Øyvind Korsberg (FrP) [11:01:28] (ordfører for saken): Denne saken er som sagt et representantforslag fra stortingsrepresentantene Heikki Eidsvoll Holmås og Kirsti Bergstø om krav om elektrifisering av Johan Castberg-feltet, ilandføring til Finnmark og utredning av strømkabel til Svalbard samt pålegge bruk av Norsk olje og gass og Norsk industri sine framforhandlede standardkontrakter når Johan Castberg-feltet bygges ut.

Først til spørsmålet om kraft fra land-løsningen. Et meget stort flertall i komiteen er opptatt av at man har forutsigbarhet i petroleumspolitikken og vil følge opp spørsmålet om kraft fra land til Johan Castberg-feltet i tråd med den etablerte politikken som er på det området. Jeg vil også da vise til svarbrevet fra statsråden på det spørsmålet.

Så har jeg lyst til bare å legge til at det vises til at det er utfordringer knyttet til forsyningssikkerheten i Nord-Norge og Finnmark spesielt når det gjelder strøm, men at Statnett for tiden holder på å bygge en 420 kV kraftlinje mellom Balsfjord i Troms og Skaidi i Finnmark, nettopp for å løse de utfordringene. Det å ha tilgang til kraft har stor betydning.

Et mindretall i komiteen, bestående av Høyre og Fremskrittspartiet, viser også til at kraft fra land-løsning vil ha svært høye tiltakskostnader, store tekniske utfordringer og også gi risiko for utsettelse av prosjektet, og det mener vi er av stor betydning.

Vi har også registrert at Statoil har vært ute med at investeringskostnader for hel eller delvis elektrifisering av prosjektet vil ha en kostnadsramme på fra 4 mrd. kr til i overkant av 12 mrd. kr. Da er vi litt skeptiske til et krav om elektrifisering av Johan Castberg-feltet ut fra den internasjonale markedssituasjonen innenfor olje og gass og viser til at dette kan medføre økte kostnader og redusere en eventuell lønnsomhet fra Johan Castberg-feltet og i verste fall skape stor usikkerhet rundt realisering av prosjektet.

Når det gjelder spørsmålet om ilandføring, registrerer vi at det er et eget prosjekt, Barents Sea Oil Infrastructure, som er etablert for å vurdere etablering av en mulig framtidig oljeterminal på Veidnes i Finnmark. Der er det altså fire operatører for felt og funn i Barentshavet – Eni, Statoil, Lundin og OMV – som deltar i prosjektet.

Et stort flertall i komiteen er opptatt av at petroleumsvirksomhet til havs skal gi arbeidsplasser og næringsutvikling på land. Aktiviteten i Barentshavet må organiseres og drives slik at ringvirkningene bidrar til sysselsetting og næringsutvikling i Nord-Norge. Ilandføring av olje fra felt i Barentshavet til oljeterminal på Veidnes i Nordkapp vil være et viktig bidrag i så måte. Der er det bare å legge til at det også er en stor forventning hos befolkningen i Nord-Norge til at den type aktivitet gir betydelige ringvirkninger på land, og det håper jeg også oljeselskapene noterer seg i framtiden.

Svalbardkabel: Dette spørsmålet ble behandlet da Stortinget behandlet Svalbardmeldingen før jul. Man har bedt regjeringen komme med en utredning om hvordan man løser energisituasjonen på Svalbard i framtiden. Oppdraget er gitt og skal få noen resultater i revidert. Jeg tror det er altfor tidlig å konkludere med hvilken type energiløsning man skal finne for Svalbard, om det skal være kabel, om det skal være gass eller om det skal være andre elementer. Det tror jeg man får bruke litt tid på, og derfor er det ikke stor støtte til det forslaget.

Når det gjelder standardkontrakter, viser et flertall i komiteen til at næringens arbeid med standardkontrakter er et godt eksempel på tiltak som kan gi mindre byråkrati i næringen. Der de passer, kan det være kostnadsbesparende. Det viktigste av alt er at man følger det som er norsk rett og kontraktsform når det gjelder kontrakter.

Per Rune Henriksen (A) [11:06:43]: Jeg vil bare komme med noen kommentarer i tillegg til det som saksordføreren har redegjort for.

For Arbeiderpartiet er det svært viktig at vi holder på integriteten rundt prosessene med plan for utbygging og drift og de overordnede rammene som vi har satt for forvaltningen av petroleumsvirksomheten. Det samspillet som vi i dag har mellom politikken, som setter de overordnede rammene, forvaltningen av disse rammene fra myndighetenes side og industrien, har tjent oss godt og har gitt en utvikling på sokkelen – med både utbygginger og utslippsreduksjoner – som vi har ønsket. Det er for oss veldig viktig å presisere at vi ikke må skape politisk risiko rundt denne typen utbygginger, som er strategisk viktige for utviklingen av petroleumsvirksomheten, særlig i Barentshavet, og generelt for investeringer av den størrelsen som vi holder på med her. Dette er store penger, det er mange arbeidsplasser, og de er viktige for de regionene hvor utbyggingene skjer.

Når det gjelder hva vi skal gjøre for å redusere klimagassutslippene på norsk sokkel, er det som ligger i bunnen, at dette er en sektor som ligger under ETS, European Union Emissions Trading Scheme, og som har klimakvoter. Det er et område hvor man har høye CO2-avgifter. Summen av de to virkemidlene skal gi en utslippspris som i sin tur generer investeringer for å redusere utslippene. Det har virket. Vi har i dag svært lave utslipp på norsk sokkel sammenlignet med andre sokler vi kan sammenligne oss med, og som det gir mening å sammenligne seg med.

