Ine Eriksen Søreide (H) [17:27:28] (komiteens leder): Vi opplever krevende og urolige tider globalt, men jeg mener vi må erkjenne at dette er den nye normalen. Vi kommer trolig ikke tilbake til den situasjonen vi hadde for få år siden. Uro, store, uventede endringer og langt mindre forutsigbarhet må vi forberede oss på mer av framover. Geopolitikken blir et helt vesentlig omdreiningspunkt også i 2024, og polariseringen både internt i enkelte land og mellom land er tydelig. Kampen mellom liberale og autoritære krefter tiltar. Det forpliktende internasjonale samarbeidet, som er Norges viktigste utenrikspolitiske interesse, utfordres fra mange hold.

I det året vi går inn i, og som vi behandler budsjettet for i dag, skal det avholdes totalt 70 valg for 4,2 milliarder mennesker verden over. Noen av dem som kanskje er mest interessante sett med norske øyne, er bl.a. valget til EU-parlamentet i juni, fordi samarbeidet med EU er avgjørende viktig for Norge. Det andre er presidentvalget i USA i november. Så er det også et slags valg i Russland 17. mars, der president Putin vil benytte muligheten til å konsolidere sin stilling og oppslutningen om den brutale krigen mot Ukraina. Poenget er at alle disse valgene potensielt kan få stor betydning også for Norge og norske interesser.

Krig både i Ukraina og i Midtøsten preger naturlig nok veldig mye av den politiske diskusjonen, men det er dessverre ikke de eneste krigene, konfliktene og krisene som pågår i verden. Det gir enorme sivile lidelser, humanitære kriser og flyktningstrømmer av et enormt omfang. Alt dette legger seg på toppen av allerede eksisterende kriser og forsterker dem. Det er en av årsakene til at Høyre i budsjettet omprioriterer midler til mer humanitær støtte og til FN-organisasjoner.

For noen få dager siden var president Zelenskyj i Norge og her i Stortinget og holdt tale, faktisk for andre gang. Norge bidrar godt, både militært, økonomisk og politisk, til å støtte Ukraina. Vi har en nokså unik tverrpolitisk enighet, og vi har gjort støtten femårig. Vi må selvfølgelig vurdere om støtten framover også må økes når behovene i Ukraina øker, for Russland viser ingen tegn til å stanse de brutale angrepene.

Zelenskyj kom til Norge på en reise mellom USA og andre land i Europa, og det er ikke til å ta feil av budskapet. Det er et begynnende stemningsskifte mange steder, som vi også må ta inn over oss. Vi må bruke anledningen til å holde både støtten og oppmerksomheten om krigen i Ukraina oppe. Akkurat mens vi sitter her, står veldig standhaftige demonstranter på utsiden og har den daglige markeringen til støtte for Ukraina. Den skjer kl. 17 hver eneste dag og er imponerende, mener jeg.

Så veldig kort også om forsvarsbudsjettet, som representanten Elvenes kommer videre inn på: Vi har ønsket å øke forsvarsbudsjettet med 1,7 mrd. kr ut over regjeringas forslag. Poenget med det er særlig å knytte det opp mot mer personell, forsering av anskaffelse av luftvern, mer beredskap og forsyningssikkerhet, mer utdanning og det å beholde personell. Dette er langtidsplanuavhengige spørsmål som man kan begynne på, også før rammene for langtidsplanen er lagt. Vi legger også inn 400 mill. kr i støtte til økt produksjonskapasitet hos Nammo, som selvfølgelig er etterspurt av både oss og våre allierte, men det er også en klar forventning om at Norge skal bidra til økt produksjon.

Jeg vil også komme inn på den situasjonen som nå utspiller seg i Rødehavet, og som er en direkte konsekvens av krigen i Midtøsten. Det er nå stadige angrep fra Houthi-militsen i Jemen mot vestlige skip, i første omgang de som har adresse eller destinasjon Israel, men det virker nå som dette utvides nær sagt dag for dag. Norge er en maritim nasjon med en av verdens største handelsflåter. Vi er helt avhengig av sikkerhet til sjøs og trygghet. Det er svært mange norske skip i området til enhver tid. Jeg syns det er positivt at regjeringa nå nettopp, for noen minutter siden, signaliserte at vi vil bidra med inntil ti stabsoffiserer i Combined Maritime Forces i Rødehavet, med den erfaringen vi har fra både Adenbukta og Rødehavet fra tidligere.

Jeg tar veldig gjerne imot en litt nærmere utredning fra utenriksministeren i hans innlegg om hvordan han nå vurderer situasjonen og ikke minst sikkerheten for norske og internasjonale interesser i området.

Åsmund Aukrust (A) [17:32:48]: For fem dager siden sto president Zelenskyj i denne salen og fortalte oss om den forferdelige krigen i Ukraina og de enorme lidelsene som hans folk går gjennom. Det var som du kunne høre et sukk i salen da han minnet oss på at han var her på krigens 658. dag. I dag er det den 663. dagen. Vi må aldri venne oss til at det er krig i Europa. Det viktigste i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk for 2024 vil være å fortsette å støtte Ukrainas kamp for frihet og demokrati – militært, humanitært, sivilt og politisk. Nansen-programmet er vårt hovedredskap for det, og jeg er enig i det komitélederen sa. Det at vi tverrpolitisk har klart å samle oss om dette flerårige programmet, er ingen selvfølge når vi ser på landene rundt oss. Det håper jeg vi fortsetter med så lenge ukrainerne har behov for det, for Ukrainas kamp er også vår kamp.

I dag hadde vi julelunsj, og der sang vi om håpet rundt barnet som ble født i Betlehem. Jeg tror mange av oss da tenkte på hva slags håp det er for barna som i dag blir født i Palestina. Vil de overleve sin første uke, sitt første år? Hva slags liv ligger foran dem? Vi er i den mest alvorlige situasjonen i Midtøsten i moderne historie. Nær 20 000 mennesker er drept på Gazastripen, og over 1 000 ble drept i det brutale terrorangrepet 7. oktober. Lidelsene i Gaza er knapt til å fatte. Det er ikke mulig å se for seg hvordan det er å leve innesperret i verdens mest befolkede område samtidig som bombene hagler. Dette kan ikke fortsette, og jeg er veldig glad for at Norge har vært den tydeligste stemmen i Europa. Vi ser hvordan andre land nå kommer etter oss i kravet om å få på plass en våpenhvile, om at bombene må stanses, at gislene må frigis, og at hjelpen må komme fram. Så vil det være tid for politiske forhandlinger, og det var veldig bra at de arabiske utenriksministerne var her i Oslo i helgen, sammen med de nordiske utenriksministerne.

Vi lever i en verden hvor det brenner veldig mange steder samtidig. I Iran møtes demonstranter med arrestasjoner og drap, i Afghanistan er Taliban tilbake ved makten, i Sudan utspiller det seg en humanitær katastrofe – og listen kunne dessverre vært så utrolig mye lenger. Derfor er jeg veldig glad for at dette budsjettet prioriterer bistand og utvikling. Norge skal være et land å regne med, og vi skal ha oppmerksomhet også der tv-kameraene ikke når fram. Vi skal være et land som stiller opp med penger, og vi skal være et land som står opp for verdier, som kjemper kamper som andre land ikke tør eller vil kjempe, om det er innenfor likestilling og kvinners rett til å bestemme over egen kropp, eller om det er arbeidet mot sosial ulikhet.

Jeg mener at de som er opptatt av utviklingspolitikk, bør lese budsjettene til Høyre og Fremskrittspartiet. Begge partier foreslår kutt i milliardklassen, og spesielt Fremskrittspartiet gjør enorme kutt – kutt til FN, Afrika, Midtøsten, sivilsamfunn verden over – så det viser at det er tydelige forskjeller mellom partiene, også i utviklingspolitikken.

Når vi diskuterer utenrikspolitikk for tiden, er det veldig mange dårlige nyheter, og vi ser at internasjonalt samarbeid er under press. Derfor var det en veldig god nyhet at verden klarte å bli enig på klimatoppmøtet i Dubai. Klimakrisen er og forblir den aller største utfordringen i vår tid. Norge har overoppfylt sitt løfte om klimafinansiering, og i starten av møtet i Dubai ble det annonsert at Norge skal bidra med 270 mill. kr til et fond for tap og skade til de fattigste landene. I budsjettforliket kom det også en ekstra milliard til bevaring av regnskog. Dette er bra for verden, men det er også veldig bra for Norge, for i klimakampen lykkes vi bare dersom alle andre også lykkes.

La meg avslutte med å takke de veldig mange menneskene i Norge som engasjerer seg for internasjonal solidaritet – de fra den ukrainske foreningen som står på Eidsvolls plass hver eneste dag, alle de som var ute og demonstrerte i hele Norge i helgen for situasjonen i Gaza, og alle de som har markeringer, møter og demonstrasjoner for ulike typer spørsmål hver eneste uke, om det er for Iran, Tigray, Colombia eller andre steder på kloden som trenger vår solidaritet. De som er ute og demonstrerer, skal vite at den innsatsen de legger ned, betyr noe.

Helt til slutt vil jeg avslutte med å takke, gjennom våre tre ministere, alle dem som står på for Norge i utlandet – de som er våre utsendte diplomater, de som er ute med det norske flagget på uniformen, og de som driver med solidaritet og hjelpearbeid. De gjør en stor innsats på vegne av fellesskapet, og jeg ønsker dem alle sammen en veldig god jul.

Bengt Fasteraune (Sp) [17:38:02]: Årets budsjett understreker den alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen vi står i. Volodymyr Zelenskyj var klar i sin tale da han sto foran Stortinget: Ukraina skal kjempe for sin frihet, og de skal ta tilbake sitt land steg for steg. Som et angrep på normer og regler som er grunnleggende for sameksistens, sikkerhet og velstand i Europa, angår krigen også oss. Det er i dette sikkerhetspolitiske landskapet det er særlig viktig at vi jobber godt sammen med våre partnere og allierte.

I 1949 sto det klart at Norge trengte organisert samarbeid med andre stater for å sikre sin uavhengighet. Siden den tid har Norge basert seg på et forpliktende alliansesamarbeid i NATO og på forsterkninger fra allierte i krise og krig. I budsjettforslaget foreslår regjeringen en styrking av kapasiteten til alliert mottak, i nord på Andøya, i Bodø og ved Blåtind skytefelt, med til sammen om lag 510 mill. kr. I tillegg videreføres en særskilt styrking utover langtidsplanens forutsetninger på 90 mill. kr til overvåking og etterretning for å øke evnen til situasjonsforståelse og nasjonal kontroll i våre nærområder. Det er alvor i Europa nå.

Tilleggsavtalen, Supplementary Defence Cooperation Agreement, SDCA, er også et godt eksempel på hvordan videreutvikling av et alliert nærvær i stor grad handler om å ivareta norske interesser. Avtalen bekrefter at USA fremdeles forplikter seg til å bidra til norsk sikkerhet. SDCA-avtalen endrer ikke norsk base- og atompolitikk, anløpsregler eller norske begrensninger på lagring av visse våpentyper på norsk territorium.

Årets forsvarsbudsjett viser at regjeringen tar grep for å bygge opp en organisasjon som over tid har blitt rustet ned. Dette er et arbeid som er helt avgjørende i utformingen av en ny langtidsplan for forsvarssektoren. Men allerede nå viser budsjettprofilen for 2024 en markant satsing på personell, utdanning og nødvendig EBA, som skal styrke en organisasjon som skal vokse, og det så raskt som mulig. Blant annet fortsetter regjeringen personellopptrappingen og setter av ekstra midler for å øke inntaket ytterligere på Forsvarets skoler i 2024. Dette er helt avgjørende for å bygge en organisasjon som skal styrke vår operative evne.

Gjennom bevilgningene i nysalderingen forskutterer regjeringen viktige investeringer og dekker inn økte utgifter samt en generell økning på 900 mill. kr for å opprettholde forsvarsevnen og ambisjonene i inneværende langtidsplan og fram mot en ny langtidsplan. Samtidig ruster vi opp den norske totalberedskapen gjennom store kontrakter til forsvarsindustrien. Forsvarsmateriell og Nammo har så langt signert til sammen fem avtaler knyttet til leveranse av artilleriammunisjon, tre leveransekontrakter og to intensjonsavtaler, slik at Nammo skal kunne anskaffe råvarer til egen produksjon i et presset marked.

Regjeringens beslutning om å delta i ASAP, Act in Support of Ammunition Production, og i EDIRPA, European Defence Industry Reinforcement through common Procurement Act, er viktige bidrag for å utvide produksjonskapasiteten i Europa og redusere kostnadene ved NATO-relevante fellesanskaffelser. Dette kommer selvfølgelig også norsk forsvarsindustri til gode, der markedet for forsvarsmateriell har eksplodert.

Jeg registrerer Høyres kritikk og påstand om at den reelle økningen kun er på 1,5 mrd. kr. Her vil jeg understreke at den reelle økningen av forsvarsbudsjettet er på 10,9 mrd. kr, og innebærer, som det også blir sagt, betydelig støtte til Ukraina i form av penger, i form av materiell og i form av utdanningsstøtte og felles logistikkplanlegging. Operasjonen som støtter og understøtter Ukraina, er krevende på mange områder og foregår i stor grad i sanntid, med evne til å omsette beslutninger raskt og effektivt. Dette gir selvfølgelig Forsvaret en betydelig kompetanseheving på mange nivå og ikke minst fagområder. I tillegg bevilges nødvendig valutajustering av investeringsprosjekt og økt forsvarsevne. Av dette er 2,7 mrd. kr opptrapping i tråd med langtidsplanen og 1,5 mrd. kr styrking utover langtidsplanen.

Det er viktig i en tid da Europa er i krig, at vi klarer å stå sammen. Dette budsjettet skal også være en inngang til en ny langtidsplan, som ble bygd litt etter den samme modellen som vi gjorde det ved Nansen-programmet.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [17:43:25]: Norsk utenrikstjenestes fremste oppgave er å ivareta nasjonale interesser og nasjonal handlingsfrihet. Norges rolle som global fredsmekler reflekterer ikke dette. Det er krig på vårt kontinent, en krig hvor et av våre naboland er aggressoren, og alt vårt fokus må være på å hjelpe Ukraina.

Apokalyptisk utvikling i verden: Alt provoserer, alt polariserer. Norge forsøker å spille en rolle som er større enn den vi bør spille, og som er større enn vi er kvalifisert til. Vi skjuler oss bak illusjonen om at alle ønsker Norges ekspertise, men våre økonomiske ressurser er nok det som lokker mest. Det er ikke slik at akkurat våre diplomater eller vår politiske ledelse er unikt kvalifisert til å løse verdens konflikter. Vi har et oppblåst selvbilde.

De siste ukene har regjeringen skiftet fokus. Nå er det Israels krig mot Hamas som gjelder – ikke med et mål om å fjerne terrorgruppen, men med et rop om våpenhvile, som om det skulle løse noe som helst. Ideen ser ut til å være våpenhvile og etter hvert forhandlinger med alle parter som det påstås har interesser i konflikten – også Hamas. Det er jo ikke noe alternativ ikke å snakke sammen, som det heter. Hamas er imidlertid ingen forhandlingspart på noe stadium i krigen, ei heller etter krigen. Man må ikke snakke med alle for å skape fred. Det er ingen farbar vei å samtale med noen som er ideologisk og religiøst overbevist om at motparten representerer et land som ikke har eksistensberettigelse.

For Israel og palestinere flest må sikkerhet komme først. Da må Hamas fjernes og terrororganisasjonens infrastruktur ødelegges. Deretter må Israel forlate Gaza, og det må etableres en styringsdyktig palestinsk regjering som ønsker å gjøre egne innbyggeres liv bedre. Rop om våpenhvile er meningsløs populisme og vil ikke gjøre situasjonen på Gaza eller i Israel bedre. Det vil kun tilfredsstille radikale miljøer i Europa, og Norges antiisraelske aktivisme er den verste, både blant demonstranter, politikere og statsråder i den rød-grønne regjeringen.

Ta terrorangrepet mot USA i 2001: All sympati var for USA i flere år. Ta så terrorangrepet mot Israel: Sympatien varte i fire–fem dager og snudde så til fordel for palestinerne, som selv hadde valgt å la Hamas styre sine liv.

Noen snakker om bakteppet, om okkupasjon, noe som er en dulgt antydning om at Israel ikke kunne forvente noe annet. Man glemmer raskt at også Al Qaida hadde den samme motivasjonen. For dem var bakteppet at USA er et gudløst og imperialistisk land som rammer fattige og i særlig grad muslimer.

I dag er også terroren mot USA glemt, og fokuset er nå rettet mot å hjelpe fundamentalistene i Taliban. Utviklingsministeren hevder det er noe vi må gjøre på grunn av lidelsene, men for hver krone vi sprøyter inn, legitimerer vi Talibans styre samtidig som kvinner får det stadig verre. Taliban hevder imidlertid selv at det er noe de ikke selv velger å gjøre. De trenger våpen til undertrykking av egne borgere. Når vi, etter 20 år, ikke evnet å bringe demokrati til Afghanistan, og så lenge Taliban ikke ønsker å hjelpe egen befolkning, gjør det vondt verre å sprøyte penger inn i landet.

