Presidenten [16:48:34 ]: Etter ynske
frå justiskomiteen vil presidenten ordna debatten slik: 3 minutt
til kvar partigruppe og 3 minutt til medlemer av regjeringa.
Vidare vil det – innanfor den fordelte taletida
– verta gjeve høve til eit replikkordskifte på inntil fem replikkar med
svar etter innlegg frå medlemer av regjeringa, og dei som måtte
teikna seg på talarlista utover den fordelte taletida, får òg ei
taletid på inntil 3 minutt.
Ingvild Wetrhus Thorsvik (V) [16:48:56 ] (ordfører for saken):
Jeg starter med å takke komiteen for godt samarbeid i behandlingen
av representantforslaget fra Fremskrittspartiet, der regjeringen
bes fremme de nødvendige lovendringer for å sikre at foreldelsesfristen
for erstatningskrav som springer ut av uriktige forvaltningsvedtak,
ikke begynner å løpe før saken er endelig avgjort i forvaltningen.
Utgangspunktet er at erstatningskrav må fremmes innen
tre år etter den dag den skadelidte fikk eller burde ha skaffet
seg nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige.
I sin begrunnelse viser forslagsstillerne til
en dom fra Høyesterett som slår fast dette utgangspunktet, og at det
ikke gjelder noen generell regel om at fristen løper fra det tidspunktet
hvor en forvaltningssak er ferdigbehandlet i forvaltningen ved endelig
vedtak i klageinstansen.
Forslagsstillerne mener at det for den private
part vil være naturlig å oppfatte behandlingen av saken i forvaltningen
som én sammenhengende saksbehandling, og videre at det er vanskelig
å se hvilke behov det offentlige har for å påberope foreldelse før
det foreligger en endelig administrativ avgjørelse. De trekker også
fram at for den private part er det ikke avgjort hvilke realiteter partene
faktisk og rettslig skal innrette seg etter, før det foreligger
et endelig forvaltningsvedtak.
Forslagsstillerne mener at dagens lovgivning
innebærer en urimelig forskjellsbehandling i favør av den offentlige
part, da den private part risikerer at krav går tapt som følge av
foreldelse før saken er endelig avgjort i en eventuell klagesaksbehandling,
og dermed at de ikke vet hvilke konsekvenser det endelige vedtaket
medfører. Forslagsstillerne viser videre til at det primært er den offentlige
part som styrer omfanget av og tidsforløpet i en forvaltningssak.
I statsrådens svarbrev av 15. februar 2024
konkluderes det med at de foreslåtte lovendringer ikke bør gjøres. Statsråden
viser bl.a. til hensynene bak reglene om foreldelse.
I nytt svarbrev av 24. april 2024 skriver statsråden
at hun ser at det kan være grunner til å vurdere en endring av foreldelsesreglene
som ivaretar de hensynene som det er vist til i forslaget, men at
det er behov for å vurdere en eventuell regelendring ut fra en bredere
innfallsvinkel enn ordlyden i representantforslaget går ut på.
Komiteen tilrår Stortinget å be regjeringen
utrede og foreslå lovendringer for å sikre at foreldelsesfristen ikke
begynner å løpe så lenge kravet er gjenstand for klagebehandling
i forvaltningen eller gjenstand for klagebehandling hos privat motpart.
Jeg vil knytte en kort bemerkning til Venstres
syn på saken. Venstre støtter i det vesentlige begrunnelsen fra Fremskrittspartiet
i representantforslaget, og vi vil stemme for.
Odd Harald Hovland (A) [16:51:45 ] : Eg vil takke forslagsstillarane,
som reiser ei viktig sak. Det er liten tvil om at me er inne på
eit område som kan få veldig urimelege utslag for enkelte.
Dersom ein skulle ende opp i ein situasjon
der ein må ta ut søksmål for å unngå forelding, eksempelvis mot staten,
mens ein held på med ei klagebehandling, inneber det kostnader,
bruk av tid og energi og sjølvsagt masse usikkerheit og frustrasjon.
I tillegg vil det innebere unødvendige belastningar på rettsapparatet.
Så det kan ikkje vere slik at seindrektigheit i klagebehandling
skal kome det offentlege til gode ved at det går ut over ein privat
part.
Når dette er sagt, er det gode grunnar til
at me har omgrepet forelding i samfunnet vårt. Det er bra at ting kan
verte forelda på eit eller anna tidspunkt, men det må vere føreseieleg
og forståeleg, og det er ikkje veldig forståeleg at eit krav kan
verte forelda mens ei klagebehandling held på. Endå mindre forståeleg
er det at ein skal måtte gå til domstolen med søksmål for å bryte
foreldingsfristen. Difor er det veldig bra at komiteen har samla
seg om eit vedtak der me ber regjeringa greie ut og føreslå lovendringar
for å sikre at foreldingsfristen ikkje begynner å løpe så lenge
eit krav er gjenstand for klagebehandling i forvaltninga eller gjenstand
for klagebehandling hos privat motpart. Då får vi ei breidde i utgreiinga
som sikrar at dette kan verte føreseieleg og forståeleg både i offentleg
og privat samanheng.