Vi vet også at kraft fra land kan være én måte å redusere utslippene på. Mer effektiv energibruk kan være en annen måte. Det kan komme nye måter i framtiden. Det som er avgjørende, er at vi også skal ha det innenfor fornuftige tiltakskostnader, sett ut fra hva kostnaden med CO2-uslipp vil være i framtiden.

Næringen har også et eget veikart for utviklingen på norsk sokkel, som vi i Arbeiderpartiet mener at vi bør støtte gjennom myndighetenes deltagelse, og vi har pekt på muligheten for å opprette et eget program for å støtte det arbeidet som næringen gjør.

Ringvirkninger på land fra virksomheten på sokkelen er på mange måter det som legitimerer oljevirksomheten i Norge, etter mine begreper. Vi tjener store penger på produksjon og salg av olje og gass – det gjør vi. Men den virkningen som denne næringen har for arbeidsplasser og utviklingen i regioner, er det som kanskje er det aller viktigste for nordmenn og Norge i dag. 250 000 arbeidsplasser – det er avgjørende at vi klarer å holde et høyt nivå på dette.

Da er det viktig at næringen selv – oljeselskapene – også begriper at dette er viktig. Så når vi kommer til spørsmålet om ilandføring av olje til Veidnes i Nordkapp, er det kan hende for oljeselskapene en vurdering om penger og det ene med det andre. Jeg tror det er god butikk å bruke oljeterminalen på Veidnes. Det forstår jeg at også er den utbredte holdningen i industrien og blant selskapene. Men først og fremst: Sånn som saken står nå, må selskapene ha med seg at de ikke selv må skape politisk uro rundt hvordan man i Nord-Norge vurderer oljevirksomheten framover, ved å unnlate å se at terminalen på Veidnes ikke bare er viktig for å frakte olje ut og inn, men også er viktig som signaleffekt. Terminalen gir arbeidsplasser i en region og i et område som trenger det, og som forventer det, med all mulig rett.

Det siste gjelder standardkontraktene: Det går mye i samme retning. Dette er kontrakter og et kontraktregime som er opprettet i samarbeid mellom norsk industri og oljeindustrien, og da forventer vi at det er det som gjelder i utviklingen – ikke at man via juridiske krumspring skal vri seg unna den typen kontrakter og dermed skape dårligere og ulike konkurransevilkår for norsk industri.

Rigmor Andersen Eide (KrF) [11:12:11]: Det er ikke første gangen vi diskuterer elektrifisering av offshoreinstallasjoner, og det er sikkert ikke den siste. Disse diskusjonene er etter hvert blitt ganske forutsigbare, for enten er svaret at man er så tidlig i prosessen at det ikke er landet noen løsning ennå, eller så er man så sent i prosessen at det er for store kostnader, for teknisk vanskelig eller stor risiko for utsettelse. Det er i det hele tatt sjelden et tidspunkt som passer. Grunnen til dette er at det ikke er noe stort ønske om å bruke strøm fra land, fordi det er billigere å slippe ut CO2 fra gassturbiner framfor å bruke strøm fra land.

Statsråden skriver i sitt svar til komiteen at kraft fra land vurderes som uhensiktsmessig på grunn av svært høye tiltakskostnader, store tekniske utfordringer og risiko for utsettelse av prosjektet. Dette er stort sett samme forklaringen som i over 20 år er gitt på hvorfor krafttilførsel fra land er blitt valgt bort på ulike prosjekter. Det framstår som litt snodig at en næring som har gjort store teknologiske framskritt på de fleste områdene de siste 20 årene, ikke har klar tå løse utfordringene med krafttilførsel fra land.

Petroleumsindustrien har økt sine utslipp med 83,3 pst. fra 1990 til 2015. Dette viser at olje- og gassproduksjon har vært drivkraften bak veksten i norske klimagassutslipp de siste 20 årene, og er den største utslippssektoren med om lag 15 millioner tonn CO2. Når et felt besluttes utbygd, har vi stor påvirkningskraft for hvor store utslipp Norge skal ha i mange år framover. Velger man utbyggingsløsninger som gir høye utslipp, låser man Norges klimagassutslipp til et høyt nivå for lang tid.

Norge skal kutte sine klimagassutslipp betydelig i årene framover for å overholde våre forpliktelser, og da må alle sektorer bidra. Det vil ikke gjøre arbeidet enklere hvis noen sektorer kan fortsette å øke sine utslipp, og det kan gjøre det krevende å få aksept for betydelige kutt i andre sektorer.

Svarbrevet fra statsråden opplyser også at rettighetshavernes løsning innebærer fysisk å tilrettelegge skipet for eventuell framtidig import av kraft. Det er derfor viktig at arbeidet med kraft fra land ikke stopper opp. Johan Castberg-feltet kan sammen med andre felt i området danne grunnlag for en framtidig feltutbygging på Loppahøyden, og det er viktig at dette tas med i videre utvikling av området.

Så er det viktig at aktiviteten til havs også gir ringvirkninger på land. Erfaringene fra eksempelvis Hammerfest viser hvor mye nye arbeidsplasser betyr for lokalsamfunnene og regionen. Med stadig flere funn i området må det være en klar forventning om at det etableres lønnsomme arbeidsplasser i regionene. Det er derfor viktig at en oljeterminal utredes, og at det tas inn i vurderingene av framtidige utbygginger som vil gi større volum.