Manglende enighet i EU om støtte til Ukraina viser at EU ikke er den vidundermedisinen som enkelte partier hevder. Det underlige er at mens Norge har evne til å reagere raskt for å gi bistand til Ukrainas forsvarskrig, drukner EU i krangler og byråkrati. Hvorfor insisterer EU-25 på at det må være enighet dem imellom for å hjelpe Ukraina? Hvorfor ikke bruke nasjonale midler individuelt, slik Norge gjør?

Fremskrittspartiet mener vi skal prioritere hjelp i våre nærområder. Vi ønsker derfor flyktninger fra Ukraina velkommen. Men vi ser det som naturlig at Norge avvikler ordningen med kvoteflyktninger fra FN, ikke minst kvoteflyktninger som reiser på ferie til landet de flyktet fra.

Fremskrittspartiet kutter 8 mrd. kr i et meningsløst stort bistandsbudsjett, et budsjett som bidrar til at stadig flere mennesker blir avhengig av bistand globalt. Gratis penger, uansett hvor mye, vil ikke skape økonomisk uavhengighet. Derimot får vi mer fattigdom, mer sult, mer korrupsjon og flere flyktninger. Bistand har blitt til innenrikspolitikk, hvor partiene viser sin globale barmhjertighet ved å vise til størrelsen på partiets bistandsbudsjett.

Fremskrittspartiet bruker bistand på områder hvor resultatene kan måles. Vi ønsker å styrke kampen mot marin forsøpling. Vi øker budsjettet for nødhjelp og mener Norge bør være rause når land rammes av naturkatastrofer. Vi styrker næringsutvikling, landbruk og handel, hvor vi ønsker å stimulere til utvikling og investering med privat kapital. Det vil bidra til verdiskaping, arbeidsplasser, selvstendighet og redusert fattigdom.

Skal man lykkes, må Norge og andre vestlige land åpne sine markeder for produkter som utviklingsland kan produsere. Fremskrittspartiet er tydelig på at dersom man eksempelvis kjemper for gjenbruk av klær i Norge, begrenser man eksportmulighetene for de landene som produserer klær. Ønsker man å beskytte sitt eget landbruk, vil det ramme bønder i utviklingsland.

Kontroll- og konstitusjonskomiteen behandlet nylig Riksrevisjonens rapport om hjelpen til Syria. Det var totalslakt. Saksordføreren hevdet at jeg ikke kunne ha lest mange rapporter fra Riksrevisjonen dersom dette var min konklusjon. Det sier vel mye om hvor lite kontroll vi har over bistandsmidlene. Slike rapporter burde for øvrig ha vært behandlet i utenriks- og forsvarskomiteen, slik at vi kunne se at det vi bevilger, ikke virker etter intensjonen.

2024 blir et mellomår for Forsvaret, men det blir også det året da vi danner grunnlaget for fremtidens forsvar. Det er uansett ingen grunn til å benytte kreativ bokføring. Det er helt åpenbart at militær assistanse til Ukraina ikke bør bokføres som økt norsk kampkraft og forsvarsevne, og enda mindre at man bør la det gå inn i regnskapet for å nå NATOs minimumsmål på 2 pst.

La det gjøres helt klart at donasjoner av norske våpen til Ukraina ikke gjør Norges forsvarsevne bedre. Det gjør norsk forsvarsevne dårligere. Ei heller er det slik, som forsvarsministeren uttalte i en tidligere debatt med meg på TV 2, at et sterkt ukrainsk forsvar er i Norges interesse, og at bokføring over det norske forsvarsbudsjettet derfor er legitimt. Det er en underlig måte å drive politikk på. Like lite som at Norge kan bokføre NATOs alliertes forsvarsbudsjett på vårt forsvarsbudsjett, kan vi gjøre det med Ukraina. At Norge på et senere tidspunkt vil anskaffe bedre våpen enn vi har donert bort, vil jo bli belastet på fremtidige budsjetter, og dermed har man budsjettert det samme utstyret to ganger. Det er kreativ bokføring.

Det vil i nær fremtid bli anskaffet flere større forsvarssystemer. Disse vil trekke ressurser og personell, men også tid. Fremskrittspartiet mener det ikke er noen grunn til å vente på en beslutning om å anskaffe luftvern eller maritime fartøy. Her burde det nedsettes prosjektgrupper umiddelbart. Fremskrittspartiet ønsker at det skal etableres et forskningsfond som er styrt av Forsvarets forskningsinstitutt. Dette er i tråd med FFIs ønsker og ville være et godt utgangspunkt for å samle forskning på forsvarsteknologi, med kompetanse fra forsvarsindustrien. Det vil gjøre Norges bidrag til og mulighetene for felles utviklings- og anskaffelsesprosjekter i Europa større.

Fremskrittspartiet ønsker videre å legge til rette for at Nammo får de nødvendige investeringsmidlene bedriften trenger. Systemet som er etablert i Europa for økt produksjonskapasitet, hvor man etter en søknadsprosess eventuelt vil få innfridd søknaden og deretter vil få finansiert kun 45 pst. av den økte produksjonskapasiteten, er unødvendig byråkratisk og en helt unødvendig prosess, ikke minst når vi har så mye penger som vi har i dette landet, og når vi har statlig eide forsvarsindustribedrifter. Det er helt meningsløst å bruke en slik prosess.

Fremskrittspartiet ser frem til et videre samarbeid med regjeringen og de øvrige partiene for å utarbeide neste langtidsplan for Forsvaret. Ambisjonen må være at det legges frem et felles dokument som alle stiller seg bak, og ikke slik statsministeren antydet, at det blir regjeringens dokument, og at vi andre skal bidra til å gjøre det bedre, uten at vi selv skal bli en del av prosessen når det legges frem. Vi vil legge det frem sammen, slik at vi har et felles dokument. Da må vi lytte til hverandre, og vi har alle ting å bidra med. Dette er altså ikke prosjektet til regjeringen alene; det er også vår langtidsplan.

Videre er det viktig at neste langtidsplan ser lenger frem enn fire år. Det vil være naturlig at planen strekker seg 10–20 år frem i tid, slik forsvarskommisjonen anbefaler. Fremskrittspartiets utgangspunkt er at det er Forsvarets behov som må styre størrelsen på fremtidige budsjetter. Det er imidlertid ingen grunn til å bruke mer penger enn det Forsvaret selv evner å omsette til økt kampkraft og forsvarsevne, og tempoet må være deretter.

Det er også naturlig at enkelte større systemer finansieres utenfor det ordinære forsvarsbudsjettet. Det gir ingen mening å bruke halve budsjettet på anskaffelser dersom man ikke har penger til å drifte dem. Eksempelvis er levetidskostnadene for F-35 beregnet til nær 350 mrd. kr over 30 år. Det betyr nesten fem forsvarsbudsjetter av dagens størrelse. Legger man det til parallelle anskaffelser av ubåter, helikopter, luftvern, stridsvogner og ulike maritime fartøyer i de årlige forsvarsbudsjettene, vil dette sannsynligvis beløpe seg til årlige budsjetter på mer enn 200 mrd. kr. Derfor vil det være klokere å trekke ut noen anskaffelser og bruke forsvarsbudsjettet til det det er tiltenkt: å drifte Forsvaret.

Ingrid Fiskaa (SV) [17:53:26]: Krig i Europa, aukande spenning og stormaktsrivalisering gjer det viktigare å investera i internasjonalt samarbeid og internasjonal solidaritet, og det gjer det viktigare å prioritera rett i forsvarspolitikken.

SV vil ha eit sterkt nasjonalt forsvar, eit forsvar som handhevar suvereniteten vår på landjorda, på havet og i lufta, og som medverkar både til å tryggja norsk politisk handlingsrom, til god forvalting av naturresursar og til låg spenning i nærområda våre.

Skal me få til det, må me satsa på folka i Forsvaret. Forsvaret må ha nok soldatar og befal, med rett kompetanse. I dag har Forsvaret utfordringar med å halda på dyktige fagfolk. For at tilsette skal bli verande i Forsvaret, er det avgjerande at pensjonsvilkåra blir styrkte, samtidig som me unngår privatisering og unødvendig sentralisering og flytting av funksjonar.

SVs alternative budsjett for 2024 føreslår fleire soldatar og befal i Heimevernet og fleire årsverk i Forsvaret. SV vil også kalla inn ein større del av dei vernepliktige til førstegongsteneste. Tilsette og vernepliktige i Forsvaret må dessutan ha nok og fungerande materiell. SV føreslår meir pengar til personleg utrusting, øving og trening i Heimevernet.

Eit eksempel på godt arbeid for å behalda personell i Forsvaret er Midt-Troms Karrieresenter. Å behalda personell er særleg viktig i Nord-Noreg, som er i ferd med å få eit pendlarforsvar. SV føreslo difor å oppretthalda støtta til karrieresenteret. Me er glade for at dette også er ein del av budsjettforliket med regjeringa.

SV føreslår meir pengar til flystasjonen på Andøya og Luftforsvarets skulesenter på Kjevik. For at Forsvaret framleis skal kunna ha aktivitet på Andøya, trengst det militært vakthald og sikring med teknisk støttepersonell og støttefunksjonar. No hastar det verkeleg med å avklara for dei tilsette at dei har arbeid der framover. På Kjevik utdannar dei flyteknikarane i Forsvaret, ein kompetanse som det allereie er kritisk mangel på. Ei flytting av utdanninga til Værnes vil innebera ei ytterlegare svekking av fagmiljøet og i praksis setja mange fly på bakken. SV meiner difor at skulesenteret må bli verande på Kjevik.

Den ekstreme fattigdomen aukar, og meir enn 50 utviklingsland står i ei djup gjeldskrise. Dei humanitære behova har auka dramatisk det siste året. Likevel kuttar mange rike land støtta til det globale sør. Difor er det ekstra viktig at Noreg, som har store inntekter frå sal av olje og gass, opprettheld minst 1 pst. av nasjonalinntekta til internasjonal solidaritet. For det første vil pengane koma godt med. For det andre vil det vera eit viktig signal til resten av verda om at solidaritet og samarbeid ikkje berre er tomme ord.

I SV sitt alternative statsbudsjett vidarefører me den ekstra oljepengebruken på 5 mrd. kr som Stortinget vedtok i år, til utviklingsland som er spesielt ramma av konsekvensane av krigen i Ukraina. SV har dermed lagt fram eit utviklingsbudsjett på over 1 pst., og dei fem milliardane bruker me på å styrkja den humanitære innsatsen. Krigen mot Gaza skaper enorme humanitære behov, og Noreg bør ta ei leiarrolle i ein global dugnad der.

Sosiale bevegelsar spelar ei avgjerande rolle i arbeidet for utjamning og demokrati. Når demokratiet er på vikande front mange plassar i verda og folkeretten og menneskerettane står under sterkt press, er støtte til sivilsamfunn ei god investering. I SV sitt alternative statsbudsjett styrkjer me støtta til sivilsamfunn med heile 1 500 mill. kr.

Det er på høg tid at Noreg går i spissen for å kjempa mot global ulikskap. Det bør gjerast gjennom målretta arbeid mot skatteparadis og ved å redusera skadeleg og illegitim statsgjeld. Ved at utviklingsland får behalda ein større del av verdiskapinga sjølv, vil dei bli mindre avhengige av bistand. I forliket om nysalderinga aukar difor regjeringspartia og SV satsinga på Skatt for utvikling.

Det er ikkje det alternative budsjettet til SV som blir vedteke i dag. SV røystar for budsjettforliket med regjeringa. Me vil fortsetja å arbeida for meir internasjonal solidaritet og eit sterkare forsvar av demokrati, menneskerettar, suverenitet og folkerett – både her heime og internasjonalt.

Stine Westrum (R) [17:58:36]: Vi må dessverre konstatere at verden ikke ble et tryggere eller mer humant sted i 2023 enn den var i 2022. Russlands ulovlige og brutale okkupasjon av Ukraina fortsetter, og den ukrainske motstanden mot russisk imperialisme trenger Norges hjelp kanskje mer enn noen gang. Mot slutten av året var vi vitne til et grufullt angrep mot sivile israelere, og nå en israelsk utbombing, utpining og fordrivelse av sivile på Gazastripen som savner sidestykke. Lenger nede i nyhetsbildet finner vi en rekke andre dødelige konflikter, i land som Myanmar, Sudan og Etiopia, og en verden hvor autoritære regimer fester grepet og respekten for menneskerettigheter og folkeretten svinner hen. I en mer voldelig og autoritær verden, hvor stormaktenes kniving blir stadig mer direkte, bør et lite land som Norge bruke alle midler vi har, til prinsipielt å forsvare folkeretten og til å avhjelpe nød.

De humanitære behovene først: FNs kontor for koordinering av humanitær bistand, OCHA, har kartlagt 364 millioner mennesker med behov for nødhjelp og har konkrete planer for å bistå 250 millioner av dem. For å få til det mangler det 41 mrd. dollar. Det er altså et mye større gap mellom behov og midler enn det FN registrerte i fjor. Derfor vil Rødt bevilge 1,5 mrd. kr mer til global nødhjelp enn det regjeringen la opp til i sitt budsjettforslag. I tillegg vil vi øke kjernestøtten til FNs matvareprogram med 1 mrd. kr.

I prosessen rundt fjorårets ettårige støtteprogram til land i sør fikk vi heldigvis grundig etablert at bistand som går ut av landet, ikke driver opp renter og priser her hjemme i Norge. Det, pluss de store inntektene fra norsk olje og gass, taler for at vi investerer dem i å avhjelpe nød og konflikter globalt.

Når det gjelder mer langvarige behov, vil Rødt umiddelbart sette av ytterligere 200 mill. kr til gjenoppbygging av Gazastripen samt 600 mill. kr til FNs utviklingsprogram. Situasjonen på Gazastripen er imidlertid så grotesk og det tett befolkede området så grundig lagt i grus av det israelske militæret at gjenoppbyggingen av sivil infrastruktur vil ta mange, mange år. Det vil derfor trenges et forlik på Stortinget om et flerårig program for gjenoppbygging etter modell av Stortingets arbeid med Nansen-programmet for Ukraina, som Rødt, Miljøpartiet De Grønne og SV har lagt fram forslag om, og som behandles over nyttår.

Langvarig vil også arbeidet bli med å gjenreise Norges forsvarsevne. Gjennom 1990-tallet og 2000-tallet var den rådende tanken at en bakkeinvasjon fra Russland ikke var realistisk og ikke skulle være dimensjonerende for Forsvaret. I stedet skulle vi satse på mobile styrker, spesialsoldater og bombefly, som vi brukte langt utenfor vårt eget hjemmeområde. Resultatet ser vi i forsvarskommisjonens rapport: Norge har i dag et lite og grunt forsvar. Bemanningen er på et minimum, og dybden er minimal.

Skal vi klare å forsvare vår egen suverenitet, bevare freden i nord og sette premisser for den militære aktiviteten på vårt territorium, kommer vi ikke utenom en kraftig oppgradering av den nasjonale forsvarsevnen. Rødts øverste prioritet er økt bemanning, økt bruk av reservister og et kraftig utvidet luftvern. Derfor vil vi bevilge én milliard ekstra til å opprette en moderne reservistordning i forsvarsgrenene, og vil vi bevilge 1,5 mrd. kr til luftvern, som monner. Utover økningen regjeringen legger opp til, vil Rødt ha 600 flere årsverk i Forsvaret. I tillegg ønsker Rødt at Stortinget bevilger pengene som trengs til 5 000 flere soldater i Heimevernet. I lys av sabotasjen vi har sett i Østersjøen, haster det dessuten med å gjenopprette kapasiteten som lå i Sjøheimevernet, pluss i Heimevernets kontraterroravdeling HV-016.

Guri Melby (V) [18:03:18]: Venstre vil alltid kjempe for mer forpliktende internasjonalt samarbeid, både fordi global solidaritet er et liberalt ansvar, og også fordi det tjener våre egne interesser. Samarbeid på tvers av landegrenser krever at vi stiller opp når behovene er store, og det er det ingen tvil om at de er nå. Verden står i mange kriser samtidig. Ukraina kjemper fortsatt tappert mot et aggressivt og autoritært Russland, mens krigen i Gaza medfører enorme sivile lidelser som skaper global avmakt.

De globale krisene og deres påvirkning på verdensøkonomien har medført tre tapte år for global utvikling siden 2020. Det er i dag 700 millioner mennesker som lever i ekstrem fattigdom, og verdenssamfunnet ligger ikke an til å nå målet om å eliminere ekstrem fattigdom innen 2030. Demokrati er også i tilbakegang. Nivået på demokrati som den gjennomsnittlige verdensborger levde under i 2022, var tilbake på 1986-nivå. For første gang på to tiår hadde verden i 2022 flere autokratier enn demokratier.

