Magne Rommetveit (A) [10:13:57 ] (ordførar for saka): Dette
grunnlovsforslaget, fremja av Per Olaf Lundteigen og Helge Thorheim,
gjeld endring i § 57 femte ledd i Grunnlova, og føremålet med forslaget
er at berre norske borgarar skal reknast med i mandatfordelinga til
Stortinget.
Grunnlova § 57
seier i dag at fordeling av stortingsmandat mellom dei ulike valdistrikta
skal gjerast kvart åttande år, og at innbyggjartal og areal i fylket
skal leggjast til grunn for mandatfordelinga.
Etter Grunnlova
kan berre norske statsborgarar verta valde som stortingsrepresentantar,
og det er berre norske borgarar som kan røysta ved stortingsval.
Men ved utrekninga av mandatfordelinga til Stortinget vert òg utanlandske
borgarar som er registrerte som busette i landet, tekne med i utrekningsgrunnlaget.
Forslagsstillarane
meiner det er prinsipielt gale at personar utan røysterett ved stortingsval
påverkar mandatfordelinga mellom valdistrikta berre ved å vera busette
i landet. Forslagsstillarane meiner at dette er ein demokratisk
uheldig konsekvens i Grunnlova som bør rettast opp, uavhengig av
synet på kva følgjer det vil ha for mandatfordelinga, og dei føreslår
difor at § 57 vert endra, slik at utanlandske borgarar ikkje skal
reknast med ved mandatfordelinga til Stortinget.
Fleirtalet i komiteen,
alle unnateke medlemen frå Framstegspartiet og uavhengig representant
Ulf Leirstein, støttar ikkje grunnlovsforslaget.
Fleirtalet meiner
at det representative demokratiet vårt inneber at Stortinget skal
representera alle faktiske innbyggjarar i landet, og ikkje berre
norske statsborgarar eller dei som har røysterett.
Fleirtalet vil
difor avvisa grunnlovsforslaget, slik det også vart gjort då spørsmålet
vart handsama i 2016. Det vart då i debatten nettopp understreka
frå fleirtalet si side at det representative demokratiet vårt inneber
at Stortinget skal representera alle innbyggjarar, og ikkje berre
norske statsborgarar, berre dei med røysterett eller dei som hadde
røysta på valdagen.
Eg går ut frå
at representantar for forslagsstillarane vil grunngje nærare forslaget
til endring i Grunnlova § 57, men vil visa til at Senterpartiet
og SV gjennom komiteen si handsaming av saka også har levert inn
sine eigne merknader.
Eg og Arbeidarpartiet
støttar fleirtalsinnstillinga, som altså går ut på å avvisa grunnlovsforslaget.
Hanne Dyveke Søttar (FrP) [10:16:45 ] : Differansen på antall
med stemmerett mellom lokalvalg og stortingsvalg er nesten 500 000.
Likevel mener man at disse 500 000 skal regnes med når man fordeler
mandater mellom distriktene ved stortingsvalg.
Vi mener at dette
er uheldig, og at det er en uheldig inkonsekvens i Grunnloven som
bør rettes opp. For oss blir det feil at personer uten stemmerett
i verste fall kan være avgjørende for mandatfordelingen.
På bakgrunn av
dette tar jeg opp forslaget fra mindretallet.
Presidenten: Representanten
Hanne Dyveke Søttar har tatt opp det forslaget hun refererte til.
Nils T. Bjørke (Sp) [10:17:38 ] : Senterpartiet var jo del
av dei som la fram dette, og me støttar prinsipielt forslaget. Men,
som eg sa i den førre saka: No har me eit vallovutval, og viss ein
er konsekvent på at ein har respekt for det arbeidet dei skal gjera,
meiner me det er naturleg at me utset òg dette spørsmålet til vallovutvalet
har gjort arbeidet sitt. Det er grunnen til at Senterpartiet ikkje
støttar det i denne omgangen.
Freddy André Øvstegård (SV) [10:18:24 ] : Dette er et forslag
som er blitt fremmet en gang tidligere, og et forslag som SV er
sterkt kritiske til fordi det fratar, mener vi, en vesentlig andel
av de menneskene som bor i Norge, representasjon på Stortinget.