Så vil jeg fremme forslag nr. 1, fra Kristelig Folkeparti, Venstre og Sosialistisk Venstreparti.

Marit Arnstad (Sp) [11:16:14]: Dette er for så vidt en debatt som kan gjøres lang eller kort, alt etter hva en velger å legge inn i debatten. Men innstillingen bekrefter i alle fall det brede flertallet som ønsker å videreføre det samspillet og den rollefordelingen som en har hatt mellom staten, oljeselskapene og leverandørindustrien når det gjelder utvikling og utbygging av nye felt. Det er et samspill som også tar hensyn til at oljesektoren i dag er underlagt ganske sterke virkemidler knyttet til utslipp av klimagasser, både begrensninger teknologisk og også en høy CO2-avgift, og som også tar hensyn til det faktum at oljesektoren er en del av kvotepliktig sektor.

Så er jeg enig i det som er sagt fra representanten fra Arbeiderpartiet, at det veikartet for norsk sokkel som er framlagt, er interessant. Det gir mulighet for staten til å kunne spille en rolle som en samarbeidspartner for oljeindustrien i utviklingen av ny lavutslippsteknologi. Det er en mulighet som en bør benytte seg av.

Senterpartiet står bak flertallsmerknaden som gjelder spørsmålet om kraft fra land. Kraft fra land skal vurderes på den måten vi har nedfelt. Det skal følges opp i tråd med etablert praksis, og det betyr at det skal vurderes i forbindelse med alle nye utbygginger. Det betyr ikke at det kommer til å bli gjennomført ved alle nye utbygginger, nødvendigvis. Ved noen utbygginger vil vi gjennomføre det, og det er veldig viktig at vi gjennomfører det f.eks. i forbindelse med utbygging av Johan Sverdrup, men det vil også være tilfeller der vi ikke gjennomfører det. Jeg tror at et moment som har kommet fram i løpet av behandlingen av Dokument 8-forslaget, er at det er en nokså sårbar kraftforsyning i Finnmark foreløpig, og at det er et forhold som må tas i betraktning når det gjelder spørsmålet om å stille krav gjennom dagens innstilling til spørsmålet om kraft fra land.

Ilandføring er et spørsmål jeg tror alle partier i salen er opptatt av. Det prinsipielle i at olje- og gassvirksomheten til havs skal gi ringvirkninger også gjennom arbeidsplasser og næringsutvikling på land, tror jeg alle partier i salen vil si seg enig i. Men det å stille krav på den måten som en gjør i innstillingen i dag, synes Senterpartiet er vanskelig. Det betyr ikke at vi ikke er opptatt av problemstillingen. Vi mener at den problemstillingen er partnerne i utbyggingen nødt til å være opptatt av hele veien, og den vil også bli aktualisert i tida framover.

Når det gjelder Svalbard, er det igangsatt en utredning som ble bedt om gjennom en innstilling fra utenriks- og forsvarskomiteen, og Senterpartiet synes det er helt naturlig at en avventer den utredningen før en tar stilling til det spørsmålet her i Stortinget.

Ola Elvestuen (V) [11:19:42] (komiteens leder): Når det gjelder utslipp fra petroleumssektoren, er det bra at vi har et tydelig flertall i Stortinget som mener det er viktig å redusere de utslippene. Det er en samlet komité som påpeker de kravene som er i dag, nemlig at vi har krav til gassavsetning, begrensning på brenning av gass i fakkel, regulering av metanutslipp, bruk av beste tilgjengelige teknologi, og man påpeker også viktigheten av å ha en CO2-avgift.

Dette er noe man er fornøyd med, og det er ofte det som tas fram i internasjonal sammenheng for å vise hva Norge gjør for å redusere utslipp fra sokkelen. Da er det noe forunderlig for meg at det er så sterk motvilje mot å ta dette et steg videre. Det er klart at oljesektoren har hatt økte utslipp fra 1990 – i dag er det vel omtrent 15 millioner tonn av de totalt 54 millioner tonn årlige utslipp vi har, og det øker fortsatt.

Fra Venstres side er det derfor viktig at vi nå ser på tiltak for å sikre at vi reduserer utslipp ytterligere. Vi mener nå at det er på tide at vi tar steget over, at målet må være at alle nyetablerte felt skal ha enten kraft fra land, eller at man har en avgasshåndtering ute på feltet, hvor man kjører avgasser tilbake i sokkelen. Dette er teknisk mulig, og det er viktig at vi klarer å få i gang en prosess som kan ha en langsiktighet og en bestilling på at dette er den veien vi bør gå. Det er ingen grunn til at vi i framtiden skal ha videre utslipp på norsk sokkel når det er mulig å ha tekniske løsninger for å unngå det. Det vil forsterke den argumentasjonen vi har om at på norsk sokkel har vi de laveste utslippene under produksjon i verden – noe som vi bør forsterke.

I Johan Sverdrup-saken har vi vist at skal man få til kraft fra land, er det viktig at Stortinget er inne tidlig for å gi en tydelig bestilling. Derfor er det også riktig og viktig at denne saken om Johan Castberg kommer til Stortinget nå. Det vil være for sent bare å vente på den formelle prosessen til PUD-en kommer til Stortinget, sånn bestillingen er i dag. Nå er det dessverre ikke noe flertall i dag for å stille strengere krav. Det er derfor viktig for Venstre at vi likevel, siden anlegget skal klargjøres for tilrettelegging for kraft fra land, ser videre på mulige utbygginger på Loppahøyden for å se om det er mulig å få en synergieffekt der man kan få en områdeelektrifisering.

