Til Stortinget

Innleiing

Komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, Sigvald Oppebøen Hansen, Reidar Sandal, Karl Eirik Schjøtt-Pedersen og Signe Øye, frå Høgre, Peter Gitmark, Hans Kristian Hogsnes og Kari Lise Holmberg, frå Fremskrittspartiet, Torbjørn Andersen og Per Sandberg, frå Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen og Heikki Holmås, frå Kristeleg Folkeparti, Anita Apelthun Sæle og Ivar Østberg, og frå Senterpartiet, leiaren Magnhild Meltveit Kleppa, fremjar i denne innstillinga forslag om løyvingar på statsbudsjettet for 2002 under dei kapittel og postar som er fordelte til komiteen under rammeområda 6 og 7.

Komiteen viser til ansvarsområdet sitt, Kommunal forvaltning, og handsaminga av den årlege kommuneproposisjonen, og har på bakgrunn av dette funne det føremålstenleg også å ta med generelle merknader om kommuneøkonomien i eit eige kapittel. Når det gjeld løyvingane til rammetilskot til kommunesektoren, viser komiteen til rammeområde 19 i Budsjett-innst. S. nr. 1 (2001-2002).

Komiteen vil gjere merksam på at ein fraksjon med halvparten av medlemene i komiteen (7 av 14), vil utgjere eit fleirtal dersom leiaren er med i vedkomande fraksjon.

1. Merknader om kommuneøkonomien

1.1 Generelle merknader frå Arbeidarpartiet

Medlemene i komiteen frå Arbeidarpartiet viser til regjeringa Stoltenberg sitt opplegg for kommuneøkonomien i 2002. Desse medlemene meiner at kommunalt sjølvstyre og likeverdige velferdstilbod til alle skal vere viktige målsetjingar. Desse medlemene viser til at kommunane og fylkeskommunane står for mesteparten av den offentlege tenesteproduksjonen. Derfor må kommunar og fylkeskommunar ha økonomiske rammer som gjer dei i stand til å tilby dei tenestene som befolkninga har behov for. Desse medlemene meiner at det økonomiske opplegget for kommunesektoren som regjeringa Stoltenberg fremma, legg til rette for dette. Forslaget inneber ein reell vekst i dei samla inntektene for kommunesektoren på om lag 3,5 mrd. kroner når inntektsnivået for 2001, slik det er lagt til grunn i Kommuneproposisjonen, blir teke som utgangspunkt.

Desse medlemene har merka seg at handlingsrommet for kommunesektoren aukar sidan dei frie inntektene blir 1 775 mill. kroner høgare i 2002 enn i 2001. Desse medlemene støttar regjeringa Stoltenbergs styrking på 1 mrd. kroner til barnehagesektoren, til lågare foreldrebetaling og drift av nye plassar. Desse medlemene sluttar seg til ei utviding av tilsegnsramma med 4 000 plassar innanfor eldreom-sorga, og at det blir sett av meir pengar til psykisk helse og ekstra satsingar på opprustning av skulebygg.

Desse medlemene har merka seg at regjeringa Stoltenberg har følgt opp innlemming av øyremerka tilskot i inntektssystemet med om lag 4 mrd. kroner. Desse medlemene peiker på at dette, saman med redusert statleg detaljstyring, er viktig for det kommunale sjølvstyret.

Desse medlemene viser til det auka handlingsrommet som følgje av nye anslag for den økonomiske utviklinga, omtalt i St.prp. nr. 1. Tillegg nr. 4 (2001-2002). Desse medlemene vil bruke ein del av dette auka handlingsrommet til skattelette for dei som har dei lågaste inntektene. Dette skjer ved at ein aukar satsen i minstefrådraget med 2 prosentpoeng, til 24 pst. Dette fører til at kommunesektoren får reduserte inntekter. Desse medlemene foreslår derfor at dette blir kompensert fullt ut gjennom auke i rammetilskotet (jf. Budsjett-innst. S. nr. 1 (2001-2002), kap. 2.3.3).

Desse medlemene gjer framlegg om å auke handlingsrommet for kommunesektoren med over 600 mill. kroner. Av dette aukar rammetilskota med 85 mill. kroner utover kompensasjonen for at skatteinntekter fell bort. Dette er inntekter som desse medlemene ønskjer at kommunesektoren skal bruke til auka satsing på barnevern, skulehelseteneste, norskopplæring og til ei rabattordning for ungdom i kollektivtransporten.

Desse medlemene foreslår å auke dei øyremerka tilskota til kommunesektoren med i alt 387,5 mill. kroner. Desse midlane skal m.a. brukast til helsetilbod til narkomane, rusførebyggjande tiltak og tilskot til landslinjer i vidaregåande opplæring (jf. Budsjett-innst. S. I (2001-2002) kap. 2.2.2).

Desse medlemene går inn for at kommunane skal behalde den reelle styrkinga av kommuneopplegget på om lag 180 mill. kroner som skuldast lågare prisstigning i sektoren i 2002 enn tidlegare rekna med.

Desse medlemene viser elles til Arbeidarpartiet sine endringar i kommuneopplegget for 2002, jf. Budsjett-innst. S. I (2001-2002):

1.2 Generelle merknader frå Høgre og Kristeleg Folkeparti

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti vil vise til at Samarbeids-regjeringens forslag til statsbudsjett for 2002 inne-bærer en reell vekst i kommunesektorens inntekter på om lag 3,8 mrd. kroner. Veksten er regnet fra inntektsnivået i 2001 slik det ble anslått i Kommuneproposisjonen for 2002, som ble lagt fram i mai 2001. Veksten er nesten 250 mill. kroner høyere enn regjeringen Stoltenbergs budsjettforslag. Sammenliknet med regjeringen Stoltenbergs budsjett foreslås det blant annet økning i rammetilskuddet til kommunene på 70 mill. kroner fordi kontantstøtte ikke skal regnes med ved utmåling av sosialhjelp. Rammetilskuddet økes videre med 100 mill. kroner til økt timetall i grunnskolen.

Disse medlemmer har merket seg at prisveksten på kommunal tjenesteyting anslås til 3,5 pst. i 2002. Dette er 0,1 prosentpoeng lavere enn anslått i regjeringen Stoltenbergs budsjett, bl.a. som følge av reduserte avgifter og lavere energipriser. Dette tjener kommunesektoren 180 mill. kroner på.

I regjeringen Stoltenbergs budsjettforslag var kommunesektorens skatteinntekter oppjustert med 1,7 mrd. kroner i 2001. Nye tall for skatteinngangen til og med september 2001 tilsier en ytterligere oppjustering av kommunesektorens skatteinntekter for inneværende år med 1,2 mrd. kroner. Kommunesektorens skatteinntekter er dermed oppjustert med i alt 2,9 mrd. kroner i 2001 etter at Revidert nasjonalbudsjett ble lagt fram i mai 2001. De økte skatteinntektene vil kommunesektoren kunne benytte til å dekke merutgifter til pensjon for inneværende år.

Disse medlemmer viser til at Regjeringen varslet at det i Revidert nasjonalbudsjett 2002 vil bli foretatt en vurdering av det økonomiske oppgjøret med fylkeskommunene som følge av statens overtakelse av sykehusene. Det vil spesielt bli vurdert om det økonomiske oppgjøret har slått uheldig ut for enkelte fylkeskommuner. I Revidert nasjonalbudsjett tas det også sikte på en gjennomgang av kommunesektorens pensjonskostnader.

Disse medlemmer vil understreke viktigheten av at stramheten i Regjeringens budsjettforslag blir opprettholdt. Regjeringens budsjettforslag har en stramhet som legger til rette for en rentenedgang. Redusert rentenivå har stor betydning for kommunesektoren. 1 pst. lavere rente reduserer kommunesektorens rentekostnader med 800 mill. kroner.

Disse medlemmer gir sin tilslutning til Regjeringens arbeid for å etablere et momsnøytralt system som sidestiller egen tjenesteproduksjon, kjøp av tjenester fra andre kommuner og kjøp fra private tjenesteprodusenter. Disse medlemmer peker på at renholdstjenester snarest mulig må inkluderes i momskompensasjonsordningen. Disse medlemmer ser det som svært uheldig at kommunene etter 1. juli 2001 er pålagt moms på kjøp av tjenester fra nabokommuner. Dette straffer omstillingsvillige kommuner som arbeider for en god og effektiv tjenesteproduksjon. Disse medlemmer ber derfor Regjeringen snarest sørge for å etablere unntak på dette området.

Disse medlemmer peker på at innbyggernes forventninger om gode velferdstjenester produsert innenfor en forsvarlig økonomisk ramme krever nytenkning, vilje til omstilling og evne til å se på tvers av tradisjonelle grenser. Disse medlemmer vil be Regjeringen vurdere ytterligere tiltak som kan stimulere og motivere til mer omfattende og forpliktende interkommunalt samarbeid og frivillige kommunesammenslutninger.

1.3 Generelle merknader frå Fremskrittspartiet

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at Fremskrittspartiet primært ønsker en annen ansvarsfordeling mellom staten og kommunene, slike at staten har det direkte økonomiske ansvaret for de viktigste oppgavene som helse, omsorg og skole, gjennom en stykkprisfinansiering, og at kommunene ellers skal kunne disponere sin inntekter fritt. Dagens system gir store forskjeller i overføringene fra staten til kommunene, både gjennom Nord-Norge tilskuddet, regionaltilskuddet og skjønnstilskuddet. Dette er tilskudd som ikke bygger på objektive kriterier, men på politiske prioriteringer, og som etter hvert har blitt så omfattende at ideen om et likeverdig tjenestetilbud til innbyggerne i alle landets kommuner er en umulighet. Disse medlemmer viser til at det i tillegg kommer ulikheter i skatte- og avgiftsregler, særlig for de nordligste fylkene, som ytterligere forsterker de store ulikheter i kommunenes muligheter til å gi sine innbyggere et godt tilbud på de viktigste områdene. F.eks. var gjennomsnittsinntekten i Østfold-kommunene i 2000 19 275 kroner pr. innbygger, mens den i Finnmark var 29 500 kroner. Med betydelige forskjeller i utgiftsnivå i tillegg blir forskjellene for store. Disse medlemmer ønsker at statlige overføringer til kommunene i størst mulig grad skal gis etter objektive kriterier. Det betyr at en betydelig større del av overføringene må skje over innbyggertilskuddet. Disse medlemmer ser det som positivt at Regjeringen nå legger opp til at skatteandelen økes, men stiller seg undrende til at når Regjeringen beregner realveksten i kommunenes inntekter (i forhold til anslag på regnskap) til 1,75 mrd. kroner, eller ca. 1 pst. er ikke befolkningsveksten på ca. 0,75 pst., som naturlig nok legger beslag på en betydelig del av veksten, nevnt.

Ekstraordinære pensjonsinnbetalinger, anslått til 3 mrd. kroner i 2001 og 3,5 mrd. kroner i 2002, vil også få merkbar virkning på kommunesektorens økonomi.

Disse medlemmer vil også peke på nødvendigheten av å se nærmere på vekstkommunenes spesielle problemer, og ikke bare som til nå å konsentrere seg om fraflyttingskommunene. Dette, sammen med forhold knyttet til rus og andre sosiale problemer bør utredes og vurdert lagt inn i kriteriesystemet.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om å gjøre kompensasjonsordningen for merverdiavgift til kommuner og fylkeskommuner generell."

Disse medlemmer viser for øvrig til merknader under de enkelte rammeområder når det gjelder enkeltelementer i kommuneopplegget.

Kommunene

Disse medlemmer viser til at både kommunenes inntekter og de oppgaver kommune har blitt pålagt, har hatt en betydelig økning de senere årene. Dette har ført til at innbyggerne på mange områder har fått et bedre tjenestetilbud. Økningen har kommet som økt skatteinngang, og staten har derfor redusert det kommunale skattøret for å øke overføringene gjennom inntektssystemet. Staten har på denne måten skaffet seg sterkere kontroll over kommunesektorens inntekter og særlig fordelingen mellom kommunene. Denne utviklingen har vært uheldig, fordi kommunene da ikke lenger har det nødvendige incitament til å legge forholdene best mulig til rette for næringslivet for å øke kommunens egne inntekter. Dette forholdet ble ytterligere forsterket da selskapskatten i sin helhet ble en statlig skatt. Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet har fremmet forslag om å tilbakeføre deler av selskapskatten til kommunene, og vil fortsette å arbeide for en slik løsning.

Disse medlemmer viser til at ved behandlingen av Kommuneproposisjonen for 2002, ga Stortingets flertall sin tilslutning til å øke kommunesektorens inntekt som kommer fra skatt til 50 pst. innen 2006. Dette er etter disse medlemmers syn altfor lite ambisiøst. At det legges opp til en skatteandel på 48 pst. for 2002 viser at det er mulig å nå vesentlig lenger. Det er derfor skuffende at det ikke legges opp til økning av det kommunale skattøret, med en tilsvarende reduksjon i rammeoverføringene, for 2002.

For fylkeskommunene reduseres skattøret med 5 prosentpoeng, fra 6,9 til 1,9 som følge av den statlige overtakelsen av sykehusene. Statlige reformer innen kommunesektoren har vært underfinansiert, og bidratt til å gi sektoren en anstrengt økonomi, med betydelige årlige underskudd.

Disse problemene vil ytterligere forsterke seg i 2001 og 2002 på grunn av betydelige merutgifter til pensjon. Det beregnes at på grunn av lav avkastning i KLP og andre livselskaper, vil kommunene måtte regne med en ekstraregning i 2002 på ca. 3,5 mrd. kroner. Disse medlemmer viser derfor igjen til Fremskrittspartiets alternative budsjett hvor overføringene fra staten til kommunene skal skjer etter objektive kriterier. En så stor del som mulig må gis som innbyggertilskudd, som er den delen av rammetilskuddet som blir gitt etter slike kriterier som tar hensyn kommunenes ulike utgiftsbehov, og legger til rette for en likeverdig kommunal service i alle kommuner.

Disse medlemmer viser til at andre tilskudd, som Nord-Norge tilskuddet, regionaltilskuddet og skjønnstilskuddet er motivert ut fra en politisk tenkning som har som mål å prioritere noen kommuner på bekostning av andre, stort sett på grunnlag av geografisk beliggenhet.

Dette lar seg lettest vise gjennom et par eksempler:

Eksempel 1

Loppa kommune i Finnmark og Aremark kommune i Østfold har begge ca. 1 450 innbyggere.

Eksempel 2

Alta kommune i Finnmark og Kristiansund kommune i Møre og Romsdal har begge ca. 16 900 innbyggere.

Disse tallene illustrerer tydelig den store politisk bestemte forskjellen i inntektsnivå som eksisterer mellom ellers sammenliknbare kommuner. Forskjellene blir ytterligere forsterket av store ulikheter i utgiftsnivå fordi verken Loppa eller Alta kommune betaler arbeidsgiveravgift eller el-avgift. Dette fører til store forskjeller i tjenestetilbudet til innbyggerne på viktige områder som omsorg, helse og skole.

Disse medlemmer ønsker ikke at det skal være slik, og viser til Fremskrittspartiets alternative budsjett hvor disse forskjellene reduseres ved reduksjon på de postene som ikke bygger på objektive kriterier. Slike nedskjæringer må nødvendigvis tas over tid, slik at de berørte kommuner får anledning til å tilpasse seg det nye inntektsnivået.

Innbyggertilskuddet

Disse medlemmer viser til Fremskrittspartiets alternative budsjett hvor innbyggertilskuddet reduseres med 1,1 mrd. kroner. Dette er et generelt kutt som må sees i sammenheng med vårt samlede opplegg som gjennom redusert pris og kostnadsvekt vil gi en betydelig økning i kommunenes disponible realinntekt.

Nord-Norge tilskuddet og regionaltilskuddet

Disse medlemmer viser til at Nord-Norge tilskuddet reduseres med 300 mill. kroner og regionaltilskuddet med 200 mill. kroner i Fremskrittspartiets alternative budsjett. Disse medlemmer er prinsipielt uenig i begrunnelsene for disse postene som har til formål å skape ulike økonomiske forutsetninger for kommunenes tjenesteproduksjon.

Disse medlemmer mener dette er tiltak som favoriserer noen kommuner på bekostning av andre, og skaper store ulikheter i Kommune-Norge. Videre reduseres skjønnstilskuddet med 1 mrd. kroner, fordelt med 600 mill. kroner på ekstraordinært skjønnstilskudd og 400 mill. kroner på ordinært skjønnstilskudd.

Den forholdsvis store nedskjæringen på det ekstraordinære skjønnstilskuddet er at dette er kompensasjon til kommuner som disse medlemmer i mange år har fått for store overføringer pga. tap på omleggingen av inntektssystemet i 1997. Denne kompensasjonen finansieres over kommunerammen og belastes de kommunene som har fått for små overføringer.

Kommunene har nå hatt 5 år på seg til å tilpasse seg til den nye økonomiske virkeligheten, og det er da rimelig at denne kompensasjonsordningen trappes kraftigere ned enn det legges opp til i budsjettet.

Samlet netto kutt for kommunene blir 2 152 609 000 kroner, men virkningen på lønninger og priser som følge av Fremskrittspartiets samlede opplegg i alternativt budsjett, fører etter disse medlemmers syn til at kommunenes økonomiske situasjon styrkes.

Storbytilskuddet

Disse medlemmer mener at det er grunn til å ta hensyn til de store byenes problemer, og at dette er like viktig som problemene i distriktene, som er vel ivaretatt gjennom en lang rekke ordninger.

Disse medlemmer viser derfor til Fremskrittspartiets alternative budsjett hvor hovedstadstilskuddet foreslås omgjort til et storbytilskudd, og øker beløpet til 500 mill. kroner. Her foreslås også en justering av kostnadsnøkkelen for innbyggertilskuddet slik at basistillegget får halv vekt i forhold til tidligere, og at vektingen av de andre faktorene blir økt tilsvarende. Basistillegget er et likt beløp til hver kommune uansett størrelse, og er sammen med regionaltilskuddet med på å sementere kommunestrukturen i Norge. Disse medlemmer registrerer at kommuner får beholde basistilskuddet ved sammenslåinger. Disse medlemmer betviler imidlertid at dette vil være med på å legge til rette for en frivillig sammenslåing av kommuner ved at det vil gi en økonomisk gevinst, og ønsker å følge dette nøye. Effekten ville sannsynligvis vært høyere hvis basistilskuddet hadde blitt fjernet, slik at kommunene måtte søke effektivisering/rasjonalisering raskere.

Fylkeskommunene

Disse medlemmer viser til Fremskrittspartiets alternative budsjett hvor innbyggertilskuddet kuttes med 800 mill. kroner. Dette er et generelt kutt som må sees i sammenheng med vårt samlede opplegg, som gjennom lønns- og prisvirkning vil gi fylkeskommunene styrket økonomi.

Videre kuttes det 150 mill. kroner i Nord-Norge tilskuddet og 200 mill. kroner i skjønnstilskuddet. Dette er tilskudd som ikke er gitt etter objektive kriterier, og som skaper økonomiske ulikheter mellom fylkeskommunene.

Samlet foreslår Fremskrittspartiet netto kutt for fylkeskommunene på 1 150 mill. kroner.

Kommuneøkonomien samlet

For kommunesektoren samlet vil disse medlemmer vise til Fremskrittspartiets alternative budsjett som vil innebære en reduksjon av rammetilskuddet på ca. 3,4 mrd. kroner.

Kmap. 571 Rammetilskudd til kommuner

Kap. 572 Rammetilskudd til fylkeskommuner

Konkurranseutsetting og effektivisering

Disse medlemmer mener det ligger et stort potensial for innsparinger i offentlig sektor gjennom effektivisering og konkurranseutsetting, og vil arbeide for en generell ordning med momskompensasjon for kommunene slik at private kan konkurrere med kommunalt ansatte på like vilkår. Dette vil gi kommunene mulighet til å konkurranseutsette en rekke nye tjenester, og på den måten få mer ut hver krone kommunen bruker. Dette vil også komme mindre bedrifter i distriktene til gode.

Ansvarsfordeling

Disse medlemmer viser til at staten pålegger kommunene en rekke oppgaver, og bestemmer også i stor grad deres inntekter.

Det er kommunene som formelt fatter vedtak om hvordan pengene skal brukes, samtidig som de selv utfører oppgavene. Dagens situasjon i kommunene bekrefter at dette systemet fører til stor forskjell mellom tilbudene i den enkelte kommune og at oppgaver som staten har pålagt kommune blir utilfredsstillende utført. Nå har vi en situasjon hvor staten skylder på kommunepolitikernes prioriteringer, og kommunepolitikerne skylder på manglende pengeoverføringer fra staten. De store taperne er og blir brukerne, eldre mangler institusjonsplass, skolene legges ned eller forfaller, mangel på vedlikehold tapper kommunene for store verdier. Disse medlemmer viser derfor til Fremskrittspartiets alternative budsjett som inneholder en høy prioritering av primæroppgavene gjennom alternativ finansiering.

Disse medlemmer mener at innen dagens sy-stem bør staten ta det fulle økonomiske ansvar for primæroppgavene gjennom øremerkede tilskudd til kommunene. Målet må være å få et tilnærmet likt og akseptabelt tilbud innen områdene omsorg, helse og skole over hele landet. På andre områder bør kommunene ha full frihet til å løse oppgavene, samtidig som de blir gitt mulighet til å påvirke sine egne inntekter gjennom tilrettelegging for næringsliv og til å redusere sine utgifter ved å effektivisere driften og ved å konkurranseutsette kommunale oppgaver. Disse medlemmer ønsker å gi kommunene full økonomisk handlefrihet, og føre en politikk som vil bidra til økte kommunale inntekter og reduserte kommunale utgifter. Dette vil vi oppnå gjennom skatte- og avgiftsreduksjoner som vil føre til økt sysselsetting og økt verdiskapning.

Kommunesammenslåing

Disse medlemmer anser dagens kommunestruktur som uhensiktsmessig enkelte steder. Det er for mange små kommuner som gir en lite rasjonell drift, og medfører større administrative og driftsmessige kostnader enn nødvendig. Kommunesammenslåing må derfor vurderes som en mulighet for å hente ut besparende stordriftsfordeler i kommunesektoren.

Nedleggelse av fylkeskommunen

Disse medlemmer ser på fylkeskommunen som et unødvendig forvaltningsnivå og går inn for å nedlegge fylkeskommunen, men beholde fylkesmannsembetet. Det er viktig å påpeke at vi ønsker en fylkesmann med mindre makt. Disse medlemmer anser all planlegging av storregioner eller sammenslåinger av fylker som en trenering av en endelig nedleggelse av fylkeskommunen. Dette koster store ressurser og skaper stor usikkerhet blant de ansatte som ikke tjener noen. Beslutningen om en nedleggelse av fylkeskommunen bør etter disse medlemmer finne sted før fylkes- og kommunevalget i 2003. En nedleggelse av fylkeskommunen og en mindre "regjerende" fylkesmann, vil etter disse medlemmers syn styrke primærkommunenes selvråderett.

1.4 Generelle merknader frå Sosialistisk Venstreparti

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil påpeke at en god kommuneøkonomi avgjør om vi får en moderne velferdsstat der skolen er mangfoldig, gratis og framtidsrettet og så god at alle vil ha barna sine der. En moderne velferdsstat må gi omsorg og pleie når en trenger det og slik en ønsker det, nok SFO og barnehageplasser som er trygge og som folk har råd til, et anstendig nivå på sosialhjelpen, slik at fattige barn slipper å bli utestengt fra det andre barn er med på. Velfungerende kollektivtrafikk er også en nødvendighet i en moderne velferdsstat.

