olsen (FrP) [13:25:02]: Hvis jeg forstår representanten rett når det gjelder det siste han sa, er det slik at man da har valgt å ikke ha som hovedmålsetting ved denne korsveien at dette skulle være det som bar frukter, men heller 10 mrd. kr til klima. Er det korrekt?

Freddy André Øvstegård (SV) [13:25:19]: Vi har prioritert klima og miljø og rettferdig fordeling i år, som vi har gjort alle andre år. Det er egentlig ganske lite overraskende. Jeg vil påstå at SV nesten er litt kjedelige. Vi er ganske så forutsigbare med tanke på hva vi prioriterer hvert år. Det er rettferdig fordeling, og det er klima og miljø. I dette budsjettet har vi fått store gjennomslag for begge deler.

Hvis det er sånn at representanten fra Fremskrittspartiet er så bekymret for gjennomslag på pensjon, kan jeg heller invitere ham med til oss for å bidra til at vi får enda mer gjennomslag for SVs politikk. Jeg er veldig glad for at Fremskrittspartiet her i denne debatten er bekymret for at vi i SV ikke får igjennom nok av vår egen politikk. Så det vil jeg huske til neste gang.

Anna Molberg (H) [13:31:38]: Arbeidsorientert uføretrygd var en spennende nyvinning som ble foreslått av sysselsettingsutvalget, og både dagens regjering og den borgerlige regjeringen fremmet forslag om å teste ut dette. Det så ut til at regjeringen var godt i gang med å utforme en modell for dette prøveprosjektet, og at vi snart kunne forvente at flere nye unge uføre under 30 skulle få jobbe så mye de selv ønsket, framfor å være 100 pst. uføre, men nå ser det ut til at hele prosjektet strander etter at regjeringen har forhandlet budsjett med SV. Hele beløpet på 118 mill. kr til prosjektet er redusert til null.

Representanten Moflag snakket engasjert om å hjelpe unge uføre i sitt hovedinnlegg, så da er mitt spørsmål: Hvorfor måtte akkurat denne budsjettposten strykes? Var ikke dette et viktig prosjekt for regjeringens arbeidslivspolitikk?

Tuva Moflag (A) [13:32:35]: Jeg vil si at det var en av de tingene vi snakket om at vi ønsket å prøve ut, og jeg har ikke noe problem med å innrømme at jeg også har sagt at dette var et prosjekt vi tenkte var noe vi kunne prøve. Nå er det sånn at vi i denne budsjettenigheten sammen med SV har kommet fram til at det forsøket strykes.

Det har også kommet ganske mye kritikk mot denne måten å jobbe på. Det har vært stor bekymring fra deler av fagbevegelsen, nettopp fordi man kan få et A- og et B-lag med tanke på lønnsutvikling i samfunnet. Det tenker jeg er innspill vi bør ta på alvor også.

Når det er sagt, var dette et avgrenset og ganske lite prosjekt sammenlignet med alt det store vi gjør i arbeidslivspolitikken. Beløpet er ganske lite sammenlignet med f.eks. den store satsingen på ungdomsgaranti, som er det aller viktigste vi gjør for å få flere unge inn i arbeid. Vi øker også arbeidsmarkedstiltakene generelt, varig tilrettelagte arbeidsplasser, og ser veldig fram til å jobbe med arbeidsmarkedsmeldingen som kommer neste år.

Anna Molberg (H) [13:33:38]: Takk for svaret. Jeg tillot meg å stille forrige arbeids- og inkluderingsminister spørsmål om status på dette prosjektet med arbeidsorientert uføretrygd, og da fikk jeg til svar at man var godt i gang med å involvere partene i arbeidslivet, og oppdraget til forskningsmiljøene var allerede utlyst. Da tenker jeg at det er litt dårlig samfunnsøkonomi å starte opp med nye prosjekter i etatene for så å kutte dem helt ut. Jeg mener det er dårlig samfunnsøkonomi å la unge uføre under 30 forbli 100 pst. uføretrygdet når de i dag kunne vært i arbeid. Det er også dårlig sosialpolitikk, mener jeg, å gi opp denne gruppen når det etter hvert har blitt et samfunnsproblem at flere unge havner på uføretrygd.

Kommer Arbeiderpartiet til å sikre dette prosjektet med arbeidsorientert uføretrygd i framtidige budsjetter, eller er det sånn at SV har fått gjennomslag for all framtid?

Tuva Moflag (A) [13:34:36]: Jeg synes det er spesielt av representanten Molberg å snakke om å gi opp folk, for hvis det var noen som ga opp folk, var det jo Høyre, som innførte et karensår for folk på arbeidsavklaringspenger. Det var folk som veldig ofte hadde et håp om å komme tilbake i jobb, men som mistet både inntektssikringen og oppfølgingen de hadde fra Nav.

Nå er dette prosjektet lagt på is. Vi skal vedta budsjettet for 2024. Det er ingenting som tyder på at det arbeidet vil bli startet opp igjen med det første, men vi skal satse på at flere unge kommer seg i jobb. Som jeg nevnte, er det ungdomsgarantien som er det aller viktigste verktøyet vi har i så måte. Det er over 1 mrd. kr. En skal se arbeid, helse og utdanning i sammenheng, for dette handler om folk som kanskje mangler kompetanse, som ikke har gjennomført videregående skole, og det kan være folk som har ulike helseproblemer. I tillegg vil vi se på hvordan vi bedre kan kombinere arbeid og uføretrygd, uavhengig av om akkurat denne modellen blir videreført.

Dagfinn Henrik Olsen (FrP) [13:35:47]: Jeg tror jeg har mange med meg når jeg sier at Nav har et tillitsproblem hos folk flest. Vi ser nesten ukentlige oppslag om og får henvendelser fra folk som opplever Nav som svært lite imøtekommende og vanskelig å nå inn til. Da tør jeg å begi meg ut på en liten vandring og spørre representanten om hun er enig i at vi har en tillitskrise hos Nav. I så måte: Hva er løsningen til representanten, som sitter nærmere makten enn det jeg gjør, på dette?

Tuva Moflag (A) [13:36:28]: Jeg mener at det er viktig å gjøre noe med tilliten til Nav på flere dimensjoner, egentlig. Det handler både om at folk skal ha tillit til at de kan oppsøke Nav når de har det behovet, og om større tillit til de ansatte som jobber i Nav. Derfor er tillitsreform en av de sakene som har vært viktig for oss å jobbe med. Det handler om de verktøyene, de virkemidlene og ikke minst de fullmaktene den enkelte Nav-ansatte har.

Når det gjelder tilliten til dem som oppsøker Nav, vil jeg trekke fram den veilederen som kom for Nav-kontorene før jul i fjor. Den pekte på at man skulle jobbe annerledes i møte med dem som tok kontakt nå i forbindelse med dyrtiden. Den gjennomgangen som nylig har blitt gjort, viser at Nav har endret praksis i mange av tilfellene. Noen kontorer har ikke endret praksis, men det er fordi de brukte handlingsrommet som lå der i utgangspunktet. Jeg håper at det også bidrar til at folk får større tillit til Nav, for det er Nav vi ønsker at folk skal oppsøke når de har det vanskelig.

Torbjørn Vereide (A) [13:43:02]: «Høyre vil ikke gi opp folk.» Det sa representanten Asheim i sitt innlegg. I dag er det 100 000 unge som står utanfor både arbeidsliv og utdanning. Under dei åtte åra då Erna styrte, og då Henrik var med som kopilot, var det ei dobling av unge uføre.

Ein kan seie at det er bra at folk som får ein knekk i helsa, får den økonomiske tryggheita det kan vere å bli avklart for uføretrygd, men når ein møter så mange som ein gjer, i både Arbeidarpartiet, Høgre og andre parti, som seier at dei føler seg gløymde, forlatne og dytta over i uføretrygd, når dei så gjerne skulle ha jobba i staden, og at det for mange har skjedd fordi dei har hamna i karensåret, har mista oppfølginga, mista avklaringsmoglegheita og blitt avklart for tidleg, meiner ikkje Høgre og representanten Asheim at det er å gje opp folk?

Henrik Asheim (H) [13:44:07]: Det mener jeg ikke. For det første: Hva det skyldes at det har blitt flere unge uføre, svarer også dagens regjering på til Stortinget. Det skyldes på den ene siden at det er en vekst i antallet som har psykiske lidelser. Det er dem vi må klare å fange opp. Det handler også om overlevelsesraten, at flere av dem som har medfødte sykdommer man tidligere dessverre døde av, nå overlever. Det er en god ting. Vi må ikke bare se oss blinde på det tallet.

