Torstein Tvedt Solberg (A) [09:03:11] (ordfører for saken): I dag skulle vært en festdag. Dette skulle vært dagen vi vedtok resultatet av år med arbeid, og konkluderte. Denne stortingsmeldinga skulle være regjeringas svar på så godt som alle utfordringer som har vært på skolefeltet. Siden 2013 har ulike statsråder fra høyreregjeringa svart at det er i denne stortingsmeldinga svaret på alskens mulige utfordringer på skolefeltet skulle komme. Vi har fått flere rapporter, det har vært utallige høringer, og ikke minst har det blitt skapt enorme forventninger der ute til de svarene som skulle komme. Det var viktige og store utfordringer en skulle svare på, på viktige saksområder som tidlig innsats og spesialundervisning, som nå skulle få et svar, nå skulle få en endring, nå skulle få et løft. Men det som kom fra regjeringa, var en stortingsmelding som mest av alt er et luftslott, og som jeg tror skuffet veldig mange. Forventningene som var skapt der ute når det gjelder spesialundervisning i PPT etter at Nordahl-utvalget hadde lagt fram sin innstilling, ble ikke hørt. Stoltenberg-utvalget og de mange forslagene de hadde om både tidlig innsats og utfordringene til gutter og jenter, blir ikke svart på.

Høyreregjeringa prioriterer beskrivelser og ord framfor handling, ressurser og konkrete tiltak. Og det merkeligste synes jeg nesten er at ansvaret legges på alle andre. Regjeringa bruker i sin stortingsmelding egentlig mest plass og mest tid på å si hva regjeringa forventer at andre skal gjøre – hva regjeringa forventer at kommunene skal gjøre – uten å gjøre sin del av jobben og uten å følge opp. En innfører noen få nye plikter, og alt dette som innføres og forventes, gjør en uten ressurser og uten den respekten for tidsbruk som disse ekstra oppgavene vil ha som følge. Kort sagt er dette en stortingsmelding som ikke svarer på de store utfordringene feltet ser. Stortingsmeldingas mål virker å være at man skal fortsette som før, tross det enorme behovet det er for endring på feltet. Regjeringa hadde nå en historisk mulighet til å ta grep, til å gjøre endringer for tidlig innsats, til å få på plass en reform for spesialundervisningen og få til en endring for PPT og SFO, men de har sviktet.

Jeg har vært saksordfører for saken i Stortinget. Vi har forsøkt å rette opp dette i Stortinget og få regjeringspartiene og det nyslåtte opposisjonspartiet Fremskrittspartiet med på endringer som kunne ha rettet opp den skuffelsen som ble skapt fra regjeringa, men det er bare å konstatere at regjeringspartiene og Fremskrittspartiet stemmer imot samtlige av de nesten 50 forslagene som fremmes fra opposisjonen.

President, nå vet jeg ikke hvor mye tid jeg egentlig har.

Torstein Tvedt Solberg (A) [09:06:23]: Takk, president, da skal jeg besinne meg, og jeg skal ikke snakke om alle de nesten 50 forslagene som opposisjonen fremmer. Jeg trekker heller fram noen av de viktigste, og så kan vi eventuelt komme tilbake til noen av dem i debatten.

Først til PPT og den spesialpedagogiske tjenesten i kommunene: Der gjøres det lite konkret fra regjeringa for å få til de endringene som trengs. Fra opposisjonen fremmer vi forslag om og mener at det må på plass en nasjonal plan for å flytte ekspertisen i PPT nærmere eleven. Vi mener også at en må gjennomgå regelverket for sakkyndigvurderinger. Det er nettopp sakkyndigvurderingen som alle rapporter har vist at står i veien for at ekspertene bruker tiden sin på å hjelpe elevene – og ikke på rapportskriving og byråkrati. Ikke minst ønsker vi et mer forpliktende samarbeid mellom overgangene, også mellom ungdomsskolen og videregående. Den er sånn sett positiv, den endringen som nå skjer mellom barnehage og barneskole.

For Statped ser det egentlig dårligere ut. Regjeringa gjennomfører der et ganske massivt kutt som allerede har virkning fra 2020, men har ikke klart å legge på plass eller tegne opp alternativet som en nå sier skal komme på plass. En svekker og vingeklipper altså et nasjonalt kompetansesenter uten å klare å beskrive et konkret alternativ. Det er alvorlig at en nå kutter for et så viktig nasjonalt kompetansesenter, gjennomfører et så stort kutt uten å ha alternativene på plass og samtidig ikke klarer å svare på om dette også går ut over tilbudet til de svakeste elevene, som en nå altså kutter for uten å ha på plass noe alternativ.

Vi legger også fram et forslag om raskt å få på plass en evaluering av de desentraliserte kompetanseordningene, Dekomp, som har vist seg ikke å fungere. Det kommer til å bli stemt ned nå. Vi har også lagt fram mange gode forslag som kunne gjort noe med den økende lærermangelen – uten at en vil stemme for de forslagene og ser på mulighetene for å ta grep.

Til slutt: Den situasjonen vi nå er i med koronakrisen, viser jo at det er nettopp denne elevgruppen vi burde tatt grep for. Det er nettopp i denne stortingsmeldinga en burde kommet med bedre svar. Rapportene om konsekvensene av skolestenging viser at det er de svakeste elevene, de med det dårligste utgangspunktet, som har tapt mest på stengte skoler, og som kommer til å tape mest på den gradvise gjenåpningen av skolene nå. Dessverre får heller ikke disse elevene i dag noen nye svar på hvordan systemet kan være og endres for dem. Det er beklagelig. Men det er fortsatt en mulighet for regjeringspartiene og Fremskrittspartiet til å hive seg med og være med på å stemme for noen av de mange forslagene som opposisjonen i dag fremmer, som kunne gjort det bedre.

Torstein Tvedt Solberg (A) [09:09:34]: Ja.

Kent Gudmundsen (H) [09:14:33]: Jeg har virkelig sett fram til dagens debatt, som ble utsatt, og at vi nå i Stortinget skal vedta mange gode og ikke minst viktige endringer i spesialundervisningen og tilretteleggingen for barn ute i de mange barnehager og skoler.

Samtidig står vi nå i en nærmest uvirkelig og krevende tid hvor vi kjemper for å ta hverdagen tilbake, og skrittvis skal vi klare det. Uken vi nå legger bak oss, tyder på at vi har fått en vellykket åpning ute i barnehagene, og vi har mange glade barn. Nå over helgen skal om lag 250 000 forventningsfulle barn få gå inn skoleporten igjen. Fellesskapet, læringen og leken som barn får delta i ved å gå i barnehagen eller på skolen, er viktig for barnas personlige utvikling og mestring. For meg som pappa til to er det ingenting som er viktigere enn å vite at ungene mine har det bra nå som barnehagene er åpnet, og at skolen står for tur.

Etter halvannen måned med hjemmekontor er det nok mange som ser fram til en litt mindre hektisk hverdag, men jeg tror ikke det bare er vi foreldre som lengter – jeg tror også barna våre lengter etter sine rutiner og venner. Ikke minst har de gått glipp av det viktige faglige fellesskapet som skolen utgjør. Et godt grunnlag tidlig i opplæringsløpet gjør mye for å forebygge skolevegring, det bidrar til læringsglede, mestringsfølelse og økt selvbilde.

Det er derfor det har vært så viktig for Høyre å styrke tidlig innsats i hele barnehage- og skoleløpet, med grunnleggende ferdigheter i fokus slik at møtet med alle fag blir enklere. Målet er at skolen skal få tilgang til lærerspesialister i begynneropplæring fra 1. til 4. klasse, og at alle skoler og barnehager skal ha spesialpedagogisk kompetanse. Alle barn fortjener nemlig en god start. Da må vi ha skoler og barnehager som greier å løfte alle barn, uavhengig av hvilken bakgrunn de har, og hvor de bor.

Når vi i dag vedtar en rekke tiltak for å bidra til tidlig innsats fra barnehage og ut i videregående opplæring, bidrar vi nettopp til dette. Blant de sentrale tiltakene vi leverer på nå i dag, er innføring av en plikt for skolene til å følge opp elever med høyt fravær, og å gi alle skoler tilgang til lærerspesialist i begynneropplæring. Vi strammer også inn regelverket for bruk av assistenter som gir spesialpedagogisk hjelp, og flytter hjelpen nærmere ungene våre ved å overføre oppgaver fra Statped til økt kompetanse i kommunene og fylkene. SFO får en nasjonal rammeplan, og vi får på plass ordninger for rimeligere SFO til lavinntektsfamilier. I tillegg utvider vi plikten til intensivopplæring i lesing, og alle barn skal da sikres grunnleggende ferdigheter så tidlig som mulig.

