Siv Mossleth (Sp) [10:04:50] (ordfører for saken): Det er en ære å være saksordfører når Norges første helseberedskapsmelding skal behandles i Stortinget, og jeg vil takke komiteen for godt samarbeid. Meld. St. 5 for 2023–2024, En motstandsdyktig helseberedskap – Fra pandemi til krig i Europa, skal gjøre Norge enda bedre til å berge liv og helse gjennom å gi forebygging og beredskap høyere prioritet på helseområdet.

Jeg vil understreke at alle de viktige folkene i helse- og omsorgssektoren i Norge har håndtert store kriser godt, men vi må være bedre beredt til å møte også framtidige kriser. Det er helt nødvendig i en urolig verden. Det er krig i Ukraina, og situasjonen i Midtøsten er en fullstendig katastrofe. Det er pekt på at pandemier, legemiddelmangel og antibiotikaresistens er mulige krisescenarioer i framtida.

Nå klargjøres ansvarsforholdet i helseberedskapen, og verdien av bredden i bidragsytere anerkjennes. Det ble gjennomført høring i forbindelse med komiteens behandling av denne saken. Det deltok 18 aktører på høringen, og i tillegg kom det 4 skriftlige innspill. Det kom mange gode tilbakemeldinger på helseberedskapsmeldingen, og det kom viktige innspill fra dem som deltok.

Meldingen har fire hovedgrep for å styrke den nasjonale helseberedskapen:

1. Det blir en ny modell for helseberedskapen som inkluderer et nytt helseberedskapsråd ledet av Helse- og omsorgsdepartementet. Endringen reflekterer regjeringas konstitusjonelle ansvar ved at den nasjonale koordineringen av helsesektoren flyttes fra Helsedirektoratet over til Helse- og omsorgsdepartementet. Modellen inneholder også seks utvalg på etatsnivå og et rådgivende ekspertutvalg for helsekriser.

2. Helsetjenesten skal øke sin evne til omstilling og fleksibilitet for å møte framtidige kriser.

3. Samvirke på tvers av sektorene og samarbeid med frivillig sektor og næringsliv for å utnytte samfunnets totale ressurser bedres. Nå løftes viktigheten av en sterk frivillig sektor, og det legges til rette for en mer målrettet bruk av denne kapasiteten. Frivillig sektor blir bedre integrert i den nye modellen – i avtaler, planer og øvelser.

4. Viktigheten av det internasjonale samarbeidet om helseberedskap løftes, for også Norge er avhengig av internasjonalt samarbeid for å løse en rekke helsekriser. Vi må i enda større grad samarbeide – regionalt i Norden, i Europa og globalt.

Kommunenes rolle i helseberedskapen er utrolig viktig, og dette er poengtert og inkludert. Kommunene kjenner de lokale behovene, og de har et stort ansvar for både helsehjelp og beredskap. Behovet for å ta ekstra hensyn til sårbare grupper er også understreket.

Kriser er hverdagen i helsevesenet, og vi trenger en desentralisert sykehusstruktur som sikrer beredskap og gir alle innbyggere forsvarlig og trygg behandling på sykehus. I en sterk offentlig og solidarisk helsetjeneste er fagfolkene den ressursen vi må ta veldig godt vare på. Det er vesentlig at det legges til rette for hele, faste stillinger, mer fleksibilitet og riktigere bruk av personalet. Vi trenger mer samhandling innad i tjenestene og på tvers av tjenestenivå. Det er viktig å styrke de kommunale helse- og omsorgstjenestenes beredskapsevne.

Helsepersonellet er viktig både i det daglige og i en større krise, så Arbeiderpartiet og Senterpartiet arbeider systematisk med å utdanne, rekruttere og beholde personell i helse- og omsorgstjenestene. Vi arbeider også med heltidskulturen og riktig oppgavedeling. En konkurransedyktig helsenæring gjør oss sterkere i krisesituasjoner. Derfor er det allerede tatt viktige grep gjennom satsing på helsenæringen som en viktig eksportnæring, og med et veikart for helsenæringen som inneholder over 40 tiltak for å styrke norsk helsenæring.

Presidenten [10:09:50]: Det blir replikkordskifte.

Kamzy Gunaratnam (A) [10:18:52]: Husker presidenten da vi holdt pusten i uker og måneder fordi vi ikke visste om Norge ville få vaksiner? Husker presidenten da tilfeldigheter, en tweet og litt drahjelp fra «søta bror» sikret vaksiner til Norge? Husker vi det vi fortalte oss selv? Aldri igjen skal vi sette Norge i denne situasjonen.

Helseberedskapsmeldingen Stortinget behandler i dag, er den første stortingsmeldingen om dette alvorlige temaet. Den representerer Arbeiderpartiet og Senterpartiets politiske retning for norsk helseberedskap og er noe av det absolutt viktigste vi gjør for å forberede nasjonen vår. Det handler om hvordan vi bygger vår folkehelse, vår felles helsetjeneste – ikke bare for hverdagen, men også i et beredskapsperspektiv. La meg være tydelig: De forberedelsene må skje gjennom forpliktende internasjonalt samarbeid, fornuftig bruk av våre ressurser, både de menneskelige og de materielle, tydelig ansvarsfordeling, og vi må ta lærdom fra to år med krig og nesten to år med pandemi og stadig utvikle oss.

1. Vi må forplikte oss til EU. Pandemien viste oss hvor sårbare vi er alene. Det viktigste vi gjør nå, er å få på plass en avtale om deltakelse i EUs styrkede helseberedskap på like vilkår som EU-land. En slik avtale er nødvendig for å sikre at vi er omfattet av EUs framtidige helseberedskap.

2. Vi er ikke nok folk her i landet. Vi må øke helsetjenestenes evne til omstilling og fleksibilitet. Det krever oversikt, omdisponering og mobilisering av personellressurser. Hva betyr det? Vi blir flere eldre og færre i yrkesaktiv alder. Det blir dermed færre som kan være en del av arbeidsstyrken og betale skatt. Vi kan betale oss litt ut av det, men ikke helt. Vi kan ikke føde oss ut av det. Vi kan heller ikke bedrive «brain drain» av land for helsepersonell, for Norge er på verdenstoppen hva gjelder sykepleiere og leger per antall innbyggere. Uansett hvordan vi snur og vender på det, blir vi færre. Hvordan skal vi bruke folkene på en klok måte, hvordan skal vi fase inn teknologien der vi kan, og hvordan jobber vi sammen om dette? Dette handler ikke bare om å ha et bærekraftig helsevesen, men i et beredskapsperspektiv et helsevesen med evnen til fleksibilitet og opptrapping.

3. Avklart ansvarsforhold – regjeringen legger opp til å etablere en ny modell for arbeidet med helseberedskap. Hva betyr det? Jo, en felles forståelse av hvem som gjør hva. Modellen skal sørge for avklarte roller og ansvar i helsesektoren. Ikke bare det; den skal også bidra til at arbeidet med sikkerhet og beredskap prioriteres høyt i sektoren. Med felles virkelighetsforståelse kommer også felles løsninger.

4. Helseberedskapsmeldingen legger opp til å styrke samarbeid på tvers av sektorer og samarbeid med frivillige og næringslivet. På den måten bryter vi ned siloer og blir flinkere til å utnytte samfunnets ressurser sammen.

5. Etterpåklokskap er den beste lære. Da pandemien traff, var jeg varaordfører i Oslo. Utfordringene som allerede fantes i byen min, ble enda synligere. Måten Oslo som hovedstad møtte pandemien på, ble til erfaringer som bygget opp kompetanse i hele tjenesten under pandemien, og som vi senere dro – og drar – nytte av for ukrainske flyktninger. Det handler om krisekommunikasjon inn til grupper vi vanligvis ikke når ut til, det handler om sårbare grupper, og det handler om vår evne til å omstille oss for dem som trenger oss aller mest.

