Innhold

4. En internasjonal forbrukerpolitikk

4.1 Sammendrag

4.1.1 Oversikt

Forbruket i dag skjer i stor grad på tvers av landegrenser. Der det tidlegare var ei eller to store globale merkevarer, er det no ei rekkje store internasjonale selskap som pregar kvardagen til forbrukarane. Facebook, Apple, Spotify, Google og Amazon, for å nemne nokon.

Internasjonalisering av forbruket kjem til uttrykk på fleire måtar:

  • Handel av varer og tenester over landegrensene. Framveksten og utbreiinga av netthandel har gjort det enklare å handle over landegrenser. For forbrukarane inneber dette tilgang til eit langt større utval av varer og tenester.

  • Digitalisering. Digitale plattformer, som Airbnb, gjer det enkelt for kven som helst å inngå avtaler med andre over heile verda. Måten plattformene er innretta på, gjer at ein på ein enkel måte kan finne ein tilbydar i utlandet, inngå avtale og betale. Norske forbrukarar er i verdstoppen når det gjeld å ta i bruk nye digitale tenester.

  • Reiseverksemd. God privatøkonomi og auka fleksibilitet i arbeidslivet for mange gjer det mogleg å reise meir. Mange pensjonistar vel å opphalde seg utanlands større delar av året.

  • Endra forretningsstruktur. Framveksten av fleire store globale og digitale selskap som tilbyr varer og tenester til forbrukarar.

Internasjonaliseringa byr på nye moglegheiter og eit større tilfang av varer og tenester. I EØS gir felles EU/EØS-reglar godt forbrukarvern og moglegheit til klagehandsaming dersom det oppstår problem. Samarbeid om tilsyn og handheving styrkjer også forbrukarvernet i EØS.

Internasjonaliseringa medfører også nokre utfordringar. Behovet for internasjonalt samarbeid aukar når produksjonen av og handelen med varer og tenester skjer over landegrensene. Ein må ha eit samarbeid om analyse av problem, utvikling av regelverk, tilsyn og handheving. Regjeringa prioriterer derfor å ta del i arbeidet for eit sterkt forbrukarvern internasjonalt.

For at ein marknad skal fungere godt, treng ein spelereglar. Effektivt tilsyn med og effektiv handheving av desse spelereglane må til for å sikre rettferdig konkurranse mellom næringsdrivande og å sørgje for at forbrukarane har høg tillit til marknaden. Å motverke svindel, urimeleg handelspraksis og annan ulovleg verksemd er derfor ei prioritert forbrukarpolitisk oppgåve for norske styresmakter, også internasjonalt.

Det er etablert ulike arenaer for samarbeid på forbrukarområdet. Arbeidet spenner frå utveksling av beste praksis og rettleiingar om utvikling og handheving av politikk til konkret, bindande regelverk og felles koordinerte tilsynsaksjonar mellom styresmaktene i ulike land.

På forbrukarområdet er EU, OECD og FN særleg aktuelle arenaer for internasjonalt samarbeid. Den viktigaste arenaen er EU, for det er der det i størst grad blir utforma regelverk som er direkte styrande for norske forbrukarar sine rettar og norske næringsdrivande sine plikter.

I april 2018 la Kommisjonen fram to direktivforslag i pakka «A New Deal for Consumers». Desse forslaga inneheld fleire element som kan ha mykje å seie for norske forbrukarar og næringsdrivande. Regjeringa arbeider aktivt for å påverke delar av forslaga i tråd med norske interesser.

4.1.2 Regjeringa vil

  • medverke til eit sterkt forbrukarvern gjennom EU/EØS, OECD og FN

  • prioritere ein aktiv forbrukarpolitikk i Europa og leggje vekt på samarbeid med ny kommissær og nytt europaparlament frå hausten 2019

  • følgje det vidare arbeidet med Kommisjonen si tiltakspakke «A New Deal for Consumers» og arbeide for at utviklinga i det europeiske regelverket fører med seg eit sterkt forbrukarvern

  • lytte til aktuelle partar når ein skal utarbeide Noreg sine framlegg til nytt forbrukarregelverk i EU

  • prioritere norsk deltaking i EU sitt program for den indre marknaden for perioden 2021–2027, for mellom anna å sikre samarbeid om handheving og tvisteløysing, og for å sikre at norske tilhøve kjem med i kunnskapsgrunnlaget for forbrukarpolitikken i EU.

4.2 Komiteens merknader

Komiteen registrerer at norske forbrukere i mye større grad enn før kjøper varer og tjenester av internasjonale tilbydere, samt at vi reiser mer og tar raskt i bruk nye digitale tjenester. Komiteen er enig med regjeringen i at Norge må ta del i internasjonalt samarbeid på relevante arenaer for å utvikle forbrukerpolitikken og et velfungerende regelverk som er til det beste for forbrukeren.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, mener at norske forbrukeres rettigheter er avhengig av godt internasjonalt samarbeid, både i Norden, Europa og globalt.