Derfor har det aldri vært viktigere for Venstre å prioritere nettopp global solidaritet. Det innebærer bl.a. at Norge må oppfylle 1-prosentmålet for bistand. I vårt alternative budsjett har vi økt bistandsbudsjettet med over 3 mrd. kr. Mens krigen i Ukraina rammer verdens fattige, tjener Norge på høye energipriser. Vi har et særegent ansvar for å dele noe av vår store velferd med dem som har minst. Hvis vestlige land senker våre ambisjoner for en global utvikling som fremmer velstand, menneskerettigheter og demokrati, vil land som Kina og Russland utnytte vakuumet som følger. Jeg syns det er skuffende at Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti tenker annerledes og legger opp til et budsjett som bryter med 1-prosentmålet akkurat i år.

Å gi flere barn skolegang er Venstres største prioritering i vårt budsjettforslag på bistandsfeltet. Samtidig prioriterer vi å øke den humanitære bistanden og klimabistanden, gi mer støtte til Palestina og fremme sivilsamfunn, menneskerettigheter og seksuell og reproduktiv helse.

Det har vel sjelden heller opplevdes som at bistandsbudsjettet og det som skjer i verden, har like stor direkte relevans for forsvarsbudsjettet. Det er en ustabil sikkerhetssituasjon i verden, og det påvirker oss direkte. Dette er bakteppet når Venstre foreslår å øke forsvarsbudsjettet med 3,14 mrd. kr. Av det er totalt 2,5 mrd. kr innrettet mot å avhjelpe Ukrainas forsvarskamp direkte eller indirekte.

Nå når krigen i Ukraina går inn i sitt tredje år, er det dessverre økt usikkerhet om hvorvidt vestlige land greier å dekke Ukrainas militære behov. Det er ingen tvil om at forsvarsindustriell produksjonskapasitet er en flaskehals det haster å utbedre. Det nytter ikke å planlegge for milliardanskaffelser til Ukraina eller oppfylling av egne lagre for stridsavgjørende ammunisjon om ikke forsvarsindustrien er rigget for å kunne produsere tilsvarende. Derfor har vi i vårt alternative budsjett foreslått å bevilge 1,1 mrd. kr i investeringsstøtte til Nammo. Det trengs en resolutt satsing i stor størrelsesorden på å øke europeisk industriell kapasitet, og Nammo spiller en nøkkelrolle i europeisk produksjon.

Vi lever i en tid der vi må stå opp for friheten. Krigen i Ukraina er et vannskille som har vist oss at frihet, demokrati og selvråderett ikke kan tas for gitt, det må forsvares. Skal Norge være med på å ta Europa og NATO framover i møte med autoritære stater med territorielle ambisjoner, må Norge gjøre sitt for å bidra til sikkerheten i alliansen og nasjonalt. Vårt forsvar er ikke tilpasset den nye sikkerhetspolitiske virkeligheten vi lever i. Forsvarskommisjonens rapport, FFIs forsvarsanalyse og Forsvarssjefens fagmilitære råd slår alle utvetydig fast at Norges forsvar har store mangler som krever satsing og utbedring.

I tillegg til Ukraina og forsvarsindustrien foreslår Venstre en satsing på personell og på tiltak som utdanning, bokvalitet og andre insentiver som gjør at vi klarer å rekruttere og beholde de viktige folkene våre i Forsvaret. I tillegg er det viktig å øke trenings- og aktivitetsnivået i Heimevernet, slik at vi trener tilnærmet hele styrken, ikke bare deler av den, og å sikre at HV-personellet utrustes med det materiellet og den bekledningen de trenger.

Jeg vil på det aller sterkeste understreke viktigheten av økt støtte til Ukrainas krigføring. Vi må legge til grunn at Europa framover trenger å ta en større andel av den økonomiske byrden for å sikre Ukraina seier – ikke fordi de fortjener hjelp, men fordi de kjemper en kamp på vegne av oss alle. I sakene nr. 18 og 19 har vi derfor levert forslag som vil føre til en økt støtte til Ukraina på 9 mrd. kr. Disse vil jeg redegjøre for nærmere i et eget innlegg, men jeg fremmer forslagene nå.

Lan Marie Nguyen Berg (MDG) [18:08:31]: Jeg tar ordet for å ta opp et løst forslag som Miljøpartiet De Grønne har fremmet i dag, og som jeg håper vi får flertall for.

Det var sterkt å høre president Zelenskyj tale til Stortinget forrige onsdag. Han er på reise fordi Ukraina trenger vår støtte. Putin satser på at verden skal glemme krigen og ikke bry seg om å stå opp for vår felles frihet og våre felles rettigheter. Derfor er det tid for å øke bevilgningene til Nansen-programmet, slik også Venstre har tatt til orde for. I en situasjon der den økonomiske støtten fra USA og EU er under press, er Norges bidrag viktigere enn noensinne.

Miljøpartiet De Grønne har flere ganger foreslått å etablere et solidaritetsfond finansiert av ekstrainntektene Norge har fått av ekstraordinært dyr olje og gass som følge av Putins energikrig. Fondet skulle dekke støtte til Ukraina under krigen, gjenoppbygging den dagen krigen tar slutt, støtte til Europas omlegging vekk fra fossil energi og støtte til utviklingsland som sliter med ringvirkningene av krigen, som høye kornpriser. Miljøpartiet De Grønne var glade for at flere av disse prinsippene ble kopiert i regjeringens forslag til Nansen-programmet, selv om beløpet på 75 mrd. kr over fem år ikke er så veldig stort sammenlignet med de 2 000 mrd. kr som Norge har tjent ekstra i løpet av to år, eller sammenlignet med behovet i Ukraina nå og i framtiden.

Frankrike og Latvias presidenter, EU-kommisjonen, norske økonomer, industrikjempe Johan H. Andresen og næringslivstopp Kristin Skogen Lund er blant dem som har ment at Norge bør dele en stor del av disse ekstrainntektene.

Miljøpartiet De Grønnes opprinnelige forslag viser at Norge har mulighet for å bidra mer i en skjebnetid for Europa. Støtten til Ukraina er ikke garantert, nå som flere land vurderer å gi mindre midler. Ungarn har forsøkt å blokkere over 500 mrd. kr fra EU. At Norge øker sin støtte, vil være med på å legge press på øvrige land om å opprettholde engasjementet for Ukraina. Derfor foreslår Miljøpartiet De Grønne å øke bevilgningene til Nansen-programmet med 25 mrd. kr til bruk i 2023 og 2024, og håper at Stortinget, i lys av den svært alvorlige situasjonen i Ukraina, vil bli med på å øke rammene for Nansen-programmet.

Dette er fortsatt bare en brøkdel av hva Ukraina trenger, og Norge som har tjent så mye penger på grunn av denne krigen, kan bidra ytterligere med å gå foran og vise at vi ønsker å øke rammene nå, fordi Ukraina trenger det, og fordi situasjonen har endret seg. Derfor håper jeg også at regjeringen vil ta initiativ overfor Stortinget til å øke rammene for Nansen-programmet. Vi ser jo at det Norge har gjort – og det har også flere medlemmer av regjeringen og Stortinget sagt fra denne talerstolen – har en effekt på andre. At vi har et flerårig program, har inspirert andre til også å få det, og det er enda viktigere nå enn før.

Som generalsekretær i NATO Jens Stoltenberg har sagt: Norge betaler for krigen i Ukraina med kroner og øre, mens ukrainerne betaler med sitt liv. Og med det tar jeg opp Miljøpartiet De Grønnes forslag i sak nr. 18.

Dag-Inge Ulstein (KrF) [18:12:12]: God advent, president, om vi kan si det, sånn som situasjonen er rundt oss i verden akkurat nå. Advent – ja, det er virkelig mange som venter på fred i disse dager, i Gaza og i Ukraina, men også på mange andre steder vi ikke hører så mye om i nyhetsfeeden vår.

I Kongo anslås det at så mange som 6 millioner er drept på vel 20 år. I deler av landet ser vi nå at situasjonen forverres igjen, det siste året. Det er 5 millioner på flukt. Hadde det vært Norge vi snakket om, ville vi altså vært utslettet, fordrevet og tømt to ganger.

I Sudan, der situasjonen er katastrofal, er det 7 millioner på flukt siden krigen brøt ut i april. Halvparten av befolkningen trenger akutt nødhjelp, og 14 millioner – ja, du hørte riktig – 14 millioner av dem er barn. Av det vi ser som ikke blir dekket av mediebildet, er etnisk rensing, seksuelle overgrep som våpen og utrolig alvorlige brudd på barns rettigheter.

Hvorfor nevner jeg dette? Jo, det er så helt avgjørende at vi bidrar og gjør det vi kan og har forpliktet oss til.

Med nye 984 mrd. kr i inntekter fra olje og gass i år vil Norges enorme profitt over to år være på rundt 1 700 mrd. kr. Det skjer altså samtidig som store deler av verden opplever økonomiske kriser og klimakriser og der uro, konflikt og krig forsterker og forverrer situasjonen.

Ni av ti land i verden har altså opplevd tilbakegang i det en kan kalle menneskelig utvikling det siste året. Mer enn 100 millioner mennesker er på flukt. Og igjen: Klimakrisen frarøver livsgrunnlaget til stadig flere mennesker. Vi har også hørt nye tall knyttet til sultkrisen – at den vokser dramatisk. Det er virkeligheten.

Tross alt dette har altså regjeringen og SV valgt å ikke nå bistandsmålet på 1 pst. Det kan ikke ses på en annen måte enn at bistand og humanitær hjelp har blitt en salderingspost for å få resten av budsjettet til å gå opp. Det mangler i alle fall over 2 mrd. kr – mangler. Dette er et valg. Når regjeringen og SV nok en gang går bort fra det målet, gjør de det i strid med tidligere stortingsvedtak og i strid med sin egen regjeringserklæring. Det er uforståelig i en tid som denne.

Jeg må si jeg er særlig skuffet over at SV som regjeringens budsjettpartner har valgt å ikke prioritere dette i sine budsjettforhandlinger. Vi har ofte stått sammen med SV i den kampen, men her svikter de. Ikke så mye som bitte litt utestemme og kaos har det vært. Vi hørte også Støre tidligere i ettermiddag være glad for at ingen slamret med dørene. Det kan være behagelig, men det er noen som blir rammet av at det ikke blir prioritert.

Allerede før budsjettforhandlingene varslet SVs leder i Vårt Land at de ikke ville redde bistanden i forhandlingene. Nå vet vi resultatet. Bistandsmålet røk, og SV ville ikke ta ansvar. Det synes vi i Kristelig Folkeparti er skadelig og arrogant i møte med mange av dem som ikke får tilgang til utdanning, der vi kunne ha bidratt og hjulpet. Det er altså de prioriteringene vi ville gjort, men som SV ikke valgte. Jeg minner om at Kristelig Folkeparti vant fram i åtte år som budsjettpartner og i regjering. Her gir Sosialistisk Venstreparti opp etter bare to år.

I vårt alternative statsbudsjett foreslår vi en økning av bistandsbudsjettet på 8 049,9 mill. kr, sammenlignet med regjeringens forslag. Det innebærer at andelen som går til internasjonal solidaritet, økes til nesten 1,1 pst. – fordi det trengs, og fordi vi kan – også uten at det fører til økt oljepengebruk. Vi har prioritert.

Norsk bistand utgjør en forskjell. Humanitære bidrag har reddet liv, reduserer lidelse og bidrar virkelig der det trengs mest. I februar i år ble derfor et bredt flertall av partiene på Stortinget enige om 5 mrd. kr til en ekstrabevilgning til utviklingsland i sør som er særlig rammet av Ukraina-krigens globale ringvirkninger. Det var bred enighet om at sørpakken ikke var inflasjonsdrivende for norsk økonomi, noe både finansministeren og statsministeren etter hvert bekreftet. Derfor er det ekstra underlig og skuffende at regjeringen og SV ikke vil videreføre sørpakken i 2024.

Vi har altså videreført den i vårt alternative statsbudsjett. Det var viktig at det kom i tillegg til økningen på 1 pst. Vi retter altså først opp kuttene til utdanning, legger inn igjen satsingen til sårbare grupper, ikke-smittsomme sykdommer og global mental helse, og får rom til å prioritere sivilsamfunn, forsterke og tydeliggjøre den fattigdomsreduserende profilen på budsjettet m.m. – og så sørpakken som en naturlig konsekvens av pandemien.

Jeg begynte med å minne oss om at det er advent og ventetid. Jeg skulle ønske Stortinget opprettholdt den standarden som er satt. Kristelig Folkeparti vil i alle fall ikke vike unna og prioriterer det.

Utenriksminister Espen Barth Eide [18:17:34]: I forrige uke besøkte president Zelenskyj Norge, som kjent. Han var her i salen og holdt en tale til en samstemt forsamling. Vi møtte ham til middag rett i etterkant, og han ga veldig tydelig uttrykk for at det å besøke et land hvor støtten er stor, unison og langsiktig, varmet veldig. Jeg tror det varmet spesielt mye på akkurat den dagen fordi han var mellom en litt krevende reise til USA og et litt krevende møte for ham, for å si det forsiktig, i EU, om både videre pengestøtte og åpning for mulige medlemskapsforhandlinger. Nå vet vi at det siste gikk bedre enn han fryktet. Det første lar vente på seg, og det er fortsatt uklart rundt videre amerikansk støtte.

At vi både allerede har denne brede, unisone støtten til Nansen-programmet over fem år og var i stand til å framskynde noen av utbetalingene, slik at man kunne fylle på i en veldig krevende situasjon, er svært viktig. Jeg har lyst til å uttrykke hvor viktig det er, sett fra utenriksministerens ståsted, at det er så bred støtte til dette i denne salen, og at alt tyder på at det er varig. Dette er i vår egeninteresse. Det er solidaritet med det ukrainske folk og den politiske ledelsen i Ukraina, men det er også i vår egeninteresse at Ukraina lykkes i å overleve som selvstendig og fri nasjon, for på den måten står man også opp for grunnleggende prinsipper i utenrikspolitikken. Den støtten er sivil, militær, langsiktig, strategisk, og den blir til i nær dialog med dem som er valgt til å styre Ukraina.

Litt senere i forrige uke hadde vi besøk av et knippe sentrale arabiske og muslimske utenriksministre som har invitert seg selv til en rundtur til USA, Canada, Storbritannia, Frankrike, Kina og Russland, og som nå også besøkte Norden og – på mitt initiativ – Benelux-landene. Det de arbeider med, er nettopp tanker om en mulig plan for veien videre fra den tragiske situasjonen vi er i akkurat nå – først, selvfølgelig, gjennom en slutt på kamphandlingene, men etter hvert om hvordan man kan reetablere troen på en palestinsk stat og styrke de palestinske selvstyremyndighetene, nettopp slik at man marginaliserer Hamas internt på palestinsk side og etter hvert igjen kan få en situasjon hvor en israelsk og en palestinsk partner kan snakke sammen om veien framover.

Representanten Tybring-Gjedde mente at dette kanskje ikke var i norsk egeninteresse. Det mener jeg at det er, ikke fordi vi skal kunne ha møter i Oslo og andre steder i verden, men fordi denne konflikten kan ramme oss på måter vi kanskje ikke først overskuer. En direkte forlengelse av den konflikten vi nå ser, er nettopp det som utløste at vi i dag annonserte at vi takker ja til spørsmålet om å styrke vår deltakelse i det som heter Combined Maritime Forces i Rødehavet.

Som kjent er Rødehavet sett sørfra og oppover innseilingen til Adenbukta og til bl.a. Israel, men også opp til Suezkanalen. Det er en helt sentral del av det internasjonale transportsystemet. Det at det er stadig flere angrep der, er et alvorlig problem for verden, og det er til enhver tid et førtitalls norskkontrollerte skip inne i dette området som nå er utsatt for en alvorlig trussel. Det er helt rimelig at vi bistår militært. Det er også helt rimelig at vi bistår i å se på om vi kan bidra til å løse den bakenforliggende konflikten som dette faktisk er en del av. Dette er i god norsk utenrikspolitisk interesse.

Det er det også å bidra til globale fellesgoder. Begynnelsen av uken som gikk, tilbrakte jeg for min del i Dubai på COP28, et klimatoppmøte som endte godt, som for første gang understreket betydningen av å bevege seg vekk fra fossile brensler og få til en energiomstilling for å holde verden under 1,5-gradersmålet. For å få til det trengs det både støtte, innovasjon og omstilling i våre land, men også støtte til at andre land lykkes med sin omstilling. Det var helt nødvendig at de rike landene bekreftet sin interesse for å bidra til klimatilpasning og klimaomstilling i utviklingsland, for at vi skulle komme dit, og løse et globalt fellesgode. Dette er helt sentrale problemstillinger i verden som berører Norge direkte. Derfor er jeg glad for at Norge kan ha en aktiv utenrikspolitikk og midler til å finansiere det.

