Lise Christoffersen (A) [10:06:40] (ordfører for saken): Når Stortinget i dag behandler en styrking av arbeidsmiljølovens bestemmelser om varsling, er det en sak mange har ventet lenge på. Det er et tverrpolitisk ønske om å styrke vernet av varslere, få tydeligere fram hva varsling er og ikke er, og hvilke plikter en arbeidsgiver har overfor varslere. Vi har dessverre altfor mange eksempler på at arbeidstakere som har tatt belastningen med å varsle om kritikkverdige forhold, er blitt utsatt for ulike former for gjengjeldelse, og som har fått store konsekvenser for den enkelte. Dessverre har noen av de styggeste eksemplene som har kommet offentligheten for øre, hatt sitt utspring i offentlig sektor. Den såkalte Monika-saken er et velkjent eksempel. Erfaringene bl.a. fra den saken har ført til at Politiets Fellesforbund har advart sine medlemmer mot å varsle, men den er dessverre ikke enestående. Håpet er at Stortinget i dag kan vedta et nytt og bedre regelverk, som kan gi varslere den tryggheten de behøver. En samlet komité sier i klartekst at varsling om kritikkverdige forhold er viktig og ønskelig, både for de virksomhetene det gjelder, og for samfunnet som helhet.

Stortinget har behandlet bestemmelsene om varsling ved flere anledninger gjennom de siste 15 årene. Det vil føre for langt å gå gjennom alle dem her og nå, men uten å ta munnen for full kan det vel sies at varslerbestemmelsene gradvis er blitt tydeligere og vernet av varslere gradvis sterkere – i hvert fall på papiret – selv om det hele tiden har vært en viss uenighet når det gjelder hvor langt man skal og bør gå. Hver gang varsling har stått på dagsordenen, har vi fått mange, til dels hjerteskjærende, henvendelser fra varslere som enten ikke har blitt lyttet til eller er blitt utsatt for ulike former for gjengjeldelse.

Nå foreligger det imidlertid, etter et enstemmig vedtak i Stortinget, en grundig utredning fra det såkalte varslingsutvalget, med forslag til sterkere bestemmelser, basert på et behov som er grundig dokumentert gjennom norsk og internasjonal forskning. På den ene side kan varslingsutvalget vise til at rundt halvparten av varslerne faktisk har mottatt positive tilbakemeldinger fra ledelse og kolleger, men samtidig viser utvalget til at andelen som har opplevd å bli utsatt for sanksjoner, har økt de senere årene. Av sanksjoner som blir nevnt, er refs, fratakelse av arbeidsoppgaver, utestengelse fra arbeidsfellesskapet, mobbing, tjenestepåtale eller oppsigelse. Altfor mange har fått karrieremulighetene sine ødelagt, mange har blitt direkte syke eller opplevd så sterke reaksjoner at de ikke har sett noen annen mulighet enn å si opp jobben.

Komiteen står samlet bak mange av regjeringas forslag, som bygger på varslingsutvalgets utredning. Hensynet til et godt ytringsklima tas nå inn i arbeidsmiljølovens formålsbestemmelse. Varslingsbestemmelsene utvides til å omfatte flere enn dem vi vanligvis tenker på som arbeidstakere – elever, verne- og tjenestepliktige, pasienter, personer under opplæring og deltakere i arbeidsmarkedstiltak når de utfører arbeid i virksomheter som omfattes av loven.

Innholdet i «kritikkverdige forhold» og «forsvarlig framgangsmåte» lovfestes. Dette har vært begreper som har vært vanskelige å fortolke. Varsling avgrenses mot ytringer som kun gjelder arbeidstakers eget arbeidsforhold – også en klargjøring som kan gjøre det enklere for den enkelte å vite om man faktisk er en varsler.

Det foreslås nye regler om arbeidsgivers plikt til å undersøke varselet tilstrekkelig og innen rimelig tid, påse at varsleren har et forsvarlig arbeidsmiljø og om nødvendig forebygge gjengjeldelse. Hva gjengjeldelse er, beskrives i lovteksten med en vid forståelse. Den som lider økonomisk tap ved gjengjeldelse, har krav på erstatning, basert på objektivt ansvar, og en beskrivelse av arbeidsgivers saksbehandling når det foreligger et varsel, tas inn i bestemmelsen om varslingsrutiner.

Men så skiller posisjon og opposisjon lag. Opposisjonen ønsker å gå lenger enn regjeringa på noen viktige punkter. Vi ser økt organisasjonsgrad som en styrke, også når det gjelder varsling. Retten til å varsle anonymt bør gå tydeligere fram, og kildevernet i media bør styrkes. Innleide omfattes av varslerbestemmelsene, men det bør sies i klartekst at det gjelder alle ledd i en kontraktkjede. Vi ønsker et eget varslerombud, som har dette som sin hovedoppgave. Vi vil at ytringsfriheten skal tydeliggjøres, vi ønsker en egen varslerlov i tillegg til arbeidsmiljøloven, og sist, men ikke minst: Vi må også sikre rettighetene til dem det varsles mot og dem det eventuelt varsles om, og som selv ikke er varsler.

Jeg tar herved opp de mindretallsforslagene Arbeiderpartiet sammen med andre partier står bak.

Heidi Nordby Lunde (H) [10:11:44]: La meg først takke saksordføreren for sedvanlig godt og grundig arbeid.

Muligheten til å varsle om kritikkverdige forhold på arbeidsplassen er en sentral rettighet som er viktig for både virksomhetene det gjelder, arbeidstakerne og samfunnet for øvrig. Derfor må forholdene legges best mulig til rette for at kritikkverdige forhold kan avdekkes og avsluttes. Men varsling kan være en betydelig personlig belastning. Derfor må vi sikre både et konstruktivt ytringsklima og at den som sier fra, får tilstrekkelig beskyttelse.

