Stortinget - Møte tirsdag den 26. mars 2019

Dato: 26.03.2019
President: Morten Wold
Dokumenter: (Innst. 201 S (2018–2019), jf. Dokument 8:56 S (2018–2019))

Søk

Innhold

Sak nr. 10 [14:36:18]

Innstilling fra næringskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Trygve Slagsvold Vedum, Sigbjørn Gjelsvik, Geir Pollestad og Willfred Nordlund om en stortingsmelding om nasjonalt eierskap i strategisk viktige bedrifter, infrastruktur og teknologier (Innst. 201 S (2018–2019), jf. Dokument 8:56 S (2018–2019))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra næringskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Steinar Reiten (KrF) [] (ordfører for saken): I representantforslaget som vi har til behandling, blir regjeringen bedt om å utarbeide en stortingsmelding om hvordan Norge kan sikre nasjonalt eierskap i strategisk viktige bedrifter, infrastruktur og teknologier. Forslagsstillerne minner samtidig om hvordan framsynte stortingspolitikere, med Johan Castberg som initiativtaker og pådriver, på begynnelsen av 1900-tallet vedtok konsesjonsloven, som sikret nasjonal råderett over viktige naturressurser som fossefall og mineralressurser. De viser også til at den samme langsiktige tenkingen lå til grunn for utforming av norsk oljepolitikk fra slutten av 1960-tallet, en politikk som sikret at de store utenlandske oljeselskapene gjennom skattlegging og teknologioverføring bidro til positiv samfunnsutvikling som skapte arbeidsplasser og velstand over hele landet. Når forslagsstillerne viser til at Norge ville vært et svært annerledes land i dag hvis ikke verdiene fra norske naturressurser hadde kommet hele samfunnet til gode, er det lett å si seg enig.

Når det gjelder spørsmålet om hvorvidt det er behov for en egen stortingsmelding om hvordan Norge kan sikre nasjonalt eierskap i strategisk viktige bedrifter, infrastruktur og teknologier, mener likevel komitéflertallet, bestående av regjeringspartiene, at det ikke er det. Flertallet er enig med forslagsstillerne i at teknologiske og sikkerhetsmessige utviklingstrekk gjør det nødvendig med en fortløpende vurdering av nasjonal sikkerhet som begrunnelse for statlig eierskap. Likevel er flertallet av den oppfatning at disse hensynene blir ivaretatt i den forrige eierskapsmeldingen, Meld. St. 27 for 2013–2014, og gjennom arbeidet med en ny stortingsmelding om statlig eierskap, som etter planen skal legges fram høsten 2019.

I brev fra departementet til næringskomiteen datert 10. desember viser statsråden til at nasjonal forankring av viktige selskap, herunder nasjonal forankring av hovedkontor som begrunnelse for statlig eierskap i selskapskategoriene 2 og 3, samt nøkkelkompetanse, er omtalt i forrige eierskapsmelding. Han viser også til at denne tematikken vil bli tatt inn som en del av det pågående arbeidet med en ny stortingsmelding om statlig eierskap.

Flertallet mener videre at lov om nasjonal sikkerhet, som trådte i kraft 1. januar i år, langt på vei ivaretar de sikkerhets- og beredskapsmessige forholdene som forslagsstillerne ønsker belyst i en egen stortingsmelding. I sikkerhetsloven, kapittel 9 og 10, er det tatt inn detaljerte bestemmelser om sikkerhetsgraderte anskaffelser, sikkerhetsavtaler med leverandører, leverandørklarering, varslingsplikt og meldeplikt ved erverv av virksomhet. Det er også viktig å understreke at sikkerhetsloven gjelder for statlige, fylkeskommunale og kommunale organ så vel som leverandører av varer eller tjenester i forbindelse med sikkerhetsgraderte anskaffelser. Det blir uttrykkelig slått fast i lovens § 1-2.

Flertallet mener for øvrig at det er noe uklart hva forslagsstillerne mener når de viser til viktigheten av nasjonalt eierskap til kapitalintensiv produksjon for å sikre skattlegging av profitten. Hvis staten skal legge en så vid definisjon til grunn for eierskapspolitikken, vil det måtte medføre store aksjeoppkjøp for å sikre kontroll over kapitalintensive foretak der staten i dag ikke har eierinteresser eller er minoritetsaksjonær.

