Torill Eidsheim (H) [11:07:22] (ordførar for saka): Offentleg sektor og velferdssamfunnet vårt vil kome til å stå overfor store utfordringar framover, også utover dei vi ser pandemisituasjonen no har gjeve oss. Oljeinntektene vil bli reduserte, det vil vere færre yrkesaktive per eldre, og produktiviteten må auke dersom offentleg sektor skal kunne møte demografiske, klimamessige og økonomiske utfordringar utan at velferdssamfunnet vårt går ned. Vi må kontinuerleg vurdere korleis og om vi kan løyse oppgåver på nye måtar, òg på tvers av sektorar og forvaltingsnivå, og at dette er klart og føreseieleg.

Ei melding som dette, En innovativ offentlig sektor, er viktig for å skape eit godt fundament og ein grunnmur for vidare arbeid der aktørane i størst mogleg grad einast om ei felles oppfatning av dei reelle utfordringane. Dette blir òg trekt fram av ein samla komité i innstillinga. Det betyr ikkje at vi tverrpolitisk er einige i alle tiltak og alle val av verkemiddel, men samfunnet er tent med at nye innovative løysingar i størst mogleg grad kan utviklast og takast i bruk i eit betydeleg større tempo enn tidlegare.

Ein samla komité viser i innstillinga til at det blir sett på som særs viktig med eit tydeleg mål om ein effektiv offentleg sektor som leverer gode tenester til innbyggjarane, som har høg grad av tillit i befolkninga, og som finn nye løysingar på samfunnsutfordringar i samarbeid med innbyggjarane, næringslivet, forskingsmiljøa og sivilsamfunnet. I høyringane blei det trekt fram at det hadde vore ei brei involvering i departementet sitt arbeid med denne meldinga, at dette er ei melding som gjev ei god oversikt over utviklingstrekk, status og endringsbehov, og at det òg gjev eit godt grunnlag for vidare arbeid med innovasjon i offentleg sektor. Samtidig kom det innspel som etterlyste fleire konkrete tiltak.

I meldinga blir det peikt på at offentleg sektor i større grad vil trenge auka arbeidsressursar for å kunne møte utfordringane sine. Samtidig ser vi eksempel på at næringslivet aukar produktiviteten sin utan at det nødvendigvis blir tilsett fleire. Hovudsakleg er dette på grunn av automatisering og robotisering. Innovasjonsevne og -vilje må stimulerast i det offentlege, og samarbeid mellom offentleg og privat sektor kan bidra til meir innovasjon, til meir radikale innovasjonsprosjekt, til ein raskare overgang til lågutsleppssamfunnet og til ei spreiing av vellykka innovasjonar.

I komitéinnstillinga har fleirtalet peikt på at kunnskap er avgjerande for at vi skal lykkast med grøn omstilling. Frå fleire hald er det òg vist til at den samla nasjonale forskingsinnsatsen i liten grad har vore retta mot samfunnsutfordringane til kommunane, og at han ikkje står i forhold til dei store oppgåvene som kommunane faktisk har ansvar for. Samtidig erkjenner kommunesektoren at han har store kunnskapsbehov. Det kjem fram at det blir forska generelt lite på tema som angår ansvarsområda til kommunane, og når det skjer, er kommunen sjølv sjeldan deltakande premissleverandør for den forskinga.

Regjeringa viser i meldinga til at dei har utvikla tre prinsipp for å fremje innovasjon i offentleg sektor. Det er at politikarar og offentlege myndigheiter må gje handlingsrom og insentiv til å innovere, at leiarar må utvikle kultur og kompetanse for innovasjon, der ein har mot til å tenkje nytt og til å lære av både feil og suksessar, og i tillegg at offentlege verksemder må søkje nye former for samarbeid. Komiteen stiller seg bak desse prinsippa.

Med dette vil eg takke komiteen for godt samarbeid, og eg ser fram til ein fin debatt.

Masud Gharahkhani (A) [11:12:40]: Innovasjon i offentlig sektor er viktig. Likevel vil jeg begynne med å påpeke at vi i Norge skal være stolte av at vi har en sterk og velfungerende offentlig sektor. Vi har ansatte med enorm kompetanse, vi ligger i front når det gjelder digitalisering, sammenlignet med mange andre europeiske land. Vi har en offentlig sektor som samarbeider med næringslivet, et samarbeid næringslivet er avhengig av for å ha forutsigbare og trygge rammer. Og det viktigste: Vi har en offentlig sektor som utgjør en viktig del av velferdsstaten Norge, som gir trygghet for at velferdsstaten skal stille opp for oss uavhengig av hvor vi bor, og hvor stor lommeboka er.

Jeg vil minne høyresiden om dette – høyresiden, som har gått i front og kjempet for å kutte i og privatisere mest mulig av offentlig sektor. Jeg vil minne dem på hvor krevende det ville vært for Norge å håndtere den pandemien vi er inne i, uten en sterk velferdsstat og offentlig sektor. Jeg vil minne dem på hvor takknemlige vi alle skal være for dem som holder hjulene i gang i velferdsstaten vår:

• helsearbeidere og sykepleiere, som har reddet og fortsetter å redde liv og helse

• Nav-ansatte, som har måttet kaste seg rundt for å møte bølgen av mennesker som har blitt permittert og arbeidsledige

• ansatte i skatteetaten, som har sikret at bedrifter har fått kompensasjon som de er helt avhengige av for å overleve

• lærere, som har måttet flytte undervisningen fra klasserommet til stua, og som jobber døgnet rundt for at elevene skal henge med selv om skolehverdagen har blitt snudd på hodet

En sterk og velfungerende offentlig sektor er en forutsetning for tillitssamfunnet Norge – tillit til at vi alle, uavhengig av hvem vi er, og hvor vi er fra, får den beste hjelpen når vi trenger det. Da må vi også ha tillit til de ansatte som utgjør offentlig sektor, for selv om mye er bra, kan også mye bli bedre. De ansatte i offentlig sektor forteller oss om en hverdag der ansatte som har jobbet for å redde liv og helse i pandemien, med risiko for at de selv kan bli smittet, ikke får faste, hele stillinger. Det er ikke å vise arbeidsfolk tillit, det er ikke innovasjon.

De ansatte i offentlig sektor forteller oss om en hverdag preget av idiotisk målstyring og rapportering. I ungdomspsykiatrien forteller de om en arbeidshverdag der 20–25 pst. av tiden går med til koding, og der det blir mindre tid til behandling for hvert år som går. Det er ikke å vise arbeidsfolk tillit, det er ikke innovasjon.

De ansatte som jobber med det som er aller viktigst for deg og meg, velferden vår, våre barn og våre eldre, har minst medbestemmelse på jobb, sammenlignet med alle andre yrkesgrupper. Det er ikke å vise arbeidsfolk tillit, det er ikke innovasjon.

Offentlig sektor har blitt melkeku for konsulentbransjen, og privatisering av velferden gjør at tilbudene ikke lenger henger sammen. Fellesskapets penger går til å bygge opp bankkontoene til enkeltpersoner på bekostning av ansattes lønn, pensjon og dårligere kompetansemiljøer i offentlig sektor. Det er ikke å vise arbeidsfolk tillit, det er ikke innovasjon.

Det er en offentlig sektor der topplederne ikke har tilstrekkelig kompetanse til at det norske arbeidslivet funker, trepartssamarbeidet og den norske modellen, en offentlig sektor der topplederne sitter igjen med millionlønninger og får lønnsvekst for hvert år som går, mens vanlige arbeidsfolk sitter igjen med tapt kjøpekraft. Det er ikke å vise arbeidsfolk tillit, det er ikke innovasjon.

Arbeiderpartiet legger fram en del kraftfulle forslag i dag. De blir stemt ned av høyresiden, og det overrasker meg ikke, for det er skillelinjer i norsk politikk. For oss handler innovasjon om tillit til ansatte som jobber daglig med å gi innbyggerne våre det beste velferdstilbudet. Våre forslag tydeliggjør hvordan vi vil organisere og styre offentlig sektor dersom vi får tillit til å styre landet etter høstens valg.

