Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide [10:08:17 ] : Hva er
norsk utenrikspolitikk, akkurat nå, en tidlig formiddag en tirsdag
i mars 2019?
Ambassaden i Accra
hjelper et norsk selskap som vil inn på det ghanesiske markedet.
I Brussel redegjør vår NATO-ambassadør om fartøysbevegelser i Atlanterhavet.
I en flyktningleir nord i Jordan deler en norskstøttet humanitær
organisasjon ut nødhjelp til syriske flyktninger. I New Delhi behandles
visumsøknadene til et indisk produksjonsselskap som skal til Vestlandet
for å spille inn en Bollywood-film. I København forbereder ambassaden
et forestående besøk av Stortingets næringskomité. I Juba bidrar
vi til at en fredsavtale iverksettes.
Summen av disse
og tusenvis av andre små og store oppgaver er norsk utenrikspolitikk.
Disse enkelthendelsene har ofte sin egen dynamikk og skyldes alt
fra allianseforpliktelser inngått for flere tiår siden til budsjettavgjørelser
tatt i Stortinget i desember. Gjennom denne summen av enkelthendelser,
ikke minst over tid, viser Norge hvilke verdier vi står for. Og
gjennom disse handlingene viser Norge hva vi mener, hva vi vil,
og hvilken vei vi mener verden bør gå.
De siste årene
er internasjonal politikk blitt preget av mer uro og mer uforutsigbarhet.
Bølgene er blitt høyere. Sikten framover er blitt dårligere. Men
vi ser konturene av mer klassisk stormaktspolitikk.
Samtidig må vi
ikke underkjenne de enorme framskrittene i verden de siste tiårene.
Jevnlig dukker
det opp en debatt om hvorvidt verden egentlig er preget av framskritt,
og at det er den store fortellingen om vår tid, eller om uroen nå
er så stor og vedvarende at det heller er utfordringene som kjennetegner
tida vi lever vi. Svaret er selvfølgelig at bildet er sammensatt,
og at verden har plass til flere megatrender samtidig.
Framskrittene
er udiskutable. De siste tre tiårene har det vært en enorm økning
i den globale verdiskapingen. Over 1 milliard mennesker har jobbet
seg ut av fattigdom. Levestandarder har økt dramatisk, særlig i
Asia. Barnedødeligheten har falt markant. Flere får bedre helse.
Stadig flere – og stadig flere jenter – går på skole. Ny teknologi
fortsetter å forbedre hverdagslivene våre, gi oss nye muligheter
og binde mennesker sammen på nye måter.
Samtidig må vi
erkjenne at verden i 2019 er et annet sted enn for 25 – eller bare
5 – år siden. Framtidsoptimismen er ikke det den en gang var. Noe
av uroen vi føler nå, tror jeg henger sammen med den store optimismen på
1990-tallet. Den gangen tenkte mange av oss at demokrati og menneskerettigheter,
frihandel og frihet ville fortsette å spre seg rundt i verden, nesten
av seg selv. Det er det få som tror i dag.
I
dag er menneskerettighetene under press på alle kontinenter, inkludert
vårt eget.
I
flere land svekkes demokrati og rettsstat, mens autoritære trekk
styrkes.
Det
er handelskonflikt mellom verdens to største økonomier.
Økonomisk
globalisering har skapt store gevinster, men for mange har gjort
for lite for dem som ikke har høstet godene av den økonomiske veksten.
Populistiske
strømninger har ført til uventede endringer i flere lands politikk.
Konsekvensene
av klimaendringene preger verden i stadig større grad.
Over
65 millioner mennesker er på flukt. De fleste vil forbli internt
fordrevne eller migrere til land i eget nærområde, men mange vil
også kunne søke seg mot Europa.
Antall
væpnede konflikter har vært på en nedadgående kurve i flere tiår,
men har økt noe de siste årene.
Digitalisering
blir stadig viktigere for sentrale funksjoner i samfunnet, fra helse
til samferdsel, men det skaper også ny sårbarhet, inkludert for
vår nasjonale sikkerhet.
Denne utviklingen
utspiller seg mot et bakteppe preget av maktforskyvninger og redusert
internasjonalt samarbeid. Makt forskyver seg, i hovedsak fra vest
til øst og i hovedsak til Asia. Det kan godt hende at det lengste kapittelet
i framtidas historiebøker om vår tid vil handle om Kinas framvekst.
Denne maktforskyvningen vil påvirke de aller fleste utenrikspolitiske
områder, både nå og i tiårene som kommer.
Vårt kontinents
nærmeste allierte, USA, konfronterer i økende grad et fremadstormende
Kina. Selv med vår solide transatlantiske forankring vil et økt
spenningsforhold mellom USA og Kina bli krevende å håndtere for
Norge og andre europeiske land.
Vi ser økt skepsis,
også blant sentrale allierte, til verdien av multilateralt samarbeid.
Det internasjonale rammeverket som er bygd opp siden 1945, har vist
seg å være skjørere enn det vi kanskje trodde. Den liberale verdensordenen
har lenge hatt framvekst, men utfordres nå i større grad, bl.a.
fordi land med et annet verdigrunnlag får større innflytelse.
Endringer i globale
maktforhold har gjennom historien sjelden gått fredelig for seg.
Friksjon er naturlig. Men historien viser også at diplomati, ideer
og initiativ nytter, og det påvirker historiens gang. For samtidig
som verden er preget av mer uro, står vi overfor store globale utfordringer
som ingen land kan løse alene. Alt dette stiller større krav til
vår egen utenrikspolitikk.
Det sies ofte
at de lange linjene i norsk utenrikspolitikk ligger fast. Én av
disse, som det er bred støtte til i Stortinget, er å jobbe for en
bedre organisert verden. Og nettopp «En bedre organisert verden»
var tittelen på en bok som en av mine forgjengere, Knut Frydenlund, skrev.
FN, NATO, Verdensbanken,
Det internasjonale pengefondet, OSSE, Europarådet, Verdens handelsorganisasjon,
Den internasjonale straffedomstolen: Disse organisasjonene – og
jeg kunne ha nevnt mange flere – er ikke bare organisasjoner vi
er medlem av. Norge var med på å grunnlegge alle disse organisasjonene.
Norge har ikke
vært en passiv tilskuer til framveksten av den regelbaserte verdensordenen.
Vi har vært – og er – en aktiv deltaker i å skape og bygge den.