Disse medlemmer vil påpeke at god offentlig velferd er næringslivets viktigste infrastruktur. Folk etterspør bedre og flere tjenester, ikke færre og dyrere. Gapet mellom den private velstanden for flertallet og standarden på offentlige tilbud er imidlertid for stort, og blir større for hver dag som går. Presset på privatisering øker kraftig når offentlig tjenestetilbud ikke holder mål. Sosialistisk Venstrepartis svar er at kommunene skal omstilles og utvikles, ikke avvikles og privatiseres. En styrket kommuneøkonomi er nødvendig for å opprettholde og styrke Norge som et av de beste velferdssamfunn i verden.

Disse medlemmer viser til at egne forslag om forbrukergarantier til brukerne av offentlige tjenester i Innst. S. nr. 326 (2000-2001) Kommuneøkonomien for 2002.

De siste åra har kommunesektoren hatt både svake driftsresultat og høge underskudd før lån. For å saldere budsjettene har kommunene vært nødt til å legge ned eller kutte i velferdstilbud og aktiviteter, redusere bemanning i helse- og omsorgssektoren, auke foreldrebetalinga i barnehager og SFO, i tillegg til å bruke opp alle reserver.

Disse medlemmer vil prioritere bedre velferdstilbud og lavere egenbetaling for helse- og omsorgstjenester, framfor skattelette til høge inntekter og formuer. Notater 2000/45, fra Statistisk sentralbyrå viser at kronisk syke i gjennomsnitt betaler 24 000 kroner i egenandeler. Disse medlemmer mener det ikke skal være avgift og skatt på funksjonshemning eller kronisk sykdom. Skal kommunesektorene demme opp for et økt press på egenbetaling, må økte ressurser til.

For å rekruttere og beholde nok helse- og omsorgspersonell, mener disse medlemmer det er behov for en rekrutteringsmelding tilsvarende den lærerne fikk. Arbeidsforholdene flere steder er slik at folk blir utslitte og syke og mange slutter fordi lønnen og arbeidsforholdene er for dårlige. Skal det bli mulig å gjennomføre en helhetlig lønns- og arbeidsgiverpolitikk som gjør at kommunene kan rekruttere og beholde nok kvalifisert personell, må både staten og kommunen forpliktes økonomisk på en avtalt plan.

Disse medlemmer vil vise til forslag i Innst. S. nr. 11 (2001-2002) fra sosialkomiteen om en rekrutteringsplan for helse- og omsorgspersonell og om å likestille turnus og skift.

Disse medlemmer vil påpeke at fordelingen i inntektene mellom skatt og ramme, påvirker hvilke kommune som får best uttelling. Regjeringens forslag går på en opptrapping til skatteandel på 48 pst. i 2002. Høg skatteandel er en fordel for fylkene Oslo og Akershus og for kommunene Aremark, Ski, Frogn, Asker, Bærum, Lørenskog, Oslo, Skedsmo, Hole, Bykle, Stavanger, Sola, og Ulstein. For andre kommuner er virkningen liten eller positiv ifølge brev av 1. november 2001 til Sosialistisk Venstrepartis stortingsgruppe fra Finansdepartementet.

Som en følge av den svært dårlige distriktspolitikken Regjeringen fører, er det behov for å gi kommuneøkonomien en bedre distriktsprofil.

Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen i Kommuneproposisjonen for 2003 redegjøre for de distriktspolitiske virkningene av endret skatteandel og at det legges til grunn at skatteandelen i 2003 trappes ned til 47 pst."

Disse medlemmer vil vise til som eksempel at Østfold fylkeskommune i flere år har kunnet vise at de etter objektive kriterier skulle hatt en dekning på 96 pst. av utgiftsnivået, men at de i realiteten får 91 pst. For denne fylkeskommunens vedkommende betyr dette et gap på 80 mill. kroner i året. Tilsvarende tall kan gis for andre kommuner og fylkeskommuner. Dette kan ha sammenheng med at finansieringen av ulike tilskudd til kommunesektoren finansieres gjennom trekk i innbyggertilskuddet og framstår som et nullsum-spill i inntektssystemet. En mulig løsning for å få bedre samsvar mellom utgiftsbehov og tildeling kan være å finansiere slike tilskudd utenfor inntektsfordelingen.

Østfold fylkeskommune kan også vise til at de fra alle departement får melding om at de har underforbruk på angjeldende sektor. Dette tyder på at staten i sine makroberegninger i realiteten bruker de samme frie inntektene til å finansiere satsinger på ulike departement. For kommuner og fylkeskommuner går det ikke an å bruke den samme krona flere ganger.

Disse medlemmer ber Regjeringen i kommuneproposisjonen bruke Østfold fylkeskommune som case og ut fra det legge fram forslag til hvordan inntektssy-stemet kan endres slik at den enkelte kommune og fylkeskommune får bedre samsvar mellom sine beregnede kostnader og faktisk utgiftsdekking gjennom inntektssystemet. Videre bes Regjeringen legge fram beregningsgrunnlag for statlige satsinger som krever bruk av kommunens frie inntekter, slik at det fra statens side ikke forventes at kommunesektoren skal bruke de samme pengene flere ganger.

Disse medlemmer mener det er behov for storby-satsing, særlig på boligbygging, fattigdomsbekjempelse og kollektivtrafikk og viser til egne forslag om dette i Innst. S. nr. 326 (2001-2002) Kommuneproposisjonen og i finansinnstillinga om omfattende satsing på disse områdene.

Disse medlemmer vise til forslag i Innst. S. nr. 326 (2001-2002) Kommuneproposisjonen om å kompensere for engangsutgiften knyttet til opphevelsen av knekkpunktet ved 8 G for pensjonsberegninger, om at tilskuddet til investeringer og aktivitet knyttet til eldrereformen justeres for påløpt prisvekst siden oppstart.

Fylkeskommunene

Disse medlemmer mener at fylkeskommunen må få kompensert for deler av påløpt underskuddet på drift av sjukehusene i 2001 og få et rimelig sluttoppgjør etter statlig overtakelse av sjukehusene og viser til merknad og forslag fra Høyre, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti i Innst. S. nr. 326 (2000-2001) Kommuneproposisjonen. Disse medlemmer viser til forslag om dette i finansinnstillingen.

Disse medlemmer påpeker at en forutsetning for statlig overtakelse av sjukehus var at de skulle kunne gjennomføre sine pålagte oppgaver etter reformen. Manglende kompensasjon for utgiftene slik de er beskrevet i merknaden i Innst. S. nr. 236 (2000-2001) vil føre til store kutt i videregående skole og kollektivtrafikken. Mange skoleklasser må legges ned, det vil ikke være mulig å gjennomføre kompetansereformen eller nødvendige investeringer i en moderne videregående skole. Satsing på kollektivtrafikk, transportordning for funksjonshemmede og ungdomskort vil det i de fleste fylker heller ikke være mulig. Disse medlemmer mener det må etableres en transportordning for funksjonshemmede som gir en ubetinget rett til transportstøtte til de som fyller vilkårene, og der egenandelen ikke må overstige kollektivsats. Disse medlemmer vil komme tilbake til dette i egne forslag.

Disse medlemmer mener det er behov for å trappe opp tilskuddet til kollektivtrafikk til fylkeskommunen slik at tilskuddssatsen går i retning målet om 50 pst.

Disse medlemmer viser til merknader og forslag i Innst. S. nr. 307 (2001-2002) Om en bedre oppgavefordeling, der vi påpekte at det oppdelte ansvaret for samferdsel som et hinder for en regional helhetlig samferdselspolitikk og foreslo følgende:

"Stortinget ber Regjeringen gjennomføre overføring av Vegkontorene til fylkeskommunen.

Midlene til kollektiv trekkes ut av den generelle rammeoverføringene. Midlene legges inn i en rammeoverføring der kollektivmidler, midlene til investering, drift og vedlikehold på riksveger og fylkesveger og kjøp av regional og lokal togtrafikk samlet overføres til fylkeskommunen som en sum. Det gis full frihet for fylkeskommunen til å prioritere innenfor ramma."

Disse medlemmer er uenig i den organisering som nå legges for Vegvesenet og de føringer som legges for kollektivtrafikken og skoleskyssen. Samordnet planlegging og drift er nødvendig.

Disse medlemmer vil hevde at Regjerings politikk overfor fylkeskommunen tar sikte på avvikling og vil påpeke at dette er i strid med hva Kristelig Folkeparti foreslo for under et halvt år siden. Staten må nå ta et åpent og ærlig valg. Det er uansvarlig å fortsette slik som nå, uten et skikkelig oppgjør for sykehusreformen og tilstrekkelige ressurser til å drift og utviklingsoppgaver. Disse medlemmer ber Regjeringen snarest rydde opp i misforholdet mellom oppgaver og ansvar på den ene siden, og økonomiske rammer på den andre.

Disse medlemmer ser at det utvikles gradvis et fjerde forvaltningsnivå i Norge med de 5 regionene som etableres for statlig virksomhet. Oppgavefordelingsutvalget og Stortinget konkludererte for et halvt år siden at det skulle være tre forvaltningsnivåer. Dette resulterer i uklarhet i hvordan den politiske styringen egentlig er, og resulterer i stadig mindre innflytelse for lokale ledd og mer statlig overstyring. Disse medlemmer mener det må reises en ny prinsipiell debatt om organiseringen av politisk folkevalgt nivåer og offentlig virksomhet.

Kommuneøkonomi samlet

Disse medlemmer viser til forslag fremmet i Innst. S. I (2001-2002) Finansinnstillingen.

Det samla opplegget i vårt budsjettforslag vil gi kommunesektoren rom til å opprettholde og styrke tjenestetilbudet og gi kommunene i langt større mulighet til å satse ut frå lokale prioriteringer. Sosialistisk Venstreparti sitt opplegg for kommunesektoren i 2001 skal sikre:

• – En framtidsretta satsing på barn og unge, gjennom skole, barnehage og kultur.

• – All fattigdom skal fjernes.

• – Reduksjon av skatt på sjukdom og behov, lavere egenandeler i helsevesenet og på foreldrebetaling i SFO og barnehagene.

• – Bedre inntektsfordeling og minske forskjellene mellom folk ved å tilby bedre kvalitet og økt tilgjengelighet på kommunale tjenester.

• – Øke de frie inntektene i kommunesektoren slik at kommunen kan innrette sine tjenester mer i tråd med lokale behov.

• – Sette kommunen i stand til å medvirke til økt boligsatsing for unge og vanskeligstilte.

• – At kommunene får dekka sine utgifter til særlig ressurskrevende brukere.

• – Styrke kollektivtrafikken.

Sosialistisk Venstreparti har i sitt alternative budsjett funnet rom for å styrke økonomien i kommunesektoren totalt sett med 7,5 mrd. kroner. Økningen fordeler seg på følgende områder:

• – Rammetilskuddet øker med 4 mill. kroner.

• – Andre tilskudd øker med ca. 3,5 mill. kroner.

1.5 Generelle merknader frå Senterpartiet

Dei økonomiske rammene for 2002

Medlemen i komiteen frå Senterpartiet meiner ein ikkje får fram heile biletet når ein bare ser på veksten i inntektene i kommunesektoren og ikkje på veksten i utgiftene. Stortinget og Regjeringa har gitt kommunar og fylkeskommunar nye oppgåver dei siste åra utan at pengar har fylgt med. Stortinget og Regjeringa fråskriv seg ansvar når dei gir kommunar og fylkeskommunar skylda for at innbyggjarane ikkje får dei tenestene dei har krav på. Denne medlemen viser til at dette skjer på område som er svært viktig for mange menneske. Det gjeld mellom anna ei verdig eldreomsorg for eldre og pleietrengjande, tilrettelagt undervisning for barn med særskilde behov og tilstrekkeleg med undervisningsplassar i den vidaregåande skulen. Det gjeld også sjukehusa som staten no skal overta og der sjukehuskøane ikkje lenger er fylkeskommunen sitt ansvar.

Denne medlemen viser til at både regjeringa Stoltenberg og regjeringa Bondevik II er tilfreds med ein vekst i dei frie inntektene neste år på 1,75 mrd. kroner, sett i forhold til det inntektsnivået som ble sett i kommuneproposisjonen. Dette er eit godt døme på korleis ein ikkje tar nok omsyn til dei kommunale kostnadene. Denne medlemen meiner det ikkje vil bli nokon vekst i det heile dersom ein tek utgangspunkt i anslag på rekneskapen for 2001. Kommunaldepartementet svarer Senterpartiet på spørsmål nr. 96 at det vil koste 1 mrd. kroner bare å møte behova som kjem av naturlege endringar i befolkninga, som til dømes fleire skuleplassar, fleire omsorgsplassar for eldre osb. Dessutan veit vi at kommunane sin kostnad for å nå målet om redusert foreldrebetaling i barnehagen til 1 500 kroner i 2005, er 330 mill. kroner i året.

Denne medlemen viser til at Senterpartiet i sitt alternative budsjett vil auke dei frie inntektene til kommunane med om lag 2,4 mrd. kroner. 300 mill. kroner skal brukast til å redusere foreldrebetalinga i barnehagane. 37 mill. skal brukast for å tilby gratis plass i barnehage og SFO til foreldre som er mottakarar av sosialhjelp over lang tid. 200 mill. kroner skal brukast til å auke satsane for sosialhjelp og 280 mill. kroner til å halde barnetrygda utafor ved utrekning av økonomisk sosialhjelp.

Denne medlemen viser til at dei frie inntektene til fylkeskommunane vert auka med om lag 690 mill. kroner i Senterpartiet sitt alternative budsjett. 100 mill. kroner går til kollektiv-transport i fylka og 47 mill. kroner til å oppretthalde satsane for tilskot til lærlingar. Dessutan opprettheld vi landslinjene i den vidaregåande skulen ved tilførsel av friske midlar.

I tillegg viser denne medlemen til at Senterpartiet vil slette kommunal gjeld for 12 mrd. kroner. Dette må skje etter objektive kriteriar slik at ikkje den ein-skilde kommune si gjeld vert avgjerande for kor mykje pengar den einskilde kommunen får. Dei kommunane som står framfor store investeringar og ikkje ha mykje gjeld, kan setje pengane på fond og bruke desse som eigendel i nye investeringar. Dennemedlemen meiner at ei slik sanering av gjeld vil ha mykje få seie for å vinne att handlefridomen i kommunar og fylkeskommunar.

Oppgjeret for sjukehusa

Denne medlemen viser til Innst. S. nr. 326 (2000-2001) og partia sine merknader om oppgjeret for sjukehusa. I denne innstillinga sto Høgre og Kristeleg Folkeparti saman med Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti om eit alternativt opplegg for oppgjeret med fylkeskommunen. Dette alternativet ville ha sikra eit meir ryddig og meir rettferdig oppgjer.

Denne medlemen viser til at oppgjeret, slik det ble vedtatt i juni 2001, ikkje vil gi fylkeskommunane god nok økonomiske evne til å løyse dei oppgåvene dei har innan skule, samferdsel og kultur. Fylkeskommunane vil diverre framleis ha med seg gjeld som skuldast sjukehusa og underskot som fylgje av drifta i 2001. Dette dreier seg om store beløp.

Denne medlemen viser til merknad og forslag under 1.2.

Handlingsplanen for eldreomsorg

Denne medlemen viser til følgjande merknad frå fleirtalet i Innst. S. nr. 326 (2000-2001) der det heiter:

"Et annet flertall, medlemmene fra Kristelig folkeparti, Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener heldøgns omsorgs- og pleie­prosjekter fra kommuner som har en lavere dekningsgrad, ikke skal avslås før Stortinget i forbindelse med budsjettet til høsten og den varslede tilleggsproposisjonen til denne, kan vurdere bevilgningsbehovet i 2002 og eventuelt senere. Dette flertallet mener at det skal gis et statlig investeringstilskudd til heldøgns omsorgs- og pleietilbud til om lag 25 pst. dekning til de kommuner som har søkt om det innen fristen 1. oktober. Etter dette flertallets mening er det umulig i dag å anslå noe tall eller økonomisk ramme for å innfri dette."

Denne medlemen vil peike på den uhaldbare situasjonen mange kommunar kjem i dersom Stortinget ikkje gir eit klart signal om at eldreplanen skal vidareførast. Denne medlemen meiner Regjeringa må komme attende med eit endeleg opplegg for ei anstendig avslutning av eldreplanen.

Denne medlemen vil peike på at mange kommunar først nå i siste fase av eldreplanen syter for sjukeheimsplassar. Omsorgsbustadene kom på plass først. Dei var lettast å bygge. Ei rekke kommunar har arbeidd om sine opprinnelege planar og gjort sine endelege vedtak i samråd med Husbanken, fylkesmannen og fylkeslegen. Denne medlemen meiner at desse kommunane alt no må få klarsignal for tilskot og fremjar forslag om dette under kap 3.6.7.

Inntektssystemet

Denne medlemen viser til at det er gjort store endringar i inntektssystemet sidan 1997. Når ordningar som skulle dempe dei største verknadene av omfordelinga no vert fjerna, kan dette få store følgjer. Ikkje minst kan nedtrappinga av tapskompensasjonen frå og med 2002 verke særleg negativt.

På denne bakgrunn fremjar denne medlemen følgjende forslag:

"Stortinget ber Regjeringa i kommuneproposisjonen for 2003 vise omfordelinga mellom kommunar som har skjedd som fylgje av endringar i inntektssystemet frå 1997 til og med vedteke budsjett for 2002."

1.6 Merknader om særlege temaer

1.6.1 Løpande inntektsutjamning

Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, Høgre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til innføring av ordninga med løpande inntektsutjamning frå 2000.

Fleirtalet i komiteen peikte i den samanhengen på at for kommunar med særleg låg skatteinngang i 1998 og 1999, må det utarbeidast ei ordning som gir betre fordelingseffekt, jf. Budsjett-innst. S. nr. 1 (1998-1999).

Fleirtalet viser til at det blei etablert ei overgangsordning der ein til erstatning for nøyaktige skattedata for 1998 konstruerte eit system basert på skattedata for 1993-1997 og la det til grunn for 2000. Dette resulterte i ein kompensasjon til 260 kommunar og 9 fylkeskommunar.

Fleirtalet konstaterer at det ikkje er etablert ei tilsvarande overgangsordning for at 1999 fall bort som grunnlagsår for utjamning. I staden blei det fastsett at kommunar og fylkeskommunar som kjem spesielt dårleg ut, skal vurderast i forhold til skjønstildelinga i 2002.

Eit anna fleirtal, medlemene frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, ber om at departementet vurderer saka på ny. Det må greiast ut kva inntektstap kommunar fekk av at 1999 fall bort som grunnlagsår for utjamning. Fleirtalet føreset at faktiske skattedata blir lagde til grunn når ein vurderer skattenivået i 1999 for kommunar og fylkeskommunar. Fleirtalet ber departementet komme tilbake med saka i Kommuneproposisjonen for 2003 og eventuelt fremme forslag om kompensasjon.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti ber Regjeringen i kommuneproposisjonen for 2003 gjennomgå virkningen av at det ikke var etablert en særlig utjevningsordning for 1999 i forbindelse med innføringen av den løpende inntektsutjevningen.

1.6.2 Sluttoppgjer for spesialisthelsetenesta

Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til Innst. S. nr. 326 (2000-2001) om Kommuneøkonomien for 2002 der det blir sett av 200 mill. kroner som skal fordelast etter skjønn, som eit bidrag til å rette opp ubalansen i fylkeskommunal økonomi.

Fleirtalet peiker på at det er viktig at sluttoppgjeret mellom staten og fylkeskommunane om den fylkeskommunale spesialisthelsetenesta baserer seg på rekneskapstal. Ein ser klårt at eventuelle underskot frå sjukehusdrifta som skal dekkjast av fylkeskommunane etter at staten har overteke ansvaret, vil kunne få negative følgjer for andre sektorar, til dømes opplæring, kultur eller samferdsle.

Fleirtalet vurderer det slik at den avsette skjønnspotten på 200 mill. kroner, jf. Innst. S. nr. 326 (2000-2001), ikkje er tilstrekkeleg for å sikre eit forsvarleg sluttoppgjer mellom staten og fylkeskommunane om den fylkeskommunale spesialisthelsetenesta.

Fleirtalet har derfor fremma forslag om at Regjeringa snarast og seinast i Revidert nasjonalbudsjett for 2002 legg fram forslag til sluttoppgjer mellom fylkeskommunane og staten knytt til den fylkeskommunale drifta av spesialisthelsetenesta, jf. Dokument nr. 8:26 (2001-2002).

Fleirtalet fremmar følgjande forslag:

"Stortinget ber Regjeringa om å komme tilbake i Revidert nasjonalbudsjett for 2002 med eit opplegg for eit rettferdig sluttoppgjer for fylkeskommunane."

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser til forliket mellom sine respektive fraksjoner i komiteen, jf. merknad under kap. 2.1.2 i innstillingen og fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen i Revidert nasjonalbudsjett 2002 om å komme med et opplegg for et rettferdig oppgjør til fylkeskommuner som har fremtidige dokumenterte inntektstap. Det anmodes om en særlig oppmerksomhet på situasjonen i Østfold og Nord-Trøndelag. I opplegget må det tas hensyn til at Stortinget økte skjønnsrammen til fylkeskommunene med 200 mill. kroner for 2002 i forhold til forslag i kommuneproposisjonen."

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti er kjent med at flere fylkeskommuner ved avslutningen av regnskapet for 2001 vil ha et driftsmessig underskudd som resultat av et merforbruk i sykehussektoren.

Disse medlemmer ber om at Regjeringen i Revidert nasjonalbudsjett for 2002 kommer tilbake til et opplegg for et rimelig oppgjør etter sykeshusreformen.

1.6.3 Regionaltilskuddet m.m.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil vise til at Regjeringen vil redusere terskelvirkningene av regionaltilskuddet. Omleggingen skal ikke medføre økte kostnader. Flertallet forventer at Regjeringen fremmer forslag om en slik omlegging i kommuneøkonomiproposisjonen for 2003.

Flertallet mener at Regjeringen må videreføre Nord-Norge-tilskuddet.

Flertallet har merket seg at Regjeringen vil utrede hvordan økte utgifter for kommuner som vokser raskt i folketall bedre kan innarbeides i kriteriene for inntektssystemet. Flertallet ber Regjeringen legge fram en vurdering i kommuneproposisjonen for 2003.

Komiteen viser til at virkeområdet for de distriktspolitiske virkemidler område A omfatter Finnmark og fire kommuner i Nord-Troms. Komiteen ber Regjeringen vurdere om kommuner innenfor Tiltakssonen for Nord-Troms og Finnmark, som er plassert utenfor virkemiddelområde A, bør inkluderes i dette.

1.6.4 Meirutgifter til pensjon

Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at Kommunenes Sentralforbund har peikt på at kommunane vil få vesentlege meirutgifter til pensjon neste år. Det er behov for drøftingar mellom staten og kommunesektoren, og fleirtalet er einige i at det er behov for grundig gjennomgang av pensjonskostnadene for kommunane i Revidert nasjonalbudsjett for 2002.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti er tilfreds med at Regjeringen i nær kontakt med Kommunenes Sentralforbund vil ha en bred gjennomgang av de langsiktige og prinsipielle problemstillingene rundt endrede pensjonskostnader for kommunesektoren. Disse medlemmer har ikke registrert at KLP eller noen andre selskaper har fremmet krav om økte pensjonspremier fra sine kunder for 2002. Disse medlemmer forutsetter imidlertid at regjeringen i RNB vurderer spesielle tiltak for 2002 avhengig av den kortsiktige utviklingen i pensjonskostnadene.

