Bente Stein Mathisen (H) [12:35:01] (ordfører for saken): På tvers av alle partier er vi enige om én ting: Vi ønsker oss et samfunn der alle kan delta. Derfor må vi legge universell utforming til grunn for samfunnsutviklingen. Likestilling og tilgjengelighet for personer med funksjonsnedsettelse er viktig for å nå målet om et tilgjengelig samfunn for alle.

I representantforslaget fra stortingsrepresentantene Karin Andersen og Heikki Eidsvoll Holmås fremmes det en liste på 26 forslag for et bedre universelt utformet samfunn. Forslagene spenner over flere saksfelt og hører inn under ansvarsområdet til flere departementer og komiteer. Det er Barne- og likestillingsdepartementet som koordinerer de ulike tiltakene for personer med funksjonsnedsettelse på tvers av departementene når det gjelder universell utforming, diskriminering og likestilling, og alle forslagene i representantforslaget er kommentert eller besvart i brev fra statsråden i BLD.

I svarbrevet fra statsråden kommer det frem at flere av forslagene allerede er gjennomført, i gang eller tatt til følge. Noen er implementert i vedtatte planer, og i den forbindelse vises det til bl.a. regjeringens handlingsplan for 2015–2019, der det er beskrevet 47 tiltak på ansvarsområdene til 11 departementer. Handlingsplanen har hovedvekten på IKT og velferdsteknologi. Arbeidet med universell utforming følges i tillegg opp på andre viktige samfunnsområder, som bygninger, transport og uteområder.

Opposisjonen viser til visjonen og ambisjonen om et universelt utformet Norge innen 2025 og påpeker at denne ambisjonen er fjernet av dagens regjering. Regjeringen har en ambisjon om et universelt utformet Norge, men innser at det ikke lar seg gjøre å innfri dette innen 2025. Flertallet i komiteen – Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre – viser i den forbindelse til et scenarioprosjekt som ble gjennomført i fjor i samarbeid med brukerne og brukerorganisasjonene. Temaet var hvilket handlingsrom man har for å nå visjonen om et universelt utformet samfunn innen 2025. Konklusjonen var at en må se lenger enn til 2025, at det vil være behov for mer tid for å nå målene på alle samfunnsområder.

Anbefalingen fra scenarioprosjektet er at universell utforming må gis høy prioritet, og at det må utarbeides delstrategier og handlingsplaner for de ulike sektorene. Arbeidet må ses i sammenheng med pågående eller planlagte utviklingsprosesser, noe regjeringen har sagt at den vil følge opp. Komiteen påpeker at det er viktig og en forutsetning at brukerne involveres i det pågående arbeidet med universell utforming, og at deres synspunkter videreformidles til dem som skal ta beslutningene.

Statsbygg har holdt fast på visjonen om et universelt utformet samfunn innen 2025. De har en handlingsplan som sikter mot at alle bygningene som Statsbygg forvalter, skal være universelt utformet innen 2015. Det er veldig bra. De har gjort en systematisk og god jobb. Det arbeidet de har gjort, bør andre lære av, og det bør overføres til andre deler av forvaltningen.

Når det gjelder nettsteder, er det lovfestet at alle eksisterende og nye nettsteder rettet mot allmennheten skal være universelt utformet innen 2021.

Så det skjer heldigvis en del bra ting også.

Forslagsstillerne foreslår å innlemme FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne i menneskerettighetsloven for å gi konvensjonen forrang i norsk rett. Komiteens flertall, alle medlemmene unntatt SV og Venstre, viser til at Stortinget ratifiserte FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne i 2013. Flertallet mener at menneskerettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne er ivaretatt i dagens lovverk og traktater.

Universell utforming skal ivaretas i kommunal og regional planlegging i samsvar med plan- og bygningsloven § 5-1. Det er viktig at universell utforming er på agendaen hele tiden, og at kommuner og fylkeskommuner får god veiledning i bruk av planverktøyene for å realisere mål om tilgjengelighet for alle. Det er etablert et kommunenettverk med 60 kommuner i regi av KS som skal bidra til å gi kommunene kompetanse og økte ressurser for å styrke universell utforming.

For å nå målet om et universelt utformet samfunn er de største utfordringene eksisterende bygninger, uteområder og infrastruktur. Plan- og bygningslovens bestemmelser kommer til anvendelse ved krav om universell utforming når rehabiliteringer og ombygginger på bygg og anlegg skal utføres. Komiteen ønsker derimot en raskere fremdrift for å nå målet om tilgjengelighet for alle, og viser i merknadene til at trinnvise løsninger for å oppnå grunnleggende tilgjengelighet kan være et skritt på veien mot etablering av universell utforming av høyere kvalitet noe senere.