Målet er klart: Vi skal gi ungene våre et bedre grunnlag, sånn at flere elever kan fullføre og bestå videregående opplæring. Å fullføre videregående er viktig for den enkelte og helt avgjørende for at Norge skal ha et bærekraftig velferdssamfunn, også i framtiden. Fortsatt er det for mange som dropper ut av videregående opplæring, og Høyre i regjering har som mål at innen 2030 skal 90 pst. av elevene som begynner i videregående opplæring, fullføre og bestå. Ett av tiltakene vi også vedtar i dag, er å innføre tiltak for tettere samarbeid mellom ungdomsskoler og videregående skoler, sånn at overgangen skal bli bedre.

Vi skal glede oss over at mye har gått riktig vei for norsk skole de siste årene, men fortsatt får ikke alle elevene den hjelpen de trenger. Mange får hjelp for sent og møtes med for lave forventninger. En viktig årsak til det er mangelen på kompetanse, og at dyktige fagfolk sitter for langt unna. Statped gir hjelp og støtte til skoler og barnehager, men i dag er det uklare grenser mellom Statped og PP-tjenestene ute i kommunene, og kompetansen lokalt varierer også veldig mye. Resultatet er at hjelp til ungene våre er avhengig av hvilken kommune man bor i. Jeg synes derfor det er bra at det nå skal bli et tydeligere mandat for Statped, som blir smalere, og at vi nå overfører ressurser og stiller større forventninger til kommunene.

De med den beste spesialpedagogiske kompetansen skal ut av kontoret og inn i klasserommet, i skolene og i barnehagene. Vi skal gjennomføre et historisk og varig kompetanseløft på det spesialpedagogiske feltet, og vi skal sikre at alle barn møtes av faglig dyktige lærere. Blant annet skal vi opprette et videreutdanningstilbud i spesialpedagogikk og fysisk-motorisk utvikling for barnehagelærere.

Vi vet hvor viktige de første årene i barns liv er for utvikling og grunnlag for videre læring. Det vi vedtar her i dag, vil derfor få stor betydning for en videre styrking av barns muligheter i livet. Det fortjener de.

Roy Steffensen (FrP) [09:25:54] (komiteens leder): Hver eneste høst begynner titusenvis for første gang på skolen, med store forhåpninger og forventninger om hva dette nye kapitlet i livet skal inneholde. Selv har jeg en datter som stråler av begeistring ved tanken på å bli skolejente nå i høst, og jeg gleder meg stort på hennes vegne.

I Norge er de fleste foreldre og barn fornøyd med tilbudet de får, og det skal vi av og til huske på. Men det er dessverre også en del som er misfornøyd, og det med god grunn. Av 15 førsteklassinger som starter i en klasse på en tilfeldig skole nå i høst, vil det rent statistisk være 3–4 som ikke kommer seg gjennom videregående. Det er et for høyt tall, noe det er tverrpolitisk enighet om.

Årsakene til at de faller fra, varierer stort. Det kan skyldes manglende motivasjon, mistrivsel, mobbing, vanskelige familiesituasjoner, at de ikke får den faglige oppfølgingen de har krav på, eller at de har fått hjelp for sent. Denne meldingen tar for seg noe av dette, men i utdanningspolitikken er det helheten av alle tiltakene gjennom mange år som gir effekt, ikke bare en enkelt melding.

I vår tid, da vi satt i regjering, fikk vi bli med på ganske mye bra. Vi har fått flere lærere og barnehagelærere, satset massivt på etter- og videreutdanning og innført plikt til intensiv opplæring for dem som henger etter i lesing, skriving og regning i 1.–4. klasse, for å nevne noe.

Innenfor tidlig innsats og spesialundervisning har det vært samstemmighet om at dagens system ikke har fungert godt nok. Mange får ikke den hjelpen de trenger, mange elever får hjelp for sent, og altfor mange får hjelp av ufaglært personell. Nå flyttes hjelpen nærmere barna. Vi overfører ressurser fra det statlige pedagogiske støttesystemet til økt kompetanse i kommuner og fylker.

Denne meldingen ble lagt fram mens Fremskrittspartiet fortsatt var i regjering, og vi er glade for mange av tiltakene som nå legges fram. Vi er spesielt glade for at det skal prøves ut modeller for en mer fleksibel skolestart, noe Fremskrittspartiet lenge har tatt til orde for. Nå senkes terskelen for utsatt eller framskutt skolestart. En rekke kommuner vil nå prøve ut ulike modeller, og gjennom å prøve dem ut ønsker vi å få mer kunnskap om hvordan vi lager gode overganger og tilpasser skolestarten.

Vi ser dessverre at en del barn starter på skolen uten å kunne snakke og forstå godt nok norsk. Det gjør skolestarten ekstra vanskelig, og det hindrer integrering. Kartlegging og oppfølging av norskundervisning må til om vi skal ha en sjanse til å få en mer vellykket integrering enn det vi har i dag. Vi er fornøyd med at norskkunnskaper nå skal kartlegges hos barn før skolestart, slik at nødvendige tiltak kan settes inn raskt.

Vi er også fornøyd med at skolene får en tydeligere oppfølgingsplikt for elever med høyt fravær i grunnskolen, samtidig som det bygges opp kompetanse der barna og elevene er – i barnehager og på skoler.

For å få bedre skoleresultater er målinger og kartlegginger av hva som virker, viktig. Det finnes mye forskning som viser at tidlig innsats for språkferdigheter allerede i barnehagen påvirker hele skoleløpet.

Skolen, som de fleste andre ting i verden, blir bedre med systematisk kunnskap. Tiltakene som det legges opp til i denne meldingen, er bygd på kunnskap, og hensikten er å gi våre barn en så god skole som mulig.

For Fremskrittspartiet er det et viktig prinsipp at alle barn er forskjellige, at de lærer på forskjellige måter og i ulikt tempo, og at alle har krav på tilpasset opplæring. For oss er det av avgjørende betydning at kompetansen heves, at laget rundt eleven blir sterkere, og at kvaliteten på den ordinære opplæringen styrkes. Målet med denne meldingen er å redusere behovet for spesialundervisning, og det gjøres først og fremst ved å bedre den ordinære opplæringen gjennom helheten av den skolepolitikken som blir ført, og som vi har vært med på å føre de siste sju årene – som Lærerløftet, intensivert kamp mot mobbing, et mangfold av skoler å velge mellom og ikke minst at lærerne får mulighet til faglig påfyll.

Det er summen av alle tiltak som på sikt vil virke, og denne meldingen er et godt steg på veien.

Marit Arnstad (Sp) [09:32:24]: Skolen er viktig for barns utvikling, både faglig og sosialt. De siste ukene tror jeg stengingen har vist oss at ungene savner skolen sin. Dessverre er det ikke slik at alle barn og elever får den hjelpen de trenger. Konsekvensen er at de ofte utvikler seg og lærer mindre enn det de kunne gjort med et godt tilrettelagt pedagogisk tilbud.

Som saksordføreren sa i sitt innlegg, har Stortinget ventet lenge på denne meldingen. Regjeringen har i lang tid trådt vannet for å slippe å ta stilling til temaer og forslag som opposisjonen har tatt opp, og dermed har også regjeringen bygd opp forventningene til meldingen hos alle som er utålmodige og har ventet på nye grep og nye satsinger. Det en da må spørre seg, er om forslagene i meldingen er tilstrekkelig til å sikre alle unger likeverdige muligheter, om tiltakene i meldingen vil sikre et mer inkluderende fellesskap og en tidlig innsats i skolen, og om ressursene er tilstrekkelige, slik at den spesialpedagogiske kompetansen kommer tett på ungene og elevene i hele landet. For dette er noen av hovedutfordringene som meldingen og regjeringen blir målt på.

Som det framgår av innstillingen, mener Senterpartiet at meldingen ikke innfrir på alle disse forventningene, som regjeringen sjøl har bidratt til å bygge opp omkring meldingen. Overordnet gir meldingen en god situasjonsbeskrivelse, men når det kommer til praktiske grep, skorter det. Senterpartiet mener regjeringen i meldingen gjennomgående skyver ansvaret over på andre – da spesielt kommunene – gjennom opplisting av hva regjeringen forventer, og hvilke plikter regjeringen forventer at andre skal gjennomføre. For Statped er det en halvveis skissert omorganisering uten noen klarlegging av ressursene verken for Statpeds videre drift eller for de kommunene som skal ta over oppgaver.