Medlemen i komiteen frå Senterpartiet meiner det er kommunar og fylkeskommunar sitt ansvar å inngå avtalar for å sikre dei tilsette sine pensjonar. Når det nå er sendt brev til kommunar og fylkeskommunar med krav om ekstra innbetalingar, skaper dette store problem. Det finst nemleg ikkje økonomiske reservar i kommunesektoren. Årsaka til dette er at dei økonomiske rammene har vore for knappe i mange år. Kommunane har alt gjennomført ei rekkje omfattande omstillingar. 87 pst. av kommunane melder at det ikkje er råd å effektivisere verksemda meir og at reduserte inntekter vil føre til direkte kutt i tenestetilbodet. Denne medlemen meiner dette vil seie at kommunar og fylkeskommunar må redusere sine tilbod, særleg innan skule, dersom dei ikkje får hjelp til å dekkje dei ekstra utgiftene til pensjonar. Denne medlemen meiner det er direkte uforsvarleg av Regjeringa og Stortinget å skuve problema frå seg når ein ser kva slags konsekvensar det får. Denne medlemen viser til at Senterpartiet for å finne løysingar i Dokument nr. 8:19 (2001-2002) har fremja forslag om ekstra løyvingar til kommunesektoren for inneverande år. Denne medlemen avventer RNB og Regjeringa sin lova gjennomgang når det gjeld 2002.

1.6.5 Økonomisk ubalanse i kommunesektoren

Fleirtalet i komiteen, medlemmene frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at det i mange kommunar og fylkeskommunar er ein pressa økonomisk situasjon. Det tekniske berekningsutvalet for kommunal og fylkeskommunal økonomi peiker også på dette i sin rapport frå november 2001. Fleirtalet ber derfor om at Regjeringa i Kommuneproposisjonen for 2003 gir ein grundig presentasjon av den økonomiske situasjonen i kommunesektoren og skisserer tiltak for å rette opp den økonomiske ubalansen.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til den siste rapporten fra Det tekniske beregningsutvalget for kommunal og fylkeskommunal økonomi fra november 2001 som fastslår at utviklingen i kommuneøkonomien peker i retning av stabilisering og forbedring. Disse medlemmer er av den oppfatning at kommuneopplegget for 2002 vil forsterke denne positive utviklingen ytterligere.

Disse medlemmer er tilfreds med at Samarbeidsregjeringen vil videreføre og videreutvikle konsultasjonsordningen med KS og ser dette som et viktig tiltak for å øke forutsigbarheten i rammebetingelsene for kommunesektoren. Disse medlemmer vil understreke at en eventuell felles langsiktig plan mellom KS og staten for utvikling i kommuneøkonomien må ta hensyn til kommunesektorens betydelige andel av norsk økonomi i forhold til behovet for løpende makroøkonomisk styring og ikke bidra til å undergrave kommunesektorens ansvar for lønnsoppgjørene.

Medlemen i komiteen frå Senterpartiet viser til dei mange brev som er komne til partigruppene og kommunalkomiteen. Mange av dei fortel om ein kvardag ute i kommune-Norge der loven vert broten fordi kommunar og fylkeskommunar ikkje har økonomiske midlar nok til å gi dei tenestene dei skal. Oppslag i media fortel om det same. I Rapport frå Det tekniske berekningsutvalet for kommunal og fylkeskommunal økonomi, november 2001 står det:

"Utvalget betrakter netto driftsresultat som den primære indikatoren for den økonomiske balansen i kommunesektoren. Utvalget er bekymret for den svake utviklingen i driftsresultatene de senere årene. Dette gjelder særlig fylkeskommunene og de større kommunene. Videre er utviklingen i brutto driftsresultat betydelig svakere enn utviklingen i netto driftsresultat, og netto utgifter til renter og avdrag er redusert samtidig som nettogjelden har økt. Det er et betydelig usikkerhetsmoment at det er uvisst om netto driftsresultat i en viss grad holdes oppe av ekstraordinære forhold knyttet til kraftsektoren."

På denne bakgrunn fremmer denne medlemen følgjende forslag:

"Stortinget ber Regjeringa utarbeide ein plan for oppretting av den økonomiske ubalansen i kommunesektoren."

1.6.6 Justering av kommunegrenser

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil vise til merknad i Innst. S. nr. 326 (2000-2001) Kommuneproposisjonen for 2002, om å flytte Åram krets i Sande kommune til Vannylven kommune. Flertallet er derfor åpne for å se på saken på nytt dersom Regjeringen finner grunn til det.

1.6.7 Landbrukskontor

Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, Høgre, Sosialistisk Venstreparti, Kristeleg Folkeparti og Senterpartiet, viser til endringa i inntektssystemet som gjeld fordelingsnøkkelen til tilskott til landbrukskontor. Den nye ordninga inneber ei sterk omfordeling av tilskottsmidlar. Fleirtalet ber om at Regjeringa utarbeider eit oversyn som viser kva følgjer omfordelinga vil få for kommunane og gir ei nærmare vurdering av dette. Fleirtalet ber om at materialet blir lagt fram i Kommuneproposisjonen for 2003.

Medlemen i komiteen frå Senterpartiet vil peike på at endringa i fordelingsnøkkelen for tilskot til landbrukskontor får særleg urimelege utslag. Ein kommune som Gausdal får i dag 1,5 mill. kroner i tilskott til drift av landbrukskontoret. Oslo får i dag 240 000 kroner. Omlegginga vil føre til at Gausdal om 5 år får 500 000 kroner, medan Oslo får nærare 40 mill. kroner.

På denne bakgrunn fremjar denne medlemen følgjande forslag:

"Stortinget ber Regjeringa behalde den fordelingsnøkkelen for tilskot til landbrukskontor som vert brukt i dag."

1.6.8 Kirkelige formål

Komiteen ber Regjeringen i Kommuneproposisjonen årlig gi en omtale av lokalkirkenes økonomi og beregning av de økonomiske forpliktelser dette medfører.

Komiteen viser til en enstemmig Innst. S. nr. 5 (2000-2001) om arbeidsmiljøprosjektet i kirken. Komiteen ber Regjeringen følge dette opp.

1.6.9 Friare skattøre

Medlemene i komiteen frå Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil ha eit mykje sterkare lokalt sjølvstyre. Senterpartiet ønskjer meir fokus på lokale løysingar der kommunane i større grad kan utvikle sin eigen politikk. Ein føresetnad for dette er mindre detaljstyring frå staten og ein friare økonomisk situasjon for kommunane.

Desse medlemene fremjar følgjande forslag:

"Stortinget ber Regjeringa legge til rette for forsøk med friare lokalt skattøre, slik at kommunar i periodar kan auke skattlegginga for å gjennomføre viktige politiske prioriteringar."

1.6.10 Særleg ressurskrevjande brukarar

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen om å etablere en statlig toppfinansiering for ressurskrevende brukere. Regjeringen bes fremme forslag i kommuneproposisjonen for 2003."

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser til forliket mellom sine respektive fraksjoner i komiteen, og merknader under 2.1.2 i innstillingen.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti har funnet rom for en bevilgning til de særlig ressurskrevende brukerne av kommunale tjenester. Dette tilskottet er nå lagt inn i skjønnspotten. Dette er tiltak som er fullstendig uegnet for utøving av skjønn. Tilbudet gjelder mennesker som er helt avhengig av døgnkontinuerlig hjelp og pleie, og som ofte krever spesialisert personale. Verken behovet til brukerne eller behovet for stabilt og kvalifisert personell, kan sikres ved finansieringen slik den er i dag. Når finansieringen av denne ordningen trekkes ut av skjønnsramma, vil den øke med ca. 500 mill. kroner. Dette gir rom for økt skjønn som kompensasjon til kommuner med stor befolkningsøkning eller -nedgang.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen i Kommuneproposisjonen for 2003 foreslå å innføre en statlig toppfinansiering for særlig ressurskrevende brukere av kommunale tjenester der alle utgifter over 600 000 kroner pr. bruker dekkes av staten."

Medlemen i komiteen frå Senterpartiet viser til at kostnadene til ressurskrevjande brukarar er ein stor utgiftspost for mange kommunar. Denne medlemen meiner det ikkje gjev kommunane stor nok forutsigbarhet å gje refusjon gjennom skjønstilskotet og viser til forslag i finansinnstillinga.

2. Rammeområde 6 innvandring, regional utvikling, bolig og arbeid

Oversikt over budsjettkapitler og poster i rammeområde 6. 90-poster behandles av finanskomiteen utenfor rammesystemet

St.prp. nr. 1 med Tillegg nr. 1-2 viser budsjettforslaget fra regjeringen Stoltenberg. St.prp. nr. 1 med Tillegg nr. 1-4 viser budsjettforslaget fra regjeringen Bondevik II.

II

Merinntektsfullmakter

Stortinget samtykker i at Kommunal- og regionaldepartementet i 2002 kan:

III

Omdisponeringsfullmakter i forbindelse med forsøk med regionale utviklingsprogram

Stortinget samtykker i at Kommunal- og regionaldepartementet i 2002 i forbindelse med videreutvikling av regionale utviklingsprogrammer i Hedmark og Oppland fylkeskommuner, får adgang til å omdisponere mellom følgende bevilgninger:

• 1. kap. 550 Lokal næringsutvikling post 61 Kommunale næringsfond.

• 2. kap. 551 Regional næringsutvikling i fylker og kommuner post 51 Tilrettelegging for næringsutvikling, fond.

• 3. kap. 551 Regional næringsutvikling i fylker og kommuner post 55 Etablererstipend, fond.

• 4. kap. 551 Regional næringsutvikling i fylker og kommuner post 58 Regionale samordningstiltak, fond.

• 5. kap. 2425 Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND) og fylkeskommunene post 50 Bedrifts- og næringsutvikling i distriktene, begrenset til maksimalt 20 pst.

IV

Tilsagnsfullmakter

Stortinget samtykker i at Kommunal- og regionaldepartementet i 2002 kan gi tilsagn om tilskudd utover gitte bevilgninger, men slik at samlet ramme for nye tilsagn og gammelt ansvar ikke overstiger følgende beløp:

V

Fullmakt om midlertidig innkvartering av asylsøkere og flyktninger

Stortinget samtykker i at Kommunal- og regionaldepartementet i 2002 kan inngå avtaler om midlertidig innkvartering av asylsøkere og flyktninger med varighet utover 2002. Dersom behovet for mottaksplasser for asylsøkere og flyktninger blir større enn antatt i budsjettet for 2002, samtykker Stortinget i at Kommunal- og regionaldepartementet kan øke antall plasser i statlige mottak innenfor gjeldende rammer for etablering og drift av det statlige mottaksapparatet, selv om det medfører et bevilgningsmessig merbehov under kap. 520 Utledningsdirektoratet post 21 Spesielle driftsutgifter, statlige mottak.

VI

Merinntektsfullmakter

Stortinget samtykker i at Arbeids- og administrasjonsdepartementet i 2002 kan:

VII

Tilsagnsfullmakter

Stortinget samtykker i at Arbeids- og administrasjonsdepartementet i 2002 kan gi tilsagn om tilskudd utover gitte bevilgninger, men slik at samlet ramme for nye tilsagn og gammelt ansvar ikke overstiger følgende beløp:

VIII

Fullmakt til å ettergi rente- og avdragsfrie lån

Stortinget samtykker i at Arbeids- og administrasjonsdepartementet i 2002 kan ettergi rente- og avdragsfrie lån gitt til arbeidsmarkedstiltak for yrkeshemmede der dette blir vurdert som nødvendig for å sikre den videre driften.

2.1 Disponering av rammeområde 6

2.1.1 Innleiing

Komiteen har ved Stortingets vedtak 26. oktober 2001 fått tildelt kapittel under rammeområde 6 Kommunal- og regionaldepartementet, Arbeids- og administrasjonsdepartementet og Finans- og tolldepartementet, jf. Innst. S. nr. 2 (2001-2002). Ved vedtak i Stortinget 28. november 2001 er netto utgiftsramme for rammeområde 6 fastsett til kr 10 216 567 000, jf. Budsjett-innst. S. I (2001-2002).

Komiteen viser til at i samsvar med forretningsordenen § 19 femte ledd, jf. Innst. S. nr. 243 (1996-1997), skal berre dei forslaga som summerer seg til ramma for rammeområde 6, som er vedtatt ved handsaminga av Budsjett-innst. S. I (2001-2002), takast opp til votering ved handsaminga av denne innstillinga.

Komiteen viser til at det går fram av tabell 1 at forslaget frå Høgre, Fremskrittspartiet og Kristeleg Folkeparti, summerer seg til den nettosum som er vedteken for rammeområde 6 ved handsaminga av Budsjett-innst. S. I (2001-2002).

Komiteen viser til at forslaget frå Høgre, Fremskrittspartiet og Kristeleg Folkeparti er ført opp under komiteen si tilråding under kap. 6 i innstillinga.

Tabell 1 Forslag til disponering av ramme 6

Tabellen viser det justerte budsjettforslaget frå Høgre, Fremskrittspartiet og Kristeleg Folkeparti. Avvik frå forslag til beløp frå regjeringa Bondevik II i parentes. Berre kapittel med avvik frå Regjeringa sitt forslag er med. Tal i tusen kroner.

2.1.2 Forliket mellom Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti vil vise til enighet mellom sine respektive fraksjoner i komiteen om disponering av midlene innenfor rammeområdene 6 og 7 i statsbudsjettet for 2002. Forliket mellom partiene innebærer omdisponeringer i forhold til forslaget fra regjeringen Bondevik II og Budsjett-innst. S. I (2001-2002).

Disse medlemmers forslag til disponering av ramme 6 fremgår av tabell 1 ovenfor. I tillegg er disse medlemmer enige om følgende:

• – Flere fylkeskommuner står i fare for å få fremtidige inntektstap som følge av sykehusrefomen. Regjeringen bes i Revidert nasjonalbudsjett for 2002 komme tilbake med et opplegg for et rettferdig oppgjør til fylkeskommuner som har fremtidige dokumenterte inntektstap, det anmodes om en særlig oppmerksomhet på situasjonen i Østfold og Nord-Trøndelag. I opplegget må det tas hensyn til at Stortinget økte skjønnsrammen til fylkeskommunene med 200 mill. kroner for 2002 i forhold til forslag i kommuneproposisjonen.

• – Mange kommuner har brukere av omsorgstjenester som er så ressurskrevende at det er vanskelig å finansiere. Regjeringen bes om å etablere en statlig toppfinansiering for ressurskrevende brukere. Regjeringen bes fremme et slik forslag i kommuneproposisjonen for 2003.

Disse medlemmer viser til forslag og merknader foran under kap. 1.6.2 og 1.6.10.

2.1.3 Merknader frå fleirtalet i komiteen

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, konstaterer at den vedtatte ramme for rammeområde 6 i så vesentlig grad avviker fra det disse partier mener er en nødvendig innsats for å sikre hovedtrekkene i bosettingsmønsteret, motvirke arbeidsledighet og bedre boligtilbudet at det ikke gir et rimelig bilde av partiets politikk å fremme forslag om fordeling av rammen. Dette er en ramme som regjeringspartiene bare kunne få støtte til fra Fremskrittspartiet. Det er da også naturlig at de partiene som står bak de vedtatte innstrammingene også foreslår innretningen av dem.

Flertallet vil ut fra dette ikke fremme egne forslag til rammedisponering, men viser til de forslag som er fremmet av sine respektive partifraksjoner i finansinnstillingen.

2.1.4 Hovedprioriteringer fra Arbeiderpartiet

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til budsjettopplegget fra regjeringen Stoltenberg og til finansinnstillingen, Budsjett-innst. S. I (2001-2002), hvor Arbeiderpartiets økonomiske politikk er presentert. Arbeiderpartiets forslag vedrørende finansinnstillingen rammeområde 6 framgår av tabell 2.

Disse medlemmer viser til at Arbeiderpartiets økonomiske opplegg gir en vesentlig sterkere satsing for å sikre hovedtrekkene i bosettingsmønsteret, motvirke arbeidsledighet og bedre boligtilbudet enn det som følger av det økonomiske opplegget til regjeringen Bondevik II og regjeringspartiene Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre.

Regjeringen Bondevik II foreslo å redusere bevilgningene til distriktspolitiske virkemidler med 350 mill. kroner i forhold til opplegget fra regjeringen Stoltenberg. Sentrale virkemidler foreslås avviklet helt. Bevilgningene til kommunale næringsfond kuttes helt. Bevilgningene til regionale samordningstiltak kuttes helt. Bevilgningene til program for vannforsyning kuttes helt. Andre virkemidler svekkes vesentlig. Bevilgningene til distriktspolitiske tiltak gjennom Statens nærings- og distriktsutviklingsfond kuttes kraftig. Bevilgningene fra Nærings- og handelsdepartementet og Fiskeridepartementet til utviklingsprogrammer av stor betydning for næringsutvikling i distriktene, bl.a. til utvikling av mulighetene i marin sektor, kuttes helt. Bevilgningene fra Landbruksdepartementet til landbruksavtalen kuttes med 300 mill. kroner før forhandlinger er gjennomført. Bevilgningene fra Arbeids- og administrasjonsdepartementet til fraktutjamning i distriktene kuttes helt. Arbeiderpartiet har ved behandlingen av det økonomiske opplegget i finanskomiteen gått imot disse alvorlige kuttene, og foreslått bevilgninger i tråd med forslaget fra regjeringen Stoltenberg.

Samarbeidsregjeringens budsjettopplegg innebærer en klar omlegging av de hovedlinjene i distriktspolitikken som det har vært bred enighet om mellom Arbeiderpartiet, sentrumspartiene og Sosialistisk Venstreparti. Opplegget fra regjeringen Bondevik II er i strid med hovedlinjene i den distriktspolitikken som et flertall i Stortinget bestående av Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti sto bak ved behandlingen av stortingsmeldingen om distrikts- og regionalpolitikken for et halvt år siden. Disse medlemmer finner det derfor nødvendig å fremme forslag hvor Stortinget ber Regjeringen legge stortingsflertallets syn til grunn i distrikts- og regionalpolitikken. Disse medlemmer viser til at de samme partiene fortsatt utgjør et klart flertall i Stortinget.

Disse medlemmer viser til at regjeringen Bondevik II også foreslo en svekkelse av virkemidlene i boligpolitikken. Husbankens utlånsramme ble redusert med 2 mrd. kroner i forhold til forslaget fra regjeringen Stoltenberg. Boligtilskudd ble redusert. Dette gjør at det ikke kan bygges så mange utleieboliger for vanskeligstilte, bl.a. bostedsløse, som foreslått av regjeringen Stoltenberg.

Disse medlemmer viser til at tiltak for å bedre boligtilbudet og arbeidstilbudet er helt sentralt i regjeringen Stoltenbergs opplegg for økt økonomisk og sosial trygghet. I sitt budsjettframlegg har regjeringen Bondevik II lagt fram nye anslag som gir økt økonomisk handlingsrom i budsjettet. Regjeringen Bondevik II har i vesentlig grad brukt dette handlingsrommet til skattelettelser. Arbeiderpartiet foreslår å bruke størsteparten av det utvidede handlingsrommet til en økt innsats overfor de vanskeligst stilte. Arbeiderpartiet foreslår derfor økte bevilgninger til botilskudd og bostøtte. Regjeringspartiene har ikke gitt støtte til disse forslagene.

Regjeringen Bondevik II anslår høyere arbeidsledighet neste år enn anslått av regjeringen Stoltenberg. Dette foreslår Regjeringen å møte gjennom øke bevilgninger til arbeidsledighetstrygd. Arbeiderpartiet mener det er behov for mer aktive tiltak for å motvirke økt ledighet og har derfor foreslått økt bruk av arbeidsmarkedstiltak. Både for å motvirke arbeidsledighet og for å utvikle et mer inkluderende arbeidsliv må Aetat spille en aktiv rolle. Arbeiderpartiet er derfor uenig i regjeringen Bondevik IIs forslag om å redusere bevilgningene til Aetat i forhold til forslaget fra regjeringen Stoltenberg.

Under behandlingen i finanskomiteen foreslo Arbeiderpartiet i tråd med dette en netto utgiftsramme for rammeområde 6 som var 477,6 mill. kroner høyere enn forslaget fra regjeringspartiene, som var identisk med forslaget fra regjeringen Bondevik II.

Disse medlemmer legger i denne innstilling til grunn den innretning innenfor rammeområde 6 som Arbeiderpartiet har redegjort for i finansinnstillingen. Disse medlemmer foretar følgende justering innenfor Arbeiderpartiets foreslåtte ramme:

Under behandlingen i Stortinget fikk regjeringspartiene støtte til sitt forslag til netto utgiftsramme fra Fremskrittspartiet, etter at statsministeren hadde truet med å gå av dersom Regjeringen ikke fikk støtte til opplegget.

Ytterligere satsing på de vanskeligstilte

Disse medlemmer ønsker å bruke en stor del av det økte handlingsrommet som følge av at Regjeringen la fram nye anslag for den økonomiske utviklingen til en ytterligere styrking av innsatsen for de som har det vanskeligst i samfunnet.

Disse medlemmer vil øke boligtilskuddet med ytterligere 43 mill. kroner utover regjeringen Stoltenbergs budsjett til å bygge utleieboliger, slik at unge og vanskeligstilte lettere kan etablere seg i boligmarkedet. I tillegg vil disse medlemmer bevilge 77 mill. kroner mer i økt bostøtte gjennom å utvide boligavgrensningen for blant annet barnefamilier, slik at også de som bor i nøkterne boliger som ikke er husbankfinansiert, heretter kan få bostøtte.

Disse medlemmer bevilger i sitt alternative budsjett 5 mill. kroner mer til et samarbeidsprosjekt mellom Kirkens Bymisjon, Frelsesarmeen og staten om bolighjelp i Bergen, Trondheim og Stavanger, jf. sosialkomiteens budsjettinnstilling, slik at også disse byene kan delta, i tillegg til Oslo, som allerede har et slikt prosjekt.

Disse medlemmer vil i sitt alternative budsjett øke arbeidsmarkedstiltakene med ytterligere 500 tiltaksplasser, utover regjeringen Stoltenbergs forslag. Dette er en nødvendig styrking av arbeidsmarkedstiltakene når Regjeringen har anslått økt arbeidsledighet for 2002. Disse medlemmer mener det ikke er tilstrekkelig med en økning i dagpengene, men at det også er nødvendig med flere tiltaksplasser.

Disse medlemmer vil peke på at denne økte innsatsen kommer på toppen av den innsatsen regjeringen Stoltenberg foreslo for de vanskeligst stilte i sitt budsjettforslag.

Disse medlemmer viser til merknader under 2.1.3 og vil ut fra dette ikke fremme egne forslag til rammedisponering.

2.1.5 Hovedprioriteringer fra Høyre og Kristelig Folkeparti

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til atSamarbeidsregjeringen viderefører regjeringen Stoltenbergs forslag til økning i budsjettet på innvandringsområdet. Utlendingsforvaltningen står foran betydelige utfordringer med et høyt antall asylsøkere og alt for lange saksbehandlingstider. Samtidig med at det nå stilles økte midler til disposisjon må det til en betydelig produktivitetsvekst og vilje til nytenking i hele forvaltningen. Det er viktig at oppfølgingen av rapporten som et konsulentfirma la fram 1. august 2001 blir fulgt opp.