Avslutningsvis: SV får ikke flertall for alle sine 26 forslag om et universelt utformet samfunn her i dag. Som sagt er mange av forslagene allerede innarbeidet og i prosess. Men komiteen deler intensjonen til forslagsstillerne, og det er en samstemt komité som vil arbeide målrettet for å nå målet om et samfunn som er tilgjengelig for alle.

Rigmor Aasrud (A) [12:40:14]: Ofte hører vi følgende fra posisjonen når det er debatter i denne salen: «Etter åtte år med rød-grønn regjering …» Ja, etter åtte år med rød-grønn regjering har vi nå hatt snart fire år med en blå-blå regjering, og det er vanskelig å se at det har vært særlig framgang i arbeidet med universell utforming.

I et grundig svarbrev fra statsråden viser hun til status på en rekke områder. Så langt jeg kan lese svaret, er alle et resultat av initiativ etter åtte år med rød-grønn regjering. Jeg kan ikke se et eneste nytt initiativ fra Solberg-regjeringen om universell utforming. Snarere tvert imot. Regjeringen har endret politikken på en rekke områder som er viktige for å få til et mer universelt utformet samfunn. Byggeforskriftene er foreslått endret sånn at færre boliger vil bli tilrettelagt med universell utforming. Tesen er at det ikke trengs så mange fordi ikke alle trenger en sånn bolig. Det må bety at mennesker med forskjellige former for bevegelseshemning ikke skal ha samme muligheten for besøk og sosial omgang som andre. Arbeiderpartiet er imot å saldere byggekostnader med dårlige tilbud for dem som har en funksjonsnedsettelse.

Transportsektoren har store utfordringer, og det er krevende å endre fordi det er store kostnader til investeringer som trengs i sektoren. Det er et langsiktig arbeid som krever at det systematisk må jobbes med dette, og det må stå høyt på dagsordenen. Derfor er det bekymringsfullt at målsettingen om universell utforming som hovedmål er fjernet i den bestillingen som er gjort til etatene i arbeidet med Nasjonal transportplan. Budsjettene har også få spor etter universell utforming i samferdselssektoren. Arbeiderpartiet forventer at regjeringen løfter opp igjen det som et hovedmål i den planen som nå skal legges fram. Hvis ikke, vil det bli et hvileskjær i arbeidet med universell utforming i samferdselssektoren.

Et annet stort tilbakeskritt er forslaget om å lage en felles likestillings- og diskrimineringslov. Vi mener det er feil, både for likestillingen og for arbeidet mot diskriminering. Oppmerksomheten mot begge deler i samme lov gjør at fokuset blir utvannet. Men dersom flertallet skulle gjøre den feilen å endre loven, må selvsagt universell utforming prege arbeidet.

I sitt svarbrev henviser statsråden til rentekompensasjonsordningen for skolebygg når det gjelder status for skolebyggene, men hun unnlater å opplyse om at investeringsrammen er oppbrukt. Også her blir det et hvileskjær – ingen nye prosjekter som kan bidra til at gamle skolebygg blir oppgradert.

Til slutt vil jeg nevne forslaget om å kommunalisere hjelpemiddelområdet. Organisasjonene advarer mot dette, og når ikke engang det høyprofilerte forslaget i forrige periode om servicehunder er videreført etter evalueringen, er det vanskelig å se hva regjeringen vil med universell utforming.

Gjennom åtte år med rød-grønn regjering la vi fram to handlingsplaner for universell utforming. Vi endret lovverket og ga ordninger som gjorde at kommunene hadde mulighet til å gjøre endringer. Vi hadde universell utforming som hovedmål i NTP, og vi sørget for et systematisk arbeid i Statsbygg.

Nå har vi hatt fire år med hvileskjær i arbeidet med universell utforming. Den planen som regjeringen har lagt fram, er tannløs og uten tidfesting. Derfor mener Arbeiderpartiet at vi må ha en ny, helhetlig plan. Den må oppdateres med status og nye kostnadsoverslag etter behov. Derfor vil vi stemme for det punktet i SVs forslag i dag. Det betyr på ingen måte at vi er imot de andre forslagene, men vi ser behovet for å starte på nytt, finne ut hva kostnadene er, og se hva vi trenger å gjøre. Derfor mener vi at vi trenger en helhetlig plan som omfatter hele spekteret av universell utforming. Det mener vi at vi får til gjennom forslag nr. 1, og jeg tar opp forslaget, som vi er sammen med SV og Senterpartiet om.