Ingunn Foss (H) [16:53:34 ] : Høyre vil berømme Fremskrittspartiet
for å sette fokus på en viktig problemstilling i denne saken.
Etter lov om foreldelse av fordringer § 9 må
erstatningskrav i utgangspunktet fremmes innen tre år etter den
dagen skadelidte fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap
om skaden og den ansvarlige.
Representantforslaget foreslår en endring av
gjeldende lov, som innebærer en særregulering av foreldelsesfrister
i saker der et erstatningskrav springer ut av feil ved offentlig
myndighetsutøvelse. Gjeldende regelverk for foreldelse av denne
type erstatningskrav representerer en urimelig forskjellsbehandling
i favør av det offentlige.
For den private part vil det være naturlig
å oppfatte behandlingen av en sak i forvaltningen, inkludert klageadgangen
og klagebehandlingen, som en sammenhengende saksbehandling. Slik
loven fungerer i dag, kan den private part risikere at krav går
tapt som følge av foreldelse før saken er endelig avgjort i en klagesaksbehandling.
I innspillene fra professorene Kjørven og Larsen
heter det:
«Loven gir særlig urimelig utslag i
saker som gjelder erstatningskrav mot det offentlige. Dommen fra
Høyesterett som representantforslaget viser til, er et av mange
eksempler på det. Rettstilstanden Høyesterett har slått fast, betyr
at en privat part i verste fall må ta ut søksmål mot staten mens
klagebehandlingen fortsatt pågår, med medfølgende kostnader og usikkerhet
for den private, og ulemper for domstolene som blir belastet med unødvendige
mange saksanlegg. Sommel med klagebehandlingen hos offentlig myndigheter
bør ikke komme det offentlige til gode på bekostning av private
parter som er utsatt for et uriktig forvaltningsvedtak. Det er ikke
slike hensyn foreldelsesloven er ment å ivareta.»
Høyesterett har også slått fast at staten i
praksis skal være forsiktig med å påberope foreldelse dersom skadelidte
ville vunnet fram med kravet om det ikke var foreldet og det objektivt
sett er gode grunner til at vedkommende ikke fremmet kravet tidligere.
Men praksis viser at staten og kommunene i vid utstrekning påberoper seg
foreldelse.
Høyre er glad for at en samlet komité ser behovet
for endringer på dette området, og mener at det er et godt prinsipp
at foreldelse ikke begynner å løpe før saken er endelig avgjort
i forvaltningen.
Andreas Sjalg Unneland (SV) [16:56:04 ] : Dette må være Stortinget
på sitt beste: Når det er en urimelighet i systemet, ja, så fremmer
partier forslag, Stortinget og komiteene diskuterer det, og man
samler seg rundt en løsning for å tette et hull.
For det må være åpenbart for de fleste at det
er urimelig dersom et erstatningskrav mot en offentlig myndighet
kan foreldes før saken er endelig avklart. Det er den offentlige
part som på sin side kan styre omfanget av og tidsforløpet i en
forvaltningssak. Da må det framstå enda mer urimelig om man som
enkeltmenneske taper sin mulighet for et erstatningskrav mot det
offentlige fordi det offentlige har brukt lang tid på sin saksbehandling.
At sommel eller sendrektighet i klagebehandlingen skal komme det
offentlige til gode på bekostning av den private part, er ikke et
hensyn foreldelsesloven er ment å ivareta.
Det har vært bred støtte til dette forslaget
i høringsinnspillene. En samlet justiskomité sier seg nå enig i
å rydde opp i dette hullet, tette det og sørge for at vi får mer
logikk inn i systemet. Det er som sagt Stortinget på sitt beste,
og viser at når det er vilje til å rydde opp, da klarer Stortinget
å gjøre det, og det er svært positivt.
Statsråd Emilie Mehl [16:57:59 ] : Først vil jeg si at jeg
har forståelse for at det kan oppleves som ugreit at et krav man
har mot andre, foreldes. Det er naturlig å se det sånn at når noen
skylder oss noe, så skal skyldneren gjøre opp for seg. Foreldelse
kan komme som en ubehagelig overraskelse for dem som ikke kjenner
til foreldelsesreglene, og særlig kan det nok oppleves som negativt å
bli utsatt for at erstatningskrav blir foreldet. Mange vil sikkert
spørre seg hvorfor lovverket skal gi den erstatningsansvarlige fordelen
av å kunne påberope seg foreldelse.
Samtidig må vi ta med oss at det kan være flere
perspektiver som bør tas med i en vurdering av foreldelsesreglene.
I praksis vil det ofte være slik at det ikke er helt opplagt at
et krav kan gjøres gjeldende mot en annen. Foreldelsesreglene skal
også ivareta skyldnerens behov for å kunne legge påståtte krav og
nye anførsler bak seg, og mange vil nok også kunne si seg enig i
at det ikke er rimelig at en person eller et foretak skal måtte
ha potensielle erstatningskrav hengende over seg i årevis. Det er behov
for å sette strek over gamle krav som ikke er gjort gjeldende innen
rimelig tid.