Det er også viktig at strømkabel til Svalbard blir en sentral del av utredningene om videre kraftforsyning på Svalbard, som vi tidligere har bestilt fra Stortinget, hvor man må se på ulike løsninger for å unngå de utslippene fra kullkraftverket som er der i dag. Strømkabel er én mulighet dersom det ses i sammenheng med elektrifiseringen på sokkelen.

Til slutt: Når det gjelder ilandføring, må det – som flere har påpekt – selvfølgelig være en målsetting og et ønske, og en helt sentral del av begrunnelsen for å ha oljeutvinning i nord. Så er det vel noe uenighet om når den beslutningen bør tas av Stortinget.

Jeg tar opp de forslagene Venstre er med på.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [11:24:04]: Barentshavet bør ikke bygges ut for oljevirksomhet. Hvis man har et hjerte, forstår man det, på grunn av at man i verden allerede har funnet mer enn fem ganger så mye olje, kull og gass som det vi trenger. Og forbruket må reduseres i alle sektorer hvis vi skal lykkes med å hindre de farligste utslagene av den globale oppvarmingen, som jo regjeringen helhjertet sluttet seg til, angivelig, på Paris-konferansen for to år siden. I tillegg må jeg si at hvis man ikke har et hjerte, men har et hode, skjønner man at det å investere i den dyreste oljen er risikosport.

Hvis det er sånn at verden har for mye olje, er det for det første problematisk at vi setter i gang å bygge ut basert på prognoser som tar verden til en temperaturøkning på opp mot tre grader, istedenfor å sørge for å la den ligge. Det er i tillegg særlig risikofylt fordi det er staten som tar mesteparten av risikoen ved utbyggingen her. Og til sist er det et sårbart område, der isen smelter.

Det andre punktet som gjør at vi har fremmet dette forslaget, er de lokale ringvirkningene. Dem vil Kirsti Bergstø komme inn på i et senere innlegg.

Det tredje punktet som er viktig for oss, er at hvis vi velger å bygge ut oljefelt, må vi sørge for at de ikke fører til økte utslipp fra norsk jord. De må baseres på nullutslipp, enten det er karbonfangst og -lagring, som Ola Elvestuen var inne på, eller det er havvind, som Statoil og DNV GL driver prosjekter om og kikker på, eller det er kraft fra land.

Oljesektoren er den sektoren i Norge som suverent øker de norske utslippene mest, med 83 pst. fra 1990. Vi har altså forpliktet oss til å ta utslippene ned, men oljesektoren fortsetter sin utslippsbonanza og ligger an til å gjøre det mer og videre i årene som kommer. Jeg synes det er interessant å merke seg at oljeindustrien altså ikke har tenkt å påta seg kutt, men de har tenkt å påta seg kutt i forhold til en forventet økning – og det er altså økning, ikke kutt, i virkelighetens verden.

Det gjør at jeg gjerne stiller et spørsmål til statsråden som det hadde vært flott om han svarte på i innlegget sitt, og det er: Hva slags planer har han for videre CO2-utslipp fra oljesektoren i tiden som kommer? Han har sagt at han skal forsterke klimaforliket. Men betyr det utslippsnedgang? Betyr det at vi kan forvente at hvis han får fortsette å styre landet, reduseres utslippene fra oljesektoren? Det er i hvert fall ingenting i prognosene som viser at det ligger an til det.

La meg gå helt konkret inn på elektrifisering. Der har dessverre Statoil – helt bevisst – valgt et konsept med en FPSO, som vanskeligere lar seg elektrifisere enn de plattformene som vi allerede beviselig har elektrifisert, som er runde, av Sevan-typen, Goliat-typen. Det er mulig å elektrifisere den modellen som Statoil har lagt til grunn. Det er gjort lignende kabelinnføring i den type fartøyer også på norsk sokkel, men det er altså valgt et konsept som ikke så lett lar seg elektrifisere på samme måte som elektrifisering er gjort tidligere.

Siden Marit Arnstad tok opp kraftsituasjonen i Finnmark i sitt innlegg, synes jeg det er verdt å bemerke at der bygges det nå – og er gitt konsesjon til bygging av – linje fra Balsfjord til Skaidi. Og Skaidi–Hammerfest er klar for å oppgraderes dersom det er et kraftbehov – et kraftbehov som f.eks. kunne vært utløst ved en elektrifisering av Castberg.

Så vil jeg gå inn på et strukturelt problem. Vi har to store strukturelle problemer. Det ene er at vi driver politikk på et veldig overordnet nivå – tidlig i forvaltningsplanene og åpning av havområdene – men deretter er vi ikke inne før etter at PUD-en er valgt, kontrakter er inngått. Og jeg har i hvert fall ikke sett at det er noen av de store stortingspartiene her som er villige til å stille ekstra krav som muligens utsetter en utbygging. Det gjør Stortinget til et sandpåstrøingsorgan i behandling av PUD-er. Det er ikke bra. Derfor er det viktig at vi ser på om vi ikke kan komme inn tidligere og gjøre våre vedtak.

Så er det en manglende koordinering av elektrifiseringsarbeidet. Det vil jeg komme inn på i et senere innlegg. Det å gjøre en jobb i den anledning hadde vært bra.

Med det tar jeg opp de forslagene som ligger i innstillingen.