Arbeiderpartiet kjøper aldri høyresidens argumenter for å privatisere og kutte i velferdsstaten. Vi skal styrke velferdsstaten og sikre nærhet til velferdstilbudet. Nå skal det være arbeidsfolks tur. Sammen med de ansatte skal vi få slutt på feilslått målstyring og rapportering, som båndlegger tid som burde vært brukt på innbyggerne, som er dyrt, og som skaper frustrasjon hos ansatte.

Vi skal sikre en offentlig sektor der de ansatte får mer medbestemmelse over arbeidshverdagen sin, og der trepartssamarbeidet er en forutsetning i alle prosesser. Vi skal få slutt på at beslutninger blir tatt på et toppnivå av folk som ikke evner eller forstår hvordan hverdagen for vanlige ansatte er. Vi trenger å ta et tydelig oppgjør med marked og privatisering i alle deler av velferdsstaten. Vi må slå ring om den offentlige velferden og de ideelle aktørene, og vi trenger en offentlig sektor som bygger opp sin egen «in-house»-kompetanse. Det er en forutsetning for å kunne levere et godt velferdstilbud til innbyggerne og til næringslivet vårt.

Masud Gharahkhani (A) [11:17:21]: Det gjør jeg.

Willfred Nordlund (Sp) [11:17:43]: Innovasjon i offentlig sektor favner bredt. Det foregår i både små og store virksomheter, og det foregår små og store innovasjoner hver dag, også i det offentlige. Senterpartiets syn er at dette er en stortingsmelding som gir en god oversikt over utviklingstrekk, status og endringsbehov, og som gir et grunnlag for videre arbeid med innovasjon i offentlig sektor. Likevel er det få tiltak som beskrives.

Kommunesektoren er svært stor i Norge. Det jobber mange dedikerte ansatte der som fokuserer på å levere best mulige tjenester til sine innbyggere – og folkevalgte som ønsker det samme. I svært mange fylkeskommuner og kommuner er derimot den økonomiske situasjonen stram. I situasjoner der lokale og regionale politikere må velge mellom å kutte i skolen eller i eldreomsorgen, er det begrenset med ressurser som kan avses til nytenkning og innovasjon.

Senterpartiet er tydelig på at kommunene og fylkeskommunene trenger en kommuneøkonomi som gir rom for innovasjon på den enkelte kommunes og fylkeskommunes premisser. I den forbindelse vil jeg understreke at kommunesektoren må få større handlingsrom i utformingen av offentlige anbud for å fremme innovasjon innenfor sin region. Likevel er det en rekke muligheter som mange enten ikke vet kan tas i bruk, eller ikke tør ta i bruk.

Det er uansett nødvendig at regjeringen ser på risikoavlastning i prosjekter der kommunesektoren må ofre innovasjon fordi risikoen er for stor. Det er viktig å etablere en velorganisert ordning for eksperimentering i offentlig sektor. Målet med en sånn ordning er for Senterpartiet mer innovasjon, mer sammenheng i tjenestene til folk, bedre kvalitet, en bedre arbeidshverdag for de ansatte og ikke minst økt velferd for pengene.

Det er grunn til å minne om at offentlig sektor kjøper varer og tjenester for 560 mrd. kr årlig. Bruken av disse pengene har betydning for hvor grønn, digital og innovativ offentlig sektor blir. Det har betydning for hverdagen til folk, for hvordan lokalsamfunn får muligheter, og for hvordan de utvikler seg.

Nye løsninger må tilføre en merverdi utover det vi har fra før. Måten høyreregjeringen styrer offentlig sektor på etter markedsprinsipper, fører til konkurranse foran samarbeid og er et hinder for innovasjon i offentlig sektor. Konkurranse kan være bra, men ikke alltid og overalt. Samarbeid og erfaringsutveksling kan være vel så viktig. Erfaringsmessig skjer de fleste innovasjoner i allerede eksisterende virksomheter, og de ansattes deltakelse er av avgjørende betydning for dette.

Regjeringen legger, som saksordføreren var inne på, opp til tre prinsipper i stortingsmeldingen. Senterpartiet ønsker et fjerde prinsipp, som går på å utløse kraften i medarbeiderdrevet innovasjon.

Stadig flere tjenester blir digitale. God digital infrastruktur er derfor like viktig som veier, jernbane og annen grunnleggende infrastruktur. Også denne delen av samfunnets grunnmur må bygges opp i hele landet, mener Senterpartiet. Bredbåndsatsingen må derfor styrkes. Alternativet er at manglende internettkapasitet og -tilgang vil føre til et digitalt klasseskille ute i kommunene og blant folk og næringsliv. Her må vi både øke statens tilskudd til utbygging og sikre at vi bygger så raskt og billig som mulig, og ikke minst at alle muligheter for å få fortgang tas i bruk.

Innovasjon gjennom bruk av kunstig intelligens i det offentlige åpner for mange muligheter. Teknologi kan løse oppgaver, men også forsterke nye forskjeller. Det er derfor helt avgjørende at staten sikrer at ny teknologi og innovasjon ikke forsterker og skaper nye sosiale klasseskiller og geografiske eller aldersmessige forskjeller. Det må etableres systemer som sikrer at innovasjon deles, sånn at små kommuner kan ta del i utviklingen i samme grad som de store. Det er i tillegg viktig å gi handlingsrom for, og ikke minst ha forskning på, hvordan smådriftsfordeler kan bidra til innovasjon og andre løsninger enn det som passer i de store enhetene.

Innovasjon er ikke bare teknologi. Det er også å tenke igjennom hvordan man kan gjøre ting annerledes. Jeg vil derfor understreke at dagens forskning i for liten grad er relevant for kommunesektoren og i for liten grad fokuserer på effekter, og at innføringen av ny kunnskap er for tilfeldig og oppstykket.

Til slutt må jeg anmerke at selv om Stortinget har behov for å styre den helhetlige samfunnsutviklingen, må vi være kritiske til hvordan statlige mål, regelverk og innsigelser begrenser kommunesektorens muligheter til å gjøre lokale tilpasninger og fremme innovasjon. Det lokale handlingsrommet til å gjøre endringer blir stadig mindre. Skal det være rom for nye, smarte løsninger, må kommuner og fylkeskommuner få større selvråderett, noe som bl.a. innebærer færre krav og åpninger for innsigelser.

Med det tar jeg opp forslaget som Senterpartiet står bak alene.

Ikke minst minner jeg om at det er flere forslag som flere av partiene står bak.

Karin Andersen (SV) [11:23:00] (komiteens leder): SV har veldig stor tro på innovasjon og også på innovasjon i offentlig sektor. Vi har nå lagt fram i Stortinget mange forslag som også bidrar til innovasjon i privat sektor og får fram de arbeidsplassene vi skal leve av, slik at dette spøkelset som høyresiden tegner opp om at vi blir så mange gamle, og at det blir altfor dyrt, skal kunne reduseres.

Men da kan vi ikke fortsette å gjøre som nå. Da må vi legge om tilskuddene også på de områdene for å få fram den innovasjonen som skaffer oss de arbeidsplassene vi alle sammen kan leve av og tjene penger på.

Det er viktig for SV å si at det er et skille mellom butikk og velferd, og det er viktig at vi holder det skillet veldig tydelig også når vi snakker om innovasjon, for det kan lett brukes som en brekkstang for å fremme privatisering og mer anbud og konkurranseutsetting i offentlig sektor. Jeg er veldig glad for at Arbeiderpartiet og Senterpartiet er enig med SV i at dette skillet må være klart, og at vi må styre offentlig sektor etter helt andre prinsipper framover.

Skal vi få på plass innovasjon, må offentlig sektor ha økonomiske rammer, de må ha tid, de må ha ledelsesstrukturer og -filosofier som støtter opp om det, de må følge ansattes medbestemmelse i disse prosjektene, og de er nødt til å få inn også brukerne som en viktig stemme. Det har jeg savnet litt i denne debatten til nå. For det er i møtet mellom brukerne og de ansatte det kan komme mye innovasjon når det gjelder velferdstjenestene våre. Velferdsteknologi er vel og bra, men mye av dette må løses på en bedre måte enn vi gjør i dag, for å spare tid. Da er jeg helt enig i at man også bør se på regelverk og særlig mål og tellekanter, for mange av dem er ganske meningsløse.

