Liv Signe Navarsete (Sp) [17:01:59 ] : Nepal har ei lang historie
med politisk ustabilitet og er eit nytt demokrati med ei fersk grunnlov
frå 2015. Sjølv om situasjonen kanskje kan seiast å vere litt betre
i Nepal, er landet framleis mellom dei aller fattigaste landa i
verda og eit av Noregs partnarland innanfor bistandsområdet. Noreg
gjer mykje bra, men gjer me nok med dei grunnleggjande årsakene
til fattigdom og svolt? Og gjer me nok for dei aller fattigaste?
Senterpartiet meiner at svaret er nei.
Me treng eit
sterkare fokus på fattigdomsreduksjon blant dei fattigaste og mest
marginaliserte gruppene i landet. Det handlar om auka mattryggleik,
betre ernæring og auka inntekter og ikkje minst styrkt tilpassingskapasitet
til klimaendringar og risikoreduksjon. Tidlegare hadde Norad mattryggleik
med som ein del av sitt mandat. I Norads partnarlandsstrategi for
Nepal, som eg har lese, og som sjølvsagt er offentleg, er mattryggleik, matsystem
og reduksjon av svolt ikkje nemnde, så vidt eg kan sjå. Ein har
overført pengar som før stod på bilaterale system, til regionalpotten,
om me kan kalle det det, så korleis det slår ut, kan kanskje utviklingsministeren
gjere greie for. Det gjer det i alle fall vanskelegare for oss på
Stortinget å følgje dei midlane. Men er det klokt at Norad har teke
ut mattryggleik som satsingsområde mot Nepal? Er det klokt når Nepal,
grunna si geografiske utforming og plassering, er eit av landa som
er mest utsett for klimaendringar? Dersom åkeren forsvinn i flaum
og det har vore svolt, er det ikkje så lett å drive undervisning
heller. Eg håpar statsråden kan gjere greie for endringar i Norads
strategi i sitt innlegg.
Utviklingsministeren
vitja Nepal i 2019. Der deltok han m.a. på den store internasjonale
konferansen «Scaling up nutrition». I samband med det sa utviklingsministeren:
«Denne reisen har flere formål.
Den vil gi meg mulighet til å snakke om vår nye handlingsplan for bærekraftige
matsystemer i norsk utenriks- og utviklingspolitikk, som ble lansert
i sommer. Reisen gir også en viktig anledning til dialog med myndighetene
og andre partnere i Nepal, som er ett av Norges partnerland i utviklingspolitikken.»
Han sa også:
«Regjeringen er opptatt av å nå
de aller mest sårbare og marginaliserte gruppene. Dette er en sentral
del av arbeidet i Nepal.»
Det er eg samd
med statsråden i. Det er viktig. Men er det ein sentral del av arbeidet
med dei mandata som ligg no? Det håpar eg at statsråden no kan gjere
meir greie for.
Til liks: Den
auka innsatsen for personar med funksjonsnedsetjing og sjølvsagt
det å kjempe mot moderne slaveri har vorte sett meir på dagsordenen
i samband med at mange unge òg frå Nepal no har vore med og bygt
stadion til eit VM som kanskje vert noko skjemt av nettopp det –
at så mange har ofra livet for å byggje arena til fotball-VM i Qatar.
Då Verdas matvareprogram
vart tildelt Nobels fredspris i 2020, åtvara leiaren David Beasley
mot at koronapandemien ville sende 270 millionar fleire menneske
ut i eit svolttilvære, som han sa, og at dei skulle kome på toppen
av dei rundt 800 millionar svoltne som allereie i dag har vonde
dagar og må gå svoltne til sengs. No kan FNs organisasjon for ernæring
og landbruk, FAO, melde om endå ei dårleg nyheit for dei svoltne.
Matprisane i verda har nådd sitt høgste nivå på sju år. Samtidig har
vel Verdas matvareprogram si bøn om 300 milliarder naudhjelpskroner
ikkje vorte høyrd tilstrekkeleg.