Disse medlemmer vil vise til at Regjeringen vil vurdere oppmyking av regelverket for arbeidsinnvandring i året som kommer for å legge bedre til rette for rekruttering av etterspurt arbeidskraft.

Disse medlemmer vil vise til at Samarbeidsregjeringen foreslår å øke bevilgningen til den statlige bostøtteordningen med 20 mill. kroner i forhold til regjeringen Stoltenbergs forslag. I bostøtteordningen får målgruppen alders-, uføre- og etterlattepensjonister med inntekt under minstepensjonen tillagt 30 pst., dekket sine utgifter til lys og varme. Ordningen omfatter om lag 75 000 husstander. Denne forbedringen kommer i tillegg til økningen i boutgiftstaket. Den øvre grense for boutgifter er hevet med 5 000 kroner i storbyene Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger og gjelder fra første terminutbetaling i 2002.

Disse medlemmer vil vise til forslaget om styrking av bostøtteordningen, som er et av mange tiltak i Regjeringens satsing på å bekjempe fattigdom.

Disse medlemmer mener at utvikling og etablering av verdiskapende og variert næringsliv med produktive og lønnsomme arbeidsplasser er det beste grunnlaget for å opprettholde bosettingen i distriktene og sikre levedyktige lokalsamfunn i hele landet. Regjeringens forslag om forbedrede rammebetingelser for næringslivet vil komme næringslivet i distriktene til gode.

Disse medlemmer vil vise til at i Samarbeids-regjeringens budsjettforslag blir det foreslått en rekke tiltak som gir bedre rammebetingelser for næringslivet, som fjerning av flypassasjeravgiften, fjerning av den ekstraordinære utbytteskatten og fradragsmulighet for forsknings- og utviklingstiltak. Samtidig foreslår Regjeringen en reduksjon i bevilgningene til distrikts- og regionalpolitikk under Kommunal- og regionaldepartementet.

2.1.6 Hovedprioriteringer fra Fremskrittspartiet

Disse medlemmer viser til sine merknader under de ulike programområdene i innstillingen og til oversikten over sitt alternative budsjett i tabell 2 nedenunder.

2.1.7 Hovedprioriteringer fra Sosialistisk Venstreparti

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til kap. 1.1.3 og til sine merknader under de ulike programområdene i innstillingen og til sitt alternative budsjett i tabell 2 nedenunder.

2.1.8 Hovedprioriteringer frå Senterpartiet

Innvandring

Medlemen i komiteen frå Senterpartiet meiner det er nødvendig med tiltak for å sikre at Utlendingsnemnda fungerer etter intensjonen. Denne medlemen viser til at det er avgjerande viktig for einslege mindreårige asylsøkjarar at dei får ei så god oppfølging som råd. Denne medlemen meiner difor mottak som har ansvar for denne gruppa, skal ha status som barnevernsinstitusjon og at kvar einskild skal vere ei bekymringssak i barnevernet.

Denne medlemen viser elles til merknad under kap. 3.2 i innstillinga.

Regional og distriktspolitikken

Denne medlemen meiner det er behov for ei heilskapleg og offensiv satsing på distriktspolitikken for å nytte ressursane i distrikta og bremse sentraliseringa av kunnskap, busetting og kapital. Denne medlemen ønskjer å gi folk reell valfridom i forhold til val av bustad, noko som krev ein brei distriktspolitikk. Det må setjast inn auka ressursar på samferdsel, næringsutvikling, kommunal velferd, breiband og tiltak for ungdom. Det er og eit stort behov for å tenke nytt i forhold til utflytting av statlege arbeidsplassar og korleis ein kan redusere avstandsulempene for bedrifter og personar i distrikta.

Denne medlemen viser til at Senterpartiet i sitt alternative budsjett aukar løyvingane til regional utvikling med 300 mill. kroner i forhold til regjeringa Stoltenberg sitt budsjett og med 650 mill. kroner i forhold til Samarbeidsregjeringa sitt budsjett. I tillegg vert dei kutt som Samarbeidsregjeringa har gjort i ordningane under SND tilbakeført. Denne medlemen viser til ei styrking av løyvingane til lokale næringsfond og næringshagar, oppretting av ny post vedrørande ungdomssatsing i distrikta samt full kompensasjon til dei 14 kommunane som måtte betale høgare arbeidsgivaravgift frå 1999.

Denne medlemen meiner det er nødvendig å sette fokus på deler av landet der det er behov for spesiell innsats. Denne medlemenber også om at det kvart år vert lagt fram ein oversikt over den geografiske fordelinga av statlege investeringar.

Bustad og bumiljø

Denne medlemen vil peike på at Husbanken er staten sin viktigaste reiskap i den sosiale bustadpolitikken og meiner at låneramma bør vere 15 mrd. kroner i 2002. Husbanken må oppretthaldast som ein allmenn bustadbank og ikkje gjerast om til ein bank for dei som etablerar seg for første gang.

Denne medlemen meiner det er nødvendig å bygge opp ein skjerma marknad med utleigebustader og låginnskotsbustader for dei som skal inn på bustadmarknaden for første gang eller som av andre grunnar har problem med å skaffe seg bustad på den opne marknaden. For å få fart i dette arbeidet vil denne medlemen foreslå at inntektene frå dokumentavgifta vert øyremerket eit program for bygging av allmennyttige utleigebustader, låginnskotsbustader og andre subsidierte bustader underlagt prisregulering. Ungdom under 30 år bør få unntak frå å betale dokumentavgift.

Dei bustadlause har eit særleg behov for hjelp til å finne bustad og denne medlemen viser til at Senterpartiet i sitt alternative budsjett vil gje ei særskilt løyving på 150 mill. kroner til dette arbeidet.

Denne medlemen viser til at einslege ofte har langt høgare buutgifter pr. person enn andre hushald samstundes som dei og kjem dårleg ut på andre område. Denne medlemen fremja derfor forslag om at det leggjast fram ei eiga sak for Stortinget om denne gruppa sin situasjon der særskilde bustadpolitiske tiltak blir vurdert.

Denne medlemenmeiner at bustøtta skal utbetalast kvar månad og vil og auke løyvingane.

Denne medlemen meiner at eldresatsinga må vidareførast utover 2002 og fremjar forslag om at dei kommunane som har sendt inn godkjende søknader innan fristen 1. oktober, bør få klarsignal for å bygge.

Denne medlemen meiner at låneordninga frå staten til kommunane for å rehabilitere skulebygg er godt meint, men at ordninga ikkje vil dekke det behovet kommunane har. Ei sanering av gjeld på 12 mrd. kroner slik Senterpartiet har foreslått vil vere eit mykje betre forslag.

Arbeidsmarknad

Denne medlemen meiner samfunnet sitt behov for arbeidskraft i størst mogleg grad skal dekkjast gjennom omskolering og kvalifisering av arbeidskraftreserven og gjennom tiltak som oppmodar folk til å stå lenger i arbeidslivet. Det er positivt med ein viss grad av utveksling av arbeidskraft mellom land, men arbeidskraftinnvandring må byggje på lik handsaming av personar frå ulike land, og ikkje berre gjelde statsborgarar innan OECD- og EØS-området.

Denne medlemen meiner at arbeidsmarknadstiltak er staten sitt ansvar. Denne medlemen er kritisk til den omlegginga som vart foreslått frå regjeringa Stoltenberg når det gjeld satsar for tilskot. Særleg dårleg ut kjem PV-verksemdene og omlegginga kan oppfattast slik at kommunane får eit økonomisk medansvar for desse verksemdene. Dette kan føre til at PV-verksemder vert lagt ned.

Kvalifiserings- og formidlingstiltak for dei som ønskjer kome i arbeid har stor betydning, og denne medlem viser til at Senterpartiet i sitt alternative budsjett auker løyvinga med 100 mill. kroner.

Arbeidsmiljø og sikkerhet

Denne medlemen meiner det er behov for å styrke arbeidet innan dette området. I dette arbeidet trengst eit lovverk som gir tryggleik for arbeid og inntekt, som hindrar diskriminering i arbeidet og som gir rett til demokrati og påverknad på eigen arbeidsplass. Denne medlemen ser det som naturleg med ei samla arbeidslivslovgivning til erstatning for dei spreidde lovar og reglar ein i dag finn.

Tabell 2 Oversikt over dei alternative budsjetta til fraksjonane

I tabellen er det gjeve ei oversikt over dei alternative budsjetta til hhv. Arbeidarpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet på rammeområde 6 slik det framgår av Budsjett-innst. S. I (2001-2002). Avvik frå forslaget frå regjeringa Bondevik II i parentes. Berre kapittel med avvik frå Regjeringa sitt forslag er med. Tal i tusen kroner.

3. Merknader frå komiteen til dei enkelte kapitla under rammeområde 6

Med omsyn til dei kapitla som ikkje er omtalte nedanfor har komiteen ingen merknader og sluttar seg til Regjeringa sitt forslag.

3.1 Programkategori 13.10 Administrasjon m.m.

3.1.1 Kap. 500 Kommunal- og regionaldepartementet

I St.prp. nr. 1. Tillegg nr. 4 (2001-2002) vert det foreslått ei løyving på kr 195 650 000, mot kr 196 200 000 i St.prp. nr. 1 (2001-2002).

Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, Høgre, Sosialistisk Venstreparti, Kristeleg Folkeparti og Senterpartiet, har ingen merknader og støtter Regjeringa sitt forslag.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at departementet kan rasjonaliseres betydelig. Administrasjonen må gjøres så enkel og kostnadseffektiv som mulig. Departementet må se på sine kostnader og arbeidsoppgaver, og nøye vurdere hvor det kan spares inn og kritisk vurdere hvilke arbeidsoppgaver som skal prioriteres. Dette vil etter disse medlemmers syn føre til at flere resurser går til aktiv tjenesteproduksjon. I utgangspunktet vil derfor disse medlemmer foreslå en reduksjon på post 1 Driftsutgifter med 12,4 mill. kroner.

Disse medlemmer vil vise til at de ikke støtter opprettelsen av en utlendingsnemnd for klagesaker på vedtak i UDI, men mener at behandlingen av klager fortsatt skal tilligge departementet. Disse medlemmer foreslår derfor i sitt alternative budsjett post 1 Driftsutgifter økt med 40 mill. kroner i forhold til Regjeringens forslag. Disse medlemmer viser til Fremskrittspartiets alternative budsjett.

3.1.2 Kap. 502 Valutgifter

Det vert foreslått ei løyving på kr 10 400 000.

Komiteen vil vise til at det ved stortingsvalget ble gitt anledning til å forhåndsstemme på flere steder enn ved tidligere valg, for eksempel ved videregående skoler, universiteter og militærforlegninger. Komiteen ber om at det arbeides videre med å øke antall steder det er mulig å forhåndsstemme.

Komiteen støtter Regjeringas forslag.

3.1.3 Kap. 503 Arbeidsretten, meklingsinstitusjonen m.m.

Det foreslås bevilget kr 11 550 000.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet har ingen merknader og støtter Regjeringens forslag.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil på dette tidspunktet ikke utrede kollektiv arbeidsrett ytterligere. Disse medlemmer viser til Fremskrittspartiets alternative budsjett hvor bevilgningen reduseres med 1 mill. kroner.

3.2 Programkategori 13.20 Innvandring

Under V vert det foreslått å gje Kommunal- og regionaldepartementet fullmakt til midlertidig innkvartering av asylsøkjarar og flyktningar ut over 2002.

3.2.1 Generelle merknader

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil vise til at globaliseringen fører til at mennesker verden over knyttes tettere sammen på grunn av internasjonaliseringen av økonomi, teknologi og kultur. Dette medfører innvandring fra andre deler av verden. Dette mangfoldet er en berikelse for Norge, samtidig som det stiller oss overfor nye utfordringer. Arbeidet for toleranse og kamp mot rasisme må stå sentralt. Det er viktig at innvandrerne blir godt integrert i det norske samfunnet. En vellykket integreringspolitikk forutsetter at alle tar del i samfunnets plikter og retter.

Flertallet vil understreke at det er store utfordringer på innvandringsområdet. Både det høye antallet asylsøkere og for lange saksbehandlingstider har medført et generelt stort press. Andelen asylsøkere med åpenbart grunnløse søknader har økt det siste året.

Flertallet viser til at Regjeringen vil foreta en grundig gjennomgang av utlendingsforvaltningen og tar sikte på en gjennomgripende reform av Utlendingsdirektoratet.

Flertallet vil påpeke viktigheten av at Norges innsats både bilateralt og gjennom internasjonalt samarbeid også må rettes mot årsakene til krig og konflikt. Fattigdom, korrupsjon og maktmisbruk må bekjempes. Det må satses langt mer på konfliktforebyggende tiltak, forsoning og metoder for beskyttelse av menneskerettighetene. Norge må stille krav til myndighetene i konfliktrammede land om ikke å hevde suverenitetsprinsippet for å hindre hjelp og beskyttelse av internt fordrevne flyktninger.

Flertallet vil påpeke at det norske samfunnet kommer til å være mer mangfoldig og flerkulturelt i framtida. All politikk må ha dette som et positivt utgangspunkt og legge til rette for respekt og inkludering av minoriteter i samfunn og sosialt fellesskap. Holdninger, verdisyn og normer er ulike. Dette stiller store krav til toleranse og åpenhet både fra majoritet og minoritet.

Flertallet understreker at det norske samfunn bygger på respekt for menneskerettighetene og demokratiske prinsipper. Dette er helt grunnleggende verdier og premisser for all politikk. Alle som bor i Norge, uavhengig av hva slags bakgrunn de har, skal ha like rettigheter, plikter og muligheter i alle deler av samfunnet og til å bruke sine ressurser. I praksis betyr dette at ulike individ og grupper trenger ulike tiltak og rammebetingelser for å kunne nytte og fylle sine retter og plikter fullt ut. En politikk for likestilling må derfor ha et stort spekter av virkemidler for å oppnå reell likeverdighet.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil påpeke at mens flere enn noensinne er tvunget til å forlate sine hjem og søke beskyttelse i andre land, ser det ut til at viljen i vestlige land til å ta imot flyktninger og asyl-søkere blir stadig mindre. Det er mellom 35-40 mill. flyktninger eller internt fordrevne mennesker på flukt i verden. Dette er av de største menneskelige tragediene verdenssamfunnet står overfor og som Norge må ta sitt medansvar for. Norsk asyl- og flyktningpolitikk må bygge på oppfyllelse av våre internasjonale forpliktelser, reell rettssikkerhet og en aktiv og inkluderende integreringspolitikk. Disse medlemmer viser til sine respektive merknader i Innst. S. nr. 197 (2000-2001).

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil slå fast at prinsippene om likestilling mellom kjønnene og prinsippet om ikke-diskriminering er en viktig del av vårt verdigrunnlag. Disse verdiene er ikke kultur- eller religionsrelativistiske. Dette verdigrunnlaget er en helt nødvendig forutsetning for et likeverdig samfunn og for å kunne lykkes i arbeidet med å ivareta interessene til minoriteter.

Flertallet mener at kunnskap om og et naturlig forhold til forskjeller i hverandres levemåte er en forutsetning for et flerkulturelt samfunn. For å få dette til trengs møteplasser. Skolen er etter flertallets mening den beste av dem. Å bevare en fellesskole for alle er derfor et viktig bidrag til å skape grunnlag for et best mulig samfunn.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil derfor advare sterkt mot den politikk regjeringen Bondevik legger opp til med åpning for at stadig flere trossamfunn velger å starte egne skoler med et eget religiøst grunnsyn. Disse medlemmer mener at muligheten for å stifte privatskoler på et livssynsgrunnlag må begrenses.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti vil understreke at foreldrenes rett til å velge skole for sine barn er en del av menneskerettene som Norge er forpliktet av ifølge Menneskerettskonvensjonen.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener i tillegg at fellesskolen må være konfesjonsfri slik at alle skal føle tilhørighet til den.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er sterkt engasjert i å hjelpe flyktninger, men mener at de best kan hjelpes i sin geografiske og kulturelle nærområder. I stedet for å ta flyktningene til Norge, bør Norge bidra til å dekke utgifter til flyktningemottak i land i flyktningers nærområder. Disse medlemmer viser derfor til Fremskrittspartiets alternative budsjett hvor bevilgningene til humanitær bistand og nødhjelp til flyktninger økes.

Disse medlemmer vil begrense mottaket av flyktninger til Norge utenfra den vestlige kulturkrets til 1 000 personer pr. år. Dette omfatter de som får opphold på humanitært grunnlag, familiegjenforening og flyktninger. Disse medlemmer mener at det er svært vanskelig å få til en fungerende integreringspolitikk med et større mottak enn dette.

Disse medlemmer vil påpeke at Fremskrittspartiet har stått for en alternativ asyl- og flyktningepolitikk som ville ha resultert i at nye og drastiske tiltak ikke hadde vært nødvendig. Gjennom Fremskrittspartiets politikk ville flyktningestrømmen blitt vesentlig redusert, samtidig som man ville fått en bedre fungerende utlendingsadministrasjon, bedre mottak og en langt bedre integreringspolitikk slik at de som får opphold kan bli selvhjulpne individer i det norske samfunnet så fort som mulig.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti støtter ikke praksisen med å ta penger fra bistandsbudsjettet og bruke dem på innenlandsk oppfølging av flyktninger. Ordningen blir ikke bedre av at den er lovlig og praktiseres av alle vestlige land. Dette medlem vil foreslå at denne praksis opphører og at slik bruk av ODA-godkjente midler fases ut over en periode på maksimalt tre år.

3.2.1.1 Gjennomgang av utlendingslovgivningen

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener det er nødvendig med en bred gjennomgang av utlendingslovgivningen. Flertallet støtter opprettelsen av et lovutvalg som får i mandat å utrede og legge fram forslag til ny utlendingslov innen utgangen av 2003.

Flertallet mener utvalget må ha bred kompetanse på utlendingsfeltet, og at også personer med minoritetsbakgrunn i Norge må være med.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet støtter at det foretas en gjennomgang av utlendingslovens bestemmelser og tilhørende forskrifter med sikte på å ta inn i loven elementer som gir grunnlag for flyktningestatus, slik som kjønnsrelatert forfølgelse, tilhørighet til særlig sosial (etnisk) gruppe, barn som sosial gruppe, krigsflyktninger, internt fordrevne og forfølgelse fra ikke-statlige aktører. Dette vil sikre likebehandling og forutsigbarhet og bidrar til å få en nødvendig politisk avklaring av viktige prinsipielle avveininger som nå er lagt til Utlendingsnemnda.

Disse medlemmer vil spesielt vise til situasjonen for kvinner som risikerer forfølgelse og drap dersom de sendes tilbake etter samlivsbrudd.

Disse medlemmer vil på den bakgrunn fremme følgende forslag:

"Inntil gjennomgangen av Utlendingslovverket er gjennomført, ber Stortinget Regjeringen om å stille i bero utsendelsen av kvinner som hevder at de har vært utsatt for kjønnsbasert forfølgelse eller fått utsendelsesvedtak med hjemmel i bestemmelsen om oppholdstillatelse for kvinner etter samlivsbrudd."

Disse medlemmer vil vise til at statsløse flyktninger kan bli værende svært lenge i Norge, uten at det er mulig å returnere. Det er behov for å få satt tidsfrister for hvor lenge en slik midlertidighet skal vare. Disse medlemmer ber Regjeringen fremme forslag om slike tidsfrister.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, viser til at det ved behandlingen av St.meld. nr. 17 (2000-2001) ble understreket behovet for å gjennomgå lov, forskrift og praksis knyttet til kjønnsbasert forfølgelse. Flertallet viser til at det ikke ble vedtatt å stille i bero saker hvor denne typen forfølgelse eller beskyttelsesbehov ble påberopt. En rekke av sakene er nå ferdigbehandlet og resultatet er at mange av kvinnene har fått bli i Norge.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil understreke behovet for at utlendingsadministrasjonen må ha særlig fokus på slike saker.

Dette flertallet viser også til brev av 29. november 2001 fra kommunal- og regionalministeren der hun bekrefter at kjønnsbasert forfølgelse vil inngå i lovutvalgets mandat.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til atFremskrittspartiet har fremmet forslag om å endre enkelte paragrafer i utlendingsloven.

I grove trekk ønsker Fremskrittspartiet følgende endringer:

1) I familiegjenforeningssaker - krav om at herboende skal kunne forsørge de det søkes om oppholdstillatelse for, og også at herboende kan tilby høvelige boforhold

Disse medlemmer mener at man ved strengere krav enn de som praktiseres i dag vil oppnå flere ting. For det første vil man unngå import av mennesker som vil kunne ligge samfunnet til byrde og i verste fall være sosialklienter resten av livet. For det andre vil man anspore de herboende til å ta utdannelse og arbeid og derved fungere bedre i det norske samfunn. For det tredje vil dette være et viktig virkemiddel mot tvangsekteskap. For det fjerde vil det være et virkemiddel mot bigami eller flerkoneri, som praktiseres i enkelte innvandrermiljøer i Norge, og for det femte kan det begrense antallet pro forma ekteskap. Dette er en type ekteskap hvor en utenlandsk mann "kjøper" en norsk kone ved at han betaler henne en viss sum for ekteskap. Partene vil da late som de bor sammen i tre år inntil mannen får bosettingstillatelse. Da kan partene skille seg, og mannen er likevel sikret fortsatt opphold i Norge.

2) Beholde asylretten, men begrense muligheten for innvilgelse av oppholdstillatelse på humanitært grunnlag

Disse medlemmer ønsker selvfølgelig at Norge må overholde de internasjonale avtaler landet har gitt sin tilslutning til uten at man glemmer at Norge faktisk har nasjonal suverenitet over sitt territorium. Det forekommer egentlig noe dristig å gi utlendinger en form for rett til opphold som automatisk kan utløses, ikke minst tatt i betraktning at antallet potensielle asylsøkere i verden kan være på mange hundre millioner mennesker.

Disse medlemmer mener utvandringspotensialet fra verdens fattige land er enormt.

Underlig nok er det kun et mindretall av asylsøkerne som søker ved norsk grense. De fleste kommer seg ulovlig inn i Norge og søker om asyl ved et politikammer. Dermed starter svært mange asylsøkere sitt opphold i Norge med en ulovlig handling, samtidig som de lettere kan skjule sin reiserute eller andre forhold som kan ha betydning for vurderingen av asylsøknaden.

Disse medlemmer antar at grunnen til at flertallet av asylsøkerne søker om asyl først etter at de ulovlig har passert grensen er at de er blitt smuglet inn i landet. Menneskesmugling er en kriminell geskjeft i sterk vekst. Et påbud om at asyl må søkes ved norsk grense antas effektivt å stoppe en stor del av menneskesmuglingen til Norge.

3) Ikke behandle asylsøknader hvor det ikke helt klart at søkeren har oppgitt riktig identitet og nasjonalitet.

Disse medlemmer viser til data fra Oslo politidistrikt som tilsier at 7 av 10 asylsøkere uten reisedokumenter (billetter) eller dokumenter som kan bekrefte deres identitet (som for eksempel pass eller nasjonalt identitetskort). Bare i 1998 registrerte Oslo politidistrikt 2 700 tilfeller hvor det var grunn til å tvile på utlendingers identitet. Identifisering av utlendinger er meget ressurskrevende, og med de høye tallene det dreier seg om står norske utlendingsmyndigheter overfor et formidabelt problem. I mange tilfelle kreves det et omfattende og vanskelig etterforskningsarbeid for å kunne fastslå hvem utlendingen egentlig er og hvor han eller hun kommer fra. I mange tilfeller er utlendingen samarbeidsvillig og man klarer med rimelig stor grad av sikkerhet å fastslå identitet og opprinnelsesland. I andre tilfelle, og det er ikke få, dekker utlendingen sin virkelige identitet og er lite samarbeidsvillig.