Rasmus Hansson (MDG) [11:29:28]: Nok en gang diskuterer vi elektrifisering av et felt som planlegges bygd ut på norsk sokkel. Regjeringer av forskjellige farger har i løpet av de siste 20 årene gitt akkurat samme svar på hvorvidt vi skal elektrifisere felt som man ønsker å bygge ut, og verken teknologisk utvikling, kraftoverskudd eller nye klimaavtaler har greid å omprogrammere den automatiske svareren som repeterer: Det er for dyrt, og derfor vil vi ikke kreve elektrifisering.

Flertallet, bestående av alle unntatt SV og Miljøpartiet De Grønne, viser til at hovedmålet i petroleumspolitikken fortsatt er «å legge til rette for lønnsom produksjon av olje og gass i et langsiktig perspektiv». De Grønne deler som kjent ikke dette målet. Vi har foreslått å avvikle på en systematisk måte norsk olje- og gassvirksomhet fram mot 2040, fordi det er det eneste ansvarlige som det går an å gjøre med de klimaforpliktelsene og de klimautsiktene Norge står overfor, og det er det eneste fornuftige for å få satt alle norske ressurser inn på det grønne skiftet.

Men innenfor den petroleumspolitikken som nå engang føres, hevder jo stortingsflertallet at det faktisk også skal stilles klimakrav, og da må vi jo stille spørsmål ved hva som er premisset for begrepet «lønnsom produksjon». Er det lønnsomt å utvide en ressurs når klimakostnadene ikke er reflektert i regnestykket? Er det lønnsomt å utvide en ressurs dersom behovet for kostnadskutt kan føre til redusert sikkerhet på sokkelen? Siden oljeprisene stupte i 2014, har vi hatt flere såkalte hendelser på sokkelen, og spørsmålet har vært reist – ikke minst helt nylig – om oljeselskapenes behov for å redusere kostnader faktisk også fører til redusert sikkerhet. Det vil vi kanskje få en tilbakemelding på i regjeringens planlagte stortingsmelding om sikkerhet på sokkelen, men det er et stadig viktigere spørsmål.

Paris-avtalen ble inngått etter det store oljeprisfallet, og Norge har altså sluttet seg til den avtalen. Det ser derimot ikke ut til å være noen politisk kobling mellom inngåelsen av denne avtalen og oppfatninger om av hva som er lønnsomhet i petroleumsaktiviteten. Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Senterpartiet viser i innstillingen til at hovedutfordringen for å oppnå målet i petroleumspolitikken er økt utvinning fra felt, utbygging og funn og påvisning av uoppdagede ressurser. Men den virkelige klimakostnaden ved utslipp av ett tonn CO2 er jo helt åpenbart høyere enn dagens kvotepris i EU, og jeg antar at det kun er Fremskrittspartiets medlemmer – og forhåpentligvis knapt nok dem – som virkelig mener at de langsiktige skadevirkningene av å slippe ut ett tonn CO2 ikke beløper seg til mer enn 5 euro.

Johan Castberg-feltet er forutsatt satt i drift i 2022, og det forutsettes å være i drift i over 30 år framover. Det er akkurat den samme perioden som EU og Norge skal redusere klimagassutslippene sine dramatisk, og da kan vi ikke samtidig fatte beslutninger som vil binde opp utslippene våre i mange tiår framover. Det er risikofullt, og dersom verden lykkes med å nå de klimamålene Norge har sluttet seg til, så vil jo ikke denne investeringen lønne seg.

De Grønne har stadig bedt dette Stortinget om å planlegge for en gradvis nedtrapping av oljevirksomheten, og da er det desto mer uforståelig at et stortingsflertall som virkelig likevel vil opprettholde oljevirksomheten, ikke engang sørger for at den oljevirksomheten tar klimaansvar. Hvis prosjekter ikke tåler klimakostnaden, da tåler ikke Norge de prosjektene, og da tåler ikke klimaet de prosjektene.

Det Høyre og Fremskrittspartiet gjør, er å videreføre Arbeiderpartiets og Senterpartiets oljepolitikk, og Arbeiderpartiet og Senterpartiet støtter det jo helhjertet. Disse partiene hevder at de tar Paris-avtalen alvorlig, men de lar den internasjonale markedssituasjonen for olje og gass avgjøre hvor mye – eller nærmere bestemt hvor lite – klimagasskutt vi skal ha på norsk sokkel. Det spørsmålet som fortsatt står ubesvart, er: Hvordan skal Norge redusere sine utslipp fra oljesektoren? Det spørsmålet må vi snart få et svar på.

Statsråd Terje Søviknes [11:34:18]: Regjeringens arbeid er rettet inn mot å nå hovedmålet i petroleumspolitikken, som er å legge til rette for lønnsom produksjon av olje og gass i et langsiktig perspektiv. Dette skal skje samtidig som vi tar hensyn til helse, miljø og sikkerhet på en best mulig måte.

Forutsigbarhet, langsiktighet og tilrettelegging for helhetlige løsninger er avgjørende for at vår regulering av petroleumssektoren skal gi god ressursforvaltning og størst mulig inntekter til fellesskapet. Myndighetenes rolle er å sette rammer for virksomheten, og innenfor disse rammene er det selskapene som utreder, planlegger og gjennomfører leting, utbygging og drift. Jeg er glad for at innstillingen i denne saken i dag vektlegger dette samspillet.

Johan Castberg-feltet er det største oljefunnet på norsk sokkel som ennå ikke er besluttet bygd ut. I en krevende tid for næringen har rettighetshaverne besluttet å gå videre med et stort produksjonsskip og planlegge innlevering av plan for utbygging og drift senere i år. Forventede investeringskostnader er på mellom 45 og 50 mrd. kr. Denne utbyggingen er viktig for utvikling av petroleumsnæringen i nord og vil gi gode inntekter til fellesskapet.