Vi i SV mener at en stortingsrepresentant er en representant for
alle de menneskene som bor i vedkommendes valgkrets – samme om de
har stemmerett eller ikke ved stortingsvalg. For å dra en parallell:
Undertegnede er også barnas stortingsrepresentant, i samarbeid med
Barneombudet. Heller ikke barn har stemmerett ved stortingsvalg, likevel
er det viktig at vi som representanter også representerer deres
stemmer, deres interesser og syn, på Stortinget. Utenlandske borgere
dømmes også etter norske lover, og de betaler ofte skatt i Norge.
De kan altså ikke stemme ved stortingsvalg, men de bør i alle fall telles
med.
I våre merknader
viser vi til arealtillegget i utregningen av mandatfordelingen.
Det tillegget er noe vi støtter, men det er interessant at det er
greit med et arealtillegg, mens befolkning altså ikke skal kunne
telle med selv om enkelte i befolkningen ikke har stemmerett. For
å si det sånn – areal har ikke stemmerett. Derfor er SV sterkt kritiske
til forslaget, og vi mener det er et uverdig forslag fordi det sender
et signal om at noen ikke skal telles med. Jeg synes det er uheldig
at det blir framført fra denne talerstolen, derfor vil jeg ikke
bare anbefale at SVs gruppe ikke bifaller dette forslaget, men jeg
vil også på denne talerstolen ta avstand fra innholdet i forslaget.
Petter Eide (SV) [10:20:55 ] : Godt nytt år, president, og
god morgen alle sammen!
SV velger å framføre
vår motstand mot dette forslaget – av flere – nettopp fordi vi er
sterkt kritiske til dette. Forslaget handler altså om at utenlandske
statsborgere ikke skal tas med ved beregningen av Stortingets mandater.
Det sender noen veldig spesielle signaler, og det reiser også noen
viktige prinsipielle og verdimessige problemstillinger som det er
interessant at vi diskuterer i denne salen. Konsekvensen av det
vil jo f.eks. være at områder i Finnmark og Troms vil få flere representanter, for
der er det færre utenlandske statsborgere, mens i f.eks. Oslo og
Akershus vil det bli færre representanter, for der er det flere
utenlandske statsborgere.
Grunnloven er
i dag basert på et annet prinsipp – at man beregner mandatfordelingen
etter innbyggertall, og at Stortinget skal representere alle innbyggere.
Intensjonen med dette er at alle har rett på representasjon, uavhengig
av statsborgerskap, fordi man har rettigheter i Norge – de deltar
i verdiskaping, de betaler kanskje skatt, og som representanten
Øvstegård nettopp sa, kan de dømmes etter norske lover. Dette forslaget
vil innskrenke demokratiet og ikke utvide demokratiet. Det er altså
en rekke grupper som ikke skal telles med, og som Stortinget i mindre
grad skal oppleve å føle seg forpliktet til å representere interessene
til.
Disse utenlandske
statsborgere vil være grupper som f.eks. asylsøkere som har fått
godkjent opphold i Norge, men som venter på å få statsborgerskap.
Det kan være folk som har giftet seg med en norsk statsborger, men
som ikke har fått norsk statsborgerskap selv. Det vil også være
en rekke personer som har stemmerett ved lokalvalg.
Rent prinsipielt
mener SV at demokratiet skal være mest mulig inkluderende for flest
mulig, og at alle som bor i Norge, skal oppleve at de har en politisk
representasjon. Dette forslaget innebærer det motsatte. Det innebærer
en innsnevring av demokratiske rettigheter.
Som Øvstegård
også var inne på, gir forslaget et signal om at befolkningen deles
i to grupper. Det er altså et slags a-lag, med norske statsborgere
som skal gis fulle rettigheter, som telles med i representasjon,
og som blir representert i Stortinget. Så er det et b-lag av utenlandske
statsborgere, som av ulike grunner befinner seg i Norge, men som
skal få en svakere representasjon og ikke tas med i beregningen.