De fire regjeringspartiene ønsker ikke en slik omfattende endring av forutsetningene for statlig eierskap og viser til side 37–38 i Granavolden-erklæringen, der det heter:

«Norge vil fortsatt ha statlig eierskap i utvalgte selskaper. I noen selskaper kan dette være riktig for å ivareta viktige samfunnsansvar og kompetansemiljøer, og for å sikre at hovedkontorfunksjoner er lokalisert i Norge. Regjeringen vil føre en ansvarlig og forutsigbar eierskapspolitikk basert på fastlagte prinsipper for statlig eierstyring. Regjeringen er åpen for verdiøkende transaksjoner og strategiske allianser knyttet til statens eierposisjoner. Beslutninger skal baseres på aktuelle konjunkturer, markedsforhold, selskapenes finansielle stilling og generelle fremtidsutsikter.»

Og videre heter det at regjeringen vil «gjennomføre en gradvis reduksjon i statlige eierandeler i bedrifter med forretningsmessig avkastning som hovedmål».

Med de begrunnelsene som jeg her har gjort rede for, tilrår flertallet i komitéinnstillingen at representantforslaget fra stortingsrepresentantene Trygve Slagsvold Vedum, Sigbjørn Gjelsvik, Geir Pollestad og Willfred Nordlund om en stortingsmelding om nasjonalt eierskap i strategisk viktige bedrifter, infrastruktur og teknologier, ikke blir vedtatt.

Terje Aasland (A) []: Jeg har lyst til å starte med å takke forslagsstillerne for at de faktisk har fremmet et veldig viktig forslag, det er viktig å diskutere det. Samfunnskritisk infrastruktur eller samfunnskritiske selskaper, eller for den saks skyld ressurser, er ganske vesentlig å diskutere av og til. Spørsmålet er om en gjør det på en god nok måte, slik det er i de ulike ordningene i dag, og i sakene som kommer til Stortinget, eller om det er riktig å samle dette i en større sammenheng. Det er det jeg mener ligger i forslaget fra forslagsstillerne.

Jeg tror det er et behov for det. Når jeg hører saksordførerens begrunnelse for at regjeringspartiene ikke følger opp vedtaket, synes jeg ikke det er god nok dekning for å si at dagens eierskapsmelding, parallelt med sikkerhetsloven, er dekkende for at Stortinget i tilstrekkelig grad får diskutert samfunnsmessig viktig infrastruktur, bedrifter, eierskap osv. Det handler om mye, det handler om eierskapet til vannkraftressursene, om vannet, om infrastrukturen for elektrisk produksjon og distribusjon, om fiber knyttet til 5G-diskusjonen som har vært nå – hvem skal eie, hvem skal drifte – og vi har hatt det når det gjelder sårbar infrastruktur knyttet til samferdselssektoren osv. Jeg tror det i en tid hvor sårbarheten i samfunnet bare øker, hadde vært klokt at en faktisk hadde diskutert det i en sammenheng, noe jeg opplever at regjeringspartiene ikke ønsker å gjøre – man synes det er godt nok slik det er i dag.

Så har jeg bare lyst til å understreke at det er flott at en vil komme tilbake til dette i eierskapsmeldingen, men eierskapsmeldingen har verken fra regjeringens side eller gjennom behandlingen i tidligere tider i Stortinget i tilstrekkelig grad tatt hensyn til nettopp sårbarheten og den delen som ligger opp mot infrastrukturen, som kan være viktig å eie. Så det er en mangelfull bit så langt.

Jeg må vel erkjenne at når vi ser at regjeringspartiene nå har samlet seg, får vi ikke flertall for vårt primærforslag, mindretallets forslag. Jeg vil allikevel utfordre statsråden på om han – i større grad enn tidligere – i eierskapsmeldingen vil komme innom temaer som dette Dokument 8-forslaget berører. Hvis han kan garantere for det og forsikre Stortinget om at han kommer inn på dette i eierskapsmeldingen – sårbar infrastruktur, eierskap osv. – i litt vidt omfang, samfunnssikkerhetsmessig omfang, så kan en jo avvente diskusjonene knyttet til den. Men hvis han ikke kommer med den bekreftelsen og ikke har vilje til å gå lenger i eierskapsmeldingen enn det han har gjort fram til nå, blir på en måte begrunnelsen fra regjeringspartiene veldig svak for ikke å gå inn for det Dokument 8-forslaget som foreligger.