Når det er sagt, er det litt pussig å få kritikk fra en representant som i dag stopper forsøket med arbeidsorientert uføretrygd for dem under 30 år, når man etterlyser tiltak for å hjelpe flere i arbeid.

Representanten spør også om karensåret for arbeidsavklaringspenger. Vel, nysalderingen kom til Stortinget nylig. Hva viste den? Den viste at kostnadene til arbeidsavklaringspenger øker med godt over 1 mrd. kr. Uføretrygd går ned med nesten det samme. Det betyr at flere mennesker i altfor mange år sitter i en ordning som skal hjelpe folk til avklaring. Derfor mener vi at den skal være tidsbegrenset, slik som alle de andre ordningene, med unntak av uføretrygd.

Torbjørn Vereide (A) [13:45:13]: Eg vil hevde ganske sterkt at om det er éin ting nokon som er i eit avklaringsløp verkeleg ikkje treng, er det at all form for avklaring plutseleg ein dag tek slutt. Vi veit at det blant dei unge er psykiske lidingar som er ein hovudårsak til at dei har hamna på AAP, saman med manglande fullført utdanning for ein del av dei. Vi veit at det blant dei eldre er ein veldig sterk representasjon av muskel- og skjelettplager, ting som er vanskeleg å kome til botns i, og ting som tar tid å kome til botns i. For ein ungdom som slit med ei diagnostisert psykisk liding, er det ikkje ein kvikkfiks å kome ut igjen.

Då er spørsmålet mitt: Er det ikkje då betre at den ungdommen får fortsetje med oppfølginga si, får fortsetje med hjelpa til arbeidsavklaring om helsesituasjonen sin, i staden for at ein på treårsdagen mister alt?

Henrik Asheim (H) [13:46:10]: Det er verdt å minne om at det unntaket som var den gangen karensåret gjaldt, gjaldt for mennesker som var alvorlig syke, eller som var i behandling. Det det handler om nå, er at man går på en helserelatert ytelse som er tidsbegrenset. Det mener også representantens parti at den skal være. Det er ingen som foreslår at AAP skal bli en slags borgerlønn man bare kan gå på hele livet, den skal på et tidspunkt avklare en enten til arbeid eller til uføretrygd.

Da vi hadde karensåret – og dette har Nav selv dokumentert – økte avklaringene både til uføretrygd og til arbeid. Man er forsiktig med å si om det skyldes det, eller om det kan være andre ting, men alt tyder på det, all den tid avklaringene nå stopper opp, fordi karensåret er borte.

Jeg forstår veldig godt at veldig mange av dem som går på arbeidsavklaringspenger, skulle ønske de fikk raskere behandling eller bedre oppfølging. Det er jeg helt åpen for å diskutere, men hvis man bare skal forlenge og forlenge er jeg redd for at ordningen går tilbake til det Simen Markussen ved Frischsenteret omtalte AAP som: et rullebånd ut av arbeidslivet.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [13:47:20]: Høyre snakker vanligvis mye om arbeidslivskriminalitet, og det er både regjeringspartiene og Høyre opptatt av å fokusere på. For å bekjempe arbeidslivskriminalitet må vi ha en klar arbeidsmiljølov som er lett å forstå, som er forutsigbar for alle, og som er lett for Arbeidstilsynet å kontrollere.

Arbeidsmiljølovens § 14-12 andre ledd har vært mye omdiskutert og blir mye diskutert. Høyre går der imot at det skal være krav til skriftlig avtale mellom tillitsvalgt fra fagforening med innstillingsrett og bedriftens ledelse.

Mitt spørsmål er: Ønsker Høyre en slik skriftlig avtale? Hvis det er tilfellet, hvem skal representere de ansatte?

Henrik Asheim (H) [13:48:08]: Dette spørsmålet kunne jeg nesten stilt tilbake til representanten, for her har det vært betydelig uklarhet og er det fortsatt. Senest i går ble det avdekket at statsråden og Arbeidstilsynet selv er uenige om hvem som kan signere på godkjenning av bruk av innleie. Det som har vært denne regjeringens politikk, også i skriftlige og muntlige svar til Stortinget, har vært at det har vært tillitsvalgte ved arbeidsplassen. Nå kommer det en omdefinering som sier at det skal være de som er representanter for en fagforening med innstillingsrett, men slik jeg forsto det sist vi diskuterte dette i Stortinget, skal det ikke nødvendigvis inn i loven, det er noe man vil avklare med partene.

Jeg tror dette er noe partene kan finne ut av på en veldig god og enkel måte. Derfor er vi ikke for å putte inn i loven at det skal være fagforening med innstillingsrett. Det vil også være i tråd med både det regjeringen har svart Stortinget tidligere, og det regjeringen har svart til ESA.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [13:49:05]: Det er ikke skjedd noen omdefinering av dette. Den paragrafen har vært klar hele tida, og den er nå senest klargjort gjennom innstillinga, hvor tillitsvalgtbegrepet ble diskutert.

Jeg forstår nå at Høyre ønsker at det skal være en skriftlig avtale. Høyres nye syn i forhold til det som ble debattert i 2018, hvor en erkjente at det var avtale med tillitsvalgt fra fagforening med innstillingsrett, er at det nå kan være fra en annen person.

Da er mitt spørsmål igjen: Hvem er det Høyre ser for seg at kan representere bedriften og undertegne på at det er lovlig å ha avtale om innleiefolk etter § 14-12 andre ledd?

Henrik Asheim (H) [13:49:51]: Representanten sier at det ble klargjort i innstillingen. Vel, det ble omtalt i merknader, men det er altså slik at det vedtaket Stortinget gjorde, det komiteen svarte på, og det statsråden svarte på, er at dette skal man sette seg ned med partene og forsøke å bli enige om. Hvis representanten nå har en annen beskjed på vegne av regjeringen, er vi svært interessert i å vite det. Jeg er helt sikker på at de også i ESA er ganske interessert i å få høre hva det svaret i så fall er.

Så til dette fra 2018. Det er helt riktig at Solberg-regjeringen i 2018 gjorde innstramminger i innleieregelverket – som Stortinget også strammet ytterligere inn på – som f.eks. handlet om å forby nulltimerskontrakter at man skulle ha lønn mellom oppdrag, men det er en annen diskusjon enn den som er nå. Man har laget et ekstremt strengt regelverk. Man har hele tiden sagt at det er tillitsvalgte på den lokale arbeidsplassen som kan godkjenne innleie, men så endrer man plutselig det synet – i strid med det man har svart ESA, og i strid med det man har svart Stortinget – og da er det klart at den forvirringen er total. At regjeringspartiene ber Høyre avklare hva regjeringspartiene mener, viser kanskje at forvirringen er ganske voldsom.

Freddy André Øvstegård (SV) [13:51:06]: Jeg vil starte denne replikken med å anbefale alle å lese Høyres alternative statsbudsjett. Det er bra lesestoff, for det er sterk kost som flere bør få med seg. Det er ikke noen nye, myke toner fra Høyre i den krisen vi står i nå – nei, tvert imot. Der er det kutt i arbeidsavklaringspengene med gjeninnføring av karensåret, som allerede er blitt diskutert, feriepenger for arbeidsløse fjernes helt, og Høyre kutter også hundrevis av millioner i uføretrygd og barnetillegget.

Derfor vil jeg henvende meg til det konservative i partiet Høyre og spørre om to ting. For det første: Når er det alle disse kuttene trer i kraft? Er det sånn at uføre f.eks. ville fått mindre utbetalt allerede 1. januar, rett over jul, om Høyre hadde fått gjennomslag for dette budsjettet?

For det andre: Er dette anstendig for et konservativt parti å gjøre i en tid hvor mange sliter så mye fra før?

Henrik Asheim (H) [13:52:03]: Jeg vil også anbefale alle å lese Høyres alternative budsjett. Det er et glitrende dokument som kunne vært vedtatt i Stortinget i dag og vært langt bedre for både land og folk. Jeg tror det representanten viser til når det gjelder kutt til uføre, som representanten kaller det, er 95-prosentregelen for summen av uføretrygd og barnetillegg.

Jeg synes det var ganske interessant å lese NOU-en som kom om barnefattigdom, som f.eks. omtaler alle de ulike tilleggene barnefamilier får i disse ytelsene, og at flere av dem, f.eks. barnetillegget, kan ha det de omtaler som en innlåsende effekt. Innlåsende effekt betyr i realiteten at hvis man går fra stønad til arbeid og taper de pengene, går man ned i inntekt.

