Dag Terje Andersen (A) [10:06:10]: (komiteens leder og ordfører for saken): Jeg vil starte med å takke komiteen for et godt samarbeid i en utrolig komplisert og omfattende sak. Saken vi har til behandling i dag, gjelder spørsmål om viktig samfunnssikkerhet som skal sikre at politiet og Forsvaret kan trygge innbyggerne i en trusselsituasjon, og at viktige funksjoner som vannforsyning, elektrisitet, telekommunikasjon og andre viktige funksjoner om nødvendig kan sikres med sikringsstyrker.

Saken har en lang forhistorie. Etter terrorhendelsene 22. juli 2011 forventet et samlet storting bedre samarbeid mellom politiet og Forsvaret. Instruks om sikring og beskyttelse av objekter ved bruk av sikringsstyrker fra Forsvaret og politiet i fred, krise og krig, den såkalte objektsikringsinstruksen, var ett av tiltakene for å få til det. Den særskilte komité, under ledelse av Knut Arild Hareide, var tydelig i sin forventning om at fristene for sikring i tråd med kravene i sikkerhetsloven og forskrift om objektsikkerhet skulle overholdes.

Ved behandling av Riksrevisjonens Dokument 1 for 2016–2017 og Tillegg nr. 1 til Dokument 1 for 2016–2017 ble det tydelig at verken grunnsikringen etter objektsikkerhetsforskriften eller sikringsstyrker etter objektsikringsinstruksen var i tråd med Stortingets forutsetninger. På tidspunktet for behandlingen av disse dokumentene – og en åpen og en lukket høring i den forbindelse – ble det fra regjeringas medlemmer gitt inntrykk av at situasjonen var bedre enn rapporten den gangen viste.

Behandlingen den gangen endte med meget sterk kritikk av regjeringas manglende oppfølging av Stortingets forutsetninger og det helt spesielle at Stortinget enstemmig ba Riksrevisjonen om en ny rapport, for å avklare status på tidspunktet for behandlingen den gangen. Til tross for sterk kritikk deltok ikke statsministeren i debatten i Stortinget ved behandlingen av saken.

Det er den nye rapporten, Riksrevisjonens undersøkelse av oppfølging av objektsikring, Dokument 3:11 for 2017–2018, som er grunnlaget for innstillinga vi nå har til behandling.

Som del av behandlingen har komiteen stilt en rekke spørsmål til forsvarsminister, justisminister og statsminister. Vi har avholdt en åpen og en lukket høring med aktuelle nåværende og tidligere statsråder, aktuelle fagetater og statsminister. Rapporten dokumenterer at regjeringas framstilling ved forrige behandling av saken var en sminket versjon av virkeligheten. Rapporten vi nå har til behandling, og har arbeidet med i komiteen, har dokumentert at det fremdeles gjenstår mye før sikring av viktige objekter i samfunnet er sånn som Stortinget har forutsatt.

Om politiet sier Riksrevisjonen at grunnsikringen av skjermingsverdige objekter fortsatt er mangelfull. I løpet av komiteens arbeid har det av statsministeren blitt offentliggjort at kun to av tolv skjermingsverdige objekter er så godt som sikret i tråd med forskriften. Heller ikke Stortingets forutsetning om at departementets forslag til statsbudsjett må reflektere behovet for å sikre skjermingsverdige objekter, ble fulgt opp med særskilte midler i budsjettet for 2018. Derfor sier Riksrevisjonen:

«Riksrevisjonen ser svært alvorlig på at grunnsikring av skjermingsverdige objekter ikke er prioritert av Justis- og beredskapsdepartementet.»

«Svært alvorlig» er den sterkeste kritikk som kan brukes av Riksrevisjonen, og er betegnelse på forhold der konsekvensene for samfunnet eller berørte borgere er svært alvorlig, f.eks. risiko for liv og helse.

Når det gjelder Forsvaret, sier Riksrevisjonen videre:

«Grunnsikringen av de skjermingsverdige objektene (…) er fortsatt mangelfull.» Forsvaret har ikke ved utgangen av 2017 «en helhetlig oversikt over tilstanden».

Forsvaret har altså ved utgangen av 2017 ikke en helhetlig oversikt over tilstanden. De sier videre:

«Mangelfull grunnsikring av de skjermingsverdige objektene i Forsvaret kan føre til at viktige (…) funksjoner kan falle bort ved uønskede hendelser.»

Og:

«Riksrevisjonen ser svært alvorlig på at Forsvarsdepartementet ikke i nødvendig grad har sørget for å bedre grunnsikringen av de skjermingsverdige objektene i Forsvaret.»

Riksrevisjonen peker på at Justis- og beredskapsdepartementet og Forsvarsdepartementet har bedret oppfølgingen av politiets og Forsvarets bruk av sikringsstyrker. Men det gjenstår fortsatt mye før Stortingets vedtak og forutsetninger er fulgt opp. Det er det punktet regjeringas medlemmer og regjeringspartienes representanter viser oftest til i denne rapporten, som eksempel på at mye er gjort. Men da hører det med til historiefortellingen at også på det punktet bruker Riksrevisjonen uttrykket «svært alvorlig» om dagens status.

Et tema som har gått igjen i forrige rapport, i denne rapporten og i høringene, er den mangelfulle felles forståelsen av objektsikringsinstruksen. Til tross for at forsvarssjefen, sjefen for Politidirektoratet og statsministeren hevder at det ikke er noen uenighet mellom Forsvaret og politiet om forståelsen av instruksen, sier justisministeren i sitt brev til Riksrevisjonen:

«Jeg ser, i likhet med Riksrevisjonen, behov for å gjennomgå og eventuelt revidere instruksen med sikte på blant annet å tydeliggjøre ansvarsforhold samt forståelsen og samarbeidet mellom de to sektorene.»

Først nå har det arbeidet startet opp, selv om også den forrige rapporten viste klart at dette var et av de sentrale problemene.

Også når det gjelder Forsvarets prosess med utpeking av sivile nøkkelobjekter, pekes det på at det er svakt fulgt opp. Mangelfull sikring av dem kan få konsekvenser for forebyggende statssikkerhet. Riksrevisjonen peker videre på at det fortsatt er manglende avklaring og analyser av politiets og Heimevernets kapasitet til å sikre og beskytte objekter ved bruk av sikringsstyrker. Verken Justis- og beredskapsdepartementet eller Politidirektoratet har oversikt som viser politiets kapasitet til å sikre og beskytte objekter.

Når vi ser rapporten fra Riksrevisjonen som vi nå har til behandling, blir det klart at regjeringas medlemmer i fjor tegnet et sminket bilde av den faktiske situasjonen. Regjeringa informerte ikke om den forventede kostnaden for sikring av politiets egne objekter. Den har ikke varslet Stortinget om at politiets objekter først vil være sikret en gang utpå 2020-tallet. Den har ikke varslet at Forsvaret først i 2025, ti år etter fristen, kanskje vil ha sikret sine objekter, og heller ikke varslet om forventede kostnader ved sikringstiltakene.

I stedet for å ta alle de dokumenterte mangler på alvor har regjeringas propagandaapparat satt inn alle ressurser på å prøve å tåkelegge og avdramatisere innholdet i rapporten. Først ut var justis- og beredskapsminister Tor Mikkel Wara, som i Dagsnytt atten den 7. juni, altså rett etter at rapporten var lagt fram, uttalte at rapporten bare gjaldt politiets og Forsvarets egne bygg. Enda mer alvorlig var det at statsminister Erna Solberg i en tv-sendt partilederdebatt fra Arendal i august uttalte:

«Nei, det er ikke snakk om vann og strøm. Det er snakk om politiets egne bygninger og (…) forsvarets egne bygninger.»

Videre sa hun:

«Dette dreier seg om én ting: De fysiske bygningene til politiet og Forsvaret.»

Disse påstandene er direkte feil. De viser at statsministeren ikke tar saken på tilstrekkelig alvor.

I forbindelse med valgkampen i 2013 uttalte Erna Solberg:

«Det er derfor jeg alltid har ment at gode politikere ikke kan nøye seg med å være offensive i media, de må (…) følge opp vedtakene sine, tørre å engasjere seg i detaljene og hvordan politikken faktisk virker for vanlige mennesker. Det er her jeg mener Stoltenberg-regjeringen har sviktet mest. Det har blitt for mye mediehåndtering og for lite gjennomføringskraft. Derfor mener jeg at statsministeren og statsministerens kontor må ta ansvaret for gjennomføringskraften.»

Det står i sterk kontrast til at statsminister Solberg, som også er leder for Regjeringens sikkerhetsutvalg, selv innrømmer at hun ikke kjente til hvor dårlig det sto til med objektsikringen før Riksrevisjonen la fram sin første rapport. Det passer også dårlig med at hun i forrige høring viste til at en feilrapportering fra justisminister Anundsen i forbindelse med budsjettet for 2016 ikke klarer å skille mellom rapportering om situasjonen etter instruksen og etter forskriften – ja til og med viser til hele justissektoren, som er langt mer enn politiets egne objekter.

Neppe helt tilfeldig valgte statsministeren å legge ned grunnsteinen til det sterkt forsinkede beredskapssenteret på Taraldrud noen få dager før åpen høring i komiteen. Der avslørte hun at politiet hadde ansvaret for grunnsikringen av tolv objekter, fire av dem ville få sin løsning når beredskapssenteret tas i bruk. Samtidig ble det avslørt at kun to av tolv objekter har – også det med noen unntak – tilfredsstillende sikring.

Det var med stor overraskelse komiteen registrerte at statsministeren på den måten viste til informasjon vi kjente fra de ikke-offentlige delene av rapporten, når det passet hennes mediehåndtering. Det var derfor naturlig for en samlet komité å be om oversikt over hvilke deler av den ikke-offentlige delen av rapporten som kunne frigjøres. Det har gjort at det nå foreligger en rapport med stor grad av sladding. Men jeg kan si så mye som at det som fortsatt er unntatt offentlighet, underbygger mer detaljert grunnlaget for Riksrevisjonens kraftige kritikk i den åpne delen av rapporten.

En av de tingene som kommer helt klart fram, er at når sjef HV, Eirik Kristoffersen, i høring påstår at flere HV-områder enn i 2014 er beredskapsklare ved utgangen av 2017, er det feil – uten at jeg kan referere de faktiske tallene. Verken forsvarsminister eller statsminister har så langt rettet opp denne feilinformasjonen i høringen, men de får muligheten senere i dag.

I store deler av innstillinga er det enighet. Alvoret understrekes av den sterke kritikk av regjeringa som også fremmes av regjeringspartiene. Store deler av de kritiske merknadene i denne innstillinga er det faktisk en enstemmig komité som står bak. Derfor håper jeg at etter denne behandlingen – dersom regjeringa fortsatt sitter – vil innstillinga føre til at regjeringa tar ansvaret for sikkerhet på større alvor, at statsministeren heretter følger opp sakene, og at vi senest i forbindelse med revidert budsjett for 2019 neste vår får en samlet og helhetlig gjennomgang av planer og forventet framdrift for og kostnader ved sikringen av for samfunnet kritiske objekter, slik en enstemmig komité forutsetter i innstillinga.

Det er svært alvorlig når regjeringa ikke følger opp Stortingets forutsetninger om viktig samfunnssikkerhet, sett i lys av Grunnlovens formulering i § 82:

«Regjeringen skal meddele Stortinget alle de opplysninger som er nødvendige for behandlingen av de saker den fremlegger. Intet medlem av statsrådet må fremlegge uriktige eller villedende opplysninger for Stortinget eller dets organer.»

Da er det etter flertallets syn svært alvorlig og sterkt kritikkverdig at Stortinget ikke har fått riktig informasjon fra regjeringa om situasjonen, om forventede kostnader og om framdrift. Det er på den bakgrunn komiteen ser seg nødt til å fremme følgende forslag til vedtak, som også er innstillinga:

«Stortinget beklager regjeringens manglende oppfølging av objektsikring hva gjelder grunnsikring av skjermingsverdige objekter og sikring og beskyttelse av objekter ved bruk av sikringsstyrker fra politiet og Forsvaret ved Heimevernet, herunder mangelfull informasjon til Stortinget om utsettelser og kostnader.»

Svein Harberg (H) [10:20:34]: Riksrevisjonens oppfølgingsrapport om regjeringens arbeid med objektsikring har fått en omfattende behandling i komiteen. Det har vært et krevende arbeid.

For det første omhandler denne siste rapporten en svært kort periode. Alle i denne sal vet at omfattende tiltak ikke kan gjøres uten å gå gjennom grundige utredninger, og at økonomiske disposisjoner må fattes gjennom de milepæler som ligger til grunn for Stortingets arbeid. Det tar lengre tid enn det rapporten omhandler. Det har derfor vært umulig å behandle rapporten uten å se på det som har vært lagt til grunn for arbeidet med objektsikring, fra det startet for nærmere ti år siden og fram til i dag, samt å se på hvordan arbeid påbegynt i 2017 har ført til resultater og oppfølging etter at rapporten ble avsluttet.

For det andre har det vært krevende å få et overblikk over og en forståelse av de endringer som kontinuerlig skjer, og som påvirker både politiets og Forsvarets valg av løsninger og behov for sikring som bør gjennomføres. Både endringer i det ytre trusselbildet og utviklingen av nye tekniske løsninger gjør helt andre løsninger aktuelle i dag enn det som var tilfellet for bare noen få år siden.

For det tredje må jeg si at det har vært krevende å forholde seg til et så omfattende materiale. Svært krevende er også materialet som er kommet fram etter hele 44 spørsmål fra komiteen eller medlemmer av komiteen til regjeringen, med omfattende og klargjørende svar fra regjeringen. Det fortjener imidlertid en kommentar at den omfattende spørsmålsstillingen og de like omfattende svarene ikke på noen måte ser ut til å ha gitt bidrag til eller reflekteres i de merknader som er skrevet i saken. Det er til ettertanke.

Komiteens to høringer i saken ga for øvrig godt innblikk i de utfordringer regjeringen har stått og står overfor, og det arbeid som gjøres for å sikre sentrale objekter.

Da regjeringen Stoltenberg la sikkerhetsforskriften til grunn for sitt arbeid med virkning fra 1. januar 2011, var det tydelig at det på ingen måte var dagens behov for sikring som lå til grunn verken for tidsfrister eller økonomisk prioritering. Det ble der slått fast at de nye bestemmelsene i seg selv ikke skulle innebære vesentlig økte kostnader og skulle gjennomføres innen tre år. Sett i ettertid er det ingen tvil om at forutsetningene var urealistiske. Dette ble også bekreftet av forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssen, som under den åpne høringen i Stortinget 27. august i år sa:

«Kompetansen og ressursbehovet for å kartlegge og beskrive det store antallet skjermingsverdige objekter har vært langt mer krevende enn først antatt i 2011. Ressursbehovet for å iverksette tiltak er også langt mer omfattende og tidkrevende enn først forutsatt. Dette er etter min vurdering hovedgrunnen til at tidsfristen i forskriften ikke er overholdt.»

I samme høring hadde direktør for Nasjonal sikkerhetsmyndighet, Kjetil Nilsen, tilsvarende konklusjon som svar på hvorfor sikringen av skjermingsverdige objekter i justis- og forsvarssektorene ikke er på plass:

«En årsak til dette er at ressursbehovene ved innføringen av objektsikkerhetsregelverket etter sikkerhetsloven i 2011 ble vurdert for lavt. Ettertiden har avdekket et større ressursbehov både når det gjelder økonomi, og når det gjelder tilgjengelig kompetanse.»

Det er tydelig at det ved flere anledninger hadde vært naturlig å ta en fot i bakken og realitetsorientere forutsetninger og frister. Allerede i 2012/2013 var det åpenbart at verken de økonomiske forutsetningene eller fristene kunne overholdes. Det hadde da vært naturlig å få på plass realistiske forutsetninger for arbeidet. Etter regjeringsskiftet i 2013 og forlengelsen av fristen med ett år var det heller ikke realistisk å fullføre sikringen som forutsatt.

Jeg skjønner at kommunikasjon til Stortinget er krevende i saker der flere departementer har forskjellige, selvstendige oppgaver, samtidig som disse er en del av en helhet. Det krever at noen tar et overordnet ansvar for den helhetlige kommunikasjonen.

Når regjeringen i budsjettproposisjoner har meldt sine satsinger og disposisjoner, har dette vært viktige tilbakemeldinger, men det har ikke vært egnet til å gi Stortinget et samlet innblikk i hvordan status har vært i arbeidet med sikringen av skjermingsverdige objekter.

Derfor skjønner jeg også at det kommer kritikk mot regjeringen for manglende informasjon om nye planer og mål for gjennomføring av tiltakene.

Jeg er derfor svært fornøyd med at spesielt statsministeren, men også flere av statsrådene, i høringen i august var så tydelige i erkjennelsen av at dette burde vært meldt tilbake til Stortinget på en annen måte. Statsministeren sa det slik:

«Kunnskapen om hvor komplekst og krevende objektsikringsarbeidet er, har vært en gradvis erkjennelse. Jeg ser at dette er noe min regjering burde kommunisert tidligere og tydeligere og mer samlet til Stortinget, og det tar jeg – på vegne av regjeringen – selvkritikk for. Vi burde altså ha gitt en mer samlet opplysning om dette.»

Det er en erkjennelse og tilbakemelding det står respekt av. Også statsministerens oppfølging med konkret lovnad om å komme til Stortinget med ytterligere svar på oppdaterte planer burde gi Stortinget bekreftelse på regjeringens vilje til å fullføre arbeidet. Hennes uttalelser viser at hun tar denne saken på det største alvor, og dette gir et godt grunnlag for regjeringens videre arbeid.

Det viktigste resultatet av Riksrevisjonens rapporter og debattene her i Stortinget må være at arbeidet med objektsikring intensiveres og fullføres gjennom konkrete planer og tilførsel av ressurser. Det er godt å se at arbeidet med objektsikring går framover. Stadig flere objekter er sikret. Andre objekter har fått midlertidige løsninger i påvente av mer omfattende og tidkrevende endelige løsninger. Det arbeides systematisk med ytterligere planer for sikring og nye løsninger for de resterende objektene vi kjenner i dag. Det er imidlertid viktig å huske på at objekter og sikringsbehov er i stadig endring, og at det alltid vil være noen nye objekter som er under utredning, eller som det er igangsatt arbeid rundt. Dette er en naturlig del av det kontinuerlige arbeidet med å sikre kritisk infrastruktur. Det er et faktum at fullført objektsikring har vært, og er, et bevegelig mål.

Regjeringen har både i budsjettet for 2017 og i sitt budsjettforslag for 2019 konkret vist at de følger opp de offensive planene de har varslet. IKT-sikkerhet hos politiet har vært prioritert, og satsingen på dette gjennom de siste års budsjetter har gjort at infrastrukturen er endret betydelig og datasentre er sikret i henhold til ny sikkerhetslov. De store investeringer som legger grunnlaget for at politiet kan få moderne og framtidsrettede lokaler og lokaliteter for trening sikret i tråd med de krav som stilles i den nye sikkerhetsloven, har fått den nødvendige finansiering. Planene om å ha alle skjermingsverdige objekter i politiet forsvarlig sikret i løpet av 2020 er i rute.

Også i budsjettet for Forsvaret er arbeidet med objektsikring gitt ressurser som gjør at arbeidet kan forseres. Forsvaret har svært mange enkeltpunkter som skal sikres, men her er det også viktig å huske på at en del av disse objektene ligger på områder som har en ytre trygg og god sikring. Det gjør at de mer utsatte punktene kan prioriteres i første omgang.

Heimevernet er bedre rustet enn på svært lenge. Gjennom flere budsjettforlik på ikke-sosialistisk side er HV gitt midler til å ta igjen et langvarig etterslep på vedlikehold, reservedeler og ammunisjon, og HV får nå midler til systematisk å gjennomføre gode øvelser. Jeg registrerer med undring at opposisjonen ikke synes å ha tillit til verken forsvarssjefen eller sjef HV og slår fast at svaret sjef HV ga i høringen, ikke samsvarer med deres egen oppfatning av den faktiske situasjonen, og dermed er feil. Det er meget spesielt at medlemmer av Stortinget påberoper seg bedre detaljkunnskap og vurderingsevne av dette enn topp kvalifiserte ledere i Forsvaret. Vi for vår del har ingen grunn til å betvile Eirik Johan Kristoffersens oppsummering av at Heimevernets beredskapslagre fylles opp, ei heller hans konklusjon på at:

«Den operative statusen til Heimevernet har vært i kontinuerlig bedring de siste årene.»

Selv om antallet politifolk ikke er direkte knyttet til objektsikring, er dette også en del av den totale satsingen på beredskap denne regjeringen har gjennomført. Siden regjeringen tiltrådte, har bemanningen i politiet økt med ca. 2 600 årsverk. Av dette er ca. 1 500 politiårsverk. Målet om to polititjenestepersoner per 1 000 innbyggere innen 2020 er i rute. Det bidrar til økt trygghet for innbyggerne.

Så til et par punkter i Riksrevisjonens rapport som etter min mening ikke gir et korrekt etterlatt inntrykk. I rapporten kritiserer Riksrevisjonen Politidirektoratet og Forsvaret for manglende felles forståelse av objektsikringsinstruksen. Dette er tydelig tilbakevist både fra politisk og faglig ledelse. Etter å ha sjekket grundig i sine organisasjoner kan de slå fast at dette ikke er tilfellet. Det har vært en diskusjon om tidspunktet for ny gjennomgang av instruksen, og partene har blitt enige om å starte dette arbeidet når ny lov og Riksrevisjonens rapport er på plass, men rapporten tillegger altså partene her et minus som ikke er reelt.

Også når det gjelder kritikken av midlertidige, kompenserende tiltak for objekter som venter på ny lokasjon, er det en underlig påpekning. Riksrevisjonen påpeker at det ikke foreligger konkrete planer for kompenserende tiltak i påvente av å få på plass endelig grunnsikring. Det er selvsagt riktig, da det er etablert kompenserende tiltak. Hadde de tilfredsstilt sikkerhetslovens krav fullt ut, hadde de ikke vært midlertidige, kompenserende tiltak.

Det påstås at regjeringen ikke har prioritert objektsikring. Det er åpenbart feil. Det som er gjennomført på objektsikring, har faktisk skjedd med Erna Solberg som statsminister. Gjennom tøffe år med flyktningkrise, fall i oljepris og høy ledighet har regjeringen likevel satt av over 7 mrd. kr på sivil side og omtrent 10 mrd. kr til forsvarssektoren til økt beredskap og objektsikring. Dette er å prioritere! Så er det opposisjonens rett å mene at det er for lite. Den kritikken ville vært adskillig mer troverdig dersom de selv hadde gjort helt andre prioriteringer på området, noe jeg ikke kan se er tilfellet. Ekstra spesielt er det at da den rød-grønne regjeringen fratrådte i 2013, to måneder før utløp av fristen i forskriften, var det ikke antydning til å ha prioritert dette arbeidet. Det er selvsagt ingen unnskyldning for den sittende regjeringen, men når det hele tiden vises til de opprinnelige fristene, må det være på sin plass å påpeke at dette var et krevende utgangspunkt.

Til slutt må jeg si at jeg er overrasket over at så store deler av det politiske miljø synes å være mer opptatt av et politisk spill rundt saken enn raskt å få på plass den nødvendige sikring av objekter, økt beredskap og trygghet for at vi kan forsvare oss ved kriser eller trusler. Det er godt regjeringen tar det ansvaret og nå tydelig svarer ut dette overfor Stortinget.

Ulf Leirstein (FrP) [10:34:07]: Riksrevisjonens undersøkelser er viktige, spesielt på områder hvor myndighetene skal levere trygghet og sikkerhet til innbyggerne. Riksrevisjonen har i sin rapport kommet med skarp kritikk av oppfølgingen knyttet til objektsikring. Det er en kritikk man skal ta på alvor. Og det å ta dette på alvor handler om å levere – levere trygghet og sikkerhet til innbyggerne.

La meg derfor slå fast med én gang at Fremskrittspartiets stortingsgruppe har full tillit til at dagens regjering leverer på dette viktige oppdraget. Samtidig er vi glade for at statsministeren har vært tydelig på at framdriften i dette krevende arbeidet i enda større grad burde vært fortløpende kommunisert til Stortinget, slik at kompleksiteten og kostnadene knyttet til dette arbeidet – og at den tidsplanen man var forespeilet, ikke ville holde – hadde kommet klart fram.

La meg ta et lite tilbakeblikk: Den særskilte komité, som ble nedsatt etter 22. juli-terroren, forutsatte at alle objekter skulle klassifiseres innen utgangen av 2012, og at gjennomføringen av sikkerhetstiltak skulle skje så raskt som mulig og senest tre år etter ikrafttredelsen av objektsikkerhetsforskriften, dvs. i løpet av 2013. Den særskilte komité understreket betydningen av at dette ble fulgt opp innen de angitte tidsfristene.

Vi vet i ettertid at verken klassifiseringen eller iverksettingen av objektsikringstiltak ble gjennomført av den forrige regjeringen som forutsatt. Dette skulle vært på plass to måneder etter at regjeringen gikk av i 2013. Med andre ord er alt som er gjort på dette området, i praksis gjort av nåværende regjering.

De frister og kostnader som ble lagt til grunn ved innføringen av objektsikkerhetsforskriften, var dessuten urealistiske. Det ser vi helt tydelig i ettertid. Forskriften trådte i kraft 1. januar 2011. I Ot.prp. nr. 21 for 2007–2008, som ble framlagt av den rød-grønne regjeringen, kan vi lese på side 42 at det ble lagt til grunn at «forslagene sett under ett ikke bør innebære vesentlig økte kostnader». I kgl. res. fra oktober 2010, der forskriften ble satt i kraft, står det at «de nye bestemmelsene innebærer derfor i seg selv ikke nye kostnader». Sett i ettertid har objektsikring kostet milliarder av kroner, og det vil også i framtiden koste milliarder av kroner, som skal investeres.

Den kritikken som Riksrevisjonen målbærer i sitt dokument, rammer derfor vel så mye den forrige regjeringen som den nåværende når man ser på hva som ble gjort i forkant og i ettertid av vedtatt lov og forskrift, og hvilke klare anbefalinger som lå der fra den særskilte komiteen.

Hva har så dagens regjering gjort på dette området? Den nåværende regjeringen har satt av over 7 mrd. kr til beredskapstiltak på sivil side og ca. 10 mrd. kr til forsvarssektoren. Eksempler på dette er nye politihelikoptre, et beredskapssenter for politiet til 2,6 mrd. kr, felles kontraterrorsenter, felles cyberkoordineringssenter og erstatning av Forsvarets radiolinjenett med fibernett. Bare til å erstatte radiolinjenettet er det satt av 900 mill. kr. Ørland flystasjon har fått økte bevilgninger på 1,6 mrd. kr til sikring og beskyttelse.

Komiteen har i sin innstilling og sine merknader understreket at det er Stortinget som er bevilgende myndighet, og også minnet om at det har vært bred enighet om bevilgningene til disse beredskapsformålene. Det er enstemmige merknader som er lagt fram i dag på dette området. Opposisjonen har visst at det fortsatt er store mangler, men har ikke selv kommet opp med en eneste krone i økte bevilgninger som er øremerket det formålet som rapporten omhandler, og i den tidsperioden rapporten omhandler. Likevel velger altså opposisjonen å fremme mistillit mot regjeringen for at den ikke har bevilget nok penger. La meg igjen minne om – som man sier i en enstemmig merknad – at det er Stortinget som er bevilgende myndighet.

Det kan også være verdt å minne om at det ikke ble fremmet mistillit mot den daværende regjeringen Stoltenberg etter 22. juli-terroren, selv om Gjørv-kommisjonen, som da la fram sin rapport, kom med meget klar kritikk av beredskapen og manglende oppfølging bl.a. når det gjaldt stengningen av Grubbegata i regjeringskvartalet og flere andre tiltak som ikke var gjennomført. Kritikken som da framkom i kommisjonens rapport, er vel den sterkeste kritikken som er rettet mot noen regjering noen gang. Allikevel konkluderte Stortinget med at arbeidet med å sikre innbyggernes sikkerhet og trygghet var et arbeid vi i fellesskap skulle levere på, og man konkluderte med at det ikke skulle fremmes mistillit mot den sittende regjering på daværende tidspunkt.

Når vi nå i dag gjør opp status, kan vi konstatere at samtlige tiltak som ble foreslått av Gjørv-kommisjonen og Den særskilte komité, enten er gjennomført eller under gjennomføring. Mange av tiltakene er av en slik art at de er under kontinuerlig arbeid. På dette området vil en aldri helt komme i mål. Målet beveger seg hele tiden, og nye tiltak må settes inn fortløpende etter som trusselbildet endrer seg i verden.