Det er ikke sikkert
forslagsstillerne har tenkt på det diskriminerende signal som dette
gir. Men min anbefaling er at det bør de gjøre, for det er et sterkt
diskriminerende signal som kommer ut av dette forslaget. I vår tid er
det et helt feil signal. I Norge prøver vi nå å få på plass en slags
multikulturell nasjonalstat. Det er en rekke innbyggere i Norge
som kommer fra ulike andre deler av verden, som skal tilpasse seg
de norske verdiene og den norske staten. Samtidig med dette skal
vi ha respekt for at man er forskjellige, og landet skal formes
gjennom denne smeltedigelen som vi nå er utsatt for, også gjennom
integrasjon.
Vi jobber også
med å få på plass minoritetsrettigheter. Det er også svært viktig
at denne sal er opptatt av at vi skal sikre at folk med utenlandsk
bakgrunn på en god måte skal integreres i Norge og integreres i
det norske demokratiet. Dette forslaget gir et helt motsatt signal. Det
gir et signal om at denne gruppen borgere som befinner seg i Norge,
ikke skal integreres og ikke skal tas med i beregningen av det norske
demokratiet. Så det strider mot noen helt grunnleggende prinsipper
om hvordan vi skal utvikle vårt demokrati. Vårt demokrati skal utvikles
maksimalt inkluderende, ikke ekskluderende.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:25:43 ] : Grunnlovsforslaget gjelder
endring av § 57 femte ledd, om at utenlandske borgere ikke skal
regnes med ved mandatfordelingen til Stortinget. Det er et faktum
at de som velges til Stortinget, må være norske statsborgere. Det
er også et faktum at de som kan delta ved valg, er norske statsborgere.
Saken gjelder
fordelingen av mandater innen Norge. Der har vi i dag en kombinasjon
av at det legges vekt på antall innbyggere og på arealet. Det er
meget gode grunner for at arealet skal telle med. Det er et langstrakt land
vi har. Det er enorme avstander, og landet er veldig grisgrendt
befolket. Vi har geografisk svært store fylker, med liten befolkning.
Kunnskapen om forholdene der vil bli altfor beskjeden i Stortinget
dersom man ikke har den kombinasjonen av personer og arealer.
Jeg vil ta sterkt
avstand fra det som SV har skrevet i innstillinga og har framført
her fra talerstolen. Man gir inntrykk av at med forslaget blir det
slik at de som velges til Stortinget, ikke representerer alle. Alle
de som velges til Stortinget, skal som ombudspersoner sjølsagt ivareta alle
innbyggere. Forslaget fratar derfor ingen noen representasjon. Saken
gjelder hvordan man skal fordele representasjonen mellom fylkene.
SV sier at det
innskrenker demokratiet. Det er grunnleggende feil. Det som i så
fall innskrenker demokratiet, er at de som kan stemme ved stortingsvalg,
er norske statsborgere og ikke- norske statsborgere. Senterpartiet
står klippefast på at det er norske statsborgere som skal ha stemmerett
ved stortingsvalg. Vi arbeider sjølsagt for at de som ikke har norsk
statsborgerskap, kan velge å oppfylle de pliktene det innebærer
å få norsk statsborgerskap, og dermed også få stemmerett. Forslaget
legger altså ikke opp til noe a- og b-lag. Det er ikke noe diskriminerende
signal, det er ikke noe signal mot det som her ble nevnt som den
multikulturelle nasjonalstaten. Det som er Senterpartiets standpunkt,
er nasjonalstaten, hvor det skal være en sterk integrering av alle
– uavhengig av hvilken situasjon man tidligere har vært i. Det er
altså et forslag som gir et samsvar mellom hvem som kan velges som
stortingsrepresentanter, og hvem som kan delta ved stortingsvalg.
Et stadig viktigere
spørsmål å ha klart for seg blir om man skal legge til grunn innbyggere
eller antall statsborgere, for stadig flere innbyggere har ikke
norsk statsborgerskap. Disse innbyggerne er naturlig nok ulikt geografisk
fordelt. Ved behandling av tilsvarende forslag i 2016 framkom det
i innstillinga fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti,
Venstre, SV og MDG at antallet utenlandske statsborgere passerte
en halv million i 2014 og utgjorde 9,9 pst. av folketallet i Norge.
