Stortinget - Møte tirsdag den 5. mars 2019

Dato: 05.03.2019
President: Tone Wilhelmsen Trøen

Søk

Innhold

Sak nr. 10 [17:44:10]

Interpellasjon fra representanten Sveinung Stensland til eldre- og folkehelseministeren: «De som ikke vaksinerer sine barn, bidrar til at sykdomsfremkallende bakterier og virus lever videre i vår befolkning. Å boikotte vaksineprogrammet er ikke bare et valg man tar på vegne av seg selv og sine barn, det rammer alle innbyggere, ikke minst de som av medisinske årsaker ikke kan vaksineres. I Norge burde ikke foreldrenes usikkerhet og frykt for vaksiner trumfe barns rett til helsehjelp. UNICEF mener at det å hindre barn i å bli vaksinert er et brudd på barns rettigheter. I en melding fra WHO kan vi lese at de har sett en negativ trend der stadig flere dropper vaksine på såkalt filosofisk grunnlag. I lys av den alarmerende utviklingen har organisasjonen plassert vaksinemotstand på listen over det de mener utgjør de ti største truslene mot den globale helsen i 2019. Hva vil statsråden gjøre for å øke vaksinasjonsgraden og hindre at vaksinemotstandere blir en større trussel mot folkehelsen»?

Talere

Sveinung Stensland (H) []: Den 14. mai 1796 er en merkedag innen medisinens og menneskenes historie. Den dagen satte den engelske landsbylegen Edward Jenner sin første vaksine på en åtte år gammel gutt. Jenners vaksine mot kopper er kalt legekunstens første store seier. Jenner valgte ordet «vaksine», siden det infiserte materialet kom fra en ku og ku på latin heter «vacca». Vaksinen var med det oppfunnet. Den fryktelige sykdommen kopper er nå utryddet globalt.

En rekke vaksiner er nå vårt felles forsvar mot de største morderne blant oss, nemlig sykdomsfremkallende mikrober. Forrige århundre ga oss antibiotika, og i noen tiår levde en i den villfarelsen at infeksjonssykdommer ikke er dødelige.

Antibiotikaresistens anses å være medisinens klimakrise. Vi risikerer snart å stå uten virksomme midler mot en rekke mikrober. Det vil bety slutten på moderne kirurgi, kreftterapi og transplantasjoner – samtidig som vanlige infeksjonssykdommer igjen kan bli dødelige.

Vaksiner er et av fremtidshåpene. Norge er langt fremme i vaksinearbeidet, og vi har en høy andel vaksinerte. Uten vaksiner hadde infeksjoner fortsatt vært den viktigste dødsårsaken i Norge. Vaksiner er grunnlaget for at vi i dag lever mye lenger, og i dag er det mange sykdommer som ikke finnes i Norge på grunn av vaksiner.

De som velger ikke å vaksinere ungene sine, hjelper sykdomsfremkallende bakterier og virus til å leve videre i vår befolkning. Vaksiner bidrar til å holde mikrobene nede og ute. En kan bli nedtrykt av å lese om foreldre som bevisst unnlater å vaksinere ungene sine. Barnesykdommer er noe en må gjennom, hevder vaksinemotstanderne, mens de i realiteten er med på å undergrave vaksinene, som er et av medisinens største fremskritt. Å boikotte vaksineprogrammet er ikke bare et valg en tar på vegne av seg selv og sine barn, det rammer alle innbyggerne, ikke minst nyfødte, og det rammer dem som av medisinske årsaker ikke kan bli vaksinert. Når mesteparten av befolkningen er vaksinert, kan ikke sykdommer spre seg. Det er et forsvar mot flere infeksjoner. Problemene som vi ser bl.a. i USA, oppstår når for få vaksineres.

Å hindre spredning av infeksjoner og å holde smittepresset nede vil også redusere antibiotikabruken og dermed forhindre utvikling av antibiotikaresistens. Et globalt eksempel: Hver dag dør rundt 400 barn av meslinger. Det er gjerne ikke meslingene i seg selv, men sekundærinfeksjoner som diaré, lungebetennelse og hjernehinnebetennelse som dreper. Det må derfor være en prioritert oppgave å arbeide for høy vaksinedekning i befolkningen, både nasjonalt og internasjonalt.

Et argument som gjerne fremføres av vaksinemotstanderne, er at vaksinering kan gi uønskede bivirkninger. Men risikoen ved vaksiner står overhodet ikke i forhold til sykdommene de beskytter mot. Kan noen tenke seg å leve i et samfunn der polio, kikhoste, meslinger, tuberkulose og andre sykdommer brer om seg? Jeg vil hevde at den bevegelsen som slåss mot vaksiner, slåss for mer smittsom og dødelig sykdom, mer lidelse i befolkningen, større press på helsetjenesten og mer bruk av antibiotika.