Jeg tar opp det forslaget som Arbeiderpartiet er medforslagsstiller til.

Presidenten: Da har representanten Terje Aasland tatt opp det forslaget han refererte til.

Geir Pollestad (Sp) [] (komiteens leder): Senterpartiet er oppteke av å sikra nasjonalt eigarskap til bedrifter, infrastruktur, og det er det som er bakgrunnen for dette forslaget. Målet i seg sjølv er ikkje eigarskapet, men den kontrollen som eigarskapet gjev. Når ulike regelverk og internasjonale forpliktingar avgrensar vår moglegheit til å sikra nasjonal kontroll gjennom regelverket, er eigarskap ein god måte å gjera det på. Etter Senterpartiet sitt syn må grunngjevinga, f.eks. for statleg eigarskap, vera noko vidare enn berre å sikra inntekter og hovudkontor.

Det er òg ei kjensgjerning at denne regjeringa ikkje har den beste historia å visa til. Me hugsar då Kongsberg Gruppen i førre stortingsperiode vart føreslått lagt ut for sal. Regjeringa hadde altså ikkje gjort seg nokon tankar om kven som kunne kjøpa ein stor norsk våpenprodusent. Statsministeren var i spørjetimen og forsvarte avgjerda. Sakte, men sikkert – med god hjelp bl.a. frå Kongberg Gruppen sjølv – trur eg det gjekk opp for regjeringa kva dei var i ferd med å gjera, og forslaget fekk heldigvis ikkje fleirtal. Dette er eit eksempel på det manglande medvitet og ryggmargsrefleksen som eg opplever at dagens regjeringsparti har.

Eit anna eksempel var salet av Flytoget. Det var ingen som kunne koma med ei god grunngjeving for kvifor Flytoget skulle seljast. Likevel vart det sett på salslista. Telenor står på salslista i dag. Heller ikkje der er det gjeve noka god grunngjeving. Me har eksempel på at det har kome forslag til Stortinget om å liberalisera konsesjonslovene i landbruket, opna for utanlandsk eigarskap til norsk jord. Heldigvis vart det òg stoppa i Stortinget. Det går føre seg ein diskusjon om teknologien til 5G-nettet, der kinesiske interesser, eller det kinesiske selskapet Huawei, er sentralt inne. Regjeringa vrir seg unna og ønskjer ikkje å ta eit tydeleg standpunkt. Eit anna eksempel er Oslo Børs. Det er vanskeleg å forstå: Kvifor er det så viktig at eit utanlandsk børskonsern overtek Oslo Børs? Burde det ikkje vera i Stortingets interesse å sikra eit spreidd eigarskap til børsen?

Senterpartiets ønske er å sikra nasjonal kontroll og tenkja breiare enn berre det som ligg i eigarskapsmeldinga. Merknadene frå fleirtalspartia viser at dei ikkje forstår alvoret, og dei forstår ikkje kva tyding eigarskap har for å sikra norsk kontroll, f.eks. over sentral infrastruktur. Senterpartiet ønskjer ei brei tilnærming der me skal bruka eigarskap for å sikra den samfunnsmessige kontrollen med infrastrukturen, og når det gjeld eigarskap, er me ikkje framande for å bruka statleg eigarskap meir aktivt for å sikra bedrifters nærvær og hovudkontor i Noreg.

Fleirtalet viser til eigarskapsmeldinga og sikkerheitsloven. Dette er eit altfor smalt perspektiv på den problemstillinga som Senterpartiet ønskjer å lufta. Eg vil gå så langt som til å seia at ein er ganske naiv i si tilnærming til ganske store og viktige spørsmål. Og det Stortinget går glipp av med å seia nei til denne meldinga, er at ein ikkje får ein samla diskusjon, som på mange måtar handlar om det same, men på ei rekkje ulike samfunnsområde, og der eg hadde håpt at Stortinget kunne få ein brei debatt. Det er det regjeringspartia – Kristeleg Folkeparti, Venstre, Høgre og Framstegspartiet – i dag har varsla at dei vil seia nei til.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Det er ein prinsipiell diskusjon som ligg under den debatten vi skal ha her i dag, og det er kva type inngang ein skal ha til nasjonal eigarskap. Kåre Willoch, som på mange måtar er symbolet for det konservative Høgre, har i mange år peika på betydinga av å bevare nasjonal kontroll over visse nøkkelbedrifter. Det han spesielt trekte fram, var vasskraft, petroleum, fisk og finans, og han var bl.a. veldig oppgitt over det unødvendige ved at Nordea i si tid blei svensk. I mellomtida er Nycomed blitt engelsk, staten har selt seg heilt ut av oppdrett, som er utgangspunktet for Marine Harvest, If er blitt finsk, Kongsberg Gruppen er blitt forsøkt selt, ein skal selje seg ned i Telenor, osv.