Det har vi gjort fordi det er i norsk interesse. Det har vi gjort
fordi rett skal gå foran makt. Det har vi gjort fordi en verden med
felles regler skaper forutsigbarhet og stabilitet, og det er i både
små og store lands interesse i det lange løp.
Internasjonalt
forpliktende samarbeid er i dag under press. På nær sagt alle områder
som er viktige for Norge, er vi avhengige av samarbeid med andre
land. Dette vil derfor være et hovedtema i redegjørelsen.
Til våren vil
regjeringa legge fram en stortingsmelding om Norges rolle og interesser
i det multilaterale systemet. Utviklingsministeren tar sikte på
å holde en utviklingspolitisk redegjørelse.
FN er den sentrale
arenaen for utvikling av internasjonale spilleregler. FNs bærekraftsmål
er reelle arbeidsmål for regjeringer verden over. 2019 er året da
FNs generalsekretærs reformer iverksettes – kanskje samlet sett
de største reformene i FNs historie. Norge støtter reformene, både
politisk og økonomisk, og vi vil engasjere oss aktivt i oppfølgingsfasen.
Vi er en langsiktig
partner i FNs fredsbevarende operasjoner. Vi bidrar i fire FN-operasjoner,
inkludert at vi styrker vår innsats i MINUSMA i Mali med et transportfly
i høst.
I New York skal
det nå forhandles om oppfølgningen av Global Compact for Migration.
Regjeringa legger til grunn sin stemmeforklaring i dette arbeidet.
Det er viktig å understreke at plattformen ikke er juridisk bindende.
Vi har tatt initiativ
til et nærmere samarbeid mellom nordiske og afrikanske land for
å styrke den internasjonale ordenen. Vi ser at regionale organisasjoner som
AU og ASEAN blir stadige viktigere aktører.
Nå intensiverer
vi kampanjen for å bli medlem av Sikkerhetsrådet for årene 2021–2022.
Kampanjen er i rute, men vi møter sterk konkurranse fra Canada og
Irland om de to ledige plassene i Vestgruppen. Valget skjer i juni
2020. Norge stiller som kandidat for å fremme både nasjonale og
globale interesser. Vi stiller for å fremme folkeretten og den multilaterale
ordenen som styrker Norges sikkerhet og suverenitet. Vi stiller
som kandidat for å ta ansvar og styrke våre forbindelser til land
i og utenfor rådet.
Norge, som et
lite land med en åpen økonomi, har en kjerneinteresse i å sikre
at stormaktene ikke tar seg til rette, og at grunnleggende verdier
og normer ikke forvitrer. Når det multilaterale systemet er under
press, er det viktig at vi stiller opp og forsvarer den internasjonale rettsordenen
som har sikret vår velferd, sikkerhet og verdier i flere tiår. I
en urolig tid mener regjeringa at Norge bør sitte ved bordet når
det fattes internasjonale beslutninger knyttet til fred og sikkerhet.
Som medlem av
rådet ønsker Norge å bidra til en effektiv håndtering av konfliktene
som kommer på Sikkerhetsrådets agenda, ved kreativt, aktivt og brobyggende
diplomati. Vi vil trekke på vår erfaring fra freds- og forsoningsprosesser,
og vi vil vektlegge kvinners rettigheter og deltakelse. Vi vil videreføre
arbeidet med klimarelaterte sikkerhetsutfordringer, og vi ønsker
å styrke arbeidet med å forebygge konflikter.
Sverige fullførte
nylig sin periode i Sikkerhetsrådet, og de viste at mindre land
kan være konstruktive bidragsytere. Svenskene sikret grønt lys for
humanitære leveranser over grensen til Syria og støtte til en våpenhvile
i strategisk viktige områder i Jemen, for å nevne to eksempler.
De siste årene
har de ti valgte medlemmene av rådet brukt posisjonen sin godt og
spilt en større rolle. Dette vil Norge videreføre. 20 år etter at
Norge sist satt i Sikkerhetsrådet, er det riktig at vi igjen tar
en del av det internasjonale ansvaret.
Fordelene ved
forpliktende internasjonalt samarbeid er kanskje lettest å forklare
ved å vise til en forsvarsallianse: Et angrep på én er et angrep
på alle. Det er essensen i NATO og essensen i artikkel 5. Ved å
være med i et slikt fellesskap er vi sterkere. Landet vårt er tryggere. Kjernen
er at vi forplikter oss utover vår umiddelbare egeninteresse.
NATO har siden
2014 gjennomført store reformer. Resultatet er at NATO i dag er
bedre rustet til å ivareta sin viktigste oppgave: kollektivt forsvar
av alliansens territorium. Russisk maktbruk i strid med folkeretten
har svekket sikkerheten i Europa, men i NATO har det ført til større
vilje til å prioritere forsvar og økt vekt på kollektiv avskrekking
og forsvar.
Interessefellesskapet
i NATO er sterkt. Det verdimessige fellesskapet er mer presset.
Men den typen spenninger er ikke et nytt fenomen. Alliansen har
siden 1949 med jevne mellomrom måttet forholde seg til tidvis dype
politiske skillelinjer blant medlemslandene. Det avgjørende har
vært at NATO også i de periodene har evnet å fokusere på kjerneoppgavene
og møte trusler mot medlemslandene på en troverdig måte. For å bevare
samholdet er det viktig at NATO fortsatt kan ivareta alle sine tre
kjerneoppgaver: kollektivt forsvar, krisehåndtering og sikkerhet
gjennom samarbeid. Det krever en god balanse mellom hvordan alliansen
forholder seg til nye og tradisjonelle trusler og til utfordringer
i ulike geografiske områder.
Norge har lenge
tatt til orde for at NATO må styrke oppmerksomheten om kjerneoppgaver
knyttet til kollektivt forsvar. Videreutviklingen av NATOs kommandostruktur
og maritime innretning, som ble bekreftet gjennom toppmøtevedtakene
i 2018, var norske initiativ. De innebærer en styrking av alliansen,
ikke minst i Nord-Atlanteren, som er av stor betydning for oss.
Norge legger også
vekt på å delta i NATO-operasjoner rettet mot utfordringer i andre
områder, som i Afghanistan, fordi det er av betydning også for vår
sikkerhet.