Vaksinasjonsprogrammet er en så sentral del av vår forebyggende helsetjeneste at vaksinering ideelt sett burde være en forutsetning for tilgang. Vaksiner kunne vært inngangsbilletten til den offentlige helsetjenesten. Imidlertid ville det være umoralsk ikke å behandle barn fordi deres foreldre tar dårlige valg. Det er derfor ingen god løsning på det problemet vaksinemotstanderne skaper. Men det er et paradoks at mens omsorgssvikt kan medføre at foreldre fratas foreldreretten, er det helt greit å utsette barn for den risikoen det er ikke å bli vaksinert. Det er absurd at enkelte norske foreldre driver kampanjer mot vaksinering, mens Norge bidrar økonomisk til at flere fattige i utviklingsland skal få de samme vaksinene. Å sikre høy oppslutning om vaksinasjonsprogrammet handler om tillit, fellesskapsfølelse, solidaritet med verden rundt oss. Tvang er således et dårlig virkemiddel. Men vi vinner dersom det store flertall som ser betydningen av vaksiner, er tydelig overfor dem som motarbeider vaksinene. Her har vi alle et ansvar.

De som ikke vaksinerer ungene sine, hjelper sykdomsfremkallende bakterier og virus. Å boikotte vaksineprogrammet er ikke bare et valg en tar på vegne av seg selv og sine barn, det rammer alle innbyggere. I Norge burde ikke foreldrenes usikkerhet og frykt for vaksiner trumfe barns rett til helsehjelp.

UNICEF mener at det å hindre barn i å bli vaksinert er et brudd på barns rettigheter. I en melding fra WHO kan vi lese at de har sett en negativ trend, at stadig flere dropper vaksiner på såkalt filosofisk grunnlag. I lys av den alarmerende utviklingen har organisasjonen plassert vaksinemotstand på listen over det de mener utgjør de ti største truslene mot den globale helsen i 2019.

Vaksinasjon er det medisinske sakrament som tilsvarer dåpen, sa Samuel Butler. Argumenter fra vaksinemotstandere må slås hardt ned på. Alternativet er at vi alle må betale prisen, med økt dødelighet og fremvekst av sykdommer som nå er nær utryddet i Norge.

Da gjentar jeg mitt spørsmål til folkehelseministeren: Hva vil hun gjøre for å øke vaksinasjonsgraden og hindre at vaksinemotstandere blir en større trussel mot folkehelsen?

Statsråd Åse Michaelsen []: Vaksiner er blant de viktigste tiltakene for en god folkehelse, og jeg vil takke representanten Stensland for å sette temaet på dagsordenen i Stortinget.

I Granavolden-plattformen legger regjeringen vekt på at vi skal videreføre arbeidet for en god oppslutning om barnevaksinasjonsprogrammet. Vi vil også vurdere nye tiltak for å sikre dette.

Vaksiner er en svært effektiv form for sykdomsforebygging. Meslinger, røde hunder, difteri og polio er nesten blitt utryddet i Norge etter at barnevaksinasjonsprogrammet ble etablert. Det er et paradoks, men denne suksessen er trolig en av årsakene til vaksineskepsisen som finnes i samfunnet – for når sykdommene blir borte, forsvinner også kunnskapen om dem, og vi risikerer å glemme hvor alvorlige disse sykdommene kan være. Jeg deler derfor representanten Stenslands bekymring over global vaksineskepsis og framveksten av smittsomme sykdommer som denne skepsisen medfører.

I fjor ble over 82 000 europeere smittet med meslinger, ifølge Europakontoret til Verdens helseorganisasjon. Det er 3 ganger så mange som året før og hele 15 ganger så mange som i 2016. Dette er alvorlige tall, for meslinger er ingen ufarlig sykdom. I fjor tok sykdommen livet av 72 mennesker i Europa. Dette er helt unødvendige dødsfall fordi vi effektivt kan forebygge meslinger med vaksine.

Vaksiner beskytter ikke bare dem som vaksineres, men også de svært få av oss som av ulike grunner ikke kan ta vaksiner. Dette gjelder enkelte pasienter med svært nedsatt immunforsvar og også de aller minste barna våre. Når færre blir vaksinert, er det særlig de mest sårbare blant oss som blir utsatt. Verdens helseorganisasjon nevner nå vaksineskepsis som en av de ti største truslene mot global helse. På verdensbasis kan vaksinasjon forebygge mellom to millioner og tre millioner dødsfall hvert år, og ytterligere halvannen million dødsfall kunne vært forhindret hvert år dersom vaksinasjonsdekningen hadde vært enda høyere. Dette tar regjeringen på alvor.

I Norge er situasjonen bedre enn i store deler av Europa og i verden for øvrig. En viktig grunn er at vi har god dekning i barnevaksinasjonsprogrammet, og vaksinasjonsdekningen har vært god over flere år. Faktisk har oppslutningen økt de siste årene, ifølge det nasjonale vaksinasjonsregisteret, SYSVAK. Jeg vil påpeke fire punkter som forklarer dette, og som vi skal videreføre for å sikre fortsatt god vaksinasjonsdekning. De fire punktene er kunnskap, tillit, organisering og informasjon.