Erlend Wiborg (FrP) [12:44:58]: Jeg vil begynne med å takke representantene Andersen og Eidsvoll Holmås for å ta opp dette viktige temaet, som jeg tror vi alle har et felles engasjement rundt.

Så må jeg si – da jeg hørte innlegget til foregående taler, Rigmor Aasrud – at jeg ble en smule i stuss. En skulle nesten tro at innlegget ble skrevet før komiteen behandlet saken. Det er også tydelig at det nærmer seg valgkamp, for det er sjelden jeg hører et innlegg i denne salen som er så fullt av polemikk, men som ikke går inn på de konkrete forslagene som vi behandler her i dag.

Fremskrittspartiet har lenge vært opptatt av at alle skal kunne delta på lik linje i samfunnet. Vi har alltid fokusert på at mennesker med nedsatt funksjonsevne i størst mulig grad skal få de samme muligheter som alle andre til å fungere i samfunnet. Det må legges til rette for at funksjonshemmede i størst mulig grad skal kunne delta, og det gjelder på flere områder – det ene er universell utforming. Men regjeringen har gjort mye innenfor arbeidslivet når vi har gjort døren videre og gjort det lettere for at flere også med funksjonsnedsettelser skal kunne delta i arbeidslivet.

Samfunnet må legge til rette for funksjonshemmede ved at man for offentlige bygg og for det offentlige rom følger prinsippene for universell utforming. Her er det verdt å nevne at det offentlige på mange nivåer må spille sammen, og alle nivåer må være seg sitt ansvar fullt ut bevisst. For eksempel er det i stor grad kommunene som er ansvarlige for store deler av det offentlige rom, og som må være i førersetet, men det er ikke noen unnskyldning for kommuner til å si at statlige krav ikke er detaljerte nok, osv., når de selv bygger. I tillegg er det kommunene som planmyndighet som må stille de riktige og lokalt tilpassede kravene til utbyggere. Det gjelder uavhengig av om utbyggeren er privat, eller om det er det offentlige som er utbygger.

Når det gjelder universell utforming av det private rom, er det ikke like enkelt. Vi kan rett og slett ikke alltid stille krav om full universell utforming av hele den private sfære. Noen i denne salen synes tydeligvis det er riktig, men man glemmer fullstendig den ganske betydelige utgiftssiden dette har, for utgifter som følger av universell utforming, er i stor grad nødvendige. Men det er ikke nødvendig å påføre alle bygg krav om lik universell utforming av alle arealer. I verste fall er det med på å øke boligkostnadene på en slik måte at mange lavinntektsgrupper i samfunnet faller utenfor boligmarkedet. Jeg vil derfor argumentere for at de beste intensjoner kan føre til dårlige løsninger. Derfor er det langt bedre å definere hvor og når universell utforming skal kreves. Ja, universell utforming skal kreves for det offentlige rom, også når det offentlige rom er privat eiet. Når det gjelder allerede eksisterende offentlige rom som ble bygget før kravet kom om universell utforming, bør vi være ambisiøse, men realistiske med hensyn til hvor raskt de kan bygges om. I stor grad bør universell utforming prosjekteres inn når det allikevel skal gjøres større bygningsteknisk vedlikehold eller oppgraderinger.

Til slutt vil jeg uttrykke at det er tydelig at regjeringen tar dette på alvor, og ikke minst at den ansvarlige og også koordinerende statsråd har en god og balansert plan for hvordan vi skal nå den felles målsettingen vi alle har om å ha et samfunn der alle skal ha mulighet til å delta.

Iselin Nybø (V) [12:48:56]: Jeg ønsker å takke representantene Andersen og Eidsvoll Holmås for å ha satt universell utforming på Stortingets dagsorden og legge til rette for at de med nedsatt funksjonsevne i størst mulig grad skal kunne delta i samfunnets vanlige arbeidsliv. Det er en viktig oppgave.

Representantforslaget inneholder en rekke forslag, og regjeringen er allerede godt på vei på en rekke av de feltene. Til en viss grad slår også forslagsstillerne inn åpne dører med dette Dokument 8-forslaget.

I andre saker peker forslaget på sider ved universell utforming der regjeringen ennå ikke er kommet i mål. Ved en inkurie har Venstre i komiteen ikke gått inn i forslagene nr. 3, 5 og 20, fra Sosialistisk Venstreparti, men vi kommer til å stemme for de forslagene i salen nå i dag.

