Michael Tetzschner (H) [12:35:19] (ordfører for saken): Saken gjelder et forslag fra representanten Moxnes om at man skal forankre Norges opptreden i Sikkerhetsrådet ved å opprette et for anledningen eget organ hvor Stortinget skal kunne gi sine innspill underveis mens Norge er medlem av Sikkerhetsrådet. Hensikten skal ifølge begrunnelsen være å sikre en offentlig debatt om Norges posisjoner i Sikkerhetsrådet, sikre en demokratisk forankring og skaffe legitimitet for regjeringens politikk.

Jeg har lyst til å si at offentlig debatt føres jo overalt. Den føres også i denne sal. Det er her vi behandler de forslagene vi får fra regjeringen, vi behandler utenrikspolitisk redegjørelse, og gjennom budsjettarbeidet gir vi også mer konkrete føringer. I all beskjedenhet – og det blir å uttale seg litt på regjeringens vegne også: Vi har en utenriksledelse som i utgangspunktet er demokratisk forankret. Det henger jo ikke i løse luften. Vi har parlamentarisme.

Et overveldende flertall i komiteen mener at de styringslinjer og den styringsordningen vi har, ivaretar disse hensyn, faktisk enda bedre enn hva et slikt rådgivningsorgan skulle gjøre, også fordi man ville kunne oppdage at hvis Stortinget underveis har sterke føringer på embetsførselen, vil Stortinget være avskåret fra å utøve den etterkontrollen som er så viktig for det parlamentariske arbeidet og funksjonsfordelingen vi har mellom statsmaktene. For Stortinget kan jo ikke da rette kritikk mot posisjoner som er tatt etter innstendig råd, riktignok uformelle og i et annet organ, som det ikke vil være offentlig innsyn i. Da skulle altså Stortinget utøve en kontroll av seg selv. Det er en tautologi og en selvmotsigelse.

Heldigvis synes mine komitékolleger det samme, stort sett, så det er et stort flertall som står ved den funksjonsfordelingen vi har mellom regjering og storting. Det skulle også bare mangle. Kontrolloppgavene våre er rettet mot avsluttede fakta, mot embetshandlinger. Når det gjelder utførelse av de politiske overordnede føringer som Stortinget gir, er det bl.a. gjenstand for en politisk debatt – løpende, man behøver ikke å vente på at regjeringens funksjonsperiode er ute. Det skjer jo, som vi kjenner til, i forbindelse med alle de andre overordnede dokumentene av strategisk natur som Stortinget får til behandling. Vi ytrer oss gjennom generelle normer og generelle føringer, og så har vi en utøvende del av vår forfatning, som er regjeringen, og som er embetsverket. Også av hensyn til å kunne ta beslutninger raskt og være effektive, må vi holde fast på denne funksjonsfordelingen.

Jeg skal ikke bruke så mye tid på en nyanse hvor Arbeiderpartiet har anmeldt en uenighet. Det gjelder selve premissgrunnlaget, hvor det fra saksordførerens side vises til at vår grunnlov også gir – innenfor utenriks- og forsvarssektoren – enekompetanse på en rekke områder til regjeringen. Det forstyrrer jo ikke resonnementene at Arbeiderpartiet er uenig i den uttalelsen. Vi kan eventuelt, hvis Arbeiderpartiet vil bruke tid på å utdype forståelsen av Grunnloven § 25, komme tilbake til det, men det har ingen betydning for den oppgaven vi skal løse her i dag, og som går ut på at et overveldende flertall i komiteen tilrår Stortinget ikke å vedta forslaget fra representanten Moxnes, viser til de styringsordningene vi har, og at vi gjennom komiteen er blitt enige om at det kan være hensiktsmessig at utenriksministeren holder ytterligere en utenrikspolitisk redegjørelse med vekt på sikkerhetsrådsdeltagelsen i den perioden vi er medlemmer av Sikkerhetsrådet.

Anniken Huitfeldt (A) [12:40:34] (komiteens leder): Utøvelse av Norges medlemskap i FNs sikkerhetsråd trenger demokratisk forankring, og Stortinget har allerede et organ for konsultasjon med regjeringen om viktige utenrikspolitiske spørsmål. Samtidig er det en risiko for at den utvidede utenrikskomiteen misbrukes. Den skal brukes når det er nødvendig, og vi bør tilstrebe mest mulig åpenhet i utenriks- og sikkerhetspolitikken.

Jeg er glad for at komiteen har samlet seg gjennom å løfte Norges rolle i Sikkerhetsrådet i salen, og dermed også i offentligheten, gjennom halvårlige redegjørelser og debatter så lenge Norge er medlem av rådet. Samtidig er jeg uenig i det framsatte forslaget om at Norge – som det eneste land i verden – skal praktisere full åpenhet om såkalte stemmebytteavtaler. Om vi helt på egenhånd skulle legge oss på en sånn linje, ville det i realiteten representere en kraftig svekkelse av norsk posisjon og innflytelse. Ja, vi vil i realiteten frasi oss muligheten til å søke en rekke internasjonale verv. Om Norge skulle frasi seg muligheten til å søke framtredende internasjonale verv, risikerer vi at det er posisjoner som fylles av andre land som står veldig langt fra oss verdimessig og politisk. Jeg vil understreke at i en verden hvor menneskerettigheter er under press, og hvor folkeretten er under press, er det viktigere enn noen gang at land som Norge tar og søker posisjoner i internasjonale organisasjoner.

Jeg er, som representanten Michael Tetzschner var inne på, ganske forundret over det oppsiktsvekkende standpunktet fra Høyre, Senterpartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti i denne saken når det gjelder noen av disse merknadene. Én ting er at det er en merkelig påstand at opprettelse av en ny komité eller et nytt organ forutsetter endringer i Stortingets forretningsorden fordi Stortinget ikke har tradisjon for å opprette midlertidige komiteer. Da vil jeg bare påpeke at Stortingets forretningsorden § 18 åpner for slike særskilte komiteer, og det er ikke mange måneder siden vi opprettet en såkalt koronakomité. Jeg mener likevel ikke det ville være hensiktsmessig i denne saken.

Det langt mer alvorlige er at de samme partiene snakker om regjeringens prerogativ, eller særretter, i utenrikspolitikken og innfører noe nytt i sine merknader om at dette også gjelder forsvarspolitikken. Her mener jeg det er viktig at utenriksministeren klargjør hva som egentlig er situasjonen. For det første er dette en alvorlig statsrettslig og historisk feilslutning om maktfordelingen mellom regjering og storting. Grunnloven § 25 og § 26 skiller tydelig mellom utenrikspolitikken og forsvarspolitikken, om hva som tilligger regjeringen, og hva som tillegges Stortinget. La meg ta et eksempel: I utenrikspolitikken er det opp til regjeringen å opprette og nedlegge ambassader. I forsvarspolitikken er det Stortinget som gjør vedtak om å opprette eller nedlegge norske forsvarsbaser. Disse tydelige forskjellene mellom utenrikspolitikk og forsvarspolitikk har vært med oss i hele i Norges demokratiske historie, helt fra 1814-grunnloven. Dermed må det i utgangspunktet – at regjeringens særstilling i utenrikspolitikken også gjelder forsvarspolitikken, som Høyre skriver – være et uttrykk for ønske om politiske endringer. Det vil i så fall være en dramatisk endring av norsk forsvarspolitikk, et linjeskift og en kraftig maktforskyvning fra Stortinget til regjeringen. Det ville være udemokratisk.