Sist, men ikke minst: Pandemien var et forstørrelsesglass for utfordringene som allerede eksisterte i samfunnet vårt. De som bodde trangt, fikk det trangere. De som levde med vold i nære relasjoner, hadde færre steder å flykte til. Ungdommen fikk ikke være ungdom. Ja, de ville heller risikere livet sitt i en grotte for å være på fest med jevnaldrende og føle seg normale enn å være hjemme et eneste sekund til. De ensomme opplevde enda større ensomhet.

Applaus holder ikke for helsepersonellet vårt. Takknemlighet holder ikke for vårt europeiske samarbeid. En ny pandemi vil komme, og ønsketenkning vil ikke hjelpe. Da må vi ta på oss ledertrøyen og lage en plan. Det har vi nå – med Arbeiderpartiet i regjering.

Erlend Svardal Bøe (H) [10:29:27]: Høyre er opptatt av at vi skal ha en god helseberedskap i landet vårt. God helseberedskap handler om å ha forståelse for hva en krise innebærer, å ha en klar plan for hvordan en krise skal håndteres, og å ha god organisering og kommunikasjon og et godt gjennomtenkt lovverk og planverk, som gir myndighetene rom for å iverksette nødvendige tiltak som beskytter liv og helse.

Koronapandemien viste oss at en styrking av helseberedskapen var nødvendig, og den viste hvor viktig det er med samarbeid på tvers av både sektorer og nasjoner. Tiltak for å slå ned på koronasmitten førte til store konsekvenser for alle deler av samfunnet vårt, både under og etter pandemien, og det er fortsatt sånn at de langsiktige effektene av koronapandemien kan være vanskelige å måle og tallfeste.

Høyre mener det var viktig at håndteringen av koronapandemien ble nøye evaluert, og det har den blitt gjennom tre forskjellige rapporter. Konklusjonen har vært at Norge samlet sett håndterte krisen godt, også sammenlignet med andre land. Det kom bl.a. som følge av høy tillit i samfunnet, tverrsektoriell innsats, generelt god helse i befolkningen, helse- og omsorgstjenester med evne og kapasitet til omstilling og innsatsen til hver enkelt av oss – og også helsefrivilligheten.

Etter koronapandemien tok Solberg-regjeringen initiativ til Norges første stortingsmelding om helseberedskap. Høyre er glad for at regjeringen videreførte dette og i fjor høst la fram helseberedskapsmeldingen, som Stortinget behandler i dag.

Det er flere av tiltakene i helseberedskapsmeldingen Høyre kan stille seg bak, bl.a. behovet for mer og bedre tverrsektorielt samarbeid, behovet for å knytte Norge tettere til EU i helseberedskapssamarbeidet og viktigheten av økt kompetanse om helseberedskap i helse- og omsorgstjenesten og hos helsepersonell. Flere av tiltakene i helseberedskapsmeldingen er også en videreføring av tiltak Solberg-regjeringen igangsatte.

Det er flere svakheter med helseberedskapsmeldingen til regjeringen som er viktig å ta tak i for å ha en god helseberedskap i landet vårt. I Norge opplever vi en alvorlig og stadig økende legemiddelmangel, som gjør at pasienter ikke får den behandlingen de trenger. I 2022 ble det sendt 1 579 meldinger om legemiddelmangel i Norge, ifølge tidligere Statens legemiddelverk. Til sammenligning ble det i 2017 meldt om 358 tilfeller. Vi trenger å ha en framoverlent regjering som har gode tiltak på plass, enten det handler om kartlegging av nåværende eller framtidige mangler og behov, og som har en klar plan for lagring og produksjon av legemidler.

Frivilligheten har en viktig rolle i helseberedskapen. Det så vi ikke minst under koronapandemien. Den klare tilbakemeldingen i etterkant og under komiteens høring om meldingen har vært at frivilligheten må trekkes mer inn i beredskapsarbeidet. Dessverre ser vi en regjering som jevnt over bygger ned sivil sektor, med bl.a. kutt i tilskuddsordninger og endringer i kriterier for helsefrivilligheten. Derfor foreslår Høyre i dag at regjeringen skal revidere nasjonal strategi for frivillig arbeid på helse- og omsorgsfeltet i samarbeid med Frivillighet Norge og KS, og at frivillighetens bidrag ved helsekriser må være en viktig del av den revideringen.

Opprettelsen av et voksenvaksinasjonsprogram har stått på agendaen lenge, uten at regjeringen har klart å få det på plass. Høyre er opptatt av at flere skal gjennomføre vaksinering for å sikre bedre beskyttelse og helse i befolkningen, og vi mener at et voksenvaksinasjonsprogram vil gjøre det lettere for enkeltmennesker å gjennomføre anbefalingene om vaksinering, enten det er i eller utenom en helsekrise.

Høyre savner også et sterkere engasjement for antibiotikaresistens. Solberg-regjeringen la fram en tydelig strategi og handlingsplan for dette feltet, uten at regjeringen har revidert strategien som gikk ut i 2020.

Det er ingen tvil om at internasjonalt og europeisk samarbeid er utrolig viktig for helseberedskapen. Vi så under pandemien at vi var helt avhengig av EU, vi var helt avhengig av å ha en koordinator i Sverige som sørget for at vi fikk vaksiner til befolkningen i Norge. Det samme gjaldt smittevernutstyr, der det de 3–4 første dagene etter pandemien sto lastebiler med smittevernutstyr på grensen til Norge som ikke fikk komme inn, fordi vi var unntatt EUs direktiv om smittevernutstyr.

Høyre er opptatt av god helseberedskap. Det er helt avgjørende for hvordan vi håndterer neste krise – en krise som mest sannsynlig vil komme.

Jeg tar opp de forslagene Høyre er med på.

Bård Hoksrud (FrP) [10:42:44]: I dag diskuterer vi forslag til ny helseberedskapsmelding. Dette skulle være noe fantastisk flott og fint som skulle komme. Det har vært mantraet fra regjeringsrepresentanter og regjeringspartiene i en rekke debatter de to siste årene. Dette skulle det bli schwung over, helseberedskapen skulle prioriteres og løftes. Dessverre ser vi at nok en stortingsmelding fra denne regjeringen ender opp som en stor skuffelse. Det vi sitter igjen med, er i stor grad et dokument fylt med flotte ord og formuleringer, men dessverre mangler det masse på skikkelig konkrete tiltak og den nødvendige handlingen som skulle til for virkelig å styrke beredskapen i helsesektoren.

Det er vel ingen som er uenig i at det er viktig å se på organiseringen og hvordan vi kan forbedre den. Regjeringen har nedsatt et helseberedskapsråd for å samle sektoren, og det er positivt. Når vi ser på konklusjonene i regjeringens stortingsmelding, ser vi dessverre at mange av tiltakene som skal gjennomføres, er innenfor gjeldende budsjettrammer. De tiltakene som ikke kan dekkes innenfor disse rammene, vil bli vurdert opp mot andre prioriteringer i budsjettprosessen.

Det er riktig at ikke alle tiltak krever økte bevilgninger, men når det gjelder å styrke beredskapen i helsesektoren, forventer vi mer enn bare ord. Vi trenger konkrete handlinger for å sikre at vi har en robust og trygg beredskap for framtiden, en beredskap som faktisk beskytter våre innbyggere. Når regjeringen ikke leverer på dette området, vil Fremskrittspartiet i hvert fall være med på å fremme følgende forslag vi mener vil være med og bidra til å styrke beredskapen:

Vi mener det er helt nødvendig å øke antall intensivplasser over hele landet for å styrke akuttberedskapen og sikre at helsevesenet er bedre rustet til å håndtere store helsekriser.