Oversikten over tiltakene etter terrorhandlingene 22. juli finnes i Meld. St. 10 for 2016–2017, Risiko i et trygt samfunn. Oversikten tar utgangspunkt i disse anbefalingene – 31 anbefalinger fra kommisjonen og 14 vedtak fra Den særskilte komité. Det er da veldig spennende å lese igjennom og se at det er eller blir levert på dette.

La meg komme inn på flere viktige sider av dette arbeidet som regjeringen leverer på.

Heimevernet har et landsdekkende territorielt ansvar, der sikringen av Forsvarets nøkkelpunkter er dimensjonerende for Heimevernets styrkestruktur. Strukturen skal også tilrettelegge for allierte mottak, sikre framføring av egne og andre lands styrker og framskaffe tilstrekkelig situasjonsforståelse.

Både forsvarssjefen og HV-sjefen har vært klare på at Heimevernet har tilstrekkelig kapasitet til å sikre alle nøkkelpunktene. Riksrevisjonen legger til grunn at Heimevernet skal kunne sikre og beskytte alle sivile og militære nøkkelobjekter, samtidig som de også skal sikre alle objekter som politiet har forhåndsplanlagt med bistand fra Forsvaret. Dette har aldri vært forutsetningen for eller dimensjonerende for strukturen i Heimevernet.

Dersom en slik situasjon skulle oppstå i Norge, vil vi altså være i krig, og da må Forsvarets samlede ressurser prioriteres og brukes der de gir størst kampkraft og stridsevne. For øvrig skal det bemerkes at dersom sivile objekter beskyttes med militært personell i en krigssituasjon, blir disse objektene et lovlig militært mål. Kun sivile objekter som er kritiske for forsvarsevnen, vil bli beskyttet.

Heimevernet er betydelig styrket de siste årene gjennom budsjettforlik mellom de fire ikke-sosialistiske partiene. Bare i 2017 ble Heimevernet styrket med 191 mill. kr, bl.a. for å ta igjen et langvarig etterslep på vedlikehold, reservedeler og ammunisjon. Det er direkte oppsiktsvekkende at forsvarssjefen og HV-sjefen ikke blir trodd av komiteens flertall når de sier at Heimevernets operative status er blitt bedre de siste årene med tilførsel av nytt materiell og mer tid til øving.

Så til beredskapssenteret på Taraldrud: Etter en langvarig lokaliseringsdebatt om nytt beredskapssenter besluttet regjeringen Stoltenberg i august 2012 at beredskapssenteret skulle etableres på Alnabru. Forprosjekt Alna, som startet med oppdragsbrev til Statsbygg i februar 2013, ble avsluttet da skisseprosjektet forelå i desember 2014. Bakgrunnen var at tomten på Alnabru var for liten til de ressursene som var planlagt samlokalisert der, altså politiets helikoptertjeneste, beredskapstroppen og hundetjenesten i Oslo politidistrikt.

Et av alternativene som forelå da Alnabru ble valgt, var Lahaugmoen militærleir, som skulle nedlegges. Denne leiren hadde mange av fasilitetene som trengs – f.eks. 200 meter skytebane – og har en god lokalisering mellom Oslo sentrum og Gardermoen. Etter at Alnabru ble valgt, ble Lahaugmoen solgt til private og dermed ikke tilgjengelig som alternativ.

I desember 2017 vedtok Stortinget etableringen av Politiets nasjonale beredskapssenter på Taraldrud i Ski kommune, med en kostnadsramme på 2,6 mrd. kr og med en planlagt innflytting innen utgangen av 2020. Beredskapssenteret skal dekke behovet for bedre treningsfasiliteter og nødvendige lokaler for beredskapstroppen, bombetjenesten, krise- og gisselforhandlerne og helikoptertjenesten.

Når opposisjonen kritiserer regjeringen for at permanent grunnsikring ikke er på plass på alle de tolv skjermingsverdige objektene på justissektorens område, er de i stor grad medansvarlige for at dette ikke er på plass. Beredskapssenteret vil sikre en tredjedel av politiets skjermingsverdige objekter. Hadde f.eks. Lahaugmoen blitt valgt i stedet for Alnabru av Stoltenberg-regjeringen, hadde beredskapssenteret trolig vært på plass for flere år siden. Dessuten er det veldig påfallende at de samme partiene som nå kritiserer regjeringen for ikke å levere, har forsøkt å stanse – eller i hvert fall utsette – byggingen på Taraldrud, noe som ytterligere ville ha forsinket prosessen betraktelig. Dette vet vi gjennom forslag som opposisjonen har fremmet, og debatten man har hatt i justiskomiteen.

Så til Ørland flystasjon: Da Ørland ble valgt som hovedkampflybase med Evenes som en framskutt operasjonsbase i 2012, ble Ørland planlagt bygget som en fredsbase. Som en konsekvens av endringen i det sikkerhetspolitiske bildet – med økt behov for beskyttelse og sikring – har kostnadene økt med 1,6 mrd. kr til sikring av denne basen alene.

Dette var et lite innblikk i arbeidet regjeringen har gjort på dette området. Skulle man gått igjennom alt som er gjort av tiltak, hadde nok debatten blitt forlenget med mange timer. Regjeringen skal ha god samvittighet for alt man har levert sammen med støttepartier i Stortinget på de budsjettene man har fått gjennomslag for.

Det er også viktig å poengtere at trusselbildet mot Norge er sammensatt, og at ensidig fokus på objektsikring kan gå ut over terrorsikring av myke mål og cyberangrep fra statlige aktører. Mye av etterretningsaktiviteten rettet mot Norge finner sted i det digitale rom. Stort sett dreier denne aktiviteten seg om å hente ut informasjon, og aktørene har både evne og vist at de har vilje til å utføre cyberangrep. Når det gjelder terrortrusselen, har PST i sin årlige trusselvurdering vurdert det som «mulig at det vil forekomme forsøk på terrorangrep». Det er særlig myke mål som er utsatt.

Et flertall i kontrollkomiteen har samlet seg om et forslag som uttrykker mistillit til regjeringen. Etter Fremskrittspartiets mening er mistillitsforslaget en del av et politisk spill som de rød-grønne partiene burde holde seg for gode til å delta i. Gjennom det vi i komiteen har fått innsyn i i arbeidet med denne saken, er det ingen tvil om at regjeringen leverer. Det er ingen tvil om at forarbeidet gjort av den forrige regjeringen var for dårlig, og jeg minner om at de sågar opplyste Stortinget om at dette arbeidet «ikke bør innebære vesentlig økte kostnader». I dag har vi fasiten.

Det er også noe spesielt å lese i en komitéinnstilling at opposisjonen må henvise til en opphetet debatt på Dagsnytt atten for å prøve å begrunne sin mistillit mot regjeringen. Det vitner om at man har svært dårlige argumenter for denne mistilliten.

Vi er nå på rett vei. Det leveres på arbeidet med trygghet og sikkerhet for våre innbyggere. Det investeres flere milliarder kroner i tiltak, som jeg har vist til. Det er gjennomført reformer på viktige sektorer, både innenfor justis og innenfor Forsvaret, for å tilpasse tiltak og tjenester til dagens samfunn og de trusler og utfordringer vi i dag står overfor. I komiteens innstilling registrerer jeg også at bl.a. Senterpartiet er svært kritiske til alle disse reformene som regjeringen og stortingsflertallet gjennomfører. De gjennomføres nettopp for å tilpasse våre tiltak til den situasjonen vi står i i dag, og ikke den vi sto i for mange år siden. Det er viktig å bemerke. Disse reformene gjennomfører vi ikke fordi det er gøy å reformere, men fordi det er nødvendig å reformere.

Fremskrittspartiet vil bidra til at dette arbeidet kan gjennomføres, og senest på mandag denne uken vedtok Stortingets flertall, med stemmene til Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, nok en gang et statsbudsjett med betydelig satsing på dette arbeidet. Fremskrittspartiets stortingsgruppe vil derfor i dag stemme imot innstillingens I.

Nils T. Bjørke (Sp) [10:48:05]: Tryggleiken vår er sårbar. Gjennom både store og små hendingar dei siste åra har me fått erfara at me på kort tid kan oppleva at den tryggleiken me forventar, ikkje er der. Me såg det i Aust-Finnmark sist helg, der både naudnettet, breibandet, mobilnettet og fastnettet var nede i fleire kommunar og skapte vanskar for innbyggjarane.

Me fekk i førre veke vita at Næringslivets Sikkerhetsråd har avdekt at det er lite merksemd i næringslivet om cyberangrep, og at fire av ti norske verksemder har vore utsette for brot på informasjonstryggleiken. Og stadig får me melding om at hackarar bryt seg inn i e-postkontoar o.l.

Den fremste oppgåva vår som ombodsmenn her på Stortinget, er ansvaret for å sikra tryggleiken for norske innbyggjarar. Innbyggjarane skal vera trygge på at politi og forsvar er der når det røyner på, og at dei kjem. Og me skal vera trygge på at sjølv om forsvarsmakta vert utsett for åtak, skal det vera planar som sikrar at dei kan fungera sjølv om dei skulle verta ramma. Spørsmålet me må stilla oss i dag, er: Er me trygge på at dei vil koma, og er me trygge på at dei kjem? Både grunnsikring av skjermingsverdige objekt i politiet og Forsvaret og politiets og Heimevernets sikring av objekt ved bruk av sikringsstyrkar er avgjerande for tryggleiken i Noreg.

Riksrevisjonen har i to omgangar vist at me ikkje kan vera sikre på at tryggleiken er god nok. Realitetane kan sjå verre ut etter at den siste rapporten kom. Trass i lovnader har lite skjedd, så hovudspørsmålet vert no: Kven skal tryggja innbyggjarane i eit land om ikkje dei som skal tryggja dei, er sikra? Det er det denne objektsikringssaka i hovudsak handlar om.

Det var tryggleiken til folk som var mellom dei viktigaste sakene statsminister Erna Solberg gjekk til val på i 2013. Etter framlegginga av 22. juli-rapporten sa Solberg:

«Det er derfor jeg alltid har ment at gode politikere ikke kan nøye seg med å være offensive i media, de må også følge opp vedtakene sine, tørre å engasjere seg i detaljene og hvordan politikken faktisk virker for vanlige mennesker.»

Det har gått seks år sidan 22. juli-rapporten vart handsama. Det me har fått sjå i rapportane frå Riksrevisjonen og i dei to høyringane me har hatt dei siste månadene, er at det framleis er orda og ikkje handlinga som har vore størst.

I over to år har regjeringa hatt anledning til å koma til Stortinget for å fortelja at fristane som vart sette av Stortinget for objektsikring her til lands, var for knappe. Stortinget har ikkje høyrt eit kløyva ord.

Det var Riksrevisjonen, ikkje den øvste ansvarlege for tryggleiken vår, som gjorde Stortinget merksam på at både politi og forsvar var på hælane, og at mykje ikkje var på stell.

I løpet av åra som har gått, har det vore skiftande forsvarsministrar og justisministrar, men den øvste ansvarlege for tryggleiksarbeidet i regjeringa har vore den same: statsminister Erna Solberg. Det er ho som sit med hovudansvaret for å koordinera tryggleiken i landet vårt.

I to omgangar har ho erkjent at ho ikkje har hatt kontroll. Den fyrste gongen var 21. mars i 2017, då ho i høyringa i Stortinget sa:

«Regjeringen var ikke klar over at situasjonen var sånn før vi faktisk fikk Riksrevisjonens rapport og fikk status på det. Det var da man først så at det lå dårligere an.»

Den andre gongen ho innrømde at ting ikkje var på stell, var i høyringa 27. august 2018, då ho sa at dei burde ha gjeve Stortinget meir utfyllande informasjon, og at ho tok kritikk på det.

I den same høyringa sa ho at ho hadde vore upresis i den førre høyringa, som den dåverande kontroll- og konstitusjonskomiteen hadde.

Sjølv om statsministeren har sagt at ho kunne sagt frå til Stortinget tydelegare, tidlegare og meir samla, er det frå min ståstad klart at den øvste ansvarlege for folks tryggleik ikkje har vore klar over den alvorlege situasjonen og korleis arbeidet hennar i regjering har svikta dette arbeidet.

Eg vil seia at eg frå starten har vore i tvil om det ville vera rett å fremja noko som kunne tyda på mistillit i denne saka. Men etter at rapporten vart lagd fram, og særskilt etter dei to høyringane me har gjennomført, er eg ikkje i tvil.

Det er grunn til å be om orsaking for at regjeringa ikkje har gjort det dei sa dei ville gjera, og ikkje minst for at dei ikkje har gjort det dei sa dei hadde gjort. Det er òg grunn til å be om orsaking for manglande oppfølging av grunnsikring av politi og forsvar, og det vernet som dei viktige institusjonane våre skal ha.

Det kan vera ulike grunnar til at objektsikringsarbeidet ikkje har vore prioritert. Men det er påfallande at statsministeren har prøvd å peika på ein treårsperiode frå 2010 til 2013 under den raud-grøne regjeringa som grunngjeving i staden for å peika på dei fem åra ho sjølv har vore kommandøren. I dei fem åra ho sjølv har vore sjef, har statsministeren overlate til statsrådane og departementa å prioritera framdrift og løyvingar. Det har gjeve dårlege resultat.

Eit døme på dette var at tidlegare justisminister Per-Willy Amundsen i høyringa i 2017 sa at han skulle ta oppfølginga av objektsikringa vidare i styringsdialogen med direktoratet. Nokre dagar seinare bad medarbeidarane hans i departementet Politidirektoratet om ei vurdering av kor mykje av objektsikringsarbeidet som kunne skyvast ut i tid eller reduserast til eit minimum. – Då blir praten om betre tryggleik ikkje berre prat, men tomprat.

Dei same fem åra som har gått sidan regjeringa Solberg tok over styringa av landet, har både politiet og Forsvaret vore igjennom store reformer – reformer som har ført til at avstanden til dei som skal tryggjast, har vorte større. Reformarbeidet har teke tid og ressursar, ressursar som har gått ut over den operative evna til sikringsetatane våre.

I Forsvaret har ein sett i gang arbeidet med å kartleggja kva slags objekt som skal sikrast. «Hele landet – sikring av skjermingsverdige objekter» er namnet på dette prosjektet. Men sjølv om dette arbeidet er sett i gang, er det ikkje sikkert at det vil halda vatn, for som Riksrevisjonen skriv i rapporten:

«Det er usikkert om prosjektet Hele landet – SVO faktisk vil føre til at grunnsikringen av de skjermingsverdige objektene vil oppfylle kravene i sikkerhetsloven og forskrift om objektsikkerhet. Prosjektet omfatter kun fysiske grunnsikringstiltak, og ikke kravet om reaksjon.»

Det er vel her me er ved kjernen – nemleg: Kva må til for at me skal få den raske reaksjonen som er naudsynt for å gjera folk trygge i ein krisesituasjon? Sjølv om ein har fått kartlagt og tryggja installasjonane, seier det lite om Forsvaret faktisk kjem ut. Det er difor me i Senterpartiet har vore sterkt kritiske til nedbygginga av Heimevernet.

Å ha eit heimevern som har anledning til å rykkja ut når krisa er der, er heilt avgjerande. Nedlegginga av Sjøheimevernet er eit anna døme på at reformarbeidet ber i feil retning. Når Sjøheimevernet er borte, er det færre til å vera operative til sjøs og sikra dei viktige installasjonane til sjøs og ved kysten når det er naudsynt.

Regjeringa er i ferd med å reformera seg bort frå folk. Det som har vore eit godt kjenneteikn ved det norske samfunnet, er at det har vore kort veg til dei som passar på. Vegen er no vorten lengre.

Under den opne høyringa på Stortinget om Riksrevisjonens rapport vart det gjort klart at politiet forventar støtte frå Heimevernet på om lag 25 pst. av fleire hundre objekt. Heimevernet har ikkje tilstrekkeleg kapasitet til å sikra og tryggja alle dei sivile og militære nøkkelobjekta. Under høyringa sa sjefen for Heimevernet at dei med dagens tal på soldatar ikkje er dimensjonerte for å sikra politiobjekt og militære objekt samstundes. Når me i tillegg veit at det finst fleire tusen viktige anlegg innanfor sivil sektor som treng sikring, er det nedslåande å høyra den rosemålinga som har kome frå regjeringshald i debatten etter at rapporten kom.

Det er med bakgrunn i dette at fleire representantar frå Senterpartiet har fremja forslag om å stoppa alle nedskjeringsprosessar i Heimevernet, auka talet på heimevernssoldatar til 45 000 og reetablera Sjøheimevernet. Med det alvorlege bakteppet som rapportane frå Riksrevisjonen har gjeve, er dette avgjerande for responstid og tryggleiken for folk.

Politiet har tolv skjermingsverdige objekt. Statsministeren nemnde fire av dei då ho la ned grunnsteinen til det nye beredskapssenteret på Taraldrud, og i den avgraderte rapporten frå Riksrevisjonen kjem det fram at tre operasjonssentralar i politiet er såkalla skjermingsverdige objekt. Men grunnsikringsarbeidet har teke år, og Politidirektoratet har slått fast at det framleis vil gå mange år før ein er i mål med dette arbeidet.

Justisminister Tor Mikkel Wara sa til NTB den 22. oktober i år at det var fyrst i 2015 at regjeringa vart klar over kor omfattande arbeidet med objektsikringa var, og at ein ikkje tok konsekvensane av dette. Men sjølv om dei vart klar over kor omfattande arbeidet var, og at tidsfristane ikkje lét seg halda, vart ikkje Stortinget informert. Formelt sett har Stortinget enno ikkje teke imot noka formell melding frå regjeringa om dette.

Det same året, i 2015, vedtok Stortinget, med støtte frå regjeringspartia og Arbeidarpartiet, å setja i verk reforma med det misvisande namnet nærpolitireforma. Talet på politidistrikt vart kutta frå 27 til 12, 126 lensmannskontor er lagde ned, og innanfor politiet er det lita tru på at reforma vil føra til eit meir synleg politi og bidra til ein meir effektiv kamp mot kriminaliteten. I åra etter 2015 har det i politiet vore meir intern merksemd på reforma enn det har vore fokus på den operative sikringa av viktige politiobjekt.

Frå Justisdepartementet har det vore lite hjelp å få. Dei sikringstiltaka som er sette i verk, er sette i verk over politiets eigne driftsbudsjett og ikkje over eit eige investeringsbudsjett.

Fyrst i revidert nasjonalbudsjett i 2018 kom det ei løyving på 20 mill. kr til objektsikringsarbeidet. Det kjem nok ikkje av regjeringa sin medvetne innsats på området, men den knusande kritikken som Riksrevisjonen kom med.

«Fjernpolitireforma» frå regjeringa har, som nemnt, teke mykje tid og ressursar. Dette kjem på toppen av at løyvingane til politiet frå regjeringa ikkje har stått i stil med lovnadene. Statsbudsjettet for neste år, som regjeringspartia og Kristeleg Folkeparti er samde om, gjev inga betring. Me står langt frå målet om to politifolk per tusen innbyggjarar her til lands, og enda lengre tid vil det ta med den budsjettavtala som no ligg på bordet.

Når me ser korleis denne regjeringa, under leiing av statsminister Erna Solberg, har bygd ned dei lokale lensmannskontora og elles bygd ned offentleg forvaltning i distrikta og auka talet på statlege arbeidsplassar i Oslo-området, har me fått færre til å ta hand om lokale og desentraliserte installasjonar, fått lengre responstid og mindre lokalkunnskap. I komitéinnstillinga har Senterpartiet ein merknad om dette. Den er me åleine om. Det tek me til etterretning, men kampen for å byggja politi og forsvar opp, og ikkje ned, vil me halda fram med – ikkje fordi det er populært i desse sentraliseringstider, men fordi det er heilt naudsynt for at me framleis skal ta heile landet i bruk.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [11:00:01]: Det politiske attentatet 22. juli 2011 var ein alvorleg vekkjar om i kor dårleg forfatning den norske terrorsikringa og beredskapen var. Eit samrøystes storting understreka gjennom behandlinga av regjeringa si utgreiing og Stortingets særskilte komité kor viktig det var at fristar og krav i sikkerheitsloven, med forskrift og instruks, måtte følgjast. Alt skulle seinast vere på plass ved utgangen av 2014. Regjeringa skulle løpande rapportere om framdrift og kostnader.

Ei tid etter at dei siste fristane var passerte, 1. januar 2015, og sikringsarbeidet skulle ha vore i mål, starta Riksrevisjonen arbeidet med å granske status for Forsvarets og politiets arbeid med dei objekta og funksjonane dei har ansvaret for, både grunnsikringa av eigne bygg og funksjonar og deira ansvar og evne til å stille med sikringsstyrkar dersom andre kritiske funksjonar i samfunnet skulle trenge det. Vi snakkar altså her om sikring langt utover dei eigne bygga til politiet og Forsvaret, i motsetnad til kva statsministeren og justisministeren hevda like før sommaren. Vi snakkar om nasjonen sine mest kritiske funksjonar: politikk, forvalting, politi, mat, kommunikasjon, vatn, forsvar, helse og velferd – for å nemne noko.

Den første rapporten frå Riksrevisjonen hausten 2016 slo ned som eit lynnedslag i det politiske Noreg. Da Stortinget våren 2017 behandla saka, blei det formulert kraftig kritikk. Verken politi eller forsvar hadde innfridd lovkravet. Arbeidet med grunnsikring var i stor grad framleis på analyse- og planleggingsstadiet og langt frå i mål. Dette stod i grell kontrast til det som var kritikken frå høgresida etter 22. juli, der det blei hevda at sikkerheita ville bli langt betre under ei høgrestyrt regjering. André Oktay Dahl, justispolitisk talsperson for Høgre på det tidspunktet, hevda til og med i VG like før valet i 2013 at Noreg ville ha vore eit tryggare land dersom Erna Solberg hadde vore statsminister i forkant av den mørke sommardagen 22. juli i 2011. Sikkerheit var også ei av hovudsakene for partiet i valet. Solberg ville i det same intervjuet ikkje kommentere utsegnene til Oktay Dahl direkte, men sa lakonisk:

«Jeg har ikke noen behov for en diskusjon om statsministerens lederegenskaper eller noe sånt. Men ledelse er en viktig del av konklusjonen i Gjørv-rapporten.»

Oppfølgingsrapporten frå Riksrevisjonen kom sommaren 2018. Til overrasking for dei fleste viste han at lite hadde skjedd sidan den første rapporten, sjølv etter skarp kritikk frå Stortinget. Vi fekk også eit langt meir detaljert innblikk i kva som faktisk gjekk føre seg i regjeringa. I politiet hadde ein ikkje tilstrekkeleg oversikt til å tidfeste når ein ville vere i tråd med sikkerheitsloven – laust stipulert til innan ti år, tidlegast, avhengig av finansiering. I Forsvaret blei det stipulert at først i 2025 ville ein vere i mål. I Forsvaret hadde ein vidare berre synfart 25 pst. av dei skjermingsverdige funksjonane sine. Når det gjaldt sikringsstyrkar og mellombelse tiltak mens ein venta på permanent sikring, var det mykje uklart, inga oversikt, uklare roller og for dårleg kapasitet i forhold til krav til sikring. Analysen viste dessutan at det i stor grad handla om manglande prioritering og finansiering frå regjeringa si side.

At regjeringa har vore «hands on», er kanskje det siste vi kan trekkje ut av Riksrevisjonens to rapportar. Snarare er det mangel på handlekraft, leiarskap og gjennomføringsevne som pregar dei to sterkt kritiske rapportane, der den siste konkluderer på Riksrevisjonens aller strengaste vis. «Svært alvorleg» i fire av hovudkonklusjonane i rapporten er kanskje Riksrevisjonens strengaste dom over ei sitjande regjering nokon gong. Og nemninga «svært alvorleg» blir ifølgje Riksrevisjonen berre brukt om «forhold der konsekvensene for samfunnet eller berørte borgere er svært alvorlige, for eksempel risiko for liv eller helse».

Riksrevisjonens rapport, høyringane og svara frå regjeringa dokumenterer at regjeringa ikkje har prioritert å gi pengar til terrorsikring i politiet og Forsvaret, trass i Stortingets klare understreking etter 22. juli om at det var viktig at ein kom i mål innan 2015.

Saka blir ikkje mindre alvorleg av at Stortinget og det norske folk har levd i uvisse om det som har skjedd. Riksrevisjonens rapport og kontrollkomiteen sine eigne undersøkingar viser nemleg at Stortinget og offentlegheita har blitt feilinformert over lengre tid om kva som er den faktiske tilstanden. Undersøkingane viser at for regjeringa var ingen av rapportane noka overrasking, slik dei hevda i kontrollhøyringa våren 2017. Dei hadde blitt løpande orienterte gjennom tilsynsrapportar, rapportering og budsjettdialogar med både politi og forsvar. For Stortinget og resten av norsk offentlegheit var det ikkje til å tru at ein ikkje var komen lenger sju år etter hendingane i 2011.

Vi kan i dag dessverre slå fast følgjande: Regjeringa har på fleire tidspunkt feilinformert Stortinget om status, utan at feila har blitt retta opp på ein forståeleg måte for Stortinget før Riksrevisjonen begynte å grave i det. Vi kan slå fast at Justis- og beredskapsdepartementet feilaktig informerte Stortinget i budsjettproposisjonen for 2016 om at bygga i justissektoren var sikra i tråd med loven. Det var feil. Berre to av tolv bygg i politiet var da sikra i tråd med forskrifta. Naudnettet var heller ikkje sikra. Politidirektoratet tok raskt kontakt med Justis- og beredskapsdepartementet og varsla om at dette var feil. Informasjonen kom aldri fram til Stortinget. Eit halvt år etter at Politidirektoratet informerte Justis- og beredskapsdepartementet om denne feilen, gjentok daverande justisminister Anundsen feilen i Stortinget våren 2016 i svar til stortingsrepresentant Hårek Elvenes. Stortinget måtte få Riksrevisjonens første rapport for å få riktig informasjon: at sikringa av bygg i politiet og Forsvaret var såpass dårleg, og at instruksen, altså bruk av sikringsstyrkar for å sikre kraft, vatn osv., heller ikkje var oppfylt.

Vidare kan vi slå fast at statsministeren si forklaring i fjorårets høyring om korleis dette kunne skje, var feil. I fjorårets høyring forklarte statsministeren feilrapporteringa til Stortinget i budsjettet – og frå justisministeren våren 2016 – med at det var Politidirektoratet som hadde sagt at ein var i mål med sikringa innan fristen. Dette er dokumentert feil. Derimot hadde Politidirektoratet kommunisert tydeleg at dei ikkje var i mål, at dei trong meir pengar for å kome i mål, og at Stortinget hadde blitt feilinformert. Justis- og beredskapsdepartementet lytta ikkje til Politidirektoratet i denne saka og valde i staden å fortsetje med å feilinformere Stortinget.

Vidare kan vi slå fast at regjeringa ikkje har prioritert sikringsarbeidet. Politidirektoratet bad om pengar i budsjettdialogen i 2013, i 2014, i 2015, i 2016 og i 2017 for å kome i mål, men fekk ikkje dette av Justis- og beredskapsdepartementet fordi ein prioriterte andre saker framfor det. Dette innrømmer departementet sjølv i rapporten. Grunnsikring av skjermingsverdige objekt er ikkje prioritert i budsjetta. Andre omsyn blei sett på som viktigare. Dette står svart på kvitt i Riksrevisjonens rapport.

I Forsvarsdepartementet har ein også hatt føringar om at det å kome i mål innan fristen ikkje skulle krevje ekstraordinære budsjettløyvingar. Det er vanskeleg å tru at det ikkje har hatt konsekvensar for framdrifta at regjeringa ikkje har løyvd nødvendige midlar til Forsvaret. Forsvarsministeren seier sjølv no at dette krev ekstraordinære løyvingar.

Regjeringa hevdar at feilinformasjonen frå Anundsen og 2016-budsjettet blei retta opp i etterkant. Det er også feil. I budsjettet for 2017, der statsministeren hevda at dei retta opp feilinformasjonen frå 2016-budsjettet, er det veldig vanskeleg å lese teksten og forstå at tidlegare informasjon frå regjeringa har vore feil. Dette har ikkje vore tydeleg og samvitsfullt rydda opp i frå regjeringa si side. Fleire av svara komiteen har fått etter rapporten – i den opne høyringa, skriftleg og gjennom svar i media – er urovekkjande. Forsvarsministeren skriv at dei først i løpet av 2016 fann ut at ein trong betydelege investeringsmidlar for å sikre Forsvarets skjermingsverdige objekt. Korleis kunne det ta fem år å finne ut av det? Tidlegare justisminister Anders Anundsen sa fleire ting i fjorårets høyring som var direkte feil, utan at det blei korrigert av sitjande justisminister eller av statsministeren. Kvifor ser ikkje regjeringa at det er ei forsøming av informasjonsplikta, at Stortinget til kvar tid skal sitje på mest mogleg korrekt informasjon?