Jeg er overrasket over dette. Det kan neppe skyldes et arbeidsuhell, for gjennom komitéarbeidet har vi gjort det klart at dette er noe vi har vært uenige om hele tiden. Derfor vil jeg oppfordre representantene fra Høyre, Senterpartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti om å klargjøre: Mener de virkelig dette? Står de virkelig bak denne dramatiske maktforskyvningen fra Stortinget til regjeringen?

Jeg støtter at det er regjeringen som har et prerogativ i utenrikspolitikken. Vi har hatt flere diskusjoner i denne salen om at man kan instruere regjeringen når det gjelder stemmegivning i internasjonale organisasjoner. Det er jeg ikke tilhenger av. Da er det slik at all informasjon tillegges regjeringen og er på regjeringens bord, så det mener jeg at regjeringen skal ha muligheten til.

Jeg vil uttrykke min sterkeste støtte til at Norge nå går inn i et viktig arbeid i Sikkerhetsrådet. Når vi opplever situasjoner som i Myanmar, mener jeg det er viktig at Norge sitter rundt bordet. Det er partier, som Rødt og Fremskrittspartiet, som har uttalt seg mot dette, men jeg er glad for at det er bred støtte i Stortinget om å påta seg verv i internasjonale organisasjoner. Alternativet til norsk innflytelse er at andre land får den innflytelsen, og det er ikke nødvendigvis i tråd med de verdiene som vi står sammen om.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [12:45:40]: Først til representanten Huitfeldt, som snakket om konflikten i Myanmar. Ja, det er åpenbart av interesse for Norge. Jeg tror folk flest der ute i Norge, nordmenn flest og velgerne, er veldig opptatt av hvordan det går i Myanmar – bare så det er sagt.

Fremskrittspartiet har hele tiden vært imot at Norge aktivt skal søke plass i FNs sikkerhetsråd. Norges plass i Sikkerhetsrådet vil potensielt tvinge oss til å fatte avgjørelser som Norge isolert sett ikke er tjent med. Utenrikspolitikken og allmenn politikk utført av politikere valgt av det norske folk, skal tjene Norges interesser på kort og lang sikt. Fremskrittspartiet kan ikke se at en plass i FNs sikkerhetsråd er i tråd med en slik forpliktelse.

Over tid er det etablert en holdning om at norske utenrikspolitikere har en unik evne til å skape fred og forsoning. Samtidig hevdes det at Norge må bidra, men denne noe flytende ambisjonen reiser spørsmålet om hva vi skal bidra til. Noen ganger får vi høre at vår unike posisjon skyldes at vi er små. Neste gang får vi høre at det skyldes at vi har finansielle muskler. Andre ganger får vi høre at det skyldes at vi ikke har noen globale ambisjoner. Litt uklart og diffust blir det litt i etterkant hevdet at alt sammen er i Norges interesse.

Det som er helt klart, er at aktiv deltagelse i stormaktspolitikk isolert sett ikke har noen oppside for Norge. Det er helt åpenbart en stor oppside for aktører som deltar i dette arbeidet. I vår plass i Sikkerhetsrådet vil vi måtte ta standpunkt i saker som vi ellers kunne latt være å ha et syn på, og løst i stille diplomati. Siste eksempel av mange er hvordan Norge skal definere Kinas forhold til landets minoritet uigurene. USAs nye utenriksminister definerte Kinas behandling som et folkemord, mens UD mumlet noe litt kryptisk. Det skyldes selvsagt at en brutal karakteristikk vil bringe oss i utakt med Kina, noe som ikke er i Norges interesse. Som stormakt er det USAs privilegium å kunne være tøffere i ord og handling, nettopp fordi landet har styrke og egeninteresser i en slik sak.

Så til angjeldende sak. Flertallet hevder at Stortinget kun skal fungere som et organ som bedriver etterfølgende kontroll mot avsluttende embetsforhandlinger. Dette er ikke et entydig budskap. Det er et forsøk på å gjemme seg bak konstitusjonell sedvane. Flertallet skriver også at Stortinget ikke skal være noen rådgiver for regjeringen. Men det er ikke det forslaget dreier seg om. Det er ikke slik at det skal være en rådgiver. Det står heller ikke i forslaget. Man prøver å snu et forslag hvor det ikke står. Det er ingen som ber regjeringen bedrive utenrikspolitikk på bakgrunn av debatter i Stortinget, men det er samtidig svært viktig at Stortinget blir informert om saker og Norges holdninger i forkant av at beslutninger fattes, bl.a. fordi Norges argumentasjon og beslutninger i Sikkerhetsrådet ikke kan ses isolert, men vil berøre en rekke sider av norsk politikk generelt. En parallell kan være Norges EØS-avtale, hvor vi gjennom vårt medlemskap har måttet gi fra oss noe selvråderett for å sikre våre handelsinteresser. Det får vi noe igjen for. Det er i Norges interesse.

I Sikkerhetsrådet forholder det seg ikke slik. Norge vil måtte mene noe om stormaktspolitikk som ikke gir oss noe tilbake, men gjør at vi blir stående mellom barken og veden, som kun har en nedside. Det gjelder både sikkerhetspolitikk og næringslivspolitikk. Nettopp derfor er åpenhet avgjørende. Avveininger som regjeringen gjør, bør ikke hemmeligholdes, men diskuteres i forkant. Et midlertidig forum, slik det er foreslått, vil sikre at utenrikspolitiske debatter i stortingssalen får den nødvendige relevans, og sikre at Stortinget har den nødvendige informasjon til å føre debatter, med tilgang til mest mulig identisk bakgrunnsinformasjon. Det er en styrke for demokratiet.

Flertallet viser til at regjeringen kan velge å gi orienteringer i den utvidete utenriks- og forsvarskomité, DUUFK. Men slike orienteringer bidrar til det motsatte av åpenhet. Når informasjon gis i DUUFK, forutsettes det at informasjonen blir værende i DUUFK, og demokratiske debatter umuliggjøres.

Det er åpenbart at Fremskrittspartiets støtte til forslagene nr. 1 og 2 i representantforslaget fremsatt av Rødt, ikke skyldes vårt ønske om å støtte en eneste liten flik av Rødts utenrikspolitikk. Men det er ikke det denne saken dreier seg om. Det er helt irrelevant. Vi snakker om prosess. Vi ønsker en utenrikspolitikk som helt tydelig og klart setter Norges interesser først, og våre avveininger vil alltid ha en slik ambisjon. Det gjelder både hva Norge gjør, og hva Norge ikke gjør. Men vi innser at det ikke er noen fasit for slike spørsmål. Nettopp derfor bør Stortinget få innsyn i hvordan regjeringen tenker, ikke kun delta i en debatt som kontrollfunksjon. At regjeringen forelegger viktige saker i forkant, betyr ikke at regjeringen skal endre sin utenrikspolitikk. En slik foreleggelse sikrer en debatt i forkant, ikke en debatt om snøen som falt i fjor.