Senterpartiet mener at en ikke kan forvente endringer dersom regjeringen sjøl ikke prioriterer å sette av tilstrekkelige ressurser. Senterpartiet stiller seg derfor bak bekymringen fra flere av instansene i komiteens høring, om at meldingen ikke vil føre til markante endringer ute i skoleverket.

Et premiss for å lykkes med tidlig innsats er skolens evne til å tilpasse både undervisningen og innretningen av skoledagen til elevenes behov og modningsnivå. Det er nå over to år siden Senterpartiet foreslo en evaluering og gjennomgang av seksårsreformen. Bakgrunnen var alvorlige signaler fra forskere, fra lærere og fra foreldre med bekymring for hvordan de yngste elevene hadde det på skolen. Intensjonen med seksårsreformen var å sikre en myk tilvenning til skoledagen, bl.a. gjennom utstrakt brukt av lekbasert læring. Senterpartiet var derfor glade da et enstemmig storting sa seg enig med oss og vedtok at en ønsket en evaluering av reformen for å bedre skolehverdagen for de yngste. Men så stoppet det opp. En helhetlig evaluering, slik som Stortinget vedtok i 2018, kunne gitt oss et bedre grunnlag både for den meldingen vi behandler i dag, og for ferdigstillelsen av fagfornyelsen. I stedet er det påfallende at regjeringen nå i meldingen faktisk velger å skrive:

«Vi vet lite om hvordan de yngste barna følges opp i skolen i dag.»

Og først nå gir de Utdanningsdirektoratet i oppgave å sette i gang en evaluering. Der har vi mistet verdifull tid.

Regjeringen tar i meldingen til orde for mer bruk av fleksibel skolestart. Senterpartiet er skeptisk til det. For det første mener vi at dagens lovverk åpner for både å forskuttere og utsette skolestart. For det andre mener Senterpartiet at det er skolen som må tilpasses ungene, ikke ungene som skal tilpasse seg skolen. En slik endring av regelverket som flertallet tar til orde for, kan legge et press på foreldre om å vente med å sende ungene sine på skolen. Hva kan det gjøre med sjølbildet til det barnet som må se at jevnaldrende venner fra barnehagen får begynne på skolen, mens en sjøl må vente? Forslaget om å utprøve ulike former for fleksibel skolestart harmonerer egentlig ganske dårlig med målet om å bygge et inkluderende fellesskap.

Med det vil jeg ta opp de forslagene som Senterpartiet er med på, utover dem som allerede er tatt opp av saksordføreren.

Mona Fagerås (SV) [09:42:32]: Norge har gjennom internasjonale forpliktelser som barnekonvensjonene og FNs konvensjon om rettigheter til mennesker med nedsatt funksjonsevne understreket alle elevers rett til å gå på en inkluderende skole. Derfor var det gledelig da vi endelig fikk Meld. St. 6 for 2019–2020, Tett på – tidlig innsats og inkluderende fellesskap i barnehage, skole og SFO.

SV har lenge etterspurt regjeringens politikk på de områdene meldingen angår, og mener det er positivt at Stortinget nå får diskutert disse problemstillingene grundig. Det er positivt at det er bred politisk støtte for at vi skal ha en barnehage og skole i Norge som gir muligheter for alle barn og unge, uavhengig av sosial, kulturell og språklig bakgrunn, kjønn og kognitive og fysiske forskjeller.

Men gleden ble kortvarig. Vi fikk en stortingsmelding i hende som viser at regjeringen prioriterer beskrivelser og ord, framfor handling, ressurser og konkrete tiltak. Det er gjennomgående i hele meldingen at ansvaret legges over på andre, da spesielt kommunene, gjennom opplisting av hva regjeringen forventer. Hvis en virkelig vil endre praksis på et område som undertegnede gjentatte ganger har kalt et mørkt kapittel i norsk skolehistorie, må en være villig til å prioritere og sette av tilstrekkelige ressurser.

Dette er ikke bare en bekymring SV framsetter, jeg merket meg at den samme bekymringen ble framført av flere av instansene som var på komiteens høring, om at meldingen ikke vil føre til markante endringer ute i skolen. Regjeringen har i for liten grad svart på de store utfordringene som finnes der ute. Derfor mener SV at stortingsmeldingen er både tannløs og full av selvfølgeligheter. Vi etterlyser mer forpliktende tiltak. Det er mange fine ord som veldig få kan si seg uenig i.

Regjeringspartiene er nødt til å ta inn over seg, når de endelig legger fram en stortingsmelding om dette, at Barneombudets rapport om temaet for få år siden ble kalt «Uten mål og mening». Barneombudet hevdet at barns rettigheter til god spesialundervisning brytes daglig i Norge. Tilbudet elevene får, er tilfeldig, og det virker heller ikke som man er villig til å finne ut hva barna faktisk lærer. Da må det være som å bite i det sure eplet at opposisjonspartiene finner 49 områder stortingsmeldingen burde vært styrket på.

For SV har det vært særlig viktig å fokusere på å styrke skolens muligheter til å gi tilpasset opplæring og øke skolens spesialpedagogiske kompetanse. Alle barn, unge og voksne skal ha rett til en kvalifisert lærer, uavhengig av hvor de bor, eller hvor i utdanningsløpet de er. Utdanningssektoren har store rekrutteringsproblemer, og disse kan ikke løses gjennom snarveier til lærerkompetanse. Prinsippet om likeverdig opplæring svekkes dersom ikke opplæringen gis av kvalifiserte lærere.

SV er kritisk til å innføre en plikt til å vurdere alle barns norskkunnskaper før skolestart. De barna som har utfordringer som anses som betydningsfulle, før skolestart, skal naturligvis ha rett på god oppfølging, men nøkkelen til å lykkes med godt språkarbeid i barnehagen er tillit – tillit til at de ansatte følger opp barna systematisk – og ikke en rigid plikt til språktesting, slik regjeringen foreslår.

Regjeringen foreslår å flytte 150–200 mill. kr fra Statped over til kommunene og fylkeskommunene over en femårsperiode. Jeg er bekymret for at dette vil svekke tilbudet til de elevene som har størst behov for støtte.

En inkluderende fellesskole skal sikre at alle barn og unge får et godt opplæringstilbud, uavhengig av hvor de bor, og hvilken økonomisk bakgrunn de kommer fra. Samfunnet skal ta ansvar for at alle barn kan gå på en skole der de får tilegnet seg kunnskaper og kan trives. For å oppnå dette er det viktig å fokusere på tidlig innsats overfor barn som har utfordringer i skolehverdagen. Vi kan ikke gi opp et eneste barn!

Med det tar jeg opp SVs forslag i saken.

Solveig Schytz (V) [09:52:11]: Helt siden midten av 1800-tallet har Venstre-folk hatt skole i blodet. Stortingsmeldingen Tett på – tidlig innsats og inkluderende fellesskap i barnehage, skole og SFO og kunnskapsminister Guri Melby viser dette til fulle. For min egen del, som mor til tre barn, har jeg sett hvor viktig en god barnehage og skole kan være. Vi har sikkert alle sett glansen i øynene til et barn som mestrer – som mestrer å lese, regne og opptre foran en forsamling eller å få fyr på et bål. Ingenting er bedre enn det.

Satsingen på skolen generelt i Norge, og denne meldingen spesielt, gjør mer slik mestring mulig. Ved å bygge kompetansen hos barnehagelærere, lærere og andre faggrupper i skolen oppnår vi forbedring. Jeg er takknemlig overfor alle barnehagelærere og lærere, for de gjør verdens viktigste jobb.

For Venstre handler en god skole om at alle barn skal få like muligheter til å lære, til å mestre og til å bygge en grunnvoll for sitt eget liv, så alle kan ta ut sitt potensial. For oss er barnehage og skole de viktigste fellesinstitusjonene vi har i samfunnet. Da Venstre og Johan Sverdrup innførte folkeskoleloven i 1889, var det radikalt. Det la grunnlaget for en felles skole for alle barn. Nå kunne husmannsdatteren sitte på den samme skolebenken som direktørsønnen. Alle barn skal få like muligheter – og det er grunnsteinen i norsk skolepolitikk også i dag. Det betyr allikevel ikke at alt skal være likt i barnehage, skole og SFO; det skal være tilpasset elevens evner og behov.