Om ein ikkje
støttar opp om småskalalandbruk og greier å lage dei verdikjedene
på mat som me må få til òg i dei fattige landa, er jo agroindustrien
alternativet. Det er ingen ting som tyder på at agroindustri er
ein effektiv metode for å kjempe mot svolt i verda, verken i Nepal
eller i andre land. Etter ein svak nedgang i talet på under- og
feilernærte innbyggjarar på kloden i fyrste halvdel av førre tiår
er talet på nytt i vekst. Som eg sa: Det nærmar seg 700 millionar,
altså nesten 9 pst. av befolkninga på jorda. FNs berekraftsmål nr. 2
om å utrydje svolt vert fjernare og fjernare. Det kan tyde på at
sjølv om det i Noregs utviklingspolitikk vert løfta opp og laga
fine, glansa målsettingar og strategiar som vert lanserte, er det
slik at når ein snakkar med organisasjonane som arbeider med desse
områda, som Utviklingsfondet, opplever ikkje dei at Noreg er ein
stor aktør. Ambassaden vår i Nepal er ikkje nokon stor aktør innanfor
mattryggleik. Kvifor ikkje?
FNs organisasjon
for ernæring og landbruk ber kvart land om å produsere sin basismat
på eigne fornyelege resursar etter agroøkologiske prinsipp. Det
betyr vel i kortheit å produsere mat til eiga befolkning på nasjonale
resursar. Eg trur at dersom fleire av innbyggjarane i Nepal – og
i verda elles for så vidt – har tilgang til jord og produserer mat,
vil meir av naturresursane verte brukte på ein berekraftig måte,
innanfor toleevna. Noreg kan saman med andre rike land bidra til
at me òg får gjort meir klimatilpassing, at ein får kornslag, grasslag og
andre planteslag som toler både tørke og flaum betre. Det vert jobba
godt med det, men i dei organisasjonane som jobbar med det, er det
økonomiske midlar som set skrankar.
Det at mat- og
beitejord er i drift, bidreg òg til å stabilisere erosjonsutsett
matjord og til å utvikle det biologiske mangfaldet på kloden. Ser
ein på Nepal, er det ein stor del av befolkninga som bur i område
som er veldig utsette for klimaendringane, med flaum, med tørke
og med ras. Dei som vert mest ramma, er som elles dei aller fattigaste.
Dette har òg eit likestillingspoeng i seg fordi kvinnene er dei
som vert hardast råka, saman med dei funksjonshemma som faktisk
vert endå hardare råka, så eg er svært samd i statsråden si poengtering
av dei funksjonshemma og arbeidet for dei. Kvinnene sine moglegheiter
til å delta i eit økonomisk liv, kvinnene si moglegheit til å kunne
gjere seg gjeldande i samfunnet vert avgrensa, så å rette merksemda
mot kvinnene og jentene sin situasjon er sjølvsagt svært viktig.
Me veit at i mange fattige land er det kvinnene som står for den
store arbeidsinnsatsen òg i småskalalandbruket.
Det å byggje
ein marknad, det å kunne selje det ein produserer, det å kunne skape
ein lokal økonomi er med på å gjere at eit samfunn kan fungere på
ein heilt annan måte. Ein kan òg få på plass folkestyre, demokrati,
på ein heilt annan måte dersom ein har fått samfunnet i gang, og
det har me mange gode eksempel på i mange land. Det finst òg gode
eksempel i Nepal. Noreg har organisasjonar som Utviklingsfondet
og andre som gjer ein flott innsats for nettopp å byggje dei berekraftige
landsbyane som skal kunne ta landet vidare. Ein må starte på mikronivå.
Ein må byggje samfunnet nedanifrå, og då er nettopp mattryggleik,
matproduksjon og matkjeder utruleg viktige faktorar. Eg er spent
på å høyre kva utviklingsministeren vil seie.
Morten Wold hadde her overtatt
presidentplassen.
Statsråd Dag-Inge Ulstein [17:12:31 ] : Pandemien har gjort
det vanskeligere å nå målet om å utrydde all ekstrem fattigdom i
løpet av dette tiåret, men den har også gjort det enda viktigere
at vi nettopp når det målet. Derfor opprettholder vi prinsippet
om å bruke 1 pst. av vår nasjonalinntekt på dette i en tid med vanskelige budsjettprioriteringer.