I Aftenposten 3. oktober 2018 blei statsministeren spurd om meir pengar tidlegare kunne fått regjeringa raskare i mål med terrorsikring og beredskap. Svaret var:

«Jeg tror ikke vi kunne brukt mer penger og fått til mer fornuftige ting. Det eneste som kunne brakt oss raskere i mål, var at vi hadde brukt perioden 2010–2013 på en bedre måte.»

Det er svært spesielt, når vi veit at både politiet og Forsvaret har rapportert om at arbeidet med forskrift og instruks vil krevje betydelege investeringar, og har bedt om pengar til dette jamleg, over lengre tid, utan å få det. Men det spesielle i svaret til Solberg er at ho peiker på den førre regjeringa. Det er dei som har skulda for at dette har tatt tid. Og det er vel stort sett standardsvaret kvar gong ein ikkje vil ta ansvar.

Det har vore mørkt og trist å lese kor lite regjeringa har prioritert dette arbeidet. Det blir enda dystrare når ein ser kor langt regjeringa er villig til å gå for å feilinformere, sminke og villeie både Stortinget og folket når dei skal forklare unnlatingane sine. Vi kan sjølvsagt ikkje ha det sånn at samrøystes lovvedtak av høgaste prioritet i det øvste folkevalde organet blir oversett og nedprioriterte av regjeringa. Og vi kan sjølvsagt ikkje ha det sånn at regjeringa fører Stortinget og folket bak lyset ved å systematisk feilinformere, hale tilbake informasjon og sminke sanninga, og med tilfelle av konkret løgn i kommunikasjonen med Stortinget.

SV krev difor at statsministeren beklagar at arbeidet ikkje er i mål, at ho beklagar at ein ikkje har prioritert dette arbeidet, og at ho beklagar at feilinformasjon har blitt gitt. Dersom ikkje statsministeren gjer det, kan ho ikkje ha Stortingets tillit.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) [11:11:45]: Saksordføreren har hatt en grundig og god gjennomgang av sakens behandling i komiteen. Jeg skal ikke repetere den, men understreke noen forhold som jeg mener er helt sentrale i den vurderingen Stortinget skal gjøre i dag.

La meg starte med noen helt sentrale poeng. Grunnlaget for alvoret i denne saken ligger i vår felles opplevelse av terrorhendelsen 22. juli 2011. Etter den hendelsen ble det lagt fram en sterkt kritisk rapport, som pekte på alvorlige mangler rundt arbeidet med sikring av objekter, grunnsikring og ikke minst mangel på samarbeid mellom politi og forsvar.

For det første: Objektsikring er ikke en detalj i arbeidet med sikkerhet og beredskap. Begrepet «objektsikring» kan høres ut som et noe diffust og abstrakt begrep. I mange situasjoner kan begrepet «terrorsikring» være et godt dekkende uttrykk og langt mer forståelig for folk enn objektsikring – særlig i lys av 22. juli 2011. Objektsikring eller terrorsikring er ikke en liten del av sikkerhetsarbeidet – tvert imot. Det er en helt sentral del. Sikring av objekter og kritisk infrastruktur er en svært viktig og nødvendige del av vår felles trygghet.

For det andre: Etter 22. juli 2011 har samfunnet og Stortinget hatt klare forventninger og krav til hvordan vi skal sikre oss bedre mot terror. Gjørv-kommisjonen dokumenterte en svikt i norsk beredskap som for mange var en alvorlig vekker. Vi var sårbare, og det måtte iverksettes tiltak på både kort og lang sikt. Stortinget fattet viktige beslutninger om viktige tiltak som måtte iverksettes. Sikring av objekter skulle bli bedre. Det var et viktig punkt – selvsagt ikke det eneste avgjørende, men det var og er et viktig punkt. Nå ser vi at arbeidet har gått for seint, og selv etter rapport nummer to fra Riksrevisjonen må vi i dag konstatere at man ligger langt bak de frister Stortinget i sin tid satte.

For det tredje: Da regjeringen Solberg overtok makten, var det med klare løfter om forsterket innsats på sikkerhet og beredskap. Ja, mye godt arbeid har blitt gjort, særlig etter 2015. Men jeg opplever at selv statsministeren nå erkjenner at arbeidet ikke har vært satt nok i fokus, eller har gått raskt nok. Det har ikke vært nok trykk. Arbeidet med objektsikring har ikke hatt høy nok prioritet, etter vår oppfatning. Dokumentasjonen er tydelig: Alvorlige mangler er avdekket. Det er sterkt kritikkverdig og svært alvorlig.

For Kristelig Folkeparti er det disse tre punktene som er kjernen i debatten. Det er dette som er kjernen i saken. I en så viktig sak og på så sentrale områder innenfor sikkerhet og beredskap har dette arbeidet gått for seint, og det til tross for regjeringens egne løfter og Stortingets krav. Det er ikke bare sterkt kritikkverdig, men svært alvorlig og svært, svært skuffende.

Så vet vi alle at det er en kompleks oppgave vi står overfor, og som regjeringen har ansvaret for å håndtere. Arbeidet med sikkerhet og beredskap er sammensatt. Vi bør alle erkjenne at vi ikke løser disse oppgavene over natten, og vi vil heller aldri komme helt i mål. Arbeidet vil være dynamisk, og tiltakene vil endre seg kontinuerlig etter som trusselbildet endrer seg.

Men det er likevel sånn at all sikring av kritiske objekter må vurderes ut fra sikkerhetsloven og dens forskrifter. Grunnsikring og objektsikring er helt sentralt i dette arbeidet, som skulle hatt en bedre framdrift enn det vi opplever i dag. Det gjelder både grunnsikring av skjermingsverdige objekter og sikring og beskyttelse av objekter ved bruk av sikringsstyrker fra politiet og Forsvaret, ved Heimevernet.

Revisjonen omhandler budsjettårene 2016 og 2017. Stortinget har gitt arbeidet med objektsikring høy prioritet, og Riksrevisjonen ser det som svært alvorlig at forbedringsarbeidet ikke er sikret god nok framdrift. Kristelig Folkeparti er enig i denne konklusjonen. Vi har nå hatt høringer, brukt lang tid, gått gjennom store mengder dokumenter. Riksrevisjonen har gjort en grundig jobb, det har også komiteen gjort. Saken er svært alvorlig, og kritikken er skarp. Kristelig Folkeparti mener det er solid grunnlag for denne kritikken, dessverre.

Komitéen har avholdt én åpen og én lukket kontrollhøring samt ført en omfattende korrespondanse med statsministeren og de berørte departementene. Grunnen til at komiteen har gått så grundig til verks, er nettopp det faktum at objektsikring ikke kan ses på som en detalj, eller som en marginal del av sikkerhetsarbeidet – langt ifra. Skjermingsverdige objekter er eiendom som må beskyttes av hensyn til rikets eller alliertes sikkerhet eller andre vitale nasjonale sikkerhetsinteresser. Det handler både om permanent grunnsikring av bygninger, installasjoner og annet som kan være terrorutsatt, og om at vi må ha gode planer for ekstra innsats når noe skjer og kriser oppstår.

Riksrevisjonens undersøkelse viser at det fortsatt gjenstår mye før grunnsikringen av de skjermingsverdige objektene i politiet og Forsvaret kan anses å være i samsvar med sikkerhetslovens og Stortingets forutsetninger. Manglende prioritering fra politiets side og ufullstendig oversikt over tilstanden når det gjelder grunnsikringen av de skjermingsverdige objektene i Forsvaret, er blant Riksrevisjonene konklusjoner.

Riksrevisjonen slår videre fast at departementene har bedret oppfølgingen av bruken av sikringsstyrker, men at man fortsatt ligger langt bak det Stortinget har forutsatt.

Riksrevisjonen viser videre til at de to departementene ikke har en felles forståelse av objektsikringsinstruksen, og at det er svakheter ved Forsvarets prosess med utpeking av sivile nøkkelobjekter. Det er også svakheter ved Heimevernets operative evne og manglende avklaringer og analyser av politiets og Heimevernets kapasitet til å sikre og beskytte objekter ved bruk av sikringsstyrker.

Riksrevisjonens dom er knallhard. Viktige objekter er ikke sikret etter lov og forskrift, og svikten kan utgjøre en fare for liv og helse. Enhver regjering må ta en slik dom fra Riksrevisjonen på høyeste alvor – ja, på høyeste alvor!

Som politikere er det vårt viktigste ansvar å sørge for trygghet og sikkerhet for innbyggerne. Da er sikring av kritiske objekter i samfunnet helt sentralt. Når det avdekkes feil og mangler, må myndighetene ta ansvar. Noe av lærdommen etter 22. juli er nettopp at det aldri må være tvil om hvem som har ansvaret. I dette tilfellet er det regjeringen med statsministeren i spissen som har ansvaret.

Derfor var det viktig for Kristelig Folkeparti å innkalle statsministeren til høringen i Stortinget. Derfor er jeg også glad for at statsministeren er til stede her i dag. Det gir et viktig signal. Det understreker sakens alvorlighetsgrad og kompleksitet, og det viser at regjeringen tar saken på alvor. For det er regjeringskollegiets overordnede ansvar at beredskapssituasjonen gir størst mulig trygghet, innenfor akseptable økonomiske rammer. Dette ansvaret faller ikke bort selv om sektoransvaret av praktiske grunner er lagt til én eller flere fagstatsråder.

Regjeringen har anerkjent Riksrevisjonens funn og stiller seg bak rapporten. Fagstatsråder og statsministeren har bekreftet alvorlighetsgraden i rapporten, selv om det er gjort forsøk på å nyansere bildet. Alvorlighetsgraden er etter Kristelig Folkepartis oppfatning opprettholdt etter komiteens grundige undersøkelser. Funnene er svært alvorlige. Riksrevisjonens innhold og funn bekreftes i dokumenter og høringer. Det samme gjelder for de alvorlige konsekvensene som kan følge av de mangler som er påpekt, ved en eventuell krisesituasjon.

Regjeringen har erkjent at rapporteringen til Stortinget kunne ha vært tydeligere. Tidligere forsvarsminister Eriksen Søreide ga under den åpne høringen uttrykk for at Forsvarsdepartementet kunne hatt en mer samlet og helhetlig orientering for Stortinget, utover den løpende orienteringen. Nåværende forsvarsminister, Bakke-Jensen, innrømmet i den samme høringen at man hadde tjent på å rapportere til Stortinget mer fullstendig. Statsministeren understreket at regjeringen burde kommunisert tydeligere og mer helhetlig, og har på vegne av regjeringen tatt selvkritikk. Statsministeren viste under høringen at hun tar saken på alvor. Hun erkjente at det er et komplekst arbeid, og hun delte langt på vei den virkelighetsbeskrivelsen som Riksrevisjonen har gitt. Det er et godt utgangspunkt for videre arbeid. Samtidig er det etter Kristelig Folkepartis oppfatning et tydelig grunnlag for å hevde at regjeringen under høringen i 2017, da den forrige rapporten ble behandlet, ga et sminket bilde av dagens situasjon.

Regjeringen lover nå en konkret plan for videre oppfølging, med tidsfrister og finansiering. På direkte spørsmål fra undertegnede under høringene ble det bekreftet at planen skal forankres i Stortinget – en plan som vil gjelde for både politi- og forsvarssektoren.

Riksrevisjonens kritikk av regjeringens manglende oppfølging karakteriseres som «svært alvorlig», som er den høyeste alvorlighetsgraden i Riksrevisjonens kritikkformer, og som brukes ved forhold der konsekvensene for samfunnet eller berørte borgere er svært alvorlige, f.eks. risiko for liv eller helse. Dette understreker det store alvoret i saken.

Kristelig Folkeparti vil særlig trekke fram følgende forhold som grunnlag for sin konklusjon:

• at objektsikringen i Forsvaret og politiet fortsatt ikke er i tråd med sikkerhetsforskriften og objektsikringsinstruksen

• at Justis- og beredskapsdepartementet ikke har prioritert sikring av egne objekter

• at Forsvarsdepartementet fortsatt ikke har gjennomført nødvendig sikring av egne objekter

• at regjeringen ikke har informert Stortinget om utsettelser

• at regjeringen har holdt tilbake informasjon om forventede kostnader

• at det ved fjorårets høring ble tegnet et sminket bilde av den faktiske situasjonen

• at regjeringen i offentligheten forsøker å avdramatisere situasjonen ved å innskrenke hva Riksrevisjonens rapport faktisk beskriver

• at det fortsatt er svakheter ved Forsvarets prosess med utpeking av sivile nøkkelobjekter

Da Stortinget i 2016 behandlet Dokument 1 for 2016–2017, Riksrevisjonens rapport om den årlige revisjon og kontroll for budsjettåret 2015, valgte Kristelig Folkeparti å gå for et kritikkvedtak av styrken «sterkt kritikkverdig» som følge av de funn som var avdekket. Rapporten i 2016 omtalte vesentlige svakheter i Politidirektoratets og Forsvarets objektsikring. I behandlingen av Innst. 483 S for 2016–2017 vedtok Stortinget å be Riksrevisjonen følge opp saken og komme tilbake til Stortinget med en statusrapport om objektsikring per 29. mai 2017, og det er denne rapporten vi nå behandler.

Målet med undersøkelsen var å gi Stortinget informasjon om utviklingen i budsjettårene 2016 og 2017, herunder om Justis- og beredskapsdepartementet og Forsvarsdepartementet har bedret objektsikringen, slik Stortinget forutsatte. Det er helt åpenbart at oppfølgingen ikke har vært i tråd med Stortingets forutsetninger, og at det ikke er iverksatt tilstrekkelige tiltak i perioden fra den første rapporten ble behandlet, og fram til i dag.

Regjeringen har erkjent at rapporteringen til Stortinget kunne ha vært tydeligere. Tidligere forsvarsminister Eriksen Søreide ga under den åpne høringen uttrykk for at det kunne vært en mer samlet og helhetlig orientering for Stortinget, utover den løpende orienteringen. Statsråd Bakke-Jensen innrømmet i høringen at man hadde tjent på å rapportere til Stortinget mer fullstendig. Statsministeren understreket at regjeringen burde kommunisert tydeligere og mer helhetlig, og har på vegne av regjeringen tatt selvkritikk. Vi registrerte under høringen at statsministeren langt på vei erkjente forholdene. Det er en forventning fra Kristelig Folkeparti i dag om at statsministeren gjentar og understreker denne erkjennelsen.

Vi mener det med dette bakteppet er nødvendig å stramme til kritikken, i forhold til hva Kristelig Folkeparti foreslo ved forrige behandling. Det er avdekket svikt i oppfølgingen også etter at Stortinget fattet sine vedtak basert på Riksrevisjonens rapport i 2016. Derfor er det etter Kristelig Folkepartis mening nødvendig å ta i bruk et sterkere virkemiddel. Vi inviterer derfor i dag Stortinget til å fatte et vedtak som er det sterkeste før mistillit. Det gjør vi fordi saken er, som vi har sagt hele tiden, mer alvorlig enn sist.

Vi må nå kreve og forvente at samfunnets trygghet og innbyggernes sikkerhet gis langt høyere kraft og prioritet framover. Vi ser nå at viktig arbeid er på gang. I budsjettet for 2019 ser vi prioriteringer innenfor justisfeltet som vil bidra til å få opp tempoet. Med en statsminister som erkjenner de faktiske forholdene, har jeg fortsatt tillit til at arbeidet vil få en langt høyere prioritet i tiden som kommer, enn det har hatt i den tiden som ligger bak oss.

Jeg tar herved opp Kristelig Folkepartis forslag.

Bjørnar Moxnes (R) [11:25:44]: I spørsmålet om oppfølging av objektsikring har Rødt tvilt seg fram til å støtte det som i praksis er et mistillitsforslag mot regjeringen. Riksrevisjonen har avdekket at regjeringen har nedprioritert beredskap og brutt med viktige stortingsvedtak. Det har også kommet fram at regjeringen har feilinformert Stortinget om de mange og store hullene i oppfølging av vedtak, lov og instruks om objektsikring.

Innstillingen fra kontrollkomiteen som skal debatteres og stemmes over i dag, bygger på Riksrevisjonens tredje runde med kritikk i denne saken. Det betyr at etter to rapporter der Riksrevisjonen påpeker alvorlige mangler i oppfølging av objektsikring, og to runder med behandling av Riksrevisjonens kritikk i Stortinget, hadde ikke regjeringen tatt nødvendige grep for å oppfylle kravene.

Riksrevisjonen kaller manglene for «svært alvorlige». Det er den høyeste alvorlighetsgraden for kritikk i Riksrevisjonens rapporter. Ifølge Riksrevisjonen dreier det seg om så store mangler at det kan ha alvorlige samfunnskonsekvenser, med risiko for liv og helse. At regjeringen i tillegg har feilinformert Stortinget om saken, gjør det enda verre.

I Justis- og beredskapsdepartementets budsjett for 2016, som ble lagt fram i oktober 2015, heter det f.eks. at

«samtlige virksomheter i justissektoren har rapportert at skjermingsverdige objekter er sikret i henhold til forskrift om objektsikkerhet».

Daværende justisminister Anders Anundsen gjentok den samme påstanden i sitt svar på et skriftlig spørsmål fra Stortinget i april 2016. Deretter la regjeringen mye av skylden for denne feilinformasjonen på Politidirektoratet. Og det er riktig at POD kom med en mindre feilopplysning i 2014, men den gjaldt kun sikringsstyrker, ikke grunnsikring og altså ikke objektsikring som helhet. Og: POD varslet selv regjeringen om denne feilen, uten at regjeringen av den grunn ga Stortinget klar beskjed om denne feilinformasjonen. Dessuten fikk regjeringen informasjon fra flere hold over lang tid om at man lå langt etter i objektsikring i den perioden. Riksrevisjonens graderte rapport viser f.eks. at politiet forgjeves ba om mer penger til arbeidet med å sikre skjermingsverdige bygg og infrastruktur i 2013, i 2014 og i 2015.

Regjeringen har heller ikke overholdt sin opplysningsplikt overfor Stortinget på en tilfredsstillende måte når det gjelder objektsikring i Forsvaret. I Riksrevisjonens rapport Dokument 3:11 fastslås bl.a. følgende:

«Forsvarsdepartementets plan om etablering av grunnsikring for de skjermingsverdige objektene innen 2025 er ikke i tråd med Stortingets vedtak og forutsetninger.»

Én ting er at Forsvarsdepartementet ikke kom i mål innen 2015, slik det var forutsatt, men det mest uforståelige her er at departementet begynner å operere med årstallet 2025, ti år senere enn den fristen som var forutsatt, uten å informere Stortinget om det. Under kontrollhøringen om objektsikring 27. august i år ble utenriksminister Eriksen Søreide spurt flere ganger om når hun, som forsvarsminister fra 2013 til 2017, ble gjort kjent med at Forsvarsdepartementet først så for seg å etterkomme kravene til grunnsikring i Forsvaret i 2025. Rødt stilte også skriftlig spørsmål om hvorfor Eriksen Søreide ikke informerte Stortinget om dette enorme etterslepet. I svaret vi fikk, vedgikk forsvarsminister Bakke-Jensen at regjeringen kunne ha vært tydeligere overfor Stortinget. Vi har ennå ikke fått et fullgodt svar fra Eriksen Søreide på hvorfor hun i 2015, da fristen gikk ut, ikke informerte Stortinget om at regjeringen fortsatt var årevis unna å følge opp det som var Stortingets forutsetninger.

Feilinformasjon og tilbakeholdelse av viktig informasjon i objektsikringssaken føyer seg dessuten inn i en lang rekke tilfeller av det vi anser som brudd på regjeringens opplysningsplikt overfor Stortinget i sikkerhetspolitiske saker. Vi ser tilsvarende i saken om satellittprosjektet, der regjeringen ba Stortinget om penger til satellittbasert bredbånd, uten å opplyse Stortinget om at pengene skulle gå til et prosjekt som innebar også å koble USAs offensive atomkrigssystemer i nordområdene til norske sivile satellitter, eller som vi har sett med det USA-ledede krigseventyret i Syria, der regjeringen fortsatt nekter å opplyse om hvilke væpnede militsgrupper en har brukt norske forsvarsressurser til å trene opp og støtte i krigen i Syria.

I sum er bruddet på Stortingets forutsetninger, sammen med feilinformasjon og tilbakeholdelse av informasjon i objektsikringssaken, nok til at vi støtter forslaget om at Stortinget beklager regjeringens opptreden i saken, og krever at noe sånt ikke skjer igjen. Samtidig støtter vi forslaget, med noen forbehold. Den mangelfulle objektsikringen er nemlig ikke utelukkende den sittende regjeringens ansvar. Stoltenberg-regjeringen stilte noen urealistiske forutsetninger om at de nye kravene til objektsikring ikke skulle koste noe. Heller ikke de rød-grønne gjorde en god nok innsats på feltet under sin regjeringsperiode.

Rødt vil heller ikke ukritisk gå god for tankegangen som ligger bak den omfattende og kostbare objektsikringen, fordi vi frykter at en maksimal sikring av harde mål kan gjøres på en måte som i verste fall kan gå ut over sikring av såkalt myke mål, altså sivile mål. Med myke eller sivile mål tenker vi da spesielt på digital infrastruktur, knutepunkter for fysisk infrastruktur som vann, strøm, kloakk og person- og varetransport. Dette er i dag trolig de mest sannsynlige målene for uønskede handlinger ment for å ramme landet vårt og beskyttes ikke nødvendigvis i tilstrekkelig grad med dagens beredskapskonsept.

I 2016 kom forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssen med en uttalelse som vi ikke kommer utenom når vi snakker om regjeringens nedprioritering av objektsikring. Bruun-Hanssen sa da at deltakelse i krigsoperasjoner i utlandet har gått på bekostning av hjemlig beredskap. Det mener vi gjenspeiler en uakseptabel prioritering av ressursene våre. De siste 20 årene har norske politikere fra skiftende regjeringer gjennomført en drastisk omlegging av norsk politikk, fra fredsnasjon til krigsnasjon, gjennom deltakelse i en rekke krigsoperasjoner i utlandet, flere og flere av dem under USAs og NATOs kommando. At Rødt er mot det, er ikke ukjent, men når selv forsvarssjefen uttaler at disse krigsoperasjonene går på bekostning av hjemlig beredskap, bør alarmklokkene ringe for alle som bryr seg om et trygt Norge.

Dessverre er dette en lekse som denne regjeringen ser ut til å ha vanskelig for å lære. Kun få måneder etter at tidsfristen for å oppfylle kravene til objektsikring i Forsvaret gikk ut i 2015, svarte daværende forsvarsminister – Eriksen Søreide – ja til å sende norske soldater ut på et mildt sagt komplisert USA-ledet militært oppdrag i det uoversiktlige Syria. Det samme gjentok seg tidligere i år da regjeringen, etter å ha bli informert av Riksrevisjonen om nok en kommende rapport om manglende prioritering av beredskap, likevel sa ja til å sende norske styrker til Sahel i Afrika.

Regjeringen disponerer befolkningens skattepenger og hele Norges forsvarsressurser. Dette er fellesskapets ressurser, ikke Erna Solbergs egne penger, og de bør brukes på å forsvare Norge og den norske befolkningen, ikke på USAs kriger i Midtøsten, Afrika og Asia – kriger som dessuten skaper flere problemer enn de løser. Rødts krav er derfor enkelt: Det er på tide at regjeringen setter sikring av Norge og norsk befolkning først.

Statsråd Tor Mikkel Wara [11:36:03]: Jeg vil takke komiteen for et grundig arbeid med en innstilling som bygger på Riksrevisjonens rapport.

Det har vært gjennomført to høringer i saken, en åpen og en lukket, noe som har bidratt til å belyse saksforholdet. I høringene har jeg også gitt uttrykk for at jeg ser alvorlig på de svakheter som Riksrevisjonen har pekt på når det gjelder arbeidet med objektsikring. Riksrevisjonens funn har vært, og er, viktige for det pågående arbeidet med objektsikring. Samtidig minner jeg om at den foreliggende rapporten fastslår at det har skjedd forbedringer siden 2015. Riksrevisjonen konkluderte i sin første rapport med at ingen av politiets skjermingsverdige objekter var grunnsikret i henhold til lov og forskrift. Ifølge rapporten som er grunnlag for dagens debatt, er det ti av tolv objekter som ikke har en fullverdig grunnsikring.

Selv om det gjenstår arbeid, er det imidlertid viktig å påpeke at det er etablert kompenserende tiltak ved samtlige objekter. For å gi et eksempel som ikke er gradert, er det etablert redundante løsninger for alle politiets operasjonssentraler, hvorav tre er skjermingsverdige. Det vil si at dersom én operasjonssentral blir satt ut, vil funksjonen bli ivaretatt av en annen operasjonssentral.

Politidirektoratet har nå laget en helhetlig plan med permanente og midlertidige tiltak for objektsikring, og hvor avvikene som er påvist av Riksrevisjonen, skal lukkes. Planen, som går over fem år, inkluderer også sikring av operasjonssentraler som i dag ikke er klassifisert som skjermingsverdige objekter, og er av Politidirektoratet kostnadsestimert til omkring 300 mill. kr. I planen er nåværende skjermingsverdige objekter gitt prioritet. Som Riksrevisjonen skriver: Av de tolv objektene er to allerede sikret i henhold til sikkerhetslovens krav. Det legges opp til at ytterligere fire objekter vil være fullverdig sikret neste år, og de resterende seks objektene vil være sikret året etter. Det betyr at alle nåværende skjermingsverdige objekter vil være innenfor den nye sikkerhetslovens bestemmelser, slik Politidirektoratet vurderer det, i løpet av 2020.

Denne regjeringen har både i 2017 og i 2018 prioritert midler til kompenserende tiltak for de skjermingsverdige objektene i politiet, i tillegg til å finansiere etablering av et nytt nasjonalt beredskapssenter og datahaller. I neste års statsbudsjett har regjeringen foreslått en solid finansiering av objektsikring ved å bevilge 171 mill. kr, hvorav 142 mill. kr er knyttet til Politidirektoratets plan og 29 mill. kr til redundanstiltak. Det foreslås også 17,5 mill. kr til PST – til sammen 188,5 mill. kr til arbeidet med objektsikring. Dette kommer i tillegg til bevilgninger knyttet til datasentre, på 148,2 mill. kr, og nytt beredskapssenter i politiet, på 865,3 mill. kr.

Riksrevisjonen skriver i sin rapport at etterlevelsen av instruksen om bruk av sikringsstyrker er bedret. Politiet har laget kriterier for utpeking av objekter, utarbeidet planer for sikring av de utpekte objektene samt forhåndsutpekt objekter hvor Forsvaret skal bistå politiet. Det gjennomføres også regelmessige øvelser. Politidirektoratet følger jevnlig opp etterlevelsen av instruksen overfor politidistriktene, og etter min vurdering er det gjort en grundig og god jobb i politiet på dette området. I lys av Riksrevisjonens omtale av manglende avklaringer og analyser av politiets kapasitet til å sikre og beskytte objekter ved bruk av sikringsstyrker, herunder krav og ambisjonsnivå til politiets sikringsarbeid, er Politidirektoratet gitt i oppdrag å iverksette et arbeid som nærmere avklarer, analyserer og fastsetter ambisjonsnivået for politiets objektsikringsarbeid ved bruk av egne sikringsstyrker. Arbeidet skal videre omfatte analyser av styrkebehovet i ulike scenarier på kriseskalaen. Politidirektoratet har frist for å gjennomføre arbeidet innen februar 2019.

Jeg har merket meg Riksrevisjonens vurderinger knyttet til manglende felles forståelse av objektsikringsinstruksen. Jeg mener det er viktig å presisere det som også politidirektøren og forsvarssjefen påpekte i åpen høring, nemlig at det er ingen uenighet om hvordan dagens instruks skal tolkes. Det er nå over seks år siden instruksen ble fastsatt, og da er det helt naturlig at man vurderer eventuelle endringer. Derfor har Forsvarsdepartementet i samråd med Justis- og beredskapsdepartementet nedsatt en arbeidsgruppe som er godt i gang med å gjennomgå gjeldende instruks. Gruppen vil drøfte, anbefale og begrunne eventuelle endringer i instruksen.

Denne regjeringen har siden 2013 økt bevilgningen med over 7 mrd. kr til ulike beredskapstiltak i justissektoren, og regjeringen har levert en historisk oppbemanning av politiet. I tillegg kommer satsinger på godt over 1 mrd. kr i 2019. Det er iverksatt en rekke tiltak for å styrke beredskapen i politiet, bl.a. en betydelig styrking av Politiets sikkerhetstjeneste, styrking av beredskapstroppen, bestilling av tre nye politihelikoptre, muligheter for punktbevæpning ved sårbare objekter, krav til politiets responstid, etablering av en ny årlig nasjonal terrorøvelse og etablering av nasjonalt beredskapssenter.