Liv Signe Navarsete (Sp) [12:50:47]: Innleiingsvis må eg gjere greie for at Senterpartiet ved ein inkurie står inne i fleire merknadar med regjeringspartia der me ikkje skulle stått inne. Det skuldast kommunikasjonssvikt hjå oss ved avgiving av innstillinga og kanskje litt vanskelege tilhøve ved avgiving, forslag som kom opp i siste liten, men uansett seier me oss leie for det.

Det gjeld for det fyrste i spørsmålet om kor vidt oppretting av eit nytt ad hoc konsultativt organ mellom Stortinget og regjeringa for arbeid i Tryggingsrådet føreset endringar i Stortingets forretningsorden. Stortinget kan, ifølgje Stortingets forretningsorden § 18, setje ned eigne komitear for å handsame saker av ulike slag, og har òg gjort det ved fleire høve. Senterpartiet deler difor ikkje regjeringspartia sitt syn på dette.

Den neste merknaden der Senterpartiet ikkje skulle ha stått inne saman med regjeringspartia, gjeld kor vidt regjeringa sine prerogativ står særleg sterkt innanfor både utanriks- og forsvarsområdet. I same merknad ligg det òg det eg vil kalle ein tendensiøs omtale av Stortingets rolle overfor regjeringa, at det ikkje er plass til ei rådgivande rolle for Stortinget overfor regjeringa. Nei, men det er alltid plass for dialog.

Senterpartiet respekterer at regjeringa har særrettar, såkalla prerogativ, innan utanrikspolitikken, men deler fullt ut Arbeidarpartiets syn og grunngiving på kvifor dette ikkje gjeld innanfor forsvarspolitikken, og at det utan tvil er ei stor endring i norsk utanriks- og forsvarspolitikk dersom det vert ståande som stortingsfleirtalets syn, eit standpunkt Senterpartiet altså vil ta avstand frå.

Etter desse presiseringane vil eg gjere greie for kvifor Senterpartiet ikkje støttar forslaget frå Raudt. Stortinget har ei innarbeidd ordning med at regjeringa kan orientere Stortinget om viktige saker gjennom møte i den utvida utanrikskomité. Det kan nyttast på ein langt betre måte enn i dag, då me opplever at Stortinget kan verte orientert svært seint i prosessane, og til og med etter at ein kanskje har lese om saka i media. Her finst det forbetringspotensial. Vidare kjem utanriksministeren til Stortinget og gir opne orienteringar, noko ministeren er svært velkomen til å gjere oftare, òg i framkant av større saker som skal opp i FNs tryggingsråd. Det er viktig med størst mogleg openheit, noko utanriksministeren sjølv tydeleg har framheva, ikkje minst i forkant av medlemskapet, når ein dreiv kampanje for å få verte medlem av Tryggingsrådet.

Senterpartiet støttar at Noreg skal ta ansvar og ta på seg internasjonale verv. Me har viktige verdiar å ta med oss inn i det internasjonale samfunnet. Det er kanskje krevjande til sine tider, men me deler ikkje Framstegspartiet sitt syn om at me skal vere oss sjølve nok. Me trengst i det internasjonale samfunnet, og me har ei viktig og sjølvstendig røyst til å reise saker og til å ha ein viktig rolle. Det har vist seg i både fredsarbeid og meklingar, men òg i mange andre samanhengar. Noreg vert respektert, anten dei ser på oss som små, ressurssterke eller rike. Uansett har me heldigvis i Noreg eit godt omdøme internasjonalt. Det er viktig å ta vare på og vidareutvikle.

Me må ha tillit i Stortinget til at regjeringa forvaltar utanrikspolitikken til beste for nasjonen vår og akseptere dei særrettar regjeringa har på dette området. Senterpartiet ønskjer ikkje å endre på dette, men vil oppmode utanriksministeren til å informere og involvere Stortinget så langt det er råd i det viktige arbeidet ho har ansvar for i FNs tryggingsråd. Dialog er alltid mogleg og er alltid til det gode. Så vil me ønskje lukke til med det arbeidet ho skal ha ansvar for.

Petter Eide (SV) [12:55:19]: Vi i SV synes faktisk dette er en veldig viktig debatt. Vi synes det er viktig at vi bruker stortingssalen til å diskutere hvordan Norge skal opptre i Sikkerhetsrådet, og også hvordan Stortinget skal involveres i den debatten – kanskje litt annerledes enn det representanten Tetzschner tok opp i stad, som kanskje ga inntrykk i sin innledning av at dette var en utidig og litt unødvendig debatt fordi vi hadde alle disse prosedyrene på plass allerede.

Så er det kanskje med en viss merkelig følelse inni meg at jeg må innrømme at jeg er enig med representanten Christian Tybring-Gjedde i veldig mye av hans argumentasjon. Det er litt uvanlig, men i dag er det også hyggelig å kunne si – ikke alt, men mesteparten av det han sa i denne saken.

SV har hele veien har støttet at Norge skal ha medlemskap i Sikkerhetsrådet. Vi har ment at det er en viktig posisjon for å påvirke verden. Det er en viktig posisjon for å påvirke vesentlige verdier, altså betydningen av en FN-styrt verden og en regelstyrt verden, og på det beste kan også Sikkerhetsrådet være en arena for Norge til å vise fram viktige ting ved Norge.

Men som vi har sagt tidligere fra denne talerstolen, har vi ment at hvis dette skal fungere bra, må Norge ha en selvstendighet og en uavhengighet i måten man opptrer i Sikkerhetsrådet på. Vi er nå i en situasjon hvor Norge sitter skulder ved skulder i Sikkerhetsrådet med stormakter, og det er betydelige stormaktsinteresser og andre interesser som utfordres også i dialogen i Sikkerhetsrådet. Det å sikre en uavhengighet og selvstendighet for Norge i Sikkerhetsrådet er helt avgjørende for de politikere som har støttet at Norge skal ha medlemskap i Sikkerhetsrådet.

Spesielt er vi opptatt av forholdet til USA og forholdet til Kina. Vi ønsker at Norge skal opptre i Sikkerhetsrådet uavhengig av hva som måtte tjene norske interesser i forholdet til USA og Kina, og det er krevende.

For å få til det mener vi at vi er nødt til å lage institusjoner i Stortinget som sikrer både en åpenhet og en tydeligere støtte til regjeringens arbeid rundt Sikkerhetsrådet. Vi mener det er naturlig at det er en større åpenhet om hva Norge gjør i Sikkerhetsrådet, og om hvordan Norge også forholder seg til de ulike dilemmaene som oppstår, og de ulike interessekonflikter som måtte oppstå i de ulike forhandlingene i Sikkerhetsrådet.