Derfor opprettholder vi samarbeidet med våre 16 utvalgte partnerland
i utviklingspolitikken, slik at vi bidrar til de selvforsterkende
ringvirkningene som skal til for å skape den beste og mest varige
formen for utvikling, nemlig den formen for utvikling som et land
og et folk skaper selv. Derfor takker jeg representanten Navarsete
for at hun reiser en debatt som belyser utviklingsmulighetene i
et av våre viktigste samarbeidsland, Nepal, og som også forteller
oss noe om de mest grunnleggende forutsetningene for å skape bærekraftig
vekst. Fjellandet ved Himalaya gir oss på mange måter utsyn og oversikt
når det gjelder både utfordringene og løsningene, som er felles
for mange.
Samarbeidet vårt
med Nepal går, som interpellanten sier, langt tilbake i tid. Det
er mange sterke historier helt fra slutten av 1950-tallet, som den
om læreren Ingeborg og mannen hennes, Odd Hoftun, vannkraftingeniøren
– om deres innsats som ble til et sykehus, en yrkesskole, et energiprogram
og en energitilgang som vi ser fruktene av den dag i dag.
Samarbeidet er
tuftet på det som var sentrale byggesteiner da Norge selv tok steget
fra fattigdom til velstand og velferd, nemlig demokrati og godt
styresett, utdanning, vannkraft, matproduksjon, kvinners rettigheter
og deltakelse i arbeidslivet og et aktivt sivilsamfunn som kan ta
egne initiativ og skape utvikling nedenfra.
Det er ikke tilfeldig
at det er nettopp de byggesteinene som også gjennomsyrer bærekraftsmålene
som vi alle er blitt enige om å nå innen 2030. La meg også legge til
et annet avgjørende prinsipp – et prinsipp som også er selve grunnmuren
i regjeringens utviklingspolitikk, nemlig at ingen skal utelates.
De mest marginaliserte
må inkluderes for at vi skal kunne nå bærekraftsmålene. Derfor har
vi trappet opp innsatsen for å nå de mest sårbare gruppene. Regjeringens
strategier tar også utgangspunkt i partnerlandenes egne utviklingsplaner.
Det er jo landenes egen innsats for vekst og velferd vi skal fremme.
I det bilaterale
samarbeidet med Nepal er det et engasjement på flere områder: utdanning,
styresett og fornybar energi. I tillegg går det støtte gjennom flere
kanaler til matsikkerhet, likestilling, menneskerettigheter, helse
og klima. Og dette er ikke separate siloer. Nei, de henger sammen:
likestilling, matsikkerhet, helse og klima, og jeg skal vise til
noen av prosjektene som beskriver nettopp det.
Skal det godt
utbygde sivilsamfunnet i Nepal bli en virkelig kraft for utvikling
nedenfra, oppnår vi mest ved å la dem samarbeide med våre egne frivillige
organisasjoner. Her som ellers er sivilsamfunnet våre øyne og ører
ute i felten og blant de mest effektive iverksetterne av utviklingspolitikken
som vedtas i denne salen. Nesten en tredjedel av støtten til Nepal
går via sivilsamfunnet og er nettopp knyttet til sårbare grupper
og prosjekter innenfor matsikkerhet, ernæring osv.
Det blir ingen
utvikling uten det som mest av alt setter jenter og gutter i stand
til å ta en jobb og kanskje også skape jobber for andre, nemlig
utdanning. I Nepal er målet å få alle barn, også barn fra marginaliserte
grupper, til å starte på skolen og fullføre utdanningen. Vi er også
med på å heve kvaliteten på undervisningen og gjøre den relevant,
slik at foreldrene ser nytten av å sende barna til skolen. Etter
jordskjelvene i 2015 har vi bidratt til gjenoppbygging av 58 skoler
– i tett samarbeid med norsk og nepalsk sivilsamfunn.
Under pandemien
har betydelige deler av midlene som var bevilget til utdanning,
blitt brukt til å sikre god hjemmeundervisning. Mye av vår støtte
til Nepal ble omdisponert til slik pandemihåndtering. I tillegg
gjorde vi en tilleggsbevilgning på 10 mill. kr, med støtte til et prosjekt
for utsatte barn, til en psykisk helse-krisetelefon for barn og
unge i regi av et sykehus som vi også er i tett samarbeid med. Behovene
har dessverre også der økt dramatisk under pandemien, som en konsekvens
av skolenedstengning og restriksjoner.