Johan Castberg-feltet vil også skape betydelig aktivitet og mange lønnsomme arbeidsplasser i næringen både i utbyggings- og driftsfasen. Prosjektet vil gi en rekke store og små kontrakter som norsk leverandørindustri vil kunne konkurrere om.

Myndighetene har i flere tiår brukt virkemidler for å begrense klimagassutslipp fra sektoren. Myndighetene sikrer begrensning i utslippene gjennom kvoter, CO2-avgift – særnorsk på norsk sokkel – og andre tiltak. Et slikt tiltak er kraft fra land, som skal vurderes ved alle nye utbygginger og større ombygginger på norsk sokkel.

En bærebjelke i vår klimapolitikk er deltakelse i EUs kvotesystem, og petroleumssektoren er som kjent en del av dette systemet. Utslippsreduksjoner vil finne sted i de sektorer og de land hvor kostnadene ved å redusere utslipp er lavest. Utslippseffekten gis av nivået på kvotetaket på europeisk nivå, uavhengig av hvor utslippene finner sted. Det betyr at reduserte utslipp ett sted innenfor systemet motsvares av økte utslipp et annet sted. I et slikt system er derfor den eneste direkte måten å redusere utslippene på å redusere antallet kvoter.

Stortinget har sluttet seg til at Norge skal søke å inngå en avtale med EU om felles oppfyllelse av våre utslippsforpliktelser etter Paris-avtalen etter 2020. Dette vil innebære at Norge i kvotepliktig sektor vil bidra til gjennomføring av utslippsreduksjoner på 43 pst. sammenlignet med 2005-nivået – innenfor EUs kvotesystem.

Rettighetshaverne i Johan Castberg-funnet gjør et omfattende arbeid for å finne de beste løsningene for Johan Castberg-feltet både med hensyn til energiløsning, kontraktstrategi og eksportløsning. Slik min forgjenger orienterte energi- og miljøkomiteen om i brev av 16. november 2016, vurderes kraft fra land som uhensiktsmessig på grunn av store tekniske utfordringer, svært høye tiltakskostnader og risiko for utsettelse av prosjektet. Tiltakskostnadene ligger i størrelsesorden 5 000–8 000 kr per tonn redusert CO2.

Sammen med andre felt og funn i området vurderer operatør på Johan Castberg-feltet også en felles oljeterminal i Finnmark. Jeg mener det er både viktig og riktig at selskapene utreder en slik terminal. Selskapene har lagt et utredningsløp og en timeplan som er hensiktsmessig. Viser ilandføring seg bedrifts- og samfunnsøkonomisk lønnsomt, vil det pågående terminalprosjektet bidra til at en terminal kan realiseres fra produksjonsstart på Johan Castberg-feltet.

Helt kort også om standardkontrakter: Jeg er generelt positiv til bruk av standardkontrakter, og det har vært gjort en solid jobb i bransjen på dette området i det siste. Jeg legger til grunn at rettighetshaverne velger den kontraktstype – standard eller ikke – som understøtter arbeidet med å bygge ut feltet så kostnadseffektivt som mulig.

For å oppsummere: Jeg er opptatt av å opprettholde aktivitetsnivået og verdiskapingen i petroleumsnæringen. I Johan Castberg-prosjektet vil en i utbyggingsfasen ha i størrelsesorden 23 000 årsverk og i drift i snitt 18 000 årsverk. En skal produsere i 30 år. Dette er særdeles viktig for næringen i den situasjonen vi står i nå, og en vil bidra med betydelig verdiskaping til fellesskapet gjennom utbygging av Johan Castberg-feltet.

Kirsti Bergstø (SV) [11:52:40]: Vi har blitt fortalt mange fortellinger om olje i nord – eventyret om rikdom og nye tider. Vi har blitt fortalt fantastiske fortellinger om sameksistensen mellom fiskeri og oljeindustri. Fiskernes erfaring med seismikkskyting nyanserte det noe. Det samme gjorde det faktum at Goliat-feltet kom midt i gyteområdet til lodda, en delikatesse for både japanerne og vår egen torsk. Og vi har blitt fortalt at sikkerhet og beredskap er i verdensklasse. Likevel vet vi at vi har lite å stille opp med om uhellet først er ute, i lag med uværet. Oljevernutstyret har en bølgegrense som vårt eget hav ikke opererer med.

Vi har blitt fortalt at vi skal tro på fortellingen om sameksistens og god nok sikkerhet, fordi fortellingen om arbeidsplasser som skal komme, er den aller største, den fineste, den mest fortalte. Arbeidsplasser har blitt brukt som brekkstang for å åpne sårbare havområder, som argument for at vi skulle overse frykten for at vår største verdi, fisken, skal risikere forurensing eller å bli jaget vekk. I valgkampen 2009 var det nesten ikke mulig å trenge gjennom døra til rådhusene rundt om i kystkommunene i Finnmark, fordi oljeindustrien hadde lagt igjen så mange lovnader på glanset papir om arbeidsplasser og ringvirkninger i akkurat den kommunen. Og så, når det kommer til stykket, når stemningen er roet ned, når plagsomme fiskere, kystfolk og miljøfolk har fått innestemmen tilbake og utbyggingsløsning skal velges, ja så var det visst ikke arbeidsplasser som var det viktigste likevel. At de ikke er der for industrien er nå én ting, det har vi sett tidligere da Eni valgte å bygge skandaleplattformen sin i Sør-Korea under arbeidsforhold som krevde liv.