I denne meldingen pekes det på at kompetanse og fleksibilitet er avgjørende for at barnehagen og skolen skal passe for alle og være for alle. Og signalene i meldingen er klare: Kompetansen skal være der ungene og elevene er. Det skal være et stort og varig kompetanseløft innen spesialpedagogikk, en kompetansesatsing på til sammen 1,5–2 mrd. kr. Fagpersoner med rett kompetanse skal gi spesialpedagogisk hjelp og spesialundervisning. Det tverrfaglige arbeidet i og rundt barnehager og skoler skal styrkes, og det skal arbeides forebyggende og med tidlig innsats. Det skal være et mer likeverdig SFO-tilbud i landet, og det innføres en nasjonal rammeplan for SFO. SFO skal bli billigere, og det skal være gratis SFO for barn med særskilte behov på 5.–7. trinn. Barnehage, skole og SFO skal ha en felles kultur for inkludering. Det skal åpnes for prøveprosjekter med mer fleksibel skolestart for å kunne tilpasse seg elevens modningsnivå. Informasjonsoverføringen mellom barnehage og skole, samt mellom utdanningsnivåene i skolen, skal bli bedre. Vi skal satse på språkvurdering og kartlegging før skolestart for å kunne gi elever et best mulig språktilbud. Og kommunene skal gis en plikt til å følge opp elever som ikke møter opp på grunnskolen.

Venstre mener at disse tiltakene vil kunne gi barn de mulighetene de skal ha i barnehage og i skole. Spesielt håper vi at samarbeidet mellom barnehage og skole, samt tidlig innsats i barnehagen og skolen, skal bidra til at flest mulig får en best mulig start i barnehagen og på skolen – og på livet – for en god oppvekst varer livet ut.

Å satse på barnehagen og skolen handler fortsatt om å gi barn og unge like muligheter. Det handler om at barn som har en mor og en far som av ulike grunner er utenfor arbeidslivet, eller som sliter med sykdom, også skal få gå i barnehage, så deres foreldre også kan få se glansen i øynene til barna sine når de mestrer. Og kampen for at alle barn skal ha en god oppvekst med like muligheter, fortsetter, for akkurat som i 1889 er det fortsatt slik at det er utdanning som virker best for å utjevne forskjeller og for å løfte menneskers liv. Slik sett bærer denne meldingen, Tett på – tidlig innsats og inkluderende fellesskap i barnehage, skole og SFO, med sitt budskap om inkludering, fellesskap og muligheter, arven etter Sverdrup videre.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) [09:56:52]: Tett på – tidlig innsats og inkluderende fellesskap gir viktige føringer for en retning en ønsker skolen skal utvikle seg i. Den viser vei til et samfunn med et utdanningsløp som skal gi muligheter til alle barn, uavhengig av sosial, kulturell, religiøs og språklig bakgrunn, uavhengig av kjønn og kognitive og fysiske variasjoner.

Det er mange utfordringer å ta tak i i norsk utdanningsløp, men ved å lansere nærmere 60 tiltak i denne meldingen søker vi å gjøre vesentlige og viktige forbedringer som kan legge til rette for tettere og mer tilrettelagt oppfølging av barn med ulike behov.

Men det handler ikke bare om antall tiltak, det handler vel så mye om å skape en felles kultur for den enkelte barnehage og skole, for inkludering og tidlig innsats, sånn at kommuner, barnehager, skoler, SFO og støttesystemet jobber i samme retning. Om vi ikke får til en praksisendring, vil vi ikke nå de målene vi har satt oss for barna våre og for alle de ansatte som skaper laget rundt barna.

La meg nevne et par ting. Spesielt synes jeg det i denne sammenhengen er viktig å få satt i gang et arbeid med en nasjonal regulering av skolefritidsordningen. Skolefritidsordningen er i dag preget av altfor store variasjoner med hensyn til både utforming, innhold, målsettinger, pris og ikke minst kvalitet. Med en nasjonal rammeplan for SFO – som en nå legger opp til – må en se på kvalitet, slik at dette blir et sted hvor alle 1.–4.-klassinger som ønsker det, skal kunne delta, bli inkludert, føle mestring og trives på en best mulig måte.

Vi i Kristelig Folkeparti mener SFO-dagen bør ha en pedagogisk ramme – det er ikke først og fremst en oppbevaringsplass – med varierte aktiviteter som er lekpregede, men som også bidrar til læring. En forutsetning for å styrke SFO-tilbudet over hele landet, som regjeringen nå legger opp til, er også å styrke de ansattes kompetanse, samtidig som det sikres et tett samarbeid med skolen og bedre muligheter for videreutdanning for ansatte framover. Kristelig Folkeparti mener det også bør innføres krav til pedagogisk eller barnefaglig kompetanse for lederne i SFO, sånn at vi muliggjør nødvendig pedagogisk veiledning til de øvrige ansatte som jobber med barna. Den nasjonale rammeplanen må i likhet med rammeplanen for barnehage ha støtte- og veiledningsmateriell som sikrer en god implementering. Samtidig mener vi at dette vil ha betydning for både kvalitet og kvalitetssikring av alle barns inkludering og ikke minst opplevelse av å være betydningsfull i et fellesskap etter skoletid.

Begrepet «alle barn» er et inkluderende begrep, men ikke alle universelle tilbud passer for alle. For å sikre tett på, tidlig innsats og inkluderende fellesskap må dette noen ganger tilgjengeliggjøres på ulike måter for å sikre deltakelse for alle. Undersøkelser har nemlig vist at foreldre til barn med særskilte behov oftere etterspør bedre og mer kompetansehevende og habiliterende aktiviteter i SFO enn det de finner i dag, og er opptatt av at tilbud til denne gruppen elever må være bedre tilrettelagte tilbud som sikrer et godt pedagogisk innhold på både gruppe- og individnivå. Dette mener vi i Kristelig Folkeparti må være en del av det kommende arbeidet med en nasjonal rammeplan for SFO.

Opplæringsloven § 9 A-1 fastsetter regler om skolemiljø for de frittstående skolenes skolefritidsordninger. Selv om det er valgfritt for de frittstående skolene hvorvidt de vil etablere et SFO-tilbud eller ikke, er det altså ikke valgfritt om de friskolene som velger å ha SFO, skal følge reglene om skolemiljø. Derfor mener Kristelig Folkeparti det er nødvendig for regjeringen nå – som en nå tar initiativ til – å se videre på hvordan en kan ivareta barn i friskolenes skolefritidsordninger. Vi mener at en i utarbeidelsen av den nasjonale rammeplanen bør gjennomgå dette og tilrettelegge for at det også gjøres gjeldende for de friskolene som ønsker å drive SFO.

Tidlig innsats og inkluderende praksis i barnehager og skoler kan ikke bare vedtas av regjering eller storting. Det handler om å skape kultur og holdninger der barna er. Vi vet at barn i lavinntektsfamilier er jevnt fordelt i offentlige skoler og friskoler. Derfor bør de samme ordningene som gjelder for offentlige skoler, også gjelde for friskolene for framtiden.

Statsråd Guri Melby [10:08:17]: Med denne stortingsmeldingen presenterer regjeringen en politikk som vil bidra til at alle barn og elever får et godt og inkluderende pedagogisk tilbud, uavhengig av bakgrunn og forutsetninger. Regjeringen har de siste årene tatt betydelige grep for at barnehager og skoler skal gi muligheter til alle, og denne meldingen bygger videre på de satsingene.

Det er mye som går i riktig retning i norsk skole og barnehage, men vi har likevel alvorlige utfordringer å ta tak i, og det gjør vi nå. Men det finnes dessverre ingen kvikkfiks på problemet, og en kultur som har bygd seg opp over flere tiår, tar det også veldig mange år å snu. Det er ingen stortingsmelding alene som kan løse dette – vi er nødt til å bygge stein på stein, og denne meldingen lanserer en rekke tiltak som bygger på mange andre tiltak som er gjennomført de siste årene.

Det viktigste vi kan gjøre for å styrke en inkluderende praksis i barnehage og skole, er å bedre kvaliteten på det ordinære tilbudet, det som gis til alle elevene. Da blir lærerne bedre i stand til å fange opp barn og elever tidlig. Vi må bryte ned barrierene mellom det allmennpedagogiske og det spesialpedagogiske. Det vil føre til mindre behov for spesielle ordninger for enkelte barn.

Kompetansen må være der elevene er: tett på. Derfor vil vi styrke og videreutvikle allerede igangsatte kompetanse- og videreutviklingstiltak i skole og barnehage. I denne meldingen varsler vi et stort og varig kompetanseløft på det spesialpedagogiske feltet, både for barnehage, skole, PP-tjenesten og andre tjenester som jobber i laget rundt barna og elevene. Dette skal bidra til at alle kommuner og fylkeskommuner har kompetanse til å fange opp og følge opp alle barn og elever.