Arbeidstakere som er til stede i virksomheten, kan lettere få kjennskap til kritikkverdige forhold enn hva revisjon og tilsyn kan. Sammenliknet med andre land er det flere arbeidstakere i Norge som varsler, og risikoen for gjengjeldelse er mindre. Likevel viser forskning at én av fire ikke varsler om kritikkverdige forhold de kjenner til, enten fordi de frykter represalier, eller fordi de ikke vet hvordan de skal varsle. Dette taper ikke bare de som er direkte berørt, på. Som samfunn taper vi på at kritikkverdige forhold ikke avsløres, enten det er i privat næringsliv eller i offentlig sektor, som på sykehus eller i politiet. For selv om Oslo Economics har beregnet at varsling sparer samfunnet for en halv til tolv milliarder kroner årlig, handler varsling om mer enn økonomisk tap. Det kan handle om liv og helse, og det angår oss alle. Derfor har vi også strenge regler for å hindre represalier og gjengjeldelse.

Samtidig skal vi også være oppmerksomme på at varsler som viser seg ikke å være faktiske kritikkverdige forhold, kan være en belastning både for den det varsles om, og for arbeidsgiver. Høyre mener forslagene vi i dag går inn for, på en god måte balanserer hensynet til både varsler og den det varsles om.

Flere har foreslått et eget varslingsombud, og i høringen og senere har vi blitt presentert for eksempler tilbake i tid hvor et ombud kunne hatt en funksjon. Men i mellomtiden har Arbeidstilsynet bygget opp betydelig kompetanse innen varsling og driver allerede en rekke veiledningsaktiviteter på dette området. Høyre mener derfor dette er ivaretatt i Arbeidstilsynet og vil heller styrke arbeidet der enn å opprette et nytt ombud som vil medføre vanskelige grenseoppganger mellom organene og overlappende oppgaver.

Regjeringen følger opp forslaget om å etablere et lavterskeltilbud for saker om brudd på gjengjeldelsesforbudet ved varsling, ikke i form av en ny varslingsnemnd, men gjennom å bygge på en eksisterende nemnd. Dette vil ivareta formålet med å etablere et lavterskeltilbud for denne typen saker og vil også være en bedre bruk av faglige og økonomiske ressurser.

Regjeringen foreslår å lovfeste innholdet i de tre sentrale begrepene i varslingsregelverket: «kritikkverdige forhold», «forsvarlig fremgangsmåte» og «gjengjeldelse». Begrepene har vært kritisert for å være vanskelige å forstå og derfor skape usikkerhet både for varslerne og virksomhetene. Ved å lovfeste innholdet i disse begrepene blir det enklere å forstå hvilke forhold varslingsreglene gjelder for, hvordan man skal gå fram ved varsling, og hva som ligger i gjengjeldelsesforbudet.

I klargjøringen av begrepet «kritikkverdige forhold» foreslås det også å avgrense varslingsreglene mot ytringer som kun gjelder arbeidstakers eget arbeidsforhold. Det vil si at varslingsreglene normalt sett ikke vil gjelde for personalkonflikter og gjennomføringen av arbeidsavtalen.

Disse presiseringene gir et tydeligere og mer forutsigbart regelverk, noe som styrker varslernes situasjon og gjør det enklere for virksomhetene å håndtere varsling på en god måte.

Forbudet mot å møte varsleren med gjengjeldelse er et av grunnelementene i varslingsregelverket. For å få fram hvor viktig ytringsklimaet i virksomheten er for å kunne varsle uten fare for gjengjeldelse, foreslås det å ta varsling inn i arbeidsmiljølovens formålsbestemmelse. I tillegg foreslås det at varslingsbestemmelsene utvides til å omfatte visse grupper som ikke er arbeidstakere i lovens forstand.

Dagens varslingsregulering har ikke regler som sier noe om hvilke plikter arbeidsgiver har når virksomheten mottar et varsel om kritikkverdige forhold. Derfor foreslås det at arbeidsgiver for det første skal ha plikt til å sørge for at varselet innen rimelig tid blir tilstrekkelig undersøkt. I tillegg skal arbeidsgiver ha en særlig plikt til å påse at den som har varslet, har et fullt forsvarlig arbeidsmiljø og – om nødvendig – sørge for tiltak som forebygger gjengjeldelse mot varsleren. Skulle varsleren likevel bli møtt med gjengjeldelse, får varsleren nå rett til å kreve erstatning for sitt økonomiske tap uten hensyn til arbeidsgivers skyld. Ansvarsgrunnlaget blir i slike tilfeller dermed likt det som gjelder ved krav om oppreisningserstatning.

Den norske modellen er bygget på tillit og trygghet for arbeidstakeren. Retten til å varsle om kritikkverdige forhold på arbeidsplassen bidrar til både tillit og trygghet. Derfor er det så viktig at vi nå utvikler dagens regler og forbedrer dette, og vi er glad for at en samlet komité står bak ønsket om å styrke varslingsreguleringen.

Helge André Njåstad (FrP) [10:16:34]: Me snakkar ofte om korleis me skal få fleire til å stå i arbeid, korleis stimulera til at fleire arbeider lenger, men òg korleis me betre kan leggja til rette for at det skal etablerast nye arbeidsplassar. Det er sjølvsagt viktig, men det er òg viktig at arbeidsplassane me allereie har, fungerer godt og at dei varetek både arbeidstakarar, arbeidsgjevarar og samfunnets interesser.

Dessverre er det ikkje alltid slik. Det har denne utgreiinga og debatten i forkant av behandlinga av denne saka vist oss.

For enkelte er forhold på arbeidsplassen så krevjande at det går på helsa laus, og det kan resultera i langtidsjukmelding eller i verste fall utstøyting frå arbeidslivet.

Dårlege psykososiale forhold, underslag og tjuveri, skattesnyting og korrupsjon, brot på etiske retningsliner o.l. kan få store konsekvensar om dei får lov til å bli verande skjult. Difor er me veldig glad for at det er eit samstemt storting som i dag seier at det er viktig å sikra at slike forhold lettare kan bli avdekte, og at både varslarar og den det blir varsla om, blir varetekne i tida det tek å følgja opp slike saker.