Statsråd Bjørn Arild Gram [18:36:33]: I budsjettet for 2024 forsetter Senterparti–Arbeiderparti-regjeringen den systematiske styrkingen av Forsvaret, samtidig som det omfattende Nansen-programmet til støtte for Ukrainas forsvarskamp følges opp. Skal vi sikre Norges trygghet, må vi nå bruke mer ressurser på forsvar, sikkerhet og beredskap. Regjeringen har forpliktet Norge på NATOs 2-prosentmål, og ligger før skjema til nå dette i 2026.

Forsvarsbudsjettet for neste år har en tydelig profil. Vi har helt siden krigen i Ukraina brøt ut, prioritert å øke vår forsvarsevne på kort sikt, samtidig som vi forbereder Forsvaret på vekst videre framover. Disse prioriteringene fortsetter til neste år. Det er ubalanser mellom materiellinvesteringer, tilgjengelig bygningsmasse og personell og kompetanse i gjeldende langtidsplan. Her ble det tatt for stor risiko fra forrige regjering. Det er derfor en hovedprioritet for regjeringen særlig å styrke innsatsen rettet mot folkene i Forsvaret. Vi forserer oppbemanningen, slik at Forsvaret vokser raskere, og det er satt inn tiltak for å beholde flere i Forsvaret. Samtidig fortsetter vi å øke utdanningskapasiteten. Her har det opplagt vært behov som har vært undervurdert tidligere, men vi tar grep for å sikre mulighetene for vekst framover. Jeg gjør oppmerksom på at Forsvaret, etter at budsjettet ble lagt fram, har justert sitt forslag til hvordan utdanningskapasiteten skal utvikles til neste år, og jeg sendte før helga et brev til komiteen om det.

En viktig del av satsingen på personellet handler om nok og god nok bygningsmasse for bl.a. innkvartering. Det er – igjen – et svært undervurdert område i gjeldende langtidsplan. I alle budsjetter etter regjeringsskiftet har Senterparti–Arbeiderparti-regjeringen trappet opp vedlikeholdsinnsatsen for personellrettet EBA. Oppussing av kaserner og kvarter, som har pågått siden 2022, kommer nå tusenvis av soldater og ansatte til gode, og vi øker samtidig investeringene til boliger og kvarter. Blant andre viktige satsinger i budsjettet for neste år vil jeg trekke fram økte ressurser til forsyningsberedskap og større vekt på tilrettelegging for alliert mottak og forsterkning. Dessuten satser regjeringen betydelig på en militær romsatsing på Andøya. Romdomenet blir svært viktig framover, og vi legger nå et godt grunnlag for en videre satsing på dette i Forsvaret, samtidig som vi også posisjonerer Norge mot allierte og partnere.

Jeg vil også kort kommentere nysalderingen og innstillingen fra komiteen. Det har vært betydelige og uforutsette merutgifter i 2023-budsjettet. Dette er særlig knyttet til pensjonsutgifter, drivstoff og konsekvensene av en svekket krone. For å håndtere dette er det gjort noen mindre tilpasninger av aktivitetsnivået i Forsvaret, og omprioriteringer med utgangspunkt i ledig likviditet i investeringsbudsjettet. Men dette er ikke nok, og regjeringen har ønsket å skjerme Forsvaret for tiltak med større konsekvenser. Derfor er Forsvaret prioritert i nysalderingen med en betydelig rammeøkning i tillegg.

Regjeringen legger også fram seks materiellinvesteringsprosjekter for godkjenning. Jeg har registrert at flertallet i komiteen har kritiske merknader til framleggingen av disse prosjektene for godkjenning i nysalderingen. Det stiller jeg meg noe undrende til. Bortsett fra ett prosjekt er de knyttet til gjenanskaffelser av materiell som er donert til Ukraina. Regjeringen ønsker gjenanskaffelser av donert materiell så raskt som mulig, og nysalderingen var første anledning til å gå til Stortinget etter at beslutningen om donasjoner var fattet.

Prosjektet for utvikling av nytt sjømålsmissil er viktig for vår framtidige evne til å bekjempe sjømål på lange avstander, og er sentralt i utviklingen av det stadig bedre forsvarssamarbeidet med Tyskland. Siden dette er et prosjekt med høy risiko, legger regjeringen opp til en trinnvis godkjenningsprosess i Stortinget. I denne omgangen handler det om godkjenning av designfasen av prosjektet. Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget med videre utviklingsfaser etter denne innledende designfasen.

Etter at nysalderingen ble lagt fram for Stortinget, har regjeringen konkludert med ytterligere luftverndonasjoner til Ukraina. Det er behov for gjenanskaffelser og bestillinger fra industrien, og det ønsker vi å gjøre så raskt som mulig. Det ble for krevende å få lagt fram en sak om dette for Stortinget nå før jul, og jeg tar derfor sikte på å komme tilbake med en egen sak om dette på nyåret.

Avslutningsvis vil jeg i justis- og beredskapsministerens fravær bemerke den brede politiske enigheten om hovedlinjene i svalbardpolitikken. En samlet komité understreker i innstillingen at de overordnede målene for svalbardpolitikken ligger fast, og at forvaltningen av Svalbard skal være forutsigbar og bære preg av kontinuitet. Regjeringen vil legge fram en ny melding til Stortinget om Svalbard til våren.

Statsråd Anne Beathe Kristiansen Tvinnereim [18:53:22]: Vi legger et dramatisk år bak oss. Verden ser annerledes ut, og ikke minst har hvordan verden ser på oss, også endret seg. Den støtten og velviljen som Norge og Vesten tidligere var vant til, er det nå lenger og lenger imellom. Det er mer fragmentering, det er mer polarisering og, ikke minst, de normative verdiene i internasjonal politikk, hva som omtales som moralsk, rett og galt, er annerledes. Dette er noe Norge taper på. Det er en trend som bør bekymre oss, for Norge har lenge kunnet nyte godt av at det er enighet om spillereglene. I stedet ser vi nå at de geopolitiske rammevilkårene er i endring. Det er mange utviklingsland som f.eks. stusser over hvorfor de skal støtte Ukrainas side i krigen mot Russland, de stiller spørsmål om Vestens reaksjoner på Gaza osv.

Da pandemien kom, følte mange av disse landene seg sviktet av vår del av verden. Dette er land i Afrika, i Asia og i Latin-Amerika som ser stormaktsspillet som nå pågår, som en mulighet til å shoppe rundt. Da er det viktig å understreke at det er i Norges interesse å bidra til velfungerende internasjonalt samarbeid, dialog og respekt for folkeretten. Utviklingspolitikken kan og skal bidra til nettopp det.

Samtidig som dette skjer, opplever vi altså en verden som blir fattigere og farligere. Gapet mellom bistandsmidler og etterspurte midler blir større hver eneste dag, og vi ser store tilbakeslag. Fremst blant dem er bl.a. antall mennesker i verden som sulter. Drøyt 800 millioner mennesker er nå utsatt for sult.

Samtidig som de humanitære krisene øker i omfang, må vi også jobbe mer forebyggende. Derfor har regjeringen valgt å prioritere en utviklingspolitikk som vi vet virker på matsikkerhetsfeltet, nemlig en satsing på lokal matproduksjon og klimatilpasset landbruk og lokale verdikjeder. Det har vi gjort gjennom en egen strategi og gjennom å trappe opp vårt gode samarbeid med viktige internasjonale partnere, som WFP, FAO og USAID.

Regjeringen har også lansert en ny garantiordning på 5 mrd. kr for å bygge ut fornybar energi i utviklingsland. På den måten viser Norge vilje til innovasjon og til å utløse mer privat kapital for å få mer utvikling ut av offentlige bistandskroner.

Vi ser i verden i dag at mat brukes som våpen. Mat har trådt inn på internasjonale arenaer. Det var tema på World Economic Forum i Davos, på sikkerhetskonferansen i München og på COP-forhandlingene i Dubai. Nå setter Brasil kampen mot sult på G20s dagsorden, og det snakkes om hvilke konsekvenser det vil ha dersom land ikke lykkes i å brødfø egen befolkning. Den dagen folk sulter, går demokrati og samfunnsstruktur i oppløsning. Det ser vi gang på gang.

Jeg vil fortsette Norges satsing på en utviklingspolitikk som konsentrerer seg om et klimatilpasset, moderne og bærekraftig landbruk, som gir land mulighet til å oppnå matsuverenitet. Jeg vil satse videre på en utviklingspolitikk som legger til rette for at utviklingsland får tilgang til fornybar energi og investeringer i klimasmart teknologi. Regjeringen forener innsatsen for utvikling og klimapolitikk.

Beskjeden jeg får fra utviklingsland, er klokkeklar: Det globale sør ønsker å se at vi leverer løsninger som kan hjelpe dem i å møte utfordringene som klimaendringene byr på. Derfor er jeg utrolig glad for at COP-forhandlingene resulterte i et nytt fond for tap og skade, hvor Norge bidrar med 270 mill. kr. Hvis vi ikke møter utviklingslandenes utfordringer, kan vi heller ikke regne med deres støtte i den pågående globale tautrekkingen.

Norsk bistand er rettighetsbasert, den er verdibasert, enten vi investerer i matsikkerhet, i energi, i helsesystemer, i kvinners rettigheter eller i styresettspørsmål. Norsk bistand er ikke veldedighet. Målet er samfunnsendring og varige forbedringer av sosial, økonomisk og miljømessig bærekraft.

Trine Lise Sundnes (A) [19:13:14]: Det ser ikke ut til at verden blir noe tryggere sted å være i 2024. Statsbudsjettet for neste år søker å påvirke den globale samfunnsutviklingen i riktig retning.

Norge er en middels stor, åpen økonomi og en del av Europa. Det er et faktum det ikke bare er umulig å ikke forholde seg til, men det er også uklokt. EØS-avtalen gir oss tilgang til EUs indre marked. Det er viktig når nesten 70 pst. av norsk eksport går til EU-land. Når over 610 000 mennesker her hjemme jobber med eksport i en eller annen form, er det avgjørende at vi er aktive fra norsk side for å sikre norske interesser og norsk konkurransekraft. At vi gjennom enigheten med EU om en ny periode EØS-midler viderefører og styrker arbeidet innen områder som grønn omstilling og innovasjon, rettferdig omstilling, lokal utvikling og sosial dialog, bidrar til å styrke de bilaterale forholdene mellom oss og mottakerlandene.

EØS-midlene til sosial og økonomisk utjevning er samlet i to ordninger – den ene finansiert av Norge alene, «Norway Grants», og den andre, «EEA Grants», med bidrag fra Island og Liechtenstein også. Fra norsk side får vil gjennom dette gode allierte i arbeidet for å fremme et grønt, inkluderende og konkurransedyktig Europa som også hensyntar norske interesser.

Metaller og mineraler er avgjørende for å kunne gjennomføre det grønne digitale skiftet. Norge er en stor produsent og eksportør av kritiske mineraler. Vi har en betydelig industriell produksjon og eksport av grafitt, aluminium, silisium og kobolt, for å nevne noen få. Regjeringens mineralstrategi skisserer fem områder som skal sikre at norsk gruveindustri blir mer sirkulær, at nye mineralprosjekter gjennomføres raskere, og at internasjonale partnerskap styrkes.

Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen er opptatt av at norsk industri og andre aktører skal sikres adgang og likebehandling i de grønne markedene og omstillingene i Europa. Arbeidet med å fylle Grønn allianse med konkret samarbeid og innhold blir viktig for at Norge skal kunne ta markedsandeler. Europakommisjonens positive signaler om å starte forhandlingene om helseberedskap med Norge og øvrige EFTA-land er som et gledelig juletelegram å regne nå før jul. En avtale vil trygge befolkningen når en ny pandemi kommer. Det trengs.

Støtte til Ukrainas frihetskamp er nødvendig for Europas og Norges sikkerhet. Russlands ulovlige krig i Ukraina forrykker sikkerhetspolitikken i Europa. EU og EUs medlemsland har så langt bidratt til å støtte Ukraina i størrelsesordenen 76 milliarder euro. Deres foreslåtte støttepakke, «Ukraine Facility», legger opp til 50 nye milliarder euro for perioden 2024 til 2027. At EU ikke klarte å lande en enighet om støttepakken sist uke og dermed må sette det på dagsordenen igjen over nyttår, er selvfølgelig ikke bra, men jeg er trygg på at EU-landene vil finne ut av det på nyåret.

Terrorbombing og målrettede overgrep mot den ukrainske sivilbefolkningen har ført til umenneskelige lidelser. Moskva fører en utslettelseskrig med uttalt hensikt å fjerne Ukraina som selvstendig stat og nasjon. Brutaliteten er et bevisst forsøk på å knekke Ukrainas utholdenhet, vilje og kampmoral, men hittil ser det ut til at russernes bestialske framferd har hatt motsatt effekt. Det ukrainske folk har vist en heltemodig forsvarsvilje. Måtte vinteren stå på deres side!

Norges støtte til Ukraina handler om å vise solidaritet med Ukraina, men det er også i vår egen interesse at Ukraina klarer å forsvare sitt land og sitt folk. Norges støtte til Ukrainas legitime frihetskamp er langsiktig og forutsigbar gjennom Nansen-programmet. Arbeiderpartiet er følgelig forberedt på at krigen vil kunne vare lenge, og vi vil støtte den ukrainske forsvarskampen så lenge det er behov for det.

Erna Solberg (H) [19:18:19]: Dette er en debatt om budsjettet for 2024, men det er også en debatt om salderingen for 2023. Statsråd Gram mente seg litt forurettet, eller forbauset, over en fellesmerknad som et flertall i opposisjonen er enige om. Jeg er nok litt mer forbauset over at statsråden er forbauset. For med salderingen fra denne regjeringen er det to departementer som fremstår med veldig spesielle forslag til nysaldering, og begge er på beredskapsområdet. Det ene er Justisdepartementets store – veldig store – overskridelser på politibudsjettet, som har skjedd i en periode hvor man burde hatt bedre kontroll. Det andre er kostnadsrammene knyttet til bestillingsfullmakter som man legger inn fra Forsvarsdepartementets side: en samlet kostnadsramme for prosjekter på nesten 20 mrd. kr i en proposisjon som er på to sider og har lite informasjon. Når da stortingsflertallet mener at dette burde ha kommet som en egen proposisjon og ikke vært en del av nysalderingen, er det for å få mulighet til å kunne gå grundig gjennom investeringsprosjekter. På våren har vi forslag til investeringsprosjekter til Stortinget som har en langt mindre kostnadsramme, og som går dypere inn i materialet enn det det gjør nå.

Så skjønner jeg at det kan være krise og vanskelige tider, men en del av disse prosjektene burde det vært mulig å ha gjennomarbeidet på en bedre måte. For eksempel: Det at vi lager nye Naval Strike Missiles, er jo ikke et helt nytt prosjekt. Det er en god innovasjonsutvikling, men det er også betydelig risiko knyttet til alle disse spørsmålene. Derfor har jeg lyst til å si at regjeringen påtar seg høy risiko når man går til Stortinget med så store prosjekter med så lite forarbeid. Oppfølgingen av disse er derfor veldig viktig, at det er dybdeinformasjon i de fremtidige proposisjonene som kommer til Stortinget. For det at Stortinget er velvillig og ønsker denne typen prosjekter, skal ikke kamuflere at jeg sjelden har sett mindre omfang for et større beløp, og jeg minner om at jeg har vært her ganske lenge.

Nå er det sånn at budsjettet for neste år er laget i en periode hvor vi lever i en av de mest ustabile tidene vi har hatt på lang, lang tid – med negativt fortegn. Vi har hatt ustabile tider de siste årene, men hvor ting har endret seg i positiv retning. Nå går det meste i feil retning. Derfor er det viktig at vi bygger opp under samarbeidet internasjonalt, at vi sørger for at vi har en tydelig strategi og en tydelig politikk – både for tilknytningen til og styrkingen av FN, og at vi sørger for at FN-organer fungerer, at vi sørger for at vi er tett tilknyttet EU, og at EU faktisk fungerer, og ikke minst at vår viktigste sikkerhetsgaranti, NATO, fungerer på en god måte. Alle de tre tingene er viktige. Men det er også viktig, og der har jeg lyst til å gratulere regjeringen, at vi er med i de ikke-formelle organisasjonene som eksisterer. Norge har nok en gang blitt invitert som gjesteland i G20, ikke så lenge etter forrige gang vi var der. Det er en betydelig og viktig arena, ikke minst i en tid der det er sånn at G20, G7 og andre organisasjoner kanskje lettere kan få til samarbeid enn det vi faktisk klarer å få til gjennom FN-organer – i organisasjoner der vi formelt ikke har makt, men der vi kan bidra betydelig til forpliktelsene. Derfor er min utfordring til regjeringen å informere oss bedre, ikke minst i starten på året, om hva som er vårt og Norges ambisjonsnivå, hva vi vil få ut av det å være gjesteland i G20, hvilke prioriteter vi legger inn i dette, og hvilken måte vi kan grunngi det på, også som en viktig del.