Jeg vil understreke at regjeringen har tatt vurderingene og anbefalingene fra Riksrevisjonens forrige rapport på største alvor. Det mener jeg alt arbeidet vi har gjort siden 2015, viser. Vi tar også de nye anbefalingene til Riksrevisjonen på alvor. Tiltakene vedrørende instruksen vil være gjennomført i løpet av 2019, og Politidirektoratet har nå en forpliktende plan som medfører at alle nåværende skjermingsverdige objekter vil være innenfor den nye sikkerhetslovens bestemmelser i løpet av 2020.

Jeg vil avslutningsvis få minne om at arbeidet med beredskap og objektsikring er et kontinuerlig arbeid og noe vi aldri vil kunne si oss endelig ferdig med. Å beskytte innbyggerne er en av de viktigste oppgaver for en stat, noe denne regjeringen har tatt på alvor og fortsatt vil ha stor oppmerksomhet mot.

Statsråd Frank Bakke-Jensen [11:56:07]: Først vil jeg åpne med å takke kontroll- og konstitusjonskomiteen for et omfattende arbeid med innstillingen.

Denne saken strekker seg, som tidligere sagt og som kjent, tilbake til 2015, da Riksrevisjonen gjorde den første av sine to undersøkelser. Stortinget har fått to detaljerte rapporter fra Riksrevisjonen. Saken er debattert i denne salen tidligere, og i høst har komiteen også fått svar på til sammen 44 skriftlige spørsmål som den har stilt til statsministeren, justis- og beredskapsministeren og forsvarsministeren. Departementene har informert om objektsikringsarbeidet i sine budsjettproposisjoner til Stortinget.

Vi har erkjent at vi kunne informert oftere, bedre og mer helhetlig om arbeidet med å styrke objektsikringen. Stortinget burde fått mer tydelig informasjon på et tidligere tidspunkt. Dette er et komplekst område, som involverer flere departementer, flere etater og flere institusjoner. Det involverer gradert informasjon og ugradert informasjon. Sett i ettertid, hadde vi tjent mye på å informere bedre.

Som et bidrag i dette opplysningsarbeidet vil jeg gjerne gå gjennom de tre viktigste forholdene for Forsvarsdepartementets del.

Jeg vil først gjenta noen av hovedpoengene fra høringen i høst. Jeg tar svakhetene Riksrevisjonen har funnet, på det største alvor. Jeg vil understreke at selv om det har skjedd klare forbedringer siden den første undersøkelsen i 2015, gjenstår det ennå mye arbeid før sikringen er på et tilfredsstillende nivå på alle områder. Jeg legger Riksrevisjonens funn og anbefalinger til grunn for det videre arbeidet.

Forsvarsdepartementet ga Forsvaret og Forsvarsbygg i oppdrag å følge opp Riksrevisjonens rapport kort tid etter at den ble framlagt i juni. Regjeringen har allerede brukt store summer på objektsikring, og det er planlagt brukt vesentlige budsjettmidler de kommende årene.

Det første av de tre områdene er Forsvarets forebyggende grunnsikring av sine egne skjermingsverdige objekter. Riksrevisjonen ser det som positivt at vi i 2016 igangsatte et omfattende investeringsprosjekt for å få på plass grunnsikringen. Samtidig påpeker de at ferdigstillelsen av dette arbeidet vil ta lang tid.

Vi har en forpliktende og finansiert plan for å få på plass grunnsikringen. Vi har også fulgt opp Riksrevisjonens funn av at det manglet en helhetlig oversikt over tilstanden til Forsvarets objekter. Forsvaret fikk på plass en slik oversikt før den åpne høringen i august. I tillegg arbeider Forsvarsbygg med en vurdering av hvilke konkrete tekniske sikringstiltak som det er behov for på det enkelte objekt.

Etablering av grunnsikring har vist seg langt mer komplekst, tid- og kostnadskrevende enn det som ble lagt til grunn da regjeringen Stoltenberg fastsatte tidsfristen i 2010. Da denne regjeringen tok over i 2013, forelå det ikke tilstrekkelig statusoversikt over sikringen. Vi har derfor vært nødt til å bruke tid på å få totaloversikt over gjenstående sikringsbehov og bygge opp nødvendig kompetanse i hele forsvarssektoren for å håndtere det som har vist seg å være et meget komplekst saksområde. Årstallet 2025 er altså ikke en endring av en tidsfrist i forskriften, men det er årstallet for siste planlagte utbetaling i et investeringsprogram for sikring av skjermingsverdige objekter. Vi har vært åpne om at planen allerede før oppstart ikke møtte tidsfristen i forskriften. Regjeringen har åpnet for en økonomisk forsering av programmet og har derfor satt av 180 mill. kr for 2019. Derfor har vi også varslet at vi i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett skal kunne svare på om det er praktisk mulig å ferdigstille arbeidet tidligere enn 2025.

Det benyttes betydelige midler på objektsikring i forsvarssektoren. Programmet som allerede er nevnt, har en ramme på 450 mill. kr. Stortinget er gjort kjent med denne summen gjennom budsjettproposisjonene for 2018 og 2019. I tillegg har vi igangsatt, eller har under igangsettelse, andre grunnsikringstiltak med en samlet kostnadsramme på over 1,6 mrd. kr. Bare på Ørland investeres det nå om lag 600 mill. kr i nye grunnsikringstiltak.

Så er det ikke bare penger det er snakk om her, men også kapasitet til å prosjektere og få sikkerhetsgodkjente selskaper til å gjennomføre prosjektene. Arbeidet må også avstemmes med andre høyt prioriterte byggeprosjekter, som Ørland og Evenes.

Det er viktig for meg å presisere at Forsvarets objekter ikke står usikret. Alle objektene har en form for grunnsikring. Om lag halvparten ligger i militære leirer, med gjerde og militært vakthold. Et objekt kan ha en rekke sikringstiltak, men så lenge det ikke har alle de fire kategoriene tiltak som det er krav om etter dagens sikkerhetslov, blir det likevel vurdert som ikke tilfredsstillende sikret. Den nye sikkerhetsloven stiller mer funksjonelle krav til sikringen, som legger til rette for mer treffsikre og kostnadseffektive sikkerhetstiltak.

Så til objektsikring med sikringsstyrker: For Forsvarets del er dette bistand til politiets sikring og militær sikring av nøkkelobjekter i krig. Riksrevisjonen er helt klar på at dette arbeidet har blitt bedret – og ikke bare noe bedret. Riksrevisjonen nevner flere konkrete eksempler på hvordan det er bedret, samtidig som de påpeker at det fortsatt er vesentlige utfordringer.

Jeg vil sammenligne med Riksrevisjonens funn for 2015. Da var arbeidet med å utpeke de sivile nøkkelobjektene for Forsvaret, som Forsvaret er avhengig av i krig, så vidt begynt. Men nå er alle disse i all hovedsak utpekt. Da var det ikke god nok kvalitet på informasjonen knyttet til dette arbeidet, mens det nå er gode IKT-løsninger og oppdaterte databaser. Den gang var det svakheter ved politiets og Forsvarets utveksling av informasjon og samarbeid om planlegging. Det er nå blitt forbedret. Den gang hadde Heimevernet en objektplan for mindre enn halvparten av objektene, mens det nå nærmer seg full dekning av objektplanen. Mens det ble påpekt svakheter ved øvelser mellom politi og heimevern, er det nå enighet om minst én årlig felles øvelse eller et annet kompetansetiltak i hvert distrikt.

Jeg erkjenner likevel Riksrevisjonens påpekning av at det fremdeles er mangler også innenfor denne delen av objektsikringen. Vi gjør nå forbedringer i prosessen for utpeking av sivile nøkkelobjekter, og Forsvaret kvalitetssikrer sine analyser av Heimevernets kapasitet til å sikre objektene. Kvalitetssikringen bekrefter så langt tidligere informasjon om at Heimevernet i utgangspunktet har kapasitet til å sikre alle objektene på listen. I Riksrevisjonens rapport framgår det at når Heimevernet også må utføre andre krigstidsppgaver enn objektsikring, vil det ikke være nok kapasitet til samtidig også å sikre både alle nøkkelobjektene og de forhåndsutpekte objektene fra politiet. Riksrevisjonens vurdering er i samsvar med den informasjon om Heimevernets kapasitet som ble gitt under høringen i fjor og i år.

Samtidig minner jeg om at det ikke er et krav at alle objekter skal sikres samtidig. Heimevernet og øvrige deler av Forsvaret er ikke dimensjonert for å kunne utføre alle sine oppgaver samtidig. Forsvarets kapasitet til objektsikring er ikke avgrenset til Heimevernet, slik det er skapt et inntrykk av i denne saken. Forsvaret kan også bruke andre avdelinger, andre styrker til denne jobben.

Forsvarssjefen og politidirektøren var under høringene i høst klar på at objektsikringsinstruksen ikke har medført vanskeligheter i samarbeidet. Justeringsbehovene som politiet har påpekt, er tatt med i den felles gjennomgangen av instruksen som pågår nå.

Det tredje hovedområdet er Riksrevisjonens påpekning av svakheter i Heimevernets operative evne. Regjeringen har vært åpen om at det finnes svakheter i den. Dette har også tydelig framgått av Forsvarssjefens vurdering av operativ evne, som hvert år presenteres for Stortinget. Selv om det fremdeles gjenstår utfordringer for Heimevernet, er jeg glad for at Forsvaret nå rapporterer om en vesentlig bedring av denne operative evnen. Dette er et resultat av en bevisst satsing på planverk, materiell, personell og øving.

I første del av planperioden 2017–2020 startet vi en videre modernisering av Heimevernet. Heimevernets budsjett ble i 2017 betydelig styrket med en ekstra bevilgning på 191 mill. kr for å ta igjen et mangeårig etterslep på vedlikehold, reservedeler og beredskapsbeholdninger. Dette er en forsering av ambisjonene i langtidsplanen, og etterslepet er nå i hovedsak tatt inn. Heimevernet tilpasser nå organisasjonen til en områdestruktur på 37 000 soldater, i tråd med Stortingets vedtak. I revidert nasjonalbudsjett for 2018 foreslo regjeringen å styrke Heimevernet med 11 mill. kr knyttet til økning i områdestrukturen. Vi foreslo også en økning på 25 mill. kr for raskere anskaffelse av ny bekledning og utrustning. For vakthold av objekter med sjøside ville regjeringen skaffe et mindre antall kommersielle småbåter og markerings- og sperremateriell. Det tas samtidig sikte på å etablere et system for rekvirering av sivile fartøy til hjelp i den tjenesten.

Jeg registrerer at komiteens flertall ikke har vært villig til å lytte til opplysningene om Heimevernets operative evne og antallet beredskapsklare områder. I stedet brukes Riksrevisjonens rapport som en fasit for å konstatere at Forsvarsdepartementet feilinformerer Stortinget. Det er for meg en underlig måte å håndtere det på som er del av hele poenget med en høring, nemlig å sikre kontradiksjon og bedre saksopplysning.

Som sjefen for Heimevernet sa, har den operative statusen til Heimevernet vært i kontinuerlig bedring de siste årene. Her gjelder oppdatering av planverk, tilførsel av materiell, kompetanseheving av personell samt trening og øving.

Heimevernet har de siste fem årene hatt generelt god status på øving i forhold til kravene. Dette ble sist testet under NATO-øvelsen i høst, der godt utstyrte soldater i Heimevernet trente på tilrettelegging og mottak av allierte forsterkninger. Oppdragene inkluderte også styrkebeskyttelse og sikring av både forhåndsplanlagte objekter og objekter det ikke finnes noen plan for. Tilbakemeldingen fra øvelsen er at dette ble gjort på en meget tilfredsstillende måte, og Heimevernet fikk synliggjort at styrkebeskyttelse og objektsikring er noe de kan.

For 2019 foreslår regjeringen å bevilge 61 mill. kr for å øke lengden på den årlige øvingen for hele områdestrukturen – tilsvarende det vi gjør for HV-16 i Troms og HV-17 i Finnmark. Da vil også en større andel av områdestrukturen kunne øve årlig. Dette vil bidra til ytterligere bedring av Heimevernets evne til objektsikring.

Så til det at vi har gitt et sminket bilde av situasjonen. Jeg må få lov å si meg uenig i det. Vi har aldri gitt uttrykk for at alt er på stell, men vært tydelige på at mye arbeid gjenstår før objektsikringen er tilfredsstillende. Referatene fra høringen og debattene dokumenterer dette. Vi har påpekt at det finnes nyanser og at det har skjedd klare forbedringer siden den første undersøkelsen i 2015. Vi har også informert om iverksatte og planlagte forbedringstiltak. Det har vært naturlig å nevne slike tiltak når det har vært fokus på hvordan regjeringen vil forbedre objektsikringen. Jeg mener dermed at vi ikke har drevet skjønnmaling av situasjonen. Men jeg vil gjerne være åpen om at vi kunne ha gitt informasjonsarbeidet overfor Stortinget høyere prioritet på et tidligere tidspunkt. Jeg håper høringen, svarene vi har gitt komiteen på mange skriftlige spørsmål, og debatten i dag bidrar til at saken nå blir tilstrekkelig opplyst.

Statsminister Erna Solberg [12:21:10]: Jeg vil gjerne benytte denne anledningen til å gjenta i denne sal at vi er enig med Riksrevisjonen når den konstaterer at det fortsatt vil ta lang tid før skjermingsverdige objekter i politiet og Forsvaret har en permanent grunnsikring som fullt ut tilfredsstiller ønsket sikkerhetsnivå. Dette tar vi på alvor.

Da man fastsatte forskriften om objektsikkerhet i oktober 2010, ble det lagt til grunn at den ikke ville medføre administrative eller økonomiske konsekvenser av betydning. Samtidig ble det fastsatt en frist for gjennomføring.

I dag vet vi at gjennomføringen har vist seg langt mer kostnadskrevende og tidkrevende enn først forutsatt. Med den kunnskapen vi nå har, vet vi at det var urealistisk å nå den fastsatte fristen i forskriften, 1. januar 2015, for alle objekter. Kunnskapen om hvor kompleks og krevende objektsikringsarbeidet er, har vært en gradvis erkjennelse. Kompleksiteten og kostnaden ved arbeidet er noe min regjering burde kommunisert tidligere, tydeligere og mer samlet til Stortinget. Jeg har lyst til å understreke fra Stortingets talerstol at jeg tar selvkritikk på dette.

I Justisdepartementets budsjettproposisjon for 2019 har vi redegjort for den helhetlige planen som nå er utarbeidet av Politidirektoratet for å lukke avvikene påvist av Riksrevisjonen for politiet. Planen er at restrisikoen for dagens skjermingsverdige objekter vil være innenfor den nye sikkerhetslovens bestemmelser, slik direktoratet forstår loven, i løpet av 2020. Regjeringen har foreslått bevilgninger for 2019 som gjør at Politidirektoratet kan følge opp planen.

For Forsvarets objekter igangsatte Forsvarsdepartementet i 2016 et omfattende investeringsprogram med en ramme på 450 mill. kr for å få på plass grunnsikring i henhold til sikkerhetsloven. Forsvaret har svært mange skjermingsverdige objekter, og det er et tid- og kompetansekrevende arbeid å få kartlagt disse og få gjennomført nødvendige tiltak. Det er nå etablert en helhetlig status for Forsvarets objekter. Forsvarsdepartementet har godkjent tre delprosjekter, og ytterligere delprosjekter er til behandling. Regjeringen har åpnet opp for en økonomisk forsering av programmet og satt av totalt 180 mill. kr i 2019, og det ses nå på muligheten for å forsere arbeidet ytterligere.

Jeg har lyst til å understreke at her er det ikke nødvendigvis pengene som er det største knapphetsgodet, men de menneskelige ressursene som skal til – personer med sikkerhetsfaglig bakgrunn som kan prosjektere og planlegge tiltakene. Entreprenørene må være sikkerhetsklarerte, og for øyeblikket har vi mange store byggeprosjekter i Forsvaret som bygges av klarerte sikkerhetsentreprenører på grunn av de omleggingene og den oppbyggingen som foretas. Så vi må se nærmere på hva det vil være praktisk mulig å få til. Derfor vil vi komme tilbake i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett for 2019 – som jeg også sa i høringen – med en bedre oversikt og status for dette.

På grunn av teknologiske endringer og planlagte nedleggelser vil en del objekter innenfor Forsvaret kunne falle ut av listen over skjermingsverdige objekter de kommende årene. Det betyr at ikke alle objekter på dagens liste kommer til å bli prioritert i arbeidet med å få utbedret sin sikringsstatus.

Jeg vil uansett få lov til å minne om at det at et objekt ikke er sikret i henhold til forskriften, ikke betyr at det står usikret. Det vil si at objektene kan være sikret med flere ulike typer tiltak, selv om tiltakene ikke oppfyller forskriftens bestemmelser fullt ut. De kan også være sikret gjennom redundans, altså at funksjonen kan opprettholdes ved at den overtas av et annet apparat et annet sted, og dermed at det som er formålet vi egentlig skjermer for, blir opprettholdt.

NSM-direktøren påpekte i høringen at metoden også har en betydning her. Et avvik kan angi brudd på et regelverk, men det sier ikke nødvendigvis hvor mye som er opp eller ned. Nye objekter kan bli etablert, andre objekter fases ut, og det kan komme nye trusselvurderinger som får betydning for arbeidet, slik vi f.eks. har sett på cyber- og IKT-sikkerhet de siste årene. Jeg sier dette, for vi vil ikke være 100 pst. ferdig med noe på dette området fordi truslene vil endre seg, objektene vil endre seg. Derfor vil vi alltid måtte jobbe med objektsikring, for det vil gå objekter inn og ut av lister når behovet endrer seg i arbeidet.

I Riksrevisjonens undersøkelse i 2015 og i høringen i 2017 var det mye fokus på svakhetene i politiets og Forsvarets arbeid med objektsikring med sikringsstyrker. Jeg er glad for at Riksrevisjonen anerkjenner innsatsen som ble gjort mellom første og andre revisjon av dette området, når de sier at «Justis- og beredskapsdepartementet og Forsvarsdepartementet har bedret oppfølgingen av politiets og Forsvarets bruk av sikringsstyrker». Samtidig peker Riksrevisjonen på at det fremdeles er vesentlige utfordringer også på dette området. Vi er derfor i full gang med å følge opp Riksrevisjonens funn og anbefalinger knyttet til sikringsstyrkene.

Det er viktig og riktig at Riksrevisjonen og kontroll- og konstitusjonskomiteen har satt objektsikring på dagsordenen. Vi vet at samfunnssikkerhet og beredskap er et arbeid vi aldri blir ferdige med, et arbeid som krever kontinuerlig oppmerksomhet fra både regjeringen og Stortinget. Vi mener derfor at vi også må se på hvilke trusler vi står overfor. Verden er i rask endring. Derfor har vi fra første dag vi kom i regjering, forholdt oss til hele bredden i arbeidet med samfunnssikkerhet og beredskap, ikke bare objektsikring. Vi har fått til betydelige økonomiske løft i Forsvaret, i politiet og på IKT-området, for å nevne noe.

Arbeidet med objektsikring skal prioriteres fremover, ikke bare i 2019-budsjettet som jeg har vist til, men også i de kommende statsbudsjettene. Departementene vil følge opp dialogen med sine underliggende etater. Vi tar inn over oss den kritikken som er reist fra Riksrevisjonen, og de signalene som vi nå får fra Stortinget gjennom innstillingen i dag.

Stortinget har vedtatt en ny sikkerhetslov. Implementeringen av den følges opp i regjeringen, og vi er i ferd med å fastsette nye forskrifter og sette loven i kraft fra 1. januar 2019. I arbeidet med ny sikkerhetslov har det vært viktig å få frem nettopp det at det er funksjonen som skal sikres, og at det må gjøres kost-nytte-vurderinger av sikringstiltakene. Dette har Stortinget også sluttet seg til gjennom behandlingen av den nye sikkerhetsloven. I forbindelse med implementeringen av ny lov vil det gjøres nye vurderinger av både objekter og sikringstiltak, og dette skal vi følge tett i tiden fremover.

Objektsikring er altså et dynamisk felt, og det er et høyt prioritert felt, men også på områder som er høyt politisk prioritert, må vi gjøre avveininger. Når trusselbildet endrer seg, må prioriteringene våre endre seg slik at vi står best mulig rustet mot dagens trusler. Vi skal selvfølgelig ha en langsiktig beredskap mot de store truslene, mot krig og konflikt, men vi må også fokusere på de mest aktuelle og mest nærliggende truslene. I den senere tid har enkle, men dødelige angrep på myke mål vært en stor trussel i Europa. Det har krevd styrking av PST, tilstedeværende politi, bedre trent politi, tett samarbeid mellom PST og Etterretningen. Å finne denne balansen mellom beredskap for krig og alvorlig krise og beredskap for ulike typer terrorangrep er også en del av å være ansvarlig som regjering og ansvarlig som politiker.

Jeg ser frem til en god og konstruktiv dialog med Stortinget om disse krevende avveiningene også fremover. Det er ingen tvil om at utfordringene våre er store, og at vi må gjøre prioriteringer på veien.

Jonas Gahr Støre (A) [12:58:18]: Vi må jo nå erkjenne at statsministeren ikke beklager. Hun tar selvkritikk for måten hun har informert på, hun tar Riksrevisjonens kritikk til seg, men Stortingets kritikk – ganske tydelige – har hun altså ikke kommentert med et ord.

Terrorangrepene i 2011 avdekket store svakheter i terrorberedskapen. Nasjonen samlet seg i sorgen – og i viljen til å utbedre svakheter og styrke beredskapen.

Partiene her på Stortinget fant også sammen. Riktignok så Høyre seg tjent med å gjøre gjennomføringskraft på beredskapsområdet til en valgkampsak i 2013. I de fleste sammenhenger, i de fleste partier, var likevel ønsket om å finne sammen, om å samarbeide, sterkere her på Stortinget enn interessen av konflikt og konkurranse i denne politikken.

Derfor var det etter 22. juli 2011 bred enighet her om å prioritere beredskapsarbeidet høyt. La meg legge til dette: Det var også bred enighet om at arbeidet skulle skje i åpenhet. Jeg vil si at dette var en viktig del av den felles viljen etter 22. juli, viljen til åpenhet, noen ganger smertefullt, men samtidig helt nødvendig. Befolkningen forventet – med rette – åpenhet og ærlighet om det som sviktet, og åpenhet om tiltakene for å gjøre beredskapen bedre. Vi fikk Gjørv-kommisjonen. Den leverte – en rapport preget av åpenhet og ærlighet. Begge deler ble sett som avgjørende for å lykkes med de forbedringene som var nødvendige.

Det er mot dette bakteppet vi må lese Riksrevisjonens svært alvorlige rapporter om objektsikring, en fra 2017 og en fra 2018, og innstillingen fra kontroll- og konstitusjonskomiteen om Riksrevisjonens siste undersøkelse. Det er holdt graderte og ugraderte høringer. Mediene har belyst og opplyst saken. I sum kan vi konkludere med at regjeringen Solberg har brutt med enigheten og prinsippene vi sto sammen om etter 22. juli 2011 på dette området.

Sikringen av skjermingsverdige objekter og funksjoner i tråd med lover og regler har ikke vært høyt nok prioritert. Manglene er – over sju år etter terroren – fortsatt betydelige.

Regjeringen har sviktet sin plikt til å holde Stortinget informert. Et nært og tillitsfullt samarbeid om terrorberedskap mellom storting og regjering i tiden etter 22. juli har endt her, i dag, i en debatt hvor flertallet i denne salen går svært langt i å gi regjeringen sterk kritikk – og en kritikk som jeg oppfatter at statsministeren knapt forholder seg til. Det er hennes ansvar. Det er under hennes ledelse, og som en følge av hennes ledelse, at tillit er blitt til mistillit i denne salen, på dette viktige og følsomme området.

La det være sagt: Å sikre Norge mot terror er et bredt og sammensatt arbeid. Ingen betviler det. Det er dynamisk, krevende og i utvikling. Og det handler om langt mer enn objektsikring. Vi er enig i det og trenger egentlig ingen belæring om det.

Men det kan heller ikke understrekes klart nok at objektsikring var og er viktig. Instruks om sikring og beskyttelse av objekter ved bruk av sikringsstyrker fra Forsvaret og politiet i fred, krise og krig var et av de viktigste tiltakene for å bedre samarbeidet og tydeliggjøre ansvaret mellom politiet og Forsvaret.

Den særskilte 22. juli-komiteen la spesielt vekt på at dette arbeidet måtte prioriteres. Komiteen understreket «betydningen av at dette følges opp innen de angitte tidsfristene».

Riksrevisjonen avdekket så ikke i en, men i to påfølgende revisjoner at dette ikke ble gjort. Fra 2016 til 2017 avdekket man vesentlige svakheter i politiets og Forsvarets objektsikring. Riksrevisjonen skrev bl.a.:

«verken politiet eller Forsvaret, sammen eller hver for seg, vil være i stand til å utøve tilstrekkelig beskyttelse av viktige objekter når en trusselsituasjon tilsier det.»

Det samme dystre hovedbildet ble så på nytt tegnet av Riksrevisjonen i Dokument 3:11 for 2017–2018, nå basert på en revisjon helt fram til 31. desember 2017. Igjen konkluderte Riksrevisjonen med «svært alvorlig» kritikk. Den formuleringen innebærer at det kan være risiko for liv og helse.

I kontroll- og konstitusjonskomiteens høring 27. august i år innrømmet statsminister Erna Solberg: «Når det gjelder grunnsikringen, er det fortsatt mye som ikke har kommet på plass». Politidirektøren vedgikk at politiet kun er i havn med sikringen av to av tolv skjermingsverdige objekter. I dag hører vi nye løfter om at dette skal være på plass innen 2020.

Når det gjelder bruken av sikringsstyrker, er innsatsen fortsatt langt bak det Stortinget har forutsatt. Det er fortsatt store spørsmål ved Heimevernets operative evne. Det mangler avklaringer av politiets og Heimevernets kapasitet til å beskytte objekter ved bruk av sikringsstyrker, og vi kan fortsatt ikke være trygge på at politiet og Forsvaret har en klar og felles forståelse av den viktige objektsikringsinstruksen.

På denne bakgrunn må Stortinget konkludere med at det fortsatt er alvorlige mangler knyttet til dette arbeidet. Det er svært alvorlig og danner grunnlag for å beklage regjeringens manglende oppfølging av arbeidet med objektsikring.

Like alvorlig er spørsmålet om informasjon til Stortinget fra regjeringen og statsministeren i den gjeldende saken. Igjen: Etter 22. juli var vi enige om at åpenhet og ærlighet var avgjørende. Åpenhet var viktig for å gjenoppbygge tillit i befolkningen til at beredskapen var blitt bedre. Åpenhet var viktig for at norske myndigheter og folkevalgte kunne være sikre på at beredskapen faktisk ble bedre, i tråd med vedtak og prioriteringer.

Også på dette punktet har regjeringen opptrådt på et vis som Stortinget må beklage. Jeg er enig med Kristelig Folkepartis representant Grøvan når han sier at regjeringen i behandlingen av Riksrevisjonens første rapport, i 2017, ga en «sminket versjon av sannheten». Det etterlatte inntrykket var at Riksrevisjonens kritikk ikke lenger gjaldt. På den tiden som hadde gått siden Riksrevisjonen avsluttet sine undersøkelser, var ting kommet på stell, fikk vi høre. Det var det inntrykket Erna Solberg – ved inngangen til valgkampen i fjor – var tjent med å skape, og det var det inntrykket hun etterlot i mediene og i høringen i 2017. Nå vet vi at dette var feil.

Statsministeren og justisministeren, Wara, har også fortegnet hva objektsikring egentlig handler om. Ved feilaktig å understreke at saken kun handler om politiet og Forsvarets egne bygninger – eller betong, som justisministeren snakker om – opptrådte regjeringens medlemmer på en måte som reduserte alvoret i saken, og som også må sies å være direkte feilaktig. Komiteens flertall peker også på flere tilfeller av konkret, misvisende informasjon fra regjeringens side, bl.a. når det gjelder feilrapporteringen fra politiet om objektsikring i statsbudsjettet for 2016.

Hver for seg er disse tilfellene av feilinformasjon alvorlige. Det mest alvorlige er likevel den generelle holdningen regjeringen har vist overfor Stortinget i denne saken gjennom flere år. Regjeringen har gang på gang latt være å involvere og informere Stortinget om framdriften i et arbeid som statsministeren burde visst var svært viktig for landet og for oss i denne sal.