I Oslo utgjorde da antallet utenlandske statsborgere 15,8 pst. av innbyggertallet,
og det var også et høyt antall i Finnmark. Den laveste andelen utenlandske
statsborgere hadde man i Nord-Trøndelag, med under 6 pst.
Vi har altså et
stort omfang av ikke-norske statsborgere. Det har direkte konsekvens
for hvor mange som representerer de ulike fylkene. Når noen får
flere representanter i Stortinget, får andre færre. Det som er kjernen
i forslaget, som jeg er medforslagsstiller til, er at det er rettigheter
og plikter som følges ad, og at man skal bruke prinsippet om statsborgerskap
også ved utmåling av fylkenes antall stortingsrepresentanter, sammen med
arealfaktor.
Carl I. Hagen (FrP) [10:30:44 ] : Det var representanten Petter
Eide som fikk meg til å gripe ordet. Han brakte nemlig frem spørsmålet
om integrering av utenlandske statsborgere i Norge som har tenkt
å bo her permanent. Det nåværende systemet er nettopp slik at skal man
få stemmerett, og skal man kunne stille til valg til Stortinget,
må man bli norsk statsborger, og det er opp til den enkelte. Som
Per Olaf Lundteigen så utmerket sa – det følger rettigheter og plikter
som går sammen. Ønsker en utenlandsk statsborger å bli norsk statsborger for
å få ting, er det et positivt virkemiddel for å få til en positiv
integrering. Det er aldeles ikke noen diskriminering, slik noen
her påstår.
Jeg synes også
det er helt klart at de som er valgt til nasjonalforsamlingen, selvsagt
representerer alle. De skal ivareta interessene til de som bor i
landet, men det skal være en forskjell om man er norsk statsborger
og derved har stemmerett ved stortingsvalg og er valgbar til Stortinget.
Konsekvensen av SVs standpunkt må jo være at enhver utlending også
skal ha stemmerett ved stortingsvalg og skal kunne stille til valg
som stortingsrepresentant. Det hadde vært interessant om Petter
Eide kunne avklare om det er slik at SV egentlig er for at alle
som er utenlandske statsborgere, men eventuelt bor en viss tid i
Norge, også skal ha fulle rettigheter på lik linje med norske statsborgere,
selv om de i realiteten er utenlandske statsborgere. Det synes jeg
ville være en konsekvens av SVs standpunkt. Det ville være relativt
oppsiktsvekkende om SV går inn for at alle utlendinger – hvilke
begrensninger SV vil ha, kan vi eventuelt få vite om – også skal
ha stemmerett ved norske stortingsvalg og kunne være valgbare til
Stortinget. Det synes jeg kunne være interessant å få avklart.
Petter Eide (SV) [10:33:11 ] : Jeg har et par kommentarer til
det som jeg og min kollega Øvstegård tok opp i stad. Det illustrerer
at denne saken ikke kun handler om formalisme, men både om hvilke
signaler man gir, og hva man faktisk kommuniserer med et slikt forslag. Det
er ikke tilstrekkelig, som representanten Lundteigen peker på, bare
å redegjøre for de rent formelle tingene ved dette. Selvsagt er
det slik – og jeg er glad for oppklaringen – at vi som stortingsrepresentanter
skal representere alle som er her. Åpenbart skal det være slik.
Men signalet som sendes til de 15 pst. utenlandske statsborgere
som er her i landet, er nettopp at de gjennom dette forslaget skal
ha en type svakere representasjon fordi de ikke skal telles med
i dette regnestykket.