Vi vil sikre tilstrekkelig bemanning og ressurser i helsevesenet, inkludert rekruttering og ansettelse av flere innen helse samt øke kapasiteten på sykehus og helsestasjoner.

Norge må intensivere og formalisere samarbeid med frivillige beredskapsorganisasjoner for å utvide og styrke den nasjonale helseberedskapen.

Vi vil etablere og styrke nasjonale ordninger for å sikre produksjon av smittevernutstyr og nødvendige medisiner i Norge, for å redusere avhengigheten av internasjonale forsyningskjeder.

Vi vil øke utdanningskapasiteten for helsepersonell for å møte framtidige helseutfordringer.

Vi mener det er nødvendig å styrke samarbeid og koordinering mellom ulike aktører i helsevesenet for bedre samhandling og effektiv respons i nødsituasjoner.

Vi vil intensivere innsatsen på forebyggende tiltak, inkludert informasjonskampanjer, vaksinasjonsprogrammer og tiltak for å redusere smittespredning.

Vi vil utarbeide og vedlikeholde oppdaterte beredskapsplaner på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå, med klare ansvarsfordelinger og kommunikasjonsrutiner.

Vi vil øke investeringen i forskning og utvikling innen helseberedskap.

I tillegg til de forslagene vi har fremmet, ønsker vi å støtte forslagene nr. 1 og 2 subsidiært. Det betyr at det i hvert fall blir flertall for forslag nr. 1.

Vi beklager en tidligere feil vedrørende forslag nr. 19. Dette skulle vi gått inn i i behandlingen, men det falt ut ved en glipp. Dette var faktisk et forslag Fremskrittspartiet fremmet i 2021 og fikk flertall for. Regjeringen har fortsatt ikke iverksatt vedtaket, men vi vil selvfølgelig støtte opp om forslaget om at regjeringen snarest mulig skal følge opp dette.

Så ønsker jeg å ta opp Fremskrittspartiets forslag og de forslag Fremskrittspartiet er med på i saken.

Marian Hussein (SV) [10:52:17]: Det føles kanskje som om det er lenge siden vi hadde en pandemi i Norge, og det høres i hvert fall ut som om historiefortellingen om hvorfor det gikk så ålreit med oss, er veldig forskjellig fra ulike representanter. En av de kanskje viktigste grunnene til at det gikk bra med oss, handlet ikke bare om at vi hadde en «søta bror» som skaffet vaksiner. Det handlet om at vi har et samfunn hvor folk har høy tillit til myndighetene, at man lytter til faglige råd, at vi har et helsevesen som kastet seg rundt, og helsepersonell som gjorde alt i sin makt. Jeg kjenner opptil flere som jobbet døgnet rundt med både det ene og det andre for at vi skulle komme oss gjennom det.

Vi vet hva noen av konsekvensene kanskje også har vært. Det var utrolig mye helsepersonell som kastet seg rundt og jobbet dag og natt, som nå kanskje ikke lenger jobber i helsevesenet. Påkjenningen for dem som sto i front, var svært stor. Det er også ganske mye vi ikke har lært nok av, for det å snakke om beredskap handler også om i den normale driften å planlegge for at man kanskje får noen utfordringer.

Det vi ser av Norges første helseberedskapsmelding, er et skritt i riktig retning, men den tar ikke for seg en av de største utfordringene, som er en god og viktig forutsetning for god beredskap, og det er gode planer. Vi ser, og gang på gang er det flere studier som viser det, at vi i Norge ikke har godt turnusarbeid, vi har ikke god grunnbemanning i store deler av helsevesenet vårt. Det gjør at variasjoner som influensasesong eller sykdommer som er sesongvarierte og helt vanlige, eller enkle ting som at folk skal avvikle ferie, får store konsekvenser for helsevesenet vårt. Det er noe av det som øker risikoene våre ganske mye.

Vi har også fortsatt en måte å bygge sykehus på i dette landet som øker risikoen ved en ny pandemi eller hva det skulle være, for vi har for lite plass til å gjøre av folk. Vi har heller ikke tatt inn over oss at vi har ganske mange sårbare grupper som har ulike utfordringer.

Debatten i dag har dreid seg veldig mye om viktigheten av internasjonalt samarbeid. Norge har vært en sterk pådriver for internasjonalt samarbeid innen helse i veldig mange år. Tidligere leder i Arbeiderpartiet – og jeg holdt på å si guru – Gro Harlem Brundtland har vært med og utviklet Verdens helseorganisasjon som en viktig aktør for helsesamarbeid og helseberedskap. Denne pandemien, med et virus fra Kina som var innom Italia, og som nordmenn tok med seg hjem til Norge, viste også hvilke risikoer vi har.

Det er også viktig å huske, i en tid hvor denne salen kanskje er veldig opptatt av EU-spørsmålet, at det er desto viktigere å styrke vårt samarbeid med resten av verden, for vi er en verden som henger sammen. Det er veldig mange i Norge som reiser til fjerne strøk, og det er mange som har tilknytning til andre steder. Hvis vi skal ha en verden hvor likeverdige helsetjenester fortsatt skal være mulig, er det viktig at vi ikke overlater dette kun til markedet, hvor rike land i Europa kjøper opp og ender med å kaste vaksiner. Noe av lærdommen fra pandemien er også at vi har kastet utrolig mange vaksiner som kunne ha kommet flere mennesker i verden til nytte.

Det er en viktig gruppe denne meldingen ikke nevner, og det er mennesker med innvandrerbakgrunn i Norge, som hadde en høy dødelighet under pandemien. Jeg synes fortsatt det er viktig at vi ser på meldingen, og at flertallet går for å se på dette. Jeg mener også at det påligger oss et stort ansvar å lære av både svineinfluensaen og denne pandemien.

Jeg tar opp forslagene SV er med på.

Seher Aydar (R) [11:04:00]: Helseberedskap handler om å være forberedt på at det utenkelige kan skje, som krig, naturkatastrofer, forurensning av drikkevann eller større epidemier og pandemier. Helseberedskap handler også om å være forberedt på de små hendelsene: en trafikkulykke, en overdose, en ekstra kald og glatt vinter, en risikofødsel eller et mindre utbrudd av smittsom sykdom på et sykehus.

Jeg nevner disse små, men langt fra ubetydelige hendelsene av en grunn: Måten helsetjenestene våre drives på til vanlig, når små og store enkelthendelser inntreffer, legger grunnlaget for helseberedskapen vår. Når de samme tjenestene melder om store utfordringer selv i normaltid som i dag, er vi ikke godt nok rustet for de store hendelsene.

Helsekriser understreker behovet for å styrke den offentlige helsetjenesten og viktigheten av at alle får et likeverdig helsetilbud, uavhengig av tykkelsen på lommeboka og hvor i landet man bor. Rødt mener at et sterkt offentlig helsevesen er en forutsetning for god helseberedskap.

En viktig lærdom etter pandemien var at Norge ikke var godt nok forberedt. Pandemien avdekket store feil og mangler ved helsevesenet vårt. Sykehusene våre var for fulle, og beredskapslagrene skrapt allerede før pandemien. Helseforetaksmodellen legger føringer på at sykehusene må effektivisere, telle lønnsomhet og dreie tjenesten dit det er inntjening å hente. I denne driftsmodellen har beredskap liten verdi. Dette gjør helsetjenestene våre sårbare.