La meg ta det første punktet. Vi må arbeide for at vaksineinformasjon og vaksinekommunikasjon er kunnskapsbasert. Derfor har vi gitt Folkehelseinstituttet i oppdrag å kartlegge holdninger til vaksinasjon i de ulike målgruppene. Instituttet skal også analysere risiko og sårbarhet ved en svekket oppslutning om vaksinasjonsanbefalingene vi har i dag, og i årene som kommer. En slik kartlegging er relevant for all vaksinasjonsvirksomhet og for vaksinasjonsprogrammer som gjelder ulike målgrupper. Kunnskap om hvor målgruppene henter informasjon, og hva som styrer beslutningene deres, kan danne grunnlag for å foreslå og planlegge nødvendige tiltak. En tverrfaglig tilnærming som involverer målgruppene, vil være viktig i dette arbeidet. Et mer målrettet informasjons- og kommunikasjonsarbeid kan være ett av tiltakene. Styrket oppfølging av vaksinasjonsdekningen og fortløpende arbeid med å følge med på holdninger i målgruppene kan være andre tiltak. Vi vil også legge til rette for å evaluere effekten av de tiltakene som vi nå vil iverksette.

For det andre mener jeg at tillit er en svært viktig årsak til at vi har en så høy dekningsgrad i barnevaksinasjonsprogrammet her i landet. Befolkningen har stor tillit til vaksiner og til myndighetenes anbefalinger, og de har stor tillit til at helsesykepleiere og annet helsepersonell sørger for at befolkningen får de vaksinene de trenger. Jeg ønsker å understreke at Folkehelseinstituttet, helsestasjons- og skolehelsetjenesten og også helsepersonell i andre deler av tjenesten gjør en formidabel jobb for å sikre fortsatt høy vaksinasjonsdekning og for at folk har tillit til nødvendigheten av å vaksinere seg.

Så til det tredje punktet – god organisering av vaksinasjonstilbudet. Alle barn har rett til å få vaksinene i barnevaksinasjonsprogrammet, og alle som tidligere er uvaksinert, kan takke ja til tilbudet fram til fylte 20 år. I tillegg har foreldrene plikt til å medvirke til helsekontroll for barn, og da er vi ved kjernen av interpellantens spørsmål. Helsestasjonene har rutiner for å informere foreldre som ikke ønsker vaksinasjon, og for oppfølging av barn og foreldre som ikke møter til timer eller stadig forskyver timeavtalen sin. Gjennom vaksinasjonsregisteret SYSVAK får kommuner og bydeler to ganger i året en liste over barn og unge i alderen 2, 8 og 15 år som ikke er vaksinert i henhold til anbefalte programmer. Med disse tallene som grunnlag kan helsetjenesten kalle inn og følge opp de barna som mangler vaksiner innenfor dagens regelverk og praksis.

Det fjerde og siste punktet som skal videreføres, handler om informasjon. Folkehelseinstituttet og helsestasjonene arbeider systematisk med å informere befolkningen om nytten av vaksinasjon og også med å motivere foreldre til å delta i barnevaksinasjonsprogrammet. Kunnskapsbasert informasjon er tilgjengelig på flere språk både på helsestasjoner, i skolehelsetjenesten og på Folkehelseinstituttets nettsider.

Vaksinasjon er – og skal fortsatt være – et gode for den enkelte og for folkehelsen. Vi har kommet svært langt med frivillig vaksinering, og vi har god oversikt over og et godt system rundt barnevaksinasjonsprogrammet. Jeg er trygg på at obligatoriske tiltak ikke er nødvendig, slik situasjonen er i dag. Representanten Stensland har også vært tydelig på at han ikke støtter obligatorisk vaksinering i barnevaksinasjonsprogrammet. Men jeg, i likhet med representanten Stensland, følger denne utviklingen nøye – det tenker jeg at vi også er forpliktet til – og vurderer jevnlig om nye tiltak må igangsettes.

Det er gjort undersøkelser som sammenligner vaksinasjonsdekningen i europeiske land som har frivillig vaksinasjon, med land som har obligatorisk vaksinasjon. Undersøkelsen viser at det ikke er holdepunkter for å si at obligatorisk vaksinasjon gir bedre vaksinasjonsdekning. Ved obligatorisk vaksinasjon vil de som ikke ønsker vaksiner, kunne finne utveier for å slippe. Et eksempel er California, hvor de fjernet muligheten for unntak fra vaksinasjon på personlig grunnlag. I ettertid har California opplevd en økning i antall unntak fra vaksinasjon på medisinsk grunnlag.

Selv om situasjonen i Norge er bedre enn i mange andre land, viser dette at vi kan lære mye av andre lands erfaringer. Blant annet har EU tatt initiativ til å styrke det europeiske samarbeidet om vaksiner og vaksinasjon. En europeisk Joint Action om vaksinasjon skal bl.a. analysere dagens situasjon og se nærmere på mulige tiltak mot vaksineskepsis i Europa. Dette vil vi gjøre i fellesskap og på bred front med de europeiske landene. Norge har en helt sentral rolle i dette arbeidet, og vi leder flere av de arbeidspakkene som det er vedtatt å jobbe med.