I NATO står USA
hardt på kravet om at europeiske allierte og Canada skal bidra mer
til felles sikkerhet. Det er ikke urimelig. Siden 2014 har vi også
sett en betydelig økt innsats fra europeisk side. Trenden med synkende forsvarsbudsjetter
er snudd i de aller fleste medlemsland. Det er viktig at denne utviklingen
anerkjennes. Samtidig må økningene fortsette. Det er viktig både
for alliansens samhold og for forsvarsevnen. Norge følger opp vedtakene
gjennom langtidsplanen for Forsvaret, og vårt forsvar er vesentlig
styrket de senere årene. Det har vært en reell økning i forsvarsbudsjettet
på ca. 30 pst. siden 2013.
Siden annen verdenskrig
har ikke noe annet land vært viktigere for Norge enn USA – vår viktigste
allierte, garantisten for NATOs forsvarsevne og ankerfestet for
en verdensorden basert på forpliktende internasjonalt samarbeid.
«Present at the Creation» heter memoarene til Dean Acheson, som
var amerikansk utenriksminister i årene rett etter annen verdenskrig.
Det er en passende tittel, ikke bare fordi han var til stede da
nye organisasjoner ble etablert, men også fordi ikke noe annet land
har spilt en større rolle i å skape den nye verdensordenen etter
1945 enn nettopp USA.
Politiske endringer
i USA påvirker i dag landets utenrikspolitikk. Trump-administrasjonen
setter spørsmålstegn ved kostnadene ved sin egen lederrolle og nytten
av forpliktende samarbeid, både globalt og med nære partnere. Dette
er nytt, og det er krevende. Samtidig er Norges forhold til USA
veldig godt. For USA har, og vil fortsette å ha, grunnleggende betydning
for vår utenriks- og sikkerhetspolitikk. Derfor er det i Norges
interesse å ha et godt og utstrakt samarbeid med USA.
USA – og vi –
står overfor globale maktforskyvninger og økende stormaktsrivalisering.
Kinas framvekst utgjør en stadig større strategisk utfordring for
USA, og Russland søker innflytelse der USA og Vesten er sårbare. Hvordan
USA velger å forholde seg til disse utviklingstrekkene, vil ha stor
betydning.
Vi har gjort tydelige
prioriteringer av saksområder i vårt samarbeid. Sikkerhets- og forsvarspolitikken
er viktigst. Her noterer vi ikke bare kontinuitet, men også fordypning
og økt amerikansk engasjement.
Handel og klima
er på den annen side områder hvor vi tydelig markerer vår uenighet
med USAs politikk. Forholdet tåler godt meningsbrytninger og står
støtt på solide fellesinteresser. Samtidig er det bekymringsfullt
at USA i mindre grad ser verdien av forpliktende internasjonalt
samarbeid. For å løse globale utfordringer trenger vi at USA – verdens
største økonomi og militærmakt – viser mer forutsigbart lederskap
på demokratiske verdier, handelspolitiske løsninger og klima.
USAs beslutning
om å trekke seg fra INF-avtalen kom etter flere års resultatløse
forsøk på å få Russland til å etterleve sine avtaleforpliktelser.
Sammen med våre allierte oppfordrer vi Russland til å respektere
avtalen. INF har i over 30 år vært viktig for stabilitet og sikkerhet i
Europa. Det er svært uheldig at avtalen nå sannsynligvis opphører.
Rustningskontroll,
nedrustning og ikke-spredning forblir avgjørende for vår sikkerhet.
Derfor oppfordrer vi USA og Russland til å forlenge New Start-avtalen
utover 2021. Ikkespredningsavtalen er hjørnesteinen i det internasjonale
arbeidet for en verden uten kjernevåpen. Den forplikter også kjernevåpenstatene
juridisk. Et forbud der ingen kjernevåpenstater er med, har ingen
effekt. Nedrustning må være balansert, gjensidig, irreversibel og
verifiserbar. Norge leder FNs ekspertpanel om verifikasjon av nedrustning.
Her forenes kjernevåpenstater og land som støtter forbudstraktaten
aktivt i felles handling.
Denne høsten trer
Norge inn i styret i IAEA, som er en av de viktigste organisasjonene
for å hindre spredning av kjernevåpen og radiologisk materiale.
For å hindre spredning av masseødeleggelsesvåpen er både det nasjonale
og det internasjonale samarbeidet innenfor eksportkontroll viktig.
Norge jobber aktivt for styrke dette samarbeidet. Et eksempel på
behovet for et effektivt ikke-spredningsregime er situasjonen vi
nå ser i Kashmir, hvor to atommakter havner i konflikt. Situasjonen har
gjennom de siste dagene roet seg noe. Vi kan imidlertid ikke utelukke
muligheten for nye sammenstøt og risiko for videre eskalering.
Europa er vårt
kontinent. Derfor engasjerer vi oss sterkt i Europas utvikling.
Det er i vår interesse at EU lykkes. Samarbeidet med EU og EUs medlemsland
er avgjørende for vår trygghet, velferd og verdiskaping. EØS-avtalen
er vår mest omfattende avtale, og det er i vår grunnleggende interesse
at den ivaretas best mulig. Den sikrer norsk næringsliv tilgang
til et hjemmemarked med over 500 millioner mennesker og er helt
avgjørende for de økonomiske forbindelsene med våre nærmeste partnere.
Bare i 2018 eksporterte vi sjømat til EU-markedet for 66 mrd. kr,
av en total sjømateksport på 99 mrd. kr.
Også EU verdsetter
betydningen av EØS for det europeiske samarbeidet. Sammen skal vi
derfor feire at det er 25 år siden avtalen trådte i kraft. Statsministeren
og hennes kolleger fra Island og Liechtenstein deltar på markeringen
under Det europeiske råds møte 22. mars.
Noen mener likevel
at Norge ville vært bedre tjent uten en EØS-avtale. En ren handelsavtale,
som den vi hadde før 1994, hevdes å være mer enn godt nok. Så enkelt
er det ikke. Et eksempel på det er at Norge ikke ble omfattet da
EU innførte beskyttelsestiltak mot tredjeland på stål i 2018. Begrunnelsen
var enkel: Gjennom EØS er vi en del av EUs indre marked og dermed
svært tett integrert i EUs økonomi. Sveits, med alle sine frihandelsavtaler,
slapp ikke unna EUs mottiltak. Frihandsavtaler gir ikke økonomisk
integrasjon på samme måte.