I sitt høringsinnspill til beredskapsmeldingen skriver Sykepleierforbundet:

«Helseberedskapsmeldingen underslår alvoret i bemanningssituasjonen og risikoen den utgjør for beredskapsevnen.»

Denne beskrivelsen stiller Rødt seg helt bak. Hvis Norge skal ha god helseberedskap, kan vi ikke miste grunnmuren i helsesektoren, nemlig folkene.

Det er nettopp den grunnmuren som slår sprekker. Det gjøres ikke nok for å møte den lenge varslede helsepersonellmangelen. Framfor å styrke grunnbemanningen bruker sykehus og kommuner hvert år milliarder av kroner på innleie. Denne måten å bemanne helsetjenesten på utgjør en beredskapsrisiko og svekker helseberedskapen. Det er på høy tid å ta bemanningskrisen i sykehusene på alvor.

Bruken av innleie fra bemanningsbyråer må erstattes med økt grunnbemanning, faste stillinger og en offentlig vikarpool som erstatter bruk av innleie fra kommersielle aktører. Det vil gi bedre kvalitet på tjenestene, styrke helseberedskapen og bedre arbeidsvilkårene for de ansatte. Vi husker alle hva som skjedde da pandemien slo til og Norge hadde basert seg på innleie fra utlandet altfor lenge. Da hadde vi ikke nok folk.

Hvordan sykehusene drives når det ikke er kriser, legger grunnlaget for hvordan vi er rustet til å møte kriser. Det at vi har et desentralisert helsetilbud i hele landet gjør oss bedre rustet til å møte kriser som kan komme, uansett hvor i landet det er, og om det er nasjonalt eller lokalt.

Når helseforetakene setter økonomiske prioriteringer foran hensynet til samfunnssikkerheten og faglige råd, svekker det helseberedskapen. Når kommuner får flere oppgaver uten at ressursene følger, går det ut over beredskapen. For lav grunnbemanning svekker beredskapen.

Med dagens finansieringssystem er det f.eks. lite lønnsomt å drive intensivavdelinger. I over ti år har lampene blinket rødt for intensivkapasiteten i Norge. I sitt høringsinnspill trekker bl.a. Legeforeningen fram intensivkapasiteten som et viktig satsingsområde for å sikre helseberedskapen. Det er derfor også Rødt – og flere, for så vidt – har fremmet forslag om en opptrappingsplan for å øke intensivkapasiteten.

Vi har konsekvensene av pandemien friskt i minne. Legemiddelmangel og mangel på annet medisinsk utstyr er i økende grad et problem også i en normalsituasjon. Det produseres veldig lite legemidler i Norge. Importavhengighet må erstattes av mer kortreiste løsninger for produksjon av medisin og smittevernutstyr.

Vi har også fremmet et forslag om å inkludere arbeidet med vold mot kvinner i beredskapsplaner, og at dette skal få plass i krisehåndteringer. Det er fint at disse blir nevnt i andre planer, men erfaring viser at det må inkluderes direkte i de planene det gjelder, hvis det skal behandles i praksis for å hindre at kriser går ut over dem og skaper enda større problemer enn det var nødt til å gjøre.

Vi trenger å styrke velferden vår hver eneste dag, for det er på den måten vi er best rustet til å møte kriser.

Jeg tar med dette opp Rødts forslag.

Alfred Jens Bjørlo (V) [11:09:12]: Venstre er glad for at vi no i dag får vedteke og får på plass denne stortingsmeldinga om helseberedskap. Det er den første stortingsmeldinga i sitt slag – ei stortingsmelding regjeringa Solberg, som Venstre var ein del av, opphavleg tok initiativ til i kjølvatnet av pandemien, og somer blitt ført vidare av dagens regjering, slik at vi står her i dag og har ei ferdig stortingsmelding klar til behandling. Det er vi glade for.

Det er mykje i denne planen som er bra. Venstre sit ikkje i helse- og omsorgskomiteen, så eg skal kort gjere greie for moment i denne stortingsmeldinga som Venstre er særskilt oppteke av, og kva mindretalsframlegg i saka Venstre kjem til å støtte.

Det første punktet: Venstre er glad for at planen så sterkt framhevar det heilt nødvendige samvirket i helseberedskapsarbeidet mellom det offentlege, frivillig sektor og næringslivet. Dette er heilt avgjerande om vi skal ha god samfunnsberedskap og helseberedskap generelt. Spesielt er det å dra på dei fantastiske ressursane som ligg der i det frivillige Noreg på alle nivå, nasjonalt og lokalt, heilt avgjerande viktig. Dette er relativt godt framheva i planen, men samtidig veit vi at frivilligheita i Noreg har vore under press dei siste to statsbudsjetta.

Frivilligheita er avhengig av gode, langsiktige og stabile rammevilkår. Det har ein ikkje hatt på alle område. Det gjeld også innanfor helseområdet. Å gje frivilligheita trua tilbake på det langsiktige og viktigheita av det dei driv med, er viktig. Difor støttar òg Venstre framlegg nr. 2 som ligg føre her i dag om at vi ber «regjeringen sikre at frivillighetens rolle i helseberedskapen styrkes, og at de frivillige organisasjonene integreres i planverk og øvelser».

Vi ber også «regjeringen revidere Nasjonal strategi for frivillig arbeid på helse- og omsorgsfeltet (…) i samarbeid med Frivillighet Norge og KS», slik Høgre og Kristeleg Folkeparti føreslår i framlegg nr. 5. Det støttar Venstre.

Vi støttar også framlegg nr. 8, frå Framstegspartiet, Raudt og Pasientfokus om å be

«regjeringen intensivere og formalisere samarbeidet med frivillige helseberedskapsorganisasjoner som Røde Kors, Norsk Folkehjelp og Norske Kvinners Sanitetsforening for å utvide og styrke den nasjonale helseberedskapen».

Det andre punktet eg vil framheve spesielt, er tydinga av meir internasjonalt samarbeid om helseberedskap. Vi veit faktisk at det at Noreg ikkje er medlem i EU, heldt på å bli kritisk under pandemien når det gjaldt tilgang til vaksiner, sjølv om det heldigvis gjekk bra – takka vere gode vener på innsida.

Det internasjonale perspektivet er og må vere viktig. Eg skal ikkje seie meir om det no, anna enn at vi støttar framlegg nr. 1, frå Høgre, Sosialistisk Venstreparti, Raudt og Pasientfokus om å be «regjeringen styrke og utvide det nordiske samarbeidet om produksjon og lagring av legemidler og smittevernutstyr i Norden».

Det tredje punktet eg vil seie noko særskilt om frå Venstres ståstad, er antibiotika og antibiotikaresistens. Det er etter Venstres syn alvorleg at vi no er meir enn tre år på overtid med å få på plass ein ny nasjonal antibiotikastrategi. Antibiotikaresistens er globalt ein av dei største trugslane mot helsa vår. Det er eit problem som – som helsespørsmål elles – ikkje kjenner landegrenser. Det at vi set antibiotikaresistens høgt på dagsordenen nasjonalt og i det internasjonale engasjementet vårt, er kolossalt viktig. Difor støttar Venstre framlegg nr. 4, frå Høgre, Kristeleg Folkeparti og Pasientfokus om å be «regjeringen snarlig og senest innen utgangen av 2024, få på plass en ny nasjonal antibiotikastrategi».

Eg merkar meg at regjeringspartia seier at dette er på gang. Eg skulle ønskje at vi kunne vere trygge på det ved at også regjeringspartia stemmer for dette framlegget, slik at vi faktisk får vedteke det i Stortinget i dag.