I grunnlagsmaterialet til denne saka me behandlar i dag, kan vi lesa at det årleg blir varsla om mellom 50 000 og 160 000 kritikkverdige forhold. I tillegg veit me at om lag halvparten av dei som opplever slike kritikkverdige forhold, aldri varslar. Legg me det høgaste overslaget til grunn, opplever om lag 300 000 kritikkverdige forhold på arbeidsplassen. Det er eit høgt tal.

Ikkje alle varsel er reelt kritikkverdige forhold, heller, men mange er og kan få store konsekvensar for dei partane det gjeld. Proposisjonen me har til behandling i dag, er ei oppfølging av ein brei og god gjennomgang av statusen og forbetringspotensialet i NOU 2018: 6.

Regjeringa foreslår i proposisjonen mange viktige tiltak. Eg vil leggja vekt på nokre av dei:

• at omsynet til eit godt ytringsklima skal leggjast inn i arbeidsmiljølovens formålsparagraf

• at varslingsreglane blir utvida til også å omfatta elevar, verne- og tenestepliktige, pasientar, personar under opplæring og deltakarar i arbeidsmarknadstiltak

• at innhaldet i kritikkverdige forhold og forsvarleg framgangsmåte blir lovfesta

• at det blir gjeve nye reglar om arbeidsgjevars plikter, m.a. å førebyggja gjengjelding mot varslar

• at gjengjeldingsomgrepet skal beskrivast i lovteksten

• at det blir innført eit objektivt erstatningsansvar for gjengjelding

• at det blir oppretta eit lågterskeltilbod i slike saker hos Tvisteløysingsnemnda

• at Arbeidstilsynets rettleiingsoppgåver blir styrkte ytterlegare

Framstegspartiet er òg glad for at intensjonane bak forslaget frå NOU-en er ivaretekne. Verdien av varsling er stor. Me legg no endå betre til rette for at fleire skal varsla og at varslaren skal følgjast opp på ein god måte til beste for alle partar.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:19:53]: Jeg vil først takke saksordfører Lise Christoffersen for en meget grundig jobb og en god presentasjon av saken, og jeg vil slutte meg til det hun sa når det gjelder saker hvor Arbeiderpartiet og Senterpartiet står sammen.

Det er viktig å videreutvikle varslingsinstituttet i arbeidsmiljøloven. Varsling er en viktig del av et tillitsbasert samfunn. Det medvirker til å slå ned på ulovligheter og å rette opp ukultur i organisasjonen som skaper dårlig arbeidsmiljø og dermed dårlige resultater.

Det har vært stor oppmerksomhet og mange varslingssaker, ikke minst i offentlig sektor. Det bringer meg inn på at det viktigste som må på plass før det kommer til varsling, er en organisasjonskultur, en vekt på organisasjon, kultur og ledelse, altså etablere en samling om felles saker i den flokken som er arbeidsteamet. Det er det som er det vesentligste, det er det som er det dagligdagse; det å sikre åpne, ærlige prosesser, sikre at de folkene som utfører jobben, har ansvar og myndighet – rett og slett etablere en god organisasjonskultur. Da blir det lite behov for varsling. Varsling skjer når organisasjonskulturen er for dårlig, og når jeg ser varslingssaker som går på organisasjon, kultur og ledelse – spørsmål om det – tenker jeg at det er et symptom på at det er noe mer som er grunnleggende feil.

Det som er interessant i denne saken, er at da vi hadde høring, var det svært ulik virkelighetsforståelse når det gjelder hvilken situasjon vi står oppe i. Det var svært ulik virkelighetsforståelse i spørsmålet om behov for bedre regler for varsling. Fagorganisasjonene, med Unio i spissen, var klinkende klar på at en bl.a. måtte ha et varslingsombud, og det er vel ingen fagforening som har vært i tøffere vær når det gjelder mange varslingssaker, enn de organisasjoner som er knyttet til Unio.

På den andre siden var det interessant – og litt forstemmende – å oppleve det som ble sagt fra Norsk Rådmannsforum, i kommunene, og det som ble sagt fra arbeidsgiverforeningen Spekter. Der var det ikke en tilsvarende forståelse av at dette var et problem, og at det trengtes en annen kultur, en annen holdning, til det som var det grunnleggende problemet.

Som sagt: Unio gikk klart inn for et varslingsombud, og det har bl.a. sin basis i at Politiets Fellesforbund fraråder, som Lise Christoffersen sa, sine medlemmer å varsle nå. Når det gjelder ansatte ved statlige sykehus, har vi også mange eksempler på varslingssaker som jeg med tristhet ser ender opp i personalsaker. Det er en dreining fra at det er et offentlig problem, en offentlig utfordring, til at det blir en personlig utfordring. Det er mange skjebner som ligger i at det er en slik atferd hos vår sykehusledelse, og der er jo arbeidsgiverforeningen Spekter sentral. Det forklarer kanskje litt hvorfor de ikke tar så grundig på det som i hvert fall Senterpartiet ønsker å gjøre videre.

Hvorfor et varslingsombud, som Senterpartiet går inn for? Jo, fordi det er et så stort problem at en her må sette inn en ny organisasjon for å løse spørsmålet. Arbeidstilsynet kunne vært et alternativ, men de har for mye ansvar i forhold til ressurser allerede i dag, og de vil måtte bygge opp en egen etat for å gjennomføre det, slik at det blir en omorganisering i alle fall. Videre har Arbeidstilsynet en tilsynsrolle, og som flere av arbeidstakerorganisasjonene har sagt, kan det innebære at en kommer i en dobbeltrolle, for det som er vesentlig ved et varslingsombud, er at det i utgangspunktet stiller seg nøytralt til saken og bistår partene i å føre saken videre og siler også i praksis ut hvilke saker som ikke, objektivt sett, er varslingssaker, og i hvilke saker det er en grunn til at det er en varslingssak. Derfor er Senterpartiet en sterk tilhenger av et varslingsombud.