Det er veldig vanskeleg, med dagens høgreside, å finne ein prinsipiell inngang på desse spørsmåla. Staten Noreg er dømd til å eige. Det betyr at når ein sel seg ut av selskap i Noreg og får eit overskot, blir desse pengane brukte til eigarskap andre stader. Ein flytter altså eigarskap, sel seg ned i selskap som har aktiviteten sin i Noreg, og gjennom f.eks. Statens pensjonsfond utland kjøper ein seg opp andre stader i verda. Så kva som er prinsipielt riktig med å selje seg ned i Noreg og opp i andre land når staten er dømd til å eige, er veldig vanskeleg å forstå.

Det Willoch var opptatt av, var at ein måtte ha kontroll med nøkkelnæringar – både for å ha kontroll over utviklinga av viktige område for norsk samfunnsliv og næringsliv, og for å bevare kompetanse og arbeidsplassar. For vi veit at når det går dårleg med f.eks. industribedrifter, trekkjer dei tilbake aktiviteten til «moderskipet» der dei har hovudaktiviteten sin, der dei har hovudkontora sine og eigarskapen sin. Det har ein f.eks. sett på Herøya no, med REC Solar, som har gått til oppseiing – vel å merke permisjonar – av ei heil rekkje tilsette. Ein ser det eigentleg også i heile dette området som statsråden kjenner ganske godt, Herøya, ei halvøy utanfor Porsgrunn. Aktiviteten der var tidlegare prega av Statoil og Hydro. No er det stort sett utanlandske selskap som driv verksemd der; ein har selt seg ned.

Konsekvensen av denne politikken er at vi sit igjen med ein enorm finanskapital, men ingen kontroll på kvar bedriftene skal ha aktiviteten sin eller arbeidsplassane sine.

For SV sin del ser vi dette i samanheng med eigarskapsmeldinga som kjem. Vi kjem til å leggje inn forslag der som også heng saman med satsinga vår elles på næring og industri generelt. Vi trur det er heilt avgjerande at staten og det offentlege aukar eigarskapsdelen sin og investeringane sine i nøkkelnæringar i tida framover, på område som vi satsar tungt på. Vi kan også både bidra til å byggje opp næring og industri og samtidig sikre kontroll med den kompetansen og dei arbeidsplassane som er.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Jeg er enig i at vi skal ivareta nasjonale interesser, og vi skal ivareta nasjonal sikkerhet. Men så er det nok litt uenighet om hvilke virkemidler som bør benyttes.

Jeg har bare en liten bemerkning først, og det er at det i hvert fall av og til høres ut som om nasjonalt eierskap er det samme som statlig eierskap. Det er det ikke. Det aller viktigste nasjonale eierskapet vi har i Norge, er privat nasjonalt eierskap. Jeg er f.eks. veldig enig i at en ulempe hvis man utarmer nasjonalt eierskap i private hender, er at man på sikt kan risikere å underminere skattebasen. Men da må man også være opptatt av hvordan vi kan bygge privat norsk eierskap, sikre lokalt norsk eierskap, og sikre at norske bedrifter kan vokse og gro her ved at det er penger å investere.

Men så er det sånn at denne diskusjonen handler om mye forskjellig – tilsynelatende. Vi har fått en ny lov om nasjonal sikkerhet. Den er begrunnet i en tilpasning til dagens risiko- og trusselbilde. Loven har et utvidet virkeområde. Den omfatter bedrifter som produserer varer, leverer tjenester eller driver aktivitet som er avgjørende for vår nasjonale sikkerhet. Dette kan f.eks. gjelde produsenter eller tjenesteleverandører til totalforsvaret, men også bedrifter som bidrar til å opprettholde sentrale deler av samfunnsinfrastrukturen som har betydning for vår nasjonale sikkerhet. Sikkerhetsloven er sektorovergripende, og hvert enkelt departement har ansvar for å fatte vedtak overfor bedrifter som skal underlegges loven.