Elles kjem Venstre òg til å støtte framlegga nr. 6, 11, 13, 21 og 22 – utan at eg har tid til å gå inn på grunngjevinga for det no.

Sidan vi ikkje sit i komiteen, vil eg takke medlemene i komiteen for eit godt arbeid med denne innstillinga.

Olaug Vervik Bollestad (KrF) [11:18:22]: Verden er i stadig forandring, og det gir et økt behov for både beredskap og beskyttelse. Samfunnets totale beredskap består av flere aktører enn helsevesenet. Jeg hørte at saksordføreren sa det ikke var beredskapslager da pandemien inntraff. Det var lager, men erfaringen viste oss at det ikke var gode nok lager i forhold til det som ble utfordringen med luftsmitte og dråpesmitte i pandemien.

Derfor er det i et beredskapsarbeid viktig at alle inkluderes, både frivillige organisasjoner og resten av samfunnet som står rundt helsesektoren. En samordnet innsats blant alle aktører er viktig for at en skal ha et best mulig beredskapsarbeid. Det er ekstremt viktig at kommunene er godt inkludert i beredskapsarbeidet, for det er faktisk der folk bor og lever. Koronapandemien har hatt konsekvenser for samfunnet som vi fortsatt ikke aner alle følgene av. For eksempel ble ensomhet en større utfordring, og der er det mange grep vi som samfunn må ta framover, som et resultat av pandemien.

Vi må ruste oss for krisene framover, og ingen av oss vet hva slags kriser det blir. Sannsynligheten for at vi har behov for intensivplasser framover, er ganske stor. Den 7. januar skrev E24 at vi har flere direktører enn vi har intensivplasser i dette landet. Som intensivsykepleier, slik jeg er, vet jeg at en intensivplass er mer enn en seng, og det er mer enn én sykepleier. Det krever enormt mye ressurser. Det betyr at vi i fellesskap må ha en plan for å bygge opp denne tjenesten. Norge er et langt land med en lang grense, og vi har utrolig mye forskjellig natur. Det må vi også ta høyde for inn i dette.

Skal vi lykkes med beredskap, kan vi ikke omgå kompetanse og behovet for ressurser til å bygge kompetanse. Det betyr internasjonalt samarbeid. Det betyr samarbeid internt i en regjering. Det betyr samarbeid mellom departement. Det betyr samarbeid mellom ideelle, offentlige og private aktører, og det betyr også at en ser på samarbeid mellom regioner, kommuner og etater. Det er mange ganger kanskje den største utfordringen – det å få disse til å jobbe sammen.

Vi har hatt helsepersonellkommisjonen. Vi har hatt mange kommisjoner. Den største utfordringen vil være helsepersonell. Når det gjelder helsepersonell, er jeg enig i at det er fint med fulle stillinger, men det hjelper lite med fulle stillinger hvis arbeidsmengden er så stor at en ikke får mulighet til å øve sammen med ideelle aktører, private aktører, kommuner og redningstjeneste, fordi en ikke har tid til det i den travle hverdagen. Derfor er jeg enig med representanten fra Rødt i at grunnbemanning blir en forutsetning for å lykkes med å få etater til å jobbe i fellesskap.

Til slutt vil jeg gi en stemmeforklaring. Kristelig Folkeparti kommer til å støtte forslag nr. 1.

Irene Ojala (PF) [11:23:02]: I dag behandler vi stortingsmeldingen En motstandsdyktig helseberedskap – Fra pandemi til krig i Europa. Meldingen skrives på bakgrunn av anbefalinger fra totalberedskapskommisjonen, forsvarskommisjonen, sykehusutvalget, fagmilitært råd og helsepersonellkommisjonen. I tillegg har vi fått sannhets- og forsoningskommisjonen og Nasjonal transportplan. Alle disse meldingene og rapportene er svært viktige for Finnmark – av utenriks- og forsvarspolitiske årsaker. De kan heller ikke behandles isolert fra hverandre i de ulike komiteene. Vi lever i en urolig tid og har ikke tid til silotenking. Som folkevalgte har vi plikt til å bruke kunnskapen rapportene gir oss. Vi må knytte disse rapportene sammen, sånn at vi skaper en fleksibel politikk som gir trygghet og tillit i befolkningen i Norge.

Regjeringen har et mål om å sikre at forebygging og beredskap gis økt prioritet. Det betyr at vi må finne løsninger som fungerer i spennet mellom varme, solfylte sommerdager og dager med pandemi, krig og klimakrise, som vinterens ekstremvær, som vi har sett kan slå til enten vi bor nord eller sør i Norge.

Sykdom inntreffer plutselig. Hjerte- og hjerneinfarkt har ikke kontortid. Fødsler starter uansett tid på døgnet. Eldre mennesker blir plutselig syke. Vanskelige vær- og føreforhold, klimakrise, pandemi og krig vil skape problemer for oss – helt plutselig og utenfor kontortiden. Lang reisevei til sykehus gjør at folk blir syke av bekymring selv om de i utgangspunktet er veldig friske, når de har syke familiemedlemmer som må transporteres i timevis og omlastes mellom sykebiler i uvær og storm og stille. Kvinner som skal føde, bekymrer seg så mye for uvær knyttet til svangerskap og fødsler at barnet i magen blir urolig – det viser forskning.

Totalberedskapskommisjonen skriver i kapittel 25:

«Formålet med helseberedskapen er å verne liv og helse og sørge for medisinsk behandling, pleie og omsorg til berørte personer til daglig, i kriser og i krig.»

Det er Stortinget og regjeringen som har ansvar for å sikre befolkningen trygghet for liv og helse i disse tider, uavhengig av hvor i Norge folk bor.

NATO-øvelsen Nordic Response avsluttet den store øvelsen i Finnmark for få uker siden. Finlands president Alexander Stubb og statsminister Jonas Gahr Støre møttes i Finnmark. Finske journalister som fulgte øvelsen, stilte statsminister Støre spørsmål om manglene i kritisk infrastruktur i Finnmark med hensyn til en potensiell konflikt, eksempelvis med Russland. De påpekte at manglende infrastruktur mellom kysten av Finnmark, fra Altafjorden og sørover mot Finland, vil påvirke avhengigheten mellom våre to NATO-land gjensidig. Journalistene så også at NATO-veien E45 er sykehusveien for befolkningen som bor i Kautokeino, og at det svekker deres beredskap svært mye, siden vi fortsatt ikke har gjort noe med NATO-veien E45.

Norge er et erfarent NATO-land, Finland er helt fersk i alliansen. Da finske journalister spurte meg om hvorfor Alta, Finnmarks største by, ikke har sykehus, hadde jeg ikke noe godt svar å gi dem, men jeg ba dem – med et lite glimt i øyet – stille spørsmålet til sin president, så kunne han videreformidle det til statsminister Støre.

De sivile sykehusene skal ivareta både sivilbefolkningens behov for trygge helsetjenester i fredstid og sikre Forsvarets behov i urolige tider. For Finnmarks del handler en motstandsdyktig helseberedskap om tilliten vi finnmarkinger har til at staten faktisk leverer befolkningen grunnleggende helsetjenester i tråd med klima og geografi og den demografien vi har i Finnmark. Vi må derfor ha en infrastruktur med fly og veier som gjør oss motstandsdyktige, og gir livskvalitet til oss alle. Dette må skje i spennet fra helseberedskap i fredstid til suverenitetshevdelse og helseberedskap i urolige tider.