Det er dessuten
ikke bare markedsadgang som sikres av EØS. Uten avtalen ville ikke
norske borgere og bedrifter hatt de samme rettighetene til å reise,
jobbe, studere og etablere seg i hele EØS-området. EØS-avtalen sikrer
også tilgang på arbeidskraft fra andre EØS-land, med tilhørende
rettigheter for den enkelte arbeidstaker.
For å ivareta
våre interesser må rettigheter og plikter balanseres. Både brexit
og EUs forhold til Sveits viser at å beholde godene, men ikke ta
pliktene, er vanskelig – om ikke umulig – i forholdet til EU.
I dag, 5. mars,
er det fortsatt helt usikkert hva slags forhold EU og Storbritannia
vil ha om bare 24 dager. Det er fortsatt en mulighet for at Storbritannia
kan tre ut av EU på en ordnet måte 29. mars, med den framforhandlede
avtalepakken som ramme for en overgangsperiode. Men det kan ikke
utelukkes at Storbritannia forlater EU uten utmeldingsavtale, og
at det dermed ikke blir noen overgangsperiode. Det kan heller ikke
utelukkes at det vil bli en utsettelse av uttredelsesdatoen.
På norsk side
tar vi utgangspunkt i 29. mars som frist. Vi forbereder oss både
på en britisk uttreden med en avtale og på en uttreden uten en avtale.
Vi skal videreføre forberedelsene langs begge disse sporene helt
til vi får en endelig avklaring. Hvis utmeldingsavtalen med EU blir
godkjent av det britiske parlamentet, er vår avtale med Storbritannia,
om borgernes rettigheter og andre utmeldingsspørsmål, allerede klar
og parafert, men kan ikke signeres formelt før Storbritannia er
ute av EU. Avtalen vår sikrer at EØS/EFTA-statene får vilkår mest
mulig likt det EUs medlemsstater får gjennom utmeldingsavtalen.
Utmeldingsavtalen
mellom EU og Storbritannia innebærer at EU-retten fortsatt skal
gjelde i og for Storbritannia i en overgangsperiode ut 2020. For
Norge er det viktig at bestemmelsene i EØS-avtalen og andre relevante
avtaler også vil fortsette å gjelde i vårt forhold til Storbritannia
i denne perioden. For å sikre dette fremmet regjeringa for Stortinget
1. mars et forslag til lovvedtak og stortingsvedtak om en tilsvarende
overgangsperiode for Norges avtaler med EU. Som tidligere varslet
i Stortingets europautvalg er det viktig med rask behandling av
denne proposisjonen for at loven skal kunne tre i kraft 29. mars.
Samtidig forbereder
vi oss også på et eventuelt «no deal»-utfall. Det kanskje aller
viktigste er en avtale som sikrer videreføring av borgernes rettigheter.
Denne er klar, og en proposisjon til Stortinget ble fremmet 8. februar.
Vi har allerede
på plass, eller er i sluttforhandlinger om, avtaler på områder som
luftfart, maritim- og veitransport og handel med varer. EU har på
sin side utarbeidet beredskap for å redusere ulempene ved et «no
deal»-utfall. Noe av dette vil få betydning for EØS-rettsakter.
Etter hvert som
brexit nærmer seg, øker også informasjonsbehovet blant både innbyggere
og bedrifter. Vi oppdaterer fortløpende regjeringas nettsider og
har nær kontakt med både næringslivet og arbeidslivets parter for
å møte dette behovet.
Brexit viser hvor
komplisert det er å bryte opp forbindelser som har utviklet seg
gjennom flere tiår. I dag er vi samtidig vitne til en handelsfred
som slår sprekker. Handelshindre settes opp, sentrale handelsforbindelser preges
av konfrontasjon, og det er økende mistillit til WTO. For norske
interesser, for norsk næringsliv og for stabilitet og samarbeid
er dette dypt bekymringsfullt. Vi må se nærmere på årsakene til
at reglene for global handel utfordres, og ikke bare bruke enkle
merkelapper som «proteksjonisme».
Den økonomiske
verdensordenen vi har nytt godt av, er fundert på tre pilarer:
troen
på forpliktende internasjonalt samarbeid
tro
på verdien av handel og åpne markeder
aksept
av ansvarsfordelingen landene imellom og tillit til at avtalepartene
vil etterleve sine forpliktelser
I møte med presset
mot den første pilaren, troen på internasjonalt forpliktende samarbeid,
er Norge en tydelig stemme for bevaring og ytterligere styrking.
Derfor er det veldig positivt at 76 av WTOs medlemmer, inkludert
USA og Kina, nå setter i gang forhandlinger om e-handel for å oppdatere
regelboka til en ny tid. Samtidig er det veldig bekymringsfullt
at WTO kan stå uten et fungerende tvisteløsningssystem ved årets
slutt hvis de ikke lykkes i å finne løsninger for å utnevne nye
medlemmer av WTOs ankeorgan.
Når det gjelder
den andre pilaren, verdien av åpne markeder, er det mitt inntrykk
at den består, men at støtten er forbeholden. Globaliseringen vil
møte motstand hvis folk opplever at gevinstene hovedsakelig tilfaller
noen få. Svaret må være å bygge samfunn med gode reguleringer og
sikkerhetsnett, ikke å bygge nye hindringer mot omverdenen.
Det avgjørende
for reformer innenfor handelspolitikken er likevel den tredje pilaren,
behovet for å finne en ny ansvarsfordeling som reflekterer dagens
økonomiske virkelighet. Vi må kreve mer av de store og framvoksende
økonomiene, som Kina, India og Brasil, som tidligere har kunnet
hevde behov for særbehandling på linje med mindre eller fattigere
utviklingsland. Vi må snakke mindre om hvilken kategori man tilhører,
og mer om hva hvert enkelt land kan bidra med.
Norge jobber sammen
med tolv andre WTO-medlemmer for å styrke og modernisere WTO. Norge
har fått et spesielt ansvar for å legge til rette for en konstruktiv dialog
om hvordan utviklingslands interesser kan sikres i de reformene
som må komme. Men vi bør også være åpne for plurilaterale avtaler
som er åpne for alle å slutte seg til, der det ikke er mulig å få
enighet om framgang for en multilateral tilnærming.
Vi trenger nye
kompromisser og nye balansepunkt for å bevare det regelbaserte multilaterale
handelssystemet. Da må også vi vise vilje til endring og reform.