For de bedriftene som blir underlagt loven, vil det gjelde regler om eierskapskontroll og regler for anskaffelser til bedriften. Reglene om eierskapskontroll gir myndighetene et verktøy for å vurdere hvorvidt oppkjøp av eierandeler i bedriften utgjør en sikkerhetsrisiko. Da kan myndighetene gripe inn, enten ved å stanse eller sette nærmere vilkår for oppkjøpet dersom oppkjøpet vurderes å medføre en – merk formuleringen – ikke ubetydelig risiko for at nasjonale sikkerhetsinteresser blir truet.

Videre vil anskaffelser som gir leverandører tilgang til informasjon, informasjonssystemer, infrastruktur og objekter som er omfattet av sikkerhetsloven, kunne stanses med hjemmel i den. Vi har altså mekanismer i sikkerhetsloven som skal ivareta mange av de hensynene som forslagsstillerne er opptatt av. Da mener jeg det først og fremst er gjennom regulering at vi bør sikre de nasjonale sikkerhetsinteressene.

Det andre store spørsmålet er om staten skal være en stor eier i strategisk viktige deler av norsk næringsliv. Svaret på det er både ja og nei. Ja – fordi også denne regjeringen har noen klare prinsipper for hvor staten skal eie. Vi skal eie der det er viktig å opprettholde hovedkontor i Norge. Vi skal eie der vi har en hensikt med eierskapet, f.eks. at det er vital nasjonal infrastruktur eller den type ting. Men at man skal ivareta denne veldig overordnede eller brede tilnærmingen gjennom systematisk stort statlig oppkjøp av aksjer, det tror jeg er feil. For det første klarer andre land å ivareta denne typen hensyn uten et stort statlig eierskap. Vi har jo et stort statlig eierskap i Norge allerede, og jeg tror verken det er fornuftig eller praktisk mulig at staten skal eie alle bedriftene som er viktige for Norge i bred forstand – i bred forstand.

Staten har heller ikke noen fasit på hvilke selskaper som i fremtiden vil være viktige strategisk sett. Derfor er det fornuftig å ha en eierskapspolitikk som sikrer at vi eier der det er gode grunner til det. Men der vi ikke har gode grunner til å eie – eller for å oppsummere det veldig enkelt: der staten ikke har andre grunner til å eie enn avkastning, som hvilken som helst privat eier – er det heller ingen grunn til at staten skal være inne. Der mener denne regjeringen at vi skal selge oss ut. Det gjelder f.eks. eierskapet i SAS, som historisk sett hadde en strategisk begrunnelse. Men i dag er begrunnelsen for eierposten på litt under 10 pst. ingenting annet enn å hente avkastning, som en hvilken som helst privat eier.

Dessuten er det veldig mye viktig å si om det private eierskapet, og om privat eierskaps mulighet til å utvikle nettopp kompetansen, nettverkene og kapitalen. Det er også verdt å minne om at når man investerer i Norge, gjør man ikke det bare som en ansiktsløs kapitalplassering, men fordi det er her vi har den kompetansen, den kunnskapen og de produksjonsmiljøene man ønsker.

Når det er sagt, er det – og jeg bare understreker det – viktig at det offentlige eier strategisk viktig infrastruktur enten direkte eller gjennom selskaper. I eierskapsmeldingen må vi også diskutere hvorvidt det er nye momenter, nye vurderinger av hva som er i nasjonal interesse og knyttet til nasjonal sikkerhet, som også vil påvirke vurderingene av hva vi eier i dag.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Terje Aasland (A) []: At det er forskjell mellom Høyre og Arbeiderpartiet når det gjelder f.eks. det statlige eierskapet, er det ingen tvil om. Høyres mål og ideologi er jo å selge mest mulig ut. Det har de vist gjennom historien. En av de strategisk mest ukloke tilnærmingene til offentlig eierskap Høyre har hatt i løpet av de siste ti–femten årene, er kanskje eierskapet til vannkraftressursene våre, der de i 2007 argumenterte sterkt for at det burde åpnes opp og legges ut for det private. Men det er ikke det statlige eierskapet forslaget tar opp i seg. Det er det nasjonale eierskapet knyttet til viktig infrastruktur, viktige samfunnskritiske innretninger osv. Jeg trodde kanskje det i større grad gikk an å få en enighet i Stortinget om at det er viktig å bygge opp det nasjonale eierskapet knyttet til viktige samfunnssektorer som det er viktig å ivareta. I hvert fall hører jeg noen ganger at Høyre er opptatt av det nasjonale eierskapet. Men når jeg hører næringsministeren nå, virker han ikke fullt så opptatt av det, for da virker han mer opptatt av å polemisere og lage retorikk enn av politikk.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Jeg er litt usikker på hva spørsmålet var, men det er en replikkveksling, så man behøver vel strengt tatt ikke stille et spørsmål.