Jeg tror at det å jobbe internasjonalt er ekstremt viktig, også for å ta vare på norske interesser. Vi bør være et land som bekjemper ethvert forsøk på å tro at nasjonale bestemmelser hindrer at den internasjonale verden slår innover oss. Vi er et lite land med en åpen økonomi. Alt som skjer i verden, påvirker oss sterkt. Derfor er det viktig å være med på og forsøke å påvirke rammebetingelser, endringer og politikk internasjonalt, og det har regjeringen min fulle støtte til å fortsette å jobbe med. Det gjelder støtten til Ukraina, det gjelder støtten og arbeidet for at vi får en løsning på Gaza-krigen og krisen mellom Israel og Hamas. Det er viktig at vi finner løsninger på disse spørsmålene på en måte som stopper krigføringen og bidrar til mindre menneskelige lidelser, men at vi samtidig bidrar til at verden følger den positive trenden, istedenfor den negative trenden, som vi er inne i nå.

Ola Borten Moe (Sp) [19:23:53]: Det har ikke manglet på elendighetsbeskrivelser knyttet til utviklingen i året vi snart legger bak oss. Det er jeg helt enig i. 2023 er på så mange vis året som var så bratt.

La meg bare kort reflektere litt over det: Ukraina har gått dårligere enn det jeg tror mange av oss håpet på, i alle fall den motoffensiven som var varslet i vår. Vi opplever at vår egen verdensdel, Europa, taper internasjonal konkurransekraft. Det er viktig, for det betyr også at de liberale demokratiene i verden svekkes, både ute og her hjemme. Ikke minst ser vi det i form av mange av de valgresultatene som nå dukker opp rundt om i Europa.

Utviklingsministeren nevnte økende sult. Det er helt korrekt. For første gang på aldri så lenge går den pilen i feil retning. Det mener jeg understreker at uten økonomisk vekst og utvikling er det helt umulig å nå noen av bærekraftsmålene til FN. Det er internasjonalt som det er her hjemme – økt inflasjon og prisstigning rammer alltid dem som har minst fra før.

Vi opplever også økt spenning i Taiwanstredet, mellom Kina og Taiwan. Vi opplever dessverre manglende handlekraft fra EU og USA når det gjelder som mest. Så får vi håpe at det ordner seg i løpet av noen måneder. Det er på nytt massevis av terror og krig i Midtøsten, og viktigst er selvsagt konflikten, eller krigen, i Gaza. Og vi opplever sterkere kiving og forstyrrelse av de internasjonale verdikjedene. Nå sist er det Jemen det gjelder. Det er raketter og angrep på internasjonal handel og skipsfart i et område som er helt avgjørende for den globale handelen og dermed for den globale velstanden.

Når det gjelder Ukraina, mener Senterpartiet og jeg mener at Norge leverer, både absolutt og relativt, og det må være lov til å si at om alle hadde gjort som oss, ville det i hvert fall sett betydelig bedre ut. Det er heller ingenting å si på engasjementet, verken i denne salen eller i samfunnet for øvrig, hva gjelder krigen på Gaza. Det er få konflikter vi engasjerer oss så intenst i som akkurat den.

Så er det et par ting jeg mener vi trenger mer oppmerksomhet rundt. For det første trenger vi, også i Norge, å snakke mer om hvordan vi forbedrer vår egen konkurransekraft og øker vår egen verdiskaping. Det er viktig som en del av den grunnleggende samfunnskontrakten i ethvert samfunn. Jeg tror ikke det er mulig med et liberalt demokrati uten at man innfrir det. For det andre er det helt avgjørende for at vi skal klare å eksportere vår samfunnsmodell til resten av verden. Uten at vi lykkes med dette, kan vi heller ikke forvente at andre går om bord, og nå ser vi dessverre at det er flere mennesker som lever i ufrie samfunn enn på veldig, veldig lenge.

Jeg mener også at vi burde ha brukt noe mer tid på Iran. De har en finger med i det meste av det som skjer rundt oss, og som vi engasjerer oss imot. De sender våpen til Russland, som brukes i Ukraina. De gjør så godt de kan for å skaffe seg selv atomvåpen. De støtter opp under Hamas – på en måte som gjorde det mulig for dem å angripe Israel. De støtter Hizbollah, som truer den nordlige grensen til Israel, og som dermed truer hele stabiliteten i regionen. Det er de som sikrer Houthi-militsen i Jemen kapasiteter som gjør at de kan angripe internasjonal skipsfart, og de støtter opprørsgrupper både i Syria og i Irak på en måte som definitivt ikke er bra. I tillegg er det et repressivt regime som undertrykker egen befolkning, senest demonstrert gjennom fredspristildelingen nå i vår.

Jeg er veldig glad for regjeringens deltakelse i å sikre sikkerhet rundt det som nå skjer i Rødehavet. Der må vi gjerne trå til mer, og jeg sikker på at man følger årsakene tett. Men jeg er ikke like sikker på at rotårsaken til det som nå skjer i Jemen, er konflikten i Israel. Det kan like gjerne være et repressivt, svært undertrykkende, religiøst fanatisk regime i Iran som ikke blir tilstrekkelig korrigert – ikke av Norge, ikke av resten av verden. Så min utfordring går på å ta tak i Iran-problematikken, og jeg tror vi hadde hatt et bedre sted og en mye bedre verden uten mulla-styret i Iran.

Nils-Ole Foshaug (A) [19:29:10]: I lys av den forverrede sikkerhetssituasjonen er forsvarssjefen, forsvarskommisjonen og totalberedskapskommisjonen alle tydelige på at det er behov for en omfattende satsing på sikkerhet, forsvar og beredskap de neste tiår. Jeg tror det er klokt av oss å lytte til disse rådene.

Det er nå ett år igjen av gjeldende langtidsplan for forsvarssektoren. Inneværende plan har styrket Forsvarets operative evne, men den la til grunn en altfor høy risiko i gjennomføringen. Anskaffelser er forsinket, utbygginger er blitt dyrere, etterslep på bygg og anlegg er stort, og det er utfordringer med å beholde og tilføre riktig personell og kompetanse. Man satset på at ting skulle gå enklere og at ting var billigere enn det de viste seg å være. Konsekvensene er at vår forsvarsevne ikke er slik den burde være.

Siden Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen tiltrådte har vi økt bevilgningene til Forsvaret. Regjeringen foreslår et forsvarsbudsjett for 2024 med en nominell økning på 15 mrd. kr sammenlignet med saldert budsjett for 2023. Det er en økning utover det som var planlagt i inneværende langtidsplan.

For 2024 prioriteres særlig flere folk i Forsvaret, styrking av beredskapslagre, styrking av Heimevernet, alliert mottak og situasjonsforståelse i nord. Det kommer 200 flere årsverk i Forsvaret, det blir flere utdanningsplasser, og det blir en økt satsing på bolig, kaserner og kvarter. Investeringer i materiell fortsetter og går til bl.a. F-35-kampfly, nye ubåter, overvåkingsfly, maritime helikoptre, artilleriammunisjon, luftvern og viktige IT-anskaffelser. Det aller viktigste med budsjettet for 2024 er at det danner et viktig grunnlag og en forutsetning for en videre oppbygging av Forsvaret i årene som kommer.

NATO-medlemskapet er bærebjelken i norsk sikkerhetspolitikk, og nå også med et samlet Norden i NATO, som åpner nye muligheter. Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen har lagt fram en forpliktende plan overfor NATO, hvor Norge innen 2026 skal bruke minst 2 pst. av BNP på forsvar. Dette er første gang en norsk regjering faktisk forplikter seg til 2-prosentmålet. Den forrige regjeringen hadde sju år på seg, men gjorde det ikke.

Norge vil støtte den ukrainske forsvarskampen så lenge det er behov for det. I en tid der vedtak lar vente på seg i både EU og USA, er Nansen-programmet av stor betydning. Jeg vil understreke at Norges bidrag til Ukraina også er med på å styrke det norske forsvaret. Våre egne styrker får verdifull trening og erfaringsoverføring i samarbeid med de ukrainske styrkene. Vi erstatter materiell som blir donert, med nytt og mer moderne materiell. Det viktigste av alt er at Nansen-programmet er et vesentlig bidrag for å styrke vår sikkerhet ved at det forhindrer at makt gir rett. Det skal ikke være sånn at den sterkestes rett gjelder, og at ulovlige angrepskriger lønner seg. Et slikt utfall vil kunne få svært alvorlige konsekvenser både i Europa og andre steder i verden.

Krigen i Ukraina har medført sterk internasjonal etterspørsel etter våpen og ammunisjon. Regjeringen har forsert anskaffelse av artilleriammunisjon for å gi Nammo forutsigbarhet for å gjøre investeringer i egen produksjonskapasitet og har besluttet å delta i ASAP, Act in Support of Ammunition Production. Dette er viktig for å utvide produksjonskapasiteten i Europa, og det trengs. Det vil også være noe norsk forsvarsindustri vil kunne dra nytte av.

Langtidsplanen for Forsvaret er det viktigste verktøyet vi stortingspolitikere har for å løse sikkerhetsutfordringene. Den neste langtidsplanen blir Norges viktigste forsvarsplan siden etterkrigstiden. Jeg ser fram til et godt samarbeid med alle i denne prosessen. I krevende tider er det viktig at vi i forsvars- og sikkerhetspolitikken finner sammen, til det beste for landet.

Ingjerd Schie Schou (H) [19:34:20]: Høyre har levert et ansvarlig alternativt budsjettforslag som tydeliggjør at vi er et parti som evner å gjøre reelle prioriteringer. Når vi gjør reelle prioriteringer, skal vi bruke mer penger på noe, men vi må også mindre penger på noe annet.

Vi prioriterer å styrke Forsvaret. Statens viktigste oppgave er å gi innbyggerne trygghet og sikkerhet. På bistandsfeltet har vi også gjort noen tydelige prioriteringer. President Zelenskyj sto i denne sal for under en uke siden og klargjorde med all mulig tyngde hvilke krefter som er rettet inn mot å nedkjempe demokrati og frihet. Høyre er stolte over å ha medvirket til enigheten om Nansen-programmet. Det er på sin plass at Ukraina nå er største mottakerland av bilateral norsk bistand.

I skyggen av krigene i Ukraina og Gaza foregår det fortsatt flere langvarige og i større eller mindre grad glemte konflikter, hvor barn, kvinner og menn mister livet, blir fordrevet fra sine hjem og blir kastet ut i sult. Antallet mennesker i verden som trenger humanitær bistand, økte fra 274 millioner i fjor til 363 millioner i år.

Høyre prioriterer derfor en økning av bevilgningen til nødhjelp og humanitær bistand med 100 mill. kr. Vi prioriterer også å øke den fleksible kjernestøtten til Verdens matvareprogram med 100 mill. kr. Det kan f.eks. gi mat til 280 000 mennesker i to måneder.

Høyres engasjement for utdanning for verdens fattige tør være kjent. Utdanning er en grunnleggende menneskerett og en forutsetning for styrket realisering av alle menneskerettigheter og en bærekraftig utvikling. Verdensbanken påpekte i fjor, i likhet med en annen representant her i dag, at syv av ti tiåringer i verden ikke kan lese og forstå en enkel tekst. Kutt i utdanning rammer de som har det hardest i utgangspunktet.

De som ikke får skolegang, er betydelig mer utsatt for dårlig helse og får mindre innflytelse over beslutninger som angår dem selv. Situasjonen er verst for jenter. Regjeringen skriver i sitt budsjettforslag at forekomsten av uønskede graviditeter og barneekteskap har økt etter covid-19-pandemien. Det er foruroligende at Støre-regjeringen har kuttet støtten til utdanning til under halvparten av det nivået den var på under Solberg-regjeringen. Høyre foreslår i sitt alternative statsbudsjett for 2024 å øke støtten med 100 mill. kr.

Krigene jeg har nevnt tidligere, utfordrer det multilaterale systemet som har tjent Norge godt i flere år. Norge bør fortsette å være en tydelig og konstruktiv støttespiller for FN. I vårt alternative budsjett foreslår Høyre å øke bevilgningen til FNs stedlige koordinatorer med 30 mill. kr. Å øke kjernestøtten til dem vil gi et styrket og mer samstemt FN, og det vil øke kapasiteten deres til å dele informasjon og bygge tillit til FNs arbeid.

Innenfor FN-systemet prioriterer vi å øke støtten til UNICEF med 50 mill. kr. Det bidrar til å opprettholde vaksinasjonsgrad, utdanning, ernæring og beskyttelse av verdens mest sårbare barn. Videre foreslår vi å øke kjernestøtten til FNs befolkningsfond med 50 mill. kr. Det vil styrke tilgangen til familieplanlegging, redusere mødre- og barnedødelighet og gjøre UNFPA – FNs befolkningsfond, som særlig arbeider med seksuell og reproduktiv helse – bedre i stand til å bekjempe kjønnsbasert vold og skadelige skikker som kjønnslemlestelse, barneekteskap, tidlig ekteskap og tvangsekteskap.

Jeg er klar over at det er blitt rettet kritikk mot noen av de kuttene Høyre har foreslått. Da har jeg lyst til å gjenta det jeg startet med å si, nemlig at Høyre tar på alvor at skal vi gjøre mer av noe, må vi gjøre mindre av noe annet. Vi mener det er riktig at Norge skal være en stor bidragsyter innen den globale utviklingspolitikken, men vi er mer opptatt av gode resultater av bistanden enn at den for enhver pris skal nå 1-prosentmålet. Det er velkjent at det ofte foretas store bistandsutbetalinger mot slutten av året nettopp for å nå dette prosentmålet. Derfor har vi foreslått at de største kuttene skal være på poster hvor bevilgningene har blitt økt mye etter at Støre-regjeringen tiltrådte, og hvor en stor del av utbetalingene de siste årene har skjedd i november og desember.

Hårek Elvenes (H) [19:39:28]: Det bør være et uangripelig utgangspunkt å legge regjeringens egen faktaboks til grunn når man skal legge regjeringens forsvarsbudsjett under lupen i Stortinget:

«Det settes av 2,7 milliarder kroner i tråd med LTP-opptrappingen og 1,5 milliarder kroner til ytterligere styrkinger utover LTP.»

Dette gir et langt mer nyansert og riktig inntrykk av hva den reelle styrkingen i forsvarsbudsjettet er, enn de 15 milliarder kronene som regjeringen har kommunisert. La det være sagt: At Norge bidrar med 7,5 mrd. kr til Ukraina er sikkerhetspolitisk viktig og helt korrekt, men å ta dette til inntekt for en styrking av vårt eget nasjonale forsvarsbudsjett er misvisende.

Regjeringen spente forventningens bue høyt foran framleggelsen av statsbudsjettet og har før, under og etter framleggelsen oversolgt budsjettet. Jeg tør minne om at det er nødvendig at regjeringen kommuniserer de faktiske forholdene i forsvarsbudsjettet på en mer nyansert måte til befolkningen, særlig sett i lys av at vi befinner oss i en situasjon der vi er avhengige av økt forståelse og økt aksept for økte forsvarsbevilgninger i befolkningen.

Høyre vil øke forsvarsbudsjettet med 1,3 mrd. kr utover regjeringens forslag. I tillegg kommer et kapitalinnskudd til Nammo på 400 mill. kr for økt produksjonskapasitet.

Rekruttering og å beholde personell i Forsvaret er helt avgjørende for at Forsvaret skal kunne gjennomføre de foreliggende planer for styrking av Forsvaret og de planene som måtte komme. Høyre avsetter 590 mill. kr til diverse personelltiltak: økt bemanning i Sjøforsvaret for å øke antall seilingsdøgn, utvide utdanningskapasiteten på krigsskolene og befalsskolene og andre stimulerende tiltak for å få flere over på T60-ordningen fra T35-ordningen.

Videre ønsker Høyre å øke beredskapslagrene for ammunisjon, reservedeler og drivstoff gjennom økte bevilgninger for å øke Forsvarets utholdenhet. Høyre vil også forsere anskaffelsen av luftvern med en 0,5 mrd. kr for bedre å kunne beskytte både militære mål og sivile mål. Felles for alle disse anskaffelsene er at de er grundig utredet og fagmilitært anbefalt allerede.

Det er en samlet komité som påpeker alvoret i den sikkerhetspolitiske situasjonen. Det er også en samlet komité som påpeker nødvendigheten av en kraftig styrking av forsvarsevnen og vedvarende styrking av forsvarsbudsjettene over tid. Dette er et entydig signal til regjeringen fra Stortinget som regjeringen må ta inn over seg nå når den nye langtidsplanen skal legges fram.

Vi ser ikke et annet Russland, vi ser det sanne Russland, og det er ingen grunn til å forvente at denne naboen vil forandre sin oppførsel overfor sine naboer. Vi vet hvilken nabo vi har – en uforutsigbar og farlig nabo. Vår forsvarspolitikk og vår sikkerhetspolitikk kan ikke innrettes ut fra om det blåser varmt eller kaldt fra øst.