Når det så gjelder det at varslingsbestemmelsene selvsagt også må omfatte utsendte arbeidstakere, dvs. at flere skal omfattes av arbeidsmiljøloven, har Senterpartiet og SV fremmet et forslag om endring av §1-7 første ledd i arbeidsmiljøloven, definisjonen av utsendte arbeidstakere, hvor vi sier at arbeidstakere «som i et tidsrom på inntil 30 dager arbeider i et annet land enn det ansettelsesforholdet vanligvis er knyttet til», skal komme inn under varslingsbestemmelsene.

Jeg tar opp forslaget fra Senterpartiet og SV.

Solfrid Lerbrekk (SV) [10:24:59]: Eg vil også nytta høvet til å takka saksordføraren for eit godt arbeid med saka. SV har fått til ei større einigheit med Arbeidarpartiet når me behandlar denne saka no, enn då me behandla temaet førre gong. Det er gledeleg.

Dei siste åra har me hatt fleire tilfelle av varsling – og med det vanskelege mediesaker for dei som har vore involverte. Det er på sin plass at denne saka no kjem til Stortinget, slik at me ytterlegare får utbetra regelverket rundt temaet. Det er grunn til å tru at det er mange saker som vert karakteriserte som varsling, og som vert opplevde som veldig vanskelege, men som ikkje når fram i media.

Regjeringa har etter eit samrøystes vedtak i Stortinget sett ned eit varslingsutval, og innstillinga deira har i hovudsak ført fram til saka som me behandlar i dag. Regjeringa har til ein viss grad valt å ta til seg det som varslingsutvalet anbefaler, men agerer ikkje på dei punkta som kostar pengar, og som verkeleg ville hatt stor betyding, nemleg eit eige varslingsombod og ei eiga varslingsnemnd.

I SV støttar me heilhjarta opp om behovet for å styrkja vernet av varslarar, og i stor grad følgjer me varslingsutvalet i si heilheit. Eg må seia eg er noko forundra over at regjeringa i så liten grad gjer det same, all den tid det vart bedt om det av eit samrøystes storting.

I høyringa som me hadde til denne saka, beit eg meg merke i fleire ting. Det eg beit meg mest merke i, var representanten for Redaktørforeningen, Arne Jensen, som var veldig kritisk til denne proposisjonen. Han nemnde tydelegheita i at eit samrøystes varslingsutval anbefaler å setja i gong eit arbeid med ei eiga varslingslov, utan at regjeringa i det heile nemner det i proposisjonen. Utover dette peika han på at saka i det heile har kokt ned til nokre ganske små endringar som vert føreslått. Det går i riktig retning, som han seier, men det er så smått at det nærmast ikkje går i noka retning.

Me i SV kan langt på veg seia oss einige med Arne Jensen. Me har større ambisjonar enn det som ser ut til å verta vedteke i dag. Me har fleire forslag som me gjerne hadde sett vart vedtekne. Saman med Arbeidarpartiet og Senterpartiet har me mange forslag, bl.a. forslag om eit eige varslingsombod og ei eiga varslingslov. I tillegg til dette har me fremja eit laust forslag i dag. Grunnen til det er at nokre gonger kan det vera litt i overkant med arbeid for eit mindre parti, og dermed kan me koma litt på etterskot. Det lause forslaget som me har fremja i dag, handlar om oppretting av ei eiga varslingsnemnd, som også er i tråd med varslingsutvalet sine anbefalingar.

Med det tek eg opp SV sitt forslag.

Terje Breivik (V) [10:28:47]: Takk til saksordføraren for framifrå arbeid.

I 2015 gav politioverbetjent Robin Schaefer ut ei bok der han fortalde varslingshistoria si. Eit barn hadde døydd nokre år tidlegare. Saka vart lagd bort som truleg sjølvmord. Schaefer oppdaga feil i etterforskinga og gav beskjed. Han møtte berre tystnad, leiinga ville ikkje ta opp saka. Tvert imot vart Schaefer utsett for ulovleg gjengjelding, sjølv om han var lojal og varsla forsvarleg, som igjen førte til at Schaefer vart sjuk.

Då Advokatfirmaet Wiersholm i juni same år la fram ein rapport om Hordaland politidistrikts handsaming av varslaren, kom det fram at ingen i politidistriktet kunne reglane om varsling. Det i seg sjølv tyder på at reglane, kunnskapen om dei og haldningane til varsling generelt var for dårlege.

Venstre, ved representanten som den gongen sat i arbeids- og sosialkomiteen for Venstre, Sveinung Rotevatn, tok til orde for å oppretta ei eiga eining i Arbeidstilsynet med ansvar for varslarane, noko Venstre òg hadde føreslått i Stortinget både i 2008 og i 2010. Det var nødvendig å styrkja rettstryggleiken til varslarane og sikra at folk våga å varsla. Samfunnet har sjølvsagt alt å tena på at folk seier ifrå – og torer å seia ifrå – når feil skjer. Nokre gonger kan det endåtil handla om liv og død.

I 2016 kom gjennombrotet. Venstre, Høgre og Framstegspartiet fremja forslag om at det skulle setjast ned ei breitt samansett ekspertgruppe som skulle gjennomgå heile dagens regelverk, og koma med forslag til korleis varslarvernet kunne styrkjast. I dag – endeleg – kjem oppfølginga. No vedtek me at det skal vera ei eiga eining i Arbeidstilsynet som skal rettleia menneske som er involverte i varslingssaker.

Eg registrerer at somme er skuffa over at denne oppgåva ikkje vert lagd til eit eige ombod. Argumentet er fullt mogleg å ha forståing for og ha ei audmjuk haldning til, men korleis ein organiserer, og kva ein kallar «instituttet», er likevel ikkje det viktigaste, men at ein sikrar at terskelen for varsling vert lågare og tryggare.

Arbeidstilsynet har brukt opp mykje kompetanse på feltet dei seinare åra. Å leggja ansvaret her vil vera ein effektiv og ubyråkratisk måte å sikra eit styrkt varslarvern på, i kombinasjon med at saker framover skal kunna handsamast i nemnd, og at me tydeleggjer lovgjevinga.