Jeg mener at vi fortsatt skal basere vaksinasjonspolitikken vår på kunnskap, tillit, god organisering og tilpasset og målrettet informasjon. Obligatoriske tiltak er ikke veien å gå, slik situasjonen er nå, men vi må sikre oss mer kunnskap om årsakene til vaksineskepsis og om hvordan vi kan møte denne skepsisen. Dette arbeidet er godt i gang, og jeg kan forsikre interpellanten om at vi vil ha kontinuerlig oppmerksomhet på arbeidet med å opprettholde en høy vaksinasjonsgrad og å forebygge vaksinemotstand.

Sveinung Stensland (H) []: Takk til statsråden for et grundig svar. Jeg er helt enig i at obligatorisk vaksine ikke er veien å gå, med ett unntak, og det gjelder helsepersonell. Helsepersonell er viktige premissleverandører i disse debattene, og når de som jobber i helsetjenesten, ikke aksepterer vaksinasjonsprogrammet, hvorfor skal da norske pasienter akseptere det? Der mener jeg at regjeringen kan være litt tøffere, og der er det også et flertall i Stortinget. Iallfall sist jeg sjekket, var flertallet av partiene enige med meg i at det er grunnlag for å kunne stille krav om vaksinasjon, altså barnevaksinasjonsprogrammet, for ansatte i helsetjenesten. En trenger også hjemmel for dem som er ledere i helsetjenesten, slik at de kan få rede på status blant sine ansatte. Jeg hadde ikke akseptert det hvis en sykepleier som var smittet med meslinger, skulle pleie mitt syke barn – det tror jeg ingen hadde gjort. Der må vi være helt sikre i den offentlige helsetjenesten, så der er det en viss uenighet mellom undertegnede og statsråden.

Når det gjelder de andre tiltakene hun peker på, er jeg helt enig, men jeg ønsker meg et par ting på veien, som sagt obligatorisk vaksinasjon av helsepersonell og hjemmel for å få rede på status. I tillegg har vi i statsbudsjettet åpnet for at en kan rekvirere influensavaksine direkte i apotek, at en slipper å gå veien om et legekontor for å få fatt på den. Det er også flertallsmerknader i forbindelse med statsbudsjettet som jeg håper kan bli fulgt opp.

Det står nå om vaksinasjonsprogram for voksne i regjeringsplattformen. Det er viktig. Mange tror de er beskyttet av det de fikk da de gikk på skolen, men det er ikke alltid sånn. Det er et arbeid som jeg ser med glede på skal komme i gang.

Jeg er også glad for at vi fikk på plass HPV-vaksinasjonen av gutter. Jeg vet at det har kostet mye penger, og det blir en del av den store prioriteringen, men jeg kunne ønske meg, hvis jeg var helt fri, å få opphentingsprogram for HPV-vaksine for gutter, slik som vi gjorde for jentene for noen år siden.

Tillit er essensielt for at vaksinasjonsprogrammet skal bestå. Tillit er essensielt for at folk vil gå til helsestasjon, lege – hvor enn de måtte gå – og bli stukket i armen for ikke å bli syke. Brytes den tilliten, er det ingen grunn til at det skal gå. Mange av dem som er imot vaksinasjon, er med på en konspiratorisk tankegang, at dette er den store stat som gjør et overgrep mot befolkningen. Da er det klart at tvangsmidler ikke er veien å gå – det vil jo bare bidra til å forsterke denne konspirasjonstanken.

Derfor er jeg veldig glad for grunnholdningen fra statsråden, nemlig at det er tillitsbasert og kunnskapsbasert politikk som skal gjelde. Vi trenger ikke gå lenger enn til Italia, der det var politiske partier som brukte vaksinasjonssaken, og som pekte på vaksiner som et statlig overgrep mot den enkelte. Dit må vi ikke komme i Norge.

Statsråd Åse Michaelsen []: Jeg tenkte jeg skulle komme med en liten oppsummering knyttet til det som representanten tok opp. Nå ble det brakt inn en del nye momenter som ikke er direkte knyttet til interpellantens første innlegg, bl.a. opp mot helsepersonell og obligatorisk vaksine, hvor vi har startet et godt arbeid med å kartlegge helsepersonell, slik at de, slik som det ligger i dag, har en mulighet til å kunne flyttes, og vi gjør også andre grep. Jeg tenker at det er en god begynnelse, og så må vi se hvor vi lander, for å se om dette bør gjøres obligatorisk. Det er ikke slik at vi er helt uenige, men jeg har startet i én ende for å få kunnskap nok, for å kunne se hva som bør gjøres.

Vi har også, som det riktig ble sagt her, i plattformen et punkt som gjelder vaksineprogram for voksne. Det er veldig viktig, ikke minst opp mot vaksinasjon av våre nye landsmenn, som veldig ofte ikke har en grunnvaksine på plass.