Når vi sier det skal lønne seg å jobbe, at det skal være insentiver for å komme ut i arbeid, mener vi det også må være slik at en forsørger på uføretrygd som kommer seg ut i jobb – nå med lavere avkorting hvis Høyre hadde fått flertall for sitt budsjett; dessverre sikrer ikke SV det – vil sitte igjen med mer enn hvis vedkommende ikke gjør det. Det er vi opptatt av, for det skal alltid lønne seg å jobbe.

Mímir Kristjánsson (R) [13:53:18]: I likhet med representanten Øvstegård reagerer jeg også på Høyres alternative budsjett, der det er veldig mange av de samme smålige og usosiale kuttene som Høyre prøvde å gjennomføre da de satt i regjering, som så har blitt reversert, og som Høyre nå vil reversere tilbake igjen. Det gjelder både gjeninnføring av det fryktede karensåret, som i realiteten bare fører til at folk som er syke eller på arbeidsavklaring, havner på sosialhjelp, og innføring av maksgrense for barnetillegg, altså et kutt for uføre med barn.

I Erna Solbergs bok «Veien videre» skriver hun at noe av det hun frykter mest, er at vi skal havne i et samfunn der ungene til de uføre er de rikeste ungene i oppgangen. Er det en frykt som har drevet mye av dette budsjettarbeidet?

Henrik Asheim (H) [13:54:10]: På ingen måte, og det er derfor vi f.eks. lager ny politikk for hvordan uføre kan kombinere inntekt med uføretrygd uten en så brutal avkorting som de har fått tidligere. Husk at Solberg-regjeringen var den regjeringen som sa at man skulle kunne jobbe ved siden av uføretrygd uten å risikere å gå ned i uføregrad. Dette var jo den store bekymringen for folk før 2016, nemlig at hvis de jobbet mer ved siden av uføretrygd, risikerte de å gå fra 100 pst. til 80 eller 70 pst. uføregrad og måtte søke på nytt dersom de falt ut igjen. Det fjernet vi.

Vi innførte også et fribeløp, men vi ser nå at når man når det fribeløpet, stopper mange å jobbe. Dette er et av grepene vi gjør også for å bedre økonomien for uføre som forsøker å jobbe ved siden av.

Den frasen fra Erna Solbergs bok har jeg ikke sett i sammenheng. Når det er sagt, er det klart at for en som er ufør og gjør den intense jobben det er å forsøke å komme i arbeid, må det også for den enkelte være en økonomisk gevinst. Derfor sier vi at summen alltid må bli at det lønner seg mer å jobbe enn bare å få ytelser.

Alf Erik Bergstøl Andersen (FrP) [15:35:29]: I mitt virke som ordfører er det lite som bringer så mye glede som det å besøke VTA-bedrifter, både i skjermet virksomhet og i ordinær virksomhet. Den arbeidsgleden man ser der, er helt rørende. I fjor ble det bevilget midler til flere VTA-plasser. Selv om det var for få plasser i forhold til behovet, var det noen plasser allikevel. Det vi kan se nå, er at bare 5 pst. av midlene som ble bevilget, gikk til VTA-plasser i skjermet virksomhet, mens 95 pst. av midlene gikk til VTA-plasser i ordinær bedrift.

Vil Senterpartiet sørge for at det blir etablert like mange VTA-plasser i skjermet bedrift som det er VTA-plasser i ordinær bedrift?

Per Olaf Lundteigen (Sp) [15:36:18]: Det er et tema som har fått stor oppmerksomhet i komiteen, og ikke minst blant regjeringspartiene. Vi har ikke vært klar over at det har vært en så sterk prioritering av VTA i ordinær virksomhet. Vi er klar over at oppfølgingen av VTA i ordinær virksomhet er svakere enn for dem som er i skjermet virksomhet. Derfor er det et viktig tema den tidligere ordføreren og representanten tar opp.

Fra regjeringspartienes side står vi for at vi skal ha en opptrappingsplan. Ikke minst er det viktig for de ungdommene som går ut av videregående skole og er i en livssituasjon hvor VTA er det naturlige tiltaket. Dette er en prioritert oppgave for oss, og jeg kan svare bekreftende på at vi fokuserer på det og ønsker å øke omfanget av de skjermede arbeidsplassene innenfor VTA.

Alf Erik Bergstøl Andersen (FrP) [15:37:16]: Takk for svaret. Jeg kan berolige representanten med at jeg fortsatt er ordfører, med det er like hyggelig å være her allikevel.

Fremskrittspartiet foreslår 73 mill. kr i sitt alternative budsjett for å øke ytterligere med 500 VTA-plasser, fordelt på 250 i skjermet virksomhet og 250 i ordinær virksomhet. Det at mellom åtte og ti personer med utviklingshemning i alderen 18 til 25 år står helt uten jobb, er ganske uholdbart og i sterk kontrast til representanten Lundteigens innlegg. Spørsmålet blir ganske enkelt: Hvorfor vil ikke Senterpartiet prioritere flere VTA-plasser til denne gruppen enda høyere, når vi ser at behovet er så stort?

Per Olaf Lundteigen (Sp) [15:38:04]: Senterpartiet har i en årrekke prioritert et økt antall VTA-plasser. Vi har en felles forståelse med regjeringa om å legge fram en plan, en opptrappingsplan, for antall VTA-plasser. Hvorfor gjør vi det? Jo, det er fordi alternativet for de menneskene gjerne er et aktivitetstilbud i kommunene, og det er et mye dårligere tilbud. Dette er et tilbud som gir verdighet, som gir fellesskap og arbeidsdeltakelse og også en liten inntekt som en kan ha, inntil 1 G, uten å få avkortet sin uføretrygd.

Aleksander Stokkebø (H) [15:38:50]: 13 mill. kr i kutt i år, 6,5 mill. kr i kutt neste år, nesten 20 mill. kr i kutt på to år: Hvorfor mener representanten at det er en god idé med gjentatte kutt når det gjelder frilanstolker for døve, døvblinde og hørselshemmede?

Per Olaf Lundteigen (Sp) [15:39:12]: Det å bedre tilbudet av tolker har vært et tema i mange år. Komiteen har over år fått ulike signaler om hva som var den beste måten å dekke opp behovet på. For noen år siden var det et klart ønske om å få flere faste tolker. Nå er det blitt et ønske om å få flere frilanstolker. Regjeringspartiene med Senterpartiet forstår at frilanstolker har en stor fordel ved at det er lettere å tilpasse seg det behovet som den enkelte har. Samtidig er det også enighet om at vi skal ha et stort omfang av faste tolker, så det er altså en komplettering. Dette er et tema som regjeringspartiene og regjeringa fokuserer på, og som jeg regner med at en vil se på videre. Det er et stort engasjement for dette, for dagens system fungerer ikke godt nok.

Aleksander Stokkebø (H) [15:40:14]: Som representanten er inne på: Det trenger ikke være enten-eller, vi trenger begge deler. I sitt første budsjett i denne perioden kuttet Senterpartiet og samarbeidspartiene 15 mill. kr netto i tolketjenesten. Da regner jeg med både fast ansatte og frilanstolker. Det førte til unødvendig sosial tilbaketrekking, isolasjon og ensomhet blant døve, døvblinde og hørselshemmede, i langt større grad enn hva som var nødvendig. Så har man heldigvis snudd og er nå enig om å styrke Nav med flere fast ansatte tolker – det er kjempebra.

Men spørsmålet mitt handlet nettopp om frilanstolker. Folk må kunne ha et godt og aktivt liv, også etter kl. 16 og ordinær arbeidstid. Det kuttet som Senterpartiet nå har vært med på over to år, med nesten 20 mill. kr, rammer hardt, og det gir mer isolasjon og mindre fleksibilitet. SV ville ikke ta ansvar, så vil representanten Lundteigen nå jobbe for at det ikke blir flere kutt til frilanstolker?

Per Olaf Lundteigen (Sp) [15:41:20]: Jeg kan i hvert fall forsikre representanten om at vi vil ta ansvar. Vi vil ta ansvar for at de menneskene som enten er hørselshemmede eller døvblinde, får et stadig bedre tolketilbud. Det har vi totalt sett stått for hele tida. Som sagt er det nå et sterkt ønske om å styrke frilanstolketjenesten, og det er noe vi drøfter for å se på hvilken måte en kan forbedre det. Det har også vært fokusert på frilanstolkenes betaling for jobben. Det er også en del av det hele.

Aleksander Stokkebø (H) [15:41:56]: Det kan vel neppe kalles en konsistent satsing på tolketjenesten når man i sitt første budsjett etter at man tok over etter Solberg-regjeringen, barberte bort 15 mill. kr netto i tolketjenesten. Det var en litt dårlig start, kan man si, som senere heldigvis har rettet seg noe opp.