Som Schaefer-saka viste, er det heilt på sin plass at forbodet mot gjengjelding vert tydeleggjort og eksemplifisert. Det har mangla kunnskap om reglane for varsling hos både varslarar og arbeidsgjevarar. Difor er det òg svært positivt at viktige omgrep som «kritikkverdige tilhøve», «forsvarleg framgangsmåte» og «gjengjelding» vert lovfesta, og ikkje minst presiserte og eksemplifiserte. Endringane me no gjer i lovverket knytte til varsling, vil gjera lovverket meir tilgjengeleg og forståeleg for folk flest, i seg sjølv viktig for å hegna om og styrkja varslingsinstituttet.

Det er ofte arbeidsgjevar som har definisjonsmakta i varslarsaker. Difor er eg òg veldig nøgd med at omsorgsplikta no vert styrkt, m.a. ved å gje arbeidsgjevar ansvaret for å førebyggja gjengjelding, om dette vert nødvendig. At det kjem fleire krav til varslingsrutinane, vil vonleg i neste omgang òg styrkja medvitet om god varslingskultur på den enkelte arbeidsplassen.

Regjeringa har gjort ein god jobb med å føreslå moderniseringar og forenklingar av ei lov som er grunnleggjande for å sikra transparens, tryggleik og gode rutinar på arbeidsplassar i landet.

Det har teke ei stund å koma her me er i dag, men regelverket me skal vedta seinare i dag, er utvilsamt bra og kjem til å stå seg over tid. Og skulle ein heilt uventa ta feil i det, vil Venstre alltid stå på barrikadane for varslingsinstituttet.

Statsråd Anniken Hauglie [10:33:29]: Regjeringen ønsker at flere som observerer uetiske og kritikkverdige forhold på jobben, skal våge å si ifra. Det er viktig både for virksomhetene det gjelder, og for samfunnet. For å gjøre varsling tryggere og enklere har regjeringen lagt fram forslag til en rekke endringer i varslingsreglene i arbeidsmiljøloven, basert på varslingsutvalgets innstilling.

Det er av stor betydning å ha et regelverk som sikrer arbeidstakere som varsler, et godt vern. Og det har vi. Rapporter viser at det er mange som varsler, og at det i all hovedsak er trygt å varsle i Norge.

Selv om det er mye som er bra, er det likevel rom for forbedring. Vi vet at mange vegrer seg for å varsle om kritikkverdige forhold, fordi de er redde for gjengjeldelse, eller kanskje de ikke vet hvordan de skal gå fram.

Regelverket bør være klart og enkelt å forstå, både for potensielle varslere og for virksomhetene. Vi foreslår å følge opp utvalgets forslag om å klargjøre de mest sentrale begrepene i loven: «kritikkverdige forhold», «forsvarlig fremgangsmåte» og «gjengjeldelse».

At varsler behandles raskt og på lavest mulig nivå, vil bidra til bedre, enklere og mindre kostbare varslingsprosesser. Det foreslås en ny regel om arbeidsgivers «aktivitetsplikt», som pålegger arbeidsgiver å undersøke varselet innen rimelig tid og plikt til å påse at den som har varslet, har et fullt forsvarlig arbeidsmiljø. Det foreslås også at varslingsrutinene skal beskrive arbeidsgivers saksbehandling av et varsel. Og det foreslås å styrke varslernes situasjon ved å innføre en regel om objektivt erstatningsansvar for økonomisk tap ved brudd på forbudet mot gjengjeldelse.

Jeg er glad for at en samlet komité i all hovedsak slutter opp om regjeringens lovendringsforslag.

Regjeringen er enig med utvalget i at både varslere og arbeidsgivere ofte vil ha behov for veiledning i en varslingsprosess. Vi mener imidlertid at det mest hensiktsmessige ikke er å opprette et nytt varslingsombud for å imøtekomme dette behovet. Arbeidstilsynet har bygget opp betydelig kompetanse innen varsling og driver allerede utstrakt veiledningsvirksomhet. Regjeringen mener det beste vil være å satse videre på Arbeidstilsynet framfor å opprette et nytt offentlig organ. Det er også viktig å huske at det som lå i utvalgets forslag, heller ikke var et ombud med beslutningskompetanse, men et ombud som man kunne søke råd og veiledning hos, ikke et ombud som førte saken videre.

Flertallet i varslingsutvalget mener det vil være hensiktsmessig å etablere et lavterskeltilbud for saker om gjengjeldelse på grunn av varsling. Det er jeg enig i, men jeg mener det vil være en bedre løsning å bygge på en eksisterende nemnd framfor å etablere en ny. Vi vil utrede en slik løsning med sikte på en egen høring av dette allerede nå til høsten.

Gaute Børstad Skjervø (A) [10:46:49]: Når vi nå er kommet inn i juni måned, har vi også kommet inn i høysesongen for ungdoms første møte med arbeidslivet. Sommerjobb er et begrep mange ungdommer assosierer med mer penger på sparekontoen og å stå opp tidlig om morgenen helt av seg selv. Men sommerjobbing er også en arena for å utnytte uerfaren ungdom. Det at vi i den norske modellen har strenge og detaljerte regler for å sikre arbeidernes rettigheter, er et gode, men komplekset i omfanget av regler, rettigheter og plikter gjør at det kan være lett å gå seg vill. For flere ungdommer jeg kjenner, også for meg selv, var det i det hele tatt å kunne få seg en sommerjobb så viktig at det å sikre seg jobben var det som kom i første rekke. Og akkurat fordi konkurransen om jobbene for ungdom kan være hard og viljen til arbeid så stor, blir ungdom en gruppe arbeidstakere som er lette å utnytte.