Høyre legger også inn et beløp til styrket forskning og utvikling innen forsvarsindustrien. Dette ble kraftig beskåret av regjeringen i statsbudsjettet i 2023. Selv om regjeringen forsøker å kompensere dette ved å føre en del av kuttene tilbake, er man ikke tilbake på det nivået dette budsjettet lå på før kuttene ble gjennomført. I den situasjonen vi nå står i, er vi helt avhengige av en forsvarsindustri som kan levere, og som også har innovativ kraft til å kunne utvikle nye produkter.

Til slutt: Det er etter replikkordskiftet fortsatt like uforståelig at regjeringen er så lite lydhør overfor Nammos behov for å øke produksjonskapasiteten gjennom et kapitaltilskudd. Dette var oppe på høringen i forbindelse med forsvarsbudsjettet, og sjefen for Nammo beskrev forskjellige alternative måter dette kan gjøres på uten at andre aksjonærer kommer i skade for å bli vannet ut. Det er mulig at departementet vet noe her som Nammo ikke vet, men det er åpenbart at signalene ikke når fram.

Per Vidar Kjølmoen (A) [19:44:48]: Få debatter på Stortinget har et så stort geografisk spenn som når utenriks- og forsvarskomiteen diskuterer statsbudsjettet.

Stedsnavn som Dubai, USA, Russland, Jemen, Gaza og Brasil farer gjennom salen, men denne debatten handler også litt om steder som Jåtta, Madla og Kjevik. Mens andre i debatten har vært opptatt av presidenter, generaler og statsministre, har jeg lyst til å si noen ord om renholderne som jobber på disse tre basene.

Under Høyre og Erna Solberg ble renholderne i Forsvaret privatisert bort. Tenk det, folk som vasker på norske militære anlegg, skulle ikke lenger få jobbe i Forsvaret. I forrige uke fikk de lov til å komme tilbake til sin gamle arbeidsgiver. De siste årene har vi hørt historier fra renholdere i Forsvaret over hele landet. De har fortalt om vanskelige arbeidsvilkår, en kamp mot klokka og umenneskelig arbeidspress. Såkalt effektivisering betydde også i praksis dårligere pensjoner for renholderne. Det går gjerne ut over noen når det skal spares penger med høyresidens honnørord om fleksibilitet og effektivisering.

Jeg vil gratulere alle renholderne som forrige mandag fikk ny arbeidsgiver. Godt renhold for alle ansatte og soldater bidrar til både trivsel og hygiene – og derfor også til forsvarsevnen vår. Kanskje vil også tryggere arbeidsvilkår og trygge pensjoner bidra til en litt bedre julehøytid for helt vanlige kvinner og menn rundt om i Norge, som igjen kan være en stolt del av det norske forsvaret.

Alle teller eller ingen teller, sier detektiven Harry Bosch. Det gjelder også i norsk arbeidsliv. Kampen for et trygt arbeidsliv er ikke over før alle har trygghet og forutsigbarhet på arbeidsplassen sin. Jeg registrerer at Solberg allerede har varslet at hun vil reversere Arbeiderpartiets forbud mot innleie om Høyre kommer til makten etter valget. Da må vi regne med at mer privatisering og midlertidighet vil tvinge seg fram.

Jeg vet ikke hva renholderne kommer til å stemme ved neste stortingsvalg, men jeg tror at selv Harry Bosch hadde vært skeptisk til Høyres visjoner om et mer utrygt arbeidsliv.

Kamzy Gunaratnam (A) [19:47:24]: Jeg er glad for at en arbeiderpartiregjering har vært krystallklar på at vi trenger våpenhvile i Gaza nå. Vi har jobbet aktivt, og som eneste nordiske land stemte Norge i november for resolusjonen i FNs generalforsamling som krevde våpenhvile for å sikre humanitære forsyninger. Senere har mange land fulgt etter, også våre nordiske naboer, og i forrige uke stemte 153 land for våpenhvile. Det er bra, men ikke nok, for bombingen pågår fortsatt.

Sivile, og særlig barn, rammes på en uakseptabel måte, med dramatiske konsekvenser. Blodbadet kan ikke fortsette. Arbeiderpartiet ønsker at Norge skal bidra med å stable en politisk prosess på bena igjen i Midtøsten, for den brutale krigen i Gaza har gjort det klart at det ikke finnes noe alternativ til fredsprosess og tostatsløsning. Vi kan ikke tolerere nye tiår med okkupasjon, krig og uløst konflikt. Vårt mål er å bidra til etableringen av en levedyktig palestinsk stat. Vår posisjon er en tydelig støtte til palestinere som ikke har gitt opp håpet om en politisk løsning på konflikten. Det å støtte samlende krefter, krefter som ønsker fred, frihet og folkestyre i Midtøsten, trengs mer enn noen gang.

Enkelte forsøker å framstille dette som at vi er bakpå eller utydelige når det gjelder vår støtte til Palestina, men det er å snu det hele på hodet. Vi i Arbeiderpartiet har jobbet målrettet med dette over flere tiår, og knapt noe politisk parti i Europa står nærmere den palestinske saken enn oss. Fredagens utenriksministermøte i Oslo er et av flere tydelige eksempler på det. På dagsordenen for møtet sto bl.a. behovet for å styrke den palestinske selvstyremyndigheten og for å fornye det internasjonale samarbeidet for en tostatsløsning. I den forbindelse vil jeg også trekke fram at Norge har økt støtten til Palestina med nærmere 800 mill. kr etter krigsutbruddet. I tillegg til å styrke den palestinske selvstyremyndighetens evne til å tilby befolkningen grunnleggende tjenester, bidrar den norske støtten i stor grad til å finansiere de enorme behovene for nødhjelp som har oppstått på grunn av krigen. Til sammen vil Norge bidra med 1,75 mrd. kr til Palestina i 2023, og vår støtte vil være betydelig i 2024. Det skulle bare mangle, vil noen si, men dette ville altså aldri skjedd uten en rød-grønn regjering.

Marit Arnstad (Sp) [19:50:21]: Det internasjonale bildet er ustabilt og urolig. Jeg er usikker på om vi er i en helt ny situasjon. Det har bestandig vært kriser og vanskelige situasjoner som krever politiske prosesser og forhandlinger, og det er bare å skrolle nedover NTB i dag, så ser man at det har vært væpnede grupper som har prøvd å komme seg fra Syria og inn til Jordan, det er en milits i Sudan, og det er den vanskelige situasjonen i Rødehavet.

Den store forskjellen er kanskje at noen av konfliktene har kommet så mye nærmere oss, gjennom at vi har en konflikt i Europa og en fastlåst situasjon mellom Ukraina og Russland, og også fordi konflikten i Midtøsten rammer sivile i så sterk grad som det den nå gjør. Jeg tror det betyr at mange også føler mer avmakt og mer frustrasjon over situasjonen internasjonalt enn tidligere. De hundretusener av soldater som dør i skyttergravene i konflikten i Ukraina-krigen, forferder, og det samme gjør de tusener av sivile i Gaza som dør som følge av konflikten mellom Israel og Hamas. Det betyr også et større engasjement, noe som på mange måter er bra.

Regjeringen har synliggjort sine prioriteringer, og i utviklingsbudsjettet prioriterer regjeringen og Senterpartiet lokal matsikkerhet og matproduksjon. Vi omprioriterer. Det er neppe noe annet område der man kan kombinere kamp mot sult, muligheten for lokal produksjon og lokale arbeidsplasser, bærekraft og stabilitet i et land, bedre enn området som angår matproduksjon og matsikkerhet.

Høyre foreslår å kutte denne bevilgningen med 0,5 mrd. kr. Det er en reell prioritering som regjeringen og Senterpartiet er uenig i. Det som overrasker, er imidlertid Høyres argumentasjon, for i stedet for å erkjenne i innstillingen at dette er en prioritering, prøver de å legge seg på en slags revisorargumentasjon. Hvorfor ikke bare være ærlig og si at en velger bort, at en reduserer med 0,5 mrd. kr til Afrika, 80 mill. kr til Asia, 0,5 mrd. kr til matsikkerhet, 100 mill. kr til helse? Hvorfor prøve å gjemme seg bak en budsjetteknisk argumentasjon som heller ikke stemmer? Det framstår veldig rart.

Derfor er jeg glad for at representanten Schou nå sier at det er en reell prioritering, for det er det det er. De velger i likhet med oss å prioritere noen ting opp, og de velger å prioritere noen ting ned.

Et annet paradoks i debatten er at Høyre mener at de forserer investeringer i Forsvaret, men de er altså kritiske til at regjeringen gjør akkurat det samme: forserer investeringer i nysalderingen. Det framstår som merkverdig, for det er nettopp en raskest mulig gjenanskaffelse alle er opptatt av. Det er heller ikke noe nytt, Høyre har sjøl gjort det, i nysalderingen i 2016 med P8. Det var noen linjer i nysalderingen der, og ikke noe mer enn det, så det er rart at de legger seg på en slik argumentasjon i denne debatten omkring å forsere gjenanskaffelser til Forsvaret som er høyst nødvendige.

Kari Henriksen (A) [19:53:42]: Vi lever i et trygt og godt land her i Norge. Her leker barna i gatene, og forventningsfullt kan de glede seg til julegaver og juleaktiviteter. Mange steder i verden er hverdagen for barn konflikter, terror, krig, sult, barnearbeid og grov utnyttelse. De vil måtte betale prisen for dette i store deler av sitt liv.

Norge har fordømt Israels blokade på Gazastripa og Hamas’ brutale terrorangrep mot sivile i Israel. Voldshandlingene må stanses og gisler løslates. Sivilbefolkningen må få tilgang til livsnødvendig hjelp. Barna på Gazastripa, i Ukraina eller andre steder i verden skal ikke måtte leve i frykt og redsel blant død og fordervelse. Som representanten Gunaratnam sa, arbeider Norge aktivt for å oppnå en fredsavtale. Det diskuteres igjen i FN i dag, har jeg lest.

Likestilling, menneskerettigheter og demokratiutvikling opplever nå store tilbakeslag. Jeg er glad for at Norges regjering fronter disse verdiene med sterk og myndig stemme hvor enn de opptrer.

Stortingets delegasjon til OSSEs parlamentarikerforsamling, under ledelse av Siv Mossleth, er aktiv. Jeg vil også nevne Aleksander Stokkebøs gode arbeid blant de yngre parlamentarikerne, og i mitt verv som spesialrapportør for Sør-Kaukasus har jeg møtt politiske ledere og kolleger i Aserbajdsjan, Georgia og Armenia.

Alle land i regionen har flyktninger og internt fordrevne. Over 100 000 flyktet fra Karabakh til Armenia etter krigen om landområdet – 80 pst. av dem barn og unge, sier Redd Barna. Norge bidrar med humanitær bistand til Armenia i den utfordrende situasjon det er for dette lille landet. Karabakh er nå Aserbajdsjans territorium, og det forhandles om fredsavtale. Landene er blitt enige om flere punkter.

Det er en historisk milepæl at de to landenes regjeringer nå ser framover sammen, men de beveger seg på en tynn, tynn mulighetslinje politisk. Vi må støtte opp om deres gode intensjoner. De har tatt viktige skritt mot en fredelig løsning.

Det er altså håp. I disse dager skriver vi julekort og ønsker hverandre godt nytt år. Det er vel et ønske som sjeldent har vært mer aktuelt. Gjennom politisk hardt arbeid og sammen med de mange som hver dag jobber ute for fred og menneskerettigheter, mot sult og utnyttelse og for likestilling, skal vi lykkes. Takk til disse. Freden skal komme, det er ingen andre svar på dagens situasjon.

Åse Kristin Ask Bakke (A) [19:56:43]: Ei likestilt verd er ei meir rettferdig verd. Dette er ein grunnpilar for Arbeidarparti–Senterparti-regjeringa sin utanrikspolitikk på likestillingsområdet. Mens likestillinga går framover her til lands på grunn av stort politisk trykk frå regjeringa vår, veit vi dessverre at likestillinga og rettane til kvinner går i revers mange plassar i verda.

Kvinner sin rett til å bestemme over eigen kropp og kvinner si medbestemming og innflytelse over eigen kvardag er trua mange plassar. Seksuell og kjønnsbasert vald aukar, spesielt i område prega av konflikt. Mødre- og spedbarnsdødelegheit, uønskte graviditetar og farlege abortar aukar.

Det gjer meg ganske uvel å seie dette, men framleis blir ei av fem jenter i verda utsett for barneekteskap. Dette er ikkje noko tilfeldig eller noko som berre skjer av seg sjølv. Dette er dessverre villa politikk med sterke krefter som står bak, og det går i feil retning mange plassar over heile verda. Då er det vår plikt å vise solidaritet med desse kvinnene i heile verda, kvinner og jenter som treng at vi går føre og støtter opp under.

Noreg kjem ikkje til å sitje stille og sjå på at desse rettane blir svekte. Eg er stolt over at vi er blant dei landa som gjev mest midlar til organisasjonane som arbeider for å styrkje rettane, og det skal vi fortsetje med.

SRHR-arbeidet handlar òg om det større bildet – om korleis framtida vår skal sjå ut, retten til å planleggje når og korleis ein vil starte ein familie, og kunnskap om og tilgjengelegheit av prevensjon. Jenter og kvinner sin kamp i heile verda er òg min og din kamp. Difor er likestillingskampen i utanrikspolitikken særleg viktig for oss i Arbeidarpartiet.

Eg vil spesielt nemne kvinneorganisasjonar og menneskerettsforkjemparar, som er viktige samarbeidspartnarar for å fremje rettane til kvinner rundt om i verda. Kvar einaste dag gjer dei det dei kan for å tryggje jenter og kvinner. Difor satsar denne regjeringa på desse organisasjonane, som gjer eit livsviktig arbeid rundt om. Vårt mål er ei likestilt verd. Med hardt arbeid og klare politiske prioriteringar trur eg det er mogleg.

Bengt Fasteraune (Sp) [19:59:47]: Da Zelenskyj talte til Stortinget, viste han takknemlighet for Norges støtte, som gir både forutsigbarhet og nødvendig økonomisk kapital, slik at Ukraina kan kjempe på bakken.

Vi står fjellstøtt og blir sett på som et foregangsland for måten vi har besluttet og organisert vår støtte til Ukraina på, og spesielt for vår evne til å tenke langsiktig og forutsigbart. Det skal vi i denne salen være særdeles stolte av. Den praktiske gjennomføringen av denne politikken hviler på skuldrene til herværende ministere, en jobb jeg synes de gjør på en særdeles god måte.

Vårt bidrag er helt nødvendig for ukrainerne, men jeg vil også understreke hvilke gevinster det gir oss her hjemme og til vår forsvarsevne, noe som har vært belyst tidligere i debatten. Jeg er dypt uenig med representanten Tybring-Gjedde, som særdeles upresist påstår det motsatte. Støtten til Ukraina er organisert mer eller mindre som en ren militær operasjon – en operasjon som inneholder logistikk, ganske avansert logistikk, som gjennom de over 600 dagene krigen har vart, har vært en logistikk som startet med å gi personlig utstyr og bekledning, til at man nå skal donere F16 med alt som kreves av utdanning og trening.

Det er materiell som er donert. Det er penger som puttes inn i fond. Det er koordinering mellom forsvarsindustri både her i Norge og internasjonalt, koordinering mellom allierte. Det er utdanning og trening, både på lavt nivå for den enkelte soldat, i hvordan man skal lære og trene opp stabsoffiserer, og i hvordan et avansert system skal fungere. Det er koordinering internt i NATO. Det er koordinering i forsvarsindustrien. Det er rammefaktorer som endres fra dag til dag.

Erfaringslæring gjennom en sånn operasjon er særdeles viktig. Jeg vil si at det våre styrker lærer og erfarer gjennom dette arbeidet, hører hjemme i et budsjett som vi skal behandle som et forsvarsbudsjett. Dette er viktig, dette er krevende, og jeg synes det er viktig å komme fram til, helt konkret, at i framtiden vil støtten til Ukraina bli enda mer komplisert enn i dag og kreve enda mer. Vi har sett resultater av det allerede i dag.

Frode Jacobsen (A) [20:03:08]: Debatten om budsjettet for Utenriksdepartementet og Forsvarsdepartementet er alltid viktig. Den sier noe om hvem vi er som nasjon, og hvordan vi forholder oss til resten av verden. Med det bakteppet vi har i dag, er det lenge siden det har vært viktigere enn det er akkurat nå, at vi evner å ha to tanker i hodet samtidig: at vi gjør mer her hjemme for å redusere forskjeller, kutte klimagassutslipp og sikre velferden for dem som sliter mest i dyrtiden, samtidig som vi styrker eget forsvar, støtter opp om Ukrainas kamp for selvstendighet og ikke minst viser internasjonal solidaritet gjennom bistand og utvikling i de fattigste landene i verden.