Forslagsstiller
må ta ansvar for hvilket signal som sendes, ikke bare for de formelle
strukturene som tegnes opp. Signalet som sendes her, det som kommuniseres, er
at det vil være et a-lag som består av norske statsborgere, som
har fulle rettigheter, og som skal tas med i mandatberegningen,
mens det er et b-lag, ca. 15 pst. av dem som bor i Norge, som Lundteigen
redegjorde for, som ikke skal tas med i beregningen, mens Grunnlovens intensjon
faktisk er at de også skal inkluderes. Derfor er jeg opptatt av
– og jeg opprettholder det jeg sa i stad – at forslaget sender et
diskriminerende signal om at det er noen borgere som i svakere grad
skal ha representasjon. Det sender kanskje også det signal til stortingsrepresentanter
at disse borgere skal gjøres mindre verdige for representasjon i
Stortinget.
Til Carl I. Hagen,
som påpeker at integrering er viktig: Det har han snakket om i Stortinget
i 30 år, og integreringen starter lenge før man får et statsborgerskap. Det
er svært mange av dem som ikke er norske statsborgere, som i påvente
av å bli statsborgere er i en integreringsprosess. Det signalet
som sendes gjennom dette forslaget, vil være i strid med nettopp
dette fordi disse borgerne i mindre grad da skal gjøre seg fortjent
til å tas med i beregningen til Stortinget.
Så spør Carl I.
Hagen om det er slik at SV mener alle utenlandske statsborgere skal
ha stemmerett, og da eventuelt også være valgbare til Stortinget.
Nei, vi har en ordning i dag som lager en del regler for hvordan
det skal være, og vi har ikke i våre programmer eller i vår politikk
utfordret det. Men jeg mener fortsatt at det forslaget vi behandler
her, er veldig galt. Det strider mot det ønsket vi har om å forme
staten Norge som et sted hvor alle skal føle seg hjemme, og at alle
skal føle at de er godt og trygt representert av landets øverste
organ.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:36:51 ] : Jeg er glad for at representanten
Petter Eide la vekt på det jeg sa, nemlig at de som velges til Stortinget,
skal representere alle. De skal representere alle som har tilhold
i territoriet – sjølsagt fordi alles opptreden og deltakelse i det
norske samfunnslivet har betydning for alles opphold og deltakelse
i samfunnslivet. En kan sjølsagt ikke forskjellsbehandle på det
punkt.
Så sier Petter
Eide at det som er problematisk med forslaget jeg er medforslagsstiller
til, er signalet som sendes, at det blir et a-lag og et b-lag, altså
at det er forskjell på folk når det gjelder det som her er kjernen,
nemlig hvordan en skal organisere demokratiet. Ja, det er forskjell,
noen er statsborgere, og andre er ikke statsborgere. De som er statsborgere,
har de rettigheter og plikter som følger av det, og de som ikke
er statsborgere, er i en annen situasjon. Jeg er veldig opptatt
av at det skal være en nær og klar sammenheng mellom rettigheter
og plikter. De som påtar seg statsborgerlige plikter, har også statsborgerlige
rettigheter. Det er en annen situasjon enn for dem som ikke er der.
Når representanten
Petter Eide sier at det er et diskriminerende signal, må jeg si
at hvis begrepet «diskriminering» brukes på den måten, at en her
diskriminerer dem som ikke er statsborgere, får det begrepet et
annet innhold for meg. Det mister mye av sin kraft hvis det brukes
på den måten, for da har vi helt forskjellig syn på hva som er diskriminering.
En kan si at de som da har statsborgerskap, som har plikter, blir
diskriminert fordi de har annerledes og tyngre plikter enn dem som
ikke har statsborgerskap. En sånn bruk av diskrimineringsbegrepet
er for meg ganske fremmed.
Jeg vil bare understreke
at alle skal føle seg hjemme i Norge. Alle som har opphold i Norge
i kortere eller lengre tid, skal føle seg hjemme, de skal ivaretas,
de skal sikres sine interesser. Det er ikke det denne saken gjelder, den
gjelder hvordan vi skal fordele representanter mellom de ulike fylkene
– om det skal være knyttet til det som er kjerneprinsippet, nemlig
statsborgerskap, eller om det skal være knyttet til antall innbyggere
som – med åtte års mellomrom – har tilhold i territoriet.
Presidenten: Flere
har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.
Votering, se voteringskapittel