Langtidsplanen for forsvarssektoren legges fram i morgen, 5. april. Som folkevalgt fra Finnmark er jeg spent på om regjeringen har lest og lyttet til innspill Pasientfokus har lagt inn. Regjeringen og et samlet storting må forstå at helseberedskap, totalforsvar, totalberedskap og transportårer i Finnmark vil gi Norge trygghet og robusthet i tider med krig, klimakrise, ekstremvær og fare for nye pandemier.

Helseberedskapsmeldingen har et mål om at folk skal få økt tillit til politikere. Jeg minner om at Pasientfokus og jeg er på Stortinget fordi mange i Finnmark ikke hadde tillit til politiske partier høsten 2021, da vi ble valgt inn. Jeg lurer på om den manglende tilliten også vil vise seg ved stortingsvalget i 2025. Jeg har utfordret alle sammen til å komme og hente velgerne tilbake, men nå har tiden løpt fra dere.

Statsråd Ingvild Kjerkol [11:28:25]: Vi har en god helseberedskap i Norge. Det betyr ikke at vi skal lene oss tilbake og si at vi er fornøyde – tvert imot. Vi lever i en urolig verden. Pandemi og krig i Europa viser at verden endrer seg raskt, og at hendelser utenfor Norge kan få store konsekvenser også for oss og for helsen vår. Digitale trusler, utrygg vannforsyning, atomhendelser og brudd i forsyningslinjer kan true både liv og helse. Helseberedskapen må gis økt prioritet framover. God helseberedskap er viktig for befolkningens tillit, og høy tillit i samfunnet styrker beredskapen.

Vår aller største ressurs i helseberedskapsarbeidet er de over 430 000 fagfolkene som jobber i vår felles helsetjeneste. De har over tid vist både evne og vilje til å mobilisere for å verne befolkningens liv og helse i kriser og katastrofer. Over hele landet, døgnet rundt, gir de oss trygghet og helsehjelp etter behov.

Norge skal ha en motstandsdyktig helseberedskap i hele landet. Norske kommuner er gode, de kan krisehåndtering. Derfor er jeg opptatt av at kommuneperspektivet løftes gjennomgående i helseberedskapen. Helseberedskapen skal innrettes på en måte som ivaretar de mest sårbare i samfunnet, f.eks. barn, som skal ha en spesiell beskyttelse. Når vi velger tiltak i møte med ulike kriser, må vi vektlegge de psykososiale konsekvensene.

Koronakommisjonenes rapporter samt utredningene fra totalberedskapskommisjonen og forsvarskommisjonen har gitt viktige læringspunkter som er med i meldingen.

Regjeringen styrker helseberedskapen og tar nødvendige grep slik at vi blir best mulig rustet til å møte framtidige kriser. Jeg vil trekke fram fire hovedgrep:

For det første endrer og styrker vi måten vi jobber med helseberedskap på. Gjennom en ny styringsmodell tydeliggjør regjeringen roller og ansvar og legger til rette for at riktige beslutninger tas på rett nivå. Gjennom systematisk arbeid med risiko og sårbarheter, planverk og øvelser skal helsesektoren være best mulig forberedt til å møte hendelser i hele krisespekteret. Det nye Helseberedskapsrådet samler de mest sentrale lederne fra helsesektoren og ledes av Helse- og omsorgsdepartementet.

For det andre legger vi til rette for å øke helsetjenestens evne til omstilling og fleksibilitet. Det krever prioritering, oversikt over personellressurser og omdisponering og mobilisering av ressurser. For å lykkes i kriser er det viktig å øve i det daglige. Det er i hverdagen vi legger grunnlaget for god helseberedskap.

For det tredje styrker vi samvirket på tvers av sektorer og samarbeidet med frivillig sektor og med næringslivet. Næringsliv, frivillige organisasjoner, lokalsamfunn og enkeltpersoner er viktige bidragsytere til en motstandsdyktig helseberedskap. Det handler om å utnytte samfunnets totale ressurser på en god måte, for sammen er vi sterke.

For det fjerde styrker regjeringen det internasjonale samarbeidet om helseberedskap. Vår helseberedskap starter ikke ved Norges grenser. Pandemien viste hvor sårbart Norge er alene. For å gjøre Norge bedre rustet til å møte framtidige kriser, jobber vi fra regjeringens side for norsk deltakelse i EUs styrkede helseberedskapssamarbeid. Regjeringen mener det ikke finnes et ansvarlig alternativ til å knytte seg til EUs styrkede samarbeid om helseberedskap.

God helseberedskap er viktig for å verne liv og helse. Med denne meldingen legger vi et grunnlag for å gjøre det på en bedre måte i møte med neste krise.

Tove Elise Madland (A) [11:48:21]: Eg er glad for at me nå endeleg kan behandla ei helseberedskapsmelding. Pandemien lærte oss mykje både på godt og vondt – kanskje mest på vondt, men det har kome mykje god lærdom ut av dette.

Mitt fokus når det gjeld denne stortingsmeldinga, vil vera på vårt eineståande helsepersonell og den enorme innsatsen dei la ned under pandemien. Dei viste ein fleksibilitet utan sidestykke. På eigen arbeidsplass bytta nokon avdeling, andre gjekk frå dag- til nattarbeid, mens andre melde seg til arbeid i ein nabokommune. Etne og Vindafjord kommunar bygde på rekordtid opp ei eiga avdeling for pasientar med korona. Dette viser at helsepersonell har ei stor evne til å snu seg rundt og vera fleksible.

Lukkast me betre enn andre land? Ja, eg vil påstå det, men samtidig såg me kor avhengige me var blitt av utanlandsk arbeidskraft. Mange tilsette i vår felles helseteneste kjem frå andre land, og då grensene stengde, såg me tydeleg kva utfordring det blei. Difor er eg glad for at dette er sterkt understreka i stortingsmeldinga, og at regjeringa bl.a. vil sjå på det nordiske samarbeidet.

Tilsette i heile og faste stillingar er heilt avgjerande for at me skal lukkast betre neste gong. Ja, me veit at det blir ein neste gong, me veit berre ikkje når. Me såg òg kor stor usikkerheit det var, og kor problematisk det blei for dei som dessverre jobbar deltid og måtte shoppa vakter. Dei som dessverre må jobba fleire plassar for å få kvardagen til å gå rundt, blei ekstra hardt ramma. Dei stod utan ekstra inntekt og kjende på eit sterkt ubehag ved eventuelt å ha dratt smitte frå ein stad til ein annan.

Nokre kommunar, som heimkommunen min, Vindafjord, blei ekstra hardt ramma. Me fekk inn importsmitte og fekk dette inn i ein institusjon. Igjen såg me viktigheita av dyktige og velkvalifiserte tilsette, som hindra at dette blei endå meir krevjande enn det alt var. Dei er gullet i vår felles helseteneste, og eg er glad for at dei tilsette er ein viktig del av denne helseberedskapsmeldinga.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [11:50:52] (komiteens leder): Dette er en viktig melding, og det er et stort alvor som ligger bak det at vi diskuterer helseberedskap bredt i dag. Det er flere som har vært inne på viktige faktorer. Noen har også sagt at det gikk bra i Norge under koronapandemien. Det er det nok ganske mange ulike meninger om og ulike følelser rundt. Det var en veldig hard prøve vi ble satt på, og det bør egentlig også prege debatten her i dag; at vi virkelig innser alvoret, og at vi gjør mer for å stå bedre rustet. Regjeringen skal ha ros for at man har gjennomført dette arbeidet nå og levert en helseberedskapsmelding til Stortinget.