Igjen: Etter 22. juli var vi enige om å jobbe tett sammen, regjering og storting, om terrorberedskap. Vi var enige om å gjøre det basert på tillit og åpenhet. At situasjonen forandrer seg, er naturlig, men da må Stortinget holdes informert.

Likevel har regjeringen latt være å informere om utsatte frister i Forsvaret og latt være å informere om økte kostnader. Begge deler hadde vært normalt og kurant, Stortinget er vant til det, at det kan skje endringer. Men da må det informeres, ikke forties. Om anslag for kostnader fra 2013 ikke viste seg å være dekkende, er det regjeringens ansvar å ta konsekvensen og oppdatere anslagene.

Statsministeren sa i sitt innlegg: «den kunnskapen vi nå har.» Det må jo da være i 2018. Men det er kunnskapen vi måtte ha tidligere, og som regjeringen har fått tidligere, som Stortinget skulle ha vært orientert om for å kunne følge saken. I stedet har regjeringen presentert sminkede sannheter og latt for dagen maktarroganse på et område der liv og helse kan stå på spill.

Det måtte to sviende revisjonsrapporter og flere omfattende høringer til før statsministeren i høst tok noe som lignet på selvkritikk om at informasjonen ikke har vært dekkende nok. Det er slett regjeringsledelse, og det er et klart brudd på den åpenheten som vi i denne sal, på tvers av partier, ble enige om etter 22. juli.

Jeg vil til slutt knytte noen kommentarer til innlegg i denne debatten. Representanten Grøvan snakker om et «solid grunnlag» for kritikken. Det er jeg enig i. Han viser til komiteens «grundige undersøkelser», han omtalte saken som «svært, svært skuffende» og «svært alvorlig». Han har rett. Vi har bak oss to svært kritiske rapporter fra Riksrevisjonen, og åpne og lukkede høringer.

Statsministeren sier at hun kunne informert bedre, og hun har kommet med et ord som kanskje burde deltatt i konkurransen om nyord for 2018: Hun snakker om at informasjonen kan ha vært «feilopplevd» – Stortinget har feilopplevd informasjonen fra regjeringen. Den må vi tygge nøyere på for å se følgene av.

Statsministeren sier at hun tar inn over seg kritikken fra Riksrevisjonen, men hun har ikke gitt tilbakemelding på om hun tar inn over seg den sterke kritikken som trolig blir vedtatt her i Stortinget i dag. Det følger også fra representanten Harberg fra Høyre, som sier at opposisjonen mest er opptatt av spill, mens regjeringen gjør jobben sin. Representanten Leirstein konkluderer med at regjeringen kan ha «god samvittighet» for det den har fått til under vedtatte budsjetter. Hvis dette er regjeringspartienes situasjonsforståelse og rolleforståelse etter behandlingen av denne alvorlige saken, etter å ha lest det som trolig blir vedtaket fra flertallet i denne saken, er det grunn til å være svært urolig for videre oppfølging. Det er også oppsiktsvekkende sett i lys av den forrige høringen, der regjeringen tok selvkritikk. Nå synes det som om regjeringspartiene er tilbake der de skjønnmaler bildet og skylder på andre.

Jeg gjentar derfor Arbeiderpartiets konklusjon: Vi beklager regjeringens manglende oppfølging av objektsikring hva gjelder grunnsikring av skjermingsverdige objekter og sikring og beskyttelse av objekter ved bruk av sikringsstyrker fra politiet og Forsvaret ved Heimevernet, herunder mangelfull informasjon til Stortinget om utsettelser og kostnader.

Marit Arnstad (Sp) [13:20:19]: Da Erna Solberg tok over som statsminister i 2013, var hun meget kritisk til beredskapspolitikken, og hun var opptatt av at det skulle bli langt bedre med hennes regjering. Der skulle de være mer opptatt av å følge opp vedtakene sine. De skulle våge å engasjere seg mer i detaljene og hvordan politikken virket. De økte fokuset på beredskap gjennom bl.a. et beredskapselement på Statsministerens kontor, og det skulle være mer samordning.

Det er på en måte fasiten etter det vi sitter igjen med når vi sitter med Riksrevisjonens rapporter. Fasiten etter to rapporter fra Riksrevisjonen er massiv kritikk. Det er kritikk først og fremst av det faktum at objektsikkerheten ikke er i tråd med forskriftene, men også av det faktum at Justis- og beredskapsdepartementet ikke har prioritert sikring av egne objekter, at Forsvarsdepartementet ikke har oversikt over tilstanden til egne objekter, og at regjeringen på flere måter ikke har informert Stortinget korrekt og godt nok, verken om forventede kostnader eller om ferdigstillelse. Det er for så vidt ikke bare statsministeren som er avhengig av Riksrevisjonen for å erkjenne at hun ikke hadde oversikt. Den 21. mars 2017 sa statsministeren følgende i Stortingets høring:

«Regjeringen var ikke klar over at situasjonen var sånn før vi faktisk fikk Riksrevisjonens rapport og fikk status på det. Det var da man først så at det lå dårligere an.»

Heller ikke Stortinget var gjort kjent med situasjonen, men var avhengig av Riksrevisjonens rapport for å få korrekt informasjon om det vi sto oppe i.

I fem år har statsministeren vært sjef og har overlatt til sine statsråder og til departementene å prioritere framdrift og bevilgninger, og det har gitt dårligere resultater. Så skal det sjølsagt heller ikke legges skjul på at denne regjeringen har sendt både politiet og Forsvaret ut i store reformer, noe som har betydd at det reformarbeidet har tatt tid og ressurser bl.a. fra arbeidet som kunne gått med til å oppdatere og bedre den operative evnen til beredskapen vår.

Jeg må si at det er både interessant og litt forstemmende å lytte til denne debatten. Det er forstemmende å lytte til at regjeringspartiene har laget seg en slags arbeidsdeling her i dag. Representantene fra Høyre og Fremskrittspartiet går ut og prøver å lage en oppfatning av at dette handler om et politisk spill. Så kommer regjeringens representanter og er litt avbalanserte igjen før de går inn i et replikkordskifte med Jonas Gahr Støre, der Fremskrittspartiet og Høyre går helt tilbake til 2007 for å prøve å forstyrre det som er det faktiske grunnlaget for det vi behandler her i dag, nemlig de to rapportene fra Riksrevisjonen som ble avgitt i 2017 og 2018.

Det er ikke slik at Riksrevisjonen driver med spill. Det er ikke slik at det vi har påpekt av den kritikken som Riksrevisjonen har kommet med, er et spill. Det Riksrevisjonen gjør, er å påpeke status i en sak og plassere ansvaret for det som eventuelt ikke er gjort. Det er det vi behandler her i dag. Derfor er det forstemmende å se hvilken dualisme regjeringspartienes talsmenn og statsrådene her i dag opptrer med i en så alvorlig og viktig sak. Men det er også interessant å høre debatten, for det er svært interessant å se det spennet som finnes i dagens debatt mellom virkelighetsoppfatningen til representanten Leirstein eller representanten Harberg og den virkelighetsoppfatningen som Kristelig Folkepartis representant sitter med. Jeg er svært enig i en god del av det som Kristelig Folkeparti har tatt opp her i dag. Jeg forstår det godt når de sier at det er solid grunnlag for kritikken, og de peker på veldig mange av de samme tingene som også resten av opposisjonen peker på. Men spennet i måten en velger å forholde seg til en så alvorlig sak på, er egentlig ganske oppsiktsvekkende.

Det er noen sider ved denne saken gjennom debatten som en også må kommentere, og en ting jeg har lyst til å kommentere, er at Stortinget ikke kan forholde seg til at det muligens har vært en diskusjon mellom Forsvaret, Forsvarsdepartementet og Riksrevisjonen om hva som er riktige parametere for beredskap. Det kan ikke Stortinget forholde seg til. Vi må forholde oss til det som Riksrevisjonen faktisk har lagt til grunn. Jeg synes det er uheldig at forsvarsministeren i replikkordskiftet nærmest antyder at Riksrevisjonens måte å vurdere beredskap på ikke er god nok, eller ikke er dekkende nok. Det må i alle fall ikke ses på som en oppfordring til oss om å nyansere oss vekk fra Riksrevisjonens vurderinger av beredskapen, Riksrevisjonens konklusjoner omkring den, sjøl om Forsvaret kanskje har en annen måte å vurdere den på. Det som ligger til behandling i dag, må sjølsagt være det Riksrevisjonen har sagt, også om beredskapen i Heimevernet.

Jeg har også lyst til å nevne at hvis mistillitsforslaget ikke får flertall i dag, er det forslaget som Kristelig Folkeparti har lagt fram, et alvorlig forslag, så alvorlig som det kan bli uten å være et mistillitsforslag. Det er et forslag som, hvis mistillitsforslaget ikke får flertall, antakelig vil få flertall.

Jeg er litt urolig etter statsministerens gjennomgang og de svar som ble gitt i replikkordskiftet, på hvor alvorlig regjeringen faktisk vil ta det vedtaket og den oppfølgingen av det som ligger i dagens innstilling når det gjelder både å rette opp ulike feil og å være mer åpen i sin informasjon til Stortinget. Det tror jeg er en av de tingene som blir stående ubesvart i dagens debatt, enten det er det ene eller det andre forslaget som blir vedtatt.

Audun Lysbakken (SV) [13:27:47]: Dessverre står vi her igjen – det er ett og et halvt år siden sist – og behandler nok en svært alvorlig rapport fra Riksrevisjonen. Etter at vi har hørt statsministeren og statsrådene, tror jeg det er behov for igjen å minne om hva som er innholdet i rapporten. Den dokumenterer at regjeringen nok en gang ikke har gjort sitt arbeid med terrorsikring og beredskap godt nok. Det er ikke mulig å understreke mange nok ganger alvoret i det. Å beskytte sitt eget folk i krise er en av de mest fundamentale oppgavene til en regjering.

Statsministeren har i denne debatten vært til stede og tatt ordet, og det er en kraftig forbedring fra fjorårets debatt. Hun har også tatt selvkritikk for at regjeringen ikke har kommunisert tidligere, tydeligere og mer samlet til Stortinget, som det heter. Jeg mener at statsministeren har grunn til å beklage, at det er riktig at hun tar selvkritikk, men innholdet i denne selvkritikken er ikke i nærheten av å være så sterkt som det vi trenger. Sammenlignet med alvoret i saken, med innholdet i rapporten og spesielt med tanke på at dette er andre gang, er selvkritikken syltynn.

Denne saken har en alvorsgrad som burde gjøre det selvsagt at regjeringen beklaget skikkelig. Det er en rekke grunner til det. For det første er dette en sak der regjeringen har gitt feil informasjon til Stortinget og ikke rettet den opp på en skikkelig måte etterpå. For det andre er dette en sak der Stortinget tydelig har bedt regjeringen om å prioritere et arbeid, men der regjeringen ikke har fulgt opp som forutsatt. For det tredje har denne manglende oppfølgingen kommet også etter at regjeringen fikk en svært kritisk rapport fra Riksrevisjonen på sitt bord.

Det var etter 22. juli 2011 at et samlet storting understreket veldig tydelig – gjennom behandlingen av arbeidet til Den særskilte komité, som representanten Knut Arild Hareide ledet – at fristene for å følge objektsikringsforskriften skulle følges. Nå vet vi at regjeringen likevel valgte å nedprioritere oppfølgingen av disse fristene, samtidig som Stortinget i 2016-budsjettet fikk beskjed om at man hadde kommet i mål med sikring på justissektoren innen fristen. Den feilen ble aldri – det har vi fått belyst tydelig her i dag – rettet opp på forståelig vis.

I fjor, da Riksrevisjonen hadde forklart Stortinget hva situasjonen virkelig var, var Stortinget på ny tydelig på at dette var en svært viktig sak. Regjeringsmedlemmene ga da inntrykk av at man var i full gang med å rydde opp, at saken skulle prioriteres og pengene bevilges.

Nå vet vi at det ikke var det som skjedde. I forsvarssektoren ble ikke sikring av byggene bedre fulgt opp i løpet av 2017. I justissektoren valgte justisministeren å forskyve bevilgninger til objektsikring i 2018-budsjettet, selv om Politidirektoratet meldte fra om at det ville forsinke arbeidet.

Jeg vil i likhet med representanten Arnstad understreke alvoret i den kritikken som ligger an til å bli vedtatt, gjennom forslaget fra Kristelig Folkeparti, men også den ganske tydelige kritikken som er i merknader fra regjeringspartiene i innstillingen. Det er underlig med dette spriket mellom det som skrives der, til og med det som ble sagt på radioen i morges av representanten Harberg, og den tonen regjeringspartiene har hatt her i salen når dette faktisk behandles. Det er som om enhver evne eller vilje til kritikk av regjeringen fordunster så snart statsministeren er i rommet. Det er en pussighet.

Vårt syn i denne saken er klart – regjeringen skal følge opp flertallsvedtak fra Stortinget samvittighetsfullt. Dersom man ser at oppfølgingen er vanskelig eller blir utsatt, skal man opplyse Stortinget om det. Jeg vil også legge til at om regjeringen hadde kommet til Stortinget på et tidligere tidspunkt og sagt at det var urealistisk, for dyrt eller uhensiktsmessig å følge opp de vedtak som var gjort, på den måten som var forutsatt, ville en vært i sin fulle rett til å be Stortinget prioritere annerledes. Da kunne alle forklaringene eller bortforklaringene som er lagt fram nå, vært lagt fram for Stortinget i tide. Problemet er at det ikke ble gjort i tide, og Stortinget er helt avhengig av at nødvendig informasjon kommer, også de gangene informasjonen er ubehagelig for regjeringen.

Det er ikke hver dag SV velger å støtte et mistillitsforslag. Det var senest et på mandag som vi stemte imot fordi vi mente det var for dårlig begrunnet. Vi mener mistillit er et parlamentarisk verktøy som det skal svært høy terskel til for å bruke. Men i tilfeller som dette, der Stortinget har avdekket at regjeringen verken har gjort en god nok jobb med å følge opp det den har sagt den skal gjøre, eller informert Stortinget om situasjonen på en tilstrekkelig måte, mener vi at grunnlaget er til stede.

Konsekvensene for samfunnet dersom politi, forsvar eller kritiske samfunnsfunksjoner som vann- og strømforsyning settes ut av spill, er svært alvorlige. Det er ikke nødvendig å understreke det. Derfor påligger det regjeringen å ta dette arbeidet på et særlig alvor. Riksrevisjonens andre rapport forteller oss at det regjeringen har gjort, ikke har vært godt nok. De kaller det «svært alvorlig», et begrep de selv sier at de bare bruker «ved forhold der konsekvensene for samfunnet eller berørte borgere er svært alvorlige, for eksempel risiko for liv eller helse».

Vi ville ikke gjort jobben vår som folkevalgte dersom vi ikke reagerte på en sånn rapport, særlig ikke når den kommer for andre gang. I dag hadde statsministeren anledning til å beklage skikkelig, beklage at regjeringen ikke hadde prioritert en tydelig føring fra Stortinget etter arbeidet med Den særskilte komité, beklage at Stortinget hadde fått feil informasjon som ikke ble rettet opp i før Riksrevisjonens rapport kom, ikke bare informasjon som kunne oppleves feil. «Feilopplevd informasjon» er en parlamentarisk nyvinning som statsministeren har lansert i dag. Jeg tror ikke vi skal ta det inn i Grunnloven med en gang, for å si det sånn. Feilinformasjon er det som er det avgjørende i denne saken.

Det politisk avslørende er at en statsminister som nettopp hadde gjennomføringskraft på dette området som sitt viktigste argument for å bli valgt til statsminister, er i denne situasjonen i dag. Det avgjørende for tillitsspørsmålet er oppfølging av forpliktelser overfor Stortinget og spørsmålet om riktig informasjon.

Vi har sett en regjering som ikke svarer på spørsmål, som ikke evner å ta selvkritikk, som framstår svært selvfornøyd og selvrettferdig. Manglende ydmykhet er et veldig tydelig kjennetegn på regjeringspartienes opptreden her i dag. En skal huske på at dette er partier som i lang tid gjorde et stort nummer av å kritisere Arbeiderpartiet for å være maktarrogant. Det vi ser nå, er en oppvisning i maktarroganse.

Det må også være et tankekors for Kristelig Folkeparti at regjeringen ikke går én centimeter lenger i å beklage i dag, med den alvorlige kritikken som er på bordet, enn det de har gjort tidligere.

Regjeringen kan stole på at den ikke blir felt, åpenbart, men det er ingen tvil om at denne oppførselen svekker denne regjeringen. Vi var åpne for å ta mistillitsforslaget opp til ny vurdering hvis det kom en tydelig beklagelse i denne debatten. Det er min veldig klare vurdering at statsministeren ikke har sagt noe som helst som skulle tilsi at vår vurdering, at det er grunnlag for mistillit mot regjeringen, endres. Vi vil derfor fastholde forslaget i innstillingen, og jeg vil be SVs gruppe stemme for mistillit mot regjeringen.

Hårek Elvenes (H) [13:38:47]: Regjeringen har siden tiltredelsen i 2013 arbeidet målrettet for å bedre sikkerheten og styrke beredskapsevnen. Regjeringen har sørget for at den operative evnen til Heimevernet er bedret. Vakt og sikring er Heimevernets primæroppdrag, og HV utgjør hoveddelen av Forsvarets sikringsstyrker. Men regjeringen har ikke kommet så langt som den ønsket når det gjelder forebyggende grunnsikring av objekter.

Årsaken til dette er at gjennomføringen har vist seg å være langt mer komplisert, kostnadskrevende og ressurskrevende enn det som ble forutsatt da forskriften om objektsikkerhet ble fastsatt i 2010. Fristen som ble satt til 2015 i forskriften, har vist seg urealistisk å møte. Arbeidet med objektsikring har dessuten hatt lite oppmerksomhet fram til 2013.

Utilstrekkelig finansiering av Forsvaret over mange år resulterte i et stort vedlikeholdsetterslep, mangel på reservedeler og kutt i operativ virksomhet. Dette rammet også Heimevernets operative evne. Langtidsplanen for Forsvaret har snudd utviklingen. Steg for steg bygges Forsvaret opp. Det er nå samsvar mellom den strukturen Stortinget har vedtatt for Forsvaret, og de bevilgningene Stortinget stiller til disposisjon. Alternativet har vært en styrt avvikling, som forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssen karakteriserte utviklingen i Forsvaret som.

Regjeringen har økt Heimevernets budsjett betydelig. Styrkingen av HV ble påbegynt i forrige planperiode og videreføres og forsterkes i denne langtidsplanperioden fra 2017 til 2020. I 2017 ble Heimevernet tilført en ekstrabevilgning på 191 mill. kr, nettopp for å hente inn vedlikeholdsetterslepet, kjøpe inn flere reservedeler og øke beredskapsbeholdningen, samt penger til innkjøp av sperremateriell, som har bidratt til å øke objektsikringsevnen i HV.

Øvingsaktiviteten i Heimevernet har økt. Heimevernet får mye nytt materiell – det anskaffes nye uniformer, nye våpen, nytt samband og nye kjøretøy. Nylig ble det signert en avtale om innkjøp av 360 nye feltvogner til Heimevernet. I tillegg – og det er faktisk ikke nevnt – overføres titalls spesialkjøretøy fra Hæren til HV, som vil være bevæpnet med tunge våpen, og som gir HV en styrket beredskapsevne og faktisk større slagkraft.

Heimevernets budsjett i 2019 er forventet å øke med 216 mill. kr. Det gir mer øving til soldatene, og det gir mer nytt materiell. Lengden på den årlige treningen vil i alle HV-områdene til neste år være tilsvarende øvingslengden i de høyest prioriterte HV-distriktene. I tillegg skal flere HV-soldater øve gjennom året.

Sjefen for Heimevernet, generalmajor Eirik Johan Kristoffersen, uttalte i høringen i kontroll- og konstitusjonskomiteen følgende:

«Den operative statusen til Heimevernet har vært i kontinuerlig bedring de siste årene. Heimevernet tilføres stadig mer materiell og ammunisjon i sine beredskapslagre. Denne materielle oppfyllingen er en del av det som kalles grunnmurssatsingen i langtidsplanen. Ambisjonen er at Heimevernet skal ha fylt sine lagre med oppdragskritisk materiell i løpet av 2018, med unntak av det materiellet som skal leveres i nye prosjekter. Oppfyllingen av materiell er noe som er helt nødvendig fordi Heimevernet, som resten av Forsvaret, i mange år tæret på lagre uten tilstrekkelig etterfylling.»

Riksrevisjonens undersøkelse gjelder objektsikring utført av Heimevernets områdestyrker. Riktignok er det HV som er Forsvarets primære kapasitet innenfor objektsikring, men når man skal vurdere Forsvarets totale evne til sikring, må man også se på de tilgjengelige kapasitetene som finnes i andre deler av Forsvaret. Jeg nevner framfor alt Heimevernets egne innsatsstyrker, jeg nevner vaktstyrkene i garnisonene, og jeg nevner også element fra Kystvakten. Det er heller ikke et krav at alle listeførte objekter skal kunne sikres samtidig. I en reell situasjon kan det være aktuelt å sikre noen utvalgte objekter. Det må i tilfelle gjøres basert på en situasjonsbestemt vurdering av hvilket objekt som skal gis prioritet i den rådende situasjonen, og hvilke trusler man står overfor. Sikringsstyrkene kan også overføres mellom distriktene. – Nok om HV.

Riksrevisjonens rapport tas på det største alvor og legges til grunn for regjeringens videre arbeid med objektsikring. Rapporten påpeker mangler, men den påpeker også en positiv utvikling fra forrige riksrevisjonsrapport, som ble lagt fram i 2016. Og ikke minst: Rapporten illustrerer kompleksiteten i dette arbeidet.

Da Forsvarsdepartementets instruks om sikring og beskyttelse ved bruk av sikringsstyrker trådte i kraft i 2012, var utgangspunktet meget krevende for Forsvaret. Overordnede forsvarsplaner som grunnlag for å kunne konkretisere de riktige nøkkelobjektene var ikke oppdatert. Avdelingene som tidligere hadde ansvar for planlegging, utvikling og oppfølging av nøkkelobjektene, var alle nedlagt. I 2012 ble den eksisterende listen over Forsvarets nøkkelobjekter gjennomgått, og uaktuelle objekter ble fjernet. Etter at objektsikringsinstruksen kom, ble et nytt nøkkelpunktdirektiv fastsatt våren 2013, der ansvar og oppgaver ble fordelt i Forsvaret. Til sist kom kompetansehevende tiltak, som ble gjennomført i perioden 2013–2015.

Forsvaret har over flere år oppdatert forsvarsplanene etter den nye sikkerhetspolitiske situasjonen. Tilsvarende er NATOs planverk for Norge og nordområdene oppdatert. Det gjør at vi i dag har et betydelig bedre grunnlag for å kunne peke ut nøkkelobjekter, også de sivile. På denne bakgrunn har de sivile nøkkelobjektene økt gjennom 2016, 2017 og 2018.

Å lukke avvikene i Riksrevisjonens rapport fra 2016 har vært meget krevende – jeg vil nesten si tilnærmet umulig. Det er bevilget betydelige midler til forbedret grunnsikring i Forsvaret, ja, faktisk flere milliarder kroner. Det er ikke bevilgningene fra Stortinget som er den kritiske faktoren i gjennomføringen av bedre grunnsikring i Forsvaret slik at dette er i samsvar med sikkerhetsloven og sikkerhetslovens forskrift. Det må settes realistiske tidsrammer for gjennomføringen av slike komplekse prosjekter. Prosjektene krever spesialkompetanse. Det kreves spesialkompetanse når behovet skal beskrives. Det kreves spesialkompetanse når prosjektene skal prosjekteres. Disse fagmiljøene er små og begrensede i Norge, og de som skal jobbe med dette, må være sikkerhetsklarert. Det tar tid, det tar også tid å kontrahere, og fysisk arbeid av denne sorten tar også tid å gjennomføre – uansett hvor fort man ønsker at det skal gå.

Gjennomføringen av objektsikringstiltak og hastigheten man kan gjøre dette, er også bestemt av andre lover og forskrifter som skal overholdes i prosjektgjennomføringen. Gjør vi ikke det, gir vi ny mat til Riksrevisjonen.

Martin Kolberg (A) [13:55:12]: Som vi alle vet, har det nå gått seks år siden Stortinget første gang behandlet spørsmålene knyttet til objektsikringen og attentatet mot regjeringskvartalet og Utøya. Vi er i den meget politisk paradoksale situasjon at det er først i fjor og i år at regjeringen sier veldig tydelig at de nå er i gang med det som Stortinget har vedtatt om håndtering av skjermingsverdige objekter. Det reiser de spørsmålene som ligger som en undertekst i denne diskusjonen: Har regjeringen tatt denne alvorlige saken tilstrekkelig alvorlig? Har den fulgt opp det som Stortinget har bestemt? Har den deltatt i dette på en skikkelig måte? Det er det som er denne debattens hovedspørsmål.

Jeg har, som Stortinget er kjent med, fulgt denne saken på forskjellige måter gjennom mange år, spesielt fra kontroll- og konstitusjonskomiteens side, og det er med en viss selvtilfredshet jeg nå registrerer at landets statsminister i dag sier at hun tar selvkritikk. Det betyr selvfølgelig at regjeringen innrømmer at den kritikken som har vært framført mot den, har vært begrunnet. Det har ikke vært lett å få fram den opplysningen, det vil jeg gjerne si. Det vet alle som har arbeidet med denne saken i mange år, at det har vært meget vanskelig å få regjeringens representanter, for ikke å snakke om statsministeren, til å si akkurat dette. I dag har hun altså sagt det, og det betyr på mange måter at vi har hatt mye rett. Det må konstateres. Det var nødvendig at hun sa det, men det kommer altså ingen beklagelse.

Det overrasker meg veldig, og jeg må si at det at statsministeren i dag ikke er villig til å si at hun beklager dette, jo må sette Kristelig Folkepartis standpunkt under betydelig press. For det er ingen tvil om at Kristelig Folkepartis argumentasjon i og forståelse av denne saken er helt på linje med det som ligger i innstillingen. Jeg forstår bakgrunnen for dette, det kan være såkalte maktstrukturelle grunner til at man ikke gjør det, men allikevel vil jeg si at jeg tror at det at statsministeren ikke beklager fra Stortingets talerstol, setter Kristelig Folkepartis standpunkt under det jeg kaller for et betydelig press.

Jeg har behov for å gå litt tilbake og minne oss om hva som lå i rapporten fra Alexandra Bech Gjørv. Kommisjonen hadde seks hovedkonklusjoner som var knusende mot den daværende situasjonen. Det førte også til at daværende statsminister, Jens Stoltenberg, hadde følgende erkjennelse i Stortinget:

«Kommisjonen dokumenterer en svikt i norsk beredskap og beredskapskultur som er mer omfattende og dypere enn jeg var forberedt på. Det er tungt å ta inn over seg.»

Stoltenberg beklaget så denne situasjonen og den sviktende beredskapen overfor Stortinget. Det står i sterk kontrast til det vi opplever i dag. Jeg legger merke til at flere av representantene, bl.a. Harberg, som er saksordfører på regjeringssiden i denne saken, forsøker å si at ja, det var jo vanskelig også før. Det går et viktig skille her ved at Stoltenberg kom med en grunnleggende erkjennelse, noe vi savner fra den nåværende statsministeren. Dette er en viktig forskjell i den aktuelle parlamentariske situasjonen, som jeg ber Stortinget om å merke seg.

Det er også sånn – det vil jeg minne om, for det er lett å glemme disse tingene i et historisk perspektiv – at det Stortinget enstemmig fattet vedtak om i forbindelse med behandlingen av rapporten fra Gjørv-kommisjonen, var Arbeiderpartiets forslag, som inneholdt en betydelig kritikk av egen regjering. Vi viste fram ydmykhet i situasjonen. Selvfølgelig måtte vi det, for vi hadde jo den enorme tragedien rett innpå oss som hadde rammet vår ungdom som ble henrettet på Utøya. Hva annet skulle vi gjøre?

Men nå, når det handler om objektsikringen, som tross alt er et viktig, men et teknisk spørsmål, finner ikke dagens statsminister grunn til å beklage noe som helst. Det synes jeg er veldig beklagelig, og jeg synes faktisk – for å bruke det folkelige uttrykket – at hun burde vært stor nok til å gjøre akkurat det. For det er hennes regjering som har pådratt seg disse rapportene, det er hennes regjering som har fått denne kritikken. Det er ikke uttrykk for et politisk spill på noe sett og vis, det er faktisk uttrykk for en helt nødvendig kontroll med regjeringens arbeid på dette viktige området, med det dramatiske bakteppet som denne saken har i norsk politisk historie og selvfølgelig i vår faktiske historie.