Derfor forundrer det meg litt at ikke flere er med på SVs merknader om bl.a. Stangehjelpa, som har gjort dette i praksis og viser hvordan man kan drive gode tjenester uten for mange tellekanter og for mye byråkrati. Men de melder fra om at de må rapportere på både det ene og det andre som ikke har noen ting å gjøre med løsningen av oppgaven. Det vi må være opptatt av her, er jo løsningen av oppgaven.

Vi har også pekt på Sagatun Brukerstyrt Senter, som driver veldig viktig innovasjon innen hvordan brukere og de som jobber i offentlig sektor, kan lære seg å samhandle på en god måte, slik at man får en god opplevelse og gode tjenester.

Det er viktig at offentlig sektor har kompetanse som gjør at de kan stille gode krav, for å stille krav virker. Myndighetene må lage regler som presser fram innovasjon. Jeg har lyst til å sveipe innom Vestland fylkeskommune, som ved eget initiativ har bedt om å få utslippsfrie ferjer. Det har presset fram innovasjon også i verftsindustrien. Da er det viktig at vi som storting følger opp med økonomi, så dette ikke blir et tapsprosjekt for dem som gjør det. Det er viktig at de som skal stille krav, vet hva de driver med, for man kan ikke være en god innkjøper hvis man ikke kan noen ting om det man skal kjøpe.

Derfor er SV veldig opptatt av at den kompetansen skal finnes i offentlig sektor, der man kan drive fram mye innovasjon – f.eks. sammen med bygg- og anleggsbransjen, for der kjøper det offentlige mye, og på IKT-området. Men da er det også viktig at det offentlige tar ansvaret for personsikkerheten og de utfordringene det kan være med det, og derfor har SV fremmet forslag om at vi trenger en egen offentlig skyløsning for dette. Det er selvfølgelig et samarbeid her med de private firmaene, men vi må vite veldig tydelig hvor grensene går, og hvor myndighetsansvaret ligger.

Vann og avløp er et annet felt jeg har nevnt. Jeg har jobbet ganske mye med det og sett hvordan samarbeid gjennom offentlige krav kan drive fram mye god næringsvirksomhet og innovasjon, f.eks. hvordan man kan bytte ut ødelagte rør i en by uten å måtte grave opp hele gata, eller hvordan man kan bruke slammet i avløpet til å ta ut nitrogen, som det er mangel på. Det gjør de på Hamar; de får det til. Det er god innovasjon, og dette bør vi som offentlige myndigheter støtte mer enn vi gjør i dag.

Da tar jeg opp de forslagene som SV har i innstillingen.

Solveig Schytz (V) [11:28:27]: Vi står midt i en krise som har tvunget oss til å leve livet vårt på nye måter. I nesten ett år har vi levd i en kollektiv tilstand av nytenkning, kreativitet og tilvenning. Folk har demonstrert en imponerende innovativ kraft, selv under krevende omstendigheter. Skjebnens ironi vil ha det til at vi midt i en avgjørende tid i pandemien behandler en stortingsmelding om en innovativ offentlig sektor, en stortingsmelding som krever minst like stor innovasjonsevne av offentlige virksomheter som det norske folk har vist det siste året.

Regjeringen har tre prinsipper for å fremme innovasjon i offentlig sektor, bl.a. at politikere og offentlige myndigheter må gi handlingsrom og insentiver for å innovere. Når jeg sier handlingsrom, snakker jeg om frihet. Fokuset må være på oppgaven som offentlig sektor er satt til å løse, ikke hvordan man løser den. Befolkningen skal få de velferdstjenestene de forventer og har krav på, brukeren må være i sentrum. Oppgaven kan løses på ulike måter – man kan hente inspirasjon fra eksterne aktører, man kan se til andre sektorer for å dele erfaringer, og man kan til og med la private aktører gjøre jobben hvis det er den beste løsningen for brukeren. Det er dette som er frihet, frihet til å tenke ut de beste løsningene for sin kommune, sitt fylke eller sin virksomhet – løsninger tilpasset ulike steder og ulike brukere.

Norge trenger mye innovasjon i offentlig sektor i årene som kommer. Store utfordringer ligger foran oss. Ser man bort fra ettervirkningene av pandemien, som vil hefte ved oss i uoverskuelig framtid, vil demografi, klima og miljø og utfordrende økonomisk handlingsrom tvinge fram endringer i hvordan vi innretter våre offentlige tjenester. På noen områder vil man måtte tenke nytt. Da er det lov og nødvendig å være kreativ. Statens hus er et eksempel på det. For noen år siden spurte Venstre-ordfører Alfred Bjørlo: Hva om man samlokaliserer statlige virksomheter som kan nyte godt av hverandres kompetanse og utgjøre et attraktivt fagmiljø for potensielle arbeidstakere? I dag er Bjørlo ordfører i Stad, som er blant kommunene i pilotprosjektet Statens hus. Målet er å se om samhandling mellom ulike deler av offentlig sektor kan føre til bedre kvalitet på tjenestene, spart tid og mindre kostnader. Piloten gir muligheter for tjenesteinnovasjon og tjenesteutvikling og er et glitrende eksempel på denne regjeringens evne og vilje til å prøve ut nye ideer og løsninger. Piloten er ennå i startfasen, og vi følger spent med på hvordan dette arbeidet utvikler seg i de fire årene det vil pågå.

I komitémerknadene vises det til små distriktskommuner som kan ha vanskelig for å rekruttere og beholde tilstrekkelig kompetanse til å kunne utvikle og levere tjenester. Statens hus kan være ett av flere nødvendige virkemidler for å hindre dette i framtiden. I Venstre er vi stolte av Statens hus, og vi heier på dette pilotprosjektet.

Innovasjon kjenner ingen grenser, derfor må vi som politikere heller ikke ikle oss ideologiske skylapper som luker ut ideer og løsninger som faktisk kan være avgjørende for noen virksomheter. Vi skal være vare for flokkmentalitet og like løsninger for ulike utfordringer. Stortingsmeldingen er spennende lesning, og vi heier på den innovative kraften som vi etter ti måneder i denne pandemien vet finnes der ute.

Statsråd Nikolai Astrup [11:32:22]: Norge er et godt land å leve i. Offentlig sektor nyter høy tillit i befolkningen, leverer gode tjenester til innbyggere og næringsliv og er en sentral del av velferdssamfunnet vårt. Men det betyr ikke at vi ikke kan bli bedre. Mer innovasjon i offentlig sektor vil være avgjørende for å videreutvikle tjenestetilbudet til innbyggerne og for å løse samtidens og fremtidens store utfordringer.

Fremover vil Norge møte trender som utfordrer bærekraften i dagens velferdssamfunn. Vi blir flere eldre med behov for omsorg og helsehjelp. Andelen av befolkningen i arbeidsfør alder går ned, særlig i de mindre sentrale delene av landet. Inntektene fra petroleumssektoren vil bli betydelig lavere i årene fremover enn de har vært i årene vi har bak oss. Det økonomiske handlingsrommet vil derfor bli mindre. Samtidig skal klimaendringene begrenses og håndteres, og bærekraftsmålene skal nås. På toppen av det hele skal vi komme oss ut av koronakrisen, som i seg selv har bidratt til å redusere vårt fremtidige økonomiske handlingsrom betydelig.

For å møte disse samfunnsutfordringene og samtidig levere de tjenestene som befolkningen forventer, fortjener og har krav på, må offentlig sektor jobbe smartere. Regjeringen vil derfor legge til rette for at offentlig sektor kan bli mer innovativ. Målet må være at vi kan levere bedre og mer bærekraftige tjenester og samtidig bidra til større verdiskaping.

Meldingen har fått tittelen «Kultur, ledelse og kompetanse». Dette er størrelser som ikke kan vedtas, men som likevel er helt avgjørende for å lykkes med innovasjon i offentlig sektor. Vi må ha en kultur for innovasjon, en kultur for å tenke utenfor boksen, utfordre etablerte måter å løse oppgavene på, en kultur der det er lov å prøve og feile, og der offentlige virksomheter våger å definere problemet de skal løse, fremfor å definere løsningen på problemet.

