Dag Terje Andersen (A) [12:07:20 ] (komiteens leder og ordfører
for saken): Vi har til behandling et forslag om endring i Grunnloven
§ 49 første ledd annet punktum. Forslaget lyder:
«Delegering og videre delegering
av lovgivningsmakt kan skje til norske offentlige organer.»
Det er bare et
mindretall, representert ved Senterpartiet, som anbefaler at forslaget
bifalles.
Jeg har lyst til
å ta utgangspunkt i at etter en diskusjon i komiteen ba en enstemmig
komité statsministeren om å redegjøre for hvilke forskrifter som
er vedtatt av andre enn departementene. Med utgangspunkt i det er
den delen av forslaget noe det er grunn til å ha oppmerksomhet på,
ikke nødvendigvis ved en grunnlovsendring, men ved å sikre oss når
det gjelder at den delen av utformingen av noe som faktisk får lovkraft,
utøves av andre enn politisk valgte. Det som viste seg da vi hadde
den saken til behandling hos oss, var bl.a. at det tok veldig lang
tid før statsministeren kunne svare, rett og slett fordi det var
mye informasjon og mange steder å hente informasjon. Jeg tror det
er en samlet komité som er enige om at dette er et tankekors, som
for så vidt også kan være tema i neste sak, som handler om statsrådets protokoller,
der Stortinget også kan kontrollere forskriftsutøvelsen til regjeringa.
Det er det grunn til å ha oppmerksomhet på. Det er grunn til å ha
oppmerksomhet rundt dette når vi som stortingsrepresentanter får spørsmål
der ute i virkeligheten, som: Hvordan i all verden kan dere ha funnet
på dette? Det er veldig mange eksempler på at det har ikke vi noe
greie på at vi har funnet på, for det er en eller annen forskrift
som er utformet veldig langt fra også regjeringskontorene noen ganger. Så
det er grunn til å ha dette i fokus.
La meg legge til:
Da vi fikk den lista, var de aller fleste av forskriftene helt uproblematiske
i demokratisk og politisk forstand, for det gjelder mange teknikaliteter, f.eks.
Fiskeridirektoratets anledning til å utforme regler for torskefiske
og andre fiskerier, altså tekniske ting som blir regulert gjennom
forskrifter. Slik må vi ha det i samfunnet vårt, men vi må samtidig
ha mulighet for å kunne ha den demokratiske kontrollen at de forskriftene
hviler på politiske vedtak og har nødvendig lovhjemmel – bare så
det er sagt.
Når det allikevel
er klart flertall mot å bifalle forslaget, tror jeg at det for de
fleste er ut fra bl.a. noen av de eksemplene det blir vist til av
forslagsstillerne. ISO-sertifisering er ett eksempel. Særlig når
det gjelder det som går på at det ikke skal kunne være mulighet
for internasjonale organer til å lage fellesstandarder for f.eks.
Europa – jeg tror nok det er der noe av grunnlaget for forslaget
ligger, og ISO-standard er nevnt som et eksempel – ja, da skal vi
tenke oss veldig godt om. Nettopp det at vi gjennom internasjonalt
arbeid har mulighet til å ha kvalitetsstandarder som sertifiserer
miljøvirksomheten til bedrifter gjennom ISO-standard eller andre
deler av det mangfoldige ISO-standardsystemet, oppfatter vi faktisk som
et gode. Hvis jeg skulle finne på å kjøpe meg en lampe i Sverige,
kan jeg sjekke hvilken IP-standard den lampa har, fordi jeg vet
at en har den samme IP-standarden. Det er en fordel. Dette er bare
et par små, konkrete eksempler på at vi i noen sammenhenger, bl.a.
av hensyn til kundenes informasjonsbehov og sikkerhet for kvalitet
på varer de kjøper, har behov for å ha den typen internasjonale
avtaler.
Så vil jeg til
slutt legge til: Det virker litt som om dette forslaget er ment
å sette bom for eller vanskeliggjøre internasjonalt samarbeid. Min
oppfatning er at vi lever i en tid der det ikke er behov for mindre
internasjonalt samarbeid. Ikke minst et land som Norge, som er svært avhengig
av å kunne selge ut av landet, har stor fordel av å kunne ha standardiserte
beskrivelser på sine produkter, som gjør at de kan være tilgjengelige
på markeder også utenfor Norge.