Så dette med HPV: Nå er det jo obligatorisk for gutter – når de kommer i 7. klasse – at de også får vaksinen. Men dette blir vurdert.

Jeg hører at interpellanten er opptatt av alle disse som velger ikke å vaksinere barna sine, og at man kan se på ulike tiltak i den sammenheng. Jeg er, som sagt, trygg på at obligatoriske tiltak ikke er nødvendig, som interpellanten også sier, så jeg mener at sanksjoner i dette tilfellet ikke er veien å gå. Vi må jobbe for å opprettholde befolkningens tillit til vaksiner, sikre fortsatt god organisering av vaksinetilbudet og gi kunnskapsbasert og tillitsbasert informasjon.

Det er ulike grunner til at barn ikke blir vaksinert, bl.a. hyppige flyttinger og utenlandsopphold. Barn som flytter ofte, og barn av foreldre med mangelfulle norskkunnskaper eller lite sosialt nettverk risikerer å falle utenfor helsestasjonenes virksomhet.

Den andre årsaken er sykdom. Men dette er en liten gruppe – høyst 1–2 pst. av barna i hvert årskull får ikke vaksine på grunn av bakenforliggende sykdom.

Den tredje gruppen er den som vi kanskje har omtalt mest her, barn av foreldre som ikke ønsker at barn vaksineres. Flere foreldre vil reservere seg når det er medieoppmerksomhet om alvorlige bivirkninger etter vaksinasjon. Dette kan føre til redusert vaksinasjonsdekning i perioder på måneder og år. I tillegg finnes organiserte antivaksinebevegelser som utgir informasjon som ofte inneholder både misforståelser og kanskje bevisste feiltolkninger.

Elise Bjørnebekk-Waagen (A) []: Jeg vil begynne med å takke interpellanten for å reise dette viktige spørsmålet. Vi i Arbeiderpartiet er i stor grad enig med interpellanten i de utfordringene som skisseres, og også i de løsningene som ligger der, at organisering, informasjon og tillit – som statsråden underbygger – må ligge til grunn.

Arbeiderpartiet har også tatt opp at det bør komme på plass et opphentingsprogram med HPV-vaksiner til gutter. Slik det er i dag, er det flott at gutter får denne muligheten gjennom barnevaksinasjonsprogrammet, men i likestillingens navn skulle det egentlig bare mangle at gutter nå får en mulighet til opphenting på samme måte som jenter har hatt.

Barnevaksinasjonsprogrammet er en rettighet for alle barn – universelt og uavhengig av bosted og foreldrenes sosioøkonomiske bakgrunn; det er flott. Som vi har hørt hittil, er det stor og bred politisk oppslutning rundt barnevaksinasjonsprogrammet; det er flott. Vi ser det også i tallene: Mange velger å vaksinere barna sine. Men som det har blitt understreket, er det bevegelser rundt oss og i landene ellers i Europa. Det er et paradoks at når sykdommer forsvinner som følge av gode vaksinasjonsprogrammer, forsvinner også motivasjonen for å bruke mulighetene gjennom vaksinasjon. Ifølge WHO – som det har blitt framholdt her – er meslinger i sterk framvekst i Europa. Når foreldrene takker nei, er det, som interpellanten har understreket, slik at flokkbeskyttelsen vår reduseres. Men etter å ha hørt på debatten, hører jeg jo at det er mer av det samme. Jeg etterlyser nye tiltak og nye måter å kunne innhente mer informasjon om hvordan vi skal styrke barnevaksinasjonsprogrammet når vi ser bevegelsene og kampanjene rundt om i Europa. Jeg mangler politisk handlekraft i denne debatten, og jeg mangler motivasjon til å kunne gjøre noe nytt.

Det er ikke mange ukene siden vi i denne salen behandlet et Dokument 8-forslag fra Arbeiderpartiet om nettopp det å kunne gjøre det mulig for kommunene å innføre et obligatorisk prøveprosjekt med vaksinasjon av barn. Gjennom en obligatorisk innkalling tror jeg vi kunne få på plass ny informasjon – gjennom prøveprosjektet – som kunne vært nyttig i barnevaksinasjonsprogrammet.

Vi vet det er høy vaksinasjonsgrad i Norge, men også lommer hvor vi er langt unna der vi bør være. I Oslo kommune vet vi at vaksinasjonsgraden varierer mellom bydelene. I 2016 var vaksinasjonsdekningen blant 16-åringer på 94 pst. i én bydel og 77 pst. i en annen. Samtidig vet vi at Folkehelseinstituttet sier vi må ha en vaksinasjonsgrad på 95 pst. for å kunne ha en fullgod flokkbeskyttelse.

Vaksineandelen er for lav enkelte steder. Det er lommer, det er miljøer, og det er enkelte bydeler der den ikke er høy nok.