Disse medlemmer mener man kan undre seg over hvorfor utlendinger som søker om asyl og derved ønsker å slå seg ned i Norge og er avhengig av norsk velvilje, ikke vil samarbeide med norske myndigheter når det gjelder et så selvfølgelig krav fra myndighetenes side som det å avklare hvem utlendingen egentlig er. Disse medlemmer mener det nærliggende svaret er at utlendingen ønsker å skjule noe for norske myndigheter, og da vil det neste spørsmålet være: Hva ønsker utlendingen å skjule? Antagelig er det forhold knyttet til asylsøknaden som kan svekke denne, men det kan også være forhold knyttet til kriminalitet og terrorisme.

Falske opplysningene kan skjule forhold som alvorlig kriminalitet, tilknytning til en terroristorganisasjon eller sågar tilknytning til en fremmed stats etterretningsvesen. Enkelte utlendinger som er bosatt i Norge, og kom hit som asylsøkere, føler seg utrygge i Norge fordi de mener at enkelte miljøer av tidligere asyl-søkere er infiltrert av etterretningsagenter fra sine tidligere hjemland.

I lys av den risikoen Norge løper ved gjennom asylordningen å ta imot mange utlendinger som kan ha en tvilsom bakgrunn, bør reglene skjerpes overfor de som ikke vil oppgi riktig identitet. Det enkleste og mest effektive vil være å avslå å behandle asylsøknadene fra disse, mener disse medlemmer.

4) Utvisning av kriminelle utlendinger

Disse medlemmer mener det egentlig ikke burde være særlig kontroversielt å utvise kriminelle utledninger, da det gjøres i alle land. Uenigheten i Norge dreier seg om hvor strenge vi skal være. Norsk praksis er forholdsvis streng, men disse medlemmer ønsker å gjøre praksisen enda strengere, da utlendingsloven § 29 annet ledd har gitt rom for tolkninger og skjønn som har ført til at personer som har begått alvorlige kriminelle handlinger likevel har fått bli i Norge.

Disse medlemmer mener det går et markert skille mellom kriminelle utlendinger som har skaffet seg en familie i Norge og de som ikke har det. Når det gjelder ugifte, enslige utenlandske kriminelle praktiseres loven relativt konsekvent. For de som er gift og har barn er det et sjansespill. Hvis man har en god advokat og gode støttespillere er det gode muligheter for fortsatt opphold i Norge.

Disse medlemmer mener at utlendinger som dømmes til ubetinget fengselsstraff i tre måneder eller mer skal utvises.

Dette vil kunne forebygge kriminalitet, og det må tilføyes at det ikke er mange effektive kriminalitetsforebyggende tiltak som er blitt iverksatt i Norge i de senere år.

Disse medlemmer mener at en streng utvisningspraksis vil redusere kriminaliteten blant utlendinger, noe som også vil bidra til at utlendinger i mindre grad blir assosiert med kriminalitet, og derved i mindre grad blir stigmatisert som kriminelle. Det kan knapt fremheves sterkt nok hvor viktig en streng utvisningspraksis er som kriminalitetsforebyggende tiltak. Mange kriminelle utlendinger frykter utvisning mye mer enn norsk fengselsstraff, som av mange knapt oppfattes som straff.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til ulike merknader fra Fremskrittspartiet om innvandringspolitikken. Flertallet finner det ikke naturlig med en bred generell gjennomgang av innvandringspolitikken i denne innstillingen, men viser til sine respektive fraksjonsmerknader i Innst. S. nr. 197 (2000-2001).

3.2.1.2 Etnisk diskriminering/rasisme

Komiteen ser det som svært viktig å etablere et godt forhold mellom innvandrere og nordmenn. Dette er ikke minst viktig i et langsiktig perspektiv. Komiteen ser fortsatt behov for stor oppmerksomhet overfor de innvandrere som har vært her i landet i lengre tid.

Komiteen viser til at det fortsatt er problemer som ikke er løst i flere grupper av innvandrere mange, mange år etter at de har kommet hit til landet.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til regjeringen Stoltenbergs 10 punktsplan mot diskriminering som ble lagt fram sist sommer.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener Regjeringen må ta tak i problemene med å bekjempe etnisk diskriminering og rasisme på et bredt grunnlag. Flertallet viser til at flere rapporter dokumenterer at personer med innvandrerbakgrunn og nasjonale minoriteter opplever diskriminering og andre former for utestenging i samfunnet. Både arbeidsledighet, problemer på boligmarkedet, sosiale konflikter og segregering kan ha sin rot i diskriminering.

Flertallet vil understreke at Regjeringen har varslet at den våren 2002 vil fornye handlingsplanen mot rasisme. I tillegg vil det lovutvalg som regjeringen Bondevik I nedsatte om etnisk diskriminering avgi innstilling våren 2002. Regjeringen vil dermed komme tilbake til Stortinget med lovforslag så raskt som mulig, senest første halvår 2003.

Flertallet vil også understreke at regjeringene har vært aktive i innvandrermiljøene for å motvirke konsekvenser av 11. september 2001.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil fremheve at alle mennesker er født frie og like i verdighet og rettigheter, uavhengig av rase, farge, kjønn, språk, religion, opprinnelse eller oppfatninger.

Disse medlemmer mener bedømmelse av andre mennesker derfor må bygge på hva de gjør, snarere enn på hvem de er eller hvilken bakgrunn de har. En persons egenskaper er knyttet til det enkelte menneske, ikke til hudfarge, religion og opprinnelse. Fordi alle mennesker er født forskjellige, mener disse medlemmer at et samfunn som bygger på likeverd må respektere menneskers ulike egenart, kultur, holdninger, erfaringer og livsførsel.

Alternativet til mangfold er ensartethet, mener disse medlemmer, og en politikk for ensretting innebærer å legge føringer eller begrensninger på menneskers liv. En politikk for toleranse og respekt for mangfold åpner derimot for at vi som enkeltmennesker kan leve i tråd med vår individuelle egenart, at vi kan tro, mene og ytre det vi ønsker, velge mellom alternativer, søke å realisere våre personlige drømmer og la oss berike av de impulser mangfoldet rundt oss bringer med seg.

Disse medlemmerviser til at Fremskrittspartiet har som motto uttrykket: "Min frihet slutter der din begynner". Dette betyr at vi ønsker å tillate mennesker å leve sine egne liv så lenge det ikke går ut over andre. Dette gir stor grad av frihet, men er samtidig innskrenkende.

Dette innebærer at disse medlemmer ikke aksepterer at man for eksempel kan leve ut sin kultur og religion hvis dette medfører krenkelse eller overgrep mot medmennesker. Da velger vi å stå opp for det enkelte menneske og mot den kultur, livsoppfatning eller religion som tillater at noen mister sin frihet. Det må alltid være hensynet til det enkelte mennesket og dets frihet og rettigheter som må være avgjørende for den politikk som føres.

Disse medlemmer viser til at Aslam Ashan, som kom til Norge rundt 1970, flere ganger har nevnt at i begynnelsen av 1970-årene følte han seg meget velkommen i Norge, og ble møtt med varme og vennlighet overalt hvor han beveget seg.

Innflytelsesrike kretser forsøker å fortelle oss at rasismen er på fremmarsj, men dette er ikke en forklaring, men en bortforklaring. Hvis det norske folk hadde vært rasistisk, hadde antagelig Aslam Ashan merket det allerede i 1970-årene.

Disse medlemmer mener at det neppe er rasisme som preger dagens situasjon, men kanskje en økende skepsis mot innvandringen, som det antas har to hovedårsaker.

Disse medlemmer vil først peke på det store volumet på innvandringen. Norge ligger nær Europa-toppen når det gjelder mottak av innvandrere i forhold til landets folketall. Professor Stein Ringen (eneste nordmann som er fast engasjert ved Oxford University) har beregnet antallet til omkring 30 000 årlig, det må antas at han her også har tatt med arbeidsinnvandrerne fra EØS-land som Sverige og Danmark. En ny undersøkelse i 2001 viser at Norge ligger på tredjeplass i Europa når det gjelder antall innvandrere i forhold til folketallet.

Til sammenlikning er antallet fødsler i Norge omkring 60 000 årlig, og dette tallet omfatter selvfølgelig barn av foreldre med ikke vestlig bakgrunn. I Oslo har omkring 32 pst. av elevene i grunnskolen fremmedspråklig bakgrunn. Dette viser at den etniske sammensetningen av Norge forandres meget raskt.

I 1999 alene økte antall innvandrere i Norge med 22 000 mennesker, noe som er den største økningen som noen gang er registrert, ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB).

Følgende hypotese kan fremsettes: Skepsis mot innvandrere (som noen kaller rasisme) øker proporsjonalt med antall innvandrere.

For det andre mener disse medlemmer at det er mange som er skremt av den relativt høye kriminaliteten blant ikke-vestlige utlendinger (eller norske borgere av ikke-vestlig opprinnelse). Dessverre er det slik at kriminaliteten er uendelig mye mer synlig enn lovlydigheten.

I samfunnsdebatten er det flere som forsøker å skape en myte om at innvandrere ikke er mer kriminelle enn nordmenn, men dette er feil. I Oslo begår mannlige innvandrere dobbelt så mye kriminalitet som norske menn, relativt til antallet i hver kategori. Særlig når det gjelder vold, narkotikaforbrytelser og bedragerier er innvandrerne sterkt overrepresentert.

Disse medlemmer viser til at det fremgår av Oslo politikammers kriminalitetsrapport for 1998 at de fleste ran i Oslo blir begått av personer med innvandrerbakgrunn fra et ikke vestlig land. Tallet er 54 pst., og når man tar i betraktning at ikke-vestlige innvandrere utgjør under en fjerdedel av byens befolkningen, kan man trygt konkludere med at tallet er skremmende høyt.

Disse medlemmer mener at man på arbeidsmarkedet ser mer på kompetanse enn på hudfarge. Problemet til mange ikke-vestlige innvandrere er at den kompetansen de måtte ha ikke er tilpasset et moderne norsk arbeidsliv. Unge innvandrere som tar sin utdannelse i Norge og derved får norske vitnemål bør normalt ikke har problemer hvis de ellers er tilpasningsdyktige og behersker norsk, men de må selvfølgelig konkurrere på samme grunnlag som nordmenn, ikke kvoteres.

Konklusjonen er at det vanskelig kan ses at Norge er et lukket land for innvandrere, men det kreves vilje, evne og tilpasningsdyktighet hos innvandrere, noe ikke alle med bakgrunn fra ikke-vestlige land besitter i like stor grad.

3.2.1.3 Arbeidsinnvandring

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, har merket seg at regjeringen Bondevik II ønsker en oppmyking av reglene for arbeidsinnvandring.

Flertallet viser til den forenkling av regelverket som ble foretatt av regjeringen Stoltenberg, for blant annet spesialister, og som vil bli iverksatt fra 1. januar 2002. Flertallet ser positivt på dette.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, er opptatt av at økt arbeidsinnvandring ikke skjer på bekostning av de 60 000 arbeidssøkende vi har her i landet. Dette flertallet er kjent med at ledigheten blant de med ikke-vestlig bakgrunn, som er her i landet, er fire til fem ganger så høy som gjennomsnittsledigheten. Dette flertallet mener at økt arbeidsinnvandring av ufaglærte også må vurderes opp mot det faktum at særlig mange innvandrere går arbeidsledige. Dette flertallet mener at vi må sette inn tiltak som først og fremst får de som er ledige i dag ut i arbeidslivet. Da nytter det ikke å kutte i Aetat sine budsjetter, slik Regjeringen gjør. Mange innvandrere krever tett oppfølging over noe tid for å komme i jobb. Likevel vil det for samfunnet totalt være lønnsomt i forhold til at man aldri kommer ut i jobb, og vil bli avhengig at trygd resten av livet.

Dette flertallet mener at vi ikke skal ha en arbeidsinnvandring som fører til sosialt uakseptable vilkår i arbeidslivet. De arbeidsinnvandrerne som kommer hit skal ha like faglige rettigheter i arbeidslivet som andre arbeidstakere.

Dette flertallet er kjent med at spørsmålet om innføring av en generell adgang for ufaglærte til å få arbeidstillatelse som gir grunnlag for varig opphold, krever endring i utlendingsforskriften, og at dette berører hovedprinsippene for regulering av innvandringen til Norge, jf. utlendingslovens § 5. Dette flertallet forutsetter derfor at Stortinget får seg forelagt saken dersom det er aktuelt med en oppmykning av reglene om arbeidsinnvandring utover det som allerede er vedtatt.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti vil vise til at mangel på arbeidskraft i dag er den fremste kapasitetsskranken i norsk økonomi. Samtidig er det vedtatt en rekke bemanningskrevende reformer i den offentlige sektor, samt at vi har en demografisk utvikling som automatisk vil øke det offentliges etterspørsel etter arbeidskraft. Dette vil sette den langsiktige norske økonomiske vekstkraften i fare ved at konkurranseutsatt sektor vil tape kampen om arbeidskraften.

Disse medlemmer støtter en vurdering av oppmyking av regelverket for arbeidsinnvandring, slik at landet sikres tilgang på tilstrekkelig arbeidskraft.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til merknader i Innst. S. nr. 22 (2001-2002). Disse medlemmer er uenig i at asylsøkere med kjent identitet skal fratas midlertidig arbeidstillatelse.

Disse medlemmer viser til at det er behov for å myke opp innvandringsbestemmelsene, men vil ikke nå slutte seg til Regjeringens premisser for en slik oppmyking og vil avvente Regjeringens framlegg om dette. Disse medlemmer vil vise til at det er behov for å gi asylsøkere med avslag mulighet til å søke arbeidstillatelse som spesialist eller fagarbeider på linje med andre.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil ellers vise til egne forslag om en Green Card-ordning.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at personer som i dag får tillatelse til å jobbe i Norge, må som utgangspunkt ha en kompetanse det er spesielt behov for. Før innvandringsstoppen, som ble innført i 1975, var reglene relativt liberale og det var i praksis fri arbeidsinnvandring.

Dette lokket mange innvandrere til Norge. Man trodde vel i utgangspunktet at innvandrerne ville reise tilbake til sine hjemland etter at de hadde lagt seg opp penger i Norge, men erfarte etter hvert at innvandrerene fant Norge mer attraktivt enn sine egne hjemland, og at de ikke bare ble i Norge, men hentet koner fra hjemlandet og fikk barn her.

Disse medlemmer viser til at ved innvandringsstoppen opphørte den frie innvandringen, men Norge var bundet av avtaler med de øvrige nordiske land, noe som innebar at det i Norden var et fritt arbeidsmarked som også omfattet Norge, også etter 1975. Ved inngåelse av avtalen om det Europeiske økonomiske samarbeidsområde i 1994 (EØS-avtalen) gjelder i praksis samme rettigheter for borgere av land tilsluttet avtalen, som for nordiske borgere.

Utlendinger fra land som ikke er tilsluttet EØS-avtalen må ha arbeidstillatelse. Dette gjelder dermed også for borgere av land som USA, Canada, Australia og New Zealand.

Når man søker om arbeidstillatelse i Norge, må man ha et konkret tilbud om arbeid fra en arbeidsgiver i Norge. Dette gjelder også hvis utlendingen søker ny arbeidstillatelse for å skifte arbeid.

Arbeidsgiveren må garantere arbeid med samme lønns- og arbeidsvilkår som for nordmenn i tilsvarende arbeid. Den utenlandske arbeidstakeren må også ha skaffet seg bolig i Norge for den tiden søknaden gjelder. Arbeidstilbudet må stå åpent inntil søknaden om arbeidstillatelse er behandlet.

Disse medlemmer registrerer at som hovedregel skal søknaden fremmes ved norsk utenriksstasjon i hjemlandet eller i det land der søkeren har hatt arbeidstillatelse eller oppholdstillatelse de siste seks måneder. Tillatelsen må være gitt før søkeren reiser til Norge. Når søknaden er ferdigbehandlet, får søkeren melding fra utenriksstasjonen der søknaden er levert.

Arbeidstillatelsen er knyttet til et bestemt arbeidsforhold og gjelder bare et begrenset tidsrom, vanligvis ett år. Utlendingen må derfor søke om fornyelse av arbeidstillatelsen i god tid før den utløper.

Noen av arbeidstillatelsene og oppholdstillatelsene er av en slik art at de anses for å danne varig tilknytning til Norge. Disse tillatelsene kan danne grunnlag for bosettingstillatelse. En bosettingstillatelse gir rett til varig opphold og generell adgang til å arbeide i hele Norge uten tidsbegrensning.

Selv om en innvandrer har arbeidstillatelse, kan vedkommende ikke uten videre starte egen nærings­virksomhet i Norge.

EØS-borgere og deres familiemedlemmer har ifølge EØS-avtalen en utvidet og enklere adgang til å ta opphold og arbeid i Norge. Utlendinger som er omfattet av EØS-avtalen kan reise til Norge og både være her og arbeide i inntil seks måneder uten tillatelse. Når oppholdet eller arbeidet varer i mer enn seks måneder må man ha oppholdstillatelse, men innvilgelsen av denne tillatelsen er en ren formalitet. Utlendingsdirektoratet innvilget 4 854 tillatelser til borgere av land omfattet av EØS-avtalen i 1999.

Disse medlemmer viser til at det store flertallet av utlendinger fra land utenfor EØS-området som får arbeidstillatelse i Norge, får forskjellige tidsbegrensede tillatelser. For at en spesialisttillatelse skal kunne innvilges, må søkerens kompetanse være absolutt nødvendig for bedriften. Det må også være umulig å dekke kompetansebehovet med innenlandsk arbeidskraft. Disse medlemmer mener dette er en funksjonell praksis.

Disse medlemmer viser til at arbeidsledigheten for første generasjons innvandrere er meget høy. Arbeidsledigheten totalt var på 2,4 pst. Blant innvandrere fra Afrika var arbeidsledigheten på 12,3 pst. Det viser tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB). Ved utgangen av november i 1999 var det registrert 8 573 arbeidsledige første generasjons innvandrere, noe som er 4,2 prosentpoeng høyere enn arbeidsledigheten for hele befolkningen. 15 pst. av alle arbeidsledige var innvandrere.

Ved utgangen av november 1999 var 4 015 første generasjons innvandrere på ordinære arbeidsmarkedstiltak. Det tilsvarer 2 pst. av alle første generasjons innvandrere.

Disse medlemmer viser til at i løpet av de siste årene har det norske arbeidsmarkedet blitt gradvis strammere, og flere sektorer er preget av mangel på arbeidskraft. For å øke arbeidstilbudet registerer disse medlemmer at Regjeringen ønsker å myke opp reglene for arbeidsinnvandring.

Disse medlemmer vil påpeke at det er vanskelig å anslå hvor stor innvandringen til Norge vil bli i årene framover. Som følge av EØS-avtalen er Norge en del av det felles europeiske arbeidsmarkedet som sikrer fri bevegelse av arbeidstakere mellom medlemslandene. EU-landene har 380 mill. innbyggere. Den gjennomsnittlige arbeidsledigheten er på ca. 10 pst. Det utgjør 16,3 mill. personer. Innenfor gruppen av arbeidsledige mener disse medlemmer det er mange som har kvalifikasjoner som er etterspurt i Norge.

Disse medlemmer vil også vise til at EU er i gang med utvidelsesforhandlinger med flere av de østeuropeiske landene. Når det europeiske arbeidsmarkedet åpnes for østeuropeiske borgere, forventes økt arbeidsvandring fra Øst-Europa til Vest-Europa som følge av lavere levestandard i øst. Vi antar at også Norge vil bli et utvandringsmål for østeuropeerne når de nye søkerlandene blir innlemmet i det felles arbeidsmarkedet.

Bygger man på den store interessen som personer fra disse landene har vist mht. å søke arbeidstillatelser under ordningen med gruppearbeidstilatelser for landbruks- og hagebrukssektoren og helsesektoren, synes det derfor å kunne bli økte muligheter for å hente inn arbeidskraft fra et framtidig utvidet EØS-arbeidsmarked.

Disse medlemmer viser til at rekruttering av arbeidskraft utenlands også har virkninger utenfor arbeidsmarkedet. Det er ikke bare arbeidskraft som kommer hit, men mennesker med varierende behov for bl.a. bolig og offentlige tjenester.

Disse medlemmer mener at, i den grad det legges opp til økt arbeidsinnvandring av varig karakter og åpnes for familiegjenforening, blir de samfunnsmessige virkningene mer omfattende. Etterspørselen etter utenlandsk arbeidskraft er gjerne størst i perioder med generelt press i økonomien, høye boligpriser og økt flytting til sentrale strøk. Rekruttering av utenlandsk arbeidskraft til virksomhet i pressområdene vil kunne forsterke problemene.

Disse medlemmer viser til at et hovedprinsipp i norsk politikk er at alle som bor i Norge skal ha like muligheter, rettigheter og plikter til å delta i samfunnet og bruke sine ressurser. Det er bare noen få unntak der rettigheter og plikter er knyttet til norsk statsborgerskap. Prinsippet gjelder innvandrere som er bosatt her, men kun i begrenset utstrekning for personer som oppholder seg i Norge midlertidig, for en kort periode, på besøk eller for å utføre et bestemt oppdrag.

Disse medlemmer mener man bør se på flek-sible ordninger for rekruttering av utenlandsk arbeidskraft som innebærer at de som kommer får en midlertidig og kortvarig tilknytning til Norge. De må reise ut igjen når det ikke lenger er behov for deres arbeidskraft.

Disse medlemmer mener i tillegg at det bør legges opp til at det offentliges ansvar og den enkeltes rettigheter er svært begrenset den første tida, eventuelt under hele oppholdet. Det betyr at det må gjøres flere og større unntak fra hovedprinsippet om like rettigheter osv.

Disse medlemmer mener det økte behovet for arbeidskraft kan dekkes på mange måter. Historisk har innenlandsk arbeidskraft i hovedsak blitt mobilisert, selv om også utenlandsk arbeidskraft har vært med på å dekke innenlandsk behov for arbeidskraft. Dette tilsier at bruk av utenlandsk arbeidskraft også i framtida vil kunne være med på å dekke behovet i næringer hvor det er mangel på arbeidskraft.

Rekruttering av arbeidskraft fra utlandet kan skje på ulike måter. Man kan:

• – Legge bedre til rette for at virksomheter har anledning til å rekruttere hele eller deler av arbeidsstokken utenlands for å utføre et tidsavgrenset oppdrag, f.eks et byggeoppdrag eller en vedlikeholdsjobb, eventuelt bruke private formidlings- eller utleiefirmaer.

• – Endre regelverket slik at det åpner for mer bruk av sesongarbeidskraft i løpet av hele eller deler av året.

• – Satse på å rekruttere nordisk arbeidskraft som er fleksibel i forhold til svingninger i tilbud og etterspørsel etter arbeidskraft. Mange reiser hjem igjen når etterspørselen dempes

• – Formidle mer arbeidskraft fra andre EØS-land som også i stor grad reagerer på konjunktursvingninger.

• – Utvide adgangen til å hente inn spesialister o.l. fra land utenfor EØS, enten avgrenset til bestemte regioner eller generelt.