Det er altså et
klart flertall i komiteen som anbefaler at forslaget ikke bifalles.
Jeg regner med at mindretallet sjøl begrunner sitt forslag.
Nils T. Bjørke (Sp) [12:12:30 ] : Eg viser til det fyrste innlegget
frå leiaren av komiteen. Det er som sagt slik at fleirtalet i komiteen
viser forståing for bekymringa for den aukande delegeringa av fullmakter
som ein har, og så prøver ein å laga nokre utfordringar på at me
er nøydde til å ha eit europeisk samarbeid og eit internasjonalt
samarbeid. Det er klart me skal ha eit internasjonalt samarbeid,
men spørsmålet er kven det er som skal vedta dei norske lovene.
Eg ser at fleirtalet
i komiteen meiner det er eit problem at det er ei stadig aukande
delegering til lågare nivå, men som i saka om statssekretærar, ser
ein utfordringa, men vil ikkje gjera noko med det. Det er det som
er synd.
For Senterpartiet
er grunngjevinga for forslaget todelt. For det fyrste: Det føreslåtte
tillegget kodifiserer ein over lang tid etablert praksis. Trass
i den opphavlege tredelinga av makta vert Kongen og regjeringa tildelte
oppgåver som materielt sett er lovgjeving. Delegering av lovgjevingskompetanse,
som i utgangspunktet var avgrensa til utfyllande reglar og reglar
om framgangsmåte, har etter kvart vorte utvida til òg å gjelda materiell
lovgjeving. I staden for at Stortinget vedtek eit konkret og substansielt
innhald i norske rettsreglar, overlét ein dette i stadig større
grad til Kongen og regjeringa. Dette er ei demokratisk utfordring.
Meir tvilsamt
juridisk sett er den delegeringa av lovgjevingsmyndigheit som skjer
via EØS til EU. Professor Frede Castberg har uttalt om dette:
«De regler som gjelder om delegasjon
av lovgivningsmyndighet til Kongen eller av forvaltningsmyndighet
fra Kongen (Regjeringen) til underordnede forvaltningsorganer, kan
ikke på noen måte anvendes, når det gjelder spørsmålet om «overføring»
av myndighet til internasjonale organer.»
Det er frå «Utredninger
m.v. om Det europeiske økonomiske felleskap i forhold til den norske
Grunnlov», Dokument nr. 3 for 1961–1962.
Senterpartiet
støttar grunnlovsforslaget:
«§ 49 første ledd annet punktum
skal lyde:
Delegering og videre delegering
av lovgivningsmakt kan skje til norske offentlige organer.
–
Lovgjevingsmakta kan delegerast
og vidaredelegerast til norske offentlege organ.
§ 49 første ledd nåværende annet
punktum blir nytt tredje punktum.»
Eg tek opp forslaget
frå Senterpartiet.
Presidenten: Representanten
Nils T. Bjørke har tatt opp det forslaget han refererte til.
Petter Eide (SV) [12:15:30 ] : Dette forslaget er interessant
å diskutere, for det reiser også viktige prinsipielle problemstillinger
knyttet til Norges forhold til andre land. Forslaget handler altså
om å begrense delegering av lovgivermakt til andre enn norske offentlige
organer. Forslaget er ment, slik jeg leser det, å begrense EU- og
EØS-direktivenes innflytelse på Norge.
Vi forstår bekymringen
over at lovgivningsmakten har blitt redusert ved at Stortinget har
delegert flere fullmakter til regjeringen og til private organer,
som det står i innstillingen, og også til internasjonale aktører.
Vi støtter også Senterpartiet i en rekke ting når det gjelder automatikken
rundt EU-direktivene og måten dette håndteres på, som vi også er
svært kritiske til, og at Norge har liten innflytelse på de lovene
som vil gjelde for Norge gjennom dette. Det er spesielt knyttet
til norsk arbeidsliv.