Når det gjelder forslag nr. 3, innebærer det at Stortinget ber regjeringen fremme forslag om å innlemme FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne – CRPD – i menneskerettighetsloven for å gi konvensjonen forrang i norsk rett. I likhet med Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, FNs barnekonvensjon, FNs kvinnekonvensjon, FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter og FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter bør også CRPD-konvensjonen innlemmes i norsk lovgivning. Det er viktig for å sikre rettighetene til dem med nedsatt funksjonsevne og for å sikre at CRPD får forrang i norsk lovgivning. Vi vet fra bl.a. NOU 2016: 17 «På lik linje. Åtte løft for å realisere grunnleggende rettigheter for personer med utviklingshemming», at personer med nedsatt funksjonsevne fortsatt står utenfor store deler av dagens Norge. Innlemmelse av CRPD vil være et viktig steg for å styrke rettighetene til en liten, men utsatt gruppe, og vi støtter derfor forslagene i dette Dokument 8-forslaget.

Når det gjelder forslag nr. 5 – det er også et viktig forslag fra representantene Andersen og Eidsvoll Holmås – har det lenge vært en målsetting at eksisterende bygg skal bli universelt utformet. Det er gitt en hjemmel i plan- og bygningsloven som gir departementet mulighet til å gi forskrift for å oppnå dette. Norges Handikapforbund gjorde i 2013 sammen med Forskningsinstituttet IRIS en kartlegging av grunnskoler i Norge. Det viste seg da at 80 pst. av skolene hadde vesentlige mangler når det gjaldt god tilgjengelighet, det er en indikasjon på hvor mye som fremdeles gjenstår for å sikre universell utforming i offentlige bygg. Ansvaret for dette etterslepet ligger vel så mye hos Stoltenberg II-regjeringen, som SV selv var en del av, men jeg er fortsatt opptatt av at Venstre må stille seg bak dette forslaget, for behovet for en statlig ordning som kan bidra med en delfinansiering og oppgradering av offentlige bygg, er viktig.

Når det gjelder forslag nr. 20, hvor regjeringen blir bedt om å opprette et rådgivende organ sammensatt av sivile samfunnsaktører for å se på rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne, er det også et forslag som vi ønsker å støtte. Vi mener at det å gi disse aktørene en sterkere stemme inn i universell utforming vil være en viktig forutsetning for å oppnå Norges offensive målsettinger på dette feltet. Nedleggelsen av Statens råd for likestilling av funksjonshemmede i 2011–2012 har svekket denne gruppens stemme i debatten rundt universell utforming, og vi setter pris på at det er løftet i denne saken.

Jeg håper at dette representantforslaget har bidratt til å sette søkelys på noe som er viktig. Universell utforming er viktig for samfunnet vårt, sånn at de med funksjonsnedsettelser ikke skal være hindret i å være en del av et likestilt samfunn. Mye er allerede gjort, men mye gjenstår fremdeles før vi kan nå målet om et fullt ut universelt utformet samfunn. Derfor er det også viktig å sikre et stødig rettslig grunnlag for dem med nedsatt funksjonsevne, sånn at vi gir denne gruppen en sterk stemme i å bestemme over egen hverdag og egen framtid.

Kirsti Bergstø (SV) [12:54:01]: Kampen for et universelt utformet samfunn er en viktig kamp for SV. Den er viktig fordi det handler om muligheten til å kunne delta på like fot. Det handler om å se at alle mennesker er forskjellige, og at noen møtes av samfunnsskapte barrierer og hindringer, og det handler om politisk evne og vilje til å rive ned de barrierene og de hindrene som finnes, og skape et samfunn for alle. Vi vet at et universelt utformet samfunn er et godt samfunn for flere, enten vi triller barnevogn, humper rundt på krykker eller får svekket syn når vi berikes av tid og tall. Fordi det er spørsmål som angår oss alle, og fordi det er helt avgjørende spørsmål for noen og dem det gjelder, er det særlig trist at ambisjonene på feltet er så lave som de er. Det er leit at vi har en regjering som gjennom en passiv holdning tar til etterretning at det er krevende å oppnå et universelt utformet samfunn, og heller velger å svekke ambisjonene istedenfor å gjøre innsatsen større og søke mot klare mål.

Jeg er glad for at Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV står sammen om å foreslå en handlingsplan for et universelt utformet samfunn. Jeg skulle ønske det var støtte for flere av forslagene, selv om jeg har forståelse for at alle må se dem i sammenheng med sine budsjett. Men jeg tror det ville vært mulig, med litt større vilje, å enes om mer enn det vi gjør i dag, særlig med tanke på at de fleste, om ikke alle, av de forslagene som er til behandling, og som er fremmet fra SVs side, har sitt utspring i organisasjoner som kjenner hvor skoen trykker, og som vet hva som må endres for at mer likeverd skal kunne oppnås. Det er direkte spesielt at vi ikke engang kan enes om det som iallfall fram til nå har vært regjeringens målsetting, som eksempelvis ordningen med servicehunder, som er omtalt i regjeringserklæringen.