Og vi vet at det skjer. Gjennom det fantastiske initiativet LOs sommerpatrulje avdekker LO årlig en lang rekke alvorlige og mindre alvorlige eksempler på akkurat dette. I tillegg til sin oppsøkende virksomhet mottok LOs sommerpatrulje i sommermånedene 2018 670 telefoner fra ungdommer som hadde ugreie opplevelser i sitt møte med arbeidslivet. Antallet telefoner fra unge i Snapchat sier noe om omfanget. Forskning fra Oslo Economics anslår på sin side at det totale antallet arbeidstakere som opplever kritikkverdige forhold, ligger på mellom 100 000 og 320 000. Den samme forskningen anslår at omtrent halvparten av disse varsler om det, og at hver fjerde som varsler, opplever negative konsekvenser av sin varsling. Dette rammer selvsagt også ungdom. Når én av fire varslere opplever negative konsekvenser, er det erfaringer som gjør at vi som er ordinære arbeidstakere til vanlig, må ta et valg om nytten kontra faren ved det å varsle, om det er nødvendig.

I mine øyne er det krystallklart at vi har en stor jobb foran oss i å motarbeide utnyttelse av ungdom i arbeidslivet. Ett av de tiltakene jeg er glad for at vi i Arbeiderpartiet fremmer ved denne anledningen, er et nasjonalt, uavhengig varslerombud. Et slik ombud vil ikke være bundet av andre oppgaver, og kan dermed arbeide med å motta og veilede i spørsmål om varsling i arbeidslivet. Samtidig vil dets rolle i det forebyggende arbeidet være helt avgjørende. Gjennom å gi råd, støtte og bistand til varslere i konkrete enkeltsaker kan et slikt ombud hindre at flere faller utenfor arbeidslivet, og være med på å gjøre det tryggere for arbeidstakere i alle aldre og yrker å varsle når det trengs. Det er all grunn til å være positiv til opprettelsen av et slikt ombud. Derfor er det også beklagelig at regjeringspartiene ikke ser nytten av dette forslaget.

Karin Andersen (SV) [10:49:35]: For SV er det viktig at varslingsbestemmelsene faktisk virker. Alle er enige om at varsling er viktig. Der det ikke er mulig med varsling, råtner organisasjoner på rot. Varsleren må være trygg, men det er dessverre ikke varsleren i dag. Da vi diskuterte dette tidligere i Stortinget, sa jeg at vi er nødt til å evaluere disse bestemmelsene, og er det noe som kan forbedres, må det gjøres.

Jeg er glad for endringene regjeringen har foreslått. De er bra, de, men hovedproblemet gjenstår. Hovedproblemet er at når det varsles, er det varsleren som stort sett blir utsatt for granskning, og det samme tilsynet som man skal støtte seg på i de faglige spørsmålene om varslersaken – altså om det er begått noen feil, om det som det varsles om, er riktig – i mange av disse sakene nå også skal ivareta varsleren. Det er den delingen av ansvar i varslersaker som er viktig. I prinsippet skulle varsleren vært helt ute av bildet i det øyeblikket varselet er gitt. Men slik er det ikke, og slik kommer det nok dessverre heller ikke til å bli.

Derfor trenger varsleren et eget varslerombud. Jeg hører at man argumenterer for effektivitet og denne typen argumenter, men det betyr jo at man ikke har forstått at det å veilede i en varslersak er noe helt annet enn det å veilede i det faktiske forholdet i varslersaken, og at varsleren trenger den støtten.

I kommunesektoren, som jeg kjenner best til, leier man også ofte inn advokatfirmaer som holder kurs for de ansatte. De brukes til granskninger, og granskningene blir brukt i rettssaker mot varsleren. Dette arbeidet er ikke taushetsbelagt, for det er ikke underlagt de samme bestemmelsene som annet advokatarbeid. Dette er altså veldig dyre granskninger som gjøres i stedet for at kommunene sjøl undersøker varselet og bruker de faglige instansene som er egnet til det.

Det er behov for et varslerombud, det er behov for en egen varslerlov, og det er behov for en varslingsnemnd. Jeg oppfatter at alle er enige om at varsling er viktig, og for at det skal fungere, og for at varslerne skal få vern, er det nødvendig at vi får dette på plass.

Lise Christoffersen (A) [10:53:00]: I det første innlegget rakk jeg bare så vidt å komme inn på de mindretallsforslagene Arbeiderpartiet fremmer i saken sammen med andre. Forslagene har det til felles at vi mener regjeringa og flertallet ikke går langt nok på viktige områder som gjelder å styrke vernet av varslere, noe vi også fikk tydelige tilbakemeldinger på da vi arrangerte høring i saken.

Som vi sier i innstillinga, er det etter Arbeiderpartiets mening minst tre viktige hovedspor når det gjelder vern av varslere, og det første er at arbeidstakerrettighetene må styrkes, ikke svekkes. Under dagens regjering har vi dessverre opplevd for mye av det siste. Nå er det sånn at de fleste arbeidstakere opplever å ha en meningsfylt arbeidsdag, men vi ser samtidig at den norske arbeidslivsmodellen, der trepartssamarbeidet er helt grunnleggende, er under press.

Altfor mange arbeidstakere møter useriøsitet, sosial dumping og kriminalitet, og når andelen fagorganiserte har falt til under 50 pst., bør det være et faresignal for alle. Likevel så vi i både Jeløya-plattformen og Granavolden-plattformen at Solberg-regjeringa fant grunn til å understreke at det uorganiserte arbeidslivet skal anerkjennes. Det er et feilspor – også når det gjelder å nå målet om at det skal være trygt å varsle.

Fafo har påvist at det er enklere å varsle på arbeidsplasser med aktive tillitsvalgte. En høy organisasjonsgrad er nødvendig for å sikre et anstendig arbeidsliv. Det er også grunnen til at stortingsflertallet – mot stemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre – for mye over et år siden vedtok å be regjeringa fremme en sak for Stortinget med forslag som bidrar til at organisasjonsgraden kan økes. Men det har ennå ikke kommet en slik sak, og statsråden hadde heller ikke noe svar på når det kommer.

Dette forholdet ble også påpekt av kontroll- og konstitusjonskomiteen her i salen så sent som for to dager siden. Vi forutsetter at regjeringa faktisk følger opp stortingsvedtak, og ber om at regjeringa når saken kommer, også ser på hvordan tiltak for økt organisasjonsgrad kan bidra til et styrket vern for varslere.