Jeg støtter interpellanten og statsråden fullt ut i at vi må skape tillit om informasjon, og vi må ha en god organisering. Men jeg mener også at vi må være politisk åpne for å se på prøveprosjekter, nye metoder og nye løsninger for å kunne innhente mer informasjon. For å forebygge og redusere ulikheten i vaksinasjonsgraden har Arbeiderpartiet tatt til orde for at det bør gjøres mulig med prøveprosjekter med obligatorisk innkalling. Vi følger også statsråden og interpellanten fullt ut i at obligatorisk vaksinasjon ikke bør være et alternativ. Men det å kunne gjøre det obligatorisk med innkalling, nettopp det å gi et ekstra incentiv til disse foreldrene som velger å ikke møte opp på helsestasjonen, bør være mulig.

Som det har blitt tatt opp her, vokser skepsisen til vaksiner i flere land rundt oss. WHO var godt i rute med målet om å utrydde meslinger i Europa innen 2010, slik de klarte med kopper innen 1979. På grunn av spredning av falsk forskning – antivaksinepropaganda – snudde vaksineutviklingen i 2009.

Det burde være i vår felles interesse at vi ser på prøveprosjekter og nye muligheter og innhenter mer informasjon, til det beste for barna våre nettopp for å rigge barnevaksinasjonsprogrammet på en best mulig måte.

Kjersti Toppe (Sp) []: Takk til interpellanten, som har reist ein debatt som dessverre er aktuell. Vaksinemotstand er altså mistillit retta mot kunstig immunisering av menneske, og les ein medisinsk historie, er ikkje dette noko nytt. Det har eksistert heilt sidan den første vaksinen. Ekspertar tar i dag fram at vaksinen er vorten eit offer for sin eigen suksess ved at seinare generasjonar ikkje kjenner til eller hugsar situasjonen som var før vi hadde effektive vaksinasjonsprogram.

Fleire har sagt at Verdas helseorganisasjon no har definert vaksinemotstand som ein av dei ti største helsetruslane i verda. Det får nokon kvar av oss til å vakna. Dei held også fram at vaksine er eit av dei aller mest kostnadseffektive tiltaka mot sjukdom, og at vaksine førebyggjer mellom to og tre millionar dødsfall i året. Dersom vaksinedekninga hadde gått opp globalt, kunne ytterlegare halvannen million dødsfall i året vore førebygde. Meslingar har auka med 30 pst. på verdsbasis. Vi er heldigvis ikkje der i Noreg i dag. Folkehelseinstituttet i Noreg er bekymra, men slår fast at vaksinedekninga i Noreg likevel er god.

Vi kan snakka om veldig mykje her, men når vi skal snakka om vaksinemotstand i seg sjølv – altså utan ein grunn, men skepsis til vaksine – synest eg at Folkehelseinstituttet har nokre veldig enkle, men gode råd for korleis ein kan førebyggja det. Det er fire punkt. Dei seier:

  1. Ein skal lytta til spørsmåla som vert stilte.

  2. Ein skal ta bekymringane på alvor.

  3. Helsestellet vårt må kunna gi fagleg fundert og riktig informasjon. Vi må informera om risiko ved vaksine, for det finst jo, men ein må òg informera om risiko ved sjukdom. Den finst i alle fall. Skremsel er ikkje hensiktsmessig. Dette må gjerast på ein tillitvekkjande måte.

  4. Ein må vera nok oppdatert i helsestellet i møte med desse sånn at vi har nok kunnskap til å svara på foreldras spørsmål, helst nok kunnskap til å kjenna igjen bakgrunnen for spørsmåla og nok kunnskap til å kunna møta informasjonen veldig mange hentar frå internett.

Eg har veldig tru på dei råda. Eg har ikkje tru på at det er obligatoriske tiltak som skal til. Vi hadde ein debatt i denne salen for nokre veker sidan der Arbeidarpartiet føreslo at ein skulle innføra noko dei kalla for obligatorisk innkalling til vaksinasjon. Eg har enno ikkje forstått kva det eigentleg betydde, men Landsgruppen av helsesøstre var klinkande klar i sitt høyringssvar om at det å innføra obligatorisk vaksinering er i strid med det som er ståstaden til både helsestasjonane og skulehelsetenesta i dag, altså eit frivillig tilbod som er basert på tillit. Å innføra noko obligatorisk vil bryta med dette frivilligprinsippet og prinsippet om at helsehjelp skal vera samtykkebasert. Arbeidarpartiet føreslo også at det skulle knytast sanksjonar til dette, men det må aldri verta slik i Noreg at vi knyter helsehjelp opp mot sanksjonering. Eg er glad for at statsråden er tydeleg på det i dag.

Vi veit ikkje kor heldige vi er i Noreg som har tilgjengelege vaksinar. Eg sa i debatten vi hadde for nokre veker sidan, at eg sjølv hadde meslingar da eg var lita – eg er så gamal at den gongen hadde alle det. Eg hugsar at eg var veldig dårleg. Eg er veldig glad for at mine ungar får vaksine, at dei slepp sjukdom, at det er god barnevaksinasjonsdekning i Noreg, og at foreldre stort sett følgjer lojalt opp det som er det offentlege barnevaksinasjonsprogrammet. Det må vi snakka opp. Så må ein ta dei som har bekymringar for dette, på alvor, møta dei med kunnskap og ta redsla på alvor.