Så vet vi videre at et viktig ledd i oppfølgingen var nettopp dette som har vært diskutert her, Instruks om sikring og beskyttelse av objekter ved bruk av sikringsstyrker fra Forsvaret og politiet i fred, krise og krig, som ble fastsatt ved kongelig resolusjon allerede i 2012. Det er Forsvarsdepartementets og Justis- og beredskapsdepartementets etterlevelse av denne instruksen Riksrevisjonen undersøkte og la fram dokumenter om allerede i Dokument 1 for 2016–2017. I tillegg undersøkte Riksrevisjonen om Forsvaret og Politidirektoratet etterlever sikkerhetsloven og forskrift om objektsikring og grunnsikring av egne skjermingsverdige objekter. Som det er sagt her av flere, men jeg sier det også, ble saken behandlet i Stortinget i juni 2017.

Komiteen – altså den forrige komiteen – konstaterte da at Riksrevisjonen hadde gjort følgende hovedfunn i sin undersøkelse:

Det ene var at Justis- og beredskapsdepartementet og Forsvarsdepartementet

«ikke har sørget for å styrke og bedre samarbeidet mellom politiet og Forsvaret (…) Viktige tiltak som skal sikre godt samarbeid og gode forberedelser er ikke gjennomført. Det er dermed risiko for at viktige objekter ikke kan opprettholde sin virksomhet eller funksjonalitet i kritiske situasjoner.»

Det andre var: «De to departementene har heller ikke sørget for at Politidirektoratet og Forsvaret har etablert en permanent grunnsikring på egne skjermingsverdige objekter.»

Riksrevisjonens sluttmerknad var i undersøkelsen av 2016 at verken justis- og beredskapsministeren eller forsvarsministeren har gitt en fullgod forklaring på årsaken til at arbeidet med objektsikringen og grunnsikringen ikke er nødvendig prioritert – ikke en nødvendig og god nok forklaring.

Politidirektoratet og Forsvaret, den nåværende og den tidligere justis- og beredskapsministeren, som da var Per-Willy Amundsen, daværende forsvarsminister Ine Marie Eriksen Søreide og statsminister Solberg sa seg enig i Riksrevisjonens funn og kritikk. Når Riksrevisjonen i en undersøkelse slår fast at verken Forsvarsdepartementet eller Justisdepartementet, hver for seg eller sammen, er i stand til å beskytte viktige og avgjørende objekter, altså infrastruktur, vann, strøm, matforsyning – funksjoner man ikke kan greie seg uten i mer enn sju dager, slik DSB definerer det – eller Slottet, Stortinget eller militære installasjoner som de viktige bygningene de er, er det selvfølgelig veldig alvorlig, og da må det tas alvorlig.

Det var det komiteen gjorde den gangen. Det ble også i den forrige runden avholdt to høringer, én åpen og én lukket. En lukket behandling ble etter hvert helt nødvendig for å få belyst de sidene av saken som regjeringen da ikke ville dele med offentligheten. Vi hadde store runder om offentlighetsspørsmålet. Jeg mener nå, som da, at i spørsmål om befolkningens sikkerhet bør befolkningen involveres. Det er en viktig forutsetning for et åpent demokrati. Og ikke minst: Åpenhetslinjen som ble fulgt etter 22. juli, burde vært videreført. Jeg beklager fortsatt at regjeringen valgte å bryte offentlighetslinjen.

Det aller viktigste er at mangelen på åpenhet dysset ned det store alvoret i Riksrevisjonens rapport i 2016. For min del tror jeg oppriktig talt at det var hensikten, altså å dysse ned. For selv om stoffet var utilgjengelig nok som det var, ble det gjort et grundig arbeid for å tåkelegge alvoret i funnene ytterligere.

Også i 2017 ble det gjort iherdige forsøk på å pakke det inn i fortellingen om bygninger og gatesperringer, som vi har hørt nå. Statsministeren forsto jo utmerket godt at folk var langt mer opptatt av strømforsyning og tilgang på vann enn akkurat denne fysiske objektsikringen.

Det samme skjer altså åpenbart igjen. Jeg registrerer og ser også at det står i innstillingen hva statsministeren har sagt – det har blitt referert, så jeg gjentar ikke det. Problemet er, slik det framstår for meg, at justis- og beredskapsministeren og forsvarsministeren, med statsministeren som høyeste ansvarlig, ikke gjør mer enn det de faktisk må som en følge av det meget kritiske stortingsflertallet. Kritikken var skarpest mot manglende oppfølging av objektsikringsinstruksen. Det er der regjeringen har gjort litt, om enn ikke mer enn at Riksrevisjonen fortsatt karakteriserer manglene som svært alvorlige.

Jeg vil til sist si dette – jeg viser selvfølgelig til saksordfører Dag Terje Andersens forståelse av den aktuelle situasjonen, men allikevel: Komiteens flertall sluttet seg forrige gang til Riksrevisjonens funn og konklusjoner og konkluderte selv med at regjeringen ikke hadde evnet å følge opp Stortingets vedtak og forutsetninger om objektsikring, og at dette var sterkt kritikkverdig. Dette var forrige gang. En annen pussighet – det virket i hvert fall sånn da – var at komiteens flertall, unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, mente at læring som skulle følge av gjennomgangen av hendelsene 22. juli 2011, var det viktigste. Det sluttet ikke Høyre og Fremskrittspartiet seg til. Det var en pussighet i situasjonen. Men det ble også slått fast at det så ut som både forsvarsministeren og justisministeren hadde en slags lærdom av runden. Ut fra de svarene vi fikk, mente vi at alt tydet på det. Både forsvarsministeren og justis- og beredskapsministeren bedyret at en rekke tiltak var satt i gang. Jeg vil si her at det faktisk var slik at vi trodde på det – veldig mye. Vi mente at det var for sent, men det var likevel godt å høre at det ble sagt. Men vi hadde en mistanke, og derfor fremmet vi det forslaget som har foranlediget denne debatten:

«Stortinget ber om at Riksrevisjonen følger opp saken og kommer tilbake til Stortinget med en statusrapport om objektsikring per 29. mai 2017.»

Det viste seg altså nødvendig at Stortinget skulle gjøre en slik presisering. Derfor er vi der vi er i dag. Så opplever vi det samme på nytt, og det er derfor det selvfølgelig er helt legitimt, helt nødvendig og helt riktig at det mistillitsforslaget som blir fremmet i dag, blir fremmet, for her har regjeringen ikke gjort som Stortinget har sagt, og feilinformasjonen er tydelig dokumentert allerede gjennom denne debatten.

Carl I. Hagen (FrP) [14:10:45]: Den sikkerhetsloven som ligger bak forskriften, og som også er begynnelsen på objektsikringen, ble fremmet av regjeringen Stoltenberg i Ot.prp. nr. 21 for 2007–2008. Om konsekvensene på den økonomiske siden av det lovforslaget, ble det sagt at «forslagene sett under ett ikke bør innebære vesentlig økte kostnader». Hadde det der stått at denne loven og oppfølgingen av den ville koste en del milliarder kroner og ta veldig mange år å gjennomføre, kan det hende Stortinget hadde tenkt seg litt bedre om når de skulle vedta den loven. Grunnlaget for at den gikk greit igjennom, var at den ikke skulle koste noe. Det var, med opposisjonens ordbruk i dag, en ren feilinformering av Stortinget. Så kom i kongelig resolusjon en forskrift om objektsikring noen år etterpå. Forskriften hadde man da arbeidet med i regjeringen, og der ble det hetende: «De nye bestemmelsene innebærer derfor ikke i seg selv nye kostnader.» Det var altså situasjonen. Det skulle ikke koste noe. Det skulle ikke være noe omfattende. Det var ikke noen betydningsfulle greier i det hele tatt.

Både saksordføreren og representantene Jonas Gahr Støre og Martin Kolberg har fremhevet at terroraksjonen i 2011 endret situasjonen dramatisk. Det er jeg helt enig i. Da fikk alle en vekker, og da samlet Stortinget seg, slik Jonas Gahr Støre har sagt. Hva skjedde så? Jo, Gjørv-kommisjonen ble nedsatt og presenterte, som også Martin Kolberg nevnte, en alarmerende rapport for Stortinget.

Men er det slik at objektsikring er den store, overordnede saken når det gjelder å styrke terrorberedskapen? Er det det det dreier seg om? Gjørv-kommisjonen hadde 31 konkrete tiltak – ett av de tiltakene dreide seg om objektsikring. De 30 andre dreide seg om andre forhold. Så det å fremheve at akkurat objektsikring, altså det å beskytte bygninger, maskiner og forskjellige ting, er det viktigste når det gjelder terrorberedskap, mener jeg er tatt ut av sin sammenheng. For det er ikke slik. Det er ett element i terrorberedskapen.

I St.meld. nr. 10 for 2016–2017 gikk regjeringen igjennom disse 31 tiltakene. 19 av dem var gjennomført, 7 av dem var katalogisert som «under kontinuerlig arbeid» – altså arbeid som aldri vil være gjennomført, for det er en kontinuerlig arbeidsinnsats – og 7 var under gjennomføring.

Etter at Stortinget hadde fått Gjørv-kommisjonens rapport, fikk vi Den særskilte komité, som Knut Arild Hareide ledet. Hva gjorde den komiteen for å følge opp Gjørv-kommisjonen? Jo, den fremmet 14 konkrete forslag i form av «Stortinget ber regjeringen ...». Hvor mange dreide seg om objektsikring? Ingen. Objektsikring hadde ikke funnet plass i Hareides komité for å følges opp med noe vedtak. Av de 14 er statusen ifølge St.meld. nr. 10 for 2016–2017 at 11 er gjennomført, 2 er under kontinuerlig arbeid, og 1 er under gjennomføring. Så i realiteten er jeg ikke helt enig med dem som sier at akkurat objektsikringen er den mest alvorlige saken.

Så kommer vi til Riksrevisjonen, som har sett på objektsikring, den ene av de mange tingene som skulle gjøres. Også regjeringspartiene er med på kritikk i den innstillingen som Stortinget nå behandler. Men vi har også notert oss og tar hensyn til det når statsministeren og andre har kommet med selvkritikk både under høringer og nå her i salen.

Da blir spørsmålet: Hva er vanlig i slike saker? Er det vanlig at man går til det sterkeste parlamentariske våpen man har, og fremmer mistillit, eller er det vanlig at man er fornøyd med at man har tatt selvkritikk? Jeg kan ikke erindre – og på spørsmål fra meg forleden kunne heller ikke noen i Riksrevisjonen erindre – at det var blitt fremmet mistillitsforslag når Riksrevisjonen hadde fremmet kritikk. Riksrevisjonen fremmer kritikk i ca. 12 saker hvert eneste år, i tillegg til Dokument nr. 1. Så det at det kommer kritikk, også alvorlig kritikk, fra Riksrevisjonen, er ikke noe nytt, men det har altså aldri tidligere medført mistillit. Da er det ikke helt unaturlig, om man ser dette i sammenheng med den politiske situasjon etter valget i fjor, at noen bruker det litt freidige uttrykket «spill», at man prøver å gjøre hva man kan for å bidra til en slags regjeringskrise, og at man lokker til seg alle for å få til en mulig regjeringskrise for å få en ny regjering. Det er en del av det politisk arbeidet, og det er selvsagt en del av en opposisjon som ønsker å overta makten.

Men når man først går til det skritt – mange sier at hovedgrunnen er feilaktige eller mangelfulle opplysninger til Stortinget, og flere i opposisjonen snakker om brudd på § 82 i Grunnloven – da er det alvor. Saksordføreren leste opp fra Grunnloven, og da kan jo jeg også gjøre det for å minne forsamlingen på det. Nå er den heldigvis på et lett forståelig språk:

«Regjeringen skal meddele Stortinget alle de opplysninger som er nødvendige for behandlingen av de saker den fremlegger. Intet medlem av statsrådet må fremlegge uriktige eller villedende opplysninger for Stortinget eller dets organer.»

Loven er klar. Her er det en skjønnsmessig vurdering om den er brutt eller ikke. Opposisjonen mener den er brutt, og jeg er sikker på at opposisjonen i mange andre saker også mener at den er brutt, at man har fått villedende opplysninger. Det er en gjenganger i debatten. Men hvis det skal være grunnlaget, er det jo også et prinsipp at da bør man behandle det likt for alle. Når man går tilbake i tid, så kan man jo også gå litt lenger tilbake i tid. Da loven kom i 2007–2008, eller da forskriften kom, eller da Stortinget behandlet rapporten fra Hareides særskilte komité for oppfølging av Gjørv-kommisjonen i Stortinget i 2012, burde Stortinget fått vite om de økonomiske konsekvensene av det vi nå skal gjennomføre av beredskapstiltak, inkludert objektsikringen vi antar vil koste milliarder av kroner. Her var det opplysningsplikt også for regjeringen i 2012 til å snakke om de økonomiske konsekvensene av oppfølging av alle Gjørv-kommisjonens og Den særskilte komités tiltak og forslag til tiltak. Det kom ingenting i det hele tatt om store økonomiske konsekvenser. Da synes jeg det er naturlig – hvis man først skal komme med alvorlige parlamentariske straffetiltak – at man også ser på de konstitusjonelle straffetiltakene. Da vil jeg lese § 9 i ansvarlighetsloven:

«Undlater noget medlem av Statsrådet under behandlingen av en sak å gi oplysninger som har betydning for saken, eller gir han uriktige oplysninger, straffes han med bøter eller med fengsel inntil 5 år.»

Når man mener at den nåværende regjering ikke har oppfylt opplysningsplikten, vil jeg hevde at opplysningsplikten heller ikke ble oppfylt da sikkerhetsloven ble behandlet, da den kongelige resolusjonen i 2010 kom, og da man behandlet Gjørv-kommisjonen i 2012. I 2012 satte man også fristen for å gjennomføre forskriften fra 2010 til innen utgangen av 2013. Denne regjeringen tiltrådte to måneder før utgangen av 2013 og kom ikke til dekket bord, slik at alt var klart til å gjennomføre alt det som sto i forskriften. Nei, de kom til et blankt bord, et pent bord der det ikke var gjort noen ting for å rydde til middag eller gjøre i stand til noe som helst. Det er her vi sier at denne regjeringen i hvert fall har gjennomført veldig, veldig mye. Jeg nevnte alt som var gjort etter Gjørv-kommisjonen og Den særskilte komité. Vi har også St.meld. nr. 21 for 2012–2013, om terrorberedskap, der det vises til en mengde ting som er gjennomført, og som også er et vedlegg til komiteens innstilling.

Til slutt: Fra første gang Riksrevisjonen påpekte den mangelfulle objektsikringen, i Dokument 1, har jo Stortinget visst om at det er behov for å gjøre mer. Og da den første særskilte rapporten kom fra Riksrevisjonen, visste Stortinget utmerket godt at her må det følges opp med kostbare tiltak. Kom da opposisjonspartiene med forslag i budsjettbehandlingen om å bevilge mer penger – betydelige beløp – øremerket objektsikring? Nei. Og så vidt jeg har erfart, var det heller ikke noe stort tema under budsjettforhandlingene i fjor høst eller nå i høst om at vi spesielt til objektsikring må ha mye mer penger og få fortgang. Det er Stortinget som bevilger penger, og det har vært fritt frem for alle opposisjonspartier å foreslå øremerkede tilleggsbevilgninger til objektsikring både hos politiet og hos Forsvaret. Så er ikke kommet, og da synes jeg ikke det er helt unaturlig å tro det er andre politiske ting som ligger bak. Det minner litt om når man holder politiske taler og har et manuskript som man følger, men der det kanskje av og til står i margen: «Svak og dårlig argumentasjon – hev stemmen og vift med armene!» Det er en beskrivelse av opposisjonspartiene i dag.

Magne Rommetveit (A) [14:24:07]: Eg kan forsikra både presidenten og førre talar om at eg har ingenting skrive i margen, men det står mykje på sidene.

Ein samla komité har merka seg at Riksrevisjonen sin kritikk av regjeringa si manglande oppfølging vert rekna som svært alvorleg. Det er den høgaste alvorsgraden i Riksrevisjonen sine kritikkformer, og som vert brukt ved forhold der konsekvensane for samfunnet eller dei borgarane det vedkjem, er svært alvorlege, f.eks. risiko for liv eller helse.

Dette understrekar nettopp alvoret i denne saka.

Komiteen registrerer at Riksrevisjonen ser svært alvorleg på at verken Justis- og beredskapsdepartementet eller Forsvarsdepartementet har halde fristen for gjennomføring av permanent grunnsikring av dei skjermingsverdige objekta i politiet og Forsvaret, slik Stortinget hadde som føresetnad, og som er nedfelt i forskrifta om objektsikkerheit. Fristen etter mogleg fristforlenging med eitt år gjekk ut 1. januar 2015.

Når det gjeld Heimevernet, viser komiteen til at Riksrevisjonen si undersøking slår fast at det framleis er manglar i Heimevernet si operative evne, og det gjeld manglar i visse materiellkategoriar, i bemanning og i kompetanse.

Når det gjeld manglande forståing av objektsikringsinstruksen, viser komiteen til at Riksrevisjonen kritiserer Politidirektoratet og Forsvaret si manglande felles forståing av objektsikringsinstruksen og deira usemje når det gjeld om denne bør endrast eller ikkje. Dette står i sterk kontrast til statsministeren sine utsegner under kontroll- og konstitusjonskomiteen si høyring 21. mars 2017, der ho sa:

«Men jeg er nok ikkje i stand til å se at dette er et samordningsspørsmål. Jeg ser ikkje hvor samordningsproblemet er. Og når det gjelder politiets og Forsvarets samarbeid, mener jeg faktisk at det er bra, og det er løst. Den delen må være den eneste delen av denne saken jeg mener har en samordningsside ved seg.»

Når det gjeld manglar ved prosess for utpeiking av nøkkelobjekt, har komiteen merka seg Riksrevisjonen si påpeiking av manglande kontakt mellom Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap – DSB – og fylkesmennene ved utpeiking av sivile nøkkelobjekt, og finn det lite tilfredsstillande at Forsvarsdepartementet og Forsvaret i liten grad har sett i gang prosessar for å sikra at aktuelle objekt vert peika ut.

Når det gjeld manglande informasjon om pårekna kostnadar, finn komiteen det kritikkverdig at Stortinget ikkje har vorte informert om planar for og kostnadar ved etablering av grunnsikring av dei skjermingsverdige objekta i politiet, og komiteen føreset at kostnadsoverslag og løyvingar til dette føremålet går fram av framtidige budsjett.

Under overskrifta «Uriktige og/eller mangelfulle opplysninger» konstaterer komiteen at statsministeren har vedgått at ho har kome med det hos sjølv omtalar som nokre upresise utsegner.

I sine avsluttande merknadar konstaterer kontroll- og konstitusjonskomiteen at Stortinget sine føresetnadar om objektsikring etter fem år framleis ikkje er oppfylte. Og komiteen vil på generelt grunnlag understreka at Riksrevisjonen sin rapport viser at det står igjen mykje før Stortinget sine vedtak og føresetnadar kan seiast å vera oppfylte.

Dei punkta som eg her har referert til og sitert, er ikkje Arbeidarpartiet sine eigne merknadar. Det er heller ikkje komiteen sine fleirtalsmerknadar. Det er utelukkande merknadane frå ein samla kontroll- og konstitusjonskomité, og etter mi meining skulle det då vera naturleg å konkludera med det som no ligg føre som tilråding frå komitéfleirtalet – Arbeidarpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti:

«Stortinget beklager regjeringens manglende oppfølging av objektsikring hva gjelder grunnsikring av skjermingsverdige objekter og sikring og beskyttelse av objekter ved bruk av sikringsstyrker fra politiet og Forsvaret ved Heimevernet, herunder mangelfull informasjon til Stortinget om utsettelser og kostnader.»

At desse tinga ikkje har vore nok på stell, kjem godt fram når ein samla komité endeleg viser til Riksrevisjonen sine tilrådingar overfor Justis- og beredskapsdepartementet og Forsvarsdepartementet, der det vert tilrådd at dei

• «Sørger for forpliktende framdriftsplan og finansiering, slik at permanent grunnsikring av skjermingsverdige objekter i politiet og Forsvaret blir etablert i tråd med Stortingets forutsetninger.

• Iverksetter nødvendige midlertidige tiltak for skjermingsverdige objekter i politiet og Forsvaret i samsvar med sikkerhetsloven, fram til permanent grunnsikring er etablert.

• Sikrer felles forståelse av objektsikringsinstruksen mellom departementene.

• Avklarer og sørger for at politiet og Heimevernet har nødvendig kapasitet, hver for seg og sammen, til å sikre og beskytte objekter ved bruk av sikringsstyrker.»

Komiteen føreset at regjeringa no følgjer opp tilrådinga, og at Stortinget seinast i samband med revidert budsjett for 2019 får seg førelagt ein heilskapeleg plan for oppfølging, herunder tidsplan for gjennomføring og forventa kostnadar.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [14:31:03]: Det har vore ein fascinerande debatt å følgje, og det som er interessant med regjeringspartia, er at dei ikkje har vilja gå med på noko som helst kritikk. Dei har lagt ansvar og skyld over på alle andre. Det er gjennomgangstonen – nei, det var ikkje dei, det var andre, det var andre forhold som slo inn. Slik verkar det gjennomgåande å vere, og det er utruleg svakt, både menneskeleg og prinsipielt – ein utruleg svak strategi.

Så har sikkert fleire enn meg lagt merke til at Venstre ikkje er i salen i det heile. Dei har ikkje vore i salen i heile dag. I den førre innstillinga formulerte dei veldig kraftig kritikk – altså i 2017, ved den førre rapporten. Da sa dei i merknadene sine at «det er svært alvorlig og kritikkverdig», som faktisk er den kritikken som går lengst. Så er vi alle einige i at situasjonen ikkje er blitt mindre ille – han er faktisk blitt verre sidan den første rapporten. Og der fordufta Venstre ut av saka og ut av debatten, i ei så avgjerande sak som dette. Eg synest representanten Kolberg hadde eit godt omgrep for det: at det er noko maktstrukturerande over det.

På same måten er det med Kristeleg Folkeparti. No går dei rett nok mykje lenger, dei har akkurat den same analysen som vi har, men dei vel ikkje å ta den nødvendige konsekvensen av forslaget – også det på grunn av maktstrukturerande situasjonar.

Det er eit reelt fleirtal i denne salen som ser det same, som ser at regjeringa ikkje har gjort jobben sin. Det er vel dokumentert. Dei har ikkje prioritert jobben dei skulle gjere. Det er vel dokumentert. Og dei har feilinformert jamleg til Stortinget, og det er akkurat som om dei ikkje klarer å stoppe med det heller.

Lat meg ta for meg nokre av dei utsegnene som er komne. Erna Solberg sa noko som var veldig oppsiktsvekkjande. Ho sa at det er openbert at vi er i denne situasjonen fordi fristane har vore for knappe. Det er altså grunnen til at vi er i den situasjonen vi er i no – ikkje fordi regjeringa har gjort noko gale, ikkje fordi regjeringa i det heile har noka skyld; det er på grunn av dei fristane som blei etablerte før tida. Ikkje berre er det ein vanvitig måte å fråskrive seg ansvar for dei fem åra ein faktisk har vore i regjering på. Det er også holt, når Stortinget først får vite at ein ikkje har klart å halde fristane i loven – seinast ved utgangen av 2014 – gjennom Riksrevisjonen. I mellomtida har regjeringa forsøkt å halde dette skjult overfor Stortinget, aktivt.

Vi veit også at regjeringa sjølv ikkje har prioritert dette. Politidirektoratet har kome med innspel i 2013, 2014, 2015, 2016 og 2017. Ingen av gongene har regjeringa prioritert dette. Og så har vi ein statsminister som står her og påstår at det var på grunn av at fristane var for knappe. Vi har ikkje høyrt noko, regjeringa har ikkje prioritert det, og dei har feilinformert Stortinget om det. Det er fascinerande. Å leggje skylda på tidlegare regjeringar, leggje skylda på Stortinget, når ein er i ei knipe – det verkar å vere strategien.

Så kjem dette poenget med at det var føresett at dette ikkje skulle koste pengar. Lat oss ta det skikkeleg på alvor. Ja, det stemmer at i odelstingsproposisjonen i forkant, som bl.a. la til rette for objektsikringsforskrifta, blir det med kostnader relativisert. Det er heilt rett. Men det som ein unnlèt å seie, er at i forarbeidet til denne forskrifta, ein NOU frå 2006 med tittelen «Når sikkerheten er viktigst – beskyttelse av landets kritiske infrastrukturer og kritiske samfunnsfunksjoner», står det eksplisitt:

«Utvalget har merket seg at arbeidsgruppen under Forsvarsdepartementet som la frem forslag til forskrift om objektsikkerhet også hadde vurdert mulige økonomiske konsekvenser. Selv om det i den foreslåtte forskriften slås fast at den enkelte virksomhet skulle dekke egne omkostninger som følge av pålegg, ble det også åpnet for mulighet til å søke om dispensasjon fra sikkerhetskravene eller om å få offentlig tilskudd for å dekke omkostninger ved objektsikkerhet som virker urimelig tyngende.»

Det visste også regjeringa. Det visste også regjeringspartia. Det unnlèt ein å seie.

Så har ein fått mange anledningar – i budsjettdialog, i rapportering frå både politiet og Forsvaret – til å vite at her treng ein meir midlar for å kome i gang. Det at det plutseleg er ei overrasking no – ja, men dette skulle jo ikkje koste pengar – er verkeleg eit fikenblad. Det er ein utruleg svak argumentasjon.

Eg skal gi dei rett i éin ting: Det står i den odelstingsproposisjonen. Men det tar ikkje frå ein ansvaret.

Når ein høyrer statsminister Solberg, får ein inntrykk av at det at ein ikkje er komen i mål med desse tinga, eigentleg heng saman med at ein prøver å orientere seg mot ei anna form for trusselbilete. Dette har omtrent vore planen heile tida – ein gjer eigentleg litt andre ting, og denne forskrifta og instruksen og alt det er for lite dynamisk. Vel, poenget er jo at vi framleis er på kartleggings- og planleggingsstadiet. Når det gjeld forsvar, er berre 25 pst. av Forsvarets eigne objekt synfarne. Ein har inga oversikt over kva situasjonen er – inga oversikt, for det har ikkje vore gjennomført nokon synfaringar enno. Så ein veit ikkje.

På same måten er det med politiet: Det er framleis i kartleggingsfasen. Og dessutan er objektsikringsforskrifta og -instruksen dynamisk – det er masse spelerom der for til kvar tid å tilpasse korleis ein skal forstå den situasjonen ein står i. Det er ein situasjon der det faktisk er flaks som har gjort at ikkje noko gale har skjedd, for regjeringa har ikkje visst. Dei har ikkje hatt moglegheita til å vite kva situasjonen var, for dei har ikkje følgt opp lovforskrift og instruks.

Dette er ein situasjon dei kanskje bør reflektere over, for representanten Harberg opnar for det: Korleis har vi hamna i ein situasjon der vi som land ikkje er i stand til å gjennomføre så klare vedtak og så klare føringar som Stortinget set, og at det går årevis? Kva er dette for noko? Korleis er det mogleg? Harberg meiner at den kritikken som opposisjonen noterer seg for, handlar om å kritisere fagfolka. Men det undersøkingane våre viser, er at det heldigvis ikkje kjem av at vi har udugelege fagfolk. Det er fordi regjeringa ikkje sjølv har prioritert dette. Dei har ikkje sett av nødvendige ressursar, dei har ikkje vore interesserte i å gjennomføre dette. Ved dei anledningane dei har hatt, har dei prioritert andre ting. Det er vel dokumentert. Det er grunnen til at dette ikkje kjem i gang før no. Først no begynner ein å kome med den nødvendige finansieringa.

Så til representanten Leirstein og innlegget hans – eg var litt usikker på om eg skulle ta fatt i det. Men det minner meg om ei bok av filosofen Harry Frankfurt, som heiter «On Bullshit», der han definerer «bullshit» som ei taleform der målet er å overtyde utan omsyn til sanninga. Ein bryr seg berre om sanninga når ein er opptatt av å skjule ho. Ein bryr seg ikkje om det som blir sagt, er sant eller ikkje. Det er overtyding som er det einaste målet.