Mitt siste spørsmål er litt mer åpent, og det gjelder hvilke konkrete tiltak Senterpartiet vil ha for å gjøre tolketjenesten mer tilgjengelig og brukervennlig for dem som trenger den.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [15:42:30]: Da må en se på både frilanstolkene og de fast ansatte tolkene, hvordan det samarbeidet fungerer, og hvordan det blir praktisert med hensyn til det behovet som den enkelte som trenger tolk, har. Vi er nødt til å se på godtgjørelsen til frilanstolkene, og vi må få et samspill hvor en utfyller hverandre. Det er det regjeringspartiene hele tida har ønsket. Det har blitt ulike reaksjoner ved ulike grep som er gjort hittil.

Torbjørn Vereide (A) [15:48:04]: Då eg skulle førebu meg til å ta ein replikk på Framstegspartiet, måtte eg bruke ein del tid på å lese i Framstegspartiet sitt alternative statsbudsjett. Eg var veldig klar for å kome med saftige angrep, frå Arbeidarparti-mann til Framstegsparti-mann, og seie klart ifrå om kva eg meiner er usosialt og urettferdig av deira vegval og prioriteringar.

Når det gjeld vegval, har vi jo lært frå fjellvettreglane at det er mogleg å snu i tide. Eg måtte ta på meg brillene, faktisk, for eg såg at når det gjaldt den forferdelege og ganske destruktive ordninga med karensåret i Nav, som den borgarlege regjeringa i si tid innførte, som gjorde at folk mista avklaringa og oppfølginga, har Framstegspartiet faktisk lagt om kursen og teke innover seg at det var ei usosial ordning. Så i staden for å stille eit kritisk spørsmål har eg heller lyst å spørje representanten Olsen: Kva er det Framstegspartiet har skjønt her som Høgre framleis ikkje har teke inn over seg?

Dagfinn Henrik Olsen (FrP) [15:49:05]: Representanten har egentlig sagt svaret selv: Dette var ikke en sak som Fremskrittspartiet kjempet gjennom for å få et vedtak om. Men det er nå engang slik, og det har sikkert også representanten oppdaget, at når man sitter i mindretall, svelger man kameler i alle himmelretninger for å bli enig, og det var vel også noe som skjedde den gangen.

Torbjørn Vereide (A) [15:49:31]: Representanten Vereide kan også vere litt stor i kjeften iblant, så eg har svelgt min andel med kamelar, eg òg. Eg vil berre seie at trass i at vi brukar denne arenaen til å glefse litt etter kvarandre, synest eg det er gledeleg at Framstegspartiet har teke inn over seg at den forma for kutt i Nav, kutt for dei som treng hjelp i Nav, er ein politikk ein ikkje kan fortsetje med.

Eg synest det er veldig gledeleg at Framstegspartiet ser at når folk hamnar utanfor og treng hjelp og oppfølging i arbeidsavklaringsløpet, fordi dei framleis ikkje er avklarte, verken med helse eller arbeid, skal den arbeidsavklaringa og hjelpa vare ved. Eg synest at her har Framstegspartiet faktisk gjort noko fornuftig.

Dagfinn Henrik Olsen (FrP) [15:50:15]: Det var vel egentlig ikke et spørsmål. Jeg kan bare si det sånn at det iallfall ikke blir et forslag som kommer fra Fremskrittspartiet.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [15:50:33]: Dagens regjering fører en økonomisk politikk hvor det overordnede målet er full sysselsetting. Det er utrolig viktig for vårt ansvarsområde, for hvis en ikke har full sysselsetting, må folk ha andre inntekter, og det blir da over statsbudsjettet.

Senterpartiet har også sagt at det er en fordel at vi organiserer vårt arbeidsmarked sånn at vi har knapphet på arbeidskraft – dette altså i motsetning til at en har overskudd på arbeidskraft – for derigjennom at en får lettere integrering av de unge som har en svak tilknytning, eller de mange som har bare delvis arbeidsevne.

Er Fremskrittspartiet enig i at vi bør styre den økonomiske politikken sånn at vi har litt knapphet på arbeidskraft, for derigjennom altså å beskjeftige de mange hundre tusen som i dag ønsker arbeid, men som står utenfor arbeidslivet?

Dagfinn Henrik Olsen (FrP) [15:51:30]: Jeg er enig med spørsmålsstilleren i at det er svært viktig å få flere ut i arbeidslivet, særskilt de unge. Det å gå gjennom et liv nærmest uten å ha deltatt i yrkeslivet er ikke formålstjenlig verken for den det gjelder eller for samfunnet, så det er helt på sin plass at man får flest mulig ut i arbeidslivet.

Så er det selvfølgelig flere veier til målet for dette, men det bør uten tvil legges iallfall noen insentiver til grunn som gjør at flest mulig velger å delta i arbeidslivet.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [15:52:03]: Vi er vel alle enige om at flest mulig skal ut i arbeidslivet, men det er altså et faktum at veldig mange ikke er i arbeidslivet. De har ikke den friheten som en arbeidsinntekt gir. Det er et grunnleggende poeng med frihetsbegrepet at en kan opptre økonomisk uavhengig, og det er ikke minst viktig for sjølfølelsen og sjølforståelsen til den enkelte. Derfor var mitt spørsmål sånn: Vil Fremskrittspartiet være med på en økonomisk politikk hvor en har en viss knapphet på arbeidskraft, altså at en ser på det som positivt, for dermed å ta unna de mange som ufrivillig er utenfor arbeidslivet?

Dagfinn Henrik Olsen (FrP) [15:52:48]: Mitt svar her er selvfølgelig at vi kommer til å føre en økonomisk politikk som skal bidra til at flest mulig kommer i arbeid, og vi kommer til å føre en politikk hvor vi legger til grunn insentiver for å få flest mulig ut i arbeid. Dette er problemet i dag: at svært mange velger å stå utenfor arbeidslivet fordi det er ordninger som bl.a. straffer dem for å komme ut i arbeidslivet. Det handler også om å delta i voksen alder, altså at pensjonister som kan delta i yrkeslivet, velger å ikke å gjøre det. Det er det vi vil fokusere på.

Freddy André Øvstegård (SV) [15:53:37]: Jeg vil gjerne følge opp der vi slapp under replikkvekslingen i forbindelse med mitt eget innlegg. Jeg vil gjenta det jeg sa om at det engasjementet Fremskrittspartiet deler med SV knyttet til å få opp minstepensjonene, er veldig prisverdig. Jeg er veldig glad for at vi sammen med Fremskrittspartiet også har fått gjennomslag for regulering av de løpende pensjonene framover.

Det jeg lurer på, og som jeg også har spurt andre representanter fra Fremskrittspartiet om, er hvorfor man er så selektiv på dette. Det argumenteres jo knyttet til minsteytelsene på pensjon for at disse er under fattigdomsgrensen, og at det ikke er riktig, de bør over, men det er jo også andre permanente ytelser, f.eks. uføretrygd, som ligger under fattigdomsgrensen. Jeg lurer på om representanten fra Fremskrittspartiet kan si noe om hvorfor fattigdom blant eldre er et problem, men ikke fattigdom blant uføre?

Dagfinn Henrik Olsen (FrP) [15:54:42]: Vi har valgt å fokusere på også andre grupper enn minstepensjonistene. Hvis vårt alternative budsjett hadde blitt vedtatt, hadde en familie med to barn fått vel 24 000 kr mer å rutte med i året, og en student hadde fått 18 000 kr mer. Vi fokuserer på hele løpet, men når man er blitt pensjonist, er det nå engang slik at man har trådt ut av yrkeslivet, og da skal man ha en pensjon å leve av. Når man er ufør, er det fortsatt en mulighet for at man kan bidra ut fra restarbeidsevne, og det må vi sørge for å få på plass.

Mímir Kristjánsson (R) [15:55:33]: Jeg vil følge opp der representanten Øvstegård slapp, for det er veldig underlig å høre Fremskrittspartiet snakke om at minstepensjonister ikke skal sitte og fryse på en ytelse som er under fattigdomsgrensen, samtidig som samme parti ikke gjør noen framstøt for å øke de andre minsteytelsene i velferdsstaten opp til fattigdomsgrensen.

Med Fremskrittspartiets politikk kan man faktisk risikere at en person som er ufør, lever på en uføretrygd under fattigdomsgrensen helt fram til vedkommende blir 67 år, for så å fyke opp i pensjon, for den skal da løftes over fattigdomsgrensen. Det framstår jo litt bakvendt.

Spørsmålet er: Er det noe lettere for en ufør å ikke ha råd til mat og strøm enn det er for en pensjonist?