For å bidra til en slik kultur vil regjeringen videreutvikle ledelsesprogrammer som understøtter innovasjon, digitalisering og endring i offentlig sektor. Vi vil tilrettelegge for økt mobilitet for ledere og medarbeidere både i og mellom sektorer gjennom mobilitetsprogrammet, og vi vil fortsette å bruke partssamarbeidet som et virkemiddel for å øke innovasjonsarbeidet i offentlig sektor.

For å gjøre det trygt å prøve og feile vil regjeringen bruke forsøk og utprøving mer systematisk. Vi må senke terskelen for å prøve nye løsninger, samtidig som vi ivaretar innbyggernes sikkerhet og grunnleggende rettigheter, og vi må sørge for at vellykkede forsøk blir delt og bygget videre på i andre deler av offentlig sektor. Regjeringen skal derfor, i samarbeid med bl.a. KS, vurdere endringer i forsøksloven og hvordan vi mer systematisk kan bruke forsøk til å teste ut nye løsninger på større samfunnsutfordringer.

Regulatoriske sandkasser er ett av flere virkemidler for å legge til rette for forsøk. Vi har én for autonome skip i Trondheimsfjorden, vi har flere for autonome kjøretøy, og Datatilsynet tester ut én for personvern og kunstig intelligens.

Så må vi ha ledere i offentlige virksomheter som bygger opp under en innovasjonskultur, som søker nye former for samarbeid, og som legger til rette for og har tillit til at medarbeidere kan finne frem til nye ideer og innovative løsninger gjennom dialog og samspill med brukere, næringsliv, sivilsamfunn og akademia. Derfor er et viktig prinsipp i meldingen at politikere må gi handlingsrom og vise tillit til kommuner og offentlige virksomheter. Vi må ha mer tillitsbasert målstyring og mindre statlig detaljstyring.

Vi har allerede flere virkemidler som skal hjelpe stat og kommune til å innovere, men vi trenger et mer helhetlig tilbud. Derfor er ett av tiltakene i meldingen å etablere et råd for innovasjon, med aktører fra dem som tilbyr virkemidler, og dem som bruker virkemidler. Regjeringen vil også gjennomgå lover og regler som kan hindre at innovative ideer kommer opp og frem. Lover og regler må være teknologinøytrale, og de må være mer innovasjonsvennlige. Så må vi legge til rette for mer samarbeid med private aktører generelt og oppstartsbedrifter spesielt.

Samlet kjøper det offentlige varer og tjenester for nesten 600 mrd. kr årlig. Hvordan vi bruker de pengene, har enormt stor betydning for hvor innovative, digitale og bærekraftige vi blir i offentlig sektor, men også for hva slags næringsliv vi får. Ofte kan private aktører komme med nye, innovative løsninger på offentlige behov. Dessverre er det ikke alltid behovene og løsningene finner hverandre. I meldingen lanserer vi derfor et eget program for samarbeid mellom offentlig sektor og oppstartsselskaper, StartOff. StartOff skal bidra til at flere oppstartbedrifter over hele landet får det offentlige som kunde. Det vil forhåpentligvis føre til mer innovasjon i offentlig sektor og til arbeidsplasser, skatteinntekter og mulighet for oppstartsbedriftene til å skalere virksomheten ytterligere.

Til slutt må vi ha kompetanse til å gjennomføre innovasjonene i praksis. Vi trenger digital kompetanse hvis vi skal dra nytte av innovasjonskraften som ligger i kunstig intelligens, 5G og tingenes internett, vi må ha kompetanse i design, arbeidsformer og brukermedvirkning, og ikke minst må vi ha kompetanse i anskaffelser og innkjøp.

Ove Trellevik (H) [11:50:38]: Den viktigaste oppgåva til offentleg sektor er å sørgja for at befolkninga får dei velferdstenestene dei forventar, og ikkje minst har krav på. Det er litt rart å høyra representanten frå Arbeidarpartiet i dag som karakteriserer opptrappingsreforma som Arbeiderpartiet hadde innanfor psykiatri, og den målstyringa som følgde med den opptrappingsplanen. Eg var sjølv ordførar på den tida og stod i sjøstøvlar i ein liten kommune vest i havet og visste ikkje kva skjema eg skulle fylla ut. Det følgde sjølvsagt ikkje gode, kvalifiserte arbeidarar med i den opptrappingsplanen som Arbeidarpartiet innførte. Likevel, etter at Høgre kom i regjering i 2013, har omfanget av den idiotiske målstyringa – for å bruka uttrykket til representanten frå Arbeidarpartiet – vorte kraftig redusert. Det er ikkje eit godt parlamentarisk uttrykk, likevel brukte representanten frå Arbeidarpartiet dette om det dei innførte i samband med opptrappingsplanen innan psykiatri.

Men eg har tillit til at kommunane og verksemdene best veit korleis dei kan nå måla som er sette. Difor gjev me dei fridom og handlingsrom til å ta i bruk innovative arbeidsmetodar til å løysa oppgåvene på den måten som verkar best etter dei lokale forholda. Politikarane bør ha eit pragmatisk forhold til korleis me organiserer oss i offentleg sektor, så lenge me lykkast med å levera gode tenester til innbyggjarane. Dei fleste menneske er meir opptekne av kvaliteten på tenestene dei mottek, enn av kven som leverer desse tenestene, men det er tydeleg ut frå debatten her i salen i dag at Arbeidarpartiet ikkje deler det synet.

Kommunane og det offentlege har kome langt i f.eks. å digitalisera tenestene. Sjå berre til søknadsprosessar i forbindelse med eigedom: Elektroniske søknadsskjema for ei rekkje tenester er tilgjengelege hos Kartverket. Ringjer ein Kartverket i dag, svarar ei flott og herleg vestlandsstemme frå Kinsarvik og set ein over til rett saksbehandlar, f.eks. i Hønefoss.

Men det er også ei rekkje tenester som kan forbetrast i samspel med dei private. Ulike appar for parkering, fritidstilbod og rapportering til offentlege myndigheiter er tenester som det private fullt ut kan levera fullverdige og gode produkt på. Då er det viktig at det offentlege ikkje utviklar det som allereie er utvikla i det private, og som det offentlege kan nyta godt av. Men opposisjonen har ideologiske skylappar, og konsekvensen er at dei set systemet framfor innbyggjarane.

God tilgang til breiband er viktig for folk. I dag lanserer regjeringa ei storsatsing på 5G, men ei slik satsing er like viktig for næringslivet og for offentleg sektor. Når me får fart på den digitale omstillinga ved bruk av digitale velferdstenester, vil det verta lettare for næringslivet og lettare for det offentlege. Me vil sikra arbeidsplassar, og klimautsleppa vil gå ned.

Eirik Sivertsen (A) [11:54:02]: Det synes å være bred enighet i denne salen om at det også i det offentlige kommer nye løsninger, enten de er store eller små, omtrent på daglig basis. Det er et syn jeg deler. Men en av de tingene som meldingen drøfter, og som også komiteen har påpekt, er risikoaversjon. I merknadene har komiteen påpekt at det finnes risikoaversjon som følge av både juridisk og politisk ansvar, men vi kunne også ha lagt til økonomisk ansvar eller for så vidt forventninger til kvalitet fra dem som er mottakere av tjenestene og produktene.

Det er en utfordring å lede en kommune som skal drive med utstrakt innovasjon, hvis rommet for å gjøre feil er tilnærmet lik null. Det er en av de utfordringene vi står overfor. Jeg må si at det er et av de forholdene som verken opposisjonen eller for så vidt regjeringen og regjeringens representanter i Stortinget har noen gode svar på hvordan vi skal løse. Vi er veldig flinke til å dra til og kritisere hvis det gjøres noen feil. Det er også helt åpenbart – jeg kan f.eks. vise til den Nav-skandalen vi har gående – at det er problematisk hvis man gjør feil når det gjelder grunnleggende lovfestede rettigheter. Det dilemmaet er ikke godt nok belyst, verken av regjeringen i meldingen eller for så vidt i diskusjonen i komiteen, og vi har ennå ikke funnet virkemidlene for å endre den – skal vi kalle det – opinionen og den offentlige samtalen om hvordan vi aksepterer feil, og hvilke feil vi aksepterer og ikke.