Regjeringa vil parallelt fortsette arbeidet med å framforhandle
frihandelsavtaler som sikrer bedre markedsadgang og større forutsigbarhet
for næringslivet.
Det overordnete
målet for Norges russlandspolitikk er å opprettholde fred, stabilitet
og forutsigbarhet. Norge og Russland har lang tradisjon for samarbeid
på områder av felles interesse – innen miljøvern, fiskeriforvaltning,
atomsikkerhet, kyst- og grensevakt, søk og redning og ikke minst
folk-til-folk-samarbeid. Gjennom et nytt initiativ bygger vi også
opp et samarbeid om bekjempelse av marin forsøpling i Barentshavet.
I 2018 inngikk
vi en ny grenseavtale med Russland. En klar og utvetydig grense
er viktig, ikke minst for lokalbefolkningen som ferdes i grenseområdene.
Grensen ble faktisk 2 km lengre, og Norges grense til Russland er nå
198 km.
Høsten 2018 gjennomførte
vi møter på statsrådsnivå i tre av fire bilaterale kommisjoner,
og møtet i den fjerde – miljøvernkommisjonen – ble avholdt i februar. Til
sammen var det i høst elleve møter på politisk nivå, inkludert mellom
Solberg og Medvedev og mellom Lavrov og meg.
Norge overtar
formannskapet i Barentsrådet i oktober. Vi vil benytte formannskapsperioden
til å arbeide for en sterk og bærekraftig barentsregion. Jeg ser
også fram til å markere 75-årsjubileet for frigjøringen av Øst-Finnmark
samme måned. Jeg har invitert den russiske utenriksministeren til
markeringen av denne viktige begivenheten. Statsministeren og jeg
planlegger å delta på Arktis-konferansen i St. Petersburg i april.
Samarbeid med
Russland, basert på folkeretten, er en forutsetning for stabilitet
i våre nærområder. Derfor har vi det tette samarbeidet med Russland
i regionale, multilaterale organisasjoner som Arktisk råd og Barentssamarbeidet.
Det regionale
samarbeidet i nord er en sentral del av nordområdepolitikken, og
nordområdene er regjeringas viktigste strategiske ansvarsområde.
Når regjeringa høsten 2020 legger fram en ny stortingsmelding om nordområdene,
vil regionalt og grenseoverskridende samarbeid fortsatt være en
viktig komponent.
Samtidig er forholdet
mellom Russland og Vesten, Norge inkludert, i dag anstrengt. Russiske
myndigheter har de siste årene vist større risikovilje og selvsikkerhet overfor
våre allierte. Vi har sett flere tilfeller av uakseptabel atferd
og maktbruk der påvirkningsoperasjoner i ulike former legger press
på andre land. Norge har reagert på samme måte som allierte og europeiske
partnere, bl.a. gjennom restriktive tiltak.
Vi følger nøye
med på Russlands militære aktivitet i våre nærområder. Det vi ser,
er et Russland som har kommet langt i en omfattende militær modernisering
i nord. Dette øker russisk militær evne i våre nærområder betydelig.
Vi har også sett eksempler på at russiske fly har simulert angrep
mot mål i Norge, og at forstyrrelser av GPS-signaler har rammet
norsk sivil luftfart og beredskap. Dette er ikke akseptabelt, og
vi følger opp disse sakene med russiske myndigheter. Forutsigbarhet
og dialog er viktig, også når vi er uenige.
Vi følger nøye
med på menneskerettighetssituasjonen i Russland. Vi tar dette opp
med russiske myndigheter både bilateralt og multilateralt, f.eks.
gjennom å iverksette Moskva-mekanismen i OSSE på bakgrunn av meldinger
om grove menneskerettighetsbrudd i Tsjetsjenia. Det resulterte i
en rapport med konkrete anbefalinger til russiske myndigheter om
å etterforske hendelsene grundig og stille de skyldige til ansvar.
Norge vil fortsette
å uttrykke sin uro overfor russiske myndigheter, gjennom både bilaterale
og multilaterale kanaler, til de iverksetter de tiltakene som er
nødvendige for å følge opp menneskerettighetsforpliktelsene de har
i alle deler av Russland.
Menneskerettighetene
gjelder for alle, uansett hva man mener, hva man tror på, og hvem
man elsker. Utfordringen er altså ikke hva FNs medlemsland har blitt enige
om. Utfordringen ligger i gapet mellom liv og lære. Altfor ofte
samsvarer ikke forpliktelsene stater har påtatt seg, med hvordan
de behandler sine egne borgere.
At vi må jobbe
for å bevare etablerte rettigheter, er en ny og urovekkende utvikling.
Det gjelder f.eks. kvinners rettigheter og seksuelle og reproduktive
rettigheter. Rettigheter det tidligere har vært enighet om i FN,
forsøkes uthulet ved at språk endres eller tones ned, og ved at stadig
flere resolusjoner tas til votering. Den utfordrende situasjonen
for menneskerettighetene påvirker vårt handlingsrom og hvordan vi
jobber.
Norge er en tydelig
og konstruktiv forsvarer av menneskerettighetene. Vi sier klart
ifra overfor land som begår menneskerettighetsbrudd. De skal aldri
tvile på hva Norge mener. Vi jobber sammen med likesinnede når det
gir best resultat, og for å oppnå endring, og vi jobber alene når
det er mest hensiktsmessig. Men for å bli hørt må våre reaksjoner
være godt kalibrert. Både tilsiktede og – i økende grad – utilsiktede
konsekvenser må vurderes. Særlig de siste årene har det i noen land
vært kontraproduktivt eller direkte farlig for enkelte å bli assosiert med
vestlig støtte. Å eskalere en situasjon eller å sette menneskerettighetsforsvarere
i større fare er det siste vi ønsker.
Menneskerettighetsbrudd
utløser ofte, med rette, sterke reaksjoner og krav om synlige handlinger.
Brudd på diplomatiske forbindelser og hjemkalling av ambassadører
er noen eksempler. Men når vi er opptatt av gjennomslag og endring,
er dette i mange tilfeller feil virkemiddel. Uten dialog kommer
vi ikke langt, og uten diplomatiske kanaler kan vi ikke kommunisere
våre bekymringer. Jeg er opptatt av at vår politikk skal være tydelig,
effektiv, langsiktig og tilpasset situasjonene. Vi jobber tett med
dem som er mest utsatt, bl.a. menneskerettighetsgrupper og sivilsamfunn,
om den responsen vi gir. Vårt hovedanliggende er hva som gir resultater.