Dagfinn Henrik Olsen (FrP) [15:56:27]: Det er selvfølgelig ikke noe lettere, men en ufør har faktisk mulighet, hvis en har restarbeidsevne, til å delta. Det er dette vårt budsjett legger opp til. Vi skal øke tilgangen på egen pengebok. Man skal ha mer å rutte med av de pengene man faktisk har, enn i det som det legges opp til i budsjettet som legges til grunn og kommer til å bli vedtatt i denne sal. Utgangspunktet er at vårt budsjettforslag gir noen helt andre rammer.

Så skal jeg være den første til å si, og det har jeg også sagt tidligere, at hvis regjeringen ikke er villig til å gjøre de grepene vi ønsker, må man i alle fall sørge for at de menneskene som har behov for et sikkerhetsnett, får det sikkerhetsnettet.

Anna Molberg (H) [16:02:36]: Rødts alternative budsjett på arbeidsfeltet bærer preg av enorme påplussinger. Det settes av milliarder på milliarder i økte utgifter med det man må kunne kalle kreative inndekninger. Et eksempel på en slik kreativ inndekning, eller rettere sagt urealistisk inndekning, er å kutte i f.eks. allerede inngåtte avtaler om kjøp av nye F-35-kampfly.

Hvis vi later som det faktisk er mulig å lage et statsbudsjett på denne måten, er jo prioriteringene interessante å diskutere. Rødt foreslår bl.a. å øke fribeløpet for uføre opp til 1 G. Det er ikke helt ulikt det Høyre foreslår, nemlig en lavere avkorting av all trygd etter at dagens fribeløp er nådd. Men Rødt går ikke bort fra at det må være en grense for hvor mye man kan tjene, og at trygd skal avkortes når denne grensen er nådd. Hvorfor mener Rødt at trygd skal avkortes i det hele tatt?

Mímir Kristjánsson (R) [16:03:37]: Takk for spørsmålet. Først vil jeg bare si at jeg tar avstand fra beskrivelsen av at Rødt har noe mer kreativt budsjett enn andre partier har. Det er en fordom og en myte. Realiteten er at Rødt tar noen tøffe valg og prioriteringer som handler om å øke skattene til dem som har høye formuer, store eiendommer, høye inntekter og store selskapsoverskudd. Det er tilfeldigvis også noen av de samme menneskene som gir valgkampbidrag til representanten Molbergs parti. Jeg antar at Høyre er uenig i det, men det ene er ikke mer kreativt enn det andre.

Så til uføre og fribeløpet: Selvfølgelig må det finnes en øvre grense for hvor mye et menneske kan tjene ved siden av en uføretrygd. Det skal jo ikke være sånn i Norge at folk skal bli rike av å gå på uføretrygd, men dagens grense på 0,4 G er altfor lav. Den gamle grensen på 1 G er mye mer romslig og ville også spart veldig mange uføre for en god del rapporterings- og byråkratiproblemer med Nav, som de har i dag.

Anna Molberg (H) [16:04:39]: Jeg synes 2,5 mrd. kr i inndekning på inngåtte avtaler om F35-fly er ganske kreativt, for det vil ikke være mulig i praksis å frigjøre disse pengene, med mindre staten ønsker å pådra seg enorme erstatningsansvar. Vinningen går definitivt opp i spinningen.

Det er ingen tvil om at vi må gjøre det lettere å kombinere arbeid og trygd. Der er Høyre og Rødt egentlig helt enige, men Rødt foreslår i tillegg at selve uføretrygden skal økes med 12 000 kr i året, og samtidig mener de altså at det må være en grense for hvor mye en som er uføretrygdet skal kunne tjene før avkortingen kommer.

Hvert år trygdeoppgjøret kommer, er Rødt de første til å påpeke hvor brutalt og urettferdig det er at uføre får avkorting i trygd. Burde det ikke da være ideelt i Rødts verden om det ikke fantes en inntektsgrense i det hele tatt, eller ser faktisk Rødt også verdien av at det eksisterer en arbeidslinje?

Mímir Kristjánsson (R) [16:05:34]: Rødt er tilhenger av en annen arbeidslinje enn den som har vært ført de siste årene, som handler mer om at det er staten og det offentliges ansvar å skaffe folk arbeid – dette er den gamle arbeidslinjen fra sosialdemokratiets gullalder – framfor en arbeidslinje som prøver å motivere folk i jobb gjennom pisk. Folk som er syke, blir ikke friske av å ha dårlig råd. Folk som ikke klarer å skaffe seg arbeid, får ikke på magisk vis arbeid ved å ha dårlig råd.

Representanten Molberg har helt rett i at Rødt både vil øke uføretrygden og synes det er riktig at den reguleres på godt vis, sånn det gjøres gjennom trygdeoppgjøret. I tillegg mener man det er effektivt og bra hvis uføre har mulighet til å jobbe litt ved siden av. Jeg kan bekrefte at det selvfølgelig skal finnes en øvre grense for hvor mye penger en ufør kan tjene ved siden av full uføretrygd, men den må altså være høyere enn 0,4 G. Vi hadde 1 G som grense før, og jeg ser ingen grunn til at vi ikke skal kunne gå tilbake til det.

Alf Erik Bergstøl Andersen (FrP) [16:06:46]: I sitt innlegg ramset representanten Kristjánsson opp alle ytelser de vil øke. For å finansiere alle sine økte ytelser legger altså Rødt inn et forslag om å øke skatter og avgifter med om lag 38 mrd. kr. Fremskrittspartiet foreslår en reduksjon på om lag 36 mrd. kr. Det er en differanse på rundt 74 mrd. kr.

Spørsmålet er: Har Rødt noen konkrete forslag om heller å få flere ut av ytelser og inn i arbeidslivet enn å bare skattlegge dem som allerede er i arbeid, og i så fall hvilke?

Mímir Kristjánsson (R) [16:07:27]: Det er viktig å understreke at med skatteopplegget til Rødt vil de aller fleste i Norge faktisk få lavere skatt, men det er klart man øker skattene for dem som har mest, og der er det altså store summer å hente. Jeg reagerer vel egentlig også på å si at de alle er i arbeid. Det dreier seg f.eks. om rike arvinger, og det er altså ikke hardt arbeid å arve. Vi velger ikke foreldrene våre selv, og i mine øyne kan man derfor ikke belønnes for å ha gjort et godt foreldrevalg.

Så til spørsmålet om hvordan vi skal få flere i arbeid: Rødt har en rekke forslag i budsjettet. Det handler om VTA-plasser. Det handler om å øke permitteringsregelverket innenfor bygg og anlegg, som gjør at flere kan bli sikret jobb gjennom en konjunkturutsatt periode. Og det handler om å gjøre det mer lønnsomt å arbeide ved siden av trygd ved å øke fribeløpet for uføre. Rødt bruker mye tid og krefter på å prøve å få folk i jobb, men er ikke så stor tilhenger av å bruke pisk for å få det til.

Alf Erik Bergstøl Andersen (FrP) [16:08:25]: Takk for det. Mange opplever at det er så tøft økonomisk at de må be om hjelp for å skaffe mat. Etter at mange selv etter ordinær inntekt ser seg nødt til å be om hjelp, er ikke regjeringens forslag til bevilgninger tilstrekkelige. Det er åpenbart at flere blir fattigere med venstresidens politikk. Det nærmer seg jul, og mange har verken råd til julegrøt, julefrokost eller julemiddag i julehøytiden. Det er lange køer der mat deles ut, og dessverre hører vi at det settes rekorder i negativ forstand hver eneste dag.

Rødt har i mange år drevet en klappjakt på dem som skaper arbeidsplasser i dette landet – sette dem i bås, nærmest hudflette dem for den verdiskapingen de står for, skatte dem i hjel sånn at investeringen i nye arbeidsplasser avtar. Jeg snakker selvfølgelig om dem som har ofret livet sitt for å skape noe, og som naturlig nok tjener penger på det. Hvorfor er det da sånn at Rødt absolutt skal ta dem som skaper arbeidsplasser, som ville ha gitt flere arbeid og sannsynligvis fått matkøene til å bli redusert?

Mímir Kristjánsson (R) [16:09:29]: Om dette er Rødt og Fremskrittspartiet nesten så uenige som det går an å bli. Av de 100 rikeste menneskene i Norge er 77 arvinger. Fremskrittspartiet framstiller det som om de har ofret livet sitt for å skape jobber. Det er altså 77 av de 100 rikeste som er arvinger, og som et av veldig få land i Europa har vi ingen arveskatt i Norge uansett hvor mange milliarder kroner man arver, fordi Fremskrittspartiet var med på å fjerne den arveavgiften vi hadde før.