For å styrke kompetansen tett på barna og elevene vil regjeringen omdisponere ressurser fra Statped til kompetansehevingstiltak lokalt. Over en tiårsperiode vil dette gi en kompetansesatsing på til sammen 1,5–2 mrd. kr, og det kommer på toppen av en allerede sterk satsing på kompetanse i kommunene.

Vi foreslår også å presisere regelverket for å sikre at fagpersoner med rett kompetanse er de som gir spesialpedagogisk hjelp. I dag er det altfor mange assistenter uten relevant kompetanse som gjennomfører spesialundervisningen, og slik skal det ikke være.

Vi skal også styrke laget rundt barna og etablere et bedre tverrfaglig samarbeid. Det er mange barn og foreldre som i dag blir kasteballer i systemet. Det vil vi endre på. Vi styrker det tverrfaglige arbeidet i og rundt barnehager og skoler og foreslår å harmonisere bestemmelsene om samarbeid for barn og unge i sektorlovene.

PP-tjenesten skal være mer til stede i barnehager og skoler. Tjenesten skal arbeide forebyggende, også med tidlig innsats. Utfordringene skal ikke vokse seg for store før hjelpen kommer. Men landets kommuner og skoler er svært forskjellige, og vi kan risikere å ødelegge mer enn vi forbedrer, dersom vi detaljstyrer hvordan dette skal gjøres i hver eneste kommune.

Vi vil spisse Statpeds mandat, og jeg er helt sikker på at dette gir et bedre tilbud både til de aller mest sårbare elevene, som trenger det mest spissede tilbudet, og til alle de andre elevene som bør fanges opp i det kommunale systemet. For å sikre en god og forsvarlig prosess vil endringene i Statped skje over en femårsperiode.

Jeg mener det er riktig å bygge kompetansen der barna og elevene er. De som er tett på barna i det daglige, må ha kompetanse til å oppdage hvilke behov de har, og raskt tilrettelegge for et pedagogisk tilbud.

Så vil jeg si litt om SFO. SFO er en viktig arena for inkludering og sosial utjevning. Regjeringen ønsker et mer likeverdig SFO-tilbud i landet, og vi innfører med denne meldingen en nasjonal rammeplan for SFO, som selvsagt skal ha rom for lokale variasjoner. Vi innfører også moderasjonsordninger og gratis SFO for barn med særskilte behov på 5.–7. trinn.

Det er nødvendig at vi bygger en felles kultur for inkludering. Vi må alle sammen ha samme mål for øye – at alle barn og elever får det beste utgangspunktet for å trives, utvikle seg, lære og mestre. Meldingen viser at det er mange kommuner som faktisk har lyktes med det, men å få med flere krever en holdningsendring. Det krever klare mål og en systematisk innsats på alle nivåer i kommunen.

Det å si at det faktisk er kommunene som er nødt til å gjøre jobben, er ingen ansvarsfraskrivelse. Det handler om å plassere ansvaret der det hører hjemme, og det handler også om å vise tillit til kommunene, for svært mange av dem gjør en utrolig god jobb på dette området.

Alle som har jobbet med skolepolitikk, vet at det tar tid. Vi må være tålmodige, og vi må tørre å la tiltakene virke før vi snur. Vi må være forberedt på at det tar tid å få til de omfattende endringene vi ønsker, og det er like mye holdningsendringer og endringer av praksis som må til som økte ressurser.

Aud Hove (Sp) [10:26:19]: Stortingsmeldinga har gode intensjonar, og Senterpartiet støttar mykje av innhaldet. Tidleg innsats og tett på er eit godt utgangspunkt, og det ein skal bli god på, må ein trene på. Det å sikre overgangane mellom ulike utdanningsnivå er viktig, det krev kunnskap og koordinering, og dei som skal leggje til rette for dette og gjennomføre det, treng tid og ressursar.

Det står at meldinga fyrst og fremst handlar om barnehagar, grunnskule og SFO, men at fleire tiltak også gjeld vidaregåande opplæring. Støttesystem som samarbeider med barnehagar og skular, er også omfatta av meldinga, og meldinga vil ha betyding for vaksne med rett til opplæring – altså eit breitt felt.

Men det meldinga ikkje seier noko om, er kven som skal finansiere dette. Komiteens medlemmer frå Høgre, Venstre og Kristeleg Folkeparti peikar på at det har vore satsa betydeleg med budsjettmidlar dei seinare åra på å styrkje tidleg innsats og kvaliteten i barnehage og opplæringsløpet. Der peikar dei på mange tiltak med gode intensjonar, men som ikkje på langt nær har vore fullfinansierte for kommunane, f.eks. bemannings- og pedagognorm i barnehagar, innføring av lærarnorm og gratis kjernetid i barnehagar – som sagt: gode intensjonar, men det har også ein pris.

Det blir av dei same medlemmene peika på at

«det er avgjørende at også kommunene tar ansvar for å sikre at barnehagene og skolene har tilstrekkelig kompetanse og kultur til å skape inkluderende fellesskap».

Dette trur – og veit – eg at kommunane jobbar med kvar dag.

Det er i stortingsmeldinga føreslått over 60 konkrete tiltak som skal bidra til ein styrkt tidleg innsats, men ut av ingenting blir det ikkje noko. Om det ikkje følgjer med ressursar, kva skal då kommunane prioritere bort? Det er dessverre gjennomgåande i heile meldinga at ansvaret blir lagt over på andre, spesielt kommunane. Vi i Senterpartiet har i forslag til alternativt budsjett sett av midlar til kommunane for å løyse desse oppgåvene, og meiner at det støtt skal følgje midlar med nye oppgåver. Det forventar vi at regjeringa òg vil gjere, slik at vi får tidleg innsats tett på.

Mathilde Tybring-Gjedde (H) [10:29:04]: Høyres desidert viktigste hovedsak har vært tidlig innsats, og det er ikke tilfeldig. Vi vet at små kunnskapshull vokser seg store, at PP-tjenesten bruker veldig mye tid på sakkyndig arbeid, og at for mange elever med særskilte behov får oppfølging av ufaglærte assistenter, og de møtes også med for lave forventninger. Det å forvente for lite av folk er grunnleggende usosialt.

Nordahl-utvalget og barneombudet er krystallklare: Skal vi klare å få kompetansen flyttet inn i klasserommene til de barna som trenger det, kan vi ikke lappe videre på dagens system, som jeg opplever at enkelte i denne salen tar til orde for. Det trengs endringer i kultur, i struktur og ikke minst i kompetanse. Med denne stortingsmeldingen er vi ikke helt i mål, og det er det heller ingen som påstår, men vi vedtar noen viktige og større grep for å endre systemet: Vi strammer inn regelverket for å sikre at flere barn får oppfølging av ansatte med spesialpedagogisk kompetanse, Statped rendyrkes som et støttesystem, samtidig som man legger opp til et varig, omfattende kompetanseløft for kommuner og fylkeskommuner.

Jeg må si at jeg er ganske overrasket over at Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet i dag går imot noen av de viktige, mer strukturelle endringene og grepene i denne meldingen, og at særlig saksordføreren og Arbeiderpartiet legger seg på et såpass polemisk nivå fra denne talerstolen, særlig når de selv viser til en del tiltak der deres egne tiltak hovedsakelig ber regjeringen vurdere, utrede eller lage plan for å nå gode formål. Det er ikke veldig konkret det heller, snarere tvert imot. Det svarer ikke på de utfordringene som vi vet vi har i dagens skole.

Jeg vil avslutte med å nevne et par tiltak som jeg er veldig glad for at vi i dag forhåpentligvis vedtar. Det ene er plikt til å vurdere – ikke kartlegge, men vurdere – alle barns språk før skolestart. Jeg har besøkt mange skoler i min egen by, Oslo, som oppdager at nesten halvparten av elevene trenger særskilt norskopplæring til tross for at veldig få av dem fikk med seg en språklig bekymringsmelding fra barnehagen. Språkarbeidet er altfor varierende, og det er veldig alvorlig når vi vet at barns språk er viktig for læring og deltakelse i lek.

Det andre jeg vil nevne, er utvidelse av oppfølgingsordningen, slik at flere kommuner og fylkeskommuner som har svake resultater og trenger hjelp, kan få det også innenfor det spesialpedagogiske området. Her virker det som om Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet har en ideologisk motstand mot at man overhodet kan si at noen kommuner har svake resultater og trenger veiledning. Det mener jeg er å stikke hodet i sanden. Spørsmålet bør være hvordan de kan få bistand på best mulig måte.