Derfor har vi i denne innstillingen tatt til orde for en mekanisme for en mer demokratisk forankring av hvordan Norge skal opptre i Sikkerhetsrådet. Vi har tatt til orde for en ordning hvor man, på linje med Europautvalget, forankrer en del av informasjonen fra Sikkerhetsrådet.

Så betyr ikke det en detaljstyring fra Stortinget av hvordan regjeringen skal opptre i Sikkerhetsrådet. Det betyr ikke å flytte makt. Det betyr ikke å utfordre prerogativene som er grunnlovfestet. Det betyr ikke det. Nei, det betyr at vi ønsker å åpne for en bredere diskusjon i Stortinget om hva vi bruker posisjonen i Sikkerhetsrådet til, og det er også en invitasjon til Stortinget til å kunne gi noen styringssignaler til regjeringen, som vi mener er nødvendig i tillegg til hva om er etablert i dagens ordninger.

Vi mener at en sånn mekanisme vil være en støtte til regjeringen. Det er ikke nødvendigvis en måte å kontrollere regjeringen på. Vi skal gi regjeringen ryggdekning i håndteringen av de vanskelige sakene som de måtte stå i i Sikkerhetsrådet.

Så blir vi møtt med motargumentet om at dette vil bryte med grunnlovsavtalen mellom regjering og storting. Det blir også hevdet at dagens ordninger er tilstrekkelige. Den utvidete utenriks- og forsvarskomité – DUUFK, som den heter – er både vilkårlig og også lukket, og den åpner ikke for offentlig debatt, som vi mener er viktig. Det samme gjelder spørreinstituttet på Stortinget, som heller ikke har den karakteren at det greier å åpne for denne typen diskusjon på en bra måte. Vi mener, som tidligere taler, at det faktisk er hjemmel i Stortingets forretningsorden i dag til å lage en slik ordning.

Så har vi i tillegg – jeg skal bruke de siste sekundene på å si det – også laget et forslag om at vi må ha mer åpenhet om såkalte stemmebytteavtaler som Norge benytter i Sikkerhetsrådet. Det har vært beskyldninger om at Norge har kjøpt stemmer for å få plass i Sikkerhetsrådet. For å beskytte regjeringen mot den typen beskyldninger ønsker vi også en åpenhet på det, og det er vårt forslag nr. 2. Med det legger jeg fram SVs forslag.

Geir Sigbjørn Toskedal (KrF) [13:00:37]: Det skal Rødt ha: De bruker sin demokratiske rett til å produsere Dokument 8-forslag.

Innstillingen i denne saken kan anbefales som lesning. Det er en god opplæring i forretningsordenen og rolleforståelsen mellom storting og regjering. Det er det denne saken koker ned til, og ikke at informasjon, dialog og åpenhet ikke er viktig.

La meg starte med overskriften: «demokratisk forankring av Norges arbeid i FNs sikkerhetsråd». Jeg vil minne om at regjeringen i Norge er et demokratisk organ og en del av demokratiet. Å implisere at de beslutninger som ligger på regjeringens bord, ikke er demokratiske er underlig, spesielt underlig når det framføres av et parti som tilhører en kommunistisk tradisjon, en ideologi som aldri har vært kjent for å være spesielt demokratisk når det kom til stykket. Nok om det.

Parlamentarismen, med en regjering som må ha basis i Stortinget, er i seg selv en demokratisk forankring. Eller som flertallet uttrykker seg i innstillingen:

«Parlamentarisk kontroll er, etter dette flertallets syn, ikke slik forslagsstilleren henviser til. Den skjer som en etterfølgende kontroll rettet mot avsluttede embetshandlinger. Stortinget ytrer seg gjennom generelle vedtak i forkant, der regjeringen har et gjennomføringsansvar for de aktuelle sektorområder.»

Det norske demokratiet er kanskje ikke uten mangler, men jeg vil hevde at vi har en veldig god praksis og respekt mellom nasjonalforsamlingen og den til enhver tid sittende regjering om en hensiktsmessig arbeidsdeling i utenrikspolitikken. Stortinget har rikelig anledning til å uttrykke seg, både i vedtaks og ikke vedtaks form, om den løpende utenrikspolitiske agendaen. Vi har velfungerende organer som utenriks- og forsvarskomiteen, den utvidete utenriks- og forsvarskomité og gjennom redegjørelser og konkrete saker på bordet. Vi har med andre ord kort og godt selvfølgelig en god forankring av utenrikspolitikken. Vi bør heller bruke tid og energi på de rutinene og de muligheter og anledninger vi allerede har.

Ingen norsk regjering i vår tid vil finne på å gjøre grep i Sikkerhetsrådet som ikke er i tråd med stortingsflertallets holdning. Kristelig Folkeparti legger til grunn at regjeringen orienterer Stortinget om utenrikspolitiske spørsmål på egnet måte, enten det er spørsmål som framkommer gjennom norsk deltakelse i FNs sikkerhetsråd, eller det er regjeringens øvrige arbeid internasjonalt.

At det ønskes spesifisert i vedtaks form at man ønsker en egen redegjørelse, er helt fint. Men det har utenriksministeren både gjort og vil trolig selv gjøre ved behov.

Til slutt: Jeg er glad for at vi lever i et land med fremdeles stor grad av konsensus og dialog i utenrikspolitikken. Det er en styrke i vårt velfungerende demokrati, og det er en nødvendighet for et lite land som Norge.

Bjørnar Moxnes (R) [13:04:12]: En demokratisk forankring av og åpenhet om sikkerhetsrådspolitikken er viktig fordi Sikkerhetsrådet fatter store og viktige beslutninger som gjerne er folkerettslig bindende for Norge, og også fordi forankring og åpenhet vil gjøre Norge mindre sårbart i en stadig mer krevende verden av motsetninger, konflikter og kryssende interesser. Men det tar ikke regjeringen tilstrekkelig på alvor. Først i midten av desember, knapt tre uker før Norge tiltrådte i rådet, tok utenriksministeren seg bryet med å holde en redegjørelse for Stortinget. Hun har altså hatt tiden helt siden juni på seg – hvorfor så sent? Jo, kanskje fordi ministeren ikke ser noen grunn til å involvere det norske folk i det ministeren og diplomatene i New York nå skal holde på med i den kommende perioden. Derfor er det positivt at vi i dag får med Stortinget på å innføre en ordning der regjeringen må legge fram viktige saker og satsingsområder til orientering og debatt i Stortinget i forkant av behandling i Sikkerhetsrådet, og de må gjøre det i åpenhet så det norske folk får vite hva som skjer, heller enn å svinge innom den lukkede utenriks- og forsvarskomiteen for, i realiteten, sandpåstrøing.