Derfor er det viktig å se hva regjeringen gjør i bistandsbudsjettet vi debatterer. Budsjettet svarer bra på behovene både i Ukraina og i utviklingsland. Budsjettet stimulerer til mer investering i utviklingsland, spesielt for å bidra til å løse klimakrisen. Dessuten moderniseres bistanden for å øke effekten av norsk bistand, særlig rettet inn mot de avgjørende bærekraftsmålene.

Da er det skuffende å lese særlig partiet Høyres respons på dette. I Høyres alternative budsjett kuttes nemlig over 1,3 mrd. kr i bistanden for neste år. I FNs siste rapport for menneskelig utvikling blir det tydelig at arbeidet for å nå bærekraftsmålene er satt kraftig tilbake de siste årene. Pandemien og den påfølgende invasjonskrigen i Ukraina har hatt store negative konsekvenser for milliarder av mennesker. I kombinasjon med omveltende klima- og miljøforandringer har dette ført til økt fattigdom, tiltakende polarisering og uro verden rundt. For 2024 mener altså Høyre at de som har minst, fortjener 1,3 mrd. kr mindre enn det som regjeringen har foreslått.

Det er særlig to av kuttene som framstår spesielt korttenkte. Høyre kutter nemlig i regionbevilgningen til Afrika med 500 mill. kr. Om Høyre hadde fått det som de ville, ville dette kuttet alene hatt store konsekvenser for utviklingsstøtten til noen av verdens aller fattigste land. Store deler av Afrikas Horn er i en klima- og matkrise etter flere år med tørke og økning i priser på mat, gjødsel og såkorn. Sikkerhet og stabilitet forblir en utfordring på store deler av kontinentet. Krig har brutt ut i Sudan, og land som Mali, Sør-Sudan og Etiopia er sårbare for en ny konflikt. Uroen i DR Kongo preger regionen. Covid-19 påvirker fortsatt livet i mange land, og kolera- og ebolautbrudd rammer med ujevne mellomrom. Støtten som Høyre foreslår å redusere med en halv milliard, skal bidra til å forebygge slike kriser og avhjelpe konsekvensene av dem. Det er mildt sagt en underlig prioritering. Men det slutter ikke der. Høyre vil også kutte 500 mill. kr i støtten til matvaresikkerhet, og det i en tid hvor stadig flere sulter i verden. Det er alvorlig, og det er svært dårlig politikk.

Guri Melby (V) [20:06:28]: Jeg er stolt over Stortingets tverrpolitiske støtte til Ukraina gjennom Nansen-programmet. Fra Venstres ståsted har det hele tiden vært klart at det er Ukrainas behov som må ligge til grunn for den støtten Norge gir, og at Nansen-programmet må være et gulv og ikke et tak for norsk støtte. Vi kan heller ikke la Nansen-programmet bli en hvilepute som gjør at vi ikke hele tiden leter etter nye løsninger for hvordan og når Norge best mulig kan støtte Ukrainas frihetskamp. Når behovene i Ukraina øker, og når støtten fra andre steder uteblir, mener Venstre at det er riktig å ta grep som kan bidra til en kraftfull europeisk mobilisering for Ukraina.

Vi har akkurat vært gjennom det som er blitt kalt en historisk skjebneuke for Ukraina, som til og med inkluderte et besøk fra Zelenskyj i denne sal. Jeg tror ikke jeg er den eneste som har opplevd det som både stort og rørende. Men når skjebneuken er over, vet vi at det ikke er så mange problemer som er løst. I EU klarte Orbán å blokkere den planlagte støttepakken til Ukraina på 50 mrd. euro – til stor russisk jubel. Dette kom uken etter at Kongressen i USA blokkerte den neste amerikanske støttepakken til Ukraina. Dette skjer etter at nivået på bistand til Ukraina nådde et nytt bunnivå i perioden august til oktober 2023. Det var nesten 90 pst. lavere enn i samme periode året før.

Vi har fortsatt håp om amerikansk støtte, men denne usikkerheten er i seg selv farlig. Selv om vi fortsatt kan håpe det, kan vi ikke regne med at det blir mindre usikkerhet og polarisering over Ukraina-støtte i USA framover. Støtten fra europeiske land er en del av debatten i USA. Dersom Europa tar større ansvar, øker vi sannsynligheten for at Biden får gjennomslag for sin støttepakke i Kongressen. Derfor mener vi at vi trenger en ny kraftfull europeisk mobilisering for Ukraina, og Norge har mulighet til å lede vei.

Jens Stoltenberg bønnfalte i går Europa om fortsatt støtte til Ukraina. Vi må slå fast at vi ikke aksepterer at denne krigen blir en normaltilstand. Ukraina må vinne over Russland, og det er vårt ansvar å sette dem i stand til det. Derfor foreslår Venstre at Norge bevilger 9 mrd. kr mer til sivil og militær støtte til Ukraina i forbindelse med nysalderingen av forsvars- og utenriksbudsjettene. Dette er penger som må brukes før nyttår. Vi foreslår derfor at pengene på forsvarsbudsjettet bevilges til det britiskledede fondet, som regjeringen tidligere har uttrykt at de er fornøyd med, mens vi foreslår at pengene på bistandsbudsjettet bevilges til Verdensbanken, som vi også forstår er en svært effektiv mekanisme for å støtte drift av den ukrainske staten. Dette gjør vi rent teknisk ved å hente mer penger fra oljefondet nå i nysalderingen. Så vil vi kunne skru ned oljepengebruken tilsvarende i revidert nasjonalbudsjett, siden Venstre verken har brukt eksportfinansieringspengene i vårt alternative budsjett eller støttet de mange utgiftsøkningene som regjeringen har tenkt å bruke dem på.

Mahmoud Farahmand (H) [20:09:38]: Denne debatten pågår samtidig som Russlands krig i Ukraina pågår for full styrke, samtidig som iranske militser og terrororganisasjoner herjer rundt omkring i Midtøsten, og samtidig som vi ser en krig pågå i Gaza.

Russlands meningsløse invasjon av Ukraina har vært det klareste beviset på verdien av tilstrekkelig trent og riktig utstyrt personell – eller soldater, om man vil. Forsvaret er helt avhengig av dem. For å sitere Ukrainas president i hans tale her i denne salen: Vi var ikke mange, men vi var nok. Vi var ikke mange, men vi var nok til å endre situasjonen. Vi var ikke mange, men vi hadde nok mot.

Denne talen påminner oss også om at personellet er den viktigste ressursen til ethvert forsvar. Det norske forsvaret er intet unntak. For å bygge opp mot hos personellet i Forsvaret og soldater og offiserer kreves det riktig rekruttering, god trening og tilstrekkelig øving – for å kunne bygge opp den tilstrekkelige kapasiteten man trenger. Det er alle de kvinner og menn som er på vakt for å sikre oss og ivareta sikkerhetspolitiske mål og interesser, som er det avgjørende for oss.

Soldater vil over tid erverve verdifull erfaring som gjør dem enda mer potente og verdifulle i sin innsats for å ivareta vår felles sikkerhet. Derfor blir også Høyres prioriteringer av Forsvarets personell i vårt alternative budsjett helt sentralt. Slik representanten Hårek Elvenes påpekte, styrker vi rekrutteringen og utdanningen av personellet, samtidig som vi setter av mer penger til å beholde personell i forsvarsgrenene over lengre tid. Uten godt trent og motivert personell vil ingen mengde toppmoderne utstyr være til stor hjelp. For å sitere Napoleon: En soldat vil kjempe lenge og hardt for en medalje. Jeg vil også legge til at en soldat vil kjempe lenge og hardt for verdier man har tro på.

Jeg vil avslutningsvis takke representanten Borten Moe for å nevne Irans rolle i konflikten i Midtøsten. La oss heller ikke glemme at Iran også er en essensiell og sentral samarbeidspartner for Russland i krigen i Ukraina. Iran har forsynt Russland med våpentyper som har vært helt avgjørende og sentrale i Russlands meningsløse og brutale krig mot Ukrainas sivilbefolkning – droner, missiler og mer til.

Iran har også vært på plass på bakken i de russiskokkuperte, ukrainske områdene. Det rapporteres at den iranske revolusjonsgarden har mistet mer enn ti såkalte rådgivere. Om vi ikke bryr oss om friheten til iranske kvinner og menn i Iran og deres grunnleggende menneskerettigheter, la oss bry oss om Irans bidrag til Russlands krig her i Europa og i Ukraina. La oss ta et endelig oppgjør med det iranske prestestyret – en gang for alle.

Helt til slutt vil jeg takke alle soldater og offiserer som er på vakt i julen for å sikre oss. Takk til dere og til deres familier, som gir avkall på tid i denne høytiden også. Takk!

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [20:12:50]: Norge har nå spilt en rolle – tror vi – i Midtøsten-konflikten siden 1993, og sikkert tidligere enn det også. Det har ikke blitt fred der. Det har ikke blitt enighet om noe som helst. Allikevel fortsetter vi, og vi tror også nå at vi skal spille en rolle fremover. Jeg er litt usikker på om det er for de blå øynes skyld eller hva det skyldes, men det er iallfall tydeligvis noe unik kompetanse i Norge, en kompetanse som ikke finnes hos andre diplomater i andre land eller i politiske lederskap i andre land. Det synes jeg er litt underlig. Det det har ført til, er at det har blitt et mer radikalisert Norge, et mer radikalisert organisasjonsliv i Norge, og et mer radikalisert Medie-Norge. Det er resultatet av den innsatsen vi har gjort.

Våpenhvile i Gaza nå er ikke noe alternativ. Det er ikke noe alternativ, for hvis det blir våpenhvile nå – som jeg også sa i min replikk – vil vi ha status quo. En våpenhvile vil ikke lede til noen fred. En våpenhvile vil være en tilstand som gjør at Israel ikke blir kvitt Hamas, verden blir ikke kvitt Hamas, og da vil krigen fortsette på et eller annet vis. Hvis ikke Israels sikkerhet er ivaretatt, blir det ikke noen fred. Man kan vedta våpenhvile så mye man vil, men det er ikke noe Israel kan akseptere. Det ville ikke Norge gjort heller, men vi forventer at Israel skal gjøre det.

Jeg synes det er ganske underlig at man opptrer på den måten, at Norge leder an i en sånn prosess som er helt uten rasjonalitet, og som ledes an av muslimske land i regionen. De arabiske sjeikene som var her, har åpenbart en interesse av våpenhvile, men de har ikke nødvendigvis en interesse av fred. Det er mulig utenriksministeren er uenig i det. Han har tatt ordet etter meg, så det blir interessant å høre hva han har å si.

Når det gjelder det å sammenligne med Russland og si at ved boikott av Russland skal man også boikotte Israel, er det å stille dette fullstendig på hodet. Her har man altså et fredelig Israel som blir invadert av Hamas, et terrorangrep foregår, og et fredelig Ukraina som blir invadert av Russland, og så skal man likestille Russland og Israel, hvor den ene har angrepet og den andre har forsvart seg mot et angrep. Det er å stille dette fullstendig på hodet.

Jeg hørte bistandsministeren si fra talerstolen at noen reagerer på det. Ja, det skulle ikke forundre meg om resultatet av dette blir at Israel skal stigmatiseres også der. I tillegg til å ha blitt angrepet, skal de også stigmatiseres fordi de prøver å bli kvitt Hamas, som er en terrororganisasjon. Til og med statsministeren har sagt det er en terrororganisasjon. Nå kan vi roe oss ned lite grann i denne salen og også i Europa, slik at vi forstår Israels situasjon, og at vi støtter Israel i deres kamp for sikkerhet og fred.

Hårek Elvenes (H) [20:16:04]: Debatten om forsvarsbudsjettet har ikke vært preget av de harde frontene. Det går jo en lang linje i norsk politikk der det er relativt bred enighet i forsvars- og sikkerhetspolitiske spørsmål. Denne enigheten er det særdeles viktig å ta vare på slik som Europa ser ut i disse tider. Det er også positivt at regjeringen har kommet Høyre i møte og startet samtaler om den nye langtidsplanen, med tanke på å få til et bredt forlik i Stortinget.

Jeg merket meg representanten Foshaugs innlegg av to årsaker. Han påpekte den betydelige overlappingen og det betydelige sammenfallet det er i rådene som kommer fra forsvarskommisjonen og det fagmilitære rådet.

Det andre jeg merket meg, var at regjeringen nå hadde lagt fram en plan for å nå 2-prosentmålet. Vel, det var litt fornøyelig at den planen kom tre dager før forsvarskommisjonen la fram sin rapport. Det kan hevdes å være et prokuratorgrep å legge inn de kostnadene som går med til Ukraina-støtten.

Det jeg tok ordet for, var å si at en forutsetning for den langtidsplanen vi nå er inne i, er at det skal anskaffes nye helikoptre til både spesialstyrkene og Hæren. Jeg merket meg en pressemelding fra forsvarsministeren fra juni i år, der man sa at man ville gå inn for å levetidsforlenge de Bell-helikoptrene man har. Ministeren uttalte at han har en ambisjon om at de helikoptrene skal være tilbake på Bardufoss i 2025, men sier i samme åndedrag at spørsmålet om nye helikoptre til spesialstyrkene skal avgjøres i den nye langtidsplanen. Da er spørsmålet: Står denne ambisjonen ved lag? Er det i det hele tatt realistisk å avgjøre spørsmålet om nye helikoptre til spesialstyrkene først i 2025, tidligst, og så ha overført Bell-helikoptrene til Bardufoss i 2025?

Så mine to spørsmål til ministeren er: Kan ministeren redegjøre for begrunnelsen for å levetidsforlenge disse Bell-helikoptrene, som allerede er tilårskomne maskiner, og som det har blitt lagt ned et stort vedlikeholds- og oppgraderingsarbeid i? Står ambisjonen om at disse helikoptrene skal være på Bardufoss i 2025, fast? I så fall må ministeren skynde seg ganske kraftig.

Ola Elvestuen (V) [20:19:07]: Vi befinner oss i en helt ny geopolitisk situasjon. Det er mange ting vi kunne tatt opp nå, men jeg vil konsentrere meg om det jeg mener er det mest akutte i denne budsjettdiskusjonen, altså når det gjelder nysalderingen nå på onsdag, og det er behovet for å øke støtten til Ukraina. Zelenskyj var her i forrige uke. Det han understreket, var nettopp dette behovet – et behov for å øke støtten nå. Fra Venstres side har vi foreslått 2,5 mrd. kr inn i neste års budsjett, men også 9 mrd. kr i nysalderingen, som representanten Melby orienterte om tidligere. For Nansen-programmet er bra, det er det bred støtte for, men det må være som et gulv, og vi må nå se om det er mulig å øke dette.

Det var imponerende hvordan Ukraina klarte å stå opp mot Russlands angrep i februar 2022. De sto opp og tok denne konflikten, og de klarte også å vinne tilbake områder. Men det er en kjensgjerning at offensiven fra i sommer ikke har gitt de resultatene som mange hadde forventet. Nå står denne frontlinjen og balanserer, og det er behov for å øke støtten. For mens det er usikkerhet i USA – vi får håpe det løser seg – og Orbán skaper oppbremsing i Europa, ser vi et Russland som får militær støtte fra Nord-Korea, man snakker om opp mot en million granater. Russland får militær støtte fra Iran, som representanten Farahmand var inne på, og får også tildelt droner – riktignok sivile droner, men de brukes militært – fra Kina. Vi ser også at land ellers i Europa øker sin støtte. Tyskland har økt sin støtte betydelig, også Belgia, Nederland og Danmark. Nå er det på tide at Norge også øker sin.

Representanten Eriksen Søreide tok i sitt åpningsinnlegg opp at det var mange valg i det året vi går inn i. Noen er jo ikke valg, som i Russland, det er bare en bekreftelse for en diktator. Men det er mange valg, og det kanskje viktigste er det som kommer på slutten av året, altså valget i USA i november. Vi vet ikke hvordan det vil gå. Vi vet ikke hvor stor usikkerhet som blir skapt etterpå, ikke bare i støtten til Ukraina, men i støtten inn til NATO, og i støtten til NATO. Det vil si at nå har vi ett år på oss til å forsterke støtten til Ukraina, men også ett år for Europa til å måtte ta en mye større rolle og forberede oss på en veldig usikker framtid. Og støtten til Ukraina må holdes inntil det er Putin som vakler.

Utenriksminister Espen Barth Eide [20:22:24]: Til Elvestuens siste innlegg: Jeg vil bare minne om at vi har blitt enige om en støttepakke på 75 mrd. kr. Det gjør at vi er en av de største bidragsyterne i absolutte tall. Det er bra, og så kommer vi med en stortingsmelding om Nansen-programmet rett over nyttår, hvor det blir god anledning til å snakke om veien videre. Vi har altså nettopp framskyndet en viktig del av betalingene, som jeg sa i mitt innlegg, nettopp fordi det har buttet litt med – i hvert fall i nær tid – både amerikanske og EUs overføringer.