Samtidig mener
vi forslaget har en del slagsider, og det er derfor vi ikke kommer
til å støtte det. Vi må tenke litt stort. Vi må forutsette at Senterpartiet
tenker prinsipielt når de fremmer et slikt forslag, på den måten
at dette forslaget de mener er riktig for Norge, også må være riktig
for alle andre land. Når man lager et forslag som gjelder den norske
tilknytningen til andre land, må det være sånn at alle andre land
i Europa og i verden også må kunne mene at det er riktig for dem
at det er nasjonalstaten som har lovgivningsmakten, mens lovgivningsmakten
i internasjonale organer i stor grad skal reduseres. Det må da være
konsekvensen av dette.
Det er for så
vidt en tendens i mange land for tiden, vi har spesielt sett det
i Europarådet, at man ønsker å svekke betydningen av internasjonale
avtaler, at man ønsker å svekke forpliktelsene overfor internasjonale konvensjoner,
og mange setter spørsmålstegn ved viktigheten av internasjonale
avtaler.
Med dette forslaget,
gitt at andre land også gjør det som ligger i forslaget, hva slags
verden får vi da? Det jeg er mest bekymret for, er at vi får en
verden hvor konvensjonsforpliktelsene overfor demokrati og menneskerettigheter
internasjonalt vil bli undergravd. Det er spesielt bekymringsfullt
overfor Den europeiske menneskerettskonvensjon, for der har man
faktisk sett at overnasjonale lover gjør land ansvarlige overfor
hverandre på menneskerettighetsområdet, og det handler faktisk om beskyttelse
av enkeltindividene. Dette forslaget vil innebære at lovgivningsmakten
til å fatte denne typen vedtak først og fremst skal være i Norge
og ikke knyttes til det som utvikles gjennom Europarådet og i EMK-systemet.
I en slags iver
etter å redusere overnasjonalitet og ta mer nasjonal kontroll over
lovgivningsmakten i Norge svekkes også internasjonale forpliktelser
og beskyttelsen av enkeltindividene rundt i verden gjennom dette forslaget.
Her vil det konkret spille inn slik at med dette forslaget vil f.eks.
Europarådets lovgivningskompetanse svekkes, for det er en lovgivningskompetanse
som er bindende for Norge.
Jeg er opptatt
av at vi når vi skal utforme vår grunnlov, også må ha et internasjonalt
perspektiv. Det blir litt for snevert å kun se på de – jeg holdt
på å si – relativt snevre norske interessene. Vi skal faktisk ta
del i en verden hvor de store utfordringene krever internasjonale løsninger,
og da kan vi ikke utforme vår grunnlov i et vakuum kun med utgangspunkt
i hva som er norske interesser.
Det er tilsvarende
på klimaområdet. Vi, altså SV, ønsker i framtiden klimaavtaler som
er internasjonalt besluttet, og som også blir rettslig bindende.
På den måten kan vi få til det grønne skiftet. Dette forslaget fra
Senterpartiet vil forhindre oss i å kunne utvikle slike avtaler
i framtiden. Dette drøftes i veldig mange land. Det drøftes bl.a.
hvordan aspekter ved Parisavtalen kan gjøres rettslig bindende for
konvensjonspartnerne, og det er klart at å gjøre nettopp det vil
være en framtidig måte å se for seg løsningen av den globale klimautfordringen
på. Dette forslaget fra Senterpartiet spenner også til dels bein under
en slik utvikling.
Jeg tror det er
avgjørende at vi skiller mellom god og dårlig overnasjonalitet.
SV er ikke prinsipielt imot overnasjonalitet. Vi er ikke imot at
den norske selvbestemmelsen skal måtte vike gjennom internasjonale
avtaler, fordi det faktisk er internasjonale og globale avtaler
som må stå over hvis vi har tilsluttet oss dette. Vi er selvsagt kritiske
til en rekke deler av overnasjonaliteten som EU og EØS representerer.
Der er vi helt enig med Senterpartiet. Men vi applauderer og mener
at det er en god overnasjonalitet som f.eks. Europarådet og Den
europeiske menneskerettskonvensjon representerer. Det er en god overnasjonalitet
som vi ikke på noen som helst måte ønsker skal svekkes gjennom tillegg
eller endringer i vår grunnlov.