Godt styresett
er også viktig. Etter fredsavtalen i 2006 og med den nye grunnloven
har det vært avgjørende med en vellykket overgang til en ny maktfordeling mellom
sentrale og lokale myndigheter. Norge bidrar derfor med kompetanseutvikling
på provins- og kommunenivå. Gjennom FN støtter vi kompetansebygging for
de nye politikerne som er kommet til for å bygge landet, og dette
har vært et avgjørende prosjekt for å sikre representasjon og faktisk
involvering av kvinner og marginaliserte grupper. Under et møte
i 2019 var det inspirerende å høre hvor viktig nettopp dette kunnskapsarbeidet
var for at de skulle kunne bruke grunnloven til å utvikle det lokale
selvstyret.
Vi vet hvilken
kraft Grunnloven har gitt den økonomiske utviklingen i Norge, og
vi vet hvilken rolle vannkraften har spilt også her. Å bringe strøm
ut til folket er kanskje det enkelttiltaket vi har i Nepal som kan
gi raskest økonomisk utvikling.
Som nevnt: Det
norske sivilsamfunnets vannkraftengasjement på 1960-tallet la grunnlaget
for utbygging av vannkraftverk, overføring av kompetanse og utbygging
av strømnett. Under mitt besøk i Nepal i 2019 undertegnet vi en
flerårig avtale med Asiabanken om utbygging av et nett som skal
bringe strøm ut til en av de fattigste og mest folkerike provinsene.
Vannkraft bidrar også til renere luft og bedre helse i et land hvor
det fortsatt fyres på gamlemåten med bål på gulvet og uten avtrekk
og pipe.
Et annet bidrag
til kampen mot ikke-smittsomme sykdommer i Nepal er at vi har vært
med på å bygge landets første barnepsykiatriske klinikk. Den ble
åpnet i vår.
Vi ser at også
i Nepal har pandemien ført til økt vold i hjemmet. Rapporter viser
at selvmord blant unge jenter har økt med 40 pst. under nedstengningen.
Derfor har Norge det siste året doblet sin støtte til FNs befolkningsfonds
innsats for å bekjempe kjønnsbasert vold i Nepal – fra 4 mill. til
8 mill. kr årlig.
Vår bistand via
sivilsamfunnet i Nepal går til flere formål og sektorer: utvikling
av lokalsamfunn, menneskerettigheter, miljø og klima, matsikkerhet,
tiltak for mennesker med funksjonsnedsettelser og tiltak for bl.a. daliter.
Nepal har et
mangfoldig sivilsamfunn med stor evne til å bekjempe fattigdom og
fremme ytringsfrihet og andre menneskerettigheter. Det skaper store
ringvirkninger, noe jeg selv fikk se og høre da jeg var på et såkalt
virtuelt besøk i Nepal nå i mars.
Noe av det som
kan skape aller flest ringvirkninger, og som gir størst evne til
å skape sin egen vekst, er økt matsikkerhet. Gjennom handlingsplanen
for bærekraftige matsystemer, som vi la fram i 2019, og som ble
referert til av interpellanten, støtter vi over 50 tiltak med om lag
1,2 mrd. kr.
I Nepal, som
ellers i verden, gjelder det å utnytte den nære koblingen mellom
matsikkerhet og klimainnsats og mellom matsatsingen og den nye strategien
for klimatilpasning, forebygging av klimarelaterte katastrofer og
sultbekjempelse som vi la fram 12. april.
Norsk støtte
har bidratt til å utvikle det som er blitt en forskningsinstitusjon
i verdensklasse, særlig når det gjelder klimaendringene i Himalaya
og Hindu Kush: ICIMOD. ICIMODs forskning har gitt økt forståelse
av hvordan klimaendringene påvirker økosystemer og landbruk, og
støtter bønder med praktiske tiltak, slik at de kan ta i bruk ny
teknologi, dele kunnskap om mer naturbaserte løsninger og få fram
avlinger som er tilpasset klimaendringene. Det gir økte og mer forutsigbare
avlinger, økte inntekter og mulighet til å investere tilbake igjen
i sine egne lokalsamfunn. Siden jordbruket i Nepal i stor grad drives
av kvinner, styrker det også likestillingen, og likestilling styrker
som kjent både velferd og velstand.