De siste 20 årene
har Norge ledet arbeidet med resolusjoner for å beskytte menneskerettighetsforsvarere. Årets
resolusjon i FN handler om beskyttelse av miljøforkjempere, og under
Menneskerettighetsrådets sesjon i forrige uke markerte jeg oppstarten
av resolusjonsforhandlingene.
Vi bruker landhøringene
i FNs menneskerettighetsråd aktivt og har de seneste månedene gitt
utvetydige anbefalinger om forbedring av menneskerettighetssituasjonen
i bl.a. Kina, Saudi-Arabia, Vietnam, Afghanistan og Eritrea.
Norge var i 2018
største giver til FNs høykommissær for menneskerettigheter, og vi
inngikk en flerårig avtale som gir forutsigbarhet og handlingsrom.
Norge har også økt innsatsen for religiøse minoriteter, inkludert
arbeidet mot antisemittisme.
I år er det 70
år siden Europarådet ble etablert, og det er viktig å bevare 830
millioner europeeres adgang til Den europeiske menneskerettsdomstolen.
Situasjonen i Europarådet er krevende, og det er også avgjørende å
bevare dens legitimitet i alle 47 medlemsland.
Norge er en havnasjon.
Det som historisk sett har bundet Norge sammen – fra sør til nord
– er vår kyststripe. FNs havrettskonvensjon er havets «grunnlov»
og det overordnede folkerettslige rammeverket for all aktivitet til
havs. Uten havretten er det ikke sikkert at Norge ville hatt rettighetene
til oljen, gassen eller fisken, som har vært så avgjørende for vår
økonomiske utvikling. Mer enn to tredjedeler av våre eksportinntekter
kommer fra kyst- og havbaserte aktiviteter.
Gjennom regjeringas
havsatsing har Norge tatt en ledende rolle internasjonalt. Vi er
opptatt av balansen mellom vekst og vern og av havets rolle for
å nå bærekraftsmålene. Statsministeren tok initiativ til og leder
et høynivåpanel – med stats- og regjeringsledere – for alle verdenshav.
Sommeren 2020 legger panelet fram sin rapport med anbefalinger for
en bærekraftig havøkonomi. Regjeringa har også etablert et bistandsprogram
for innsats mot marin forsøpling og har tatt initiativ til at Verdensbanken
har etablert et fond der en rekke land bidrar.
Havspørsmål blir
også stadig viktigere i vårt økende samarbeid med regionale organisasjoner,
som AU i Afrika, CARICOM i Karibia, og ASEAN i Sørøst-Asia. Norge er
vert for den neste Our Ocean-konferansen. I oktober kommer utenriksministre,
internasjonale organisasjoner, næringsliv, forskere og sivilsamfunnsrepresentanter
fra hele verden til Oslo for vise handling for sunne og rike hav.
Klima- og miljøspørsmål
krever samarbeid på tvers av grenser og fagområder. Å redusere den
globale oppvarmingen til 1,5 grader vil innebære en svært omfattende
global omstilling av energisystemer, industri, byutvikling og jord-
og skogbruk. Skal vi få til dette, må alle verdens land øke sine
ambisjoner i klimapolitikken. Innmelding av nye nasjonalt fastsatte
bidrag til Parisavtalen i 2020 blir en kritisk milepæl. Norge har
under Parisavtalen meldt inn at vi skal redusere våre klimagassutslipp
med minst 40 pst. i 2030, sammenlignet med 1990-nivået. Regjeringa
vil jobbe for at EUs samlede ambisjonsnivå øker til 55 pst. i 2030,
og vil melde inn et forsterket norsk klimamål til FN i 2020, i tråd
med EUs ambisjoner.
På klimakonferansen
i Katowice fikk vi et felles regelverk for oppfølging av Parisavtalen.
Det er avgjørende for å bygge tillit og få resultater.
De multilaterale
utviklingsbankene spiller en avgjørende rolle i å mobilisere privat
kapital mot klimaendringer. Parisavtalen, det øvrige FN-systemet
og de multilaterale utviklingsbankene utgjør tre hovedpilarer i
den internasjonale innsatsen mot klimaendringer.
Kina har vært
en del av norsk utenrikspolitikk siden Qing-keiserens utsending
i 1906 var en av de første utenlandske besøkende til det selvstendige
Norge. Vår politikk overfor Kina er engasjement og samarbeid. Ferdigstillelse
av en bilateral handelsavtale vil være gunstig for begge land. Kina
er en viktig partner for å finne løsninger på mange av dagens globale
utfordringer. Ikke noe annet land var viktigere for å nå tusenårsmålene,
og for å gjennomføre det grønne skiftet framover blir Kinas innsats
avgjørende.
Samtidig ser vi
at forskjellene mellom Norge og Kina er store. Våre interesser overlapper
ikke alltid. På enkelte områder må vi møte Kina med aktsomhet og noen
ganger med kritikk.
Utviklingen i
menneskerettighetssituasjonen i Kina har vakt bekymring på flere
områder. Ulike utgangspunkt og samfunnssystemer må ikke stå i veien
for tydelig kommunikasjon om utviklingstrekk vi ikke ser som positive.
Dette er også en forutsetning for vår bilaterale dialog med Kina.
Som alltid er vi tjent med å føre en forutsigbar og tydelig politikk.
Kinas innflytelse
har vokst de siste tiårene, i den grad at de vil være definerende
for utsiktene til både regional og global stabilitet. Det vil ha
implikasjoner også for Norge. Vi må møte denne utfordringen som
vi møter alle skifter i det utenrikspolitiske landskapet – ved å
ivareta våre interesser og muligheter, basert på egne vurderinger,
sikkerhetspolitiske og økonomiske prioriteringer og våre grunnleggende
demokratiske verdier. Enda tettere nordisk fellesskap og europeisk
samarbeid er en del av svaret på denne utfordringen.
Regjeringa har
økt det humanitære budsjettet med nær 65 pst. siden 2013. Jemen
har den verste humanitære krisen i vår tid. Den humanitære krisen
skyldes i første rekke krigen, og bare en politisk løsning kan skape varig
stabilitet. Jemen er et av landene som mottar mest humanitær bistand
fra Norge.
I fjor lanserte
vi en ny humanitær strategi, og i år prioriterer vi særlig ett av
strategiens tre hovedområder: beskyttelse av sivile.