Jeg håper den nye ordningen gjør at vi får en reell og åpen debatt om hva slags linje Norge skal legge seg på i Sikkerhetsrådet. Det er også viktig fordi vi risikerer, som Rødt har advart mot flere ganger før, at Norge går på samme smell som sist periode i rådet, da Norge ivret for stormaktskonsensus og var lojale mot USA i ett og alt. Med den USA-lojaliteten som den nåværende regjeringen utviser i sikkerhetspolitikken, er det grunn til å tro at Norge vil gjøre det samme igjen, og det blir ikke mindre problematisk av at motsetningene i Sikkerhetsrådet og stormaktenes trenering av arbeidet har økt betraktelig siden 2002.

Etter å ha hørt på ministerens redegjørelse før jul ble jeg ikke mindre bekymret for hvordan dette elitediplomatiprosjektet kommer til å gå. Derfor er det uheldig, mener vi, at vi i dag ikke får med oss stortingsflertallet på å innføre et politisk totalregnskap over de avtalene Norge har inngått med tvilsomme regimer verden over, for å få en plass ved de mektiges bord. Ministeren har mange ganger, og sist ved redegjørelsen om Sikkerhetsrådet før jul, skrytt av Norges åpenhet og om de økonomiske kostnadene, men det er jo et spill for galleriet så lenge ministeren ikke sier noe om de politiske kostnadene som ministeren og diplomatkorpset har påført Norge for å få denne plassen i Sikkerhetsrådet.

Som svar på dette snakker ministeren og konsensuspartiene Høyre og Arbeiderpartiet mye om diplomatisk sedvane. Det er nok en del diplomatisk sedvane som kunne trenge et kritisk blikk, men kanskje viktigst: Vi kan ikke overlate politikken til et knippe toppdiplomater i New York uten å vite hvilke forpliktelser de har inngått med andre land på våre vegne. Derfor er det viktig og veldig bra at Riksrevisjonen nå gjennomgår departementets støtte til IPI og FN-ambassadør Mona Juuls ektemann, Terje Rød-Larsen. Men bildet av denne politiske elitens skalting og valting med fellesskapets ressurser blir ikke komplett før vi også vet hvilke politiske hestehandler de har inngått for å sikre oss en plass i rådet, og når de skal representere Norge i New York de neste to årene.

Hvordan kan vi være helt trygge på at diplomater som dem tar beslutninger som er i Norges interesser, etter at de i flere tiår har tatt beslutninger som først og fremst har gagnet dem selv? Det kan ikke Stortinget være helt trygge på når flertallet i dag stemmer ned vårt forslag om mer åpenhet på feltet og innføring av et politisk totalregnskap.

Bjørnar Moxnes (R) [13:08:35]: Ja, jeg tar opp forslaget fra Rødt.

Utenriksminister Ine Eriksen Søreide [13:08:56]: Jeg vil takke for muligheten til å ha en diskusjon også på denne siden av det nye året om Sikkerhetsrådet. Jeg syns saksordføreren orienterte på en utmerket måte om både det prinsipielle og det konstitusjonelle. Det syns jeg mange andre i salen også har gjort.

Jeg deler som kjent synet til komiteen om at det er viktig med god forankring av norsk utenrikspolitikk i Stortinget. Jeg er veldig glad for den langvarige og etablerte praksisen det er, og at regjeringa orienterer Stortinget om viktige utenrikspolitiske saker. Det er også grunnen til at jeg tok initiativ overfor Stortinget til å få holde en redegjørelse før vi gikk inn i Sikkerhetsrådet. Datoen 8. desember var den datoen vi fikk av Stortinget på en hektisk høst med mange saker og også pandemi. Jeg er glad for at jeg fikk muligheten til å redegjøre før vi gikk inn i rådet. Jeg redegjorde for hovedprioriteringene, dilemmaene og mulighetene vi har, men selvfølgelig også noen av de utfordringene vi kommer til å stå overfor, i likhet med andre medlemmer av rådet.

Jeg er også derfor veldig fornøyd med at Stortinget ønsker flere av den typen redegjørelser, i tillegg til det vi kan ha av diskusjoner i den utvidete utenriks- og forsvarskomité. Det handler i så fall ikke om å «svinge innom den lukkede utenriks- og forsvarskomiteen», som representanten Moxnes snakker om. Det handler om at det er et organ der Stortinget kan få informasjon som ellers ikke kan gis, fordi veldig mange av sakene på rådets agenda er sensitive og graderte. Dette dreier seg tross alt om forhold i andre land. Jeg er også tilfreds med at et flertall av komiteen så tydelig legger til grunn at Stortingets kontroll med regjeringa vil følge innarbeidet funksjonsdeling, og jeg syns det er redegjort godt for hvordan dette fungerer i praksis.

Jeg vil gjerne benytte denne anledningen til å gi en liten oppdatering om noe som ikke var klart da jeg redegjorde i desember. Det er knyttet til arbeidsoppgavene Norge har i rådet. Vi leder nå sanksjonskomiteen for Nord-Korea og sanksjonskomiteen for ISIL og Al Qaida. Begge deler er tunge, viktige sanksjonskomiteer, de er krevende, og det er også viktig å holde et godt trykk på arbeidet. Samtidig leder vi arbeidsgruppen for barn og væpnet konflikt, som også er en både tung og arbeidskrevende komité. Vi er pennefører, dvs. har ansvaret for f.eks. å utarbeide resolusjonsutkast, innkalle til hastemøter osv., i rådets arbeid med Afghanistan, sammen med Estland, og den humanitære situasjonen i Syria, sammen med Irland. Vi holder selvfølgelig også nær kontakt med begge disse knyttet til arbeidet med disse sakene. Vi har også sammen med Irland et arbeid for klima og sikkerhet, der vi i 2022, altså siste året av perioden, kommer til å lede en uformell arbeidsgruppe om det.

Jeg tror også det er viktig å være klar over, når man diskuterer hvordan man på en god måte kan ha dialog med Stortinget om Sikkerhetsrådet, at tempoet i Sikkerhetsrådet er ekstremt høyt. Det er i gjennomsnitt to møter om dagen, og vi har i tillegg en tidsforskjell til New York som gjør at det av og til kan være krevende. Det både klareres instrukser og gis føringer i høyt tempo.

Det bringer meg til et poeng som representanten Moxnes hadde. Han snakker om et elitediplomatiprosjekt og at norske diplomater skalter og valter med norske interesser. Det er en karakteristikk jeg tar sterkt avstand fra. Jeg vil også understreke at nettopp det at vi klarerer instrukser i politisk ledelse, at vi har klare føringer for arbeidet vårt i Sikkerhetsrådet, er den demokratiske forankringen. Norske diplomater opererer jo ikke på egen hånd, de opererer på instruks fra departementet. Hvis det er sånn at representanten Moxnes er uenig i det norske diplomater gjør ute, er det den norske regjeringa som er ansvarlig for det, ikke norske diplomater. Jeg skjønner at representanten Moxnes på sedvanlig vis ønsker å konstruere ord og begreper som han syns kan fungere godt i en tabloid hverdag, men på vegne av dyktige, kompetente, dedikerte og flinke norske diplomater, som hver dag tar vare på norske interesser for oss ute, må jeg si at de karakteristikkene begynner jeg å bli ganske lei av å høre, og jeg håper at representanten Moxnes kan legge seg på et litt annet debattnivå.