Takket være ICIMODs
digitaliseringsinnsats har bøndene nådd markedene med sine varer
også under pandemien. I november 2019 besøkte jeg en klimautsatt
landsby som en del av ICIMODs prosjekter. Ut med helseskadelige
kjemikalier, inn med mer naturbaserte løsninger: oppsamling av regnvann,
solkraft til vannpumper, biogjødsel, biogass, nye typer avlinger
og digitale løsninger. En av bøndene fortalte meg at hun hadde tjuedoblet
omsetningen takket være en app på telefonen som ga henne tilgang
til både værmelding og marked.
Som interpellanten
på en engasjerende måte framhevet, er arbeid knyttet til landbruk
og matsikkerhet utrolig avgjørende for å utrydde fattigdom, oppnå
bærekraft og at ingen må utelates. Nå – for å motvirke mange av
de forsterkede utfordringene pandemien har ført til: 70–80 pst.
av dem vi må nå for å utrydde fattigdom og bekjempe sult, lever
nettopp av småskalajordbruk. Derfor vil jeg takke både for engasjementet
og for muligheten for denne viktige debatten.
Liv Signe Navarsete (Sp) [17:22:46 ] : Eg takkar for svaret.
Det viser vel, som eg kanskje hadde ein mistanke om, at Noreg er
spreidd på veldig mange ulike område i bistandspolitikken ein fører
overfor Nepal. Ein skal passe seg vel for å seie kva som er rett
og feil, men det eg etterlyser, er ei meir praktisk og synleg prioritering
av nettopp det som statsråden avslutta med – alle dei som kan få
eit betre liv med ganske enkle midlar, at dei kan løftast ut av
fattigdom og svolt gjennom nokre forholdsvis enkle tiltak.
Klimatilpassa
landsbyar – Climate Adapted Villages, CAV – er éin metode, statsråden
nemnde ein annan. Det går jo på det same. Det er klimatilpassa lokalsamfunn,
det å byggje berekraftig produksjon, og det er sjølvsagt ei heil
rekkje element, som eg òg nemnde i stad.
No går tida fort,
ser eg. FNs generalforsamling vedtok hausten 2018 erklæringa om
rettane til bønder og andre arbeidsfolk i bygder – eit omfattande
dokument som gav sosial og økonomisk aksept til verdas meir enn 1,2 mrd.
småbønder, fiskarar, beitebrukarar, arbeidsfolk i landbruket og
familien deira. For verdssamfunnet er ikkje desse store yrkesgruppene
på veg ut, men ein del av framtida, med rett til å kjempe for sine
interesser, levemåtar, jordeigedomar og driftsmåtar.
Men vedtaket
i FN var ikkje samrøystes: 119 land røysta for, 7 land røysta imot,
og 49 land avstod frå å røyste. Mellom landa som røysta blankt,
var Noreg. Mellom dei som røysta imot, var Sverige og USA. Eg må
spørje statsråden: Kvifor røysta Noreg blankt i denne saka når me
veit kor viktig rolle landbruket speler i å oppnå berekraftsmål
2, om å avskaffe svolt og fattigdom, og i å arbeide med klimatilpassing
for å gjere land meir motstandsdyktige mot framtidige utslag av
klimaendringane? Kvifor røysta ikkje Noreg for FN-fråsegna? Og det tredje
spørsmålet er: Vil utviklingsministeren syte for at denne saka vert
teken opp at, og at Noreg kan slutte seg til fråsegna som FN gjorde
i 2018?
Ein treng midlar,
men ein treng òg å verte anerkjent – for å bruke eit dårleg nynorsk
ord. Ein treng å verte sett. Og akkurat den FN-fråsegna var jo ein
bit av det biletet, nemleg å sjå alle dei som treng å verte sette.
Statsråd Dag-Inge Ulstein [17:26:12 ] : Interpellanten viste
til angivelig manglende prioriteringer. Men i den partnerlandstrategien
vi har med Nepal, ligger det under kapittelet for prioriterte områder
veldig tydelig som et av kulepunktene der: klimatilpasning, bekjempe
sult og det å skaffe inntektsbringende arbeid for kvinner og sårbare
grupper, som er akkurat det som blir etterspurt her.