Disse spørsmålene er viktige å diskutere, og det er mange anledninger til det. Stortinget har all anledning til å stille spørsmål både skriftlig og muntlig, til å ha interpellasjoner, til å fremme Dokument 8-forslag, for å diskutere disse – foruten alle sakene som regjeringen kommer med. Det jeg syntes var vanskelig, var nettopp at dette var en veldig upresis bestilling fra Stortinget. Det var en bred tilnærming, som representanten Pollestad sa, men det var en veldig bred tilnærming som gjør det veldig vanskelig å se hva det er Stortinget egentlig bestiller en melding om. Er det de sikkerhetspolitiske aspektene? Er det skatte- og avgiftspolitikken og hvordan det påvirker en småbedrift på Sunnmøre eller i Telemark? Er det utviklingen av overordnet privat eierskap i Norge, eller er det det statlige eierskapet? Det er en av grunnene til at jeg mener denne bestillingen ikke var god nok, og der er jo flertallet på Stortinget enig.

Terje Aasland (A) []: Det er ikke småbedrifter dette forslaget først og fremst handler om. Det handler om infrastruktur, samfunnskritiske oppgaver osv. Forslaget er ganske konkret. Der sies det:

«Stortinget ber regjeringen utarbeide en stortingsmelding om hvordan Norge kan sikre nasjonalt eierskap i strategisk viktige bedrifter, infrastruktur og teknologier.»

Så sier regjeringspartiene at det vil en komme tilbake til i eierskapsmeldingen som blir lagt fram til høsten, som omhandler det statlige eierskapet. Kan statsråden nå bekrefte at det regjeringspartiene skriver i innstillingen, er riktig, at en mer omfattende diskusjon om det nasjonale eierskapet knyttet til strategisk viktige bedrifter, infrastruktur og teknologier vil komme i forbindelse med eierskapsmeldingen?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Eierskapsmeldingen er den samlede oversikten over alt staten eier, over selskaper staten eier. Også i den eierskapsmeldingen som foreligger nå, ble nasjonal sikkerhet vurdert i forbindelse med f.eks. Nammo og et par andre selskaper, så det er selvfølgelig en vurdering som vil komme i eierskapsmeldingen. Nå får regjeringspartiene på Stortinget svare konkret for akkurat sine merknader, men poenget er veldig enkelt. Det er at det er naturlig å oppfatte veldig mye av dette som en diskusjon om det statlige eierskapet i selskapene, og det har vi allerede en stortingsmelding som håndterer. Det er helt naturlig, mener jeg, at den stortingsmeldingen tar opp i seg nye diskusjoner, nye problemstillinger, herunder vurderinger av om det er endringer i f.eks. den internasjonale sikkerhetssituasjonen som også får påvirkning på hvorfor vi eier bestemte selskaper.

Terje Aasland (A) []: Jeg synes ikke næringsministeren svarer tydelig nok. Jeg må forvente at regjeringspartiene gir uttrykk for hva regjeringen skal komme tilbake til i høst i stortingsmeldingen om det statlige eierskapet. De sier i innstillingen at de «temaene som forslagsstillerne tar opp, vil bli berørt», altså at en da skal få en vurdering av det nasjonale eierskapet, strategisk viktig, osv. Jeg går ut fra at næringsministeren kan bekrefte at flertallet i Stortinget, altså de partiene som er hans parlamentariske støtte i Stortinget, faktisk har medhold hos næringsministeren for at han kommer tilbake til dette i forbindelse med eierskapsmeldingen.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Som jeg sa i mitt forrige svar: Selvfølgelig. Men jeg tror ikke det flertallet på Stortinget har bestilt, er at vi skal gjøre om eierskapsmeldingen til en stortingsmelding som handler om alt eierskap i Norge. Det er ikke det man har bestilt. Sånn kan det ikke forstås. Jeg tror nok, slik jeg leser merknadene fra flertallet, at man i hovedsak oppfatter dette som et spørsmål om det statlige eierskapet. Det er for øvrig god grunn til å tenke det også når man ser på merknadene til mindretallet i Stortinget, så jeg tror ikke det er noen uoverensstemmelse mellom hva flertallet på Stortinget sier, hva jeg sier, og hva som vil komme i eierskapsmeldingen. Men det er mulig representanten og jeg får bestille oss en time med parterapi for å snakke bedre sammen og høre hverandre bedre, for jeg er ikke helt sikker på om jeg fanger spørsmålet, og derfor får kanskje heller ikke representanten det svaret han etterlyser.