Så har jeg merket meg at statsråden både i sitt innlegg og i meldingen er opptatt av de ansatte og kompetanse. Jeg deler det synet at den største delen av nasjonalformuen vår er verdien av vårt framtidige virke. Vårt framtidige virke vil i mindre og mindre grad bestå av arbeid med hendene, det vil i større og større grad bestå av arbeid med hodet. Flere og flere arbeidsoppgaver blir mer og mer kompliserte, og den beste investeringen vi kan gjøre, er å gi mer utdanning, både grunnutdanning, påbygging og – ikke minst – en utdanning som gir en sjansen til å fornye seg og være relevant for arbeidslivet, enten i privat eller offentlig sektor, hele livet. Det har heller ikke fått tilstrekkelig oppmerksomhet i regjeringens melding: Hvordan skal man løse utfordringen med å bygge opp den kompetansen?

Jeg har derimot merket meg en ting som regjeringsfraksjonen har løftet opp og erkjenner, som vi fra opposisjonen har kritisert de siste årene, og det er den økende konsulentbruken. Det at man nettopp løfter fram betydningen av «in-house» kompetanse, at det er et viktig bidrag også til å skape innovasjon, er i hvert fall et skritt framover. Jeg tror fortsatt vi har noe å gå på, og vi bør diskutere balansen mellom kjøp av konsulenter og det å ha «in-house» kompetanse: Er den riktig? Nei, jeg tror ikke det, jeg tror det har svingt for langt i retning av konsulentbruk i staten de siste årene.

Norunn Tveiten Benestad (H) [11:57:18]: Flere har pekt på at vi har en sterk offentlig sektor i Norge med mange dyktige medarbeidere som er opptatt av å levere gode tjenester til innbyggerne og brukerne, en sektor som er avhengig av tillit i samfunnet til at ressursene brukes riktig, og at kvaliteten på tjenestene oppleves god. Demografiutviklingen og mindre oljepenger i framtida gjør også at kampen om de økonomiske ressursene blir hardere. Nettopp derfor er arbeidet med å forsterke innovasjonstakten i offentlig sektor så riktig og viktig.

Forskning skaper nye muligheter, men innovasjon skaper en ny virkelighet. Innovasjonsprosessen handler om hele kjeden fra å identifisere en utfordring, skape en ny løsning eller mulighet og fram til en ny virkelighet. Organisasjoners evne til innovasjon og utvikling er et resultat av evnen til å kombinere ulike kompetanser, ressurser og nettverk.

I 2014 ble ordningen med offentlige PhD-er etablert. Det var et viktig tiltak for å øke nødvendig forskningskompetanse i det offentlige. Det bidrar til å styrke innovasjonstakten og til økt samspill mellom akademia og det offentlige. Dessuten får forskningsinstitusjonene økt innsikt i offentlig sektors kunnskapsbehov og aktuelle behov i sektoren. Et viktig mål må være at offentlig sektor i enda større grad blir dyktige premissleverandører i relevante forskningsprosjekter, ikke bare forskningsobjekter eller bidragsytere.

Et godt klima for innovasjon skapes når dyktige medarbeidere er i dialog med brukere, når offentlig sektor, næringsliv, sivilsamfunn og akademia går sammen om å finne gode løsninger og gode samhandlingsarenaer. En av våre viktigste oppgaver er derfor å legge til rette for at disse samhandlingsarenaene kan skapes. Jeg er glad for at regjeringa så tydelig viser at de vil bidra til å utforske nye typer samarbeid mellom offentlig og privat sektor og oppfordrer offentlig sektor og næringslivet til å samarbeide om testmiljøer for utvikling, pilotering og kvalitetssikring av innovative løsninger.

På Sørlandet har vi de senere årene sett god effekt av nye sånne samhandlingsarenaer mellom næringsliv, offentlig sektor og akademia. Et godt eksempel er i4Helse-laben i Grimstad. Her involveres helsepersonell, brukere, forskere og studenter. De jobber side om side for å prøve ut ny, innovativ helseteknologi. Innenfor utdanningssektoren ser vi også at innovasjonsaspektet har blitt en del av mange utdanningsløp. Innovasjonsarbeidet krever innovasjonskultur, der utprøving av nye ideer i større grad verdsettes, og der det legges vekt på å gi ryggdekning for innovative beslutninger. Det er et holdningsskapende arbeid der også vi som politikere kan bidra i videre utvikling.

Stein Erik Lauvås (A) [12:00:30]: Det er vel egentlig få som ønsker seg en ineffektiv og dårlig ledet offentlig sektor. Tvert imot er jeg ganske sikker på at folk flest vil ha en offentlig sektor som er på høyde med sin tid og bruker ressursene på best mulig måte.

En sterk og godt driftet offentlig sektor som tar ansvar, er grunnleggende for det velferdssamfunnet vi har klart å bygge opp. Vi ser det veldig tydelig nå: Når kriser rammer samfunnet, når krisene kommer, om det er finanskriser, eller som nå, når det er pandemi, viser det seg at selv de som i lang tid har ment at vi burde privatisere mer og bygge ned offentlig sektor, plutselig lener seg tungt på den samme offentlige sektoren.

Det var staten og offentlig sektor som måtte redde bankene i sin tid, og det er staten og offentlig sektor som i den pandemien vi nå står i, er verktøyet for at bedriftene skal klare å holde hodet over vannet. Det er også slik at en sterk offentlig sektor er det som gjør det mulig å hjelpe vanlige folk gjennom krisen – med f.eks. utvidede rettigheter når det gjelder permitteringsregelverk, dagpengeordninger og den typen ting.

En svak og liten offentlig sektor ville ikke vært i stand til å kunne håndtere dette på en ordentlig måte, slik vi nå har muligheten til å gjøre.

For Arbeiderpartiet er det en selvfølge at vi skal drifte offentlig sektor effektivt. De som prøver å påstå noe annet, er ordentlig på villspor. For Arbeiderpartiet er det en selvfølge at offentlig sektor skal ha et oppdrag om å utvikle nye løsninger, bedre løsninger og mer effektive løsninger, som kommer folk og næringsliv til gode over hele landet.

Da mener vi faktisk at å privatisere mer, f.eks. innen helsevesenet, ikke er veien å gå. Det er ikke det som gir samfunnet muligheten til å takle utfordringene på en god måte. At vi har sterke og oppegående forskermiljøer og fagfolk innen f.eks. smittevern, har også vist seg å være grunnleggende viktig.

Skal vi ta Norge videre og ut av krisen, er f.eks. dette ostehøvelkuttet – som omtales som en reform, ABE-reformen – ikke noen god medisin. Det er en dårlig medisin. Det er ikke et godt virkemiddel for å få en bedre offentlig sektor. En må være langt mer målrettet enn å foreta flate ostehøvelkutt uten politiske prioriteringer i seg.

Vi må sørge for at hele landet kan delta i utviklingen av kompetansen. Vi må sørge for at hele landet kan ta del i digitaliseringen. Derfor trenger vi både en tillitsreform, et nærhetsprinsipp for statlig styring, desentraliserte utdanningstilbud og offentlige tjenester nær der folk bor.

Så får vi bare glede oss over at selv de sterkeste kritikerne av offentlig sektor ser at når krisen kommer, er en sterk og god offentlig sektor nødvendig å ha på alle nivåer.

Margret Hagerup (H) [12:03:48]: Det er tøffe tider. Flere enn tidligere står utenfor arbeidslivet, samtidig som noen bedrifter sliter, mens andre opplever tidenes omsetning. I tiden framover må vi klare å se den enkelte og bygge gode tjenester, og det krever økt bevissthet, god samhandling og jevnlig kommunikasjon. Vi må skape mer og inkludere flere.