Karin Andersen (SV) []: Jeg vil også takke interpellanten for et viktig tema i interpellasjonen. Jeg er veldig enig i det meste av det interpellanten sa, og også hva representanten fra Senterpartiet, Kjersti Toppe, sa. Jeg vil dvele litt ved det hun startet med, nemlig at vaksinenes vellykkethet kanskje er det største problemet.

Jeg er vel av de eldste i salen her – kanskje ved siden av presidenten – og på den tida, på 1950-tallet og rett etter krigen, var det mange som sjøl hadde veldig skremmende erfaringer med sykdom og de smittsomme sykdommene. I tillegg hadde man erfaringer med at antibiotika ikke akkurat var så tilpasset og fungerte så bra, og at den kanskje til og med heller ikke var der. Det var nok vaksinemotstand da også, den fantes nok, men jeg tror at det store flertallet da var veldig glad for at vaksinasjonsprogrammene kom, og så på det med stor glede og lettelse.

Jeg er enig i at dette med obligatorisk har veldig mange problemer ved seg, og jeg skjønner alle de argumentene. Samtidig er jo dette en rettighet for barn, og de rettighetene et barn har, kommer noen ganger i konflikt med de frihetene man ønsker ellers. Da veier det tyngst at helsevesenet sjøl mener at man når flere med den metoden man bruker nå. Men det trengs åpenbart flere tiltak, og da er informasjon et av dem. Det når nok i første omgang fram til den gruppa som faller ut, som reiser litt ut og inn av landet, og som av ulike grunner ikke blir fanget opp av systemet. Gruppa med vaksinemotstandere er jeg nok litt mer usikker på hvor lett det er å nå fram til, men det er kanskje mulig å nå fram til barna når de kommer i skolealder sjøl – at de sjøl kan ønske dette.

Til den første gruppa tror jeg det er veldig viktig at vi også får fram mer informasjon om at det ikke bare handler om ikke å få meslinger eller polio – som var absolutt til stede i min barndom – det handler også om at hvis flere får dette og man bruker antibiotika enda mer, risikerer vi enda raskere å få opp flere antibiotikaresistente smittebærere. Det vil i neste omgang ramme så å si all medisinsk behandling og gjøre situasjonen helt alvorlig og kritisk annerledes enn den er i dag. Vi sliter nok med å begrense bruken av antibiotika i den behandlingen vi har i dag, om man ikke skal få økt bruken enda mer – for det forekommer jo i disse situasjonene fordi de sykdommene vi nå vaksinerer imot, er sykdommer som er ganske alvorlige, som representanten Toppe sa. Jeg var også av dem som hadde meslinger, og det var ganske alvorlig. Det var ikke noen spøk. Og flere av disse andre sykdommene som vi vaksinerer mot, er enda alvorligere. Så jeg tror det er viktig for flere å få informasjonen om rekkevidden av dette.

Jeg tror også det faktisk er mange som vet at det er noen mennesker som ikke tåler vaksine, og at de da blir ekstremt utsatt for sykdom hvis flertallet ser litt lett på dette. Hvis vaksinasjonsgraden i samfunnet går ned, vil det ramme de få som ikke kan vaksineres av andre og helsemessige grunner. Det er en risiko som jeg tror man i hvert fall bør få mulighet til å tenke over at man er med på å bidra til hvis man ikke vil vaksinere barna sine.

Jeg har stor tro på informasjon overfor den gruppa som faller ut av litt ulike, diffuse årsaker. Når det gjelder vaksinemotstanderne, er jeg nok litt mer i tvil, men jeg tror at myndighetenes informasjon på sosiale kanaler kan være viktig, for man må jo i hvert fall håpe at det kanskje er noen i nærheten som fanger dette opp og kan bidra til at disse barna også får sin rettighet, nemlig å bli vaksinert og slippe disse sykdommene.

Sveinung Stensland (H) []: Takk for en fin debatt. Vi kan nesten kalle det en «runde» – vi er kanskje for enige. Kanskje det er problemet, at vi har blitt den kompakte majoritet, og så er det noen som ikke helt tror på oss, og som utgjør den lille andelen vaksinemotstandere vi har.

Jeg har vært mye i media i forbindelse med vaksiner, og en gang jeg var ganske frustrert, ble jeg anbefalt av en partikollega å se en dokumentar på Netflix som heter Jorden er flat. Den vil jeg anbefale alle å se. Den handler om de såkalte «flat-earthers», som påstår at jorden er flat. De har noen fellestrekk med en del andre som mener ting som kanskje går på tvers av vitenskapen, altså konspirasjonsteoretikere. Det er noen mekanismer i dette som gjør at uansett hva man kommer med av argumenter, blir det brukt til å underbygge konspirasjonen. Det er lov å mene hva man vil, det er lov å mene at jorden er flat, men det er ikke lov å utsette sine egne og andres barn for fare. Derfor er vaksinemotstandere farlige, i motsetning til dem som tror at jorden er flat, det er noe helt annet. Men det er de samme mekanismene.