Jeg tok egentlig ordet for å kvittere ut en positiv invitasjon, som jeg støtter, fra representanten Erna Solberg og takker for gratulasjonene med G20-partnerskapet. Jeg mener, som Solberg også sa, det er riktig og bra for Norge å ta en slik mulighet, og jeg vil egentlig kvittere ut positivt at jeg gjerne kommer til Stortinget på egnet måte med prioriteringer og strategi for det, for jeg tror det er lurt at vi har den diskusjonen i denne forsamlingen.

Så langt kan jeg si at Brasil har satt på dagsordenen spørsmål som vi synes er svært interessante i et globalt perspektiv, f.eks. ulikhet og fordeling; reform av internasjonale institusjoner, ikke minst finansinstitusjonene, som er en viktig pågående debatt; internasjonale skattespørsmål, matsikkerhet og bekjempelse av sult; grønn omstilling i oppfølgingen av klimatoppmøtet, hvor G20 kan spille en svært viktig rolle fordi over 80 pst. av verdens utslipp kommer fra G20-landene – og også Brasils og regionens store framgang med skogbevaring den siste tiden, som også er et stort tema for oss. Og jeg kan legge til fredsprosesser som vi er involvert i, både i Latin-Amerika og andre steder.

Det brasilianske formannskapet har sagt at de ønsker å bruke G20-perioden sin til å invitere til en konstruktiv, global debatt i en situasjon hvor både de og vi opplever en tiltakende polarisering rundt spørsmål om både Ukraina og Gaza. Det ønsker vi også velkommen, så jeg kommer til å finne en god anledning til å komme tilbake til Stortinget og si mer om hva vi tenker – og inviterer til kommentarer til det.

Statsråd Bjørn Arild Gram [20:24:57]: Jeg tegnet meg for å kommentere et par innlegg fra Høyre-representanter i salen. Det første var representanten Elvenes’ påstand om at regjeringen oversolgte forsvarsbudsjettet. Til det er det å si at vi har presentert budsjettet på nøyaktig samme vis som Solberg-regjeringen gjorde. Jeg har gått igjennom de pressemeldingene og nyhetssakene som Forsvarsdepartementet har lagt ut de siste åtte årene før regjeringsskiftet, f.eks. av forsvarsbudsjettet for 2020: Regjeringen foreslår å øke forsvarsbudsjettet med over 2 mrd. kr. Forsvarsbudsjettet for 2020 vil dermed beløpe seg til nærmere 61 mrd. kr.

Vel, det var en nominell økning. Den reelle økningen var vel 1,1 mrd. kr.

Eller det siste – før man gikk av i 2022: Forsvarsbudsjettet for 2022 øker med om lag 4,3 mrd. kr. Forsvarsbudsjettet for 2022 vil med dette være på om lag 69 mrd. kr, en økning på 6,6 pst. sammenlignet med saldert budsjett for 2021.

Korrigert for pris- og lønnsøkning var det en økning på 3,6 pst.

Og jeg har flere eksempler. Den egentlige forskjellen på Solberg-regjeringen og Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen når det gjelder presentasjon av forsvarsbudsjettet, er at med denne regjeringen er tallene større i både nominelle og reelle kroner.

Så var representanten Solberg forbauset over at hun mente at jeg hadde vært forbauset over komitémerknadene. Det uttrykket jeg brukte, var «noe undrende», og det er jeg fordi de materiellprosjektene som foreligger, i all hovedsak er knyttet til gjenanskaffelse av donert materiell til Ukraina når det gjelder landbasert transportstøtte, ingeniørpanservogner og i stor grad luftvernet. Men når det gjelder Naval Strike Missile, er det nettopp for å ta ned risikoen at vi har lagt fram dette forslaget. Det er et prosjekt til potensielt mange milliarder kroner. Nå har vi da lagt fram en begrenset bevilgning for en designfase. Som jeg sa i innlegget mitt, vil jeg komme tilbake til Stortinget i neste etappe, nettopp for å ha best mulig kontroll på risikoen. Jeg var også noe undrende, for det er ikke første gangen – som representanten Marit Arnstad var inne på – en ser at det blir lagt fram materiellprosjekt til godkjenning i nysalderingen. Det gjorde regjeringen Solberg også.

Da komitélederen var forsvarsminister, ble det lagt fram forslag til anskaffelse av P-8A maritime patruljefly til nesten 10 mrd. kr – 2016-kroner. Var det gitt en veldig bred omtale i nysalderingen den gangen? Nei, det var på en og en kvart spalte. Og det finnes flere eksempler. Jeg skjønner godt at Stortinget ønsker best mulig informasjon om prosjekter, og det må vi ta til oss. Men det er ikke grunn til å være verken forbauset eller undrende over at vi har lagt fram disse sakene i nysalderingen.

Statsråd Anne Beathe Kristiansen Tvinnereim [20:28:19]: Jeg vil takke Stortinget for en veldig god debatt, og jeg tror det er enighet blant de aller fleste partier i salen om at det å bygge og investere i allianser i globalt samarbeid er viktig for et lite land som Norge, og at det å sikre respekt for folkeretten, at stormaktene ikke kan manipulere geopolitikken, er i norsk interesse. Nettopp derfor mener jeg at utviklingspolitikken er et ekstra bein i det å fremme norske interesser, som komplementerer sikkerhetspolitikken og utenrikspolitikken.

Vi er altså ikke tjent med at Russland f.eks. vinner fram med sitt narrativ, som de selger offensivt, bl.a. på det afrikanske kontinent, om at det er vestlige lands feil og vestlige sanksjoners feil at matusikkerheten i afrikanske land øker – bare for å gi ett eksempel. Derfor er utviklingspolitikken også viktig for norske interesser. Og denne salen skal være stolt av bidragene fra Norge i en situasjon der mange andre givere trekker seg tilbake eller reduserer sin internasjonale innsats. Det legges merke til at Norge er standhaftig i sin politikk.

Noen ønsker om debatten vår i 2024 er for det første: Volum på utviklingsbudsjettene er selvfølgelig viktig, men 52 mrd. kr er uendelig mye penger å drive bistand på for. Jeg ønsker meg en enda mer offensiv og innovativ debatt om hvordan vi kan bruke pengene optimalt.

For det andre: Vi trenger mer debatt om hvordan vi kan bruke offentlige budsjetter smartere til også å utløse privat kapital, for vi kommer aldri til å nå bærekraftsmålene med offentlig bistand alene, men vi kan jobbe innovativt ved å mobilisere andre givere.

For det tredje: Bistand er samfunnsendring, og det er i vår egen interesse at utviklingsland investerer i grønn omstilling. Det er god utviklingspolitikk og god klimapolitikk. Det har vært tilløp til ideer i salen i dag, bl.a. Tybring-Gjeddes advarsler om at gjenbruk av klær står i veien for utvikling i fattige land. Jeg tror neppe det er Fretex som hindrer oss i å nå bærekraftsmålene. Tvert imot har vi mange virkemidler og verktøy i verktøykassen som vi skal bruke offensivt, og som vi kan være stolt av.

Nils-Ole Foshaug (A) [20:31:21]: Jeg skal prøve å svare på noen av kommentarene fra representanten Hårek Elvenes.

Det er ikke vanlig kutyme som følges når det gjelder denne LTP-en. Det vanlige er at regjeringen legger fram et forslag som behandles i komiteen og deretter i Stortinget. I denne sammenheng har regjeringen invitert alle partiene til en god og trygg forankringsprosess, og det er ut fra det dramatiske bakteppet som vi nå ser rundt om i verden. Dette viser etter min mening regjeringens lederskap for å samle Stortinget i den viktige prosessen framover og fram til en ny langtidsplan blir vedtatt, og jeg både håper og tror vi skal få et bredest mulig flertall for den kommende langtidsplanen.

Så til 2-prosentmålet: Jeg vet ikke om det er et behov for representanten Elvenes å mistenkeliggjøre denne regjeringen når det gjelder tidspunktet. Jeg vet i hvert fall at forrige regjering hadde sju år på seg uten å klare det. Vi gikk til valg på det. Senterpartiet gikk til valg på det. Arbeiderpartiet gikk til valg på det. Og vi gjennomfører det som er i Hurdalsplattformen, og det vi gikk til valg på, på lik linje med at vi òg gikk til valg på å styrke Forsvaret, at vi skal ha flere ansatte i Forsvaret, og vi skal ha renholderne tilbake. Vi leverer det vi sa i valgkampen.

Erna Solberg (H) [20:33:09]: Det var vel neppe slik at Arbeiderpartiet gikk til valg på at en krig i Ukraina skulle hjelpe dem med 2-prosentmålet for Forsvaret. Det er vel det Tybring-Gjedde egentlig har tatt opp i denne debatten. Det er slik at den forrige regjeringen la frem en langtidsplan der man ville nådd 2-prosentmålet etter det gjennomsnittlige BNP-målet som da var lagt til grunn, i 2027, altså ett år etter det regjeringen i dag har lagt frem. Det var altså uten at vi hadde regnet inn en krig og en stor Nansen-pakke i det.

Jeg har lyst til å si at jeg mest bare er glad for at vi klarer å nå det, hvis det gir oss forsvarsevne. Det er det grunnleggende. Når vi skal jobbe med spørsmål om hvorfor vi har et 2-prosentmål, er det fordi det skal gi oss forsvarsevne, evne til å ha militær kapasitet til å kunne begrense mulighetene for krigføring mot Norge. Det er derfor forsvarsevnen som kommer ut av prosenten, kommer til å være aller viktigst, ikke prosenten i seg selv.

La meg si at det er et bærekraftsmål som bringer sammen flere bærekraftsmål, noe vi vet veldig godt fra alt arbeidet til FN i bærekraftssammenheng, og det er utdanning. Man sier at man ikke kan nå alle målene, men det er et par mål som er sammenbindende for alle, og det er bl.a. at utdanning bidrar til å løfte kvinner, bidrar til å løfte kunnskap og kompetanse, bidrar til bedre miljø, og det løfter veldig mange og gjør det bedre for dem når det gjelder helse. Det er altså en grunnleggende forutsetning for andre mål.

Så til det siste, disputten om salderingen: Etter min mening er det flere forslag som det til sammen er overraskende at ikke kommer som en egen proposisjon, men i salderingen. Ja, de er viktige, men å sammenligne det med P-8-innkjøpet vårt, som kom fordi vi hadde en eksepsjonelt god deal som gjorde at vi kunne komme inn på et tidspunkt i en tidslinje i en amerikansk produksjon som allerede var satt i gang, og som hadde hastverk over seg – det er vi ikke i nærheten av i disse sakene. Derfor hadde det fortjent å være i en bedre sammenheng enn det det var. Det var et eksepsjonelt tilfelle den gangen som dreide seg om hvilken avtale vi hadde fått, og som dreide seg om at vi skulle komme inn i en produksjonslinje. Hvis ikke hadde det tatt mange flere år før vi hadde hatt P-8-fly. Det var det som var hastverket i 2016. Det hastverket ligger ikke i de forslagene som foreligger i dag. Da bør man ikke utnytte eksepsjonelle virkemidler til å skape seg en ny forretningsorden, som jeg opplever at regjeringen nå gjør.

Hårek Elvenes (H) [20:36:08]: Jeg må gjenta spørsmålet mitt til forsvarsministeren: Står ambisjonen om at Bell-helikoptrene skal være overført til Bardufoss i løpet av 2025, fast? Dette hviler på to forutsetninger: Spesialstyrkene må da ha fått sine nye helikopter, og Bell-helikoptrene må være oppgradert. Det siste må godkjennes av Stortinget. Det som Stortinget er kjent med, er at det foregår et forprosjekt knyttet til oppgradering av Bell-helikoptrene. Da er spørsmålet: Når kommer oppgraderingsprosjektet til Stortinget? Det var to spørsmål til forsvarsministeren.

Marit Arnstad (Sp) [20:37:04]: Denne debatten har vist oss at vi prioriterer ulikt i utviklingspolitikken, og jeg har respekt for at det prioriteres ulikt. Høyre prioriterer utdanning og velger å nedprioritere matsikkerhet, landprogrammene for Afrika og Asia, helse, osv. Vi prioriterer annerledes. Det er en ren opp- og nedprioritering avhengig av de ulike partiene. Det synes jeg er en skvær debatt, men det er disse budsjettekniske fintene som Høyre har i innstillingen som var mitt poeng i mitt innlegg.

Til materiellprosjektene som nå foreslås i nysalderingen: Et stort flertall i Stortinget er enige om å gjenanskaffe materiellet – og nå kritiseres vi for å være for raske. Det er ikke vanskelig å gjette seg til at Høyre ville vært raskt ute og kritisert oss dersom vi var for sene med gjenanskaffelsene også. Så det er litt slik: «Damned if you do and damned if you don’t».

Når det gjelder P-8, mener jeg fortsatt at det er en relevant sammenligning med tanke på nysalderingen. P-8 var en stor investering på 10 mrd. kr. Den forrige regjeringen kunne valgt å legge fram en egen proposisjon for å få belyst saken grundigere, slik de nå krever av oss, men det skjedde ikke. Det ble i den sammenhengen også tatt i nysalderingen.

Så tillater jeg meg helt på tampen av debatten å komme med en liten kommentar, som kanskje er et frampek på framtidige debatter. Sjøl om vi er enige om veldig mye i utenriks- og forsvarspolitikken, synliggjøres det også i debatten noen interessante forskjeller. Når det gjelder utviklingspolitikken, må jeg si at den største forskjellen her i salen er mellom Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet. Det er det ingen som helst tvil om – og dette er da de to tidligere regjeringspartiene. Med et voksende Fremskrittsparti, og etter de innleggene som representantene fra Høyre og Fremskrittspartiet har hatt i dagens debatt, ser jeg med interesse fram til hvordan Høyre og Fremskrittspartiet har tenkt å samordne sine utenrikspolitiske og forsvarspolitiske innspill og utspill.

Ine Eriksen Søreide (H) [20:39:35]: Jeg har også behov for å svare ut noe av det som har kommet fram i debatten.

Til forsvarsministeren: Diskusjonen her går ikke på om budsjettet framstilles med reelle eller nominelle tall, men det er hvordan man omtaler økningen. Å si at forsvarsbudsjettet øker med 15 mrd. kr, når halvparten av det er støtten til Ukraina, store deler av det er valutakompensasjon, som vår regjering innførte, og som jo ikke styrker forsvarsbudsjettet, men hindrer at kjøpekraft tapes, er ikke en riktig måte å framstille det på, mener jeg.

Det har vært mye snakk om nysalderingen og P-8. Det er også et interessant eksempel, for den store forskjellen er egentlig dette: Det ene er at flertallet i merknadene i nysalderingen ikke er imot prosjektene som presenteres, snarere tvert imot. Vi støtter dem, og det står det eksplisitt i merknaden. Eksemplet med P-8 er interessant av flere årsaker, for forskjellen er at P-8 var grundig omtalt i langtidsplanen for forsvarssektoren, som ble lagt fram før nysalderingen, og det betyr at Stortinget tok stilling til det i en helhetlig ramme, noe som ikke kommer i denne sammenheng.

Renhold har vært diskutert. Det er også prioriteringer. Vi har valgt å bruke de 76 millionene, som regjeringen sier at man skal bruke på å ta renholdet tilbake i forsvarssektoren, på å oppbemanne kampflyvåpenet i tråd med det Sjef Luftforsvaret mener er nødvendig. Det er også en prioritering.

Så vil jeg gi litt ros til Åse Kristin Ask Bakke for hennes engasjement for seksuell og reproduktiv helse og rettigheter. Det er et engasjement Høyre deler. Da vi var i regjering, la vi inn ca. 10,4 mrd. kr i perioden 2020 til 2025 til dette formålet, og vi lagde også en egen handlingsplan mot skadelige skikker. Daværende utviklingsminister, Dag-Inge Ulstein, var primus motor for det, og det mener jeg er et viktig og riktig arbeid. Men det er også viktig å understreke at det som faktisk beskytter jenter mot barneekteskap og tvangsekteskap, er bl.a. utdanning. Det er noe av det viktigste vi kan gjøre, og det er en av årsakene til at bekymringen nå er veldig stor. For veldig mange barn har ikke kommet tilbake på skolen etter pandemien, og de aller fleste av dem er jenter.

Jeg vil avslutningsvis peke på et poeng som har vært oppe. Jeg har full respekt for at det er ulike syn på Norges freds- og forsoningsinnsats opp gjennom tidene. Men det vi aldri skal undervurdere, er at Norges freds- og forsoningsinnsats gir oss betydelig sikkerhetspolitisk kapital som er viktig for Norge, både før og nå – og kommer til å være det i framtida.

Helt til slutt vil jeg også takke for en god og interessant debatt. Jeg vil passe på å ønske god jul til alle her i salen, og også til de menn og kvinner, både med uniform og i sivil, som er på jobb for Norge hver dag gjennom jula.