Flertallet viser til at forbruket vårt er internasjonalisert gjennom handel over landegrenser, digitalisering, reising og framveksten av flere store globale, digitale selskaper, og vil understreke viktigheten av godt EØS-samarbeid for å ivareta forbrukervernet i denne konteksten. Flertallet peker på at regjeringen prioriterer arbeidet med å styrke forbrukervernet internasjonalt, også ut over EØS’ grenser, og støtter dette.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at regjeringens ambisjoner likevel ikke virker å være særlig høye. Disse medlemmer mener Norges forbrukerpolitikk bør være ledende i å utvikle og få på plass nasjonale og internasjonale regler og styrkede forbrukerrettigheter.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at det er kritisk at man ser forbrukerpolitikken i et internasjonalt perspektiv. I dagens globaliserte verden finnes det knapt produkter eller tjenester som ikke har flyttet seg over landegrenser. Det finnes både ulemper og fordeler knyttet til dette. Et problem som meldingen ikke tar opp, er behovet for bedre informasjon om hvilke forhold som har bidratt til å skape produktet eller tjenesten, og hvordan vi kan sikre grunnleggende menneskerettigheter og miljøvern i produksjonen av de produktene og tjenestene som er tilgjengelige for forbrukerne. Disse medlemmer viser til at det er godt dokumentert at det finnes både store miljøødeleggelser, brudd på grunnleggende menneskerettigheter, bruk av barnearbeid og slaverilignende tilstander i store og viktige produksjonsledd i dagens internasjonale verdikjeder.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti tror ikke norske forbrukere ønsker å bidra til å opprettholde dette. Derfor trenger vi en menneskerettighetslov for næringslivet. Dessverre er informasjonstilgangen og åpenheten hos internasjonale produsenter og leverandører for dårlig. Aktørene som opererer i disse verdikjedene, må i større grad holdes til ansvar for å sikre informasjon til forbrukerne. I tillegg må vi sikre at disse aktørene er forpliktet til å gjøre aktsomhetsvurderinger i sine virksomheter, slik at de kan holdes til ansvar ved brudd på menneskerettighetene eller ved miljøskader.

Komiteen viser til at et samlet sivilsamfunn har ønsket seg tiltak på dette området en god stund. Det har vært foreslått både etikkinformasjonslov, antislaverilov og en såkalt aktsomhetslov. I juni 2018 ble det nedsatt et offentlig utvalg – Etikkinformasjonsutvalget – etter anmodning fra Stortinget. Utvalget leverte sin rapport i desember 2019, som foreslår en lov om åpenhet om virksomheters forhold til grunnleggende menneskerettigheter og anstendig arbeid i egen virksomhet og leverandørkjeder.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet forventer at regjeringen følger opp Etikkinformasjonsutvalgets arbeid. Disse medlemmer viser også til Representantforslag 41 S (2018–2019) fra Arbeiderpartiet om å vurdere en lov mot moderne slaveri, samt forslag om å få på plass et internasjonalt merkesystem for bærekraft på varer og tjenester.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at formålet med loven er å gi forbrukere, fagforeninger, organisasjoner og andre rett til informasjon om virksomheters påvirkning på grunnleggende menneskerettigheter og arbeidsforhold. Dette skal gi dem mulighet til å treffe informerte valg og til å stille spørsmål om ansvarlighet i næringslivet. For det andre er formålet å fremme respekt for grunnleggende menneskerettigheter og anstendig arbeid i virksomheter og leverandørkjeder. Krav til kunnskap, informasjon og aktsomhetsvurderinger skal bidra til å nå dette målet. Loven tar utgangspunkt i FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter (UNGP) og OECDs retningslinjer for flernasjonale selskaper.

For alle virksomheter er det foreslått en plikt til å svare på konkrete forespørsler om informasjon, og kunnskapsplikt om vesentlig risiko for negativ påvirkning på grunnleggende menneskerettigheter og anstendig arbeid. Plikten gjelder i alle tilfeller der risiko for negativ påvirkning er høyest, som risiko for tvangsarbeid og annet slaverilignende arbeid, barnearbeid, diskriminering, manglende respekt for faglige rettigheter, og risiko for helse, miljø og sikkerhet på arbeidsplassen. Det kreves også at større virksomheter skal gjennomføre aktsomhetsvurderinger for å kartlegge, forhindre og begrense negativ påvirkning på grunnleggende menneskerettigheter og anstendig arbeid, og gjøre rede for hvordan dette håndteres.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at utvalgets forslag er godt, og at det burde være brei politisk oppslutning rundt det. Disse medlemmer frykter imidlertid at uten tydelige sanksjoneringsmuligheter vil en slik lov ikke være så effektiv som mulig. Når en aktør bryter loven, så må det også finnes konkrete sanksjoner.

Derfor fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om en etikkinformasjonslov, inkludert forslag til hvordan brudd på loven kan sanksjoneres.»