Det er klart at det er noen lyspunkter her. Det er veldig gledelig og fint at en samlet komité legger til grunn at regjeringen i sitt arbeid med ny byggteknisk forskrift skal sikre universell utforming av samfunnet. Det har jeg ment kun kan oppfattes som et samlet krav om endring av TEK17, og det har jeg tolket som en enorm seier, fordi det vil innebære at man kan ta med kjæresten sin hjem enten man rusler på føttene sine eller ruller avgårde, at man kan fortsette å bo der man bor, også om uforutsette ting skjer og man selv eller ungene havner i en ulykke, og at man kan invitere alle kollegene sine på middag – hvis man har plass til det – også de som har en svingradius når de skal på do. Men da jeg hørte innlegget til representanten Wiborg fra Fremskrittspartiet, ble jeg veldig usikker på hva denne enigheten egentlig handler om. Jeg har ikke oppfattet på noe som helst vis at det var byggebransjen som skulle bestemme hvem som kunne komme på besøk, og det er ikke noe grunnlag for å si at det automatisk er billigere om man bare fjerner muligheten for noen til å komme inn.

Så har jeg et behov for å komme med en presisering fra SVs side, og det gjelder en merknad knyttet til arbeidet med felles likestillings- og diskrimineringslov. SV står på standpunktet at vi ønsker en egen likestillingslov og ikke en felles lovgivning, men vi vil likevel – selvsagt – være opptatt av om en eventuelt ny lov ivaretar mennesker med nedsatt funksjonsevne på en god måte.

Da vil jeg gjerne ta opp SVs forslag.

Statsråd Solveig Horne [12:58:56]: I likhet med komiteen og forslagsstillerne er også Regjeringens visjon et samfunn der alle kan delta. Derfor arbeider regjeringen aktivt for et universelt utformet samfunn. Regjeringen har lagt fram en handlingsplan for universell utforming for perioden 2015–2019 med nær 50 tiltak på ansvarsområdene til elleve departementer. Planen har hovedvekt på IKT og velferdsteknologi og følger i tillegg opp arbeidet på andre viktige samfunnsområder.

Universell utforming berører den enkelte og samfunnet. Jeg er glad for at det er en bred og tverrpolitisk enighet om at universell utforming må legges til grunn for et samfunn der alle kan delta.

Mange er utålmodige på dette feltet, og jeg er en av dem. Samtidig må vi være realistiske. Det er ikke alt som lar seg løse like enkelt og raskt, men det er satt konkrete mål for gjennomføring av universell utforming på noen områder.

Statsbygg har et overordnet mål om at alle byggene de forvalter, skal være universelt utformet innen 2025, og det er lovfestet at alle nettsteder som er rettet mot allmennheten, skal være universelt utformet innen 2021.

Samtidig er utfordringene med å gjøre eksisterende bygninger og uteområder universelt utformet store. Her må vi se lenger fram før vi kan si at vi er i mål. Kommunene har også et ansvar her og har store oppgaver på området. Noen kommuner har vært flinke til å gjennomføre universell utforming og har oppgradert både bygningsmasse og uteområder. Disse kan være gode forbilder for andre. Regjeringen støtter kommunenes viktige arbeid, bl.a. gjennom å gi støtte til et nettverksprosjekt som KS driver. 60 kommuner og fylkeskommuner deltar i dette nettverket. Dette brede samarbeidet gir kommunene anledning til å lære av hverandre, og de får økt sin kompetanse i arbeidet for et universelt utformet samfunn.

Som grunnlag for veien videre til et universelt utformet samfunn må vi ha gode og realistiske målsettinger. Jeg har derfor bedt direktoratet sluttføre et scenarioprosjekt som kan gi oss nærmere svar på hvilke handlingsrom som finnes, og hvordan arbeidet kan tas videre på de ulike områdene. Jeg har bedt direktoratet sørge for at interesseorganisasjonene blir direkte involvert i den videre prosessen med scenarioprosjektet.