Det har vært mye snakk om helsepersonell i denne debatten, og det er helt naturlig. De er jo ryggraden i veldig mye av helseberedskapen. Det som også er interessant, er at det har vært snakk om intensivsykepleiere. De er viktige. De er noen av dem som har tatt en særskilt utdanning, en masterutdanning, for å være spesialister på sitt område. De er også – som de andre spesialistsykepleierne – de som raskt kan snu seg rundt og bistå når f.eks. en pandemi treffer, og man trenger spesialisert kompetanse.

Derfor må jeg si at jeg er utrolig skuffet over at regjeringen drar beina etter seg når det gjelder å sikre spesialistgodkjenning for en lang rekke sykepleiere som har tatt masterutdanning og spesialisert seg. Det er nesten helt ufattelig. Helsedirektoratet la i juni i fjor fram tre modeller regjeringen kunne velge mellom, og enda klarer regjeringen å levere en nasjonal helse- og samhandlingsplan til Stortinget hvor de skal fortsette å utrede og vurdere. Man må kunne ta beslutninger når man sitter i regjering.

Det å sikre spesialistgodkjenning har stor betydning for å ha oversikt over den kapasiteten vi har knyttet til spesialutdannede sykepleiere. Det vil følge helsepersonellnummeret til sykepleierne, og det vil til enhver tid være lett å vite hvor disse er. Her mener jeg faktisk at regjeringen må skjerpe seg. Nå må man bestemme seg. Høyre er helt tydelig på at vi mener spesialistgodkjenning bør være for alle disse ulike typene spesialistsykepleiere, slik det er for avansert klinisk sykepleiere. Man får en spesialistgodkjenning når man har gjennomført sin master. Jeg tror gjennomsnittet for sykepleiere er 4,5 år ute i praksis før man tar en master, så dette er godt trente sykepleiere.

Hans Inge Myrvold (Sp) [11:54:10]: Eg vil innleiingsvis understreka viktigheita av helseberedskapsmeldinga og dagens debatt i Stortinget. For Senterpartiet er helseberedskap, både sett i eit reint medisinsk perspektiv og ikkje minst som del av den totale beredskapsbygginga i nasjonen, avgjerande i tida me står i.

Mange av medlemene i helse- og omsorgskomiteen har tydeleg peika på ei rekkje forhold som er avgjerande, deriblant legemiddel, legemiddelproduksjon og smittevernutstyr. Alle desse innsatsfaktorane er kritisk avgjerande for helseberedskapen vår.

Det er ingen tvil om at fleire aktørar i Noreg snudde seg brått om og sikra produksjonskapasitet for smittevernutstyr i Noreg under pandemien. Det var avgjerande for å avhjelpa ein sterkt kritisk situasjon for helsepersonellet vårt, og mellom folk, i bruken av verneutstyr. Eg vil nytta anledninga til å takka framsynte helsepionerar og tilsette som sikra kritiske forsyningslinjer.

Då pandemien trefte nasjonen, var det ingen system eller tilfredsstillande ordningar for nasjonal lagring eller forsyning av smittevernutstyr. Dette kjem tydeleg fram både i denne meldinga og ikkje minst av arbeidet til koronakommisjonen. Representanten Svardal Bøe frå Høgre har i dagens debatt òg beskrive den kritiske situasjonen den regjeringa partiet hans var ein del av då, måtte handtera, der utfallet av forsyningslinjer inn til landet faktisk var styrt av ein god porsjon flaks. Inga samhandling eller sektorgjennomgripande organisering var på plass, og det måtte etablerast. Det vert òg gjort godt greie for korleis nytt nasjonalt beredskapslager er etablert og under vidare utvikling.

Eg vil understreka det som faktisk vert gjort og lagt fram knytt til dagens organisering, men ikkje minst kva tiltak og handling som ligg bak meldinga. Regjeringa la i fjor sommar fram forslag om forskriftsendring til plikt til å sørgja for beredskapslagring av seks månaders normalforbruk av smittevernutstyr til bruk i helse- og omsorgstenesta. Dette har vore på ein brei og god høyringsrunde, der alle kommunar var inviterte til å koma med sine innspel.

Representanten Bård Hoksrud uttrykte i dagens debatt at det ikkje vert bygd opp under og lagt rammer for nasjonal produksjonskapasitet. Det stemmer ikkje. Fleire av dei tiltaka det er vist til i meldinga frå regjeringa, og særleg det eine forholdet eg beskriv, om lokal lagring, vil så absolutt vera med på å byggja opp under at nasjonale produsentar av smittevernutstyr framleis kan bidra tungt i dette viktige arbeidet.

Siv Mossleth (Sp) [11:57:34]: Arbeiderpartiet og Senterpartiet vil stemme for forslagene nr. 1 og 2. Forslag nr. 1 forklarte statsråden ganske godt i replikkvekslingen: Forslaget ber regjeringa styrke og utvide det nordiske samarbeidet om produksjon og lagring av legemidler og smittevernutstyr i Norden. Dette samarbeidet har allerede vist at Norden er for lite, og Nordisk råd anbefaler et nordisk samarbeid som en viktig felles stemme inn i det europeiske samarbeidet. Forslaget er en del av det som står i helseberedskapsmeldinga, altså intensjonen i forslaget om et godt nordisk samarbeid.

Vi vil også stemme for forslag nr. 2, om å styrke frivillighetens rolle i helseberedskapen og at de frivillige organisasjonene integreres i planverk og øvelser. Dette er en viktig påle i helseberedskapsmeldinga, helt i tråd med intensjonen meldinga legger fram.

Jeg tegnet meg egentlig for å takke for en engasjert debatt. Helseberedskap er viktig, det er vi helt enige om. Jeg har også lyst til å presisere at antallet utdanningsstillinger for intensivsykepleiere er over dobbelt så stort nå som det var i 2020. For eksempel var det i Helse sør-øst 140 stillinger i 2020, og nå er det 385. Sykehusene skal øke intensivkapasiteten, og det er satsing på utdanningsstillinger, både når det gjelder antall plasser, og når det gjelder penger i budsjettene.

Minoriteter og innvandrere er omtalt i meldinga, og vi har en økt nasjonal satsing på norsk legemiddelproduksjon gjennom Veikart Helsenæring. Det skal satses på det næringslivet i Norge som utvikler legemidler, medisinsk utstyr og digitale verktøy.

Jeg har også lyst til å presisere at det kommer en ny nasjonal strategi i 2024 for antimikrobiell resistens, og den strategien inkluderer en ny nasjonal antibiotikastrategi. Norge er et av de aller beste landene når det gjelder lav bruk av antibiotika, og det må vi beholde. Det gjelder ikke bare nye strategier; det gjelder å beholde den gode faglige produksjonen.

Olaug Vervik Bollestad (KrF) [12:00:55]: Jeg har lyst til å takke for en god debatt om en viktig sak der jeg tror veldig mange av oss står skulder ved skulder når situasjonen røyner på. Beredskap er utrolig viktig. Ideelle aktører er kjempeviktige. Hvor hadde vi vært uten Røde Kors, Norsk Folkehjelp eller Sanitetskvinnene når det gjelder ting som skjer utenfor sykehusets vegger eller utenfor kommunen? Det er utrolig viktige samarbeidspartnere vi faktisk bør bruke med forutsigbarhet, så jeg er glad for at også regjeringspartiene går inn i forslagene nr. 1 og 2.

Så har jeg lyst til å si at beredskap er viktig i kriser, men det er også viktig i hverdagen. Jeg tror statsråden har fått oppleve at det er én ting å levere representantforslag i 2021 om å øke intensivkapasiteten, noe annet i etterkant å sende ut oppdragsdokument både ett og to år og ikke kunne svare på hvor mye antall intensivsenger eller kapasiteten har økt. Sykepleierforbundet sier at det ikke har økt siden før pandemien. Det er deres ord. Jeg tror Helsedepartementet – sammen med statsråden – kanskje kan si litt mer om hvor mange plasser vi har fått.