Disse medlemmer finner det også riktig å peke på at det i Norge, foruten de registrerte arbeidsløse, er en meget stor arbeidskraftreserve. Norge ligger med god margin på verdenstoppen når det gjelder antall uføretrygdete i forhold til folketallet, og så vidt disse medlemmer har forstått øker antallet (relativt) raskere enn i noe annet land. For tiden er antallet på over 270 000 mennesker. Disse medlemmer mener at det i denne gruppen utvilsomt er mange som kunne tilbakeføres (attføres) helt eller delvis til arbeidsmarkedet. Også blant langtidssykemeldte er det en arbeidskraftreserve som kunne ha vært aktivisert ved å fremskynde operasjoner. Et mer effektivt helsevesen ville ha kunnet bidra til å frigjøre arbeidskraft. Det er kostbart for samfunnet i månedsvis å ha mennesker ventende på en operasjon som kunne ha gjort dem arbeidsføre.

Disse medlemmer mener videre at dagens skattesystem og skattenivået virker som en bremse når det gjelder å friste deltidsarbeidende til å arbeide mer, samt å aktivisere pensjonister som kunne tenke seg å spe på pensjonsinntekten.

Videre mener disse medlemmer at vi kan frigjøre arbeidskraft ved å redusere offentlige overføringer til næringslivet, og ikke minst ved en effektivisering innen det offentlige forvaltningsapparat. Nedleggelse av fylkeskommunen kan nevnes som et eksempel.

Disse medlemmer finner det også riktig å fokusere på at innvandring trekker arbeidskraft ut av markedet, da innvandring i seg selv virker sysselsettende: Utlendingsdirektoratet, innvandringskonsulenter, advokater, politi, domstoler og fengselsvesen, samt sosialvesen, helsevesen, skole og arbeidsmarkedsetat bruker mye tid på innvandrer- eller innvandrerrelaterte saker.

Disse medlemmer mener det er en helt klart mye større utfordring å ta ut den arbeidskraft som allerede er til stede, enn å ta inn flere innvandrere fra ikke-vestlige land, når vi ikke klarer å sysselsette de vi allerede har. Dette er ikke veloverveid, ansvarlig politikk. I Norge har man i særdeles liten grad vært i stand til å nyttiggjøre seg den arbeidskraften man har i landet. Det er dette som er problemet, og det er dette problemet som først må løses.

3.2.1.4 Kirkeasyl

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener det er uheldig at barn sitter i kirkeasyl. Flertallet vil be Regjeringen vurdere hvordan problemene knyttet til barn i kirkeasyl kan løses. Flertallet viser til at statsråden har bedt Utlendingsnemnda foreta en rask avgjørelse i de kirkeasylsakene som ikke har vært til behandling i Utlendingsnemnda.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at det sitter flere barnefamilier i kirkeasyl. Situasjonen til disse barna er alvorlig og vil i flere tilfeller være brudd på barns rettigheter. Praksis nå er at disse sakene har lavest prioritet i klagebehandlingen og derfor i realiteten ikke vil bli behandlet på svært lang tid. Denne situasjonen kan ikke fortsette. Disse medlemmer ber Regjeringen sørge for at disse barnefamilienes søknader prioriteres og at det tas initiativ til å løse sakene på en måte der hensynet til barna er avgjørende.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at den 5. juli 1993 sendte Justisdepartementet ut et skriv hvor politiet ble pålagt ikke å hente ut asylanter med makt. Dermed var ordningen med kirkeasyl et faktum i Norge. Kirkeasyl hindrer iverksettelse av lovlig fattede vedtak og setter vårt lov- og rettssystem til side.

Disse medlemmer vil minne om at norsk lov også gjelder inne i kirkebygningene.

Disse medlemmer viser til at kirkeasyl var en ordning som tilhørte den katolske kirke og forsvant i Norge med reformasjonen. I enkelte land besto asylpraksisen også etter reformasjonen, men ble sporadisk brukt og under forhold som ikke er sammenlignbare med dagens norske forhold.

Disse medlemmer viser til at kirkeasyl ikke var noen etablert ordning i Norge før det ble skapt av albanerne i 1993. I løpet av våren 1993 strømmet albanerne inn i kirker og bedehus. I løpet av dette året befant det seg i overkant av 600 i kirkeasylanter i Norge. Istedenfor å ta dette problemet ved roten, sendte Justisdepartementet ut en instruks datert 5. juli 1993 til landets politimestere hvor disse ble pålagt ikke å hente ut asylanter fra kirkene. Disse medlemmer mener at utfallet av dette var at myndighetene ikke ville håndheve norsk (utlendings-) lov i kirkebygninger.

Etter 1993 har tallet på kirkeasylanter variert, noe som bl.a. skyldes at de sittende justisministrene ved gjentatte anledninger har latt kirkeasylantene få gjenopptatt sine saker, noe som har ført til at nesten samtlige har fått opphold til slutt, på tross av sitt opprinnelige avslag. Disse medlemmer mener dette har vært meget uheldig og vil advare mot denne type praksis.

Disse medlemmer peker på at det i dag sitter svært få i kirkeasyl. Selv om ordningen i dag ikke omhandler et stort antall, kan dette raskt endres, ettersom uroligheter i verdensbildet kan gi betydelig økning i presset mot Norge og myndighetene gir amnesti til dagens kirkeasylanter.

Disse medlemmer mener kirkeasyl er en ulovlig inngripen som hindrer iverksettelse av lovlig fattede vedtak.

Disse medlemmer vil fremme følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen trekke tilbake skriv av 5. juli 1993 om at politiet ikke skal kunne gå inn i kirker og bedehus for å hente ut folk med makt."

3.2.2 Kap. 520 Utlendingsdirektoratet

3.2.2.1 Situasjonen i UDI

Komiteen vil vise til at det er store utfordringer på innvandringsområdet. Utlendingsdirektoratet (UDI) står overfor betydelige utfordringer med høyt antall asylsøkere og altfor lange saksbehandlingstider. Problemene med lang saksbehandlingstid gjelder ikke bare asylsøknader, men også søknader om visum, familiegjenforening, arbeidstillatelser og statsborgerskap.

En viktig årsak til de lange saksbehandlingstidene er at UDI ikke har fungert godt nok. Hvor alvorlig situasjonen er, blir understreket ved at regnskapet i UDI for 2000 ikke er godkjent av Riksrevisjonen.

Komiteen er derfor tilfreds med at det er satt i gang en rekke tiltak for å forenkle og effektivisere saksbehandlingsprosessene og vil understreke viktigheten at anbefalingene i rapporten fra Pricewaterhouse Coopers DA (PWC) følges opp.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, er tilfreds med at UDI tilføres økte ressurser for å kunne håndtere et større søknadsvolum, men vil understreke at det samtidig forutsettes en betydelig produksjonsvekst og vilje til nytenkning i UDI.

Flertallet vil understreke at mindreårige asylsøkere er en gruppe det må tas særskilt hensyn til.

Flertallet mener at oppholdstiden i statlige mottak må vesentlig ned. Flertallet legger videre vekt på hurtigere og korrekt behandling av saker etter utlendingsloven og viser til sine merknader i Innst. S. nr. 197 (2000-2001). Hurtigprosedyrer må løpende anvendes når asylsøkeren kommer fra bestemte land, når søkeren tidligere har fått avslag på søknad om asyl i Norge eller søkeren er anmeldt, siktet eller dømt for kriminelle handlinger i Norge.

Flertallet viser i den forbindelse til forslaget om en økning av bevilgningen til 824 mill. kroner, knyttet til forventet økning i antall nye asylsøkere, noe som vil medføre økte utgifter til saksbehandling i UDI, drift av mottak og integreringstilskudd til kommunene.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil vise til at Fremskrittspartiet gikk imot å overføre intervjuene for asylsøkere til Utlendingsdirektoratet. Foreløpig har det ikke vært avdekket noen bedre saksbehandling på bakgrunn av overføringen av intervjuene mens selve overføringen har medført økte kostnader.

Disse medlemmer vil hevde at UDI bør igjennom en effektiviserings- og rasjonaliseringsprosess for på den måten å spare midler. Disse medlemmer vil videre påpeke at med Fremskrittspartiets politikk ville det ikke vært en like stor mengde søknader og derfor heller ikke et like stort behov for ressurser til å behandle søknader. Disse medlemmer viser til Fremskrittspartiets alternative budsjett hvor bevilgningen reduseres med 424 mill. kroner.

3.2.2.2 Statlige mottak

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til at både PWC-rapporten og det siste årets utvikling har medført at UDI nå utreder systemet for transittmottak. Flertallet ber om at det utformes et system som i større grad tar hensyn til at noen skal raskt ut, mens andre vil være lenger i mottak og derfor har behov for flere tiltak.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser til at erfaringer tyder på at den økonomiske støtten til beboere i mottak i Norge ligger høyere enn andre land i Europa. Det er viktig at Regjeringen kommer med forslag til en helhetlig vurdering av den økonomiske situasjonen til beboere i mottak, samt forslag om hvordan situasjonen kan bli bedre for dem som virkelig trenger økt økonomisk støtte.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener det er svært viktig å arbeide mer langsiktig i forhold til organisering av mottaksapparatet og bosetting, for å ta vare på og utvikle kompetanse og erfaring og innarbeide dette i lang- og kortsiktige kommunale planer. Flertallet vil hevde at kvalitet i mottakene må gå foran krav til geografisk spredning. Det må stilles klare krav til hvem som skal drive mottak, hva slags forutsetninger de bør ha og hva kan de tilby. Det er viktig at mottaksarbeidet blir profesjonalisert. Beboermedvirkning må bli et førende prinsipp i dette arbeidet.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil vise til at SINTEF-rapporten fra 1999 avslørte at mange som bor i mottak opplever ren fattigdom.

Kommunal- og regionaldepartementet skriver i brev til kommunalkomiteen av 29. januar 2001:

"I visse tilfeller fører dette til at beboere ikke har råd til nødvendige helsetjenester og medisiner."

Disse medlemmer ber Regjeringen i Revidert budsjett for 2002 fremme forslag til økt stønad til livsopphold, nødvendig gjennomgang av egenandeler i helsetjenesten og heve grensene for friinntekt for beboere på mottak.

3.2.3 Kap. 521 Bosetting av flyktninger og tiltak for innvandrere

Det foreslås bevilget kr 2 809 340 000.

3.2.3.1 Integrering

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil påpeke at selv om antallet asylsøkere varierer fra år til år, er det ingenting i situasjonen i verden som tilsier at behovet vil minske. Arbeid med både utlendingssakene, inkludering og integrering er ikke et midlertidig og kortsiktig behov, men en permanent og varig oppgave. Hele statsforvaltningen og offentlig sektor må omstilles i forhold til et flerkulturelt samfunn og tilegne seg nødvendig kunnskap og kompetanse.

Flertallet viser til at et flertall i Stortinget, både i forbindelse med Utjamningsmeldingen og i Innst. S. nr. 197 (2000-2001), har gått inn for en ny supplerende stønadsordning for pensjonister med kort botid i Norge. Flertallet har merket seg at mange av disse nå er henvist til å være langtidsmottakere av sosialhjelp så lenge de lever. Dette er også en av grunnene til at kommunene er varsomme med å ta imot nye flyktninger. Flertallet er kjent med at saken har vært ute til høring i høst og ber Regjeringen om at en ordning for supplerende støtte til pensjonister med kort botid i Norge iverksettes.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til regjeringen Stoltenbergs Handlingsplan for sosial og økonomisk trygghet i Langtidsprogrammet 2002-2005.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil støtte forslaget om å gi halvdagplass i barnehage til alle barn i mottak i alderen fire til fem år.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, ber Regjeringen vurdere om ordningen skal utvides til også å gjelde yngre barn og heldagstilbud.

Komiteen mener det er helt avgjørende for barna å lære seg norsk språk og kultur i tidlig alder. Det er også helt avgjørende at de voksne kan være trygge for at barna har det bra og får nødvendig opplæring samtidig som de sjøl kan dra full nytte av introduksjonsprogram eller annen type arbeid eller opplæring.

Komiteen mener at dette er spesielt viktig for at kvinner får tilstrekkelig norskopplæring. Kvinnene har i de fleste tilfeller ansvar for barna og kan ikke ta del i undervisningen med mindre det blir sikret et godt tilbud til barnepass. Praktisk språktrening er avgjørende for barn og derfor vil barn som ikke har gått i barnehage stille dårligere rustet ved skolestart.

Komiteen mener det er viktig å bryte en negativ spiral med arbeidsledighet og sosialhjelp som viktigste inntektskilde, spesielt fordi det kan få følger for flere generasjoner. Foreldrene bør være gode forbilder for sine barn og spesielt er det viktig for integreringen i det norske samfunnet at voksne innvandrere og flyktninger kommer i aktivitet og tar del i arbeidsliv og samfunnsliv.

Komiteen vil påpeke nødvendigheten av å få på plass ordningen med introduksjonsprogram og introduksjonsstønad raskt og ber Regjeringen sørge for dette.

Komiteen vil vise til at det bare er negativt med lange perioder i passivitet. Sunn fornuft og erfaring tilsier at jo før en kommer i gang med tiltak, kompetanseheving og språkopplæring, jo bedre er det.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil understreke at norskundervisningen må være behovsbasert og at det er viktig å kvalitets­sikre introduksjonsprogrammene.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at det er uheldig at prosjektet i bydel Gamle Oslo, der over 140 barn deltar, legges ned når statens tilskudd til det vellykkede prosjektet med blant annet gratis kjernetid, bortfaller. Dette prosjektet er integrering i praksis og ble opprettet for å gi innvandrerbarn mulighet til å integreres og lære språk gjennom gratis eller svært billig barnehageplass.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, er kjent med at overføringsflyktninger som har kommet de siste årene er vanskeligere å integrere enn asylsøkere. Det er viktig at de får god informasjon om norsk samfunnsliv, kultur og klima og at det derfor er nødvendig med rask oppstart av introduksjonsprogram. Dette flertallet vil påpeke at behovene innen psykiatrien er store og at det er behov for slike tjenester ved alle mottak og der flyktninger bosettes. Tilgjengelighet på slike tjenester må økes og tillegges stor vekt i mottaksplassering og bosetting.

Dette flertallet mener at mangelen på fagfolk innen dette feltet gjør at det er behov for at Regjeringen og KS i samarbeid lager en rekrutteringsplan og at denne er forpliktende og følges opp i årsbudsjettene. Dette er særlig viktig i de kommuner som tar imot overføringsflyktninger.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil påpeke hvor viktig og avgjørende integreringen er for samspillet mellom mennesker med forskjellig bakgrunn og kultur. Disse medlemmer vil understreke Fremskrittspartiets kamp for at staten skal dekke de utgiftene som er knyttet til utplassering av flyktninger i kommunene.

Disse medlemmer vil vise til forslag fra Fremskrittspartiet i Innst. S. nr. 197 (2000-2001) om at flyktninger som er utplassert i en norsk kommune med statlig integreringstilskudd ikke kan gis offentlig støtte til livsopphold dersom de bosetter seg i en annen norsk kommune. Videre viser disse medlemmer til Fremskrittspartiets alternative budsjett hvor bevilgningen reduseres betydelig som følge av Fremskrittspartiets innstramming i innvandrings- og flyktningepolitikken.

Disse medlemmer viser til at Norge i mange år har hatt en ikke tallrik, men innflytelsesrik gruppe som har snakket varmt om innvandring og lovprist det kulturelle mangfold og det farverike fellesskap. Utviklingen i 1990-årene har vist at drømmen om det farverike fellesskap var basert på en myte, og derfor snakkes det lite om det farverike fellesskap i dag. Det har etter hvert gått opp for mange i de fleste partier at nøkkelen til en noenlunde harmonisk sameksistens mellom folkegrupper med til dels meget ulik kulturell bakgrunn er at minoriteten forsøker å tilpasse seg majoriteten. Nøkkelen til en forhåpentlig fredelig fremtidig sameksistens er integrasjon, mener disse medlemmer.

Disse medlemmer vil vise til at det finnes flere grader av integrasjon. Eksempelvis har både Canada og USA en relativt liberal innvandringspolitikk og landene kan definitivt ikke karakteriseres som innvandrerfiendtlige. Likevel representerer de to landenes modeller for integrasjon av innvandrere ytterpunkter. Canada ønsker at innvandrerne skal føle seg hjemme i landet, forankret i sin egen kultur, mens det i USA tilstrebes en form for enhetlig samfunn med samling om felles verdier.

Disse medlemmer mener det er viktig å ha som utgangspunktet at nyankomne innvandrere er typiske eksempler på ikke-integrerte. Ikke kan de norsk, ikke har de kunnskaper om Norge, ikke kjenner de norsk kultur og ikke har de sosiale ferdigheter i det norske samfunn.

Hvordan innvandreren utvikler seg i det norske samfunn er avhengig av en rekke faktorer, som innvandrerens personlighet og tilpasningsevne, kunnskapsnivå og læreevne, sosiale omgivelser og hvordan hun eller han blir mottatt i sitt nye land.

Disse medlemmerviser til at det normalt vil skje en viss grad av tilpasning til det norske samfunn over tid, men det finnes mange eksempler på innvandrere som i liten grad klarer dette. De mest åpenbare eksemplene er eldre innvandrere som er ferdige med sitt yrkesliv og verken har behov eller lyst, eller kanskje evne, til å tilpasse seg nye forhold, samt innvandrerkvinner som blir holdt mer eller mindre innestengt, og som derfor har liten kontakt med det norske samfunn.

Disse medlemmer vil peke på at det ikke er klare skiller mellom de forskjellige nivåer av integrasjon, men flytende overganger. Integrasjon som begrep kan betraktes ut fra summen av en rekke kriterier eller verdier på forskjellige skalaer.

Indikasjonene som forteller noe om graden av integrasjon er, som tidligere berørt, språk, landkunnskap, sosiale og kulturelle ferdigheter, verdiorientering, sammensetning av eventuell vennekrets og tilpasning til yrkeslivet.

Disse medlemmer vil peke på at i mange tilfeller vil grad av integrasjon også henge sammen med grad av fortsatt tilknytning til hjemlandets (opprinnelseslandets) kultur og verdioppfatning, men ikke nødvendigvis. Man kan ta vare på sitt hjemlands kultur og bli integrert, men i mange tilfeller vil en sterk tilknytning til hjemlandets kultur og verdioppfatning være et hinder for integrasjon.

Disse medlemmer registrerer at Utlendingsdirektoratet i sin årsberetning for 1999 definerte begrepet integrering som følger:

"Gjeldende prinsipp i norsk innvandringspolitikk som vanligvis betyr at innvandrere og flyktninger blir funksjonsdyktige deler av majoritetssamfunnet, men uten at de mister sin kulturelle eller etniske identitet."

Disse medlemmer mener det virker litt pussig nærmest å stille et krav i en definisjon av begrepet integrering at innvandreren ikke har mistet sin kulturelle eller etniske identitet, når det klart viktigste elementet er innvandrerens funksjonsdyktighet i det norske samfunn.

Disse medlemmer mener vi bør nøye oss med en definisjon hvor:

"En integrert innvandrer er en innvandrer som er funksjonsdyktig i det norske samfunn."

Slik disse medlemmer ser det, er poenget det at det ikke er nok å bo i Norge for å kunne fungere i samfunnet. Arbeid er også et signal om integrering, men skal man bli fullt ut integrert, forutsettes det også at man aksepterer det norske samfunnets kultur og blir en del av denne, uten at dette nødvendigvis betyr at egen kultur og identitet behøver å lide.

Slik disse medlemmer ser det, er det svært sjelden at første generasjons innvandrere blir assimilert, hvis de ikke er i besittelse av eksepsjonelle språklige og sosiale ferdigheter.

Disse medlemmer mener annen og tredje generasjons innvandrere burde bli assimilert, men det skjer ikke nødvendigvis. Det er avhengig av foreldrenes tilknytning til det tidligere hjemlandets kultur og hvordan de formidler informasjon til sine barn om det landet de har slått seg ned i. Det er dessverre ikke helt uvanlig at Norge og nordmenn omtales i temmelig nedsettende vendinger i enkelte innvandrermiljøer, noe som selvfølgelig vil forme den oppvoksende generasjons holdninger til sine norske omgivelser.

Hva innebærer det å være assimilert? Slik disse medlemmer ser det, innebærer dette kort sagt det å fungere som en nordmann. Foruten fullkommen beherskelse av språket innebærer det også aksept av norske verdier, lover og regler.

Disse medlemmer vil påpeke at integrasjonen har en sosial side og en økonomisk side. Utlendinger som kommer til Norge for å bosette seg burde ha en egeninteresse av å klare seg best mulig i sitt nye land gjennom å skaffe seg et arbeid og forsørge seg selv og eventuell familie. I mange festtaler og i utallige skrifter omtales innvandrere som en ressurs, mens virkeligheten dessverre viser at mange har store problemer med å klare seg i det norske samfunn, og derfor er avhengige av sosialhjelp eller trygd. Litt polemisk kan man si at hvis innvandrerne skal bli oppfattet som en ressurs, så får de vise at de er det, og da får myndighetene stille de krav som er nødvendig.

Disse medlemmer mener at det er mange grunner til at integrasjon er viktig. Innvandreren vil føle at han eller hun behersker forholdene i et nytt land, noe som er en forutsetning for trivsel. For det norske samfunn vil innvandreren kunne bli en aktiv ressurs og ikke en utgiftspost i offentlige budsjetter. Videre vil muligheten for motsetninger mellom folkegrupper bli vesentlig redusert når alle slutter opp om de samme verdier. Egentlig er hudfarve og etnisk opprinnelse irrelevant når alle stort sett er enige om grunnleggende verdier i et samfunn.

En ikke-integrert innvandrer uten språk, sosiale ferdigheter eller arbeid kan ikke anses som en ressurs for det norske samfunnet, men kan selvfølgelig bli det gjennom et samspill mellom innvandreren og det norske samfunn. Integrasjonsprosessen er nøkkelen til å endre en passiv ressurs til en aktiv ressurs, mener disse medlemmer.

Disse medlemmer tror at de fleste innvandrere ønsker aksept i det norske samfunn, men aksepten henger på mange områder sammen med graden av integrasjon. Vi må vel kunne konkludere med at integrasjon derfor er av vesentlig betydning både for innvandreren selv og for det norske samfunnet.

Disse medlemmer mener at best mulig integrasjon av flest mulig av de utlendinger som har lovlig opphold i Norge burde være et politisk mål for alle partier, liksom det er for Fremskrittspartiet, som har konkret omtalt det i sitt program.

Disse medlemmer vil også påpeke at innvandrerne er en meget sammensatt gruppe. Mens det norske samfunn i verdensmålestokk har vært klart blant de mest homogene, så kommer innvandrerne fra forskjellige nasjoner, forskjellige folkegrupper, forskjellige språkgrupper og forskjellige religiøse og kulturelle grupper. Asylsøkerne har kommet fra alle befolkede verdensdeler, også fra USA er det kommet noen få. Denne meget heterogene folkegruppens eneste fellesnevner er at de ikke kommer fra Norge.

Hindringer for integrasjon kan deles i to hovedgrupper:

• – Hindringer som skyldes forhold i det norske samfunn

• – Hindringer som skyldes innvandrerne selv

Disse medlemmer vil påstå at den foreløpige innfallsvinkelen til problemstillingen har vært å fokusere meget sterkt på det første, mens disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet har vektlagt det siste.

Disse medlemmer finner det også riktig at innvandrernes eneste felles kjennetegn er at de ikke er norske, og dermed finner man også et meget vidt spektrum av holdninger overfor det norske samfunn. Ikke bare holdninger har stor betydning, men også tilpasningsevne og forankring i egen kultur.