Leirstein meiner at sidan det er Stortinget som er løyvande styresmakt, kvifor har ikkje Stortinget lagt pengar på bordet? Vel, heile gjennomgangen viser jo at Stortinget ikkje har visst kva situasjonen var. Vi er blitt førte bak lyset. Vi har ikkje visst at det har vore mangel på finansiering – vi har til og med fått vite at ein er i mål med objektsikringa, og det er først med den andre rapporten frå Riksrevisjonen at vi får dei første budsjettala på bordet. Riksrevisjonen måtte hale dette ut av regjeringa. Det er først no – i år 2018 – at vi får dei første tala på bordet om kva dette kan koste. Så at Leirstein klarer å få det til at det var Stortinget som skulle løyve pengar, mens Stortinget verken visste kva som skulle til eller kva det skulle koste, det er fascinerande argumentasjon.

Ein må vel vere veldig inne i verda til Harry Frankfurt for å kunne ha godt samvit for den situasjonen som ein er i, slik Leirstein påstod at ein skal ha: at regjeringa skal ha godt samvit for det arbeidet ein har gjort. At ein ikkje har gjort jobben innan fastsett tidspunkt, at ein ikkje i det heile har prioritert arbeidet, og at ein har feilinformert Stortinget, det skal ein altså ha godt samvit for. Der har vi Harry Frankfurt.

Freddy André Øvstegård (SV) [14:41:26]: Denne saken går rett inn i noen helt grunnleggende spørsmål om den demokratiske styreformen vår og regjeringens ansvarsoppgaver. Derfor er det også viktig at debatten engasjerer flere representanter enn bare dem som er medlem av kontroll- og konstitusjonskomiteen og de to relevante fagkomiteene. Dette angår alle oss representanter i denne salen.

Det handler om enhver sittende regjerings kanskje aller viktigste oppgave, nemlig forsvaret av landets kritiske funksjoner. Ikke minst handler saken om noen av våre viktigste demokratiske prinsipper, nemlig forholdet mellom storting og regjering, om hvordan regjeringen står til ansvar overfor landets folkevalgte forsamling, om kontroll og om oppfølgingen av Stortingets vedtak – altså den helt grunnleggende tilliten mellom storting og regjering.

Vår parlamentariske modell, der regjeringen skal stå ansvarlig overfor denne salen, som er valgt av folket, er en grunnpilar i folkestyret vårt. Men den grunnpilaren blir bare så vidt en fyrstikk og ikke en bærebjelke uten prinsippet om at regjeringen skal gi Stortinget sannferdig informasjon om det Stortinget etterspør og trenger for å behandle saker. Hele forholdet mellom storting og regjering er avhengig av opplysningsplikten i Grunnloven § 82. Blant annet derfor er denne saken dypt alvorlig og noe som burde engasjere samtlige av forsamlingens representanter.

Regjeringen har på flere tidspunkter feilinformert Stortinget om status på sikringsarbeidet, uten at feilen har vært rettet opp overfor Stortinget før Riksrevisjonen begynte sitt arbeid. Justisdepartementet informerte feilaktig Stortinget i budsjettproposisjonen for 2016 om at byggene i justissektoren var sikret i tråd med loven. Det var feil. Kun to av tolv bygg i politiet var sikret i tråd med forskrift. Politidirektoratet tok raskt kontakt med departementet og varslet om at dette var feil, men informasjonen kom aldri fra departement og regjering til Stortinget, til landets folkevalgte forsamling.

Et halvt år etter at Politidirektoratet informerte Justisdepartementet om feilen, gjentok justisminister Amundsen feilen i Stortinget, våren 2016. Stortinget måtte få Riksrevisjonens første rapport for å få riktig informasjon – at byggene i politi og forsvar var såpass dårlig sikret, og at instruksen ikke var oppfylt.

I fjorårets høring forklarte statsministeren feilrapporteringen til Stortinget i budsjettet og fra justisministeren våren 2016 med at Politidirektoratet hadde sagt feil, hadde sagt at de var i mål med sikringen innen fristen. Dette er også dokumentert feil. Politidirektoratet kommuniserte tydelig at de ikke var i mål, og at Stortinget hadde blitt feilinformert.

Dette er svært alvorlig. Det er et brudd på opplysningsplikten. Noe annet er helt umulig å forstå. Da rokker det også ved forholdet mellom storting og regjering, det rokker ved Stortingets kontrollinstitutt. Det rokker ikke bare ved den tilliten vi som representanter må legge til grunn overfor enhver sittende regjering, at de vedtak som blir fattet her, følges opp, og at de opplysningene og den informasjonen vi får fra regjeringen, er riktig, men attpåtil har denne bevisste feilinformasjonen som rokker ved forholdet mellom storting og regjering, dreid seg om forsvaret av kritiske funksjoner i landet, regjeringens kanskje viktigste oppgave, og, som det har blitt påpekt, Erna Solbergs, statsministerens, kanskje viktigste løfte overfor velgerne i 2013 om å gjøre noe med det.

Statsministeren eller relevante statsråder har hittil i denne salen nektet å beklage noe forhold ved saken, men i stedet valgt å bruke ord som at det erkjennes at opplysninger har kunnet bli tolket feil. Det er ikke en ydmyk regjering, det er ikke en ydmyk statsminister som møter landets folkevalgte sal i en så alvorlig sak. Det er et stort tankekors. Derfor er den eneste riktige konsekvensen, for vår parlamentariske modells skyld, at Stortinget da må beklage regjeringens politikk og oppførsel i denne saken, og det er akkurat det det gjør.

Lene Vågslid (A) [14:47:25]: Eg skal nok ikkje bruke heile 15 minutt. Det er mykje som er sagt i denne debatten, som eg ikkje ser behov for å gjenta. Men som leiar og medlem av justiskomiteen har eg lyst til å kome med nokre betraktningar sett derfrå.

Det er slik at denne debatten ikkje berre handlar om bygg, og den handlar slettes ikkje berre om betong. Eg vil trekkje fram ein merknad frå fleirtalet i komiteen, som understrekar at Riksrevisjonens rapport òg har peikt på dårleg samspel mellom viktige aktørar. Fleirtalet viser til at betre samspel mellom politi, forsvar, fylkesmenn, fylkeskommunar, kommunar og friviljuge organisasjonar er ein hovudnykel til betre beredskap.

Vidare seier fleirtalet at samfunnet dei siste åra har blitt meir sårbart på grunn av overgang til elektronisk kommunikasjon og satellittbaserte tenester, noko som sterkt påverkar energiforsyninga, olje- og gassproduksjonen, vatnforsyninga, dei finansielle tenestene, helse- og omsorgssektoren, transport og infrastruktur, fellesfunksjonar og styringsapparat osv., og at dette skapar store utfordringar i samfunnets arbeid for å etablere god kriseleiing og evne til å møte digitale angrep.

Fleirtalet meiner desse temaa høyrer heime i ein ny totalberedskapskommisjon. For oss i Arbeidarpartiet og justiskomiteen er temaet om totalberedskapskommisjonen godt kjent. Me behandla eit representantforslag frå Senterpartiet der ein bad regjeringa setje ned ein totalberedskapskommisjon. Arbeidarpartiet støtta det forslaget, men det blei nedstemt i Stortinget. Regjeringspartia meinte at ein skulle vente til ein var ferdig med andre reformer før ein gjorde det.

Dommen frå Riksrevisjonen over regjeringas arbeid er nådelaust presis:

«Mangelfull grunnsikring kan føre til at viktige og kritiske samfunnsfunksjoner i politiet faller bort ved uønskede hendelser. Dette kan få alvorlige følger for den nasjonale krisehåndteringen og beredskapen».

Det sa riksrevisor Per-Kristian Foss då den siste rapporten blei lagd fram i vår.

Eg er òg bekymra for oppfølginga av politireforma. Justisministeren sa som eit innskot i innlegget sitt i denne diskusjonen at det har vore ein historisk vekst i bemanninga i politiet. Men me kjem no til å gå inn i eit år – 2019 – då mange av dei største politidistrikta, men òg nokre av dei mindre, varslar kraftig nedbemanning. Her i Oslo politidistrikt snakkar me kanskje om ei nedbemanning på 130–150 stillingar. I Sør-Øst snakkar ein om 50. I Nordland har ein snakka om 40, og eg kunne ha halde fram med å liste opp. Kvifor nemner eg dette? Det er fordi dette er ein heilt sentral del av terrorberedskapen og grunnberedskapen. Årsaka til at eg nemner det i denne debatten, heng saman med det tidlegare politidirektør Humlegård sa under høyringa den 27. august, nemleg:

«Det er altså slik at politiet har planer for flere hundre objekt landet rundt. Det er bare i 25 pst. av disse at vi har planlagt for forhåndsbistand av Forsvaret, og i tillegg, som jeg sa, er politiet etter politiloven § 2 ansvarlig for flere tusen objekt som det ikke er lagt planer for. Så vår kapasitet til å sikre vil være avhengig av dette. Det blir politidistriktene innenfor sitt eget distrikt som må prioritere sine ressurser. Er det et trusselbilde som er nasjonalt, vil Politidirektoratet ta en rolle i å koordinere bruken av sikringsstyrker.»

Eg nemner dette her, fordi det er for mange av regjeringspartia i denne debatten som vil ha det til at det ikkje òg handlar om dette. Det gjer det. Eg er bekymra for at underfinansieringa av politidistrikta òg for neste år kjem til å svekkje beredskapsevna. Gjørv-kommisjonen var veldig tydeleg på at den viktigaste beredskapen blei utført av det ordinære politiet.

Stortinget vil be regjeringa beklage den manglande oppfølginga i denne saka. Det meiner eg statsministeren òg burde gjort.

Petter Eide (SV) [14:52:27]: En av Stortingets viktigste oppgaver er å skape trygghet – reell trygghet, men også en opplevelse av trygghet. Et trygt samfunn krever videre en solid rettsstat og et politi og et forsvar som er underlagt demokratisk kontroll. Rent operativt skal vi også ha nødetater som fungerer i vanskelige situasjoner, og som er koordinert og samhandlende. Det er nettopp her riksrevisjonen vår har en nøkkelrolle. Vi skal derfor være veldig tilfreds med at vi har en riksrevisjon som ved flere anledninger har påpekt svikt i arbeidet med objektsikring og vår nasjonale sikkerhet. For uten disse rapportene hadde vi ikke visst at det ikke sto godt nok til i nasjonen Norge. Vi hadde altså ikke visst at vi hadde alvorlige mangler, og vi hadde ikke visst at det sto så alvorlig til at det til og med kunne svekke folks liv og helse.

Det var en følelse av utrygghet som bredte seg da riksrevisoren slo fast at grunnleggende samfunnsinstitusjoner ikke var godt nok sikret. Stor usikkerhet bredte seg fordi dette også berørte folks liv og helse. Det manglet penger, det manglet planer, og frister var ikke holdt. Stortinget var heller ikke tilstrekkelig informert om tilstanden til å følge opp manglene og heller ikke til å budsjettere tilstrekkelig.

Jeg er glad for at fagetatene, både innenfor justis og forsvar, har gått ganske langt i å innrømme svikt. I bl.a. budsjettproposisjonen fra Justis- og beredskapsdepartementet anerkjennes Riksrevisjonens funn og svakheter, og det påpekes også hva man vil gjøre med det. Vi hører også her en justisminister og en forsvarsminister som tar noe selvkritikk på ting som kunne vært bedre, men vi hører ikke i dag tilstrekkelige innrømmelser fra statsministeren. Ordet selvkritikk brukes, men det kommer altså ingen beklagelser. På den bakgrunn som min partileder Lysbakken har redegjort for, står SV fortsatt bak sitt mistillitsforslag. Mistillit skal brukes svært sjelden, men vi mener at det nettopp er i situasjoner hvor regjeringen ikke følger godt nok opp det Stortinget har sagt, at mistillit skal brukes.

Vi opplever at regjeringen svikter i denne saken, men undertegnede synes faktisk det står enda dårligere til blant stortingsrepresentantene fra regjeringspartiene. Selv om det er regjeringen og statsministeren som har det overordnede ansvaret, er det også viktig at dette følges opp fra Stortinget. Det er faktisk sånn at Riksrevisjonen er Stortingets kontrollorgan og rapporterer til Stortinget gjennom revisjon, kontroll og veiledning. Derfor er det med ganske stor bekymring og uro jeg har lest representantene fra Høyre og Fremskrittspartiets innretning på innstilling til saken, for med så overbevisende dokumentasjon presterer disse stortingsrepresentantene å plassere seg i forsvarsposisjon i innstillingen, og ikke å delta i sentrale merknader som handler om de helt åpenbare ting som Riksrevisjonen påpeker. Representantene aksepterer som en del av en samlet komité Riksrevisjonens hovedfunn, men utover det er det lite vilje til selvkritikk å spore, i hvert fall i lesningen av særmerknadene. Jeg kan forstå at Høyre og Fremskrittspartiets representanter ikke vil være med på konkrete merknader som direkte kritiserer statsministeren, men mønsteret som dannes, er at Høyre og Fremskrittspartiets representanter ikke stiller seg bak en rekke merknader som beskriver problemet, med referanse til Riksrevisjonens rapport. Hør f.eks. på denne merknaden:

«Flertallet viser til at bedre samspill mellom politi, forsvar, fylkesmenn, fylkeskommuner, kommuner og frivillige organisasjoner er en hovednøkkel til en bedre beredskap.»

Hvem er det som kan prestere å si at de er uenig i dette? Det er såpass åpenbart. Men denne merknaden velger altså representantene fra Høyre og Fremskrittspartiet ikke å være med på – og heller ikke formuleringen som har referanse til Riksrevisjonens funn, og som til og med til dels er innrømmet av forsvarsministeren i salen i dag, som lyder: Innsatsen ligger fortsatt «langt bak det Stortinget har forutsatt».

Slik lyder merknaden. Den er heller ikke Høyre og Fremskrittspartiets representanter med på i innstillingen. Det er også en merknad i innstillingen som går på at riksrevisoren fortsatt betegner situasjonen som svært alvorlig, noe som innebærer at konsekvensene for samfunnet eller berørte borgere er svært alvorlige. Denne formuleringen er heller ikke Høyre og Fremskrittspartiets representanter i komiteen med på.

Når vi i tillegg til dette hører representanten Leirstein si at han har god samvittighet for alt som er levert, og i tillegg totalt sporer av debatten med å etterlyse hva som ble gjort med dette for tolv år siden, og videre representanten Elvenes, som lister opp hva Forsvaret gjør, i stedet for å gå inn i selve saken, begynner et mønster og et bilde å tre fram. Ut fra bildet som tegnes både fra innstillingen og fra lesningen av særmerknadene i uttalelsen, virker det som en sterk motvilje hos representantene fra regjeringspartiene mot å ta selvkritikk. I lesningen av innstillingen får vi en opplevelse av at Riksrevisjonens funn oppleves som ubehagelige. De greier altså ikke å etterlate seg et inntrykk av at de synes det er viktig at riksrevisoren har påpekt det som er påpekt, de greier ikke å etterlate seg et inntrykk av at de reelt sett er bekymret, og de greier definitivt ikke å etterlate seg et inntrykk av at de nå konstruktivt vil gå løs på denne oppgaven for å gjøre dette bedre. Det inntrykket greier ikke representantene fra Høyre og Fremskrittspartiet å gi i denne saken.

Det er faktisk slik at riksrevisoren rapporterer til Stortinget. Det er avgjørende at det politiske Norge står sammen om hvordan vi skal beskytte oss. Det er derfor urovekkende at representantene fra Høyre og Fremskrittspartiet i innstillingen og her i salen stiller seg på utsiden av dette og ikke velger å stå sammen med komitéflertallet om vesentlige observasjoner og anbefalinger i saken. Denne manglende viljen hos regjeringspartiene til å uttrykke anerkjennelse av Riksrevisjonens funn, og den manglende viljen til å anerkjenne det Riksrevisjonen påpeker, stiller oss faktisk overfor et enda større problem, for det er faktisk helt avgjørende at Stortinget – og alle partier – har tillit til Riksrevisjonens metode, objektivitet og integritet, selv de som blir kritisert. Selv de som blir kritisert, skal ha tillit til Riksrevisjonens metode, objektivitet og integritet. Man kan selvfølgelig stille seg kritisk til ulike funn, men det er helt avgjørende at stortingsflertallet, selv de som blir kritisert, anerkjenner Riksrevisjonens metode, integritet og objektivitet. Hvis ikke får vi et stort problem her i landet, og vi vil i forbindelse med framtidige riksrevisjonsrapporter få politiserte debatter eller betraktninger rundt Riksrevisjonens funn ut fra ulike ønsker om politisk posisjonering. Det er veldig alvorlig, og det bidrar til å underminere Riksrevisjonen som institusjon og som kontrollorgan for Stortinget.

Nils Kristen Sandtrøen (A) [15:01:06]: Trygghet mot terror og folks sikkerhet for vannforsyning og livskritisk strøm er svært alvorlige temaer. Når regjeringen svikter i å sørge for at innbyggere i Norge, folk i Norge, har denne sikkerheten, er det nettopp det Riksrevisjonen påpeker – at det er svært alvorlig.

Derfor er det også et viktig poeng vi har hørt representanter fra Høyre og Fremskrittspartiet forsøke å hoppe over. Man sier at ja, det er alvorlig. Nei, det er ikke alvorlig, det er svært alvorlig. Når Riksrevisjonen sier det, betyr det følgende: «Svært alvorlig» brukes ved forhold der konsekvensene for samfunnet eller berørte borgere er svært alvorlig for f.eks. liv eller helse.

I møte med dette faktumet var strategien til statsminister Erna Solberg i høringen i kontrollkomiteen å skulle framstå som ydmyk nok til å berge sin egen posisjon – framstå som ydmyk nok. Det ble skrevet om det i media etterpå at kanskje var Erna Solberg akkurat ydmyk nok til å berge sin egen posisjon. Men det er ikke det denne saken først og fremst handler om. Den handler om – som Riksrevisjonen påpeker – konsekvenser som kan ha alvorlige sider for innbyggernes liv eller helse.

Det blir også utrolig paradoksalt at justisminister Tor Mikkel Wara forsøker å avlede alvoret her med en morsomhet og et sitat fra Olsen-banden, på samme måte som det er alvorlig at Per-Willy Amundsen og Sylvi Listhaug forsøkte å avlede alvoret før høringen med noe som skulle være en morsomhet – en selfie.

Vi som folkevalgte her på Stortinget – uansett parti, uansett hvilke enkeltsaker vi skulle interessere oss for – må i hvert fall kunne ta de spørsmålene som handler om folks sikkerhet, på skikkelig alvor. Det er interessant at man forsøker å avlede oppmerksomheten i en så viktig sak – og i stedet hisset seg opp i høst over to flasker vin. Det sier noe om at vi fortjener en langt mer ærlig debatt. Det vi er valgt inn for å sørge for, er at folk kan være trygge på at de vedtakene som kommer ut av Norges nasjonalforsamling, er gjort på et riktig og ærlig grunnlag.

Derfor er det helt åpenbart at innstillingen fra kontrollkomiteen i dag er helt riktig. Det er sterkt kritikkverdig og svært alvorlig det regjeringen og statsminister Erna Solberg har gjort. Og det er jo interessant at vi i dag får presentert at kanskje ble den feilopplevd, den informasjonen som ble presentert. Igjen er det egentlig en avsporing hva vi på Stortinget her opplever. Hvis man skulle snakke om opplevelse, ville det først og fremst være viktig å tenke på dem som faktisk har opplevd terror i Norge eller ute. Det er bakteppet og beskriver alvoret i situasjonen. Derfor er det helt klart at folk i landet vårt fortjener en bedre styring enn det vi er vitne til.

Bengt Fasteraune (Sp) [15:05:55]: Jeg vil ikke først og fremst bruke tiden min på å kommentere den konstitusjonelle konsekvensen for regjeringen i denne saken, det er det andre som har vært veldig tydelige på. Men det mest alvorlige er egentlig at man underkommuniserer det som er sakens realitet for folk flest, og det går på trygghet og sikkerhet. Det er noe som folk har i ryggmargen hver eneste dag. Og når det pågår en debatt i Stortinget hvor man sier at man har alt under kontroll, når Riksrevisjonen er så knusende i sin kritikk, er det i seg selv alvorlig.

Jeg er enig i at sikkerhet med hensyn til det som går på beredskap, selvfølgelig dreier seg om mer enn bare objektsikring, men det er objektsikring som er saken her. Objektsikring for de stående avdelingene som vi har i Norge, ikke minst for mobiliseringsavdelinger som Heimevernet, er hele grunnlaget for det oppdraget som man skal løse, uansett hvordan man snur og vender på det, og det har det vært i alle år.

Det mest oppsiktsvekkende er når statsministeren og to statsråder snakker om at vi er i en kartleggingsfase hvor vi skal lage helhetlige planer, vi skal ha sikkerhetsklarerte entreprenører, og vi skal bruke mye betong. At dette da skal være det som er statusen i denne saken på det nåværende tidspunkt, er for meg oppsiktsvekkende.

Når man ser på Heimevernet – og det har jeg reagert på i andre sammenhenger også, ikke bare i denne saken – og sier at de kun skal være dimensjonert for å sikre militære objekter, er det egentlig et gufs fra fortiden, for slik er det jo ikke. Jeg vet også at det ikke er slik, i realiteten, men det er det som er beskrevet her, og jeg tror det har å gjøre med et ressursspørsmål, som jeg skal komme litt tilbake til senere.

Statsministeren sier – og som jeg for øvrig er helt enig i – at vi må ha en dynamisk objektsikring som er tilpasset et endret trusselbilde, både i fred, i krise og i krig. Det er jo det vi ønsker – sammen med andre virkemidler. Derfor er det som har vært dimensjonerende for Heimevernet, med militære objekter, et blindspor, som er helt avgjørende for hvordan den strukturen ser ut. Det blir altså et misforhold mellom det oppdraget som gis ut, og de ressursene som brukes.

Når svaret blir at det brukes penger på kampflybasen på Ørland, eller at man bygger et nytt beredskapssenter, og at man gjennomfører reformer ikke fordi det er gøy, men fordi det er nødvendig, og bruker det som argumenter i en sak som dette, blir jeg også litt betenkt. Jeg tror egentlig at det det i bunn og grunn dreier seg om, spesielt på ressurssiden, er at det nesten kan sammenlignes med redselen for å lovfeste responstid for ambulanser, fordi det betyr noe for ressurser, det betyr noe for beredskap, og det betyr noe for gripbarhet. For det er ingen som snakker om gripbare styrker i politi og forsvar, og gripbare styrker er ikke når vi flytter HV-mannskaper fra Oslo opp til Finnmark fordi det er for lite folk i Finnmark til å løse de oppdragene. De er altså ikke gripbare.

Jeg tror, når denne kartleggingen blir ferdig etter denne runden i Stortinget, at man mest sannsynlig vil komme til å oppleve et stort gap mellom de gripbare ressursene som skal til for at folk skal føle seg trygge, og oppdrag som ikke bare kan løses med betong.

Nils T. Bjørke (Sp) [15:10:46]: Mykje er sagt i debatten, og me byrjar å få eit bilete av korleis saka står. Likevel er det noko eg meiner står att, og som må peikast på. Aller fyrst vil eg seia til representanten Hagen, ein erfaren politikar, at eg skjønar godt at han har lyst til å vri debatten over på andre tema og langt tilbake i tid. Men sjølv om eg er ein ganske ny politikar, har eg lyst til å peika på at i dag er det faktisk Riksrevisjonens rapport me diskuterer. Eg trur det hadde hjelpt om me hadde halde oss til den tidsramma og det rapporten peikar på, i debatten.

Me må, som kollegium på Stortinget, vera trygge på at dei rapportane som kjem frå Riksrevisjonen, er baserte på Stortingets vedtak, og då held det ikkje å peika på at me har endra definisjonen når det gjeld Heimevernet. Eg vert usikker når tidlegare heimevernssjef og tillitsvalde i apparatet har eit heilt anna syn på dette enn den sitjande leiinga. Det verkar som om me har fått eit vanskeleg ordskifte – der dei som er på tur ut, kjem med ei forståing, og dei som skal opp og fram, kjem med noko som kan likna på eit sminka bilete.

I dag vart det lagt fram ei bok som ser på konsekvensane av politireforma her til lands. Konklusjonen i boka, Politireformer: Idealer, realiteter, retorikk og praksis, av Vanja Lundgren Sørli og Paul Larsson, er:

«Reformen fjerner siste rest av lokaldemokratiets innflytelse over politiet, og den gir mindre spillerom for lokale prioriteringer og tilpasninger.»

Vidare står det:

«Det aller mest omfattende og gjennomgripende trekket ved Nærpolitireformen er imidlertid at den gir nærpolitimodellen et nytt meningsinnhold, og at dette gjøres uten en grundig debatt om konsekvensene for politiets rolle i samfunnet og de grunnleggende verdier som samfunnet vårt er bygget på.»

Som eg sa i mitt fyrste innlegg: Denne regjeringa reformerer seg bort frå folk. Men ho får aldri reformert seg bort frå oppgåvene som skal gjerast. Ho får heller ikkje reformert seg bort frå den geografien landet har. Nokon må stilla opp når krisa er der. Konsekvensane av reformene ser me no – lengre responstid, mindre nærleik til innbyggjarane og dårlegare førebygging.

Riksrevisjonens rapport har i to omgangar lagt grunnlaget for kritikk av regjeringa sitt arbeid med objektsikring. Eg kan lova at Senterpartiet vil fylgja opp arbeidet vidare, og eg håpar dette er eit område som Riksrevisjonen vil halda auge med og koma med ei ny vurdering av om ei stund for å sjå om situasjonen er betra.

Ulf Leirstein (FrP) [15:14:08]: Det er ingen tvil om at det er en alvorlig sak vi debatterer i dag. Det har av flere talere blitt påstått at vi som er talspersoner for regjeringspartiene, ikke tar dette på alvor, og at vi prøver å snakke oss bort fra sakens realiteter. Det synes jeg er en pussig påstand.

Selv startet jeg mitt innlegg nettopp med å si at Riksrevisjonen har kommet med skarp kritikk av oppfølgingen av objektsikring. Dette er en kritikk som vi skal ta på største alvor. Det er ingen som er uenig i det. Vi skal ta dette på alvor. Derfor er jeg også veldig glad for at vi har en statsminister og en regjering som så tydelig tar dette arbeidet på alvor.

Det er helt naturlig også i denne debatten at vi får fram hva som er gjort, siden det er det man etterlyser, både i rapporten og fra opposisjonen. Derfor har vi fått fram hva vi nå har gjort. Det er ikke dermed sagt at man bare skal stå og skryte. Det er ikke det det handler om. Det er faktaopplysninger å si hva som er gjort, framfor det skremmebildet som enkelte i opposisjonen prøver å skape ved å late som om det omtrent ikke er gjort noe som helst.

Rapporten fra Riksrevisjonen tar opp status ved utgangen av 2017. Det er altså ett år siden. Så ja, vi skal diskutere Riksrevisjonens rapport i dag, men det har også skjedd ting mens Riksrevisjonen har undersøkt, og det har også skjedd ting etter at denne rapporten ble avsluttet. Det er det viktig å få fram, for som flere har sagt her i dag, er selvfølgelig den aller viktigste oppgaven for oss som folkevalgte, som storting og som regjering å sikre trygghet og sikkerhet for innbyggerne. Da er det også veldig fornuftig at vi bruker denne debatten til å få fram hva denne regjeringen har gjort, og hva man leverer på.

Så har jeg registrert i debatten at det vel er SV som har gått høyest på banen i dag. Jeg registrerte at lederen for SV og talspersonen fra SV snakket om at de kanskje skulle vurdere å trekke mistillitsforslaget hvis statsministeren hadde vært mer ydmyk. Vel, nå har vel SV snakket om mistillit i hvert fall siden august, før komiteen startet med høring og før komiteen startet med den reelle behandlingen av saken. Da blir det litt som å rope ulv ulv. Da tror jeg ikke man må bli veldig forundret over at ikke alle vi tar alt som kommer fra den kanten på alvor. Man prøver å gi inntrykk av at vi snakker oss bort fra sakens realiteter, mens det er det motsatte vi gjør – vi snakker nettopp om sakens realiteter her i dag.

Jeg synes det er veldig bra at vi har både en forsvarsminister og en justisminister i dag som har snakket om hva man har gjort, hva man leverer, og hva man skal gjøre i tiden framover. Jeg synes det er bra at vi har en statsminister som leder en regjering som er helt tydelig på hvordan man nå skal få på plass objektsikringen i tråd med de vedtak man har fattet i Stortinget, og de lover og forskrifter som gjelder.

Så tar dette absolutt mer tid enn forutsatt. Vi fikk regjeringsskifte i 2013. To måneder etter at den forrige regjeringen gikk av, skulle mye av dette vært levert. Man kom ikke til noe dekket bord, og litt ydmykhet kunne opposisjonen hatt i denne saken i dag over at man ikke hadde gjort det man selv skulle ha levert på. Så framfor bare å skyte på dagens regjering kunne man også vist noe ydmykhet fra opposisjonens side. For det er et bakteppe her. Jeg registrerte at Arbeiderpartiets leder og andre ikke ville at man skulle snakke om bakteppet. Men det er jo slik at da denne regjeringen tok over i 2013 og skulle levere på et par måneder, så var ikke det mulig takket være forrige regjering, som ikke hadde beredt grunnen. Det må vi også ha med oss.