Om kort tid vil regjeringen legge fram en proposisjon om en felles likestillings- og diskrimineringslov. I forslaget, som var på bred høring, foreslo regjeringen at det stilles krav til universell utforming av IKT i opplærings- og utdanningssektoren, fra grunnskole til universitet og høyskole. Det vil gjøre det enklere for elever og studenter med funksjonsnedsettelse å følge med i ordinær undervisning, og det vil gjøre det enklere for foreldre med funksjonsnedsettelse å følge opp sine barn. Dette var noe som den rød-grønne regjeringen unnlot å gjøre da diskriminerings- og tilgjengelighetsloven ble revidert i 2013.

Det sterke vernet mot diskriminering i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven har blitt foreslått – når vi har hatt det på høring – videreført i forslag til ny lov.

EU arbeider nå med et direktiv om tilgjengelighet til varer og tjenester. Dette direktivet er EØS-relevant og dermed også viktig for Norge. Vi vet ennå ikke nøyaktig hva direktivet vil dekke av varer og tjenester, men det vil danne grunnlag for lovgivning på dette området i Norge. Den nye tekniske byggeforskriften, TEK 17, er nå under utarbeidelse og får stor oppmerksomhet.

Det er bl.a. en viktig diskusjon om forenklinger knyttet til universell utforming og tilgjengelighet. Regjeringen vil sikre universell utforming av samfunnet i arbeidet med de nye forskriftene.

En god dialog med interesse- og brukerorganisasjonene for personer med funksjonsnedsettelse er viktig for regjeringen. Jeg inviterer selv årlig til et politisk rundebordsmøte med organisasjonene for å drøfte dagsaktuelle problemstillinger, der organisasjonene selv kan komme med forslag til temaer som de ønsker å ta opp med regjeringen. På disse rundebordsmøtene har både statsråder og statssekretærer fra de fleste departementer vært til stede. Det vil bli satt opp et nytt møte i nærmeste framtid. Der vil samordning og koordinering av politikken for personer med nedsatt funksjonsevne mellom ulike departementer og mellom ulike forvaltningsnivåer som stat, fylke og kommune være et viktig tema, som også er et innspill og et ønske fra organisasjonene selv.

Det er viktig å ha et godt utgangspunkt for å drøfte hvilke tiltak det er behov for å arbeide videre med. Da trenger vi oversikt over hvor problemene ligger, og hva som gjøres. En viktig statusoversikt er Norges rapportering til FN på CRPD, konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne.

Karin Andersen (SV) [13:12:37]: Dette er en sak som preges av stor velvilje, men altfor lite handling. Dette handler ikke om at noen skal få lov til å være med, det handler om at alle skal være likeverdige og kunne bruke samfunnets institusjoner – ja alt – på like vilkår, uavhengig av funksjonsevne.

Vi er ufattelig tålmodige på vegne av dem som ikke har den muligheten. Det er bra med planer, men planer må realiseres, og det kommer til å koste penger. Jeg ser ministeren ser bekymret ut. Ja, det kommer til å koste penger, det er derfor det er så nødvendig å ha en tidsplan, sånn at man kan måles mot det man får gjort hvert eneste år for å nå dette målet. Ved å fjerne en målsetting om å nå et mål innen et tidsrom frir man seg sjøl – selvfølgelig – fra å bli målt på det. Det er lettvint. Det er også lettvint å si at kommunene skal gjøre det, men her må regjeringen ta ledelsen på en helt annen måte enn det man har gjort.

Jeg synes at den runden vi har hatt nå, om TEK17, viser dette. Jeg skjønner at statsråden egentlig ikke har tenkt å gjøre noen ting, på tross av at hun har koordinerende ansvar for dette området. Det er med skam å melde sånn at hvis man bygger små leiligheter midt i Oslo sentrum, kommer de til å bli solgt for den prisen de blir solgt for – det er markedspris, og det trodde jeg kanskje Fremskrittspartiet og Høyre visste litt om. Sånn er det, så det kommer ikke til å bli billigere boliger heller. Her skyver man altså funksjonshemmede mennesker foran seg i kampen for at de som bygger boligene, skal tjene mer, og at færre boliger skal være tilgjengelige. Vi har flust av dem, vi trenger ikke flere slike boliger i Norge.

Det viser at man ikke har tenkt at folk skal få lov til å velge å bo der de vil, at de skal kunne ha besøk av hvem de vil, og at de skal kunne leve der hele livet. Før kalte vi det livsløpsboliger. Det er et begrep jeg skulle ønske vi kunne begynne å snakke mer om igjen. Vi trenger ikke bygge mer av slikt nå, vi trenger i hvert fall ikke lure noen med å si at det blir billigere boliger av det. Bare se på den siste statistikken som kom i går, over boligpriser og byggekostnader – de henger overhodet ikke sammen i det hele tatt. Det synes jeg er et godt eksempel, som viser at man ikke har tenkt å gjøre dette, for det er andre interesser som styrer.