Så ser vi at kapitalen tillegges den største kraft og den viktigste verdi. Men at Stortinget skal være med på et sånt grunnlag istedenfor å fremme tydelige krav, framstår for meg ufattelig, særlig fordi et flertall i komiteen tydelig uttrykker viktigheten av ilandføring som en del av verdiskaping og ringvirkninger for landsdelen. At vi dag ikke sammen kan stå for en løsning som gir flest arbeidsplasser, viser at fortellingen var til oss, og ønsket var å hente ressursene hos oss, men den ble ikke om oss.

SV ønsker ikke åpning av Barentshavet, men når det er bestemt, krever vi den beste beredskap og utbyggingsløsninger som faktisk gir arbeidsplasser på land for dem som tar den største risikoen.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [11:55:54]: Det er ingen her i salen som har etterlyst noen personlige mål for klimautslipp fra statsråden. Vi har etterlyst om regjeringen har noen mål for reduksjoner i oljesektoren. Det er nemlig sånn at Stortinget har fattet et vedtak om at vi skal redusere utslippene til 47 millioner tonn innen 2020, men jeg merker meg at det er ingen av regjeringspartiene som lenger snakker om det målet overhodet – det ristes også på hodet fra representanten Korsberg bak der – og det er jo talende. Det er talende for den situasjonen vi er oppe i når vi har en regjering innsatt av miljøpartiene Venstre og Kristelig Folkeparti, som gir blaffen i de stortingsvedtakene og de samarbeidsavtalene som er gjort om å redusere utslippene, og så kommer altså statsråden her og sier at dere kan ikke avkreve meg noen personlige målsettinger. Nei, vi gjør ikke det. Vi vil ha noen konkrete målsettinger som regjeringen arbeider etter. Og hvis utslippene fra oljesektoren skal være avhengig av hvor mye virksomhet det er i olje, og det du gjør, er å «gønne på» og å tildele så mange tillatelser at alt er lagt til rette for økt aktivitet, vel, da betyr det det samme som å snu ryggen til Stortinget og avvise målene som ligger der.

Jeg vil kort ta to ting. Det ene er spørsmålet om standardkontrakter – og bare for å si én ting her, det er oljeindustrien og leverandørindustrien som har framforhandlet disse standardkontraktene. Poenget med standardkontraktene er å redusere byråkratiet og finne balanserte forhold. Det som skjer nå, og som har vært oppe til debatt flere ganger i Stortinget, er at mange mener at oljeselskapene utnytter den maktposisjonen de er i nå, til å drive gjennom flere forhandlinger og presse leverandørindustrien unødig.

Det er derfor jeg mener det naivt å tro at man i et fritt marked og i frie forhandlinger vil velge standardkontrakter. Det hadde vært nødvendig med et påtrykk fra statens side om at dette er det vi mener dere bør bruke, hvis man faktisk ønsker at disse standardkontraktene skal bli brukt.

Så til elektrifisering og en sak som jeg har et ønske om at vi skal behandle på et bredere grunnlag litt senere i denne stortingssesjonen: Det er et problem at vi behandler elektrifisering knyttet opp mot enkeltutbygginger. Hvis vi skal se på en tilsvarende erfaring som er gjort i Storbritannia, var all utbygging av offshorevind behandlet som enkeltutbygginger og enkelttilknytninger. Etter at de høstet erfaring av det, satte de seg ned og sa at her trenger vi mer koordinering for å redusere kostnadene. Jeg mener vi trenger en tilsvarende koordinering på norsk side med utbygging både av Svalbardkabelen – det er derfor vi har fremmet den – og av offshorevind, og jeg håper at vi kan få muligheten til å diskutere dette (presidenten klubber) bredere senere.

Ola Elvestuen (V) [11:59:17]: Jeg skal være kort. Det var Heikki Eidsvoll Holmås som gjorde at jeg måtte ta ordet. Jeg oppfattet at han tilla Venstre noen standpunkter – fram mot 2020, som om 2020-målene ikke gjelder. Selvfølgelig gjelder 2020-målene ennå, og målsettingen er å strekke seg mot dem. Det er en kjensgjerning at når det gjelder olje- og gassektoren og den økningen som er akkurat der, er det et resultat av beslutninger som er tatt av tidligere regjeringer.

Det som er riktig, er at all den innsatsen som gjøres – særlig innenfor transportsektoren, enten det er forlengelsen av elbilfordelene eller diskusjonen om biodrivstoff, som vi er inne i – skjer nettopp fordi det er 2020 som gjelder, og at man må ha tiltak som gir en effekt nå.