Vi etterlyser også en tydeliggjøring av retten til å varsle anonymt, at vi får et sterkere kildevern for dem som velger å varsle via media, og at det må framgå tydelig at innleides rett til å varsle omfatter alle ledd i en kontraktkjede. Det må altså oppleves som trygt å varsle. Arbeiderpartiet har valgt å lytte til tydelige tilbakemeldinger i høringa og til anbefalinger fra varslingsutvalget om at det best kan skje gjennom å opprette et eget varslerombud, slik man har gode erfaringer med i Nederland.

For det tredje må lovregler etterleves. Offentlig sektor burde derfor gå foran med et godt eksempel, men det ser dessverre ut til at offentlige arbeidsgivere i mange tilfeller er blant de verste. Det må det bli slutt på. Vi har også et par forslag som tøtsjer det spørsmålet, bl.a. å framheve Grunnloven § 100 om ytringsfrihet i varslingsbestemmelsene, slik også varslingsutvalget anbefaler.

Kjersti Toppe (Sp) [10:56:23]: Ytringsfridom er ein grunnleggjande rett, nedfelt i Grunnlova og i menneskerettane. Ytringsfridomen for dei tilsette er ein del av den alminnelege ytringsfridomen. Ein type ytring er arbeidstakaranes deltaking i politisk eller fagleg debatt innanfor eige eller verksemdas fagfelt, og ein annan type ytring er varsling som inneber at den tilsette seier frå, internt eller eksternt, om forhold i verksemda som vedkomande meiner er kritikkverdige. Desse to typane ytring heng saman. Difor vil eg i mitt innlegg først og fremst vise til forslaget om å ta ytringsklimaet inn i arbeidsmiljølovas formålsføresegn. Eg meiner det er ein milepåle, og det er eit ekstremt viktig forslag.

Departementet skriv sjølv i saka at eit godt ytringsklima i verksemda vil «først og fremst karakteriseres av en kultur med takhøyde for meningsutveksling, og hvor kritikk og andre ytringer ønskes velkommen som grunnlag for forbedring og utvikling i virksomheten». Ein skriv vidare at varsling «anses som et gode, både for virksomhetene og for samfunnet».

Mitt poeng er at ein får ikkje til trygg varsling om ein ikkje har eit godt ytringsklima. Difor er det bekymringsfullt når vi får vita at arbeidslivet vårt vert oppfatta som meir og meir autoritært. I helsestellet er det mangel på lokal leiing, og særleg i staten er det mykje vikariat og ikkje faste tilsettingar.

I innlegget mitt vil eg òg ta opp noko som eg sakna i debatten, og som eg har etterlyst mange gongar før – at inngrep i ytringsfridomen skal ha ei grunngiving. Ein skal grunngi det særskilt. Ein kan grunngi det med arbeidstakars lojalitetsplikt. Eg har etterlyst det før og seier det igjen no: Vi burde sett nærmare på ei rettsleg avklaring av omgrepet «illojalitet», slik Ytringsfridomskommisjonen frå 1999 anbefalte, men ein har aldri følgt det opp politisk.

Senterpartiet støttar utvalets forslag om eit nasjonalt varslarombod. Dette fekk fleirtalets støtte i høyringa – medrekna både LO og NHO, Noregs nasjonale institusjon for menneskerettar, Advokatforeningen, Norsk Redaktørforening, osv. At det kan verta ein vanskeleg grensegang til andre ombod, kan vera eit argument, men det er eit dårleg argument, for slik er det òg på andre felt når det gjeld ombod. Vi har barneombod, men vi har òg eit mobbeombod ute i fylka. Eg meiner det er på sin plass, og at det er eit veldig etterlengta tiltak for å styrkja varslarane og få ein betre varslingskultur.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:59:41]: Saken er en del av et større hele, og jeg vil understreke det som er Senterpartiets hovedparole, nemlig at et velorganisert arbeidsliv er forutsetningen for et trygt familieliv. Det å fremme organisering av både arbeidsgivere og arbeidstakere medvirker til å få mer ryddige forhold i arbeidslivet.

Jeg vil også understreke samspillet, som representanten Kjersti Toppe nå nevnte, mellom ytringsfrihet og varsling. Vi har altfor mange eksempler – innenfor helsevesenet, innenfor kommunal sektor – på at det legges begrensninger på ytringsfriheten i praksis, og det medvirker til en dårligere organisasjonskultur.

Jeg vil også presisere noe fra mitt første innlegg når det gjelder utsendte arbeidstakere. Poenget er at ved å endre arbeidsmiljøloven slik at færre blir definert som utsendte arbeidstakere, vil det medføre at mange som i dag ikke er omfattet av varslingsregelverket, blir omfattet av det, fordi de ikke lenger blir definert som utsendte arbeidstakere. I arbeidsmiljøloven § 1-7 første ledd heter det:

«Med utsendt arbeidstaker menes arbeidstaker som i et begrenset tidsrom arbeider i et annet land enn det arbeidsforholdet vanligvis er knyttet til.»

Det Senterpartiet og SV foreslår som endring av loven, er at det blir hetende:

«Med utsendt arbeidstaker menes arbeidstaker som i et tidsrom på inntil 30 dager arbeider i et annet land enn det arbeidsforholdet vanligvis er knyttet til.»

Slik får vi en presisering og dermed et operativt antall dager som gjør at det er mulig å kontrollere forholdet i praksis.

Ellers vil jeg også kommentere noe av det representanten Karin Andersen var inne på. Jeg slutter meg fullt ut til hennes vurderinger. Det som kom fram i høringen med tanke på holdningen fra Norsk Rådmannsforum, bekrefter Karin Andersens beskrivelse til fulle. Jeg ble rimelig overrasket over den holdningen Norsk Rådmannsforum hadde til denne saken. Det virket ikke som en hadde tatt inn over seg den endringen som langt flere enn SV, Senterpartiet og Arbeiderpartiet står for, som også regjeringspartiene står for. Her er det virkelig en oppgave å gå inn i for Norsk Rådmannsforum.