Jeg reagerer også på og er uenig i at det er noen som skaper jobber til andre. Det er ikke sånn at de rike i Norge skaper jobbene. Samfunnet vårt skaper jobber sammen. Jobbskaperne i Norge er de som går på jobb hver dag, som gjør et utrettelig arbeid, og som jobber hardt på gulvet. De skal Rødt ikke skattlegge. Tvert imot vil Rødt gi dem skatteletter og avgiftsletter. Men de som sitter på toppen med enorme formuer de gjerne har arvet, synes vi kan bidra litt mer for å få slutt på matkøene.

Per Vidar Kjølmoen (A) [16:16:07]: Forskjellen på et parti som er i opposisjon og posisjon, er at førstnevnte gruppe står lite grann friere, f.eks. til å foreslå noe man synes høres litt kult ut, men som man strengt tatt ikke har tenkt å gjennomføre hvis man en dag kommer til makten. Da tenker jeg spesielt på kuttet på 4 mrd. kr., som Venstre vil ta over natten fra folks pensjoner gjennom den såkalte AFP-ordningen, og attpåtil sende en diger Venstre-torpedo midtskips inn i trepartssamarbeidet, som vi kaller den norske modellen. Så spørsmålet til representanten Rotevatn blir: Er det virkelig sånn at Venstre ikke bare vil ta pengene fra syke folk i arbeidslivet, men også ta pengene fra kommende pensjonister, eller tok partiet litt mye Möller's Tran i sitt alternative statsbudsjett?

Sveinung Rotevatn (V) [16:16:54]: For det første vil eg seie at det er ingenting av det vi føreslår innanfor verken dette feltet eller andre felt vi føreslår fordi det ser kult ut, slik representanten Kjølmoen seier. Vi føreslår ei rekkje ganske tunge reformer i vårt alternative budsjett fordi vi meiner dei er riktige for at folk skal stå i jobb, for å inkludere fleire og førebyggje varig utanforskap. Endringar i sjukelønsordninga er ei av dei som eg gjorde greie for i innlegget mitt. Ei anna er endringar i AFP-ordninga.

Dette gjorde eg for så vidt greie for ganske grundig i finansdebatten, men eg kan godt gjenta eit par poeng derifrå: Utfordringa med AFP-ordninga i dag, blant mange, er at ho gjer det vanskeleg å bytte jobb seint i karriereløpet. Det er ei ordning som er urettferdig fordi alle finansierer ho, men ho kjem berre halvparten til gode. Det er inga openberr grunn til at f.eks. journalistar skal ha rett på AFP, mens folk som jobbar på vaskeri, ikkje skal ha det. Så spørsmålet er: Er dette rettferdig? Vi synest ikkje det. Vi meiner insentiva vert feil, og då er det i så fall partane i arbeidslivet sjølve som må finansiere ei sånn ordning, og ikkje alle andre skattebetalarar.

Per Vidar Kjølmoen (A) [16:17:57]: Takk for svaret. Kan da representanten Rotevatn garantere at Venstre vil kjempe for at både syke arbeidstakere og pensjonister skal få mindre penger om Venstre kommer til makten om to år?

Sveinung Rotevatn (V) [16:18:10]: Eg veit ikkje heilt kva eg skal seie til det, for det høyrest ut på representanten Kjølmoen som dette er i ein slags leik der det vert framstilt som at vi no skal ut og plage folk og gjere livet surt for dei. Eg synest det er ganske oppsiktsvekkjande at representantar frå Arbeidarpartiet og andre i det heile ikkje tek innover seg dei store utfordringane vi har med sjukefråvær i dette landet. Det er inga ny problemstilling. Det er ei årelang problemstilling. Det er ingen land i verda, i alle fall ikkje som eg veit om, som har høgare sjukefråvær enn det vi har. Det er ingen openberr grunn til at det skal vere sånn, med mindre ein er villig til å sjå på ordninga. Det har kome tydelege anbefalingar frå utval etter utval over i alle fall 20 år no, og vi står framleis her og spør om vi skal ta pengane frå dei sjuke, eller har andre fikse måtar å kommentere dette på. Eg synest det store problemet er at vi har ein inngangsport her til alle andre helserelaterte ytingar som openbert ikkje fungerer godt nok og gjer at mange vert drivne ut i varig utanforskap. Då vel vi å lytte til ekspertutval som har kome med fornuftige forslag – i motsetnad til Arbeidarpartiet.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [16:19:25]: Det var et interessant innlegg med vekt på utenforskap, dog uten at representanten med ett ord snakket om et velorganisert arbeidsliv med sterke fagorganisasjoner på arbeidstaker- og arbeidsgiversida, som etter Senterpartiets mening er helt avgjørende for å redusere utenforskap.

Den beskrivelsen representanten ga av de helserelaterte ytelsene, er noe Senterpartiet virkelig bruker mye tid på. Det er en bekymringsfull økning i utgiftene og antallet som blir berørt av det, enten det er uføretrygd, AAP eller sjukepenger. Hele poenget med Nav var nettopp at det skulle bli bedre for de menneskene.

Det var interessant å høre at Venstre nå støtter pilotprosjektet når det gjelder AAP, som er fremmet av Akademikerne i NOU-en Raskt og riktig, og har fått oppslutning der. Da er mitt spørsmål: Betyr dette også at Venstre vil prioritere mer folk og penger til førstelinja, til veiledere som tar ansvar og har myndighet?

Sveinung Rotevatn (V) [16:20:32]: Eg skal ikkje stå og seie at vi prioriterer det, for vi har ikkje nokon store løyvingar til Nav for å dekkje opp for det i neste års budsjett, men eg er i utgangspunktet einig med representanten Lundteigen i at det er ein vesentleg del av det å få folk avklart raskt. Ein stor del av utfordringa med ordninga er at folk ikkje vert avklarte, men dei har ein tendens til å verte avklarte når det nærmar seg slutten av perioden, og då kan ein lure på kva det er som gjer det. Eg trur det viser at måten ein utformar ordningane på, faktisk har noko å seie.

Det er godt å høyre at representanten Lundteigen til liks med meg er uroa for den veksten vi ser i bruken av helserelaterte trygdeytingar, og så trur eg dei fleste av oss skal ha eit ganske ope sinn på kva som er mogleg å gjere for å få bukt med det. Då trur eg vi må kome oss vekk frå sånne slagordprega debattar.

Forslaget om å gje kommunane ei større rolle i bruken av AAP og køyre nokre pilotar trur eg er godt og interessant, igjen fordi det har noko å seie kor dei økonomiske insentiva ligg. Det kan vi gjerne diskutere vidare, og vi føreslår det også i vårt alternativ.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [16:21:34]: AAP-ordningen er ikke noen kommunal ordning. Nav-kontorene er et samspill mellom kommunene og staten. Kommunene har ansvaret for sosialhjelpen, staten har ansvaret for de statlige ordningene, og AAP er en statlig ordning.

Jeg forstår holdningen til Venstre nå, at en ønsker å gjennomføre en pilot hvor de som sitter på det lokale kontoret, har både ansvar og myndighet til å ta beslutninger i henhold til hva som er best for AAP-mottakeren, fordi en møter mennesket – i motsetning til i dag, hvor saksbehandlerne ikke møter mennesket. Da er det behov for folk, det er behov for ressurser i førstelinja fra statens side, og det var mitt spørsmål: Vil Venstre prioritere ressursene til førstelinja for å gjennomføre den holdningen representanten her representerer?

Sveinung Rotevatn (V) [16:22:31]: Ja, eg trur det er nødvendig. Det jobbar mildt sagt mykje folk i Nav, og utfordringa er at mange sit og brukar mykje tid på ting som burde vore automatisert, som burde vore enklare, som burde vore digitalisert. Ein har i og for seg gjort ganske mykje der over mange år, men eg trur framleis det er eit ganske stort arbeid som står igjen, slik at dei kan bruke mest mogleg tid på dei møta med menneska, som ein ikkje kan outsource til ein eller annan chatbot eller gjere på nav.no, det må gjerast der ute.

Eg trur vi er heilt einige i at det er der ein bør bruke ressursane, og så trur eg at det handlar mykje om måten ein organiserer ting på i Nav. Eg har respekt for at det er krevjande arbeid, men det er den retninga ein bør gå i.

Freddy André Øvstegård (SV) [16:23:25]: Jeg ser at Venstre gjør som de har gjort i flere budsjetter tidligere, nemlig å kutte en god del milliarder i sykelønnsordningen. Utover å slå fast at det er usosialt, og at mindre penger ikke gjør syke folk friskere og så videre, lurer jeg på litt av tenkningen bak. I Norge har vi en ganske så høy yrkesdeltakelse – noe vi er glade for i dette landet, den har også økt – også blant grupper som er mye plaget av sykdom og fravær. Det er bl.a. fordi vi har en god sykelønnsordning, hvor man kan stå i jobb og satse på det, uten at man som arbeidstaker eller arbeidsgiver risikerer å tape økonomisk i stor grad ved sykdom.