Denne typen forslag
om å trekke lovgivningskompetanse til nasjonale organer og svekke
lovgivningskompetansen til internasjonale organer er en oppskrift på
mer nasjonalisme. Det er en oppskrift på mindre internasjonalt samarbeid,
og i et ulikhetsperspektiv vil forskjellene mellom land øke – og
kanskje også forskjellene i land.
Jeg vil også mene
– hvis man drar refleksjonen et stykke lenger – at det sikkerhetspolitisk
er en dårlig løsning fordi fred og konfliktløsning krever sterke
bilaterale og multilaterale relasjoner. Dette forslaget vil undergrave
det nettopp fordi man her legger vekt på at lovgivningskompetansen
skal tas i nasjonale organer, og at man skal legge mindre vekt på
å utvikle felles standarder og felles lovgivning i internasjonale
forumer.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:23:01 ] : Det er mange sider ved
dette forslaget, det er jeg helt enig i. Men det som er hovedsaken
i forslaget, er det som står i det, nemlig:
«Delegering og videre delegering
av lovgivningsmakt kan skje til norske offentlige organer.»
Hvorfor er det
så sentralt? Jo, fordi det som har direkte innflytelse på bedrifter
og personer i Norge, som bestemmer deres værende – hva som er rett,
hva som er galt, hvordan en skal opptre innenfor handel, innenfor vandel
og på alle samfunnsområder – er spørsmål som skal ha sitt ansvar
hos dem som er representanter for det offentlige, og som får sin
beskjed fra Stortinget.
Da å si at dette
forslaget fremmer mer nasjonalisme, er jeg grunnleggende uenig i.
Det som er kjernen for forslagsstillerne – og jeg er en av dem –
når det gjelder det spørsmålet, er parolen som jeg mange ganger
har hevdet, nemlig at Norge er annerledeslandet som ikke er seg sjøl
nok. Hva er kjernen i dette annerledeslandet? Jo, det er et folkestyre
som skal sikre at en ivaretar de brede, medmenneskelige forholdene,
og som ikke legger opp til en nasjonalisme som representanten Petter
Eide presenterte på en negativ måte, noe som jeg kan ha forståelse
for ut fra historiske erfaringer. Men det er ikke i den tradisjonen
dette forslaget er blitt fremmet. Det er fremmet i den norske tradisjonen
– annerledeslandet som ikke er seg sjøl nok.
Det blir videre
sagt av representanten Eide at det spenner bein under overnasjonaliteten.
Nei, det spenner ikke bein under noen overnasjonalitet. Det bare klargjør
at i den grad overnasjonalitet skal gjelde i Norge, skal det være
som et resultat av beslutninger som tas av norske offentlige organer
som står under instruksjon fra Stortinget.
Representanten
Eide sa videre at forslaget gir inntrykk av at det som er riktig
for Norge, skal være riktig for alle andre land. Nei, det er ikke
det som ligger i det. Det er – som jeg nå har prøvd å si – folkestyret
som er det avgjørende, og det skal være basisen her.
Det er nå en gang
sånn at folkestyret, som vi kjenner det i Norge, er knyttet til
nasjonalstaten. Jeg føler at mye av diskusjonen her i denne salen
går på at det er noe en ikke fullt og helt vil ta inn over seg.
Det gis inntrykk av at vi har et folkestyre utenfor nasjonalstaten.
Noen hadde en visjon om at det skulle etableres et folkestyre innenfor
det som var Den europeiske union, under forutsetning av at det skulle
bli en nasjonalstat. Ja vel, men det har en ikke fått til, så vi
har ikke folkestyre i Europa innenfor noen annen kontekst enn nasjonalstatens kontekst,
og det er den tradisjonen vi står i.
Det snakkes her
om det internasjonale. Det er presisert i forslaget hvor vesentlig
det er. Og vi sier at her er en ved sakens kjerne. Grunnen til at
dette er sakens kjerne, er at en stigende strøm av EU-direktiver
og forordninger blir en del av norsk rett gjennom EØS-avtalen, som
krever hurtig implementering i Norge. I innstillingen står det avslutningsvis:
«Samtidig blir allmennheten stadig
mindre oppmerksom på hva som egentlig er «norsk rett», noe som fører
til svekket lovlydighet.»