Dette er ingen kvikkfiks, men med denne meldingen tar vi nå noen viktige skritt i riktig retning, og det er bra for barna.

Hanne Dyveke Søttar (FrP) [10:32:20]: Alle vet hvor forskjellige barn kan være. Det er jo til og med søsken som kan være så ulike at man spekulerer på om de har samme foreldre. Disse ulikhetene hos barna er viktig å ta vare på, for det er disse ulikhetene som skaper disse ulike og unike barna, ungdommene og voksne resten av livet.

For Fremskrittspartiet er det viktig at man ser hver enkelt. Det er også viktig at den enkelte får den oppfølgingen de trenger, og at det er barnehagen og skolen som skal tilpasse seg barna, ikke omvendt. Barna skal få lov til å utvikle seg, de skal lære og mestre, uansett bakgrunn, forutsetninger eller behov. Derfor er det så viktig med tidlig innsats, og at man får et inkluderende fellesskap i barnehage, skole og SFO, slik denne stortingsmeldingen legger opp til. En god oppstart i en dyktig barnehage har stor betydning for ferden videre.

Stortingsmeldingen dekker mange områder, og det er også veldig viktig å få til ordninger som gjør at de forskjellige områdene kan snakke med hverandre, altså at barnehagen snakker med grunnskolen, at grunnskolen snakker med videregående skole, slik at de som starter i barnehagen, skal føle seg verdsatt og ivaretatt gjennom hele opplæringsløpet til de er ferdige, i hvert fall på videregående.

Meldingen legger jo også opp til at man må se på hver enkelt, slik at hver enkelt elev får bedre utbytte av den læringen, og da synes jeg det er veldig bra at det legges opp til at kommunene selv skal få prøve ut flere modeller på dette området med fleksibel skolestart. For man må jo tenke på at barna skal være mottakelige for den læringen de får, og da vil også språket være viktig. Det gjelder barn i barnehagen, men spesielt når de skal begynne på skolen. Da må det være en forutsetning at de kan språket såpass godt at de får utbytte av undervisningen. På den andre siden er det også viktig å få til en enda bedre spesialundervisning, som er tilpasset hvert enkelt barn.

I dag er det fortsatt noen kvalitetsforskjeller på de ulike områdene som meldingen dekker. Kvaliteten har jo løftet seg mye de siste årene, men det er viktig at vi ikke stopper det kompetanseløftet som vi har startet.

Stortingsmeldingen inneholder heldigvis en rekke forslag som vi i Fremskrittspartiet har jobbet for i mange år, og vi støtter derfor i all hovedsak opp om intensjonene og forslagene til tiltak som meldingen legger opp til.

Turid Kristensen (H) [10:35:27]: Denne stortingsmeldingen inneholder mange tiltak som vil gi en bedre skole, der flere elever får mulighet til

• å utvikle sine evner og kunnskaper best mulig

• å oppleve mestring, inkludering og få en god skolehverdag, og

• å kunne fullføre grunnskolen på en god måte.

Det stilles stadig strengere krav til formell kompetanse i arbeidslivet, og de som ikke fullfører videregående skole, står i fare for å falle utenfor. Jeg vil derfor snakke litt om betydningen av å ha et godt, likeverdig tilbud ved alle grunnskoler i hele landet, til alle elever, som en forutsetning for at vi skal klare å nå målsettingen om at flere skal klare å fullføre videregående skole.

I dag begynner de aller fleste elevene på videregående skole etter ungdomsskolen, og for de fleste er det noe de ser fram til å begynne på. Likevel kan overgangen være vanskelig for noen, og derfor er det viktig at vi har gode tiltak i denne meldingen som nettopp vil kunne gjøre overgangen lettere og bedre.

Det er dessverre for mange som går videre med altfor dårlige faglige ferdigheter. Tall fra SSB viser at av de elevene som har under 3 i snitt fra ungdomsskolen, står nesten halvparten i fare for å falle fra. Det er derfor behov for at flere ungdommer står bedre faglig rustet før de begynner på videregående skole. Det betyr at ikke minst en god, tilpasset og inkluderende undervisning er noe av det viktigste vi kan satse på for å bidra til det.

Dessverre er det også sånn at det ved mange skoler synes å ha etablert seg en fritakskultur for mange elever, ikke minst elever med ulike funksjonsnedsettelser. Tilbakemeldinger fra flere organisasjoner, bl.a. Blindeforbundet og Unge funksjonshemmede, viser at skoler i altfor stor grad fritar for fag, og også kan utøve et press både på elever og foreldre for å godta fritak – selv om de egentlig ikke ønsker det, og selv om de mener at en godt tilpasset undervisning, som de har krav på, ville kunne ha gjort at eleven kunne ha tatt faget.

Jeg er enig med representantene fra både Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV når de sier at fritak fra læreplanene også kan bety fritak fra å lære. Å frita elever fra fag på denne måten er å gjøre dem en bjørnetjeneste og gir dem et dårligere utgangspunkt.

Denne stortingsmeldingen gir et godt grunnlag for at flere skal klare å fullføre videregående skole. Jeg ser likevel veldig fram til at stortingsmeldingen om videregående skole blir lagt fram våren 2021, både fordi vi kan bygge på tiltakene i denne meldingen og – ikke minst – fordi vi kan jobbe videre med enda flere tiltak som kan sørge for at flere kan fullføre. Vi må nå målet om at ni av ti skal fullføre innen 2030, og Høyres mål er at minst 5 000 flere elever skal kunne gjennomføre videregående skole hvert år innen 2025.

Jorodd Asphjell (A) [10:38:46]: Vi er midt i en koronakrise, der barnehager og skoler som har vært stengt siden 12. mars, skal åpnes forsiktig framover, med tilpassede åpningstider, opplæringstilbud, lek osv. Mange har mistet viktig kunnskap og undervisning i ukene som har gått, kanskje spesielt barn og unge som har behov for et tett oppfølgingsopplegg knyttet til undervisning m.m.

For Arbeiderpartiet er det avgjørende at vi har barnehager, skoler og SFO som gir et pedagogisk tilbud som inkluderer absolutt alle som går der, uavhengig av sosial bakgrunn. Det å bli verdsatt handler om å bli sett, det handler om å bli hørt, og det handler om å bli forstått. Framtidig vekst ligger i oppveksten, og da er tidlig innsats avgjørende for at alle skal lykkes og føle at de er en del av samfunnet.

Skal vi endre praksis, er vi avhengig av at regjeringen i kommende statsbudsjett og i revidert statsbudsjett setter av nok ressurser til det denne meldingen handler om – tidlig innsats og tettere oppfølging. Da må kommuner og fylkeskommuner, som har det reelle ansvaret som skoleeiere, ha budsjett og økonomi til å kunne gjøre de prioriteringene som det her pekes på. Det er ikke nok å legge fram en stortingsmelding med fagre ord, det må følge midler med som gjør at disse prioriteringene kan følges opp. En av de viktigste prioriteringene er å styrke kommunenes økonomi framover.

Arbeiderpartiet har 35 forslag til å bedre denne stortingsmeldingen i dag, forslag som gir en betydelig bedre prioritering. Jeg skal ikke nevne alle de 35 forslagene, men jeg vil trekke fram ett forslag som Arbeiderpartiet står bak alene, og det er forslag nr. 35 d, som er viktigere enn noen gang: «en styrking av studentenes, lærerutdanningenes og praksisskolenes kompetanse i bruk av digitale verktøy og digitale læringsmetoder». Tiden vi er inne i nå, viser at det virkelig er behov for å styrke både kompetanse og ressurser, å styrke dette arbeidet.

Arbeiderpartiet vil ha styrking av tidlig innsats, slik at alle som går i barnehage og skole, får en god oppfølging, uavhengig av sosial, språklig og kulturell bakgrunn, av kjønn og kognitive og fysiske ferdigheter. På den måten styrker vi de aller svakeste i samfunnet.

Torstein Tvedt Solberg (A) [10:41:59]: Det har vært en interessant debatt å følge. Dette skulle jo være diskusjonen etter seks års arbeid, konklusjonen etter regjeringas viktige arbeid, og det kan ikke karakteriseres som noe annet enn et mageplask fra regjeringa. Når Høyre i tillegg beskylder meg for å være polemisk når jeg målbærer den enorme skuffelsen som er der ute over den mangelfulle meldinga som er lagt fram, er det på en måte toppen av kransekaka. Jeg oppfordrer regjeringspartiene til igjen å bla igjennom og lese svarene vi fikk på høringen, lytte til fagfolkene og kanskje igjen bla igjennom de rapportene som en har bestilt.