Michael Tetzschner (H) [13:25:14]: Jeg vet ikke om det er et utslag av at man kjeder seg fra Arbeiderpartiets side, for man står altså inne i det vesentlige, nemlig at vi ikke flytter styringslinjene, slik vi er vant til det, og at vi ikke griper inn i regjeringens prerogativer, men at Stortinget innenfor sine kompetanseområder selvfølgelig utøver den kontrollen og også den politisk løpende diskusjonen vi må ha om utenrikspolitiske spørsmål. Så har da, fullstendig ute av proporsjoner for noe som saken og dens konklusjon ikke gjelder, min ellers utmerkede komitéleder gått inn på at et sånt fellesseminar som man ser her, ikke skulle trenge hjemmel i forretningsordenen, og det vises til at vi stadig kan nedsette ad hoc-komiteer etter forretningsordenen § 18. Men det er i saker hvor det skal gis innstillinger til Stortinget, og det må leses i sammenheng med sakskomplekser som er så store at de berører flere ordinære fagkomiteer. Da er det hensiktsmessig. Det vises også til eksempelet med 22. juli-komiteen og andre, f.eks. koronakomiteen. Men det er fordi det skal avgis innstillinger til Stortinget. Det er et ledd i Stortingets interne og forfatningsmessige arbeidsordning.

Det som er forslaget her, er at hvis man ikke forankrer det i forretningsordenen, har man et seminar løpende. Det er ikke riktig at de ikke skal gi råd. Selv om det ikke står i vedtaket, vil jo begrunnelsen ha en viss betydning. Så hvis representanten Eide hadde lest begrunnelsen fra forslagsstiller, ville han sett at det var hensikten.

Det er heller ikke riktig som Rødts representant sier, at Stortinget har kommet ham i møte på noen punkter. Nei – han har fått Fremskrittspartiet og SV med på et par av forslagene, som for øvrig bryter med den styringsordningen vi har skissert her. Det som kommer ut av det, er at utenriksministeren holder en ekstra redegjørelse med vekt på Sikkerhetsrådet.

Jeg må også si når det gjelder den andre henvisningen, at vi flytter makt fra Stortinget til regjeringen ved denne helt selvsagte henvisningen til den styringsordning vi allerede har når det gjelder forsvarspolitikk: Det er jo bare den det er vist til. Det er ubestridt, skjønner jeg, at regjeringen har prerogativer innenfor utenriksfeltet, men den har det også når det gjelder forsvarspolitikken og sikkerhetspolitikken. Jeg minner om at basepolitikken var en ensidig erklæring fra regjeringen Gerhardsen, og at den første tilbakeholdenhet vi fikk når det gjaldt våpeneksport, også var en regjeringsbeslutning. Det betyr ikke at forsvarspolitikken er ute av denne salen, men at regjeringen har betydelige fullmakter på dette området.

Ingjerd Schou (H) [13:28:40]: FN står i en særstilling blant mellomstatlige organisasjoner og er også selve fundamentet for internasjonalt samarbeid, og Sikkerhetsrådet er det eneste organet med ansvar for internasjonal fred og sikkerhet med mandat til å fatte folkerettslig bindende vedtak.

Ser vi på verden i dag, er det mange alvorlige hendelser rundt oss der vi er nødt til som nasjon å vise vårt engasjement. Vi har Hviterussland, med en undertrykket opposisjon, i Russland er opposisjonslederen Navalnyj forsøkt kneblet og stanset ved politisk bruk av rettsvesenet, og i Myanmar har det nettopp blitt gjennomført et militærkupp.

Det er på dette grunnlag forståelig at Rødts stortingsrepresentant ønsker å ta størst mulig del i Norges internasjonale arbeid, men det er viktig å presisere at utenrikspolitikken, herunder vårt arbeid i et organ som FNs sikkerhetsråd, faller inn under det vi kaller regjeringens prerogativ, eller privilegium, om man vil. Regjeringens fortrinnsrett på det utenrikspolitiske området er hjemlet i Grunnloven § 26.

Skulle forslaget bli vedtatt, ville det innebære et markant og uheldig brudd med den statsskikk og tradisjonelle grunnlovsfortolkning som vi holder oss med i dag. Et klart stortingsflertall finner ingen grunn til dette som følge av Norges arbeid i Sikkerhetsrådet.

Den demokratiske forankringen forslagsstilleren etterlyser, befinner seg nettopp i at Stortinget kan holde regjeringen ansvarlig for utenrikspolitikken den har ført. Sammenligningen med Stortingets europautvalg er ikke spesielt relevant, selv om forslagsstilleren synes å mene det. Vedtak og resolusjoner fra FNs sikkerhetsråd er i all hovedsak ikke gjenstand for påfølgende lovgivning i Norges nasjonalforsamling. Det er altså noe ganske annet enn implementering av rettsakter fra EU gjennom EØS-prosessen.

Jeg har et stort flertall på Stortinget med meg når jeg ser fram til Norges videre arbeid i Sikkerhetsrådet i denne perioden. Jeg forutsetter videre at regjeringen fortsetter å orientere Stortinget om utenrikspolitiske spørsmål på en egnet måte, der det er nødvendig.

Til sist, til forslagets ønske om et totalregnskap for Norges sikkerhetsrådskandidatur: Jeg tør minne om at det går an å lese seg opp på dokumenter. Arbeidet med kampanjen for Norges kandidatur ble gjennomført gjennom ordinær diplomatisk virksomhet, og en detaljert oversikt over samtlige kostnader forbundet med denne er publisert på regjeringens nettsider.

Jeg ser fram til Norges deltakelse i FNs sikkerhetsråd. Vi har startet. Jeg har tillit til at også Norges representasjon i dette organet vil bli håndtert i tråd med norske verdier og interesser, og at Stortinget på en god og egnet måte blir innlemmet i saksbehandlingen der det er hensiktsmessig.

Martin Kolberg (A) [13:31:59]: Først har jeg bare lyst til å si at jeg er begeistret tilhenger av at vi har fått plass i Sikkerhetsrådet, og støtter intensjonene bak det på alle vis. Det er derfor veldig fint og bra at det som er vesentlig i denne saken, og som vi ikke må tape av syne nå, er at det er bred enighet i Stortinget om forholdet mellom regjering og storting i så måte. Det er det viktig å si.

Så er det denne litt finstemte diskusjonen om forståelsen av denne merknaden som regjeringspartiene har presentert, og som jeg gjennom hele komitébehandlingen, og også her i dag, ikke helt forstår hvorfor er kommet inn her, for slik den står, kan den misforstås eller feiltolkes. Det ligger i ordlyden, slik det framkommer, at man sidestiller forsvarspolitikken i sin alminnelighet med utenrikspolitikken, noe som faktisk er i strid med Grunnlovens bestemmelser, og også med det som har vært sedvane og praksis gjennom alle år.