Regjeringens mål er en effektiv offentlig sektor som leverer gode tjenester til innbyggerne, har høy grad av tillit i befolkningen og finner nye løsninger på samfunnsutfordringer i samarbeid med innbyggere, næringsliv, forskningsmiljø og sivilsamfunnet. Dette samarbeidet er avgjørende for framtidens velferdssamfunn. Dessverre ser det ut som om venstresiden nå vil skape et sterkere skille mellom aktørene heller enn å se på mulighetene for samhandling. Det er hver og en av oss som vil tape på dette.

I Nordre Follo har sosiale entreprenører inngått et klyngesamarbeid med Nav om å utdanne birøktere. Eventyret startet med Baskit – en ung gutt som hadde en drøm om å lage honning. Da det viste seg at halvparten av honningen vår importeres, var veien lagt. I dag er Baskit og flere ungdommer med ham utdannet som birøktere, og de har skapt et levebrød. Lokalt melder bøndene om mer bær på bærbuskene, og pollineringsinsektene har fått bedre levekår. Det er et prosjekt som har mangfoldige gevinster for samfunnet og et uttalt mål om å øke andelen unge og innvandrere i gartneryrket – en vei inn til en sterkt trengende bransje.

Vi må gi ryggdekning til denne typen prosjekter. Høyre tror at vi får et bedre tilbud når vi slipper andre aktører til, også i velferdssektoren. På samme måte kan en samarbeide mer på tvers også i offentlig sektor.

I Asker kommune har de erfart at samskaping gir gode tjenester. Asker velferdslab er en samarbeidsmodell hvor familier eller ungdom i en vanskelig livssituasjon får helhetlig hjelp over en lengre periode. Der ser kommunen på velferd som en investering, ikke en kostnad. En trebarnsmor kom seg ut av en vanskelig situasjon. Tidligere hadde Nav tenkt at hun ikke var engasjert nok til å komme seg i jobb, mens barnevernet mente at hun ikke hadde tid nok til å følge opp ungene sine. Hun stod i et vanskelig krysspress mens problemene bare vokste. En ung gutt forteller at han for første gang opplever å bli valgt først på fotballaget, og en far har fått raskere og bedre hjelp, samtidig som han slapp å ta seg fri fra jobben for å delta på alle disse møtene.

Da systemet valgte å investere i den enkelte, endret alt seg. Det er jo dette som er framtidens velferdssamfunn. Da er det vår oppgave å gi dette handlingsrommet, for vi trenger ledere i offentlig sektor som utvikler en kultur for innovasjon, hvor en tør å tenke nytt, og hvor en lærer av sine feil og suksesser. Innovasjon skaper verdier for både samfunnet og den enkelte, og med godt samspill får vi de beste tjenestene både i offentlig og i privat sektor.

Kristin Ørmen Johnsen (H) [12:07:12]: Vi står overfor store utfordringer, og vi må tenke langsiktig. Innen 2060 er vi dobbelt så mange over 70 år og fem ganger så mange over 90 år. Mange av disse vil være friske og bidra i frivillig arbeid og være gode besteforeldre, men veldig mange vil trenge hjelp. Vi vil ha knapphet på kompetanse og arbeidskraft. Derfor må det offentlige tenke smartere og ikke minst utvikle en kultur for innovasjon.

Hvordan skal vi få det til? Meldingen peker på bruk av teknologi, men ikke minst på viktigheten av ledere som har mot til å tenke nytt, og offentlige virksomheter som må søke nye arbeidsformer for samarbeid for å få til den innovasjonen vi ønsker. Vi må gi et større handlingsrom. Det betyr frihet, og det betyr at handlingsrommet ikke skal snevres inn.

Arbeiderpartiets forslag i saken, som Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti er med på, setter egentlig innovasjon i offentlig sektor i revers. Det snakkes om farene ved privatisering og at velferdstilbudet da vil reduseres. Man skal ha all kompetanse «in-house», som det sies. Men dette er ikke å sette mottakeren i sentrum. Arbeiderpartiet snakker ikke om brukerne av tjenestene som det offentlige skal gi, i det hele tatt. Det blir prat om systemene. Det skremmebildet som brukes om private aktører i velferdsstaten, er helt ubegrunnet, for det er jo slik at holder ikke tjenesten faglig mål, har vi mekanismer for kontroll og innsyn, og er vi ikke fornøyd, avvikler vi den. Det er absolutt ingen forskning som sier at en tjeneste som er utført av en privat leverandør, er dårligere enn den offentlige.

Meldingen tar tak i anskaffelser og hvordan det offentlige kan utnytte innovasjonens kraft i oppstartsbedrifter og ikke minst sosiale entreprenører. Som det er sagt fra talerstolen, kjøper det offentlige tjenester for mange milliarder kroner. Det gjør at det offentlige har et stort ansvar for å ivareta leverandørene av disse tjenestene. Det gjelder utstyr og materiell til skoler, barnehager og sykehjem og utbygging av kulturhus, idrettshaller osv. Det er et stort utviklingspotensial gjennom offentlige anskaffelser og samarbeid med testmiljøer, i universiteter og i næringslivet, ikke minst, som det her tegnes et skremmebilde av.

Vi ønsker utprøving av nye løsninger for framtiden.

Karin Andersen (SV) [12:10:21]: Det er noen verdimessige forskjeller mellom partiene her. Det handler om at høyresida er mindre villig til å gi det offentlige det rommet som skal til for at de skal kunne ha høyest mulig kvalitet, ha den kompetansen som skal til, ha rommet til å drive innovasjon, ha rommet til å samarbeide seg imellom og ikke minst med dem som skal ha tjenester, for at det skal bli best mulig.

Til de som ønsker at forretningskonsern med utbyttekrav skal komme inn: Jeg hørte en representant fra Høyre var oppe og snakket om sosiale entreprenører. Det har jeg jobbet med lenge, og man er ingen sosial entreprenør hvis man har utbyttekrav og er kommersiell. Da er man en entreprenør. Vi har ingenting imot sosiale entreprenører i dette. Tvert imot er det veldig bra, men da må det være rom i det offentlige for å kunne få lov til å lære av dette og fortsette med de gode måtene å jobbe på, sånn at man løser oppgaven.

Det er ingen grunn til å dekke over det ideologiske skillet der høyresida ønsker at privat næringsvirksomhet skal kunne drive forretning på våre velferdstjenester. Det er SV imot. Vi mener at de pengene som vi betaler inn i skatt og bevilger til dette, skal gå til det formålet, og at det skal være rom der for å drive innovasjon.

Så til kompetanse i offentlig sektor. Jeg er litt sjokkert hvis noen fra Høyre mener at vi ikke skal ha det. Alle de tekniske tjenestene som det offentlige er nødt til å kjøpe – innen f.eks. bygg, anlegg, IKT – kan i samhandlingen med privat næringsliv absolutt skape innovasjon, men da må det offentlige ha den kompetansen som gjør at vi både kan vite hva vi skal ha, og kan kontrollere kvaliteten og ikke bli lurt, for det har vi blitt, mange ganger. Det er helt nødvendig for at offentlig sektor skal kunne være den gode driveren i samarbeidet med privat sektor, der det er naturlig at man har mye høyere kompetanse på veldig mange områder enn i dag. Da må vi slutte å ha så mange konsulenter. Vi er nødt til å sørge for å ha kompetansen sjøl, i organisasjonen, enten det er i kommune, fylke eller stat. Det er utrolig viktig.

Til slutt: Vi må ikke fjerne rettigheter til folk i dette arbeidet. Det er veldig mange rapporteringer som gjøres, som jeg mange ganger har lurt på om folk leser. Vi får rapporter fra Riksrevisjonen, og vi diskuterer dem her, men jeg er litt i stuss om det egentlig blir tatt inn, det som står der, eller i mye av den forskningen vi initierer, og mange av de rapportene vi får om mange ting som blir gjort på nye måter. Det er ikke systemer for hvordan vi skal håndtere ny kunnskap og ny innovasjon i noen av disse offentlige systemene, og det taper vi mye på.