Ser representanten fra Venstre utelukkende på sykefraværsstatistikken, eller ser han på den i sammenheng med yrkesdeltakelse – som kanskje ville vært litt klokere – når Venstre utarbeider sin såkalte sykelønnsreform, særlig siden representanten Rotevatn var innom dette med at det meste henger sammen med det meste i sitt eget innlegg?

Sveinung Rotevatn (V) [16:24:27]: Vi ser absolutt på det i samanheng med andre faktorar som kunne forklart variasjonar i sjukefråvær mellom land, som sysselsetjingsgrad, andelen kvinner i arbeidslivet og andre ting, men realiteten er at når ein ser alt dette i samanheng, klarar ein likevel ikkje å forklare kvifor det norske sjukefråværet framleis er påfallande mykje høgare enn i andre samanliknbare land. Dette er ikkje ein kontroversiell påstand, dette er forska på og dokumentert ganske mange gonger.

Korleis har vi tenkt? Jo, når vi har sett på forslaget som kom frå ekspertutvalet til sysselsetjingsutvalet, har vi hatt sans for den modellen. Det dei i veldig korte trekk føreslår, er at sjukelønsordninga er lik som i dag for arbeidstakar fram til sjette månad, deretter må ein over til gradert sjukmelding for å behalde 100 pst. kompensasjon. Det veit vi vil fungere, gradert sjukmelding er viktig. Det andre dei gjer, er å gje arbeidsgjevar eit medfinansieringsansvar over lengre tid. Det har arbeidsgjevarane signalisert at dei er villige til å gjere viss ein ser dette i ein heilskap, slik at dei også får eit sterkare insentiv til å leggje til rette for at folk kjem raskt tilbake til jobb.

Freddy André Øvstegård (SV) [16:25:31]: Hvis dette er sett på i en helhet, ville det i så fall vært interessant å vite hva representanten Rotevatn og Venstre eventuelt da kunne frykte av konsekvenser på den andre siden av dette her, på f.eks. uføreytelser, arbeidsavklaringspenger og andre ytelser som fort vil være alternativet hvis man er syk og opplever at inntektssikringen, hvor mye staten stiller opp for en om en er syk i arbeidslivet, i realiteten blir svekket.

Et annet spørsmål: Når man ser på hvem det er som er mest sykmeldt, er det egentlig ganske lite overraskende. Helt på toppen ser en barnehagelærere, sjukepleiere, renholdere og vernepleiere, altså folk som står i svært krevende yrker med høyt press og lav bemanning. Hvis Venstre er så redd for det høye sykefraværet, burde ikke representanten bruke sin tid på å slåss for bedre grunnbemanning i velferden, bedre kommuneøkonomi eller noen av de andre tingene som avgjør hvor gode arbeidsforhold disse ansattgruppene har, heller enn å kutte i inntekten deres når de først blir syke?

Sveinung Rotevatn (V) [16:26:31]: Ein annan ting dei yrkesgruppene representanten nemner har til felles, er at dei jobbar i offentleg sektor, der vi også ser at sjukefråværet er svært høgt, særleg ute i kommunane. Det er veldig bekymringsfullt. Igjen: Dette let seg ikkje forklare berre med å sjå på korleis samansetjinga av arbeidsstyrken er, det heng også saman med måten ordninga er utforma på, for både arbeidstakarar og arbeidsgjevarar.

Når vi ser at den store auken i sjukefråværet særleg skuldast psykososiale forhold, er det typisk ting som er ganske nærliggjande knytt til problem på arbeidsplassen, der arbeidsgjevarar også bør ha ei større rolle og ei større forventing mot seg for å leggje til rette for at ein får det ned. I dag har dei null økonomisk insentiv etter 16 dagar for å gjere nettopp det.

Eg håpar representanten ikkje berre vil prøve å sjå etter forklaringar som kan forklare dette vekk, for dei vil han ikkje klare å finne om ein ser på forskinga. Då bør han heller begynne å ta innover seg konsekvensane av det vi ser. Nei, eg er ikkje bekymra for konsekvensane når vi gjer ei sånn reform, fordi ho vil føre til færre i varig utanforskap, og det er utelukkande positivt.

Henrik Asheim (H) [16:32:07]: Da statsråden ble arbeidsminister, ga hun bl.a. et intervju hvor hun kritiserte, som hun sa det, deler av venstresiden for å være for opptatt av ytelser istedenfor å være opptatt av å få folk av ytelser. Det er jeg helt enig med statsråden i.

Når man da ser på det forliket som regjeringspartiene i dag skal stemme for sammen med SV, ser vi at resultatet av det er at enkelte av ytelsene øker. Samtidig stopper man forsøk med arbeidsorientert uføretrygd. Man har allerede stoppet statens bidrag inn i inkluderingsdugnaden, hvor flere med hull i cv-en og nedsatt funksjonsevne kunne få jobb i staten, og man bedrer ikke avkortingsreglene for uføre. Hvordan mener statsråden at dette forliket bidrar til det hun har advart mot?

Statsråd Tonje Brenna [16:32:57]: Jeg tror det er en fordel hvis man skal resitere en som er i rommet, at man resiterer korrekt, for det manglet et «ensidig» foran fokus på økte ytelser i sitatet representanten framførte.

Når det er sagt, mener jeg at vi egentlig er kommet et stykke lenger i denne diskusjonen de siste månedene, ved at vi har bredt ut debatten om fattigdom, inkludering og å gjøre livene til folk bedre, til også å handle om å få flere mennesker i jobb. Jeg mener egentlig at hele statsbudsjettet er en slags jobbpakke, hvor vi gjør det grunnleggende og viktigste for at folk skal ha en jobb å gå til, nemlig å styre økonomien trygt, sånn at det blir godt å drive næring i Norge og bedriftene har arbeidsplasser å tilby folk som har et ønske om å komme i jobb. I tillegg sørger vi for ungdomsgarantien, som skal gi unge folk tidlig oppfølging, sånn at de kommer i arbeid. Vi jobber med å gjøre det enklere å kombinere arbeid og uføretrygd. Vi sørger for bedre samspill mellom helse, skole og arbeid, for å inkludere de yngste, særlig i arbeidslivet. Og vi gjør en rekke andre ting for å få folk i jobb. Dette handler om mer enn bare arbeidsorientert uføretrygd, og det viser hele statsbudsjettet.

Henrik Asheim (H) [16:34:02]: Poenget er vel egentlig bare at de tiltakene som var nye og kunne få flere i jobb, er alle stoppet, fjernet eller kuttet.

Men jeg må stille et spørsmål basert på den replikkvekslingen jeg hadde med representanten Lundteigen i sted. Det er rett og slett bare om statsråden kan avklare noe, for det har vært noen runder i Stortinget hvor spørsmålet er: Hvem kan godkjenne bruk av innleie? I svarbrevet til ESA sier statsråden og regjeringen at det er tillitsvalgte og den lokale arbeidsplassen som kan godkjenne det, mens inntrykket som representanten Lundteigen ga i sted, var at Stortinget tydelig har vedtatt at det kun er fagorganiserte fra en fagforening med innstillingsrett som kan gjøre det. Kan statsråden svare helt klart og tydelig på følgende: Er det slik at statsråden opplever at Stortinget har vedtatt at det kun er fagorganiserte fra en fagforening med innstillingsrett som kan godkjenne innleie, eller skal dette diskuteres med partene over jul?

Statsråd Tonje Brenna [16:34:59]: Det er et spørsmål hvor begge deler kan være sant på samme tid, fordi om dette er klart og tydelig, og om dette skal diskuteres med partene over jul, er mulig at kan være tilfelle samtidig. For å sitere mitt eget svar sist jeg ble spurt om det samme: Skjerping av bestemmelse i 2019 med krav om at virksomheter må ha tariffavtale med fagforening med innstillingsrett, innebar en betydelig styrking av fagforeningens rolle og det organiserte arbeidslivet. Intensjonen bak lovendringen var å sikre at avtaleadgangen forbeholdes virksomheter med tariffavtale på høyt nivå. Det var aldri intensjonen å legge til rette for at fagforeningstillitsvalgte bevisst skulle forbigås i tariffbundne bedrifter.

I tillegg har jeg sagt at jeg vil ha et møte med partene like over jul, både for å oppklare om dette er et problem i arbeidslivet – for det er jo et kjernespørsmål i denne diskusjonen – og om hva vi eventuelt skal gjøre for å tydeliggjøre dette i fortsettelsen. For vi har en felles interesse i ordnede forhold i vårt arbeidsliv. Vi må sørge for at lovverk og avtaleverk spiller på lag, og at hva partene har å forholde seg til, er klart.