Vi i opposisjonen har i hvert fall gjort vår del av jobben og lagt fram en hel haug med forslag som svarer på de utfordringene som kunne gjort en forskjell, som f.eks. kunne fått PPT mer ut i skolen, kunne gjort noe med AKS, kunne fått til noe mer offensivt innenfor universell utforming og kunne fått til noe bedre i overgangen mellom ungdomsskole og videregående. De blir dessverre stemt ned.

Det mest konkrete regjeringa gjør, er å vingeklippe Statped. Her kommer en med et enormt kutt. En overfører en oppgave til kommunene. Det som overrasker meg litt, er at statsråden heller ikke i sitt innlegg eller i replikkordskiftet kunne bringe til torgs noen nyhet om hvordan dette store kommunale kompetanseløftet skal bli. Meldinga ble lagt fram i november, nå skriver vi april, og det er ingenting nytt å melde fra regjeringa om hvordan dette enorme løftet skal bli. Det betyr at det er ikke annet enn et luftslott. Det er ikke noen konkrete forslag, annet enn en ny oppgave som gis kommunene som de nå må løse innenfor det samme budsjettet.

Representanten Gudmundsen fra Høyre viste til at det skal komme mer forskning. Jeg vil minne representanten om at det ikke er mangel på forskning på dette området som har vært problemet, men ressurser og tid til å hjelpe den enkelte elev.

Jeg er enig i at en stortingsmelding med fine ord kan være bra. Jeg er ikke uenig i det Grøvan fra Kristelig Folkeparti tar opp om at kultur også er viktig, men vi forventer i oppfølgingen at regjeringa tar sin del av ansvaret, følger opp i statsbudsjettet og ikke minst passer på at det faktisk blir endringer der ute.

Vi kommer i hvert fall til å følge med i fortsettelsen, for det er lite i det som regjeringa nå legger fram og foreslår, som tyder på at det kommer til å bli noen endring der ute i skolene. Vi kommer i hvert fall til å følge med og passe på.

Mona Fagerås (SV) [10:44:44]: Det var representanten Mathilde Tybring-Gjedde som fikk meg til å ta ordet igjen, og hennes beklagelse over at de rød-grønne ikke vil utvide oppfølgingsordningen for skoler med svake resultater, som regjeringen innførte i 2017.

I utgangspunktet er det positivt at kommuner kan få veiledning og støtte til kvalitetsutviklingsarbeidet, men jeg mener veldig sterkt at grunnlaget for å rangere skoler ut fra kvalitet ikke er hensiktsmessig. Verken grunnskolepoeng, resultater på nasjonale prøver eller svarene i elevundersøkelsene kan uttrykke kvalitetsforskjellen mellom skolene eller kvaliteten ved den enkelte skole.

Jeg har selv jobbet som skoleleder, og da resultatene på nasjonale prøver kom, visste både jeg, mine teamledere og lærerne på skolen hvorfor resultatene ble sånn som de ble. Det handlet kanskje om en klassesammensetning hvor mange hadde krav på spesialundervisning. Det handlet kanskje om at elevene hadde hatt veldig stor utskifting av lærere på grunn av sykdom, eller andre ting. Og når vi hadde gode resultater, handlet det kanskje om det motsatte.

Jeg tror at lærere og skoleledere lokalt vet hvilke tiltak som er nødvendige for å heve kvaliteten og imøtekomme elevenes behov i læringsarbeidet. Derfor bør skolene først og fremst få tillit og tilstrekkelige ressurser til å sette inn de nødvendige kvalitetstiltakene og organisere skolen i tråd med de lokale behovene, framfor å sette skolene under administrasjon og bruke masse ressurser på nasjonale veiledningsordninger.

Statsråd Guri Melby [10:46:55]: Først vil jeg bare korrigere et par ting som har blitt sagt. Representanten Arnstad var inne på dette med evaluering av seksårsreformen. Det er ikke riktig at det er først nå man har utlyst et oppdrag om det. Det ble gjort allerede i 2019, men det var ingen som svarte på det oppdraget i særlig grad, derfor har man vært nødt til å utlyse det på nytt. Men vi har jo innhentet en god del kunnskap om hvordan seksårsreformen har fungert, og den har man bl.a. brukt når man har utformet de nye læreplanene i fagfornyelsen. Det har vært viktig for de gruppene som har jobbet med den.

Så peker representanten Fagerås på noe hun kaller for rangering, som jeg tror hun knytter til den måten man følger opp de kommunene som ikke gjør det så bra på. Stortingsmeldingen beskriver veldig tydelig at de kommunene som opplever å få hjelp og støtte bl.a. fra veilederkorpset, opplever dette som noe som er veldig positivt, noe som er bra. Så det at det skal være negativt at staten gjennom ulike faginstanser trår til og hjelper de kommunene som opplever at de ikke lykkes, synes jeg er vanskelig å forstå.

Det har blitt etterlyst litt mer presisering av hva dette kompetanseløftet skal bestå av, så jeg tenkte jeg skulle si litt mer om det. Selv om jeg mener at representanten Tvedt Solberg er i overkant polemisk, skal jeg gi ham delvis rett i én ting: På enkelte områder skulle jeg ønske at vi kunne vært enda mer konkret i meldingen enn det vi er. Litt av grunnen til det er at jeg mener det har vært mange tiår der vi har vært altfor dårlige på å innhente kunnskap om hva som fungerer og ikke i norsk skole. Det har vært for lite forskning, det har vært for lite følgeforskning på de tiltakene man har satt i verk.

Vi har brukt store ressurser på en spesialundervisning som mange steder har vist seg ikke å ha effekt, kanskje til og med å ha negativ effekt. Men siden vi da ikke har vært flinke nok til å innhente kunnskap om det, er det også vanskelig å peke direkte på akkurat hvilke tiltak det er som skal greie å snu på det. Så en viktig del av denne meldingen er faktisk også å fortsette arbeidet med forskning og kunnskap, og det at vi oppretter et eget senter for spesialpedagogikk, er et viktig tiltak som jeg tror ikke har vært omtalt i debatten foreløpig.

Et viktig poeng er at dette kompetanseløftet er nødt til å bygge på de satsingene vi allerede har, bl.a. gjennom den desentraliserte kompetansehevingen. Så er det også nødt til å bygge på lokale analyser og vurderinger av eksisterende kompetanse og kompetansebehov i kommunene. Her vil det være svært forskjellige behov i ulike kommuner for hva de trenger av kompetanseheving for å greie å nå de målene vi har satt.

Dette arbeidet starter allerede nå i høst. Vi har flyttet 25 mill. kr allerede nå fra Statped til dette arbeidet, og overføringen av ressurser vil skje gradvis, over en femårsperiode. Det vil også sikre at vi ikke plutselig mister noen av de ressursene som Statped sitter på, men at vi gradvis overfører den kompetansen som i dag er i Statped, ut i kommunene, ut i fylkeskommunene – tett på elevene.

Kent Gudmundsen (H) [10:50:05]: Det som fikk meg til å ta ordet, var at jeg synes representanten Tvedt Solberg var litt i overkant polemisk.

Nå synes jeg egentlig statsråden gikk ganske godt gjennom en del av mine poeng i sitt siste innlegg her, men det som jeg synes det er litt greit å understreke fra min side, og fra regjeringspartienes side, er at dette er et arbeid som vil pågå over lang tid. Vi har allerede kommet godt i gang med det, mener jeg, gjennom den rekken med tiltak vi har iverksatt siden vi tiltrådte i 2013. Det har vært mange satsinger som har gått nettopp på å styrke – en tettere oppfølging, en høyere kompetanse ute i førstelinjen og en omorganisering som gjør at vi får ressursene til å nå ungene våre.

Vi har vært veldig opptatt av kunnskap, så når jeg hører representanten Tvedt Solberg si at problemet ikke er forskning – vel, forskning er det faktisk veldig viktig at vi jobber kontinuerlig med. Vi kan ikke lene oss tilbake i stolen og si at nå vet vi alt. Det mener jeg vil være en ekstremt passiv holdning i et saksfelt som er svært sammensatt og komplekst. Jeg tenker at det at vi nå foreslår – og skal opprette – et nasjonalt kompetansesenter, nettopp vil være med på å drive videreutvikling, både med de spissede tjenestene som Statped skal ivareta, og også for å bidra med å understøtte førstelinjen, som kommunene skal ivareta.