Torill Eidsheim (H) [12:13:51]: Den norske velferdsstaten dekkjer dei fleste sosiale behova i samfunnet vårt. For eksempel finst det eit stort offentleg system for arbeidsinkludering, som vi kallar Nav, som dekkjer oppgåver som i mange andre land er overlatne til private og frivillige aktørar. Men på enkelte område finst det behov som det offentlege tilbodet ikkje fullt ut maktar å dekkje, bl.a. når det gjeld ungdom, utanforskap, eldreomsorg og inkludering av flyktningar. Her ser vi at sosiale entreprenørar og sosiale verksemder fyller eit behov i samspel med det offentlege.

I samband med denne meldinga har regjeringspartia valt å trekkje fram sosialt entreprenørskap for innovasjon i det offentlege. Kvifor det? Jo, fordi vi er opptekne av gode vilkår for bruk av sosiale entreprenørar og frivillig sektor i velferdssystemet. Vi skal inkludere fleire, og sosialt entreprenørskap er viktig for å få fleire inn i arbeid og aktivitet. Vi treng gode modellar for samarbeid mellom offentleg sektor og sosiale entreprenørar, slik at nye idear kan kome fleire til gode.

Kven er så desse sosiale entreprenørane? Er dei den fryktelege privatiseringa, som representanten Gharahkhani brukte sin retoriske kraftsalve på innleiingsvis? Dei fleste verksemdene på dette feltet er relativt små – det er færre enn fem tilsette. Det er mange som har viktige samarbeidsrelasjonar med kommunane.

Sosiale entreprenørar er i eit grenseland mellom privat sektor, frivillig sektor og offentleg sektor. «Vi er ingen konkurrent til det offentlige. Vi er et supplement.» Det skriver Linda Øye, som er gründer av Fra offer til kriger AS. Ho etterlyste arbeidarperspektivet til Arbeidarpartiet etter at dei kalla ho ein velferdsprofitør.

Korleis gjev vi politisk ryggdekning for at det offentlege kan ta gode val av innovative samarbeidspartnarar? Innovative innkjøp er krevjande og krev stor kompetanse. Dei raud-grøne peikar i innstillinga på at partnarskap for radikal innovasjon er viktig. Dei oppfordrar òg departementet til å bidra aktivt inn i dette arbeidet. Det er lovande, men spørsmålet mitt er: Kva slags sjølvmotseiing ligg det i det som Arbeidarpartiet framfører her i dag?

Eirik Sivertsen (A) [12:17:15]: Til det siste er det bare å replisere at det foreligger ingen selvmotsigelse. Det er et forsøk på å skape en selvmotsigelse, for det er, som representanten Karin Andersen var inne på, noen ideologiske forskjeller.

Jeg ba om ordet igjen fordi det er noen mer konkrete ting i denne meldingen og i komiteens innstilling som jeg har lyst til å bemerke og understreke. For det første er det bred enighet om å støtte opp under regjeringens arbeid for å legge bærekraftsmålene til grunn. Jeg er veldig glad for at man nå fokuserer på det arbeidet. Det som vil bli veldig utfordrende, er hvordan vi skal klare å dokumentere det, hvordan vi skal måle det, hvordan vi skal finne ut om vi nærmer oss målene eller ikke. For den økonomiske bærekraften har vi velprøvde systemer for å måle om dette er økonomisk bærekraftig eller ikke, men når man skal begynne å måle økologi, f.eks. verdien av alternativ bruk av areal, som er en kjempeutfordring i kommunal sektor, har vi få – om noen – verktøy for å gjøre det på en hensiktsmessig måte.

Det samme gjelder for den siden av bærekraft som er knyttet til sosial eller kulturell bærekraft. Hvordan skal vi gjøre det, og hvordan skal vi holde disse tre perspektivene opp mot hverandre?

Jeg har merket meg at regjeringen har varslet en handlingsplan – i form av en stortingsmelding – for arbeidet med bærekraftsmålene. Jeg imøteser den, men jeg håper virkelig at statsråden finner rom for å drøfte virkemidler og verktøy for hvordan vi skal klare å systematisere dette arbeidet, slik at vi klarer å holde farten oppe.

Hele komiteen, med unntak av Fremskrittspartiet, har framhevet høringsinnspillet fra Teknologirådet, som tar opp problemet med eksperimentering, ofte omtalt som regulatoriske sandkasser. Teknologirådet har fremmet eksempler på prinsipper som man bør legge til grunn når man arbeider med det. I komiteens arbeid har man også sagt at man ser fram til at regjeringen utarbeider slike prinsipper på en egnet måte. Det er det flertall i Stortinget for. Det er helt bevisst at det ikke er fremmet som et forslag, men det er et bredt flertall i Stortinget for at det skal skje, og jeg er helt sikker på at statsråden har merket seg det og vil følge opp det arbeidet.

Teknologirådet har kommet med et annet innspill også, som et mindretall i komiteen, Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, står bak. Det handler om behovet for en ny digital samfunnskontrakt. Når digitaliseringen nå slår inn og endrer måten vi både bruker og mottar tjenester på – måten vi lever vårt liv på – er det også behov for å drøfte hvordan det forholdet skal reguleres. Det burde regjeringen også ha fulgt opp ved å formulere et utkast til en digital samfunnskontrakt.

Marianne Haukland (H) [12:20:38]: I dag behandler vi en viktig melding om innovasjon i offentlig sektor som jeg mener sender tydelige signal om hvordan vi gjennom forandring og utvikling kan skape enda bedre tjenester, med brukeren og innbyggerne i sentrum. Det pekes i meldingen på at Norge har et godt utgangspunkt for innovasjon i offentlig sektor, og at innbyggerne har høy tillit til sektoren og offentlige myndigheter. Vi har en høyt utdannet befolkning, og bruken av digitale tjenester er høy.

Grunnlaget for utvikling og forbedring ligger mye i hvordan man forvalter innovasjon og data. Derfor er det viktig at behandlingen av denne meldingen i Stortinget også løfter fram arkivsektoren, som har store forbedringsmuligheter og er et viktig grunnlag for framtidig innovasjon. Det gleder meg å se at en samlet komité går inn for en merknad som tar for seg mulighetene som ligger innenfor sektoren, og som løfter fram viktigheten av at Arkivverket moderniserer og digitaliserer sin egen virksomhet, samt at de tar en aktiv del i innovasjonsaktiviteter sammen med andre virksomheter, både i privat og i offentlig sektor.

Teknologien gir store muligheter når det gjelder å gjøre saksbehandlingen raskere og tjenestene mer brukerorientert og å dele og utnytte data på tvers av sektorer. Framtidens arkiv vil være viktige kilder til kunnskap og bruk av kunstig intelligens for å løse oppgavene bedre. Det er etter min oppfatning viktig å få innovasjon til å frigjøre de menneskelige ressursene, sånn at de varme hendene og ansatte med sin omtanke og empati kan brukes bedre i tjenester direkte rettet mot brukerne, og kanskje mindre på saksbehandling og rapportering.

Saksordfører Torill Eidsheim nevnte at Norge i framtiden vil stå overfor store utfordringer, og at offentlig sektor må jobbe på en annen måte for å løse de samme oppgavene som i dag. Demografiske utfordringer, nedgang i inntekt og bortfall av oljeinntekter er en godt kjent og akseptert framtidshorisont.

For å oppnå god kultur på innovasjon må politikere og offentlige myndigheter gi handlingsrom og insentiver til å innovere. Ledere må utvikle kultur og kompetanse for innovasjon der man tenker nytt og lærer av feil og suksesser. Offentlige virksomheter må søke nye former for samarbeid, og dette kan gjøres på områder hvor man i dag ser at man har behov for å løse utfordringene på en annen måte.

Representanten Lauvås kommer med påstander om Høyre i sitt innlegg. Jeg ønsker å påpeke at ja, vi ønsker både å styrke «in-house» digital kompetanse og å sikre stabil tilgang på kompetanse gjennom samarbeid, også ved bruk av konsulenter. For oss i Høyre er det ikke et enten–eller hva vi skal bruke – vi skal bruke alle gode krefter for å nå disse målene innenfor innovasjon.

Takk for en god debatt.