Dagfinn Henrik Olsen (FrP) [16:36:10]: Rimelig kort tid etter at denne regjeringen tiltrådte, fattet man avgjørelsen om å legge ned Eldreombudet. En tid etterpå synliggjorde man at man ønsket å opprette et ombud for de innsatte i fengslene. Sist, men ikke minst, så man for kort tid siden et forslag om å opprette et ombud for varslere i politiet. Så noen brukere i samfunnet har behov for ombud, og eldre har tilsynelatende ikke det.

Men det kan også se ut som at regjeringen vegrer seg for å få på plass Nav-ombudet, som ble vedtatt i 2020. Noen grupper mennesker, tilsynelatende Nav-brukere og eldre, har ikke behov for et ombud som kan sørge for at de blir ivaretatt på en god måte. Har denne statsråden til hensikt å få på plass dette ombudet?

Statsråd Tonje Brenna [16:37:14]: Jeg er opptatt av at Nav fungerer etter de lover og regler vi har, at Nav oppleves som et tilgjengelig system, og at Nav har tilstrekkelig tillit til at folk vil henvende seg til Nav når de har behov for hjelp eller skal utløse noe de har rett på. Det er, som representanten sa, fattet vedtak i Stortinget tidligere om et eget Nav-ombud. Jeg kommer til å følge opp det og komme tilbake til Stortinget på dertil egnet måte.

Det er noen dilemmaer vi må tenke igjennom, som stortingsvedtaket egentlig ikke oppklarer, nemlig rundt hvordan en sånn ordning skal innrettes. Jeg er opptatt av at hvis vi får et Nav-ombud, må ikke det oppleves som at det ikke er mulig å finne fram innenfor, eller som at det f.eks. forkludrer den jobben Sivilombudet eller andre typer rettsinstanser gjør – en jobb som kan hjelpe folk, i den grad de ikke får innfridd sine rettigheter. Jeg kommer til å følge opp Stortingets vedtak og komme tilbake på dertil egnet måte, men la oss ikke late som annet enn at det er noen dilemmaer begravet her i måten vi innretter et slikt ombud på.

Freddy André Øvstegård (SV) [16:38:27]: Jeg er veldig glad for at regjeringspartiene og SV er enige om å øke de minste ytelsene blant de statlige ytelsene som bl.a. uføretrygd og AAP, og også at vi sammen unngår et realkutt i grunnstønaden for folk med nedsatt funksjonsevne eller sykdom som også medfører store utgifter, men det er en annen sak.

Min replikk handler om en enda mindre sak, som likevel er veldig viktig for dem det angår, og det er at vi i flertallsmerknader i budsjettinnstillingen mellom regjeringspartiene og SV sammen peker på støtten til parykk til dem med sykdommen alopecia. Vi peker på at en utvidelse av satsene vil kunne hjelpe flere og ber regjeringen gjennomgå ordningen. Dette er et helt nødvendig hjelpemiddel for mange mennesker som har denne sykdommen. Jeg spør derfor statsråden om en mulig bedring i hverdagen til dem som trenger hårerstatning for å kunne delta i skole og arbeid og hva statsråden tenker om den bestillingen.

Statsråd Tonje Brenna [16:39:28]: Både parykk og andre hjelpemidler for den som har en skade, sykdom eller lyte er helt avgjørende for å kunne leve et godt liv. Jeg tror vi som ikke trenger hjelpemidler av og til har en tendens til å tenke litt smalt om hva det kan være, at det begrenser seg f.eks. til et hjelpemiddel som gjør at man kan få framkommelighet hvis man ikke kan gå, mens det egentlig er veldig mye bredere enn som så, som representanten Øvstegård peker på.

Jeg vil selvfølgelig følge opp dette vedtaket og se på andre mulige innretninger på denne ordningen som gjør at den blir bedre og mer tilgjengelig for flere.

Jeg tror ikke vi skal undervurdere hva det betyr for den enkelte som kan få innfridd en slik støtte eller få mulighet til å kjøpe f.eks. parykk hvis det er det man har behov for, og hvor mye det kan gjøre et menneskes hverdag bedre. Så dette kommer jeg til å følge opp, og jeg er glad for at vi har funnet enighet om akkurat det temaet.

Mímir Kristjánsson (R) [16:40:33]: Nylig overrasket Norges Bank veldig mange ved å sette opp rentene ytterligere en gang – i desember. Dermed er det enkelte bransjer som kan forberede seg på raskt voksende arbeidsløshet, og særlig bygg- og anleggsbransjen er utsatt når man har den rentepolitikken som Norges Bank fører i dag. Derfor har Byggenæringens Landsforening, BNL, og Fellesforbundet samlet seg om et krav om å utvide permitteringsperioden i bygg- og anlegg fra 26 til 52 uker. Det er også i tråd med det som har vært tradisjonen i Norge når man har hatt nedgangskonjunkturer. Så langt har ikke regjeringen innfridd ønsket fra byggenæringen og Fellesforbundet, derfor skal statsråden få en sjanse nå.

Statsråd Tonje Brenna [16:41:26]: Jeg takker for raus inngang til julehøytiden fra representanten Kristjánsson!

Jeg er veldig enig i den virkelighetsbeskrivelsen representanten har, knyttet til bygg- og anleggsbransjen. Det er en veldig konjunkturutsatt bransje, som raskt rammes i grunnen med ordrebøker som ikke går så langt fram i tid når det er mer eller mindre optimisme eller pessimisme i økonomien.

Vi har egentlig to utfordringer på kort og mellomlang sikt. Det ene handler om at vi må ha de samme reglene for permitteringer for alle bransjer. Vi har bare ett sett med permitteringsregler. Det fører til den andre utfordringen, nemlig at i arbeidsmarkedet for øvrig er det ganske stramt og et stort behov for arbeidskraft. Derfor vil ikke jeg per nå endre permitteringsregelverket, men vi følger dette tett og er opptatt av at vi holder på den kompetansen vi har i bygg- og anleggsbransjen. Så håper vi alle sammen på lysning over nyttår, slik at vi både holder folk i jobb og får bygd de boligene veldig mange mennesker trenger.

Sveinung Rotevatn (V) [16:42:40]: Når vi diskuterer eit statsbudsjett er vi gjerne opptekne av om det er realvekst på postar eller ikkje, altså om dei berre vert prisjusterte eller om det er ei faktisk satsing, ein faktisk auke.

Det er nokre postar ein kanskje helst ikkje vil ha realvekst på, og dei har arbeidsministeren ganske mange av på budsjettet sitt. Det vil jo tyde på at utanforskapen aukar og at fleire er på ulike ordningar dei helst ikkje skulle vore på.

Utfordringa i det budsjettet vi no har føre oss, er at det er ein realvekst på fleire av ordningane rundt helserelaterte trygdeytingar. Det er vekst i arbeidsavklaringspengar, og vi ser at sjukefråværet har etablert seg på eit høgare nivå. Dette gjev grunn til bekymring, for det betyr at fleire enn før er i utanforskap. Då er spørsmålet: Kva tenkjer arbeidsministeren rundt det vi no ser? Kva er grunnen til at sjukefråværet aukar? Kva er grunnen til at fleire er på AAP? Og ikkje minst – korleis har regjeringa tenkt å handtere det?

Statsråd Tonje Brenna [16:43:39]: Jeg er glad for å kunne gi en kort utredning om folketrygdens økte utgifter i løpet av 53 sekunder, som jeg nå har igjen på denne talerstolen til å svare på replikken, og jeg er veldig glad for veldig gode spørsmål.

Vi har en utfordring knyttet til økende sykefravær. Vi har store utgiftsøkninger på flere av ordningene i folketrygden. Jeg er opptatt av at vi jobber godt med å få ned utgiftene der det er mulig i tillegg til at vi sørger for tryggheten til folk.

Eksempelet med sykefraværet er godt både på den måten at vi må finne ut mer om hvorfor sykefraværet øker, hvorfor vi ikke får det ned igjen til det nivået vi hadde før pandemien – i det minste. Det er også et tema at vi har et godt partssamarbeid gjennom IA-avtalen, hvor vi kan jobbe systematisk over tid sammen med partene for å få ned fraværet. Et premiss for det er at vi ikke uten videre kutter i de ordningene som finnes, rett og slett fordi vi da bryter med noen av de premissene vi har lagt om samarbeid for å få ned fraværet. Jeg kommer til å følge opp det med partene i tiden som kommer og har en felles interesse med representanten i å få ned sykefraværet.