Jeg vil si at
rettsskandalen i Nav er et eksempel på noen av dilemmaene og problemene
vi her står oppe i, nemlig at vi har en rett som er gjort gjeldende
for Norge sjøl om retten er i strid med det som er skrevet norsk
rett på området, noe som fører til enorme komplikasjoner i hele
vårt samfunnsmaskineri. Så det er i høyeste grad vesentlig å få
en avklaring på og en presisering av dette.
Representanten
Dag Terje Andersen hadde et interessant innlegg der han sa at kontroll-
og konstitusjonskomiteen har bedt om å få en oversikt over forskrifter som
er vedtatt av andre enn departementet. Det er noe av kjernen i dette.
Vi ser at det på område etter område fattes vedtak eller gjøres
gjeldende ting i det norske samfunnet som – når en spør hvem det
er som har vedtatt dette som direkte påvirker borgeres og bedrifters adferd
– ikke er vedtatt av organer som kommer inn under det vi i forslaget
kaller «norske offentlige organer».
Jeg kan trekke
fram flere eksempler enn det som er nevnt om det økologiske jordbruket.
En kan trekke fram det som gjelder for salg av tømmer i Norge i
dag. I dag er det regelverk for hva som kan selges av tømmer i Norge som
en kan lure på hvor kommer fra, og som har den direkte konsekvensen
at hvis en ikke kommer inn under det regelverket, så får en rett
og slett ikke solgt tømmer i Norge. Det regelverket har enormt stor
økonomisk betydning, et regelverk som – så vidt jeg kjenner til
– ikke har vært innom denne salen eller denne salens underliggende
organer.
Det vesentlige
er at vi får denne klargjøringen. Jeg synes ikke det skal tas for
å være noe mer enn det som står, nemlig at «[d]elegering og videre
delegering av lovgivningsmakt kan skje til norske offentlige organer».
Vi må da ha tiltro til at vi greier å organisere vårt samfunnsliv
slik at det blir tydelig at de beslutningene som har direkte konsekvens
for norske personer, norske bedrifter eller det norske samfunnet,
må ha sitt ansvar knyttet til noen som representerer fellesskapet,
og som representerer Stortinget i stort.
Petter Eide (SV) [12:30:04 ] : Denne debatten reiser en ganske
viktig og interessant diskusjon om hvilke lovgivningsfullmakter
man skal ha innenfor nasjonalstaten, og hvilke lovgivningsfullmakter
vi mener prinsipielt sett det er riktig at vi fatter i et større
internasjonalt fellesskap. Både SV og Senterpartiet er motstander av
norsk medlemskap i EU, men det trenger ikke å bety, i hvert fall
ikke fra SVs side, at vi er motstander av at vi på noen områder
underlegger oss noen overnasjonale forpliktelser, for på den måten
å finne løsninger på de utfordringer som både Norge og verden står
overfor. Jeg er selvfølgelig helt enig i at primært sett skal lovgivningskompetansen
ligge til det norske parlamentet, men det betyr ikke at vi skal
avvise at internasjonale organ kan ha lovgivningskompetanse som
også skal gjelde for Norge.
Som alle i denne
salen vet, er jeg spesielt opptatt av menneskerettighetsforpliktelser.
Vi har faktisk både en rett og en plikt til å sikre menneskerettighetene
også for personer utenfor Norge. Konvensjonsforpliktelsene er satt
opp slik at når man er en del av en internasjonal menneskerettighetskonvensjon
eller har tilsluttet seg Den europeiske menneskerettskonvensjon,
har også Norge en plikt til å sikre at andre land ivaretar sine
forpliktelser. Det betyr at vi er nødt til å jobbe på en slik måte
at disse forpliktelsene ikke undergraves.
I lesningen av
dette forslaget er det en politisk og historisk kontekst. Den historiske
konteksten, den internasjonale konteksten, er at dette forslaget
fremmes samtidig som vi i en rekke land i Europa, men også i land utenfor
Europa – Brasil, Filippinene, USA, Russland, Tyrkia – ser at land
trekker seg mer og mer unna internasjonale forpliktelser. De bruker
formell argumentasjon for å knytte mer og mer lovgivningskompetanse
til eget land, og de forsøker i størst mulig grad å unndra seg de internasjonale
forpliktelsene som de har. Det er dessverre en utfordring vi har.