Vi samarbeider
med nepalske myndigheter, som har en landbruksstrategi som strekker
seg fram til 2035, og som identifiserer en rekke utfordringer knyttet
til bl.a. klimaendringer, tilgang på arbeidskraft og andre strukturelle
forhold.
Jordbrukssektoren
i Nepal er utrolig viktig. Den utgjør om lag en tredjedel av den
nepalske økonomien, to tredjedeler av arbeidsplassene for den økonomisk
aktive befolkningen i jordbruket, og de fleste er kvinner, som det
blir sagt her. Det krever altså langsiktige investeringer og helhetlige
tilnærminger, som vi både har fra ICIMOD og også ser hos andre sivilsamfunnsorganisasjoner,
som bl.a. Utviklingsfondet, som har hatt dette engasjementet helt
siden 1982. De har jobbet med matsikkerhet, inntektsskaping, klimatilpasning
og deltagelse, som jeg nevnte. Det er en god tilnærming. De kjenner de
lokale utfordringene godt, og jeg er glad for at vi har slike samarbeidspartnere.
Det er bakgrunnen
for at det bl.a. legges opp til planlagt aktivitet til rundt 10 mill. kr
for bare Utviklingsfondet. Det blir en utrolig viktig del av satsingen
på landbruk, matsikkerhet og klima framover også i Nepal.
Så må jeg bare
si at det blir sagt her at det liksom er strategier på glanset papir.
Det stemmer ikke. Det er kunnskapsbaserte prosjekter som er igangsatt,
og det er mye midler som er bevilget og prioritert. Det blir nærmest
som å slå opp åpne låvedører her.
Jeg håper virkelig
at interpellanten også blir glad når en hører at vi har bidratt,
ikke minst når det gjelder IFAD, som interpellanten vet er det internasjonale
fondet for jordbruksutvikling. Vi har altså økt dette med 40 pst.
for perioden 2022–2024, og vi har nettopp annonsert et bidrag på
508 mill. kr, som er helt avgjørende for å nå nettopp småbøndene
på landsbygda i utviklingsland. Det må en som sagt gjøre. Skal vi
klare å utrydde fattigdom, må vi engasjere nettopp de gruppene også.
IFAD gjennomfører en rekke programmer som gir både bedre inntekt
og bedre levekår for fattige familier.
Så til at dette
ikke er prioritert, og når det gjelder anerkjennelse: Vi er jo utrolig
aktivt inne bl.a. når det gjelder FNs arbeid med klimatilpasning
og koblingen mellom klimatilpasning og matsikkerhet, der nettopp jordbruket
og småskalabønder har en viktig rolle. Vi kommer til å ha det høyt
på agendaen videre, og vi har nettopp lansert en strategi som jeg
håper interpellanten vil lese og sette seg godt inn i. Så skal vi
fortsette kampen for å utrydde fattigdom og sult også i Nepal.
Liv Signe Navarsete (Sp) [17:29:39 ] : Eg vil nytte anledninga
til å takke statsråden for svara og for forsikringane om at ein
òg er oppteken av landbruksbistand.
Sidan eg ikkje
fekk sagt alt eg hadde tenkt i innlegget mitt i stad, bad eg om
ordet ein gong til. Det er slik at i løpet av dei siste 25 åra har
over fem millionar ungdomar forlate Nepal på jakt etter jobb i andre
land. Det svarar til nesten heile befolkninga i Noreg.
Me har alle fått
bretta ut avsløringane om dei grufulle arbeidsforholda som framandarbeidarar
møter når dei kjem til ein plass som Qatar. Over 1 600 unge nepalesarar
har mista livet under bygginga av VM-stadion. Eg vil seie: All ære
til dei fotballklubbane som har teke det opp og diskuterer det etiske
aspektet ved dette.
Me veit òg at
dei ungdomane som reiser f.eks. til Qatar frå Nepal, ikkje ynskjer
å vere der. Dei veit det er livsfarleg, og dei veit at dei vert
behandla dårleg, får bu dårleg og må vere borte frå familien i årevis.
Men dei vert jo tvinga til å reise fordi dei òg skal forsørgje familien
sin. Det er ingen 15-åring som ynskjer å reise frå alt ein kjenner.
I Nepal er det mange unge menn som må reise ut av landet for å sikre
inntekter.