Geir Pollestad (Sp) []: Då får næringsministeren sjå om det går betre med denne partnaren! Og la meg slå fast med ein gong: I Senterpartiet er me veldig klare over at det er ein forskjell på nasjonalt eigarskap og statleg eigarskap, og at privat eigarskap òg er ein sentral del.

Så er dette eit forslag som eigentleg femnar mykje vidare enn næringsministeren sitt nedslagsfelt, det er berre ein flik. Det er like mykje samferdselsministeren, justisministeren og ei rekkje andre ministrar sitt område.

Men la meg gripa fatt i det som er næringsministeren sitt ansvarsområde. I Stortinget den 9. oktober 2018 sa statsråden at «i endrede tider kan også det statlige eierskapet få nye begrunnelser.» Det var statsråden inne på i sitt innlegg no. Då er mitt ganske opne dialogspørsmål til næringsministeren: Kva tenkjer næringsministeren på når han snakkar om «nye begrunnelser» og nye moment?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Det lukkede og kjedelige svaret er at det vil vi komme tilbake til i eierskapsmeldingen. Men siden representanten spør litt åpent: Det er helt åpenbart at mobil infrastruktur, digital infrastruktur, i dag er blitt en vital samfunnsinteresse. Det kan det ikke være noen tvil om i det hele tatt. Slik var det ikke for 15–20 år siden. Det er også helt åpenbart – og dette er ikke mitt område – at internasjonalt er det sikkerhetspolitiske diskusjoner som er annerledes enn de var for ti år siden. Det kan også – jeg understreker kan – få følger for vurderingene og begrunnelsene for statens eierskapspolitikk. Men det er den jobben vi skal gjøre, og så skal vi levere det til Stortinget på vanlig måte for å få de gode, store og brede diskusjonene både om hvordan statens eierskapspolitikk skal begrunnes, og om hvordan den skal være.

Geir Pollestad (Sp) []: Eg takkar for svaret, og eg føler at dialogen glir bra. Men for å utfordra litt meir på det som vart sagt om eigarskap til infrastruktur: Er det slik å oppfatta at ein no gjer nye vurderingar av f.eks. salsfullmakta for Telenor, og at ein ser verdien av å ha ein tyngre nasjonal kontroll over f.eks. mobilnettet, og i den grad ein ikkje kan oppnå det gjennom reguleringar, betraktar ein det slik at det er noko ein kan oppnå gjennom eigarskap?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Når det gjelder de konkrete spørsmålene om mobilnettet, 4G og 5G, ligger det under digitaliseringsministeren. Så er det sånn at denne regjeringens politikk også har vært at vi ønsker å ha – om man vil kalle det en nasjonal kontroll eller en statlig andel i Telenor for å sikre at hovedkontorfunksjonen er her. Så der vil det ikke være noe nytt.

Det siste svaret er at i forbindelse med eierskapsmeldingen varsler jeg ikke store, omfattende omlegginger og kommer heller ikke til å gjøre det. Jeg tror den først og fremst kommer til å være preget av kontinuitet i eierskapspolitikken, som Stortinget har sluttet seg til. Men det er også sånn at i den jobben som gjøres i departementet, og i departementsfellesskapene, går man gjennom hvert eneste selskap helt på nytt. Det er vi helt avhengig av å gjøre. Det er det eierskapsmeldingen skal være, og det Stortinget skal vite at de får, er en grundig faglig jobb fra departementene før det leveres.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Terje Aasland (A) []: Jeg vet ikke om det hadde hjulpet så mye på utfallet av saken om næringsministeren og undertegnede hadde gått i parterapi. Det kan hende vi hadde forstått hverandre bedre, men vi hadde kanskje ikke blitt noe bedre par av den grunn.