Det er sånn at når man går opposisjonens forslag nærmere etter i sømmene, er det – med respekt å melde – veldig mye luftslott der også. Det er veldig mange av forslagene som går på at man skal nedsette utvalg, man ber regjeringen komme tilbake med vurderinger og forslag. Man utsetter altså med andre ord veldig mye, man er veldig lite konkret. Jeg tenker også at det er litt merkelig at man f.eks. foreslår ting som allerede ligger i stortingsmeldingen, og så later man som om det er ny politikk, f.eks. overganger, som er et av de første forslagene fra Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet, som allerede er en del av regjeringens politikk.

Poenget mitt er at dette er et viktig, omfattende arbeid som vi er godt i gang med. Denne meldingen vil sette i verk en rekke nye tiltak som er viktige grep for at vi skal greie å styrke førstelinjen, at vi skal få spisset de tjenestene som er viktige for de ulike elevgruppene. Så skjønner jeg godt at det vil være usikkerhet i all form for omstilling for dem som er berørt, men målet er det ingen tvil om: Dette skal bli bedre for barna. Vi skal være med på å løfte norsk skole. Vi er selvfølgelig opptatt av at det jobbes videre med dette, sånn at vi kan bli enda bedre. For målet er en best mulig skole og undervisning for ungene våre.

Torstein Tvedt Solberg (A) [10:53:17]: Jeg ble beskyldt for å være polemisk. Jeg mener en så stor stortingsmelding fortjener litt debatt og fortjener litt uenighet.

Til det siste som representanten Gudmundsen sier: Jeg synes det er merkelig at en er så fornøyd med å legge ned et nasjonalt kompetansemiljø i Statped, og så samtidig opprette – med mindre budsjett – et nytt nasjonalt forskningssenter som skal se på noe av det samme, og tro at det liksom løser det. Jeg tror ikke en bør være overrasket over at en ikke får bred støtte når en gjør det på en så merkelig måte, uten noe særlig mål og mening.

Jeg tok først og fremst ordet for å utfordre statsråden litt mer på dette kompetanseløftet. For i stortingsmeldingen står det noe, hvor komiteen var usikker på hva statsråden mente og stilte spørsmål til daværende kunnskapsminister Skei Grande om dette. Vedlagt innstillingen ligger svarene på de spørsmålene, og der understreker statsråden at departementet samarbeider med KS og Utdanningsdirektoratet om nærmere innretning av kompetanseløftet, og der skriver statsråden: «Etter planen skal dette besluttes innen sommeren.» Dette er altså dette nye kompetanseløftet. I det som statsråden nå svarer, er det ingenting som tilsier at det skal komme noe nytt, og det høres urovekkende ut at en skal basere disse tingene på DeKomp, som en allerede vet fungerer dårlig. Sånn sett ville det vært nyttig om statsråden kunne sagt om en fortsatt er etter planen som beskrevet, at en skal komme på plass med dette kompetanseløftet, og at en beslutning skal foreligge innen sommeren på denne nye ordningen, for det har jeg ikke fått noe svar på til nå.

Mathilde Tybring-Gjedde (H) [10:55:19]: Jeg skal prøve å være kort, men jeg må bare kommentere det representanten Fagerås kom med i sitt siste innlegg. Hun viste til egne erfaringer med nasjonale prøver og sa at når hun fikk dårlige resultater, visste hun at det enten var fordi de kanskje hadde feil elevsammensetting, at det var mange som trengte spesialpedagogisk hjelp, eller at det hadde vært mye utskifting av lærere. Men hele poenget med denne debatten er at det er ikke uunngåelig, hvis man har elever som trenger spesialpedagogisk hjelp, at de lærer å lese, skrive og regne og klarer å følge kompetansemålene. Man får de elevene man får, og så er det skolens oppgave å hjelpe dem best mulig og faktisk klare å løfte dem. Og for de skolene som klarer det, gjennom at man på nasjonale prøver over flere år ser at de klarer å løfte flere elever, er det et tegn på at de har jobbet godt med god kvalitetsutvikling. Det er ikke slik at man kan bortforklare resultater år etter år med alle mulige praktiske utfordringer. Til slutt handler det om hva man klarer å få til i klasserommet, hva slags støttesystem vi som politikere klarer å gi skolene, slik at de faktisk har riktig kompetanse, og at man kanskje også klarer å være kritisk til egen praksis.

Jeg tror det er veldig mange skoler og lærere der ute som faktisk er ydmyke – vi prøver så godt vi kan, vi lærer av hverandre, vi endrer undervisningsformen, og vi klarer å hjelpe flere. Det er den villigheten til å være kritisk til egen praksis på hele det spesialpedagogiske feltet som kommer til å være avgjørende. Det å tenke at man har de elevene man har, at det ikke er uunngåelig at de skal kunne lære, handler om å ha høye forventninger til elevene.

Jeg vil bare avslutte med det, for det som på en måte gjør mest vondt, er å snakke med de elevene som har fått vedtak om spesialundervisning, som forteller at de opplever at de ble stigmatisert, ekskludert, tatt ut av klasserommet, og at det var lave forventninger til at de kunne mestre. Ofte er det barmhjertighet i det – man ønsker ikke at noen skal oppleve at de ikke klarer noe. Problemet er at det kjenner de på allikevel, og vår oppgave er da å være tydelig på at alle elever kan lære å lese, skrive og regne. Og i de kommunene som har utfordringer med det over tid – ja, rangering er jeg ikke interessert i – må de i hvert fall få oppfølging og hjelp, for alle elever, uansett hvor de bor, skal kunne klare å mestre skolens opplæringsformål. Jeg må bare understreke det, for jeg ble nesten litt frustrert på vegne av politikere i denne debatten. Det skal ikke være slik at om man får vedtak om spesialundervisning, kan man ikke klare å mestre skolen. Tvert imot – og det er det vi skal sikre gjennom denne meldingen, som bygger på alt annet vi har gjort de siste seks årene.

Statsråd Guri Melby [10:58:10]: Jeg fikk et par utfordringer fra representanten Tvedt Solberg, som jeg tenkte jeg skulle svare ut.

For det første er det riktig at min forgjenger svarte at man skulle vedta en plan for dette før sommeren, og det står vi fortsatt ved. Den planen skal komme, så det kan representanten føle seg trygg på. Men det vil være på et overordnet nivå. Det må fortsatt utarbeides detaljer i dette, sammen med bl.a. KS og alle de andre aktørene som er så viktige for at vi skal lykkes med dette.

Representanten slengte med en kommentar om at Dekomp, som fungerer dårlig, var et dårlig sted å putte denne satsingen. For det første handler ikke dette om å putte en satsing inn i Dekomp, men det handler om å bygge på de systemene vi allerede har bygd for kompetanseheving de siste årene. I år bruker vi 230 mill. kr på denne ordningen, som har vært et viktig grep for å flytte ressursene nettopp fra sentraliserte ordninger som bygger på en slags tro på at alle har akkurat det samme behovet rundt omkring i hele landet, ned til ordninger der kommuner og fylkeskommuner faktisk kan etterspørre kompetanseheving ut fra hva som er deres behov, hva de trenger hjelp til. De aller fleste aktørene som er med i denne ordningen, de fleste kommunene, rapporterer at dette er et veldig nyskapende og engasjerende arbeid, som gir godt partnerskap mellom universiteter, høyskoler og skoleeiere, og at det har skjedd en god utvikling i dette arbeidet mange steder i landet. Men det er selvsagt ikke alt som fungerer perfekt, og det er selvsagt behov for å samordne ordningene for barnehager og skoler, og det er behov for langsiktighet og forutsigbarhet for universiteter og høyskoler, slik at de kan bygge opp sin kapasitet og sin kompetanse for faktisk å kunne tilby det som kommunene og fylkeskommunene etterspør.

Det er alltid en fare for at de barnehagene og skolene som har størst behov for kvalitetsutvikling, ikke greier å etterspørre de tjenestene de faktisk trenger. Vi er nødt til å sikre at de faktisk blir med på denne kompetansehevingen som vi gir over hele landet.

Når jeg nå først har ordet, har jeg også lyst til å si at de siste ukene har vel uten tvil vist veldig mange av oss hva skole betyr – og ikke minst for de elevene som trenger det aller mest. Jeg føler meg trygg på at tiltakene i denne meldingen vil hjelpe oss veldig mange skritt på veien mot at alle barn møter en skole der de blir tatt på alvor, der de får hjelp til å løse de utfordringene de har. Men det finnes ingen kvikkfiks. Vi må være tålmodige, vi må ha is i magen, og vi må la tiltakene virke over tid.