Etter det store
jordskjelvet i 2015 kom òg mange tilbake fordi dei måtte vere med
på å byggje opp att. Då hadde òg Noreg og Utviklingsfondet ei satsing
for auka lokal matproduksjon med enkle, rimelege drivhus i plast,
dryppvatning og gjødsel frå husdyr. Det som var interessant med
det, var at berre etter eit par sesongar tente desse ungdomane meir
på det enn dei gjorde med den jobben dei hadde, anten dei var berarar
i India, eller dei var snekkarar eller anleggsarbeidarar ein annan plass.
I tillegg kunne dei ta vare på ungar og familien. Når me veit at
Nepal importerer halvparten av all maten frå India, er det lett
å sjå at her er det store moglegheiter.
Eg stilte òg
eit anna spørsmål, og det er kvifor Noreg ikkje ynskte å røyste
for erklæringa om rettar til bønder og andre arbeidsfolk i landområde
som FNs si generalforsamling vedtok hausten 2018. Vil statsråden
gjere noko med det? Vil han ta det opp att? Det var i den samanhengen
eg snakka om at grupper har bruk for å verte sett.
Eg håpar statsråden
kan svare på det, og eg vil igjen takke for at han stiller og svarar
utfyllande på interpellasjonen.
Statsråd Dag-Inge Ulstein [17:32:56 ] : Jeg vil takke for debatten.
Det er utrolig viktig og riktig at vi debatterer hvordan bistanden
skal innrettes, og hvordan vi kan få mest mulig utvikling for hver
krone.
Jeg synes også
det har vært en fin anledning til å synliggjøre regjeringens satsinger
innenfor bistanden i Nepal og hvordan vi kan videreutvikle den også.
Jeg opplever
som utviklingsminister at det er mange gode formål, og regjeringen
må prioritere. Vi jobber hele veien med å finne balansen mellom
innsatser i ulike sektorer, mellom bilateral bistand og multilateral
bistand og den bistanden vi gir gjennom sivilsamfunnet. Det er klart
at nå er vi også i en fase hvor det blir utrolig viktig hvordan
vi kan være med på å bidra til å ta noen av utviklingslandene, lavinntektslandene,
ut av krisen også. Nyhetene viser at nabolandet India, som var nevnt her
i forbindelse med importen, har 300 000 nye smittede i dag. Vi vet
at Nepal også har hatt en dramatisk økning. Det kommer til å påvirke
mange av prosjektene og arbeidet, og det vil dessverre også føre
til at arbeidet med å nå bærekraftsmålene blir enda mer krevende. Men
vi kommer i alle fall til å videreføre satsingen, som jeg har vist
til her, og kan forsikre om at sivilsamfunnet vil være en utrolig
viktig kanal for norsk bistand også i framtiden.
Så var det et
spørsmål knyttet til noe som var før jeg kom inn i den rollen jeg
har i dag, så jeg kjenner ikke til prosessene rundt det som er nevnt
av interpellanten. Men jeg kan betrygge interpellanten om at når
det gjelder engasjement, og når det gjelder det å være til stede og
også anerkjennelsen av Norges engasjement på dette feltet, får vi
i alle fall veldig tydelig tilbakemelding på det fra ledende aktører
i FN-organisasjoner, fra sivilsamfunnet og fra andre lands myndigheter
som engasjerer seg i temaet matsikkerhet og ikke minst hvordan vi
kan se dette i sammenheng.
Så igjen – takk
for debatten. Tallene for utviklingssamarbeid, den ODA-godkjente
bistanden for 2020, er akkurat blitt offentliggjort. Norsk bistand
lå altså på et rekordhøyt nivå, på 39,5 mrd. kr, som utgjør 1,11 pst.
av BNI. Prosentmålet er viktig for å kunne motivere andre land til
å gjøre mer på bistandsfeltet. Men det handler om resultatet av
det vi faktisk klarer å få til gjennom disse midlene, og også at
vi kan sikre langsiktighet, slik at vi når de målsettingene som
er satt i dette arbeidet.
Fordi vi er i
en pandemi, er det norske bidraget viktigere enn noensinne. Det
gjelder også for samarbeidet med Nepal.
Presidenten: Interpellasjonsdebatten
er dermed avsluttet.