Tilbake til saken: Jeg synes på en måte næringsministeren avslører seg litt når vi snakker om Telenor. Når det gjelder det å trekke salgsfullmakter som er gitt til Telenor, basert på sikkerhet, sier han at det ikke er hans ansvar, men digitaliseringsministerens ansvar. Er det kun statsministeren som har helhetlig ansvar for det vi nå diskuterer? Det må på en eller annen måte være en adressat i regjeringen som kan ta et ansvar både for det statlige eierskapet og også for å motivere og utvikle det nasjonale eierskapet på private hender. Det er det denne saken handler om.

En kan ikke lese innstillingen på en slik måte at det kun er det statlige eierskapet dette handler om. Tvert om står det også i mindretallsmerknaden en veldig tydelig henvisning til det som har vært oppe i samfunnsdebatten de siste månedene om 5G-nettet, utbyggingen og kontroll og sikkerhet i tilknytning til det. Da er spørsmålet: Er det en teknologi og en innretning i samfunnet som det er så viktig at en har nasjonalt eierskap til – ikke bare når det gjelder nettet og den typen ting, men også teknologi osv. – at vi burde ha noen samarbeidsrelasjoner som i større grad underbygde det med nasjonal kontroll, ikke nødvendigvis på statens hånd, men det kunne også vært på statens hånd?

Jeg tillater meg igjen å spørre om det er regjeringspartiene som har misforstått forslaget i innstillingen når de henviser til eierskapsmeldingen for å utdype dette med nasjonalt eierskap, eller om det er næringsministeren som ikke i tilstrekkelig grad har lest anvisningen fra flertallet i Stortinget. Det er greit å få klarhet i det, for nå har vi fått en forventning om at selv om vi ikke får flertall for dette forslaget i Stortinget, vil eierskapsmeldingen til høsten inneholde dette temaet. Det er det flertallet i denne salen faktisk sier og pålegger næringsministeren å komme med, mens næringsministeren sier at han ikke har til hensikt å fullt ut imøtekomme det som er forslagets intensjon. Jeg tror det er greit å få klarhet i det i løpet av dagen.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Nå er jeg overbevist om at vi ikke behøver parterapi. Vi kunne gått rett til skilsmisse, representanten Aasland og jeg. Jeg må innrømme at jeg ikke helt klarer å fange opp problemet.

For det første er det selvfølgelig sånn i Stortinget at hver statsråd primært svarer for sitt ansvarsområde. Det betyr ikke at det ikke er samarbeid mellom departementene. Det betyr ikke at ikke regjeringen, som er det organet representanten Aasland spør etter, koordinerer og har et samlet ansvar. Her i Stortinget kan vi selvfølgelig bevege oss inn på andre statsråders ansvarsområder – nå er jo sikkerhetsloven også Nærings- og fiskeridepartementets ansvarsområde – slik man av og til gjør. Men hovedpoenget er at hver statsråd svarer for sitt.

Når det gjelder f.eks. Telenor, er det nettopp et område hvor vi har statlig eierskap. Det er riktignok sånn at det statlige eierskapet ikke er begrunnet i sikkerhetspolitiske forhold, det er begrunnet i hovedkontorfunksjon. Det er en nedsalgsfullmakt, men det er ikke en utsalgsfullmakt. For øvrig har Arbeiderpartiet – så vidt jeg husker, og jeg må bli korrigert hvis jeg husker feil – med visse vilkår om strategisk partnerskap også vært med på at man kan redusere statens eierandel i Telenor.

Tilbake til utgangsspørsmålet: Det flertallet på Stortinget sier, er at eierskapsmeldingen, som handler om hele statens eierskap, også må vurdere sikkerhetspolitiske problemstillinger, andre relevante problemstillinger knyttet til den delen av det nasjonale eierskapet.

Man kan godt skule til privat eierskap, men jeg oppfatter ikke at man ber om en helt ny stortingsmelding som er helt annerledes enn alle andre tidligere eierskapsmeldinger, og som omfatter det private, nasjonale eierskapet på bredt grunnlag. Det har jeg ikke oppfattet. Hvis jeg tar feil, må gjerne noen fra flertallet korrigere meg, for det er viktig for en statsråd – også i en flertallsregjering – å forstå hva flertallet mener.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 10.

Forrige kapittel
Neste kapittel