Så merker jeg meg at utenriksministeren i replikkordskiftet med meg her i stad – for å bruke et litt uparlamentarisk uttrykk – trår vannet med tanke på å slippe unna en tolkning. Det ville vært bra om utenriksministeren kunne tolket en merknad når den kommer fra hennes egne regjeringspartier, men det avstår hun fra. Jeg velger å tolke det i retning av at det vil hun helst slippe, fordi hun forstår at det som er innsigelsen mot merknaden, slik den ligger, ikke er behagelig, og at vi har rett på dette punktet.

Så sier representanten Tetzschner i sitt innlegg at dette er en helt selvfølgelig ting å si. Nei, det må vi markere at det er det ikke. Det er ikke en helt selvfølgelig ting å si, slik som det nå står, for her sidestilles altså forsvarspolitikken i sin alminnelighet med utenrikspolitikken. Det er akkurat dette skjæringspunktet det er uenighet om, og som jeg mener det er nødvendig at Stortinget foretar en markering av – at vi opprettholder det som har vært praksis og forståelsen gjennom alle år på dette punktet.

Det som f.eks. representanten Tetzschner nevner om våpeneksport, er utenrikspolitikk. Det hører til Utenriksdepartementet. Det er ingen som har protestert på det. Det er heller ingen som har protestert på det som utenriksministeren sa i replikkordskiftet om at de har rett til å gå til militære operasjoner. Det er ikke sagt et ord om det, men man kan ikke ha forsvarspolitikken i sin alminnelighet inn i en slik forståelse. Det er litt beklagelig – hvis vi skal ta dette veldig høytidelig – at regjeringsrepresentantene ikke vil være med på å foreta den markeringen, slik representanten Navarsete gjorde. Hun ryddet opp i det med en gang – de andre vil altså ikke gjøre det. Det er litt beklagelig – det hadde tjent saken hvis de hadde gjort det.

Bjørnar Moxnes (R) [13:35:28]: Jeg hadde vel håpet at vi skulle få noen tanker fra utenriksministeren om evalueringen av kritikken som bl.a. Stein Tønnesson har kommet med om at Norge i forrige periode la seg for tett på USA, og også om at motsetningene i Sikkerhetsrådet og stormaktenes trenering av arbeidet har økt betraktelig siden 2002. Jeg kan gjerne utfordre henne for å få noen refleksjoner rundt det, og om at bekymringen vokser blant stadig flere i Norge over denne USA-lojale regjeringen vi ser i mange spørsmål i sikkerhetspolitikken, og at folk er usikre på om det er spesielt klokt å gå så tett opp til USA også i Sikkerhetsrådet.

Det er greit å notere seg at utenriksministeren mener at språkbruken min er upassende. Når jeg snakker om norske elitediplomater, er det fordi de er elitediplomater, og at de skalter og valter med våre interesser. Det må vi i Stortinget som kontrollorgan kunne ta høyde for, ta en risiko for, all den tid vi ikke kjenner innholdet i disse stemmebytteavtalene. Vi får heller ikke innsyn i hva som er lovet bort i de avtalene.

Jeg tenker også på den siste tidens avsløringer av bl.a. toppdiplomaten Terje Rød-Larsens gjøren og laden og også sånn sett norske bevilgninger til IPI, International Peace Institute. At Riksrevisjonen gransker dette, kan være grunn til ikke uten videre å stole på at de i ett og alt alltid gjør det som er i norske interesser, men til og med iblant kanskje kan ha andre interesser i tankene. Det vil Riksrevisjonens gjennomgang gi oss flere svar på, og det bør vi kanskje imøtese.

Så sa Tetzschner at jeg ikke skal sette pris på at Stortinget stiller seg bak forslaget om en egen redegjørelse om sentrale saker i Sikkerhetsrådet, men han la også vekt på en ekstra redegjørelse. I tilrådingen sies det at det skal redegjøres for «sentrale saker som har vært og kan antas å komme til behandling» i den tiden Norge er medlem av Sikkerhetsrådet, og da tydelig inngå i den faste redegjørelsen fra utenriksministeren til Stortinget. Altså vil det være naturlig å redegjøre mer enn én gang, nemlig så ofte som situasjonen og sakene på Sikkerhetsrådets bord krever det. Kanskje kan utenriksministeren bekrefte at dette trolig vil kunne bli praksis.

Michael Tetzschner (H) [13:38:18]: Vi må avrunde den ikke særlig utsiktsfulle debatt om hva merknaden fra vår side betød, for det er en henvisning til den styringsordningen som er, ikke noe forsøk på å endre den. Det er også derfor det står – og jeg må da sitere fra merknaden, siden den har vært så sentral for enkelte og nærmest forstyrret det gode humør – at «innenfor utenriks- og forsvarsområdet står regjeringens prerogativer særlig sterkt, både fordi det må kunne tas raske beslutninger, og fordi det er den utøvende makt som representerer Norge utad».

Dette er nettopp med tanke på å belyse hvor viktig det er at regjeringen kan agere på de fullmakter som ligger i de generelle føringsdokumentene fra Stortinget, som det er full åpenhet om, og som vi – i all beskjedenhet – bruker ganske mye tid på her i Stortinget. I de fleste spørsmål vil ikke regjeringen være i den ringeste tvil om hva Stortingets store flertall mener i saker, også på ganske detaljert nivå, fordi dette er saker vi stadig har i løpende diskusjon, enten vi har redegjørelser om det eller ikke.

Når det da gjelder at jeg med denne henvisningen til prerogativene innenfor feltet utenriks- og forsvarspolitikk har fått det til at de ytre grenser for regjeringens fullmakter skulle være de samme, så står det ikke noe om det. De er til dels forskjellige. De kan være ganske store når det gjelder regjeringens mulighet til å engasjere norske troppestyrker i utlandet, f.eks. Det er formodentlig derfor representanten Huitfeldt vil endre Grunnloven, nettopp fordi hun føler at regjeringens prerogativer på dette området står for sterkt. Det er en diskusjon som er helt i orden å ta, men den hører hjemme i en grunnlovsdebatt, ikke i en generell mistenkeliggjøring av en merknad som bare har til hensikt å henvise til den arbeidsordningen vi har, som et argument mot å innføre et ad hoc-utvalg man påstår kan etableres utenom § 18. Jeg skjønner at dette utvalget skal gi innspill, men ikke til Stortinget, de skal ikke forme noen innstilling til Stortinget, noe som ellers er hensikten med § 18. Hvis man innbiller seg at dette fellesorganet, dette seminaret, kan avhjelpe utenriksledelsen, må det i hvert fall forankres i forretningsordenen, ellers blir det hengende i løse luften. Det er i strid med forfatningen, og det er en nyskapning jeg synes de som har vært kritiske overfor vår helt selvfølgelige påpekning, bør tenke igjennom.