En effekt som blir mye omtalt i den dokumentaren, er Dunning–Kruger-effekten om «cognitive bias», som går ut på at de som er inkompetente, vil ha liten innsikt i sin egen inkompetanse. Det ser vi godt der.

Det var ett innlegg her som det ble litt uenighet rundt, og det var knyttet til Arbeiderpartiets forslag om obligatorisk innkalling. I likhet med Kjersti Toppe har jeg problemer med å forstå hva det er for noe. Vi hadde en god debatt om det, og helsesøstrene advarer også mot det. Jeg vet også at det er uenighet internt i Arbeiderpartiet om dette. Helsesykepleierne og helsestasjonene har alle de verktøyene de trenger for å kalle inn dem som ikke møter. Så vi trenger ikke lage symbolpolitikk av dette.

Når det gjelder handlekraft, er det blitt gjort en del på vaksineområdet. Jeg har behov for å si det når en blir angrepet for manglende handlekraft. De siste årene har det kommet HPV-vaksine for gutter og opphentingsprogram for jenter når det gjelder HPV, og det har blitt åpnet for at en kan sette influensavaksine i apotek. I tillegg så vi i vinter, i forbindelse med sesonginfluensa, at det er noen helseforetak som har mer enn doblet antallet satte influensavaksinedoser. Så det skjer mye bra på dette området.

Vi må ta med oss at det er én ledende global politiker som har gått i bresjen for vaksinemotstanderne, og det er Donald Trump, som synes at Mr. Andrew Wakefield er en utmerket fyr. Vi får bare si at vi er i alle fall uenig med Trump i det, om ikke i alt. Vi trenger ikke å underbygge elendig forskning som egentlig er utgangspunktet for mye av antivaksine-debatten, nemlig Wakefields ulykksalige forskning på trippelvaksinen, der han påsto at det var en sammenheng mellom autisme og trippelvaksinen, noe som er helt feil.

Statsråd Åse Michaelsen []: Nå skal ikke jeg gjenta innlegget mitt, hvor jeg virkelig oppsummerte en del både av det vi har gjort, og det vi holder på med. Vi vil kartlegge holdninger i ulike målgrupper, vi vil analysere risiko og sårbarhet ved en ytterligere svekket oppslutning, vi er på føre-var-sporet, vi kartlegger hvor de ulike gruppene henter informasjonen sin fra, og vi kartlegger også hva det er som styrer beslutningene.

Vi vil måtte målrette tiltakene ut fra det vi finner ut. Da blir det litt urimelig når Arbeiderpartiets representant Bjørnebekk-Waagen lanserer Arbeiderpartiets godt kjente forslag om obligatorisk innkalling som det gode og det beste. Det er sagt litt spisset, det er jeg fullstendig klar over, for den debatten har vi hatt, men det høres litt tynt ut.

Det siste nye, som jeg synes er litt interessant, er alt det som skjer på nett. Vi lever alle gjennom nettet. Det siste gjelder bl.a. YouTube, at når en er på digitale plattformer som YouTube, skal en ikke kunne linke henvisninger gjennom nettet til spesielt vaksinepropaganda der ute. Så det skjer noe, og det skjer nettopp på det grunnlaget som vi som sitter i salen, er opptatt av.

Så tenkte jeg i folkeopplysningens ånd at jeg skulle nevne et par punkter som gjelder hva som er årsakene til at foreldre ikke ønsker å vaksinere barna sine. Og hva er det som står i Folkehelseinstituttets vaksinasjonsveileder? Jeg tenker at det er viktig å ha det litt i ryggmargen.

Det ene er engstelse for bivirkningene og tvil om vaksinenes langtidseffekt. Vaksinasjonen oppfattes som en større risiko enn sykdommene det vaksineres mot. Sykdomsstatistikken antas ikke å representere gjennomsnittsbefolkningen eller å gjelde for egne barn. Unnlatelse foretrekkes framfor aktiv handling – tro på at de selv ved en sunn livsstil kan hindre at barn smittes og hindre komplikasjoner hvis det smittes, tro på at flokkbeskyttelse er tilstrekkelig, mistillit til autoriteter og oppfatninger av at folkehelse står i motsetning til enkeltindividets ve og vel. Det kan være desinformasjon, misforståelser og skrekkhistorier om vaksinasjon og at helsepersonell kan gi uklar, mangelfull og dårlig informasjon om sykdomsrisikoen. Dette tenker jeg det er viktig å ha med seg når vi nå diskuterer dette, og vi tar i neste runde med oss hvorfor foreldre går til det skritt ikke å vaksinere sine barn.

Presidenten: Debatten i sak nr. 10 er da avsluttet.