For halvannet
år siden kom et formannskap i Europarådet – som var Danmark den
gang – med noe de kalte for Københavnerklæringen. Det handlet nettopp
om dette, og det var til og med et formannskap i Europarådet. De
ønsket å trekke lovgivningskompetanse vekk fra Europarådet til nasjonalstaten
på en rekke områder. Det ble heldigvis slått hardt ned på i Europarådet
– og stoppet – men det illustrerer en trend. Det illustrerer også den
konteksten som forslaget til Senterpartiet må leses inn i. Det er
grunnen til min reaksjon på dette. Jeg synes det er uheldig at vi
her legger vekt på at vi gjennom Grunnloven på nytt skal understreke
at lovgivningskompetansen skal være i et norsk offentlig organ –
det er egentlig en selvfølge. Men signalet det gir, slik vi leser innstillingen,
er at man i mindre grad skal la seg binde av de prosessene som foregår
i internasjonale konvensjoner, som da skal bli rettslig bindende
for Norge.
Jeg understreker
at dette forslaget er uheldig. Det avviser enhver form for overnasjonalitet.
Det gir et signal om at enhver form for overnasjonalitet er feil.
Jeg understreker at hvis Senterpartiet skal være prinsipielt ryddig i
dette, må de faktisk mene at denne typen forslag også skal være
relevant for andre land. Hvis alle land gjør som Senterpartiet her
gir råd om at Norge skal gjøre, får vi et Europa der land i mindre
grad samarbeider, og i mye mindre grad tar ansvar for europeiske
borgere, f.eks. på menneskerettighetsområdet, og det er en svært
uheldig utvikling.
Morten Wold hadde
her overtatt presidentplassen.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:34:51 ] : Jeg setter pris på representanten
Petter Eides vurderinger, og jeg er enig i at det er et faktum at
forslaget kommer nå når det er en situasjon med en politisk, historisk
kontekst hvor man samtidig ser at en rekke land trekker seg mer
og mer unna internasjonale forpliktelser. Jeg er enig i det, og
dette er et stort problem. Det er svært uheldig. Men det er forskjellige
måter å se på den realiteten på. Vi er enige om at det er uheldig,
og så er neste spørsmål: Hva er det for slags krefter, hva er det
for slags bevegelser, hva er det for slags politisk diskusjon eller
mangel på det som bringer dette fram? Hva er årsaken til at vi får en
sånn utvikling? Det er etter min vurdering det viktige spørsmålet
her. Jeg håper representanten har respekt for Senterpartiets standpunkt,
at Norge er annerledeslandet som ikke er seg sjøl nok.
Forslaget går
ikke imot overnasjonalitet, men de overnasjonale beslutningene som
vi har, som vi må ha, og som vi sikkert på mange områder må ha mer
av, skal være forankret i det norske demokratiet. Hvis en ikke greier
å forankre det, hvis en ikke greier å få en samtale, en diskusjon,
en folkeopplysning om disse spørsmålene, vil ikke de krevende spørsmålene
bli forankret på en sånn måte at en har motstandskraft til å stå
imot de bevegelser som ønsker en utvikling representanten Petter Eide
og jeg er enige om at er feil. Det er det som er kjernen. Vi ønsker
altså her at det skal bli forankret sterkere i demokratiet.
Men det som er
underliggende her, er synet på nasjonalstaten og nasjonalstatens
rolle. Senterpartiet er tilhenger av nasjonalstaten. Vi har ikke
funnet opp noe bedre som ramme for demokratiet. Vi må da forstå
nasjonalstatens ansvar for å sikre at vi får institusjoner, regelverk,
lover og holdninger til internasjonale spørsmål sånn at de som er
innbyggere av de ulike nasjonalstater, kan opptre sånn at en ivaretar
sin nasjonalstat, men også det store fellesskapet.
Det jeg mener,
er at det forslaget vi her har fremmet, er bra for Norge, det er
bra for andre nasjonalstater, og det er bra for det internasjonale
samarbeidet, fordi det forankrer de internasjonale beslutningene
som har stor konsekvens for samfunnet, i de demokratiske foraene etter
en politisk demokratisk debatt.
Presidenten: Flere
har ikke bedt om ordet til sak nr. 7.
Votering, se voteringskapittel