For det første
vil vi styrke beskyttelsen mot seksuell og kjønnsbasert vold i humanitære
kriser. Fjorårets nobelprisvinnere viste hvordan enkeltmenneskers
skjebner påvirker og river opp hele samfunn, og hvordan sårene etter
seksualisert vold hindrer fred og forsoning. I mai arrangerer vi
en internasjonal konferanse – sammen med FN, ICRC og andre humanitære
partnere – i Oslo om seksuell og kjønnsbasert vold. Målet er å fremme
økt politisk vilje, større humanitære bidrag og bedre operasjonell
respons.
For det andre
vil vi styrke beskyttelsen av sivile mot landminer under og etter
konflikt. Norge har i år påtatt seg presidentskapet i Minekonvensjonen.
I november samler vi alle statspartene til en tilsynskonferanse,
som finner sted hvert femte år. Det gjenstår mye før vi nærmer oss
målet om en minefri verden. Etter mange år med positiv utvikling
har vi de siste årene igjen sett økt bruk av miner, særlig av ikke-statlige
aktører som ISIL. I fjor bidro vi med over 325 mill. kr til kartlegging
og rydding av landminer i 18 land, og støtten videreføres i år. Vi
er blant verdens fem største givere til mineinnsats.
De siste årene
har vært blant de dødeligste etter den kalde krigen. Syria, Afghanistan,
Irak og Jemen står nå for 80 pst. av alle dødsfall i konflikt. Dagens
konflikter er preget av et uoversiktlig bilde: militser, terrorgrupper, porøse
grenser og svake statsstrukturer. Globale og regionale aktører utkjemper
slag gjennom stedfortredende aktører i interne konflikter, som f.eks.
i Jemen, Syria og Ukraina. Maktbruk er av og til nødvendig, men
skal være siste utvei og ha forankring i folkeretten. Samtidig er
det politiske løsninger som gir langvarig stabilitet og fred.
Norsk fredsengasjement
er etterspurt. Der større lands motiver ofte trekkes i tvil, oppfattes
Norge ofte som en upartisk aktør. Vårt engasjement er også en viktig
utenrikspolitisk kapital, som gir oss innflytelse og skaper større
interesse for Norge. Vi må bruke dette handlingsrommet med omhu.
Det krever vilje å stå i krevende situasjoner over lang tid, og
det krever tidlig engasjement. Viktigst er viljen til å ta politisk
risiko. Risikoen for at en prosess mislykkes, er ofte høy.
I Colombia er
gjennomføringen av fredsavtalen krevende og vekker sterke motkrefter.
Like fullt har FARC lagt ned våpnene og blitt et politisk parti.
Antall drepte som følge av konflikten er betydelig redusert. Det
er nettopp fordi gevinstene er så store dersom vi lykkes, at vi
også må tåle å feile – for det første fordi fred er en forutsetning
for utvikling, for det andre fordi løsning av konflikter langt unna
også har betydning for vår egen sikkerhet, for det tredje fordi
konfliktløsning ofte bidrar til å dempe humanitære kriser.
Vi bistår partene
i Afghanistan, i Sør-Sudan og i Israel–Palestina-konflikten. I Somalia
bidrar vi til stabilisering gjennom nye forsoningstiltak. Vi opprettholder også
vårt sterke engasjement for å sikre gjennomføring av fredsavtalen
i Colombia, og vi viderefører vårt ansvar som tilrettelegger i forhandlingene
på Filippinene.
Prinsippet om
at Norge kan snakke med alle, er en forutsetning for vårt fredsengasjement.
Vi tilrettelegger kun når begge parter ønsker at vi skal ha en rolle.
Vi forankrer våre initiativer i FN og i utvalgte hovedsteder. Ingen
konflikt kan løses i et vakuum. Når aktørbildene er komplekse og
sikkerhetsinteresser står på spill, stiller det krav til bred dialog
med både regionale og internasjonale aktører. Gjennom mer enn 25
år med internasjonalt fredsengasjement har vi høstet mange erfaringer som
vi deler med andre tilretteleggere og eksperter.
Diskresjon er
viktig. Dette engasjementet blir ikke gjennomført i flomlys. Det
gir selvfølgelig mindre umiddelbar gevinst utad, men desto større
sjanse for at bestrebelsene faktisk lykkes.
Samarbeidet med
frivillige organisasjoner, tankesmier og forskere står sentralt.
Norge opptrer
upartisk, men aldri verdinøytralt. I forhandlinger fremmer vi internasjonal
rett og menneskerettigheter. Vi løfter fram betydningen av å sikre
ofrenes rettigheter etter konflikt – også der det møter motstand
hos partene.
Kvinners rettigheter,
behov og prioriteringer er en integrert del av vår freds- og forsoningspolitikk.
Det er når vi trekker på hele befolkningens ressurser og innsikter,
konsulterer bredt og forankrer innsatsen hos dem som skal leve i
de samfunnene som gjenoppbygges, at vi kan lykkes med å skape en
fred som varer. Vår nye handlingsplan for kvinner, fred og sikkerhet
– som ble presentert av fem statsråder i januar – viderefører Norges
lederskap.
Norge har tatt
initiativ til et nordisk nettverk av kvinnelige fredsmeglere, og
i mars i fjor lanserte vi en global allianse av kvinnemeglernettverk
her i Oslo. I fredsprosesser mellom 1991 og 2017 var bare 2 pst.
av alle fredsmeglere kvinner. Med vårt initiativ ønsker vi å bidra
til en endring.
At skiftende regjeringer
har valgt å opprettholde fredsengasjementet, er en stor styrke for
vår innsats. At konkrete fredsinnsatser videreføres gjennom regjeringsskifter,
gjør at Norge oppfattes som en pålitelig og forutsigbar partner.
Den siste tida
er det tatt noen positive skritt for å avslutte den 18 år lange
krigen i Afghanistan. USA har innledet samtaler med Taliban. Partene
diskuterer garantier for at landet i framtida ikke på ny skal bli
et arnested for internasjonal terrorisme, og de diskuterer uttrekk
av internasjonale styrker. Men mye gjenstår før Afghanistan har
en endelig fredsavtale. Det er behov for en omfattende våpenhvile.