Det er veldig mange punkter i vårt forslag. Jeg kan si det helt ærlig: De er utarbeidet i tett samarbeid med brukerorganisasjonene, som overhodet ikke er fornøyd med regjeringens handlingsplan, som ikke er fornøyd med regjeringens gjennomføringsevne og slett ikke er fornøyd med regjeringens planer om en felles diskrimineringslov. Jeg er imot det, og jeg er først og fremst imot det fordi det er langt igjen før diskriminerings- og tilgjengelighetsloven for mennesker med funksjonsnedsettelse har satt seg i alle organer. Den trenger en egen beskyttelse framover også.

Bente Stein Mathisen (H) [13:15:55]: Statsråden var tydelig i sitt innlegg på at regjeringen har en visjon og en ambisjon om å oppnå et universelt utformet samfunn der alle kan delta, og at det må jobbes systematisk og målrettet, slik at vi raskere kan nå det målet.

I regjeringens handlingsplan for universell utforming legges det stor vekt på IKT og velferdsteknologi, bl.a. bedre universelt utformede IKT-løsninger i utdanningssektoren, noe som vil gi flere med funksjonsnedsettelse mulighet til å delta i undervisningen på lik linje med andre. I handlingsplanen vektlegges også en satsing på utvikling av ny teknologi innen velferdsområdet, og dette kan bidra til at flere med funksjonsnedsettelse blir mer selvhjulpne i dagliglivet og trenger mindre hjelp. Det er et stort ønske for de fleste av oss å være mest mulig selvhjulpen.

Fortsatt har vi for mange bygg og uteområder som ikke er universelt utformet. Stavanger er en av få norske byer som har en egen plan for hvordan byen kan utvikle universell utforming innen 2021. Å kartlegge, prioritere og utvikle handlingsplaner er viktige skritt på veien for å komme i mål. Norges Handikapforbund har spesielt pekt på at skolene må være universelt uformet for å gi alle barn like muligheter til utdanning. Det er viktig at kommuner og fylkeskommuner prioriterer dette og lager handlingsplaner for å nå målene.

Regjeringen har en historisk satsing på samferdsel, med en bevilgning på 63 mrd. kr i 2017. Innenfor samferdsel vil universell utforming være en integrert del av alle planer for vesentlig oppgradering og bygging av ny infrastruktur. Dette er et eksempel på hvordan regjeringen løfter frem universell utforming systematisk og bredt på et helt sentralt samfunnsområde.

KS har tatt initiativ og etablert et kommunenettverk som fokuserer på kompetanse og fremdrift i arbeidet med universell utforming. 60 kommuner og fylkeskommuner er med, og her kan kommuner dele erfaringer og lære av hverandre. Regjeringen støtter KS i dette arbeidet. Denne uken legger regjeringen ut tilskuddsmidler som kommunene kan søke på. Føringen til disse KS-midlene er arbeidet med systematikk og konkrete resultater når det gjelder universell utforming. Systematiske registreringer av bygninger og uteområder med mål om oppgradering til universell utforming er ett av kriteriene. I mitt eget fylke ser jeg at Oppegård kommune får tilskudd til et kompetanseprogram for universell utforming for å sikre at kommunen har oppdatert kompetanse og bruker den aktivt, både i utbyggingssaker og i utvikling av kommunale tjenester.

Dette er veien å gå for å nå målet om et mer universelt utformet samfunn. Det må jobbes systematisk med kartlegging og utarbeiding av handlingsplaner, det må sikres at midler er tilstede, og det må også settes tidsfrister.

Karin Andersen (SV) [13:18:44]: Jeg har tatt med meg på talerstolen en proposisjon som regjeringen akkurat har lagt fram, Prop. 64 L for 2016–2017. Den omhandler nettopp de tjenestene som representanten fra Høyre nå var oppe og snakket om. Og hva står det i den proposisjonen? Jo, i den proposisjonen står det at kommunene skal få legge mer vekt på det kommunale skjønnet når det gjelder disse tjenestene, enn det de har gjort før. Det skal Fylkesmannen også legge mer vekt på når de skal kontrollere klager som kommer inn til dem. Det betyr at man svekker rettighetene til noen av de menneskene man nå snakker om, som trenger at loven faktisk blir fulgt – og ikke blir strukket og skjønnstolket bort i kommunene. Også på det området oppfatter jeg at regjeringen går feil vei.