Anniken Huitfeldt (A) [13:41:25]: Jeg vil ta ordet på to områder.

Det ene er det som blir sagt om norske diplomater. Grunnen til at jeg, i likhet med utenriksministeren, reagerer så vidt sterkt på de beskrivelsene, er at det er en del av en sånn elitekonspirasjonsteori som vi ser i veldig mange land. Når det bringes inn som en del av norsk utenrikspolitikk på den måten som det blir gjort fra representanten fra Rødt her i dag, er det klart at jeg reagerer veldig på det.

Jeg er heller ikke enig i at vi alltid dilter etter USA – som en sånn overskrift. Da vi satt i Sikkerhetsrådet sist, ledet vi komiteen for sanksjoner mot Irak. Deretter var det spørsmål om vi skulle delta i en militær operasjon sammen med USA. Det sa Norge nei til. Jeg mener at Norge er en veldig viktig aktør i global, internasjonal politikk, som tar egne standpunkter, enten vi er enig eller uenig med stormaktene. Viktigheten av å ta del i internasjonale organisasjoner er jo enda større nå når vi ser en økende stormaktrivalisering og stormakter som i økende grad tar seg til rette, på bekostning av folkeretten.

Så må jeg si at jeg er nok uenig når utenriksministeren sier at hun ikke vil inngi seg på å tolke merknader, for det må enhver statsråd gjøre – tolke merknader fra Stortinget. Slik jeg leser det nå, er det ikke flertall for den merknaden som representanten Tetzschner har forsvart her i dag. Jeg mener at representanten Tetzschner, som vanligvis er ganske presis, for en gangs skyld må prøve noe nytt, og det er å innrømme at her har han tatt feil. Man kan ikke likestille utenrikspolitikken og forsvarspolitikken. Prerogativet gjelder i utenrikspolitikken, også når det gjelder utenlandsoperasjoner og våpeneksport, som også tilligger og ligger innunder Utenriksdepartementets ansvarsområde. Men forsvarspolitikken skal ifølge Grunnloven bestemmes her. Da hadde det vært på sin plass om han kanskje innrømmet den feilen, slik representanten Liv Signe Navarsete gjorde. Vi er ikke tjent med den typen diskusjoner. Vi må være helt klare på hvordan ansvarsforholdet mellom regjeringa og Stortinget er. Det er en løpende diskusjon i veldig mange andre saker også: Hva ligger på regjeringas bord, hva ligger på Stortingets bord? Det er en løpende diskusjon i forbindelse med korona også. Derfor synes jeg det er underlig at ikke representanten Tetzschner bare kan si at i forsvarspolitikken har ikke regjeringa et prerogativ. I utenrikspolitikken, derimot, har den det.

Michael Tetzschner (H) [13:44:18]: Hvis vi først er i gang, har jo regjeringen mange prerogativer utover utenrikspolitikken. De har gjennomføringsprerogativer. De er den øverste pyramiden i forvaltningssystemet vårt. Det er de som treffer forvaltningsvedtak. Jeg synes at de som nå, helt urimelig, legger sine egne misforståelser til grunn og ber om andres avklaring av sine egne misforståelser, bør interessere seg for at Stortinget slipper frem representantforslag som i sin essens går ut på å avslå søknader som er til behandling hos våre forvaltningsmyndigheter. Det bør de tenke igjennom, for det er virkelig å korrumpere systemet, altså spise det opp innenfra, ved at man ikke respekterer den etablerte styrings- og funksjonsfordelingen vi har mellom storting og regjering.

Det er som om jeg ikke blir trodd når jeg, på tross av den meget uvillige og særdeles fantasifulle fortolkningen fra representantene Kolberg og Huitfeldt – de var også senere i stand til å lokke med seg representanten Navarsete – går opp og presiserer at det er en henvisning til den forfatningen vi har, og ikke noe bakholdsangrep for gjennom en merknad å endre grunnlovbestemte kompetanseområder. Det er veldig hyggelig at man blir lyttet til når man skriver merknader, men foreløpig står de vel litt lenger nede med tanke på deres normative kraft i forfatningsspørsmål enn Stortingets forretningsorden eller Grunnloven selv gjør.

Jeg tror vi kan parkere den diskusjonen der – også fordi det i det samme avsnitt, hvis man hadde ønsket å lese videre, er en henvisning til at Stortinget, innenfor sin grunnlovskompetanse, kan treffe de vedtak de vil. De kan til og med treffe dem så detaljert at man kan bli beskyldt for stortingsregjereri, og det bør man ikke bedrive. Men det er nettopp en henvisning til at Stortinget enten treffer vedtak eller har generelle policy-beslutninger som regjeringen tolker og bringer ut i livet, og som de må få anledning til å gjøre også av tidshensyn. Hvis man da er i stand til å lese det som står imellom, ser man at det er her vi ikke skal ha en rådgiverrolle, for da blir det uklart, for råd kan man høre på eller ikke høre på. Stortinget bør heller bruke tiden på å diskutere politikk og treffe vedtak, som så regjeringen er forpliktet til å gjennomføre.

Bjørnar Moxnes (R) [13:47:40]: Begrepet «elite» er ikke en konspirasjon, det er et begrep som beskriver en del av samfunnet vårt. Det brukes jevnlig i samfunnsvitenskap for å beskrive eliter innen både politikk, diplomati og andre samfunnssektorer. Det er et faktum at det finnes noen elitediplomater, også i New York. Vi har bl.a. kjennskap til Terje Rød-Larsen og Mona Juul. Det er også ofte en viss elitesirkulasjon mellom ulike eliter. Det er heller ingen konspirasjon. Det er jo et faktum at Mona Juul deltok på Nicolai Tangens «Back to University»-arrangement, på skattebetalernes regning, for et par år siden. Det er også et faktum at det har vært grove avsløringer når det gjelder IPIs pengebruk, som Terje Rød-Larsen var leder for. De mottok omkring 116 mill. kr fra UD i hans lederperiode. Han hentet ut 45 mill. kr i samme periode. Det kaller på sterke begreper – mye mer enn Rødts analytiske begreper.

Martin Kolberg (A) [13:48:51]: Nå, i sitt siste innlegg, sa Michael Tetzschner at jeg og andre som har hatt merknader til regjeringspartienes merknad, har misforstått. Det er fint, for da har vi misforstått. Det betyr altså at det er enighet om forståelsen av §§ 25 og 26 i Grunnloven og den hevdvunne praksisen vi har på dette området. Da er jeg glad for å kunne si at vi kan konkludere med at det er enighet i denne salen om dette, og at dette ikke er noen sak, slik det har framkommet i innstillingen og i komiteens behandling, for det er ikke slik at dette har vært et udiskutert tema. Det var derfor det var nødvendig å bringe det fram i denne salen, og det ville jeg gjøre utenriksministeren tydelig oppmerksom på. Men da er denne saken lagt død. Det er en bred enighet i Stortinget om forståelsen av disse bestemmelsene slik de foreligger.