Denne saken gjelder erstatningskrav som springer ut
av uriktige forvaltningsvedtak. Når det offentlige er den potensielt
erstatningsansvarlige, er det nok flere som vil mene at de hensynene
som begrunner de alminnelige reglene om foreldelse, i mindre grad
gjør seg gjeldende.
Jeg er enig i at det er grunn til å se nærmere
på rimeligheten i at foreldelsesfristen i dag kan begynne å løpe mens
krav er gjenstand for klagebehandling. Samtidig er jeg opptatt av
at reglene må vurderes i en bred sammenheng, sånn at sammenlignbare
situasjoner reguleres mest mulig likt, og sånn at eventuelle regelendringer ikke
får uforutsette konsekvenser.
Helge André Njåstad (FrP) [16:59:55 ] (ordførar for saka):
Det er ikkje ofte eg byrjar med å sitera SV sin representant Unneland,
men når han seier at dette er Stortinget på sitt beste, må eg seia
meg einig i det. Det var faktisk så bra tone i Stortinget då denne
saka starta at representanten Tajik fôr bort med ein sjokolade til underteikna,
som gjorde at eg var meir oppteke av å opna og eta den enn å teikna
meg på talarlista. Difor kjem innlegget no, og ikkje i den rekkjefølgja
det burde ha kome i.
Når eg høyrer på innlegga til både SV og Høgre,
som applauderer Framstegspartiet sitt forslag og seier seg einige
i det, er det nesten ikkje nødvendig for meg å ta ordet, anna enn
for å på vegner av dei representantane frå Framstegspartiet som
har sete fram forslaget – Per-Willy Amundsen, Tor André Johnsen
og Hans Andreas Limi – takka for at ein samla komité støttar intensjonen i
forslaget deira. Det set sjølvsagt dei som har framsett dette, veldig
stor pris på.
Eg vil òg takka komiteen for eit veldig godt
samarbeid. Her har komiteen jobba godt og brukt ekstra god tid på
å finna fram til ein konsensus som gjorde at alle kunne slutta seg
til det. Regjeringspartia har tatt initiativ til at ein har brukt
meir tid, gått ein runde til med departementet, og at ein endar
opp i ei einstemmig innstilling som gjer at dette kan løysast. Det
handlar om å bringa litt sunn fornuft inn i forvaltinga og sørgja
for at om det er eit omstridt krav, skal ikkje forelding byrja å
gjelda, noko eg trur folk si rettsoppfatning er i samsvar med.
Framstegspartiet er veldig glad for all den
rosen vårt forslag har fått, og me er veldig glade for at ein samla
komité støttar intensjonen i vårt forslag i dag. Dette er ein gledeleg
dag for oss på dette punktet.
Michael Tetzschner (H) [17:01:55 ] : Jeg ventet til slutten
av debatten, selvfølgelig av respekt for fagkomiteen, som jeg regnet
med ville dekke de fleste argumentene. Men jeg synes allikevel det
er en side ved statsrådens svar, både de to brevene som har gått,
og her i dag, som gir grunnlag for litt ettertanke. Det er denne umiddelbare
jevnføringen av staten som en hvilken som helst part i en rettskonflikt,
med en hvilken som helst annen – la meg legge til – privat part.
Noen vil kanskje si den lille mann. Det argumentet jeg etterlyser her,
det er at staten selv burde være interessert i at man oppnår et
materielt riktig myndighetsvedtak. For staten er ikke en likestilt
part i møte med private parter. Den har overhånden når det gjelder
inndriving, den har overtaket når det gjelder uendelig tilgang på
for den gratis juridisk bistand, den har et helt embetsverk og byråkrati
som kanskje jobber med disse sakene daglig – overfor den ekspertisen
som en privat part må stille på bena for sin sak. Det er en asymmetri
som bør interessere Stortinget langt utover denne saken.
Jeg er enig i at akkurat dette initiativet
viser Stortinget på sitt verste. Men for meg er det også et symptom
på en selvbevisst forvaltning, som her viser noe av sitt verste.
Jeg snakker også av erfaring, som praktiserende advokat. Jeg har
hjulpet private parter, og det er ikke bare staten, vi møter også
kommunen, hvor man altså vet at man kan trette ut den private motparten,
fordi man selv ikke behøver å ta en reell økonomisk prosessrisiko,
fordi dette kan pulveriseres på skattebetalerne.
Det er altså en asymmetri her. Derfor er det
helt urimelig at man nå bare skal overføre logikken fra fordringshaver,
altså mellom debitor og kreditor, i et privat avtaleforhold, og
si at staten nå kan gjemme seg bak foreldelsesreglene, som jeg for
øvrig er veldig for når det gjelder likestilte parter. Men jeg mener
at det går utover selve statens, eller det offentliges, legitimitet
at en ikke er mer interessert i det som er et riktig myndighetsvedtak.
For hvis man ikke er innstilt på det, og gjemmer seg bak foreldelsesreglene,
så undergraver man tilliten til systemet. Takk for initiativet fra
våre gode kolleger i Fremskrittspartiet.
Presidenten [17:04:54 ]: Fleire har
ikkje bedt om ordet til sak nr. 27.
Votering, se onsdag 12. juni