Vi er helt enig i at når det gjelder olje- og gassektoren og nye tiltak, må det komme et krav om at vi har nullutslipp som en generell løsning innenfor olje- og gassektoren. Det er det naturlige neste steget med den utviklingen vi har hatt fram til nå. Vi har vist flere ganger – sist med Johan Sverdrup – at den tekniske løsningen er der, og det helt naturlige neste steget er å sette et tydelig tidspunkt for å få en beslutning der det stilles et generelt krav om at man skal ha nullutslippsløsninger på nye felt. Men det er en kamp som må tas framover. Det vil ikke kunne få effekt akkurat innen 2020. Er det 2020, er det forsterkning innenfor de områdene som vi nå har, som vi definitivt er en del av. Jeg kan ikke snakke for regjeringen – den får snakke for seg selv. Men på borgerlig side, og med de enighetene som det var med tanke på budsjettene, er det definitivt det som er motivasjonsfaktoren.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [12:01:08]: Igjen henviser Ola Elvestuen til utbyggingen av Knarr som årsaken til at utslippene går opp i Norge, og skylder på den forrige regjeringen. Men dette var en utbygging som et samlet storting sto bak, og som Venstres representanter helhjertet støttet og hadde ingen innvendinger mot i det hele tatt. Likevel gikk de til valg på å love at utslippene skulle gå ned, og de lovte at det kom til å bli mye bedre klimapolitikk hvis bare klimafornekterne fra Fremskrittspartiet fikk lov til å styre sjappen. Virkeligheten og fasiten er blitt presentert for oss: Under den rød-grønne regjeringens tid gikk de ned. For lite ned? Absolutt! Men de gikk ned. Under den regjeringen som Venstre har støttet, og som Venstre og Kristelig Folkeparti innsatte, har utslippene begynt å gå opp.

Ja, det er et taktskifte – et taktskifte i feil retning.

Rasmus Hansson (MDG) [12:02:19]: Denne debatten åpner ganske skremmende perspektiver for framtidig norsk klimapolitikk. Debatten handler egentlig om hvorvidt vi skal sette inn tiltak på ett felt for å velge den mest klimavennlige løsningen med lavest utslipp der, og Stortingets svar er: Nei, det skal vi ikke. Bakteppet er at det samme storting har åpnet 23. og 24. konsesjonsrunde, og vi har nå fått beskjed av regjeringen om at det åpnes for langt over 100 nye utlysninger av leteblokker, og vi har fått bekreftet fra statsråden at det ikke finnes et fnugg av planer eller mål eller ambisjoner for hva slags klimagassutslipp denne virksomheten skal føre til.

Norsk klimapolitikk og den aller viktigste delen av den, nemlig olje- og gassvirksomheten, åpner altså totalt opp for hva som helst av klimagassutslipp i årene som kommer – de årene hvor vi liksom skal redusere klimagassutslippene våre dramatisk, sammen med resten av verden. Det åpner for at Norge fortsetter å være en leverandør til resten av verden av store klimagassutslipp gjennom oljeproduksjonen. Statsrådens svar på mitt spørsmål om utslippsplaner munner ut i et spørsmål om hva markedet kommer til å ønske av norsk olje, og en innebygd forutsetning om at de 40 pst. som vi fortsatt trenger i forhold til dagens oljevirksomhet i framtida, er det Norge som skal levere, og at det derfor er nødvendig, som statsråden sier, å øke norsk oljevirksomhet i årene framover for å levere i henhold til den reduserte andelen olje som verden trenger.

Dette slår fullstendig beina under alt som kan kalles helhetlig norsk klimapolitikk, og det er en problemstilling som Stortinget nå må ta tak i – Norges helhetlige og langsiktige klimaansvar, Norges vei inn mot de årstallene, 2030, 2040 og 2050, hvor verdens og våre klimagassutslipp skal være dramatisk kuttet. Denne debatten viser at Stortinget er på full fart i stikk motsatt retning, med Fremskrittspartiet og deres støttespillere – både i regjering og i opposisjon – med på laget. Det er skremmende.

Statsråd Terje Søviknes [12:05:18]: Jeg legger med tilfredshet merke til at Stortingets flertall følger opp tidligere stortingsmelding og proposisjon fra denne regjeringen om rammevilkårene for norsk olje- og gassvirksomhet. De ligger fast.

Så registrerer jeg også at man fra SVs side på den ene siden er veldig opptatt av miljøperspektivet, men samtidig minst like opptatt av arbeidsplasser og aktivitet knyttet til – i dette tilfellet – Johan Castberg-utbyggingen og andre utbygginger i Barentshavet. Det er spesielt å oppleve, men slik er det.

Vi legger fra regjeringens side til grunn at vi skal ha en konkurransedyktig petroleumsvirksomhet på norsk sokkel i mange tiår framover, som genererer arbeidsplasser både i olje- og gassvirksomheten og i leverandørindustrien. Bare Johan Castberg vil – som jeg var inne på innledningsvis – bety 23 000 årsverk i utbyggingsfasen og 1 200 årsverk i driftsfasen. Det er lønnsomme arbeidsplasser, som man trenger i nord. Det gir en verdiskaping i størrelsesorden 290 mrd. kr gjennom forventet produksjonstid, av dette 125 mrd. kr til fellesskapet, som kan gå til ytterligere velferdstjenester i landet, dvs. barnehager, skoler, eldreomsorg og helse.

Jeg registrerer at man bruker betegnelser som «klimafornekterne fra Fremskrittspartiet» fra SVs side. Det vil jeg ta avstand fra. Vi legger til grunn at vi har menneskeskapte klimaendringer, i tillegg til de naturlige variasjonene i klimaet. Fra regjeringens side jobber vi med å nå Norges klimamål etter Paris-avtalen. Det skal vi nå innenfor EUs kvotesystem. Og for å understreke det: Regjeringen jobber for at EUs prising av CO2-utslipp skal øke, slik at man får en positiv effekt – på tilsvarende måte som vi har hatt en positiv effekt av den særnorske CO2-avgiften på norsk sokkel siden 1991. Markedsmekanismene virker også innenfor klimapolitikken. Det legger regjeringen til grunn. Derfor jobber vi aktivt for å få en god avtale med EU om de samlede utslipp innenfor kvotepliktig sektor for de neste årene, fram mot 2030.