En videre prosess må dessuten omfatte den afghanske regjeringa,
som Taliban hittil har nektet å forhandle med. Alle grupper, inkludert
kvinner og religiøse minoriteter, må involveres, og deres rettigheter
må ivaretas. Landene i regionen må også gi sin støtte. Det vil være
behov for fortsatt økonomisk støtte til Afghanistan etter en eventuell
fredsavtale.
ISIL utgjør fortsatt
en trussel i Midtøsten, Europa og globalt. Til tross for at ISIL
har mistet så å si all territoriell kontroll i Syria og Irak, eksisterer
de fortsatt som en terrorbevegelse med betydelige ressurser og ideologisk
påvirkningskraft. De underliggende årsakene til gruppens framvekst
er fortsatt til stede.
I Irak er det
viktig at myndighetene sikrer de frigjorte områdene og leverer grunnleggende
tjenester til befolkningen. Norge bidrar med både humanitær hjelp
og stabiliseringsinnsats. Norge har et militært bidrag til anti-ISIL-koalisjonen,
som trener og rådgir irakiske styrker, i tillegg til at vi har varslet
et bidrag til NATOs treningsoperasjon, som er i ferd med å etableres.
I Syria er den
snart åtte år lange konflikten mest sannsynlig på vei mot en sluttfase.
Voldsnivået er betydelig redusert. Like fullt er vi dypt bekymret
for at mulige offensiver i Nord-Syria skal få negative humanitære konsekvenser.
Innen utgangen av året vil vi ha innfridd vår lovnad om 10 mrd. kr
til Syria og nabolandene for 2016–2019. I tida framover vil vi fortsette
å være en betydelig giver. Utdanning og beskyttelse av sivile står
sentralt i vår innsats.
Retur av fremmedkrigere
og deres barn er et krevende spørsmål. Situasjonen for de norske
barna er bekymringsfull. Men dette er en sak som dessverre ikke
har enkle løsninger. Vi følger situasjonen tett, og vi vurderer fortløpende
tiltak, herunder hvilke tiltak som gjennomføres i andre europeiske
land. Slik situasjonen er nå, er det ikke aktuelt å hente ut fremmedkrigere.
Norske borgere i utlandet som ønsker konsulær bistand, må selv kontakte
utenrikstjenesten. Alle norske borgere har rett til å reise inn
i Norge. Det gjelder også fremmedkrigere og deres barn, men fremmedkrigere
vil bli straffeforfulgt i Norge.
Det norske formannskapet
i Giverlandsgruppen for Palestina, AHLC, er et vesentlig bidrag
i vårt langvarige engasjement for å bidra til fred mellom israelere
og palestinere. Målet med AHLC er å bidra til et institusjonelt og
økonomisk grunnlag for en framtidig palestinsk statsdannelse. Denne
innsatsen er viktig i en periode der det ikke finnes noen reell
fredsprosess, men den kan aldri erstatte behovet for en politisk
løsning. Vi har fått forsikringer om at norske midler ikke brukes
til palestinsk fangelønn. Likevel jobber vi sammen med andre land
for at de palestinske selvstyremyndighetene skal endre dagens ordning.
Utviklingen på
Vest-Balkan er bekymringsfull. Landene står overfor store utfordringer.
Reformtakten er lav, rettsstaten er svak, og korrupsjonen er omfattende. Den
økonomiske veksten går sakte, ungdomsledigheten er høy, og de sosiale
problemene er store. Sammen med gamle motsetninger og uløste spørsmål
etter tidligere konflikter gir dette grobunn for nye spenninger.
Også forholdet mellom Russland og Vesten setter tydelige spor på
Vest-Balkan.
Samtidig er det
også noen positive utviklingstrekk. Navneavtalen mellom Hellas og
Nord-Makedonia gjør at Nord-Makedonia nå står på terskelen til medlemskap i
NATO. Statsministrene Tsipras og Zaev har vist at lederskap nytter.
Sammen med landene i området og i nært samspill med EU og medlemslandene
tar vi vår del av ansvaret. Derfor har vi doblet den økonomiske
støtten til Vest-Balkan.
Situasjonen i
Venezuela er svært bekymringsfull. Partene står langt fra hverandre,
og det er fare for at konflikten kan eskalere ytterligere, noe som
vil få store konsekvenser for sivilbefolkningen, som allerede er
utsatt for store lidelser. Det er derfor avgjørende at partene finner
en fredelig løsning på konflikten. Norge har hele tida støttet Juan
Guaidó som den legitime presidenten for nasjonalforsamlingen.
Presidentvalget
i 2018 var ikke i tråd med internasjonale standarder. Norge støtter
befolkningens legitime krav om demokratiske rettigheter og frie
valg. Samtidig forventer vi at Venezuelas regjering imøtekommer befolkningens
krav og respekterer nasjonalforsamlingens mandat og rolle i henhold
til landets grunnlov. Vi har kontakt med begge partene i Venezuela
og kan bidra hvis partene ønsker det. Vi har fordømt maktbruken
fra venezuelanske regulære og irregulære styrker mot personer som
prøver å bringe nødhjelp inn i landet. All bruk av vold og trusler
mot fredelige demonstranter må stanses umiddelbart. Humanitære aktører
må sikres full tilgang og få operere fritt, i tråd med internasjonale
humanitære prinsipper. Norge har økt den humanitære bistanden til
Venezuela og regionen og bidro i fjor med over 50 mill. kr.
Spørsmålet jeg
åpnet redegjørelsen med – hva er norsk utenrikspolitikk? – kan selvfølgelig
besvares på ulike måter: ved å vise til våre interesser, våre verdier
og vår historie eller, gjennom en redegjørelse på nesten en time,
vise til at vi fortsetter arbeidet, som har pågått over flere tiår,
for en bedre organisert verden.
Samtidig som jeg
har stått her på Stortingets talerstol, utøves norsk utenrikspolitikk
i praksis. I Genève forhandler vår delegasjon om en internasjonal
avtale for å redusere fiskerisubsidier. I Yangon er det tomt på ambassadesekretærens
kontor fordi han ledsager en delegasjon som undersøker forholdene
for internt fordrevne i delstaten Kachin. Og i London diskuterer
norske forhandlere de siste detaljene om vilkårene for varehandel
i tilfelle en «no deal»-brexit.
Dette, og tusenvis
av andre små og store enkelthendelser, er norsk utenrikspolitikk.
Og det er gjennom denne summen av enkelthendelser Norge viser hva
vi mener, hva vi vil, og hvilken vei vi mener verden bør gå.