Karin Andersen (SV) [12:23:40]: Først vil jeg gi stor støtte til representanten Eirik Sivertsens siste innlegg. Det er en stor og prinsipiell forskjell mellom frivillig sektor, sosiale entreprenører og kommersielle aktører. Hver gang vi diskuterer dette, trekker Høyre fram noen små sosiale entreprenører som liksom er representanter for de store internasjonale konsernene som er interessert i å ta ut milliarder av våre velferdstjenester og skattepenger. Det er SV mot. Den forskjellen er stor, den er skarp, den er prinsipiell, og den bør erkjennes av alle.

Det andre er at vi snakker om handlingsrommet framover. Ja, det kommer an på punkt én, om vi klarer å legge om de næringspolitiske virkemidlene slik at vi kan skape de grønne, fornybare arbeidsplassene vi kan tjene penger på, og punkt to, om vi skal bruke mer penger på felles velferd eller på økt privat forbruk, om forskjellene skal opp eller ned. Hvis forskjellene går ned, skaper vi mer.

Torill Eidsheim (H) [12:24:59]: Debatten nærmar seg slutten, og eg vil nytte anledninga til å takke for ein engasjerande og god debatt, som løftar både det som er av utfordringar, og det som er av skiljelinjer.

Eg stiller meg framleis litt spørjande til kvar denne krystallklare grensa eigentleg skal gå – mellom det som er ei grei privat, og ei kynisk privat. Høgres klare syn er at næringslivet både kan vere – og er – samansett, og at sjølv internasjonale selskap som tener pengar, kan vere ein viktig bidragsytar til velferdssystemet vårt gjennom sosialt entreprenørskap.

Avslutningsvis har eg lyst til å trekkje fram det heile som i utgangspunktet no vil kome til å vere svært viktig for vidare utvikling òg av innovasjon. I Høgre er vi opptekne av at heile landet skal få like digitale moglegheiter. Pandemisituasjonen har understreka nettopp potensialet vårt for digital kommunikasjon. Vår store felles oppgåve er å sørgje for at alle kan ta del i og utnytte teknologien. Den internasjonale teleunionen, ITU, meiner at drivaren for utbygging av 5G vil kunne medføre at kommersielt attraktive stader, som større byar, blir favoriserte, og at ein kan få større digitale skilje. I arbeidet med denne meldinga har vi i regjeringspartia nettopp difor vore opptekne av at den digitale politikken blir gjennomgått, slik at ulike verkemiddel som bl.a. frekvensforvaltning, tilskotsordningar, lokal arealforvaltning og offentleg innkjøpsforvaltning, gjev insentiv for rask utbygging, større sikkerheit og samfunnstenleg prioritering av 5G. Det er difor ekstra gledeleg at regjeringa akkurat i dag varslar ein frekvensrabatt med inntil 560 mill. kr i den komande 5G-auksjonen i september. Det betyr at tilbydarane vil kunne få ein rabatt mot å byggje ut i område som elles ikkje ville blitt prioriterte først.

Dette er ei satsing på breiband i distrikta. Det er viktig at vi kjem i gang med tildeling av nye frekvensar, og det er ikkje minst viktig at dei nye reglane som Nkom presenterer i dag, sikrar oss nye bruksområde og gjev eit løft både for den datadrivne økonomien og ikkje minst òg for konkurransekrafta til norsk næringsliv.

Statsråd Nikolai Astrup [12:28:13]: Jeg har lyst til å takke for en god debatt om innovasjon i offentlig sektor og avslutte med noen ord som i hvert fall jeg mener er viktige.

Det ene er at vi ikke kan avgrense debatten om innovasjon til denne meldingen. Det viktige budskapet i denne meldingen er jo nettopp at måten vi tenker innovasjon på, må inn i alt vi gjør. Det kan være en viktig påminnelse til oss alle at vi når vi ellers har gode hensikter og fatter detaljerte vedtak om hvordan vi skal organisere ulike virksomheter, kan det stå i veien for innovasjon. Når vi fra Stortinget eller lokalpolitikere er skråsikre på hvordan en oppgave skal løses, ja, så gjør vi det gjerne sånn, men det står antagelig i veien for enda bedre måter å løse oppgaven på. Skal vi lykkes med innovasjon, handler det også om at vi må tørre å legge bånd på oss selv og nettopp ha tillit til at offentlige virksomheter, kommuner, rundt omkring i landet, de som har skoen på og vet hvor den trykker, kan finne enda bedre løsninger, og gi dem verktøy og virkemidler for nettopp å utløse det fantastiske potensialet som ligger der ute.

Representanten Sivertsen tok opp en viktig problemstilling, nemlig: Hvordan skal vi få en kultur der det er lov til å prøve og feile, i et samfunn der det å gjøre feil, særlig når det gjøres feil med skattebetalernes penger, straffer seg? Vel, til inspirasjon er et eksempel fra Bærum kommune, som hvert år deler ut en pris med tittelen «Årets beste feil». Der kan man nominere noen som har forsøkt seg på et eller annet og feilet, og de med den beste feilen får en pris. Hva kan vi lære av dette? Jo, moralen i denne historien er at skal vi ha en kultur der det er lov til å prøve og feile, må vi også stykke opp prosjektene på en slik måte at risikoen blir liten. Vi må spise elefanten i små biter. Da vil risikoen være mye mindre, og dermed blir det mulig å teste ut ting. Det er nettopp det som er hensikten med denne meldingen: å si noe om at vi må ha en kultur for å ha forsøk, for å teste ting, i smått – og kanskje i litt større – men at vi rett og slett må tenke litt annerledes rundt disse tingene.

Så til representanten Andersen, som av og til får det til å høres ut som om regjeringen mener at alt skal løses av kommersielle krefter, og at de per definisjon er negative, mens det meste i grunnen bør løses i offentlig sektor. Jeg mener at regjeringens tilnærming til dette er en mellomvei, nemlig at offentlig og privat sektor kan gjøre mye bra hver for seg, men at de kan gjøre det enda mye bedre hvis de samarbeider. Det er vår tilnærming. Her er det jo SV og Arbeiderpartiet som har endret seg betydelig siden de satt i regjering selv.

Stein Erik Lauvås (A) [12:31:39]: Jeg må bare få reagere på representanten Eidsheims – som jeg oppfattet det – påstander om at det liksom er Arbeiderpartiet som står i veien for utviklingen av offentlig sektor. Man er altså ganske historieløs ved bare å prøve å tøtsje innpå en sånn påstand. Jeg anbefaler representanten Eidsheim å lese nyere norsk historie, hun kan starte med 1946 og framover, så vil hun se hvem det var som sto for de gode løsningene som brakte Velferds-Norge fram til det punktet der vi er i dag – hvem som sto sentralt i utviklingene av de systemene vi har, og som de fleste synes er bra.

Historien om Høyre i den utviklingen er ikke like tydelig – eller, den er tydelig på den måten at Høyre stort sett har vært imot og stort sett stemt imot alle de forslagene som har kommet når det gjelder å løfte fellesskapet, sørge for at vi drar i flokk, løfte alle sammen, at alle skulle få delta og ta del i utviklingen av velstanden i dette landet. Det er historien om Høyre. Representanten Eidsheim må prøve å lese sin historie, ikke drive ren historieforfalskning om dette fra Stortingets talerstol.

Arbeiderpartiet ønsker en sterk og god offentlig sektor, for vi ser at det er det som er nødvendig om vi skal klare å komme oss igjennom kriser. Jeg var inne på i tidligere innlegg, og andre har vært inne på i tidligere innlegg, at en svak, liten offentlig sektor, slik som Høyre egentlig ønsker å ha det, ikke er i stand til å takle de krisene som Norge har opplevd i moderne tid. Da kan vi nevne finanskrisen som en av dem, og nå denne pandemien vi står overfor, som en annen av de krisene som en svak og liten offentlig sektor ikke hadde vært i stand til å håndtere.

Vi i Arbeiderpartiet tror på fellesskapet, vi tror på et sterkt fellesskap, vi tror på en sterk og god offentlig sektor som bidrar til å løfte hele landet, alle som bor her, med like rettigheter og like muligheter. Vi tror på et samfunn med små forskjeller. Vi tror ikke på Høyres privatiseringssamfunn, hvor hver og en må klare seg selv. Da ruster vi samfunnet vårt dårlig for de neste krisene som kommer – for det gjør de.