Vi skal absolutt ta på det største alvor den rapporten som har kommet fra Riksrevisjonen. Det er ingen her som er uenige i at Riksrevisjonen skal levere det Riksrevisjonen gjør, og vi skal behandle disse rapportene med det største alvor, og det har vi også gjort. Derfor vil man også se i innstillingen at Høyre og Fremskrittspartiet har vært med på en rekke merknader som også er kritiske til hvordan oppfølgingen har vært.

Vi har i dag nok en gang fått høre veldig tydelig fra statsministeren at man tar kritikken på alvor, og at det er ting man gjerne skulle gjort på andre måter, f.eks. det å ha hatt en bedre og bredere informasjon til Stortinget underveis om hvordan situasjonen var, og hvor mye dette ville koste. Kostnader blir et viktig stikkord. Dette koster mye penger. Denne regjeringen med et godt samarbeid med Kristelig Folkeparti har også levert mange, mange milliarder kroner til objektsikring, som det da for en tid tilbake ble opplyst fra den foregående regjering ikke skulle koste noe. Man har bevilget rundt 7 mrd. kr til justissektoren og rundt 10 mrd. kr til forsvarssektoren. Dette er store beløp og viktige beløp, og det er Stortinget som er bevilgende myndighet. Det er vi helt enige om. Det har en enstemmig komité også påpekt, selv om det er en selvfølgelighet. Men det har altså ikke strømmet på med en rekke forslag fra opposisjonen disse siste årene for å styrke objektsikringen ytterligere utover det som har vært budsjettforliket mellom regjeringen og støttepartiene.

Så sier representanten fra SV til meg at man visste ikke fordi regjeringen ikke hadde informert Stortinget. Vel, det siste året har man i så fall visst, for det er det siste året vi har hatt denne rapporten. Så da hadde det vært fritt fram for SV og andre partier til å komme med forslag om milliardinvesteringer i statsbudsjettet som vi behandlet senest på mandag, hvis man mente at det fortsatt manglet veldig mange milliarder. Men det har altså opposisjonen ikke gjort. Man har vært enige om det nivået man har lagt seg på når det gjelder objektsikring de siste årene, og denne regjeringen leverer, og det er jeg glad for.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [15:21:53]: Denne debatten ber preg av den siste replikkvekslinga: Ein prøver å finne ulike typar fikenblad for å dekke over det ansvaret ein faktisk har hatt. Det er ikkje eit pent syn. Faktumet i saka er at ein har fått fram det som regjeringa har gjort. Det har vi fått grundig demonstrert, vi har granska kva dei har gjort, vi har tatt utgangspunkt i rapporten frå Riksrevisjonen, og så har vi gjort vidare undersøkingar.

Det viser seg at dei faktisk ikkje har gjort nok. Det er sanninga.

Dei har heller ikkje prioritert det. Det er sanninga.

Dei har også feilinformert Stortinget. Det er sanninga.

Så har vi ein statsminister som heldt det kortaste hovudinnlegget av alle, som har vore passiv i debatten – i ei så alvorleg sak – og som ikkje har gitt noko orsaking, som vi kravde. Vi held difor fast på at vi kjem til å stemme for mistillit til denne regjeringa – viss ikkje er ikkje Stortinget eit storting.

Arne Nævra (SV) [15:23:13]: Jeg er ikke medlem av kontroll- og konstitusjonskomiteen og heller ikke medlem av fagkomiteene, justiskomiteen og utenriks- og forsvarskomiteen, men jeg følger med på nyhetsbildet. Jeg følger med på det som summer i underskogen der ute, gjennom sosiale medier, selvfølgelig, og jeg er mye i kontakt med vanlige folk. Jeg skal prøve å snakke slik at vanlige folk forstår det. Det er ikke så lett i denne saken.

Dette dreier seg om noe som er viktig for folk, tror jeg: Hvorfor mistillitsforslag? Hvorfor velte en sittende regjering, som folk flest kaller det?

Folk flest liker ikke mistillit i hytt og pine. Det gjør ikke SV heller. Det har flere talere fra SV sagt i dag. Det skal ikke brukes i tide og utide. Det er faktisk veldig viktig i alle politiske vurderinger, det at folk skal følge med på disse politikernes forskjellige krumspring. Så hvorfor akkurat nå?

Det er blitt forklart mange ganger fra denne talerstolen i dag, og det er to hovedgrunner:

Punkt 1: Det er svært alvorlige mangler ved regjeringens oppfølging etter terroraksjonen den 22. juli 2011. Etter at katastrofen hadde kommet litt på avstand, sa vi alle til hverandre: Aldri mer! Aldri mer! Og det er det store spørsmålet: Ville det kunne skjedd igjen, og har vi gjort nok for at det ikke skal skje igjen? Det er det hele denne saken dreier seg om.

Så viser det seg altså, gjennom Riksrevisjonens kritikk, gjennom høringen i kontroll- og konstitusjonskomiteen, og sist gjennom debatten her i salen i dag, at det ikke er tatt grep for at 22. juli ikke skulle kunne skje igjen. Trolig ville det ikke kunne skjedd på den samme måten, men på andre terrormåter, mot andre mål, mot offentlige objekter, dvs. installasjoner, offentlige bygninger og forsamlinger, militære og sivile. Altså: Over sju år etter terroranslaget på Utøya og mot regjeringskvartalet kunne dette lett ha skjedd igjen. Det er det alvorlige poenget.

Selvfølgelig er jeg den første til å innrømme at ingen regjering kan garantere seg mot de mest utspekulerte anslag, men vi må gjøre det vi kan gjøre. Det som nå kommer fram, er at det ikke er blitt gjort.

Punkt 2: Feilinformasjonen til Stortinget – det er også veldig alvorlig. Det er kanskje det som lettest får parlamentariske følger. Det er avslørt så mye feilinformasjon at flertallet her i salen innerst inne mener at statsministeren bør ta ansvaret og gå. Hadde ikke Kristelig Folkeparti vært i denne berømte politisk-strukturelle situasjonen som er beskrevet, det vil si – med rene, folkelige ord – dersom ikke Kristelig Folkeparti var på vei inn i regjering, måtte Kristelig Folkeparti ha tatt konsekvensen av sin tøffe kritikk og stemt for mistillit. Statsministeren måtte ha gått av – så enkelt er vel det uttrykket.

Jeg vil si til dem av folk flest som har orket å følge med på denne lange sendingen fra salen i dag – det er nok ikke så veldig mange, vil jeg anta, selv med NRKs sakte-tv og alle de suksessene som har vært der – at jeg tror ikke det er mistillitsforslaget som ikke blir forstått denne gangen av folk flest. Nå tror jeg heller det er det politiske spillet som på et vis foregår, alle de politiske vurderingene som skjer akkurat nå, bl.a. i vurderingene av Kristelig Folkepartis standpunkt, og det skyldes disse såkalte politisk-strukturelle forholdene, som vil si at det er noen som banker på regjeringens dør, og som skal inn der.

Svein Harberg (H) [15:28:00]: Jeg innledet mitt hovedinnlegg med at komiteen har gjort en grundig jobb med denne saken, og det har den. Det gjenspeiler seg også i de innleggene som har vært fra komiteens medlemmer, og det er godt, og det er viktig at det har vært fulgt opp skikkelig. Det gjør meg også trygg på at de som er nærmest denne saken, de som skal følge det opp videre, også leser hele komiteens innstilling.

Jeg må si at jeg anbefaler representanten Petter Eide fra SV å lese innstillingen på nytt, for det hørtes ut som om regjeringspartiene overhodet ikke var med på kritikk, på det som er påpekt i rapporten. Da må de lese på nytt, eller så må de høre på de andre fra opposisjonen som har påpekt at det er en enstemmig komité bak mange av merknadene. Det er mye som er påpekt av en samlet komité, og jeg presiserer at dét understreker alvoret i saken, også for oss. Det er viktig.

Så registrerer jeg at Senterpartiets omtale av behovet for dimensjonering i Forsvaret, og spesielt Heimevernet, både pålegger Forsvaret et ansvar de ikkehar, der de altså innbefattet alle sivile objekter, og vil kreve en dimensjonering langt utover det Senterpartiet selv går for. Det får vi ta i en annen debatt.

Så må jeg litt tilbake til Knag Fylkesnes og hans innlegg, der er det mye en kunne ha kommentert. For det første registrerer jeg at det – antagelig som et nytt prinsipp – nå er slik at Knag Fylkesnes må ha beskjed fra regjeringen før han fremmer forslag i Stortinget. Jeg har ikke opplevd det sånn – så langt – så jeg tipper at han kunne greie å lage forslaget om både objektsikring og annet uten at han hadde fått beskjed av regjeringen. Og som sagt: Det har jo vært kjent både i budsjettproposisjoner og ikke minst i det siste året, så det blir litt merkelig.

Så reagerer jeg på at Knag Fylkesnes gjentatte ganger omtaler regjeringen som en slags fabrikk for feilinformasjon. Jeg synes faktisk det er litt respektløst. Det er altså en regjering med statsråder som virkelig prøver å gjøre jobben, og som også – og det står det respekt av – har erkjent at informasjonen kunne vært på en annen måte. Det synes jeg er bra, og det sier noe om at de tar dette på alvor. Vi har på ingen måte sagt at alt er ok, som noen refererte til. Nei, her er det mye som gjenstår, og det skal gjøres.

Det er ingen tvil om at både forsvarsministeren, justisministeren og statsministeren tar dette på alvor. Det har de understreket, og det er altså ikke slik at antall minutter på talerstolen avgjør om en tar det på alvor eller ikke. Det kan en jo merke seg.

Så må jeg si helt til slutt: Det må – i den fortsettelsen vi nå skal inn i – være lov å påpeke det som nå skjer, uten at det skal tas som en ansvarsfraskrivelse. Det viktige nå er å få på plass den sikringen som skal gjøres, den sikringen som det er lagt planer for. Og det å påpeke at nå skjer det heldigvis mange konkrete ting, nå er det konkrete planer som følges opp, det bevilges ressurser til det, er naturlig – og skal være naturlig – også i en slik debatt.

Dag Terje Andersen (A) [15:32:29]: Når vi nå nærmer oss slutten av debatten om en svært alvorlig sak, er det grunn til å minne om nettopp det. Det er grunn til å takke Riksrevisjonen, som har gjort en grundig jobb med å følge opp et tidligere grundig arbeid, som gir oss viktig informasjon som er nødvendig for å utøve vår rolle i forholdet mellom regjering og storting. Og det er altså viktige områder for hele samfunnssikkerheten vi snakker om, ikke bare noen bygg tilhørende politi og forsvar.

Så er det riktig, som noen har vært inne på, at dette ikke er hele samfunnssikkerheten. Nei, det er riktig. Men det er altså den rapporten vi har til behandling nå, og det er derfor vi forholder oss til den rapporten, som er viktig for store deler av samfunnssikkerheten.

Så må jeg tillate meg å si at jeg reagerer på at enkelte fra to av regjeringspartiene har valgt å kalle det opposisjonen har sagt, og det flertallsinnstillingen innebærer, et politisk spill. Jeg må innrømme at jeg kom til å tenke på et uttrykk hjemmefra, det hender vi sier at «tyven tror at alle stjeler», for etter at denne rapporten ble lagt fram, har det vært mye spill – fra regjeringa og fra regjeringspartiene. Vi har alt vært inne på at starten på prosessen var at statsråd Wara var i Dagsnytt atten og ga direkte feilinformasjon om hva riksrevisjonsrapporten var. Det samme ble fulgt opp av statsministeren i politisk debatt i Arendal.

Det har dukket opp et nyord i dag: feilopplevd. Og i statsbudsjettet for 2016 sto det direkte feil, og det sier altså statsministeren at kunne feiltolkes. Nei, det kunne ikke tolkes. Det var tydelig, og det var feil. Det var det samme under høringen, da statsministeren ble tatt i direkte feil. Da var begrepet som ble brukt i hennes nytale, «upresis» – upresis hadde hun vært da, upresis om direkte feil. Når statsministeren sier, og innrømmer, at det har manglet en helhetlig, samlende informasjon, er hovedpoenget at vi ikke har fått riktig informasjon. Det er det som er hovedpoenget, og det er det vi påtaler.

Det har altså i stor grad blitt snakket om det det ikke gjelder. Både forsvarsbudsjettet og justisbudsjettet i sin helhet blir brukt. Ja, det er dynamisk hvilke objekter som skal sikres, ingen er uenig i det, men det kan ikke tjene som unnskyldning for at de objekter som er der, og som skal sikres, ikke er sikret. Det bekreftet faktisk også NSM på høringen, at det er ikke sånn at de objektene som skulle vært sikret, ikke er det, og at det det blir kritikk av, blir borte med ny sikkerhetslov. Tvert imot, det kan hende det blir flere objekter. Så det er altså ingen unnskyldning for at jobben ikke er gjort.

Et av de eksemplene som ble vist til i den ikke-åpne delen av rapporten, er nettopp at det er cybersikkerheten, datalinjer og den type ting som det er kritikk av at ikke er i orden. Det er heller ikke noe nytt som kommer i framtida, det skal være en del av objektsikringen i dag.

Det har også vært et annet trekk ved regjeringa i hele denne prosessen, ikke bare i debatten i dag: at en skal skylde på andre. På et tidspunkt oppsto det en øvelse som handlet om at det var den forrige regjeringa som hadde skylden – etter at denne regjeringa hadde sittet i fem år. Jeg synes det var ganske spesielt da representanten Grøvan på sin ordentlige måte prøvde å invitere statsministeren til å komme med noen innrømmelser, og spurte: Hva kunne regjeringa gjort annerledes i 2015 og i 2016? Da svarte statsministeren med hva den forrige regjeringa burde gjort annerledes i 2011 og i 2012. Det er ganske typisk for ansvarsfraskrivelsen. Det er vel et eksempel på at det har blitt mye mediehåndtering og lite gjennomføringskraft fra regjeringas side.

Så har det vært en diskusjon knyttet til beredskapsklare HV-distrikter. Der ble det antydet av representanten Harberg at vi har bestridt den faktiske observasjonen og informasjonen fra Forsvaret. Det er feil. Mitt spørsmål i høringen var veldig presist. Det var: Har antallet beredskapsklare HV-områder gått opp eller gått ned fra 2014 til 2017? Og da jeg stilte spørsmålet på den måten, og gjentok det fordi jeg var overrasket over svaret, sa altså sjef HV at det definitivt har gått opp. Men alle vi som har lest de hemmelige dokumentene, vet at det ikke stemmer. Riksrevisjonen har sammenlignet tallene etter å ha snakket med Forsvaret i 2014 og i 2017, det er altså sammenlignbare tall. Det fikk vi avklart i den lukkede høringen, og det har vi lov til å si, for riksrevisoren ble spurt om det, og han kunne bekrefte at tallene var riktige. Det står på side 115, og det er ikke et fikenblad, det er en sladd de gjemmer seg bak, de representantene som påstår at det ikke stemmer. Men bak sladden står sannheten, som viser at antallet har gått ned, og det viser i tillegg at andelen er skremmende lav. Men det føyer seg inn i rekken av forsøk på å avdramatisere.

I motsetning til det daværende statsminister Stoltenberg gjorde ved behandlingen av de sakene som på mange måter er begynnelsen på den prosessen vi nå evaluerer, beklaget, gjør altså ikke statsministeren det. Tvert imot er det sånn at når hun blir spurt om respons på det forslaget som sannsynligvis blir vedtatt her i dag, som sier at det er sterkt kritikkverdig og svært alvorlig – forslaget fra Grøvan og Kristelig Folkeparti – får vi heller ikke svar på, reaksjon på eller oppfølging av det. Det blir vist til at en tar Riksrevisjonens rapport på alvor. Det bekrefter at regjeringa ikke tar saken på alvor.

Det er heldigvis sjelden vi behandler mistillitsforslag i stortingssalen, for det å ha mistillit til en regjering og en regjeringssjef har en langt, langt høyere terskel enn det å være politisk uenig med regjeringa. I denne saken er grunnlaget en svært alvorlig rapport fra Riksrevisjonen, som bl.a. dokumenterer at situasjonen ble skjønnmalt i fjor, men som ikke minst også understreker at her har Stortinget ikke bare fått mangelfull informasjon, men til dels feil informasjon – ikke minst etter den replikkrunden jeg hadde med statsministeren her i salen i stad, der hun tydeligvis oppfatter det sånn at informasjonsplikten ikke er brutt, selv om det står en konkret feil i et statsbudsjett, som statsråden blir gjort oppmerksom på er feil, men som velger ikke å korrigere den feilinformasjonen Stortinget har fått, og at man kan la en slik feilinformasjon ligge til året etter.

For oss sitter det langt inne å fremme et mistillitsforslag. Når en gjør det, lurer en på balansen i det, men jeg må si at etter å ha hørt dagens debatt er det ved slutten av debatten et styrket grunnlag for mistilliten, på grunn av den bagatellisering som regjeringas medlemmer og regjeringspartienes medlemmer viser her i salen, men ikke minst på grunn av at statsministeren åpenbart ikke tar § 82 i Grunnloven på alvor.

Skulle mot formodning mistillitsforslaget falle, vil Arbeiderpartiet subsidiært stemme for den kraftige kritikken fra representanten Grøvan som sitt alternativ – som sagt dersom mistillitsforslaget ikke blir vedtatt.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) [15:42:41]: Jeg tar ordet bl.a. i forlengelsen av representanten Nævras innlegg, hvor Kristelig Folkeparti nærmest ble beskyldt for at vi har konkludert og argumentert som et resultat av at vi nå er i sonderinger med dagens regjering. Hvis representanten Nævra og Stortinget ellers har fulgt vår argumentasjon siden Riksrevisjonens rapport ble lagt fram i juni, vil de se at vi har hatt en veldig konsistent, sammenhengende argumentasjon, hvor vi har brukt uttrykk som «sminket bilde», «svært alvorlig» og at regjeringen ikke har gjort den jobben som Stortinget ba om skulle gjøres.

Vi har en historie i denne saken som gjør at jeg vil ta sterkt avstand fra at vi har tilpasset et standpunkt eller en konklusjon ut fra den situasjonen som ble antydet av representanten Nævra. Vi har heller ikke endret argumentasjon etter den 2. november. Det tror jeg alle vil kunne se, ut fra hva som er sagt både før og etter.

Vi fant det nødvendig å skjerpe kritikken ytterligere i forhold til forrige gang. Derfor har vi også konkludert med «sterkt kritikkverdig» og «svært alvorlig». Og når vi nå har konkludert, har vi gjort det fordi vi mener saken fortjener den typen konklusjon ut fra sakens karakter, og det står en enstemmig stortingsgruppe bak.

Ellers registrerer jeg at vi har hatt en statsminister på Stortingets talerstol i dag som har tatt selvkritikk, har erkjent at regjeringen burde ha håndtert saken på en annen måte, og har gjort det på regjeringens vegne. Jeg opplever også at det som er sagt fra statsministerens side, borger for at en har grunn til å tro at en vil prioritere samfunnets trygghet og innbyggernes sikkerhet i et høyere tempo og med større kraft enn det vi har sett fram til nå. Dette sammen med en plan som skal leveres i forbindelse med revidert budsjett, gjør at jeg opplever at en her erkjenner de faktiske forholdene. Derfor vil jeg gjenta det jeg sa i mitt hovedinnlegg, at jeg har tillit til at arbeidet nå vil få en langt høyere prioritet i tiden som kommer, og at tingene som nå ikke er brakt i orden, vil bli brakt i orden etter den planen som Stortinget skal behandle i forbindelse med revidert.

Audun Lysbakken (SV) [15:45:51]: Jeg tegnet meg igjen etter innleggene fra representantene Leirstein og Harberg, særlig fordi representanten Harberg gjentok etter replikkordskiftet med representanten Leirstein i sted at opposisjonen jo bare kunne ha kommet med budsjettforslag som ville ha oppfylt objektsikringsforpliktelsene på en bedre måte. Når jeg henger meg opp i det, er det fordi det avslører veldig tydelig at representantene for regjeringspartiene enten ikke har forstått, eller – mest sannsynlig og egentlig mer alvorlig – ikke anerkjenner det som er grunnproblemet her. Det er at hvis man skal fremme forslag om å rette opp et problem, må man vite om det. Når regjeringspartiene igjen og igjen har fortalt Stortinget at her står det bra til, fjerner man grunnlaget for at det kan skje. Jeg synes det er alvorlig, særlig når det blir gjentatt av representanten Harberg i siste sving i denne debatten, og jeg synes det understreker grunnlaget for den kritikken som regjeringspartiene har fått for sin opptreden i denne debatten.

Derfor er det nødvendig å understreke, tror jeg, at når det ikke har vært store ekstrabevilgninger på akkurat disse feltene i opposisjonspartienes budsjetter, er det ikke fordi noen har «feilopplevd» situasjonen, men fordi noen har feilinformert om situasjonen. Det er det regjeringen som har gjort, det er regjeringens ansvar, og det er derfor vi er i denne situasjonen nå.

Avslutningsvis vil jeg varsle for SVs gruppes del at om det mistillitsforslaget vi er med på å fremme, faller, vil også vi stemme for forslaget om sterk kritikk, fra Kristelig Folkeparti.

Statsråd Frank Bakke-Jensen [15:48:15]: Først vil jeg takke for en bra debatt – lang, god og grundig – og så vil jeg ta bare tre poeng der jeg mener det er litt viktig å være grundig.

Det første gjelder Heimevernet. For oss har det vært viktig å være tydelig på hvordan vi måler operativ evne i Heimevernet. Vi har gjennom de to rapportene og høringene fått avdekket at det har vært svakheter og mangler i Heimevernet. Vi har også vært åpne om at det er riktig. Hvis vi leser referatene, registrerer vi også at tidligere sjef i Heimevernet og nåværende sjef i Heimevernet sier det samme: Man har styrker nok til å dekke objektene når man skal, ikke alt samtidig, og krigstilstanden vil gjøre at man må prioritere oppgavene. Det er ganske like uttalelser fra den tidligere og den nye sjefen i Heimevernet – bildet er likt.

Vi har brukt mye energi på å bygge Heimevernet. Vi har brukt veldig mye ressurser på å reparere utstyr og kjøpe inn nytt utstyr. Vi har brukt ressurser på å trene og øve mer. Vi startet med HV 16 og HV 17, og nå løfter vi hele Heimevernet, slik at alle områdene skal øve likt – rett og slett fordi de har en viktig rolle i objektsikringen.

Så til en annen ting, som også har vært gjentatt. Det er at Forsvaret ikke har oversikt over sikringsstatus. Det er viktig i den første riksrevisjonsrapporten, det er også viktig i den neste riksrevisjonsrapporten, men vi rapporterte i høringen i høst at vi fra august hadde den statusen. Og det er et viktig poeng at det er progresjon, det skjer ting – Forsvaret rapporterte for oss i august at nå hadde de helhetlig status – slik at ikke det inntrykket som har vært skapt fra denne talerstolen flere ganger, setter seg, for det stemmer ikke. Det er ikke slik at Forsvaret nå ikke har status. Det har vi, og det var vi åpne om i den siste høringen. Så det må være en del av bildet.

Så vil jeg bare avslutte med det jeg har sagt tidligere: Ja, dette er en stor og kompleks sak, som involverer mange departementer og mange etater. Ja, vi hadde tjent på å ha informert på en helt annen måte i denne saken.

Statsminister Erna Solberg [15:51:02]: Det er mange innlegg som kunne vært grunnlag for kommentarer, oppklaringer og ny diskusjon, men jeg tror vi er på slutten av en sak som Stortinget har brukt mye tid på å oppklare, så jeg skal ikke gå inn i alle enkeltdeler som jeg mener kanskje kunne vært vurdert noe annerledes enn det representanter på talerstolen har gjort. Jeg tror jeg vil la det stå som uenighetspunkter mellom oss, men jeg har lyst til å kommentere et par forhold.

For det første har jeg lyst til å understreke at regjeringen tar objektsikkerhet på alvor. Det har vi gjort hele tiden. Men vi ser også at vi på et tidspunkt ikke hadde god nok oversikt over hvor langt vi var kommet. Det var også derfor vi sa at den første riksrevisjonsrapporten ga oss en opplevelse av at vi var kommet kortere enn det vi burde og regjeringen ønsket. Derfor tok man også grep rundt det på det tidspunktet. Derfor er det viktig å si at vi også tidligere har gitt klar beskjed om at vi ikke var kommet langt nok, og at vi burde kommet lenger.

Når vi da sier at en av årsakene til at vi ikke er kommet lenger, er at dette er mer kostnadskrevende, mer omfattende og tar lengre tid, og at vi ikke hadde en situasjon da vi kom inn i regjering, der kartleggingen og forståelsen av annet var klar nok, så er ikke det en unnskyldning eller å si at det er noen andres ansvar. Det er en påpekning av hvor komplekst dette er, og at det vi ser i dag, er annerledes enn det vi så da loven og forskriften ble vedtatt med de premissene som var.

Jeg tror ikke alt bare dreier seg om at man underslo opplysninger eller ikke hadde god nok oversikt den gangen det ble vedtatt. Jeg tror også at kravene våre til objektsikring er blitt større, kravene til hva vi sier man skal verne seg mot, fordi trusselbildet rundt oss forandrer seg. Det er pågående for alle de sikringsobjektene vi har, at vi vurderer det mot andre typer operasjonsmønstre og kanskje andre typer angrep enn det som har vært tenkt på på et tidligere tidspunkt.

Så har jeg lyst til å kommentere to vesentlige spørsmål. Det ene er rapporteringen til Stortinget om status for grunnsikring. Der sa jeg i et replikkordskifte at det var grunnlag for at dette kunne feiloppleves. Jeg har lyst til å understreke at det er fordi jeg mener at grunnlaget for dette er at vi ga et feilaktig inntrykk, som er det som står i rapporten, og det jeg også sa i den åpne høringen, at det var gitt et feilaktig inntrykk av situasjonen. Forklaringen på det feilaktige inntrykket er jo at man da beregnet inn de kompensasjonstiltakene som var gjort. De var åpenbart ikke i tråd med loven, men man var gitt et feilaktig inntrykk av at de var i tråd med loven, når det var sikret, men ikke med kompensasjonstiltak, som da ikke er der. Jeg har lyst til å understreke at i de spørsmålene som kom etterpå, og svarene som jeg har gitt tidligere, er det forbeholdet tydeligere – også i den spørsmålsstillingen som det ble vist til i replikkordskiftet. Der er faktisk dette forbeholdet om at de kompenserende tiltakene er med, og så er det blitt rettet opp med faktiske vurderinger av situasjonen i senere proposisjoner og meldinger.

Det andre jeg har lyst til å nevne, er det som ble tatt opp av representanten Dag Terje Andersen, at jeg hadde skyldt på forrige regjering da jeg svarte representanten Grøvan på hva vi kunne gjort bedre. Nei, jeg beskrev hva vi kunne gjort tidligere, og da sa jeg ikke bare det representanten Dag Terje Andersen refererer meg på, jeg sa at det kunne vi også ha gjort. Den forrige regjeringen kunne bygget en bedre organisasjon, men vi kunne også gjort det tidligere enn i 2016. Men vi var altså ikke klare for å gjøre det, for vi hadde ikke den forståelsen av situasjonen på det tidspunktet. Det å påpeke at dette har en forhistorie, er ikke å skylde på andre, det er å påpeke hvorfor vi nå kan si at dette er mer komplisert, at det er mer krevende, og at det koster mer penger. Vi må innse at dette tar betydelig lengre tid enn den ambisjonen man hadde da man fastsatte instruksen. Jeg vil tørre å påstå, nettopp fordi vi har beskrevet dette, at det ikke ville skjedd voldsomt raskere. Det ville kanskje vært noen år vi kunne tatt inn, men det ville fortsatt vært langt utover tiden for det som var forskriftsbiten, slik vi ser bildet i dag. Mange av prosjektene vi nå jobber med, er integrerte prosjekter. Det betyr at de ikke står selvstendig i statsbudsjettet som øremerket objektsikring. For eksempel er hele beredskapssenteret et stort prosjekt som objektsikringen er bygd opp i. Flere av Forsvarets deler er også det. Det er store biter, og vi må ta på alvor den mangelen vi har på hvem som kan bygge, og hvem som kan prosjektere. Vi må ha folk som er sikkerhetsklarert, til å gjøre det arbeidet. Hvis ikke kan vi legge en grunnleggende usikkerhet inn i det som skal være en enda sikrere verden.