Problemet er at når vi ikke har intensivkapasitet i hverdagen heller, utsettes operasjoner. Folk venter, det blir sykmeldinger, og det koster samfunnet dyrt. Når det er lav intensivkapasitet, blir det enda verre når krisen kommer, for da utsettes operasjoner igjen fordi en må bruke intensivkapasiteten til krisen. Derfor er det viktig at det utdannes flere.

Det er kjempebra at det har blitt over 300 i Helse sør-øst. Det er kanonbra, men det er også viktig at vi utdanner annet personell. Det holder heller ikke med LIS1-stillinger. Det er kjempeviktig som en start, men vi må også ha spesialistene som skal stå sammen med intensivsykepleierne rundt intensivsengen. Det må være rom og areal til disse sengene. Det er ikke bare en seng, det er masse utstyr rundt som ofte krever helt andre ting enn det som er i sykehus i dag.

Derfor er jeg opptatt av at vi i fellesskap må gjøre det vi kan, og jobbe i fellesskap for å sikre at det oppdragsdokumentet statsråden sender ut til foretakene, faktisk blir fulgt opp. Vi er helt avhengig av både å utdanne folk og å ha kapasitet både i hverdagen og også når krisene kommer.

Erlend Svardal Bøe (H) [12:03:44]: Først til innlegget fra representanten Myrvold, som sa at det ikke var noen sektorovergripende tiltak på dette området under vår regjering: Det er ikke riktig i det hele tatt. Vi har jo hatt et helseberedskapsråd i Norge helt siden annen verdenskrig. I 2019 opprettet Solberg-regjeringen Beredskapsutvalget mot biologiske hendelser, nettopp for å koordinere på tvers av sektorene og for å kunne være forberedt om det skulle skje en biologisk hendelse. I 2017 opprettet man CEPI, som er en internasjonal vaksineorganisasjon, for å bidra til å utvikle vaksine for å være forberedt på smittsomme sykdommer. Jeg vil bare rette opp i noen av påstandene, det er viktig.

Det er riktig at vi ikke hadde gode nok beredskapslagre, det er noe vi har innrømt og vært tydelige på. Det er også grunnen til at vi satte i gang arbeidet med å få på plass gode beredskapslagre ute i helseforetakene da vi satt i regjering. Man skulle ha et rullerende lager, og det skulle være tilsvarende seks måneders normalt forbruk på de lagrene. Det skjer også nå.

Jeg husker det veldig godt, for jeg var i Helse- og omsorgsdepartementet i den tiden da pandemien brøt ut. Tirsdag 3. mars i 2020 hadde jeg et veldig godt møte med mange ulike aktører innenfor helsenæringene om hva de kunne bidra med når situasjonen var som den var. Det vi da så, var at vi har en fantastisk helsenæring i Norge som kan stille opp på kort varsel, og som kan snu seg rundt og bidra. Den helsenæringen må vi utvikle, den må vi ta i bruk i helse- og omsorgstjenesten vår – ikke bidra til å fase ut, slik at en ikke har gode nok rammevilkår for å bidra.

Når det gjelder intensivkapasitet, må vi huske på at vi hadde 289 permanente intensivplasser på det tidspunktet. Vi foretok også en kartlegging der vi så at vi kunne oppskalere til 1 200 ute i sykehusene hvis det ble nødvendig. Det var 3 100 sykepleiere som fikk internopplæring i hvordan man skulle drive god intensivbehandling av covid-19-pasientene – som et viktig tiltak. Dette var kortsiktige tiltak. Det var også vi som satte i gang og sørget for å bevilge midler til å kunne få 100 nye utdanningsstillinger i intensivsykepleie. Det er jeg glad for at regjeringen også har videreført.

Jeg vil helt til slutt ta opp en ting jeg er litt opptatt av. Vi snakket her i salen mye om den harde beredskapen. Vi må også huske på at vi fortsatt må diskutere de langsiktige effektene av pandemien vi har vært gjennom. Det handler om mennesker som har opplevd isolering og ensomhet, vi ser at helsefrivilligheten i landet vårt har gått ned, og vi ser fortsatt at sårbare barn og unge opplever de største konsekvensene. De må kanskje bære veldig mye av konsekvensene i årene framover.

Vi må tørre å ta debatten om de langsiktige konsekvensene, ikke bare hvordan vi skal styrke beredskapen framover.

Bård Hoksrud (FrP) [12:07:03]: Da har vi i hvert fall fått avklart at det ikke er flere intensivplasser nå enn det var i 2021. Det er alvorlig, for vi har vært klare og tydelige og sagt at dette er vi nødt til å gjøre noe med. Jeg skjønner at statsråden ikke ville svare konkret på det Arbeiderparti-representanten prøvde seg på i et replikkordskifte med meg, om at det har økt hvert år siden denne regjeringen overtok. Det er for så vidt greit.

Jeg registrerer også at statsråden ikke ville svare på når man har tenkt å følge opp de vedtakene som Stortinget i 2021 enstemmig vedtok, om at man skulle øke legemiddelproduksjonen i Norge av beredskapsmessige hensyn.

Mange har i dag også tatt opp og diskutert dette med legemiddelmangel, smittevernutstyr osv. Representanten fra Senterpartiet som var oppe her før meg, skrøt av og takket framsynte helsegründere fordi de tok mulighetene og startet med produksjon av smittevernutstyr i Norge. Da kan man ikke etterpå drukne dem ved ikke å være med videre. Det er det som er realitetene.

Det er det som er realiteten for ASAP-Norway. De sørget for at intensivsykepleierne og legene som sto på intensivplassene i sykehusene, som altså ikke fikk smittevernfrakker fordi det ikke fantes der ute, fikk det. Det var noen som tok ansvar og sørget for å produsere det i Norge. Da pandemien var over, og de store, kinesiske selskapene, gigantselskapene, kom og startet produksjonen sin igjen, var altså takken takk og farvel, finn på noe annet å drive på med, for vi er ikke opptatt av at vi skal ha den produksjonen i Norge mer.

Eller ta Innovern: Finansministeren, den gangen partileder, reiste rundt og sto i Møre og Romsdal og fortalte hvor viktig det var å sikre at man hadde denne typen produksjon i Norge. Det er altså nå nedlagt. Det er konsekvensen av at man ikke fortsetter å følge opp.

Vi ser også at beredskapslagrene er mindre nå enn det som var forutsetningen også etter pandemien. Man glemmer kanskje veldig fort, og vil gjerne glemme veldig fort, noe som ikke har vært bra, som en pandemi. Konsekvensen er altså at man ikke følger opp og ikke sørger for å videreføre og sikre at man har den muligheten i Norge.

Det er det samme når det gjelder legemiddelproduksjon. I Kragerø i Telemark hadde man en bedrift som het Palla Pharma. Morselskapet som produserer, gikk over ende. Det var nesten kul umulig, men stortingsbenken fra Telemark var veldig aktiv for å se på muligheter for hvordan man kunne prøve å utfordre regjeringen og departementene på hvordan man kunne klare å være med og bidra til å sikre at man kunne få til en løsning for den produksjonen. Det var altså ikke staten som sørget for at dette kom på plass; det var privat næringsliv, kommunen var aktiv, og fylkeskommunale midler var også med i bildet. Det er bra, men det er altså sånn at hvis man ønsker å få dette på plass, må man med politisk vilje være villig til å legge til rette for å sikre at man har mulighet til å ha den produksjonen i Norge.