Disse medlemmer vil påpeke at alle disse forholdene vil påvirke tilpasningsdyktigheten, og det er temmelig klart at enkelte grupper skiller seg ut både i positiv og i negativ retning, men til tross for de milliarder av kroner som hvert år bevilges til norsk forskning, herunder også samfunnsforskning, er det forbausende lite informasjon om dette viktige området, mener disse medlemmer.

Disse medlemmer viser til at det er stor villighet i alle tenkelige sammenhenger til å fremheve innvandrerne som en ressurs for Norge, men å studere og konkretisere årsaker til at disse ressursene ikke blir tatt ut, forekommer i liten grad. Grunnen til dette er åpenbar: Man ønsker ikke å stigmatisere enkelte grupper ved å skrive noe negativt om dem.

Likevel finnes det enkelte grove indikasjoner, som fremkommer i statistikken for arbeidsløshet blant innvandrere, fordelt etter opprinnelsesregion. Ikke overraskende er arbeidsløsheten størst blant innvandrere fra ikke vestlige land. Tallene fra august 1999 er som følger:

• – Afrika : 15,3 pst.

• – Øst-Europa: 11,5 pst.

• – Asia: 11,1 pst.

• – Syd- og Mellom-Amerika: 8,7 pst.

Disse medlemmer vil videre vise til at arbeidsløsheten blant ikke-vestlige innvandrere er vesentlig høyere enn for den øvrige befolkning, og det i en tid da arbeidskraft er sterkt etterspurt.

Disse medlemmer vil også peke på enkelte forhold som kan virke som sperrer for integrasjon:

• – Uvilje mot å lære norsk

• – Uvilje mot å tilegne seg kunnskaper om norske samfunnsforhold

• – Uvilje mot norsk kultur og norske verdier

• – Uvilje mot likestilling mellom kjønnene

• – Religiøse anfektelser av en art som vanskeliggjør arbeid

• – Kulturell etnosentrisitet (egen kultur er overlegen)

• – Uvilje mot kontakt med nordmenn (holder seg til sine egne)

Disse medlemmer peker på at det er svært vanskelig å endre menneskers holdninger, og hvis man ikke får incitamenter til å endre holdninger, er det stor mulighet for at det ikke skjer. Dessverre synes det som om dette har vært situasjonen i Norge. I streben etter å opprettholde myten om det farverike fellesskap har forsøkene på å integrere innvandrerne vært lunkne og lite effektive.

Disse medlemmer mener manglende integrasjon skyldes dels et system hvor man deler ut penger uten å stille noen krav, og dels at man står overfor individer og grupper av innvandrere som upåvirket kan kultivere sin egen motvilje mot deltagelse i det norske samfunnsliv.

Det er bevilget og brukt hundrevis av millioner kroner på integrasjonstiltak i Norge, men likevel synes det som om man i realiteten har latt det flyte. Pengene har vært brukt uten at det har vært noen krav verken til den enkelte innvandrer eller til resultater av virksomheten.

Disse medlemmer mener nøkkelen til bedre integrasjon kan formuleres i ett enkelt ord: "krav".

Vi må i vesentlig større grad stille krav til innvandrerne. Krav om å lære norsk, krav til kunnskap om norske samfunnsforhold, krav til tilpasning til arbeidslivet og krav om respekt for norske verdier, som for eksempel likestilling mellom kjønnene og unge menneskers rett til å velge egen ektefelle. Hvis innvandrere ikke ønsker å føye seg etter dette, mener disse medlemmer at de bør stille seg spørsmål om de har kommet til riktig land.

Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet i mange år konkret har foreslått følgende tiltak for å bedre integrasjonen av ikke vestlige innvandrere:

• - Bedre og mer omfattende norskopplæring

• – Større vekt på opplæring om norske samfunnsforhold

• – Inspirere til skolegang og videre utdannelse

• – Knytte økonomisk bistand til deltagelse på opplæringstiltak

• – Bistå innvandrere med å finne arbeid (gjerne utenfor Oslo).

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, og Senterpartiet, vil vise til at mange trenger Aetats virkemidler for å kunne nyttiggjøre seg sin arbeidstillatelse.

Flertallet vil understreke viktigheten av en omlegging av Aetats arbeid, slik at de som trenger tiltak får mer relevant og tilstrekkelig kompetanseheving, og en styrking av budsjettet slik at dette blir mulig.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti vil vise til Sem-erklæringen hvor det er varslet at Aetat skal være en kvalifiseringsetat hvor integrering av innvandrere i arbeidslivet er en prioritert oppgave.

3.2.3.2 Post 72 Tilbakevending for flyktninger

Komiteen vil vise til at tilbakevending må være en viktig komponent i introduksjonsprogrammene og i alt arbeid med flyktninger og asylsøkere.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener det er behov for at Regjeringen kontinuerlig vurderer ikke bare akutt sikkerhetsrisiko ved tilbakevending, men også gjør en politisk vurdering av hva som tjener situasjonen i det området dit asylsøkerne skal sendes. Regjeringen bes ta anmodninger fra UNHCR i den forbindelse svært alvorlig.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil også be Regjeringen vurdere sin praksis med å sende barnefamilier ut av landet rett før skoleåret avsluttes. Å få fullført skolegang er viktig og vil være en god hjelp til å komme videre for barn og unge som har vært i Norge en tid.

3.2.3.3 Post 73 Tilskudd til innvandrerorganisasjoner og annen frivillig virksomhet

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, ser på arbeidet innvandrerorganisasjonene gjør som verdifullt. Disse organisasjonene er viktige medspillere og samarbeidspartnere også for myndighetene.

Flertallet ser det som viktig at organisasjoner og grupper som arbeider for at minoritetsgrupper i større grad skal bli deltakere i kunst- og kulturlivet, får støtte. Flertallet vil understreke at kulturelle møteplasser er velegnede arenaer for likeverdig og naturlig integrering. Flertallet viser til Mela 2002 som et eksempel på et bredt samarbeidsprosjekt.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener det derfor er behov for å styrke budsjettrammen utover det fremlagte forslag til statsbudsjett.

Medlemen i komiteen frå Senterpartiet vil vise til at det er søkt om langt meir tilskot enn det budsjettet gir rom for og vil difor i sitt alternative budsjett auke løyvinga til innvandrarorganisasjonar med 5 mill. kroner.

3.2.3.4 Enslige mindreårige asylsøkere

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil hevde at som prinsipp er alle barn som kommer til Norge uten foreldre eller foresatte er en bekymringssak og derfor et ansvar for barnevernet. Praksis nå diskriminerer enslige asylsøkere i forhold til norske barn, både når det gjelder nivå på omsorg og tilsyn i mottak, oppfølging ved plassering hos slektninger, ettersøking ved forsvinning og mulighet til å gjenforenes med sine foreldre dersom det er mulig. Enslige mindreårige asylsøkere må likestilles med norske barn uten foreldre eller foresatte som kan ta hånd om dem. Enslige mindre-årige asylsøkere har ulikt behov for oppfølging, men deres behov skal vurderes og dekkes på lik linje med norske barn uten foreldre eller foresatte.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen legge følgende prinsipp til grunn: Enslige mindreårige asylsøkere skal være et ansvar for barnevernet og ha et tilbud på lik linje med norske barn under omsorg fra barnevernet.

Mottak for enslige mindreårige asylsøkere gis status som barnevernsinstitusjoner."

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener at for å sikre tettere oppfølging av barnevernet er det avgjørende at barnevernet tilføres betydelig kompetanse og ressurser. I tillegg er det avgjørende at kompetansen på behandling av postkrigstraumer styrkes og at slik kompetanse er tilgjengelig i oppfølgingen av barna som trenger det. Disse medlemmer ber Regjeringen vurdere et samarbeid med Forsvarets sanitet på dette området.

Disse medlemmer viser til at noen enslige mindreårige asylsøkere bosettes privat hos slektninger eller personer med samme etniske bakgrunn som dem selv, uten vedtak etter Lov om barnevern. Barnevernet har i liten grad fulgt opp disse barna og familiene har ikke fått veiledning eller tilsyn. Dette er en ordning som har vesentlig lavere økonomiske kostnader for myndighetene. Ordningen er ikke tilfredsstillende og det er stor grunn til å stille seg kritisk til den slik det fungerer i dag. Disse medlemmer viser til merknader i Innst. S. nr. 8 (2001-2002) og ber Regjeringen følge dette opp.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, er enige i at enslige mindreårige asylsøkere er en spesielt utsatt gruppe som trenger særskilte tiltak, men mener ikke at barnevernet automatisk skal ha ansvaret. Barnevernet har i dag det samme ansvaret for enslige mindreårige asylsøkere som for andre barn i Norge. Barnevernet kan derfor overta omsorgen for en enslig mindreårig i mottak dersom det er nødvendig.

Flertallet ber Regjeringen vurdere en utvidet vergeordning samt at det kan tilbys flere fosterhjemsplasser.

Flertallet viser til at det i dag bare er ett mottak for enslige mindreårige, ellers er avdelingene integrert i ordinære mottak. Denne ordningen gir barna mulighet til å være sammen med familier som snakker samme språk og har samme bakgrunn. Ettersom barna kommer fra mange ulike land er det ikke alltid andre enslige mindreårige som snakker samme språk.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil påpeke at Kristelig Folkeparti så seint som i vår støttet synet om at mindreårige enslige asylsøkere skulle behandles på lik linje med norske barn i tilsvarende situasjon. Uten begrunnelse endrer de nå syn. Likebehandling av barn uavhengig av hvem de er, er et viktig prinsipp og et nødvendig rettsgrunnlag for at noen av de mest utsatte barna i samfunnet skal få dekket sine behov. Dersom Kristelig Folkeparti også ved denne anledningen hadde støttet forslaget, ville det samlet flertall.

3.2.3.5 Bolig

Komiteen vil vise til at manglene i boligmarkedet i Norge er årsak til at mange asylsøkere og andre med dårlig økonomi får store problemer. Komiteen vil vise til at mange kommuner melder at å finne bolig til rimelig pris er ett av de største problemene i integreringsarbeidet.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til sitt forslag om å styrke boligtilbudet til vanskeligstilte gjennom økt boligtilskudd, økt bostøtte og økte lånerammer i Husbanken.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti mener at kommunenes kjøp av boliger til flyktninger må prioriteres ved fordelingen av boligtilskudd.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til egne forslag om dette temaet i Dokument nr. 8:74 (1999-2000), i Dokument nr. 8:91 (2000-2001) om strakstiltak for bostedsløse og i Innst. S. nr. 5 (2000-2001) om et statlig boliginvesteringsselskap. Både tilskudd og låneramme i Husbanken må økes ytterligere og tilskudd pr. bolig må økes til i gjennomsnitt 50 pst. slik at prisen kan bli overkommelig.

Medlemen i komiteen frå Senterpartiet viser til merknadene sine under 3.6 Bustad og bumiljø. Tiltak som vil gjere det lettare å etablere seg på bustadmarknaden, vil i stor grad og komme innvandrarar til gode. Ei styrking av rammene i Husbanken og ei auke både i omfanget av bustadtilskottet og tilskot til den einskilde bustad, vil og gjere det meir attraktivt for kommunane å bygge mellom anna rimelege utleigebustader.

3.2.4 Kap. 522 Senter mot etnisk diskriminering

Det foreslås bevilget kr 6 000 000.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener at Senter for etnisk diskriminering fyller en viktig rolle. Det er ikke mulig å anta at domstolene kan fylle denne rollen, i og med at det ikke eksisterer et helhetlig lovverk mot diskriminering. Det vil også være uhensiktsmessig og uklokt uansett å legge opp til en praksis der flere saker enn nødvendig skulle gå til domstolsbehandling. Det er derimot svært viktig at samfunnet har andre mekanismer og ordninger som kan sette lys på diskriminering, forebygge og bidra til løsning av konflikter.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil understreke at Fremskrittspartiet var imot å opprette Senter mot etnisk diskriminering, og ønsker å legge ned driften. Disse medlemmer har det syn at domstolene bør kunne ivareta denne oppgaven. På denne bakgrunn har Fremskrittspartiet redusert tilskuddet i sitt alternative budsjett, og vil videre ha som målsetning å fjerne tilskuddet neste år.

Disse medlemmer vil fremme følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om å legge ned Senter mot etnisk diskriminering."

3.2.5 Kap. 523 Kontaktutvalget mellom innvandrere og myndighetene

Det foreslås bevilget kr 3 650 000.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til at Kontaktutvalget mellom innvandrere og myndighetene nå har vært igjennom en evaluering av NIBR og at dette skal være grunnlaget for eventuelle endringer i utvalget.

Flertallet mener at utvalget er nødvendig for kontakt og dialog mellom ulike parter. I en tid da det ser ut for at det flerkulturelle samfunn i Norge bare øker, mener flertallet at det fortsatt er behov for utvalget, men med noen justeringer slik at det kan fungere optimalt. Flertallet regner med at Regjeringen kommer tilbake til Stortinget med saken på en hensiktsmessig måte.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil understreke at Fremskrittspartiet var imot å opprette Kontaktutvalget mellom innvandrere og myndighetene. Disse medlemmer viser til Fremskrittspartiets alternative budsjett hvor bevilgningen kuttes i sin helhet.

Disse medlemmer mener integrering og forståelse for innvandrergruppene best kan ivaretas på fellesarenaer, og ikke ved å tilstrebe egne lukkede arenaer for disse grupper. Deltakelse i den generelle samfunnsorganisering er derfor den beste måte å videreutvikle dialogen på.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil påpeke at Kontaktutvalget nettopp er ment å være en møteplass mellom majoritet og minoritet.

3.2.6 Kap. 524 Utlendingsnemnda

Det foreslås bevilget kr 109 800 000.

Komiteen har merket seg at Utlendingsnemda har lang saksbehandlingstid og mange ubehandlede saker liggende.

Komiteen forutsetter at effektiviteten økes slik at saksbehandlingstiden reduseres vesentlig.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, har merket seg at den nye regjeringen har som mål å få bygget ned restansene i UDI og Utlendingsnemnda innen 1. juli 2002.

Flertallet viser til mange og store problemer i UDI gjennom flere år selv om det har blitt satt inn stadig større ressurser for å komme restansene til livs.

Flertallet er enig i de tiltakene som er satt i gang for å få kontroll med behandlingstiden i UDI. Det er helt uholdbart at mange sitter i mottak i opptil flere år. Det er også kjent at opphold i mottak ofte gjør at integreringen blir vanskeligere.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti vil vise til Høyres og Kristelig Folkepartis merknader om Utlendingsnemnda i Innst. S. nr. 22 (2001-2002).

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet er kritisk til hvordan ordningen med utlendingsnemnd ser ut til å virke. Få saker blir behandlet i full nemnd og det ser ut til at ren administrativ behandling får mer vekt. Dette bryter med intensjonen i ordningen, som var at behandling av klager i nemnd skulle øke rettssikkerheten for den enkelte asylsøker. Disse medlemmer ber Regjeringen sørge for at forutsetningene for inn-føring av ordningen blir fulgt opp.

Disse medlemmer mener ordningen viser store svakheter og at Regjeringens mulighet og vilje til å legge politiske føringer er for små.

Disse medlemmer vil hevde at det er stort behov for raskt å få i gang arbeidet med å se på Utlendingsnemndas rettsanvendelse. Dette er nødvendig for å se om praksis endres, om praksis er i tråd med FNs prinsipper i Flyktningekonvensjonen, og om det er samsvar mellom rettsanvendelsen og politisk oppfating av hvordan asyl- og flyktningepolitikken skal være. Disse medlemmer vil også be Regjeringen sørge for at Utlendingsnemndas praksis offentliggjøres i anonymisert form, slik at utenforstående kan følge med på utviklingen innen et så viktig felt for menneskerettigheter og forvaltningsrett i Norge.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil vise til at Fremskrittspartiet var imot å opprette en egen utlendingsnemnd som skulle overta behandlingen av alle saker og vedtak etter utlendingsloven.

Disse medlemmer mener bakgrunnen for å etablere utlendingsnemnden først og fremst var å flytte ubehaget ved å måtte ta stilling til enkeltsaker vekk fra de politiske myndigheter.

Disse medlemmer vil videre påpeke at Sverige har en lignende ordning og arbeider med å forandre den pga. at den ikke fungerer. Disse medlemmer viser til Fremskrittspartiets alternative budsjett hvor bevilgningen strykes på kap. 524. Disse medlemmer mener at klagebehandlingen bør legges tilbake til departementet.

Disse medlemmer vil fremme følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om å legge ned Utlendingsnemnda, samt sørge for at politiet igjen får ansvaret for avhør av asylsøkere."

3.3 Programkategori 13.21 Nasjonale minoritetar

3.3.1 Kap. 526 Nasjonale minoriteter

Det foreslås bevilget kr 2 700 000.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, ser det som positivt at det finnes tilskuddsordninger som støtter virksomhet som bidrar til aktiv samfunnsdeltakelse, og som skal sikre alle uavhengig av etnisk bakgrunn og kjønn like muligheter. Der er viktig med tiltak som kan motvirke diskriminering av minoriteter. Flertallet vil vise til at tilskuddsordningen både går til å støtte opp om driften av frivillige organisasjoner og til prosjektstøtte. Flertallet har merket seg at det blant annet gis prosjektstøtte til formidling og dokumentasjon av kunnskap om minoritetenes situasjon, ulike former for diskriminering og holdningsskapende arbeid.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil understreke at det ikke er ønskelig fra vårt ståsted å gi spesiell støtte til noen spesielle grupper. Disse medlemmer mener at offentlige midler til frivillige organisasjoner bør gis på en måte som ikke ekskluderer noen, men gjør det mulig for alle å søke på et likt og rettferdig grunnlag. Disse medlemmer viser til Fremskrittspartiets alternative budsjett som kutter denne bevilgningen. Minoritetsgrupper bør i likhet med alle andre grupper søke deltakelse i det generelle frivilligheten og dens organisasjoner.

Disse medlemmer avviser enhver forskjellsbehandling som er relatert til etnisk opprinnelse eller kulturell eller religiøs tilhørighet.

Disse medlemmer er av den grunnleggende oppfatning at alle innbyggere i Norge, uansett gruppetilhørighet eller etnisk, kulturell eller religiøs tilhørighet, skal behandles likeverdig med hensyn til rettigheter og plikter i det norske samfunn. Praktisering av prinsippet om full likeverdighet i samfunnet kan vanskelig forenes med at utvalgte grupper i det norske samfunn ytes særbehandling fra den norske stat.

Disse medlemmer mener det beste er at flest mulig rettigheter i samfunnet skal være knyttet til enkeltindividets behov og ikke være avhengig av etnisk gruppetilhørighet. Økonomisk bistand for å ivareta interesser knyttet til minoritetsgruppers kultur, litteratur eller språk anses som et privat ansvar og er derfor det offentlige uvedkommende å finansiere.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til merknader og egne forslag i Innst. S. nr. 145 ( 2001-2002).

3.4 Programkategori 13.40 Samiske formål

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til Budsjett-innst. S. nr. 5 (2000-2001) der flertallet ber departementet vurdere tilskudd til det lulesamiske senter Arran.

Flertallet har merket seg at departementet ikke finner å kunne bevilge midler på eget budsjett. Flertallet henstiller til at Kommunal- og regionaldepartementet i samarbeid med berørte departementer søker å finne en løsning som sikrer realisering av byggetrinn II.

3.4.1 Kap. 540 Sametinget

Det foreslås bevilget kr 127 500 000.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil understreke viktigheten av at det legges til rette for at den samiske folkegruppen kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv. For å kunne oppfylle dette mener flertallet at Sametinget må gis større politisk innflytelse og økt myndighet i saker som er av spesiell interesse for den samiske befolkningen.

Flertalletvil spesielt peke på saker som angår samisk språk, kultur og utdanning.

Flertallet mener det er viktig å styrke Sametingets rolle som premissleverandør overfor Regjeringen og som ansvarlig organ for å utvikle det samiske samfunnet.

Flertallet har merket seg at Regjeringen foreslår å overføre forvaltningen av flere samiske institusjoner og tiltak fra Kulturdepartementet til Sametinget. Flertallet er enig i at man for å gi Sametinget størst mulig grad av frihet ved disponering av midlene, overfører dem til en samlet bevilgning under kap. 320 Allmenne kulturformål post 53 Samiske kulturformål.

Flertallet vil peke på at aktiv bruk av det samiske språket står sentralt i den videre utviklingen av samisk kultur. Flertallet er enig i at det er spesielt viktig å legge til rette for at samisk språk kan benyttes i IKT-sammenheng. Flertallet har merket seg at det er nedsatt en arbeidsgruppe som skal vurdere om berørte kommuner og fylkeskommuner får dekket sine faktiske utgifter med tospråklighet. Flertallet vil vise til at beløpet som overføres Sametinget til å dekke kostnader ved tospråklighet, 10,2 mill. kroner, er beregnet blant annet på bakgrunn av arbeidsgruppens foreløpige vurderinger og anbefalinger.

Flertalletvil understreke at forutsetningen for de økte midler er behovet for dekning av reelle kostnader ved tospråklighet.

Flertallet har merket seg at det er behov for rettsforskning om samiske sedvaner og om relasjonen mellom statssamfunnet og samene opp gjennom tidene. Flertallet vil vise til at det er bevilget midler til Makt- og demokratiutredningen som skal kartlegge noen av de faktorene som påvirker maktforholdet mellom den norske majoritetsbefolkning og den samiske befolkning.

Flertallet vil vise til at det fremdeles eksisterer negative holdninger og intoleranse i forhold til samer. Flertallet mener det derfor er viktig at det iverksettes en holdnings- og informasjonssatsing om samer og samiske forhold.

Flertallet vil vise til at virksomheten til Sametingets underliggende råd ble omorganisert fra 1. januar 2001. Flertallet har merket seg at målsettingen med den nye organisasjonsstrukturen er å sette Sametinget i stand til å være en politikkutvikler og en politisk premissleverandør med klare politiske og administrative ansvarslinjer.

Flertallet har merket seg at Sametingets økonomiske ramme utvides med skjønnsmidler til kommuner med særlig utgifter til tospråklighet.

Flertallet vil vise til at det er opprettet et "Samefolkets fond" som en kollektiv erstatning for de skadene og den uretten fornorskningspolitikken har påført den samiske befolkning. Flertallet slutter seg til at avkastningen av fondet ikke skal benyttes til individuelle erstatninger. Flertallet mener det er riktig at det er Sametinget som skal forvalte fondet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at Sametinget bør nedlegges. Dette har sin bakgrunn i motstand mot en positiv forskjellsbehandling basert på etniske og kulturelle kriterier som i seg selv skaper grunnlag for konflikter.

Disse medlemmer konstaterer at Regjeringens politikk synes å være gradvis å øke Sametingets innflytelse over utviklingen av store deler av Finnmark. Økt samisk makt og innflytelse bidrar til å tilspisse konfliktsituasjonen i den opphetede debatten om retten til land og vann i Finnmark.

Disse medlemmer mener det riktige er at alle skal ha lik rett til land og vann i Finnmark, da dette er den beste og mest rettferdige løsningen for alle som bor i dette store fylket. Prinsippet om lik rett for alle er det utgangspunktet som er det minst konfliktskapende alternativet for Finnmark.

Disse medlemmer viser med denne bakgrunn til Fremskrittspartiets alternative budsjett som reduserer bevilgningen til Sametinget betydelig.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om å starte arbeidet med å nedlegge Sametinget."