Som representanten Andersen sa, er det varsleren som er den svake part her, og det er viktig at dette blir gjort på en god måte. Det er sjølsagt hele vårt poeng at når en ikke går inn og bruker Arbeidstilsynet, er det fordi varslingssakenes videre forløp innebærer at ulike tilsyn skal ha en rolle i det. Jeg vil be statsråden om å gå en runde til i regjeringa på dette punktet, og jeg vil også appellere til Venstre om å følge opp den saken.

Lise Christoffersen (A) [11:03:01]: Vi kunne nok fylt en hel dag med å diskutere varslingsbestemmelsene, for det er en viktig sak, men jeg har bare behov for å understreke noen få poenger til som har vært viktige for Arbeiderpartiet i saken.

Vi deler regjeringas syn på at det er behov for en lavterskel tvisteløsningsordning som kan bidra til å rydde i konflikter før de vokser seg så store at de blir uhåndterlige. Noen av høringsinstansene mente at dette fortsatt skal være en oppgave kun for domstolene, men det er en lang og ressurskrevende prosess som opplagt vil være for lang og ressurskrevende for mange, særlig for en arbeidstaker som kanskje opplever å stå alene i en mulig konflikt. Så vi støtter at dette i første omgang kan legges til den eksisterende tvisteløsningsnemnda, men det er kommet mange innspill om at også denne oppgaven bør ligge i en nemnd uten andre oppgaver i tillegg. Derfor ber vi om at regjeringa evaluerer ordningen når den har fått vart en stund, og kommer tilbake til Stortinget med en vurdering av om det likevel ville vært bedre med en egen nemnd bare for varslingssaker.

Videre støtter vi varslingsutvalgets forslag om at det i tillegg til bestemmelser om varsling i arbeidsmiljøloven også utarbeides en egen varslerlov. Ikke alle varslere er arbeidstakere, og selv om regjeringa foreslår å utvide den personkretsen som omfattes av bestemmelsene i arbeidsmiljøloven, vil det fortsatt være varslere som ikke er omfattet av beskyttelsen gjennom arbeidsmiljøloven. Eksempler på det kan være pasienter, forbrukere eller publikum generelt.

Til slutt, men ikke desto mindre viktig, har vi hensynet til dem det varsles imot. Det var en del av varslingsutvalgets mandat, men følges ikke opp fra regjeringas side. Det kan for mange oppleves som minst like krevende å stå i en situasjon der man har fått et varsel mot seg, som å være den som varsler – kanskje særlig der den som det varsles imot, selv er arbeidstaker. Det er gjerne to parter i en varsling. Begge sider kan ha behov for å tas vare på og bli beskyttet av et regelverk. Forsoning kan dessuten bli viktig dersom partene fortsetter på samme arbeidsplass, og den tematikken drøftes ikke i proposisjonen. Det mener vi er en svakhet.

Det kan dessuten finnes tilfeller der det varsles om kritikkverdige forhold som har rammet en person som ikke selv er den som har varslet. LO, bl.a., har vært opptatt av det. Men også disse personene kan ha behov for beskyttelse. Vi foreslår derfor at det utarbeides regler som på en bedre måte også sikrer deres rettigheter.

Helt til slutt: Arbeiderpartiet vil stemme imot forslaget til § 2 A-2 tredje ledd bokstav a. Her stilles det et krav til den som varsler eksternt, om at vedkommende må være i aktsom god tro om innholdet i varslet, og da innfører vi på sett og vis noe av den samme usikkerheten som lå i kravet om kritikkverdige forhold og forsvarlighet, noe som vi jo nå har hatt som ambisjon å fjerne. Da virker den paragrafen og den bokstaven ulogisk.

Karin Andersen (SV) [11:06:14]: Det siste er jeg veldig enig i, det var en av debattene da vi diskuterte loven første gang, og det var ett av tvilspunktene, om det var klart nok, og om begrepet «aktsom god tro» vil fungere godt nok. Derfor bør det tas ut.

Dette forslaget om bedre varslervern er veldig viktig i en tid der man har forandret ledelsesprinsipper også i arbeidslivet, kanskje særlig i offentlig sektor – og der man mer og mer bruker det man har kalt modernisering, men som på mange måter er en innstramming av profesjonell frihet til fagfolk, og der det blir for mye av mål og resultatstyring, som hindrer fagfolk i å gjøre en god jobb og i mange tilfeller straffer dem når de varsler om feil og mangler i systemet. Det er også sett i lys av at denne ledelsesfilosofien har bredd seg langt inn i offentlig sektor og i styringssystemene der, noe som gjør det vanskeligere og vanskeligere å varsle og gjør det vanskeligere og vanskeligere for den som varsler, å ikke bli utsatt for gjengjeldelse, fordi man sier at det er en del av ledelsen, altså at dette er ledelse og ikke gjengjeldelse.

Derfor er det behov for å styrke varslernes vern, og også det som Lise Christoffersen nevnte: vern av den det varsles om. Det kan det også være behov for.

En liten sveip til innom den bruken av gransking som blir utført i mange kommuner: Gransking er altså ikke advokatarbeid, det er ikke taushetsbelagt. Det blir brukt millioner av kroner på disse rapportene, som ofte er veldig ensidige, i stedet for at man hadde brukt tilsynene som har ansvar på de ulike områdene som det skal varsles om.

I tillegg til det er det andre instanser som kan varsles hvis noe er feil. Man kan varsle til kommunale eller til fylkeskommunale kontrollutvalg, man kan varsle til Fylkesmannen osv. Der kan man diskutere og avklare de faglige, faktiske forholdene knyttet til varslingen, men det er ingen av disse instansene som er utstyrt til å beskytte varsleren.

Når det gjelder Arbeidstilsynet, har de allerede i dag for tunge oppgaver. De trenger flere ressurser og har verken kompetanse eller kapasitet til å utføre jobben et varslervern skal gjøre.