Ja, det er riktig at det skjer en del innen samferdsel. Det er ambisiøse planer som har vært der fra før. Og faktisk ligger det et lovgrunnlag der, så det skulle bare mangle at man ikke følger opp de samferdselsprosjektene man gjennomfører, med kravene om universell utforming, som faktisk ligger der.

Når det gjelder IKT, skal regjeringen ha ros for å ha jobbet godt med det. Men når de samtidig leker med tanken om å flytte hjelpemiddelområdet over til kommunene, hjelper noe av dette veldig lite. Dette er fagmiljøer som trenger store – ja, jeg hadde nesten sagt robuste – kompetansemiljøer. Det har vi i dag i hjelpemiddelsentralene, og de bør styrkes og ikke svekkes ved å spres utover. IKT er et krevende felt. Har man behov for, fordi man har en funksjonsnedsettelse, å bruke IKT på en tilpasset måte, enten det er i skole, i arbeid eller i hverdagsliv, trenger man miljøer å snakke med som er store og kompetente. Det kan ikke legges ut til hver enkelt kommune eller til hver enkelt skole, og ansvaret kan slett ikke pådyttes den enkelte.

Jeg er lei for at jeg ikke føler at det er noe «trøkk» på dette. Derfor mener vi – og jeg er glad for at Arbeiderpartiet og Senterpartiet har vært enige om det – at vi er nødt til å sette oss en tidsfrist. Det er selvfølgelig skummelt å sette slike tidsfrister, for da er det mulig å bli målt på det. Men jeg har aldri hørt om noen som når et mål de aldri har satt seg. Det skjer på dette området, og jeg tror det skyldes at denne saken ofte havner i det jeg kaller «en bomullsdott av velvilje». Alle har veldig gode intensjoner, men når det kommer til krita, er det andre deler av samfunnet som får pengene.

Erlend Wiborg (FrP) [13:21:56]: Det var det første innlegget til representanten Karin Andersen som fikk meg til å tegne meg på nytt. Det at man har gode intensjoner, er vel og bra. Og jeg tror vi alle deler det felles målet. Men samtidig må man alltid se på om de virkemidlene man har, faktisk vil virke, om det er riktige virkemidler, og hvilke konsekvenser de virkemidlene har – selv om man kanskje med de beste intensjoner fremmer forslag om visse virkemidler.

Når representanten Karin Andersen står på denne talerstol og hevder at kostnader ikke har noen betydning for prisen, synes jeg det er en underlig logikk. Det er en selvfølge at hvis vi påfører betydelig fordyrende utgifter og kostnader for f.eks. utbyggere, er det noen som må ta den regningen. Og til syvende og sist er det alltid forbrukerne som tar regningen.

Vi i Fremskrittspartiet er villig til å stille krav, også krav som koster penger. Men vi mener man må gå inn og se om kravene er rimelig i forhold til det vi får igjen. Derfor har vi gode og viktige krav til universell utforming, spesielt i det offentlige rom – både for det offentlige og for det private. Men vi kan ikke komme i den settingen at vi kommer med mange forskjellige krav som koster betydelige summer, som så gjør at en helt annen gruppe må slite – typisk unge førstegangsetablerere, mennesker med svak økonomi, som Sosialistisk Venstreparti ofte er glad i å snakke om. Men vi vet at de som virkelig rammes av politikken til Sosialistisk Venstreparti, i høyeste grad er de fattige og dem med svak økonomi, som Sosialistisk Venstreparti nå gjerne vil gjøre det vanskeligere for å komme inn på boligmarkedet.

Karin Andersen (SV) [13:24:12]: Hvis det ikke hadde vært så alvorlig, hadde det vært ganske komisk å høre representanter fra Fremskrittspartiet nesten påstå at vi ikke har et helt fritt boligmarked der prisen etablerer seg i markedet. Det er jo det det gjør. Disse små boligene, som ikke skal være universelt utformet, og som ikke skal være tilgjengelige for alle i befolkningen, kommer til å bli bygd i sentrum, for det er det man sier, og der er det markedspris som gjelder. Og all statistikk viser at når byggekostnadene ligger nesten flatt, øker prisene voldsomt. Folk betaler og konkurrerer med hverandre på pris. Om kravene som skal være, sier man at de påfører betydelige kostnader. Man sier altså at hvis man er funksjonshemmet, påfører man andre betydelige kostnader. Nei, det er faktisk et samfunnsansvar for oss å sikre at det ikke er slik. De som tjener på dette, er de som bygger husene. De tjener mer, for de kan bygge billigere, og prisen blir like høy.