3.4.2 Kap. 541 Tilskudd til samiske formål

Det foreslås bevilget kr 5 600 000.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener det er viktig at det foreslåtte kompetansesenteret for urfolkets rettigheter etableres og organiseres på en måte som sikrer god kontakt med andre institusjoner og organisasjoner som arbeider med urfolks- og menneskerettighetsrelaterte spørsmål.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser også til sine merknader i kap. 541, Sametinget, om at Sametinget bør nedlegge. Av dette følger det at tilskudd til formål som er knyttet til etnisk tilhørighet ikke er dette partis politikk.

Disse medlemmer viser til Fremskrittspartiets alternative budsjett hvor bevilgningen til samiske formål reduseres. Fremskrittspartiet ønsker ikke å gi etniske minoriteter spesielle tilskuddsordninger.

3.5 Programkategori 13.50 Regional- og distriktspolitikk

Under III vert det foreslått å gje Kommunal- og regionaldepartementet i 2002 ei omdisponeringsfullmakt i samband med videreutvikling av regionale utviklingsprogram i Hedmark og Oppland fylkeskommuner. Løyvingane dette gjeld er følgjande: Kap. 550 post 61, kap. 551 post 51, kap. 551 post 55, kap. 551 post 58 og kap. 2425 post 50, avgrensa til maksimalt 20 pst.

Komiteen viser til at regjeringa Bondevik II i St.prp. nr. 1. Tillegg nr. 4 (2001-2002) ikkje har foreslått løyvingar under kap. 550 post 61 og kap. 558 post 58. Omdisponeringsfullmakta under III er i forslag til vedtak retta ut ifrå dette.

3.5.1 Generelle merknader

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet har merket seg at regjeringen Stoltenberg foreslo å videreføre bevilgningene til programområdet distrikts- og regionalpolitikk om lag på samme nivå som i 2001, når en ser bort fra lånetransaksjoner, kapitalinnskudd, ekstraordinære poster og bevilgningstekniske endringer.

Disse medlemmer viser til regjeringen Stoltenbergs budsjettforslag, Arbeiderpartiets merknader i finansinnstillingen og merknadene under kap. 3.5 i denne innstilling, og foreslår følgende bevilgninger under programkategori 13.50 Regional- og distriktspolitikk:

Sammenligning med Regjeringens framlegg

I parentes endring i forhold til grunnlaget for den vedtatte utgiftsrammen.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti har merket seg at regjeringen Bondevik II forslår å redusere bevilgningene med hele 350 mill. kroner, tilsvarende 17,6 pst., i forhold til regjeringen Stoltenbergs framlegg.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, står fast ved at hovedmålet for distrikts- og regionalpolitikken er å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret og å ha likeverdige levekår i hele landet. Flertallet understreker at dette krever en aktiv bruk av de distriktspolitiske virkemidlene.

Flertallet mener at det er behov for å videreføre og utvikle satsingen på kvinner i næringslivet, på ungdom og vil trekke inn unge voksne i etableringsfasen som en ny målgruppe.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener det er behov for en systematisk politikk for å styrke utviklingen av robuste arbeids-, bo- og serviceregioner. Samtidig må det settes inn en særlig innsats overfor småsamfunn med stor nedgang i folketallet og lang avstand til sentra.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, har merket seg at arbeidsplasser fortsatt betyr mest ved valg av bosted.

Flertallet mener at det skal utøves en aktiv statlig lokaliseringspolitikk slik at statlige arbeidsplasser gis en bedre geografisk fordeling. I tråd med de nye retningslinjene for statlig lokaliseringspolitikk som ble fastsatt av regjeringen Stoltenberg, legger flertallet til grunn at all ny statlig virksomhet skal lokaliseres utenfor Oslo, med mindre helt særskilte forhold foreligger. Flertallet mener at slik lokalisering må brukes som et aktivt virkemiddel for å motvirke negative virkninger på steder som er blitt særlig hardt rammet av nedleggelse av tidligere statlig virksomhet.

Flertallet mener offentlige servicekontor kan ha stor betydning for å sikre tilgang på offentlige tjenester blant annet i distriktene. Flertallet mener derfor at utbyggingen av offentlige servicekontor må intensiveres.

Målet for distrikts- og regionalpolitikken kan bare nås dersom det utvikles et lønnsomt og konkurransedyktig næringsliv i alle deler av landet. Flertallet vil peke på betydningen av at bedriftenes kompetanse og nyskapingsevne styrkes. Flertallet vil understreke betydningen av en aktiv politikk for å styrke utdanningstilbudet og forskningsaktiviteten i distriktene. Flertallet mener at det må legges til rette for utvikling av kunnskapsintensive bedrifter i distriktene.

Flertallet mener at det skal utøves en aktiv statlig innovasjonspolitikk hvor det legges til rette for å ut­vikle gode regionale verdiskapingsmiljøer. Det forutsetter en tettere kontakt mellom næringslivet i regionen, utdannings-, forsknings- og utviklingsmiljøene, kapitalmiljøene og det offentlige virkemiddelapparatet. Virkemidlene i distrikts- og regionalpolitikken må i sterkere grad vris mot utvikling av slike verdiskapingsmiljøer, og mot utvikling av ulike regionale fortrinn.

Flertallet viser til at distriktene tradisjonelt har hatt ulemper knyttet til avstanden fra markedene. Gjennom ny informasjonsteknologi kan slike avstands-ulemper reduseres. Flertallet understreker derfor betydningen av at distriktene sikres tilgang til høyhastighets infrastruktur for informasjons- og kommunikasjonsteknologi.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti har merket seg at den regionale transportstøtten har blitt svært ulikt praktisert etter at ordningen ble desentralisert til fylkeskommunene, og at virkemidlet derfor virker svært ulikt i de ulike deler av landet og i forhold til nabolandene. Disse medlemmer ber Regjeringen gjennomgå praktiseringen av den regionale transportstøtten, og herunder vurdere om ordningen bør være statlig.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, har merket seg at det er en økende tendens til at folk ved valg av bosted vurderer flere sider enn bare det jobbmessige. Dette gjelder blant annet tilgang på tjeneste-, kultur- og velferdstilbud. Flertallet peker i denne forbindelse på betydningen av et vel utbygd offentlig velferdstilbud i alle deler av landet. Samtidig vil flertallet framheve at et aktivt lokalt og regionalt kulturliv har stor betydning for trivsel og tilhørighet.

Flertallet mener at den distrikts- og regionalpolitiske innsatsen i større grad må tilpasses lokale og regionale forutsetninger. Flertallet mener derfor at fylkeskommunene bør få større frihet til å foreta regionale og lokale prioriteringer innenfor rammen av nasjonale mål og strategier. Flertallet viser til at flertallet i kommunalkomiteen i innstillinga om distrikts- og regionalpolitikken i Innst. S. nr. 318 (2000-2001) uttalte:

"Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, er einig i at fylkeskommunen si rolle vert styrka, og at fylkeskommunen no blir ein politisk hovudaktør i den utviklingspolitikken ein formar regionalt." (s.30)

Flertallet viser videre til at et flertall i kommunalkomiteen i Innst. S. nr. 318 (2000-2001) gikk inn for at innsatsen i distrikts- og regionalpolitikken skulle være minst så sterk som regjeringen Stoltenberg la opp til i meldingen. Deler av dette flertallet, medlemmene fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, uttalte at det var:

"…naudsynt med ei ekstraordinær satsing for å nå hovedmåla i distrikts- og regionalpolitikken i komande periode." (s.5)

Denne merknaden er også i samsvar med de felles merknadene fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, innstillingen til Langtidsprogrammet 2002-2005, hvor det ble uttalt:

"Dette krever en bred gjennomgang og økt satsing på distriktspolitiske virkemidler." (s.123)

Mindretallet i kommunalkomiteen, medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, uttalte derimot:

"Da er ikke satsing på offentlig næringsstøtte og tiltakspakker det som skal til, men satsing på infrastruktur og en generell bedring av bedriftenes rammevilkår gjennom blant annet en reduksjon av skatte- og avgiftsnivået." (s.5)

Flertallet har merket seg at regjeringen Bondevik IIs argumentasjon for forslaget om betydelige kutt i bevilgningene til distrikts- og regionalpolitikk er nær sammenfallende med synspunktene til mindretallet i innstillingen om distrikts- og regionalpolitikken, og står i motstrid til merknadene fra flertallet.

Flertallet fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen sørge for at distrikts- og regionalpolitikken utøves på grunnlag av den politikk som ble støttet av et flertall av kommunalkomiteens medlemmer i Innst. S. nr. 318 (2000-2001)."

Flertallet har merket seg at regjeringen Bondevik I i budsjettframlegget for 2000 uttalte:

"Regjeringen innledet i 1999 en distriktspolitisk snuoperasjon for å "ta hele landet i bruk" og er i ferd med å gjennomføre den største distriktspolitiske satsingen på 90-tallet". (s.105)

Til sammenligning har regjeringen Bondevik II i budsjettframlegget for 2002 uttalt:

"I forhold til St.prp. nr. 1 (2001-2002) er det foreslått en reduksjon i bevilgningene på programkategori 13.50 Regional- og distriktspolitikk på 350 mill. kroner". (s.96)

Flertallet viser til næringskomiteens merknader om bevilgningene til Statens nærings- og distriktsut-viklingsfond. Flertallet vil peke på at den store reduksjonen i bevilgningene til bedrifts- og nærings-utvikling i distriktene vil gjøre det vanskeligere å utvikle arbeidsplasser og næringsliv i distriktene. Likeså er regjeringen Bondevik IIs forslag om å fjerne hele bevilgningen til nyskapingsprogrammene et kraftig tilbakeslag både for å skape arbeidsplasser langs kysten gjennom utnyttelse av marine ressurser og for å styrke små og mellomstore bedrifters konkurransekraft gjennom bruk av elektronisk handel og forretningsdrift.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti står fast ved at hovedmålet for distrikts- og regionalpolitikken er å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret og å ha likeverdige levekår i hele landet. Dette krever en målrettet distriktspolitikk med strengere krav til resultatorientering i bruken av virkemidler.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti ber derfor Regjeringen iverksette tiltak som sikrer en mer effektiv bruk av virkemiddelapparatet og en bedre kontroll i forhold til at oppnådde resultater er i tråd med målsettingene.

Disse medlemmer mener at utvikling og etablering av verdiskapende og variert næringsliv med produktive og lønnsomme arbeidsplasser er det beste grunnlaget for å opprettholde bosettingen i distriktene og sikre levedyktige lokalsamfunn i hele landet.

Disse medlemmer ser Regjeringens forslag om en reduksjon i bevilgningene til programområdet distrikts- og regionalpolitikk på 350 mill. kroner i sammenheng med forslag fra andre departementer som vil styrke mulighetene for å nå målet om opprettholdelse av dagens bosettingsmønster. Disse medlemmer vil i denne sammenheng særlig peke på fjerning av flyplassavgiften, fjerning av utbytteskatten som vil bidra til økt tilgang på risikokapital, økte samferdselsbevilgninger og forbedrede skattefradragsordninger for FoU, som særlig er innrettet mot små og mellomstore bedrifter.

Disse medlemmer vil peke på at utflytting av statlige arbeidsplasser kan være et viktig bidrag i distriktspolitikken og konstaterer med tilfredshet at Regjeringen vil legge til rette for dette. Disse medlemmer vil understreke at nye statlige arbeidsplasser som hovedregel skal legges utenfor Oslo.

Disse medlemmer ber Regjeringen sørge for at virkemidlene i større grad rettes inn mot forskning og kompetanseheving, samt mot utvikling og implementering av ny teknologi.

Disse medlemmer konstaterer at Regjeringens forslag innebærer tilsvarende rammer som for 2001 til offensiv satsing på type målrettede tiltak som inkubatorprogram og næringshager. Disse medlemmer er tilfreds med at Regjeringens forslag i hovedsak skjermer SNDs bevilgninger til bedrifts- og nærings-utvikling i distriktene.

Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, meiner det er svært uheldig at Regjeringa foreslår omfattande reduksjonar når det gjeld SND på nesten alle område. Fleirtalet meiner ei slik omlegging ikkje er i tråd med høyringssvara i samband med handsaming av St.meld. nr. 36 (2001-2002), og heller ikkje i samsvar med dei signal stortingsfleirtalet tidlegare har gitt i forhold til ein spesifikk og målretta næringspolitikk. Fleirtalet syner til at SNDs arbeid er av stor verdi både i forhold til nyetablering av verksemd og som ein katalysator i skjeringspunktet mellom forsking, utvikling og kommersialisering av næringslivet. Fleirtalet stiller seg undrande til at ein kan tru at generell skattelette kan erstatte ein aktiv næringspolitikk der ikkje minst SND er eit viktig verktøy. Fleirtalet viser til at reduksjonane er så store at SND vil bli nøydd til å leggje ned regionale kontor, med den følgje at lokalt næringsliv sine moglegheiter til rådgjeving blir skadelidande.

Medlemene i komiteen frå Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til dei reduksjonar i distriktspolitiske tiltak som regjeringa Stoltenberg gjorde i sitt budsjettframlegg på til saman 280 mill. kroner. Desse medlemene meiner dei reduksjonar som Samarbeidsregjeringa gjer utover desse, i distriktspolitiske tiltak og i løyvingane til SND, er dramatiske og vil ha stor negativ verknad for næringslivet i distrikta. Dette vil forsterke den negative folketalsutviklinga i mange kommunar. Tal frå Norsk institutt for by- og regionforsking viser i ein ny oversikt at 255 kommunar vil ha færre innbyggjarar i 2010 enn i dag.

Desse medlemene viser til at Samarbeidsregjeringa argumenterer for at forslaga om skattelette har meir å seie for næringslivet i distrikta enn dei distriktspolitiske tiltaka. Desse medlemene vil i den samanhang vise til svar frå Kommunaldepartementet på spørsmål nr. 143 frå Senterpartiet. Der går det fram at Oslo og Akershus tek i mot 1,1 pst. av dei distriktspolitiske tiltaka, men vil få 42 pst. av vinsten på 1,2 mrd. kroner når utbytteskatten vert fjerna. Nordland, Troms og Finnmark tek i mot 41 pst. av dei distriktspolitiske tiltaka og vil få 4 pst. av vinsten ved å fjerna utbytteskatten. Ei rekke av løyvingane under programområde 13.50 er då ikkje rekna inn. Den urettvise fordelinga mellom ulike område er dermed enda større.

Desse medlemene finn det oppsiktsvekkjande at dei dramatiske kutta til tiltak i distrikta kjem i ei tid med stor uro og nedgang i konjunkturane i verds-­økonomien. I ei slik tid er det viktig å stimulere til aktivitet, ikkje det motsette slik Regjeringa gjer.

Medlemen i komiteen frå Senterpartiet viser til at Senterpartiet i sitt alternative budsjett aukar løyvingane til regional utvikling med 300 mill. kroner i forhold til regjeringa Stoltenberg og 650 mill. kroner i forhold til Samarbeidsregjeringa. Ut over dette styrkar Senterpartiet låne­-ordningane i SND, løyver 500 mill. kroner for å gi breiband til alle skular og legg inn att 300 mill. kroner som Samarbeidsregjeringa har kutta i forhold til jordbruksforhandlingane. Senterpartiet løyver òg meir pengar til samferdsel, det aller meste i distrikta, på nær 1 mrd. kroner.

Medlemene i komiteen fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet fremjar følgjande forslag:

"Stortinget ber Regjeringa legge fram ein årleg oversikt over den geografiske fordelinga av statlege investeringar."

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet stiller seg sterkt tvilende til behovet for og effekten av å videreføre den rådende norske distriktspolitikken. Å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret i distriktene er ikke noe man kan vedta politisk. Valg av hvor folk flest ønsker å bosette seg lar seg ikke påvirke i nevnverdig grad av politiske vedtak i dagens samfunn.

Disse medlemmer konstaterer at på tross av verdens kanskje mest ressurskrevende og ambisiøse distriktspolitikk er flyttestrømmen allikevel bemerkelsesverdig stor fra det de mer perifere deler av landet og inn til urbane strøk. Dette tyder på at behovet for omlegging av den distriktspolitiske satsningen er blitt prekært. Man oppnår det stikk motsatte av hva man ønsker!

Disse medlemmer mener det er uheldig at mange utkantkommuner er blitt statsklienter gjennom inntektssystemets distriktspolitiske innretninger. Inntektssystemets distriktspolitiske innretning har resultert i at en altfor høy andel av arbeidsstyrken i distriktskommunene er sysselsatt i skjermet offentlig sektor, fremfor å bidra til reell verdiskapning i det private næringsliv.

Disse medlemmer mener derfor at den rådende norske distriktspolitikken er mislykket, sett i forhold til den økonomisk ressursbruken og oppnådde resultater. Det bør heller ikke være noen målsetting i seg selv å fastsementere en bestemt nasjonal bosettingsstruktur.

Disse medlemmer mener utviklingstrekkene i samfunnet generelt, ny teknologi, næringslivets rammevilkår og jobbmuligheter er de viktigste drivkreftene i flyttemønsteret.

Disse medlemmer mener dessuten at landbrukspolitikken er et svært lite egnet virkemiddel i distriktspolitikken. På samme måte er den distriktspolitiske innsatsen gjennom inntektssystemet helt feil strategi. Denne type satsning har medført at distriktskommunene har bygger opp en alt for stor offentlig sektor. En rekke distriktskommuner har subsidiert frem et utgiftsnivå som ikke kan forsvares. Rause statlige overføringer til utkantkommuner representerer ingen positiv utviklingskraft men er tvert imot blitt et hinder for en positiv utvikling i distrikts-Norge.

Disse medlemmer mener dagens distriktspolitikk minner om en gråtekoneforestilling der det å skaffe stadig økte overføringer fra staten er blitt det store satsingsområdet fra kommunenes side. Heller burde man satset tungt på å stimulere til private næringsetableringer. Et konkurransedyktig, verdiskapende og markedsorientert næringsliv er hva distriktene må basere sin eksistens på i fremtiden. For å få det til må norsk næringsliv generelt sett gis bedre skatte- og avgiftsmessige rammevilkår. Den nødvendige vilje til en tiltrengt næringspolitisk reform er desverre ikke til stede i dag hos det politiske flertall.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil hevde som prinsipp at distriktspolitiske hensyn må inn i vurderingen av alle saker. Dess mer markedsstyring dess mer sentralisering blir det. Med mer markedsstyring får folk færre valg, mindre valgfrihet i hvor de kan bo. Dess mindre distriktshensyn som legges inn i generell økonomisk politikk, i finanspolitikken, i sektorpolitikken, jo vanskeligere og dyrere blir det å reparere skadene gjennom spesielle distriktspolitiske tiltak.

Distriktspolitiske virkemidler rettet både mot personer, næringer og geografiske områder må settes inn. Sosialistisk Venstreparti er mener at det svært detaljerte regelverket og de mange ulike ordningene gjør arbeidet byråkratisk og regelorientert framfor målrettet.

Disse medlemmer vil vise til at Sosialistisk Venstrepartis utdanningssatsing vil være det viktigste og riktigste bidraget til å utvikle hele Norge. I områder som trenger utviklingsimpulser vil utdanning og kompetanseheving være av avgjørende betydning. Teknologisatsing som gjør det mulig å få desentralisert opplærings- og utdanningstilbud blir svært viktig. Lik tilgang og pris på digital motorveg i hele landet vil være en forutsetning for utdanning og bedriftsetablering i distriktene.

Disse medlemmer vil påpeke at det er et stort behov for kompetansehevning, nyskaping og entreprenørskap og at distriktspolitikken må rettes inn mot disse områdene.

Det er viktig at fylkeskommunene, som etter sjukehusreformen er tappet både for oppgaver og økonomi, får tilgang på økonomiske virkemidler slik at de kan fylle sine oppgaver og bidra positivt i distrikts- og regionalpolitikken. Uten økonomi også på disse områdene, blir snakk om den regionale utviklingsrollen meningsløs. Disse medlemmerstøtter at det gis større frihet til å foreta lokale og regionale prioriteringer.

Disse medlemmer vil påpeke at regjeringen Stoltenberg kuttet 280 mill. kroner i distriktsstøtten. I tillegg kutter nå regjeringen Bondevik II ytterligere 350 mill. kroner. Sett sammen med kuttene i Næringsdepartementets budsjett er dette en total rasering av distriktspolitikken. Kuttene foretas uten konsekvensutredning, uten premisser eller vurderinger. Regjeringens mål ser ut til å være en total utradering av de distriktspolitiske virkemidlene. Mange småbedrifter og bedrifter i etableringsfasen har ingen glede av skatteletter. De trenger hjelp for å komme i gang og utvikle seg. Regjeringens kutt vil føre til langt færre etableringer og innovasjoner.

Disse medlemmer viser til Sosialistisk Venstrepartis alternative budsjett der vi foreslår å øke bevilgningen på enkelte kapitler under distriktspolitikken med totalt 610 mill. kroner, slik at både kuttene fra regjeringen Stoltenberg og regjeringen Bondevik II rettes opp.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil påpeke viktigheten av at Regjeringen lykkes i sitt arbeid med ny notifisering av ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift. Flertallet vil vise til forslag fra stortingsrepresentantene Karin Andersen og Magnhild Meltveit Kleppa i Dokument nr. 8:32 (2000-2001) og Innst. S. nr. 151 (2000-2001).

Den differensierte arbeidsgiveravgiften er det sterkeste distriktspolitiske virkemidlet vi har.

Flertallet vil påpeke at EU-utvidelse østover setter andre distrikts- og regionalpolitiske problemstillinger på EUs dagsorden. Våre behov er å få mulighet til å yte kompensasjon for avstand, klima og liten befolkningstetthet. I Øst-Europa dreier problemene seg om fattigdom, mangel på kompetanse og teknologi.

Det er av fundamental betydning for norsk distriktspolitikk at det legges en strategi for å kunne opprettholde differensiering av ordningen og støttenivået utover 2003.

Flertallet viser for øvrig til sine merknader i Innst. S. nr. 318 (2000-2001) Distrikts- og regionalpolitikken og til Innst. S. nr. 307 (2000-2001) En bedre oppgavefordeling.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til sine forslag i Budsjett-innst. S. I (2001-2002) om å få utredet de distriktspolitiske konsekvensene av alle vedtak i struktur og regionalpolitikken, dobling av tilskuddene til bredbånd, økte bevilgninger til rassikring og vegbygging, senke arbeidsgiveravgiften i distriktene, økte bevilgninger til trygg mat og dyrehelse og økte bevilgninger til SND.

Disse medlemmer viser til forslagene i Budsjett-innst. S. I (2001-2002) med bevilgninger på de ulike kapitler under distrikts- og regionalpolitikken.

Tabell med fordeling på kap. og post i regional- og distriktspolitikken i Sosialistisk Venstrepartis alternative budsjett i forhold til framlagt budsjett.

(Utgifter i hele tusen kroner)

Medlemen i komiteen frå Senterpartiet viser til merknader frå Senterpartiet i Innst. S. nr. 318 (2000-2001) Distrikts- og regionalpolitikken, og til Innst. S. nr. 307 (2000-2001) En bedre oppgavefordeling.

Denne medlemen viser til forslag frå Senterpartiet i Budsjett-innst. S. I (2001-2002) med løyvingar på dei ulike kapittel under distrikts- og regionalpolitikken.

Tabellen syner Senterpartiets sine framlegg i forhold til forslag i St.prp. nr. 1 med Tillegg nr. 1-4 (2001-2002).

(Utgifter i hele tusen kroner)